Jeg heter Vigdis Lunde og er for evig stolt BIK’er. Jeg ble «gamla i klassen» i BIK-kullet 2012–2015 da jeg startet på nytt utdanningsløp som 40-åring, og var ikke spesielt høy i hatten første skoledag. Den gang hadde jeg allerede jobbet markedskommunikativt i flere år, men det var musikk som hadde vært hovedprioritet siden jeg var tenåring. Veien til drømmejobben – som jeg har i dag – var kanskje lang og broket. Men hver erfaring underveis har vært nyttig og gjort meg til en bedre kommunikatør. Forhåpentligvis også til et bedre menneske.
Jeg er samfunnsengasjert, og kanskje over gjennomsnittet opptatt av demokratiske prosesser, politisk administrasjon og lokal forvaltning. Gjennom Mari Hellums (ja, alle elsker vi Mari❤️) nettverk av flinke folk, fikk jeg praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon. Der skrev jeg bacheloroppgaven min som omhandlet demokratisk engasjement hos førstegangsvelgere. Så måtte jeg ut på en rundtur, før jeg til slutt skulle vende tilbake til byråkratiet.
Etter endt bachelor jobbet jeg i en periode som rådgiver i attføringsbransjen. Derfra gikk veien videre til et kreativt kommunikasjonsbyrå, og jeg fikk prøve flere hatter. Parallelt begynte jeg på masterutdanning på deltid, i digital kommunikasjonsledelse ved BI (still a work in progress). Deretter tilbrakte jeg tre år i Halden, som kommunikasjonsrådgiver ved Det Norske Blåseensemble. Da kunne jeg virkelig forene lidenskapene mine i livet: kultur og kommunikasjon. Hvilket til slutt fristet meg til å etablere egen drift med leveranse av digitale kommunikasjonstjenester til kulturaktører, og jeg fikk raskt mange spennende kunder i porteføljen. Så kom pandemien, ingen kulturelle arrangementer kunne gjennomføres og alle kundene mine forsvant naturlig nok over natten. Heldigvis åpnet det seg en mulighet til å tilbringe ett år som rådgiver hos digitalbyrået Techweb i Sarpsborg; et særdeles fremoverlent og innovativt selskap, veldrevet av unge og herlige gründere. Jeg lærte masse.
I begynnelsen av 2021 dukket det opp en spennende stilling som rådgiver i virksomhet stabstjenester i Sarpsborg kommune, som også er jobben min i dag. Jeg har en innholdsrik og variert arbeidshverdag og fantastiske kolleger. I all hovedsak er jeg rådgiver for kommuneområde samfunn, hvilket betyr at jeg får bidra til et mangfold av kommunens mange og viktige oppgaver, på flere arenaer. Det aller beste er nettopp det at jeg opplever jobben min som meningsfull. Jeg vet at innsatsen min er viktig for mange.
Tiden som BIK’er ble avgjørende for meg på så mange måter. Først og fremst var det en slags klassereise i både egen og andres kultur. Jeg vokste enormt på å oppleve hvilken kapasitet jeg hadde, og ble samtidig veldig ydmyk for alt jeg ikke vet og kan: andres kunnskap og kompetanse. Og selv om jeg kom fra en ensemble-kultur der man har lært seg å være én i flokken, så hadde jeg fortsatt mye å lære av kollokviearbeid. En kjempeviktig erfaring å ha med seg videre, da jeg i tiden etterpå utelukkende har jobbet i knallsterke team. Jeg elsker å lære av flinke kolleger, og digger det når jeg selv kjenner at jeg kan bidra inn i gruppa.
Siden jeg var voksenstudent, kjente jeg relativt godt til arbeidsmarkedet der ute. Jeg visste også at jeg etter endt utdanning skulle konkurrere om jobbene med folk på min alder som har lang og relevant erfaring og ansiennitet, som de har opparbeidet seg mens jeg prioriterte en helt annen karriere. Mitt tips går derfor til andre «godt voksne», som enten nylig har tatt fatt på BIK-studier, eller som vurderer å gjøre det. Og som kanskje til og med er pessimistiske med tanke på fremtidig jobb/karriere eller nøler litt.
Min erfaring er nemlig at noen år på rompa – i kombinasjon med fersk kunnskap og et motivert hode – er svært attraktivt i arbeidsmarkedet. Det gjelder bare å ikke gi opp i første motbakke. Jovisst er det tøft med studier i voksen alder, når man kanskje også har barn og hele familiekabalen gående. Eller når man som voksen jobbsøker opplever å få nok et avslag i innboksen. Jeg innrømmer glatt at det har kostet. Tidvis svært dyrt. Men man overlever stadig nye grå hår, kannevis med kaffe og utallige våkenetter når innleveringsfrister kryper stadig nærmere. Fordi mestringsfølelse trumfer det aller meste. I den andre enden venter det en ny og spennende yrkeskarriere. Kanskje til og med en stolt utgave av deg selv som du godt kan like. En yrkeskarriere kan tross alt bli veldig lang, hvis man bare er mellomfornøyd med hylla man først havnet på, eller det av andre grunner ikke fungerer.
Det er virkelig aldri for seint. Jeg lover.
Beste hilsen,
Vigdis
Hvis jeg tar en bachelor vil jeg tape penger, tenkte jeg. På jobben tjener jeg gjerne 100.000 kroner på overtid. For 1,5 millioner kan jeg få en leilighet i sentrum i Halden, som jeg eventuelt kunne leid ut for 8500 i måneden. Hvis jeg fortsetter å jobbe nå, kunne jeg starta den planen. Det blir nesten 600.000 kroner i inntekt i året, før skatt. Så mye ville jeg ikke tjent med en utdannelse, eller?
”Fysj”, tenkte jeg. Jeg satt på kontorplassen min og hørte høstregnet piske på de store vinduene. I et åpent kontorlandskap hørte jeg telefonene til de dresskledde kollegaene ringe i ett sett. Tall fløy over TV-skjermene i det store lokalet. Jeg visste eksakt hva tallene betød og hvordan de kom til å utvikle seg hver time frem til vakten var over. Jeg visste hvilke problemstillinger og argumenter som ville dukke opp i samtale med kunder. Råd og motargumenter var allerede klare. Jeg visste hva praten i kantinen kom til å dreie seg om: kollegaens nye Tesla som skulle ha kommet for 8 måneder siden, kantinedamens elendige guacamole eller den kommende bransjegallaen. Samme rutine hver dag. Jeg hadde stagnert, og jeg kjedet meg. ”Hvem er jeg og hvor vil jeg”, tenkte jeg ofte.
