Karriereintervju med Mohammed og Steffen

BIK-studentene Mohammed Colhayee og Steffen Edd Wikhaug er fra ulike kull og kjente ikke hverandre fra før, men nå jobber de sammen hos mobiloperatøren ice og rocker markedsavdelingen der! Les karriereintervjuet med de to, og bli inspirert til arbeidslivet som venter rundt hjørnet.

 

Jeg heter Mohammed og er en 36-åring som er bosatt i Oslo. Jeg er fra BIK17 kullet. Jeg begynte nylig som Go To Market Manager hos ice, og har ansvar for planlegging og koordinering av produktlanseringer og kampanjer. Stillingen krever at en er god på folk og forretning. Altså det å ha god kjennskap til prosesser og strømmer, samt å trives med å være i senteret av spindelvevet, en som trekker i tråder og sikrer fremdrift.

Det aller beste med jobben er arbeidskulturen! Da mener jeg alt fra hyggelige kollegaer, fleksibilitet i arbeidstid, muligheter til å vokse profesjonelt og ikke minst alle treningsaktivitetene som ice sponser.

Det aller viktigste jeg lærte på BIK er hvordan en anvender historiefortelling for å gjøre kommunikasjonen både effektiv og treffende ved å tegne bilder i hodet på folk. Jeg forsøker til enhver tid å både presentere og beskrive problemstillinger med en hovedperson som møter en utfordring som skal overvinnes!

Det jeg gjerne skulle ha visst på forhånd er at all type erfaring er gull verdt, og at en skal være uredd når en entrer arbeidslivet.

 

Jeg heter Steffen, jeg er 33 år gammel og kommer fra Moss. Jeg er fra BIK12-kullet. Jeg er Media Manager i ice, og jobber i hovedsak med tre ting i vår markedsføringsavdeling: Jeg er hovedkontakten med vårt mediebyrå, har operasjonelt ansvar for vårt mediebudsjett, og samarbeider tett med avdelingen som produserer markedsføringsmateriell.

Det er veldig mye jeg liker med jobben min, men det beste er de flotte kollegaene, og at jeg stadig får jobbe på nye og spennende prosjekter som utfordrer meg!

Det aller viktigste jeg lærte på BIK er hvordan man kommuniserer godt og effektivt. «Klar, komplett og konsis» er fortsatt noe jeg tenker på ofte, og god kommunikasjon er utrolig viktig for å skape gode resultater.

Jeg startet først å jobbe i Australia hvor arbeidskulturen er veldig annerledes enn i Norge, så jeg skulle ønske jeg var flinkere til å sette begrensninger for hvor lenge jeg var villig til å jobbe. Behandle alle med respekt, også deg selv!

 

 

Det er aldri for seint, si!

Jeg heter Vigdis Lunde og er for evig stolt BIK’er. Jeg ble «gamla i klassen» i BIK-kullet 2012–2015 da jeg startet på nytt utdanningsløp som 40-åring, og var ikke spesielt høy i hatten første skoledag. Den gang hadde jeg allerede jobbet markedskommunikativt i flere år, men det var musikk som hadde vært hovedprioritet siden jeg var tenåring. Veien til drømmejobben – som jeg har i dag – var kanskje lang og broket. Men hver erfaring underveis har vært nyttig og gjort meg til en bedre kommunikatør. Forhåpentligvis også til et bedre menneske. 

Jeg er samfunnsengasjert, og kanskje over gjennomsnittet opptatt av demokratiske prosesser, politisk administrasjon og lokal forvaltning. Gjennom Mari Hellums (ja, alle elsker vi Mari️) nettverk av flinke folk, fikk jeg praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon. Der skrev jeg bacheloroppgaven min som omhandlet demokratisk engasjement hos førstegangsvelgere. Så måtte jeg ut på en rundtur, før jeg til slutt skulle vende tilbake til byråkratiet. 

Etter endt bachelor jobbet jeg i en periode som rådgiver i attføringsbransjen. Derfra gikk veien videre til et kreativt kommunikasjonsbyrå, og jeg fikk prøve flere hatter. Parallelt begynte jeg på masterutdanning på deltid, i digital kommunikasjonsledelse ved BI (still a work in progress). Deretter tilbrakte jeg tre år i Halden, som kommunikasjonsrådgiver ved Det Norske Blåseensemble. Da kunne jeg virkelig forene lidenskapene mine i livet: kultur og kommunikasjon. Hvilket til slutt fristet meg til å etablere egen drift med leveranse av digitale kommunikasjonstjenester til kulturaktører, og jeg fikk raskt mange spennende kunder i porteføljen. Så kom pandemien, ingen kulturelle arrangementer kunne gjennomføres og alle kundene mine forsvant naturlig nok over natten. Heldigvis åpnet det seg en mulighet til å tilbringe ett år som rådgiver hos digitalbyrået Techweb i Sarpsborg; et særdeles fremoverlent og innovativt selskap, veldrevet av unge og herlige gründere. Jeg lærte masse.

I begynnelsen av 2021 dukket det opp en spennende stilling som rådgiver i virksomhet stabstjenester i Sarpsborg kommune, som også er jobben min i dag. Jeg har en innholdsrik og variert arbeidshverdag og fantastiske kolleger. I all hovedsak er jeg rådgiver for kommuneområde samfunn, hvilket betyr at jeg får bidra til et mangfold av kommunens mange og viktige oppgaver, på flere arenaer. Det aller beste er nettopp det at jeg opplever jobben min som meningsfull. Jeg vet at innsatsen min er viktig for mange. 

Tiden som BIK’er ble avgjørende for meg på så mange måter. Først og fremst var det en slags klassereise i både egen og andres kultur. Jeg vokste enormt på å oppleve hvilken kapasitet jeg hadde, og ble samtidig veldig ydmyk for alt jeg ikke vet og kan: andres kunnskap og kompetanse. Og selv om jeg kom fra en ensemble-kultur der man har lært seg å være én i flokken, så hadde jeg fortsatt mye å lære av kollokviearbeid. En kjempeviktig erfaring å ha med seg videre, da jeg i tiden etterpå utelukkende har jobbet i knallsterke team. Jeg elsker å lære av flinke kolleger, og digger det når jeg selv kjenner at jeg kan bidra inn i gruppa. 

Siden jeg var voksenstudent, kjente jeg relativt godt til arbeidsmarkedet der ute. Jeg visste også at jeg etter endt utdanning skulle konkurrere om jobbene med folk på min alder som har lang og relevant erfaring og ansiennitet, som de har opparbeidet seg mens jeg prioriterte en helt annen karriere. Mitt tips går derfor til andre «godt voksne», som enten nylig har tatt fatt på BIK-studier, eller som vurderer å gjøre det. Og som kanskje til og med er pessimistiske med tanke på fremtidig jobb/karriere eller nøler litt. 

Min erfaring er nemlig at noen år på rompa – i kombinasjon med fersk kunnskap og et motivert hode – er svært attraktivt i arbeidsmarkedet. Det gjelder bare å ikke gi opp i første motbakke. Jovisst er det tøft med studier i voksen alder, når man kanskje også har barn og hele familiekabalen gående. Eller når man som voksen jobbsøker opplever å få nok et avslag i innboksen. Jeg innrømmer glatt at det har kostet. Tidvis svært dyrt. Men man overlever stadig nye grå hår, kannevis med kaffe og utallige våkenetter når innleveringsfrister kryper stadig nærmere. Fordi mestringsfølelse trumfer det aller meste. I den andre enden venter det en ny og spennende yrkeskarriere. Kanskje til og med en stolt utgave av deg selv som du godt kan like. En yrkeskarriere kan tross alt bli veldig lang, hvis man bare er mellomfornøyd med hylla man først havnet på, eller det av andre grunner ikke fungerer. 

Det er virkelig aldri for seint. Jeg lover.

Profil: Vigdis Lunde

Beste hilsen,
Vigdis

 

Kjære BIK-ere!

I år er det fem år siden jeg hadde drømmepraksisen, leverte bacheloroppgaven, og landet min første faste jobb som sosiale medier-rådgiver i et mediebyrå. Som tiden har flydd!

Bilde av den tidligere BIK-studenten Christine Engh Hansen
Mye har skjedd på fem år, og jeg har blant annet vært innom markedsavdelingen til Dominos Pizza før jeg innså at det å jobbe i byrå er det jeg liker aller best. Nå jobber jeg som sosiale medier-spesialist i mediebyrået Mindshare, og jeg storkoser meg. Nå, under koronakrisen, er jobben ekstra spennende, spesielt fordi jeg blant annet har fått jobbe med Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet. Det å jobbe med kommunikasjon har alltid vært ekstremt motiverende for meg, men i det siste har jeg følt meg ekstra stolt over å være en del av noe så givende – nemlig å spre livsviktig informasjon i sosiale medier. For tro det eller ei – sosiale medier har spilt en betydelig rolle for flere aktører under denne krisen.

Det jeg altså prøver å formidle her, kjære BIK-ere, er at det dere lærer/har lært, er så utrolig relevant. Og dere kommer til å bruke mye av (om ikke all) kunnskapen fremover. Inkludert det dere lærer (har lært) under praksistiden. Det var praksistiden min som virkelig ga mersmak for det jeg jobber med i dag. Det var også en av hovedgrunnene til at jeg fikk min første faste jobb – fordi jeg hadde fått litt erfaring, og kunne vise frem eksempler på hva jeg var god på.

Dere kommer nok ikke til å bruke kunnskapen samtidig hele tiden, men tro meg, alt vil falle på plass. Dere kommer til å finne den veien som føles riktig for dere, uansett om det er sosiale medier eller ei.

Og én siste ting før jeg runder av: Ikke undervurder LinkedIn. Det var der jeg fant den første jobben min, og det er snart fem år siden. Tenk så mange muligheter det ligger der nå!

Masse lykke til framover, jeg heier på dere 🙂

 

Skrevet av: Christine Engh Hansen

 

Intervjuet fra helvete

Siri møtte opp en time før intervjuet hos Markedspartner startet. Hun hilste på resepsjonisten, skrev seg inn, og satte seg til å vente. Og ventet. Og ventet. Intervjuet skulle startet for ti minutter siden, men fortsatt satt hun der alene. Til slutt gikk Siri til resepsjonisten og spurte når intervjuet skulle starte. Til svar fikk hun at Siri hadde registrert seg feil, og at de som skulle intervjue henne satt klare, og at hun var for sen. Herfra gikk det bare nedover.

På karrieredagen som ble avholdt for BIK-studenter i april i år, kom BIK-student Siri Enoksen i kontakt med Frode Ødmann Andersen fra Markedspartner. Kort tid etter hadde Siri et intervju hos et av Norges største kompetansemiljø innen inbound marketing, for stillingen «Digital markedsfører». Og dette på tross av at hun ikke var ferdig med studiene engang!

Siri måtte gjennomføre totalt tre tester. To av disse var stresstester, på den ene fikk hun førtifem spørsmål om seriekobling av lysbrytere, men bare tretti sekunder på hvert spørsmål. Hvis du svarte riktig gikk du videre. Siri gikk aldri videre.

-Den andre stresstesten gikk mye bedre, følte jeg. Faktisk var jeg sikker på at jeg hadde nailet den, sier Siri.

Også her skulle det vise seg at Siri tok feil. Intervjuerne forklarte Siri at hun slett ikke hadde gjort det så bra på denne heller.

-Da insisterte jeg på å få vite hva jeg hadde gjort feil, for jeg ble så nysgjerrig!, forteller Siri.

Og det digget intervjuerne!

Det viser seg altså at man kan kapre drømmejobben, dersom man takler nederlag på en god måte. Siri understreker også at de to som intervjuet henne var veldig hyggelige! I mai startet Siri i stillingen 50%, og når hun er ferdig med bacheloren i juni, går hun 100% inn i stillingen som markedssjefens høyre hånd. Siri trives svært godt hos Markedspartner, som hun beskriver som en fremtidsrettet arbeidsplass.

 

Karrieredag på BIK, 4.april 2019

Vi arrangerte nemlig en egen karrieredag for BIK-studenter i april i år, slik at studentene skulle få møte næringslivet og få noen gode råd før de skal ut i jobb. Ved årets karrieredag møtte, som tidligere nevnt, Frode Ødmann Andersen fra Markedspartner, samt de tidligere BIK-studentene Fredrik Lund, Christine Engh Hansen, Steven Bye og Anneli Lund. Det ble paneldiskusjon, mulighet for å danne seg verdifullt nettverk, og å lære av tidligere studenter som har vært i samme situasjon.

Her ser dere Frode Ødmann Andersen fra Markedspartner

Frode fra Markedspartner hadde med seg ledige stillinger på karrieredagen, og flere av BIK-studentene benyttet seg av sjansen til å snakke med ham om dem, og søke på dem.

Her ser dere Fredrik Lund og Ola Valdresstuen fra Techweb

Fredrik fra BIK14 satt i panelet og forklarte hva som er viktig når man søker jobb som nyutdannet. Han jobber i Techweb, der også Ola fra BIK16 fikk seg jobb. Fredrik var på besøk i undervisningen på BIK i fjor, der Ola var student, og Fredrik ansatte Ola på flekken! (Her ser man hvor lurt det kan være å møte opp i timene:)

Her er Christine Engh Hansen fra BIK12-kullet, som for tiden jobber hos Dominos pizza, men ganske snart går over i en stilling hos mediebyrået Mindshare

Christine satt i panelet og fortalte at det er viktig å trives på jobb, ha en arbeidsmengde man kan leve med over tid og at lønna ikke nødvendigvis betyr så mye som man skulle tro!

Anneli Lund fra BIK11 jobber nå som prosjektkoordinator for Mulighetsriket Østfold

Anneli satt også i panelet og la vekt på at man må tørre å skille seg ut når man søker på stillinger. Selv tok hun opp telefonen og ringte direkte til sjefen, hvor hun forklarte at hun var rett kvinne for jobben. Og det lønte seg jo:)

Steven Bye fra BIK15 satt også i panelet, han har fått jobb i Valgdirektoratet og vi har nettopp publisert en sak om ham her på bloggen, les den gjerne.

Karrieredagen ble en såpass stor suksess at den vil bli et årlig arrangement for alle BIK-studentene. Og som du har lest over: Det lønner seg å møte opp!

 

Dette ble jeg etter BIK

Jeg valgte å søke meg inn på bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold fordi jeg visste at studiet ville gi meg mange muligheter i fremtiden. Kommunikasjon er noe av det mest grunnleggende som finnes, uansett hvilken bransje man er i. Jeg var bare 15 år da jeg fikk min første jobb i smykkebutikken Glitter. Der startet jeg som ringehjelp og jobbet meg raskt oppover hvor jeg fikk flere arbeidsoppgaver og mer ansvar. Ettersom jeg trivdes så godt med det jeg gjorde, fortsatte jeg i detaljhandelen ved siden av studiene.

Jeg jobbet meg gradvis oppover fra en butikk til en annen, og etter fullført bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon ble jeg daglig leder i Bik Bok. I dag er jeg daglig leder for klesbutikken Monki i Fredrikstad, og her har jeg vært i 2,5 år. Ved siden av det å være daglig leder er jeg også mentor og HR-assistent for daglige ledere i Monki Norge.

I løpet av de ti årene jeg har vært i denne bransjen har det vært en økende bruk av sosiale medier og digitalisering generelt. Denne prosessen har jeg vært en stor del av både da jeg jobbet i Glitter og Bik Bok. Der var jeg ansvarlig for å produsere tekster, publisere innhold, bilde -og video-redigering, og aktivt spre informasjon om kommende kampanjer og spennende aktiviteter.

Jeg har tatt i bruk mye av kompetansen og de ferdighetene jeg fikk fra høgskoletiden, og angrer ikke et sekund på utdannelsen jeg valgte. Jeg vil jobbe meg videre oppover, og er takknemlig for at jeg har den faglige tyngden jeg trenger for å gjøre nettopp det. Som du sikkert skjønner, kan BIK-studiet hjelpe deg på vei, uansett hvilken retning du ønsker å gå.

Meliha Strmonja

 

Komfortabel utenfor A4-ramma

Tekst: Emma Østvik & Iselin Chantelle Karlsen

Etter å ha fullført en bachelorgrad i førskolepedagogikk og et par år i jobb, fant Lena Ramberg (34) ut at det kanskje ikke var pedagog hun skulle være resten av livet, likevel. Hun sa derfor opp jobben, pakket sekken og reiste til Australia. Da hun kom hjem fra to år som backpacker, hvor hun jobbet som alt fra gårdsjente til nanny, søkte hun noe nytt. BIK ble svaret Lena hadde ventet på. Der kunne hun kombinere skriveglede med kjærligheten til det engelske språket. Nå er hun i fast jobb hos Markedspartner AS der hun hovedsakelig er tekstforfatter, både på engelsk og norsk.

Før Lena skrev kontrakt om fast jobb, jobbet hun frilans som manuskonsulent for forlag, litteraturanmelder og skribent. Hun har nå vært i Markedspartner i 3 måneder og skriver hovedsakelig tekst for kunder som ønsker å satse på Inbound Marketing. Lena har aldri vært opptatt av å passe inn i A4-livet, dermed var det å binde seg til en kontrakt litt skremmende for henne («hehe, neida. Joda», som hun sier.) Som tekstforfatter arbeider hun med en innholdsrådgiver for å tilby mest mulig effektiv markedsføring til kundene. I tillegg til å skrive artikler, produserer man også manus til video og podcaster.

Lena har bodd i utlandet både før, under og etter BIK. Da Lena skulle skulle reise på den obligatoriske utvekslingen i vårsemesteret på 2. året, valgte hun Cardinal Stritch University i Milwaukee, Wisconsin.

-Grunnen til at jeg valgte å studere der, var at de tok inn «noobs», eller utvekslingselever som meg som ikke har engelsk som førstespråk, på skrive- og litteraturfagene sine.

Det var høyt faglig nivå og flere av de andre studentene hadde allerede studert både Creative Writing og engelsk før dette. Men det var ikke det at Lena var en «fersking» amerikanerne reagerte på. De var mer sjokkert over alderen hennes (Lena var 30 år under USA-semesteret). Alderen kom frem da en ung gutt på 19 år ba henne ut på date.

-Jeg måtte jo bare fortelle han, kjære deg. Jeg kunne vært moren din om et par år.

Lena opplever alder som uviktig i møte med nye mennesker, og hun fikk dermed mange gode venner under oppholdet.

Etter BIK og jobbing som frilans i Oslo 1,5 år, ønsket hun å flytte på seg igjen. Lena ønsket å se mer av verden og reiste til New Zealand og Canada. Hun innså at hun kunne jobbe med en del frilansoppdrag på turen, noe som passet utmerket for en backpacker på reisefot. Men det er kostbart å reise, og selv om den delen av reising ikke er så synlig i sosiale medier, hadde Lena tre jobber for å spare opp slik at hun kunne reise ut.

Selv om hun har bodd flere steder og i ulike kulturer og gjort mye forskjellig, så har hun nå faste rammer å forholde seg til. Det er klare planer for hvordan jobben i Markedspartner AS skal bli utført.

-Jeg kan ikke be om å få skrive ute i sola fordi jeg har bodd to år i Australia, forteller hun smilende.

Hun mener derimot at det alltid finnes løsninger i vanskelige situasjoner, hvis man jobber hardt og evner å tenke kreativt.

Vi spurte Lena om hun hadde noen tips til nåværende eller framtidige BIK-studenter.

-Hmmm, ja….Jeg skulle ønske jeg hadde et skikkelig godt svar på dette. Gå på forelesning! Neida, jeg skal ikke bli helt streng. Jeg tror noe som er viktig er å jobbe med det skriftlige. Tør å bruke deg selv når du skriver, og pass på grammatikken. Verden forventer at du kan skrive feilfritt når du kommer ut med en kommunikasjonsgrad i lomma.

Selv om Lena selv føler hun ikke kom på så mange tips så er hele denne artikkelen en inspirasjon for studenter som ønsker noe mer enn et forutsigbart A4-liv. Det viser at man burde dra ut i verden, oppleve nye ting og ikke minst følge sine egne instinkter!

 

 

Hjelp! Jeg ble headhuntet!

Her ser du meg, Christine, til venstre, sjefen min, Frank, til høyre, samt litt av den flotte logoen vår i bakgrunnen.

Det er snart tre år siden jeg ble uteksaminert fra Høgskolen i Østfold, med en bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon, og i fjor ble jeg headhuntet til en jobb man ikke helt tør å drømme om som student. I dag jobber jeg som Digital Marketing Specialist hos Domino’s Pizza Norge. (Les: Verdens største pizzakjede!)

Jeg har tidligere skrevet om at jeg landet drømmejobben før jeg var ferdig med bachelorgraden i 2015: (https://www.hiof.no/aktuelt?displayitem=4543&module=news&newscat=aktuelt). Men det viste seg at det bare var starten på en utrolig spennende karriere!

Det er en ganske lang historie bak denne headhuntingen, men jeg skal prøve å gjøre den kort. Min nåværende sjef var en av kundene jeg jobbet med i min forrige jobb. Han var tydeligvis så fornøyd med jobben jeg gjorde, at han valgte å anbefale meg til stillingen.

Men selv om man blir headhuntet til en stilling er det ikke gitt at man slipper unna intervjuer. Jeg måtte gjennom det også, siden det var et par andre kandidater i tillegg. Intervjuet var kl 16 på en helt vanlig arbeidsdag, jeg måtte altså grue meg gjennom åtte timer i min forrige jobb først… Men i og med at jeg fikk jobben, kan dere kanskje tenke dere at intervjuet gikk bra!

Nå har jeg jobbet i Domino’s siden november, og skal jeg være helt ærlig har det ikke gått opp for meg ennå. Jeg klarer fortsatt ikke å sette ord på hva jeg følte i det øyeblikket jeg fikk spørsmålet: Du har ikke lyst til å være med til Domino’s da? Men det var en overveldende følelse, det kan jeg skrive under på.

Da jeg tok min bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon slo aldri tanken meg om at jeg en dag skulle bli headhuntet. Jeg vet ikke om det er noe man tenker som student i det hele tatt – men det var iallefall helt vilt! Det er jo bare sånn man ser på TV. Og det skjedde meg. Det betyr at det også kan skje deg!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten en bachelor i internasjonal kommunikasjon.

Christine Engh Hansen

 

 

7 tips til jobbintervjuet

Tidligere BIK-student Christine Engh Hansen (25).

Nå skal du få høre en kort historie om mitt første jobbintervju som “nesten” nyutdannet. Eller jeg skal prøve så godt jeg kan å holde den så kort som mulig. Det hele startet den siste praksisdagen min hos Discovery Networks Norway (også kjent som TVNorge). Jeg fant en interessant stilling på LinkedIn, og tenkte – det skader vel ikke å søke? Og nei, det gjorde ikke det. Fem timer senere (jepp, du leste riktig) fikk jeg en e-post fra MediaCom. Jeg ble kalt inn på intervju – mitt første “ordentlige” jobbintervju. Jeg ble umiddelbart litt skeptisk da. Det pleier vel egentlig å ta litt lenger tid før man hører noe, tenkte jeg. Det viste seg heldigvis at det var seriøse greier.

Men la oss spole litt fram til selve intervjudagen, 8. april 2015. Jeg hadde fulgt alle de klassiske rådene og forberedt meg godt på forhånd – lest meg opp på MediaCom, hva MBA driver med (den avdelingen jeg jobber for), samt tenkt over alle mulige spørsmål som jeg kunne få. Jeg lærte fort at det er vanskelig å forberede seg på alt – det er faktisk ikke mulig. Men har du skikkelig lyst på jobben, så går alt stort sett av seg selv. Man blir jo automatisk nysgjerrig på alt som har med bedriften og jobben å gjøre. Hvis jeg skal være helt ærlig, så husker jeg veldig lite av selve intervjuet. Jeg hadde nesten ikke sovet, var ekstremt nervøs og svimmel. Når jeg først satt der, så tror jeg alt gikk ganske bra. Vel – det gjorde jo det da, siden jeg fikk jobben. Men der og da var alt helt fjernt.

 

Det er derimot et par spørsmål jeg faktisk husker. Og det er noen av de “klassiske” spørsmålene man kan få.

 

  1. Hva lærte du av oppholdet i Australia? (Jeg var på utveksling der).
  2. Mener du at du har noe å tilby MediaCom? (Noe sånt – husker ikke helt nøyaktig).

 

I tillegg fortalte jeg litt om meg selv og hva jeg har drevet med tidligere. Det er noe man vanligvis gjør uansett – siden de naturlig nok vil vite mer om deg og hvem du er.

Men jeg var som sagt veldig nervøs. Og de fleste tenker kanskje at det er negativt – meg selv inkludert. Men i etterkant har sjefen min sagt at han så det som noe positivt, fordi det indikerer at man har skikkelig lyst på jobben. Nå vet jeg dessverre ikke om denne oppfatningen gjelder blant alle sjefer. Men det er iallefall et godt tegn. Føler du deg nervøs, ja da er det nok fordi du har skikkelig lyst på jobben.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men må kanskje runde av nå, og tenkte det er greit å avslutte med noen tips:

  1. Les deg opp på bedriften
  2. Vær forberedt på at du kan få et case (det er ganske vanlig nå for tiden)
  3. Reflekter litt over hvorfor de bør velge deg
  4. Tenk litt over hva du har lært deg i det siste, og hvordan det kan være til nytte i jobben
  5. Ikke vær redd for å være ærlig om ting du ikke kan så godt – men husk at da er det viktig å poengtere at du er villig til å lære
  6. Det er lov å være selvsikker!
  7. Og sist men ikke minst – vær deg selv!
 

Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben


Dette er en solskinnshistorie om en slags klassereise. Om utdannelse og oppdagelsesferd i voksen alder. Og om et studieprogram som åpner dører for de som jobber hardt.

Jeg starter like gjerne historien min med vitnemålseremonien. Mange anser nettopp denne dagen som det ultimate øyeblikket. Øyeblikket der man endelig kan trekke et lettelses sukk. Et stykke papir skal feires og en epoke i livet skal tilbakelegges. For min del ble det et vemodig øyeblikk. Den dagen forstod jeg hvor viktig selve reisen hadde vært for meg, og at den akkurat hadde begynt.

Biblioteket ved HiØ er fylt til randen. Jenter og gutter i en salig blanding av bunad, finstas og olabukser overrekkes papirbeviset på (mer eller mindre) hardt arbeid gjennom flere år. Jeg ser mange kjente fjes i stolradene denne junidagen i 2015. De er på min alder – og foreldre av mine medstudenter.

Jeg får vitnemålet overrakt i svette håndflater. Blikket mitt finner mamma og pappa et stykke bak i stolradene. Min fine snekker-pappa gråter. Han gjør vanligvis ikke sånt. Men han er så stolt. De har aldri vært stoltere av meg, og jeg har aldri vært stoltere av mine foreldre – og alt det jeg kommer fra.

For studier er fortsatt ikke alle forunt – selv ikke i Norge. Det handler ofte om hvor man kommer fra og hvilke ressurser man har til rådighet.  Jeg: en typisk arbeiderklassejente, oppvokst i et lite arbeiderklassesamfunn og med en klassisk arbeiderklassementalitet. Jeg har aldri skammet meg over det. På ingen måte. Men jeg måtte ta utdannelse- og klassereisen for å virkelig bli klar over hvor stolt jeg er av det jeg kommer fra. Men også begrensningene det kan bære med seg. Kultur er kompliserte saker. Om det skulle jeg lære mye; både teoretisk og praktisk.

Det er mange og åpenbare årsaker til at det ble snaut med utdannelse i ung alder for min del, og like mange årsaker til at jeg fant tilbake til skolebenken som nesten 40-åring. Etter å ha tilbrakt et liv som artist på scenen valgte jeg (ikke helt tilfeldig) kommunikasjonsfag.

I tillegg til en spennende sammensetning av kommunikasjonsfaglige emner på studiet Internasjonal kommunikasjon, valgte jeg å studere offentlig politikk og administrasjon og internasjonal politikk. Jeg ble gamla i klassen. Jeg gav alt og ble introdusert for våkenetter, kaffe og mine første grå hår. Belønningen var en gullkantet praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon – takket være en høyt kompetent foreleser ved HiØ. Og hardt arbeid. På Stortinget skulle arbeiderklassejenta fra Sarpsborg oppleve og overleve sitt første kultursjokk og etterhvert trives utmerket godt. Jeg fikk til og med et lite prosjekt-engasjement etter endt praksis.

Deretter fulgte et lærerikt halvår som veileder i attføringsbransjen i påvente av en spennende stilling i et kommunikasjonsbyrå. Så dukket drømmejobben plutselig opp. Jobben som forener alt det jeg er, det jeg kan og det jeg synes er spennende. Jeg er kommunikasjonsrådgiver i Det Norske Blåseensemble.

En bachelor i Internasjonal kommunikasjon har ført til at mulighetene mine har gått fra å være få – til å bli mange. Jeg vet ikke ennå hvor reisen fører meg, men jeg vet at den ikke er over. Målet mitt er en mastergrad før jeg fyller 50. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har så innmari lyst. Det er virkelig aldri for seint.

 

Julies tips til masterstudium

Har du lyst til å bo i et annet land eller to i Europa? Har du lyst på klassekamerater fra hele verden? Synes du det er litt for lite med bare EN master når man kan ta to på samme tid? Da er kanskje master i internasjonal kommunikasjon noe for deg!

På MIC (Master International Communication) kan du nemlig få alt dette. Da kan du velge å være ett semester i to av de følgende landene: England, Nederland, Italia eller Litauen, og få en mastergrad fra hvert av de to universitetene du velger. Jeg gikk selv første semester på Hanze University of Applied Sciences i Groningen, Nederland, og andre semester på Leeds Beckett University i Leeds, England. Tredje og siste semester skriver man en masteroppgave.

Dette programmet går i samarbeid med Geert Hofstedes Consortium. Syns du navnet hørtes litt kjent ut? Ja, det er han der med alle de dimensjonene. Som snakka om maskuline og feminine kulturer og sånt. Og det er bare å ta med seg den boka, for det vil bli mer om det der (men du kan jo alt allerede, så det er da bare deilig å kunne slappe av litt i et fag, syns i alle fall jeg). Og er du heldig kan du møte selve Geert i egen person. Han er ikke lenger lærer, som er forståelig siden han er 88 år, men han holder fortsatt forelesninger nå og da.

Det jeg likte godt med programmet, var at det var mye praktisk i fagene, spesielt i andre semester. Hvor du i grupper skal lage faktiske kommunikasjonsplaner for faktiske klienter, og kan i egen person oppleve all den frustrasjonen det innebærer. Jeg har jobbet for tre forskjellige klienter, og opplevde de som aldri klarte å bestemme seg, de som aldri svarte deg, og de som syntes alt var bra uansett hvor dårlig det var. Det har seg sånn at dette er hvordan det kommer til å være i virkeligheten, så det er veldig greit å vite hvordan en selv takler alt dette før man havner i en situasjon hvor man faktisk kan få sparken.

Også masteroppgaven er til dels praktisk. Man skal jobbe med en klient som man velger selv, og oppgaven lager man selv. Det må bare handle om kommunikasjon i en internasjonal sammenheng på en eller annen måte. Jeg jobbet med Universitetet i Stavanger for å forbedre deres digitale kommunikasjon mot internasjonale studenter.

Ellers må jeg si at det jeg likte best med hele programmet, er hvor mye av verden jeg har fått se, og jeg snakker ikke bare om England og Nederland her. Jeg har fått gode venner fra hele verden, som betyr gratis sofa å sove på i hele verden. Jeg har for eksempel, i tillegg til Italia og Litauen, fått reise til Sør-Korea og Japan, og har mange planer for mer i fremtiden. Sånn går det når man tilfeldigvis bor med en haug asiater.

Noen råd og advarsler til de som vurderer dette studiet. Studenthybler i Nederland har ikke den beste standarden for å si det pent. Koselige som de jeg bodde med var, man blir ganske lei av å dele bittelite kjøkken, to doer og to dusjer (bare en med varmt vann) med 14 andre personer. Finn noe privat! På den andre siden, helt omvendt i England. Studenthybler er dyrere enn privat, men med god grunn. God standard, helt eget bad, og man deler kjøkken og stue med to-tre andre. Var som å flytte til en annen verden. Og siden alt er inkludert er det ikke spesielt dyrere allikevel.

Jeg ble veldig glad i både Groningen og Leeds, og drar gjerne tilbake igjen til begge steder. Det er  også disse byene flest velger. Groningen har et søtt og vakkert sentrum med mye liv, og Leeds har masse en kan gjøre og mye god mat, selv om byen ikke nødvendigvis ser så bra ut. Det var i Leeds jeg likte meg best, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor. At det bare var 20 minutter fra min absolutt favorittby, York, skadet i alle fall ikke.

Jeg anbefaler dette programmet på det sterkeste. Tar du alle sjansene du får, kan du oppleve så mye mens du tar denne masteren, pluss at du får to mastere på ett og et halvt år, eller to år som meg hvis du trenger litt mer tid. Fagene er litt like dem vi har hatt på bacheloren i internasjonal kommunikasjon, men det følte jeg bare ga meg et lite forsprang. Da håper jeg at alle som velger denne masteren vil få det like fint som meg, og det er selvfølgelig bare å kontakte meg på Facebook hvis det er noe mer dere lurer på!

Julie Strømsvold