Søknad, svar og følelser

«Har du fått svar?» «Hva kom du inn på?» Dette er to spørsmål mange som har søkt høgskole kommer til å bli spurt om mange ganger denne sommeren. Man kan fremstå som rimelig selvsikker på å komme inn på det studiet man har søkt, men innerst inne er det en usikkerhet – det er bare veldig få som innrømmer at de kjenner på akkurat den følelsen. Kanskje er det flere i vennekretsen eller kollegaer på jobben som jevnlig maser, de forstår jo ikke at usikkerheten vokser når de sier «joda, du kommer nok inn».

Følelsen starter kanskje som en liten «klump i magen». Man venter på noe, gjerne nyheter man ikke helt vet hvordan man skal takle. Man vet jo ikke om det er gode eller dårlige nyheter ennå. 20. juli er krysset av i kalenderen, og Google er nesten byttet ut med Samordna opptak som startside i nettleseren. For joda, man er innom og sjekker om søknaden fortsatt er der flere ganger i løpet av sommeren. Kanskje man snakker litt med søknaden innimellom – akkurat som om det skal gi god karma og hjelpe, man er ikke gal i hodet for det – det sitter mange andre og gjør akkurat det samme rundt om i landet.

Man skulle tro at spesielt foreldre husket datoen man får svar på søknaden om høyere skolegang, men neida… Spørsmålene kommer jevnlig fra dem! Det som startet som en liten klump i magen, kanskje på størrelse som en klinkekule, har nå blitt en golfball. Man begynner kanskje å tvile på søknaden sin, men dette er en positiv ting – det vil jo bare si at du veldig gjerne vil inn på studiet du har søkt.

Når kalenderen bikker mai har golfballen vokst til en tennisball, svarfristen nærmer seg. Men først er det jo sommer og kanskje litt ferie før forhåpentligvis et studentliv står for tur. Plutselig viser kalenderen juni, og tennisballen har blitt en håndball. Forskjellen er at denne gangen kjenner du på den litt mer enn før, og når det er juli er du inne på Samordna opptak hver dag. Den lille håndballen har blitt en fotball og du holder pusten litt hver gang du logger deg på for å sjekke, vel vitende om at svaret kommer ikke før 20. juli.

Kanskje du også blunker litt ekstra lenge etter å ha trykket «logg inn». Samtidig kjenner man at fotballen er fryktelig hard, så du vil egentlig slippe ut en kjempe fis for å lette på trykket. Alle som har spist pannekaker mer enn en dag på rad vet at det ikke hjelper. Klumpen med mel har gitt magesyra en irritasjon bare Plumbo kan løse opp. Den siste tiden går saaaaakteeeeeee, man vil bare vite om man kom inn eller ikke. Plutselig en dag, et par dager før fristen, tikker det inn en SMS med «svar på din søknad». Like forventningsfull som et barn på julaften kaster man ifra seg det man har i hendene, dytter unna alt som er i veien og hiver seg over dataen med livet som innsats! Man holder pusten fra man skrur på dataen til man har lest og forstått svaret.

Noen får positivt svar og andre blir skuffet, uansett så forsvinner klumpen i magen. Selv stod jeg på ventelisteplass nummer 684 (!!), men før skuffelsen sank inn kom all frustrasjon ut i en aldeles nydelig verbal kombinasjon ikke engang Celine Dion hadde klart å kopiere. Det føltes som om alt håp var ute, en bachelorgrad lå visst ikke i min framtid. Jeg følte meg så dum…

Det kommer også opp en link til restplasser, med nå en ny klump i halsen og blanke øyne trykket jeg på den. Kanskje ikke akkurat det studiet du alltid har drømt om, men du finner noe du kan starte på. For meg var redningen «Internasjonal kommunikasjon», det fiffige oppi det hele er at studiet virket utrolig interessant! Hadde jeg sett dette studiet før hadde det vært på den opprinnelige søknaden.

Nå er jeg snart ferdig med mitt 2. semester, og jeg angrer ikke på valget. Foreleserne svarer på mailer til omtrent alle døgnets tider og man bygger en relasjon med dem. De bryr seg om alle studentene og strekker seg langt for at alle skal lykkes. Covid-19-situasjonen har satt alle på en prøve, men dette har skolen og foreleserne løst på en ufattelig god måte. Man føler seg velkommen og den nye hverdagen som student er uten klump i magen, du blir etter hvert også kjent med de rundt deg på skolen. Det viser seg at jeg var ikke alene med denne følelsen.

Skrevet av: Anette Fjeld

 

Når tid er penger – er studietiden verdt det?

Bilde av ArberHvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?

Jeg kjenner ikke så mange som er ferdig studert og som har fått jobb. Tenk om studielivet bare er tull? Men det hadde vært digg å slippe å bære disse tunge pakkene på pall hver eneste dag. Jeg kunne godt tenke meg å jobbe på et kontor eller noe, men tid er penger og penger er alt, så det får jeg bare leve med.

Jeg står opp samme tid hver morgen mandag til fredag og noen ganger helger. 05:45 må jo være det aller verste tidspunktet? Er det natt, eller er det morgen? Skulle nesten trodd jeg jobba natt. Jeg kunne droppa kaffen og sovet til 06.00, men hadde ikke vært verdt det.

Samme greiene i dag også. Jeg stopper litt og er på mobilen, da en eldre utenlandsk mann som jeg ikke har sett før tar meg igjen med trucken. Han starter en uskyldig samtale med meg. Senere spør han: «Hvor gammel er du?». Jeg svarer høflig «21», mens jeg smiler fornøyd med at jeg er såpass ung. Han svarer meg: «hvorfor i helvete er du her, hvorfor gjør du ikke noe med livet ditt?»

Alt jeg hadde regna på tidligere fløy ut av vinduet.

«Ehh, det er bra penger å tjene her da» svarte jeg. Ganske så sjokkert over hvordan vi gikk fra en hyggelig gebrokken samtale til at han stilte kritiske spørsmål om valgene mine i livet.

Han forklarte meg at grunnen til at vi aldri har møttes før, er fordi han har vært sykemeldt i en lang periode. Han har hatt ryggproblemer av all bæringen. «Skaff deg en karriere istedenfor dette, du har 46 år med jobb igjen, og du vil gjøre det her hver dag resten av livet ditt?»

Dette var samtalen som dukket opp hver eneste gang jeg tok opp mobilen og fikk 600.000 som svar.

Noen uker etter satte jeg meg ved siden av den samme mannen i lunsjen. «Jeg har søkt skole», sa jeg. Han lyste opp med et stort smil! Han var veldig fornøyd, vi skålte med plastmuggene med saft. Jeg var også veldig fornøyd med å endelig skulle komme meg tilbake på skolebenken igjen.

Skrevet av: Arbër Gashi

 

 

 

Når man har blitt 34 år, vet man hvem man er. Eller?

Bilde av Ina Hermansen Wister”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.

Jeg visste hvem jeg var. Jeg var Ina, 34 år, gift, 2 barn og forsikringsrådgiver. Jeg hadde alt jeg ønsket meg i livet. Eller?

”Så hvor vil jeg”, tenkte jeg videre, mens jeg punshet avdelingens budsjett. ”Er det her jeg vil sitte hver eneste dag inntil jeg går av med pensjon?” Jeg følte jeg hadde mestret bransjen for flere år siden.

Min beste venninne ringte meg. Hun var hjemme i mammaperm, og hadde mye på hjertet. Jeg hørte halvhjertet på historier om manglende nattesøvn, spying og ulike konsistenser på bæsjebleier. Mellom punshing av tall og filosofering om livets store spørsmål om hvor jeg ville, hørte jeg et ”hallo?!”. Hun hadde kjent meg siden 1. klasse. Hun kjente meg godt. ”-Er det Tesla, guacamole eller galla du tenker på nå?”, spurte hun på en ertende måte og fikk meg til å le. Jeg fortalte. Alt.

Så kom det helt ut av det blå: ”-Hvorfor studerer du ikke mer?”, spurte hun. Min umiddelbare reaksjon var å avvise dette blankt. Jeg var jo gammel.

Tiden gikk og jeg skiftet jobb. Stagnerte der også. Jeg tok meg selv i å kjenne på lysten til å studere igjen, men jeg kunne jo ikke det. Jeg hadde rundet 30 år og det var meningen at jeg skulle være i arbeidslivet, dessuten hadde jeg barn og mange forpliktelser. Skjøv studier bevisst fra meg. Tok det opp igjen. Repeterte denne prosessen. Hver eneste gang jeg smakte på det å studere igjen, kjente jeg det kriblet i magen. Jeg gikk inn på HIØs hjemmeside og leste om BIK. La det fra meg og tok det opp igjen. Kjente kriblingen i magen. Om og om igjen.

Jeg kvinnet meg opp og sendte en mail til kontaktpersonen for BIK. Dagene gikk uten svar.

En dag fikk jeg et svar fra studierådgiver Karin Anker Rasch. Småflau åpnet jeg mailen og tenkte at hun på en høflig måte sikkert ville forklare at jeg ikke var i målgruppen for studiet. Gamla meg, liksom.

Svaret slo meg i bakken. Maken til respons, da! Jeg husker det ordrett den dag i dag: ”Så spennende å gjøre en endring i livet – det burde vi egentlig alle vurdere å gjøre!”. Det var i dette øyeblikket jeg bestemte meg for å søke og her sitter jeg, som BIK-student – og angrer ikke et eneste sekund!

Av Ina Hermansen Wister

 

Likte du det du nettopp leste? Da liker du garantert denne: Komfortabel utenfor A4-ramma   

 

No worries, mate

For mange var det å få jobb med en gang etter fullført BIK-studium det viktigste. Jeg var ikke helt klar for A4-livet ennå. Er fortsatt ikke helt klar for det. Jeg valgte å flytte til Australia på et Working Holiday Visa rett etter endt studium. Opprinnelig skulle mitt Australia-opphold bare vare dette året. Så tenkte jeg at jeg nok ville reise et annet sted for å ta en mastergrad. Har alltid hatt en rastløs reisende sjel og tenkte at ønsket om å bo i enda et annet land –hva med USA? – ville bli stort etterhvert. Dette skjedde ikke.

Jeg er nå i siste semester av en master i «business advanced» med en spesialisering i internasjonal turisme og «hospitality management».

Kulturen, varmen og livet her nede er fantastisk og jeg stortrives. Akkurat i dette øyeblikk skriver jeg en masteroppgave om et emneknagg-fenomen innen turisme her nede – CUintheNT. Dette er en turistkampanje laget for å få flere besøkende til delstaten Northern Territory som spiller på banneordet: cunt. Oppgaven min handler om hvorvidt dette er lurt eller ikke. Jeg har deltidsjobb som reisekonsulent for ryggsekkreisende, og Australia er rett og slett mitt nye hjem.

Ikke vær redd for å gripe muligheter som kommer mot deg! BIK ga meg et fantastisk utgangspunkt i både akademiske kunnskaper og engelskkunnskaper som gjør livet i utlandet helt fantastisk. Drømmen om humanitært arbeid er nær hjertet – men en ny drøm om permanent oppholdstillatelse «down under» og PhD i turisme har også oppstått. Neste år står jeg igjen mellom to valg – enten blir det doktorgrad i turisme eller så blir det jobb innenfor et felt som både er voksende og en perfekt kombinasjon med mine kunnskaper innen kommunikasjon.

Følg hjertet og følg drømmen. Og ikke vær redd for å gå en litt annen vei enn hva alle andre gjør.

Skrevet av Ida Kristine Fjelldal

 

En liten oppmuntring fra en uteksaminert og avdanket BIK-er

Meg under den årlige BIK-debatten.

Kjære alle nåværende BIK-ere uansett hvor dere ligger i løypa. For tre år siden begynte jeg på BIK, direkte fra videregående skole. Jeg ankom studiet som en ung og uerfaren jypling, jeg trodde jeg visste alt og regnet med at dette skulle bli en dans på roser. Jeg visste overhodet ikke hva jeg ville bli, eller hva jeg gikk til, men jeg er en person som må ha noe å gjøre hele tiden, så et friår var uaktuelt.

Det å vite hva man skal bli i ung alder, det er faktisk veldig vanskelig, det er utallige muligheter. Man har dem som har visst siden de er fem år at de vil bli brannmann, men jeg var ikke en av dem. Jeg var rådvill, men tenkte at BIK virket interessant, og etter jeg kom inn, bestemte jeg meg for å gi det en sjanse.

Det første året var relativt hardt for min del. Jeg syntes flere av oppgavene og forelesningene var vanskelige og utfordrende, og for en fyr som har vært vant til å ta ting ganske kjapt, var det et skikkelig slag i magen. Jeg klarte liksom ikke å se at dette var noe jeg kunne jobbe med senere, jeg så ingen fremtid og ble nok noe umotivert. Men jeg er ingen «quitter», så jeg bestemte meg for å stå i det. Faren min har alltid sagt til meg «få deg et fag, så kan du ta ting derfra, da har du alltids noe å falle tilbake på», så jeg valgte å følge hans råd. Noe som i ettertid har vist seg å være noe av det beste jeg har gjort.

Etter en litt treg start på min bachelorutdannelse, og en endring i arbeidsinnsats, moral og holdninger, begynte det å se lysere ut for min del. Jeg så verdien og viktigheten av god kommunikasjon og jeg så at dette er et yrke som vokser med utviklingen av verden og den tekniske utviklingen. Jeg skjønte rett og slett at kommunikasjon er noe det er behov for i alle sektorer og områder av samfunnet og at dette virkelig var noe å satse på. Hvem hadde trodd at litt innsats og positiv innstilling kunne hjelpe? 😉

En del av BIK-studiet som jeg ikke kan gi nok skryt er utvekslingsbiten og praksisperioden. Dette er ting som gir deg gode opplevelser og ikke minst erfaring å putte på CV-en. Mitt utvekslingsopphold i Newcastle var ikke noe annet enn en stor suksess. Her lærte jeg meg mer om krisekommunikasjon, kreativ og kritisk skriving og fenomener som skjer i sosiale medier. I tillegg til at jeg lærte ekstremt mye om meg selv, da dette er første gangen jeg flyttet ut fra «gutterommet».

På Racecourse I Newcastle.

Tidligere i år fikk jeg gleden av å være i praksis i Public Affairs and Communication (PAC) -avdelingen hos Coca-Cola, det siste semesteret på BIK. Her lærte jeg utrolig mye, var med på jobbreiser/møter og fikk understreket at selv om jeg har lært mye på skolebenken i løpet av tre år, så er «learning by doing»-prinsippet overhodet ikke en bløff. Det er superviktig å få prøve seg i arbeidslivet før man er ferdig utdannet, og jeg takker BIK for muligheten jeg fikk der.

På tur med Coca-Cola til Paris, under praksisperioden.

Nå som jeg har levert og bestått min bacheloroppgave og faktisk er ferdigutdannet, kunne jeg ikke tenkt meg en annen utdannelse enn denne. I løpet av tre år har det utviklet seg fra å være noe jeg ikke kunne se en fremtid i, til å bli det eneste jeg vil drive med. Jeg har uansett bestemt meg for å gå videre med en mastergrad for å fordype meg litt mer i den spennende verdenen av kommunikasjon.

Jeg har også klart å få meg en jobb. Jeg så at Mindshare, et kommunikasjons- og mediebyrå i Oslo som har 7000 ansatte på verdensbasis, søkte nyutdannede folk. Det er en internship-stilling (men betalt) som fokuserer på medieovervåking, PR, sosiale medier m.m. Og jeg tenkte at det er jo midt i blinken for meg som skal studere videre, for det å ha en jobb innenfor det man driver med mens man studerer er absolutt ikke dumt. Jeg søkte, og ble tatt inn på jobbintervju, før jeg til slutt, blant 80 søkere, fikk jobben! Noe jeg selvfølgelig er veldig fornøyd med.

Det er vemodig at jeg nå er ferdig, men jeg drar fra BIK med en jobb innen kommunikasjon, mye gode minner/erfaringer og mye kunnskap. Jeg er også klokere, mer ambisiøs, målrettet og mer voksen. Så stå på, heia BIK!

Av Anders Harlem Nilsen

 

Intervjuet fra helvete

Siri møtte opp en time før intervjuet hos Markedspartner startet. Hun hilste på resepsjonisten, skrev seg inn, og satte seg til å vente. Og ventet. Og ventet. Intervjuet skulle startet for ti minutter siden, men fortsatt satt hun der alene. Til slutt gikk Siri til resepsjonisten og spurte når intervjuet skulle starte. Til svar fikk hun at Siri hadde registrert seg feil, og at de som skulle intervjue henne satt klare, og at hun var for sen. Herfra gikk det bare nedover.

På karrieredagen som ble avholdt for BIK-studenter i april i år, kom BIK-student Siri Enoksen i kontakt med Frode Ødmann Andersen fra Markedspartner. Kort tid etter hadde Siri et intervju hos et av Norges største kompetansemiljø innen inbound marketing, for stillingen «Digital markedsfører». Og dette på tross av at hun ikke var ferdig med studiene engang!

Siri måtte gjennomføre totalt tre tester. To av disse var stresstester, på den ene fikk hun førtifem spørsmål om seriekobling av lysbrytere, men bare tretti sekunder på hvert spørsmål. Hvis du svarte riktig gikk du videre. Siri gikk aldri videre.

-Den andre stresstesten gikk mye bedre, følte jeg. Faktisk var jeg sikker på at jeg hadde nailet den, sier Siri.

Også her skulle det vise seg at Siri tok feil. Intervjuerne forklarte Siri at hun slett ikke hadde gjort det så bra på denne heller.

-Da insisterte jeg på å få vite hva jeg hadde gjort feil, for jeg ble så nysgjerrig!, forteller Siri.

Og det digget intervjuerne!

Det viser seg altså at man kan kapre drømmejobben, dersom man takler nederlag på en god måte. Siri understreker også at de to som intervjuet henne var veldig hyggelige! I mai startet Siri i stillingen 50%, og når hun er ferdig med bacheloren i juni, går hun 100% inn i stillingen som markedssjefens høyre hånd. Siri trives svært godt hos Markedspartner, som hun beskriver som en fremtidsrettet arbeidsplass.

 

Karrieredag på BIK, 4.april 2019

Vi arrangerte nemlig en egen karrieredag for BIK-studenter i april i år, slik at studentene skulle få møte næringslivet og få noen gode råd før de skal ut i jobb. Ved årets karrieredag møtte, som tidligere nevnt, Frode Ødmann Andersen fra Markedspartner, samt de tidligere BIK-studentene Fredrik Lund, Christine Engh Hansen, Steven Bye og Anneli Lund. Det ble paneldiskusjon, mulighet for å danne seg verdifullt nettverk, og å lære av tidligere studenter som har vært i samme situasjon.

Her ser dere Frode Ødmann Andersen fra Markedspartner

Frode fra Markedspartner hadde med seg ledige stillinger på karrieredagen, og flere av BIK-studentene benyttet seg av sjansen til å snakke med ham om dem, og søke på dem.

Her ser dere Fredrik Lund og Ola Valdresstuen fra Techweb

Fredrik fra BIK14 satt i panelet og forklarte hva som er viktig når man søker jobb som nyutdannet. Han jobber i Techweb, der også Ola fra BIK16 fikk seg jobb. Fredrik var på besøk i undervisningen på BIK i fjor, der Ola var student, og Fredrik ansatte Ola på flekken! (Her ser man hvor lurt det kan være å møte opp i timene:)

Her er Christine Engh Hansen fra BIK12-kullet, som for tiden jobber hos Dominos pizza, men ganske snart går over i en stilling hos mediebyrået Mindshare

Christine satt i panelet og fortalte at det er viktig å trives på jobb, ha en arbeidsmengde man kan leve med over tid og at lønna ikke nødvendigvis betyr så mye som man skulle tro!

Anneli Lund fra BIK11 jobber nå som prosjektkoordinator for Mulighetsriket Østfold

Anneli satt også i panelet og la vekt på at man må tørre å skille seg ut når man søker på stillinger. Selv tok hun opp telefonen og ringte direkte til sjefen, hvor hun forklarte at hun var rett kvinne for jobben. Og det lønte seg jo:)

Steven Bye fra BIK15 satt også i panelet, han har fått jobb i Valgdirektoratet og vi har nettopp publisert en sak om ham her på bloggen, les den gjerne.

Karrieredagen ble en såpass stor suksess at den vil bli et årlig arrangement for alle BIK-studentene. Og som du har lest over: Det lønner seg å møte opp!

 

Livet etter BIK

Marte og Kristoffer Joner under innspillingen av en kortfilm.

Da jeg fullførte bachelorgraden min i internasjonal kommunikasjon ante jeg ikke hvor reisen skulle gå. En bachelorgrad som denne gir deg ikke nødvendigvis bare én enkel retning å gå videre i, men hundrevis. Alt avhenger av hva som interesserer deg, og hvilket felt du selv briljerer i.

I min praksisperiode jobbet jeg for filmmagasinet Montages, som gjorde at jeg kunne jobbe med noe jeg elsket. Å blande film og kommunikasjon viste seg å være en av de mest givende tingene jeg har gjort, noe som også førte til en helt ny interesse for filmskaping. Jeg bestemte meg derfor for å starte på Filmstudiet i Bergen, selv om det betydde 2 -3 nye år på skolen.

 

Jeg forstod fort at bachelorgraden min kom godt med i filmstudiet, da det meste var avhengig av god kommunikasjon. Alt fra kontakt med skuespillere til pitching av ideer for klassen handlet om å få frem et budskap best mulig. Hittil har jeg vært en av tre som ble valgt til å lage en eksamensfilm, hatt regi på en musikkvideo og jobbet med skuespillere i London (da med hele klassen). Det har vært en utfordring fra starten av, men med BIK «under beltet» var det aldri en utfordring jeg ikke klarte å mestre.

En annen god ting med å ha en bachelor i internasjonal kommunikasjon er at du mest sannsynlig har fått deg mange kontakter, både i Norge og i utlandet. Det er aldri vanskelig å få hjelp av en tidligere BIK-er eller lærer om det trengs, og man trenger aldri å være redd for motgang. En gang BIK-er, alltid BIK-er!

PS. Hvor gøy er det ikke kunne vinne argumenter og diskusjoner, med venner, familie og kollegaer, kun ved hjelp av retorikken? Am I right?

Marte Carlsen

 

Dette ble jeg etter BIK

Jeg valgte å søke meg inn på bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold fordi jeg visste at studiet ville gi meg mange muligheter i fremtiden. Kommunikasjon er noe av det mest grunnleggende som finnes, uansett hvilken bransje man er i. Jeg var bare 15 år da jeg fikk min første jobb i smykkebutikken Glitter. Der startet jeg som ringehjelp og jobbet meg raskt oppover hvor jeg fikk flere arbeidsoppgaver og mer ansvar. Ettersom jeg trivdes så godt med det jeg gjorde, fortsatte jeg i detaljhandelen ved siden av studiene.

Jeg jobbet meg gradvis oppover fra en butikk til en annen, og etter fullført bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon ble jeg daglig leder i Bik Bok. I dag er jeg daglig leder for klesbutikken Monki i Fredrikstad, og her har jeg vært i 2,5 år. Ved siden av det å være daglig leder er jeg også mentor og HR-assistent for daglige ledere i Monki Norge.

I løpet av de ti årene jeg har vært i denne bransjen har det vært en økende bruk av sosiale medier og digitalisering generelt. Denne prosessen har jeg vært en stor del av både da jeg jobbet i Glitter og Bik Bok. Der var jeg ansvarlig for å produsere tekster, publisere innhold, bilde -og video-redigering, og aktivt spre informasjon om kommende kampanjer og spennende aktiviteter.

Jeg har tatt i bruk mye av kompetansen og de ferdighetene jeg fikk fra høgskoletiden, og angrer ikke et sekund på utdannelsen jeg valgte. Jeg vil jobbe meg videre oppover, og er takknemlig for at jeg har den faglige tyngden jeg trenger for å gjøre nettopp det. Som du sikkert skjønner, kan BIK-studiet hjelpe deg på vei, uansett hvilken retning du ønsker å gå.

Meliha Strmonja

 

Slik fikk Marie kommunikasjonsjobb i Dublin

«Tullar du? Det her er for godt til å vere sant!», tenkte eg då meldinga til agenten tikka inn i innboksen min på LinkedIn. Det var snart slutten på sommarjobben min og tanken på å stå utan relevant jobb etterpå fekk meg til å gå rundt med ein klump-i-magen i fleire dagar.

Det var mitt siste semester som BIK-student den våren. Det blei fort krystallklart at det kom til å bli dragkamp om jobbane i kommunikasjonsbransjen. Dermed gjekk eg rett i panikk-modus. Kva om eg ikkje fikk jobb? Eg måtte få meg ein jobb som er relevant for studiane mine.

Dess større var gleda då eg blei kontakta av ein rekrutterer denne sommaren. Eg hadde fått eit tips av tidlegare BIK-student Fredrik Lund om å jobbe med LinkedIn-profilen min, slik at eg skilde meg ut, og det kan nok ha vore det som gjorde at agenten kontakta meg.

Eg fikk tilbod om stillinga som innhaldsmoderator. Det einaste minus? Jobben var i Dublin, ein heilt ukjent by i eit heilt ukjent land som eg forbatt med fleire regnfulle dagar enn det Norge har. Eg gjorde raskt mine undersøkingar av både byen, arbeidsgivaren og jobben.

Med bittelitt skepsis gjekk eg med på intervjuet – om det ikkje skulle gå så hadde eg i alle fall prøvd. Intervjuet føregjekk på telefon og agenten følgde opp via e-post. Eg fekk spørsmål om kvifor eg ønska å jobbe utanlands, korleis eg jobbar i team, kva eg ønsker meg frå min arbeidsgivar, kva språk eg snakkar og eigentleg alt det eit heilt vanleg jobbintervju ville bestått av. Då ho fekk høyre at eg snakkar tysk, reagerte ho lynraskt og eg fekk tilbod om ei ny stilling på flekken. Det passa meg midt i blinken og brått stod eg der med den gylne inngangsbilletten til Willy Wonkas sjokoladefabrikk.

No jobbar eg for eit globalt konsern, ein av verdas største IT- og outsourcingselskap som tilbyr konsulent-, teknologi- og outsourcingtenester. Eg og mine kollegaer jobbar hos kunden vår, eit endå større teknologiselskap som er kjent verden rundt og er spesialist på søkemotor, skytjenester og utvikling av software. Her jobbar eg hovudsakleg med film og tv-seriar i eit team der vi kontrollerer og analyserer innhaldet før det går live på kundens nettbutikk, B2B kommunikasjon, held kontakt og løyser problem til partnarar og eskaleringshandtering. Gøy og varierande arbeid der eg lærer å kjenne partnerens behov og klarer å løyse problem raskt og på ein effektiv måte. Kollegaene mine kjem frå alle delar av verden og eg får dermed brukt mine kunnskapar om kultur og interkulturell kommunikasjon dagleg. Vi lærer kvarandre nye ord i forskjellige språk kvar dag, og delar dei beste ferieplassane verden rundt.

Det å pakke kofferten og sette kurs mot eit anna land for å jobbe er ikkje så skremmande som det kan høyrast ut som. Spørsmål om «kvar skal eg bu, kor mykje skatt betaler eg, kva slags forpliktelsar har eg» osv kjem til å kjennes ut som ein ørefik. Men, ta sjansen! Dersom du ønsker å gjere noko utanom det vanlege så berre gå for det, eg kan love spennande eventyr. Det kan ta litt tid å finne ut av dei forskjellege tinga, men det kjem til å ordne seg.

Ingenting er umogleg, av og til finn du ein av fem gøymde gullbillettar, og brått opnar porten til sjokoladefabrikken seg.

 

Fra den lokale høgskolen til den lokale avisa

På kontoret: Fra venstre ser vi nyhetsredaktør Morten Ulekleiv og desksjef Øivind Kvitnes, med meg selv, den ferske frilanseren, i fronten.

Da jeg var ferdig på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon denne sommeren, hadde jeg ingen anelse hva jeg egentlig ville gjøre. Det eneste jeg visste var at det måtte være noe med skriving. Fra å skrive litt fiksjon på fritida, til analyser og tekster på BIK, det er moro i min bok!

Da jeg da så at Halden Arbeiderblad lette etter en frilanser, sprang jeg på alle fire opp trappa, heiv meg på pc-en og sendte en søknad. Det var det, nå var det å vente.

Fast forward til august, da sitter jeg og prater med nyhetsredaktør Morten Ulekleiv, på et av kontorene hos Halden Arbeiderblad. Uten større krumspring var jeg brått blitt frilanser i den samme avisa jeg har lest i underkant av 20 år. Det var en litt rar følelse. Siden jeg begynte å arbeide i Halden Arbeiderblad har jeg fått bryne meg på masse rart. Kunstutstilling på festningen, Elgfestival i Aremark, innflytningsfest, og butikkåpning, the list goes on. Det har vært en utrolig spennende, lærerik og ikke minst nervepirrende opplevelse. Det er faktisk mulighet for at flere hundre folk ender opp med å lese det man har skrevet, og da pirrer det litt i magen!

Min offisielle debut-helg som frilanser var litt av en berg-og-dal-bane. Lørdagen gikk glatt, mens søndagen, siste dagen av Elgfestivalen i Aremark, gikk nesten i dass. Det regna så det spruta i bakken og det blåste ikke rent lite heller. «Det er jo ikke så ille…?» tenker du kanskje nå, men prøv å balansere en paraply, en notatblokk (som ble søkkbløt og umulig å lese, forresten!) og et speilreflekskamera, samtidig som du prøver å intervjue noen! Da ble det brått litt spenstig.

Toppen av kaka var da jeg skulle dra tilbake på kontoret. Avisa går i trykk om 4 timer, det tar 30 minutter tilbake, tenker jeg, det går bra! Vel, det gjorde det fram til bilen satte seg fast i gjørma på parkeringsplassen. Der sto jeg i omtrent 32 år, som det kjentes ut som, før en engel med traktor dro meg løs.

Her sto jeg, mens klokken tikket stadig nærmere deadline.

I en slik situasjon var det godt å ha BIK-kunnskapene i ryggen, og ikke minst behjelpelige kollegaer som hjalp meg få teksten til trykk!

Jeg er så glad for at jeg valgte å ta bacheloren i internasjonal kommunikasjon! Selv med et par nervesammenbrudd over de tre årene, gikk det bra til slutt, og det har gitt meg muligheten til å jobbe med noe jeg synes er gøy. Mer enn det kan man ikke ønske seg!

Martin Skjøldberg Sagholen