22. april foretok jeg en infiltrasjonstest i min egen hage, hvor grunnen består av tynn og tykk hav-/strandavsetning som er kjent for å ha uegnet og lite egnet infiltrasjonsevne. I tillegg er det svært stor sannsynlighet for marinleire som stort sett er ugjennomtrengelig for vann, altså ikke-permeabelt.

Utklippene fra NGU viser: infiltrasjonsevne – løsmassekart – sannsynlighet for marin leire

Selv om grunnen er dårlig med tanke på infiltrasjon kan en infiltrasjonstest vise hvor mye vann som infiltrerer i bakken, da alltids noe vil trekkes ned. En infiltrasjonstest vil derfor indikere hvor mye som infiltreres når topplaget er mettet, og derfor skal den tas over tid.

Forventingene var derfor at målingen skulle indikere akkurat dette. I tillegg har jeg sett når jeg har gravd langs grunnmuren at det har vært mye leire og også gresslaget består av mye mose.

Metoden som ble brukt til infiltrasjonstest var av typen dobbelring-infiltrometer (DR) og måler infiltrasjonshastigheten, der man setter ned to sylindere i bakken hvor begge fylles med lik vannstandmengde i sylinderne. Grunnen var veldig kompakt og besto av mye leire og høytliggende røtter, noe som gjorde det vanskelig og få de dypt nok. Den ytterste ringen er for å holde vanntrykket omkring den innerste sylinderen lik, slik at vannet infiltrerer nedover og ikke ut til sidene. Som det ses på bildet over sivet det ut vann på sidene av den ytterste sylinderen om vanntrykket ble for høyt, og jeg kunne dermed ikke ha lik vannstand i begge, men det ble ikke observert at vannet fra innerringen sivet ut i den ytterste. Det er dermed å anta at det var tilstrekkelig vanntrykk i den ytterste. I tillegg ble det observert ved slutten av målingen at når ytterringen ikke inneholdt vann, sank vannstanden i innerringen hurtigere.

I den innerste sylinderen er det en måler som flyter på vannoverflaten, som viser hvor mye vannet synker etter hvert som vannstanden synker. Målingen pågikk i 2 timer og 15 minutter hvor nivået ble lest av cirka hvert kvarter. Sylinderne ble fylt opp en gang i løpe av målingen og resultatet var en infiltrasjonshastighet på cirka 0,035 m/t. Det vil altså si at i løpet av en time vil vannet som treffer overflaten flytte seg 3,5 cm i vertikal retning når jordlaget er mettet.

Jeg kan dermed konkludere med at grunnen er tilnærmet tett, eller uegnet for infiltrasjon.

Det er verdt å legge merke til at leire gjerne har lagvis fremkomst hvor tykkelsen varierer, og løsmassene under leirelaget kan ha bedre infiltrasjonsevne.