Back in business med selvtillits-test

Med unger endelig tilbake på skolen og roen atter senket seg i huset, er endelig fokuset tilbake på topp! Dette er jo verdens kuleste prosjekt å holde på med, så DEILIG! Og selv med tusenvis av artikler om geopolymer, månen og komponentet X som testes ut, er det ordentlig moro å prøve samle sammen alt nødvendig teori for å forklare hva vi holder på med og hvorfor det funker / ikke funker.

Utallige kilder

Det er overraskende vanvittig mye teori tilgjengelig på hvert komponent, mtp at mye av dette er relativt nye ting i bruk.

Det blir en ekte selvtillits-test å få samlet og forklart, med egne ord så godt som mulig, ut fra informasjon jeg fant. Og det var små variasjoner i informasjonen på mange av stedene jeg fant, så tilslutt ble vel 90% konsentrert om rene akademiske fagartikler i stedet for steder som NASA og ESA.

Også må man jo som kjemiingeniør-student forsøke etter beste evne å sette sammen nye kjemiske strukturer og forklare teoretisk de mekanismene som foregår i prosessen. En ting er de kjemiske prosessene, det er relativt greit, men HELLIGE BORRELIA – å mekke sammen strukturer i stua ALENE når man aldri har gjort det før, er virkelig en selvtillits-felle og en voldsom tid- og fokuskrevende prosess…

Og når man endelig tror man har fått en grei nok versjon, får man en ‘OOO SHIT’ åpenbaring om noe jeg hadde glemt eller ønsket å endre på, og så er det bare å kaste seg rundt og skrive på nytt.

Månen, et enigma
(gåten – ikke artisten)

Da jeg startet opp, hadde jeg jo en liten mal i forbindelse med en artikkel fra professoren og førsteamanuensis som et utgangspunkt.

I denne malen gikk vi blant annet ut fra at det var en temperatur på månens ekvator, som er  minus 170 til +120 grader.  Men så poppet det opp flere videoer fra ESA der de pratet om at temperaturen på månen kan nå ned i minus 135 grader (Intervju med ‘Lunar technology expert’ Bérengère Houdou (ESA-European space agency, 2020)!

Og for å gjøre forvirringen komplett har jeg også sett at noen snakker om temperatur ned til kun minus 153 et par steder, så det er viktig å presisere at det er ved ekvator de temperaturene vi opererer med er tatt fra.

Men siden klimasimulator og fryser ikke gikk lavere en minus 80, hadde jeg bestemt å prøve å få til en flytende nitrogen test. Her skulle jeg utsatt prøven for flytende nitrogen og deretter ta nye trykkfasthet test og fleksibilitetsstryrke. Men så var det denne koronaen igjen, da. På grunn av denne fikk jeg aldri kjørt denne testen, noe som er synd for det kunne gitt en større indikasjon på effekten av slike ekstreme temperaturer.

Deretter saumfarte jeg rapporter fra NASA og ESA om kjemiske komponenter tilgjengelig på månen, men følte at det ble litt vagt kanskje.. Men kjempe-DETALJERTE geolograpporter ga svar da jeg skulle gå gjennom alle mineraler og basalt-typer, hvilke landingsplasser de ble tatt fra, og HVA I VERDEN SOM VAR FORSKJELLEN PÅ HIGHLAND OG LOWLAND (akkurat der fikk jeg derimot bedre svar via NASA og ESA, det er ikke f.eks nord og sør, men etter det jeg skjønte høydenivå på overflaten det er plukket fra).

Men etter vanvittig mange utskrifter og med et forbruk av markeringstusjer som ikke ligner grisen, fikk jeg luket ut hovedpoengene (tror jeg) og gitt en guideline på tilgjengelige ressurser på månen – HURRA!

Så var det det med den kjemiske komposisjonen av månen da. Hvordan kan vi egentlig vite hvordan dette egentlig er? Erfaringen viser at vi her må snakke om en ‘educated guess’ som er basert på avstands-analyser, innhentede meteorittprøver på jorden og prøvene hentet fra månen i første (og til nå eneste) bemannet romfarts-era.

Her vil det være en viss feilmargin, men så lenge man lager månebetong av samme ‘DNA’ som den vi tester med, skal det ikke være noe problem.

Hemmeligheten ligger i et ‘mirakelprodukt’ og et komponent X. Men for å høre mer om dette, vent til neste ‘episode’ av bloggen, som kommer ganske så snart…..

 

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.