Slik fikk Marie kommunikasjonsjobb i Dublin

«Tullar du? Det her er for godt til å vere sant!», tenkte eg då meldinga til agenten tikka inn i innboksen min på LinkedIn. Det var snart slutten på sommarjobben min og tanken på å stå utan relevant jobb etterpå fekk meg til å gå rundt med ein klump-i-magen i fleire dagar.

Det var mitt siste semester som BIK-student den våren. Det blei fort krystallklart at det kom til å bli dragkamp om jobbane i kommunikasjonsbransjen. Dermed gjekk eg rett i panikk-modus. Kva om eg ikkje fikk jobb? Eg måtte få meg ein jobb som er relevant for studiane mine.

Dess større var gleda då eg blei kontakta av ein rekrutterer denne sommaren. Eg hadde fått eit tips av tidlegare BIK-student Fredrik Lund om å jobbe med LinkedIn-profilen min, slik at eg skilde meg ut, og det kan nok ha vore det som gjorde at agenten kontakta meg.

Eg fikk tilbod om stillinga som innhaldsmoderator. Det einaste minus? Jobben var i Dublin, ein heilt ukjent by i eit heilt ukjent land som eg forbatt med fleire regnfulle dagar enn det Norge har. Eg gjorde raskt mine undersøkingar av både byen, arbeidsgivaren og jobben.

Med bittelitt skepsis gjekk eg med på intervjuet – om det ikkje skulle gå så hadde eg i alle fall prøvd. Intervjuet føregjekk på telefon og agenten følgde opp via e-post. Eg fekk spørsmål om kvifor eg ønska å jobbe utanlands, korleis eg jobbar i team, kva eg ønsker meg frå min arbeidsgivar, kva språk eg snakkar og eigentleg alt det eit heilt vanleg jobbintervju ville bestått av. Då ho fekk høyre at eg snakkar tysk, reagerte ho lynraskt og eg fekk tilbod om ei ny stilling på flekken. Det passa meg midt i blinken og brått stod eg der med den gylne inngangsbilletten til Willy Wonkas sjokoladefabrikk.

No jobbar eg for eit globalt konsern, ein av verdas største IT- og outsourcingselskap som tilbyr konsulent-, teknologi- og outsourcingtenester. Eg og mine kollegaer jobbar hos kunden vår, eit endå større teknologiselskap som er kjent verden rundt og er spesialist på søkemotor, skytjenester og utvikling av software. Her jobbar eg hovudsakleg med film og tv-seriar i eit team der vi kontrollerer og analyserer innhaldet før det går live på kundens nettbutikk, B2B kommunikasjon, held kontakt og løyser problem til partnarar og eskaleringshandtering. Gøy og varierande arbeid der eg lærer å kjenne partnerens behov og klarer å løyse problem raskt og på ein effektiv måte. Kollegaene mine kjem frå alle delar av verden og eg får dermed brukt mine kunnskapar om kultur og interkulturell kommunikasjon dagleg. Vi lærer kvarandre nye ord i forskjellige språk kvar dag, og delar dei beste ferieplassane verden rundt.

Det å pakke kofferten og sette kurs mot eit anna land for å jobbe er ikkje så skremmande som det kan høyrast ut som. Spørsmål om «kvar skal eg bu, kor mykje skatt betaler eg, kva slags forpliktelsar har eg» osv kjem til å kjennes ut som ein ørefik. Men, ta sjansen! Dersom du ønsker å gjere noko utanom det vanlege så berre gå for det, eg kan love spennande eventyr. Det kan ta litt tid å finne ut av dei forskjellege tinga, men det kjem til å ordne seg.

Ingenting er umogleg, av og til finn du ein av fem gøymde gullbillettar, og brått opnar porten til sjokoladefabrikken seg.

 

Fra den lokale høgskolen til den lokale avisa

På kontoret: Fra venstre ser vi nyhetsredaktør Morten Ulekleiv og desksjef Øivind Kvitnes, med meg selv, den ferske frilanseren, i fronten.

Da jeg var ferdig på bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon denne sommeren, hadde jeg ingen anelse hva jeg egentlig ville gjøre. Det eneste jeg visste var at det måtte være noe med skriving. Fra å skrive litt fiksjon på fritida, til analyser og tekster på BIK, det er moro i min bok!

Da jeg da så at Halden Arbeiderblad lette etter en frilanser, sprang jeg på alle fire opp trappa, heiv meg på pc-en og sendte en søknad. Det var det, nå var det å vente.

Fast forward til august, da sitter jeg og prater med nyhetsredaktør Morten Ulekleiv, på et av kontorene hos Halden Arbeiderblad. Uten større krumspring var jeg brått blitt frilanser i den samme avisa jeg har lest i underkant av 20 år. Det var en litt rar følelse. Siden jeg begynte å arbeide i Halden Arbeiderblad har jeg fått bryne meg på masse rart. Kunstutstilling på festningen, Elgfestival i Aremark, innflytningsfest, og butikkåpning, the list goes on. Det har vært en utrolig spennende, lærerik og ikke minst nervepirrende opplevelse. Det er faktisk mulighet for at flere hundre folk ender opp med å lese det man har skrevet, og da pirrer det litt i magen!

Min offisielle debut-helg som frilanser var litt av en berg-og-dal-bane. Lørdagen gikk glatt, mens søndagen, siste dagen av Elgfestivalen i Aremark, gikk nesten i dass. Det regna så det spruta i bakken og det blåste ikke rent lite heller. «Det er jo ikke så ille…?» tenker du kanskje nå, men prøv å balansere en paraply, en notatblokk (som ble søkkbløt og umulig å lese, forresten!) og et speilreflekskamera, samtidig som du prøver å intervjue noen! Da ble det brått litt spenstig.

Toppen av kaka var da jeg skulle dra tilbake på kontoret. Avisa går i trykk om 4 timer, det tar 30 minutter tilbake, tenker jeg, det går bra! Vel, det gjorde det fram til bilen satte seg fast i gjørma på parkeringsplassen. Der sto jeg i omtrent 32 år, som det kjentes ut som, før en engel med traktor dro meg løs.

Her sto jeg, mens klokken tikket stadig nærmere deadline.

I en slik situasjon var det godt å ha BIK-kunnskapene i ryggen, og ikke minst behjelpelige kollegaer som hjalp meg få teksten til trykk!

Jeg er så glad for at jeg valgte å ta bacheloren i internasjonal kommunikasjon! Selv med et par nervesammenbrudd over de tre årene, gikk det bra til slutt, og det har gitt meg muligheten til å jobbe med noe jeg synes er gøy. Mer enn det kan man ikke ønske seg!

Martin Skjøldberg Sagholen

 

Stort behov for BIK-ere i kommunikasjonsbransjen

Jeg skal ærlig innrømme at tanken på å gå i en evighet uten relevant jobb, ga meg frysninger nedover ryggen. Det er mange skrekkhistorier der ute – om ansettelsesstopp, nedskjæringer i bedrifter, og om nyutdannede mennesker som aldri får jobbe med det de egentlig har lyst til. Vel, her kommer en liten solskinnshistorie.

Da jeg ble ferdig med bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon, fikk jeg jobb som markedskoordinator i et selskap som heter Bulls Eye Oslo. Bulls Eye eies av holdingselskapet Spondere, som driver med prosjektledelse og rådgivning, og som investerer i bransjer som gleder folk. Fotballfesten (kontraskjæret), European Shuffleboard, Kulturhuset, og det nyåpnede utestedet Oche Dart Club er eksempler på noen av investeringsprosjektene. Som markedskoordinator har jeg ansvar for prosjektledelse innen PR, markedsføring, strategisk planlegging, analysearbeid, CRM, og Social Media Management. Jeg har med andre ord fått stort ansvar. RASKT. Det viste seg at selskapets ambisjoner sto i takt med mine egne: Jeg vil opp og frem. Helst så fort som mulig. Det passet meg derfor midt i blinken at selskapet satser på å investere i flere store prosjekter og nyåpninger i utlandet de tre neste årene. Om alt går etter planen, skal jeg få være med på å styre den interne- og eksterne kommunikasjonen i disse prosjektene, og frem til den tid jobber jeg tett sammen med kommunikasjonsspesialister, dyktige byrå-og bransjefolk, og suksessfulle gründere her i Oslo.

Jeg vokser innen kommunikasjonsbransjen hver dag, og det takket være kunnskapen og erfaringen BIK-studiet har rustet meg opp med. Det er stort behov for mennesker som er enestående på å sende ut sterke, engasjerende og inspirerende budskap – og det er her vi BIK-ere kommer inn!

Henriette Bendiksen

 

Historien om da Halden trumfet USA

Kine Haukaasen Dahl (22) til venstre og Pernille Rudolfsen (20) til høyre studerte sammen ved Texas State University. Her viser de tegnet til Texas og skolens maskot. Foto: Privat.

Kine Haukaasen Dahl (22) er ny som student på Internasjonal kommunikasjon, også kjent som BIK, i Halden. Tidligere har hun studert i American College of Norway og Texas State University, men hun fant raskt ut at disse stedene ikke var det rette for henne. Her slet Kine med å balansere studier og fritid. Hun forventet at det skulle fortsette slik ut hele studietiden. Derfor ble hun positivt overrasket da hun startet på BIK-studiet:

-Amerika var stressende og gav lite pusterom. Her i Halden får jeg muligheten til å fokusere på en ting av gangen. Jeg mener at dette vil hjelpe meg med å få bedre resultater.

Kine visste at hun ville studere kommunikasjon og helst internasjonalt, men hun var veldig usikker på hvilken skole som hadde det beste tilbudet. Etter et par søk kom hun over bachelorstudiet i internasjonal kommunikasjon i Høgskolen i Østfold. Høgskolens hjemmeside forklarer at gjennom dette studiet får studentene kunnskap om dagens samfunn i et internasjonalt perspektiv.
Kine forklarer at selv om hun ikke er fersk student, er det fremdeles litt overveldende med så mange nye inntrykk:

-Jeg er ikke ny til livet som student, men det å starte fra bunnen av på en helt ny skole er likevel litt skummelt. Samtidig føler jeg at jeg at jeg har blitt tatt godt imot!

Det første semesteret av studiet består av fagene tekst og retorikk, professional communication og digitale medier. Et av Kines mål med studiet er å lære å kommunisere bedre.

-Jeg har alltid vært glad i å skrive og fagene vi har hjelper meg med å formulere meg bedre akademisk og profesjonelt. Det vil være nyttig når jeg skal ut i arbeidslivet.

Kine ser frem til det hun har i vente. Blant annet gleder hun seg veldig til den obligatoriske utvekslingen studiet tilbyr. I tillegg er hun spent på å se hvilke jobbmuligheter som finnes etter studiet.

Tekst: Caroline Hem

 

Fra BIK i Halden til master i London – til jobb i Fredrikstad!

Jeg traff ikke rett studium i første omgang og prøvde meg først på arkeologi ved både NTNU og UiO. Da jeg omsider skjønte at arkeologi kun var en interesse og ikke en fremtidig karriere for meg, søkte jeg meg over til Høgskolen i Østfold og begynte på bachelorstudiet i Internasjonal kommunikasjon. Dette har jeg ikke angret på siden! Jeg fikk enda mer blod på tann etter et flott praksisopphold hos UDI (Utlendingsdirektoratet) – hvor jeg fikk prøve meg på alt fra internkommunikasjon og foto, til artikkelskriving, og jeg fikk se på nært hold hvordan UDI taklet flyktningkrisen i 2015. Dette møtet med arbeidslivet gjorde meg sikker på at jeg hadde valgt riktig studium.

I 2016 begynte jeg på en mastergrad i Media, Power and Public Affairs ved Royal Holloway University of London, en master BIK-studenter er direkte kvalifiserte for. Dette er noe av det beste jeg har gjort! Jeg fikk møtt så uendelig mange forskjellige og unike mennesker fra hele verden! Dermed ble det en kjempeerfaring i hvor like og ulike vi mennesker faktisk er på tvers av kulturer og landegrenser. Jeg opplevde selv for første gang å være i posisjon som minoritet – den eneste nordmannen i egen omgangskrets og undervisning (skolen skryter selv av å huse hele 7 nordmenn!). Dette var en fin opplevelse, det å ikke kunne støtte seg på likesinnede som snakker samme språk gjorde meg enda mer selvstendig enn tidligere. I tillegg lærte jeg utrolig masse om politikk og politisk forståelse sett fra flere perspektiv, om sosiale medier og samspillet med politikken, og selvfølgelig en god dose engelsk språk og britisk kultur.

Da jeg kom hjem var jeg nok ikke helt forberedt på hvor vanskelig det kan være å få jobb innen kommunikasjonsbransjen som nyutdannet. Man kan fort treffe på dilemmaet med for lite erfaring som gjør det vanskelig å få arbeid, noe jeg gjorde, og som førte til 9 måneder som arbeidsledig. Dette var en lang og litt tung periode, men det endte heldigvis bra.

Jeg fikk i juni 2018 tilbud om å jobbe som konsulent i Fredrikstad kommune, hvor jeg bl.a. bistår kommunikasjonsrådgiver på kulturavdelingen. Jeg har også fått arbeide mye med prosjektarbeid – med The Tall Ships Races som foregår i juli i Fredrikstad neste år, og med Kulturnatt – som brakte løs 14. september.

Det er utrolig hvor mye det har å si å få kommet seg ut i arbeidslivet og få praktisert det man har lært under studiene! Det er først da man forstår at studiene er kun starten – det er i arbeidslivet du får skikkelig praksis!

 

Ble nedbemannet, tok grep og ble BIK-student!

Da Ida Fossli ble nedbemannet fra arbeidsplassen i Rakkestad, tok hun grep om hverdagen og bestemte seg for å studere på Høgskolen i Østfold. Ida [31] er en ettbarnsmor, og bare en av representantene for mangfoldet som har valgt å følge drømmen om en høyere utdanning på en av landets høgskoler. I en økonomisk utfordrende tid, måtte firmaet hun jobbet for, nedbemanne, og hun var en av de uheldige som ble med i dragsuget. Etter å ha sett på hva HIØ tilbydde av studier, falt valget på bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon (BIK) i studentbyen Halden.

– Jeg fikk lest meg opp på hva studiet tilbydde, og det virket veldig spennende. Jeg fant fort ut at dette var noe for meg!, sier Ida ivrig.

Det blir ofte et aldersskille mellom de som kommer rett fra videregående og de som har valgt å jobbe noen år før de studerer, som Ida har gjort; hvordan opplever hun dette aldersskillet?

Ida ser noe undrende ut i luften, mens hun tar seg lett til kjevepartiet. Hun er spent på utfordringene som venter i høst:

– Så langt har det vært uproblematisk. Det dannes jo noen «klikker», hvor det kanskje virker som de yngre holder seg litt mer samlet. Men det påvirker ikke meg i noen særlig grad, responderer hun med en bekreftende røst, og lener seg tilbake på plaststolen.

-Vil du si det er noe som har vært spesielt utfordrende med å være ny på BIK i Halden?

– Parkering! svarer hun resolutt, og noen av kursene har vært litt uorganiserte nå til å begynne med.

– Men ikke noe som jeg ikke har taklet, bekrefter hun.

BIK involverer elementer av samfunnsfag og kommunikasjon, og byr på et internasjonalt preg når studentene er pålagt å gjennomføre et semester i et av verdens engelsktalende land. Ida var heldigvis ikke alene om å søke høyere utdanning i vårt langstrakte land. I år var det nemlig rekordhøye 142 004 personer som sendte inn sin søknad til samordna opptak. Og avdelingsdirektør for CERES, Grete Christina Lingjærde, konstaterer at antall søkere til høyere utdanning i Norge bare fortsetter å øke. Noe som må kunne anses for å være en positiv trend.

Tekst: Kristian Lindbæk Berntsen

 

Komfortabel utenfor A4-ramma

Tekst: Emma Østvik & Iselin Chantelle Karlsen

Etter å ha fullført en bachelorgrad i førskolepedagogikk og et par år i jobb, fant Lena Ramberg (34) ut at det kanskje ikke var pedagog hun skulle være resten av livet, likevel. Hun sa derfor opp jobben, pakket sekken og reiste til Australia. Da hun kom hjem fra to år som backpacker, hvor hun jobbet som alt fra gårdsjente til nanny, søkte hun noe nytt. BIK ble svaret Lena hadde ventet på. Der kunne hun kombinere skriveglede med kjærligheten til det engelske språket. Nå er hun i fast jobb hos Markedspartner AS der hun hovedsakelig er tekstforfatter, både på engelsk og norsk.

Før Lena skrev kontrakt om fast jobb, jobbet hun frilans som manuskonsulent for forlag, litteraturanmelder og skribent. Hun har nå vært i Markedspartner i 3 måneder og skriver hovedsakelig tekst for kunder som ønsker å satse på Inbound Marketing. Lena har aldri vært opptatt av å passe inn i A4-livet, dermed var det å binde seg til en kontrakt litt skremmende for henne («hehe, neida. Joda», som hun sier.) Som tekstforfatter arbeider hun med en innholdsrådgiver for å tilby mest mulig effektiv markedsføring til kundene. I tillegg til å skrive artikler, produserer man også manus til video og podcaster.

Lena har bodd i utlandet både før, under og etter BIK. Da Lena skulle skulle reise på den obligatoriske utvekslingen i vårsemesteret på 2. året, valgte hun Cardinal Stritch University i Milwaukee, Wisconsin.

-Grunnen til at jeg valgte å studere der, var at de tok inn «noobs», eller utvekslingselever som meg som ikke har engelsk som førstespråk, på skrive- og litteraturfagene sine.

Det var høyt faglig nivå og flere av de andre studentene hadde allerede studert både Creative Writing og engelsk før dette. Men det var ikke det at Lena var en «fersking» amerikanerne reagerte på. De var mer sjokkert over alderen hennes (Lena var 30 år under USA-semesteret). Alderen kom frem da en ung gutt på 19 år ba henne ut på date.

-Jeg måtte jo bare fortelle han, kjære deg. Jeg kunne vært moren din om et par år.

Lena opplever alder som uviktig i møte med nye mennesker, og hun fikk dermed mange gode venner under oppholdet.

Etter BIK og jobbing som frilans i Oslo 1,5 år, ønsket hun å flytte på seg igjen. Lena ønsket å se mer av verden og reiste til New Zealand og Canada. Hun innså at hun kunne jobbe med en del frilansoppdrag på turen, noe som passet utmerket for en backpacker på reisefot. Men det er kostbart å reise, og selv om den delen av reising ikke er så synlig i sosiale medier, hadde Lena tre jobber for å spare opp slik at hun kunne reise ut.

Selv om hun har bodd flere steder og i ulike kulturer og gjort mye forskjellig, så har hun nå faste rammer å forholde seg til. Det er klare planer for hvordan jobben i Markedspartner AS skal bli utført.

-Jeg kan ikke be om å få skrive ute i sola fordi jeg har bodd to år i Australia, forteller hun smilende.

Hun mener derimot at det alltid finnes løsninger i vanskelige situasjoner, hvis man jobber hardt og evner å tenke kreativt.

Vi spurte Lena om hun hadde noen tips til nåværende eller framtidige BIK-studenter.

-Hmmm, ja….Jeg skulle ønske jeg hadde et skikkelig godt svar på dette. Gå på forelesning! Neida, jeg skal ikke bli helt streng. Jeg tror noe som er viktig er å jobbe med det skriftlige. Tør å bruke deg selv når du skriver, og pass på grammatikken. Verden forventer at du kan skrive feilfritt når du kommer ut med en kommunikasjonsgrad i lomma.

Selv om Lena selv føler hun ikke kom på så mange tips så er hele denne artikkelen en inspirasjon for studenter som ønsker noe mer enn et forutsigbart A4-liv. Det viser at man burde dra ut i verden, oppleve nye ting og ikke minst følge sine egne instinkter!

 

 

OL-press og kjendisfest

Henriette Bendiksen og Steven Bye, med adgangskort og ansvar midt i sentrum av TVNorge:)

Tekst og bilde: Amalie Berger & Robin Horvath

Etter tre måneder hos TVNorge har Steven Bye (24) og Henriette Bendiksen (22) fått et godt utbytte av praksistiden. Med kjendisfester, stort ansvar og mye morro har de fått opplevd litt av hvert og vært innom det meste. De føler at BIK har gitt dem et ekstremt godt grunnlag for en slik praksis.

-Hadde jeg kommet her uten BIK så hadde jeg ikke visst hva jeg skulle gjøre. Det er veldig relevant for jobben og vi har fått bruk for mye teori som f.eks. historiefortelling, sier Steven.

-Første uka var vi med på premierefesten til serien Hvite Gutter for å dekke Instagram og Snapchat. Vi har også fått vært med på flere premierefester etter det og snakket med kjendiser osv, sier Henriette.

Men, alt er ikke bare lek i et stort firma som TVNorge, eller Discovery som det egentlig er, spesielt under OL. Mye var hemmelig og det var mye stress, da fikk de virkelig brukt det de hadde lært på BIK. Krisekommunikasjon, strategi og planlegging ble en stor del av hverdagen under OL-perioden.

Til tross for mye press og stress syntes de at det var svært kult å være del av en historisk begivenhet. Før OL var de i et lite produksjonsteam som satt og lagde strategidokument til de som skulle til Korea. De måtte også være forsiktige med hva de delte av informasjon slik at andre kanaler ikke skulle få tak i dette.

-Vi hadde ikke akkurat taushetsplikt, men det er jo åpenbart. Blir litt sånn ”Det som skjer i TVNorge, blir i TVNorge”, sier Henriette.

-Vi har lært at man ikke skal ta noe for gitt. Man må være på og vise seg frem. Det er viktig å komme med ideer, for selv om vi bare er på praksis blir vi behandlet likt som de andre, det er bedre å prøve og feile enn å ikke prøve i det hele tatt, forteller Steven. -Det er kjedelig når man publiserer noe og det ikke går som du vil, men når man treffer spikeren på hodet kan man nå over en million personer, akkurat som jeg opplevde med et av innleggene jeg hadde ansvar for.

 

 

Hjelp! Jeg ble headhuntet!

Her ser du meg, Christine, til venstre, sjefen min, Frank, til høyre, samt litt av den flotte logoen vår i bakgrunnen.

Det er snart tre år siden jeg ble uteksaminert fra Høgskolen i Østfold, med en bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon, og i fjor ble jeg headhuntet til en jobb man ikke helt tør å drømme om som student. I dag jobber jeg som Digital Marketing Specialist hos Domino’s Pizza Norge. (Les: Verdens største pizzakjede!)

Jeg har tidligere skrevet om at jeg landet drømmejobben før jeg var ferdig med bachelorgraden i 2015: (https://www.hiof.no/aktuelt?displayitem=4543&module=news&newscat=aktuelt). Men det viste seg at det bare var starten på en utrolig spennende karriere!

Det er en ganske lang historie bak denne headhuntingen, men jeg skal prøve å gjøre den kort. Min nåværende sjef var en av kundene jeg jobbet med i min forrige jobb. Han var tydeligvis så fornøyd med jobben jeg gjorde, at han valgte å anbefale meg til stillingen.

Men selv om man blir headhuntet til en stilling er det ikke gitt at man slipper unna intervjuer. Jeg måtte gjennom det også, siden det var et par andre kandidater i tillegg. Intervjuet var kl 16 på en helt vanlig arbeidsdag, jeg måtte altså grue meg gjennom åtte timer i min forrige jobb først… Men i og med at jeg fikk jobben, kan dere kanskje tenke dere at intervjuet gikk bra!

Nå har jeg jobbet i Domino’s siden november, og skal jeg være helt ærlig har det ikke gått opp for meg ennå. Jeg klarer fortsatt ikke å sette ord på hva jeg følte i det øyeblikket jeg fikk spørsmålet: Du har ikke lyst til å være med til Domino’s da? Men det var en overveldende følelse, det kan jeg skrive under på.

Da jeg tok min bachelorgrad i internasjonal kommunikasjon slo aldri tanken meg om at jeg en dag skulle bli headhuntet. Jeg vet ikke om det er noe man tenker som student i det hele tatt – men det var iallefall helt vilt! Det er jo bare sånn man ser på TV. Og det skjedde meg. Det betyr at det også kan skje deg!

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg hadde ikke vært der jeg er i dag uten en bachelor i internasjonal kommunikasjon.

Christine Engh Hansen

 

 

Fra (nesten) dropout til bachelorstudent

Robin Horvath (20). Foto: Amalie E. S. Berger.

Tekst: Amalie E. S. Berger

Er du sliten og skolelei? Da kan dette studiet være noe for deg! Bachelor i Internasjonal kommunikasjon kombinerer medier, retorikk, PR, IT og engelsk språk – i tillegg til utveksling i et spennende engelsktalende land som USA, Australia eller Canada. Bachelorstudiet har også et semesters praksis i interessante og spennende bedrifter som blir svært relevante for senere jobb. Roten til alt er kommunikasjon, og her lærer du kunsten å overbevise profesjonelt samtidig som du får innside-kunnskap bak fasadene av de største bedriftene i Norge og resten av verden.

Vi har snakket med Robin Horvath (20), som var så skolelei at han vurderte det verste. Han føler at BIK har sendt ham på en ny vei og gleder seg til å se hvor den fører.

– Det startet vel egentlig med at jeg ble anbefalt studiet fra en venn. Jeg hadde ikke mange forventninger i starten. For å være ærlig så var BIK et spontanvalg, jeg var ikke helt sikker på hva jeg søkte på. Nå som jeg har gått her litt, har jeg skjønt at dette var riktig for meg og jeg har fått tilbake skolelysten.

Robin gruer seg ikke lengre til å stå opp om morgenen, og føler han endelig får vist det han kan. Han tar en slurk av kaffen og forteller videre:

– På BIK kan man liksom være seg selv. Det er mye friere og mer kreativt enn andre linjer, og jeg liker godt at vi kombinerer både IT og retorikk. Det er noe for alle, og man finner fort noe man liker.

Robin gikk tidligere studiespesialisering på Halden videregående skole. Han hadde fagene politikk og markedsføring, som han føler har forberedt ham godt for BIK, til tross for mangel på skolelyst. Videregående var ikke en enkel tid for Robin. Han slet mye med de mindre morsomme fagene som f.eks. tysk og nynorsk, og han følte seg ofte svært demotivert av uinteresserte og strenge lærere.

– Videregående var hardt. Det er vanskeligere å følge med når man ikke interesserer seg for det man skal lære noe om. Det ble litt enklere da vi kunne velge et par fag selv i 2. klasse, men da jeg i 3. klasse måtte bytte ut et av disse med tysk, ble alt mye vanskeligere. Da var jeg nære å droppe ut. Men jeg er glad jeg holdt ut og fikk vitnemål. BIK hadde jo aldri skjedd ellers.