Den siste kjemiingeniør på HiØ

Da er endelig tiden inne

Det å velge en oppgave etter flere år som studerende 3barns mamma er en blandet følelse. Riktignok mest en god følelse å innse at man er på siste etappe i en ganske så kaotisk tilværelse som student, men samtidig litt vemodig. Når en studerer realfag er en av det vanligste tankene å sitte med at jo mer en leser, jo mindre kan man. Det finnes jo en million bøker om hvert eneste emne man skraper borti, og det er ett drøss av disse man kunne likt og visst, og lært mye mer om.

Nå er jeg veldig nerd og gledet meg vilt til muligheten til å ‘leke’ med ting jeg bare har måtte nøye meg med å sitte å høre nevnt på filmer og serier, eller lese om på nettet. Og det er ikke få ganger jeg har klødd i fingrene etter å få lære om emner, og senere flire over gjenkjenning av begreper og formler da jeg endelig befant meg på skolebenken igjen.

Når jeg først befant meg på kjemi, innså jeg jo at emnet kjemi innebærer omtrent like mange grener, områder og videre muligheter som det er stjerner i galaksen eller sandkorn på samtlige strender i hele lille verden vår. Og min fordel fant jeg fort ut var at alt fra det mest monotone labarbeid til de største paradigmeskiftende, nyskapende forskningen var jo likeså spennende! (Derimot skaper dette et fokusproblem når en har 90 poeng i spesifikke kjemifag som har tusen individuelle emner en kunne hatt- og har lyst til å begynte og grave seg ned i)

Jeg har sporet av gang på gang ut på sideemner, og endte på ett punkt med å kjøpe hele pensumet til fagene på nanolinjen til NTNU, og gikk helt über-nerd på enhver stakkar som var naiv nok til å stoppe og spørre hvordan dagen min var.

Jeg har meldt meg på viten-lasset litt sent i livet så når jeg først fikk startet å leke i alder av 32, økte interessen bare eksponentielt med hensyn på tid. Og selv om ting var bra tungt å følge med på med foreldremøter, foreldresamtaler, LIONS møter, manglende sammenhengende søvn, overgang fra barnehage til 1.klasse for minste, hobbyer, idrettsarrangement, treninger osv osv ble labarbeid som om jeg gikk plutselig ut i frisk luft, og tiden ble et så fluid konsept at alarmer på telefon har blitt og vært min trofaste følgesvenn i skolebygget daglig.

Grunnen til at jeg velger å dele og skrive på denne måten i en bachelorblogg, er for at det siste året mitt på høgskolen har i hovedsak vært svært lite fag, men mer praktisk og læring av hvor mye materiallære har å si for hverdagen, miljø, klima og fremtiden.

Jeg var jo så heldig i og blitt sponset billetter til Spaceport konferanse i september 2019 av Spaceport selv, og jeg var på lysfenomen forskningsprosjekt i Hessdalen hvor jeg var instrumentansvarlig i to uker. Så ting har egentlig vært betydelig mengde verdensrommet, instrument håndtering, romfart og fornybar energi det siste året. Når jeg da fikk spørsmålet om å jobbe med månebetong-prosjekt, og det å da starte opp med labarbeid hvor jeg lager til prøver, tester og jobber innenfor både kjemi og romfart var jo svaret selvsagt JA og ‘elsk-boble’ av en annen verden!

Jeg har forøvrig også innsett at dette ikke er siste graden jeg blir å gå for, for etter dette året med awesomeness har jeg innsett at materiallære, analytisk kjemi, organisk kjemi og grønn energi er områdene jeg virkelig har lyst til å jobbe innenfor. Dermed er fru. ‘siste kjemiingeniør på HiØ’ oppmeldt til maskiningeniør til høsten med plan om jobb/studie i 3 år frem, med *krysse fingre* påfølgende master i grønn energi og materialer ’tilslutt’.

Men for nå er min oppgave altså å hjelpe med å forbedre og optimalisere selveste månebetongoppskriften, til bygging på månen som har oppstart om ca. fem års tid 🙂