Bilbrenning: en særfransk eksportvare?

her og nå3I disse dager omtaler norske medier et økende antall tilfeller av biler som tennes på både i Danmark og i Sverige. Hva kan dette nye fenomen bety for Norden og hva man kan lære av tidligere erfaringer andre steder? Frankrike peker seg (nok en gang) ut som landet som – på en måte -, blir «trendsetter».

Bilbrenning er et gammelt fenomen som startet på slutten av 1980-tallet i Strasbourg-området. Fenomenet økte i omfang gjennom hele 1990- og 2000-talet og nådde uante proporsjoner. Det førte til og med at det nå finnes egne råd for de som kan få sin bil påtent, f.eks. i anledning av nyttårsaften..

Jevnt gjennom 2000-tallet ble det brent over 40.000 biler årlig. To datoer er spesielt «populære» for bilbrenning: nyttårsaften og nasjonaldagen på 14. juli.

Hva er årsaken til et slikt fenomen? Forskningen tyder på at motivasjonen er varierende. Grovt sett kan vi snakke om fire kategorier.

  1. De som brenner biler for å ha det gøy på nyttårsaften og nasjonaldagen (urban vold uten politisk budskap, men heller et ønske om å «ødelegge for fun»). Det kan også handle om landskamper i fotball eller om valgdager. De siste årene har gjerningsmennene fått indirekte hjelp av «nyhetskåte» medier og av myndighetene selv, som ønsker å påpeke at forstedene alltid utgjør et «problem». Begge oppgir hvor mange biler som blir brent og dermed lager reklame for ildsetterne. Forsteder kan dermed «konkurrere» med hverandre om hvem som brenner flest biler. Jeg leste en gang om en ung mann som ble intervjuet og som kunne innrømme at han følte seg stolt da han hørte navnet på bydelen nevnt på nasjonal radio.. Dette er lysår fra enhver form for politisk kamp..
  2. De som brenner biler for å svindle forsikringen eller for å skjule en eller annen type kriminell virksomhet (spesielt på ovennevnte dager). Dette utgjør 15% av alle tilfeller av bilbrenning.
  3. De som brenner biler av hevnårsaker (mot en nabo, en konkurrent, en fiende). Det høres helt idiotisk ut, men dette er faktisk en ikke så uvanlig praksis i et land hvor man elsker sin bil like mye som sin ektefelle og hvor bil er dyrt å kjøpe. Senest 18. juni 2016 i Sannois tente en man på bilen til sin eks-kjæreste for å hevne seg på henne. Dessverre valgte han ut feil bil..
  4. De som brenner biler i en form politisk protest mot «makta,» mot politiet, for å bryte med en ellers kjedelig hverdag, osv.. I perioder som er spesielt anspent i forstedene ser man en eksplosjon av antall biler som påtennes. Det var f.eks. tilfellet i 2005 da to ungdommer fra bydelen Clichy-sous-Bois utenfor Paris prøvde å løpe fra politiet og døde etter å ha forsøkt å gjemme seg i en trafo. Opptøyene som fulgte denne tragedien spredte seg raskt i andre forsteder både i Paris og andre storbyer. Spesialister er dypt bekymret for denne nye type «nærhetskriminalitet» (délinquance de proximité). I 1996 skrev Maryse Esterle-Hedibel en interessant artikkel (på fransk) om «bilkriminalitet» i tidskriftet Déviance et Société hvor hun påpeker bl.a. to dimensjoner som jeg synes er interessante. Den ene en mannsdominert/macho kultur som preger bilbrenning. Ved å brenne en bil viser man sin egen virilitet, samtidig som man fratar en annen mann (fiende/konkurrent/rival) sin egen virilitet. Den andre er forskjellen mellom vår oppfatning av hva som kan være årsaken bak et tilfelle av bilbrenning og hva som kan være det reelle motivet for hendelsen sette fra gjerningsmannens standpunkt (blind kriminalitet for oss, gjengopprør eller æresoppjør for gjenger).

Er dette et geografisk avgrenset fenomen? Både òg. Bilbrenning forekommer over hele landet, både i urbane strøk og på bygda. På en annen side ser man at det spesielt er i forsteder man brenner mest. Man kan dermed snakke om en korrelasjon mellom fenomenet og de sosialøkonomiske forholdene som ligger til grunn og som fører individgrupper som bor i forsteder til å begå en slik form for sivil ulydighet og urban vold. Igjen, se Esterle-Hedibels artikkels analyse om hvilke sosialøkonomiske grupper det gjelder.

Noen vil selvsagt påpeke at det er visse etniske grupper som står bak bilbrenning som fenomen. Det er ingen hemmelighet at mange franskmenn med innvandrerbakgrunn bor i forsteder. Det er dermed ikke unaturlig at de utgjør en stor gruppe blant bilstifterne. Men man skal heller ikke glemme at ofrene for bilbrenning som regel er befolkningen som bor i områdene der ugjerningene finner sted. Det er dermed individer som allerede lider av fattigdom som rammes hardest av dette. Når ungdommer går løs på biler som er parkert utenfor blokkene, er det deres egen familie eller naboer det går utover. Her ligger det en generasjonsdimensjon som også kan være verdt å se litt nærmere på. Når det gjelder forståelsen av ungdomsvolden i forsteder anbefaler artikkelen skrevet av Angelina Peralva i tidskriftet Cultures & Conflits i 1995.

Dette har jeg i hher og nåvert fall fått anledning til å snakke litt om i «Her og nå» på NRK 30. august sammen med andre gjester. Radioklippet kan hentes her. Korversjonen på NRK-webside her.

une-histoire-criminelle-de-la-france-odile-jacob-03-2012For de som er spesielt interessert i dette fenomenet finnes det et interessant kapittel om bilbrenning i boken skrevet av Christophe Soullez og Alain Bauer «Une histoire criminelle de la France«, som ble utgitt i 2012.

 

 

Presidentvalgkampen i Frankrike er i gang på høyresiden..

sarkoNår terroristene endelig slipper taket, kan man igjen vende seg tilbake til «normalpolitikken.» Etter gjentatte angrep i sommer hadde man nesten glemt at Frankrike står på terskelen til et nytt presidentvalg neste vår. En liten pause i grusomhetens hverdag åpner dermed for at noen brikker sakte men sikkert kan falle på plass. Jeg ble nylig spurt om å kommentere opptrappingen mot presidentvalget på høyresiden, og innholdet ble gjengitt av bl.a. Dagens Næringsliv 22. august.

Hva er bildet på høyresiden?

Vi begynner med de store kjempene. Sarkozy stiller opp som kandidat til valget og publiserer samtidig en ny bok, «Alt for Frankrike». Han kunngjorde dette selv 22. august etter å ha tenkt lenge på hvorfor Frankrike igjen trengte hans tjenester. I virkeligheten har Sarkozy ikke tenkt på noe annet enn på et politisk come-back de siste årene. Han har fremdeles ikke fordøyd tapet i 2012 og kan ikke forestille seg noe annet enn at han vil ta hevn i 2017.

Seiershåpet er imidlertid ikke ufornuftig. Sarkozy sitter med kontroll over partiet «Les Républicains». Jeg hører skeptiske stemmer som forteller at han nå har gått av som partileder for å fokusere på nominasjonskampen i november. Laurent Wauquiez overtar for tiden partiledelsen frem til den store avklaringen. Wauquiez er intet mindre enn én av Sarkozys mest trofaste støttespiller i partiet, noe som kan tyde på at avstanden mellom den avtroppende partileder og den nye kan være like stor som sigarettpapir.

Sarkozy har også noe annet som ingen annen kandidat til nominasjonsvalget kan drømme om. Han har en fortid som president, en utvilsom legitimitet som leder og et rykte om å «stå på» når det gjelder. Selvsagt er det mye som kan diskuteres når man først tar et nærmere blikk på femårsmandatet. Hans diplomati var mer preget av reaksjon enn av aksjon, og disse reaksjonene var som regel preget av hendelsesforløpet, og ikke av noen reelle evne til strategisk tenkning. Hvordan kunne man ellers vurdere Frankrikes uvurderlige bidrag til Libyas oppløsning, som åpnet for at millioner av mennesker i de påfølgende årene kunne sendes ut til havet med en usikker framtid i møte?

Alain Juppé er fremdeles populær blant velgerne som fremdeles er i sjokktilstand etter fem år med Sarkozy. Vi må huske på at Sarkozy «kuppet» høyresiden på 2000-tallet etter å ha sviktet selveste Jacques Chirac ved presidentvalget i 1995 da han gikk inn for i stedet å støtte den daværende statsminister Edouard Balladur. Mange på høyresiden kunne la seg fascinere av unge Sarkozy i 2007. Men mange hatet ham òg for alt han var og ikke var. Sarkozy inkarnerte «rambukk-politikken» i 2007. Han skulle bryte med det meste og skulle skifte ut de fleste. Til og med hans personlighet sjokkerte store deler av det borgerlige Frankrike som ikke liker stas og bråk. Sarkozy la ikke skjul på at han hadde mektige og rike venner og erklærte seg selv proamerikaner. Han var den første presidenten med innvandrerbakgrunn (Ja! Det har vi glemt!), halvt gresk og halvt ungarsk (sikkert den beste delen ;-)) og til og med skilt og gift på nytt med barn her og der.

Hva er da Alain Juppé? Det stikk motsatte. Juppé er en politiker fra provinsen og en ordfører som er meget godt likt i Bordeaux. Han prøver så godt han kan å vise tenner, men er først og fremst reflektert og rolig.  Hans fortid som bl.a. statsminister viste at han kan stå på når det gjelder, men også at han vet når han skal gi etter for presset fra opinionen. Han gikk fra å være landets mest hatede politikker høsten 1995 da han forsøkte å innføre pensjonsreformen til igjen å bli populær blant høyrevelgerne som frykter Sarkozy som pesten.

Juppé skaper konsensus der Sarkozy splitter. Det er hans styrke. Juppé er flink med økonomi, men trives ikke med temaer som berører identitetsdebatten. Han liker ikke Sarkozys frieri til ideene fra Nasjonal Front. Derfor trives ikke Juppé med dagens debatt om innvandring og islams plass i Frankrike. Og det er et ganske avgjørende faktum. Dersom den politiske debatten domineres av islamdebatten og terrorisme, vil Sarkozys bastante meninger ha mer tyngde enn Juppés forsøk til – tross alt – å komme fram til en eller annen form for konsensus. Hans budskap, og spesielt hans tone i debatten, blir for svak i forhold til Sarkozys evne til alltid å by opp, selv om det kan grense en form for moralsk skandale. I motsetning til Juppé vil Sarkozy ikke nøle ett sekund med å si hva velgerne forventer at han skal si, selv om det bryter sterkt med den franske høyresidens tradisjon. Polemikken rundt forbudet mot burkini i Frankrike gir en håpløs forsmak på hvor dypt nivået på den politiske debatten kan synke ned.

pasquaSarkozys nye bok inkluderer en finesse som vil gå hus forbi til de aller fleste i Norge. Boken heter «Tout pour la France» med en rød t på «tout.» Ved siden av Sarkozys bok ser man tittelen på Charles Pasquas bok fra 1999 «Tous pour la France» (Alle for Frankrike).

Sarkozys bokstavbytte har en subliminal funksjon. Det trekkes en sammenheng mellom Pasquas politiske linje, dvs. suverenisme (forsvaret av Frankrike som nasjon, kampen mot et føderale EU, et sterkt diplomati, indre politisk konsensus som går på tvers av venstre-høyre aksen, en sterk leder som samler nasjonen) og Sarkozys politiske linje. Pasqua var ofte omtalt som en «gaullist fra første stund.» I kampen mot Nasjonal Front, og vel vitende at Marine Le Pen også kan være interessert i å kapre den moralske og politiske arven fra gaullismen, tar Sarkozy et skritt mot høyre og i retning av en klarere forankring i suverenismen.

And the winner is?

Hva med de andre kandidatene på høyresiden, dvs. de fra Republikanerne og Sentrum? Avisen Le Figaro hadde nylig en nyttig gjennomgang av disse som dere vil finner her. Per 23. august er de tretten kandidater, inkludert Sarkozy. Vi setter dem i følgende kategorier:

  • De to gigantene: Alain Juppé og Nicolas Sarkozy (kampen vil stå mellom de to)
  • De to utfordrerne: François Fillon og Bruno Lemaire (pent å ha med, men ubrukelige)
  • De to løvene: Nathalie Kosciusko-Morizet; Jean-François Coppé (den andre er diskreditert for tiden, men NKM har definitivt en framtid i fransk politikk)
  • Høyresidens høyreside: Nadine Morano; Hervé Mariton; Jean-Frédéric Poisson (potensielle overgangsspillere til Nasjonal Front, gir Republikanerne en troverdighet til høyre for høyre)
  • Suverenistene: Jacques Myard; Henri Gaino (Jurassic park IV eller V og gaullismens voktere på godt og ondt)
  • Upcoming: Geoffroy Didier («too young to die», men driver markedsføring av seg selv i påvente av noe bedre)
  • Konsensussøkeren: Frédéric Lefevbre (løs kanon på dekk som tør å støtte venstresiden når det gir mening)

Nominasjonsvalgets første omgang er 20. november. En eventuell andre omgang (om det trengs) vil finne sted én uke senere.

 

Radikalisering i fengsel: en samtale med fangenes radiokanal RøverRadion

røverhusetFor kort tid siden hadde jeg som førsteamanuensis II ved forskningsavdelingen ved Kriminalomsorgens høgskole og utdanningssenter (KRUS) gleden av å besøke Oslo fengsel for å ha samtale med fangenes radiokanal RøverRadion om radikalisering i fengsel. Innslaget kan hentes her (så lenge den står øverst på lista) eller der (utgave 74, fra 21.20 mn).

RøverRadion er Røverhusets hovedprodukt. Den første sendingen ble kringkastet i Oslo fengsel i juni 2014. I 2015 fulgte Sarpsborg fengsel, så Bredtveit kvinnefengsel. RøverRadion skal etter hvert produseres i alle norske fengsler og blir kringkastet nasjonalt.

Det geniale konseptet med RøverRadion er at hvert fengsel skal ha sin egen redaksjon og skal produsere sending som kan kringkastes inne i de respektive fengslene, mens de beste innslagene vil sendes nasjonalt. Fangene trekkes dermed inn produksjonen av programmene og utvikler nye ferdigheter som de kasnkje vil kunne bruke etter soning. De får ikke minst profesjonell hjelp av dedikerte journalister. Lignende radiokanaler finnes riktignok i andre land som Storbritannia, Sverige, Ungarn, Israel, Trinidad og Tobago, Spania og Australia. Men merk at det kun er i Norge at lyttere på utsiden av murene kan få et innblikk i livet bak murene takket være nettsending.

Jeg må innrømme at dette oppdraget trolig har vært noe av det mest givende jeg har gjort på dette tema de siste årene. Jeg har snakket om fengselsradikalisering som fenomen i mange ulike fora (forskning, etat, media), men har sjelden hatt anledning til å henvende meg direkte til innsatte og til å snakke med dem om et tema som i virkeligheten gjør dem til min hoved målgruppe.

Etter de tragiske terrorhendelsene i Paris, København og andre steder i og utenfor Europa har fengsler i stadig økende grad blitt omtalt som arnesteder for radikalisering. Det stemmer i visse tilfeller, og særlig når soningsforholdene legger opp til en uheldig utvikling hvor innsatte ikke blir respektert, hvor de ikke har noen ting å gjøre og til slutt hvor de kommer i kontakt med manipulerende individer som spiller på deres svakheter for å indoktrinere og å rekruttere dem til senere oppdrag etter soning.

Det er derfor ingen hemmelighet at terrorhendelsene medførte en økt risiko for stigmatisering av innsatte som individer som kan begå terrorhandlinger (selv om de er bak murene..), noe som i flere europeiske land førte til en innstramning av soningsforholdene for alle fanger.

I noen land begynner man så vidt å innrømme skadenes omfang. I Frankrike er fengselsoverbefolkning (i juli 2016 var det 69 375 innsatte for en kapasitet på 58 311 plasser) en direkte medvirkende årsak til at radikalisering inntreffer i fengsel. Situasjonen i fengsler omtales for øvrig som en «trykkkokker» som kan eksplodere når som helst. Kun for noen dager siden påpekte en ny rapport om håndteringen av islamistisk radikalisering i franske fengsler at det kan virke som man faktisk har gått bort fra satsingen på forebygging og rehabilitering av radikaliserte til fordel for inkapasitering. I den forstand vil Frankrikes nåværende forsøk på å konsentrere radikale innsatte sammen på noen få steder eller avdelinger- som har vært prøvd ut i andre land uten hell, ikke lykkes verken med tanke på å unngå spredning eller gjøre radikaliserte mindre radikale. Midlene for å gjennomføre en reell form for avradikalisering av disse mangler uansett..

Dette er langt fra å være et unikt fenomen. I mange land fengsles det atskillig oftere enn før uten at fengselskapasiteten økes tilsvarende. Samtidig blir budsjettet knyttet til drift, vedlikehold og oppgradering av fengsler, samt til opplæring av personale, ofte nedprioriterte i økonomiske nedgangstider, noe som også preger flere europeiske land.

Igjen, det har vært en stor glede å være med på dette programmet. Mitt største ønske var å fortelle innsatte at de må begynne å se på seg selv som potensielle ofre for ekstreme politiske eller religiøse ideologier og ikke uten videre godta å bli stemplet som potensielle terrorister «in the making». På vegne av kriminalomsorgen ønsket jeg også å fortelle at vår etat er klar over en slik utfordring og faktisk gjør noe med det. Betjentarbeidet er trolig i den forstand det aller viktigste midlet, dog ikke det eneste, som Norge som nasjon har, for å bekjempe radikalisering. En del er gjort. Mye gjenstår.