Gjør vi nettopp det de vil? Kronikk i Klassekampen

Hervé Gourdel ble nylig henrettet i Algerie av en hittil ukjent islamistisk terrorgruppe, Jund al-Khilifa (Kalifatets soldater). Han var verken politiker eller soldat, og heller ikke journalist. Han var en alminnelig fjellguide i de franske Alpene som denne gangen var turist i fjellområdet nær Tizi Ouzou i Nord-Algerie. Men Gourdel gjorde en alvorlig feil. Han fulgte ikke anbefalingene fra fransk UD, som frarådet franske borgere om å oppholde seg i denne delen av Algerie. Kunne hans liv ha vært skånet? Mye tyder på at Gourdel uansett var dømt til døden fra det øyeblikket han ble bortført, av to grunner.

Den ene grunnen handler om motivene bak gruppens krav for å løslate franskmannen. I videoen som ble lagt ut på sosiale medier etter bortføringen sa Gourdel følgende: «Denne væpnede gruppen ber meg om å be deg (president François Hollande) om ikke å gripe inn i Irak.»

Frankrike, som deltar i den USA-dominerte koalisjonen som har tatt opp kampen mot terrororganisasjonen IS (også kjent som Isil/Isis) i Irak og Syria, kunne neppe trekke tilbake sin støtte til koalisjonen bare på grunn av slikt press. President Hollande gjorde det tvert imot klart at kampen mot IS må sees som en krig mot barbariet og at ingen kompromisser vil bli inngått.

Hadde Paris vurdert å gi etter for press, fikk man uansett aldri tid til å utforske andre muligheter. Gourdel ble henrettet kort tid etter at gruppens ultimatum ble kunngjort.

Den andre grunnen som gjorde at Gourdel ikke kunne unnslippe dødsdommen handler om dynamikken i den jihadistiske sfæren. Jund al-Khilifa skiftet nylig beite fra å være al-Qa’ida-kompatibel til å bli IS-frelst. Det er en ny etappe i rivaliseringen mellom – for å feilsitere USAs tidligere forsvarsminister Donald Rumsfeld – «Old Jihadi» og «New Jihadi», det vil si al-Qa’ida på den ene siden og IS på den andre.

IS virker for tiden mer attraktiv for sultne jihadister som vil ta opp kampen mot Vesten og «korrupte» regimer i den muslimske verden. Det fører et økende antall grupper til å revurdere sitt forhold til al-Qa’ida. Her er det førstemann til mølla-prinsippet som gjelder. I tiden som kommer – det vil si før IS’ maktgrunnlag begynner å slå sprekker som følge av koalisjonens krigsinnsats – vil det pågå et kappløp mellom grupper som trenger moralsk, finansiell og militær støtte fra Abu Bakr al-Baghdadi og som vil styrke sin posisjon på bekostning av eventuelle konkurrenter.

Med denne handlingen viser Jund al-Khilifa at de nå er en IS-avdeling i Maghreb-regionen. Det er en dårlig nyhet for al-Qa’ida, som sliter med å demme opp for IS’ økende rolle i Nord-Afrika, men også særlig for algeriere som fortsatt er preget av en langvarig borgerkrig.

Hva betyr Gourdels død for Frankrike? Hans bortgang er selvsagt en tragedie for hans familie, for den lille landsbyen Saint-Martin-Vésubie hvor han levde og for hele Frankrike. Etter at henrettelsen var et faktum satt man likevel igjen med en underlig følelse. Hvis Jund al-Khilifas mål var å skremme Paris, så er det mislykket. Gourdels død har den samme effekten for Frankrike som henrettelsen av James Foley og Steven Sotloff har for USA og som mordet på David Haines og Alan Henning har for Storbritannia. Nasjoner samles i sorg, den politiske debatten i landene som rammes av terror tones ned og sittende ledere som ellers sliter med lav oppslutning får styrket legitimitet. Vi står dermed foran et paradoks. Grufulle henrettelser av vestlige statsborgere skal i utgangspunktet skape frykt. I virkeligheten gjør de vestlige land sikrere på at krigen mot IS er en rettferdig sak.

Er terroristene da så naive at de undervurderer demokratienes styrke og besluttsomhet? Eller har de et annet mål som mange av oss ikke ser og som de selv ikke skriker høyt om? La oss sammenlikne med terrorister vi er bedre kjent med. Vi husker at Anders Behring Breivik forklarte under 22. juli-rettssaken at målet med bombingen av Høyblokka og mordet på ungdommene på Utøya ikke bare var å skremme den norske regjeringen og det norske folket, men også å provosere fram asymmetriske motsvar fra norske makthavere i form av represjon og vold. En slik vold ville gjøre nasjonalisters kamp mer spiselig for opinionen over tid og ville øke rekrutteringen til kampen for et Europa dominert av hvite.

Tidsperspektivet er sentralt her. Vi må klare å rive oss løs et øyeblikk fra bildetyranniet vi lever i og forstå at målet med disse henrettelser ikke er å skremme oss, men snarere å tvinge oss ut i en meningsløs sivilisasjonskrig mot muslimer i Midtøsten og Vesten. Statsledere har et særlig ansvar med å vise både handlekraft og moderasjon i håndteringen av denne krigen, slik at vi ikke lures inn i fellen som IS har satt ut.

En slik moderasjon gjelder også oss andre. Muslimer og ikke-muslimer som verdsetter demokrati er i samme båt. Vi må gardere oss mot enhver manipulasjon som sikter mot å skape kunstige fiendebilder. Vårt bidrag starter idet vi passerer dørstokken.

franck.orban@hiof.no

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.
Klassekampen, 10. oktober 2014 (med tillatelse fra Klassekampen)