Presidentvalget i Østerrike: en falsk trygghet

DNAK bildeDenne artikkelen er skrevet for Den norske Atlanterhavskomités ukentlige analyse og ble publisert 27. mai.

 

 

I disse dager må det være både oppløftende og frustrerende å være høyrepopulist, høyreradikal eller høyreekstrem i Europa. Samlet under paraplybegrepet «høyreekstremisme,» som beskriver ulike former for politisk ekstremisme til høyre for eller på ytterkanten av høyresiden, har de tre gruppene opplevd en markant oppgang de siste tiårene. I Vest-Europa er det snakk om en seksdobling av deres oppslutning fra 1970 til i dag. De har dermed vært den mest suksessrike politiske familie i Vest-Europa etter 2. verdenskrig.

Med den kalde krigens avvikling fikk de ny giv. Fra å være mikroskopiske og marginaliserte i det politiske spillet krøp noen av dem langsomt oppover i lokale og nasjonale valg. I samme periode oppstod nye partier med løsere eller ingen bånd til postfascistiske og postnazistiske partier. Antikommunismen og antiparlamentarismen ble droppet til fordel for motstand mot globaliseringsprosessen, vektlegging av nasjoners velferdsmodell og identitet, og kamp mot EU. Etter 9/11 ble tidligere antisemittiske trekk ofte avløst av innvandringsfiendtlighet og en klarere islamofobisk retorikk. Et varsel på hvor vellykket et slikt hamskifte kunne være fikk man da lederen for Nasjonal Front Jean-Marie Le Pen i 2002 gikk til andre omgang av presidentvalget i Frankrike, noe som var utenkelig bare fem år tidligere.

Oppslutningen til høyrepopulister, høyreradikale, og høyreekstreme partier økte etter 2002 i land som Frankrike, Nederland, Belgia, Sveits og Norge. Mellom 2000 og 2010 deltok disse politiske kreftene i syv flertallsregjeringer og i tre minoritetsregjeringer, mot ingen på 1980-tallet og bare én på 1990-tallet (Italia). En ny milepæl ble nådd med Europavalget i mai 2014 da «høyreekstremistene» fra 13 land (nesten halvparten av EU-landene) vant mandater i EU-parlamentet og ble en ny maktfaktor i europeisk politikk. I tre land fikk de over 20 % av stemmene og vant til og med valget nasjonalt (Storbritannia, Danmark og Frankrike). I fem andre land fikk de over 10 % (Østerrike, Ungarn, Nederland, Finland og Polen). I Sverige, Hellas, Belgia, Italia, Bulgaria og Slovenia fikk de under 10 % av stemmene. Nasjonal Fronts seier i Frankrike mot høyre- og venstresiden kom som et jordskjelv bare tre år før et nytt presidentvalg. I Storbritannia beskrev UKIPs leder Nigel Farage partiets brakresultat som et «vannskille» i britisk politikk og spådde at UKIPs suksess ville tvinge de andre partiene i Storbritannia til å innta en mer EU-skeptisk holdning. Mannen var forutseende. Vi er nå få uker unna en historisk avstemning som vil avgjøre om Storbritannia politisk sett vil bli en øygruppe igjen.

Man kan lure på om «økt oppslutning» ikke har blitt til en reel fare for generell spredning i løpet av de to siste årene. Høyreekstremismen får stadig mer vind i seilene. Riksdagsvalget i Finland i april 2015 ga det høyrepopulistiske Sanne Finner 18 %. I juni 2015 fikk Danmarks Folkeparti 21,1 % av stemmene ved parlamentsvalget og ble landets neste størst parti. FPÖ fikk 35,1 % ved regionsvalget i september 2015 i Østerrike og ble landets største parti. Etter første omgangen av regionsvalget i Frankrike i desember 2015 lå Nasjonal Front an til å kunne vinne 6 regioner av totalt 13 og ble valgtaper ved andre omgang kun fordi venstre- og høyresiden inngikk lokale allianser for å stanse partiet.

Oppgangen er også merkbar i Øst- og Sentral-Europa. I Ungarn fikk det høyreradikale Jobbik 20,22 % ved parlamentsvalget i 2014 og slo det høyrepopulistiske partiet til statsminister Orbàn ved et suppleringsvalg i april 2015. I Polen styrer Lov og rettferdighet landet når både presidentembetet og regjeringen etter at partiet vant presidentvalget i august 2015 og valget i underhuset i oktober 2015. Partiets toppkandidat ved valget Beata Szydło overtok som Polens statsminister. Både i Vest og Øst har man for øvrig eksempler på nynazistiske eller nyfascistiske partier med gjennombrudd ved valg. Det gjelder Gyldent Daggry i Hellas, som fikk 7 % og 18 representanter ved siste parlamentsvalg i september 2015, og Vårt Slovakia, som fikk 8 % og 14 mandater ved parlamentsvalget i Slovakia i mars 2016.

Høyreekstremismens suksess har minst fire grunner, som alle bygger på frykt. Den ene er frykten for at etablerte regjeringspartier og EU-byråkratiet ikke forstår og ivaretar velgernes interesse. Den andre er frykten for en ytterligere økonomisk og sosial forverring i de landene som allerede sliter med høy ledighet, lav vekst og fattigdom. Den tredje er frykten for at flyktningkrisen og asylstrømmen over tid vil sette europeernes velferdsmodell og kulturell homogenitet i fare. Den fjerde er frykten for et islam som anses som en sikkerhetstrussel utad og en fare for europeernes identitet og livstil innad. Årets presidentvalg i Østerrike skrev seg direkte inn i en slik trend. Kandidaten for det innvandringskritiske partiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) Norbert Hofer spilte aktivt på fremmedfrykt, nasjonalisme og EU-kritikk. Han fikk 37,6 % av stemmene etter første omgang og danket ut kandidatene fra de to store partiene – sosialdemokratene fra SPÖ og de konservative fra ÖVP-, som byttet på å styre landet i hele etterkrigstiden.

Mange i Europa trakk et lettelsens sukk etter FPÖs nederlag ved andre valgomgangen mot den partiuavhengige kandidaten Alexander Van der Bellen, selv om partiet sanket inn over 2,2 millioner stemmer. Det er det som er irriterende med å være høyrepopulist, høyreradikal eller høyreekstrem i dagens Europa. En ting er å få et «brakresultat» ved et valg eller flere på rad. En annen ting er å kapre makten. I likhet med Nasjonal Front i 2002 ble FPÖ offer for «glasstaket». Det sistnevnte ordet brukes som metafor for å omtale flertallsterskelen på 50 % pluss én stemme som gjør det vanskelig for høyreekstreme partier å vinne flertallsvalg. Ifølge et slikt prinsipp vil høyreekstremistene alltid kunne briljere ved første omgang av et valg. De vil likevel bli møtt av en storkoalisjon bestående av moderate venstre- og høyrekrefter ved andre omgang og vil tape til slutt på målstreken.

En slik allianse har vært hjørnesteinen i det liberale demokratiet i Europa etter 1945. Dette systemet skal være fleksibelt nok til å kunne tåle at ekstreme stemmer slipper til i den politiske debatten – til og med prege den. Samtidig skal det være robust nok til å hindre at mellomkrigstidens katastrofer skal gjentas. Mange går ut fra at glasstak-prinsippet, som fungerte i Østerrikes tilfelle, også vil gjelde i fremtiden. Med andre ord vil Marine le Pen trolig vinne første omgangen av presidentvalget i Frankrike i 2017, men hun vil tape andre omgangen.

På 1990- og 2000-tallet førte en slik logikk til at flere «høyreekstreme» partier gikk så lang som å kvitte seg med deler av sitt politiske budskap eller moderere det for å bli omfavnet av etablerte regjeringspartier, og dermed fremstå som et troverdig politisk alternativ. I enkelte tilfeller – det skjedde bl.a. med Alleanza Nazionale i Italia -, førte en slik normalisering til at de ble mainstream-partier eller mistet sin politiske relevans som protestpartier og forsvant.

En slik erfaring burde gi grunn til optimisme for fremtiden. I virkeligheten gir den en falsk trygghet. Høyreekstremismens fremgang på 2000-tallet vitner om at troen på det liberale demokratiet i Europa blir avløst av økende mistro. Stilt ovenfor finanskrisen, flyktning- og asylkrisen og terrortrusselen, dvs. transnasjonale kriser står europeiske regjeringspartier uten løsning. Deres avmakt er særlig tyngende for sårbare velgere som er bekymret for sin egen fremtid. Disse er villige til å prøve nye veier, selv om det kan innebære et kompromiss med enkelte eller sentrale deler av det liberal demokratiet.

I Øst- og Sentral-Europa – dvs. i land hvor demokratiske prinsipper ofte ikke har fått tid til å slå rot -, vokser motstanden mot det vestliginspirerte liberale demokratiet, dels av samme årsaker som i Vest, dels av egne årsaker som omhandler mer direkte østeuropeisk historie og kultur. Det er liten tvil om at statsminister Viktor Orbàn uttrykker forakt for det liberale demokratiet og en like stor fascinasjon for Vladimir Putins autoritære modell når han forfekter ideen om et «illiberalt demokrati» for Ungarn.

Dette har to følger. Den ene er at kløften mellom globaliseringsprosessens «vinnere» og «tapere» øker i de europeiske landene. Det var tydelig i Østerrike, hvor storbyer og høyutdannede stemte på Van der Bellen, mens bygda og lavutdannede industriarbeidere stemte på Hofer. Bipolariseringen av velgermassen står for øvrig i kontrast med en situasjon der det bipolære partipolitiske system – som har vært hovedregelen i Europa etter 1945-, brytes ned i det ene landet etter det andre for å gi et tripolært eller kvadripolært politisk system, noe som vil munne ut i mer politisk ustabilitet.

Igjen var dette et klart trekk ved årets valg i Østerrike, hvor venstre og høyresiden for første gang siden 1945 ble vraket til fordel for «utfordrerne». FPÖs «nesten seier» kan derfor tolkes som et nytt varseltegn for et allerede forskrekket liberaldemokratisk Europa om at høyreekstremismen stadig nærmer seg den magiske grensen på 50 % og at «glasstaket» som absolutt begrep trolig er en illusjon.