Økodesign

 

“Økodesign, designprosess der designeren tar hensyn til miljø på lik linje med kvalitet, teknologi, estetikk, ergonomi etc. Innebærer å finne alternative designløsninger slik at produktet forårsaker lavere miljøbelastning totalt sett.” (Bendtzen, 2016)

På studieprogram ingeniør industriell design ved Høgskolen i Østfold er økodesign en integrert del av designprosessen, og vi jobber med de miljømessige konsekvensene av produksjon og forbruk gjennom hele studiet.

Vårt forbruk og aktiviteter kan påvirke all natur rundt oss; planter, dyr, jord, luft og vann. Økodesignmetodikken kan i prinsippet brukes ved utvikling av alle typer produkter og strukturer, for å forebygge og hindre skade på naturen. Miljøhensyn er etterhvert innarbeidet på alle områder i samfunnet, og formalisert gjennom lover, forskrifter og internasjonale miljøavtaler. Med kunnskap innen økodesign har studentene et verktøy til å foreta gode, miljøriktige valg i designprosessen.

På Økodesign-bloggen publiserer vi et utvalg oppgaver hvor studentene har jobbet med økodesign på hele eller deler av et produktlivsløp, fra valg av råvarer, til produksjon, transport, bruk og avhending av produktet.

I plakatoppgaven som er gjennomført våren 2017 har studentene sett på miljøutfordringer som oppstår som følge av menneskelige aktiviteter og forbruk. Oppgaven er oppsumert med infografikk, og studentene har foreslått tiltak for å redusere miljøpåvirkningen. Tekstene er bearbeidede utdrag fra studentenes besvarelser. Informasjonen er hentet fra forskjellige kilder, og vi tar forbehold om feil.

Ref.: Bendtzen, S (2016) Økodesign. Store norske leksikon . Hentet fra https://snl.no/økodesign


 

 

Metaller i forbrukerelektronikk

Plakaten er utformet av Rune Aas og Trygve Ørjasæter Sørlie. Plakaten viser livsløpet til smarttelefoner og hvor liten avdel av telefoner, deler og materialer som blir resirkulert, samt miljøutfordringer knyttet til livsløpet og potensiale for forbedring.

 

I dag eier hvert menneske 3,65 elektroniske produkter og en mobiltelefons levetid i USA er på 18 måneder. Vi er avhengige av mobilen og har den med over alt, uansett hvor og hva vi gjør. Når vi kjøper ny mobil ser vi på ytelse, design og hvilken produsent som selger mobilen og ikke nødvendigvis hvilken miljøpåvirkning produksjonen gir.

En mobil består av 35 ulike metaller og halvparten av disse har en resirkuleringsgrad på under én prosent, som betyr at de ofte går tapt ved resirkulering. Når ny elektronikk produseres kreves det store mengder energi, vann og råvarer.

Råvarene som må utvinnes til produksjon kan stamme fra meget kritikkverdig og energikrevende utvinning. Å resirkulere er den beste måten avhende et produkt som ikke kan repareres, men selv resirkulering redder ikke alt. Nesten halvparten av metallene i en telefon går tapt ved resirkulering, fordi de er enten for vanskelige å hente ut eller prosessen er for kostbar.

Studentene anbefaler å designe kvalitetsprodukter som forbrukeren ønsker å beholde lengre, og å reparere når noe går i stykker framfor å kaste og kjøpe nytt. Reparasjonsmanualer må gjøres mer tilgjengelige, og produsenter bør påvirkes politisk for å ta ansvar. Studentene spør seg også om det er mulig å redusere antall metaller i elektroniske produkter, å resirkulere mer metaller og komponenter, samt å sette fokus på bærekraftig, etisk og trygg utvinning av metaller/råstoff i fattige land.


 

 

Kapselkaffe eller filterkaffe?

Plakaten er utformet av Jørgen Hoff Amundsen, Emil Lande Eriksen og Joakim Hantho Qvale, og viser en sammenligning av miljøbelastningen gjennom livsløpet til kapselkaffe og filterkaffe. Miljøbelastningen er vist i vannforbruk og CO2-ekvivalenter pr kopp kaffe. 

 

Nordmenn konsumerer årlig til sammen fire milliarder kopper kaffe, og i løpet av det siste tiåret har flere og flere begynt å drikke kapselkaffe. Så mye som en tredjedel av kaffemarkedet i Europa består nå av kapsler.

Kapselkaffe medfører store mengder emballasje, og dette har ført til en bred oppfatning om at kaffekapsler er dårlig for miljøet. Stemmer det at kaffekapsler er verre enn andre alternativer? For å finne ut av dette må en sammenligne ulike tilberedningsmetoder for kaffe gjennom hele livsløpet, og også se på forbrulerens rutiner ved tilbereding av kaffe.

Studentenes viktigste oppfordring til forbrukere er å aldri bruke mer kaffe og vann enn nødvendig når du tilbereder kaffe, samt å velge miljøvennlige og resirkulerbare kapsler i butikken.


 

 

Blodig bransje

Plakaten er utformet av Monica Normann, Tina Irene Thorvaldsen og Cathrine Helene Helseth, og illustrerer noen av lidelsene pelsdyr og miljø blir utsatt for ved produksjon og tilvirkning av unødvendige luksusvarer.  

 

Rev og mink er rovdyr som som har behov for å jakte og streife utover store områder, og forutsetningen for å gi dem god og anstendig dyrevelferd er helt annerledes enn for vanlige husdyr. Dyrene på en pelsdyrfarm lever i små og får ikke tilfredsstilt sine jakt- og aktivitetsbehov. Mangel på aktiviteter og naturlig livsførsel kan føre til abnorm adferd, og at dyrene kan skade seg selv eller sitt avkom.

En pelsdyrfarm kan i perioder ha svært mange dyr, og ofte blir kravet om godt tilsyn og stell minst to ganger i døgnet ikke overholdt. Mattilsynet rapporterte i 2009 at så mye som 86% av alle pelsdyrfarmer brøt lovverket, og i 2016 at det fortsatt er stadige og til dels alvorlige lovbrudd. Rømte pelsdyr skaper i tillegg store problemer i norsk natur.

Mange land har nå forbudt pelsdyrfarmer, men i Norge er det fortsatt lov å holde mink og rev. Pels er ikke lenger nødvendig for at vi skal greie oss i kaldt klima, men hele 8% av befolkningen har kjøpt produkter med ekte pels de siste fem årene. I tillegg til utfordringer med dyrevelferd gir pelsproduksjon mange miljøutfordringer, blant annet stort CO2-utslipp og utslipp fra en rekke kjemiske prosesser som pelsen må gjennom fra dyret blir flådd til pelsen er klar for salg.

Studentene foreslår å fortsette med protestaksjoner og kampanjer mot pelsdyroppdrett, at motebransjen kjører en pelsfri policy, samt fortsatt press for å få politikere til å opprette forbud mot pelsdyroppdrett. Og selvfølgelig – ikke kjøp pels!


 

 

Klesindustrien i Kambodsja

Anne Merethe Vennesland og Carina Richardsen har utformet en plakat for å informere om arbeidsforholdene for fabrikkarbeidere i klesindustrien i Kambodsja.

 

Klesindustrien er ofte forbundet med forurensing, dårlige arbeidsforhold og lave lønninger, og studentene har i denne oppgaven valgt å se på forholdene for arbeidere i klesindustrien i Kamodsja i Sørøst-Asia. Menneskene er en selvfølgelig del av miljøet, og menneskevelferd hører derfor også med når en jobber med økodesign.

Det er landets regjering som har hovedansvaret for klesindustrien i Kambodsja, men en rekke andre aktører har også stor innflytelse, som merkevarekjeder og fagforeninger.

Plakaten viser en en rekke utfordringer på klesfabrikkene, og studentene har foreslått en rekke tiltak for å bedre forholdene for de ansatte. De mener regjeringen bør utforme klare regler, utføre flere inspeksjoner og straffe fabrikkeierne som ikke overholder menneskerettighetslovene. De store kleskjedene har enormt store andeler av produkter som blir sydd i Kambodsja, og kan legge press på regjerningen om å flytte produksjonen til andre land. Målet er imidlertid å beholde produksjon i Kambodsja, men forbedre arbeidsforholdene.

Forslag til tiltak er å kreve høyere lønn, forbedre de fysiske arbeidsforholdene, tilby langvarige ansettelsesforhold og vern mot usaklig oppsigelse, følge internasjonale retningslinjer, lytte til klager fra ansatte, ivaretar gravide arbeidstakere, avskaffe diskriminering og seksuell trakassering, samt avskaffe barnearbeid og tilby rimelige ordninger for mødre.

Merkevarekjedene på sin side kan gjøre tiltak som å alltid offentliggjøre alle godkjente produksjonsenheter og når de sist har vært inspisert, bidra til å sikre arbeidstakere i fabrikkene og kreve at fabrikkeierne skal overholde regler og gi akseptabel lønn. I tillegg må kleskjedene informere forbruker om arbeidsforhold i produsentlandet.

I Norge kan du som forbruker gjøre valg for å vise at du ikke aksepterer uverdige arbeidsforhold, for eksempel dele viktig informasjon på sosiale medier, boikotte kjeder som skjuler informasjon eller bidrar til dårlige arbeidsforhold, og signere underskriftskampanjer for å legge press på kleskjedene slik at de må gjøre noe med problemene.

Behovet for klær i Norge er mye mindre enn det tilbudet kleskjedene gir oss. Hvis vi som enkeltmennesker kjøper mindre klær, vil kleskjedene fylle opp butikkene like mye da?


 

 

Vårt avfall – vårt ansvar


 

 

Et hav av plast

Plakaten er laget av Madeleine Sjøseth Pedersen, Jacob Magnus Nordlund Mørdre og Anders Olafsen Skaarud, og illustrerer omfanget og miljøutfordringer knyttet til plastavfall i verdenshavene.

 

Hver dag blir det produsert og kastet mengder av plastavfall, og en stor andel havner i havet og gjør skade på miljøet. Marin forsøpling kommer både fra landbaserte kilder og aktiviteter til havs. Som plakaten viser synker så mye som 70% av plastavfallet til bunnen, resten fraktes med havstrømmene og danner gigantiske søppeløyer i verdenhavene. Mye skylles også inn på land. All plast i havet blir over tid brutt ned til mikroplast som er ressurkrevende å fjerne, og som utgjør en stor trussel for livet i havet.

Det kan føles meningsløst med resirkulering og andre tiltak når vi vet hva vi står ovenfor av utfordringer, og det er viktig å identifisere de mest hensiktsmessige og kostnadseffektive tiltakene for å bevare et godt miljø og den flotte naturen vi alle er en del av. Studentenes foreslår tiltak for å forhindre at plastavfall kommer på avveie, og å fortsette å informere om omfanget og skadevirkningen av forsøplingen for å øke folks bevissthet. Det finnes allerede dugnader, som den årlige strandryddedagen der frivillige rydder norges strender for plast og søppel. Ved å sette opp skilt eller informere gjennom sosiale medier kan man vise at her har folk brukt mye av sin tid på å rydde.

I prosjektet “Fishing for litter” blir fiskebåter utstyrt med storsekk for å samle søppel som så leveres på land. Dette gjør at fiskebåtene blir mer bevist på å ta med eget søppel tilbake. Internasjonalt samarbeid om overvåking av marin forsøpling kan gjøre at vi får kunnskap om omfanget av problemet og på den måten øke folks bevissthet. Det er utarbeidet en regional handlingsplan mot marin forsøpling i Nordøst- Atlanteren, for å bekjempe sjøbaserte og landbaserte forsøpling, samt fjerne marint avfall.

I Norge sliter mange kommuner med finansieringen av opprydningsarbeid og det er derfor fremmet et forslag om utvidelse av gebyr ved brudd på forurensingsloven. Dette kan gi bedre finansiering av den jobben som blir gjort i kommunene. Det bør også iverksettes tiltak for å produsere og forbruke mindre plast, som å forby handleposer av plast, redusere bruken av kosmetikk andre produkter som inneholder mikroplast, utvikle bedre emballasje av biologisk nedbrytbare materialer, og informere på emballasjen hvordan produktet skal resirkuleres.


 

 

Plast – fra hånd til munn

Plakaten er utformet av Aili Guttorm og Charlotte Haug Nilsen, og viser hvordan plastavfall som havner i havet til slutt vil komme tilbake til vår egen tallerken.

 

Plast er verdens mest anvendte industrimateriale og hver av oss bruker og forbruker mange produkter av plast hver eneste dag.

Marin forsøpling er et globalt problem og en av de største miljøutfordringene verden står overfor. Hvert år havner mellom 5 og 13 millioner tonn plastavfall i havet, og på grunn av lang nedbrytningstid vil plasten påvirke livet i havet i flere hundre år. Så mye som 70% av all plast synker til bunns, der vi ikke har noen kontroll på hva som skjer med nedbryting og miljøpåvirkning. 15% av plasten skylles på land, mens 15% flyter med havstrømmene og samler seg i store øyer før den etter hvert brytes ned i små mikropartikler. En forskningsekspedisjon ledet av Andrez Cozar fra universitetet i Cadiz i Spania, avdekket i 2010 at mikroplast finnes i så mye som 88% av havoverflaten.

Både større plastbiter og mikroplast skader og påvirker livet i havet. Fisker, fugler og pattedyr spiser plasten, og de kan også sette seg fast i plastavfallet. Plasten kan forårsake indre skader, forgiftning, misdannelser, kvelning og død. I tillegg inneholder plasten kjemiske stoffer som blant annet kan påvirke reproduksjonsevne og gi skade på fosteret. Mikroplast og miljøgifter sprer seg oppover i næringskjeden og havner til slutt på vårt matafat.

Studentene foreslår at vi må unngå å kaste plast i naturen og havet, bli bedre på å gjenbruke og resirkulere plast, velge hygiene- og kosmetikkprodukter uten mikroplast, samt få ned nyproduksjonen av plast. I dag utvikles det systemer som skal rense havet for plast, og på lokalt nivå kan vi alle bidra i opprydningsaksjoner langs kysten.


 

 

Miljømerking av kaffe

Plakaten er utformet av Marius Eimstad Skjolde og Lars Bjørbæk Iversen. Plakaten viser at studentene har vurdert positive og negative sider ved noen av de vanligste merkeordninger for kaffe. Det er kun merkene “Direkte handel”, og “Cup of excellence” som utelukkende får positiv vurdering.

 

I butikkhyllene finner vi kaffe med ulike miljømerker, og det er naturlig at vi velger et merke vi antar står for noe positivt. Men vet vi hva merkene står for og i hvilken grad vi kan stole på merkeordningene?

Det finnes mange organisasjoner som sertifiserer kaffeproduksjon innen kategorier som rettferdig handel, arbeids- og lønnsvilkår og bærekraft. Kaffeprodusentene kan velge å merke sine produkter dersom de oppfyller kravene. Noen merker må produsenten betale for, mens andre er kostnadsfrie, og mange peker på muligheten for at produsenter bruker merkeordningene for å kjøpe seg “grønne”.

Merkeorganisasjonene kritiseres for noen av sine retningslinjer og krav, for eksempel at kaffebønder kun garanteres en minstepris for kaffe uavhengig av nasjonalitet, og dermed blir sårbare for internasjonale prissvingninger. Miljømerket kaffe selges gjerne dyrere enn annen kaffe, og et forslag fra studentene er at produsenter bruker overskuddet til å utjevne differansen mellom minstepris og minstelønn i land der det oppstår misforhold mellom disse.

Videre finnes det eksempler på at kaffepartier fra en farm som tilfredsstiller krav til økologisk produksjon, selges til flere forskjellige produsenter, men at kun produsenter som har betalt merkeavgift kan selge kaffen som feks økologisk produkt. Dette viser at miljømerking ikke alltid gjenspeiler innholdet i kaffeposen.

Studentene foreslår en uavhengig merkeordning der det ikke er enten-eller, men at produktet blir rangert etter i hvor stor grad det oppfyller ulike krav. Det er også viktig at merkeorganisasjonene og aktører i markedet bidrar til at forbrukere får mer kunnskap om hva de ulik merkene innebærer.


 

 

Kaffeproduksjon og vann

Plakaten er utformet av Janne Marie Eriksen og Christina Weberg Haukebø, og visualiserer noe av miljøbelastningen forbundet med produksjon og forbruk av kaffe. 

 

Norge er ett av de landene i verden hvor det drikkes mest kaffe. Mens vi tidligere drakk kaffe i sosiale sammenhenger, drikker vi nå kaffe gjennom store deler av dagen, og i stadig flere varme og kalde varianter.

Vårt forbruk av kaffe er en utfordring for miljøet. Produksjon av kaffe krever blant annet store mengder vann til vanning og sortering av kaffebønner i vannbad. I tillegg blir ikke alltid gjødsel og plantevernmidler renset ut av vannet.

Både for mye og for lite vanning kan være uheldig for avlingene, og studentene som har jobbet med denne oppgaven foreslår derfor at kaffebønder måler nedbørsmengder slik at de kan tilpasse vanningen deretter. Andre tiltak kan være å utvikle mer hardføre kaffeplanter, ta i bruk effektive vanningssystemer, og å rense spillvann fra produksjon. Store deler av verdens kaffeproduksjon foregår i fattige land, og kaffebøndene trenger både midler og kunnskap for å gjennomføre slike miljøtiltak.

Hva kan vi som forbrukere gjøre? Vi kan se på våre egne kaffevaner, ikke lage mer kaffe enn vi drikker opp og ikke bruk for mye kaffe pr liter vann. Vi kan bruke flergangsfilter ved trakting, bruke samme kopp flere ganger før vi vasker opp, unngå bruk av pappkrus og velge kaffe med godkjente miljømerker.


 

 

Bomull – fra plante til t-skjorte

Plakaten er utformet av Sigrid Medbø og Vilde Frang Høivik. Infografikken viser den massive bruken av kjemikalier og vann fra produksjon av fiber til framstilling av ferdige bomullsplagg.

 

Bomull framstilles i markedsføring som et rent og naturlig materiale, og er ofte det første tekstilet man bruker til nyfødte. Opp til halvparten av alle klær er laget av bomull.

Årlig produseres 25 millioner tonn bomull, men bare en liten andel av verdens produksjon er økologisk. Bomullsproduksjonen opptar 2,5% av verdens dyrkbare areal fordelt på 75 land, for det meste utviklingsland. På bomullsmarkene brukes store mengder kunstgjødsel, plantevernmidler og andre kjemikalier, og planetene blir sprøytet opp til 20 ganger i løpet av vekstsesongen for å hindre angrep av skadelige insekter, sopp og virus. Noen av plantevernmidlene er svært giftige, og i tillegg til at de tar livet av nyttige insekter som marihøner og sommerfugler, fører bruk av farlige kjemikalier til at 16.000 bomullsarbeidere dør årlig. I prosessen fra fiber til klær brukes også en rekke kjemikalier til rensing, farging, mykgjøring osv.

Produksjon av bomull krever store mengder vann. Gjødsel og sprøytemidler kan havne i elver og vassdrag, forurense drikkevann og ta livet av fisk og andre vannlevende organismer. Omdirigering av vannveier for bomullsproduksjon har ført til at for eksempel Aralsjøen har gått fra å være verdens 4. største innsjø til å skrumpe inn til 25% av sitt eget areal. Dette blir regnet som en av verdens største naturkatastrofer.

Studentene som har jobbet med denne plakatoppgaven anbefaler å kjøpe færre klesplagg, velge økologisk bomull og reparere klær som går i stykker. Ved å tenke gjennom ditt forbruk og velge miljømerkede klær hjelper du til å verne miljøet. Godkjente miljømerker er Svanen, EU blomsten og GOTS (Global Organic Textile Standard).