Etter attentatene i Paris

louisonHerved følger noen første inntrykk fra de grufulle attentatene i Paris. Kommentarer gitt til Dagbladet-TV 14/11 (om strategiske og taktiske mål) og 15/11 (om etterdønningene av attentatene og videre politisk håndtering av krisen).

Disse attentatene skjer bare noen få måneder etter attentatene mot Charlie Hebdo-redaksjonen og mot en jødisk forretning som solgte kosher-mat. Vi vet ennå ikke hvordan franskmenn nå vil reagere til denne ufattelige tragedien, men kan ta utgangspunkt i reaksjonene som fulgte 7/1. Herved følger derfor to kronikker jeg skrev for Sarpsborg Arbeiderbladi den perioden. Den ene er utgitt 19. januar 2015, mens den andre kom én måned senere, dvs. 24. februar 2015.

Et forent Frankrike etter terroren? (19. januar 2015)

Markeringen som fant sted i Frankrike 11. januar 2015 samlet rundt fire millioner mennesker og er unik i landets historie. Ikke siden Frankrike ble befridd etter andre verdenskrig har man sett så mange franskmenn innta gatene og marsjere under samme slagord. Denne gangen var det: Je suis Charlie. Hverdagen begynner igjen i de tusen franske hjem. En nasjon som lenge har tvilt på sin identitet står nå foran et skjebnesvangert valg mellom fornyelse og splittelse.

Markeringen 11. januar var overveldende i Paris og i resten av Frankrike. At folkeropet spredde seg til andre land og at seksti utenlandske statsledere marsjerte i Paris, er svært gledelig og i tråd med forventningen om at Frankrike skal forsvare universelle verdier. Innenrikspolitisk sitter man også med inntrykket av at noe grunnleggende har skjedd. Oppgittheten og den stadige diskursen om Frankrikes forfall avløses av en ny stolthet av å være fransk.  Terrorangrepene fikk ikke minst folk til å forstå at den republikanske modellen, som de alle fleste tok for gitt, kan undergraves og er derfor verdt å slåss for. Dette ligner reaksjonen man så i USA etter 9/11 og i Norge etter 22/7. Man kan likevel beklage at en slik kraftig respons ikke kom for tre år siden i anledning av et annet terrorangrep som kostet syv menneskeliv. Handler dette om grunnleggende prinsipper som må forsvares, burde alle demokrater allerede ha stått fram på barrikadene for å fordømme mordet på åpen gate på tre soldater med nordafrikansk bakgrunn og fire jøder, hvorav tre var barn på 3, 6 og 8 år.

Franskmennene står nå foran to ulike scenarioer. I et positivt scenario vil elektrosjokket fra 11. januar 2015 munne ut i en ny giv for Republikken. Den berømte treenigheten Frihet, likhet, brorskap er i den forstand et godt utgangspunkt for å lære å leve sammen og forhindre at franske borgere dreper sine egne i terrorhandlinger. Men disse ordene kan ikke bare være kuriositeter man finner i historiebøker eller tomme løfter man gjentar foran hvert eneste valg. Det franske samfunnet vil neppe klare seg i framtiden uten reell likhet og reelt brorskap mellom sterkstilte og svakerestilte grupper. Det handler om å sikre borgerne politisk, økonomisk og sosial rettferdighet, men også om å finne en ny balansegang mellom Republikkens sekulære modell og de ulike religioners plass i det som har blitt et flerkulturelt og flerkonfesjonelt samfunn.

Videre er det ikke slik at radikalisering bare kommer fra mørke hjørner i Midtøsten. Radikale islamister som rekrutterer stort i forsteder i disse dager fyller et psykologisk, sosialt, politisk og åndelig vakuum fordi andre aktører trekker seg ut. Skal Republikkens treenighet igjen gjelde over hele landet, må myndighetene føre en Kulturkampf mot ekstremismen som våger å ta i bruk både harde og myke midler.

Som statsminister Valls påpekte i en tale til nasjonalforsamlingen 13. januar er Frankrike nå offisielt i krig mot «terrorisme, jihadisme og radikal islamisme». I en slik tid pleier politisk uenighet å vike unna for konsensus. I et negativt scenario kan det fryktes at enstemmigheten ikke varer lenge. Ifølge den franske politolog Dominique Moïsi vitnet Frankrike allerede før januar 2015 om en farlig utvikling med bl.a. en politisk ledelse under kritikk, populistiske partier i fremgang, problemer med integrering av minoriteter, EUs største muslimske befolkning og sår fra koloniseringstiden som ikke har grodd igjen.

I tillegg sliter landet med en statsgjeld på 16.000 milliarder kroner, lav vekst og høy ledighet, særlig blant ungdommer. Dette kommer ikke til å forsvinne over natten og vil til enhver tid svekke president Hollandes evne til både å forsvare Frankrike mot terror og gjennomføre reformer. Hvordan kan man f.eks. opprettholde en ekstra styrke på 10.000 mann som skal forsterke innenrikssikkerheten, finansiere landets deltagelse i militære operasjoner i utlandet og samtidig redusere underskuddet i statsbudsjettet?

Markeringen 11. januar ga heller ikke folkevalgte noe klart politisk mandat om hva de skal gjøre. Balansegangen mellom sikkerhetshensyn og frihetshensyn blir intrikat å opprettholde over tid, noe som vil kunne øke sjansen for at ekstraordinær konsensus nedprioriteres til fordel for mer tradisjonell partipolitikk. Uklarheten rundt mål og middel i landets renoveringsprosjekt, en lav konjunktur og nye terrorangrep utført av jihadister vil kunne tjene Nasjonal Front. Partiet ble ikke invitert til å marsjere sammen med de andre partiene 11. januar og kan nå dyrke sin annerledeshet i påvente av et nytt presidentvalg som kommer om bare to år.

Det er liten tvil om at den politiske agendaen fram til presidentvalget vil preges av det nye terrorbildet. Det er enda større grunn til å tro at sluttresultatet i valgurnene vil vise om folkets skyhøye forventninger har blitt innfridd eller ikke.

 

Frankrike én måned ettet Charlie Hebdo (24. februar 2015)

Knivangrepet på tre soldater i Nice-sentrum 3. februar i år kom som en vond påminnelse for franske myndigheter om at attentatene mot Charlie Hebdo og gisseltakingene i Paris i januar 2015 ikke var et én-gangs tilfelle. I likhet med andre europeere må franskmenn venne seg til en terrortrussel som er forestående og multiform. Én måned etter hendelser som ble kalt «Frankrikes 9/11» treffer nå Paris flere tiltak for å hindre nye terrorepisoder. Om disse vil bidra til å redde unionsstemningen man så i januar etter angrepene er uvisst.

I mars 2012 ble Frankrike rystet av tre angrep utført av en såkalt «ensom ulv». Mohamed Merah, en fransk statsborger med algerisk opphav, drepte tre soldater med nordafrikansk bakgrunn og fire jøder. Drapene skjedde under presidentvalgkampen og vekket ikke den samme reaksjonen som man så i år etter angrepene i Paris. En årsak til slik passivitet var at franske myndigheter anså Merah-saken som et isolert tilfelle, og ikke som starten på et nytt fenomen. Tre år senere er terrorbildet i Frankrike og Europa helt forandret. I 2012 visste ingen noe som helst om terrororganisasjonen «Den islamske staten Irak og Levanten» (IS). Nå inkluderer sistnevnte bortimot 4.000 vesteuropeere med svært ulik bakgrunn. Noen kan være «veletablerte» muslimer. Andre er derimot «nyfødte muslimer» eller ferske konvertitter. Ikke mindre overraskende er individgruppen uten tidligere kobling verken til islam eller islamisme som kommer fra småbyer eller bygder. Den franske avisen Le Figaro skrev nylig at antall franskmenn som er involvert i jihad steg med 130 prosent i tidsrommet januar 2014-januar 2015.

Ifølge Det internasjonale senteret for studien av radikalisering og voldelig ekstremisme (ICSR) har Frankrike flest jihadister i Syria i absolutte tall (over 1.200), mens Belgia og Danmark har flest per million innbyggere (40 og 27). Antallet franskmenn som reiste til Syria økte med hele 75 prosent på ett år. Utreisende jihadister utgjør 400 personer som sluttet seg til IS eller til al-Nusra-fronten, mens rundt 250 skal være på vei til krigsområdene i Syria og Irak. Utfordringen knyttet til hjemvendte jihadister er like stor. Fransk etterretning antar at minst 240 individer har forlatt kampområdene og at 190 har kommet hjem igjen. Sistnevnte omtales som «tikkende bomber.» Ulempen med å være et sentralisert land som Frankrike er at alt alltid tar tid. Fordelen er derimot at ting skjer raskt når statsmakt settes inn. Det er i hvert fall budskapet i statsminister Valls utspill fra 13. januar om at Frankrike nå anser seg selv i krig mot «terrorisme, jihadisme og radikal islamisme.»

Frankrike har fra før et av verdens strengeste lovverk mot terrorisme med 15 antiterrorlover vedtatt siden 1986. Fire retninger prioriteres for øvrig i arbeidet med å tilpasse lovverket til nye utfordringer. Den ene retningen går ut på at individer som kan være sårbare for indoktrinering skal skjermes fysisk – fra potensielle «radikalisatorer» -, og virtuelt, fra relativt lett-tilgjengelige ekstremistiske nettsider. Den andre går ut på at individer som ønsker å delta i jihad fysisk skal hindres fra å forlate landet. Den tredje går ut på at de som allerede befinner seg i krigsområder skal hindres fra å komme hjem igjen. Til slutt skal individer som ikke har reist ut eller som allerede har kommet hjem igjen hindres i å begå terrorhandlinger i Frankrike og Europa. Franske myndigheter er ikke minst bekymret for en ny trend som gjør at terrortrusselen like mye kan komme fra individer som ikke reiser til Midtøsten som fra andre individer som deltar i jihad og kommer hjem. Det var tilfellet for Kouachi-brødrene og Amedy Coulibaly, som sto bak attentatene i Frankrike 7. til 9. januar, for Moussa Coulibaly, som sto bak angrepet i Nice 3. februar og for Omar Abdel Hamid El-Hussein, som sto bak angrepene i København 14. februar.

Derfor trapper Frankrike opp kampen mot radikalisering både ute i samfunn og inne i fengsler med fokus på forebygging, nøytralisering og behandling. Etter attentatene i januar lanserte justisdepartementet en ny webside, www.stop-djihadisme.gouv.fr, som opplyser potensielle kandidater til Syria og Irak om realiteten bak jihad-romantikken og forteller om psykologiske og rettslige følger knyttet til utreisen og deltakelsen i krigs- og terrorhandlinger.

Høsten 2014 startet for øvrig et team med sosialarbeidere, psykologer og psykiatere fra Seine-Saint-Denis et program som forsøker å avradikalisere kandidater til jihad før de rekker å reise ut. På fengselssiden kan man nevnes to interessante prosjekter. Det ene startet i fjor høst ved Fresnes-fengslet i Paris-regionen og går ut på å holde islamistiske innsatte som forkynner atskilt fra fangebefolkningen. Tanken er at segregering kan hindre rekrutteringen av sårbare innsatte, ofte unge småkriminelle. Det andre prosjektet, som starter i disse dager, vil pågå ved to fengsler i Paris-området og sikter på å lage et verktøy som kan påvise radikalisering blant muslimske innsatte som går «under radaren». Ingen av disse tiltakene lå på diskusjonsbordet bare for tre år siden. At myndigheter i Frankrike er bevisst viktigheten av samtidig å adressere radikalisering og terrorisme er svært positivt. De nye tiltakene som nevnes ovenfor bygger på handlingsplanen for kampen mot voldelig radikalisering og terrornettverk som ble vedtatt i april 2014.

Men det ville være naivt å tro at landets «jihad-problem» bare kan løses med overvåkning og kontraterrorisme. Mandatet politikerne fikk av fire millioner velgere 11. januar handler ikke minst om å redde et samfunn som mange føler er i faresonen. Så langt virker det som om regjeringen tar innover seg behovet for å sette makt bak ordene. Det gjelder f.eks. kampen om republikanske idealer, som nå trappes opp på skoler via spesialtrente lærere som skal undervise ungdommer i «moralske, borgerlige og sekulære» verdier for å stanse spredningen av intoleranse og ekstremisme.

Likevel kan det spørres om konsensuspolitikken som kom til uttrykk etter attentatene i januar kan vedvare. Et lokalvalg som fant sted 8. februar i Nord-Frankrike hvor Sarkozys høyreparti nektet å trekke seg til fordel for venstresiden for å slå kandidaten fra Nasjonal Front viste i den forstand at «usunne» politiske reflekser er tilbake og at det president Hollande fremdeles kaller «11. januar-ånden» kan være en saga blott. Skjer dette igjen vil angrepene i Paris ikke ha vært noen korsvei, men bare en parentes.

 

 

Frankrike og EUs sikkerhetspolitikk

I forbindelse med en forelesning jeg skal ha denne uken om Frankrikes forhold til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk for mitt kurs om Frankrike og EU etter 1945, legger jeg ut følgende artikler som jeg skrev for noen år siden og som jeg tror kan være nyttige for forståelsen av dette tema.

Den første artikkelen har tittel «Frankrikes NATO-politikk: makttrekantens kontinuitet» og tar for seg Frankrikes forhold til NATO i et historisk perspektiv. Artikkelen er et eget hefte publisert av stiftelsen Europa-programmet i 1997 midt under debatten om Frankrikes mulige retur i Alliansens integrerte militære strukturer. Sentralt i artikkelen står ideen om Frankrikes tvetydighet i forhold til Alliansen når det kommer til europeernes ansvar for sitt eget forsvar og USAs rolle som miltær aktær i Europa. Den beskriver ikke minst «silkekrigen» mellom president Mitterrand og president George Bush om Vest-Europas fremtidige sikkerhetspolitikk etter slutten av den kalde krigen. En krig som Mitterrand og ESDP tapte, og som Bush og NATO vant. Dagens «kampgrupper» i EU (Norge deltar i den nordiske kampgruppen) kan på ingen måte kalles et forsvar. Artikkelen avsluttes med et åpent ønske om at begge parter (USA og Frankrike) skal skjønne at de trenger hverandre for å styrke sin egen stilling i Europa og for å gjøre EUs forsvar til noe  mer konkrete :

»  I den nåværende situasjonen trenger både USA og Frankrike rom for et kompromiss. NATOs europeisering oppfattes fra amerikansk side som en anledning til å gi europeerne en større del av “burden sharing” i form av både økonomiske omkostninger og militær deltagelse. Særlig til det siste punktet trenger USA Frankrikes politiske vilje til å intervenere med landets reaksjonsstyrker. Europeiseringen av NATO uten Frankrike vil kunne bety et institusjonelt nederlag for NATO- og EU-diplomatiet, samtidig som den vil mangle operasjonell tyngde så lenge Tyskland er skeptisk til å delta i militære operasjoner.

På sin side risikerer franskmennene å bli politisk isolert dersom striden om Sørflanken skulle bygge seg opp til igjen å stille de europeiske land foran et umulig valg. I så fall vil framtidige fransk-amerikanske relasjoner kunne preges av økt amerikansk militær dominans i Europa, mens Frankrike vil forbli en selvstendig og til tider vanskelig alliert.»

Den andre artikkelen er en oppfølging av forrige og er skrevet en kronikk skrevet i Europa-programmets nyhetsblad «Fokus Europa» i år 2000 med tittel «Frankrikes sikkerhets- og forsvarspolitikk i Europa mot slutten av nittiårene: fra forventninger til skuffelser.» Den tar for seg den nyere utviklingen med fokus på bl.a. franskmennenes mislykkede retur i NATO i 1997.

Artikkelen starter med en positiv betraktning om datidens situasjon:

«I slutten av 1996 virket det som om franskmennene var i ferd med å lykkes med reorienteringen av sitt militære diplomati. Med styrket militært potensial skulle Frankrike gradvis reintegreres i NATO og spille en viktig rolle i oppbyggingen av NATOs europeiske pilar og i etableringen av flernasjonale styrkepakker (CJTF).

Dannelsen av en europeisk forsvars- og sikkerhetsidentitet innenfor NATO skulle også styrke franskmennenes stilling i EU-systemet. Det var dette som lå bak den sterke fokuseringen på Maastrich-traktatens andre søyle (sikkerhets- og forsvarspolitikk) og ønsket om en tilnærming mellom VEU og EU under EUs regjeringskonferanse (IGC) som begynte våren 1996.

Tettere bånd til NATO betydde videre både bedre relasjoner til USA og økt samspill med Tyskland i europeiske saker. Man så muligheten for at Frankrike og Tyskland sammen – og endelig i de samme fora – kunne ha nøkkelrollen: militært innenfor NATO/VEU-EU og monetært innenfor ØMU.

Frankrikes styrkede posisjon innenfor EU og NATO skulle åpne for en fornyet rolle som tung forsvarspolitisk aktør i løsningen av regionale konflikter på kontinentet, og for en ny forståelse med Russland. For første gang siden Berlinmurens fall og undertegnelsen av Maastricht-traktaten i 1992 fantes det igjen det G. H. Soutou kalte en «mulig åpning» (une fenêtre d’opportunité) for Frankrike til å styrke sin maktpolitiske stilling i Europa.»

Det viste seg fort at president Chirac var litt for grådig dag han ba amerikanerne om at Frankrike skulle få kontroll over NATOs sørkommando (AFSOUTH). Artikkelen avsluttes med et spørsmål om hva som skjedde med denne “åpningen”, og om Paris ikke mistet muligheten til å være en av hovedaktørene i oppbyggingen av en ny forsvarspolitisk maktbalanse på kontinentet på slutten av 1990-årene.

Den tredje artikkelen er et bidrag til rapport utgitt av Europa-programmet i 2002 med følgende tittel: «Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP); utfordringer og muligheter for Norge. Mitt bidrag, som har tittel «Frankrike og ESDP : gammel aspirasjon, ny synergi,» tar for seg franskmennenes syn på og bidrag til et ESDP som tok form med den fransk-britiske erklæringen i Saint-Malo i 1998, EU-toppmøte i Køln i juni 1999 og EU-toppmøtet i Helsinki i desember 1999.

Sentral i artikkelen er ideen om et «Minimalistisk NATO» og «et maksimalistisk ESDP.» Hva består denne maksimalistiske visjon av EUs forsvarsrolle av?

«Denne bygger på erklæringen fra NATOs toppmøte i april 1999 om at ”en større rolle for EU kan bare bidra til en styrking av Alliansen for det XXI århundret”. Dermed insisterer man på at ESDPs suksess er nøkkelen til positive transatlantiske relasjoner og en absolutt forutsening for å oppnå et rettferdig partnerskap mellom nord-amerikanere og europeere.Franskmennene anser dessuten kombinasjonen EU/ESDP som et unikt verktøy for å håndtere kriser. Til forskjell for NATO kan man bruke politiske, økonomiske, humanitære og militære virkemidler, samtidig som ESDP omtales som en åpen prosess som ikke støter noen, særlig russerne.

Videre fortoner den franske posisjonen om ESDP slik at det skal ”iverksette alle midler for å kunne håndtere en krise etter beslutning fra politikerne. Mht. det militære dreier det seg om å ha selvstendige kapasiteter som gjør det mulig å vite, velge og utføre uten avhengighet fra eksterne kapasiteter, særlig de amerikanske.  I motsetning til NATO finnes det for franskmennene ingen geografisk avgrensning av ESDPs virke. EU har ikke som strategisk ambisjon om å vokte hele verden men må kunne være i stand til å påta seg en tung operasjon a la Kosovo og en humanitær operasjon eller en evakuering på mandat av f.eks. FN eller OSSE.

Dermed bør ikke EUs sikkerhetskonsept begrenses til EUs geografiske grenser, men må kunne dekke alle områder der EU har interesser. I utgangspunktet vil EU kunne evakuere EU-borgere hvor som helst i verden.

Det finnes heller ikke noen øvrige tak på hva ESDPs håndtering av Petersberg-operasjoner skal være. Man snakker både om fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner hvis ansvar er å forebygge konflikter, skille stridende parter med maktbruk, drive humanitær hjelp og å evakuere sivile.»

Til slutt følger to kronikker utgitt i Europaprogrammets fagblad «Fokus Europa,» hvor jeg skrev om Frankrikes forhold til og syn på ESDP:

Franskmennene og EUs nye forsvarsdebatt (Fokus Europa 1/2000)
Frankrike og ESDP (Fokus Europa 5/2001)

 

Om Frankrikes forhold til valutaunioner og ØMU

I forbindelse med en forelesning jeg skal ha denne uken om begrepet «Gouvernance économique» for mitt kurs om Frankrike og EU etter 1945 legger jeg ut tre artikler som jeg skrev for noen år siden og som jeg tror kan være nyttige for forståelsen av dette tema.

Den første artikkelen har tittel «Frankrike og valutaunioner: fra valutahegemoni til hegemoniske valutaunioner» og er et bidrag til et hefte publisert av stiftelsen Europa-programmet i 1996 med tittel: «ØMU: et maktinstrument? Kan EU leve med ØMU?»

I mitt bidrag gir jeg en historisk oversikt over Frankrikes forhold til ulike valutaunioner fra 1360 til 1996 og drøfter landets forhold til EUs økononomiske og monetære union (ØMU).

  • I Fra fransk valutahegemoni til angelsaksisk lederskap
  • II Gullblokken og valutaunioner under den annen verdenskrig
  • III Kampen mot amerikansk hegemoni og europeisk overnasjonalitet
  • IV Den germanske francen og det europeiske Tyskland
  • Konklusjon: Valutahegemoniets omstridte pris

I forbindelse med arbeidet med dette heftet husker jeg bl.a. et besøk til daværende president for Bundesbank Hans Tietmeyer, som kunne fortselle oss om at han i bunn og grunn ikke trodde på at euroen kom til å bli noen suksess..

Den andre artikkelen er en kronikk skrevet i Europa-programmets nyhetsblad «Fokus Europa» i år 2000 med tittel «Eurogruppen: kjerne for det nye EU?» I  kronikken forklarer jeg bl.a. at EU-landene ser på eurogruppen som et nyttig instrument for ØMU-landenes dialog seg imellom og for eurosonens videre konsolidering, samtidig som de er splittet på spørsmålet om «gruppens» framtidige omfang og rolle. Etter president Hollandes forslag fra juli 2015 om en «økonomisk regjering» for EU kan man ikke si at dette spørsmålet har blitt mindre relevant.

Den tredje artikkelen er et bidrag til rapport utgitt av Europa-programmet i 2004 med tittel «Økt verdiskapning fra finansiell forvalter til aktør? Innspill til en nasjonal og global næringsstrategi» og tar for seg Frankrikes økonomiske modell i form av «liberal intervensjonisme.»

  • Frankrikes ”Liberalintervensjonisme”
  • Fransk økonomi og statens rolle i dag
  • Statsintervensjonismens framtid