Nice: et arnested for terrorister?

nice arnestedDet begynner etter hvert å komme en rekke artikler som viser hvorfor Nice ble utsatt for attentat. Selvsagt er det alltid en del tilfeldigheter i hvor terrorister slår til. Men ofte kan man finne spor at et miljø, nøkkelpersoner og en historie, som gjør at enkelte områder er mer utsatt enn andre.

Sammen med andre forskere ble jeg spurt i dagens VG om hva som gjør Nice som spesilet for jihadismen i Frankrike. Kan man snakke om et arnested?

Jeg anbefaler også denne gårsdagens fantastiske reportasje fra den sveitsiste avisen Le temps om livet i Nice-forstedene, nærmere sagt i Nice-nord. Liten tvil om at både Ariane-området og Nord-Nice faller i kategorien «ghetto».. En annen ting som nevnes ikke i artikkelen, men som har mye å si, er den lette tilgangen til våpen som følge av kriminaliteten. Marseille, Toulon og Nice har kriminelle miljøer (både kontinentalfranske, korsikanske og utenlandske) som består av tradisjonelle miljøer som opererer med mafiavirksomhet og nyere kriminelle miljøer som fra og med 2000 begynte å stråle ut fra forstedene og som samarbeidet/konkurrerte med de første.

De siste årene har imidlertid de fleste drapene som har funnet sted i PACA-regionen stammet fra disse nye miljøene (les cités), og ikke fra etablerte mafiamiljøer.

 

Kronikk på NRK Ytring: Er lynradikalisering terrorismens nye ansikt?

Her er dagens kronikk på NRK Ytring. Den kan hentes der.

I denne sammenheng vil jeg gjerne nevne to artikler som jeg synes er spesielt interessante. Den ene –  Terroren på fire hjul – er en kronikk skrevet av Lars Gule i Dagbladet 16. juli. Gule noterer bl.a. at » [..] sentrale planleggere, de som har et overordnet strategisk mål med terroren, behøver ikke etablere direkte kontakt med den enkelte terrorutøveren. Det blir tilstrekkelig å legge ut generelle manualer om hvordan aksjoner kan gjennomføres og så følge opp – slik al-Adnani gjorde – med generelle oppfordringer til å slå til i bestemte land, på bestemte steder og tider.»

Den andre artikkelen er på fransk og er publisert i ukemagasinet L’Express 17. juli. Artikkelen er et intervju med Farhad Khosrokhavar og omhandler motiver bak attentatet i Nice. Khosrokhavar påpeker bl.a. at IS kan bruke ustabile mennesker mer eller mindre bevisst når deres voldsfantasi får en ideologisk legitimitet hvor disse kan fremstå som helter. Khosrokhavar konkluderer derfor at terroristen i Nice ikke er noen terrorist fordi at han ikke vil forandre verden. Han vil bare gi sin egen livskrise en mening.

Mellom terrorisme og psykiatri.. Denne problemstillingen virker så kjent i Norge..

 

nrk ytringEr lynradikalisering terrorismens nye ansikt?

14. juli ble Frankrike igjen rammet av terror. Denne gangen i Nice og på landets selveste nasjonaldag. I løpet av sekunder ble feststemningen og byens berømte «englenes bukt» forvandlet til et blodbad og et helvete. Lastebilangrepet reiser spørsmålet om vi kan stå foran enda en ny form for terrorisme.

Mohamed Lahouaiej-Bouhlel brukte en kjølebil på 19 tonn for å meie ned innfødte og turister. En slik angrepsmetode har vært lite brukt i europeisk sammenheng. Men den er ikke ukjent. Biler blir brukt i konflikten mellom palestinere og israelere som bomber, men også som rambukk. Isolerte rambukkangrep inntraff i Storbritannia, Nederland, USA og Canada mellom 2006 og 2014.

Har oppfordret til slike angrep

Al Qaida og IS har begge oppfordret sine medlemmer og tilhengere til å angripe sivile med fartøy. Høstnummeret fra 2010 av Al Qaidas nyhetsbrev Inspire beskriver dette nøye. I «The ultimate mowing machine» blir en pickup sammenlignet med en gressklipper som skal utslette Allahs fiender som man fjerner ugress.

Artikkelforfatteren påpeker at «jo større, desto bedre» og foreslår i et ultimate anfall av raffinement at slakterblad festes foran fartøyet for å treffe flest mulig individer. IS-talsmann Abu Mohammed al-Adnani oppfordret på sin side i en tale fra 22. september 2014 til å kjøre over de vantro i egne land og med egen bil når man ikke kunne sprenge bomber eller skyte folk.

Ikke typisk terrorisme

Det finnes for øvrig flere tilfeller av bilangrep i Frankrike som ikke bare kan kalles terrorisme. 22. desember 2014 kjørte en bilist på 37 år inn i folkemengden under julemarkedet i Nantes. Han drepte én person og skadet ti andre. Mannen var sterkt beruset og utrykte hat mot samfunnet. Han var paranoid og tok senere sitt liv i fengslet.

21. desember 2014 angrep og skadet en annen franskmann på 40 år med algerisk og marokkansk bakgrunn tretten personer i Dijon, mens han kjørte bil og ropte «Allahu akbar.» Mannen hadde bak seg 157 opphold i psykiatriske institusjoner. Selv om han utførte dette rambukkangrepet frivillig, alene og med et tilsynelatende klart politisk motiv – i protest mot palestinske og tsjetsjenske barns skjebne, var han også psykotisk. Franske påtalemyndigheter konkluderte da, med en viss klokskap, med at angrepet ikke var noe typisk eksempel på terrorisme.

Lynradikalisering

Spørsmålet er imidlertid om ikke gjerningsmannen i Nice kan ha noe felles med ovennevnte tilfeller. I skrivende stund pågår det fremdeles en propagandakrig mellom franske myndigheter på den ene siden og IS-ledelsen på den andre.

Myndighetene i Paris, hvorav president Hollande og statsminister Valls, har vært raskt ute med å betegne angrepet i Nice som en «terroraksjon.» Det er verdt å notere at innenriksminister Cazeneuve har vært mer forsiktig med ordbruken. Han nevnte det som kan være en ny form for terrorisme tuftet på en usedvanlig rask radikalisering av individer. Lynradikalisering, «Radicalisation éclair», kan inntreffe i løpet av få uker.

Utover de rent politiske motiver som kan begrunne et slikt ordvalg – et terrorangrep styrker i teori sentralmakten og skaper en «hellig union» bak statslederen, viser flere elementer at det kan være relevant å kalle angrepet i Nice for terrorhandling.

Frankrike ble truet av IS gjentatte ganger de siste månedene – og spesielt i forkant av fotball EM. Fremgangsmåten er som tidligere sagt godt kjent fra jihadistenes side og angrepet skjer på den franske nasjonaldagen, noe som er i tråd med IS-mediestrategi om størst mulig dekning.

Det faktum at IS påtok ansvaret for terrorhandlingen bør være selvforklarende. Som flere spesialister påpekte pleier ikke IS å gjøre det hvis ikke det finnes en form for fysisk eller åndelig lenke mellom organisasjonen og gjerningsmennene. Etterforskningen ser også ut til å kunne bevise at Mohamed Lahouaiej-Bouhlel hadde kontakter, planla operasjonen nøye og kan ha fått midler.

Grunn til bekymring

Flere ting i gjerningsmannens beskrivelse passer likevel ikke helt med «typiske trekk» blant jihadister, hvis man i det hele tatt kan snakke om det. Kort tid før angrepet var han ikke kjent for noen spesiell interesse for religion eller ideologi. Han beskrives tvert imot av bekjente som en «dårlig muslim» som brøt med flere av islams grunnregler. Var dette et spill for galleriet?

Han beskrives også som en mann som slet med en pågående skilsmisse, som var depressiv, ensom og aggressiv. Legen han konsulterte tilbake i Tunisia i 2004 diagnostiserte en personlighetsforstyrrelse og tilløp til psykose. Bouhlels profil som en asosial og depressiv person med diagnose, som gjennomgår en lynradikalisering for deretter å begå en selvmordaksjon, kan gi fransk og utenlandsk etterretning god grunn til bekymring.

Dersom det skulle vise seg at IS direkte eller indirekte nå bruker slike individer i angrep likt det vi har sett i Nice, kan terroren ha fått en form som det vil være svært vanskelig å beskytte seg mot.

 

Massemorderens profil blir klarere

boulhelTre dager etter at Frankrike for fjerde gang på et år ble angrepet på det groveste – ikke glem politiparet som ble myrdet i Paris-området i juni 2016 fordi de var oppfattet som representanter for den franske statsmakten -, begynner etterforskningen av attentatet i Nice å gi en bedre oversikt over gjerningsmannens profil. Den er både typisk og atypisk. Jeg kommer snart tilbake til den i en artikkel som er under arbeid.

I løpet av disse tunge dagene for min fødeby har jeg hatt anledning til å kommentere den pågående etterforskningen og hva som noe så grusomt som dette kan bety for alle franskmenn, for innbyggerne og turistene i Nice og sist men ikke minst for det politiske maktspillet som sakte med sikkert bygger seg opp i forkant av presidentvalget neste år. Hvor er forresten «l’esprit du 11 janvier» som preget reaksjonen etter angrepet på Charlie Hebdo og på franske jøder i januar 2015? Det er legitimt å stille seg gode spørsmål om hvorfor et slikt angrep ikke ble avverget i tide. Men politikernes spill ligner her på ingen måte på et konstruktivt bidrag til den nasjonale debatten om hvordan en ny 14- juli-tragedie kan unngås, men på taktikkeri.

Jeg snakket tidligere om Mohamed Bouhlels mulige profil som medlem av en lokal terrorcelle, ensom ulv eller gal mann som ville ta mange i døden med seg slik Andreas Lubitz gjorde. Nye opplysninger tyder nå i økende grad på at vi heller står ovenfor et mer tradisjonelt eksempel på radikalisering og rask overgang til terror, og ikke overfor et selvmord utført av en depressiv person – type GermanWings. Dette fikk den franske innenriksministeren til nylig å bruke et relativt nytt begrep som i utgangspunktet kunne se ut til å skjule avmakt: «lynradikalisering» (radicalisation éclair). I etterkant kan det likevel være en viss relevans med å bruke dette begrepet dersom man skal omtale en person som tipper over til å bli villig til å utføre ekstrem vold på vegne av en like ekstrem ideologi i rekordtid. Rekordtid er selvsagt et relativt begrep. Snakker vi om dager eller uker? Jeg er likevel fortsatt skeptisk til dette begrepet, på samme måte som jeg er skeptisk til radikaliseringsbegrepet mer generelt.

Disse punktene ble tatt opp i flere innslag som jeg har fått lov å delta i de siste dagene. Her er f.eks. et innslag fra Dagsnytt atten fredag 15. juli (del 4 og 5). Franske reaksjoner til attentatet snakket jeg om på Dagsrevyen på NRK samme dag (fra 20.59 mn). Søndag 17. juli deltok jeg også på Ytring på NRK (del 2, fra 15.13 mn).

Hvorfor angripes Frankrike oftere enn andre europeiske land? Er det noe spesielt som gjør Frankrike til usedvanlig attraktivt utsatt terrormål? Dette drøftes i en VG-artikkel fra 15. juli hvor jeg og flere andre blir spurt. Jeg nevner følgende dimensjoner: en aggressiv utenrikspolitikk; enkelte muslimer som føler seg undertrykket eller diskriminert i det franske samfunn; vedvarende økonomiske og sosiale problemer som skaper spenninger i samfunnet og rammer utsatte grupper..

Til slutt: hva er verst for franskmenn, innbyggerne i Nice og alle turister som ble rammet av terror? At gjerningsmannen fremstår som en «vanlig» terrorist, dvs. en fiende som vil avskaffe de liberale verdiene som vi tror på, eller at han faktisk oppfattes som en psykisk ustabil person som kanskje ble plukket opp av hensynsløse radikalisatorer som fikk han til å rette aggressiviteten massivt utover? Begge opsjoner er like håpløse når de ender opp med at uskyldige liv blir tatt. Portrettbilder begynner å komme i aviser. Glade mennesker som skulle se på et usedvanlig vakkert fyrverkeri i Nices sommerlige stemning. Menn.. Kvinner.. Barn.. Så mange barn..

Hva er lettest å leve videre med? Jeg husker lettelsen mange følte da rettssaken med Breivik endte med at han ble dømt som terrorist, og ikke ble sett på som en gal og uansvarlig massedrapsmann. Kanskje vil mange etter drapene i Nice finne trøst hvis det viser seg at gjerningsmannen var en terrorist, en fiende. Ofrene vil da kunne sees på som tapre ofre i en kamp som likevel gir en viss mening. Men det er en mager trøst.

Politisk kan det være det stikk motsatte. Kritikken mot landets president og regjeringen hagler allerede fra alle kanter. Er Mohamed Lahouaiej-Bouhlel en terrorist, vil ofrene i Nice ha bevisst – nok en gang på bare ett år- at statsmakten mangler fullstendig evne til å beskytte landets borgere. Det er trolig urettferdig. Opp til flere angrep som bl.a. skulle ramme fotball EM skal ha blitt avverget uten at man fra myndighetenes side triumferte åpent om det. Men slike feil blir ikke tilgitt så kort tid før et antatt dramatisk presidentvalg vår 2017.

 

Terrorangrepet i Nice: terrorisme eller galskap?

coco14. juli 2016 ble Frankrike angrepet på selve nasjonaldagen. Her er dagens bidrag i Urix på lørdag, hvor jeg bl.a. drøfter tre muligheter: a) en terroraksjon på oppdrag av IS og med støtte av eventuelle medhjelpere; b) en ensom ulv som kjenner seg igjen i militant islam og følte et «kall» til å gjøre noe på eget initiativ; 3) en psykisk ustabil man som ønsket å ta med seg flest mulig liv i døden, slik som Andreas Lubitz gjorde i september 2015 med German Wings krasjet.

I disse tre tilfellene kan man stå ovenfor et eksempel på fattigmanns jihadistisk terrorisme, fattigmanns jihaditisk soloterrorisme eller fattigmanns jihadistisk inspirert selvmord.

Etterforskningen av bl.a. gjerningsmannens mobiltelefon og kartleggingen av hans kontakter, i tillegg til avhør av hans nærmeste (hvorav eks-kona), vil gi et mer detaljert bilde av situasjonen. De to hoved alternativene; terrorisme eller galskap, minner om hva Norge som nasjon opplevde 22. juli 2011. For de direkte usatte, dvs. franskmennene, innbyggerne i min fødeby og de utenlandske ofrene, er utfallet uansett grusomt. For disse vil det kunne være lettere å leve videre med scenario 1 enn 2. Frankrike er vant til terrorisme og terrorbølger. Folket kan stå samlet mot en trussel som er rettet mot et land, en nasjon og et folk.

Skulle derimot over 80 liv ha gått tapt som et resultat av en gal manns verk, ville massemordet i Nice fremstå som mer meningsløst. Hvordan kan et samfunn forhindre at psykisk ustabile mennesker utfører ekstrem vold?

På en annen side vil scenario 2 være bedre for Frankrike som land, siden angrepet i Nice – denne gangen – ikke vil kunne knyttes til myndighetene manglende evne til å forhindre jihadistisk terror i landet.