Jeg startet på studiet internasjonal kommunikasjon litt ved en tilfeldighet etter det som hadde vært det tøffeste året i mitt liv. Jeg kan nesten høre dere som blir oppgitt over den setningen i disse koronadager, men det var faktisk det. Jeg ble utsatt for en trafikkulykke som endte i koma, brudd i hele kroppen, hjerneblødning, indre blødninger, egentlig det meste man kan komme på av skader. Da det første året med rehabilitering var gått ville jeg naturligvis tilbake til livet mitt, selv om anbefalingene var at hjernen og kroppen trengte tid. Men, det er jo ikke noe gøy å gjøre som man blir bedt om! Jeg ramlet over internasjonal kommunikasjon og tenkte at dette kanskje kunne være noe for meg, noe som var håndterbart for min situasjon akkurat da. La oss prøve og se hvordan det går, tenkte jeg.
Internasjonal kommunikasjon viste seg å være midt i blinken for meg og de tre årene hadde fort gått, det var nå på tide å finne en jobb. Jeg tror de fleste studenter kan si seg enige i at det å finne seg en jobb fersk ut i arbeidslivet ikke er så lett, så om du legger til sykdomshistorien min er sjansen plutselig blitt ganske liten. Jeg søkte rundt som en gal, og etter et halvt år fikk jeg napp på et sted som tilfeldigvis var i hjembyen min. Etter konsultering med Mari om jeg burde gå for dette eller ikke (ikke at jeg druknet i jobbtilbud akkurat), takket jeg ja og startet sommeren samme år. I mars året etter ble alle permitterte, og jeg som var sist inn, ville antageligvis være sist tilbake fra permittering igjen. Heldigvis for min del hadde mamma det siste året vært i prosessen om å starte et meieri, av alle ting. Dette er ikke helt tilfeldig altså, for jeg er oppvokst på en gård og faren min er melkebonde. Mamma er også veldig opptatt av mat, at det skal være økologisk og lokalt, helst fra naboen, nesten.
Mamma (Sølvi) med noen av ostene våre.
Jeg bestemte meg for å bli med på dette lille meierieventyret med mamma og tenkte først at dette var jo ikke helt i min gate, men jeg har ikke råd til å være kresen akkurat nå. Det viste seg fort at det jeg i utgangspunktet trodde, var helt feil. Internasjonal kommunikasjon hadde forberedt meg som en helt til dette, og når vi først var i gang fikk jeg bruk for det jeg hadde lært mer enn jeg trodde. Da jeg kom inn i bildet var oppussing av lokalene i gang, og det neste var å lande noen steder som ville kjøpe osten. Det passet meg ganske utmerket å komme inn på det tidspunktet ettersom jeg har hatt mer enn nok øvelse under studiet på å snakke med andre og overbevise. Vi fikk på plass flere avtaler, og det ble til slutt litt for mye litt for fort slik at vi var nødt til å avslå noen. Jeg liker å tro at det viser hvor godt utbytte jeg har hatt av den uendelige læren om etos, patos og logos. Da vi var kommet litt i gang, begynte navnet å surre rundt og vi hadde på veldig kort tid veldig mye å gjøre, så vi var nødt til å få litt hjelp.
Patrick er en sveitser som har viet hele livet sitt til ost, tror jeg, og kom til oss i august for å lære bort det han kunne og være til hjelp i oppstarten. Han skulle vel egentlig bare bli et par uker, men ble der ut sommeren. Mamma fikk hjelp med produksjonen så jeg kunne fokusere på mitt. Frem til dette hadde jeg nemlig vært med mye i produksjonen som jeg i utgangspunktet egentlig ikke skulle være med i, og som gikk utover mine ansvarsoppgaver. Med Patrick på laget for en liten stund kunne jeg gå tilbake til den komfortable kontorstolen, sosiale medier, kommunikasjon og alt som hører til en markedsansvarlig. Nå sporet jeg litt av her, men han har vært for gull til å ikke nevnes. Etter han dro var det bare jeg og mamma igjen, som åpenbart ikke er nok for å drive en bedrift. Vi har i dag, på under ett år, blitt til syv ansatte.
Da høsten kom trodde vi begge at det ville bli litt roligere frem til desember, men der tok vi feil. Vi druknet i telefoner, e-post, bestillinger fra folk som ville ha tak i osten. Det høres sikkert litt teit ut, men folk er visst blitt veldig opptatt av lokalmat og støtter oppunder det de interesserer seg for. Vi leide det lille lokalet som ligger vegg i vegg med meieriet på høsten, altså under tre måneder etter oppstart, og startet en liten butikk der. Vi skulle i utgangspunktet bare teste det ut en måned og se på responsen, men på en helg hadde vi solgt for mer enn ei annen som driver samme type butikk, hadde solgt for på sin beste måned. Vi har ikke bare ost der altså, men alt mulig fra andre lokalmatprodusenter som for eksempel sjokolade, prisvinnende granola, pesto, eplemost og nå snart lavprosent alkohol (om vi er heldige). Høsten gikk fort unna hvor dagene gikk slag i slag, så kom desember. Vi hadde mer bestillinger enn noen gang, i tillegg til at vi måtte ha butikken åpen oftere enn før. Jeg skal innrømme at når foreldrene mine snakket om den butikken var jeg ikke positiv i frykt for at det skulle lande enda mer jobb over på meg (som allerede hadde mer enn nok), men så utrolig verdt det å svelge pessimisten i meg for det var absolutt riktig beslutning. Det er jo også en ganske lettvint måte å kunne snakke med forbrukeren om hva som funker eller ikke funker, mer av ditt og mindre av datt, og så tror jeg mange liker å kunne sette et ansikt på den som lager og selger det de spiser.
Nå etter juleferien er vi i gang igjen, og det har vært høyt tempo fra første minutt. Jeg fikk faktisk en e-post i romjulen fra et lite økologisk utsalg i statene som var interesserte i ostene, men det blir kanskje for mye å gape over for tidlig. Jeg er veldig takknemlig for å ha fått denne muligheten og veldig glad for at jeg ble med på det, for hvor mange kan si i ung alder at de har vært med på å starte et meieri? Jeg tror derimot ikke at det er dette jeg kommer til å drive med livet ut, men det er et ganske spennende stopp på veien. Det er selvfølgelig utfordrende til tider å jobbe med nær familie, men på den andre siden er det ingen andre i hele verden som kjenner min historie bedre og en jeg kan gå til for mer forståelse enn mamma. Jeg sa forresten opp den andre jobben min etter en uke på meieriet, og jeg har ikke angret helt enda.
Skrevet av: Eline Gammelsrød