Breiviks manifest: unikt eller hybrid?

Av Franck Orban, førsteamanuensis og forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter.

I Festskrift til Harald Føsker. Oslo: KRUS. s. 125-133.

Akademikerne som har sett på Behring Breiviks kompendium har som regel vært opptatt enten av å plassere det ideologiske budskapet i teksten i den fascistiske eller nazistiske tradisjonen eller av å finne likheter og ulikheter mellom 2083, ovennevnte ideologier og andre totalitære ideologier som kommunismen og islamismen. Et mindretall rettet fokus mot det faktum at 2083 ble redigert i manifestform. Denne artikkelen gir en oversikt over ideologiske manifester som siden midten av 1800-tallet kalte til drastiske samfunnsendringer gjennom blant annet vold. Den vektlegger dem som kan ha hatt betydning for gjerningsmannen og som gjør 2083 til et hybridprodukt.

 Politisk/ideologiske manifester frem til 1989

Ordet “manifest” stammer fra latinformene manufestus/manifestus, som betydde “åpenbar, påfallende” eller noe som kunne røres med hånden (manus = hånd; tilsvarer håndgripelig på norsk). Rundt 1650 viste det italienske manifestare til en offentlig erklæring. Utover 1700-tallet ble manifestet i økende grad også brukt som kommunikasjonsverktøy av mer private aktører. Samtidig beskrev det en type opprop i tekstform som dannet grunnlag for en ideologi, en kunstnerisk retning, eller en kulturell bevegelse, og som gjorde rede for de prinsippene og intensjonene som lå til grunn for denne. Hva som har vært det aller første politiske manifest i moderne historie er vanskelig å si. Minst fire dokumenter fortjener en slik ære: Den nederlandske uavhengighetserklæring fra juli 1581, An Agreement of the People in England i perioden 1647-49, USAs uavhengighetserklæring fra juli 1776 og Menneskerettighetserklæringen redigert i august 1789. Som litterær sjanger oppstod politiske manifester rundt Den franske revolusjonen. Fra midten av 1800-tallet frem til i dag kan de skilles i tre perioder; 1850-1945; 1945-89 og perioden etter 1990.

Perioden 1850-1945 produserte tekster som fikk enorm betydning for det 20. århundrets ideologier. Det kommunistiske manifest ble skrevet i 1848 av Karl Marx og Friedrich Engels. Det spådde opptrappingen av kampen mellom borgerklassen og proletariatet. Proletariatets endelige seier og dets diktatur ble forklart mer utfyllende sytti år senere i manifestet skrevet av Den tredje internasjonalen. I 1850 ga Anselme Bellegarrigue ut det første anarkistiske manifest, hvor han oppfordret folket til å forkaste staten til fordel for individuelle friheter. Russiske anarkister og nihilister fikk på sin side sitt første manifest i 1869. En revolusjonærs katekisme (Катехизис революционера) ble skrevet av Sergej Netsjajev (senere kalt den første moderne terrorist) og kalte til kompromissløs og total vold mot enhver representant av staten. Teksten inspirerte blant annet terrororganisasjonen Narodnaya Volya (Folkets vilje), som etter syv forsøk myrdet tsar Aleksander II i 1881. Pariserkommunen produserte også et manifest i 1871 som ble trykket i avisen Le cri du Peuple (Folkets skrik). Teksten, som var tuftet på idealene fra 1848-revolusjonen, påvirket utviklingen av sosialismen, kommunismen og anarkismen ved inngangen av 1900-tallet. Il manifesto dei fasci italiani di combattimento (Manifestet fra de kjempende italienske fascister), som omtales som fascismens grunntekst, ble utgitt av Alceste De Ambris og Filippo Tommaso Marinetti i avisen Il Popolo d’Italia i juni 1919. Teksten la grunnlaget for Mussolinis fascisme når det gjaldt statssentrisme, vektlegging av korporatisme og antiindividualisme, kombinert med kritikk av demokratiet. Mein Kampf kom ut i bokform og i to bind i 1925 og 1927 og var Adolf Hitlers ideologiske plattform for en fremtidig nazistisk maktovertakelse av Tyskland. Boken hyllet en organisk tysk nasjon som ble fremstilt truet både av indre og ytre fiender. Jøder, marxister, sosialdemokrater, frimurere, pressen, slavere, engelskmenn, franskmenn og russere, samt alle de som ikke var av ren arisk blod, ble systematisk avhumanisert og demonisert (Rach 2006). I boken var det ikke lagt skjul på at åndelig og fysisk terrorisme var legitime midler for å realisere idealet om en fullkommen nazistisk orden. Et slikt ideal rasjonaliserte ikke minst den systematiske utslettelsen av alle menneskelige krefter som stod i veien for nazismens konkretisering (Desbrousses 2000).

Etter 1945 bevarte manifester sin funksjon som hovedverktøy for ideologisk kamp. Kampen mot kolonimaktene produserte tekster som støttet væpnet motstand og bruk av terrorisme mot stater som ble ansett som okkupanter. Det var blant annet tilfellet for Den kinesiske folkefrigjøringshærs manifest fra 1947, IRA-manifestet fra 1949 og Green Book fra 1956. Den voldelige antikolonialismen ble teoretisert av Frantz Fanon i 1961. Jordens fordømte slo fast at kolonialismens fysiske og moralske vold måtte besvares med tilsvarende vold fra de undertrykkede siden kolonialisme ikke kunne veltes med ikke-vold. Boken fikk enorm betydning for ”ekstremister” som Biko i Sør-Afrika, Malcolm X i USA og Che Guevara i Sør-Amerika. Sistnevnte skrev Guerra de Guerrillas: un metodo i 1961, som ble brukt som håndbok for geriljaforkjempere i hele verden. Slutten av 1960-årene og inngangen til 1970-årene ble preget av saker som ble utkrystallisert i studentopprøret i 1968. Radikal feminisme var en av dem. S.C.U.M.-manifestet, som ble utgitt i 1967 av Valery Solanas, fremstod som en utopisk visjon der kvinner overtok samfunnet, og hvor penger, sykdom og død ble borte. SCUM stod imidlertid for “Society For Cutting Up Men.” Menn hadde ødelagt verden og måtte derfor utslettes. Sabotasjer og andre voldsformer skulle utføres av en revolusjonær fortropp utelukkende bestående av kvinner. Manifestet ble trykket opp ti ganger og ble oversatt til tretten språk. Det forble relativt ukjent frem til forfatteren selv forsøkte å myrde Andy Warhold i 1968.

Den globale ideologiske rivalisering mellom Øst og Vest frem til 1989-90 produserte likeledes tekster som lovpriset vold mot kapitalisme som system og mot USA og dets vestlige tilhengere som imperialistiske stater. Prairie Fire; the Politics of Revolutionary Anti-Imperialism ble skrevet av den venstreradikale organisasjonen Weather Underground i 1974. WU oppfordret til en kommunistisk og antiimperialistisk folkerevolusjon i USA gjennom geriljakrig. I den forstand siktet Prairie Fire til å vekke massene, gjøre dem klare for kamp mot sentralmakten og tvinge frem overdrevet maktbruk fra USA, noe som ville trekke nye tilhengere til WU. Manifesto of the Front de libération du Québec var et annet eksempel på hvordan et ideologisk manifest kunne fylle flere roller. Teksten ble skrevet av Quebecs frigjøringsfront (Front de libération du Québec) i oktober 1970. FLQ var en marxist-leninistisk og separatistisk paramilitær opprørsgruppe som var aktiv i perioden 1963-70. Gruppen gikk inn for å løsrive Québec fra Canada og stifte et uavhengig fransktalende Quebec etter marxistisk modell. Risoluzione della Direzione Strategica, som utkom i Italia i april 1975, var en annen variant av anarkistisk-marxistisk pamflett. Teksten ble raskt betraktet som De røde brigaders grunndokument. Denne terrorgruppe (Brigate Rosse) hyllet og førte geriljakrig mot det kristelig-demokratiske Italia i årene 1970-1989. Bevæpnet kamp mot imperialismen utført av en fortropp skulle også der legge grunnlaget for en revolusjonær aksjon og en marxistisk omveltning i hele Europa… som aldri kom.

Terrorisme skulle føre til synlig reklame og økt rekruttering til venstreekstreme grupper, samtidig som statenes repressive natur skulle avsløres for alle. Den vest-tyske terrorgruppen Rote Armee Fraktion brukte denne argumentasjonen i det som ble ansett å være RAFs strategiske dokument, utgitt i april 1971; Das Konzept Stadtguerilla. RAF var et produkt av 1968-bevegelsen og av et Vest-Tyskland som stadig var anklaget for å drive overfladisk denazifisering, amerikanisme, imperialisme og kapitalisme. DKS slo fast at motstandsgrupper var legitime, og at bygerilja var den reneste og eneste formen for marxisme-leninisme. RAFs konseptualisering av bygerilja bygget på tekster utgitt tidligere, som Mao Zedongs Om geriljakrig i 1937, Ernesto Che Guevaras Geriljakrig: en metode i 1962, Régis Debrays Révolution dans la révolution i 1967, samt Carlos Mariguellas Minimanual om bygerilja og Abraham Guilléns Estrategia de la guerrilla urbana i 1969. I likhet med andre terrorgrupper anså RAF-medlemmer seg som en fortropp med ansvar for å åpne en ny front i krigen mot imperialismen. Et annet eksempel på et venstreekstremt manifest med lignende retorikk var For et kommunistisk prosjekt (Pour un projet communiste), skrevet av den anarkistisk-kommunistiske terrorgruppe Action Directe i Frankrike i 1982. Venstreekstreme ideologiske manifester ble likevel mer sjeldne utover 1980-tallet. Det skyldtes trolig avspenningspolitikken igangsatt av Gorbatsjov i 1985 og etter hvert blokkavviklingen, samt en bedre kontraterrorvirksomhet fra land utsatt for euroterrorismen. Et unntak var 17. November i Hellas, en marxistisk og revolusjonær organisasjon, som ga ut Manifesto 1992 så sent som i november 1992 og som forble aktiv helt til 2002 (Kassimeris 2007).

Politisk/ideologiske manifester etter 1989

Etter avviklingen av den kalde krigen avspeilte terrorisme i mindre grad nasjonale agendaer og i større grad Midtøstens turbulente geopolitikk. Voldelige grupper som forfektet nasjonalisme og separatisme (Palestina, Tsjetsjenia) utgjorde revolusjonære eller sosialrevolusjonære bevegelser (Egyptisk Islamsk Jihad) eller som førte en global krig mot Vesten (al Qaida), stod for en omfattende produksjon av politisk-ideologiske tekster eller av religiøse domsavsigelser (fatwa). Et eksempel på et politisk manifest var Hizbollahs programbrev fra februar 1985 som beskrev hva gruppen stod for og hvilken bevæpnet motstand den førte. Teksten var preget av skepsis overfor Vesten, arabisk nasjonalisme og økt religiøsitet. Sentralt stod kampen mot Vestens innflytelse, USA og dets allierte i Midtøsten, samt kampen for innføringen av sjaria i Libanon. I et nytt manifest fra november 2009 kunne man se en klar utvikling fra tidligere nasjonalbasert motstandskamp til en mer global kamp for spredning av radikal islamisme. Andre terrorgrupper som Hamas i de palestinske territoriene eller GSPC i Algerie fulgte et lignende mønster. Eksempler på religiøse domsavsigelser sprang ut fra militante islamistiske organisasjoner som al Qaida, som til enhver tid hadde vært opptatt av å føre en effektiv kommunikasjonsstrategi. Al Qaidas strategi ble offentliggjort i august 1996 med Osama bin Ladens krigserklæring mot USA. Hans Jihad-begrep var inspirert av tidligere radikale islamistiske ideologer som Hassan al-Banna, Abul A’la Maududi, Sayyid Qutb og Muhammad Abd al-Salam Faraj. Bin Ladens krigserklæring (Bin Laden 1996) startet med en påminnelse om lidelsene Israel og USA/europeerne hadde påført den islamske verden. Den fordømte USAs okkupasjon av Saudi Arabia og kalte alle troende muslimer til hellig krig. Fatwaen ble fulgt av en ny fatwa skrevet av Ayman al-Zawahiri i februar 1998, hvor det ble oppfordret til mord på amerikanere og deres allierte i alle land der dette kunne gjøres (etterfulgt av et ”brev til Amerika” i november 2002, hvor det ble fremmet krav til det amerikanske folket). Organisasjonens ideologiske plattform og program ble senere teoretisert i manifestform med utgivelsen av Fursan Taht Rayah Al-Nabi i 2001 (Knights under the Prophet’s Banner), redigert av Al-Zawahiri.

Etter 9/11 inntok al-Qaidas kommunikasjonsstrategi i forkant og etterkant av terrorangrep ulike former (videoutklipp, radioutklipp, brev lagt ut på internett, og så videre) og ble innrettet mot minst tre formål: 1) å bygge opp politisk og religiøs legitimitet for terrorhandlinger rettet både mot militære og sivile mål i og utenfor Midtøsten; 2) å spre sitt politiske budskap til områder hvor det var sympatisører, og hvor AQ ønsket å få fotfeste og 3) å skremme fiender og arabiske regimer som kunne bli fristet til å støtte USA og dets allierte (Corman and Schiefelbein 2006). Det kanskje mest aktuelle eksempel på et politisk/religiøst manifest i senere tid fant man med Abu Mus’ab al-Suris Da’wat al-muqawamah al-islamiyyah al-‘alamiyyah, (The Call for a Global Islamic Resistance), publisert i 2005. I dette strategiske dokumentet på omtrent samme størrelse som 2083, beskrev AQs strateg al-Qaidas overgang fra å være en sentralisert organisasjon til å bli et desentralisert nettverk, som primært ga åndelig veiledning til selvstendige celler som utførte terrorangrep med AQs stempel og ideologiske godkjenning.

Ideen om terrorismens overgang fra sentralisert til desentralisert form fantes for øvrig ikke bare i radikale islamistiske grupper. Den kom også til uttrykk ved minst to andre anledninger på 1990-tallet. Den ene hadde en indirekte kobling til manifestskriving. 19.april 1995 sprengte krigsveteranen Timothy McVeigh en hjemmesnekret bombe på 2,3 tonn eksplosiver mot et kontorbygg for USAs føderale myndigheter i Oklahoma City. McVeigh ville hevne det føderale politiets beleiring av Waco i Texas to år tidligere, hvor 76 medlemmer av sekten Branch Davidians omkom. I rettssaken som fulgte terrorhandlingene, kom det frem at gjerningsmannen hadde vært påvirket av Williams Pierces bok Turner Diaries utgitt i 1978 (et eksemplar av boken ble funnet hos ham). Turner Diaries var en voldelig fremtidsvisjon hvor en fortropp av militante nasjonalister (The Order) startet en rasekrig i USA. Heller ikke denne ideen var ny. Cellekonseptet hadde vært utforsket flere tiår tidligere. Ulius Louis Amoss ga ut Leaderless Resistance så tidlig som i 1953. Han var oppgitt over USAs manglende evne til å forhindre kommunismens spredning i Øst- og Sentral-Europa og til å stanse en potensiell invasjon av USA. Han kritiserte vektleggingen av en hierarkisk modell for USAs etterretning som gjorde det for enkelt for sovjetiske agenter å infiltrere hemmelige motstandsgrupper. Derfor foreslo han å legge om etterretningen i retning av desentralisering og celleoppbygging.

Denne ideen ble etter hvert brukt av amerikanske høyreekstreme mot USAs føderalstat. Louis Beam skrev i 1983 i et essay kalt Leaderless Resistance. Beam var hvitnasjonalist og medlem av Ku-Klux-Klan og Aryan Nations. For ham skulle konseptet om lederløs motstand og en systematisk praksis av cellemodellen sikre at USAs føderalstat ikke skulle klare å rulle opp høyreekstreme miljøer som forberedte seg til væpnet kamp. Konseptet ble drøftet videre i William Pierces roman Turner Diaries, deretter i en annen roman, Hunter, publisert i 1989, hvor han beskrev en én-manns krig mot USAs føderale myndigheter. Pierce fikk stor betydning for hvitmaktsbevegelsen i USA og for høyreekstreme grupper i Europa (Bjørgo 2012). Han inspirerte terrorgruppen The Order mellom 1982 og 1984, så New Order ti år senere.

Pierces ideer dukket opp igjen med jevne mellomrom på 1990- og 2000-tallet i tekster skrevet i hvitmaktsmiljøet. Alle var ikke rene manifester. Men tre forfattere skilte seg spesielt ut. David Eden Lane var en tungvekt i det amerikanske nynazistiske miljøet. Som medlem av henholdsvis Ku-Klux-Klan, Aryan Nations og The Order ble han dømt i 1985 til 190 års fengsel for terrorvirksomhet og mordet på journalisten Alan Berg. Under soning ble Lane (kanskje en modell for Breivik?) en flittig skribent og en sentral figur for hele hvitmaktsbevegelsen, med tekster som blant annet White Genocide Manifesto, 88 Precepts og Mechanics of Revolution. I motsetning til Breivik, som begrunnet behovet for krig ut fra faren for total utslettelse av den europeiske kulturen, handlet Lanes tekster om å kjempe for overlevelsen av den hvite rasen (senere uttalelser fra Breiviks side tyder for øvrig på at han ligger langt nærmere den nynazistiske retorikken enn det kompendiet tidligere ga uttrykk for). I Mechanics of Revolution forsvarte han bruken av selvstendige celler eller én-mannsceller (Lane 2011). En annen ideolog var David Myatt, grunnlegger og første leder av den britiske nazistiske organisasjon National Socialist Movement. I november 1997 la han Practical Guide to Aryan Revolution ut på internett. Pamfletten inneholdt konkrete beskrivelser av bombeangrep, mordlister og geriljataktikk som skulle starte en rasekrig som ville munne ut i høyreekstremistenes maktovertagelse. Teksten ble en klassiker i britiske nynazistiske miljøer. Det ble hevdet at Practical Guide bidro til å radikalisere den britiske “nailbomber” David Copeland, som også var medlem av NSM.

Et siste kjent navn fra hvitmaktsmiljøet var Harold Armstead Covington. Han var opprinnelig medlem av National Socialist Party of America (NSPA), men flyttet til England på 1990-tallet hvor han deltok i stiftelsen av terrorgruppen Combat 18. Tilbake i USA stiftet han National Socialist White People’s Party og skrev bøker. I The March Up Country fra 1987 anså han krigen mot USAs regjering om den hvite rasens overlevelse som helt uunngåelig (Armstead Covington 1987). Boken beskrev ulike faser for krigsgjennomføringen og listet opp alle fiender som skulle henrettes. Tilstedeværelsen av slike elementer i Breiviks kompendium tyder på at ovennevnte forfattere, selv om de ikke ble nevnt eksplisitt i teksten (med mindre dette var en bevisst handling), må ha inspirert ham.

Forholdet mellom (solo)terrorisme og manifestskriving dukket opp igjen i en tekst fra 1995 som ga uttrykk for en forskrudd individuell virkelighetsforståelse. Temaet som stod sentralt, var uvanlig i forhold til 1970- og 80-tallets ideologiske skillelinjer. Samtidig var det også et typisk produkt av 1968-bevegelsen. I Industrial Society and Its Future skrevet av Theodore Kaczynski, ble venstresiden anklaget for å ha skapt det postmoderne og teknologiske samfunn. Sistnevnte var uforenelig med individuelle friheter og måtte tilintetgjøres og erstattes med et nytt primitivt samfunn hvor mennesker var befridd fra teknologisk underkastelse. Kaczynskis primativistiske visjon hyllet en grønn og antimodernistisk revolusjon. Mannen som utførte 16 bombeangrep mellom 1978 og 1995, fikk til slutt New York Times og Washington Post til å publisere sitt manifest mot at angrepene ble stanset. Interessant nok var han også en inspirasjonskilde for Breivik, som brukte lange utdrag av Kaczynskis tekst i kompendiet. Dette gjorde han med bare små endringer. Eksempelvis ble “leftists” i Kaczynskis tekst erstattet med “Cultural marxists” i Breiviks kompendium.

Et siste eksempel på manifester knyttet opp mot ekstreme ideologier finner vi i kontrajihadismen. Sistnevnt ideologi oppstod på slutten av 1980-tallet og vokste raskt etter år 2000. Den viste en konvergens mellom en nordamerikansk politisk bevegelse som fordømte islam som religion og islamisme som totalitær ideologi og direkte trussel mot USAS sikkerhet etter 9/11. En tilsvarende bevegelse i Europa fremstilte integreringen av innvandrerne i europeiske land som feilslått og islam som en trussel mot den europeiske sivilisasjonen. Etter attentatene i Spania og England i 2004-2005 ble denne trusselen også oppfattet som militær. Kontrajihadismen ble teoretisert av forfattere som Robert Spencer, Pamela Geller, Daniel Pipes, David Horowitz, Gisèle Littman, Bruce Bawer og Peder Are Nøstvold Jensen (bedre kjent under navnet Fjordman), som Breivik brukte i stor utstrekning i sitt kompendium. Gisèle Littmans bok Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005 beskrev et hemmelig prosjekt der europeiske politikere og islamske ledere var blitt enige om å gjøre Europa til et islamistisk kalifat. Europa skulle dermed forsvinne som selvstendig geografisk, politisk og kulturell enhet for å smeltes sammen med den arabiske verden og bli til “Eurabia.”

Kontrajihadismen oppfordret fra begynnelsen av til motstand mot et slikt prosjekt. Som med de fleste ideologier inntok denne motstanden en ikke-voldelig og en voldelig form. Et eksempel på den første var en tekst undertegnet av tolv intellektuelle 1. mars 2006. De tolvs manifest: sammen mot den nye totalitarisme (Rushdie 2006) fremstod som et svar på volden som fulgte publikasjonen av Muhammad-karikaturer. Den sidestilte fascisme, nazisme, stalinisme og islamisme, tok avstand fra Huntingtons teori om sivilisasjoners sammenstøtt og karakteriserte konfrontasjonen mot islamisme som en kamp mellom demokrati og teokrati.

Et eksempel på mer potensiell voldelig kontrajihadisme ble gitt av den norske bloggeren Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman) med Native Revolt: European Declaration og Independence, lagt ut på internett i mars 2007 (Fjordman 2007). Der presenterte Fjordman en apokalyptisk visjon hvor Europa var truet innenfra av muslimske ungdomsgjenger og utenfra av muslimske innvandrere. I kjent stil varslet han om at alle tiltak var legitime og måtte tas for å sikre europeernes overlevelse. The Counterjihad Manifesto (May 2009), som ble publisert i 2009 av redaktøren for bloggsiden Gates of Vienna Edward S. May, gikk enda lenger ved å fremstille forholdet mellom Vesten og Islam som en eviggående krig. Så langt har kjente kontrajihadister ikke oppfordret direkte til vold. Men de har skapt et virkelighetsbilde som fører til én eneste logisk konklusjon: krig i Europa er unngåelig, og defensiv eller reaktiv vold er legitimt for å stanse eller reversere islamiseringen av Europa (Meleagrou-Hitchens and Brun 2013).

Dette er et budskap som appellerte til høyreekstreme grupper som innså at de hadde mer å tjene på kritikken av innvandring og islam enn på å holde fast ved tradisjonell tvilsom nazistisk retorikk. Etter 22/7 så man flere indikasjoner på ideologisk konvergens mellom kontrajihadisme og nynazisme. En av dem var en krigserklæring som ble lagt ut på internett i overgangen 2012/13 av individer som trolig var tilknyttet den nynazistiske organisasjonen Combat 18 (Combat 18 udatert). Interessant nok kunne man se at Breiviks 2083 hadde vært en inspirasjonskilde på minst tre nivåer. For det første sa krigserklæringen ingenting om noen påstått jøder eller jødisk konspirasjon. Riktignok snakket man fortsatt om hvit/arisk livstil, men dette var brukt i en kontekst som i mindre grad enn tidligere vektla rasebegrepet. Tradisjonell antisemittisme var for øvrig byttet ut med styrket hat mot muslimer og islam. For det andre kunne man også se at ordet “rase” var byttet ut med “kultur”, mens europeernes rettigheter og verdier fremstod sentralt. Til slutt var systemkritikken løsrevet fra raseperspektivet. Det var regjeringer og de som arbeider for dem, som var holdt ansvarlige for forræderi (lik kategori A i Breiviks kompendiet), og som man var i krig imot. Som en anonym blogger noterte i januar 2013 apropos forholdet mellom 2083 og denne erklæringen: “[..] The goal of 2083 was to streamline various political ideologies and prepare them to work together for a common cause, and based on this declaration of independence it’s my opinion this was a success […] The only logical conclusion is that this Combat 18 unit has made the necessary adjustments to fight under the Knights Templar Europe banner” (Angus Thermopylae 2013).


Konklusjon

Denne oversikten over ideologiske manifester utgitt mellom 1850 og 2013 viser at manifestskriving som egen sjanger har vært populær over lang tid. Det gjelder for politiske, religiøse eller kunstneriske grupper, men også for bevegelser som ikke har vært voldelige eller for andre grupper eller individer som har vært villige til å ty til ekstrem vold. Web 2.0-revolusjonen utgjør atter et moment i et slikt historisk perspektiv. Ekstremister bruker til enhver tid verktøyene som gir dem størst trygghet, best eksponering og nye rekrutter. Derfor kommer manifester ikke lenger i papirform, men elektronisk. På denne måten kan ekstremister nå fram til flere individer via interaktive media som sikrer trygge omgivelser, spesielt når man behersker anonymiseringsteknikker. Til tross for en slik fordel brukes ideologiske manifester mindre ofte av voldelige ekstremister, på samme måte som antall identifiserte terrorhandlinger går ned (Wright 2009). På 1970-tallet ble 61 % av terroraksjoner identifisert ved at gjerningspersoner påtok seg ansvaret for angrep og begrunnet dem i ideologiske tekster. Spesielt i venstreekstremistiske miljøer var det “å vekke massene” gjennom ord og handling prioritert. En fortropp av intellektuelle ungdommer anvendte bombeangrep kombinert med avansert retorikk for å spre budskapet og rekruttere. Denne trenden minsket på slutten av 1970-tallet. Andelen identifiserte attentater sank fra 60 % til 40 % på 1980-tallet. Fra slutten av 1990-årene til 2004 sank den ytterligere til 14,5 %. Som en følge av dette er det i dag kun 1 av 5 terrorhandlinger der noen påtar seg ansvaret eller kommer med en ideologisk begrunnelse.

Det er minst to årsaker til en slik utvikling: Den ene er økningen av antall terrorhandlinger knyttet til religion, og ikke lenger til sekulære ideologier. Enkelte grupper som tilhører den militante islamistiske konstellasjon, ser ingen grunn til å påta seg ansvaret for voldshandlinger de anser for å være et uttrykk for gudommelig vilje, og ikke et resultat av menneskestyrt handling (Hoffman, B. 2006). Den andre årsaken til nedgangen kan være frykten for at økt synlighet skal føre til mer eksponering og risiko for opprulling. Etter 9/11 styrket USA og resten av verden sin satsing på bekjempelsen av terrorgrupper (Hoffman, A. M. 2010). Straffeutmålingen for terrorhandlinger øker også raskt i mange land, noe som øker risikoen for å havne bak lås og slå for en lengre periode. Dette får grupper som Combat 18 til å oppfordre sine medlemmer til ikke lenger å påta seg ansvaret for ekstrem vold (Blood and Honour USA udadert).

I den forstand er Breivik kanskje et unntak i forhold til dagens trend blant høyreekstreme som bruker terrorisme. Han skrev utfyllende om seg selv i 2083, tok ansvar for sine grufulle handlinger og har brukt oppholdet i fengslet siden som et propagandaverktøy direkte rettet mot målgruppen han sikter seg inn mot. Dette må selvsagt tas med en klype salt. Breivik avslørte aldri sin voldelige militantisme i de interaktive sosiale medier han deltok i. Han tok heller ikke noen sjanse på å legge ut kompendiet på internett på forhånd før han skulle bombe regjeringskvartalet og dra til Utøya. I den forstand fremstår han kanskje, om man velger å se bort fra andre psykiatriske/psykologiske forklaringer, som en slags hybridform mellom venstreradikal terrorisme, som begrunner sine voldshandlinger før og etter at de finner sted og høyreekstrem terrorisme (særlig etter overgangen til “lederløs motstand” i Europa) eller militant islamisme, hvor vold taler for seg selv og per se gir gjerningsmannen legitimitet uten at dette nødvendigvis må foreligge skriftlig.

 

Litteratur:

Angus Thermopylae (2013, 20. januar). A Declaration of War by Combat 18. Publisert via The Knights Templar Europe Report, [Blogb]. Hentet fra http://knightstemplareurope.wordpress.com/2013/01/20/a-declaration-of-war-by-combat-18-2/

Armstead Covington, H. (1987). The March Up Country. Hentet 19. juni 2014 fra http://archive.org/stream/TheMarchUpCountry/MUC_djvu.txt

Bin Laden, O. (1996). Declaration of War against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Places. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.pbs.org/newshour/updates/military/july-dec96/fatwa_1996.html

Bjørgo, T. (2012). Hvordan kan man forstå Behring Breiviks udsagn og handlinger? Social kritik,(131): 4-25.

Blood and Honour USA (udatert), Leaderless Resistance, Faceless Enemy. Hentet 19. juni 2014 fra http://bloodandhonour-arkansas.webs.com/combat18.htm

Combat 18, (udatert). A declaration of war by Combat 18. Hentet 19. juni 2014 fra https://vk.com/video_ext.php?oid=-46528724&id=164249940&hash=3237709853b4c849

Corman, S. R. & Schiefelbein, J. S. (2006). Communication and Media Strategy in the Jihadi War of Ideas. Arizona State University: Consortium for Strategic Communication.

Desbrousses, H. (2000). Mein Kampf: la matrice de la barbarie. Hentet 19 juni 2014 fra http://www.anti-rev.org/textes/Desbrousses00a

Fjordman (2007). Native Revolt: A European Declaration of Independence. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.brusselsjournal.com/node/1980

Hoffman, A. M. (2010). Voice and silence: Why groups take credit for acts of terror. Journal of Peace Research, 47(5): 615-626.

Hoffman, B (2006) Inside terrorism. New York: Columbia University Press.

Kaczynski, Theodor (1995, 19. september). Industrial society and its future. Washington Post. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.washingtonpost.com/wp-srv/national/longterm/unabomber/manifesto.text.htm

Kassimeris, G. (2007). For a Place in History: Explaining Greece’s Revolutionary Organization 17 November. The Journal of Conflict Studies. 27(2). Hentet 19. Juni 2014 fra http://journals.hil.unb.ca/index.php/JCS/article/view/10547/13297

Lane, D. (2011). Mechanics of Revolution. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.davidlane1488.com/revmechanics.html

May, E. (2009) The Counterjihad Manifesto. Hentet 19. juni 2014 fra http://gatesofvienna.blogspot.no/2009/11/counterjihad-manifesto.html

Meleagrou-Hitchens, A. & Brun, H. (2013) A Neo-Nationalist Network: The English Defence League and Europe’s Counter-Jihad Movement. Hentet 19. juni 2014 fra http://icsr.info/wp-content/uploads/2013/03/ICSR-ECJM-Report_Online.pdf

Rach, F. (2006). The language of violence; Adolf Hitler’s Mein Kampf. New York : Peter Lang.

Rushdie, S., m. fl. (2006, 1. mars). Le manifeste des douze : ensemble contre le nouveau totalitarisme. Charlie Hebdo. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.latinreporters.com/espagnepol02032006.html

Wright, A. L. (2009) Why do terrorists claim credit? Attack-Level and Country-Level Analyses of Factors Influencing terrorist Credit-taking Behaviour. Hentet 19. juni 2014 fra http://scholar.princeton.edu/austinlw/files/Wright_Paper.pdf

 

Frankrike og ”Europe-puissance”

Av Franck Orban

Forsker ved Europa-programmet

Denne artikkelen er et utdrag fra boken publisert av Europa-programmet ”Frankrike og Europa; visjon og ambisjon. Europa-programmet 2002.

 

EU er en fantastisk katalysator for vår innflytelse i verden så lenge vi vet hva vi vil og vi kan overbevise våre partnere.”[i]

 

Franske politikere, analytikere og allment franske intellektuelle snakker ofte om ”Europe-puissance” (”det mektige Europa”) som en visjon for samarbeidet i Den europeiske union og som målsetting for fransk diplomati med hensyn til samme. I det 21.århundret skal EU bygges opp til å bli en global stormakt. Det legges heller ikke skjul på, at en sterk Europeisk union, er et EU hvor Frankrike har den sentrale, eller den blant flere, sentrale rolle. Slik skal Frankrike sikres innflytelse i en verden, som blir stadig mer ”global”.[ii] For mange utenfor Frankrike virker dette underlig og kanskje direkte malplassert. For enkelte av dem er EU snarere det motsatte av å sikre stater økt makt og innflytelse. Som ”en høyere sivilisasjon” skal samarbeidet avskaffe de enkelte staters makt og innflytelse. EU er ”realpolitikkens avskaffelse” rett og slett, og skal man lykkes i det, må det gjelde for alle og enhver. Dertil er makt noe umoralsk, som i hvert fall ikke stater bør etterstrebe, selv om det kan skje, at en bestemt type mennesker gjerne forsøker å sikre seg makt. Uansett slike synspunkt møter man aldri i et fransk politisk eller diplomatisk miljø. I slike er spørsmålet om makt like sentralt som det er dramatisk. Makt er noen man enten har eller ikke har.[iii] Besittes makt står man foran interessante utfordringer. Besittes ikke makt står man utvilsomt foran betydelige problem. Idéen om et mektig Frankrike oppfattes dermed ikke som noen byrde fra fransk side. Tvert imot er det en naturlig refleks av historie, kultur og lederskap. Et avmektig Frankrike ansees ikke som en befrielse, men tvert om som noe helt unaturlig, en dyp tragedie og et forhold, som snarest må endres. Ikke bare for å unngå mulige trusler mot landets eksistens, men også av hensyn til alle andre. Uten Frankrike og det franske ville tilværelsen være fattigere for alle, selv om den umiddelbart ville være mest beklagelig for franskmennene selv.

 

Fransk historie er bygd på begrep som ”storhet” og ”forfall”, og fremfor alt på det faktum at Frankrike har vært en verdensomspennende makt over lang tid. Franskmenns oppfatning av sin fortid er dessuten ikke statisk, men svært dynamisk. I 1868 skrev forfatteren Prévost-Paradol at en nasjon som Frankrike, som har opplevd ”…så mye berømmelse gjennom tidene, ikke bare kan være middelmådig”. Han mente vel at landets ”opplagte” særegenhet (den berømte exception française) førte til at franskmenns skjebne enten var å inneha en lederrolle eller å være avmektige.[iv] Paradols oppfatning henviste ikke utelukkende til den da kommende prøyssisk-franske krig (1870). Denne oppfatning hadde dype historiske røtter som har overlevd fram til i dag. Det utgis stadig bøker om landets fortsatte eller tidligere storhet, reflektert i begrepet la gloire i gaullistisk forstand, eller om frykten for landets definitive politiske og moralske forfall. Frankrikes europapolitikk preges likeledes av en debatt om makt og avmakt, på to måter: For det første anser de politiske ledere og eliten for øvrig integrasjonsprosessen som en resept mot Europas globale nedrangering etter 2. verdenskrig. Gjennom integrasjonsprosessen skal europeernes legitime rolle globalt gjenskapes. For det andre bygger franskmenns oppfatning av EU på egen historie. De kan neppe tenke seg å ikke få en sentral plass i et prosjekt som skal gi europeerne mer makt. Ei heller at prosjektets realisering ikke vil føre til økt fransk innflytelse. Det satses altså alt på å skape et EU som blir en forlengelse av franskmenns storhetstid og av landets utenrikspolitikk. Siktemålet med dette kapitlet er å belyse uttrykket ”Europe-puissance” gjennom en historisk fremstilling av begge aspekter (makt og Europa). I kapitlets første del har vi valgt noen elementer som kan forklare at den franske maktstilling i Europa ble til. Disse er Frankrikes geografiske beliggenhet og demografiske tyngde, landets sterke monarki og sentraliserte administrasjon, samt dets kulturelle ustråling. I kapitlets andre del vil vi se ulike franske forsøk på å unnslippe andres dominans eller på å påvirke Europa til egen fordel. Svært forenklet kan man kanskje si at disse forsøkene reflekterer fire ulike forhold mellom Frankrike og Europa:

 

  • Europa mot Frankrike (Frankrike mot habsburgernes/østerrikernes Europa)
  • Frankrike mot Europa (det revolusjonære Frankrike mot det monarkiske Europa)
  • Frankrike i og utenfor Europa (Frankrike som europeisk og kolonimakt)
  • Frankrike gjennom Europa (Frankrike og den europeiske integrasjonsprosess). [v]

 

Disse ulike situasjoner omfatter en tidsperiode som strekker seg fra tilblivelsen av Richelieus ”europeiske system” på 1600-tallet fram til Tysklands gjenforening og avviklingen av Den kalde krigen ved inngangen av 1990-tallet. I kapitlets siste del vil vi se at franskmennenes ideal for EUs framtid møter en rekke utfordringer. Et åpent spørsmål vil være den franske reaksjonen på et EU som ikke skulle munne ut i en konkretisering av Europe-puissance.

 

 

Frankrikes maktstilling ; noen elementer

 

Kommentatorer bruker ofte uttrykket Den store nasjonen (la grande nation) med ironiske undertoner for å påpeke avstanden mellom landets tidligere storhet og dagens realitet som plasserer Frankrike blant de middelstore makter med globale interesser. Denne betegnelsen bygger imidlertid på en rekke fysiske kjennetegn som gjorde det mulig for franskmennene å spille en nøkkelrolle i Europa allerede fra slutten av middelalderen. Blant disse faktorer finner man landets geografiske og demografiske tyngde, monarkiets sterke stilling og en sterk administrasjon på et tidlig stadium, samt en kulturell dynamisme som blomstret opp selv etter at landet mistet sin dominerende stilling i Europa.

 

Geografi: et uendelig stort Frankrike

 

Blant utenlandske kommentatorer brukes ofte betegnelsen la Grande Nation (den store nasjon) om Frankrike med en viss ironi. Frankrike er ikke lenger å regne blant de globale stormakter. Landet kan i høyden regne seg som en regional stormakt i Europa. Uansett hvilke globale ambisjoner og interesser Frankrike mener seg å ha, vil det ikke være i stand til å forfølge disse på egenhånd. Det vil neppe bestrides av noen franskmann. ”La grande nation” betyr da heller ikke at Frankrike er en ”supermakt”, men at Frankrike har spilt en særegen rolle i europeisk kultur og politikk gjennom lang tid, og at en slik rolle fortsatt er Frankrikes kall. Om Frankrike ikke er Europa geografisk eller historisk, kan det hevde å være Europas etterkommer i rett linje med et betydelig ansvar for ivaretagelse og videreutvikling av boets verdier. For øvrig kunne betegnelsen med stor rett også oppfattes bokstavelig; rent geografisk var Frankrike ”det største landet” i Europa i hundrevis av år. Ved forliket i Verdun i 843 fikk territoriet til Klodvigs frankerrike en beliggenhet og en kimeform, som senere har vist en påfallende kontinuitet.[vi] Karl den Stores imperium ble delt mellom Ludvig II den tyske, som ble konge av de frankiske områdene øst for Rhinen (Francia orientalis), Karl II den skallete, som ble konge av vestdelen (Francia occidentalis), og Lothar, som arvet keisertittelen og Francia Media, et territorium som strakk seg over hele dagens Vest Europa fra Italia opp til Frisland.[vii] Dette territoriet, som var datidens Vest-Europas økonomiske ryggrad (transport på Rhinen og Rhonen) og politiske maktsentrum (Aachen som hovedstad for keiserriket, Roma som hovedstad for pavedømmet), ble offer for motstridende visjoner mht. Keiserrikets framtid. Pavedømmet og biskopene ville ha et fortsatt enhetlig kristent rike, mens det verdslige aristokratiet prioriterte den tradisjonelle frankiske tolkning av arveloven, dvs. rikets deling mellom keiserens ulike sønner. Francia Media forsvant altså på et meget tidlig tidspunkt og dets territorier fikk gjennom historien mange forskjellige former og navn, som Burgund, Lorraine, Piemonte og Franche-Comté. Francia occidentalis og Francia orientalis kom derimot seirende ut av denne striden. Francia occidentalis hadde på sin side en variert topografi, gode klimatiske forhold og et landbruk og et rom fortsatt preget av det romerske Gallia, samt et omfattende nettverk av elver som gjorde det svært enkelt å bevege seg fra Atlanter- til Middelhavet utenom den mauriske (og muslimske) iberiske halvøy. Et tegn på hvor levedyktig dette territoriet skulle bli er at det sistnevnte, til tross for utallige kriger og dynastiske rivaliseringer, aldri ble oppløst, og til enhver tid og uansett dets størrelse, fikk sin egen konge.[viii]
En annen fordel var at Frankrike på et ganske tidlig tidspunkt fant sine ”definitive grenser”. Ved inngangen av 1600-tallet utgjorde allerede det daværende Frankrike 4/5 deler av dagens Frankrike. Denne situasjonen gjorde det lettere for franske konger å effektivisere og å øke sin makt. For dem var Paris-området et knutepunkt mellom Seine-dalen, Oise-dalen og Marne-dalen, mens Loire-dalen banet veien sørover med transportmuligheter helt ned til Middelhavet. Mao. kan man si at den som kontrollerte dette systemet kunne få enorm strategisk innflytelse over mesteparten av Vest-Europa (senere avskar Frankrike handelsforbindelsen mellom Flandern og Italia, deretter mellom det habsburgske imperiets ulike provinser). Den franske historikeren Fernand Braudel påpeker derfor at nærværet av ”naturlige grenser” (Atlanter- og Middelhavet i sør, Pyreneene i vest, elver i nord-øst og Alpene i øst) og enorme avstander mellom de ulike provinsene, i seg selv var ”et hinder, et forsvar og en beskyttelse” mot eventuelle eksterne fiender.[ix] For ham, og andre historikere som Ernest Lavisse, gjorde Frankrikes geografiske størrelse og dybde det nærmest umulig å erobre utenfra eller holde hele landet under kontroll (det samme skulle senere sies om Russland).[x] Dette var i høyeste grad tilfellet under hundre års krigen, og gjaldt fortsatt under de napoleonske kriger. Et viktig unntak var landets nordlige del, som stadig var gjenstand for konflikt med Vest-Europas øvrige mektigste nasjoner (England, Det hellige tysk-romerske rike, dvs. hovedsakelig Østerrike og Preussen).[xi] Gjennom landets historie førte denne uklare linjen til en offensiv utenrikspolitikk og utallige kriger og forhandlinger.[xii] Frankrikes geografiske ”usårbarhet”, som etterlot inntrykk av at Frankrike var uendelig stort (bl.a. beklaget Stendahl i et brev i 1838 at han måtte bruke over 71 timer for å reise fra Paris til Bordeaux), opphørte imidlertid med tyskernes mekaniserte invasjon i april 1940. Denne endret den tradisjonelle oppfatning av avstander.
Man skal heller ikke glemme at den geografiske definisjonen av ”Frankrike” ikke bestandig har vært begrenset til det europeiske kontinentet. Det viser også til at Frankrike har kontrollert betydelige områder utenfor Europa. Fra 1541 til 1801 besatt eller kontrollerte la France langt større deler av det nordamerikanske kontinent (Canada som ”La Nouvelle France”, Louisianne), enn noen annen europeisk stat. Man overgikk tidlig Portugal som den viktigste europeiske makt i India. Fra 1830-årene besatt man stadig større deler av Nord-Afrika og Savannebeltet sør for Sahara. Etter 1862 satt man seg fast i Indo-Kina (Vietnam). De franske besittelsene utenfor Europa dannet også bildet av en fransk innflytelse, Det franske imperiet (l’Empire français), eller i sin løsere og nyere form Den franske Unionen (l’Union française, under gaullismen), som kjennetegnet et ”grenseløst Frankrike”, og som i dag er det geografiske fundament for Frankrikes diplomatiske retorikk om et globalt kall (vocation globale) ikke minst gjennom bruken av la Francophonie (det franske språks utbredelse). I april 1940 henstilte to franske forfattere det franske folket om ikke å gi opp kampen mot nazismen, fordi ”det finnes ikke lenger et Frankrike og dets kolonier, men et imperium på 11 millioner kvadrat kilometer, dvs. mer enn hele Europa, som kan samle utrolig mange styrker for å slå fienden”.[xiii]Denne visjonen opphørte imidlertid etter 1962 som følge av avkoloniseringen. Fra da av var Frankrikes geografi igjen i det vesentlige redusert til Europa og til landets grenser; l’Hexagone.

 

En demografisk gigant

 

Frankrike var dessuten en demografisk gigant i europeisk målestokk fra middelalderen helt til midten av 1700-tallet. Det skyldes at landet hadde en kontinuerlig og sterk befolkningsvekst fra det 10. århundre helt til Revolusjonen i 1789. Like før svartedauden herjet Vest-Europa i 1346-47 hadde Frankrike 12 millioner innbyggere i de territoriene som på det tidspunktet var kongens personlige domener, og mellom 16 og 17 millioner for hele riket. Til sammenligning hadde England i samme periode 3,3 millioner innbyggere, Italia 8,5, den iberiske halvøy 8,3 og Polen 1,3. Ser man bort fra Det tysk-romerske rike, for hvilket det var vanskelig å gi noe befolkningsanslag, var Frankrike det desidert mest befolkede område i Europa på midten av 1400-tallet. Nærmere 450 år senere i 1789 hadde landet, med 27 millioner innbyggere, fremdeles like stor befolkning som alle tyske provinser eller Russland, og adskillig mer enn Storbritannia (kun 14 millioner). Denne befolkningstetthet var grunnlaget for landets militære overlegenhet på kontinentet. Dette fortrinn varte fram til utbruddet av Revolusjonen og de napoleonske kriger. Den franske hæren var da mellom 500.000 og én million mann. Frankrike kunne på dette tidspunkt stille opp med like mange mann som enhver tenkelig koalisjon av de øvrige europeiske land. Forsvarsreformen i 1793, som introduserte verneplikten, gjorde det dessuten mulig å stille opp 1,2 million soldater. Men dette fortrinn smuldret gradvis opp. Det habsburgske imperiet tok igjen Frankrike i 1830, Preussen gjorde det rundt 1860, De forente stater rundt 1870, Storbritannia og Japan rundt århundreskiftet og Italia rundt 1930. I 1914 var situasjonen vesentlig endret. Frankrike, med sine 40 millioner innbyggere utgjorde ikke lenger mer enn 9% av Europas befolkning, mot 17% i 1789. Russland hadde da 140 millioner innbyggere (+400%), Tyskland 68 millioner (+139%) og Storbritannia 45 millioner (+221%). Den demografiske stagnasjonen i Frankrike kan bl.a. forklares med kroniske fødselsunderskudd i årene 1750-1880, noe andre europeiske land ikke ble utsatt for. Dette var skjebnesvangert fordi de ovennevnte land flerdoblet sin befolkning samtidig som de var nettoeksportører av landsmenn til nye kolonier, noe som aldri ble tilfellet for Frankrike. [xiv] Totalt økte befolkningstettheten i Frankrike mellom 1640 og 1940, fra 40 til 75 innbyggere per kvadrat kilometer. I mellomtiden økte den fra 20 til 220 innbyggere i resten av Europa (en økning på 1000%, mot nær 90% på fransk side). Demografen Jacques Verrière trekker den slutning at forverringen av Frankrikes demografi gjennom hele perioden har vært en sentral årsak til landets politiske svekkelse i det 19. og i første halvdelen av det 20. århundre.

 

Et sterkt monarki

 

Siden 1789 er Frankrike blitt ansett for ”republikkens og republikkanismens hjemland”. Det franske territorium og statens fremvekst var ikke desto mindre de kongers verk, som skapte det franske monarki gjennom en serie blodige prosesser. I hele høymiddelalderen var franske kongers rolle begrenset til å være den første blant likemenn, dvs. den fremste føydalfyrsten blant likemenn av øvrige høyadel. [xv] Deres direkte myndighet strakte seg over et begrenset, men i høyeste grad strategisk område rundt Paris og Orléans (de lå på tvers av de store elvene og handelsrutene nordover), mens lensherrene hersket over omfattende hertugdømmer eller grevskaper. Disse kunne ofte besitte tilstrekkelig politisk makt til å true kongen med avsettelse (se kart 2). Monarkens maktsfære ble likevel gradvis utvidet. Det kan forklares med tre forhold.
Det første stammet fra selv det føydale maktsystem. Kongen, så svak han enn måtte være, var fremdeles krigsherre for hele landet og kunne disponere sine vasallers styrker. Alle fyrster måtte sverge lydighet til ham og sette sin makt under hans beskyttelse. Lange perioder med krig og invasjonstrusler ga dermed franske konger en tyngde i forbindelse med ”krisehåndteringer” som ikke var proporsjonell med deres faktiske makt.

 

For det andre hadde kongen en allianse med Paven og Den katolske, adelen ikke hadde. Han var, som kongene i Det gamle Testamentet, salvet og kronet. En praksis som vedvarte helt til Karl X i 1824. Dette understreket meget sterkt den franske krones unike bånd til Den katolske kirke. Kongen ble også tillagt overnaturlige evner.[xvi] Kirken tok dermed det franske monarkiet under sin vinge på et meget tidlig tidspunkt og ga landets konger mer makt enn den innrømmet andre konger.[xvii] Til gjengjeld ga franske konger pavedømmet både politisk makt og militær beskyttelse. Til gjengjeld ga franske konger pavedømmet både politisk makt og militær beskyttelse. I 954 erobret Pepin den lille Italia og gjennetablerte Pavens verdslige autoritet. Kongedømmets allianse med Pavestolen gav det legitimiteten og styrke ikke minst overfor lensherrene. Med pavens godkjennelse kunne den franske konge underlegge seg gjenstridige lensherrer, som i tilfellet med Katharene i Sør-Frankrike. Innocent III. godkjente at Raymond VI., fyrste av Toulouse, ble nedkjempet og hans len underlagt kongens. Den franske monarks stilling var spesiell også overfor og innen kirken. Den samme Innocents III. fastslo i en egen bulle i 1205 at ”Frankrikes konge ikke kan godta noen andre verdslige overlegne”. Slik unnslapp den franske monark keiserens formelle overhøyet. Kongene av Frankrike ble også tilkjent retten til å kalle seg for ’le roi catholique’ (den katolske kongen) og rett til selv å utnevne sine egne geistlige ledere. Den katolske kirke i Frankrike ble dermed ”nasjonal” (den gallikanske kirke). Begge forhold, kongens tilkjente uavhengighet fra keiseren, og tilblivelsen av en ”nasjonal kirke” styrket kongemakten i Frankrike og i ”europeisk diplomati”, det vil i stor grad si innad i kirken selv. I årene 1308 til 1379 blandet kongen seg svært aktivt inn i pavevalgene simpelthen ved å flytte pavestolen fra Roma til Avignon. Det førte til at det lenge var flere paver, en i Roma og en i Avignon. Den franske konges særstilling innenfor Kirken ble et viktig kort i den lange dragkampen mot keiser og de førende kretser innen Det tyskromerske riket.[xviii]
For det tredje, ga en nokså tidlig stabilisering av arvefølgeloven en politisk kontinuitet man ikke gjenfant i andre europeiske land (fire dynastier mellom 987 og 1850 : Kapetingerne, Valoiserne, Bourbonerne og Orleanerne).[xix] I motsetning til keisertittelen i Det hellige tysk-romerske rike ble kongetittelen raskt arvelig, salisk (sønn av sønn) og udelelig, noe som dempet faren for splittelser og rivaliseringer. Kongen brukte føydalismens hierarkiske orden til å utvide det kongelige domene på bekostning av hertuger og grever, spesielt via ekteskap og arv. Han hadde avgjørende myndighet over skjebnen til en provins når den herskende familien døde ut. [xx] Denne politikken ble anvendt med særlig hell av de tre største kapetingerne mellom 1180 og 1328. Sa man om Habsburgerne i Det hellige tysk-romerste riket at aliis bella gerunt, Austria felix nube (mens andre fører krig, kan lykkelige Østerriket bare gifte seg), så var ”knepet” vel så mye utviklet i Frankrike.

 

Under senmiddelalderen utgjorde kongens domener mesteparten av det franske territorium. Fra da av snakket man heller om Frankrikes kongerike (Royaume de France) enn om ”kongelig domene” (domaine royal). Kapetingerne brukte totalt fire hundre år for å få kontroll over ulydige vasaller og for å fullføre landets samling. Valoiserne, Bourbonerne og Napoleon benyttet senere også krig, arv og ekteskap for å knekke adelen, sikre yttergrensene, og når det var mulig, få herredømme i Europa, uten at det noensinne var snakk om noen geografisk logikk eller nasjonal interesse. Monarkenes maktstilling, som ble styrket under Henrik IV og Ludvig XIII, kulminerte for første gang med etableringen av det monarkiske enevelde under Ludvig XIV. Solkongen konsentrerte all utøvende myndighet i sine hender og skapte en kult rundt sin person. Begrepet om den ”den sterke lederen”[xxi] fikk enda større substans med Napoleons seire i hele Europa, og har siden vært en gjenganger i fransk historie. De sterke menn (Napoleon, Clemenceau, Poincaré, Pétain, de Gaulle) utnyttet kritiske situasjoner for å overta makten og å opprette autoritære regimer. Mange hevdet at de Gaulle fra og med 1958 kjempet mot det franske partisystemet slik franske konger forsøkte å nøytralisere adelen. I en tale til pressen 31. januar 1964 fastslo De Gaulle at: ”Presidenten er nasjonens legeme, kilden til dens makt.. det finnes ingen andre myndigheter, verken politiske, sivile, militære eller rettslige, som kan bli til eller overleve uten ham”. Denne monarkistiske tradisjon er fremdeles innbakt i grunnloven. Selv om Frankrike også er ”republikkenes republikk” har dette på vesentlige punkt ikke endret fundamentet i Frankrikes politiske kultur. Fremdeles assosieres et sterkt Frankrike med en sterk leder.[xxii]

 

En tidlig utviklet og sentralisert administrasjon

 

Føydalismen som styringssystem, har røtter i Karl den Stores styringspraksis.[xxiii] Han delegerte store deler av styringen av keiserdømmet til regionale guvernører som skulle overta sentrale oppgaver som å kreve inn skatt og opprettholde sentralmaktens militær evne. Markgrever fikk ansvar for å vokte rikets yttergrenser. Keiseren hadde egne utsendinger som reiste rundt i keiserriket for å gi tilbakemelding om vasallenes lydighet. Etter delingen av Karl den stores rike førte imidlertid spredningen av det føydale maktssystem i hele Europa til en varig svekkelse av franske kongers makt. Denne trenden snudde imidlertid med Filip II (1180-1223) av to grunner.

 

For det første, kunne han trekke fordel av rivaliseringen mellom fyrster og hertuger som var blitt like mektige. For det andre, ble kongen i økende grad et ankerfeste for adelen i kampen mot den anglo-nordmanniske trussel.[xxiv] Filip II la følgelig grunnlaget for administrasjonens vekst. I de kongelige domenene fikk lokale representanter fra den lavere adelen ansvar for skatteinnkreving, dømming av tvistemål, og av håndhevelsen av de kongelige lover. Mange av disse fikk etter hvert utdanning som jurister på de universiteter som ble stiftet, og hvorav Paris-universitetet, som ble etablert i 1257, var et godt eksempel. Rundt 1250 fikk ”sentraladministrasjonen” i middelaldersk forstand, en klarere funksjonsdeling mellom finansiell og juridisk kontroll. De nye ”embedsmennene”, la noblesse de robe, kjoleadelen, som den med tiden også ble kalt, brukte enhver anledning til å øke kongens kontroll over lensherrer og territoriet.[xxv] Monarkiets administrative makt over herredømmet, som bidro til å gjøre kapetingernes monarki i 1270 til Europas mektigste, forsvant likevel nesten totalt under Hundreårskrigen med Plantagênet-dynastiet (1337-1453) og under 40-årskrigen mellom katolikker og protestantiske hugenotter (1562-1598). Den ble gjenreist av Ludvig XI, som konsentrerte all makt i sine hender og utnevnte personlige representanter som han hentet både fra adelen og borgerskapet. Hæren ble også reorganisert. Det ble opprettet elleve militære regioner og Europas første stående, permanente styrke ble bygget opp. For å gjøre dette mulig -opptil 70% av dets totale budsjett gikk til hæren – ble det innført et nytt skattesystem. I 1435 og 1439 fikk kongen rett til å kreve inn faste skatter. Det ble også etablert regionale parlament i Toulouse, Bordeaux, Dijon, Grenoble for å sikre sentralmaktens innflytelse og kontroll og for å vingeklippe lensherrene og nøytralisere Paris-parlamentet, som var blitt for mektig.

 

Under Franz I (1494-1547) kunne kongen endelig utnytte fordelen av at det franske monarkiet hadde overtatt eller fått kontroll over det som var igjen av de store føydale enheter. Kongens fysiske autoritet var nå sikret i hele det franske territoriet. Det skyldtes et hierarkisk system som kombinerte sentraliserte og desentraliserte elementer. Den sentraliserte delen ble ivaretatt av høye embedsmen (stallgrever, kanslere, hoffmarskalker, admiraler) statssekretærer, rådgivende organer og hoffet. Den andre ble sikret av regionale regjeringer, et voksende byråkrati (12.000 embedsmen ved inngangen av 1600-tallet) og stenderforsamlinger.[xxvi] I landets provinser fikk statlig utnevnte representanter for statsmakten (intendants) ansvar for skatteinnkreving, politilidelse og rettsvesen. Under Colbert ble intendantene etter hvert utnevnt til fast ansatte inspektører som var knyttet til de ulike sentrale faginndelte ministerier. På 1700-tallet fram til 1789-revolusjonen fortsatte byråkratiet i Frankrike å vokse hurtigere enn i noen andre land i Europa, med en omfattende statstjenestemannsklasse i spissen. Revolusjonen og Napoleonstiden brøt slett ikke med denne sentraliseringslinjen. Under Napoleon ble provinsguvernørene byttet ut med fylkesmenn, samtidig som en stadig mer Paris-sentrert administrasjon strammet taket på regionene.[xxvii] Utviklingen av den administrative sentralisering i Frankrike spilte dermed en avgjørende rolle for landets statsdannelse ved å være en effektiv katalysator for landets samling og for spredningen av den sentrale myndigheten. Samtidig bidro den sterkt til en kulturell utjevning mellom franske provinser. Denne prosessen nådde sitt høydepunkt allerede i 1539 da fransk ble valgt som eneste gyldige språk for alle juridiske dokumenter fremfor latin og ulike regionale språk. Sentraladministrasjonen styrket parallelt sin evne til å sette opp militære styrker og dra maksimal nytte av beskatningsmulighetene.[xxviii]

 

Frankrikes kulturdynamisme

 

I en artikkel i Le Monde 24.-25. mars 1984, hevdet Fernand Braudel at ”Frankrike, det er det franske språket”. Trolig mente Braudel at landets historiske utvikling ikke kan forståes uavhengig av dets språk og kultur. Den første intellektuelle oppblomstring (den ”karolingiske renessansen”) kom imidlertid som et resultat av alliansen mellom det føydale maktsystem og katolisismen. I denne perioden ble Frankrike en drivkraft for innhenting av antikkens kulturelle arv og bak spredningen av den religiøse reaksjonen mot kirkens forfall. Det skjedde bl.a. via utbredelsen av klosterbevegelsen i det 10. og 11. århundre. Fremfor alt spilte benediktinerordenen, med hovedsenter i Cluny-klosteret, en sentral rolle hva angikk det økonomiske og sosiale liv, og benediktinerne fikk stor innflytelse i hele den vestlige verden i det 11. og 12. århundre. Cluny-klosteret var et ”multinasjonalt selskap” i pavedømmets tjeneste og for kristendommens fornyelse.[xxix] Dets fransk inspirerte lærdom ble en modell for andre klostre i hele Europa og for datidens intellektuelle fornyelse. Senere oppstod cistercienserordenen i Clairvaux som en reaksjon mot benediktinernes manglende evne til å leve etter klosterreglene. I 1153 var det opprettet 68 datterklostre i Frankrike, Nederland, England, Tyskland og Italia.
En annen katalysator for kulturspredning var den rolle som franske skoler og universiteter etter hvert fikk. Universitetet i Paris ble et viktig sentrum i skolatisk filosofi og teologi. Gjennom den romanske og gotiske byggestil etablerte Frankrike seg som en formgiver av europeisk arkitektur, og med tiden vokste det også frem en verdslig hofflitteratur, som spredde seg fra det franske til alle europeiske hoff. Denne kulturelle blomstring og livskraft styrket forfranskningen av provinsene og av de områder som fortsatt lå utenfor kongens domene og av Europa. Mange har hevdet at det 13. århundret spesielt ble en tid da Europa i stor grad var fransk inspirert med hensyn til litteratur, arkitektur og teologi.[xxx]

 

Den italienske renessanse rokket ved dette. Men under Ludvik XIV. og eneveldet ble Frankrike så avgjort på ny også en kulturell stormakt.[xxxi] Under Ludvik XIV. ble kulturen målrettet brukt for å kaste glans over monarkiet og til å vise at Frankrikes stormaktsstilling i Europa også var en naturlig forlengelse av landets overlegne kultur. I århundrene som fulgte engasjerte dusinvis av sentraleuropeiske fyrster- og hertuger franske arkitekter for å skape byggeverk som etterlignet Versailles. Det franske språk ble ’den dannede tale’ i Europa, sterkt understøttet av den franske Opplysningsfilosofi og av skribenter og filosofer som Voltaire, Rousseau, Montesquieu og Diderot. Fra 1714 til 1919 var fransk lingua francae for diplomatiet. Statsoverhoder, forfattere og vitenskapsmenn talte og skrev på fransk gjennom hele 17. og 18. århundre. Fredrik den store av Preussen skrev bare på fransk. Keiserinne Maria-Theresa av Østerrike, keiser Joseph II og Katarina den store av Russland like så.[xxxii] Georges Clemenceau, Frankrikes statsminister under Den første verdenskrig, gikk med på at engelsk skulle likestilles med fransk som forhandlingsspråk under Versailles konferansen i 1919. Han behersket selv engelsk flytende, og amerikanerne spilte en sentral rolle på konferansen. Kultur og språk har vært viktige virkemidler for franske statsmenn og markert det særegne franske. Desto mer har kultur og språk hatt en slik funksjon, når landets stilling for øvrig har vært svekket, som i det 19. århundret, da Frankrikes stilling var redusert og ble utfordret av nye aktører i og utenfor Europa. Likevel opplevde landet en kulturell glanstid, som bidrog til å sikre dets plass i politikk og diplomati.

 

 

Frankrikes ulike ”europeiske systemer” : Fra global til europeisk makt

 

Som nevnt innledningsvis er ’storhet’ og ’forfall’ sentrale i den franske selvforståelse og i franskmenns oppfatning av Frankrikes stilling i Europa og globalt. Landets europeiske og globale innflytelse har variert fra total dominans til at landet selv er blitt okkupert. Skribenten Philippe Moreau-Defarges hevdet provoserende i 1994, at Frankrike vedvarende har opplevd en rekke illusoriske seire og dramatiske nederlag siden det 18. århundrets avslutning.[xxxiii]Ser vi fransk innflytelse i et ”europeisk” perspektiv, og ikke fra den politiske og administrative utvikling i landet selv, blir det enkelt å oppdage, at Frankrikes stilling som stormakt i Europa, alltid har endret seg i takt med utviklingen i det sentrale Europa, og fransk innflytelse øst for Rhinen.[xxxiv]

 

(Habsburgernes/østerrikernes) Europa mot Frankrike : Richelieus europeiske system

 

De franske konger tenkte på linje med andre europeiske kongehus utelukkende i dynastiske termer. Deres dynastiske interesser kunne være like viktige som en forståelse av geopolitikk og ”nasjonale interesser”. På den annen side førte sentraliseringen og byråkratiseringen til at det vokste frem et profesjonelt apparat, som nok tenkte på å sikre sine egne, arvelige embeter, men ikke i samme termer som kongehuset. Franske ”utenrikspolitiske doktriner” er likeledes i vesentlig grad blitt utformet av geistlige embetsmenn.[xxxv] Når dette er sagt kan man også slå fast at en varig fransk lederstilling i Europa først har vært mulig etter at franskmennene sikret sin selvstendighet overfor pavedømmet og til enhver tid sittende tyske keiser eksternt, og overfor mektige franske lensherrer internt, og etter at landets yttergrenser ble sikret. Formingen av de eksterne omgivelser kunne bli mer effektiv, når de indre forhold var falt på plass. Disse premisser falt først på plass under Henrik IV og Ludvig XIII (engelskmenn kastet ut av det franske territoriet, og de indre religiøse splittelser var dempet), og gjorde det mulig for Ludvig XIV å utvikle en europapolitikk som vi vil hevde varte helt til slutten av 2. verdenskrig.

 

I 1519 opplevde det ”dynastiske Europa” et jordskjelv uten like siden Karl den stores tid (se kart 3). Karl V, som var sønnesønn av keiser Maximilian, og som allerede besatte Østerrike, Nederland og deler av Nord-Øst Frankrike, arvet Spania, Kongedømmet Napoli og alle spanske territorier i Sør-Amerika. Kort tid senere klarte han å vinne keisertittelen for Det hellige tysk-romerske rike, mot den franske kongen Franz I. Denne utnevnelsen startet en langvarig og dobbel strid fra fransk side, både mot hva franskmenn oppfattet som habsburgernes dynastiske drøm om å stifte et universelt monarki og mot deres konkrete innsirkling av Frankrike via Italia, Spania, Tyskland og Nederland. I denne situasjonen måtte franske monarker bruke ethvert middel for å svekke habsburgerne og, hvis mulig, også splitte Det hellige tysk-romerske rike. Denne politikken startet med Franz I og varte helt til Napoleon. Frankrikes politiske liv ble dominert og formet av en permanent krigstilstand. Det forklarer hvorfor monarkiet utviklet seg i autoritær retning på grunnlag av ”la raison d’Etat”, som Richelieu definerte slik at ”alt kunne tillates når det gjaldt statens beste”. [xxxvi] Denne overordnede interessen fikk franske monarker til å inngå en rekke strategiske giftemål eller allianser ”contre nature” som til tider sjokkerte Europa ; den engelske erkefiende, tyske protestantiske fyrster, ottomanene, men også nederlandske utbrytere fra den spanske kronen.

 

Kardinal Richelieu var en av disse franske kardinaler som under hele monarkiet har spilt en sentral rolle mht. utformingen av landets inn- og utenrikspolitikk. Han ble førsteminister og leder av kongens råd i 1629, fulgte opp planen om å avskjære alle kommunikasjonsveier mellom Spania og Det hellige tysk-romerske rike ved å bygge opp koalisjoner bestående av mellomstore og mindre makter som var avhengige av fransk støtte og som alle var habsburgernes fiender (Forente Provinser, dvs. dagens Holland og Belgia, Sverige, de katolske tyskere rundt Bayern, protestantiske tyskere, Savoya og Parma fra grenseområdet mellom dagens Frankrike og Italia, samt ottomanerne). Parallelt skulle Frankrike bygge opp en flåte i Atlanterhavet og i Middelhavet. Middelhavsflåten skulle avkjære forbindelsen mellom habsburgernes Spania og dets besittelser i Italia, mens Atlanterhavsflåten skulle bistå landets handelsforbindelser med koloniene i Amerika og i India.[xxxvii] Frankrikes koalisjonspartnere som var engasjert i Trettiårskrigen fikk finansiell og logistisk støtte, før franskmennene deltok selv militært mot Spania i 1635 og fram til sluttingen av Westfalerfreden i 1648.[xxxviii]
Fredstraktaten markerte de fyrstestatenes seier over Den habsburgske keiserens føderale imperium. Europakartet ble omorganisert på bakgrunn av et formelt likhetsprinsipp mellom autonome territoriale stater (maktbalansen) og religionsfriheten ble innført i Det hellige tysk-romerske rikets enkelte fyrstestater. Mao kunne disse velge fritt sin offisiell religion uavhengig av paven og keisermakten. Dette satte sluttstrekk for habsburgernes universalistiske drøm, noe som tjente franskmennenes geopolitiske prioriteringer. De forente Nederlandene (Belgia fortsatte under habsburgernes herredømme)[xxxix] og de sveitsiske kantoner ble selvstendige, og tyske fyrsters autonomi over sine eiendommer ble sikret av traktatens to garantister : Frankrike og Sverige. Den tyske keiserens myndighet var dessuten redusert ved at Forsamlingen av de tyske fyrster fikk større selvstendighet. Et sterkere og utvidet Frankrike overtok tre viktige byer ved Rhinen og fikk fotfeste i Elsass. Westfalerfreden, som enkelte hevder forsinket Tysklands forening med godt over 200 år, bekreftet dessuten at det nye internasjonale systemet ikke lenger var basert på religionens universalisme, men på politiske konflikter mellom ulike staters interesser.[xl] Den kanskje aller største suksess for franskmennene var at Westfalertraktaten førte til at statsprinsippet ble et universelt prinsipp, med formell suverenitet som kjerne, samtidig som den franske modellen for det monarkiske enevelde ble styresystem i mange europeiske land. [xli]

 

(Det revolusjonære) Frankrike mot (det monarkiske) Europa : Frankrike som europeisk hegemon

 

Franske bestrebelser for å bryte opp habsburgernes innsirkling fortsatte under Ludvig XIV og Mazarin. I 1658 opprettet franskmennene en rhinsk konføderasjon med de tyske fyrstedømmene Münster, Braunsweig-Lüneburg og Hesse-Cassel og etablerte seg som beskytter av en stor del av Det hellige tysk-romerske rike mot Keiseren i Wien. Nijmegen-traktaten, som avsluttet Den hollandske krigen (1678-88), befestet Frankrikes nordgrense. [xlii] Traktatene i Utrecht og Rastatt i 1713-14 endte den spanske arvefølgekrigen med viktige resultater for Paris og Wien. For det første ble to av Frankrikes erkerivaler definitivt svekket (Nederland og Spania). For det andre klarte endelig bourbonerne å bryte habsburgernes innsirkling. Habsburgerne tapte Spania etter at Filip V, som var sønnsønn til Ludvig XIV, ble kronet til landets konge. Han måtte derimot frasi seg retten til å forene Frankrikes og Spanias krone, noe som ville ha gitt Frankrike både en dominerende stilling i Europa så vel som over alle de spanske rikdommer fra Sør-Amerika.

 

I denne perioden dukket det imidlertid opp nye aktører på den europeiske scenen. For det første ble Fredrik av Brandenburg kronet som Preussens første konge i 1701 og Preussen skulle etter hvert utfordre Wien som sentrum for det germanske Europa. For det andre ble England verdens mektigste maritime makt da landet overtok de franske koloniene i Amerika og i India. Franskmennene dominerte likevel den nye geopolitiske orden på det europeiske kontinentet. Ingen land kunne alene slå franske hærtropper (230.000 mann i 1679) alene. De hadde dessuten en krigsflåte som kunne understøtte et aktivt diplomati som intervenerte på hele kontinentet (Polens arvefølge i 1733-38, Østerrikes arvefølge i 1740-48 og syvårskrigen i 1756-63). Oppfatningen av landets tyngde i Europa som en vedvarende trussel etter Westfalen-og Utrecht-traktatene førte andre europeiske land til å danne koalisjoner, hvis målsetting var å begrense fransk fremrykking lenger inn i Sentral-Europa.[xliii]Franskmennene måtte imidlertid føre to typer kriger samtidig. På det europeiske kontinentet var bourbonerne involvert i en dynastisk rivalisering med habsburgerne, og i økende grad også med Preussen. [xliv] Til sjøs og i de oversjøiske koloniene stod de overfor en kapitalistisk rivalisering med engelskmennene om markedsadgang og råvarer (såkalt ”andre hundreårskrig” mellom 1688-1815). Den sistnevnte krig tapte imidlertid franskmennene på grunn av bl.a. Syvårskrigen (1756-1763), som la beslag på både ressurser og mannskap. Ved Paris-traktaten i februar 1763 måtte Frankrike gi fra seg Canada, Ohio-dalen, vestbredden av Mississippi, Senegal, men også flere øyer i Antillene og omtrent hele India. Nederlaget utenfor Europa økte derimot det franske presset på det europeiske kontinentet.[xlv]

 

Dette presset bidro til Revolusjonen i 1789 og Napoleon-perioden i fransk og europeisk historie. Revolusjonen som opprinnelig brøt med ”raison d’Etat” hvor utelukkende staten stod i fokus, hadde et universelt budskap hvor folket/nasjonen stod i fokus. Revolusjonen utfordret den gamle monarkiske orden i hele Europa og førte raskt til motkoalisjoner. Etter en første fase, hvor de revolusjonærene avstod fra eksterne erobringer, gikk man over til to ulike strategier. [xlvi]
Den ene var budskapet om at ethvert folk eller enhver nasjon som gjorde krav på sin selvstendighet, ville få Frankrikes hjelp. Den franske hærens ulike seire bidro til å spre det revolusjonære budskapet gjennom hele Europa.[xlvii]Den andre var å sikre Frankrikes ”naturlige grenser”.[xlviii] Denne strategien, utformet av kardinal Mazarin i sin tid uten at den ble brukt av monarkiet, brøt med det gamle systemets praksis. Franske kongers målsetting var primært å begrense andres makt, og når dette var mulig, å konsolidere sitt eget kongedømme. Revolusjonens Frankrike fostret ideen om at et fullendet Frankrike måtte omfatte Jurafjellene, Middelhavet, Pyreneene og Rhinen. Blant annet uttalte den kjente revolusjonsleder Danton 31. januar 1793 fast at: ”Frankrikes grenser er gitt av naturen….Der slutter Republikkens grenser og ingen menneskelig makt vil hindre oss i å nå dem”. Republikkens maktstilling ble først målt ved at landet krysset disse grenser og etablerte marionettstater rundt Frankrike. I 1802 hadde det utvidede Frankrike 102 fylker som inkluderte de ”naturlige grenser” og nyopprettede søsterrepublikker som f.eks. den bataviske og sveistiske. Republikkens modell av La grande Nation ble formalisert under Amiens-freden i 1802, men opphørte etter at Napoleon i 1805-06 innlemmet gamle og nye territorier innenfor et ”konføderativt system.” Denne konføderasjonen var under Napoleons personlige styre, og gjentok monarkiets gamle dynastiske struktur.[xlix] I 1812 hadde det imperiale Frankrike 130 fylker, hvorav 44 befant seg utenfor det gamle franske territoriet (se kart 4). Keiserens innflytelse strakk seg helt til Polen og Dalmatias kyst (dvs. dagens Kroatia).

 

For Napoleon ble håndteringen av det sentrale Europa også en hovedprioritet.[l] Keiseren overtok Ludvig XIV politiske arv og opprettet en politisk selvstendig ”Rhinsk konføderasjon”. Den germanske verden fikk dermed tre ulike enheter (Preussen, Østerrike og konføderasjonen) etter at Det hellige tysk-romerske rike ble oppløst i 1806. Napoleon oppnådde dermed to gamle målsettinger : å bli kvitt Det hellige tysk-romerske rike og å knekke habsburgerne som dynastisk rival. Etter at denne kontinentale rivalen ble beseiret gjenopptok Napoleon fra 1809-10 kampen mot Englands maritime makt med å avkjære landet fra det kontinentale Europas kyster ved hjelp av en total handelsblokade. Han innførte en enda fastere politisk styring og annekterte de kystområdene som var strategiske i kampen mot England (Holland, som ble innlemmet og oppdelt i franske fylker, Hansaprovinsene helt til Baltikum, samt Pavens stater). Frankrike, med 44 millioner innbyggere i franske fylker og dertil 38 millioner vasaller, utgjorde et gigantisk område mellom Elben og Tejo som enten kunne innlemme, eller tvinge hvem som helst til å inngå en allianse.[li] Keiseren styrte dessuten 82 av Europas 167 millioner innbyggere. Den franske historikeren Jean-Baptiste Duroselle, bemerket at Napoleon, i motsetning til Ludvig XIV, kvittet seg med det gamle maktbalanseprinsippet som Westfalerfreden hadde innført i 1648. Napoleon forsøkte derimot å samle Europa med militær makt til fordel for Frankrike, slik Hitler forsøkte hundre år senere med Det tredje riket.[lii] Den napoleonske epoken står tilbake som den eneste hvor Frankrike har vært i nærheten av hegemoni i Europa (1799-1815).[liii]

 

Både før og etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo-slaget i 1815, samlet de europeiske stormaktene seg under Wiener-kongressen (1814-1815) og drøftet konturene av det post-napoleonske Europa. Deltagerne ble enige om å innføre et europeisk system som skulle forhindre en ny fransk trussel, og som samtidig skulle stabilisere forholdet mellom samtlige europeiske stater (såkalt Concert européen). Dette nye systemet var tuftet på det tradisjonelle maktbalanseprinsippet mellom suverene territoriale stater. Ulempen var at dette prinsippet i liten grad tok hensyn til de store nasjonale og sosiale forandringer som den franske revolusjonen hadde igangsatt.[liv] Wiener-kongressen representerte imidlertid en diplomatisk seier for de tre kontinentale stormakter som hadde bekjempet Frankrike (Østerrike, Preussen og Russland). Alle tre utvidet sine territorier.
Russland dominerte nå i den østlige delen av Europa etter å ha overtatt den østlige delen av Polen og Finland, som russerne hadde erobret fra Sverige i 1808. Preussen annekterte Pommern, en del av Sachsen og mesteparten av Rhinland, og ble dermed det nordlige Tysklands største makt. I realiteten gjennomgikk hele det tyske Europa en reorganisering. Antallet tyske stater ble redusert fra over 300 til 39. De tyske statene ble samlet i en tysk konføderasjon som erstattet Det hellige tysk-romerske rike hvor bl.a. de to mektigste statene Preussen og Østerrike deltok, men uten å inkludere alle sine territorier. Den tyske konføderasjon var slik sett et forbund av relativt selvstendige territoriale enheter internt, uten sammenligning med en nasjonal stat. England styrket sin stilling som eneste maritime stormakt ved å overta strategiske øyer som Malta og dagens Skri-Lanka.

 

Frankrikes stilling var svekket så vel på det europeiske kontinentet som globalt. I Europa ble landets grenser tilbakeført til grensene i 1790, med tap av bl.a. Savoya, Saar, og flere strategiske knutepunkter ved Nordøst-grensen. Det ble opprettet flere bufferstater rundt Frankrike for å dempe eventuelle nye ambisjoner fra fransk side. Utenfor Europa var Frankrikes stilling ennå sterkere svekket. Den franske handelsflåten var dramatisk svekket, og mesteparten av landets kolonier var overtatt av engelskmennene.[lv] Den franske forfatteren Chateaubriand vurderte imidlertid krigens utfall slik, at Napoleons kontinentale system hadde ”beriket det folkeslaget som skulle tvinges til fallitt.”[lvi]

 

Talleyrand, som representerte det nye Frankrike ved kongressen, klarte å begrense svekkelsen av Frankrike noe. Han sikret at Frankrike beholdt sin stilling som europeisk stormakt, selv etter Napoleons tilbakevending fra Elba. Talleyrand lyktes delvis med å splitte stormaktene Preussen, Østerrike, Russland og England ved å inngå separate fredsavtaler med England og Østerrike mot Preussen og Russland. Etter Napoleons mislykkede tilbakevending måtte franskmennene derimot leve med en allianse mellom europeiske stormakter rettet mot Frankrike (Den hellige alliansen mellom Russland, Østerrike og Preussen i september 1815, som senere ble utvidet til England) og som var garantist for stabiliteten i Europa. Talleyrands sjanse var imidlertid at en økende mistro mellom de fire stormaktene økte franskmennenes politiske handlefrihet.[lvii] Frykten for Russland og Preussen førte Østerrikes utenriksminister Metternich til å trekke Frankrike inn i de fire lands allianse i 1818. Englands utenriksminister Castlereagh, som var interessert i å forhindre en ny fransk ekspansjon, brukte på sin side Frankrike som effektiv motmakt til Russland. Til slutt fikk Frankrike og Preussen for første gang en felles grense ved Rhinen som på lengre sikt skulle innebære en rivalisering mellom de to landene, noe som styrket Storbritannias maritime rolle.[lviii]

 

Frankrike (som europeisk og kolonimakt) i og utenfor Europa

 

Wiener-kongressen og Paris-traktaten undertegnet i juni 1815 førte til at ”den revolusjonære faren” kom under kontroll.[lix] Fra 1818 deltok Frankrike derimot aktivt i det europeiske diplomatiet, samtidig som landet bygde opp sine militære og maritime styrker. I 1830 meglet franskmennene i krisen om Hellas uavhengighet. Belgias uavhengighet fra Østerrike i 1830, resulterte også i at innringningen av Frankrike ble brutt.[lx] En viss tilnærming mellom franskmenn og engelskmenn fant samtidig sted etter 1831. Lord Palmerston talte om en Entente cordiale mellom de to statene på bakgrunn av likheten mellom de to landenes institusjoner og økonomiske system. I en situasjon hvor den geopolitiske situasjonen i Europa virket fastlåst, og hvor Frankrike ikke fikk en grenseavtale som ville gitt franskmennene Rhinens vestbredde tilbake, vendte de franske lederne oppmerksomheten mot Afrika og i Asia. Denne utvikling bekreftet forestillingen om at Frankrike gjennom historien ofte har ført en aktiv koloniseringspolitikk når landets handlefrihet på det europeiske kontinent var svekket. Gjenvunnet innflytelse utenfor Europa, skulle gi uttelling i Europa. Frankrikes andre kolonialistiske bølge startet under Julikongedømmet (1830-1848) med erobringen av Algerie i 1847. Den ble trappet opp under Den andre republikk mellom 1848 og 1851 (Madagascar, Ny-Caledonia), Det annet keiserdømme mellom 1851 og 1870 (Indokina, Afrikas vestkyst), og kulminerte under Den tredje republikk (1870-1940).

 

I Europa ble derimot Frankrike igjen utfordret av utviklingen i det sentrale Europa, hvor Preussen under ledelse av Otto von Bismarck gjennom kriger til slutt samlet de tyske småstater til en tysk stat uten Østerrike, den såkalte ”kleindeutsche lösung”. Frankrikes nederlag mot Preussen ved Sedan 2 september 1870 var en viktig bakgrunn for Tysklands samling. Dette franske nederlag kom etter en lang periode preget av sterk økonomisk vekst i Frankrike og like sterk modernisering av landets politiske kultur. Det annet keiserdømme innførte den moderne kapitalismen i Frankrike fra midten av 1860-årene.[lxi] Dynamismen i den franske bankkapitalismen resulterte i at francen i løpet av 15 år ble til reservevaluta i flere europeiske land (Belgia, Sveits, Italia, Hellas, Romania, Spania, Serbia, Finland, Bulgaria), men også utenfor Europa (Columbia, Argentina og Venezuela). Den latinske valutaunionen mellom Frankrike, Italia, Belgia og Sveits fra desember 1865 formaliserte dessuten francens posisjon som felles pengeenhet for over 70 millioner mennesker i Europa.[lxii] Hovedaktøren bak denne økonomiske revolusjonen var Louis-Napoleon Bonaparte (Napoleon III), som overtok makten etter valgseier i 1848 og beholdt den etter et statskupp i desember 1851hvor han gjenførte monarkiet før han utpekte seg selv til ny fransk keiser året etter. Napoleon III førte en europapolitikk som ikke skilte seg noe særlig fra Richelieu, og i hvilken to akser dominerte.
For det første skulle Metternichs maktbalansesystem, som uttrykk for en defensiv forsvarsallianse mellom eneveldige regimer og England mot Frankrike, brytes opp. Det kunne skje dersom England ble løsrevet fra de kontinentale nord- og sentraleuropeiske makter, og dersom Paris svekket habsburgerne og russerne ved å støtte ulike nasjonalistiske bevegelser i Europa (bl.a. i Italia og Polen). Denne politikk skulle fremstille Frankrike som leder for mindre staters aspirasjoner om nasjonal selvstendighet, samtidig som den åpnet for grenseendringer som skulle gjøre det mulig for franskmennene å gjenvinne tapte territorier i nord eller sør. Denne politikken ble satt i praksis med Italias samling i 1859-60, hvor Frankrike fikk tilbake Savoya og Nice.
For det andre skulle Napoleon III øke Frankrikes tyngde i Middelhavet ved å gjøre det sistnevnte til et fransk dominert hav (franskmennene i Algerie, Tunisia, Syria, Italia og Spania). I 1854 kjempet franskmenn og briter sammen i Krim-krigen mot Russland, mens Østerrike forble nøytral. Konflikten endte med at Russland ble drevet ut av Svartehavet og Østerrike av Balkan, mens Frankrike fikk tilbake sin status som militær og diplomatisk stormakt ved fredskongressen i Paris våren 1856. Napoleon III så også for seg at borgerkrigen i USA skulle føre til en splittelse mellom nord og sør, noe som åpnet for etableringen av et fransk kontrollert kongedømme i Mexico (1866).

 

”Napoleon den lille” var ifølge Victor Hugo en meget dyktig økonom men dessverre en elendig strateg. [lxiii] Hans bestrebelser for å velte Metternichs orden, ga resultater som var det motsatte av det franskmennene i over fire hundre år hadde arbeidet for i det sentrale Europa, av tre grunner.
For det første førte samlingen av Italia i 1860 og av Tyskland i 1871 til at den tradisjonelle fragmenteringen av de tidligere tyske stater opphørte. En slik fragmentering i det sentrale Europa ansees å ha vært en hovedforutsetning for enhver fransk innflytelse i europeisk diplomati. Frankrike hadde to muligheter for å forhindre en samling av Tyskland under Preussen. Den første var å inngå en allianse med Østerrike innenfor det daværende europeiske system som hadde styrket habsburgerne mot prøysserne. En slik allianse kunne forhindre Bismarcks ”Kleindeutsche” løsning og samtidig gjøre det mulig for franskmennene å fortsatt kapitalisere på rivaliseringen mellom Preussen og Østerrike. Denne løsningen krevde imidlertid at franskmennene trappet ned sin støtte til alle nasjonale bevegelser i Østerrike-Ungarn. Den andre muligheten var å endre de territoriale begrensninger som Wiener-systemet hadde pålagt Frankrike ved å gi aktiv de nasjonale selvstendighetsbevegelser i Europa aktiv støtte. Problemet med Napoleon III var at han gjorde begge deler samtidig.[lxiv]
For det andre misforstod Napoleon III det forhold at den reelle maktbalansen mellom habsburgerne og Preussen hadde endret seg. Han la gradvis opp til en konflikt mellom habsburgerne og prøysserne og håpet at begge parter skulle svekke hverandre til fordel for Frankrike. Preussens seier over Østerrike i 1866 hadde imidlertid ryddet veien for oppløsningen av Den tyske konføderasjonen som hadde gitt Frankrike en sikker buffersone i nord-øst og bannet veien for innlemmelsen av de tyske sørstater i det nye prøyssiskdominerte Tyskland. Fra da av fikk Preussen og Frankrike konkurrerende ambisjoner i et område langs Rhinen som både var Preussens vestlige antifranske buffer, og Europas midtpunkt for industriell utvikling og energiforsyning i det 19. århundre.[lxv]
For det tredje gikk Napoleon III inn for å starte en krig mot Preussen i en situasjon hvor Frankrike ikke var kampklart. Det militære apparatet i Frankrike var avleggs og underbemannet. Prøysserne satte inn 450.000 mann mot bare 260.000 franske soldater. Dessuten hadde franskmennene mistet støtten fra potensielle allierte pga. av sin vinglete politikk overfor de nasjonale bevegelser i Italia, Spania og Polen. England hadde nå tatt avstand fra et aktivt engasjement på kontinentet (såkalt splendid isolation) og var bekymret for fransk politisk press, mens Russland støttet Preussen, og Østerrike og Italia var avventende. [lxvi]

 

Følgene av det franske nederlaget i Sedan 2. september 1870, blir av mange ansett som katastrofale for Frankrike. Nederlaget munnet ut i keiserrikets fall og en borgerkrig i Frankrike mellom monarkister og republikanere. Franskmennene var dessuten beseiret av ett eneste land – Preussen – og dette på kun seks måneder, mens det tidligere måtte til flernasjonale koalisjoner for å slå de franske styrkene. Nå var rollene byttet om. Et tysk rike tvang nå de franske ledere til å anvende andre allierte for sin egen sikkerhet. Frankrike, som for siste gang kjempet en krig i Europa alene, var ikke lenger Europas største kontinentale makt.[lxvii] Ydmykelsen kulminerte med at den tyske okkupantmakten proklamerte Det andre riket i Versailles-palasset og ved at Alsace-Lorraine ble annektert av tyskerne. Videre skulle tunge krigserstatninger knekke landets økonomi.[lxviii] Alt i alt avsluttet Tysklands samling i 1871 en epoke hvor Frankrike hadde kunnet påvirke og til dels dominere utviklingen i det sentrale Europa ved å spille de tyske statene mot hverandre.

 

To faktorer kan imidlertid forklare hvordan Frankrike gjenreiste sin posisjon i Europa mellom 1871 og 1914, for deretter å kunne innkassere en klar (men nokså vingelsterk) seier etter Den første verdenskrig. Den første var den sterke dynamismen av fransk kapitalisme mellom 1871 og 1914. Bankinvesteringer ble i økende grad brukt som pressmidler og diplomatisk våpen. Frankrike prioriterte kapitalinvesteringer i utlandet fremfor industriell oppbygging i hjemlandet. Landet ble Europas største kapitaleksportør, noe som åpnet muligheter for en mer aktiv utenrikspolitikk. Fransk diplomati brukte systematisk landets nye finansielle styrke. Av landets rikdom på 120 milliarder gullfranc ble 45 milliarder investert i utlandet i perioden mellom 1871 og 1914. Kapitalspredningen var spesielt interessant. 16 milliarder var plassert i Russland, som ble kalt “Frankrikes Far West”, 4,7 på Balkan og i Det østerriksk-ungarske imperiet, samt 3,3 i Tyrkia. Til sammenligning var bare 9% av kapitalinvesteringene foretatt i franske kolonier.[lxix]
Den andre faktoren for den franske gjenreisningen var omfanget av kolonialismens dynamisme under Den tredje republikk, som også ble brukt diplomatisk for å gjenreise landets stilling i Europa og å forberede en ny krig mot Tyskland, på samme måte som landets forrige kolonialistiske bølge på 1830-tallet var ment å nøytralisere Metternichs europeiske system. I 1882 skrev f.eks. Leroy-Baulieu at Frankrikes skjebne var enten å bli en afrikansk stormakt eller å bli nedgradert til en annenrangs makt i Europa.[lxx] Bismarck oppmuntret den franske kolonialismen, trolig fordi han trodde at dette ville avlede den franske hevnlysten for tapet av Alsace-Lorraine, men samtidig økte rivaliseringen mellom Frankrike og andre europeiske kolonimakter. Koloniseringen av Afrika ble fra da av hovedarenaen for den europeiske maktbalansen.[lxxi] I dette spillet skulle Det franske imperiet etter hvert veie relativt tungt (se kart 5). Det totale arealet som var fransk kontrollert økte mellom 1880 og 1910 fra 900.000 kv/km til 12 millioner kv/km. Befolkningen i disse områder økte i samme periode fra 3 millioner til 50 millioner. Dette var adskillig mer enn de fleste konkurrentene kunne vise til, men adskillig mindre enn Storbritannia, som selv besatte 29,8 millioner kv/km.

 

Den siste faktoren i Frankrikes gjenreisning var landets evne til å styrke sitt eget forsvarspotensiale og å løse uoverensstemmelser med andre kolonimakter for å bryte ned Bismarcks europeiske system. Faren for at tyske ambisjoner skulle destabilisere maktbalansen i og utenfor Europa (Wilhelm IIs Weltpolitik og oppbyggingen av den tyske flåtemakt) var et viktig element bak dannelsen av en rekke motallianser mellom datidens maritime og kontinentale makter. Frankrike inngikk allianser med Russland i 1893, med Storbritannia i 1904, og med USA i 1917. Alle var rettet mot Tyskland.[lxxii]

 

I 1918-19 fikk franskmennene sin ”revanche” mot tyskerne og en anledning til å omgjøre Bismarcks system til sin fordel. Fredstraktaten som ble undertegnet i Versailles-palasset i juni 1919, presis der det andre tyske keiserriket ble proklamert ca 50 år tidligere, markerte bl.a. Alsace-Lorraines retur til Frankrike. Tyskerne måtte dessuten påta seg ansvaret for 1. verdenskrig (krigskyldparagrafen) og betale omfattende krigserstatninger. Freden hadde likevel en bitter smak. Krigen hadde vært en demografisk katastrofe for franskmennene. 1,4 million soldater og 772.000 sivile var blitt drept og 3 millioner var såret. Det tilsvarte 20 % av den yrkesaktive befolkning. Krigen rammet utelukkende det franske territoriet og de materielle skadene var enorme. Nord-Frankrikes industrielle potensial var utradert, og landets finansielle situasjon var kritisk, med bl.a. et budsjettunderskudd på 18 milliarder gullfrancs og store lån i USA og i Storbritannia. Motstandernes nederlag var paradoksalt nok også et slag mot landets økonomi. Mesteparten av de kapitalinvesteringer som var blitt gjort før krigen, var i land som enten ble krigens tapere eller som hoppet av underveis (12 milliarder for de russiske obligasjoner). Det viste seg etter hvert samtidig at de forventede krigserstatninger fra tysk side ble betalt i langt mindre grad enn det som var blitt avtalt. Kun 9,5 milliarder gullmark av de 68 milliarder ble utbetalt. [lxxiii] Versailles-traktaten viste seg også raskt å være en illusjon også mht. å få både en ny buffersone mot Tyskland ved Rhinen, og kontroll over naturressursene i Ruhr-regionen. Franskmennenes ide om en fast okkupasjon av Rhinland måtte etter hvert oppgis. Denne regionen ble evakuert mellom 1925 og 1930, og Saar valgte tilslutning til Tyskland i 1935.[lxxiv] Et slikt ugunstig utfall for Frankrike skyldtes dels manglende støtte fra alliert side, som anså de franske kravene som overdrevne, dels frykten for bolsjevismens spredning til Tyskland som følge av den russiske revolusjonen i 1917, men også britenes motvilje mot økt fransk innflytelse i Europa.

 

Under utformingen av det nye Europa i 1919 måtte Wienerkongressen maktbalanseprinsippet vike for nasjonenes selvbestemmelsesrett og den amerikanske Woodrow Wilsons 11 punkter. De store multinasjonale imperienes tid var omme uansett hvor mye Frankrike ønsket å vende tilbake til Richelieus politikk som var tuftet på et fragmentert Tyskland og en fransk innflytelse i det sentrale Europa. Franskmennene bar selv mye av ansvaret for dette resultat. Selve det ideologiske grunnlaget for opprettelsen av en rekke småstater på de gamle imperiets territorier, hadde røtter i Frankrike, hvor revolusjonen i 1789 hadde utfordret det gamle prinsippet om hva som legitimerte politisk makt. 1800-tallet, med revolusjonen i 1848 i spissen, ble deretter en kontinuerlig kamp for nasjonenes (folkets) rett til en egen stat kodifisert i nasjonalitetsprinsippet.[lxxv] Samtidig hadde man hevd at Frankrike spilte sine kort dårlig under Fredsforhandlingene. Franske ledere mistet raskt styringen av fredsløsningen, og klarte heller ikke å stable på beina en stabil forsvarsallianse med anglo-sakserne og russerne, som i 1919 var bolsjevikene og involvert i en borgerkrig. I 1919 stemte bl.a. det amerikanske senatet mot forslaget om at USA skulle forbli militært engasjert i Europa. Britene fulgte USAs beslutning og gikk bort fra tidligere løfter om forsvarsgaranti til franskmennene. Georges Clemenceau, som forhandlet Versailles-traktaten for Frankrike, var imot ideen om annekteringen av Rhinland, som landets President Poincaré støttet, men beklaget sterkt at dette pressmiddel ble gitt opp før krigserstatningene ble betalt og faste forsvarsgarantier ble gitt. Han innrømte imidlertid at franskmennenes eventuelle beslutning om å fortsette okkupasjonen av Rhinland kunne ha ført til en storkoalisjon mot Frankrike. [lxxvi]Den franske utenriksminister Aristide Briands forsøk på å innlede en tilnærmingspolitikk til Tyskland på 1920-tallet (Locarnopakten i 1925, Briand-Kellog pakten i 1928) mislyktes – og i 1933 kom Hitlers maktovertagelse.[lxxvii]

 

I løpet av 1930-årene ble Frankrike dermed i stadig økende grad en seierherre som fryktet taperen,[lxxviii] en seiersmakt som var innstilt på enhver konsesjon for å unngå en ny krig som landet av demografiske, økonomiske og politiske årsaker, ikke var forberedt på. Motviljen mot å ta fatt i en konflikt som alle følte var uunngåelig førte til at den franske opprustingen ikke startet for godt før 1938. Etter 1935 med Rhinlands opprustning innså mange at franske ledere hadde mistet viljen og den militære evnen til å hindre Hitler i å realisere sitt stortysk prosjekt. [lxxix] Frankrikes militære doktrine var selv offer for selvmotsigelser. Omvendte forsvarsallianser ble inngått med sentraleuropeiske stater (Polen, Lille ententen) mens forsvarsdoktrinen prioriterte en statisk holdning ved landets nordøstgrense (med Maginot-linjen). Fem hundre års diplomatiske og militære bestrebelser fra fransk side om innflytelse i det tyske Europa var visket ut da Hitler først gjennomførte Anschluss med Østerrike, annekterte Sudetland, angrep Polen og startet sin kamp for å forene mesteparten av Europas tysktalende territorier i et stort Tyskland (Grossdeutschland). I 1940 var et innenrikspolitisk splittet og diplomatisk isolert Frankrike, som hadde mistet sin eneste allierte på kontinentet etter at Polen ble slått, rammet av oppgitthet. Franskmennene var dessuten seg innsirklet av en truende konstellasjon som samlet de territoriene som mange hundre år tidligere hadde utgjort kjernen i habsburgernes innsirkling av det franske kongeriket – Tyskland, Spania og Italia.

 

Tysklands erobring av Frankrike i mai 1940 etter 40 dager med kamp og fem års okkupasjon av landet utgjorde et nederlag som franskmennene ennå ikke er kommet over. 120.000 franske soldater var drept, 250.000 var såret og 1, 8 million var tatt til fange. For tyskerne betydde seieren i 1940 at arvefienden som så ofte hadde arbeidet for splittelsen eller undergangen av Tyskland, ikke lenger kunne hindre at Tyskland ble en kontinental stormakt. [lxxx] Våpenhvilen ble undertegnet 22. juni 1940, presist på det sted der Tyskland i 1918 selv hadde måttet overgi seg. Frankrike skulle reduseres til en jordbruksnasjon og et mannskapsreservoar for Tysklands krigsindustri. Økonomisk var okkupasjonskostnadene enorme, rundt 400 millioner franc daglig. Frankrike ble delt i fire soner, og regjeringen måtte flytte til Vichy. [lxxxi] Nederlaget bekreftet en konstant dimensjon i fransk historie; hver gang franskmennene har vært rystet av krig, har landet skiftet politisk regime. Den tredje republikk ble avskaffet og avløst av et nazivennlig regime ledet av marskalk Pétain. Dette regimes nyetablerte ”moralsk orden” skulle bygge opp landets krefter etter det som mange oppfattet som et mangeårig moralsk forfall. Frankrike måtte i en slik sammenheng finne sin beskjedne plass i en ny europeisk orden som var sentrert rundt Det tredje rikes makt og ideologi. Et politisk samarbeid med okkupantmakten ble antatt å skulle styrke landets handlefrihet og eventuelt sette landet i en mer gunstig stilling etter en forventet tysk seier.

 

Motstandsbevegelsens kamp mot Vichy-regimet og okkupasjonsmakten, og franske styrkers deltagelse i Entente-maktenes koalisjon mot Hitler-Tyskland snudde en utvikling som kunne ha resultert i at Frankrike hadde opphørt som både global og europeisk makt etter 2. verdenskrig. I denne sammenheng spilte franske kolonier en avgjørende rolle.[lxxxii] Frankrike kom ut av 2. verdenskrig med både sin territoriale integritet og sitt imperium i behold, dvs. en global innflytelse. Gaston Monnerville, som var medlem av nasjonalforsamlingen, fastslo i mai 1944 at ” Frankrike alene hadde bare vært et land som var blitt befridd. Takket være sitt imperium er landet blant seiersmaktene”. Frankrikes stilling etter 2. verdenskrig overgikk alle forventninger, når man vet at USAs president Roosevelt lenge vurderte å overta franske kolonier etter krigen og etablere en amerikansk administrasjonsmakt i Frankrike.[lxxxiii] Likevel var franskmennenes mulighet for å påvirke utformingen av det europeiske systemet etter de alliertes seier og Tysklands kollaps adskillig redusert i forhold til 1919. Det fikk følger både for den øvrige fredsløsningen – bl.a. ble de Gaulle invitert verken til Yalta eller til Potsdam-konferansen i henholdsvis februar og august 1945 – og for franske muligheter til å påvirke etableringen av et nytt regime i Tyskland. De Gaulles opprinnelige plan var i høyeste grad preget av landets tradisjonelle politikk mot habsburgerne. Han så for seg en løsning hvor Det tyske riket skulle oppløses eller deles i flere tyske enheter, samtidig som grensen i Nord-Øst Frankrike skulle sikres ved at Frankrike fikk kontroll over Rhinen. [lxxxiv]
I tillegg skulle en rekke allianser, inngått mellom Frankrike og andre allierte, sørge for en effektiv innringning av den framtidig tysk stat. Franskmennene undertegnet bl.a. en fransk-russisk pakt i 1944 og en fransk-britisk pakt i 1947. Lederne ønsket også å nøytralisere Tysklands økonomiske potensiale ved å løsrive Rhinens vestre bredde og Ruhr-området fra Tyskland. De Gaulle kjempet for at Frankrike fikk status som okkupasjonsmakt både i Tyskland og i Østerrike. I mars 1945 ga han general de Lattre de Tassigny ordre om å krysse Rhinen ”med alle mulige midler” for å okkupere Stuttgart. Potsdam-konferansen ga franskmennene 20% av de tyske krigserstatninger og retten til å okkupere deler av landet.
Det siste målet fra fransk side var å redusere Tysklands plass i det framtidige Europa ved å flytte dets tyngdepunkt vekk fra Sentral-Europa. De Gaulle vurderte dannelsen av økonomiske samarbeidsformer for Vest-Europa som enten skulle være sentrert rundt Frankrike og Benelux-landene, eller basert på et britisk-fransk kondominium. Han sammenfattet ulike scenarier i et forslag om en europeisk økonomisk union som skulle bygges ut langs aksene Kanalen, Rhinen og Middelhavet, og med tette forbindelser til Afrika og Midtøsten.[lxxxv] Et slikt system ville ha marginalisert Tyskland og gitt Frankrike og Storbritannia stor innflytelse både i Europa og globalt.

 

”Dessverre” for franskmennene, ble oppfatningen av et Tyskland som en potensiell trussel raskt avløst av en ny konfrontasjon mellom øst og vest. Dette fikk interne og eksterne følger for Frankrike.
Internt ble det politiske landskapet splittet mellom kommunistene, som ved valget i oktober 1945 ble landets største parti med 26% av stemmene, og de antikommunistiske krefter. Kommunistenes tyngde skapte frykt blant seiersmaktene for at Frankrike, på linje med Tsjekkoslovakia, skulle bli utsatt for et kommunistisk statskupp.[lxxxvi]
Eksternt ble gårsdagens fiende raskt ansett av de allierte som den fremste forsvarslinje mot Sovjetunionens forventede ekspansjon. I mars 1947 undertegnet franskmennene og britene en bilateral traktat mot enhver ny tysk trussel (såkalt Dunkerque-traktaten). Denne traktat ble utvidet til Benelux-landene året etter, og dens mandat ble endret. Den nye Brussel-traktaten (forløper av Vestunionen) forpliktet nå medlemslandene til å takle enhver militær trussel mot Europa. Kampen mot kommunismen internt i Frankrike og Sovjet-kommunismens eksterne spredning, tvang dessuten franskmennene til å søke en mest mulig bindende forsvarsallianse med USA. I mars 1948 oppfordret den franske statsminister Bidault den amerikanske utenriksminister Marshall om å styrke samarbeidet mellom Europa og USA på det politiske og det militære plan. Prosessen førte til undertegnelsen av NATO-traktaten av 1949 mellom vesteuropeerne og USA og Canada. I 1954-55 ble Tyskland tatt opp både i det nystiftede Vestunionen og i NATO. I den nye geopolitiske orden var Frankrikes stilling dermed redusert til å bli en sentral del av en vestlig integrert militær allianse mot verdenskommunismen, under USAs lederskap. Det fikk følger for landets stilling som kolonimakt. De franske lederes bestrebelser for at landet skulle sikre sine globale interesser via dets faste medlemskap i FNs sikkerhetsråd, og den politiske tyngde som franske kolonier ga franskmennene, ble i økende grad preget av kampen mot den sovjetiske ekspansjon. Frankrikes krig i Indokina og den voksende uroen i Maghreb-landene krevde omfattende materielle ressurser, som gikk utover landets reelle evne, i en situasjon hvor landet fortsatt befant seg i en gjenreisningsperiode etter krigen og mottok Marshall-hjelp.[lxxxvii]

 

Frankrike gjennom Europa (dvs. den europeiske integrasjonsprosess)

 

På 1950-tallet stod Frankrike overfor et alvorlig dilemma. Landet slet med både å være en europeisk makt og en kolonimakt. Mens enkelte sentrale aktører var overbevist om at landets eneste håp fremdeles lå i Afrika, påpekte andre behovet for at Frankrike kvittet seg med deler av sitt imperium for å utforme en tyngre rolle i Den kalde krigs nye europeisk system.[lxxxviii] Okkupasjonen og frigjøringskampen hadde dessuten skapt et innenrikspolitisk landskap som var dypt splittet mellom henholdsvis støtten til, og motstanden mot Moskva. Etter krigen var det en allmenn forståelse fra ledernes side om at den sosiale freden best kunne sikres ved at landet ikke inngikk en formell allianse verken med USA eller Sovjet. Dessuten hadde franske ønsker for etterkrigens Europa bare blitt delvis oppfylt.
Franskmennene fikk utdelt en okkupasjonssone i Tyskland takket være britisk støtte, et sete i kontrollkommisjonen for Tyskland, og et fast sete i FN. Til gjengjeld fikk de ikke gjennomslag for sitt ønske om en oppsplitting av Tyskland i mange små enheter og overtagelsen av Saar, og heller ikke for internasjonaliseringen av den tyske stålindustri eller for en økonomisk union med britene. Denne erkjennelsen oppfordret Den fjerde republikks ledere (Bidault, Blum, Mayer, Mendès-France, Mollet, Monnet, Pleven og Schuman) til å skifte strategi uten kanskje å skifte mål.
De ulike forslagene om sektoriell integrasjon som ble fremmet på denne tiden på overnasjonalt plan som f.eks. Det europeiske kull- og stålfellesskap, Europahæren eller Det europeiske atomenergifellesskap, eller av mer blandet karakter som EF, tok sikte til å fremkynde Vest-Europas gjenoppbygging, redusere avhengigheten overfor supermaktene, samt å sikre Frankrike en fortsatt lederrolle i Vest-Europa.[lxxxix] En ny fransk ”euroaktivisme” innså behovet for å etablere nye relasjoner til Tyskland, men også i høyeste grad til faren for at Tysklands gjenoppbygging og opprustning skulle foregå utenfor fransk kontroll. Et mer integrert ”kontinentalt” samarbeid kunne således vær en motvekt til en situasjon hvor de euroatlantiske institusjonene ble dominert av anglosakserne, inklusive forslag om fusjon av NATO og OEEC, samarbeidsorganisasjonen for de vesteuropeiske land som deltok i Marshall-planen, og som senere ble til OECD (Organisasjon for økonomisk samarbeid og utvikling).

 

Franskmennene hadde varierende hell med sin strategi. Den fjerde republikks styrke var først og fremst å omdefinere forholdet mellom Frankrike og Tyskland med økt fokusering på multilateralisme kort tid etter krigens slutt. Dette skritt skapte også nye rammer for et omfattende samarbeid med andre vesteuropeiske land. Men samarbeidets omfang, som i starten av 50-årene hadde et overnasjonalt preg, ble etter hvert redusert pga. franskmennenes nøling i valget mellom to muligheter : en europeisk integrasjon, som man fryktet man ikke lenger kunne kontrollere og som kunne føre til tapt suverenitet og svekket global innflytelse, og et transatlantisk samarbeid, som Frankrike ville lede sammen med britene og amerikanerne.[xc] Likeledes klarte ikke de franske initiativene å demme opp for en rask tysk opprustning innen NATO-rammen som følge av Korea-krigen og det franske parlaments beslutning om å ikke ratifisere planen om europahæren i 1954.[xci]
I den andre delen av 1950-årene ble flere forutsetninger for Frankrikes framtidige maktposisjon i og utenfor Europa avklart. Den fjerde republikks ledere, med Mendès-France i spissen, innledet avkoloniseringen med tilbaketrekningen fra Indokina etter nederlaget i Dien Bien Phu i mars 1954 og undertegnelsen av fredsslutningen i Geneve i juli samme år. I 1956 ble Marokko og Tunisia uavhengige. Krigen i Algerie utfordret derimot Frankrikes stabilitet og økonomi, og resulterte i de Gaulles retur til makten og opprettelsen av Den femte republikk i 1958. Supermaktenes holdning til Indokina og Algerie-krigen og til den fransk-britiske ekspedisjon i Suez i 1956, viste tydelig at Frankrike ikke lenger var ansett som en tung global aktør. Denne utvikling forsterket franske politikeres frustrasjon overfor landets tap av innflytelse. Den styrket deres overbevisning om at et fransk lederskap i Vest-Europa i forståelse med Vest-Tyskland (Kull- og stålunionen, Euratom og EF) og med sterke økonomiske bånd til Afrika, var den beste måten å sikre landets grunnleggende interesser på. Dette kunne også skape et tredje maktsenter ved siden av supermaktene, selv om prisen for dette valget var en voksende avstand til britene, noe ingen fransk politiker på det tidspunktet ønsket, og samtidig, avstand til USA.[xcii]

 

De Gaulles maktovertagelse og lange regjeringstid (1958-69) markerte slutten på de siste illusjoner fra fransk side. Den ene illusjon var at Frankrike fremdeles kunne være en global makt dersom de franske koloniene under Union française ble omgjort til en løsere form for sameksistens, på lik linje med britenes Commonwealth. Etter å ha vurdert både føderale og konføderale løsninger presenterte de Gaulle i 1958 et forslag om etableringen av et Fellesskap (Communauté) mellom metropolen og koloniene. Systemet ga koloniene indre selvstyre og frivillig utmeldelsesrett gjennom avstemning, mens Fellesskapets øverste organer (president, utøvende komite og senat) fikk ansvar for bl.a. forsvar, økonomi og finans, utenrikspolitikk, utdanning og transport. Fellesskapet overlevde i 18 måneder. De Gaulle ble dets første og siste president. I løpet av 1959-60 ble koloniene selvstendige, og Union française ble avløst av et langt løsere samarbeid som fremdeles eksisterer (såkalt Coopération). Dermed forsvant drømmen om en fransk stormaktsposisjon basert på to pilarer : Union française og Frankrikes sentrale rolle i den europeiske integrasjonsprosess.[xciii]
De Gaulles andre illusjon var at USA og Storbritannia ville anerkjenne Frankrikes stilling som kolonimakt og leder i det kontinentale Vest-Europa, og at dette ville resultere i en ny maktfordeling innenfor NATO mellom de tre vestlige stormaktene. De Gaulle vurderte NATO som strategisk sett for begrenset, og som politisk for integrert, og han ville i stedet flytte maktsenteret ut av de militære strukturene og inn i den politiske sfæren. Hans målsetting var altså ikke å etablere et formelt direktorat mellom USA, Storbritannia og Frankrike, men heller å opprette permanente og uformelle konsultasjoner mellom de tre landene som skulle organisere ledelsen av Den frie verden.[xciv] Anglosaksernes motstand mot å innfri generalens krav ledet de Gaulle over til å føre en politikk med to hoveddimensjoner. Den interne dimensjonen vektla stabilisering av landets politiske styresystem, med bl.a. innføringen av Den femte republikk, og gjenreising av dets økonomiske potensial gjennom tilblivelse av store industrigrupper, statens overtagelse av økonomiske nøkkelsektorer og styrking av den franske valutaen. Den eksterne dimensjonen prioriterte en størst mulig grad av selvstendighet i forhold til blokkpolitikken og NATO. De Gaulles reiser til Sovjetunionen i 1966, Polen i 1967 og Romania i 1968, hans uttreden av NATOs integrerte forsvar i 1966 og videreutvikling av en fransk A- og H-bomben mellom 1960 og 1968 var viktige uttrykk for denne linjen.[xcv] Videre prioriterte de Gaulle et fransk lederskap hva angikk de ulike samarbeidsformene mellom vest europeerne, og en mer selvstendig valutapolitikk i forhold til USA.[xcvi]

 

Sett i et slikt perspektiv tyder mye på at de Gaulle betraktet integrasjonsprosessen primært som et passende verktøy både for å modernisere landets økonomi og å realisere tilnærmingspolitikken til Tyskland, men også for å bygge opp et forsvarspolitisk samarbeid i Vest-Europa som på lengre sikt ville kunne balansere anglosaksernes dominans i NATO.[xcvii] Generalens dilemma var å konkretisere en slik allianse uten å måtte gi særlige konsesjoner på det politiske plan i EF, dvs. uten å oppfylle tyskernes overnasjonale ønsker. Disse to hensyn: maktbalanse i forhold til et anglosaksisk dominert NATO og skepsis til enhver utvikling av EF i overnasjonal retning, fikk ham til å foreslå i 1961 opprettelsen av en politisk union mellom EF-landene i form av et rent europeisk alternativ til NATO (Foucher-planen).[xcviii]Da dette mislyktes, foreslo han etableringen av en ren bilateral allianse med Tyskland (Elysée-traktaten, undertegnet i januar 1963). Målsettingen med både Foucher-planen og Elysée-traktaten var klar. Vest-Europa skulle etableres som en mer selvstendig aktør ved siden av USA og Sovjetunionen, og kjernen i denne prosessen skulle være et sterkt Frankrike, som var ferdig med avkoloniseringen og som var blitt en atommakt, og den fransk-tyske aksen.[xcix]

 

De Gaulle utviklet slikt flere sentrale premisser for Frankrikes utenriks- og europapolitikk under sin regjeringsperiode, som fremdeles kan gjenkjennes. Disse premisser omfattet Frankrikes evne som ”selvstendig” aktør, tuftet på en allsidig utenrikspolitikk og en autonom kjernefysisk avskrekking, bruken av EFs integrasjon som redskap for forsoning med Tyskland og planen om å styrke Vest-Europa som en stormakt ved siden av USA og Sovjetunionen. Samtidig benyttet han Frankrikes europapolitikk som katalysator for fransk innflytelse i Europa. Denne gaullistiske arv har vært et fundament for alle franske ledere etter de Gaulle. Derimot ble noen av Generalens grunnlegende trekk for landets europapolitikk utfordret kun et par år etter hans avgang. For det første, åpnet hans etterfølger Georges Pompidou for et britisk medlemskap i EF i 1973 ut fra to hensyn: å konsolidere i EF i en situasjon hvor det internasjonale valutasystemet var ustabilt samt å unngå at Fellesskapet skulle utvikle seg i overnasjonal retning.[c] For det andre førte utviklingen i Vest-Tyskland til at landet, som i løpet av 1960-tallet hadde styrket sin posisjon som økonomisk stormakt i og utenfor Europa, også definerte en langt mer selvstendig utenrikspolitikk overfor Øst Europa og Sovjetunionen (kansler Willy Brandts Ostpolitikk). Et britisk medlemskap i EF hadde i denne sammenheng også stor betydning for franskmennenes evne til å balansere vest-tyskernes økende innflytelse innad i EF og mer generelt i det europeiske diplomatiet.

 

Den generelle tøværsperioden som preget forholdet mellom USA og Sovjetunionen på 1970-tallet ga etter hvert mindre spillerom for franske muligheter til å opptre som et selvstendig alternativ mellom blokkene, slik de Gaulle hadde gjort på 1960-tallet. Men det var først på begynnelsen av 1990-tallet at denne opsjonen forsvant totalt. Det skyldes at to sentrale forhold for Frankrikes plass i og utenfor Europa endret seg radikalt. Det første forholdet var relasjonen mellom Frankrike og USA. Det andre forholdet berørte forbindelsen mellom Frankrike og Tyskland

 

Frankrike og USA

 

I 1990 så det ut som om USA i stor grad ville kunne levere premissene for den politiske orden. Dette kunne få konsekvenser for Frankrike i Europa. Denne situasjonen førte til at franske ledere ønsket å demme opp mot amerikanernes innflytelse i og utenfor Europa. Dette ønsket var ingen nyhet fra fransk side. Allerede mot slutten av 1960-tallet advarte en fransk forfatter mot at den amerikanske industrien i Europa kunne bli verdens tredje største industrielle stormakt etter selv USA og Sovjetunionen innen tyve år hvis ikke europeerne styrket den europeiske integrasjonen.[ci] Denne spådom ble ikke realisert. Ved hjelp av den europeiske integrasjonen klarte europeerne tvert imot å snu denne trenden i løpet av 20 år, og EF ble en betydelig økonomisk og finansiell aktør. I 1999 utgjorde f.eks. EUs andel av OECDs totale produksjon 38%, mot 32% for USA. EU utgjorde 20,9% av den internasjonale handel, mot 19,6% for USA. Gjennomføringen av EUs økonomiske og monetære union (ØMU) og innføringen av euroen representerer nok en suksess for franskmennenes strategi om å øke EUs økonomiske tyngde og selvstendighet i forhold til USA, vel og merke dersom den europeiske valutaen på lengre sikt klarer å konkurrere med både dollar og yen. Mitterrand talte i sin tid om “et sterkt Frankrike i et sterkt Europa”, som kunne forsvare seg mot ytre aggresjon, handels- og økonomisk aggresjon. Han refererte da til konflikten mellom Frankrike og USA i GATT-forhandlingene under Uruguay-runden.

 

Man må imidlertid erkjenne at EUs økonomiske kraft hittil ikke har kunnet vise til noen tilvarende styrke på det politiske plan internasjonalt sett. USAs internasjonale lederposisjon ble betydelig styrket etter at den sovjetiske motparten ble oppløst. Frankrikes utenriksminister Hubert Védrine beskrev i 2000 det nye internasjonale systemet som et system hvor han skilte mellom dagens USA på den ene side, en hypermakt i en unipolar verden, som dominerer økonomisk, teknologisk og kulturelt, forsvars- og valutapolitisk, og på den andre side, noen få makter med global innflytelse (Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Russland, Kina, Japan og India).[cii] USAs enestående stilling gjør det mulig for amerikanerne å forene en unilateral maktutøvelse, herunder kontrollen over verdens hav, med et alliansesystem som de selv leder og som strekker seg over hele kloden. NATO har siden opprettelsen vært USAs fremste instrument for landets innflytelse i Vest-Europa, et instrument som gjorde USA til en de facto europeisk makt.[ciii]

 

Etter blokkavviklingen førte imidlertid bortfallet av det gamle trusselbildet og USAs ønske om å beholde en maktposisjon i Europa, til forsøk på å utvide NATOs rolle fra å være en militær allianse med betydelig sikkerhetspolitisk innhold til å i økende grad bli en sikkerhetspolitisk allianse, med vekt på rollen som sentralt konsultasjonsforum mellom europeere og nord amerikanere og med oppgaver relatert til de nye utfordringer for den kollektive sikkerheten, herunder fredsbevaring og ”out of area” operasjoner. Paris var på sin side skeptisk til enhver utvikling av NATO som samtidig ikke førte til en omdefinering av det politiske forholdet mellom USA og EU.[civ] Denne franske prioritering førte dets ledere til å støtte oppbyggingen av det som kunne sees som konkurrerende strukturer til NATO eller ideen om en todeling av alliansen mellom en europeisk og en nord-amerikansk pilar.

 

Den fransk-amerikanske striden om lederskap i Europa pågår fortsatt. I desember 1998 ble britene og franskmenn enige i Saint-Malo om at EU-landene måtte ha militære kapasiteter for å kunne ta seg av fredsbevarende operasjoner på lav skala. Denne prosessen førte til tilblivelsen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) i perioden 1998-2000. Bakgrunnen for ESDP var europeernes manglende evne til å løse regionale kriser alene på Balkan på 1990-tallet. I 1999 vedtok EU-landene å etablere permanente militære strukturer for å sikre europeisk kontroll og strategisk krisestyring, samt å opprette en utrykingsstyrke på bl.a. 60.000 mann innen en tre års periode. De forsvarspolitiske strukturene ble integrert i EUs traktatrammeverk i desember 2000. Utrykningsstyrken ble på sin side erklært operativ under Læken-toppmøtet i desember 2001.

 

I tillegg skal EU innen 2003 kunne disponere en politistyrke på 5000 personer. Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk er sammen med euroen Frankrikes viktigste prosjekt for EU. Et EU med forsvarspolitiske evner vil kunne øke Unionens globale maktstilling og gjøre EU-landene mindre avhengig av NATO, slik at USAs innpass i Europa via NATO blir bedre balansert. I praksis er situasjonen mer problematisk hva angår franskmennenes og EUs ønske om å styrke sin militære evne. Det skyldes avstanden mellom ledernes ambisjoner for ESDP, og den reelle utviklingen av EU-landenes forsvarsbudsjetter. Lite tyder på noen sterk økning i umiddelbar framtid. Videre har USA styrket sin globale stilling betraktelig det siste året. I dag bygger USA opp diplomatiske eller militære koalisjoner for å vinne kriger som blir godtatt av et flertall land og som samtidig tjener USAs geostrategiske interesser. Det langsiktige utfall av USAs nåværende globale krig mot ”hyperterrorismen” er fortsatt vanskelig å forutse. Men etter alt å dømme vil USAs militære seier i Afghanistan kunne styrke landets globale posisjon ytterligere, og vil kunne føre til et tilsvarende større press på europeernes politiske vilje og økonomiske evner til å realisere ESDPs målsettinger.

 

Frankrike og Tyskland

 

Det andre forholdet som endret seg var Tysklands gjenforening, som reduserte den franske tyngde i Europa og i Tyskland. Det gamle EF var ofte blitt omtalt som et dyr med ”et fransk hode og tyske bein”. Situasjonen avspeilte et ubalanseforhold mellom et delt Tyskland som ikke var atommakt, og et suverent Frankrike som hadde fast sete i FNs sikkerhetsråd og egen kjernefysisk avskrekking. Begivenhetene i 1989-90 forryktet maktforhold mellom de to landene totalt. Franske ledere fryktet at det nye Tyskland, med over 80 millioner innbyggere, sin økonomiske styrke og sin sterke valuta, ville forsøke å heve seg over Frankrike for å overta EUs ledelse, eller at Tyskland skulle fristes til å melde seg ut av EF.[cv] Uvissheten rundt gjenforeningen førte president Mitterrand i første omgang til å prøve, enten alene eller sammen med Margaret Thatcher, å styre i størst mulig grad Tysklands gjenforening. I desember 1989 reiste Mitterrand til DDR for å undersøke muligheten for å utsette den tyske gjenforeningsprosess ved å antyde en slags fransk beskyttelse til en østtysk stat som ville kunne bli demokratisk. Samme måned reiste han til Kiev for å undersøke sovjetrussernes syn på tanken om en tysk gjenforening. På begge punkter tok den franske presidenten feil. DDR var døende. Valgene som ble avviklet få måneder senere fra tysk side, viste en omfattende folkelig tilslutning til gjenforeningen. Frankrike og Storbritannia stod dessuten samlet på KSSE-møtet i Ottawa i februar 1990 (såkalt 2+4 samtalene) mellom de to tyske statene og seiersmaktene fra 2. verdenskrig for å prøve å bevare flest mulig elementer av firemaktsrettighetene. En slik organisering ville innebære at de fire seiersmaktene først skulle enes om en løsning seg imellom, før tyskerne ble trukket inn i forhandlingene. Slik gikk det ikke. Vest-Tyskland definerte langt på vei alene både tempo og innhold i samlingen, i forståelse med USA og Sovjetunionen.[cvi]

 

Fra da av slo franske ledere over til en strategi som kombinerte en forankring av Tyskland i den europeiske integrasjonen med en oppdemning av tyskernes stilling. To sentrale elementer i denne strategien har vært valutaunionen (ØMU) og forsvarspolitikken.
Mens Tyskland i 1989 definerte formen og tempoet for sin gjenforening med diplomatisk støtte fra USA og Sovjet, koblet Mitterrand EFs integrasjon til gjenforeningen. På EF-toppmøtet i desember 1989 ga europeiske ledere sin støtte til gjenforeningsprosessen dersom den ikke hindret eller reduserte tempoet i EFs integrasjon. Tysklands gjenforening skulle dermed underordnes både prosessene i EF og i særdeleshet en kommende monetær union. Fordelen med en slik valutaunion var klar for franskmennene. Den skulle rette opp en ugunstig situasjon som Det europeiske valutasystem og nasjonale valg hadde skapt i 70-årene, dvs. et tysk valutahegemoni i Europa og en fransk valutapolitikk som kronisk svekket Frankrike.[cvii] Denne overlegenheten skulle neddempes gjennom opprettelse av en europeisk sentralbank som skulle styre EFs monetære politikk. Maastricht-traktaten, dvs. det franske presset for å framskynde utviklingen av Det indre marked uten og et forpliktende politisk samarbeid, ikke minst for valutapolitikk, var dermed et svar på Tysklands samling.[cviii] Det var også av vital betydning for Paris at ØMU ble gjennomført med så mange land som mulig for å unngå en face à face med Tyskland, og for å unngå at Frankrike havnet i en pengeunion som ville være et annet navn for den eksisterende D-mark sonen.[cix] Dette kulminerte i stridene som pågikk i årene 1994-98 om EU-landenes evne til å oppfylle Maastrichts konvergenskrav for ØMU (tyskernes strenge økonomiske tolkning av kravene mot franskmennenes mer politiske tolkning) og om etableringen av en hard kjerne i EU ut fra landenes deltagelse i valutaunionen.[cx] Innføringen av euroen som kontant pengeenhet fra 1. januar 2002 i dens nåværende form, har dermed langt større betydning for Frankrike enn bare den rene konkretisering av Monnets og Schumans gamle idealer for den europeiske integrasjonen. En stor og vestlig forankret ØMU skal etter fransk syn forhindre både muligheten for en eventuell tysk dreining østover og dannelsen av en ny tyskdominert valutasone i et utvidet EU.[cxi]

 

Franskmennenes oppdemmingsstrategi overfor Tyskland forsøkte å kombinere oppbyggingen av en europeisk forsvarsidentitet på grunnlag av den tysk-franske aksen, hvor Frankrike ville få sentral stilling, med en omorganisering av NATO som de facto ville redusere USAs tyngde i Europa. Denne målsettingen, som har vært en konstant faktor i Frankrikes etterkrigshistorie, har alltid mislykkes, bl.a. fordi et slikt prosjekt ville tvinge tyskerne til å omprioritere sitt spesielle forhold til USA.[cxii] Maastricht-traktatens vage formulering av EUs framtidige forsvarsrolle var intet unntak. Det var et kompromiss mellom Paris, som ønsket å etablere et europeisk forsvar som var basert på en Vestunion som var blitt EUs væpnede arm (juridisk uavhengig av NATO), og Tysklands ønske om etablering av en europeisk pilar i NATO, mens britene førte det franskmennene anså å være en systematisk obstruksjonspolitikk. 1990-årene ble følgelig markert av en tysk-amerikansk konvergens mht. NATOs rolle og plass i Europa.[cxiii] Denne konvergens ble materialisert gjennom NATOs østutvidelse og Alliansens nye kommandostruktur.[cxiv] Samtidig viste Balkan-krigene at europeernes forsvarspolitiske rolle trolig kom til å utspille seg innenfor de rammene som NATOs europeiske pilar åpnet for. Dette i en situasjon hvor Frankrikes tilnærming til Alliansen var et faktum men hvor de politiske forholdene ikke var tilrettelagt for landets retur i NATOs integrerte militære strukturer.

 

Denne debatten fikk en ny giv høsten 1998 etter at britene gikk med på å konkretisere Saint-Malo erklæringen. For Paris har denne utvikling ikke bare betydd oppfyllelsen av en gammel drøm om å gi EU en militær berettigelse. Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk som munnet ut fra Saint-Malo er i høyeste grad en EU-sentrert prosess som USA ikke har direkte noen styring over, en prosess for franskmenn og briter har kommet nærmere hverandre, og til slutt en prosess hvor tyskerne i utangspunktet ikke har stått sentralt. Franske ledere håper at ESDP-dynamikken vil føre til at tyske ledere distanserer seg mer fra USA, samtidig som de selv får anledning til å formalisere sitt nye nære forhold til britene. ØMU og ESDP representerer altså to sentrale svar på franske utfordringer overfor det nye Tyskland. Begge gir Frankrike en hovedrolle i kjerneområder for EUs framtid, øker EUs selvstendighet vis à vis USA, og representerer en form for svar på Tysklands tyngde i EU. Disse faktorene gir franskmennene i utangspunktet fortsatt mulighet til å kunne påvirke EUs utvikling i ønsket retning.

 

Frankrikes utfordringer i dagens EU

 

Franske ledere har tradisjonelt foretrukket mellomstatlige løsninger for EF/EUs integrasjonsprosess, framfor rent overnasjonale modeller. Det utelukker ikke at det alltid har eksistert føderalister i landets politiske elite eller at en overnasjonal integrasjon i enkelte sektorer kunne være en opsjon når dette tjente nasjonale interesser.[cxv] Ellers prioriterer den franske integrasjonsmodellen et EU som får stadig mer handlekraft på stadig flere områder, men som beholder ”svake” overnasjonale institusjoner, dvs. at man beholder mest mulig nasjonal handlefrihet. Denne målsetting stod sentralt allerede i de Gaulles visjon av EF konkretisert gjennom forslaget om en politisk integrasjon, slik den var formulert i Foucher-planen. Denne visjonen fikk en ny berettigelse med Tysklands gjenforening og med debatten om ratifiseringen av Maastricht-traktaten i 1992. Debatten avslørte både en dyp identitetskrise i den franske opinionen, som for først gang var konsultert i europaspørsmålet, og en klar skepsis mht. ytterligere suverenitetsavståelser. Det skyldtes bla. oppfatningen av at den europeiske integrasjonsprosessen var blitt et verktøy for stadig mer liberalisering, noe som truet den tradisjonelle franske velferdsmodell med et sterkt statlig engasjement i næringslivet slik Den 5. republikk hadde bygd dette opp etter krigen. Integrasjonsprosessen var også betraktet som en trussel mot den sentraliserte nasjonalstat, som Revolusjonens jakobinisme representerte, og som franskmennene fortsatt er sterkt bundet til. Endelig ble EUs videre fordypning ansett som en trussel mot republikkens kulturelle homogenitet, som allerede var utfordret av en nasjonal desentraliseringsprosess og av den amerikanske kulturelle påvirkning. En annen faktor som styrket opinionens mistro, og som allerede har vært nevnt, var frykten for at Frankrike skulle måtte underkaste seg et tysk lederskap i EU. Denne utvikling førte til at de politiske ledernes tidligere ”visjonære” holdning til integrasjonsprosessen, ble avløst av en langt større pragmatisme.[cxvi]

 

Franskmennenes nye pragmatisme mht. EU, eller eurorealisme, møter i dag flere konkrete utfordringer mht. muligheten for å realisere sine ambisjoner om ”Europe-puissance”. For det første, får deres ambisjon om å bygge et EU som en motmakt til USA en kjølig mottagelse i flere EU-land som er skeptiske til ideen om et EU som ville kunne medføre en svekkelse av båndene til USA. Dette kommer bl.a. til uttrykk mht. forsvarspolitikken. Den ”atlantiske” dreiningen vil trolig øke i omfang etter at søkerlandene fra Øst og Sentral Europa, hvorav tre allerede er NATO-medlemmer og flere er på vei inn i Alliansen, blir tatt opp i EU. Det er heller ingen begeistring blant mindre land for et EU som ville utvikle seg i retning av et ”direktorat” dominert av store land, noe som ideen om ”Europe-puissance” etter mellomstatlig mønster kunne legge opp til.
For det andre, er det usikkert om Europe-puissance kan realiseres uten at presset for ytterligere suverenitetsavståelser øker, og uten at EUs identitet avklares nærmere. Et omstridt spørsmål er om en mellomstatlig beslutningsstruktur med 27 land i det hele tatt kan bli handlekraftig, eller om man ikke burde innføre mer overnasjonalitet for å styrke EU på områder som fortsatt ligger under landenes suverenitet. Statsminister Jospin ga i mai 2001 uttrykk for sin preferanse for et EU som er: ”… en union av nasjoner, som ikke er nasjonens fornektelse men tvert imot dens forlengelse og dens fordypning”. President Chirac gikk i samme spor da han i Tysklands forbundsdag 21. juni 2000 påpekte at: ”…det ville være utenkelig å se for seg tilblivelsen av én overnasjonal europeisk stat som ville erstatte våre nasjonalstater og markere deres bortgang som aktører i den internasjonale scenen”.[cxvii] Men han tilføyet at, det å tenke seg nasjonenes bortgang var: ”… like absurd som å nekte å godta at disse nasjonene allerede har valgt å utøve deler av sin suverenitet sammen fordi dette er i deres interesse”. Slike formuleringer viser at overnasjonaliteten som hovedmodell for EUs framtid i bunn og grunn forkastes av franske ledere, men også at grensen mellom mellomstatlighet og overnasjonalitet blir stadig mer porøs.
For det tredje, vil Europe-puissance, slik franskmennene ser det, kunne bli vanskelig å konkretisere dersom flere utvidelser av EU kom til å skade Unionens fordypning. Et slikt perspektiv vekker til live franskmennenes verste mareritt : en utvanning av EU, som følge av stans i fordypningen pga. institusjonell lammelse, og en stor utvidelse av medlemskretsen. I 1990 var denne frykten i liten grad rettet mot østeuropeerne. Et raskt EF-medlemskap for disse landene fremstod da som hypotetisk. Man gikk heller inn for å prioritere en opptrapping av bilaterale samarbeidsformer mellom EF og disse land (fransk initiativ til opprettelsen av Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling, EBRD i mai 1990, med President Mitterrands tidligere rådgiver Jacques Attali som første direktør), samtidig som disse land skulle inkluderes i sikkerhetspolitiske strukturer som ikke utelukkende var dominert av USA (Mitterrands forslag om en europeisk konføderasjon i 1989 og 1991, Paris-charteret i november 1990, som gjorde Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) om til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og Balladurs stabilitetspakt for Sentral- og Øst-Europa i 1995).[cxviii]

 

Frykten for en gradvis utvanning av Fellesskapet var derimot fremtredende blant franske politikere i 1994 i anledning av utvidelsen med Østerrike, Sverige og Finland. Da prioriterte Frankrike EUs institusjonelle reform, framfor en utvidelse av EU. EFTA-utvidelsen fant likevel sted, mens reformen uteble. EUs første regjeringskonferanse med ambisjon om omfattende institusjonelle endringer, som ble avsluttet ved Amsterdam-toppmøtet, i 1997, ga ikke noen varig løsning mht. fordypningens videre form og tempo. I mellomtiden fikk utsiktene til en nokså rask innlemmelse av landene fra Øst- og Sentral-Europa stadig klarere betydning. Det førte allerede Frankrike, Italia og Belgia til å true med å nedlegge veto mot en eventuell østutvidelse dersom EU ikke ble reformert før denne fant sted. I Nice i desember 2000 samlet europeiske ledere seg for å drøfte de institusjonelle punktene som var igjen etter Amsterdam. Om reformene vil gjøre et utvidet EU mer handlekraftig enn før, er fortsatt et omstridt tema.[cxix]Alt i alt oppnådde franskmennene i Nice fire målsetninger: 1) De forhindret en eventuell valutakrise som kunne ha kommet etter en fiasko ved regjeringskonferansen 2000, og som ville ha forstyret lanseringen av euroen; 2) de fikk støtte for å styrke EU på områder som øker Unions legitimitet og tyngde (EUs charter for grunnleggende rettigheter, ESDP); 3) de konkretiserte østutvidelsen ved at søkerlandene ble tildelt hver sin kommisjonær, et antall stemmer i Ministerrådet og et antall parlamentarikere; 4) de avverget eller fikk utsatt en dreining av EUs institusjoner i overnasjonal retning. At Frankrike støttet f.eks. en løsning hvor de store landene oppga en EU-kommisjonær, kan tolkes som et ønske om å effektivisere EU-kommisjonen, men også som en svekkelse av Kommisjonen i forhold til Ministerrådet, der beslutninger tas mellomstatlig.[cxx] Det franske veto mot at Tyskland skulle få flest stemmer i Unionsrådet var dessuten et klart tegn på franskmennenes vilje til å fortsatt kunne blokkere eventuelle flertall mot seg når landene fra Sentral og Øst-Europa blir medlem. Hvorvidt franskmennene vil lykkes i så måte er høyst usikkert, pga. det kompliserte voteringssystemet. Nice-toppmøtet åpnet dessuten for at det skal holdes en ny regjeringskonferanse i 2004 der man igjen vil drøfte EUs institusjonelle arkitektur.

 

Franskmennenes arbeid for konsolidering av EU-systemet henger sammen med et ønske om å beholde mest mulig handlefrihet. I løpet av 1990-tallet har utrykkene mellomstatlighet, subsidiaritet og fleksibilitet blitt nøkkelord i fransk europapolitikk.[cxxi] Mellomstatlighet og subsidiaritet skal gi nasjonene mer vekt i EU ved at deler av EUs sentrale handlekraft overføres til statene eller bringes tilbake til det nasjonale plan (f.eks. gjennom økt innflytelse for de nasjonale parlamentene). Fleksibiliteten ansees som en pragmatisk løsning for å sikre EUs framtidige eksistens, av tre grunner:
For det første, skaper den et kompromiss mellom ulike syn på EUs integrasjon blant dagens medlemmer. Den gjør det mulig å utsette debatten om overnasjonalitet, samtidig som betydningen av mer konkrete samarbeidsformer på mellomstatlig nivå vektlegges, noe som de facto øker EUs dreining i mellomstatlig retning.[cxxii] For det andre, kan fleksibilitet være en forsvarsmekanisme mot forsøk på å svekke fordypningsprosessen. Som incitament for enkelte land til å støtte stadig mer samarbeid, skal fleksibiliteten helst gjelde bare på områder underlagt forsterket samarbeid. I det tilfellet går enkelte EU-land videre på et samarbeidsområde uten å stanses av ikke-deltagere. Fleksibilitet skal ikke true EUs felles regelverk, som dagens og framtidige EU-land fortsatt vil måtte føye seg etter. For det tredje, vil fleksibilitet skape en hierarkistisk rangering innad i EU, samt mellom gamle og nye EU-land. Hvilke arenaer som vil avgjøre til de ulike aktørers tyngde er kilde til en intens debatt i franske miljøer.

 

Enkelte integrasjonstilhengere som Valéry Giscard d’Estaing, Frankrikes tidligere president og nåværende president for det Konventet som skal utarbeide reformforslag til EUs neste regjeringskonferanse i 2004, anser styrkingen av samarbeidet i eurosonen som sentralt for å skape den nødvendige fleksibiliteten internt i EU, og samtidig eksternt mht. østutvidelsen. Giscard støtter dermed den tyske tilnærmingen til EU fra september 1994 slik denne forekommer i Schäuble-Lamers paper for CDU/CSU forbundsdagsgruppe, og som skulle gjøre ØMU til hovedinstrumentet for fleksibilitet.[cxxiii] Andre prioriterer dannelsen av én eller flere kjerner (ikke nødvendigvis med euroen som utgangspunkt), under betegnelsen ”gravitetssenter”, ”pionergrupper” eller ”avant-guarde”, ved at noen land skal gå videre på EUs nøkkelområder. Tidligere statsminister Balladurs forslag fra 1994 om ”variabel geometri” forutså en omorganisering av EU i tre sirkler, hvorav den innerste skulle bestå i et nært samarbeid mellom noen få medlemsland, avhengig av saken.[cxxiv] Dette konseptet var med i Chiracs tale til den tyske forbundsdag våren 2000, da han antydet at EUs framtidige kjerne måtte være forhåndsbestemt. Statsminister Jospin og europaminister Moscovici prioriterer på sin side, verken en tilnærming sentret på valutaunionen eller et kjernekonsept for den interne differensieringen i EU. To faktorer forklarer dette:
Et stort ØMU gjør at en indre differensiering i EU er mindre viktig enn dersom ØMU hadde omfattet kun fem eller seks land. Videre er nettopp det store ØMU en mindre homogen enhet der enighet om en politisk og økonomisk viderefordypning kan bli vanskelig å oppnå. Jospin og Moscovici ønsker dermed et system der det er den samme kjerne av land som vil inngå i de fleste områder for forsterket samarbeid.[cxxv] Tross ulike syn i Paris er det derimot enighet om at EU blir mindre monolittisk (alle land går i samme retning og i samme tempo) og stadig mer differensiert. Mht. østutvidelsen blir det overgangsperioder for å oppnå fullt medlemskap. Videre blir det sperringer som vil begrense en rask adgang til sentrale områder for å sikre at EUs integrasjon på lengre sikt ikke svekkes, og for at maktforholdet mellom de store EU-land ikke forrykes i fransk disfavør.

 

Frankrikes europapolitikk kan dermed sies å ha to dimensjoner: en inkluderende (konsolidering av EUs integrasjon) og en ekskluderende (formalisering av en viss intern og ekstern fleksibilitet).[cxxvi] Dagens franske støtte til en big bang løsning for utvidelsen, der alle søkerland blir EU-medlemmer samtidig, vil medføre en generalisering av fleksibiliteten. Denne visjonen av et EU som blir mer mellomstatlig og mer fleksibelt kritiseres for øvrig sterkt av franske føderalister, som vanskelig ser for seg at tredve land vil være i stand til å inngå konstruktive kompromissløsninger for EUs beste. De advarer mot en generell renasjonalisering og en fragmentering av EU, og påpeker at Europe-puissance i virkeligheten kun kan realiseres hvis man overfører til EU ansvarsområder som tradisjonelt har ligget under statens myndighet, og som representerer kjerne i nasjonalstaten.[cxxvii] Et forslag som vil kunne være et kompromiss mellom den nasjonale og den overnasjonale tilnærmingen, men som også ville være en utfordring for nasjonalstatenes suverenitet, ble lagt fram av Valéry Giscard d’Estaing under den franske debatten om ratifiseringen av Nice-traktaten i juni 2000. Han foreslo å kombinere hensynet til østutvidelsen med realiseringen av Europe-puissance ved å opprette to ulike institusjonelle rammer for fremtidens EU. Den første rammen ville være felles for alle EU-land, enten de er gamle eller nye. Der vil statene samarbeide på mellomstatlig basis og på bakgrunn av Det indre markedet, uten oppfordring om å gå lenger i politisk integrasjon. Den andre rammen ville være av mer overnasjonal art og vil kunne samle landene som ønsker å realisere en tettere integrasjon. Hvorvidt landene vil kunne havne i den første eller andre sirkelen, vil avhenge av deres evne og vilje.[cxxviii]

 

Konklusjon: Frankrikes maktkultur; fra nasjonal ambisjon til europeisk visjon

 

Franskmennenes europapolitikk baseres i dag på to sentrale begreper : selvstendighet og makt. Begge begreper er dypt forankret i landets historie. Å forbli en selvstendig aktør i størst mulig grad har både vært den mest stabile målsetting for franskmennenes utenrikspolitikk, og en grunnleggende faktor i deres identitetsdannelse. Selvstendighet måtte sikres i perioder hvor Frankrikes eksistens var truet av intern og ekstern påvirkning (fransk adel, pavedømmet), fare for territorial oppsplitting (hundreårskrigen, 1940-42) eller omringing (Plantagenêts Languedoc, habsburgernes Europa, det fascistiske Europa på 1930-tallet). Selvstendighetsutøvelsen begrunnet ofte en strategi som ble brukt for først gang under Ludvig XI mot franske fyrsters ambisjoner, og som kulminerte med Westfalen-freden i 1648 : ”Divide et impera” (splitt og hersk). Franske monarker måtte under enhver omstendighet sørge for at det ikke oppstod konkurrenter som kunne svekke deres handlingsfrihet. Denne politikk rettet seg spesielt, men ikke utelukkende, mot det sentrale Europa (habsburgerne, Tyskland 1919 og 1945). En annen form for selvstendighetsutøvelse var den lange perioden hvor Frankrike selv var dominerende i Europa (1648-1815). Da kunne franskmennene sette dagsorden for andre. På 1960-tallet pustet gaullismen nytt liv i denne tradisjonelle utenrikspolitikk gjennom avskrekkingsevnen som atombomben ga, og som skulle beskytte Frankrike mot enhver militær trussel både fra øst og vest.

 

”Selvstendighetskulturen” utgjør fremdeles en sentral faktor bak den franske skepsisen overfor tanken om at EU skal utvikle seg i overnasjonal retning og forklarer hvorfor franske prioriteringer for EU ofte kan være så selvmotsigende : for å gjøre EU mer handlekraftig må medlemslandene selv avgi en del av sin selvstendighet. Men det er også et faktum at selvstendighetsbegrepet har gjennomgått dype endringer pga. globaliseringen og EUs integrasjonsprosess. Begrepet tilhører ikke lenger utelukkende den nasjonale sfæren, men er nå blitt en sentral del i Frankrikes retorikk om Europe-puissance, på to måter. For det første, preges landets maktelite fortsatt av realpolitikk. EU har tatt over nasjonens eller nasjonalstatens plass i selvstendighetsretorikken. EU må forbli en selvstendig aktør i forhold til andre aktører som prøver å begrense europeernes handlefrihet (les USA). Et selvstendig EU er dermed hovedverktøyet for en maktbalanse i den multipolære verden. For det andre, vil et selvstendig EU i et mer ”idealistisk” perspektiv bidra positivt til en mer harmonisk verdensorden mellom likeverdige parter.

 

Franskmennenes kulturelle arv er også i høyeste grad preget av makt. Det gjelder både landets styresett, som fra et meget tidlig stadium har konsentrert makten både politisk (det monarkiske enevelde med Ludvig XIVs berømte utsagn ”staten, det er meg”, en rolle som ble overtatt av Den femte republikks president) og geografisk (midtpunktet Paris mot det folketomme Frankrike), og fortiden som europeisk og global stormakt. Som én av Europas første nasjonalstater, dominerte Frankrike Europa politisk og kulturelt helt til slutten av Napoleon-tiden. Frankrike hadde et stort territorium og en tallrik befolkning i forhold til andre europeiske stater, en velorganisert sentralstat og, sist men ikke minst, en kulturell påvrikningskraft som overgikk landets maktposisjon. Fram til 1950-årene hadde franskmennene dessuten besittelser i Afrika, Midt-Østen og Asia. Denne ”maktkultur” var i høyeste grad innbakt i de Gaulles formulering av ”grandeur” (storhet) og er grunnlaget for franskmennenes retorikk om Europe-puissance, ikke minst når det gjelder dets universalitet. Mye av EUs humanistiske budskap stammer direkte fra opplysningstiden og den franske revolusjons idealer.

 

På den annen side, har Frankrike de siste to hundre år opplevd en konstant svekkelse av landets posisjon i og utenfor Europa. Denne utvikling skyltes tre faktorer. For det første, den demografiske stagnasjonen fra og med 1750-årene, som munnet ut i en rask opphenting fra de andre europeiske stormakters side. Dernest den industrielle revolusjonen, som startet senere i Frankrike enn andre steder og ga England et definitivt fortrinn i kampen om det globale lederskapet i hele det 19. århundret. Og til slutt samlingen av de tyske statene i én stat i 1871, som etter hvert fikk kontroll over Sentral Europa og kom i direkte geografisk kontakt med Frankrikes eget territorium. Denne svekkelse betegnes ofte som et ”forfall” (décadence).[cxxix] Som vist tidligere har ideen om foreningen av de europeiske stater sjelden stått sentralt fra fransk hold. Frankrikes europeiske satsing kom sent, og primært som følge av et pragmatisk oppgjør med landets maktstatus.[cxxx]

 

Dagens retorikk om Europe-puissance som en global stormakt har dermed to dimensjoner. Den ene er en fortsatt realpolitisk basert tenkning som sikter på å bruke EU for å maksimere egne interesser innad (EUs jordbrukspolitikk som moderniseringsverktøy for fransk landbruk, EU som arena for maktbalanse i Europa), og utad (katalysator for franske utenrikspolitiske prioriteringer, som f.eks. under WTO-forhandlinger). Den andre dimensjonen er mer idealistisk og ser på EU som en aktiv og ”moralsk ansvarlig” aktør (som gjerne formidler fransk inspirerte universelle verdier), hvis målsetting er å bli en ”sivilisert” ordensmakt og en ansvarlig motvekt mot et for mektig og kanskje mindre ansvarlig USA. I dette perspektiv ser man også en overføring av maktbegrepet fra det nasjonale plan til det europeiske,[cxxxi] som til slutt kan føre til at Frankrikes tilslutning til EU forklares ved at mer EU ikke bare gir mer konkret innflytelse til Frankrike, men også mer faktisk suverenitet. [cxxxii]

 

Denne historiske fremstillingen viser at franskmennene i sin moderne historie har hatt fire ulike typer forhold til Europa, som er selv et meget uklart begrep. Det ene forhold (Europa mot Frankrike) var karakterisert av bitter motstand mot andres planer om herredømme i Europa (pavedømmet, Det hellige tysk-romanske rike, habsburgernes Europa). Det andre forhold (Frankrike mot Europa) satte Frankrike i posisjon til å herje over datidens ”monarkiske” eller habsburgske Europa mellom 1648-1815. Det tredje forhold (Frankrike i og utenfor Europa) så et Frankrike som enten forsøkte å forene europeiske og transkontinentale ambisjoner, eller som gradvis ble tvunget til å velge mellom de to opsjonene.

 

For femti år siden gjorde franskmennene da de samme med andre vesteuropeiske land stiftet Kull- og stålunionen og EF et ”europeisk valg” som kan betegnes som et nytt forhold mellom Frankrike og Europa, nemlig Frankrike gjennom Europa. Dette forhold forutsetter i utgangspunktet sameksistens mellom et Frankrike, som i størst mulig grad forblir suverent, og med et EU som blir en selvstendig og mektig global aktør. [cxxxiii]

 

Tilblivelsen av disse målsettinger for, EU vil på lenger sikt kunne dempe franskmennenes frykt for et EU som utvikler seg overnasjonalt. I så fall vil Frankrikes historie kunne overkommes av et EU som på mange måter blir en forlengelse av Frankrikes evige ambisjoner om selvstendighet og makt. Skulle EU derimot bli verken selvstendig eller mektig, ville franske ledere stå overfor et skjebnesvangert dilemma : å delta i en utvannet konstruksjon som de selv ikke lenger ønsker eller som de ikke lenger kan påvirke, eller å trekke seg ut. Skulle det i tillegg oppstå en krisesituasjon, vil franskmennene kunne bli presset av euroskeptikere som allerede i dag anklager EU for å være en papirtiger eller et monster som vil frata Frankrike det som er igjen av landets suverenitet og særegenhet, og som kunne utnytte eventuelle kriser for å overta makten i landet.[cxxxiv] En slik utvikling er lite sannsynlig gitt den politiske konstellasjonen mellom venstre- og høyresiden, som forblir positiv til EU, men bør neppe avskrives totalt på lenger sikt. [cxxxv] Desto viktigere er det for de politiske ledere å sikre seg opinionens støtte for en videre aktiv fransk europapolitikk. Denne politikken, slik utenriksministeren Védrine ser det: ”… må kombinere et EU som internasjonalt blir stadig sterkere, og en så høy grad av fransk innflytelse som mulig i EU, uansett hvilken form Unionen måtte ha i framtiden.”[cxxxvi]

Litteratur

Aron, Raymond (1962):

Paix et guerre entre les nations”. Calmann-Levy. Paris

Black, Jeremy (1990):

The Rise of the European Powers; 1679-1793”, Edward Arnold. London

Boniface, Pascal (1998):

La France est-elle encore une grande puissance?”. Presses de Sciences Po. Paris

Bonney, Richard (1991):

The European Dynastic States: 1494-1660”. Oxford University Press. Oxford

Bossuat, Gérard (1996):

L’Europe des Français”. Publications de la Sorbonne. Paris

Brzezinski, Zbigniew (1997):

The Grand Chessboard; American primacy and its geostrategic imperatives”. Basic Books. New York

Clémenceau, Georges (1930):

Grandeur et misère d’une victoire”. Plon. Paris

Coûteaux, Paul-Marie (1997):

L’Europe vers la guerre”. Editions Michalon. Mesnil-sur-l’Estrée

Couve de Murville, Maurice (1971):

Une politique étrangère 1958-1969”. Plon. Paris

De Gaulle, Charles (1956):

Mémoires de guerre”. L’Unité. Plon. Paris

De la Gorce, Paul-Marie (1978):

L’après guerre; naissance de la France moderne”. Grasset. Paris

Moreau Defarges, Philippe (1994):

La France dans le monde au XXe siècle”. Hachette supérieur. Paris

Doise, Jean og Vaïsse, Maurice (1987):

Diplomatie et outil militaire 1871-1969”. Imprimerie nationale. Paris

Donnadieu, Léonce (1900):

La théorie de l’équilibre”. Arthur Rousseau Editeur. Paris

Gallois, Pierre M. (1998):

La France va t-elle sortir de l’histoire? Superpuissances et déclin national”. L’âge d’homme. Paris

Guyomarch, Alain, Machin, Howard, Ritchie, Ella (1998):

France in the European Union”. Macmillan Press. London.

Hitchcock, William I. (1998):

France restored; Cold war diplomacy and quest for leadership in Europe; 1944-1954”. John Lewis Gaddis. London

Kennedy, Paul (1981):

The realities behind diplomacy” . Fontana Press. London

Kissinger, Henry (1996):

Diplomatie”. Fayard. Paris

Maillard, Pierre 1995):

De Gaulle et l’Europe; entre la nation et Maastricht”. Approches Tallendier. Paris

Mitterrand, François (1957):

Présence française et abandon”. Plon. Paris

Moscovici, Pierre (1999):

Au coeur de l’Europe”. Le pré aux Clercs. Paris

Prévost-Paradol, M. (1868):

La France nouvelle”. Michel Lévy Frères. Paris

Servan-Schreiber, Jean-Jacques 1967):

Le défi américain”. Denoël. Paris

Soutou, Georges-Henri (1996):

L’alliance incertaine; les rapports politico-stratégiques franco-allemands, 1954-1996”. Fayard. La Flèche

Védrine, Hubert (2000):

Les cartes de la France”. Fayard. Paris

[i] Chirac, Jacques: tale til Frankrikes ambassadører, 26. august 1999.

[ii] Chirac, Jacques: tale til Frankrikes ambassadører, 26. august 1998.

[iii] Siden vi tar som utgangspunkt at det er stater som fremdeles er hovedaktører bak nokså anarkistiske internasjonale relasjoner (slik den tradisjonelle realismen gjør), så har vi bestemt oss for å bruke Raymond Arons definisjon av makt som først og fremst er ”et sett av menneskelige relasjoner, og ikke et absolutt i seg selv”. Makt kan beskrives som enten offensiv (evnen en unik politisk enhet har til å tvinge gjennom sin vilje mot andre enheter) eller defensiv (evnen til å stå imot andres forsøk på å tvinge gjennom sin vilje”). Aron, Raymond (1962): Paix et guerre entre les nations. Calmann-Levy. Paris. s. 58-80. Pascal Boniface definerer på sin side makt som ”evnen for et land til å forbli selvstendig i forhold til andre aktører, samtidig som disse er avhengige av en”. Boniface, Pascal (1998): La France est-elle encore une grande puissance? Presses de Sciences Po. Paris. s. 30. Ser man på Frankrikes historie under ett, så karakteriser ordet ”makt” situasjoner der franskmennene kunne kontrollere og/eller fikk andre til å gjøre det de ville ved hjelp av strategisk, institusjonell eller personlig makt. Derimot var avmakt deres manglende evne til å gjøre det sistnevnte eller til å beholde sin selvstendighet overfor andre aktører som var mektigere.

[iv] Prévost-Paradol, M. (1868): La France nouvelle. Michel Lévy Frères. Paris. s. 395.

[v] Jeg har valgt å bruke ordet ”Europa” for å gjøre det lettere for leserne å bevege seg i denne historiske fremstilling. Jeg vil likevel gjøre oppmerksom på at spørsmålet om hvorvidt ”Europa” allerede på et tidlig tidspunkt i historien utgjorde et helhetlig begrep er omstridt. Det samme gjelder hva Europa er geografisk, politisk osv.. til enhver tid. Derfor har jeg presisert hvilket Europa de ulike perioder henviste til i denne tekst.

[vi] Klodvig var frankisk konge av merovingerslekten. Han ble konge i 481. Han gikk over til kristendommen i 496.

[vii] Etter Lothars død delte Karl den skallete og Ludvig II den tyske hans land ved Mersenavtalen 870. De to territoriene fikk navnet Francia og Germania. Se kart 1.

[viii] En slik formulering kan nyanseres hvis man ser f.eks. på Frankrike-kartet under 100-års krigen. Totalt kan man si at landets grenser ble avklaret på begynnelsen av 1500-tallet. Theis, Laurent (1990): L’héritage des Charles. Nouvelle histoire de la France médiévale. Indédit Histoire. Paris. s. 38.

[ix] Braudel, Fernand (1990): L’identité de la France: Les Hommes et les Choses. Champs Flammarion. s. 320-330.

[x] Lavisse, Ernest (1903-1910): Histoire de France depuis les origines jusqu’à la Révolution. b. 8. Paris. s. 237.

[xi] Det tyske imperiet ble stiftet i 961 av Otto 1. den store og dekket opprinnelig Francia orientalis og Nord-Italia. Fra 14. hundretallet fikk riket navnet Heiliges römisches Reich deutscher Nation. Det hellige tysk-romerske rike ble etter hvert tømt for politisk substans under habsburgernes styre mellom 1440 og 1806. Med Preussens inntog i Europa fra begynnelsen av 1700-tallet fikk habsburgerne med sete i Wien en rival og i 1806 ble riket oppløst av Napoleon.

[xii] Seignobos, Charles (1946): Histoire sincère de la nation française.   PUF. Paris. s. 5.

[xiii] Roques, Philippe og Donnadieu, Margueritte (1940), L’Empire français. Gallimard. Paris. s. 67.

[xiv] Vanlige forklaringer på dette underskudd er den tidlige bruken av prevensjonsmidler blant gifte par (malthusianismen) og ønsket om å etablere en streng selvkontroll på fødselsraten særlig i jordbruksområder for å unngå å splitte eiendommen ved arveskifte. Det må også noteres at landet under den første verdenskrig tapte 1,4 million mennesker. Tar man med de som hadde blitt uføre, så var bortimot 25% av landets befolkning satt utenfor det økonomiske systemet.

[xv] Oppblomstringen av disse regionale enheter skjedde i tre bølger. Den første varte mellom 888 og 920 og bestod av territorier som grenset til det gamle frankiske imperiet (Flandern, Bourgogne, Aquitaine, Normandie, Bretagne). Disse enhetene var suverene stater der fyrstene hadde den autoritet som kongen tidligere hadde. Den andre bølge var i årene 940 til 970, da hertugene tok fordel av den dynastiske rivaliseringen mellom karolingerne og en rivaliserende familie (robertene) for å oppnå selvstendighet (Anjou, Mâconnais, Auxerrois, Nivernais). Det samme skjedde i Sør-Frankrike. Fra og med det 10. århundret fortsatte denne oppløsningen og rammet flere regionale enheter.

[xvi] Roux, Jean-Paul (1998): Le roi, mythes et symboles. Fayard. Paris. s. 253.

[xvii] Pave Innocent III fastslo i sin bulle fra 1205 Per Venerabilem at ”Frankrikes konge ikke kan godta noen andre temporale overlegne”. Franske konger fikk også tittelen som ”meget kristne”, noe som viste at det franske monarkiet stod over andre medlemmer av Det kristne Europa (Urban II kalte til det første korstoget fra Clermont i 1095). Denne tittelen, som for første gang ble gitt til Ludvig IX, ble et fransk krav allerede fra Filip den smukke etter at han ble landets første konge som brukte tittelen selv. Paven Paulus II ga Karl V eneretten for tittelen, noe som ble bekreftet for Ludvig XI i det femtende århundre.

[xviii] Denne spesielle status førte også til krav fra franske monarker om å styre den franske kirken (også kalt for gallicanisme). Det må også noteres at franske biskoper i stor grad spilte på kongenes side. I 1348 ble de f.eks. samlet i Bourges for å kreve at biskopene og prestene skulle utnevnes av landets presteskap, i full enighet med kongen, og uten noen form for innblanding fra pavens side. Gallicanismen førte til en styrking av kongens autoritet på bekostning av den pavedømmet og til tilblivelsen av en kirke som i stor grad anså seg selv som ”nasjonal”.

[xix]   Unntak fra denne kontinuiteten viste seg å være dramatiske. Ved to anledninger førte fraværet av en ”ren overgang” og mangelen på tronearving nesten til landets oppsplitting. Den ene var da Valois-grenen kom på tronen i det 14. århundre, idet Englands konge Edvard III fremsatte krav på den franske kronen ut fra arvetradisjonen og avstamning på kvinnesiden (han var gift med søsteren til Filip den smukke) mot Filip av Valois. Denne striden startet Hundreårskrigen mellom franskmenn og engelskmenn som varte fra 1337 til 1453. Overgangen mellom Valois og Bourbon-grenen i 1589 inntraff midt under de blodige religionskrigene mellom protestanter og katolikker som varte mellom 1562 og 1598.

[xx] Et avgjørende eksempel var domenet til fyrsten av Toulouse, som kunne gi den franske kongen adgang til Middelhavet. Da Raymond VII døde i 1249, hadde hans datter ikke fått barn, noe som førte til at kongen overtok Middelhavskysten.

[xxi] Bossuet ga fire hovedtrekk for den monarkiske makten; hellig, faderlig, absolutt og underkastet fornuft, mens Jean Bodin betegnet det monarkiske enevelde som ”suveren og evig makt”

[xxii] Mange betegner Den femte republikk som et ”republikansk monarki”. Orban, Franck (5/1996): Det desakraliserte presidentskapet. I Orban, Franck, André, René og Jaffré, Jérôme, Presidenvalget 1995 i Frankrike . Seierens motsetninger eller motsetningenes seier? Europa i dag. Europa-programmet. Oslo. s. 4-30.

[xxiii] Samfunnsform holdt sammen av lojalitetsbånd mellom lensherre og vasall. Lenet (føydum) var en økonomisk ytelse eller et vederlag fra kongen til en person som stod i tjenesteforhold, f.eks. administrativt eller militært. Som produksjonsmåte dominerte det føydale maktsystem i Europa ca. 800—1200.

[xxiv] Henrik II overtok Normandie og Aquitaine etter at han giftet seg med Eleonor av Aquitaine, som tidligere var gift med Frankrikes konge Ludvig VII.

[xxv] Mot slutten av det tolvte århundre var administrasjonen og kongeriket blitt så mektige at Filip den gode, som førte krig mot den engelske kongen Henrik I, nektet å betale skatt til paven og krevde tvert imot fra presteskapet.

[xxvi]     Henrik IV økte kongens kontroll over adelen via innføringen i 1604 av en årlig avgift som embedsinnhavere betalte mot at embetet ble arvelig eiendom. Adelen skulle temmes ved å gjøres avhengig av kongens vilje og ved indre rivalisering mellom adelen og borgerskapet, og mellom embetsadelen og sverdadelen. Ludvig XIV behandlet høye embetsmenn fra lavadelen eller borgerskapet som om de tilhørte høyadelen, men passet på å utnevne bare medlemmer av sverdadelen til diplomater, intendanter og høye militære stillinger. Mellom 1515 og 1665 økte dermed antallet embetsverv fra 4000 til 46.000. Kapitalen som var investert i disse vervene utgjorde fire eller fem ganger det franske monarkiets årlige inntekter. Bonney, Richard (1991): The European Dynastic States: 1494-1660. Oxford University Press. Oxford. s. 340.

[xxvii] I 1947 skrev Gravier, J. F. boken ”Paris et le désert français” Sitert i K., Joseph (2000): Stratégie du déclin. Desclée de Brouwer. Paris. s. 23.

[xxviii] Administrasjonens sentralisering ble forsøkt motvirket både av de Gaulle, som i slutten av 1960-årene innførte begrepet dekonsentrasjon, mens sosialistene i 1982-83 fikk vedtatt en lov som medførte en viss desentralisering av sentralmyndighetene. Se Peyrefitte, Alain (1976): Le mal français. Librairie Plon. Paris. s. 201-206.

[xxix] Barthélemy, Dominique (1990): L’ordre seigneurial; Xie-XIIe siècle. Nouvelle histoire de la France médiévale. Inédit histoire. Paris. s.74.

[xxx] Duby, Georges og Mandou, Robert (1968): Histoire de la civilisation française; Moyen-âge- XVIe siècle. Armand Colin. Paris. s. 173.

[xxxi] I 1549 beklaget den franske forfatteren Joachim du Bellay at det franske språket, i motsetning til italiensk, bare var brukt til ”useriøse ting”.

[xxxii] Dokumentene som stadfestet Trippelalliansen i 1887, avslutningen av den russisk-japanske krig i 1905, Østerrikes ultimatum til Serbia i 1914 , ble redigert på fransk.

[xxxiii] Moreau Defarges, Philippe (1994): La France dans le monde au Xxe siècle. Hachette supérieur. Paris. s. 28.

[xxxiv] Vi har valgt å bruke begrepet ”Det sentrale Europa” i stedet for ”Sentral-Europa” som ofte assosieres md 20. århundrets Europa. Det sentrale Europa inkluderer imidlertid ulike territorier av Tyskland.

[xxxv] Av kardinaler som Richelieu,(1585-1642 ) Mazarin (1602-1661), Fleury (1653-1743) eller Rohan (1674-1749), sterke regjeringssjefer som Colbert (1619-1683), embetsmenn som Commynes (1447-1511), Vauban (1633-1707), Talleyrand (1754-1838) eller militære ledere som hertug av Condé (1588-1646), hertugen av Choiseul (1719-1785), Napoleon Bonaparte (1769-1821) og Charles de Gaulle (1890-1970).

[xxxvi]En matière d’Etat, il faut tirer profit de toutes choses, & ce qui peut estre utile, ne doit jamais estre méprisé”, Du Plessis, Armand (1634): Testament politique. Henry Desbordes. Amsterdam. s. 279.

[xxxvii]   Richelieus plan var å få Frankrike til å bli ”verdens største varelager” ved å eksportere langt mer enn det man importerte (merkantilisme) og utnytte kolonienes produksjonspotensial maksimalt. Denne planen ble senere fulgt opp av Colbert (1619-83) mellom 1661 og 1672, som systematiserte kolonihandelen. Han lot råvarer innføre uten tollbelasting, men la stor toll på ferdigvarer, og fjernet indre tollmurer. En rekke selskap med enerett på visse varer og geografiske sektorer ble stiftet (Nord-kompaniet, Levanten-kompaniet, Vest-India kompaniet og Øst-India kompaniet). I 1760, den maritime handelen representerte 1800 skip og 40.000 sjømenn.

[xxxviii] Trettiårskrigen som pågikk i perioden 1618-48 hadde bakgrunn i rivaliseringen mellom europeiske katolikker og protestanter, men var også i høyeste grad et uttrykk for en åpen maktkamp mellom europeiske stormakter om herredømmet i Sentral-Europa. For det meste foregikk krigen på tysk territorium.

[xxxix] I 1815 ble kongeriket De forente Nederland opprettet av republikken Nederland og tidligere Spansk og Østerriksk (habsburgernes) Nederland (dagens Belgia). Belgia ble selv uavhengig i 1831.

[xl] Kissinger, Henry (1996): Diplomatie. Fayard. Paris. s. 55.

[xli] Østerud, Øyvind (1987): Det moderne statssystem. Fakkel-bok. Oslo. s. 12-13.

[xlii] Vaubans berømte “jerngrense” (Frontière de Fer) var beskyttet av en rekke festninger som ble tegnet av den berømte arkitekten.

[xliii] Black, Jeremy (1990): The Rise of the European Powers; 1679-1793. Edward Arnold. London. s. 59.

[xliv] Bourbon-familien var opprinnelig fyrsteslekt. I tidsrommet 1589-1792 og 1814-30 ga de Frankrike flere konger, før grenen døde ut i Frankrike i 1883. Bourbonernes fremste representanter er nå dets spanske kongehuset.

[xlv] Franskmennene skulle få sin hevn noen år senere gjennom ”Familliens pakt” (pacte de Famille) som ble initierte av Ludvig XV.s minister Choiseul i 1761 og so samlet Bourbonerne fra Frankrike, Spania, Napoli og Parma. Denne alliansen ble hovedinstrumentet for franskmennenes bidrag til amerikanernes frigjøringskrig mot engelskmennene. I 1783 måtte engelskmennene undertegne en fredsavtale som godtok USAs selvstendighet. Reinhard, Marcel (1954): Histoire de France; de 1715 à 1946. Librairie Larousse. Paris. s. 4.

[xlvi] 22 mai 1790 vedtok Nasjonalforsamlingen en erklæring om evig fred i verden.

[xlvii]Territoriet mellom Paris og Sankt Petersburg blir snart forfransket, municipalisert og jakobinisert”. Chaumette foran rådhuset i Paris, 16. november 1792.

[xlviii] Utvidelsen av landets territorium var også et svar til det kroniske befolkningsunderskuddet som oppstod etter 1750. Anonym (1860): La France devant l’Europe ou la question des frontières. Fr. Van Meenen et Cie. Brussel.

[xlix] Napoleon som konge i Italia og Eugene de Beauharnais som visekonge, Jérôme Bonaparte i av Vestfalen, Louis Bonaparte konge i Holland og i Polen i 1812, Murat (Napoleons svoger) hertuger i Berg og konge i Neapel og Joseph Bonaparte som først konge i Napoli og deretter konge i Spania.

[l] Napoleons fokusering på Fastlands Europa skyldtes også i høyeste grad franskmennenes nederlag ved slaget i Trafalgar 21. oktober 1805, hvor den fransk-spanske flåten ledet av Villeneuve ble beseiret av den britiske flåten ledet av admiral Nelson. Nederlaget hindret Napoleon i å gjennomføre sin plan om invasjon av England og ødela mesteparten av den franske krigsflåten. Etter slaget gikk Napoleon over til en kontinentalblokade mot England som han mente skulle “erobre havet med fastlandets makt”. Trafalgar would have been to England what Austerlitz was to Austria, and Jena to Prussia ; an empire would have been laid prostrate by the destruction or disorganization of its military forces, which, it is said, were the favorite objective of Napoleon. Thayer Mahan, Alfred (1965): The influence of Sea power upon History; 1660-1783. University Paperbacks. London. s. 47.

[li] Som f.eks. via ekteskapet mellom Napoleon og erkehertuginnen Maria-Louise.

[lii] Duroselle, Jean (1965): L’idée de l’Europe dans l’histoire. Denoël. Paris. s. 418. I sitt eksil på Sankt Helena innrømmet Napoleon at ett av hans viktigste mål i livet hadde vært å forene de ulike folkeslagene i Europa, som ”politikken og de ulike revolusjoner” hadde skilt fra hverandre. Han vurderte den napoleonske perioden som et definitivt brudd med tidligere historie, og påpekte at det eneste europeiske ekvilibrium som på sikt var liv laga var en form for konføderasjon mellom de største folkegruppene. Napoleon understreket videre at den første monarken som ville forstå dette ville få kontroll over hele Europa, noe som Napoleon den 3. drøyt 50 senere prøvde seg på, men uten å lykkes. Las Cases (1968): Mémorial de Sainte-Hélène. Utgitt første gang i 1823. Editions du Seuil. Paris. s. 560-561.

[liii]Mellom 1795 og 1815, havet ble stadig mer engelsk og kontinentet ble stadig mer fransk”. Miquel, Pierre (1976): Histoire de la France. Marabout. Paris. s. 295.

[liv] Holsti J., Kalevi (1991): Peace and War: armed conflicts and international order 1648-1989. Cambridge University Press. Cambridge. s. 115.

[lv] I 1817 var franske kolonier redusert til Antillene, Guyana og Saint-Louis i Senegal.

[lvi] Chateaubriand, François René (1993): Grands écrits politiques. Imprimerie Nationale. Bind 1. Paris. s. 80-81.

[lvii] Louis XVIII hadde gitt Talleyrand fire absolutte prioriteringer for Frankrikes posisjon i Wien. Disse var at verken Østerrike eller noen i Habsburgernes dynasti skulle overta Sardinia, at Napoli ble gitt tilbake til sin legitime konge Ferdinand IV av Bourbon, at Polen ikke skulle komme under russisk kontroll og at Preussen verken fikk Sachsen eller Rhinland. Orieux, Jean (1970): Talleyrand. Flammarion. Paris. s. 599.

[lviii] Donnadieu, Léonce (1900): La théorie de l’équilibre. Arthur Rousseau Editeur. Paris. s. 141.

[lix] Frankrike var likevel opphavsland til en omfattende revolusjonær bevegelse som rystet hele Europa i 1848-49. Denne bevegelsen startet i Frankrike med Julirevolusjonen i 1830 og kulminerte i 1848 med at den franske kongen Ludvig-Filip ble avsatt og avløst av Den annen republikk. Frankrikes ”februarrevolusjon” ble en kraftig inspirasjonskilde for andre lands aspirasjoner til sosiale og økonomiske reformer, og til mer demokratisk styring. Flere forfattere har påpekt at de ulike opprørene i 1848-49 faktisk hadde større omfang og spredning enn omveltningene i Europa i 1989.

[lx] Belgias nye konge Leopold giftet seg med datteren til Frankrikes konge Ludvig-Filip.

[lxi] Frihandel ble innført i Europa for første gang via en fransk-britisk bytteavtale. I 1859 forsøkte Napoleon III å få britisk aksept for operasjoner i Italia og den planlagte innlemmelsen av Savoya og Nice mot en handelstraktat som skulle oppheve restriksjoner mot import av britiske produkter. Traktaten ble undertegnet 23. januar 1860. Mellom 1860 og 1867 undertegnet Frankrike lignende traktater med Belgia, den tyske Zollverein, Italia, Sveits, Spania, Nederland, Portugal og hansabyene. Tacel, Max (1994): Restaurations, révolutions, nationalités; 1815-1870. Masson. Paris. s. 61

[lxii] Fransk diplomati forsøkte å utvide Den latinske valutaunionen til å bli verdensomspennende. Dette kulminerte med en internasjonal konferanse om fellesvalutaen i Paris 17. juni 1867, hvis formål var å etablere francen som felles referansevaluta. Engelskmennene fryktet at en slik situasjon skulle forskyve makt-(og handels)balansen på kontinentet til fordel for franskmennene. Mot slutten av hundretallet var det dessuten helt klart at kampen for hegemoni på kontinentet var intensivert mellom det kapitalsterke Frankrike og den (allerede) industrielle makt Tyskland.

[lxiii] Hugo, Victor (1868): Napoléon le petit. Librairie étrangère de la famille royale. London.

[lxiv] Henry Kissinger. Op. cit. s. 96.

[lxv] Bingen, Jon (1997): Den tysk-fransk akse. I Bingen Jon og Melchior Arne: Flerhastighets Europa, konsekvenser for Norge. Bergersens Trykkeri & Forlag AS. Oslo. s. 40.

[lxvi] Kennedy Paul (1981): The realities behind diplomacy. Fontana Press. London. s. 78-79.

[lxvii] Aron, Raymond (1945): L’âge des empires et l’avenir de la France. Editions Défense de la France. Paris. s. 9.

[lxviii] Totalt representerte erstatningene 13,8% av Frankrikes nasjonalprodukt. Gjennom dem kunne Bismarck bygge Reich-marken. I perioden 1871-78 var en tredjedel av de gulltrykkede mark franskproduserte.

[lxix] Bonin, Hubert (1989): L’argent en France depuis 1880. Masson. Paris. s. 101

[lxx] Leroy-Beaulieu, Paul (1882): De la colonisation chez les peuples modernes. Guillaumin et cies libraries. Paris. s. VIII. “C’est parce que la France est forte qu’elle ne doit abdiquer ni en Mediterranée ni dans l’Océan indien son rôle et ses droits de grande puissance. On est pas une grande puissance en restant terré chez soi”. Ferry, Jules (1890): Le Tonkin et la mère-patrie. Victor Havard Editeur. Paris. s. 48. “La politique d’expansion a toujours été chez nous fonction d’un équilibre en Europe”. Philippe Roques og Margueritte Donnadieu. Op. cit. s. 15

[lxxi] Mayeur, Jean-Marie (1973): Les débuts de la IIIe République; 1871-1898. Editions du Seuil. Paris. s. 132.

[lxxii] Delcassé-systemet (Théophile Delcassé var utenriksminister i perioden 1989-1905), noe som skulle vise seg å være meget effektivt i 1914, gikk på å stramme båndene til Russland (avtale fra 9. august 1899), løse Italia fra Trippelalliansen (handelsavtaler i november 1898, politisk avtale i juli 1902) og å få Storbritannias støtte (Entente cordiale, eller koloniavtalen fra april 1904). Girault, René (1995): Diplomatie européenne; Nations et impérialismes/1871-1914. Masson/Armand Collin. Paris. s. 193-194.

[lxxiii] Keynes, John Maynard (1971): The Economic Consequences of The Peace. Volume II. Macmillan St Martin’s Press. London. s. 22.

[lxxiv] Okkupasjonen av Rhinland hadde stor betydning for Frankrikes sikkerhetspolitikk. Okkupasjonen var et pressmiddel for å få gjennomført krigserstatninger, en dekning som gjorde det mulig for landets styrker å forhindre en invasjon nordfra, mobilisere raskt, samt å føre krig på det tyske territoriet, og en kontrollmulighet over tyskernes rustningspolitikk. Doise, Jean og Vaïsse, Maurice (1987): Diplomatie et outil militaire 1871-1969. Imprimerie nationale. Paris. s. 269.

[lxxv] Om innenrikspolitiske motivasjoner i Frankrike for å støtte oppløsningen av Østerrike-Ungarn, særlig når det gjelder republikanernes aversjon mot et monarkistisk og katolsk Østerrike. Fetjö, François (1993): Requiem pour un empire défunt; histoire de la destruction de l’Autriche-Hongrie. Editions du Seuil. Paris. s. 305-336.

[lxxvi] Clemenceau, Georges (1930): Grandeur et misère d’une victoire. Paris. Plon. s 238.

[lxxvii] Locarnopakten ble undertegnet 1. desember 1925 mellom Belgia, Frankrike, Storbritannia, Italia og Tyskland. Pakten   hadde til hensikt å skape forsoning mellom de krigførende makter fra 1. verdenskrig. Tyskland ble nå gjenopptatt i det «gode selskap», og pakten tok sikte på å bane veien for et tysk medlemskap i Folkeforbundet. Grensene fra Versailles-traktaten ble garantert, samtidig som de allierte styrker ble trukket ut av Rhinland. Briand-Kellogg pakten skulle på sin side omfatte alle land som skulle love å gi avkall på krig «som redskap for den nasjonale politikk». Pakten fikk etter hvert tilslutning fra 54 stater, men ble aldri implementert.

[lxxviii] Doise, Jean og Vaïsse, Maurice. Op. cit. s. 263.

[lxxix] I 1938 hadde Frankrike og Storbritannia til sammen 106 divisjoner og 6 millioner soldater mot 203 divisjoner og 13 millioner soldater for aksemaktene.

[lxxx]Der unerbittliche Todfeind des deutschen Volkes ist und bleibt Frankreich. Ganz gleich, wer in Frankreich regierte oder regieren wird, ob Bourbonen oder Jakobiner, Napoleoniden oder bürgerliche Demokraten, klerikale Republikaner oder rote Bolschewisten”. Adolph Hitler, Mein Kampf. Sitert i Hofer, Walter (1957): Der Nationalsozialismus, dokumente 1933-1945. Fischer Bücherei. Frankfurt am Main. s. 176.

[lxxxi] Etter de alliertes landstigning i Alger 8. november 1942 ble hele landet okkupert.

[lxxxii] For første gang i historien ble et kolonialistisk land som var blitt slått og okkupert befridd av og fra sine kolonier I motsetning til det mange tror var motstandsbevegelsen ledet av de Gaulle sommeren 1940 hovedsakelig afrikansk. Den samlet 6 millioner innbyggere og 2, 5 millioner kv/km og hadde Brazaville som hovedstad. La oss til slutt heller ikke glemme at De Gaulles frigjøringsregjering satt i Alger. Coqery-Vidrovitch, Catherine og Ageron, Charles-Robert (1991): Histoire de la France coloniale. III. Le déclin. Armand Colin. Paris. s. 204. [lxxxii] I 1940-42 var franske kolonier et strategisk element i krigføringen. Tyskerne lot franskmennene beholde en redusert flåte og koloniene for å skjerpe rivaliseringen mellom de Gaulle og Vichy, samt mellom Frankrike og de allierte, men også av frykt for at disse koloniene skulle gå over til de Gaulle og endret den geostrategiske maktbalanse. Vichy prøvde på sin side å bruke koloniene som forhandlingskort for å få mildere okkupasjonsvilkår, uten at det lyktes noe særlig.

[lxxxiii] Såkalt AMGOT (Allied Military Governemt of Occupied Territories). På D-day 6. juni 1944 hadde amerikanske soldater med seg egne produserte pengesedler. Eisenhower varslet De Gaulle om at Frankrike, som ikke hadde noen legitim regjering, ikke ville bli behandlet som alliert.   Duroselle, Jean-Baptiste (1982): L’abîme; 1939-1945. Imprimerie nationale. Paris. s. 490-500. De Gaulle kommenterte selv frigjøringen av landet ved at ”Vi bringer Frankrike tilbake sin selvstendighet, sitt imperium og sitt sverd”. De Gaulle, Charles (1956): Mémoires de guerre: L’unité. Plon. Paris. s. 292.

[lxxxiv]Tysklands skjebne er universets sentrale problem. For Frankrike betyr det samtidig et spørsmål om liv eller død. Vi kan godta en fredsløsning kun dersom denne til enhver tid gi oss den grunnleggende sikkerheten som naturen skapte med Rhinen. Det gjelder oss, men også Belgia, Nederland, og til en viss grad, Storbritannia.” Discours à l’Assemblée consultative, 22. november 1944.

[lxxxv] Discours à l’Assemblée consultative, 18. mars 1944.   Se også Binoche, Jacques (1996): Histoire des relations   franco-allemandes de 1789 à nos jours. Masson/Armand Collin. Paris. s. 214-216.

[lxxxvi] Denne ideen ble særlig formulert i forbindelse med gruvearbeidernes harde streik fra høsten 1948, der totalt 60.000 mann, hvorav 50.000 soldater, ble mobilisert av regjeringen.   Dokumentasjonen tyder så langt ikke på at kommunistpartiet hadde fått direkte instrukser fra Moskva om å bruke konflikten som vikarierende motiv for å velte regimet. De la Gorce, Paul-Marie (1978): L’après guerre; naissance de la France moderne. Grasset. Paris. s. 332.

[lxxxvii] I perioden 1945-51 steg andelen av forsvarsbudsjettet som gikk til Indokina fra 3,2 milliarder franc til 308 milliarder, altså 45% av det totale forsvarsbudsjett. I 1952 utgjorde ekspedisjonskorpset 175.000 mann, mens andre territorier i Union française krevde nærværet av bortimot 50.000 mann.

[lxxxviii] Raymond Aron noterte i 1945 at Nord Afrika være den viktigste forutsetning for en fortsatt maktrolle. For ham spilte Afrika en sekundær rolle, mens de andre koloniene var heller en belastning enn en ressurs. Aron, Raymond (1945): L’âge des empires et l’avenir de la France. Editions de la défense de la France. Paris. s. 349-350. Ideen om at Frankrikes storhet befant seg i Nord Afrika var allerede nevnt i forslaget om etableringen av et middelhavsimperium med Algerie, Marokko og Tunisia. Prévost-Paradol. Op. cit. s. 416. Tanken om at Frankrikes storhet ligger i Afrika nevnes også av Mitterrand I 1957. Mitterrand, François (1957): Présence française et abandon. Plon. Paris. s. 237.

[lxxxix] Det europeiske kull- og stålfellesskap gikk ut på at fransk og tysk kull- og stålproduksjon skulle underordnes en felles overmyndighet i en organisasjon åpen for deltakelse fra andre europeiske land. Italia og Benelux-landene kom med fra starten av i 1952. De samme landene undertegnet i mai 1952 en traktat om å opprette et europeisk forsvarsfellesskap (ECD). Samtlige medlemsland skulle avgi en del av sine styrker til en europahær, mens Vest-Tyskland skulle ha samtlige soldater innen denne hæren. Avtalen åpnet for en vesttysk opprustning og for gjenoppretting av vesttysk utenrikspolitisk suverenitet. Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) ble etablert gjennom Roma-traktaten i 1957 og innebar først og fremst en tollunion for industrivarer. Avskaffelsen av toll og importkvoter innenfor Fellesskapet skulle skje over en periode på 12-15 år. Hitchcock, William I. (1998): France restored; Cold war diplomacy and quest for leadership in Europe; 1944-1954. John Lewis Gaddis. London. s. 204.

[xc] Valmont, Jacques (1986): Options europénnes. CEE, perspectives européennes. Paris. s. 45. Se også Bossuat, Gérard (1996):L’Europe des Francais. Publications de la Sorbonne. Paris. s. 165-222.

[xci] Den skarpeste kritikk fra fransk side var rettet mot to problemer. Det ene var rent innenrikspolitisk, det andre kom i forbindelse med Frankrikes Europa-politikk. Traktaten innebar at den nasjonale hær skulle avvikles og bli en del av det integrerte felles forsvar, som selv skulle underlegges NATO. Dette var langt fra det som kunne godtas i Paris. Det var voksende enighet om at europahæren var en trussel mot et av nasjonalstatens konstituerende symbol : hæren. Parallelt vokste tvilen om Frankrikes ledende rolle i Europas integrasjonsprosess. Man fryktet at integrasjonsprosessen på lengre sikt ville ledes av Tyskland i stedet for Frankrike, noe som var i ren motsetning til det som var grunntanken for Frankrikes Europa-politikk etter krigen. I siste omgang ble en nedranking av Frankrikes rolle i NATO oppfattet som “mindre skadelig” og som «mer akseptabelt» enn en ren fransk-tysk face à face.

[xcii] I 1956 foreslo Guy Mollet for britene, mens Frankrike var i forhandlinger om opprettelsen av EF og Storbritannia arbeidet med å etablere EFTA, om å danne en økonomisk union mellom Frankrike og Storbritannia for å holde Frankrike utenfor Fellesmarkedet. Lynch, Frances M.B. France and the origins of the European Community. I Svein Dahl (1/1999): National Interest and the EEC/EC/EU. Det Kongelige Norske Videnskaplige Selskab. Oslo. s. 15-26.

[xciii] La oss likevel notere at franskmennenes formelle innflytelse i koloniene etter 1962 ble avløst av en mindre formell med dog reell politisk, økonomisk og militær innflytelse i mange av de samme landene.

[xciv] Enkelte har tolket de Gaulles memorandum slik at generalen ønsket en dramatisk avklaring av Frankrikes forhold til angelsakserne for å kunne forberede landets uttreden av NATOs integrerte forsvar. Peyrefitte, Alain (1994): C’était de Gaulle. Editions de Fallois-Fayard. Paris. s. 352.

[xcv] De Gaulle, Charles (1970): Mémoires d’espoir. Le renouveau 1958-1962. Plon. Paris. s. 177.

[xcvi] I 1958 besluttet de Gaulle å innføre en ny ”sterk franc” og at franske dollarbeholdninger skulle veksles om i gull. Den nye franc’en skulle knyttes til gullstandard, og all amerikansk valuta skulle veksles inn i gull. Dette systemet ble systematisk opptrappet mellom 1959 og 1966. Se Prat, Alain (1978): Les batailles économiques du général de Gaulle. Plon. Paris. s. 211. De Gaulle varslet allerede fra begynnelsen av 60-årene om en slik strid. Etter ministerrådsmøtet som ble holdt 19. desember 1962 påpekte han for sin daværende rådgiver at ”Så lenge amerikanerne påstår at dollar og gull er det samme, må vi forholde oss til det. Vi vil veksle våre dollarer mot gull. Men jeg er sikker på at USA en dag vil sette sluttstrek for denne myte. Dollaren vil slutte å være konvertibel til gull. Vi vil da se at amerikanerne vil presse på å erstatte gull med dollar. Vi vil da se at de vil utvide sitt hegemoni til hele verden. Da vil europeerne slutte å være blinde. Den sterkestes rett vil seire brutalt. Det avhenger av oss, europeerne, at amerikanerne ikke blir de sterkeste. Men da må det finnes europeere som nekter å legge seg flat. Dette er ikke uten videre gitt”. Peyrefitte, Alain. Op. cit. s. 518.

[xcvii]Etter krigen valgte mange tyskere Europa for å bli anonyme og legge bak seg sin egen historie. De Gaulle gjorde det motsatte. Han ville gi Frankrike sin storhet tilbake ved hjelp av Europa. Dette innebærer ikke noen motsetning. Tvert imot henger de to sammen”. Sitert i Maillard, Pierre (1995): De Gaulle et l’Europe; entre la nation et Maastricht. Approches Tallendier. Paris. s. 166.

[xcviii] Fouchet-planen var ment å samordne i større grad landenes utenrikspolitikk samt og gjøre den mer selvstendig av USA. De Gaulle foreslo dannelsen av en ”europeisk politisk union” (EPU) gjennom Fouchet-planen, som ble presentert i november 1961. Planen foreslo bl.a. etableringen av et råd av stats- eller utenriksminister, som skulle ta avgjørelser med enstemmighet. En rådgivende forsamling skulle utnevnes av medlemslandenes nasjonalforsamlinger. En kommisjon av høytstående utenrikstjenestemenn fra hvert land skulle ha det daglige ansvaret. I tillegg til utenrikspolitikk skulle EPU også kunne behandle handels- og kulturpolitikken, samt forsvarsspørsmål. De fem andre landene fra EØF godtok ikke Fouchet-planen, som ble skrinlagt i 1962. Se Couve de Murville, Maurice (1971): Une politique étrangère 1958-1969. Plon. Paris. s. 347-384 og Sidjanski, Dusan (1992): L’avenir fédéraliste de l’Europe. Institut universitaire de Genève. PUF. s. 67-80.

[xcix] Bozo, Frédéric (1996): Deux stratégies pour l’Europe: de Gaulle, les Etats-Unis et l’Alliance atlantique: 1958-1969. Plon. Saint-Amand-Montrond. s. 57.

[c] Bernard, Jean-René (1995): L’élargissement de la Communauté vu de Paris. I Association Georges Pompidou (1995): Georges Pompidou et l’Europe. Editions complexe. Paris. s. 237-252.

[ci] Servan-Schreiber, Jean-Jacques (1967): Le défi américain. Denoël. Paris. s. 17.

[cii] Védrine, Hubert (2000): Les cartes de la France. Fayard. Paris. s. 9-15.

[ciii] Det må noteres at USA på sin side anser Frankrike som én av de få geostrategiske aktører i Eurasia. ”France not only seeks a central political role in unifying Europe but also sees itself as the nucleus of a Mediterranean-North African cluster of states that share common concerns”.   Brzezinski, Zbigniew (1997): The Grand Chessboard; American primacy and its geostrategic imperatives. Basic Books. New York. s. 27-42.

[civ] Gordon, Philipp H. (høsten 2000): The French position. The National Interest.

[cv] Jacques Attali, Verbatim III. Fayard. Paris 1993. s.313.

[cvi] Hansen Bundt, Kate (juli 1993): Det indre og det ytre tyske spørsmål. NUPI forskningsrapport. Nr 168. Oslo. s. 118.

[cvii] Etter 1968 var Frankrike midlertidig ute av stand til å supplere sitt almene diplomati med et monetært instrument. Krisene for den franske franc i 1968, og senere i 1971, 72, 74 og 76 gjorde dette uaktuelt. Frankrike kunne faktisk ikke lenger føre et selvstendig valutadiplomati. Se Bingen, Jon og Johansen, Per Richard (2001): Den europeiske økonomiske og monetære union i et diplomatisk perspektiv. Prosjektrapport til Finansdepartementet. Oslo. s. 49.

[cviii] Noreng, Øystein: EFs planer om pengeunion og tysk forbehold,   i Bingen, Jon (1992): Europa etter Maastricht, Cappelen/Europa-programmet. Oslo. s. 111. Den strategiske dimensjonen av ØMU kan best forståes hvis man husker at franske makthavere var klare til å ofre alt for å innhente Tysklands økonomiske kraft og for å kvalifisere Frankrike til ØMU (fra franc fort- politikk i slutten av 1970-tallet til de ulike innstramningsplaner for økonomien, hvorav den siste ble besluttet 26. oktober 1995, drøyt seks måneder etter at Chirac vant presidentvalget).

[cix] Lafay, Gérard og Unal-Kesenci, Deniz (1993): Repenser l’Europe, Economica. Paris.   s. 67. ”For at dette ikke skal ligne på en D-mark sone, og for å beholde våre handelsforbindelser med landene i sør, er det vesentlig at Spania, Portugal – og til og med Italia – integrerer systemet. Denne logikken prioriterer det geografiske og   politiske ekvilibrium”. Sitat fra sosialistpartiets tekst om partiets Europa-politikk før parlamentsvalget i 1998: “Mondialisation, Europe, France” i Vendredi, 8. mars 1996.

[cx] Dvs. kjernen i Schäuble-Lamers plan om opprettelsen av en hard og lukket kjerne i EU på basis av ØMU, contra den franske statsminister Edouard Balladurs forslag om et mer åpent system for EU.

[cxi] Dette resonnement finnes i Connoly, Bernard (1995): The rotten heart of Europe. Faber and Faber Ltd. London. s. 405-430. Se også Orban, Franck: Frankrike og valutaunioner; fra valutahegemoni til hegemonistiske valutaunioner. I Gaarder, Godrun, Johannessen, Trond og Orban, Franck (11/1996): ØMU- et maktpolitisk instrument? Kan EU leve med ØMU? Europa i dag. Oslo. s. 120-131.

[cxii] Totalt fem forsøk : Pleven-planen i 1950-54, Foucher-planen i 1961-62, Elysée-traktaten i 1963, lang pause mellom 1963 og 1983, deretter Elysée-traktatens reaktivisering, og til slutt Maastricht. Soutou, Georges-Henri (1996): L’alliance incertaine; les rapports politico-stratégiques franco-allemands, 1954-1996. Fayard. La Flèche. s. 440

[cxiii] Gallois, Pierre M. (1998): La France va t-elle sortir de l’histoire? Superpuissances et déclin national. L’âge d’homme. Paris. s. 51.

[cxiv] Ser man bort fra Øst-Tysklands de facto innlemmelse i NATO etter gjenforeningen, omfattet NATOs østutvidelse de landene som stod sentralt for Tysklands sikkerhet (Polen, Den tsjekkiske republikk og Ungarn), mens franske ønsker om å balansere USA i NATO (krav om en europeisk øverstkommanderende for NATOs sørkommando) og om at NATOs fokus på Øst-Europa ble oppveiet av en utvidelse i Sør-Europa til Romania, Slovenia og Bulgaria, ble nedstemt. Videre ga NATOs nye kommandostruktur vedtatt i 1999 Tyskland nordkommandoen, dvs. ansvar for hele NATOs kontinentale område nord for Ungarn.

[cxv] For en historisk oversikt over bl.a. franske planer for Europa sett fra føderalistisk vinkel, se De Rougemont, Denis (1961): Vingt-huit siècles d’Europe; la conscience européenne à travers les textes. Payot. Paris.

[cxvi]L’enthousiasme ne nous fait pas défaut, mais il ne saurait remplacer la recherche de solutions réalistes, praticables dans une Europe de plus en plus large, où la synthèse entre élargissement et approfondissement ne sera réussie que si l’on préserve ce qui fait l’essence du projet européen”. Europaministeren Pierre Moscovici under ratifiseringsdebatten for Nice-traktaten, 5. juni 2001.

[cxvii]Ni vous ni nous n’envisageons la création d’un super Etat européen qui se substituerait à nos Etats nations et marquerait la fin de leur existence comme acteurs de la vie internationale. Nos nations sont la source de nos identités et de notre enracinement. La diversité de leurs traditions politiques, culturelles et linguistiques est une des forces de notre Union. Pour peuples qui viennent, les nations resteront les premières références”.

[cxviii] Balladurs stabilitetspakt for Sentral- og Øst-Europa ble lansert i 1995 etter forslag fra den daværende franske statsminister Edouard Balladur. Stabilitetspakten skulle legge grunnlaget for gode naboskapsforhold mellom de sentraleuropeiske statene, slik at dette kunne lette disse staters ambisjoner om et senere medlemskap i EU. Se også Mitterrand, François: Allocution sur le projet de confédération européenne et la future architecture de l’Europe. Tale i Praha, 14. juni 1991.

[cxix] Ambisjonen i Nice mht. Europakommisjonen var en reell reduksjon av dens størrelse. På toppmøtet ble det besluttet at den fra og med 2005 skal bestå av kun én kommisjonær fra hver medlemsstat (de store landene mister dermed en av sine kommissærer). Derimot vil den i første omgang øke til 27 medlemmer. Når Kommisjonen har nådd dette tallet, skal den ikke ha flere medlemmer enn det er medlemsstater i EU. Kommisjonens medlemmer skal da utpekes etter en rotasjonsordning hvor alle medlemsstater vil bli likestilt. Antallet medlemmer og rotasjonsrekkefølgen skal fastsettes av Rådet ved enstemmig beslutning etter undertegning av tiltredelsestraktaten med medlemsstat nr. 27. I praksis betyr det at reformen av Kommisjonen bindes tettere til utvidelsesprosessen, noe som gjør det umulig å angi en konkret dato for reformens praktiske gjennomføring.

Rådets reform var spesielt viktig med tanke på det økende antallet spørsmål som avgjøres ved kvalifisert flertall. Stemmevekten mellom store og små land samt mellom gamle og nye medlemmer skulle derfor tas opp til behandling, samtidig som hele voteringssystemet skulle gjøres   mer oversiktlig. Det positive resultatet fra Nice ble at både de nåværende medlemstater og søkerlandene fikk tildelt et antall stemmer i det nye Rådet. Reglene for beslutningstaking med kvalifisert flertall vil dessuten gjelde fra 1. januar 2005. Derimot kritiseres voteringssystemet for å være langt mer komplisert enn tidligere. Det nye systemet vil bygge på et flertall av stemmer, antall land og andelen av EUs befolkning (enhver stat vil kunne kreve at man kontrollerer at et kvalifisert flertall omfatter minst 62% av EUs samlede befolkning). En hovedmålsetting i Nice var også at Europaparlamentet skulle stabilisere eller redusere dets antall medlemmer. I 1997 fastsatte f.eks. Amsterdam-traktaten at antallet medlemmer av Europaparlamentet, som tilsvarte 626, ikke måtte overstige 700. I Nice ble det fastsatt et nytt antall representanter for de nåværende medlemsland og for søkerlandene og et nytt tak på 732 medlemmer. Dette taket kan eventuelt bli ytterligere hevet.

[cxx] Om prioriteringer for det franske EU-formannskap og IGC-2000, se Orban, Franck (3/2000) : Frankrikes EU-formannskap og IGC-2000; pragmatisme eller visjon? Fokus Europa.

[cxxi] Mellomstatlighet betegner institusjonelle ordninger og bestemmelsesprosedyrer som tillater regjeringer å samarbeide innenfor bestemte felter, uten å miste sin suverenitet. Subsidiaritet handler om hvordan beslutningsmyndigheten mellom ulike enheter skal fordeles, og hva som er det beste beslutningsnivået for ulike politiske saksområder. Fleksibilitet betegner en type integrasjon hvor ikke alle medlemslandene deltar med samme dybde, omfang eller tempo. Definisjoner hentet fra www.europaveien.no

[cxxii]Et utvidet EU med et større antall medlemmer kan ikke være overnasjonalt. For en så omfattende struktur kan man bare tenke seg fleksible organisasjonsmønstre, ellers vil EU eksplodere”. De tre elementene stod kombinert i Balladurs forslag fra 1994 om variabel geometri, der han utelukket en føderalistisk utvikling for EU og tvert imot foreslo en omorganisering av EU med tanke på østutvidelsen i tre ulike sirkler, hvorav den innerste skulle bestå et nærere samarbeid mellom noen få medlemsland, avhengig av saken. Edouard Balladur. Pour un nouveau traité de l’Elysée. Le Monde, 30 november 1994.

[cxxiii] Giscard d’Estaing, Valéry: Pour une nouvelle Europe. Le Figaro. 10. November 1995. Schaüble-Lamers. CDU/CSU Fraktion des Deutschen Bundestages. 1. september 1994.

[cxxiv] Balladur, Edouard. Op. cit.

[cxxv] Moscovici, Pierre (2001): L’Europe, une puissance dans la mondialisation. Seuil. Paris. s. 221.

[cxxvi] ”Il s’agit d’élargir sans diluer, en conservant les mécanismes de décisions politiques communs, des politiques communes, dans une situation où il existera effectivement une hétérogénéité à tout point de vue beaucoup plus grande. Il va falloir organiser cette Europe à 30 et dans ce contexte émergera sans doute un coeur, un groupe de pays leaders.. Je suis pour ma part partisan de la souplesse”. Moscovici, Pierre (1999): Au coeur de l’Europe. Le pré aux Clercs, Paris. s. 133.

[cxxvii] Duhamel, Alain (1999): Une ambition française. Plon. Paris. s. 197.

[cxxviii] “Ce serait la Fédération européenne au sein de la Confédération de la Grande Europe”. Valéry Giscard d’Estaing i Nasjonalforsamlingen, 12. juni 2001

[cxxix] Se definisjonen av ”objektiv dekadens” contra delvis ”dekadens” i demografiske termer, men også for de samfunnene som har vært utsatt for postkolonialisme. Chaunu, Pierre (1981): Histoire et décadence. Perrin. Paris. s. 264-265. Pascal Boniface påpeker at den franske debatten om landets forfall er over 650 år gammel, og at den som regel har vært et uttrykk for forvirring når landet var utsatt for raske sosioøkonomiske forandringer, en ide som bekreftes av Chaunu. Boniface, Pascal. Op. cit. s. 22-23

[cxxx] Jeg undervurderer ikke betydningen av Briands plan for en ”europeisk føderal union” som ble presentert for Folkeforbundet i september 1930, men noterer to ting. For det første ga hans memorandum fortsatt nasjonene en helt sentral plass. For det andre ble dokument fort avleggs etter at Hitler fikk en første valgseier i Tyskland kort tid etter tekstens presentasjon.

[cxxxi] Om utviklingen av maktbegrepets konkrete aspekter, se Badie, Bertrand og Smouts, Marie-Claude (2000): Le retournement du monde. Presses de la Fondation nationale des sciences politiques. Dalloz. Paris.

[cxxxii] Moscovici, Pierre (2000). Op. cit. s. 232

[cxxxiii] Dette utelukker ikke at franskmennene fortsatt ønsker å beholde andre kanaler for å sikre sin globale innflytelse. Blant disse kan man nevne landets relevans som atommakt, medlemskapet i G7, dets faste sete i FNs sikkerhetsråd og det meget spesielle forhold som franskmennene fremdeles pleier til tidligere kolonier i Afrika og Midt-Østen. Det sistnevnte strekker seg fra det rent økonomiske samarbeid til en form for kulturelt fellesskap som illustreres gjennom Francophonies betydning mot en voksende anglosaksifisering). Batho,   Jacques (1/2001): Le français, la Francophonie et les autres. Politique Etrangère.

[cxxxiv] Diskursen preges av skeptiske undertoner mht. en ”skjult” tysk agenda som skal skyve EU i føderalistisk retning for å få herredømme i Europa, og som gjerne kan oppsummeres med at stadig mer EU blir lik stadig mer Tyskland. Se Gallois, Pierre M. Op. cit. s. 134-135. Suverenistene vil gjenopprette landets ”storhet” via en omprioritering av landets utenrikspolitiske agenda bort fra EU (eller fra et overnasjonalt EU), til fordel for en mer globalrettet politikk. La France n’a de véritable rôle en Europe que par sa politique extra-européenne. Coûteaux, Paul-Marie (1997): L’Europe vers la guerre. Editions Michalon. Mesnil-sur-l’Estrée. s. 153. For dem fremstår neokolonialismen (Frankrike må på nytt prioritere forholdet til Afrika og Midt-Østen), en tettere allianse med Russland eller et mer substansielt samarbeid med Frankrikes ”latinske søstre” som aktuelle verktøy for å forhindre at Europa ”germaniseres”. Pasqua, Charles (2001): Non à la décadence. Albin Michel. Paris. s. 22.

[cxxxv] Moreau-Defarges, Philippe (1994). Op. cit. s. 152. La oss ikke glemme at Nasjonalfront under presidentvalget i 1995 nesten kom til den andre og avgjørende valgomgang på et program som blåste opp motstanden mot regjeringens innvandringspolitikk og støtte til ”Maastricht-Europa”.

[cxxxvi] Védrine, Hubert (2000): Les cartes de la France à l’heure de la mondialisation. Fayard. Paris. s. 104.

 

FNs sikkerhetsråd og Irak-krigen;- svanesang eller ny start?

Av Franck Orban
Forsker ved Europa-programmet

Denne artikkelen er et utdrag I rapporten utgitt av Europa-programmet våren 2004 med navnet “Europa etter Irak-krigen; konsekvenser og utfordringer for Norge”.

 

The fault for this failure did not lie with any one country; rather, it was the largely inexorable upshot of the development and evolution of the international system.” [i]

 

FNs sikkerhetsråd ble i fjor gjenstand for en av de mest dramatiske episoder i FNs historie. Rådet ble beskyldt for i over en årrekke ikke å ha vært i stand til å tvinge irakske myndigheter til å føye seg for sanksjonspolitikken, for ikke å ha maktet å finne en politisk utvei mht. avvæpningen av Hussein-regimet mellom høsten 2002 og våren 2003, og til slutt for ikke å ha klart å stanse USAs og Storbritannias forkjøpskrig i mars 2003. Slike anklagelser avspeiler FNs komplekse virkelighet og overser gjerne det faktum at FNs handlekraft under Irak-krisen som ved mange tidigere anledninger i høyeste grad var avhengig av stormaktenes vilje til å inngå kompromiss. Derfor har man i denne kapitteldel valgt å prioritere et aktørperspektiv framfor en institusjonell tilnærming til Sikkerhetsrådets håndtering av fjorårets krise. Først vil man se på forholdet mellom kollektiv sikkerhet og stormaktene fram til Irak-krisen. Deretter vil man analysere Irak-krisen som stormaktenes reaksjon på et amerikansk utspill som ble oppfattet som destabiliserende for det globale stormaktshierarkiet. Til slutt vil man skissere to mulige scenarier for det framtidige forholdet mellom FN og stormaktene, og USA.


Kollektiv sikkerhet og stormaktene

Kollektiv sikkerhet har inntatt mange ulike betydninger og former gjennom historien. Freden kunne sikres på bakgrunn av religiøs samhørighet (Pax Christiana), av en koalisjon av stater (Westfalen-systemet, Den hellige alliansen) eller av imperier (Romerriket, ottomanene, habsburgerne). Ideen om at et multilateralt fredsskapende organ som etter hvert kunne avløse kabinettdiplomatiet, blomstret opp med fredsbevegelsen mot slutten av det 19. århundre, og førte til Nobel-prisen i 1897 og til fredskonferansene i Haag i 1899-1907. Ideen ble først konkretisert i 1919 ved stiftelsen av Folkeforbundet. Forbundet startet med 40 stater i 1919, og antallet medlemmer steg raskt til 55 i 1928. Folkeforbundet skulle primært fremme nedrustning og samarbeid mellom nasjoner, og skulle hindre framtidige kriger gjennom bruk av diplomati. Mht. interstatlige kriser eller væpnede konflikter hadde ethvert medlemsland plikt til å innbringe eventuelle uoverensstemmelser med andre land til megling og voldgift i Forbundets råd og forsamling. Forbundets voldgiftssystem fungerte noenlunde bra på 1920-talet, men sviktet av flere årsaker i stadig større grad på 1930-tallet.


Folkeforbundets grunnleggende svakheter

Forbundet ble for det første nærmest gjennom hele sin levetid gjenstand for et grunnleggende legitimitetsproblem. USA, som var anerkjent stormakt etter 1. verdenskrig og som var drivkraften bak opprettelsen av Forbundet, valgte til president Wilsons store skuffelse å stå utenfor Forbundet. Medlemskapet i Forbundet var også i utgangspunktet utelukket for taperne fra 1. verdenskrig, og ble bare gradvis åpnet for dem (Østerrike opptatt i 1920, Ungarn i 1922, Tyskland i 1926, Tyrkia i 1932). I tillegg til dette ble Sovjetunionen selv ikke medlem før 1934. Utover 1930-tallet ble Forbundets legitimitetsproblem forverret etter at flere land fra Europa (Tyskland i 1933, Italia i 1937, Spania i 1939), Asia (Japan i 1933) og Sør-Amerika (Brasil i 1926, Paraguay i 1935, Guatemala, Honduras og Nicaragua i 1936, Chile og Venezuela i 1938, Peru i 1939) trakk seg ut, og i 1940 kunne man virkelig lure på om hvilken legitimitet Forbundet egentlig satt igjen med. USA var fortsatt ikke med, Sovjetunionen var utvist, og flere europeiske og asiatiske stormakter hadde trukket seg ut. Krigsutbruddet i 1939 inntraff dermed i en situasjon hvor Folkeforbundet nærmest allerede var tømt for medlemmer.
En annen grunnleggende svakhet ved Folkeforbundet var at voldgiftsystemet var underlagt enstemmigheten både i Rådet og i Forsamlingen. Det gjorde det lett for ethvert land å blokkere et vedtak. Freden skulle dermed sikres via diplomatiske og økonomiske sanksjoner som skulle ramme det landet som var utpekt som hovedansvarlig for konfliktens utbrudd. Men det fantes verken egne militære styrker som var underlagt Folkeforbundet og som kunne settes inn på Forbundets vegne, eller noen automatisk forpliktelse overfor medlemmene til å bistå en militær operasjon. At Forbundet fysisk var en del av fredsslutningen i Versailles viste seg dessuten i økende grad å være problematisk da autoritære regimer overtok makten i Europa. En revidering av fredsbetingelsene kunne innebære en klar risiko for destabilisering av Folkeforbundet.[ii] Det var det som skjedde på 1930-tallet. Maktbalansen som Versailles-traktaten hadde skapt i Europa i 1919-20 hadde endret seg totalt ved utgangen av 1920-årene, og Forbundet klarte ikke lenger å gjenspeile det nye institusjonelle eller faktiske makthierarki som var oppstått. Motstridende interesser blant Forbundets to sentrale medlemmer Frankrike og Storbritannia og deres manglende evne til å imøtekomme konkrete militære trusler, førte til en stadig klarere handlingslammelse for Folkeforbundet. Man klarte ikke å avverge eller straffe effektivt Japans invasjon av Mandsjuria i 1931, Italias invasjon av Etiopia og Albania i 1935 og 1939, borgerkrigen i Spania i 1936, samt Tysklands annektering av Østerrike i 1938 og angrep på Tsjekkoslovakia og Polen i 1938 og 1939.

FN : Kollektiv sikkerhet med mer muskler?

FN ble etablert etter 1945 på bakgrunn av to viktige erfaringer fra Folkeforbundet. Den ene erfaringen var at enhver form for kollektiv sikkerhet som var basert på nasjoner og frivillighet, var dømt til å mislykkes når stormaktene var uenige og rettsnormene ikke var forpliktende nok. Den andre erfaringen var at det økonomiske nettverk som Folkeforbundet hadde utviklet, var imponerende, men ikke nok til å sikre fred mellom nasjoner. Det nye opprettede FN måtte dermed bygge opp et beslutningssystem som kunne ”vise tenner” når dette var nødvendig. Det betydde bl.a. at man måtte opprette en generalstab under FNs myndighet, samt en mer effektiv voteringsmekanisme for å sette eventuelle sanksjoner i praksis. FNs meglingssystem gjorde Sikkerhetsrådet til en arena hvor politiske kompromisser mellom stormaktene kunne få legale rammer som var mer bindende enn det som hadde vært tilfelle under Folkeforbundet.[iii] Stemmeretten i Sikkerhetsrådet ble begrenset til seiersmaktene, som fikk fast sete og vetorett. Generalstaben skulle på sin side bestå generalsstabssjefene fra de fem stormaktene med fast sete og vetorett. Staben ble imidlertid aldri implementert fordi ingen stormakt ønsket å avgi suverenitet på et så viktig område. Sagt på en annen måte; FNs virke ble fra starten av begrenset til å stramme inn løse tråder fra Folkeforbundet, samtidig som den reelle makten ble konsentrert i færre hender. Den institusjonelle modellen som ble brukt for å opprette FN, lånte imidlertid elementer fra Westfalen-freden (FN-medlemskap kun åpent for suverene stater), fra Wien-freden og Versailles-traktaten (systemet ledes av krigens vinnere) og fra Folkeforbundet (fortsatt forpliktelse til å avstå fra aggresjon og til å bidra til fredsskapning).[iv] I likhet med det som hadde skjedd med Folkeforbundet viste det seg snart at denne modellen kunne oppnå resultater i kriser som ikke involverte stormakter direkte eller indirekte, men også at systemet var håpløst når stormaktenes prioriteringer kolliderte med hverandre.

Under den kalde krigen ble spillereglene i FN enklere. Nettoantallet tunge spillere ble de facto redusert fra fem til to, dvs. USA og Sovjetunionen, og enhver involvering fra FNs side var avhengig av det enten fantes enighet mellom de to, eller at den ene forholdt seg likegyldig til den andres intervensjon. Et eksempel på denne hestehandel var året 1956, som ble preget av to viktige begivenheter. Den ene var USAs og Sovjetunionens reaksjon på det fransk-britiske inntog i Egypt,[v] som beviste at franskmennenes og britenes reelle innflytelse i FN ikke lenger stod i balanse med deres faktiske geopolitiske tyngde. Den andre var Sovjetunionens invasjon av Ungarn, som, til tross for politiske reaksjoner verden rundt, ikke førte til noen konkrete mottiltak.[vi] Maktkonsentrasjonen i FN fratok organisasjonen enhver mulighet til å spille en toneangivende rolle i fredsskapning. Sikkerhetsrådets rolle ble redusert til å være en resonanskasse for rivaliseringen mellom Sovjetunionen og ”den frie verden”, et talerør for en avkoloniseringsstrid som var instrumentert av stormaktene slik at Sovjet og USA fikk de europeiske imperia avviklet, men også hvor Nord – Sør dimensjonen overlappet Øst – Vest striden, samt en redningsvest for stormaktene i håpløse kriser hvor ingen av dem ønsket å gå inn alene. Til gjengjeld bidro FN-systemet i perioden 1947-90 til at regionale konflikter ikke utviklet seg til en global militær konfrontasjon mellom USA og Sovjetunionen, og til at ingen ”mindreverdige” aktører kunne forstyrre den nye verdensorden som de to supermaktene var blitt enige om.

Den andre Gulf-krigen som etterfulgte Iraks annektering av Kuwaits sommeren 1990 blir ofte omtalt som FNs ”sanne fødselsattest”. I virkeligheten fikk Sikkerhetsrådet allerede en viss økt handlefrihet etter Gorbatsjovs maktovertakelse i 1985.[vii] En mer positiv russisk innstilling til FN (som avspeilte Sovjetunionens svekkede tilstand) åpnet for positive resultater for FN-diplomatiet i Iran-Irak krigen, San Salvador, Namibia, Kypros og Vest-Sahara. Diplomatenes optimisme var tuftet på flere antagelser. Den første var at Øst – Vest skillets gradvise bortgang ville gjøre det mulig for Sikkerhetsrådet å igjen få spille en aktiv rolle i kollektiv sikkerhet. Den andre antagelse var at tilnærmingen mellom Øst og Vest kunne øke muligheten for at regionale konflikter ikke lenger ville instrumenteres av blokkpolitikken, og dermed ville kunne takles på helt ny måte. Sovjetunionens tilbaketrekking fra Afghanistan, USAs holdning til Contras-geriljaen i Nicaragua og Cubas tilbaketrekking fra Angola og Namibia pekte mot et tyngre engasjement for FN. Den tredje antagelsen var at kombinasjonen av FNs erfaring i stabiliseringsoppdrag med Sikkerhetstrådets økte status ville styrke FNs rolle som naturlig hovedaktør bak preventivt diplomati. FNs krig mot Irak i januar 1991 utgjorde i den forstand et klimaks for denne perioden. Den kunne føres med et FN mandat fordi Iraks besettelse av Kuwait var en tradisjonell angrepskrig i FNs betydning, fordi samtlige stormakter anså denne invasjonen som en trussel mot Midtøstens stabilitet og mot den globale oljeforsyningen, men ikke minst fordi verken europeerne, Sovjetunionen eller Kina var i stand til å stå imot USAs press for å intervenere. Gulf-krigen skapte dermed et ”falskt” inntrykk av at FN var kvitt den kroniske lammelsen arvet fra blokkpolitikken, og at organisasjonen i framtiden ville kunne spille en mer sentral rolle i fredsskaping.

Optimismen rundt FNs rolle i fredsskaping visnet likevel ganske fort av bl.a. to grunner. Den ene var at stormaktene i bunn og grunn ikke var interessert i å styrke FNs sikkerhetspolitiske rolle mer enn nødvendig. Det gjaldt prosesser som nedrustningen av kjernefysiske arsenaler, som forble en bilateral sak mellom russere og amerikanere (START I og II),[viii] nedrustningen av konvensjonelle våpen, som ble gjenstand for multilaterale forhandlinger,[ix] men ikke minst fredsoperasjoner, hvor man ga fort uttrykk for at FN ikke skulle drive med omfattende Peace-making, men heller med Peace-keeping.[x] Det lå for øvrig klare begrensninger for hva man egentlig mente med fredsbevarende innsats. Militærmakt skulle ikke brukes mot Rådets faste medlemmer, selv om disse krenket menneskerettigheter. Den skulle heller ikke brukes i intrastatlige konflikter som kunne ramme vestlige stormakters vitale interesser, men kunne derimot anvendes i konflikter som rammet Vesten økonomisk, eller som kunne utgjøre et prestisjeproblem for vestlige land. Den andre grunnen for at FN ikke spilte en mer sentral rolle i fredsskapning var stormaktenes manglende evne til å bli enige om krisenes omfang og deres uvilje til å delta i kriser som var økonomisk og menneskelig ressurskrevende. Stormaktenes deltagelse i regionale kriser ble dermed i stigende grad avhengig av hvorvidt muligheten for tap av menneskeliv kunne unngåes eller reduseres til et minimum. Erfaringene fra Balkan viste i tillegg at FN heller måtte trekkes inn mot slutten av konflikter i form av teknisk støtte i forbindelse med gjenoppbygging av krigsherjede områder, enn i en eventuell opptrappingsfase med økt militær aktivitet. En slik ”teknisk” rolle var dessuten ikke uten videre forbeholdt FN. Andre regionale organisasjoner som OSSE eller OAF kunne også spille en slik funksjon.

Men FNs gradvise nøytralisering stoppet ikke der. Organisasjonens blandede suksesser eller nederlag i Angola, Somalia, Rwanda eller i Bosnia på hele 1990-tallet førte stormaktene i stigende grad til å forsøke og begrense den sikkerhetspolitiske dialogen i FN til Sikkerhetsrådets fastmedlemmer, eller til å sette opp egne kontaktgrupper i eller utenfor FN-rammer.[xi] FNs marginalisering kulminerte i 1999 med Kosovo-krigen, da en vestlig koalisjon ledet av USA brukte prinsippet om humanitær intervensjonisme for å gå til krig mot Serbia, et suverent land som ikke hadde angrepet et annet suverent land, dette uten formell FN-mandat og støtte fra Russland eller Kina. Kosovo-krigen ga dessuten en klar indikasjon på det nye makthierarkiet som oppstod mellom Sikkerhetsrådets fastmedlemmer etter blokkpolitikkens avvikling (nøytralisering av Kina og Russland) og på den nye rollefordelingen mellom FN og NATO som var ønsket av bl.a. USA (NATO som FNs ”forlengende arm”). NATOs nye strategiske konsept formaliserte i den forstand denne trenden. Organisasjonens rekkevidde og mandat ble utvidet for å dekke nærmest hele det euroatlantiske området.[xii]

Irak-krigen : Stormaktene i systemkrise

Et tilbakeblikk på perioden 1990-2000 viser dermed at FN egentlig aldri har vært i sentrum for den nye verdensorden som avløste den kalde krigen. At blokkpolitikkens avvikling ikke førte til en ny stormaktsrivalisering med økt økonomisk proteksjonisme, regional konkurranse og opprustning, skyldes imidlertid i mindre grad FNs egen innsats enn fraværet av enhver global aktør som kunne konkurrere med USA.[xiii]


Det amerikanske system

Denne situasjonen var ikke bare et resultat av USAs seier over ”ondskapens imperium”. Allerede i 1943-45 arbeidet Roosevelt-administrasjonen med å skape et globalt postkrigs system som skulle bekjempe kommunismen og samtidig sikre USAs framtidige dominans. Verktøyene i dette uformelle imperium skulle være økonomiske (Bretton-Woods, med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, Marshall- og Dodge-planene), og forsvarspolitiske (NATO, ANZUS, SEATO, CENTO). Fra og med 1950-årene gikk dette ”amerikanske system” ut på at USA skulle gi sine allierte militær beskyttelse, mot at disse forble trofaste allierte og støttet USA i retur. De sistnevnte godtok bl.a. USAs ledende rolle i markedsliberalismen mot at USA lot seg binde i et nettverk av bilaterale og multilaterale rammeavtaler.

Blokkpolitikkens avvikling og overgangen fra en bipolar til en unipolar verdensorden styrket ytterligere USAs posisjon som geopolitisk episenter i et system hvor alle de andre aktørene nærmest anså sitt forhold til USA som viktigere enn summen av forholdene seg imellom.[xiv] John Ikenberry oppsummerte i 2001 denne situasjonen slik: ”…in the years since the end of the superpower struggle, it is clear that the sources of this stable order among the great powers are rooted in the more general relationship between the United States and the outside world.[xv] En forutsetning for det amerikanske imperiets overlevelsesevne har imidlertid vært at USA til enhver tid beholdt den politiske og økonomiske kontroll over dette globale system. Det er imidlertid et paradoks at USAs maktklimaks kom i en periode hvor amerikanske statsvitere enten benektet USAs imperium, relativiserte det, eller varslet om mulige følger for USA ved å gjøre for mye eller for lite ut av denne dominerende stilling (såkalt overstretch og understretch). Paul Kennedy omtalte bl.a. et amerikansk system som var utsatt for økonomisk forfall pga. landets diplomatiske og militære overengasjement.[xvi] Ideen ble fulgt opp av Robert Gilpin, som vektla enkelte svakheter ved USAs økonomiske og finansielle modell. Ifølge han kunne disse svakhetene føre til at USAs sentrale rolle ble redusert til fordel for nye regionale maktpoler.[xvii] Like alarmerende var Samuel Huntingtons visjon om USAs dalende plass i en verden i stadig økende grad preget av kulturkollisjon mellom konkurrerende sivilisasjoner.[xviii] Zbigniew Brezezinskis beskrev på sin side et Eurasia som i løpet av det 21. århundret trolig skulle overta USAs plass som verdens tyngdepunkt.[xix]

Alle disse spådommer om USAs såkalte ”uunngåelige” forfall har hittil slått feil. Ett tiår etter blokkavviklingen har USA tvert om en maktstilling innenfor økonomi, diplomati og forsvar som mange hevder overgår alle tidligere ulike former for imperier. Likevel utrykte disse spådommene to viktige endringer som inntraff i USA de siste tiårene. Den ene er USAs økende økonomiske avhengighet i forhold til resten av verden. I 1929 stammet 45% av verdens totale industrielle produksjon fra USA, 11,6% fra Tyskland, 9,3% fra Storbritannia, 7% fra Frankrike, 4,6% fra Sovjetunionen og 2,4% fra Japan. Drøyt 70 år senere er situasjonen endret. USA er fortsatt en økonomisk gigant i verdens målestokk, men dets industrielle produksjon opplever en kontinuerlig nedgang.[xx] Landets produksjonskapasitet ligger nå så vidt over Japans og under EUs. Det resulterer i en kraftig økning av handelsunderskuddet med andre land. I 2001 lå det sistnevnte på 83 milliarder dollar overfor Kina, 68 overfor Japan, 60 overfor EU og 3,5 milliarder overfor Russland. USAs totalimport av ferdigprodukter utgjør en ytterligere belastning for landet totale handelsunderskudd. Det sistnevnte lå på 180 milliarder dollar i 1997, 450 milliarder i 2000, og til slutt 530 milliarder i 2003.

Legger man sammen landets historiske produksjonskurve og tilsvarende forbrukskurve, så ser man at USAs rolle i verdensøkonomien ikke i samme grad som før er basert på landets evne til å produsere varer, men heller på dets evne til å forbruke dem.[xxi] Amerikanske eksperter frykter at en slik situasjon på lengre sikt vil kunne føre til at USA blir utkonkurrert av andre økonomiske soner eller aktører. Kina, gitt landets demografiske tyngde og tilsvarende økonomiske potensial, fremstår i denne sammenheng som et skrekkscenario for amerikanerne. John J. Mearsheimer påpekte bl.a. at ”..Hvis Kinas BNP per innbygger blir halvparten av Japans, ville deres samlede BNP være 2,5 ganger USAs. For sammenligningens skyld, var Sovjetunionen omtrent halvparten så velstående som USA gjennom mesteparten av den kalde krigen. Kort sagt har Kina et potensale til å bli vesentlig sterkere enn til og med USA[xxii] Det er verdt å notere seg at USAs økonomiske innhenting skjer i en situasjon hvor amerikanerne ikke lenger har den samme evnen til å få andre land til å ”absorbere” landets underskudd i handelsbalansen. For å sette det på spissen kunne man si at verden blir stadig økonomisk viktigere for USA, mens USA blir tilsvarende stadig mindre viktig for verden.[xxiii]

Den andre endringen som påvirker relasjonen mellom USA og omverden er forholdet mellom USAs økonomiske maktbasis og dets militære makt. Perioden 1945-71 kan betegnes som en form for positiv imperialisme for USA. Amerikanerne sikret Vest-Europas forsvar, bidro til gjenoppbyggingen av krigsherjede land og dro senere den økonomiske veksten. Denne rollen endret seg imidlertid med Bretton-Woods kollaps i 1971, etter at USA gikk unilateralt bort fra gullstandarden og lot dollarens kurs flyte i forhold til andre valutaer. Beslutningen innledet en økt økonomisk konkurranse mellom europeerne og amerikanerne, og europeerne seg imellom. Fram til 1990-91 var rammene for denne konkurransen likevel underlagt bipolariteten. Den sistnevnte skapte et konstant behov for militær beskyttelse fra USA, noe som begrenset aktørenes reelle handlefrihet overfor USA, og overfor hverandre. Blokkavviklingen reduserte denne militære avhengigheten og førte til en stadig klarere vektlegging av de økonomiske konkurranseforhold mellom tidligere allierte. Kombinasjonen av denne økte konkurransen utad med USAs stilling som eneste gjenvarende supermakt, styrket interessen fra amerikansk side for å i større grad enn før bruke militærmakt til å beskytte grunnleggende økonomiske interesser.[xxiv] Denne formen for ”neoimperialisme” eller negativ imperialisme var tuftet på forestillingen om at USA, som var utsatt for stadig hardere konkurranse fra omverden, kunne beholde en global lederstilling så lenge ingen andre aktører kunne rivalisere med USA militært. Dokumentet fra 1992 om Pentagons retningslinjer anbefalte bl.a. at USA ikke skulle oppmuntre avanserte industrielle nasjoner til å spille en større regional eller global rolle, samt å nøytralisere enhver voksende makt som kunne konkurrere med USAs maktposisjon.[xxv]

Denne trenden, som var nokså tonet ned under Clinton-administrasjonen, kom mer til syne under George W. Bush, med en kraftig økning av budsjettsunderskuddet og en like kraftig økning av forsvarsutgifter.[xxvi] 11/09 bærer selvsagt et stort ansvar for administrasjonens ønske om å prioritere forsvaret av fastlands- USA og evnen til å projisere militærmakt utad, framfor å møte økonomiske utfordringer på hjemmebane. 11/09 gjorde også at amerikanerne i større grad enn før kunne vektlegge nasjonale interesser og kvitte seg med en rekke multilaterale avtaler og allianser inngått før blokkavviklingen. Likevel kan man hevde at dette nye fokus på militærmakten ikke representerer det store skillet i verdens moderne historie det ofte refereres til. De dypgående strukturelle trender som er beskrevet tidligere, var allerede tilstedet før Bush kom til makten i 2000, og før USAs økonomiske og militære maktsentra ble angrepet. Disse trender ble derimot forsterket og synliggjort med 11/09 og Bush-administrasjonens håndtering av den globale krigen mot terroren.[xxvii] Det som har endret seg radikalt etter 11/09 er dermed ikke verden i seg selv, men USAs grunnleggende persepsjon av denne. Samtidig kan man si at 11/09 og Afghanistan-krigen ga USA en ny mulighet til å befeste sin globale posisjon. Amerikanerne tok ledelsen av en krig som ikke var avgrenset verken i tid eller rom, en krig som de facto besvarte spørsmålet om landets fortsatte relevans for omverden etter slutten av blokkpolitikken. Krigen mot terroren åpnet dessuten for at Washington kunne utpeke fienden (Reagans formulering av ondskapens imperium ble byttet ut med ondskapens akse), og USAs allierte (de som ikke står sammen med oss er imot oss). Videre styrket USAs seire i Kosovo og Afghanistan oppfatningen i og utenfor USA om at amerikanerne hadde et militær forsprang som ingen land kunne ta igjen (den såkalte ”technological gap”).

Til slutt fikk amerikanske selskaper og forsvaret for første gang siden den kalde krigens start tilgang til områder i Sentral-Asia med store energiressurser og av strategisk betydning ved grensen mellom den russiske og den kinesiske interessesfære. USAs innrykk i Sentral-Asia gjorde for øvrig mulig å realisere eldre agendaer (Roll Back av Russland fra Sentral-Asia og fra varme hav), men også nye (regjeringsskifte i Afghanistan, omkalfatring av Midtøsten). Det mest bemerkelsesverdige var at Bush-administrasjonens håndtering av 11/09 og av Afghanistan-krigen fram til Irak-krisen ikke førte til særlig motstand fra andre stormakter i FN. Krigen mot terroren genererte tvert imot en aktiv støtte fra europeerne (solidaritet med USA) og ble utgangspunktet for en dramatisk forbedring av USAs strategiske forhold til både russerne og kineserne.


USAs motiver for å gå til krig

Denne oversikten over USAs stilling fram til Irak-krisen er nyttig for å forstå hvorfor en så massiv støtte til USA etter 11/09 og under Afghanistan-krigen i løpet av bare ett års tid ble til massiv motstand, og hvordan dette slo ut i Irak-krisen. Vi skal bl.a. huske på at amerikanernes økende vektlegging av unilateralismen gjorde at de etter hvert hadde brukt opp en vesentlig kvote av sin internasjonale sympati,[xxviii] og at landets nye sikkerhetsstrategi som ble presentert av president Bush høsten 2002 vekket stor skepsis rundt USAs nye utenrikspolitikk, spesielt mht. administrasjonens vilje til å bruke preventive angrep for å avverge potensielle trusler mot USAs sikkerhet.[xxix] Bushs uttalte plan for å eksportere demokratiet på alle kontinenter ble også av mange eksperter betegnet som like reaksjonær som Wilsons fjorten punkter etter 1. verdenskrig.[xxx]

Det finnes for øvrig mange fortolkninger av hva som ligger bak splittelsen på Irak-spørsmålet i FN. Enkelte holder USAs unilateralisme utelukkende ansvarlig for krisen. Andre påpeker derimot Chiracs ansvar nærmest i tilblivelsen av en konspirasjon mot USA. Vi vektlegger to aspekter som fikk betydning for Sikkerhetsrådets fastmedlemmers tolkning av krisen. Det ene aspektet er stormaktenes prinsipielle tilnærming til krisen, som førte til sprikende strategier mellom disse mht. hvilken løsning som skulle prioriteres. Det andre aspektet er stormaktenes realpolitiske tilnærming til Irak-krisen, som fikk disse til å instrumentere FN for å motarbeide USAs invasjon, ikke fordi man var grunnleggende uenig i behovet for eller hensynet til å fjerne Saddam Hussein, men fordi en slik krig kunne innebære dramatiske forrykkinger i det globale makthierarkiet.

Flere kilder viser etter hvert at Bush-administrasjonen drøftet ideen om en krig mot Hussein-regimet senest 12. september 2001, og at selve beslutningen om å gå til krig ble truffet kort tid etter seieren i Afghanistan.[xxxi] USAs og Storbritannias motiver for å invadere Irak var trolig i mindre grad ønsket om få en mer direkte kontroll over iraksk olje,[xxxii] det faktum at Saddam Hussein var en diktator, eller at Irak besatt masseødeleggelsesvåpen på det tidspunktet krisen bygde seg opp, enn et reelt ønske fra nøkkelpersoner i og rundt Bush-administrasjonen om å omfordele det regionale maktforholdet i Midtøsten generelt og om å velte Baath-regimet i Irak mer spesifikt. Begge mål kunne for øvrig kobles til frykten fra amerikansk side for at Hussein på et senere tidspunkt skulle komme til å støtte terrorgrupper via våpenleveranser eller ekspertise på kjerneområder som biologisk eller kjemisk krigføring, eller frykt for at regimets kollaps skulle føre til at irakske masseødeleggelsesvåpen kom på avveier.

Det fantes altså en ”fornuftig” kobling i den amerikanske administrasjon mellom 11/09 og Irak hvis man tar som utgangspunkt at Bush-administrasjonen trodde på etterretningskildene den ble presentert. En slik tolkning kan dessuten forklare at andre land ga sin støtte til USA av lignende grunner. Hvorvidt disse aspekter skal være sekundære i forhold til ”haukenes” tidlige planer om å ta Irak, hensynet til Israels forsvar eller Bushs ønske om å fullføre operasjonen Desert Storm som faren i sin tid startet, forblir et åpent spørsmål.[xxxiii]

En annen dimensjon som veide tungt i Bush-administrasjons vurdering av situasjonen i Irak var overbevisningen om at den politiske ustabiliteten i Midtøsten ikke lenger var holdbar, og at den innebar en for høy risiko for ”fundamentalistisk smittefare”. Etter Afghanistan ble Irak logisk ansett som det neste trinnet mot en full omkalfatring av Midtøsten hvor Afghanistan og Irak skulle brukes som startbaser for Nation Building, og eksporten av demokratiske verdier til hele den arabiske halvøy.


FN-stormakters prinsipielle og realpolitiske innvendinger

Disse prinsipielle punkter var kritisert i FNs sikkerhetsråd av fastmedlemmene Frankrike, Russland og Kina og av Tyskland av fire grunner.

Den første var en sterk grad av uenighet rundt timingen for en slik krig. Franskmennene påpekte at prioriteringen fortsatt var kampen mot Al Qaïda, og at et militært engasjement i Irak både ville mobilisere mye energi og styrker som trengtes i kampen mot terroren, samt ville være en uheldig avsporing i forhold til de reelle utfordringer alle partnere stod ovenfor.

Disse landene var for det andre skeptiske til ideen om at det måtte finnes en opplagt eller bevist kobling mellom Al Qaïda og Hussein-regimet.[xxxiv] Franskmennenes og russernes langvarige kjennskap til Baath-regimet pekte tvert imot i motsatt retning : Saddam Husseins sekulære regime var både én av fundamentalistenes bitreste fiende, og en sikker garantist mot en ytterligere spredning av sjia-fundamentalismen på den arabiske halvøy. Deres analyse var dermed ikke ulik den de hadde om den iranske faren i 1991 da USA vurderte for første gang å velte Saddam Hussein. Et maktsskifte i Irak ville dermed ikke svekke terrorismen, men tvert imot styrke den.[xxxv]

For det tredje hadde bl.a. franskmennene og russerne sterke reservasjoner til det reelle omfanget av det irakske arsenal av masseødeleggelsesvåpen. Britene og amerikanerne påstod at Irak utgjorde en umiddelbar og stor fare for spredningen og bruken av disse. Hussein-regimet hadde riktignok brukt slike våpen mot Iran og mot sjia- og kurdiske minoriteter i Irak. Franskmennene og russerne mente derimot at den irakske faren ikke lenger var umiddelbar, og at den uansett var vesentlig lavere etter arbeidet utført av FNs inspeksjonsregime i årene 1991-98. Derfor oppfordret man fra fransk, tysk, russisk og kinesisk hold til å gjenoppta omfattende inspeksjoner for å få kartlagt det reelle omfanget av Iraks våpenarsenal en gang for alle.[xxxvi]Til slutt var fastmedlemmene i Sikkerhetsrådet unntatt Storbritannia skeptiske til amerikanske planer om demokratisering av Midtøsten. Franskmennene understreket bl.a. at en rask demokratisering av Irak påtvunget utenfra, trolig ville føre til mer tyngde for sjiabevegelser, eller til en kaotisk innenrikspolitisk situasjon, og på ingen måte til oppbyggingen av et reelt demokratisk styresystem på lengre sikt. Kina, Frankrike og Russland var likedan bekymret for en eventuell destabilisering av nøkkelregimer i Midtøsten (Pakistan, Egypt, Saudi, Tyrkia), for mer spredning av wahabistisk fundamentalisme, og for en eksplosjon av antivestlige holdninger og antiamerikanisme både regionalt og globalt.[xxxvii].

Stormaktenes realpolitiske interesser var like toneangivende i den første fasen av Irak-krisen fram til undertegnelsen av resolusjon 1441 i november 2002. Samtlige fastmedlemmer hadde tunge interesser i Irak (russiske, kinesiske og franske oljeinteresser vs. amerikansk og britisk vilje til å komme inn), i Midtøsten-regionen (franskmennene, russerne og kineserne skeptiske til et ytterligere amerikansk innrykk i regionen i tillegg til det fotfeste de fikk i Afghanistan) og en egen strategi i forhold til USA. Britene la seg tett inn på den amerikanske posisjonen, men oppfordret samtidig USA til ikke å forlate FN-sporet. Franskmennene tok førerollen for et diplomatisk alternativ til krigen og en fredelig FN-løsning. 1441 var bl.a. sterkt inspirert av president Chiracs forslag fra september 2002 om å ha to FN-resolusjoner. Franskmennenes allianse med tyskerne i FN skulle dessuten skape en forestilling om at de to landene snakket på vegne av EU/Europa. En samordning av franske og tyske posisjoner i FN kunne altså få ringvirkninger for hvordan arbeidet med EUs konvent skulle foregå.[xxxviii] Russerne balanserte på sin side en prinsipiell innvending om at ingen ny resolusjon var nødvendig for å avvæpne Irak. Deres utgangspunkt var et ønske om ikke ¨å skade partnerskapet med USA som ble bygd etter 11/09.[xxxix] Kineserne støttet til slutt FN-resolusjon 1441 på avstand og uten å legge opp til noen høylytt konfrontasjon med USA, men med en inneforstått følelse om at enhver form for rift eller splittelse som kunne ramme forholdet mellom USA og Russland eller de vestlige aktørene seg imellom, var positiv for kinesiske interesser på lengre sikt.

Resolusjonsteksten for 1441, som påpekte at Irak ”had been and remained in material breach of obligations”, ga Irak ”a final opportunity to comply with its disarmament obligations”, og varslet at Bagdad “would face serious consequences as a result of its continued violations of its obligations”, ble fremstilt som en stor suksess for Washington, for ”duenes akse” Paris-Moskva-Berlin-Beijing, for Kofi Annan, og ikke minst for Hussein. Tekstens formulering var et veloverveid og gjennomtenkt kompromiss mellom to dimensjoner. Den ene var duenes forståelse for at en presset Bush-administrasjon måtte komme opp med et nytt moment i ”krigen mot terroren” og for at Hussein-regimet faktisk fremdeles utgjorde et problem for FN-diplomatiet. Den andre dimensjonen var haukenes forståelse for at USA var tjent med en FN-mandat for å starte sin preventive krig mot Irak. Resolusjonen var ikke minst et forsøk på å avverge president Bushs varsel fra 25 oktober 2002 om at ”If the United Nations doesn’t have the will or the courage to disarm Saddam Hussein and if Saddam Hussein will not disarm, the United States will lead a coalition to disarm him.” Inntrykket av at Sikkerhetsrådet kunne samles om krisens viderebehandling var misvisende. 1441-teksten var uklar nok til å oppfylle amerikanernes ønske om en militær aksjon mot Irak. Samtidig kunne russerne, franskmennene og kineserne glede seg over at den åpnet for at et eventuelt brudd på irakernes forpliktelser ikke automatisk skulle føre til krig, og de kunne glede seg over at beslutningen om å gå til krig til syvende og sist skulle tilfalle Sikkerhetsrådet.


En krise om USAs makt, ikke om Irak

Premissene for krisens klimaks våren 2003 lå dermed i høyeste grad allerede i resolusjon 1441. USA tolket denne som en nødvendig konsesjon for å overtale andre rådsmedlemmer om å støtte krigen, og som et sluttpunkt for landets diplomatiske fremstøt. Frankrike, Russland og Kina tolket derimot resolusjon 1441 som starten på en langvarig prosess som skulle avverge krigen og som uansett skulle begrense USAs muligheter til å instrumentere FN eller foreta en unilateral krig. USAs dilemma ble kort tid senere kommentert av neokonservative krefter slik at resolusjon 1441 i virkeligheten ”…var en felle som var satt opp i Moskva, Paris, Berlin og Beijing, en felle amerikanerne ville slite med komme seg ut fra”.[xl] Fram til årsskiftet bidro to faktorer til å forverre amerikanernes forhandlingsposisjon. Den ene faktoren var Husseins diplomatiske spill, som gikk ut på å diskutere alle krav og hale ut alle debatter i FN uten noen gang å forkaste noe. Den irakske presidenten fikk forøvrig god hjelp av Hans Blix, som regelmessig kunne referere om en viss fremgang i inspeksjoner, uten at inspektørene noensinne klarte å gi et konkrete svar på om Irak besatte masseødeleggelsesvåpen eller ikke. Den andre faktoren som forverret USAs situasjon var president Bushs urokkelige vilje til å presse gjennom en ny resolusjonstekst med en konkrete frist for inspeksjonenes avslutning, en dato for igangsettingen av krigen, før han kom med et nytt uttalt mål om regimeendring i Bagdad. USAs økende frustrasjon over at den internasjonale støtten til krigen smuldret opp førte dermed amerikanerne til å forlate en opprinnelig mer balansert holdning for å rette systematisk kritikk mot inspeksjonsregimet, påstå at det fantes påviste forbindelser mellom Bagdad og Al Qaïda, og for å slå fast at Irak besatte ”store lagre” av forbudte våpen. Til slutt bidro USAs skarpere kritikk av FN og en stadig mer omfattende styrkeutplassering rundt Irak mens den diplomatiske prosessen fortsatt pågikk, til en tilspissing av andre stormakters innvendinger mot USA.

Ideen som festet seg om at USA var innstilt på uansett å gjennomføre en forkjøpskrig mot Irak, ble tolket av stormaktene i Sikkerhetsrådet som en direkte trussel mot deres maktstilling. USAs nye sikkerhetsdoktrine åpnet for at forkjøpskrig skulle brukes som et av flere midler for å avverge potensielle trusler mot USA. En generalisering av forkjøpskrigen kunne på sikt innebære en relativisering av stormaktenes militærmakt. Ingen kan per dags dato rivalisere med USA militært, og både Russland og Kina må se USAs kjernefysiske kapasitet i sitt strategiske perspektiv, samtidig som landene kunne rammes av humanitær intervensjonisme.

En annen sentral dimensjon var at bruken av forkjøpskrig i praksis kunne innebære en fare for at den juridiske doktrinen om nasjonal selvbestemmelse ble satt til side. Dette var spesielt uheldig for fastmedlemmene i Sikkerhetsrådet, Russland og Kina, som frykter enhver form for ekstern innblanding i håndteringen i deres egen innenrikspolitikk (Tsjetsjenia og Taiwan). En tredje dimensjon var at Bushs demokratiseringsplaner for Midtøsten i praksis betydde at USA kunne endre regionens geopolitikk totalt, og få kontroll over oljeforsyningen på lengre sikt. Til slutt, og dette er kanskje det viktigste, kunne en marginalisering av FN-systemet bety at russerne, franskmennene og kineserne ble fratatt muligheten til å bruke folkeretten for å fremme sine interesser, og hvis mulig demme opp for USAs dominans. Derfor har det meste sentrale spørsmålet for disse lands vilje til å støtte eller gå imot USAs krigsplaner trolig vært om de kunne godta en etterkrigssituasjon som ville ha ført til at den globale maktbalansen var forkjøvet ytterligere i USAs favør, på deres bekostning. Splittelsen i Sikkerhetsrådet våren 2003 hadde altså riktignok Irak som bakgrunn, men handlet i realiteten om omverdens forhold til et amerikansk system som hittil var oppfattet som stabiliserende, men som med Irak-krisen ble ansett som destruktivt for makthierarkiet mellom stormaktene. BBCs reporter Stephen Sackur gikk et skritt lenger og fastslo faktisk at Irak-krisen ”…is a battle about the way the world works, about the nature and extent of America’s global domination.”[xli]

I striden mellom to syn på hvordan den globale orden måtte organiseres, stilte franskmennene, kineserne og russerne opp med sine diplomatiske våpen – folkeretten og vetoretten (altså Soft Power), mens USA og Storbritannia hadde egne juridiske argumenter for å rettferdiggjøre krigen, og en betydelig militærmakt (Hard Power). Hendelsesforløpet viste etter hvert at de franske, russiske og kinesiske ”duer” klarte å utnytte folkeretten og frykten for USA for å få verdenssamfunnets fokus bort fra Saddam Hussein og over på spørsmålet om hvorvidt USAs hegemoni under Bush-administrasjonen var blitt en trussel for hele verdenssamfunnet. Amerikanerne forspilte på sin side enhver mulighet til å få et flertall i Sikkerhetsrådet (enten ”rent” eller ”moralsk”) og til å høste internasjonal legitimitet for krigen.[xlii] Hvorvidt Frankrike, Russland og Kina hadde noen felles forståelse for at USA ville kjøre seg fast i etterkrigsirak, og på et senere tidspunkt ville bli nødt til å gå tilbake til FN for å trygle om hjelp, er høyst usikkert. Derimot kan man påstå at alle fastmedlemmer i Rådet, Storbritannia inkludert, hadde en klar interesse av å bruke Irak-krisen for å teste sin handlefrihet overfor USA og/eller for å forhindre at amerikanske planer for Midtøsten ble iverksatt. Den fransk-kinesisk-russiske akse var trolig ikke uttenkt på forhånd, noe som forhandlinger mellom Russland, Kina, Frankrike og USA i alle faser av denne krisen antyder. De fleste fast- og roterende medlemmer kunne sannsynligvis ha blitt overtalt til å støtte krigen ved å stemme ja eller avstå fra å stemme. De kunne kanskje til og med ha bidratt med styrker eller logistikk, hadde Bush-administrasjonen vært tålmodig og skapt konsensus for behovet for en krig i FN. Det kan dermed hevdes at duenes ”suksess” i krisens diplomatiske fase i større grad skyldtes USAs dårlige diplomatiske fotarbeid overfor andre partnere, enn selve spørsmålet om legitimiteten rundt Irak-krisen eller stormaktenes vilje til å balansere USAs makt.[xliii] Det hindrer likevel ikke at krisen forplantet seg raskt til multilaterale organisasjoner som NATO og EU, og at den først og fremst rammet den vestlige verden.[xliv]

FN og stormaktsdiplomatiet etter Irak-krigen

Stormaktenes opprørske tilstand mot USA er nå trappet ned, og spørsmålet om hvorvidt Irak-krigen har vært legal og legitim, illegal og illegitim, eller illegal men legitim har stadig mindre relevans. Det skyldes at alle parter, etter en opphetet periode, nå er tilbake til den realpolitiske dagsorden. Det gjelder i første omgang Sikkerhetsrådet, som 23. mai 2003 vedtok resolusjon 1483 om Iraks politiske og økonomiske organisasjon etter krigen. Resolusjonen anerkjente bl.a. USAs og Storbritannias status som okkupantmakter i Irak og ga deres forkjøpskrig en form for a posteriori legitimitet.[xlv] Om den sistnevnte vil styrkes eller svekkes over tid vil avhenge av okkupantens evne til skape stabile politiske og økonomiske rammer i Irak. Det gjelder deretter også seiersmaktenes vilje til gjennom FN å inngå kompromisser om Irak. FN-resolusjoner 1500 og 1511 åpnet for at organisasjonen skal spille en rolle i forbindelse med det humanitære arbeidet og den økonomiske og politiske gjenoppbygging av landet.[xlvi] FNs økende involvering skyldes ikke at USA og Storbritannia har kommet på bedre tanker mht. FN, men at okkupasjonen av Irak er kostbar og at man sliter med å få flere nasjoner til å sende styrkebidrag. Irak-krigen illustrerte dermed et grunnleggende prinsipp i stormaktenes forhold til ethvert internasjonalt bindende lovverk : Det er helt avhengig av hvilken handlefrihet disse besitter. I Iraks tilfelle påpeker Michael J. Glennon at ”The problem was not the second Persian Gulf War, but rather an earlier shift in world power toward a configuration that was simply incompatible with the way the UN was meant to function. It was the rise in American unipolarity — not the Iraq crisis — that, along with cultural clashes and different attitudes toward the use of force, gradually eroded the council’s credibility[xlvii]

Erfaringer fra Folkeforbundet viste likedan at en stormakt kan føle fristende å løsrive seg fra kollektive legale bindinger når disse ikke er handlekraftige, når de i tillegg hindrer stormakter i å oppnå grunnleggende mål, og når en stormakts faktiske dominans gjør det mulig for den å trosse folkeretten uten frykt for gjengjeldelse. Enkelte tolker Sikkerhetsrådets manglende evne til å treffe beslutninger under fjorårets Irak-krise som nok en bekreftelse på organisasjonens dalende troverdighet. Andre påpeker at FN tross alt klarte å bevare sin legitimitet ved nettopp å ikke anerkjenne USAs krig. Begge analyser overser en viktig ting, som ifølge Richard Falk er at ”…International law, in this crucial sense, is neither more or less what the powerfull actors in the system, and to lesser extend the global community of international jurists, says it is”.[xlviii] FN bør dermed ikke gis en tyngde som organisasjonen aldri har hatt, og antagelig aldri vil få så lenge den vil være basert på politiske kompromisser mellom motstridende interesser fra suverene nasjoner. Det betyr selvsagt ikke at organisasjonens dager er talte. FN er tross alt mye mer enn bare kollektiv sikkerhet. Ingen stormakt ønsker for eksempel å vrake det globale handels- og økonomiske system og nettverk som FN står for. FN er også et viktig instrument for å ivareta folkeretten og statssuvereniteten, og for å gi stormaktene mulighet til å høste internasjonal legitimitet i intra- og interstatlige operasjoner de kan bli involvert i. FNs administrering av krigsherjede områder og håndtering av regionale kriser kan ikke minst forhindre at aktører som grenser konfliktområdene trekkes inn ufrivillig. Organisasjonen vurderes likeledes som en unik arena for diplomati stormakter seg imellom, innenfor Sikkerhetsrådet, og mellom disse og tredjeparten i FNs generalforsamling. Til slutt har FN på 1990-tallet håndtert en rekke humanitære kriser på rimelig måte, og vil igjen kunne brukes i framtidige kriser hver gang stormaktene vil være enige om det. Slike grunner taler for at FN i framtiden fortsatt vil ha en rolle å spille mht. kollektiv sikkerhet. Hvor sentral denne blir vil delvis avhenge av FNs evne til å fremstå som effektivt, og delvis av stormaktenes egen vilje til å medvirke, spesielt når det gjelder USA.


Kan FN reformeres?

Debatten om effektiviseringen av FN handler ikke bare om tekniske eller institusjonelle justeringer. Grunnleggende spørsmål som hvordan man skal avgrense anvendelsesområder for ”humanitær intervensjonisme” eller føre kampen mot ”den globale terroren” og spredningen av masseødeleggelsesvåpen, står sentralt. Et FN som vil stille opp med bedre juridiske og tekniske verktøy for å håndtere slike utfordringer vil virke mer attraktivt for de som innser at mange av dagens problemer krever globalkoordinerte løsninger. Men FNs framtid handler ikke minst om hvorvidt Sikkerhetsrådet kan opptre mer effektivt. I dag avspeiler det verken det faktiske maktforholdet, som gjør at USA er den eneste globale aktør som kan konkurrere med FN om å implementere globale fredsverdier, eller det relative maktforholdet, som gjør at verden har blitt for mangfoldig og komplisert til å bli representert av et enkelt råd med bare et titalls land.[xlix] Likevel vil ethvert forsøk på å endre Rådets sammensetning kunne støte på en rekke problemer. Et av dem vil være valget av kriteriene som skal prioriteres for opptaket av nye land. Skal man utelukkende vektlegge realøkonomiske vurderinger, så virker opptaket av Japan og Tyskland som meget fornuftig. Men opptaket av disse to land ville også aksentuere vektleggingen av I-land i Rådet på bekostning av U-land. Skal man prioritere geografien, så skjønner man ikke hvorfor enda et europeisk land skulle få fast sete sammen med Frankrike og Storbritannia, i stedet for å fusjonere de to eksisterende seter i et felles EU-sete. Hvorfor skulle dessuten Brasil, India og Sør-Afrika få fast sete i Rådet framfor Argentina, Pakistan og Nigeria?[l] Likeledes ville en utvidelse av antallet faste og roterende medlemmer i Sikkerhetsrådet til bortimot 20 eller 30 stykker ikke nødvendigvis være en bedre løsning enn dagens system. Tvert imot kan man tenke seg at et større sikkerhetsråd ville bli gjenstand for skiftende allianser og handlingslammelse. Likheten i den institusjonelle utvikling mellom FN, NATO og EU er dermed slående. Et utvidet sikkerhetsråd ville uansett være for stort til å kunne gjennomføre seriøse forhandlinger, og for lite til å kunne representere hele FN.[li]

Et siste problem knyttes til USAs aksept for nye medlemmer i Sikkerhetsrådet. Opptaket av USA-vennlige land som Japan, et Tyskland på bedre tanker, samt India, ville antakelig redusere faren for at USAs nedprioriterer FN. Et kvalitativt opptak til USAs fordel ville likevel bli motarbeidet av andre stormakter, som betrakter Sikkerhetsrådet som en av de få eksisterende arenaer hvor de kan demme opp USA.[lii] Det motsatte, rådets utvidelse til land som USA ville anse som potensielle deltagere i en allianse mot amerikanske interesser, kan heller neppe tenkes, og ville i så fall føre til amerikanske forsøk på å kortslutte Sikkerhetsrådet eller å etablere à la carte koalisjoner utenfor FN. Man ser dermed ikke helt hvilke substansielle endringer i rådets sammensetting som skal til for å bidra til en reel styrking av FNs handlekraft.

Et annet dilemma som debatten om en eventuell reform av Sikkerhetsrådet innebærer, er vetorettens framtid. De fem faste i Sikkerhetsrådet (såkalt P5) er skeptiske til å gi avkall på et historisk fortrinn som har gitt dem en så viktig stilling etter 2. verdenskrig. USA kan se for seg en annen sammensetning i rådet, eller at enkelte land i P5 mister sin vetorett så lenge den amerikanske vetoretten ikke berøres. For Frankrike og Storbritannia representerer vetoretten faktisk én av de få siste maktbastioner de besitter på global basis. De vil neppe gi den til et eventuelt EU-sete med mindre ingen annen andre opsjon er utprøvd først. For Russland og Kina er vetoretten et av flere politisk våpen som kan balansere for en svakere maktposisjon overfor USA. Alle land i P5 har dermed ulike motiver for å opprettholde status quo ante. Ingen av dem vil godta at vetorettens betydning reduseres. Men derimot kan alle enes om mer fleksibilitet i bruken av vetoretten i kriser under kap. VII, eller i humanitære intervensjoner hvor deres vitale interesser ikke står på spill.[liii] Bør vetoretten da avskaffes, fryses eller generaliseres? Den første opsjonen er helt uaktuell for P5. Den andre kan vanskelig tenkes, men er ikke umulig dersom det skulle være umulig å skape konsensus mellom P5 og ikke faste medlemmer. I det perspektivet vil ett eller flere land kunne bli fast medlem uten vetorett. Sikkerhetsrådet ville da bli splittet i tre grupper : Faste medlemmer med vetorett, faste uten vetorett, og roterende uten vetorett. Hvorvidt en slik utvidelse ville kompensere for den politiske kompleksiteten som ville oppstå, kan diskuteres. Vetorettens generalisering ville til slutt markere et nederlag for FNs grunnleggere, og en retur til Folkeforbundets dager, som nettopp kollapset fordi det ikke var noe maktdirektorat som kunne disiplinere stormaktene. Å satse for mye på en styrking av FN og av Sikkerhetsrådet som følge av substansielle endringer i bruken av vetoretten framstår altså som en tung vei å gå.


To scenarier for USA og FN

Når det gjelder stormaktenes vilje til å medvirke, og spesielt USAs forhold til FN i framtiden, kan spesielt to scenarier trekkes fram. I det ene scenariet vil USA, i lys av de problemer Bush-administrasjonen eller landets neste president vil oppleve i Irak og Afghanistan, anse landets unilaterale håndtering av Irak som et engangstilfelle som ikke bør gjentas. Erkjennelsen av at krigen mot den transnasjonale terroren er en global utfordring som krever samarbeid fra samtlige land og et godt nettverk av partnere for USA, vil kunne bringe USA tilbake til den multilaterale banen. Ingen stormakt er forresten enten multilateral eller unilateral. Stormakter preges til enhver tid av skiftinger i sin bruk av multilateralisme og unilateralisme, avhengig av sakens natur og av deres handlingsrom i en gitt sammenheng. Riktignok befinner vi oss nå i en fase av USAs moderne historie hvor landets maktstilling og persepsjon av det globale trusselbildet gjør det mulig for amerikanerne å utøve en form for unilateral multilateralisme eller multilateralisme à la carte. Det vil si at man kombinerer multilateralitet og unilateralitet etter eget ønske og behov. Hvorvidt amerikanerne vil fortsette i den retning eller ikke vil i høyeste grad bli begivenhetspreget (roligere internasjonale omgivelser eller nye attentater mot fastlands USA eller amerikanske interesser rundt omkring i verden) vil avhenge av USAs egen manøvreringsfrihet i hver krise. Vi skal for eksempel ikke glemme at USAs støtte til stiftelsen av Folkeforbundet og av FN også hadde et sterkt maktpolitisk innslag. Folkeretten ble også brukt av amerikanerne for å tvinge kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ut av Midtøsten, Asia og Afrika. Likedan skal vi ikke glemme at Frankrike ikke alltid har vært FNs frontkjemper. General de Gaulle – i motsetning til Jacques Chiracs tilsynelatende engasjement for folkeretten, var i sin tid meget skeptisk til et FN som han kalte for Le machin (dingsen) og som han fryktet kunne binde Frankrikes handlefrihet. Internasjonal politikk handler dermed ikke om en evig kamp mellom det gode (folkeretten) og det vonde (realpolitikken), men om hvordan, til hvilken nytte, og i hvilken grad folkeretten kan brukes for å oppnå politiske mål.

Et USA som igjen vil prioritere multilaterale rammer for sin utenrikspolitikk blir oppfattet av alle som en fornuftig systemgarantist. Og i den sammenheng er USAs direkte kontroll over Gulf-regionen ikke nødvendigvis så problematisk for andre stormakter. Forbrukerlandene er interessert i at oljen skal flyte trygt ut av Gulfen. Russerne er opptatt av stabile høye priser, mens produsentlandene gjerne vil unngå prissvingninger som vil skape politisk uro i Irak og i nabolandene. USAs økonomiske situasjon og militære potensial i dag peker dermed i retning av en slik retur til multilateralismen. Om USA får en annen president eller om George W. Bush gjenvelges, vil naturligvis ha noe å si om USAs framtidige utenrikspolitikk. Irak-krigen viste oss dessuten at 1) USA kan vinne høyteknologiske kriger, men kan ikke kontrollere territorier selv av beskjeden størrelse og med liten befolkning, 2) at gjenoppbyggingen av land etter slike kriger har et omfang og en økonomisk belastning som USA, i motsetning til det som var tilfelle med Marshallplanen, ikke lenger kan bære alene, 3) at krigen mot den globale terroren er av en art som krever et bredest mulig internasjonalt samarbeid.

USAs retur til multilateralismen vil indirekte også styrke Sikkerhetsrådets evne til å spille en aktiv rolle i inter og intrastatlige kriser. Et mer kompromissvillig USA vil virke mer attraktivt for både faste og roterende medlemmer i rådet. Disse vil heller konkurrere om å bli USAs beste støttespiller enn å bruke sin tid på å skape motallianser mot amerikanerne. For USA vil prisen for en slik allianse trolig være økte krav fra enkelte land om regional handlefrihet i Sentral-Asia, Sørøst-Asia, men også i Europa. Det er trolig det som motiverte de landene som støttet USA under Irak-krisen i fjor. Merkelig nok var dette sannsynligvis også motivet bak tilblivelsen av den fransk-russisk-kinesiske triaden. En slik institusjonell konstellasjon i FN vil lett kunne motvirkes av amerikanerne dersom disse viser evne til å balansere diplomati og militærmakt. Derimot kunne en amerikansk utenrikspolitikk som igjen ville oppfattes som en trussel for disse landenes vitale interesser føre til at denne konstellasjonen gjenskapes. Om det ligger et potensial for konsolidering av en slik akse er for tidlig å si noe om. Russiske, franske og kinesiske ambisjoner møter en felles utfordring med USA, men har ellers lite i felles. Aksen Paris-Berlin-Moskva, som fungerte effektivt mht. Irak-krisen etter at Tyskland gikk inn i FNs sikkerhetsråd som roterende medlem, nevnes stadig ofte i enkelte miljøer som en nødvendig forutsetning for tilblivelsen av et strategisk selvstendig Europa og av en ideell europeisk-kontinental motpol til USA.[liv] Men formaliseringen av denne akse i Sikkerhetsrådet ville likevel kreve to ting. Den ene er at tyskerne blir tatt opp som fastmedlem i rådet med støtte fra samtlige andre stormakter, inkludert USA. Den andre er at tyskerne og russerne går med på å undergrave sine egne interesser i Europa og overfor USA for å tenke fransk. Uansett hvilket FN-diplomati USA prioriterer i framtiden, så bør FN ta et oppgjør med de grunnleggende problemstillinger som USA reiste med Irak-krigen, bl.a. når det gjelder forholdet mellom besittelse av masseødeleggelsesvåpen og behovet for preventiv aksjon. Et FN som vil anses som mer gjenforenlig med amerikanske interesser vil ha bedre muligheter til å påvirke USA, selv om det betyr at andre stormakter må svelge kameler. Klarer ikke FN å oppnå dette, så vil organisasjonens fredsideal i stadig større grad bli utfordret av hegemonens eget ideal.[lv]

På den andre siden kan man stiller seg spørsmålet om hvorvidt FN-stormakter virkelig er i en stilling hvor de kan påvirke USAs utenrikspolitiske valg. Gérard Chaliand og Arnaud Blin minner om at Bushs ”wilsonianske” krig mot den globale terroren og ambisiøs plan om å omkalfatre hele Midtøsten (såkalt Greater Middle East) igjen kan føre til at amerikanerne velger andre samarbeidsformer enn FN når deres nasjonale interesser står på spill.[lvi] President Bush definerte dessuten krigen mot terroren primært som en total krig mellom ”det gode” og ”det onde” i hvilken hensynet til USAs nasjonalinteresse bør stå sentralt. USAs vektlegging av nasjonalinteresser åpner dermed for at FN-sporet aktivt blir brukt hver gang USAs og FNs interesser vil konvergere. Folkeretten vil derimot kunne bli oversett når den vil stå i veien for USAs vilje til å bruke makt mot stater som defineres som en trussel for landets sikkerhet. Et slikt scenario kan ikke utelukkes dersom USA igjen skulle rammes av terror, og kunne ha to følger. For det første ville tvilen bundet til FNs reelle tyngde og handlingsmargin ovenfor USA føre til et langt mer vekslende alliansemønster selv i FN. Der ville band-wagoning eller motallianser variere i takt med stormaktenes interesseportefølje i en gitt krise i forhold til seg selv, til hverandre, og til USA. Irak-krisen har i den forstand ikke bare vært en kaotisk følge av spontante reaksjoner fra stormaktenes side. Den viste også en rekke reflekterte handlinger som baserte seg på ledernes analyse om hva som var den aktuelle problemstillingen bak Irak-krisen, og hva de kunne tjene ved å støtte eller gå imot USA. Slike hestehandler vil trolig bli hovedregel i framtiden av to årsaker. Den ene er at det ikke lenger finnes noen felles trussel som binder USAs allierte til Washington. Fortidens statiske solidaritet og rivaliseringsforhold er avløst av en global konkurranse om markedsadgang hvor den eksplosive nyheten er at USAs dominans ikke lenger er fullstendig.[lvii] Den andre grunnen for at hestehandel i FN vil bli vanlig vare i framtiden er at USA nå, til forskjell fra under blokkpolitikken, ikke lenger har noen faste støttespillere de kan dele den geopolitiske byrden med, enten i eller utenfor Sikkerhetsrådet. Storbritannias støtte til USA er urokkelig, men hindrer ikke at britene kun har en supplerende funksjon for USAs utenrikspolitikk. Frankrike vil etter de kommende EU-utvidelsene aldri få til eller lede et ”handlekraftig Europa”, og verken Kina eller Russland har for tiden kapasitet eller vilje til å spille rollen som systemgiver sammen med eller i stedet for USA. Denne situasjonen virker dermed håpløs når det gjelder EU, den vil kunne endre seg når det gjelder Russland, og vil sannsynligvis gjøre det for Kina over tid.

For det andre ville en amerikansk administrasjon som bevisst motarbeider FN kunne påføre FN-systemet en uforutsigbarhet som organisasjonen vanskelig ville kunne leve med. Når ville folkeretten egentlig stoppe, og når ville USAs unilaterale håndtering egentlig starte? Enkelte neokonservative rundt Heritage Foundation oppfordrer allerede den amerikanske regjeringen til å forlate FN eller til å fremkynde dets oppløsing.[lviii] En gjentakelse av Irak-krisen vil kunne forårsake en definitiv desavuering av FN og en situasjon hvor de landene som ville føle seg spesielt utsatt i mye større grad enn før ville prioritere bilaterale eller regionale allianser, en raskere konvensjonell opprustning eller anskaffelsen av masseødeleggelsesvåpen. Her igjen er parallellen med Folkeforbundet ikke uinteressant. Stadig flere land forlot Forbundet i løpet av 1930-tallet for å ruste opp eller for å erklære seg nøytrale da det ble klart at kollektiv sikkerhet ikke bygde på maktpolitiske realiteter, men heller på god tro og rene illusjoner.

Litteratur

Anderson, Perry (2002) Force and Consent. I New Left Review. September – oktober 2002.

Bennis, Phyllis (2003) Understanding the U.S. – Iraq Crisis: a Primer. The Institute for Policy Studies. Januar 2003.

Bertrand, Maurice (2003) L’ONU. Paris. La découverte.

Bourgi, Albert og Colin, Jean-Pierre (1993) Entre le renouveau et la crise : l’organisation des Nations Unies en 1993. Politique Etrangère. 3/93.

Brezezinski, Zbigniew (1997) The Grand Chessboard. American Primacy and its Geostrategic Imperatives. New York. Basic Books.

Callinicos, Alex, Det amerikanske imperiets overordnede strategi, http://www.intsos.no/ts/amimpstrat.html.

Chaliand, Gérard og Blin, Arnaud (2002) America is back. Paris. Bayard.

De Grossouvre, Henri (2002) Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix. Clamecy. L’Age d’Homme.

Deldique, Pierre-Edouard (1994) Le mythe des Nations-Unies; l’ONU après la guerre froide. Mesnil sur l’Estrée. La vie quotidienne/Actuelles.

Falk, Richard (2003) After Iraq Is There a Future for The Charter System? War Prevention and the UN. Counterpunch. 2. juli 2003.

Gaddis, John Lewis (2002) A Grand Strategy of Transformation. I Foreign Policy. November/desember 2002.

GERBET, Pierre (1996) Le rêve d’un ordre mondial; de la SDN à l’ONU. Paris. Imprimerie Nationale

Gilpin, Robert (2001) Global Political Economy. Understanding the International Economic Order. Princeton University.

Glennon, Michael J.(2003) Why the Security Council Failed. Foreign Affairs. Mai-juni 2003.

HAAS, Richard N. (1999) What to do with American Primacy. Foreign Affairs. September 1999.

Helleiner, Eric (1994) States and the Reemergence of Global Finance; from Bretton Woods to the 1990s. London. Cornell University Press.

Howard, Michael (1993) History of UN’s Security Role. I Adam Roberts og Benedict

Huntington, Samuel P. (1998) The Clash of Civilzations and the Remaking of World Order. London. Touchstone Books.

IISS (2002) Iraq’s Weapons of Mass Destruction: A net Assessment. 9. september 2002. http://www.iiss.org/news-more.php?itemID=88

Ikenberry, John (2001) After September 11: America Grand Strategy and International Order in the Age of Terror. Georgetown University. 22. – 23. oktober 2001.

International Commission on Intervention and State Sovereignty (ICISS), The Responsability to Protect. Ottawa: ICISS, 2001. s. Xiii.

Kennedy, Paul (1988) The Rise and Fall of Great Powers, Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. London. Fontana Press.

Kingsbury Benedict og Roberts, Adam (1993) United Nations, Divided World; the UN’s Roles in International Relations. Oxford. Clarendon Paperbacks.

Layne, Christopher (1993) The Unipolar Illusion : Why New Great Powers Will Arise. I International Security. Vår 1993.

Mearsheimer, John J. (1990) Back to the Future : Instability of Europe after the Cold War. I International Security. Sommer 1990.

Mearsheimer, John J (2001) The Tragedy of Great Power Politics. New York.

Mingst, Karen A. og KARNS, Margaret P. (1995) The United Nations in the post-cold war era. Dilemmas in World Politics. Oxford. WestviewPress.

Nye, Joseph S. (2003) U.S. Power and Strategy After Iraq. Foreign Affairs. Juli/august 2003.

Orban, Franck (2003) Frankrike og Irak-krigen: Bare i prinsippenes navn? Det sikkerhetspolitiske bibliotek 6-2003.

Pentagon’s Defense Policy Guidance 1992-1994 (DPG).

Perle, Richard (2003) Lessons of Operation Iraqi Freedom. AEI. 11. august 2003.

Scruton, Roger (2003) The United States, The United Nations, and the Future of the Nation-State. Heritage Lectures. 5. juni 2003. The Heritage Foundation.

Stepanova, Ekaterina (2003) Postwar Policy Options for Russia. PONARS Policy Memo 322. Institute of World Economy and International Relations. Moscow. November 2003.

Todd, Emmanuel (2002) Après l’Empire; essai sur la décomposition du système américain. Paris. Gallimard.

UK Joint Intelligence Committee (2002) Iraq’s Weapons of Mass Destruction: The Assessment of the British Government. 24. september 2002. http://www.number10.gov.uk/files/pdf/iraqdossier.pdf

US Department of State (2002) A decade of Deception and Defiance; Saddam Hussein’s defiance og the United Nations. September 2002. http://www.whitehouse.gov/news/releases/2002/09/20020912.html

Vaïsse, Justin (2002) Seuls au centre du monde. Alternatives Internationales. Mars 2002.

Waltz, Kenneth (1993) The Emerging Structure of International Politics. I International Security. Høst 1993.

Weiss, Thomas G. (2003) The Illusion of UN Security Council Reform. The Washington Quarterly. Høsten 2003.

Woodward, Bob (2002) Bush at War. New York. Simon & Schuster.

Yizhou, Wang (2003) Some Questions from China about Iraq. The National Interest, 26. mars 2003.

Noter

 

[i] Glennon, Michael J. (2003) Why the Security Council Failed. Foreign Affairs. Mai-juni.

[ii] Gerbet, Pierre (1996) Le rêve d’un ordre mondial; de la SDN à l’ONU. Paris. Imprimerie Nationale. S. 16-17. Folkeforbundet ble styret gjennom Folkeforbundspakten, som bestod av en sammenskrivning av de traktatene som ble skrevet i forbindelse med avslutningen av 1. verdenskrig, hvorav bl.a. Versailles-traktaten med Tyskland, Saint Germain-traktaten med Østerrike, Neuilly-traktaten med Bulgaria og Trianon-traktaten med Ungarn.

[iii]The Security Council shall determine the existence of any threat to the peace, or act of aggression and shall make recommandations, or decide what measures shall be taken… to maintain or restore peace and security”. FNs Charter art. 39

[iv] Howard, Michael (1993) History of UN’s Security Role. I Roberts, Adam og Kingsbury, Benedict, United Nations, Divided World; the UN’s Roles in International Relations. Oxford. Clarendon Paperbacks. s. 65.

[v] Suez-krisen var et resultat av Egypts nasjonalisering Suez Canal Company, som hadde vært drevet av Storbritannia og Frankrike siden byggingen i 1869. Suezkanalen var bl.a. hovedruten for å frakte olje fra Midtøsten til Europa. Nasjonaliseringen førte til en felles fransk-britisk-israelsk plan om at israelerne skulle invadere Egypt (Nasser var oppfattet som en direkte trussel for Israel) slik at Storbritannia og Frankrike kunne gripe inn som fredsbevarende nasjoner og gjenokkupere kanalområdet. Invasjonen startet 29. oktober 1956, men stoppet opp få dager senere pga. amerikansk og sovjetisk press. For USA betydde denne krisen at Frankrike og Storbritannia definitivt var presset ut av Midtøsten. Sovjetunionen krisemaksimaliserte på sin side denne krisen for å kunne invadere Ungarn uten å frykte reaksjoner fra USA.

[vi] 1. november 1956 påpekte Ungarns statsminister Imre Nagy at den russiske invasjonen krenket prinsippene i Warszawa og kunngjorde at Ungarn var trådt ut av Warszawa pakten og var blitt nøytralt. Han sendte samtidig noter til de andre fire stormakter og FN hvor han ba om at Ungarns nøytralitet måtte bli respektert.   Dessverre for ungarerne ble FNs fordømmelse av den sovjetiske invasjonen ikke noe mer enn retorisk, og dessuten fullstendig overskygget av Suez-krisen. Oppstanden krevde mellom 20 000 og 30 000 liv på ungarsk side. Titusener ble henrettet og deportert til Sibir. Over 200 000 flyktet til Østerrike.

[vii] I en artikkel publisert i Izvestia og Pravda fra 27. september 1987 påpekte Mikhaïl Gorbatsjov at FN ville komme til å spille en stadig mer sentral rolle. Han foreslo samtidig å omforme hele det globale sikkerhetssystem samt det internasjonale valutasystemet via en omfattende reform av Bretton Woods. Sitert i Bertrand, Maurice (2003) L’ONU. Paris. La découverte. s. 89.

[viii] ABM-avtalen i 1972; SALT I og II i hhv. 1972 og 1979; INF i 1987; START I og II i hhv. 1991 og 1993.

[ix] CFE-avtalen undertegnet på KSSE-toppmøtet i Paris i november 1990.

[x] FNs aktivitet har dermed ikke direkte resultert i en drastisk reduksjon av våpenarsenalene, men heller i definisjonen av en rekke grunnleggende prinsipper for besittelse og testing av kjernefysiske, bakteriologiske eller kjemiske våpen. FNs bidrag til ”freden” har dermed først å fremst vært å ”sivilisere” krigen. Organisasjonens viktigste resultater på dette området er et generelt forbud mot atomvåpenprøver i atmosfæren, verdensrommet og havet (1963), mot utplassering av atomvåpen i verdensrommet (1967), mot utvikling, produksjon og lagring av biologiske våpen og toksinvåpen (1975), mot kjemiske våpenkjemiske våpen (1993), mot kjernefysiske prøvesprengninger (CTBT-avtalen i 1996).

[xi] Generalforsamlingen er for lengst nøytralisert av Sikkerhetsrådet. De fleste initiativer tas utelukkende av Sikkerhetsrådet. Innenfor Sikkerhetsrådet finner man tre indre kretser bestående av de faste medlemmene (P5), de vestlige maktene (P3), og USA alene (P1). Sikkerhetsrådets faste medlemmer har dessuten en løpende dialog med stormaktene som ikke har fått fast sete pga. andre verdenskrig via G7-gruppen. Bourgi, Albert og Colin, Jean-Pierre (1993) Entre le renouveau et la crise : l’organisation des Nations Unies en 1993. Politique Etrangère. 3/93. s. 588.

[xii] FNs ”militarisering” i løpet av 1990-tallet (FN ble trukket inn i intrastatlige konflikter som krevde en militær håndtering), skjedde parallelt med en økende politisering av NATO hvor enstemmighetsprinsippet   ble et problem i krisehåndteringsoperasjoner som ikke berørte NATO-medlemmer direkte. Irak-krigen illustrerte denne utviklingen ved at den militære dimensjonen dominerte FNs evne til å spille eller ikke spille noen rolle i denne krisen, samtidig som NATO ble lammet av politisk splittelse mht. Tyrkia.

[xiii] Waltz, Kenneth (1993) The Emerging Structure of International Politics. I International Security. Høst 1993; Mearsheimer, John J. (1990) Back to the Future : Instability of Europe after the Cold War. I International Security. Sommer 1990. Layne, Christopher (1993) The Unipolar Illusion : Why New Great Powers Will Arise. I International Security. Vår 1993.

[xiv] Vaïsse, Justin (2002) Seuls au centre du monde. Alternatives Internationales. Mars 2002.

[xv] Ikenberry, John (2001) After September 11: America Grand Strategy and International Order in the Age of Terror. Georgetown University.   22.- 23. oktober 2001.

[xvi] Kennedy, Paul (1988) The Rise and Fall of Great Powers, Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. London. Fontana Press.

[xvii] Gilpin, Robert (2001) Global Political Economy. Understanding the International Economic Order. Princeton University Pr.

[xviii] Huntington, Samuel P. (1998) The Clash of Civilzations and the Remaking of World Order. London. Touchstone Books.

[xix] Brezezinski, Zbigniew (1997) The Grand Chessboard. American Primacy and its Geostrategic Imperatives. New York. Basic Books.

[xx] I år 2000 stod USA for 31% av verdens produksjon av varer og tjenester, 36% prosent av verdens forsvarsutgifter; 41% av alt verden brukte på forskning og utvikling og (i 2001) 83% av de globale filminntekter. Udgaard, Nils Morten (2002) USA etter 11. september, http://www.atlanterhavskomiteen.no/publikasjoner/andre/i-tekster/10.htm

[xxi] ”… That America has been more willing to promote an open, liberal order in finance than in trade in recent years is thus a reflection of the fact that its hegemonic position in finance has lasted longer than that in trade. Indeed, the former was used to compensate for difficulties arising from the decline of the latter”. Helleiner, Eric (1994) States and the Reemergence of Global Finance; from Bretton Woods to the 1990s. London. Cornell University Press. s. 202.

[xxii] Mearsheimer, John J. (2001) The Tragedy of Great Power Politics. New York. W.W. Norton & Company. s. 398.

[xxiii] Anderson, Perry (2002) Force and Consent. I New Left Review. September-oktober 2002.

[xxiv] Todd, Emmanuel (2002) Après l’Empire; essai sur la décomposition du système américain. Gallimard. Paris. s. 84-85. Alex Callinicos, Det amerikanske imperiets overordnede strategi, http://www.intsos.no/ts/amimpstrat.html.

[xxv] Pentagon’s Defense Policy Guidance 1992-1994 (DPG).

[xxvi] I 2003 hadde for eksempel USA et samlet forsvarsbudsjett på 376 milliarder dollar, mens USAs 18 allierte i NATO bruket til sammen 140 milliarder dollar.

[xxvii] Chaliand, Gérard og Blin, Arnaud (2002) America is back, Bayard, 2002, Paris, s. 145.

[xxviii]   Forkastning av prøvestanseavtalen om alle former for kjernefysisk testing, USAs nei til kontrollen over håndvåpen, ikke ratifisering av Kyoto-avtalen, av avtalen om Den internasjonale straffedomstolen og av konvensjonen om bruk, lagring, produksjon og salg av antipersonellminer, USAs tilbaketrekking fra forhandlingene om å forsterke den biologiske våpenkontrollen med en inspeksjons- og verifikasjonsavtale i juli 2001, av ikkespredningsavtalen i mai 2002, tilbaketrekking av ABM-avtalen i desember 2001 og ikke minst videreføring av rakettskjoldssystemet.

[xxix]And what would you say in the entirely hypothetical event that China wanted to take preemptive action against Taiwan, saying that Taiwan was a threat? How would the Americans, the Europeans and others react? Or what if India decided to take preventive action against Pakistan, or vice versa? Or Russia against Chechnya or somewhere else? What would we say? I think this is an extraordinarily dangerous doctrine that could have tragic consequences. Preventive action can be undertaken if it appears necessary, but it must be taken by the international community, which today is represented by the United Nations Security Council.” President Chirac til New York Times, 8. september 2002.

[xxx] Gaddis, John Lewis (2002) A Grand Strategy of Transformation. Foreign Policy. November-desember 2002.

[xxxi] Wodward nevner at idéen om å angripe Irak dukket opp 12. september 2001 som en mulig oppfølging av 11/09. USAs president forkastet da tidspunktet for idéen, men ikke idéen selv. Woodward, Bob (2002) Bush at War. New York. Simon & Schuster. s. 83-84. Ron Suskind er mer kategorisk. Debatten om Irak startet ifølge ham allerede ved NSCs første møte tidlig i januar 2001, dvs. kort tid etter at presidenten ble innsatt. Suskind, Ron (2004) The Price of Loyalty. New York. Simon & Schuster.

[xxxii] Bennis, Phyllis (2003) Understanding the U.S.- Iraq Crisis: a Primer. Institute for Policy Studies. Januar 2003.

[xxxiii] Jeg undervurderer selvsagt ikke den innenrikspolitiske og økonomiske dimensjonen som kan ha ført Bush-administrasjonen til å igangsette Irak-krigen. To dimensjoner nevnes ofte i forbindelse med dette. Det ene er presidentens behov for å komme med et nytt moment i krigen mot terroren etter en (for) rask seier mot Taliban-regimet i en situasjon hvor Bin Laden fremdeles ikke var tatt. Det andre er presidentens behov for å rette opinionens oppmerksomhet bort fra en vanskelig innenriksøkonomisk situasjon og for å generere ny vekst i den amerikanske økonomien.

[xxxiv] Jacques Chirac til avisen L’Orient le Jour, 16. oktober 2002.

[xxxv] Yizhou, Wang (2003) Some Questions from China about Iraq. The National Interest. 26. mars 2003

[xxxvi] Igor Ivanov til Rossia Television Channel, 16. November 2002.

[xxxvii] Jacques Chirac i New York Times, 8. September 2002

[xxxviii] Orban, Franck (2003) Frankrike og Irak-krigen: Bare i prinsippenes navn? Det sikkerhetspolitiske bibliotek 6-2003. s. 32-34.

[xxxix] Stepanova, Ekaterina (2003) Postwar Policy Options for Russia. PONARS Policy Memo 322. Institute of World Economy and International Relations. Moscow. November 2003.

[xl] Conservatives Wary of Arms Inspections – Some Fear Iraq May Delay Proceedings, Forestall Administration Goal of Ousting Hussein. Washington Post, 15. november 2002.

[xli] France’s diplomatic gamble, Stephen Sackur i BBC, 17. mars 2003.

[xlii]Rent flertall” betyr at en resolusjonstekst vedtas av minst 9 av 15 stemmer uten at noen faste medlemsland legger ned veto. ”Moralsk flertall” er et konsept som amerikanerne og britene fant på for å legitimere at en resolusjonstekst som ville bli blokkert av et eller flere land med vetorett likevel ville være gyldig fordi den ville samle et flertall av faste og ikke faste medlemsland fra Sikkerhetsrådet bak seg. Av de 10 ikke permanente medlemmer som satte i Sikkerhetsrådet under krisen våren 2003 (Tyskland, Angola, Bulgaria, Kamerun, Chile, Spania, Guinea, Mexico, Pakistan og Syria) fikk USA og Storbritannia bare åpen støtte fra Spania og Bulgaria.

[xliii] Nye, Joseph S. (2003) U.S. Power and Strategy After Iraq. Foreign Affairs. Juli-august 2003. ”…But Washington pointedly let Russia, China and the remaining members of the council off with ambiguity. Russia and China might have supported the resolution, they might have abstained or they might have vetoed. We’ll never know. Washington singled out only one country to take the fall”; Stratfor, 17. mars 2003. Last Block to War Removed,

[xliv] Støttebrev til USAs Irak-politikk undertegnet 30. januar 2003 av gamle og nye EU-land, så støttebrev fra 5. februar 2003 med de 10 landene som er i Vilnius-gruppen. 29. april 2003 lanserte Frankrike, Tyskland, Belgia og Luxemburg det såkalte «Tervuren-initiativet» som gikk ut på å gi EU et planleggings- og kommandohovedkvarter som vil være uavhengig fra NATO.

[xlv]The Security Council,…Noting the letter of 8 May 2003 from the Permanent Representatives of the United States of America and the United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland to the President of the Security Council (S/2003/538) and recognizing the specific authorities, responsibilities, and obligations under applicable international law of these states as occupying powers under unified command (the “Authority”)…” FN-resolusjon 1483, 22. mai 2003.

[xlvi] FN-resolusjoner:

1483: http://ods-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/N03/368/53/PDF/N0336853.pdf?OpenElement

1500: http://ods-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/N03/467/78/PDF/N0346778.pdf?OpenElement

1511: http://ods-dds-ny.un.org/doc/UNDOC/GEN/N03/563/91/PDF/N0356391.pdf?OpenElement

[xlvii] Glennon, Michael J. Why the Security Council Failed. Foreign Affairs. Mai-juni 2003.

[xlviii] Falk, Richard (2003) After Iraq Is There a Future for The Charter System? War Prevention and the UN. Counterpunch 2. juli 2003.

[xlix] I 1965 vedtok FN resolusjonen 1990 som foreslo å utvide Sikkerhetsrådet fra 11 til 15 medlemmer og endre flertallsvoteringer fra 7 til 9 stemmer. Vetoretten var fortsatt begrenset til P5-medlemmer.

[l] En løsning som nevnes er en regionalisering av fastsetene i hvilken EU, USA, Kina og Russland vil få fast sete ved siden Den arabiske liga,

[li] Weis, Thomas G. (2003) The Illusion of UN Security Council Reform. The washington Quarterly. Høsten 2003. s. 147-161

[lii] Khanna, Parag, One More Seat at the Table, The New York Times, 6. desember 2003.

[liii] International Commission on Intervention and State Sovereignty (ICISS), The Responsability to Protect. Ottawa: ICISS, 2001. s. Xiii.

[liv]Et autonomt Europa kan ikke bli til uten at det etableres et strategisk partnerskap med Russland rundt en ideell akse Paris-Berlin-Moskva.” De Grorssouvre, Henri (2002) Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix. Clamecy. L’Age d’Homme.

[lv]We are in a conflict between godd and evil, And America will call evil by its name. By confronting evil and lawless regimes, we do not create a problem, we reveal a problem. And we will lead the world in opposing it.” president Bush i FNs generalforsamling, 12. september 2003.

[lvi] Challiand, Gérard og Blin, Arnaud (2002) America is back. Paris. Bayard. S. 144. 24. januar 2004 påekte USAs visepresident Dick Cheney på Davos-toppmøtet at ”…our choice is not between a unipolar world and a multipolar world. Our choice is for a just, free and a democratic world.” For en nærmere forståelse av Greater Middle East Partnership, se et arbeidsdokument offentliggjort av nyhetsavisen Al-Hayat: U.S. Working Paper For G-8 Sherpas. http://english.daralhayat.com/Spec/02-2004/Article-20040213-ac40bdaf-c0a8-01ed-004e-5e7ac897d678/story.html

[lvii] Liu, Henry C K, The War that may end the age of superpower. Asian Times, 5. april 2003

[lviii] Scruton, Roger (2003) The United States, The United Nations, and the Future of the Nation-State. Heritage Lectures. 5. juni 2003. The Heritage Foundation.