Å velge sjefen – en gylden mulighet på Høgskolen i Østfold. Jeg har tatt mitt valg – Unni er mitt rektorvalg!

hiof-valg2017-banner

Det er ikke ofte at man får velge sjefen sin, i de fleste organisasjoner velges sjefen av sjefene. Slik er det ikke nødvendigvis i akademia. Det er to modeller ute og går, enten valgt rektor eller ansatt rektor. Rektor ved Universitetet i Bergen og Oslo har skrevet et innlegg om debatten valg eller ansettelse av rektor – og deres hovedkonklusjon er at det ikke er noen store forskjeller ved utøvelse av lederrollen. Innlegget kan du lese her http://www.universitetsavisa.no/leserbrev/article49956.ece

Men tro ikke at Torbjørn (kunnskapsministeren) har gitt hele makta for styre og stell til ansatte og studenter. Han har gjennom finurlige og komplekse systemer sørget for styring og kontroll av hvert enkelt Universitet og høyskole uavhengig av rektormodell.

Å skulle velge sjefen gir mulighet til å følge en intern valgkamp ved Høgskolen i Østfold. Sist gang var det en kandidat, mens nå er det tre. Det gir i det minste større valgmuligheter – og det spennende er om dette gir et større engasjement? For hvem gidder vel å stemme når du kun har en stemmeseddel – det minner litt om land som vi naturlig nok ikke sammenligner oss med. Så skal man ha valgt rektor MÅ man ha flere kandidater!

De tre kandidatene er nåværende rektor Hans A. Blom, dekan Unni Hagan og dekan Harald Holone. Jeg vil påstå at Hagan og Holone har en utfordrende jobb med å danke ut nåværende rektor. For Blom har fått til mye ved høyskolen både på synlighet og ved å dra i land masterutdanninger innenfor lærerutdanningsfeltet. Rektor er oppmerksom når noen ansatte blir synlige i landskapet, det har jeg jo selv erfart med bloggingen min og Hans sin oppmerksomhet.

Så spørsmålet blir ligger skuta så trygt i farvannet at det er mest behagelig å gi skipperen roret på nytt eller trenger vi en justering av kursen?

Fra mitt ståsted tror jeg ikke det blir store omveltninger med ny rektor uansett hvem som blir den nye sjefen. Likevel vil jeg si hvorfor jeg stemmer på Unni og hva jeg ønsker å se av endringer. Unni har i sin presentasjon vært tydelig på reell likestilling, involvering av studenter som legger til rette for faktisk medvirkning og en kritisk holdning til New Public Management med tellekanter.

Hvorfor er likestilling viktig? Har vi ikke det i dag? Når man ser på kvinner og menn ansatt som dekaner, så er både kvinner og menn ansatt – dog med det tradisjonelle kjønnsrollemønstre som basis, kvinner på helse og utdanning menn på teknikk. Hva så med fellesadministrasjonen? Der er 7 av 10 er menn og kvinner innehar områder som bibliotek, arkiv mens menn har HR, forskningsdirektør osv. Og når både rektor og prorektor er menn så tegnes landskapet i tradisjonelle kjønnsrollemønstre – derfor ønsker jeg med en rektor som vil ta likestillingsperspektivet på alvor å løfte det opp.

Involvering av studenter mener jeg er utrolig viktig og henger sammen med utviklingen i sektoren hvor tendenser tyder på at universitet og høyskoler får mer preg av gjennomstrømmingsmaskiner og studiepoengtellere enn mulighet til danning og utvikling. Når Unni tar initiativ til stipendiatsamlinger hvor hun organiserer og stiller med rammer for sosialt samvær med faglig innhold – da opplever jeg at Unni legger til rette for mer Gemeinschaft (fellesskap) enn Gesellschaft (selskap/forretning). Med dette eksemplet tror jeg på Unnis faktiske engasjement og ønske om involvering av studenter.

En kritisk holdning til New Public Management burde være en selvfølge når ett av satsingsområdene til høyskolen er kritisk arbeidslivsforskning. Vi trenger en leder som kan dempe stadig nye initiativer til konkurranse, målstyring og tellinger. Vi trenger ledere i akademia som stiller kritiske spørsmål med hva dette gjør med sektoren, med kunnskapsformidling og dannelse for studenter. Vi trenger samarbeid og tillit så vårt engasjement og grenseløse jobbing får bære frukter over tid.

Høgskolen i Østfold er et godt sted å være, det gir mulighet og tilhørighet – uansett hvem som blir rektor tror jeg skuta ligger stødig i vannet – for meg trakk Unni det lengste kortet denne gangen!

Godt valg – stort engasjement – NÅ har vi flere valgmuligheter – NÅ har vi demokrati!

(Og forhåpentligvis har jeg ikke brent mine karrierebroer om rektor heter Hans eller Harald etter valget)

 

Røde tall i regnskapet etter jul? Balansert målstyring gjør livet lysere!

kortbruk

 

Dagens næringsliv forteller at på skarve 24 dager i desember ble kortene dratt 143,1 millioner ganger. For mange betyr det røde tall i regnskapet nå i januar. Vi drar kortet impulsivt før jul, opparbeider oss en god slump forbrukslån og så sitter vi og betaler frem til sommeren, da er vi så leie av dårlig råd og kun regnværsdager så lenge vi kan huske, at vi drar korte, drar til Syden og betaler på moroa frem til jul og så er runddansen i gang.

Når du har hatt det moro på lånte penger så er det vanlig å innføre innkjøpsstopp og sparetiltak. Jeg har jo hatt det i et halvt år allerede. Da har jeg gått rundt på vindusshopping og lengtet etter allslags innkjøp, alt jeg syntes jeg trenger og det er jo ikke småtterier heller. Ulempen med innkjøpsstopp er at livet blir så trist og grått, ikke noe moro og bare fokus på sparing, og det aller tristeste er at du ikke skal bruke pengene du sparer, du skal gi de bort til banken. Da er det lett å gå på en alvorlig sprekk, du trår over dørterskelen og går berserk. Du handler inn alt mulig og når du kommer hjem, gjemmer du alt innerst i skapet, med strategien at du skal lirke frem litt etter litt av innkjøpte sko, bukser, sykler og annet utstyr og late som det er gamle ting du oppdaget helt plutselig. «Ny sykkel» sier kanskje mannen min, «Neida» sier jeg «den har jeg hatt lenge, har bare ikke brukt den». Det kan gå veldig galt, særlig når regningene kommer. Bydelsdirektøren i Bydel Nordstrand erfarte det i 2004, da regnskapstallene allerede var blodrøde før desember og kredittkortet var dratt for 30 millioner allerede, er det mildt sagt ubehagelig da regningen fosse inn i løpet av desember. Det ramle ut sykehjemsplasser og annet rot fra skapene for ytterligere 20 mill. som ingen hadde regnet med. Da er det hardt å være leder.

Selv har jeg gått på en gedigen smell nå i desember, etter måneder med billigmiddag, og vindusshopping kjøpte jeg meg nytt hus. For når du først skal ta av er Bydel Nordstrand et godt forbilde.

Men jeg har lært nå. For jeg husker at det var da mange offentlige virksomheter som fant ut at man måtte finne en strategi for å unngå denne elendigheten. Strategien heter balansert målstyring. Balanser målstyring har fått mye pepper, men det er kun et ufortjent dårlig rykte.

Med balansert målstyring skal du finne ut om organisasjonen har andre mål enn bare den økonomiske bunnlinje som alltid er rød likevel. Har du andre mål så ser jo rapportene dine mye finere ut med en gang, masse grønt, en liten rød minus nederst på økonomi, men da er det jo ingen som ser den.

Så da gjelder det å være kreativ, hva kan vi måles på? I vår organisasjon er omdømme et selvsagt valg. Det du gjør da er at du sender et par julekort, gratulerer folk på facebook og noen dager senere ringer du de å spør om de kan bedømme omdømmet ditt, er jeg grei lissom? I løpet av en halvtime har du grønt på det målet. Et annet mål er service, hvor raskt svarer du på telefon, mail og andre henvendelser. Det er viktig med riktig timing når du skal måle service, ikke gjør det når kalenderen er full og du henger bakpå. Ta runden når det er stille og du vet du har respondert raskt og effektivt. Og slik fortsetter du med å lage mål, og husk igjen det finnes ikke grenser for kreativitet.

Så når du tar opp skjema for balansert målstyring innimellom og ser på alle måltallene så ser du mest grønt og en liten rød men det er jo bare på økonomi. Siden du har vært så flink er det grunn til å feire og ingen negative tiltak trengs settes inn, så da er det rett på innkjøpsrunden.

Balansert målstyring gjør livet lysere og morsommere – dessverre det blir ingen arv på dere unger!

 

Helvetesuka for pyser – helvetesuker for studenter!

Erik Bertrand Larssen har skrevet en bok og hvor fint det er å velge en helvetesuke. Da skal du kjenne på din fysiske og mentale styrke og utfordre deg selv maksimalt og det skal gjøre deg bra. Annonse for  boka sier: «Stå opp tidlig. Tren før frokost. Vær effektiv på jobben. Vær til stede for barna dine. Spis sunt. Norges råeste mentaltrener har sett at de som gjør dette, blir forandret for livet». Ideen baserer seg på psykologi hentet fra militære, hvor soldaten skal brytes helt ned for så å bygges opp igjen innenfor et militært system. Mange har blitt inspirert av boka og tar en helvetesuke og blogger om det. For eksempel her: http://www.runnersworld.no/blogs/thomas/min-helvetesuke-7-dager-med-riktig.htm

 

helvetesuka

For min del var det slik at helvetesuker valgte meg, jeg prøvde å stå imot med det hjalp lite. Jeg var den utvalgte for en mental test.

Det hele startet i desember med at hele familien røyk på en runde med omgangssyke og siden vi er fem stykker blir det mye jobb. Den første natten sto jeg opp lenge før soloppgang med første runde av sirkeltrening. Av med alt sengetøy, vaske ungen, ny pysj og nytt sengetøy. På med vaskemaskinen og satte meg ved doskåla. Runde tre startet ved 6 tiden og da hadde jeg altså vasket og hengt opp to runder med sengetøyvask, gulvvask og med alt med kliss i håret. Og det er slik det skal være under helvetesuka, du skal presse kroppen maksimalt med hard trening. Etter tredje runde innser jeg at dagen er godt i gang og hunden trenger en tur, så jeg avslutter dagens morgentrening med en rolig økt ute – jeg passer på å poste en bilde på facebook med mentalt ro som heading.

Og slik går de første dagene av helvetesuka. Jeg ser av andre blogger at det er populært å få en sportsbutikk til å sponse jakke, treningsbukser og joggesko, jeg drømmer meg bort om ny vinterjakke fra Helly Hansen og nye bukser fra Bergans og tursko (NB! Kan leses som ønskeliste til jul) Mange «helvetesbloggere» ringer avisa for intervju og oppslag på førstesiden med nytt treningstøy. Men tatt i betraktning av at de første dagene har jeg hatt mest bruk for gummihansker og vaskeklut fra Rema 1000, dropper jeg den ideen.

På onsdag er det slutt på det monotone løpet, jeg skal nemlig være sensor for studenter ved HiOA. Opp tidlig før soloppgang ut med hunden og klar til avgang. Jeg drar med et halvt pilleglass innabords til min første sensorjobb. I forkant har jeg lest 17 oppgaver bedømt de og gitt karakterer og hatt sensormøte, så nå er jeg klar for muntlig eksaminasjon av studentene og i rollen som sensor.

Det går bra første dagen og jeg merker at det harde fysiske og psykiske presses gjør at jeg er skjerpet og har fokus. For det er veldig viktig med helvetesuka, du skal ha fokus, være effektiv og ikke kaste bort tiden din på unødvendig småprat og mingling. Så jeg drar rett på hotellet og lader opp til neste dag. Neste dag er jeg i siget føler meg ovenpå, selvsagt skal det ikke vare. Jeg får et ukontrollert hosteanfall midt under eksamen, og da må man vise mental styrke og ikke la seg ikke affisere av den slags bagateller.

Neste uke er jeg klar for travle arbeidsdager på kontoret, jeg skal ha møte med ledelsen fordi jeg er misfornøyd med den lange prosessen vedrørende min individuelle studieplan (ISP), det har tatt 8 måneder og den er fortsatt ikke godkjent. Som stipendiat må man tørre å si ifra og ikke bare stå med lua i hånden. Jeg har jo skrevet masteravhandling om hvilke handlingsalternativer man har når man er misfornøyd. Jeg brukte Hirschman sine begreper, exit, voice og loyalty og nå skal jeg ta en voice. I følge mentaltreneren er det viktig å bestemme seg for et mål og gå inn med fullt fokus og bestemme seg for å bruke alle virkemidler – det er slik man når sine mål i en hard forretningsverden.

Mens dagene er fylt opp med hektisk aktivitet, jeg kjøper leilighet til faren min og hus til meg selv, mens jeg sitter på seksjonsmøte i heftig budrunde. Alt er mulig når man har rett fokus, hard trening og sunn men lite mat innabords.

Ukene flyr med innhold fra morgen til kveld og mannen min skal male huset innvendig for det skal legges ut på salg og vi får få timers søvn. Vi kjenner begge at helvetesukene begynner å gå oss på nervene, vi blir litt småampre. Det er nå vi vet om vi tåler dette presset fra helvetesuker og vi er sterke eller om vi bare noen veike småkryp?

I tillegg har jeg sagt ja til å stille til valg som representant til avdelingsstyre ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag sammen med min kontorvenn Elin Strand Larsen. Mentaltreneren har ikke fokusert på viktigheten av småprat, tvert i mot har han sakt at du skal unngå slike unødvendige sysler. Men nå jeg får erfare at det å stille til valg krever småmingling og dager hengende ved kaffetrakteren for å kapre stemmer. Og både jeg og Elin får merke at det ikke blir mange stemmende av å sitte på kontoret konsentrert om oppgaver, vi havnet nederst på lista. Det sto ikke noe om slike konsekvenser i boka, jeg fikk klart inntrykk av at helvetesuka var bra for alt. Jeg bestemmer meg for å rette en henvendelse til forfatteren, jeg bør i det minste få avslag i pris på boka.

Det nærmer seg slutten på helvetesukene, jeg har bare en eksamensoppgave som skal leveres, og nå må jeg få tak i oppgaveteksten det er bare noen dager til innlevering. Jeg jobber konsentrert, og eneste fordel av å ha 500 studiepoeng innabords er at det skal litt til å bli stressa og nå har jeg jo god trening i fokus og selvdisiplin og hardkjør de siste ukene.

I dag avsluttes helvetesukene og jeg må takke mannen min for at han har støttet oppunder dette egoprosjektet, jeg har nå lært hva som virkelig betyr noe i livet og det er å få levert eksamensoppgaven til fristen, så den kan du lese her:

eksamensoppgave-charlotte-sorensen-neon-2016

 

Helvetes uker over – God jul!

 

Førjulskaos? LEAN er redningen!

Har vært en uke på NEON – konferansen i Tromsø – i lys og skygge av «veivisere i norsk organisasjonsforskning». Bedriftsledere og sykehusledere forteller om hvor bra det ble når man innførte LEAN som idé og verktøy i organisasjonen. LEAN, for dere som ikke har hørt begrepet, blir til norsk oversatt som veltrimmet produksjon. Her sitter jeg i Tromsø og drømmer om hvordan jeg kan få til dette i min egen organisasjon.

Først litt om LEAN. Dette er en idé eller verktøy som var populær på 90-tallet, og som er populær nå. LEAN er en filosofi, det er ikke et prosjekt men en levemåte. Det er visse prinsipper som er viktig: kontinuerlig forbedring, verdier og flyt i organisasjonen og ikke minst: LEAN har en verktøykasse og det er lett å lære medarbeiderne – et kort kurs, og alle kan det. LEAN er sentral innenfor bilindustrien og siden jeg studerer i Volvo-land må dette være midt i blinken.

Det største hindre for å ikke lykkes er vrange medarbeidere som sier: ikke oppfunnet her, jeg vet det allerede, bevis det for meg, vi er så spesielle, ikke min jobb, og vi kan ikke gjøre noe slik (Aune 1993). Og skal man lykkes må man ha tverrfaglige team, relevant opplæring, forbedringskultur og eierskap i ledelsen (Andersen 2016). Her jeg sitter i nord, langt fra hverdagens kaos, og ser at vi nærmer oss 1. desember, blir jeg motivert, ja, jeg brenner for LEAN. Aldri tidligere har jeg hatt slike forhåpninger til en veltrimmet julemåned, hvor alt går på skinner.

Med denne entusiasmen drar jeg tilbake hjem til min egen organisasjon. Det første som møter meg er et kaos av sko, sekker og klær liggende strødd i gangen. Jeg klatrer meg innover og ser mine medarbeidere ligge henslengt på sofaen og se på TV og foran PC dypt konsentrert om spill – åpenbart ikke effektive medarbeidere!

Her er det bare å ikke miste motet, for det er i krisesituasjoner at organisasjoner tar i bruke slike verktøy har jeg nå lært. Og hvis DETTE ikke er krise da vet ikke jeg. Snarrådig som jeg er roper jeg ut: HADDE DET IKKE VÆRT FINT OM DET VAR RYDDIG TIL JUL? «Um», hører jeg fra sofaen. Og siden medarbeiderne ikke har organisert seg i fagforening hopper jeg glatt over drøftingsmøter, og for å si det slik; som tidligere leder vet jeg at drøftingsmøte ofte betyr trøbbel. Det er der Aunes hindringer først dukker opp.

Jeg ER entusiastisk og LEAN ER forankret i ledelsen, altså meg. Jeg innkaller medarbeiderne til tverrfaglig møte hvor vi skal se på produksjonsflyten, hvem rydder sko, sekker og jakker? Hvem tar badet? Trenger noen relevant opplæring? Hvordan står det til med forbedringskulturen? Og svare jeg får er: Hva FÅR vi for dette? Jeg prøver meg med GLEDE over ryddighet og orden! Dessverre virker ikke medarbeiderne særlig entusiastiske. Jeg skal ut snart altså, så jeg har ikke tid til dette, sier en av medarbeiderne? Nå er det jo slik at alle var ENIGE om at det hadde vært fint om det var ryddig til jul! Det hadde sikkert vært fint det, sier IT-sjefen, men jeg har en avtale om å spille på nett så det passer ikke nå og forresten, kan vi ikke bare gjøre det som vi pleier?

Det sies at kun 30 % av alle organisasjoner lykkes med omstillinger – så slik sett er jeg ikke alene. Og de fleste organisasjoner går inn i nye omstillinger med nye ideer og verktøy – gang på gang på gang, det kalles visst organisatorisk glemsomhet.

Nå lykkes jeg åpenbart ikke denne gangen, men jeg har kjøpt en bok, LEAN IN 15 – THE SHAPE PLAN, den skal ligge under juletreet til meg selv, etter at jeg av erfaring vet at julen alltid blir fylt med for mye og god mat og drikke – og mitt neste LEAN prosjekt skal foregå uten involvering av mine medarbeidere – FOR JEG SKAL LYKKES!

LEAN IN 15

 

GOD FØRJULS TID TIL MINE LESERE!

 

Torbjørn og jeg

 For å si det slik, Torbjørn det har vært flere kunnskapsministre i mitt liv. Trond Giske traff jeg på herretoalettet på Barbeint i 94, Bård Vegard Solhjell på Øya i 09 og nå i dag vårt møte på Hotel Bristol i dag – fremstår som litt mer dannet, men altså alle gode ting er 3 og jeg er glad for at du er nummer 3.

Kunnskapsminister Torbjørn Isaksen

Kunnskapsminister Torbjørn Isaksen

 Det ble et kort møte – dialogen var omtrent slik: Hei kan jeg ta et bilde av deg til bloggen? Torbjørn: Ja vil du være med? Nei, blir ikke det litt kleint, svarer jeg. Men husk les bloggen min på forskning.no.

Kanskje ikke en høyverdig dialog, så vi får ta resten av samtalen her – noen vil kanskje kalle det en monolog. Fra mitt ståsted er egentlig en monolog mye bedre !

Så Torbjørn:

Jeg forsker på utdanning og du står for ideene om utdanning- mulig våre veien skilles der.

Jeg skal nemlig forske på hvordan dine ideer som ‘verdensledende’ og ‘internasjonal’ påvirker vitenskapelige ansatte i universitet og høyskolesektoren, og jeg skal skjelne til hvordan våre naboland forholder seg til samme tema.

Jeg er redd for at ikke alle bejubler dine ideer, men en ting skal du ha: beskrivelse av ideene dine er utrolig vakre også skal jeg komme tilbake til hvordan de blir møtt på bakkeplan .

 Jeg setter opp en avtale her og nå: Bristol Hotell den 1 september 2020 kl 14 i baren – så skal du få vite mer.

 

 

Organisatorisk ulydighet – en helt vanlig dag på jobb

Vært ulydig på jobb – da er vi flere. En historie om organisatorisk ulydighet eller organizational misbehaviour.

Mandag mottok jeg er e-post fra rektor ved Høgskolen i Østfold vedrørende min blogg på forskning.no. Rektor verdsetter meget høyt at jeg nå er blogger og synliggjør meg og høyskolen på en god måte. Jeg er selvsagt utrolig glad for at rektor, har sett og tatt seg tid til å sende meg en mail om dette, jeg deler den selvsagt med mine kollegaer – men det haster jeg har viktigere ting å gjøre. SJEFEN min ble 6 år forrige uke og jeg må skrive ut invitasjoner til bursdag. Dette opptar min tid i dag, men selvsagt akkurat i dag har jeg glemt adgangskortet mitt og kopimaskinen stå der som en utilgjengelig nødvendighet. Da er det bare å involvere min kontorvenn Elin Strand Larsen i min ulydige atferd, for print må til (alltid kjekt å ikke være kjeltring alene). organisatorisk-ulydighet

Vi får hentet invitasjonen på nettet og nå er de klare til å printing. Selvsagt virker ikke printeren som er gjemt bort på et kopirom og dermed må vi ut i gangen for å begå denne handlingen. Det kan bety at vi må involvere andre tilfeldig passerende, og jovisst Professor Jan Ch. Karlsson befinner seg i området – «Jan vi skal bare begå litt organisatorisk ulydighet» sier jeg. Jan Ch. vet hva det er, han er vår fremste faglige ekspert på området. Jan Ch. har skrevet: «Den smidiga mellanchjefen» ett utdrag fra boka kan du laste ned her (Med tillatelse fra Jan Ch. Karlsson, ingen organisatorisk ulydighet her) den-smidiga-mellanchefen-av-jan-ch-karlsson

Akkurat i dag har avdelingen min hatt to prøveforelesninger i forbindelse med ansettelse av førsteamanuensis. Begge hadde sin forelesning om organizational misbehaviour, så det er langt fra bare et hverdagsbegrep, dette er forskning.

Hva ligger det så i organisatorisk ulydighet, jeg foretrekker den norske oversettelsen. Ackroyd og Thompson definere begrepet i boka si organizational misbehaviour: alt du gjør på jobb som du ikke skal gjøre (min oversettelse).

For eksempel når du sjekker facebook, tar en privat telefonsamtale, lurer deg unna, blir hjemme fordi du drakk litt mye i går. Sykemelder deg fordi du er lei, men også alvorligere hendelser som tyveri, korrupsjon, sabotasje og andre straffbare forhold. Men det er hverdagsulydigheten som er interessant, den vi alle gjør og kan kjenne oss igjen i. Den mest effektive og interessante formen (fra mitt forskningsståsted) er å følge alle regler til punkt og prikke, det medfører nemlig at produksjonen eller arbeidet bryter sammen etter kort tid. Det kan se slik ut: Finnes det prosedyrer for denne oppgaven, nei – da kan jeg ikke gjøre den. Eller står det i min stillingsbeskrivelse at jeg skal gjøre denne oppgaven, nei da kan jeg ikke gjøre den.

Jo Ese bruker begrepet «Gjemmekontor», et sted hvor du kan holde deg unna stress og mas. Jan Moren referere stadig til Bernt Hagtvet som engang sa: «Ironisk nok, hvis du skal gjøre noe på universiteter må du for all del ikke være på universitetet».

Hvorfor driver vi da med denne ulydigheten? Ackroyd og Thompson vektlegger at vi forsøker gjennom ulydighet å skaffe oss autonomi i arbeidshverdagen, trekke oss unna sjefens kontroll og overvåking. For en humoristisk versjon sjekk: Charlie Chaplin: Modern Times.

Jan Ch. Karlsson vektlegger i tillegg til autonomi også verdighet i arbeidssituasjonen, som motivasjon for ulydighet.

Heldigvis er det ikke ulydighet å skrive blogg i arbeidstiden, det har jo rektor sagt!

 

 

Min dannelsesreise

Hørt om dannelsesreise? India for kongebarna, Trollhättan i Sverige for min del. På ingen måte like eksotisk ved første øyekast, men hvem vet? Min reise på fire år er noe lengere enn de to månedene til kongebarna, mulig at jeg trenger lengere tid til danning siden jeg kun skal rett over grensa? I 2020 skal jeg få gullmedaljen rundt halsen og kunne smykke meg med Norges høyeste utdanning – en doktorgrad i Pedagogikk med arbeidsintegrerende læring.

I denne bloggen skal jeg dele min studiehverdag med opp- og nedturer på min reise som stipendiat. Jeg skal skrive om hvordan hverdagen egentlig er med stress og late dager, dager hvor jeg føler med som verdensmester og de dagene hvor jeg ligger hjemme i senga i fosterstilling skamfull og uten selvtillit. Innimellom skal jeg også dele forskningen min, tema, resultater og artikler.

Å komme seg gjennom nåløyet og bli ansatt som stipendiat er en reise i seg selv. Jeg skal fortelle litt om det. Utdanningskravet er mastergrad og ofte står det at man må ha karakteren A eller B, så det holder ikke å være gjennomsnittlig – man sluser gjennom de studentene som har vist evne og vilje til å nå toppen. Selv har jeg en Bachelor i Kulturfag, pedagogikk på masternivå og en master i organisasjon og ledelse – så en del utdanning ligger i bunn.

Stipendiatet ble utlyst våren 2015, med søknadsfrist i august. Det kom omkring 20 søknader, og disse ble gjennomgått av en komite ved Høgskolen i Østfold. De søknadene som slapp gjennom første nåløye ble sendt videre til en ekstern komite ved Universitetet i Karlstad (Sverige) og en ny runde med siling før vi sto igjen en håndfull kandidater som ble innkalt på intervju. I søknaden skriver man en prosjektskisse for tema, metode og relevant teori som skal være mitt forskningsprosjekt og ende opp i en avhandling. Min prosjektskisse finner du her – prosjektskisse-stipendiat-hio!

Av og til blir det lyst ut stipendiatstillinger hvor det er fokus på visse området. I mitt tilfelle ønsket høyskolen prosjekter som var koblet til kritisk arbeidslivsforskning gjerne innenfor utdanningsområdet. I tillegg skriver man en ordinær søknad og legger ved CV.

Tidlig i oktober ble jeg innkalt på intervju som ble gjennomført i midten av november og den 27. november var innstillingen klar. Prosessen krevde en god porsjon tålmodighet og utholdenhet. Da jeg ble innstilt som nummer 1, felte jeg en liten tåre og ringte min veileder fra masterstudiet for å dele denne glade nyheten. I jobbsammenheng er dette den viktigste og mest spennende prosessen jeg har vært i. Det var nå eller aldri og det ble nå.

Mine to gode hjelpere i prosessen, Kjeld Qvortrup og Jan Moren ble invitert på Haldens beste resturant, Curtisen for en fem retters middag med god drikke, akkurat slik det skal være i akademia med middag og fest. Det er en annen historie som vil bli fortalt i et senere blogginnlegg som kommer til å hete: Hvordan (unngå å) bli alkoholiker – fest og moro i akademia.