Metaller i forbrukerelektronikk

Plakaten er utformet av Rune Aas og Trygve Ørjasæter Sørlie. Plakaten viser livsløpet til smarttelefoner og hvor liten avdel av telefoner, deler og materialer som blir resirkulert, samt miljøutfordringer knyttet til livsløpet og potensiale for forbedring.

 

I dag eier hvert menneske 3,65 elektroniske produkter og en mobiltelefons levetid i USA er på 18 måneder. Vi er avhengige av mobilen og har den med over alt, uansett hvor og hva vi gjør. Når vi kjøper ny mobil ser vi på ytelse, design og hvilken produsent som selger mobilen og ikke nødvendigvis hvilken miljøpåvirkning produksjonen gir.

En mobil består av 35 ulike metaller og halvparten av disse har en resirkuleringsgrad på under én prosent, som betyr at de ofte går tapt ved resirkulering. Når ny elektronikk produseres kreves det store mengder energi, vann og råvarer.

Råvarene som må utvinnes til produksjon kan stamme fra meget kritikkverdig og energikrevende utvinning. Å resirkulere er den beste måten avhende et produkt som ikke kan repareres, men selv resirkulering redder ikke alt. Nesten halvparten av metallene i en telefon går tapt ved resirkulering, fordi de er enten for vanskelige å hente ut eller prosessen er for kostbar.

Studentene anbefaler å designe kvalitetsprodukter som forbrukeren ønsker å beholde lengre, og å reparere når noe går i stykker framfor å kaste og kjøpe nytt. Reparasjonsmanualer må gjøres mer tilgjengelige, og produsenter bør påvirkes politisk for å ta ansvar. Studentene spør seg også om det er mulig å redusere antall metaller i elektroniske produkter, å resirkulere mer metaller og komponenter, samt å sette fokus på bærekraftig, etisk og trygg utvinning av metaller/råstoff i fattige land.


 

 

Kapselkaffe eller filterkaffe?

Plakaten er utformet av Jørgen Hoff Amundsen, Emil Lande Eriksen og Joakim Hantho Qvale, og viser en sammenligning av miljøbelastningen gjennom livsløpet til kapselkaffe og filterkaffe. Miljøbelastningen er vist i vannforbruk og CO2-ekvivalenter pr kopp kaffe. 

 

Nordmenn konsumerer årlig til sammen fire milliarder kopper kaffe, og i løpet av det siste tiåret har flere og flere begynt å drikke kapselkaffe. Så mye som en tredjedel av kaffemarkedet i Europa består nå av kapsler.

Kapselkaffe medfører store mengder emballasje, og dette har ført til en bred oppfatning om at kaffekapsler er dårlig for miljøet. Stemmer det at kaffekapsler er verre enn andre alternativer? For å finne ut av dette må en sammenligne ulike tilberedningsmetoder for kaffe gjennom hele livsløpet, og også se på forbrulerens rutiner ved tilbereding av kaffe.

Studentenes viktigste oppfordring til forbrukere er å aldri bruke mer kaffe og vann enn nødvendig når du tilbereder kaffe, samt å velge miljøvennlige og resirkulerbare kapsler i butikken.


 

 

Blodig bransje

Plakaten er utformet av Monica Normann, Tina Irene Thorvaldsen og Cathrine Helene Helseth, og illustrerer noen av lidelsene pelsdyr og miljø blir utsatt for ved produksjon og tilvirkning av unødvendige luksusvarer.  

 

Rev og mink er rovdyr som som har behov for å jakte og streife utover store områder, og forutsetningen for å gi dem god og anstendig dyrevelferd er helt annerledes enn for vanlige husdyr. Dyrene på en pelsdyrfarm lever i små og får ikke tilfredsstilt sine jakt- og aktivitetsbehov. Mangel på aktiviteter og naturlig livsførsel kan føre til abnorm adferd, og at dyrene kan skade seg selv eller sitt avkom.

En pelsdyrfarm kan i perioder ha svært mange dyr, og ofte blir kravet om godt tilsyn og stell minst to ganger i døgnet ikke overholdt. Mattilsynet rapporterte i 2009 at så mye som 86% av alle pelsdyrfarmer brøt lovverket, og i 2016 at det fortsatt er stadige og til dels alvorlige lovbrudd. Rømte pelsdyr skaper i tillegg store problemer i norsk natur.

Mange land har nå forbudt pelsdyrfarmer, men i Norge er det fortsatt lov å holde mink og rev. Pels er ikke lenger nødvendig for at vi skal greie oss i kaldt klima, men hele 8% av befolkningen har kjøpt produkter med ekte pels de siste fem årene. I tillegg til utfordringer med dyrevelferd gir pelsproduksjon mange miljøutfordringer, blant annet stort CO2-utslipp og utslipp fra en rekke kjemiske prosesser som pelsen må gjennom fra dyret blir flådd til pelsen er klar for salg.

Studentene foreslår å fortsette med protestaksjoner og kampanjer mot pelsdyroppdrett, at motebransjen kjører en pelsfri policy, samt fortsatt press for å få politikere til å opprette forbud mot pelsdyroppdrett. Og selvfølgelig – ikke kjøp pels!


 

 

Klesindustrien i Kambodsja

Anne Merethe Vennesland og Carina Richardsen har utformet en plakat for å informere om arbeidsforholdene for fabrikkarbeidere i klesindustrien i Kambodsja.

 

Klesindustrien er ofte forbundet med forurensing, dårlige arbeidsforhold og lave lønninger, og studentene har i denne oppgaven valgt å se på forholdene for arbeidere i klesindustrien i Kamodsja i Sørøst-Asia. Menneskene er en selvfølgelig del av miljøet, og menneskevelferd hører derfor også med når en jobber med økodesign.

Det er landets regjering som har hovedansvaret for klesindustrien i Kambodsja, men en rekke andre aktører har også stor innflytelse, som merkevarekjeder og fagforeninger.

Plakaten viser en en rekke utfordringer på klesfabrikkene, og studentene har foreslått en rekke tiltak for å bedre forholdene for de ansatte. De mener regjeringen bør utforme klare regler, utføre flere inspeksjoner og straffe fabrikkeierne som ikke overholder menneskerettighetslovene. De store kleskjedene har enormt store andeler av produkter som blir sydd i Kambodsja, og kan legge press på regjerningen om å flytte produksjonen til andre land. Målet er imidlertid å beholde produksjon i Kambodsja, men forbedre arbeidsforholdene.

Forslag til tiltak er å kreve høyere lønn, forbedre de fysiske arbeidsforholdene, tilby langvarige ansettelsesforhold og vern mot usaklig oppsigelse, følge internasjonale retningslinjer, lytte til klager fra ansatte, ivaretar gravide arbeidstakere, avskaffe diskriminering og seksuell trakassering, samt avskaffe barnearbeid og tilby rimelige ordninger for mødre.

Merkevarekjedene på sin side kan gjøre tiltak som å alltid offentliggjøre alle godkjente produksjonsenheter og når de sist har vært inspisert, bidra til å sikre arbeidstakere i fabrikkene og kreve at fabrikkeierne skal overholde regler og gi akseptabel lønn. I tillegg må kleskjedene informere forbruker om arbeidsforhold i produsentlandet.

I Norge kan du som forbruker gjøre valg for å vise at du ikke aksepterer uverdige arbeidsforhold, for eksempel dele viktig informasjon på sosiale medier, boikotte kjeder som skjuler informasjon eller bidrar til dårlige arbeidsforhold, og signere underskriftskampanjer for å legge press på kleskjedene slik at de må gjøre noe med problemene.

Behovet for klær i Norge er mye mindre enn det tilbudet kleskjedene gir oss. Hvis vi som enkeltmennesker kjøper mindre klær, vil kleskjedene fylle opp butikkene like mye da?