Å få jobb under en pandemi

Tenk dere å være ferdig utdannet fra BIK og klar for arbeidslivet året 2020. For det er jo ikke nok å bo i en storby med skyhøy konkurranse fra før, men med ca. 30 000 andre arbeidsledige i Oslo på grunn av korona, var det mildt sagt en utfordring i arbeidsmarkedet.

Men i midten av september fikk jeg tilbud om å jobbe i et engasjement som kommunikasjonsrådgiver i bystyrets sekretariat i Oslo kommune! En viktig faktor til at jeg fikk denne jobben var praksisplassen jeg hadde i UDI. Det som er helt fantastisk med å få jobbe med kommunikasjon er at arbeidsoppgavene er varierte og man får bryne seg på mange spennende utfordringer. Blant annet produserer jeg videoer, lager brosjyrer, oppdaterer Oslo kommunes nettsider, har redaktøransvar for intranett og poster i sosiale medier.

Bilde av Sofie

Min tid på BIK har vært veldig viktig for meg i jobbprosessen, spesielt med tanke på arbeidsoppgavene i seg selv, men praksisen min i UDI var det som «sealed the deal». I UDI fikk jeg mye relevant erfaring med publisering i intranett, videoredigering, klarspråk og mediehåndtering. Det hjelper jo også at man har med seg en verdifull referanse, kommunikasjonssjefen i UDI, og et utvidet nettverk, nemlig kollegene fra praksis. Selv om det offentlige har spesielle krav til ansettelsesprosesser, kjenner de ansatte ofte mange mennesker i miljøet og kan være verdifulle for å lære mer om bransjen (i det private er nettverk ofte avgjørende).

Erfaringen med jobbsøking fra en som faktisk nylig var jobbsøker gjør at jeg vil dele noen relevante tips:

  • Ring arbeidsplassen – Det er helt jævlig og i starten snubler du, men lag deg et manus og ta de telefonene.
  • Lag deg faste rutiner – Det hjelper faktisk på motivasjonen om man søker jobb innen et tidsrom og gir seg selv fri og pauser.
  • Hold LinkedIn oppdatert – Jeg ble faktisk headhuntet til en stilling via LinkedIn, så ikke undervurder en god profil.
  • Knytt nettverk – Dette er ikke alltid folk du kjenner, men noen du kjenner via-via. Det ga meg god forståelse for hvordan markedet fungerer og kanskje de kjenner noen på utkikk etter en kandidat?
  • Skaff deg en karriereveileder. Min hjalp meg «naile» intervjuet med gode tips og triks.

Ikke vær redd for å kontakte folk (meg for den saks skyld!), som har utvidet sitt nettverk og har vært på samme sted selv. Ikke minst: ikke gi opp! Det høres ut som en ekstrem klisjé, men det er faktisk sant at man får seg en jobb. (Jeg tilbrakte mange sene kvelder med å fundere på nettopp dette.) Lykke til!

Send meg gjerne mail: sofie.n.skeie@gmail.com eller kontakt meg på facebook!

 

Skrevet av Sofie Nygaars Skeie

 

 

Hva fa*en skjer nå?

Hurra, bacheloroppgaven er levert! Det eneste som gjenstår er å forsvare oppgaven. En halvtime er siste mulighet for å vise hva jeg er god for. Jeg er ikke så nervøs for det, ikke fordi jeg ikke tar det seriøst, men fordi jeg har såpass mye tro på meg selv og egne evner. For er det én ting jeg har bevist for meg selv, og mange andre, så er det at jeg er god i det jeg driver med.

Bilde av Ingrid som holder et skilt hvor det står "ansett meg - please!"

Ikke gi opp oss som er nyutdannede, ber Ingrid (27).

Jeg har hatt et ganske optimistisk syn på fremtiden min det siste året. Jeg har ikke vært så bekymra for om jeg skulle få jobb eller ikke, for det kommer til å ordne seg til slutt. Men, så skjedde det noe. I takt med at Covid-19 la seg som et teppe over verden, så økte min usikkerhet. Det jeg hadde sett for meg som en spennende vår og sommer med jobbsøking, ble i stedet erstatta med det store spørsmålet «Hva fa*en skjer nå da?».
I det sekundet oppgava mi er ferdig forsvart og karakteren utdelt, så er jeg ikke student lenger. Da er jeg arbeidsledig og 100% jobbsøkende. Men, med så mange bedrifter som har måttet lukke dørene over en lengre periode, og noen for godt, er det en enda større kamp om de ledige stillingene.

Akkurat det gjør meg usikker fordi jeg innser at jeg er nyutdanna, og jeg har ikke masse erfaring innenfor mitt felt enda. Jeg er redd for at ingen skal gi meg en sjanse fordi dette ikke er en tid hvor bedrifter har råd til å «ta sjanser». En del av meg forstår at det sikkert virker mest fornuftig å ansette de med lang fartstid innenfor et felt, men jeg har en bønn å komme med.

Kjære arbeidsgivere, nå er vi mange nyutdanna som klør i fingrene etter å bruke våre rykende ferske utdannelser. Vi er fulle av entusiasme, talent og pågangsmot. Vi jobber hardt, vi er fleksible, tilpasningsdyktige og helt oppdaterte på hva som er dagsaktuelt. Vær så snill, ikke legg oss nederst i søknadsbunken fordi vi er ferske. Jeg vet med sikkerhet at du aldri hadde angra på å ansette meg, eller noen andre avgangsstudenter ved mitt studium. Bidra med å dempe vårt usikre syn på fremtiden, for vi er faktisk fremtiden.

I en vanskelig tid må noen ha tro på oss, for den erfaringa «alle» søker, den får vi ikke som arbeidsledige.

Skrevet av: Ingrid Anette Bakke

 

Jente vs vintage – dating på 50-tallet!

I den første episoden av Jente vs. Vintage tar Josefine opp temaet om dating på 50-tallet i USA og om det er noe vi kan lære av et par generasjoner tilbake om dating. Er det ting vi har glemt som fortsatt burde være en selvfølge i dag? Det som var en selvfølge før har blitt litt luksus nå, som høflighet overfor andre, er det noe vi bør få tilbake? Og er det ting som bør forbli i fortiden, som at jenter ikke skal få lov til å starte samtaler og heller ikke få be ut en date?

 

 

Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson

 

Linnéa Müllers 5 minutters filosofi-podkast!

 

I anledning kvinnedagen publiserer vi Linnéas podkastepisode om feminisme! Behovet for å kjempe for kvinners rettigheter var nødvendig, men kjemper feminismens sak på feil premisser? Maskuline egenskaper var og er de som anses som verdifulle i samfunnet. Derfor blir kvinners feminine biologiske sider undertrykket. Kvinner må oppføre seg mer som menn for å få verdi, og har dermed glemt hvem de er.

 

Med Halden på trøya og bachelor i lomma

Hans Fredrik (25) er toppidrettsutøver og trener hver dag med logoen til Halden Topphåndball på brystet. Men her sitter han på kontoret til klubben og taster konsentrert på tastaturet. Hvorfor? Han er i praksis!

Hvordan går det?
Det går fint. Men det er slitsomt og mye som skal gjøres. Daglig leder sluttet for noen uker siden, og hun som skal ta over har ikke kommet helt på plass ennå.

Det gjør at jeg må hjelpe til der det trengs, i tillegg til de oppgavene som er bare mine. Vi skal arrangere en ganske stor camp nå til sommeren, og håper på å øke deltakelsen med nesten 100%. Da må det gjøres en god jobb med markedsføringen

Og der kommer du inn?
Ja, da må det lages planer og produseres innhold. I tillegg må jeg informere de andre ansatte om hva jeg driver med, slik at vi unngår dobbeltkommunikasjon

Blir det mye sosiale medier når du skal nå ut til de rette folkene?
Nei, og det der er en myte. Sosiale medier er ikke fasiten på alt, man må vite hvor målgruppen befinner seg hen. Vår målgruppe er på treninger og i hallene rundt omkring, så min jobb er å sørge for at vi er tilstede nettopp der og har den informasjonen de etterspør. Det er klart at man skal være tilstede på sosiale medier, men det kommer i tillegg – og ikke i stedet for tilstedeværelse på sportsarenaene.

Kloke ord! Noe du har lært på BIK, dette, eller?
Hehe, mye mulig, sier han og gliser lurt

Er det behov for utdannelse i kommunikasjon for å jobbe her, eller holder det med en solid håndballinteresse?
Interessen burde nok være i bunnen, men utdannelsen gjør at jeg forstår hva som er de rette grepene å ta. For eksempel jobber vi mye med å rekruttere barn og unge i idretten, og da er det viktig å forstå hvordan man skal forme budskapet for å appellere til nøyaktig den målgruppen. Man må også være åpen for å se hva som har blitt gjennomført tidligere som ikke har gitt de resultatene man håpet på.

En liten analyse altså?
Nettopp. Og dét lærer man ikke på trening. Da må man studere på BIK.

 

Tekst og foto: Maria Madeleine Knutsen

 

Noen ærlige tanker rundt praksis

Sofie hos UDI

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie