Obama’s emphasIS on war..

Onsdag kveld holdt USAs president en tale om hvordan han og USA har tenkt å nedkjempe IS. Her kan dere se hele teksten eller videoen. Denne strategien har fire søyler og kan oppsummeres med følgende punkter:

First, we will conduct a systematic campaign of airstrikes against these terrorists. Working with the Iraqi government, we will expand our efforts beyond protecting our own people and humanitarian missions, so that we’re hitting ISIL targets as Iraqi forces go on offense. Moreover, I have made it clear that we will hunt down terrorists who threaten our country, wherever they are. That means I will not hesitate to take action against ISIL in Syria, as well as Iraq. This is a core principle of my presidency: if you threaten America, you will find no safe haven.

(Luftangrep både i Syria og Irak.. Men kan man bombe Syria uten samtykke fra syriske myndigheter, dvs. Assad?)

Second, we will increase our support to forces fighting these terrorists on the ground. In June, I deployed several hundred American service members to Iraq to assess how we can best support Iraqi Security Forces. Now that those teams have completed their work — and Iraq has formed a government — we will send an additional 475 service members to Iraq. As I have said before, these American forces will not have a combat mission — we will not get dragged into another ground war in Iraq. But they are needed to support Iraqi and Kurdish forces with training, intelligence and equipment. We will also support Iraq’s efforts to stand up National Guard Units to help Sunni communities secure their own freedom from ISIL control.

(Ingen bakkestyrker, men soldater på bakken som ikke vil være i kamp og som bare vil drive opplæring.. )

Across the border, in Syria, we have ramped up our military assistance to the Syrian opposition. Tonight, I again call on Congress to give us additional authorities and resources to train and equip these fighters. In the fight against ISIL, we cannot rely on an Assad regime that terrorizes its people; a regime that will never regain the legitimacy it has lost. Instead, we must strengthen the opposition as the best counterweight to extremists like ISIL, while pursuing the political solution necessary to solve Syria’s crisis once and for all.

(Greit nok i Irak.. Men hva med Syria? Hvem blir morgendagens allierte? Gårsdagens fiender? Hva blir sterkest: realisme eller idealisme?)

Third, we will continue to draw on our substantial counterterrorism capabilities to prevent ISIL attacks. Working with our partners, we will redouble our efforts to cut off its funding; improve our intelligence; strengthen our defenses; counter its warped ideology; and stem the flow of foreign fighters into — and out of — the Middle East. And in two weeks, I will chair a meeting of the UN Security Council to further mobilize the international community around this effort.

(dvs. tørk ut finansieringskilder og rekkrutteringsarenaer.. Hva med å ha en seriøs samtale med regimene i Midtøsten som har skapt/støttet IS?)

Fourth, we will continue providing humanitarian assistance to innocent civilians who have been displaced by this terrorist organization. This includes Sunni and Shia Muslims who are at grave risk, as well as tens of thousands of Christians and other religious minorities. We cannot allow these communities to be driven from their ancient homelands.

(det skader uansett ikke å drive med humanitær hjelp og kan bli en akseptabell plan B hvis plan A skulle havarere..)

This is our strategy. And in each of these four parts of our strategy, America will be joined by a broad coalition of partners. Already, allies are flying planes with us over Iraq; sending arms and assistance to Iraqi Security Forces and the Syrian opposition; sharing intelligence; and providing billions of dollars in humanitarian aid. Secretary Kerry was in Iraq today meeting with the new government and supporting their efforts to promote unity, and in the coming days he will travel across the Middle East and Europe to enlist more partners in this fight, especially Arab nations who can help mobilize Sunni communities in Iraq and Syria to drive these terrorists from their lands.

Av og til blir jeg rett og slett sjalu for ikke å være amerikansk statsborger når jeg leser noe som : «[..] This is American leadership at its best: we stand with people who fight for their own freedom; and we rally other nations on behalf of our common security and common humanity.» Vakkert og fullstendig rettet mot hjemmepublikumet.. men dessverre ikke nok til å overbevise Senatet eller styrke Obamas egen posisjon foran Midterm elections.

For mer kritiske betrakninger, se her.

 

Hvem tar opp kampen mot IS?

NATO-toppmøtet i Newport i Wales endte opp med suksess for USA. Amerikanerne lyktes i å bygge opp en internasjonal koalisjon som skal ta opp kampen mot IS. Obamas suksess ligger ikke minst i at denne koalisjonen tilsynelatende springer ut av NATO og vil kunne trekke på Alliansenss ressurser og omdømme.

NATO-landene ble i den forstand enige i at IS representerer en reell trussel som straks må håndteres. De gir seg selv et mål om å svekke IS betraktelig og, over tid, knuse den nyetablerte islamske stat definitivt. USAs utenriksminister Kerry ga nylig et estimat på  tre år for å bli kvitt med IS i Syria og Irak.

Koalisjoen er i utgangspunktet bred. Ti land har skrevet seg på listen: NATO-landene USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Tyrkia, Canada, Italia, Polen, Danmark og Australia. I Wales var Tyrkia fo øvrig det eneste muslimske land som var med i denne koalisjonen. Siden har også Den arabiske ligaen gitt sin støtte til delgatelse i militære operasjoner. 9. september offentliggjorde USA en liste på bortimot 25 land som skal delta i operasjonene. Målet er å nå 40 land.

Hvordan militære operasjoner i Syria og Irak skal se ut er et annet problem. Obama har (så langt) vært krystallklar på at han ikke trenger noe grønt lys fra Kongressen og at USA ikke vil sende bakkestyrker. Jeg har skrevet i en tidligere post at dette er en sannhet med  modifikasjoner mht. spesialstyrker. Britene er trolig med på lufangrep, men er skeptiske til bakkeoperasjoner så kort tid etter Irak-krigen. Franskmenn har sagt at de kan ha bakkestyrker i Irak så lenge operasjonen er multilateral og FN-godkjent og at irakiske myndigheter formelt har bedt  om hjelp.

Som man kan se er konturene for et konkrete fremstøt mot IS ennå uklare. På en annen side har USA siden begynnelsen av august 2014 gjennomført over 120 uftangrep mot IS-mål. De fleste fant sted i Nord-Irak i Mossul-regionen. Nylig ble disse angrepene utvidet til å omfatte hele vest-Irak.

En annen utfordring er strategien mot IS på lengre sikt. President Obama var overraskende ærlig da han innrømmet at han (ennå) ikke hadde noen strategi for å beseire IS. I dag, 10. september, burde han offentliggjøre en «game plan» for koalisjonen. En slik strategi vil ha kortsiktige målsetninger (som kan sies til alle) og mer langsiktige målsetninger (som burde skjules for alle). Disse ble nylig veldig godt skissert av George Friedman i en Stratfor-analyse.

For europeerne handler ikke kampen mot IS om (igjen) å være trofast overfor USA eller risikere en varig splittelse av EU mellom «old Europe» og «new Europe». Bush-administrasjons tid er heldigvis forbi. Deres viktigste utfordring er derimot å ikke overlate slik strategitenkning til amerikanerne og spille passivt. Tvert imot må de gjøre seg noen gode tanker om hvordan morgendagens Midtøsten på best mulig måte kan ivareta deres egne interesser. Og de må gjøre dette før militære operasjoner for alvor igangsettes. Det er nettopp det de ikke gjorde tidlig i 2003 da Saddam Husseins Irak på løgnaktig grunnlag ble angrepet av en annen amerikansk-ledet koalisjon..

 

Ayman Al-Zawahiri våkner opp!

I forrige post beklaget vi (relativt sagt) at Al-Zawahiri forholdt seg for passivt til ISs fremgang og nyetablerte kalifat. 3. september kom endelig en reaksjon fra hans side. I en video kunngjør han både på arabisk og på urdu at en ny al-Qaida- avdeling opprettes i den sub-indiske regionen. Zawahiri refererer ikke direkte til IS, men legger vekt på behovet for at alle muslimske krigere opptrer samlet.

Nyheten om at al-Qaidas jihad utvides  til denne regionen skaper ikke begeistring. På sikt er planen med en slik avdeling at eksisterende grenser viskes ut og at det stiftes (enda?!) et kalifat i Burma, Bangladesh og visse deler av India. Den nye AQ-grenen, kalt Jamaat Qaidat al-jihad fi’shibhi al-qarrat al-Hindiya (al-Qaeda in the Indian Subcontinent – AQIS), samler krigere som er under Assim Oumars myndighet (han er selv underlagt talibanernes sjef, Mullah Omar).

Usama Mahmoud, som er talsmann for AQIS, slo fast at AQIS må prioritere kampen mot USA. Ifølge ham er AQISs viktigste mål : «[..] jihad against America and the system of global disbelief that grew under its sponsorship[..] This is the system that put upon worshipers of Allah a political system built on non-religious, democratic, secular principles, and weakened the Islamic creed and corrupted Muslim society.»

USA tar på sin side kampen mot IS nå på alvor. Amerikanerne, som allerede bistår kurderne med luftangrep mot ISIL-styrker i nord-Irak, bruker NATO-toppmøtet i Wales til å bygge opp en «Coalition of the Willing» inn- eller utenfor NATO-ramme. Britene er (som vanlig) med. Franskmenn (også som vanlig, men mindre synlig) følger etter. Det samme gjelder Canada. NATO-generalsekretær Anders Fogh Rasmussen forsikret selv at Alliansen er villig til å hjelpe Irak mot jihadistene fra IS. Om og hvordan dette skal skje er ennå uklart. For mange østeuropeere er hovedprioriteringen for NATO håndteringen av Ukraina-krisen (som noen baltiske ledere litt uforsiktig kaller «Russlands krig mot EU»), og ikke krigen i Irak og Syria.

To retninger utforskes i Washington: 1) luftangrep fra flere land enn bare USA (Lybia-modell, men ikke tilstrekkelig..); 2) bruk av spesialstyrker i begrenset omfang som vil støtte kurderne og irakerne. SAS, Delta Force og Seal Team 6 samarbeider allerede gjennom en ny utgave av Task Force Black om å slå ut ISs kommandoslinje. I juli kom det også melding om at en amerikansk ledet spesialstyrke på ca. 100 mann skal ta Abu Bakr al-Baghdadi i noe som skal være den aller største operasjonen av denne typen siden  drapet på Bin Laden i 2011.

USA kan også regne med militær støtte fra den eneste gjenvarende stormakt i denne regionen : Iran. Qassem Soleiman, en av Irans mest sentrale militær leder er i dise dager i Amerli, hvor han samarbeider med amerikanske styrker om å nedkjempe IS-styrker. To bataljoner av Irans elitestyrker (Quds Force) kjemper for øvrig side om side med irakiske styrker. Ifølge en tidligere CIA-offiser er disse styrkene det beste som finnes i hele Midtøsten.. 85% av Tikrit, dvs. Saddam Husseins fødselsby, skal allerede være tatt tilbake..

Al-Qaida står dermed foran tre opsjoner i dag i sin rivaliseringskamp mot IS: 1) Angripe IS frontalt. Som vi tidligere har sett er AQ ikke stand til å vinne et slikt slag per dags dato; 2) la Vesten håndtere IS militært, holde lav profil og samtidig fokusere på andre områder. I dette tilfellet er Vesten AQs alliert («de circonstance») og ikke fiende; 3) unngå direkte konfrontasjon med IS, samtidig som nye spektakulære angrep befester AQs stilling og moralske rykte. Det virker som regimet i Saudi Arabia tar en slik trussel på alvor. Fredag 29. august ble 88 personer pågrepet i Saudi Arabia (hvorav 84 er Saudi-arabere), mistenkt for  å ha planlagt terroraksjoner både i og utenfor Saudi-Arabia.

 

 

 

Hvem vinner jihadi-krigen?

Hvem vinner jihadi-krigen? Dette spørsmålet, som vi tidligere har tatt opp, drøftes i en interessant artikkel av J. M. Berger i Foreign Policy. Med «Jihadi-krig» menes det  rivaliseringen mellom al-Qaida og IS. Berger noterer at tilstanden som preget post 9/11-perioden (al-Qaida under ledelse av Bin Laden, så Zawahiri, vs. alle andre grupper) ha blitt avløst av en strukturert rivalisering mellom al-Qaida på den ene siden og IS på den andre.

I denne konfrontasjonen støttes al-Qaida av AQAP (al-Qaida på den arabiske halvøy (hovedsakelig Jemen), AQIM, al-Shabab (hovedsakelig i Somalia), og al-Nusra i Syria.Våren 2014 avviste Zawahiri at ISIS fortsatt var en del av al-Qaida pga. ordrenekt og overdrevet bruk av vold. ISIS, under ledelse av Abu Bakr al-Baghdadi, svarte med å løsrive seg fra al Qaida og med å stifte et eget kalifat i de territorier som kontrolleres av IS. Baghdadi krever at alle jihadi-grupper slutter seg IS.

Etter en første periode preget av skuffelse ser det nå ut som IS har blitt verdens neste største jihadi-gruppe og er i ferd med å ta igjen al-Qaida. IS kan regne med støtte fra enkelte grupper innad i AQIM og mesterparten av al-Qaida Afghanistan-Pakistan. Også lederfigurer i AQAP som Mamoun Hatem har sverget ed til IS. Abu Bakar Bashir, tidligere åndelig leder for Jemaah Islamiyah i Indonesia, gjorde det samme, noe som førte til en splittelse av Jemaah Islamiyahs etterfølger, Jamaah Ansharut Tauhid (JAT). Hans egne sønner brøt med JAT og stiftet en ny gruppe, Jamaah Ansharusy Syariah (JAS), som følger IS. Andre Jihadi-grupper i Indonesia og Malesia har allerede gått over til IS eller vurderer å gjøre det, påpeker J. M. Berger. Andre grupper som Ansar Bayt al-Maqdis (ABM) i Egypt eller Hezb-e-Islami i Afghanistan sitter på gjerdet og venter på å se om IS er livlaga før de eventuelt erklærer sin fulle støtte.

Hvor mye støtte IS får i Afrika varierer. Boko Haram snakket om islamsk kalifat, men det er usikkert om det er IS som menes eller et eget kalifat (se tidligere post om dette). I Tunisia virker Ansar al-Sharia (nylig oppgradert til Shabab al-Tawhid) splittet på spørsmålet om gruppen skal følge al Qaida eller IS. Så langt ser det ut som ledelsen er trofast overfor IS, mens grasrota er mer positiv til IS. Ansar al-Sharia i Libya opplever et lignende dilemma. I juli 2014 gikk det rykter om at ASL hadde stiftet et emirat i Benghazi, mens en annen jihadi-gruppe i Derna skal ha underlagt seg IS.

Så hvem trekker den lengste strået til slutt? Ifølge Berger har IS et triumfkort som al-Qaida mangler. IS har støtte fra en rekke sentrale radikale muslimske engelsk-talende grupper. De to viktigste, Authentic Tauheed, som ledes av Abdullah Faisal og al-Muhajiroun, ledet av Anjem Choudary, støtter nå IS. Choudary stemples bl.a. av Berger som «ISs viktigste cheerleader i vestlige medier.» Al-Muhajiroun har ikke minst spilt en sentral rolle i rekrutteringen av britiske muslimer til krigen i Irak og Syria.

Al-Qaida kan på sin side regne med støtte fra gruppeledere som har sverget Bayat (et bindende religiøst ed) og som vanskelig kan bryte disse lojalitetsbånd. Ifølge Berger knytter Bayat bånd mellom ledere, og ikke mellom organisasjoner. Blir den aktuelle lederen drept, kan organisasjonen skifte lojalitetsbånd. Dette kan bl.a. ha betydning for al- Shabab, hvis leder Ahmed Abdi Godane skal ha blitt drept i et amerikansk droneangrep 1. september. Skule dette bekreftes, kunne al-Shabab som organisasjon skifte beite eller bli revet i splittelse mellom IS-tilhengere og al-Qaida-tilhengere.

Al-Qaida har også slittet med å holde kontroll over underordnede den siste tiden, noe som splittelsen internt i al Shabab eller i AQIM (med Belmokhtar) viser. Zawahiri har heller ikke visst særlig handlekraft etterat ISs erklærte kalifatet i juli 2014 og har fremdeles ikke reagert offentlig til det. På en annen side har ISs kompromissløshet overfor sunna-muslimer som ikke følger IS og gruppens utstrakte brutalitet ført til at mange islamske lærde nekter kalifatet enhver form for religiøs og politisk legitimitet, noe som spiller i al-Qaidas favør.

Med andre ord er rivaliseringen mellom de to terrororganisasjonen i full gang og dens utfall er uvisst. Endelig en god nyhet både for Midtøsten og Vesten..