Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson

 

Med Halden på trøya og bachelor i lomma

Hans Fredrik (25) er toppidrettsutøver og trener hver dag med logoen til Halden Topphåndball på brystet. Men her sitter han på kontoret til klubben og taster konsentrert på tastaturet. Hvorfor? Han er i praksis!

Hvordan går det?
Det går fint. Men det er slitsomt og mye som skal gjøres. Daglig leder sluttet for noen uker siden, og hun som skal ta over har ikke kommet helt på plass ennå.

Det gjør at jeg må hjelpe til der det trengs, i tillegg til de oppgavene som er bare mine. Vi skal arrangere en ganske stor camp nå til sommeren, og håper på å øke deltakelsen med nesten 100%. Da må det gjøres en god jobb med markedsføringen

Og der kommer du inn?
Ja, da må det lages planer og produseres innhold. I tillegg må jeg informere de andre ansatte om hva jeg driver med, slik at vi unngår dobbeltkommunikasjon

Blir det mye sosiale medier når du skal nå ut til de rette folkene?
Nei, og det der er en myte. Sosiale medier er ikke fasiten på alt, man må vite hvor målgruppen befinner seg hen. Vår målgruppe er på treninger og i hallene rundt omkring, så min jobb er å sørge for at vi er tilstede nettopp der og har den informasjonen de etterspør. Det er klart at man skal være tilstede på sosiale medier, men det kommer i tillegg – og ikke i stedet for tilstedeværelse på sportsarenaene.

Kloke ord! Noe du har lært på BIK, dette, eller?
Hehe, mye mulig, sier han og gliser lurt

Er det behov for utdannelse i kommunikasjon for å jobbe her, eller holder det med en solid håndballinteresse?
Interessen burde nok være i bunnen, men utdannelsen gjør at jeg forstår hva som er de rette grepene å ta. For eksempel jobber vi mye med å rekruttere barn og unge i idretten, og da er det viktig å forstå hvordan man skal forme budskapet for å appellere til nøyaktig den målgruppen. Man må også være åpen for å se hva som har blitt gjennomført tidligere som ikke har gitt de resultatene man håpet på.

En liten analyse altså?
Nettopp. Og dét lærer man ikke på trening. Da må man studere på BIK.

 

Tekst og foto: Maria Madeleine Knutsen

 

Noen ærlige tanker rundt praksis

Sofie hos UDI

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie

 

 

Generasjon Hæ? «Hvordan overleve intervju»

Jentene fra Generasjon Hæ?

Intervju kan være grusomt, men vi har overlevd to. Her har du noen tips til hvordan du skal takle ditt eget.

Alise har vært på praksisintervju hos Grønn Jobb i Fredrikstad, mens Emma har vært på interesseintervju i en annen bedrift. Begge jentene endte med å få praksisplassene. Jentene kommer med gode tips til hvordan du kan forberede deg til jobbintervju. Blant annet er det viktig å være forberedt, og vite hva bedriften driver med. Du må også være forberedt på spørsmål som «fortell om deg selv», «hva er dine svake sider» og «hvorfor skal vi ansette deg». Til slutt forteller jentene hva de har gjort for å hjelpe miljøet siden sist.

 

Praksis på rød løper

Etter to og et halvt år som BIK-studenter har man blitt testet i alt man kan tenke seg; fra tekstskriving, retorikk og analyser – til å utfordre seg selv på utvekslingsopphold. Det har vært mange våkenetter, stressende perioder, skuffelser og gleder. Men, det siste halvåret på studiet kommer den siste ildprøven; praksis.

Da vi fikk tilbud om praksis i TVNorge ble vi veldig glade, men også veldig redde. Plutselig skulle vi kommunisere på vegne av ikke bare et av Norges store mediekonsern, men også et stort internasjonalt selskap. TVNorge viste seg å være en del av Discovery Communications, som eier kanaler som TVNorge, FEM, MAX, TLC, Discovery Channel, Eurosport og mange flere, så her skulle det bli nok å gjøre. Vi følte oss som små fisk som ble kastet ut i et stort hav.

2. januar 2019 reiste vi til Nydalen for første gang, for å starte i praksis. Vi ble møtt i resepsjonen av mediesjefen i Discovery Networks Norway, Hanne McBride, som også var vår kontaktperson i praksisperioden. Første dagen gikk til å få unnagjort alt det formelle papirarbeidet, omvisning i lokalene og til å hilse på alle våre nye kolleger. Etter dette ble vi tildelt vår plass i lokalet, der vi skulle sitte og gjøre alt arbeidet de neste tre månedene. Men vi lærte også denne dagen at mediebransjen er hektisk og at det stadig dukker opp arbeidsoppgaver, da vi allerede første dagen ble spurt om vi kunne være SoMe-ansvarlige på premierefesten til 4-stjerners middag, som var dagen etter.

Med tanke på at dette var første gangen vi hadde gjort noe lignende, visste vi ikke helt hva vi ble kastet ut i. Vår oppgave på denne premierefesten skulle være å intervjue deltagerne i programmet, og legge det ut på instagram. Med tanke på at dette er 4-stjerners middag, var det veldig mange kjente fjes på festen, og vi ble helt ærlig veldig star-strucked. Vi brukte derfor starten av festen til å stå som veggpynt og manne oss opp til intervjuene. Så kom vendepunktet, Lilli Bendriss gikk inn døra. Da slo det oss at for å snakke med denne fantastiske dama, måtte vi skjerpe oss. Etter dette, gikk kvelden og de resterende intervjuene som smurt.

Tilbake på jobb dagen etter, startet praksisen for fullt. 4-stjerners middag ble ikke den eneste premierefesten vi skulle dekke, i løpet av de neste månedene var vi på tre til. Her hadde vi varierende oppgaver, alt fra sosiale-medier-ansvarlige til å håndtere pressen, være presseansvarlige og ha ansvar for gjestelistene slik at ingen uvelkommen snek seg inn.

 

Vi gjorde jo litt mer enn bare å henge med kjendiser på premierefester, hehe. Hverdagen vår gikk primært ut på å redigere bilder og videoer til sosiale medier som facebook og instagram for varierende programmer og kanaler. Vi hadde ansvaret for facebook-sidene til blant annet MAX, FEM, Discovery Channel Norge og TLC. Det var varierte og spennende oppgaver, og innebar blant annet å se utallige timer med TV-serier for å finne morsomme klipp. Vi ble også presseansvarlige på forskjellige TV-programmer, slik at journalister fra blant annet VG, Dagbladet og mer lokale aviser som Glåmdalen, kunne kontakte oss hvis de lurte på noe, og kunne få tak i materiale og klipp til saker de holdt på med. Vi delte ansvaret for Ja, vi elsker camping, og Kamilla hadde ansvaret for blant annet RAS, mens Marte hadde ansvaret for Ambulansen. Dette var i starten både skummelt og utfordrende, men veldig gøy og lærerikt å få lov til å få et slikt ansvar.

Vi opplevde også at vi ble kastet ut i direktesending for Norwegian Horsefestival, som ble live-sendt på Eurosport sin facebook-side. Da tilbragte vi dagen på festivalen, og oppgaven vår var å assistere Heidi Skar, en av Eurosports kommentatorer/førstedame på hest.

Når det kommer til arbeidsmiljøet på praksisplassen, vil vi tørre å påstå at dette var en av de største grunnene til at vi trivdes så godt som vi gjorde disse tre månedene. Å bli tatt så godt i mot av en så morsom og utadvendt gjeng, er ikke noe man må ta for gitt. Fra dag én har de involvert oss i alt som har skjedd på arbeidsplassen, både sosialt og faglig, og lært oss masse nytt innenfor bransjen. De har vist oss tillit og gitt oss rom til både å lære, og å feile, og dermed vokse. Avdelingen vi satt i bestod av syv faste ansatte, og oss to praktikanter.

Marte sin bursdag ble feiret med banner, så det ikke skulle være noen tvil. Dette var fast innslag ved bursdager i avdelingen.

Paint ´n sip på jobben. Her fikk vi besøk av to male-instruktører som viste oss steg for steg hvordan vi malte, og stadig minnet oss på å skåle med et glass vin attåt.

Det vi har tatt med oss fra praksisperioden er masse kunnskap, nye kule erfaringer og ny innsikt i hvordan medie-bransjen fungerer. Hadde det ikke vært for BIK-studiet, Mari Kjos Hellum og Hanne McBride, ville vi aldri fått denne muligheten. Og vi ville gjort det om igjen tusen ganger. Til tross for at ukene noen ganger føles litt lange, er det definitivt verdt det.

 

Hilsen Kamilla og Marte

 

Min praksis i Nord-Norge

De fleste som studerer internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold velger å ha sin praksis i Østfold eller Oslo-området, men det gjorde ikke jeg!

Da jeg skulle søke praksisplass bestemte jeg meg for å vende snuten hjemover til Nord-Norge. Etter nesten 4 år i Halden var det på tide, tenkte jeg.

Misforstå meg rett, det finnes mange spennende muligheter i Østfold og Oslo også, men for meg var det Bodø som fristet. Etter utdanningen har jeg planer om å flytte dit uansett, så det var bare fint å kunne dra tidligere. Praksistiden er jo en god mulighet til å bli kjent med både folk og by, og til å knytte et nettverk i området man vil søke jobb i.

BIK gir deg mange muligheter. Du kan få hjelp til å finne praksisplass, men du har også muligheten til å dra akkurat dit du vil, enten det er øst, vest, sør eller nord.

Etter noen år «sørafor» har jeg forstått at bare tanken på å flytte til en by som ligger lenger enn to timer unna hjemstedet er litt for skummel for de fleste, og at fordommene, spesielt mot Nord-Norge, er mange. Jeg mener det er på tide å innse at Norge er større enn Oslo og at man må starte å tenke på alle de spennende og unike mulighetene som finnes andre steder, også nord for polarsirkelen. Tenk så mye fint du får oppleve!

For eksempel kan man oppleve pilking, som jeg driver med her:)

Jeg endte altså opp som praktikant hos design- og kommunikasjonsbyrået Riktig Spor, midt i Bodø sentrum. Her har jeg drevet litt med foto, publisering på nett og sosiale medier, og vært flue på veggen i forskjellige møter.

Jeg husker hvor nervøs jeg var før jeg skulle starte. Hadde litt prestasjonsangst kan man vel si, livredd for å ikke kunne bidra med noen ting. Men til min store overraskelse har det gått helt fint og jeg kan visst mye mer enn det jeg trodde. Kanskje er det fordi man kan en god del, og at mye er selvsagt for oss nå, at det føles som at man ikke kan noen ting? Opplevelsen har i hvert fall gjort meg tryggere på meg selv og min kompetanse og jeg begynner å bli klar … i hvert fall klarere … til å finne meg en jobb.

Tidligere BIK-studenter har sagt til meg at praksistiden går fort, men aldri trodde jeg at det skulle gå så fort! Nå nærmer det seg slutten for de fleste, og jeg har bare en uke igjen før bacheloroppgaven tar over på fulltid. Bacheloroppgaven min skal handle om hvordan man kan bruke sosiale medier til å få flere til å komme på Bodø Glimts hjemmekamper. Så patriotisk har jeg altså blitt på bare et par måneder. Heia Glimt!

Av Sigrid Synnøve Øberg

 

-Derfor er denne praksisplassen helt perfekt for meg

Johanna Martinsen (23) går sitt tredje år på BIK-studiet, og har i den anledning sin praksisperiode hos Norsk Filmklubbforbund (NFK). NFK er hodet av alle filmklubbene i Norge, og de distribuerer filmer for andre filmklubber rundt om i landet.
Da vi reiste inn til Oslo for å intervjue Martinsen, hadde hun allerede sitt eget lille kontor hvor hun jobbet i fred og ro med ulike arbeidsoppgaver.

-Akkurat det jeg jobber med nå, er at jeg legger ut filmer i katalogen deres. Jeg får en liste over filmtitler tilsendt på e-mail. Videre må jeg finne informasjon om filmen, og legge ut trailer på nettsiden deres. Det som er spesielt med filmklubben er at de har mange flere filmer enn de du ser på kino. Er du litt filmnerd, så er du med i en filmklubb.

På spørsmål om hva som var viktig for henne da hun skulle velge praksisplass, forteller Martinsen at det viktigste var å finne noe som var spennende i forhold til hva hun interesserer seg for. Det var også viktig å havne på et valg som passet henne som person.

-Jeg fortalte Mari Hellum hva jeg syns er spennende, og hun fant en bra plass til meg. Jeg er veldig sjenert, og liker ikke å synes for mye. Alle oppgavene jeg gjør hos NFK er tilpassa til meg, og hvordan jeg er. Derfor er denne plassen helt perfekt for meg.

I løpet av praksisperioden har Martinsen også rukket å være med på en filmfestival i Tromsø, og forteller at hun traff regissørene til en kjent islandsk film fra i år.

-Tromsø var et eventyr. Og nå skal jeg også være med på filmtreff i Bergen. Jeg vet ikke så mye om det ennå, men at det blir nerdete, er det ingen tvil om!

Mens hun var i Tromsø, filmet hun oppholdet som en del av et filmprosjekt hun holder på med.

-Jeg skal lage en film om NFK og min praksisperiode. Veilederen min kom med en ide om å lage en film om NFK, og så begynte jeg på det. Jeg har begynt å filme med mobilen, men jeg har også litt mer fancy utstyr. Jeg lånte med meg en mikrofon fra BIK til Tromsø.

Har du noe tips til oss andre BIK-studenter som skal ut i praksis?

-Når du begynner i praksis må du ha en bra innstilling. Alt går på innstillingen din. Hvis du tenker at «dette skal jeg klare, her skal jeg gjøre en bra jobb», og i tillegg bruker det du har lært på skolen, så kommer du til å få en bra praksisperiode. Alt dere lærer på skolen kommer dere til å få bruk for. Uansett om det er noen kjedelige emner, så får dere bruk for det senere. Dere lærer å snakke, og å engasjere dere. Jeg hadde aldri klart å komme til en praksisplass om ikke det var for skolen. Bruk det dere har lært.

Tekst: Amalie Edvardsen Sibayan & Caroline Jeanett Skauen

 

Fra BIK i Halden til master i London – til jobb i Fredrikstad!

Jeg traff ikke rett studium i første omgang og prøvde meg først på arkeologi ved både NTNU og UiO. Da jeg omsider skjønte at arkeologi kun var en interesse og ikke en fremtidig karriere for meg, søkte jeg meg over til Høgskolen i Østfold og begynte på bachelorstudiet i Internasjonal kommunikasjon. Dette har jeg ikke angret på siden! Jeg fikk enda mer blod på tann etter et flott praksisopphold hos UDI (Utlendingsdirektoratet) – hvor jeg fikk prøve meg på alt fra internkommunikasjon og foto, til artikkelskriving, og jeg fikk se på nært hold hvordan UDI taklet flyktningkrisen i 2015. Dette møtet med arbeidslivet gjorde meg sikker på at jeg hadde valgt riktig studium.

I 2016 begynte jeg på en mastergrad i Media, Power and Public Affairs ved Royal Holloway University of London, en master BIK-studenter er direkte kvalifiserte for. Dette er noe av det beste jeg har gjort! Jeg fikk møtt så uendelig mange forskjellige og unike mennesker fra hele verden! Dermed ble det en kjempeerfaring i hvor like og ulike vi mennesker faktisk er på tvers av kulturer og landegrenser. Jeg opplevde selv for første gang å være i posisjon som minoritet – den eneste nordmannen i egen omgangskrets og undervisning (skolen skryter selv av å huse hele 7 nordmenn!). Dette var en fin opplevelse, det å ikke kunne støtte seg på likesinnede som snakker samme språk gjorde meg enda mer selvstendig enn tidligere. I tillegg lærte jeg utrolig masse om politikk og politisk forståelse sett fra flere perspektiv, om sosiale medier og samspillet med politikken, og selvfølgelig en god dose engelsk språk og britisk kultur.

Da jeg kom hjem var jeg nok ikke helt forberedt på hvor vanskelig det kan være å få jobb innen kommunikasjonsbransjen som nyutdannet. Man kan fort treffe på dilemmaet med for lite erfaring som gjør det vanskelig å få arbeid, noe jeg gjorde, og som førte til 9 måneder som arbeidsledig. Dette var en lang og litt tung periode, men det endte heldigvis bra.

Jeg fikk i juni 2018 tilbud om å jobbe som konsulent i Fredrikstad kommune, hvor jeg bl.a. bistår kommunikasjonsrådgiver på kulturavdelingen. Jeg har også fått arbeide mye med prosjektarbeid – med The Tall Ships Races som foregår i juli i Fredrikstad neste år, og med Kulturnatt – som brakte løs 14. september.

Det er utrolig hvor mye det har å si å få kommet seg ut i arbeidslivet og få praktisert det man har lært under studiene! Det er først da man forstår at studiene er kun starten – det er i arbeidslivet du får skikkelig praksis!

 

En litt annerledes praksis

 

Marte på fest med far og sønn Oftebro på filmfestivalen i Berlin.

av Marte Carlsen

Å ha praksis på studiet Internasjonal kommunikasjon er kanskje ikke det samme som å ha praksis på andre studier, ettersom jobbene vi kan få etter studietiden varierer veldig. Vi kan få praksis i alt fra Coca-Cola og Microsoft til Amnesty og Stortinget, alt ut ifra våre interesser og hva vi ville passet best til. Hva så om mine interesser er film og tv? Var det mulig å finne et praksissted som vekket interessen hos en film og serie-entusiast som meg?

Svaret er ja!

Jeg har hatt en litt annerledes praksis hos gutta som driver filmnettstedet Montages. Dette ble åpenbart da jeg rett og slett ble kastet inn i filmverdenen på filmfestivalen TIFF i Tromsø. Her startet jeg første praksisdag med en sen-visning av filmen The Abyss i sin originale 35mm-visning, hvor alle nerdehjertene gledet seg. Jeg fikk også en innføring i hvilke filmer jeg burde se resten av filmfestivalen. Derfor gikk den første uken i min praksisperiode ut på å se film etter film etter film, noe som kanskje ikke virker som mye arbeid, men er utrolig utmattende for en ordentlig filmentusiast som liker å gruble i timevis over en enkelt film. Det ble lange dager med filmscreening og skriving av nyhetssaker for Montages, samt pressefester med alle de andre fra pressen og mennesker fra forskjellige steder innen nordisk film.

Da jeg kom hjem fra Tromsø var det mer enn bare kroppen som var sliten, etter å ha sett rundt 12 filmer på fire dager var hodet også på vei til å koke over. Jeg satt igjen med utrolig mange inntrykk fra både menneskene jeg møtte og filmene jeg så. Sliten og trett, men mer engasjert enn noensinne, var det godt å vite at neste filmfestival bare var noen uker unna, og denne gangen var den i Berlin.
Da jeg ankom Berlin var jeg superspent på hva jeg hadde i vente, men trist nok hadde kroppen min andre planer for de første dagene, da jeg visst hadde pådratt meg influensa. Som en ekte «trooper» bestemte jeg meg fortsatt for å dra for å se noen filmer, ettersom jeg hadde fått kinobilletter fra gutta i Montages «to get me started».

Snart var jeg på bedringens vei og dagene i Berlin gikk fort. Man må være tidlig ute dersom man vil få billetter til de mest populære filmene, noe jeg ikke var, som derfor fikk meg til å se mange filmer jeg ellers aldri ville sett. Filmer fra Japan, India, Finland, Tyskland, samt mange flere land, inkludert Norge, ble screenet på storskjermen i Berlin.

Det var ikke noe unntak av fester i Berlin heller, men den kuleste (og særeste) festen jeg dro på var hostet av Nordisk Film. Dette vil si at alle de norske kjendisene og pressefolkene i Berlin var tilstede, og relativt fulle, da det var en åpen bar.

Etter å ha kommet hjem fra Berlin virket hverdagen litt grå, det var vanskelig å gå tilbake til å skrive saker hjemmefra. Men snart fikk jeg i oppdrag å starte en personlig filmblogg for Montages, og det var både gøy og utfordrende.

Jeg glemmer aldri min praksistid hos Montages. I hvilken annen praksis kan man dra på festival i Berlin og Tromsø, dra på pressefester, møte kjendiser, og se så mange filmer man bare orker?

Willem Dafoe vinker til Marte på filmfestivalen i Berlin.

 

Hvordan få suksess med video på Facebook

Har du lyst til å skape engasjement med video på Facebook? Det kan være en vanskelig oppgave, da det stiller store krav til innhold og tid. Det er ikke enkelt å oppnå “gåsehud-feeling”, få alle til å le eller få frem en viktig sak i løpet av sekunder, men det går. Nedenfor har vi en liste med tips til deg.

⏱TID: Fortell din historie på kort tid, de fleste har ikke tid til å se en lang video når de scroller seg gjennom feeden. Vi vil heller ikke måtte se en hel video for å forstå hva videoen handler om, så her kan det være lurt å komme med noe overraskende i løpet av de første få sekundene, slik at det pirrer nysgjerrigheten vår til å se videre. Ofte kommer poenget til slutt når man bygger opp en historie, men hva med å tenke omvendt? 🤔

🎥INNHOLD: Dette er kanskje det viktigste punktet, å ha et godt innhold. Når man har ideer til en video og innholdet på plass kan det være lett å la seg rive med og ha med for mye detaljer, dette kan fort oppleves som unødig støy og det blir vanskelig å få med seg alt som skjer. Finn kjernen i historien din og hold deg til det.

💬TEKST: En video på Facebook burde være tekstet uansett språk, fordi de fleste ikke ser video med lyd når de sitter på jobb, på skolen eller er ute i offentligheten. Derfor er dette veldig viktig for at alle skal få med seg hva videoen din inneholder.

❤FØLELSER: Er historien du skal fortelle morsom, er den dyp og trist eller inneholder den et viktig og holdningsendrende budskap? Spill på følelser. Alle mennesker drives til en viss grad av følelser og det kan lønne seg å ha dette i bakhodet når man lager en video som du ønsker skal skape engasjement.

📰AKTUELT: Er innholdet i videoen din aktuelt i den tiden vi befinner oss i? Rett timing er viktig, å være på rett sted til rett tid som det heter. Budskapet ditt vil komme tydeligere frem og flere vil forstå det, dersom det er et aktuelt tema. Ha målgruppen din i bakhodet, slik at budskapet ditt engasjerer de du ønsker. Er du usikker på hva som er aktuelt når du skal lage en video? følg med på nyhetene og se om du kan bruke noe av det som foregår i verden for å få frem budskapet ditt.

Er det noe du lurer på som ikke er svart på her, så er det bare å spørre oss 😀

Henriette Sofie Eriksen og Julie Haugsand

(Vi har fått videoproduksjon som valgfag for BIK-studenter og IT-studenter på HiØ fra høsten 2018. Trykk gjerne på lenken og sjekk det ut:)

(Og Henriette var i praksis hos mediebyrået Wavemaker og Julie var i praksis hos Karrieresenter Østfold, begge jobbet mye med video på sosiale medier i praksistiden sin)