Et radikalt islamsk kalifat i Nigeria?

I dag (25. august 2014) skal muslimer i Norge  (og forhåpentligvis flere, inkludert politiske ledere og regjeringsmedlemmer) demonstrere i Oslo mot den nyopprettede islamske stat (IS). Folkeopprøret mot kalifatets bestialske krigsmetoder og mot dets uttalte agenter i Norge (anført PUs disipler) sikter ikke minst til å forhindre at flere ungdommer rekrutteres av radikale og sendes til Irak og Syria. Hva som egentlig menes med «kalifat» eller «islamsk stat» i disse dager kan for øvrig være forvirrende.

I går erklærte nemlig Abubakar Shekau (alias Darul Tawheed), leder av den beryktede nigerianske terrorgruppe Boko Haram, at byen Gwoza, som ble tatt etter harde kamper mot regjeringsstyrkene, nå er en del av det islamistiske kalifatet. Boko Haram har kjempet mot sentralmakten i Nigeria de siste fem årene og har fått kontroll over betydelige områder i nord-Nigeria. I april i år ble BH kjent i hele verden etter å ha bortført over 200 unge jenter som gikk på et gymnas i Chibok.

Det er verdt å notere at Shekaus erklæring er utydelig om hva som menes med «kalifat». En slik uklarheten kan bety to ting. Den ene er at BH godtar ISs myndighet og at Gwoza nå virkelig er en del av IS, som dermed får fotfeste i Afrika. Det virker ikke ulogisk.  I midten av juli 2014 støttet Boko Haram Al-Baghdadis etablering av det islamske staten. BH kan på sin side ha som mål «å ri» på ISs popularitet for å vokse ytterligere i Afrika, selv om det kan innebære økt konfliktpotensiale med AQIM.

Men Shekaus erklaring kan også bety at Boko Haram kjører en egen agenda. Shekau nevner bl.a. ikke Baghdadi en eneste gang i sin tekst og er ikke eksplisitt om sitt forhold til ISIL. Uklarheten kan bety at Bokko Haram har som ambisjon å stifte et eget kalifat i denne delen i Afrika. Ifølge enkelte kilde kunne dette kalifatet til en viss grad bli inspirert av minnet om Sokoto-kalifatet, som fantes i nord-Nigeria på 1800-tallet og som var uavhengig av det ottomanske imperiet. I et videosnitt på ca. 50 minutter som Agence France-Presse fikk slår Shekau fast at dette nye kalifat ikke har noe felles med dagens Nigeria. Den nigerianske hæren slo derimot fast at Nigerias territorielle integritet ikke er undergravet og at Shekaus erklæring er nullverdt.

Kan Boko Haram lykkes mes sitt prosjekt om kalifat? Det er delte meninger om dette. Virginia Comolli, forsker ved IISS i London, mener at BH nå kontrollerer betydelige deler av Borno-regionen i nord-Nigeria og at gruppen sakte med sikkert er i ferd med å etablere et stabilt styre der. Skeptikerne påpeker derimot at BH har langt et dårligere våpenarsenal enn IS og mangler både lederskap og solid finansiering. De mener også at BH ikke vil ha noen sjanser mot bedre organiserte nigerianske militærstyrker.

Det gjenstår å se Boko Harams erklæring har reell substans, eller om den skriver seg inn i en urealistisk IS-inspirert trend hvor nærmest alle radikale grupper med en viss størrelse skal få et eget kalifat. BHs erklæring kan uansett tenkes å ha følger for Nigerias indre stabilitet, for maktbalansen mellom ulike militante islamistiske grupper i Afrika og for ISs omdømme og eget kalifatprosjekt i Midtøsten.

 

AQIM truet av intern splittelse?

Dette antydes i en interessant analyse om AQIMs opsjoner for fremtiden (Al Qaida au Maghreb islamique à la croisee des chemins?). Den er skrevet av Alain Rodier, forsker ved Det franske forskningssenteret om etterretning (Centre Français  de  Recherche  sur  le  Renseignement – Cf2R). Rodier noterer at AQIM opplevde et reelt nederlag i forsøket på å stifte en islamsk stat de siste tre årene.  En følge av dette er at AQIMS leder Abdelmalek Droukdel (Abu Musab Abdel Wadoud) sliter med å befeste sin posisjon i nettverket.

AQIM rives dermed i økende grad internt mellom ledere som vil stifte et egen islamsk stat i Maghreb, men helst uten Droukdel, og andre som er villige til å følge ISs fortspor og underkaste seg det nye kalifatet. Det er bl.a. tilfellet for Abu Abdullah Othman al-Asemi, leder for AQIMs midtre region. I juli 2014 kom han i direkte konfrontasjon med Droukdel i forbindelse med spørsmålet om hvordan AQIM måtte forholdet seg til den nyoppretede islamske stat.

Situasjonen har ikke blitt bedre siden. Algerisk etterretning går så langt som å snakke om splittelse mellom tilhengerne av Droukdel og Othman al-Asemis tilhengere. Ifølge uverifiserte kilder skal de sistnevnte være i gang med å etablere en avdeling av den islamske stat i Maghreb. Den samme tendensen ser ut til å gjelde for al Qaida i Jemen. Washington Post rapporterte om avhoppere som forlater AQJ til fordel for IS.

Som alle vet preger ISs kamp mot amerikanske luftstyrker og kurdiske bakkestyrker dagens nyhetsbilde. Det groteske drapet på den amerikanske journalisten James Foley er i den forstand et ledd i ISs strategi om å tvinge amerikanerne inn i konflikten for å få økt prestisje og tiltrekke flere jihadister. Men i kulissene bygger det seg også opp en nådeløs rivalisering mellom IS på den ene siden og AQIM og AQJ på den andre. Det førte nylig avisen La Repubblica til å påpeke at Al-Bagdadis plan har for mange fiender – på innsiden av den militante islamistiske verden -, til å kunne virke på sikt..

 

En ny islamsk stat i Maghreb etter IS-modell?

ISs suksess i Levanten inspirerer jihadister fra andre deler av den muslimske verden. Ifølge en artikkel fra den franske ukeavisen Le Point, som selv siterer den marrokanske avisen Assabah, vurderte nylig maghrebinske jihadister å stifte en egen islamsk stat etter IS-modell. Avisen hevder at tilhengere av «det store Maghreb» (fra Marroko til Egypt) og av Sahel-området (fra Sudan til Mali via Tsjad, Niger og nord-Nigeria) planla å holde et møte for å utnevne en emir. Informasjonen er ikke bekreftet, men kan virke logisk av flere grunner.

Jihadistene i Maghreb-landene, AQIM – Al Qaida i det islamske Maghreb eller Ansar al-Charia (Tunisia og Libya) henter inspirasjon fra av den siste politisk-militære utviklingen i Levanten. AQIMs emir (Abdelmalek Droukdel) skiftet navn til det mer krigspregede navnet Abu Musa’b Abdelwadoud til ære for Abu Musab al-Zarqawi, al-Qaidas sjef i Irak som ble drept i 2006. På slutten av 2000-tallet redigerte Abu Muhammad al-Maqdisi (Aqmis ideolog) et politisk dokument som franske styrker skulle finne senere i Timbuktu i nord Mali og som siktet til å etablere en islamsk stat i denne regionen (Al-Maqdisi er kanskje i dag den viktigste inspirasjonskilden for tunisiske jihadister fra Ansar al-Sharia). Denne planen var dømt til å mislykkes. Tidlig i 2012 klarte ikke Ansar Dine, AQIM og MUJAO å gjøre Azawad til en varig islamsk stat.

Utnevnelsen av en felles emir for jihadister fra Maghreb og Sahel-området kunne være gunstig. På denne måten ville de (endelig?) høste en form for internasjonal anerkjennelse ved å få en leder som kan måle seg med Abu Bakr al-Baghdadi, sjef for Den islamske staten Irak og Levanten og nå den islamske stats kalif. De kunne også få tettere kontakt med andre grupper som står nær al-Qaida i Midtøsten og med jihadistiske grupper fra andre deler i Afrika. De trenger et slikt økt samarbeid i en situasjon hvor nasjonale regjeringer i flere afrikanske land satser på tettere samarbeid.

Om de lykkes med dette er derimot svært usikkert. Mange vil si at de har latt en glimrende mulighet gå fra dem da Azawad-prosjektet mislykket. Krigen i Mali førte også til at det som hittil var relativt åpne grenser ble stengt igjen for jihadistene. De klarte ikke å få varig fotfeste i Mali, samtidig som de mistet den strategiske dybden som Sør-Algerie utgjorde for dem (ved at algerierne ikke lenger lukket øynene for jihadistenes pendlingsturer til Libya..)  I dag fremstår disse gruppene som relativt fragmenterte og uten klar og ubestridt ledelse.

En annen faktør er ISs egne prosjekter for fremtiden. Terrorgruppen har en klar ambisjon om å dominere Maghreb-regionen, driver en intens rekrutteringskampanje i Algerie, Libya, Marroko og Tunisia og sikter til å bygge opp sovende celler i disse landene. For å være levedyktig over tid må det nye etablerte kalifatet sikre seg kontroll over både Mashriq og Maghreb. Dette bekrefter Abdullah Rami, spesialist på islamistiske grupper. Ifølge ham vil ISs suksess avhenge av hvorvidt kalifatet etter hvert klarer å innlemme Al Qaida i Jemen, AQIM og Ansar Al Sharia i Libya. Han tilføyer følgende : «Without the allegiance of those groups, the caliphate project will just be ink on paper and will be a local organization confined to Iraq’s borders».

Slike planer innebærer en opptrapping av rivaliseringen mellom al Qaida og IS (etter bruddet mellom de to gruppene i februar 2014). 15. juli nektet bl.a. AQIM å erkjenne ISs myndighet og bekreftet sin støtte til Ayman al Zawahiri. Tidligere sjef for NSA og CIA Michael Hayden hevdet likevel nylig at IS nå er sterkere enn al Qaida. Kanskje mer urovekkende for den norske debatten om Syria-farerne er hans vurdering om at IS nå også er sterkere enn det al Qaida var før 9/11.

 

IS og teknogerilja

Det har vært mye debatt de siste dagene om hvordan ISs prosjekt om kalifat i Midtøsten skal beseires. For enkelte er løsningen utelukkende militær. En massiv bakkeoperasjon styrt av vestlige makter er selvsagt uaktuell. Man har lært noe av 2000-tallet når det gjelder å intervenere militært i Midtøsten etter Afghanistan, Irak og Libya, som førte til at USA oppnådde akkurat det motsatte av det de hadde arbeidet så iherdig for: å gjøre Iran til den eneste gjenværende stormakten i Midtøsten sammen med Israel.

Den kanskje alle beste opsjon i den forstand er en kombinasjon av målrettet luftbombing med lokale bakkestyrker. Altså begrenset ekstern innblanding. Kurdiske grupper har i denne sammenheng et utmerket utgangspunkt for å håndtere jihadistene. De har erfaring med både intern rivalisering seg imellom og med langvarig kamp mot statsmakter/overmakter (Tyrkia, Irak, Iran).

En annen opsjon som nevnes i kampen mot IS er «containment.» Krigen mot IS handler ikke bare om Irak og Syria, men også om spredningsfaren til Jordan, Libanon, for ikke å nevne Saudi-Arabia. Et slikt syn går inn for å bruke ressurser og energi på å stanse spredningen, mens Irak og Syria kan «overlates» til seg selv i en periode og blir underlagt ISs jerngrep. Altså en mer intern løsning. Målet med dette er å oppnå det samme resultatet som franskmenn oppnådde i nord-Mali : at lokalbefolkningen åpner øynene, innser hva slags galskap de støtter og gjør opprør mot jihadistene. Dette kan ta tid og blir smertefullt for dem som er underlagt et totalitært styre. Man vil derimot se i praksis hva et radikalt islamistisk kalifat handler om. Stadig flere trojanske hester i kalifatet vil gjøre sistnevnte til et håpløst prosjekt.

Midt oppi debatten om ekstern eller intern løsning har begrepet «teknogerilja krigføring» (Techno-Guerilla Warfare) dukket opp igjen for å beskrive hva IS egentlig er og hvorfor disse jihadistene lykkes der al Qaida aldri fikk det til. Eksperter noterte samtidig et klart skifte i ISs taktikk fra en mer tradisjonell form for krigføring i fravær av effektiv motstand på bakken og i luften (velorganiserte styrker, strategisk intensjon, klare militære mål) til mer geriljapreget krigføring etter de første luftangrepene (økt spredning av styrkene, økt bruk av sivilbefolkningen som skjold). IS-fremrykket i nord-Irak er nå ikke så bastant lenger, men heller ikke stanset.

Teknogerilja som begrep ble utviklet av bl.a. franske eksperter som Guy Brossolet og Etienne Copel på 1970- og 80-tallet og av tyske eksperter som Horst Afheldt (Defensive Verteidigung, 1983) for å gjengi ideen om en aktør av mindre størrelse som kunne beseire en mektigere og mer teknologisk avansert motstander gjennom fornuftig blandingsbruk av teknologi og gerilja (med bl.a. desentralisert command and control, styrkemobilitet, bruk av lettvåpen, «hit and run» taktikk, datateknologi og effektiv propaganda). I USA videreutviklet også RAND dette begrepet med Swarming. Hezbollahs kamp mot Israel i 2006 nevnes ofte som et eksempel på effektiv bruk av teknogerilja.

Luftangrepene har dermed en viss effekt på IS. De kan likevel ikke erstatte en full bakkekrig. Dette forklarer hvorfor Frankrike nå går i USAs fotspor og startet våpenleveranser til kurdiske grupper. Flere land vil følge dette eksemplet. Vil Norge gjøre det samme? Og for øvrig: Hva skal disse våpnene brukes til når ISIL er jaget vekk fra kurdiske områder? Hvem skal de da brukes mot? Kan dagens allierte bli morgendagens fiender? Bør vi huske hvordan al Qaida ble til etter Afghanistan-krigen på 1980-tallet?..

Artikkelen som følger (på fransk) gir en historisk oversikt over teknogerilja-begrepet fra 1970-tallet til i dag.

 

Tre eks-statsministre krever mer fransk handlekraft i Midtøsten

Presset øker på Frankrikes diplomati i Midtøsten. Nå kommer politikerne ut på banen. Tre tidligere statsministre (under Chirac og Sarkozy) fra opposisjonen; François Fillon, Alain Juppé og Jean-Pierre Raffarin, krever i en kronikk i Le Monde fra i dag en tydeligere fransk posisjonering i forhold til Israel-Palestina konflikten og kampen mot ISs forsøk på å bygge opp et radikal islamistisk kalifat i Midøsten (9. august skrev enda en tidligere statsminister fra opposisjonen, Dominique de Villepin, en lignende kronikk i Le Monde).

Typisk nok ber disse tre om en mer gaullistisk dreining av fransk utenrikspolitikk (Le retour à une diplomatie singulière, non alignée, mais entraînante, notamment pour l’Europe, reste pour la France la manière d’assumer sa mission.). Frankrike må dermed tøre å distansere seg mer fra et for passivt EU eller føre an.

Et mer proaktivt fransk diplomati innebærer bl.a. at man: 1) snarest ber om et ekstraordinært møte i Unionsrådet; 2) oppfordrer EU til å kreve stans av kamphandlinger i Gaza og et humanitært program for sivile, 3) , gjør tilsvarende for sivile på flukt i Irak; 4) man støtter amerikanske bombeangrep mot ISIL i Irak; 5) man opphever blokkaden mot våpenleveranser til kurdiske grupper; 6) involverer Tyrkia, Iran og Qatar i kampen mot IS i Levanten og Irak (via en regional konferanse i første omgang). Det er selvsagt ikke snakk om noen form for militært engasjement på bakken.. Heller ikke deltagelsen i potensielle luftangrep nevnes så langt.

Jeg må nesten få lov å sitere de Villepin in-extenso i sin kronikk fra 9. august. Det er svært godt skrevet og velfundert.. (selv om han ikke definerer «islamisme» godt nok.. Det er også typisk fransk.. og feil å sidestille en idée /l’idée nationale/ – med en religion – Islam)

«[..] En un mot l’islamisme est à l’islam ce que le fascisme fut en Europe à l’idée nationale, un double monstrueux et hors de contrôle, à cheval sur l’archaïsme et sur la modernité. Imaginaires archaïques et médiévaux, communications et propagande aux technologies ultramodernes. Il faudra une génération au Moyen-Orient pour entrer dans sa propre modernité apaisée, mais d’ici là il est guetté par la tentation nihiliste, par le suicide civilisationnel

 

 

Défense & Stratégie nr 35

Herved følger den nyeste utgaven av nyhetsbrevet Défense et Stratégie, som utgis av Observatoire européen de sécurité, université Panthéon-Sorbonne (Paris-I) (på fransk). Blant de temaene som tas opp i dette nummeret finner man Europas nye strategiske utfordringer, debatten rundt den nye transatlantiske handelsavtalen mellom EU og USA, noen refleksjoner rundt Frankrikes kjernefysiske avskrekking og en analyse av endringer i Italias forsvarspolitikk. Her vil man finne tidligere utgaver.
 

Arbeidsfordeling i kampen mot IS?

Verdenssamfunnet står foran et intrikat valg: å la IS knuse den kurdiske motstandsbevegelsen eller bistå den sistnevnte med våpenleveranser og taktisk bombing mot IS-styrker. Til syvende og sist er det de europeiske landenes innsats på bakken som vil avgjøre i hvilken grad de vil gjøre seg synlige for IS og bli potensielle terrormål. Enkelte lands engasjement i andre konflikter, samt deres begresende militære ressurser, tvinger også fram prioriteringer. Kort sagt kan man ikke være overalt samtidig. Man må velge sine arenaer.

Denne analysen av France24 tar opp Frankrikes syn på kampen mot IS i Irak og Syria og legger ikke skjul på at franskmennn vil slite med å være med i enda en krig (de er fortsatt i Mali..). Derimot spiller historiske interesser inn. Det er i fransk interesse i å sørge for at Libanon, men også til en viss grad Syria, ikke faller under ISs styre. Kan man da tenke seg en arbeidsfordeling mellom Frankrike (Libanon), Storbritannia (Syria) og USA (Irak) i kampen mot kalifatet? En type oppgradert versjon av Sykes-Picot avtalen fra mai 1916? Kanskje til en viss grad..

 

Levanten mot oppløsning?

Opprørsgruppen IS har hatt som mål å opprette et nytt kalifat i Levanten som inkluderer områder nord i Irak og Syria. Den nye «staten» strekker seg fra Aleppo (Syria) i vest til Diyala (Irak) i øst. IS har enå ikke tatt kontroll over alle områdene og byene i dette området, men rykker stadig lenger sør mot Bagdad.

Terrorgruppen kan uansett spille på tre faktorer for en eventuell suksess. Den ene er sentrakmaktens svekkede tilstand i både Syria og Irak. Disse tidligere sekulære statene kontrolerer å bare deler av sitt eget territoriet og er overhodet ikke i stand til å mobilisere egne ressurser som kan stanse ISs fremrykk. Den andre faktoren er knyttet til den første. ISIL kan spille på indre motsetninger og konflikter i begge land mht. borgerkrigen i Syria mellom Assad-regimet og ulike opprørske grupper og i Irak, hvor krigen mellom sjia og sunna-muslimer trappes opp. Den tredje og siste faktoren er verdens, og ikke minst Vestens urovekkende passivitet. Ingen vestlig aktør av betydelig størrelse vil våge å sende bakkestyrker mot IS. I beste fall kan man håpe på begrensede luftangrep, som på ingen måte kan være avgjørende når man skal befri storbyene.

Denne passiviteten preget også et FN som i over en årrekke verken klarte å tvinge irakske myndigheter til å føye seg for sanksjonspolitikken  heller å finne en politisk utvei mht. avvæpningen av Hussein-regimet mellom høsten 2002 og våren 2003. For ikke å snakke om å stanse USAs og Storbritannias forkjøpskrig i mars 2003. Teksten som følger skrev jeg i 2004. Den ramser opp noen refleksjoner om FNs framtid etter Irak-krigen. Den er hentet fra en rapport utgitt av Europa-programmet våren 2004 med navnet “Europa etter Irak-krigen; konsekvenser og utfordringer for Norge.

Den kan være interessant å lese igjen når man tenker på hva Bushs katastrofale «re-maping» av Midtøsten førte til utover 2000-tallet. På samme måte gir den noen ideer om hva som kunne skje hvis det internasjonale samfunnet igjen velger strutselstaktikken og lar være med å reagere. Denne gangen kunne en slik passivitet føre til at ikke bare ett eller flere land kollapser, men at Levanten «as we know it» rett og slett forsvinner ..

FNs sikkerhetsråd og Irak-krigen; svanesang eller ny start?

 

Historisk overblikk over forholdet mellom Frankrike og EU

Frankrikes forhold til Europa/EU har på ingen måte vært enkelt. I dette kapitlet fra boken utgitt i 2002 «Frankrike og Europa: visjon og ambisjon», presenteres dette forholdet i mer systematisk form. Franskmennenes «Europavalg» fremstår heller som et rasjonelt valg ved fravær av noen andre brukbare opsjoner der og da enn som noe rent ideologisk. Fra og med 1950-årene gjelder det dermed å bygge opp EU uten å bygge ned Frankrike..
Kilde: Franck Orban (red.), Frankrike og Europa; visjon og ambisjon. Oslo: Europa-programmet, 2002 (ISBN13 9788291165271).

Frankrike og «Europe-puissance»