Temposkifte og kardinalsynd

Det blir vanskelig å skrive om praksisperioden uten å nevne pandemien. Ettårsjubileet for pandemien har seilt forbi i alt annet enn stillhet, og jeg befinner meg ikke alt for langt utpå viddene hvis jeg hevder at de nasjonale smittevernreglene har hatt forholdsvis store konsekvenser for studenter i hele landet. Og jeg ville vært overasket dersom jeg er den eneste som har opplevd praksis-perioden som noe tungrodd og uforutsigbar når smittevernreglene har blitt endret på ukentlig basis. Pålagt hjemmekontor og overkompliserte soneinndelingssystemer har vært vanskelig for folk flest, og for de som har hatt praksis i en annen kommune enn sin hjemkommune, som jeg har, har det ikke bare vært å sette seg på et tog og krysse kommunegrensene uanfektet. Men jeg har nå i det minste fått ha praksis, og det er ikke dårlig bare det. Så hatten av for min mentor, Henriette Bendiksen, som har gjort dette mulig.

Bilde av Kristian

På kontoret har ikke mitt bidragsnivå ligget der jeg helst skulle ha sett at det lå. Det jeg kan si så langt er at sammenlignet med det man jobber med i regi av skolen, så må man belage seg på et vesentlig temposkifte når man jobber i kommunikasjonsindustrien. Og hvis jeg skal vinkle mine erfaringer i noe som likner en pedagogisk retning vil jeg si det at når tiden er knapp er det lurt å kjenne til retorikken og de berømte «punktene», før du befinner deg i en situasjon hvor du må pumpe ut overbevisende, vanntette tekster på 15 minutter eller mindre. Dette er lettere sagt enn gjort, og jeg tar meg selv i å stadig ha nok med å få med den informasjonen jeg anser som viktigst i situasjonen, og da kommer ofte retorikken i andre rekke. En aldri så liten kardinalsynd der altså.

I mitt forrige innlegg skrev jeg at kommunikasjonsarbeid var allestedsnærværende, og hvis jeg skal supplere med ytterligere et visdomsord, så ville jeg gått for «presisjon» nå. Min påstand blir derfor den at jo høyere presisjon du har i arbeidet ditt, jo større er ditt potensiale som kommunikasjonsarbeider. Hva jeg legger i begrepet lar jeg være opp til hver enkelt å tolke, men for min del så har det handlet om å få med viktig og riktig informasjon når både tid og plass har vært knapp. Nå som jeg har lagt store deler av praksisperioden bak meg føler jeg at jeg har fått en ganske god forståelse for hva rollen handler om. Nå er det bare å få opp presisjonen og tempoet et par hakk og få spikret sammen en bacheloroppgave, så er det faktisk ikke umulig at det er et lys jeg ser flakke i enden av tunnelen. Hvis ikke det er et imøtekommende tog.

 Skrevet av Kristian Berntsen

 

I lomma på DNB

løpet av tiden hos DNB Media har Ida i BIK18 virkelig fått lov til å hoppe i det. Noe av det hun jobber mest med er instagramkontoen til Silje Sandmæl @dnbsilje, en forbrukerøkonom i DNB og programleder for en TV-serie som går på TV3. Ulike kjendiser får være -som tittelen på det kjente programmet lyder: I lomma på Silje. Silje får et innblikk i kjendisenes bankkontoer, og hjelper dem å nå sine sparedrømmer. Da Ida fikk praksisplassen var hun storfornøyd, hun har lenge vært imponert over kommunikasjonsarbeidet til DNB og ønsket å lære av de beste.

Bilde av Silje og Ida

Forbrukerredaksjonen er avdelingen der Ida tilbringer sin praksis. Før perioden startet gledet hun seg til jobbe med teamet, og satt med store forventninger om en lærerik opplevelse -og så langt har hun ikke blitt skuffet!

– Fra dag én har jeg blitt tatt godt imot, og følt meg som en del av teamet. Og FOR et team å være en del av! Alle heier på hverandre og løfter hverandre opp. Jeg er omringet av mennesker med utrolig mye fagkunnskap, og som gledelig deler med seg. Det har ikke gått en dag i praksis uten at jeg har lært noe nytt. 

Kunnskap og ferdigheter Ida har tilegnet seg gjennom emnene Tekst og retorikk, Kunsten å overbevise, og Videoproduksjon, har blitt brukt mye i praksisarbeidet. Med ansvaret for Siljes instagram har hun fått prøve seg på alt fra strategi, video, bilder, captions, stories og mer. Hun har fått tatt del i viktige møter, og allerede andre uken i praksis holdt hun en presentasjon med Silje foran ledelsen. Siden har ballen rullet … 

– Nylig nådde vi et av målene våre, og det var å runde 50 tusen følgere, wohoo.

I tillegg til å ha tatt del i en rekke spennende prosjekter i forbindelse med Silje Sandmæl, har hun også skrevet artikler, og produsert innhold med DNB Ung til instagramkontoen @dnbung. Hun har virkelig fått testet ferdighetene sine i innholdsproduksjon. 

Praksisplassen har tilsynelatende truffet midt i blinken for Ida. Selv med begrenset kontorplass pga. korona-pandemien, har de prioritert å ha Ida tilstede, for å bli kjent med bedriften og de andre ansatte, så hun kan lære mest mulig. Hun ble mildt sagt positivt overrasket over arbeidsmiljøet i DNB Media og har sett at godt samarbeid blant de ansatte, og på tvers av avdelinger, er nødvendig for å skape gode resultater. 

Ida råder andre studenter til å prøve å finne en praksisplass de kunne vært interessert i å jobbe med i fremtiden, der de også har mulighet til å lære og utvikle seg. For å få mest mulig ut av perioden må man ikke være redd for å hoppe i det. Ta ansvar, vær engasjert, og ta del i det som skjer- Å gjøre feil er ikke bare normalt, det er også en viktig del av læringsprosessen som gjør oss bedre! 

Å tilbringe praksisperioden hos Norges største finanskonsern fremstår både lærerikt og spennende. Som et resultat av varierende kreativt arbeid, gode kolleger -og ikke minst en beundringsverdig innstilling om å alltid ville lære mer, er det er tydelig at Ida trives godt i lomma på DNB.

Skrevet av Sara Christine Olsen

 

 

Hjemmekontor á la penthouse

Det er februar og vi er inne i andre måned i praksis. Sola skinner inn vinduene på arbeidsplassen vår aka kjøkkenet. Vi har hjemmekontor som store deler av resten av verden under praksis. Pernille hos Dyrebeskyttelsen Norge og Arny hos Flyktninghjelpen. Hjemmekontor er noe vi føler vi har nailet ganske bra! Derfor tenkte vi at det var på tide å dele hvordan vi har håndtert praksis under en pandemi!

Bilde av Arny og Pernille på hjemmekontoret, med laptoper og kaffe.

To fornøyde jenter på hjemmekontor. Foto: Privat

Pernille har i sin tid hos Dyrebeskyttelsen Norge produsert flere tekster som har blitt publisert på Facebook, samt bladene til Dyrebeskyttelsen. Hun har også laget aktiviteter til barnebladet. Videre skal Pernille utfordres i sosiale medier og mediarapporter, samt delta på viktige møter Dyrebeskyttelsen Norge skal ha framover. Arny har jobbet mest med video og har så langt oversatt videoer til norsk og til fransk som har blitt delt på Flyktninghjelpen sine sider. Framover skal hun også bryne seg på klipping.

For å få praksisperioden til å gå så smooth som mulig har vi kommet på noen geniale løsninger. Det ekstra soverommet vi har, har blitt kontor/møterom/konferanserom avhengig av hvor fancy vi føler oss. Her sitter en av oss når vi begge er i møter. Når vi ikke har møter sitter vi sammen på arbeidsplassen/kjøkkenbordet, hvor vi hjelper og motiverer hverandre. Utsikten mot festningen som vi er så heldige å ha i penthouse-leiligheten vår, hjelper oss når oppgavene er levert og hjernecellene har tatt ferie. Pernille drømmer seg vekk til Landstreff Fredriksten mens Arny får flashbacks til akingen de gjorde der en lørdag for noen uker siden.

Praksisperioden har vist seg å gjøre underverker for vår vanligvis ikke-eksisterende døgnrytme. Vi har gått fra å begynne på arbeidskrav da Askepott måtte hjem fra ballet og å sove til barne-tv begynner, til å nå stå opp før solen og bevege oss ut av soverommene og få i oss frokost før vi åpner Zoom. Vi tar til og med på kameraet, noe vi ikke gjorde når vi hadde forelesninger på samme plattform (sorry, Mari).

I tillegg har hjemmekontor vist seg og være ganske hjelpsomt for to veldig morgengretne jenter. Togtur klokken 06.32 og en reisevei på nesten to timer en vei har blitt byttet med 3 timer ekstra søvn og en reisevei på under 10 meter. Noe som vil si at stemningen mellom oss er ganske bra og kranglingen, som vi så for oss kom til å skje hvis vi måtte opp i fem-draget, har vært ikke eksisterende. Dette er veldig positivt for to samboere, bestevenner og fiskeforeldre. I tillegg er det ganske nice å sitte på møte med sjefen iført joggebukse og ullsokker uten at sjefen kan se det.

Vi var, som alle andre, fryktelig nervøse, spente og litt redde for å begynne i praksis. Kom vi til å være flinke nok? Kan de kaste oss ut om vi gjør noe feil? Og kan vi nok til å være i praksis? Ikke bare det, dette var første gang på nesten tre år vi skulle ut i verden alene, uten hverandre. Dag én i praksisen dro Arny til Oslo for å hente jobb-PC og Pernille var hjemme på Teams-møter. Vi var begge et eneste stort nervevrak, men det gikk så fint, og alle vi snakket med var kjempehyggelige. Vi følte oss veldig velkomne der vi var, og vi kunne ikke vært mer fornøyde med praksisstedene vi fikk komme til. Pernille har 10-kaffe og trening hver dag og Arny med sitt store vaffelhjerte har til sin store glede vaffel-torsdag! Vi føler vi har blitt tildelt hver vår skikkelig fine faddergruppe.

Vi synes det har vært kjempespennende og gøy å få bruke alt vi har lært på BIK de siste årene hos hver vår store bedrift. Det har vært veldig lærerikt å få et innblikk i alt som faktisk foregår bak det som ser ut som et veldig enkelt innlegg eller video på Facebook.

Festing og sene kvelder har blitt byttet ut med voksenlivet, og vi kunne ikke vært mer fornøyde! Tusen takk til Mari som hadde troen og hjalp oss å få drømmepraksisen. Og sist men ikke minst, tusen hjertelig takk til Dyrebeskyttelsen Norge og Flyktninghjelpen som har tatt oss inn med åpne armer. Ikke bare har de lært oss alt som foregår bak en stor og viktig bedrift, de har inspirert oss og hjulpet oss å vokse som personer. Vi gleder oss til å se hva fremtiden bringer, og forhåpentligvis avsluttes eventyret med en ledig stilling.. Hint, hint 😉

 

Skrevet av: Árny Halldórsdóttir & Pernille Othelie Tegn

 

Første praksisuka unnagjort!

Som BIK-student er det to milepæler som skjer i løpet av utdannelsesløpet, henholdsvis et utvekslingsopphold i et engelsktalende land, og utplassering i en bedrift eller organisasjon. Etter et noe amputert utvekslingsopphold på grunn av koronapandemien, er det nå tid for min andre, og siste, ilddåp på dette bachelorstudiet. Etter at Mari, vår evig hardtarbeidende og engasjerte foreleser, trakk i et par tråder i høst, endte jeg opp med å få kontakt med Henriette Bendiksen. Bendiksen, som faktisk selv er en tidligere BIK-student, betjener rollen som kommunikasjonsansvarlig i interesseorganisasjonen Ungdom og Fritid, og hun vil i perioden frem til medio april, fungere som min ubestridte mentor og læremester.

Bilde av kristian

Starten har vært lovende, og første uke fløy forbi fortere enn Trump har kvittet seg med politikere i administrasjonen sin. Det har ikke skortet på relevante arbeidsoppgaver, og alt fra krisehåndtering «light» på SoMe, til mine videoredigeringsferdigheter ble umiddelbart satt på prøve. Allerede nå kan jeg avkrefte i hvert fall én av bekymringene jeg satt med som fersk BIK-student, og den bekymringen innebar at jeg ikke helt visste hvilken kompetanse jeg fikk når bacheloroppgaven er levert. Men til nå har så godt som alt vi har jobbet med i praksis, resonnert med noe fra pensum.

Og hvis jeg skal forsøke å dele mine refleksjoner etter bare fem dager, så er nok de av den klisjéfylte sorten. Effektivt og godt kommunikasjonsarbeid er en grunnmur i (nesten) alle ledd i yrkeslivet, eksternt så vel som internt. Men kommunikasjon består ikke bare av ting vi som forbrukere kan se og oppleve på nett, men også mye som vi ikke ser. Og her tror jeg noe av forklaringen på min blindsone omkring kommunikasjonsarbeid har ligget; at det fra utsiden kan være vanskelig å forstå alle de ansvarsområdene som faller på en person med kompetansen vi får på BIK, og det hele blir fort litt diffust. Men tro meg, behovet for oss er der.

Jeg skal trå varsomt, og ikke konkludere etter kun én uke som kommunikasjonspraktikant. Men, som et lite plaster på såret, for BIK-ere som synes det er utfordrende å orientere seg i yrkeslandskapet, vil jeg si at praksisplassen din kan være et bra sted å skape yrkesrelevante forbindelser, samt å stake ut en videre kurs. Og jeg tror ikke jeg beveger meg utpå altfor tynn is, dersom jeg påstår at kommunikasjonsarbeid er allestedsnærværende, og hvis du gjør dette godt, går mye av arbeidet ubemerket hen. For mitt vedkommende skal de nærmeste ukene benyttes til å komme i gjenge hos Ungdom og Fritid, og forhåpentligvis vil mine kommunikative ferdigheter på et tidspunkt matche nivået av banalitet i refleksjonene som har blitt tilbudt her. På gjensyn!

Skrevet av Kristian Berntsen

 

Hvordan er det å være ung og i risikogruppa?

Viser Alise, som er sakens hovedperson.

Jeg har astma. Vanligvis betyr det ganske lite, men nå kan det faktisk ta livet av meg.

Jeg er i praksis hos Grønn jobb og har hjemmekontor i kollektivet på Remmen for tiden. Som oppdrag i praksis skulle jeg skrive en artikkel om Coronaviruset, eller covid-19 som det heter. Da leste jeg over hvem som var i risikogruppene. Eldre mennesker, folk med kronisk hjerte-karsykdom, diabetes, kronisk lungesykdom, kreft og høyt blodtrykk. Jeg hadde lest dette flere ganger, men jeg skjønte ikke at dette gjaldt meg.

Jeg vet jo egentlig at astma er en kronisk lungesykdom. Men hjernen min kobla ikke at astma er en kronisk lungesykdom, også i denne sammenhengen. Hver gang jeg leser «kronisk lungesykdom» tenker jeg lungekreft eller KOLS.

Men så leste jeg på WHO sine sider at folk med astma er en del av risikogruppa. Jeg stoppa da jeg leste det. Astma? Hva er så farlig med det? Jeg har jo det. Shit, kommer jeg til å dø hvis jeg får viruset?

Fram til da hadde jeg tenkt at Corona ikke var så farlig. De fleste klarer seg fint om de får det. Før tenkte at jeg ville klare meg helt fint om jeg fikk det, så lenge jeg ikke smittet andre. For det er flere i familien min som har høyere risiko enn meg. Jeg klarte ikke helt å sette meg selv i samme gruppe som dem.

Samtidig har jeg en relativt mild form for astma, så hvor ille kan det være hvis jeg får det? Jeg kjenner også litt på tanken om jeg bare er overdramatisk.

Det er jo bare astma, liksom.

Likevel er jeg redd for å bli syk. Jeg vil ikke la frykten hindre meg, men jeg kjenner at jeg er mer på vakt nå enn før. Jeg bor med 10 andre i et kollektiv. Hva hvis en av dem er i kontakt med noen som har viruset? Hva er oddsen for at jeg kan få det via dem?

Heldigvis er de alle flinke til å følge retningslinjene. De vasker hendene litt ekstra ofte, for min skyld.

Men bekymringa henger igjen.

Så folkens. Hvis du tenker at viruset ikke er så farlig, så har du helt rett. Det er tross alt svært lav dødsrate. Men vær så snill og følg retningslinjene FHI har utgitt. De er gitt av en grunn. De er laget for å beskytte de sårbare, sånne som meg. Ikke gå rundt og smitt andre, bare fordi det ikke er så farlig for deg. Det er farlig for meg. Og mange andre.

At du vasker hendene dine kan faktisk redde livet mitt.

Av Alise Zachrisson

 

Med Halden på trøya og bachelor i lomma

Hans Fredrik (25) er toppidrettsutøver og trener hver dag med logoen til Halden Topphåndball på brystet. Men her sitter han på kontoret til klubben og taster konsentrert på tastaturet. Hvorfor? Han er i praksis!

Hvordan går det?
Det går fint. Men det er slitsomt og mye som skal gjøres. Daglig leder sluttet for noen uker siden, og hun som skal ta over har ikke kommet helt på plass ennå.

Det gjør at jeg må hjelpe til der det trengs, i tillegg til de oppgavene som er bare mine. Vi skal arrangere en ganske stor camp nå til sommeren, og håper på å øke deltakelsen med nesten 100%. Da må det gjøres en god jobb med markedsføringen

Og der kommer du inn?
Ja, da må det lages planer og produseres innhold. I tillegg må jeg informere de andre ansatte om hva jeg driver med, slik at vi unngår dobbeltkommunikasjon

Blir det mye sosiale medier når du skal nå ut til de rette folkene?
Nei, og det der er en myte. Sosiale medier er ikke fasiten på alt, man må vite hvor målgruppen befinner seg hen. Vår målgruppe er på treninger og i hallene rundt omkring, så min jobb er å sørge for at vi er tilstede nettopp der og har den informasjonen de etterspør. Det er klart at man skal være tilstede på sosiale medier, men det kommer i tillegg – og ikke i stedet for tilstedeværelse på sportsarenaene.

Kloke ord! Noe du har lært på BIK, dette, eller?
Hehe, mye mulig, sier han og gliser lurt

Er det behov for utdannelse i kommunikasjon for å jobbe her, eller holder det med en solid håndballinteresse?
Interessen burde nok være i bunnen, men utdannelsen gjør at jeg forstår hva som er de rette grepene å ta. For eksempel jobber vi mye med å rekruttere barn og unge i idretten, og da er det viktig å forstå hvordan man skal forme budskapet for å appellere til nøyaktig den målgruppen. Man må også være åpen for å se hva som har blitt gjennomført tidligere som ikke har gitt de resultatene man håpet på.

En liten analyse altså?
Nettopp. Og dét lærer man ikke på trening. Da må man studere på BIK.

 

Tekst og foto: Maria Madeleine Knutsen

 

Noen ærlige tanker rundt praksis

Sofie hos UDI

Mandag 6. januar ringte klokken min presis sju, og selv om jeg var så stuptrøtt at jeg ellers ville slumret i hvert fall en halvtime,
var nervene såpass store at jeg nesten spratt opp. Avtalen var å møte klokken ni, så jeg var ikke akkurat i noe hastverk, men rakk å gjøre det jeg ellers aldri gjør, spise frokost. Det var jo nytt år, nye muligheter og ny by.

Jeg hadde jo gledet meg til første dag i praksis siden jeg fikk beskjed om at UDI var stedet jeg skulle i praksis, men kjente likevel på uroen murrende langt inn i ryggmargen. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen om jeg nevner ordet bedragersyndromet. Kort forklart fra psykologisk.no er det personer som vekker høy tillit i omgivelsene sine og er suksessfull i sine studier eller jobb,  men jeg som kjenner på dette, ventet bare på å bli avslørt som inkompetent og at jeg hadde jukset meg inn i praksisintervjuet.

Disse følelsene satt i kroppen hele veien til hovedinngangen hos UDI, og idet jeg var på utsiden skjønte jeg at jeg var pinlig tidlig ute. Jeg stod en stund å trippet på utsiden før det gikk opp for meg at hos UDI er det litt høyere sikkerhet enn andre bedrifter, og at det så litt spesielt ut at jeg lusket rundt på utsiden.

Da jeg annonserte min ankomst i resepsjonen kjente jeg på følelsene alle får før noe skremmende, som for eksempel første dag i praksis: Hjertebank, magen knyter seg, man blir klam og man skjelver litt i stemmen. Lappen med ordet «besøk» og navnet mitt føltes som et signal på at jeg ikke hørte hjemme der, og gjorde meg enda mer nervøs.

Likevel snudde alt i det øyeblikket jeg hilste på praksis-veilederen min. Jeg har hatt flere jobber tidligere og jeg kan med trygghet si at jeg aldri har blitt tatt så godt imot, noensinne. Det å bli inkludert på den måten jeg har blitt, visker bort alle mine rare forventninger fra typiske amerikanske filmer og blir en ordentlig erfaring jeg kommer til å ta med meg videre.

Lykke til i praksis, alle medstudenter!

Av Sofie Nygaard Skeie

 

 

Generasjon Hæ? «Hvordan overleve intervju»

Jentene fra Generasjon Hæ?

Intervju kan være grusomt, men vi har overlevd to. Her har du noen tips til hvordan du skal takle ditt eget.

Alise har vært på praksisintervju hos Grønn Jobb i Fredrikstad, mens Emma har vært på interesseintervju i en annen bedrift. Begge jentene endte med å få praksisplassene. Jentene kommer med gode tips til hvordan du kan forberede deg til jobbintervju. Blant annet er det viktig å være forberedt, og vite hva bedriften driver med. Du må også være forberedt på spørsmål som «fortell om deg selv», «hva er dine svake sider» og «hvorfor skal vi ansette deg». Til slutt forteller jentene hva de har gjort for å hjelpe miljøet siden sist.

 

Praksis på rød løper

Etter to og et halvt år som BIK-studenter har man blitt testet i alt man kan tenke seg; fra tekstskriving, retorikk og analyser – til å utfordre seg selv på utvekslingsopphold. Det har vært mange våkenetter, stressende perioder, skuffelser og gleder. Men, det siste halvåret på studiet kommer den siste ildprøven; praksis.

Da vi fikk tilbud om praksis i TVNorge ble vi veldig glade, men også veldig redde. Plutselig skulle vi kommunisere på vegne av ikke bare et av Norges store mediekonsern, men også et stort internasjonalt selskap. TVNorge viste seg å være en del av Discovery Communications, som eier kanaler som TVNorge, FEM, MAX, TLC, Discovery Channel, Eurosport og mange flere, så her skulle det bli nok å gjøre. Vi følte oss som små fisk som ble kastet ut i et stort hav.

2. januar 2019 reiste vi til Nydalen for første gang, for å starte i praksis. Vi ble møtt i resepsjonen av mediesjefen i Discovery Networks Norway, Hanne McBride, som også var vår kontaktperson i praksisperioden. Første dagen gikk til å få unnagjort alt det formelle papirarbeidet, omvisning i lokalene og til å hilse på alle våre nye kolleger. Etter dette ble vi tildelt vår plass i lokalet, der vi skulle sitte og gjøre alt arbeidet de neste tre månedene. Men vi lærte også denne dagen at mediebransjen er hektisk og at det stadig dukker opp arbeidsoppgaver, da vi allerede første dagen ble spurt om vi kunne være SoMe-ansvarlige på premierefesten til 4-stjerners middag, som var dagen etter.

Med tanke på at dette var første gangen vi hadde gjort noe lignende, visste vi ikke helt hva vi ble kastet ut i. Vår oppgave på denne premierefesten skulle være å intervjue deltagerne i programmet, og legge det ut på instagram. Med tanke på at dette er 4-stjerners middag, var det veldig mange kjente fjes på festen, og vi ble helt ærlig veldig star-strucked. Vi brukte derfor starten av festen til å stå som veggpynt og manne oss opp til intervjuene. Så kom vendepunktet, Lilli Bendriss gikk inn døra. Da slo det oss at for å snakke med denne fantastiske dama, måtte vi skjerpe oss. Etter dette, gikk kvelden og de resterende intervjuene som smurt.

Tilbake på jobb dagen etter, startet praksisen for fullt. 4-stjerners middag ble ikke den eneste premierefesten vi skulle dekke, i løpet av de neste månedene var vi på tre til. Her hadde vi varierende oppgaver, alt fra sosiale-medier-ansvarlige til å håndtere pressen, være presseansvarlige og ha ansvar for gjestelistene slik at ingen uvelkommen snek seg inn.

 

Vi gjorde jo litt mer enn bare å henge med kjendiser på premierefester, hehe. Hverdagen vår gikk primært ut på å redigere bilder og videoer til sosiale medier som facebook og instagram for varierende programmer og kanaler. Vi hadde ansvaret for facebook-sidene til blant annet MAX, FEM, Discovery Channel Norge og TLC. Det var varierte og spennende oppgaver, og innebar blant annet å se utallige timer med TV-serier for å finne morsomme klipp. Vi ble også presseansvarlige på forskjellige TV-programmer, slik at journalister fra blant annet VG, Dagbladet og mer lokale aviser som Glåmdalen, kunne kontakte oss hvis de lurte på noe, og kunne få tak i materiale og klipp til saker de holdt på med. Vi delte ansvaret for Ja, vi elsker camping, og Kamilla hadde ansvaret for blant annet RAS, mens Marte hadde ansvaret for Ambulansen. Dette var i starten både skummelt og utfordrende, men veldig gøy og lærerikt å få lov til å få et slikt ansvar.

Vi opplevde også at vi ble kastet ut i direktesending for Norwegian Horsefestival, som ble live-sendt på Eurosport sin facebook-side. Da tilbragte vi dagen på festivalen, og oppgaven vår var å assistere Heidi Skar, en av Eurosports kommentatorer/førstedame på hest.

Når det kommer til arbeidsmiljøet på praksisplassen, vil vi tørre å påstå at dette var en av de største grunnene til at vi trivdes så godt som vi gjorde disse tre månedene. Å bli tatt så godt i mot av en så morsom og utadvendt gjeng, er ikke noe man må ta for gitt. Fra dag én har de involvert oss i alt som har skjedd på arbeidsplassen, både sosialt og faglig, og lært oss masse nytt innenfor bransjen. De har vist oss tillit og gitt oss rom til både å lære, og å feile, og dermed vokse. Avdelingen vi satt i bestod av syv faste ansatte, og oss to praktikanter.

Marte sin bursdag ble feiret med banner, så det ikke skulle være noen tvil. Dette var fast innslag ved bursdager i avdelingen.

Paint ´n sip på jobben. Her fikk vi besøk av to male-instruktører som viste oss steg for steg hvordan vi malte, og stadig minnet oss på å skåle med et glass vin attåt.

Det vi har tatt med oss fra praksisperioden er masse kunnskap, nye kule erfaringer og ny innsikt i hvordan medie-bransjen fungerer. Hadde det ikke vært for BIK-studiet, Mari Kjos Hellum og Hanne McBride, ville vi aldri fått denne muligheten. Og vi ville gjort det om igjen tusen ganger. Til tross for at ukene noen ganger føles litt lange, er det definitivt verdt det.

 

Hilsen Kamilla og Marte

 

Min praksis i Nord-Norge

De fleste som studerer internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold velger å ha sin praksis i Østfold eller Oslo-området, men det gjorde ikke jeg!

Da jeg skulle søke praksisplass bestemte jeg meg for å vende snuten hjemover til Nord-Norge. Etter nesten 4 år i Halden var det på tide, tenkte jeg.

Misforstå meg rett, det finnes mange spennende muligheter i Østfold og Oslo også, men for meg var det Bodø som fristet. Etter utdanningen har jeg planer om å flytte dit uansett, så det var bare fint å kunne dra tidligere. Praksistiden er jo en god mulighet til å bli kjent med både folk og by, og til å knytte et nettverk i området man vil søke jobb i.

BIK gir deg mange muligheter. Du kan få hjelp til å finne praksisplass, men du har også muligheten til å dra akkurat dit du vil, enten det er øst, vest, sør eller nord.

Etter noen år «sørafor» har jeg forstått at bare tanken på å flytte til en by som ligger lenger enn to timer unna hjemstedet er litt for skummel for de fleste, og at fordommene, spesielt mot Nord-Norge, er mange. Jeg mener det er på tide å innse at Norge er større enn Oslo og at man må starte å tenke på alle de spennende og unike mulighetene som finnes andre steder, også nord for polarsirkelen. Tenk så mye fint du får oppleve!

For eksempel kan man oppleve pilking, som jeg driver med her:)

Jeg endte altså opp som praktikant hos design- og kommunikasjonsbyrået Riktig Spor, midt i Bodø sentrum. Her har jeg drevet litt med foto, publisering på nett og sosiale medier, og vært flue på veggen i forskjellige møter.

Jeg husker hvor nervøs jeg var før jeg skulle starte. Hadde litt prestasjonsangst kan man vel si, livredd for å ikke kunne bidra med noen ting. Men til min store overraskelse har det gått helt fint og jeg kan visst mye mer enn det jeg trodde. Kanskje er det fordi man kan en god del, og at mye er selvsagt for oss nå, at det føles som at man ikke kan noen ting? Opplevelsen har i hvert fall gjort meg tryggere på meg selv og min kompetanse og jeg begynner å bli klar … i hvert fall klarere … til å finne meg en jobb.

Tidligere BIK-studenter har sagt til meg at praksistiden går fort, men aldri trodde jeg at det skulle gå så fort! Nå nærmer det seg slutten for de fleste, og jeg har bare en uke igjen før bacheloroppgaven tar over på fulltid. Bacheloroppgaven min skal handle om hvordan man kan bruke sosiale medier til å få flere til å komme på Bodø Glimts hjemmekamper. Så patriotisk har jeg altså blitt på bare et par måneder. Heia Glimt!

Av Sigrid Synnøve Øberg