Liten Recap
Det var en gang for leeeenge siden (på 1960 tallet), hvor verden var totalfiksert på det å komme seg ut i verdensrommet og opp til månen. ALT omhandlet dette… Det var midt i den kalde krigen hvor konkurransen mellom USA og Sovjetunionen var å føle på verden over, og konspirasjonsteorier om hva de andre kunne gjøre eller hadde gjort, matet en gjettelek som fylte nasjonenes møterom med en tyktflytende og handlingslammende masse av’ hva om’ og ‘hva hvis’.»
Og da russeren Gagarin i den sfæreformede «Vostok 3KA-2» kapselen kom seg opp som første mann i verdensrommet i -61, ble dette den offisielle starten på ‘mennesker i verdensrommet’. Dette økte presset på NACA/NASA betydelig, og det ble ganske wiphlash effekt i hvem som klarte å sende opp hva. Russerne endte med å hente inn betydelig andel ‘first`s’ der oppe med første mann, første kvinne, første space walk, første fartøy som traff månen, første fartøy som traff venus, og ‘Soft-landing’ på månen. Så snudde det da USA i -69 med sin Apollo 11 landet, og fikk amerikanske astronauter på hoppetur på overflaten på månen. Dette ble en ‘førstemann til mølla’ seier som virket som en klimaktisk topp og etter det roer kampen seg til det i -75 avsluttes med «handshake in space» mellom sovjet og USA som en symbolsk handling på bedre tiltro og fred.
https://www.space.com/10958-soviet-vostok-space-capsule-auction.html, https://www.history.com/this-day-in-history/sputnik-launched, https://www.history.com/topics/cold-war/space-race
That’s it… Grovt oppsummert så er grunnen til at vi fikk et enormt hopp i teknologi, og sparket oss selv endelig ut i verdensrommet, faktisk bare en paranoia og status kamp mellom to statsledere og som sannsynligvis også ble trigga av tilgang til TV i flere hjem…
Men mengden støtte, oppmuntring, innsats, godvilje blant befolkningen var ENORM, i hvert fall på 50/60 tallet. Det som er trist er at med minkende paranoia og redsel, forsvant også folks velvilje til romfart og man måtte plutselig begynne å forklare hvordan romfart kan berike hverdagen igjen, for etter ‘been there, done that’ var det ikke mer spenning igjen. Lengre kom man ikke – trudde de..
Nå er det jo ikke sånt at romfart har stått stille siden. Tvert imot har det skjedd enormt mye siden den gang, men tempo og folks interesse har vært betydelig seigere. Så da kommer spørsmålet, klarer vi mennesker å fullføre og gjøre tilsynelatende viktige ting uten at det er en direkte, ‘håndfast’ trussel som ligger og drar i bakgrunnen? Tør vi å bruke penger ute i periferien på å fikse utfordringer vi har her hjemme, før det blir ett uhåndterlig problem for oss?
For igjen – med å forske på hvordan man kan leve under ekstreme forhold (som på månen og Mars) på tryggest måte og med minst mulig resurser, vil gi oss betydelig kunnskap om bærekraftig eksistens for oss her på jorden.
Pluss, hey! Mer plass og andre steder å bo en ‘bare’ vår lille klode!
Tiden fremover
Jeg var utrolig heldig i 2019 da jeg ble sponset av Spaceport Norge, med billetter til Resources-konferansen. Det var overraskende lærerikt og en ganske så kraftig oppvekker over mengden tiltak som skjer akkurat nå og som må til for å få forhindret kriser i nær fremtid. Det var en kjempe introduksjon til romfart i Norge, til alle områdene man trenger folk og forskning på, og hvor mye ressurser som også ligger tilgjengelig der ute og bare venter på å tas i bruk.
Men det jeg også fikk vite var at det er voldsomt mange land som drømmer om romfart og månen akkurat nå. Både USA, Russland, Kina, India, Sør-Korea og Europa prater om bebyggelse på månen, og de er alle like ivrige i å få kommet seg opp.
Så det å være med på dette løpet når de skal til å etablere det, kan være viktig både politisk og vitenskapelig for Norge. For slik som det ser ut nå, er samfunnet og verden i dag i brutal endring, og om ti år er verden en veldig annen, resurs- og romfartsmessig.