Vi bestemte oss tidlig for at vi hadde lyst å dra til New Zealand i løpet av semestret vi var på utveksling i Brisbane. Fra slutten av mars til midten av april har studentene i Brisbane midsemester-break, så da passet det godt for oss å reise. Etter så mye varme og sol skulle det bli deilig med natur og frisk fjelluft.

Vi var sju studenter som skulle dra sammen. Fire IT-studenter, en lærerstudent, meg som BIK-student fra Halden og et nytt bekjentskap fra sivilingeniørlinjen på NTNU i Trondheim. Vi ville leie en bobil og kjøre rundt på både nord- og sørøya, altså en tur fra Aukland til Queenstown, og til slutt ende opp i Christchurch for så å ta flyet tilbake til Australia. Dette skulle ta ti dager, så vi visste at vi hadde en del kjøring fremfor oss. Men, det var verdt både penger og timene i bilen. Det ble en av de koseligste og morsomste turene jeg har vært med på!

Vi fløy grytidlig til Aukland den 4 april, en flytur på tre timer. Vel fremme på New Zealand prøvde vi å orientere oss frem til bobilutleien, noe som bare det er en prosess. Det kreves mye planlegging som vi heldigvis hadde gjort på forhånd. Her er det snakk om depositum og forsikring som skal betales, du må ha internasjonalt sertifikat og være klar over at man også her kjører på venstre side. Jeg, som ikke er noe fan av å kjøre bil og særlig ikke bobil, var glad for å slippe å kjøre i det hele tatt. Du får nemlig kun lov til å kjøre bobilen hvis du er registrert som sjåfør hos bobilselskapet.

Vår flotte bobil!

Etter gjennomgang av bobil og matinnkjøp prøvde vi å finne nærmeste campingplass for å overnatte, det viste seg ikke å være spesielt vanskelig. De fleste av oss var slitne og ville sove tidlig, så det ble en tidlig kveld. Neste morgen våknet vi til strålende sol og det ble en hyggelig frokost ute. Planen for dagen var å besøke Hobbiton og Rotorua. Hobbiton er kjent fra J.R.R Tolkiens bøker Lord of the Rings og The Hobbit, og er også et faktisk område der de har spilt in scener til filmene. Veldig kult og spennende for de som er interessert, kanskje ikke like kult og spennende for dem som ikke er det. Her tilbrakte vi noen timer før vi dro videre til Rotorua, som er et historisk område der Maui-folket stammer fra. Her fantes den verdenskjente Pohutu Geyser, en av de største geysirene i verden! Denne ville vi se på. I tillegg fikk vi oppleve en Kiwipark, gjørmebasseng, varme kilder etc. Dette er også en skole der du kan lære deg treskjæring, veving etc.

Gjengen i et av Hobbiton husene.

Ellers ble det ikke så lang visitt på nordøya, for allerede neste dag tok vi båten over fra nord til sørøya. En båttur jeg ikke kommer til å glemme med det første. Denne turen var fire timer lang og cirka halvveis, midt ute på åpent hav, så opplyser kapteinen at det er en nødsituasjon på båten og at vi må evakuere. Bare noen minutter senere sier kapteinen igjen at båten er i ferd med å synke. Mannskapet står klar med utstyr for evakuering, men ingen ser ut til å ha panikk. Og etter en liten stund igjen sier kapteinen at dette bare var en øvelse. Etter denne «koselige» opplevelsen gikk vi så i land på Picton og det ble noen timer kjøring i mørket til neste campingplass. Morgenen etter fant vi ut at vi var i nærheten av en kjent strand ved navn Hokitika. Her skulle det finnes nesten helt grønne steiner, såkalte Jadesteiner, som vi kunne selge og tjene penger på hvis vi fant noen. Men vi hadde ikke lykken på vår side og fikk dra fra stranda steinløse. Men fikk derimot tatt veldig mange fine bilder. Det var også planlagt mye kjøring også denne dagen, så da vi kom fram til campingplassen med varme badebasseng, spa og gratis Wifi, så var det helt klart verdt litt kjøring. Her koste vi oss veldig.

Målet for dag fem var å besøke Franz Joseph, en berømt isbre, og samtidig få oppleve litt turmiljø. Etter dager med kun strålende sol fikk vi nå masse regn, men det ble fortsatt en fin tur! Det sluttet å regne da vi vel var på plass inne i bobilen, så dagens kjøring ble en vakker tur. Vi stoppet på mange steder for å ta bilder av den fine naturen, spilte kort og spiste lunsj ute i solen før vi endte opp i Wanaka. Dette var en liten, vakker by med en veldig stor attraksjon – et tre som vokser i vannet. Da vi kom frem, relativt sent på ettermiddagen, var det masse mennesker som stod på stranden for å ta bilde av treet.

Det berømte treet i Wanaka.

Vi møtte høsten i Wanaka, nesten alle trærne var oransje og det var skikkelig kaldt. Så det ble til å ta på seg masse klær. Så, de som tenker seg til New Zealand på denne årstiden, husk å ta med varme klær! Det blir kaldt, jeg lover. Etter en kald natt, da vi lå med alle klærne på oss, våknet vi tidlig og kjørte mot Queenstown. Her skulle vi være i to til tre dager, for her fantes det mye å gjøre! Her var det også like kaldt som i Wanaka. Ut mot ettermiddagen kom vi frem og vi bestemte oss for å se oss rundt i byen. Vi spiste mat på en italiensk restaurant, som ikke var særlig god etter min mening. Deretter tok vi gondol opp på et fjell for å se på utsikten over byen, mens noen av oss bestemte oss for å kjøre gokart rundt på fjellet. Her var det også mulig å paraglide og kjøpe suvenirer. Etter disse små eventyrene måtte vi finne et sted å campe. Det var enklere sagt enn gjort, så vi endte til slutt opp på et forlatt lite sted, uten strøm, vann eller do. Vi hadde en streng regel i bobilen om at ingen fikk bruke do, fordi alle nektet å tømme den når turen var ferdig. Så da fikk vi bare bite i det sure eplet og gå på do ute.

På vei til Queenstown.

Ellers hadde vi en avtale om at de som kjørte bil slapp å lage mat, og de som lagde mat trengte ikke ta oppvasken. Grei deal.

Morgenen etter ble det strikkhopping og tur i Kiwiparken. Kiwi er nasjonaldyret på New Zealand og de er veldig stolte over det. De er veldig flinke til å passe på disse dyrene, da de er en truet dyreart. Her møtte vi regnværsdag nummer to og det var enda kaldere enn regnværsdag nummer en. Jeg gikk rundt med tre lag med klær og en Helly Hansen-jakke, og frøs fortsatt. Vi tok en tur til nærmeste badeland for å endelig få ta en dusj og samtidig kose oss i bassenget – veldig morsomt! Etter det ble det samme campingplass som forrige natt, inkludert et mer mislykket forsøk på å lage mat. Kylling og ris som ble grøt. Men det fikk bare bli sånn, og det ble mer snacks til middag den dagen.

Nå hadde vi ikke så mange dager igjen og et av våre siste stopp var å dra til Mount Cook, et veldig kjent fjellområde på New Zealand. Bilturen dit var magisk. Supervakkert miljø med store snødekkete fjell, laguneblått vann og strålende sol møtte oss her. Det var til og med snø på bakken! Så det ble veldig mange stopp for å ta bilder denne dagen. Fylt av inntrykk kom vi frem til Mount Cook og hadde muligheten å velge mellom to forskjellige campingplasser, en med strøm og en uten. Vi valgte den uten, da den var billigere. Men da vi fikk vite at det skulle være ti minusgrader skiftet vi fort mening og valgte å bytte, til tross for prisen. Vi orket ikke å fryse igjen. Denne dagen ble middagen vellykket og det ble filmkveld i den varme bobilen.

For en utsikt!

På regnværsdag nummer tre, altså nest siste dag før vi skulle reise tilbake til Brisbane, tok vi en fjelltur i Mount Cook området. Vi var skuffet over været, men dro likevel fortsatt ut på tur. Til tross for regnværet, som etter hvert gikk over til sol, så ble det en fin tur som også den endte opp ved en isbre med laguneblått vann. Vi tok oss tilbake til bobilen og kjørte til en café og spiste litt mat for så å kjøre videre til Christchurch der vi skulle sove. Vi var litt triste over at turen snart var over, men gledet oss til å kunne sove i ordentlige senger igjen, og ha tilgang til dusj og do. Det ble Dominos (Pizza) og brødskiver til middag, da vi nesten ikke hadde noe mat igjen, og en tidlig kveld på oss alle. Dagen etter ble det utvasking av bobil for så å levere den tilbake. Dette tok lenger tid enn det vi trodde så vi fikk dårlig tid da vi skulle til flyet. Vi stresset oss gjennom Security for så å få beskjed om at flyet var nesten en time forsinket. Da kunne vi puste litt ut, spise litt mat og nyte det siste av New Zealand for denne gang.

Det er egentlig veldig vanskelig å beskrive og forklare hvordan turen var, en slik tur må man nesten oppleve selv. Det ble mange inntrykk på kort tid. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å dra, og det ble en vellykket tur!

Så, her er noen siste råd fra meg hvis du ønsker å dra til New Zealand:

* Ha med ekstrapenger (uansett om du skal reise eller ikke), det er veldig greit å ha penger for å kunne oppleve ting når du først er på utveksling. Det er mye du vil se.

* Ordne forsikring og internasjonalt førerkort.

* Google masse før dere drar og legg opp en ordentlig kjørerute, så dere ikke kjører mye feil. Diesel er dyrt.

* Organisere arbeidsoppgavene, så som matlaging og oppvask.

* Ha med varme klær og regntøy.

* Husk at ting kan ta lenger tid enn det du tror.

* Kjøp en kortstokk, den blir mye brukt!

Iselin Dahl

Nettene har blitt lange, og kulda har satt inn. Det hører vi at skjer hjemme, i alle fall. Her er varmen fortsatt tilstede mellom 12:00 og 16:00. Ellers begynner det å bli kjølig. Vi ser begge fram til våren, da vi alle kan dra på stranda og bade. Etter mange lange uker med skolearbeid, fikk vi vår første ferie, noe vi trengte sårt. Thanksgiving break kaller de det. Vi så vårt snitt til å reise rundt og utforske de vestlige statene. Fra Las Vegas til Grand Canyon og ned igjen til Los Angeles. En utrolig reise med bil der vi skulle få se og oppleve svært mye, på bare en uke.

Desert highway.

Vi sto opp tidlig for å hente leiebilen vår. Jeg brukte mine finpussede forhandlingsevner til å få med resten på å leie en SUV, så jeg ikke får blodstans i beina mens vi kjører i 8 timer.

Vår mektige SUV – Korean for scale.

Noe vi så fram til på reisen var å kjøre gjennom ørkenen i Death Valley. Da vi krysset fjellene, åpnet et enormt landskap seg. Ørken og sand så langt øyet kunne se, med enorme fjell i det fjerne. Det fantes ikke annet enn vei der, noe som virket rart for oss, da vi er vant med by og menneskeliv der vi bor.

Vi begynte å nærme oss byen, og kunne se lyskasterne til Las Vegas i det fjerne. Noe vi alle merket fort er at selv om det er en ørken, er det ikke varmt. Vinden er kraftig og man blir fort kald om man ikke kler på seg. Både jeg og Ola endte med å kjøpe oss mere klær for å holde ut kulden i Las Vegas. Vi bodde to netter i byen, og prøvde ut både gambling og nattklubber. Vi klarte til og med å gå ut fra casino med mere penger enn da vi gikk inn.

Obligatorisk Las Vegas gruppebilde – Alle fire i finklær foran hotellet.

Vi reiste sent til et motell vi skulle bo i, en time sør for Grand Canyon. Da vi parkerte bilen, hadde vi krysset tre stater på tre dager.

Grand Canyon var utrolig. Alle har sett bilder av hvordan dalen ser ut, men bilder beskriver virkelig ikke hvor enorm den er. De røde klippene strekker seg så langt øyet kan se, og dalen er så dyp at man kan ikke høre elven på bunnen. Man blir nesten sliten i øyene av å se ut, da man plukker opp så utrolig mange detaljer. Med sterk frykt for høyder våget jeg meg ut på klippene for å se ned i avgrunnen. Ola spretter rundt på steinene som en ung fjellgeit med null innsikt i hvor nære han er i å falle. Hans argument. «Det ble noen gode bilder». Og bilder ble det.

Living on the edge – Ola ligger på kanten ved Grand Canyon.

Henriks nyeste boyband-cover – Henrik, Jules og Kim tatt med froskeperspektiv.

Som en gruppe med asiatiske turister gikk vi rundt og tok bilder til solen gikk ned over fjellene. Vi stoppet innom en restaurant på vei hjem, hvor en cowboy spilte banjo mens vi spiste middag! Dette finner jeg ikke opp. Og flink var han.

Henrik rehydrerer på en lokal tysk restaurant ved Route 66.

Solnedgang ved Santa Monica Pier – sier seg selv.

Vi bestemte oss for å stå opp svært tidlig, for å kjøre til LA. Stjernehimmelen var helt utrolig over ørkenen mens vi kjørte. Det tok rundt 7 timer å kjøre fra Grand Canyon til LA, men vi fikk se soloppgangen over ørkenen, noe som sitter i oss for alltid. I Los Angeles, koste vi oss i varmen, og så på byen, som de turistene vi er. Vi valgte å ta toget og bussen hjem til Monterey, så vi kunne slappe av og sove. Å leie bil i USA er svært dyrt, og man blir sliten etter en stund. Da vi kom fram, hadde vi glemt at på Thanksgiving er alt stengt, selv pizzakjeden vi har utviklet et kjærlig forhold til her nede. Det ble en sulten avslutning på vår reise, men det var en reise der vi alle hadde kost oss.

Eksamen i statene.

Eksamen har tatt oss med storm her nede. Biblioteket er nesten fullt fra åtte om morgenen til fire om natten. De siste tre ukene har vært stille da alle har vært så fokusert på å studere. Ola og jeg måtte stifte et band, skrive sang og fremføre for klassen vår der vi konkurrerte mot 90 mennesker. Som de kjekke, talentfulle karene vi er, så vant vi. Vi måtte også lage en dokumentar hver, som vi skal vise for klassen, så det har vært hektisk.

Mens jeg skriver dette går vi inn i vår siste uke på CSUMB, dette semesteret. Det har gått utrolig fort her nede, og vi har møtt utrolig mange flotte mennesker, som vi dessverre må si adjø til. Vi kan bare håpe på at neste semester vil bringe flere vi kan bli kjent med, sammen med våre egne klassekamerater fra BIK. Jeg avslutter med å ønske alle en god jul fra både meg og Ola, og vi håper alle får et godt nyttår, og at eksamen gikk bra for alle.

God jul.

Et romantisk juleøyeblikk – Henrik og Jules (franskmannen i briller) holder hender.

Da har vi snart vært her i USA i 3 måneder. Svært mye har vi opplevd på kort tid. Alt fra daglig interaksjon med våre internasjonale romkamerater, til å tilpasse oss den amerikanske væremåten og kulturen som vi finner på campus. Vi har også fått kjenne på den amerikanske læremetoden, og kravene for å kunne bestå ved et universitet i utlandet. Mye er bra her borte, men mye kan bli bedre også.

Skole

Campus her nede er enorm. Så stor at det å krysse den går raskere med buss eller sykkel.

Bussen er et mye brukt fremkomstmiddel.

Byggene er nye og holder en god standard om man sammenligner med Norge.

Utsikt fra rommet.

Svært mange forelesere har god erfaring og vet hva de prater om. Et problem vi merker med skolen her nede, sammenlignet med hjemme, er hvordan vi studenter blir behandlet. Her er alt obligatorisk oppmøte, og ansvar for egen læring er så godt som ukjent. Lekser skal vises fram, og navn skal bli ropt opp. Det minner mere om ungdomskolen enn om et universitet.

Selve formen for undervisning går mest i at en professor sitter ved pulten og prater om PowerPoint-presentasjonen sin i 2 timer. Denne presentasjonen har vi måttet ha en quiz på, dagen før, så det blir ikke noe nytt vi lærer i timen. Quiz er noe amerikanere ser ut til å elske. Alt kommer i quiz-form, gjerne med flere svaralternativer. Ofte for å lure deg vekk fra det riktige svaret. Hjemme i Norge har vi en lærer som brenner for hva hun underviser i, noe som smitter over på studentene. Vi lærer mere enn bare fagbegrep og vår kunnskap om faget blir ikke besvart i en quiz, men heller i en oppgave der vi virkelig kan vise fram vår kunnskap. Slik er det ikke her. Selv læreren ser ut til å ville komme seg ut så fort som mulig, og så lenge du kan fagbegrep, er læreren fornøyd.

Gruppeoppgaver er gøy men kan være krevende. Der vi nordmenn er mer sosiale og erfarne med gruppearbeid, er ofte ikke våre amerikanske kollegaer like erfarne. Mange kommer rett fra videregående og har svært liten erfaring med fremføring eller samarbeid. Underholdningen kommer i å lære dem, og hjelpe dem, noe de setter pris på. Om man viser dem i riktig retning med et mål, gjør de som regel oppgaven. Det blir ofte kulturkollisjon da både jeg og Ola gjerne vil lede, da vi begge har mere erfaring med slikt. De andre er ikke alltid enig i at erfaring er viktig. Med litt sleip bruk av retoriske virkemidler, og en god dose nordisk sjarm, vinner vi som regel.

Fellesrommet på hybelen blir hyppig brukt.

Å bo her nede er svært bra og vi trives begge to. Det er svært mye å se.

Ekornfôring er en av mange aktiviteter man kan gjøre i USA.

Problemet er å få tid til det, da skolen stjeler 70 % av all fritid. Den tiden vi har igjen, bruker vi begge på eventyr. Enten om det er å plante det norske flagg på bratte fjell, noe Ola stolt står opp 06:00 på en lørdag for å gjøre, eller utforske storbylivet med de lokale, noe jeg gjerne blir med på.

Internasjonale raringer.

Strand-viking.

Frivilling arbeid på noen avgangsstudenters bachelorprosjekt.

Vi har blitt kjent med svært mange mennesker her nede. Fra USA og Sør-Amerika til Korea og Danmark. Som de flotte ambassadørene vi er, prøver vi å indoktrinere så mange som mulig til de norske verdier. Enten det er film og kultur til norske ord og uttrykk. Man deler sin kultur her nede og vi får like mye tilbake som vi deler. Jeg tviler på at vi får bruk for koreanske gloser, men gøy å lære er det uansett.

Vi avslutter med å oppfordre alle som vil reise hit til å være ekstroverte. Alle her er like interessert i å møte nye mennesker. Snakk med alle. Smil og vær vennlig. Man opplever så utrolig mye flott av snakke med alle. Vi anbefaler også sette pris på hva vi har hjemme. Selv om mye er flott her, er det rom for forbedring. Prøv også å få sett så mye en kan. USA og Amerika har utrolig mye å tilby.