Kronikk i Nationen: Er presidentvalget avgjørende for EU?

31. januar 2017 hadde jeg en kronikk i Nationen om presidentvalg i Frankrike og EU. Herved følger kronikkens opprinnelige versjon.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?

Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem. Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.

Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen. I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste – at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon. Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.

Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen. Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

 

 

Er Frankrikes presidentvalg i 2017 på vei mot «trumpisering»?

medlemsmc3b8te-12-januar-201726. januar 2017 ble jeg invitert av AMOPA Norge (Association Des Membres de L’ordre des palmes académiques de Norvège) for å snakke om presidentvalget i Frankrike, eller nærmere sagt om hvordan Trump-effekten kan påvirke både valgprosessen og valgutfallet. Konferansen hadde følgende tittel : «Er Frankriikes presidentvalg i 2017 på vei mot trumpisering?» og fant sted ved Det franske instituttet i Oslo.

I løpet av innlegget tok jeg opp følgende punkter.

  • Trump, trumpisme og trumpisering: et kraftig avklaringsbehov
  • Trumpisme som ideologi og trumpisering som personlig stil og politisk praksis
  • Sosialøkonomiske forhold som forklarer Trumps valgssuksess
  • En global reaksjon mot globaliseringsprosesser: autoritarianismens fremvekst
  • En kvadrippel tillitskrise – internasjonalt – europeisk – nasjonat – subnasjonalt
  • Fremveksten av høyrepopulisme i Europa som et uttrykk på en slik global reaksjon
  • Forventingen om dominoeffekt fra Den kalde krigen til Den arabiske våren, så til Brexit/Trump: kommer det mer og er det snakk om determinisme?
  • Trump i den franske valgkampen: mange små «revolusjonærer» som vil kvitte seg med «det etablerte systemet»
  • Faktorer som tilsier at Trump-effekt kan inntreffe i Frankrike
  • Faktorer som tilsier at Trump-effekt ikke kan inntreffe i Frankrike
  • Usikre utsikter foran valget : velgernes misnøye, tillitsunderskuddet, potensielle nye terrorangrep
  • Valget i Frankrike er avgjørende for universalismen i en verden som i stadig mindre grad er universalistisk.[spacer height=»20px»]
    Innlegget kan sendes dersom dere ber om det og sender mail til franck.orban@hiof.no

 

 

Høyrepopulistisk ulv i venstresidens fåreklær..

Skjermbilde 2017-01-19 kl. 14.14.49Aftenposten fra 19. januar 2017 tar opp et meget viktig spørsmål: hva vil egentlig de høyrepopulistiske partiene i Europa når de våger seg inn på venstresidens banehalvdel? De siste årene har mange av dem drevet en tosidig taktikk.

  • På den ene siden myker man opp en diskurs som var oppfattet som skandaløs med tanke på biologisk rasisme, antisemittisme og homofobiske holdninger. Mange partier droppet akkurat disse sakene for å fokusere på andre mindre kontroversielle problemsstillinger som lettere kan selges til moderate velgere. Biologisk rasisme har blitt til kulturell nativisme, antisemittisme byttes ut med kulturell og økonomisk motivert innvandrerskepsis og islam-hat og pro-familie retorikk seiler opp som to sikre fanesaker. [spacer height=»20px»]
  • På den andre siden forsøker disse partiene å kapre velgere som tradisjonelt sett befinner seg på venstresiden men som de siste tiårene har vært offer for liberalisme og globalisering, og som ikke lenger føler seg ivaretatt av de tradisjonelle venstrepolitiske aktørene

Høyrepopulister har dermed gått gjennom et formidabelt hamskifte. Fra ofte å være (ultra)-liberale på 80- og 90-tallet, har de blitt liberalismens aller verste fiende. De står nå for forsvaret av nasjonal industri og arbeidsplasser og forfekter en god gammel statsproteksjonisme. De har dessuten vind i seilene etter Brexit og Trump-seieren i USA. Mange snakker om dominoeffekt i 2017 med tanke på valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Som jeg forsøkte å si i Aftenpostens artikkel har høyrepopulister dermed på ingen måte blitt til venstreaktivister. De er først og fremst opportunister som trekker fortvilte velgere til seg med en argumentasjon som kan ligne på den fra venstresiden, men som i virkeligheten handler om noe helt annet, for ikke å si det stikk motsatte. Solidaritetstanken og internasjonalisme er bl.a. avløst av eksklusivisme og nasjonalisme.

Venstrepartiene rundt omkring i Europa bærer et tungt ansvar for å ha oversett den ovennevnte velgerkategorien of for å levd i intellektuell limbotilstand helt siden slutten av den kalde krigen. Globaliseringstaperne motiverer ofte sin beslutning om å gå over til et av disse høyrepopulistiske partier med å påpeke en endeløs skuffelse for at ingentlig gjøres for dem. For å feilsitere Theresa May kunne man neste si at for dem er «a bad deal better than no deal at all.» Alt annet enn å fortsette med de samme. Total mistillitt ovenfor etablerte partier på høyresiden (som tvang fram liberalisering) og på venstresiden (som lot det bare skje) skaper dermed en stigende «vestlig» antiliberal front på begge sider av Atlanterhavet.

Slik sett fremstår venstrevelgernes overgang til høyrepopulistiske partier ikke bare som et uttrykk for kollektiv hysteri. Disse vet at de velger en mer usikker framtid.

Men en usikker fremtid kan av og til være langt bedre enn ingen fremtid i det hele tatt, selv om prisen for dette er tvilsomme kompromisser med deler av vårt demokrati.

Mer om dette tema her.