Ein ny dag her på den amerikanske prærien. I dag møtte eg opp heime hos Mrs Olson, ei dame i 70-åra som eg møtte sist eg var her i området, og som eg visste kunne snakke bra norsk. Og meininga var at ho også skulle be heim ei kusine som kunne snakke norsk. Så eg såg for meg at vi tre skulle sitje rundt kjøkkenbordet og snakke om laust og fast på norsk. Men slik vart det ikkje, for Mrs Olson hadde bestemt seg for å toppe laget gjennom å invitere nokre fleire ”norskerar” i slekta si. Og alle som dukka opp til denne ”eventen” var trivelege folk, noko anna kan ein absolutt ikkje seie, problemet var berre at det var heilt umuleg å få dei til å snakke norsk. Alt gjekk på engelsk, og slik sett vart utbyttet litt magert. Men kaffien var da god, og det same var kaffibrødet, men det var no ikkje det eg hadde reist heilt frå Noreg for å finne ut av. Derfor var eg litt skuffa da eg gjekk derifrå, sjølv om dette eigentleg ikkje overraska meg så veldig – når vi er to eller tre, går det bra på norsk, men er det fleire, så blir det lett engelsk. Etter denne litt mislykka seansen, sette eg kursen tilbake på motellet igjen, eit etablissement som heiter Central Express. Det kan kanskje vere folk som vil hevde at dette namnet er litt misvisande, i amerikansk samanhengeg er det lite ”central”, og ”expressen” kan også vere litt venskeleg å få auge på, sjølv om livet her heilt klart er tilpassa ein litt småtreig inntrønder, her tekein ting som det kjem …
I halv to-tida køyrde eg ned i Springdalen, til Larry, som lever under ”bloffa” på Springdalsryggen. Og Larry kan snakke, og i tillegg er han svært hjelpsam. Han hadde nokre gamle bøker som han ikkje forsto så mykje av og som han ville ha litt hjelp med å finne ut av kva var. Dansk-norsk rettskriving og gotiske bokstavar er ein kombinasjon som Larry ikkje heilt har taket på. Denne boksamlinga hans besto for det meste av salmebøker og annan religiøs litteratur, i tillegg til ei over hundre år gammal anatomibok som tok for seg ulike plager og skavankar, inkludert fleire sider om alle farane knytt til ”selvbesmittelse”. Han ville gje bort heile samlinga, men desse bøkene har det nok best her i Springdalen. Likevel så plukka eg med meg ei bok, ”Farmerkonen Marit Kjølseths Erfaringer i Chicago”, med undertittelen ”En Skildring af en med Bylivets Mysterier ukjendt Kvindes Oplevelser under et kort Ophold i Havestaden”. Og sidan dette eksemplaret var ”Syvende Udgave”, publisert i Chicago i 1902, må dette vere ein av Allan Sætres heilt store kioskveltarar. Denne boka er tydelegvis mykje lese, ho heng nesten ikkje saman, og eg har enno ikkje kasta meg over dei 108 sidene om Marit i Chicago. Eg kan derfor heller ikkje gje noko innhaldsreferat ut over at det på side 103 er ei teikning der Marit tømmer nattpotta i hovudet på ei gruppe byfolk, så ein bør kanskje ikkje gå inn i denne lesinga med forventing om ”By og land – hand i hand”. Eg skal kome tilbake med eit fyldigare innhaldsreferat så snart eg har lese dette storverket. Medan eg bladde i bøkene, snakka Larry heile tida på norsk, og sjølv om kona ikkje forstår det spøtt av kva han seier, let han seg ikkje affisere av slike detaljar. Deretter var det servering av hermetisk aure med kaffi til; kvar for seg smakar dette kanskje ikkje så ille, men etter min smak, så ”fittar” dei ikkje så godt saman – men ein kan sikkert venne seg til mykje rart her i livet.
Larry har mange norskspråklege venner, og etter å ha snakka om laust og fast i ein times tid, sette vi kursen mot Sørryggen. Først stakk vi innom Blyhovde-farmen, og kårkallen der, som var i slutten av 60-åra, snakka godt norsk. Han dreiv og klipte graset da vi kom, og vi vart ståande ute og snakke, og da særleg om gammaltida. Deretter gjekk kursen ned i ein av dei små dalane på Sørryggen som eg ikkje hugsar namnet på, og der låg det ein farm der dei av alle ting dreiv med alpakka. Fram til årtusenskiftet dreiv dei fleste farmarane i dette området med tobakk, men dei siste åra har det vorte slutt med det. Tobakken var viktig ”cash crop” for mange, men no er det ikkje etterspurnad etter den tobakken dei brukte å ”avle” her i området meir. Derfor prøver mange å finne gode alternativ til tobakksdyringa, nokre prøver seg med vindruer, medan andre altså satsar på så eksotiske ting som alpakka. Kor som er, farmaren her dreiv å vøla ”fenset” da vi kom, og også her vart vi ståande ein dryg halvtime og drøse om laust og fast. Igjen, eg blir også denne gongen overraska over kor godt mange kan snakke norsk. Etter dette møtet gjekk turen tilbake til Lindvik-ryggen, ned Lindvik-bloffa og ned i Springdalen, der eg slepte av Larry. Dette var ein svært interessant tur.
Deretter fann eg vegen tilbake til motellet, der eg fekk litt tid til å lese e-post og gjere unna anna ”kjårs”. Klokka halv seks gjekk turen inn i Westby igjen, til ”The Iversons”, dei er utruleg snille og hjelpsame, og eg har konstant dårleg samvit for dei – dei gjer alt dei kan for å hjelpe meg, stiller huset til disposisjon for lydopptak, serverer både ”hot dish” og kaffe til meg, i det heile, eg er litt usikker på korleis eg skulle ha klart meg utan hjelpa deira.
Klokka seks hadde eg avtale om intervju med ein av dei eg ser på som eit høgdepunkt her – ein dei kallar Johan og som bur på Springdalsryggen. Det vara og det rakk, men Johan dukka ikkje opp. Fru Iverson måtte til slutt ringe han, og sonen Gunnar (!) tok telefonen, og joda, sjølvfolket var på veg ut døra. Og ti minutt seinare kom dei, Johan og kona (her heiter det forresten kjerringa) var som ungfolk å rekne, han hadde vakse opp med norsk heime, så han snakka godt norsk. Vi to benka oss rundt kjøkkenbordet, og vi snakka ein dryg time på norsk. Dette er første gongen eg har møtt folk her borte på min eigen alder (han var som eg fødd i 1961) som kan snakke norsk. Han kunne faktisk fortelje at han vaks opp med berre norsk heime, og at han knapt kunne engelsk da han begynte på skolen. Skolen var eit sjokk for han, han hadde faktisk venta at alle ungane skulle kunne norsk slik som han, men så viste deg seg altså at ingen andre kunne snakke dette merkelege språket. Og verst av alt, han kunne lite engelsk, så han hadde ”ei hard tid” i starten. Men etter kvar så ”mæka” han det, og no snakkar han mest engelsk. Likevel, det var svært merkeleg å høyre livshistoria hans, særleg med tanke på at vi begge vaks opp samstundes, begge vaks vi opp med berre norsk heime, men likevel har svært ulike erfaringar – så vidt eg hugsar, var det ingen som mobba meg for språket mitt første skoledagen.
No er eg tilbake på motellet igjen, og veret her er noko for seg sjølv. I heile dag har det vore godver, men no i kveld var det skikkeleg torever. Eg måtte gå frå bilen og inn, og på desse fem metrane vart eg heilt gjennomblaut. No prøver eg å få tørka buksa og skjorta mi, men eg veit ikkje heilt korleis det vil gå. Elles har eg ikkje sett husflua Lena i kveld, har ho alt flytta ut, skal tru? Eg har i alle fall ikkje klart å ta livet av henne. Men når sant skal seiast, så saknar eg ikkje henne så veldig.
Og slik går no dagan her i Junait’n.