På NRK Studio 2 for å snakke om det tysk-franske samarbeidet i EU

Angela Merkels dager som tysk forbundskansler er snart omme, og det betyr en ny politisk hverdag for hele Europa og EU – og ikke minst Frankrike. Hvordan vil det tysk-franske samarbeidet fungere fremover med en ny kansler og kanskje en ny president etter presidentvalget i april 2022 og hva betyr dette samarbeidet for dagens EU? Dette tok Kate Hansen Bundt og meg opp på NRK Studio 2 8. november 2021.

 

Kommentar om Eric Zemmour i Aftenposten

29 oktober kommenterte jeg Eric Zemmour i Aftenposten. Her gjengis artikkelen.

 

Han omtales som kvinnefiendtlig  og islamkritiker. Kan denne mannen bli Frankrikes nye president?

Karoline Pedersen.

Noen er i ferd med skje i den franske valgkampen

Den siste måneden har 63 år gamle Éric Zemmour gjort det president Emmanuel Macron gjorde i 2017: klatret på meningsmålingene ut fra intet. I nye målinger har han gått forbi den nåværende presidentens hovedrival Marine Le Pen, ifølge Reuters.

Dermed ligger han an til å kunne kjempe om presidenttittelen mot Macron under valget i april. Foreløpig har han ikke kunngjort at han stiller til valg, men de fleste regner med han gjør det.

Men hvem er mannen som nå omtales verden over?

Zemmour skal være mer ekstrem enn Marine Le Pen, som tidligere er blitt omtalt som ytre høyres fanebærer i Europa. Det var lenge forventet at Le Pen skulle bli Macrons hovedrival i det kommende valget.

Til høyre for ytre høyre står nemlig en mann som kan splitte høyresiden og utfordre Le Pen. Han blir sammenlignet med ekspresident Donald Trump. Journalisten og kommentatoren har blant annet hatt eget TV-program på den franske kanalen CNews, omtalt som franske Fox News.

Han er ingen politiker, men mer et fenomen som nok en gang ser ut til å fascinere velgerne.

Velgerne ser etter noe nytt

Dette er noe som henger igjen etter valget i 2017, mener Franck Orban. Han er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart».

I 2017 vant Emmanuel Macron. Han kom da fra utsiden av det politiske systemet. For første gang klarte hverken den etablerte venstre- eller høyresiden å komme videre til runde to av valget. Til slutt sto det mellom Macron og Le Pen.

– Opprørsstemningen fra 2017 er ikke over. Velgerne er på vandring og er generelt misfornøyde med det politiske tilbudet. Da åpner det seg et rom for outsidere som ikke kommer fra det etablerte politiske systemet. Det er tilfellet med Zemmour, sier Orban.

Ut mot utdanningssystemet

Zemmours politiske karriere startet på mange måter for et par måneder siden. Før det laget han TV, skrev kronikker og forfattet anerkjente bøker om politikk og historie.

Han er ikke fremmed for å dele kontroversielle meninger. Nylig gikk han hardt ut mot landets utdanningssystem. Han omtalte det som «infiltrert av marxisme, antirasisme og LHBT-ideologier», ifølge BBC.

– Han kritiseres av Le Pen for å være for ekstrem, som er ganske paradoksalt. Når hun kan fremstille seg selv som moderat i forhold til Zemmour, sier det litt om hvor mye han polariserer, sier Orban.

Fryktbasert valgkamp

Franck Orban mener han har lært teknikker fra Donald Trump.

– Han klarer å servere en fremstilling av Frankrike som bygger på frykt. Frykt for innvandring, for muslimer, islam og kriminalitet, sier han.

Zemmour har flere ganger gitt uttrykk for å være islamkritisk og sier islam ikke har noen plass i Frankrike. Nylig ønsket han å forby ikke-franske navn som Muhammad, Kevin og Jordan, ifølge The Times.

Han idealiserer et Frankrike som ikke lenger finnes, mener Orban. Et land som er hvitt og katolsk. Der kvinner er på kjøkkenet og føder barn, hvor ungene lytter når de blir snakket til og hvor menn har kontroll.

Zemmour er EU-kritiker og ingen tilhenger av globalisering. Pernille Rieker ved Norsk utenrikspolitisk institutt mener likevel ikke det har noen stor betydning for den europeiske debatten. I hvert fall ikke ennå.

– Det kan kanskje inspirere andre tilsvarende stemmer i andre land. Men mye av hans agenda eksisterer jo i diverse ytre høyre-partier allerede, sier hun.

Dømt for uttalelser

Påstander om at Zemmour er innvandringskritisk og nasjonalistisk, kommer ikke fra intet. Han har flere ganger vært i retten for sine uttalelser.

Under en CNews-sending i fjor, kalte han mindreårige asylsøkere for «voldtektsmenn, mordere og tyver».

Han er domfelt to ganger, blant annet for å ha oppmuntret til rasehat. Dommen kom etter at han uttalte at narkotikahandlere stort sett er svarte og arabere.

Selv har han sagt om dommen at han «ikke er kriminell, men en dissident». En dissident er blant annet en som tar avstand fra deler av offisiell politikk.

Hva er sjansen for valgseier?

Meningsmålinger fra 15. oktober viser at Zemmour har 18 prosents oppslutning. Han ligger dermed like bak Emmanuel Macron, som fikk mellom 24 og 27 prosents oppslutning, ifølge Financial Times.

Selv om målingene tilsier at han kan bli populær nok til å kjempe om valgseier mot Macron i en potensiell andre runde, er realiteten en helt annen.

Hverken Rieker eller Orban gir ham store sjanser for å vinne valget.

– Han kan bli en seriøs utfordrer som kandidatene må forholde seg til. Men valgsystemet i Frankrike med to runder, fungerer som en slags garanti mot at ytterliggående kandidater kan nå frem, sier Rieker.

Men Franck Orban påpeker at ingen kunne forutse valgresultatet i 2017 heller.

Ubåtskandalen: et australsk Trafalgar?

 

Australia skrotet 15. september brått en avtale fra 2016 inngått med Frankrike om å kjøpe 12 dieseldrevne ubåter av Attack-klassen mellom 2030 og 2040. Den ble avløst av en ny avtale inngått med USA og Storbritannia om leveransen av 12 atomdrevne ubåter. Avtalebruddet går langt utover et giganttap for franske Naval Group. Det kompliserer en langsiktig strategi om å styrke Frankrikes rolle i Det indopasifiske området – et uttrykk som ble brukt for første gang i 2007 av den japanske statsministeren Shinzo Abe -, som strekker seg fra Afrikas østkyst til øynasjonene i Stillehavet.

To dimensjoner kan trekkes fram i ubåtskandalen. Den ene handler om hvordan bruddet skjedde og om hvilke reaksjoner som kom fra Paris. Den andre handler om hvilket handlingsrom franskmennene sitter igjen med etter dette.

For franskmenn er avtalebruddet et surt eple å bite i. Franske medier beskrev hendelsen som en ydmykelse og et «australsk Trafalgar», og trakk også paralleller til Fashoda-krisen i Sør-Sudan i 1898. Franske myndigheter fikk beskjed om avtalebruddet kort tid før nyheten ble kunngjort 15. september av Joe Biden, Scott Morrison og Boris Johnson. De involverte partene holdt kortene tett til brystet i måneder.

Kritikken mot president Macron og Castex-regjeringen går ut på at man har vært naiv overfor det som stod på spill. I september 1958 sendte de Gaulle – som nettopp hadde kommet tilbake til makten – et memorandum til Eisenhower og Macmillan, der han krevde en reform av NATO og foreslo et triumvirat hvor briter, amerikanere og franskmenn ville fordele seg imellom ansvaret for forsvaret at den frie verden. Forslaget møtte da en kald skulder, noe som førte til at Frankrike trakk seg gradvis ut av NATOs integrerte strukturer.

Når britene, australierne og amerikanerne nå danner AUKUS, samtidig som Frankrike forsøkes vraket fra et område med strategisk betydning, puster det nytt liv i oppfatningen om at «angelsakserne» slår til igjen. Det skjer til tross for tiår med aktive bidrag til NATO-operasjoner og andre eksterne operasjoner sammen med amerikanerne og britene, og franskmennenes gjeninntreden i NATOs militære struktur i april 2009.

Frankrike kalte straks hjem sine ambassadører i Canberra og Washington (men ikke London). En sint utenriksminister Le Drian anklagde Australia for bevisst å ha ført Frankrike bak lyset og kalte USAs oppførsel «en dolk i ryggen» fra en alliert. I et Frankrike som i 2019 kritiserte NATO for manglende strategisk dialog – ref. Macrons berømte tirade om at NATO var «hjernedød» –, kan NATO- og USA-skepsisen reaktiveres på kort varsel. Flere opposisjonsledere gikk ut for å si at Frankrike bør trekke seg ut av en allianse som har blitt mer irrelevant.

At det radikale venstre og det radikale høyre går inn for dette vil ikke overraske noen (Jean-Luc Mélenchon for LFI, Fabien Roussel for PCF, Jordan Bardella for RN). Antiamerikanismen er en viktig markør av deres identitet. Men at en presidentkandidat og mulig president i 2022 som Xavier Bertrand også er villig til å revurdere Frankrikes forhold til NATO sier en del om irritasjonsnivået i Paris. Slike reaksjoner vekker en gammel frustrasjon over systematisk å bli holdt utenfor det gode engelsktalende selskapet når det virkelig gjelder, og en reell frykt for at Frankrike har blitt en annenrangsnasjon i det globale hierarkiet.

Ingen oppførte seg irrasjonelt i denne saken. Det er logisk at Australia skifter ut en fjern alliert mot USAs nærhet og militære paraply for å sikre sine nærområder. Man kunne bare ha gjort det på en mer elegant måte. En følge av dette valget kan være et økt spenningsnivå med Kina, noe Australias tidligere statsminister Kevin Ruud påpekte i Le Monde.

Sett fra et amerikansk perspektiv er det ikke ulogisk at Australia inngår i en USA-ledet regional containment av Kinas ekspansjon ved siden av andre land som India, Vietnam, Japan og Sør-Korea. Det er heller ikke så overraskende at franskmenn vil spille en rolle i et verdenshjørne hvor de har strategiske interesser i form av landterritorier (Réunion, Mayotte, fransk Polynesia, Wallis og Futuna, Ny-Caledonia, samt franske sørterritorier), eksklusive økonomiske soner som tilsvarer 9 millioner km2 og 1,5 million franske statsborgere.

Derfor har det indopasifiske området fått stadig mer betydning for franskmenn de siste årene. Det ble gjort til en nasjonal prioritet av president Macron i mai 2018. Australia var i den forstand et viktig ledd i den nye satsingen og en avgjørende regional partner i forsøket på å få en bedre sikring av franske interesser og på å motarbeide et bipolært system dominert av USA og Kina. Nå må andre opsjoner vurderes.

Australia-krisen er nå avblåst etter en telefonsamtale mellom Biden og Macron. Amerikanerne ba pent om unnskyldning, lovet at noe slikt ikke skulle gjentas og gikk med på flere bilaterale konsultasjoner med franskmenn i forkant av viktige beslutninger. Det koster lite. Det gjør også erkjennelsen om at et mer bærekraftig EU-forsvar kan styrke NATO og det transatlantiske samarbeidet så lenge spørsmålet om europeernes strategiske autonomi forblir tabubelagt i Europa.

Å lege sår med australierne vil også ta tid, men er nødvendig i lys av felles interesser. For franskmenn representerer ubåtsaken uansett en realitetsorientering som neppe demper mistanken om at de anses som «juniorpartner». De står foran flere valgmuligheter. En av dem er fortsatt å prioritere en nasjonal strategi i det indopasifiske området med enda større vekt på støttespillere som India. De kan også «europeisere» sin indopasifiske agenda i større grad enn tidligere – slik de prøver å gjøre med terrorbekjempelsen i Mali-regionen –, for å redusere kostnadsnivået og øke gjennomslagskraften.

Da må flere EU-land være med. Begge alternativene er krevende – men ikke umulige – veier å gå.

Denne analysen er skrevet av Franck Orban og ble ble publisert på websiden til Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) 29. september 2021 og på websiden til Transit Magasin 1. oktober 2021.

Tysk valgvake og det fransk-tyske samarbeidet i EU

 

Søndag 26. september ble jeg invitert av Atlanterhavskomiteen, Tankesmien Agenda og Willy Brandt-stiftelsen til å delta i en paneldebatt om Tysklands rolle i Europa og verden, og mer spesifikt om fremtiden til det tysk-franske samarbeidet i EU etter Bundestagsvalget i Tyskland og før presidentvalget i Frankrike neste år.

PROGRAM

16:00 – 16:05 – Introduksjon

  • Kate Hansen Bundt, generalsekretær, Den norske Atlanterhavskomité

16:05 – 16:20 – Hvordan fungerer det tyske politiske system? «Tyskland for dummies»

  • Kate Hansen Bundt

16:20 – 17:00 – Tysk innenrikspolitikk: kandidatene, dynamikken blant delstatene og fellestrekk med det norske valget?

  • Eirik Sætre, politisk rådgiver, Høyre
  • Astrid Sverresdotter Dypvik, journalist, historiker og forfatter
  • Halvor Finess Tretvoll, redaktør i Agenda Magasin og forlaget Res Publica

17:00 – 17:15 – PAUSE

17:15 – 17:30 – «Asparges med biff. Et kåseri om kultursjokk og tysk mat. Av og med Torgrim Eggen»

  • Torgrim Eggen, forfatter og journalist

17:30 – 17:50 – Norsk-tyske relasjoner etter valgene

  • Michael Kern, Administrerende direktør, norsk-tysk handelskammer
  • Anniken Huitfeldt, leder av utenriks- og forsvarskomiteen

17:50 – 18:15 – Quiz med Sverre Myrli og valgdagsmåling på storskjerm

18:15 – 18:55 – Tysklands rolle i Europa og verden

  • Robin Allers, Førsteamanuensis, Institutt for Forsvarsstudier
  • Franck Orban, Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold
  • Kate Hansen Bundt

18:55 – «Hochrechnung» med kommentar på link fra Tyskland

  • Johannes Schraps, medlem av Forbundsdagen, SPD
  • Kate Hansen Bundt

Sesong 4 av Frankrike forklart er i gang!

 

Vi har satt i gang produksjonen av sesong 4 av podkasten Frankrike forklart. Episodene lages i samarbeid mellom HiØ (Franck Orban) og UiO (Kjerstin Aukrust og Geir Uvsløkk). Vi skriver også kronikk i forbindelse med hver episode, som kan finnes på Forskning.no og i Transit Magasin.

Her er de to første episodene av sesong 4. Neste episode kommer 27. september 2021

  • Hvorfor er fransk mat så god? Med Knut Stene-JohansenPublisert 12. sep. 2021

    I denne episoden snakker vi om franske mattradisjoner. Hvorfor og hvordan har fransk gastronomi fått en så sterk posisjon internasjonalt? Hvilken plass har den i det franske kulturlandskapet og i Norge? Dette er spørsmål vi diskuterer med ukens gjest Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og anerkjent gastronom.

  • Trues Frankrike av islamistisk separatisme?Publisert 29. aug. 2021

    I høstens første episode er tema islamistisk separatisme, et begrep som har vært mye omtalt i Frankrike den siste tiden i forbindelse med en ny lov som skal styrke sekularisme og republikanske prinsipper. Hvor kommer ordet «separatisme» fra? Finnes det ulike former for separatisme i Frankrike? Hvilken realitet ligger bak uttrykket «islamistisk separatisme»? Dette er spørsmål vi drøfter med ukens gjest Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap, Universitetet i Stavanger.

«En gjeng pensjonerte soldater»


KOMMENTAR: Skandalen med de franske generalene som oppvigler til opprør kommer til å sette varige spor. Akkurat som for 60 år siden.

21. april 1961 forsøkte fire franske yrkesgeneraler å ta makten i Algerie, etter at folkeavstemningen om algeriernes selvbestemmelsesrett åpnet for uavhengighet. De ville forhindre at fransk Algerie gikk tapt. To dager senere talte Charles de Gaulle til folket i full uniform, og gjorde narr av «gjengen med pensjonerte generaler». Kuppforsøket ble slått hardt ned. De opprørske generalene ble dømt til lange fengselsstraffer, men benådet seks år etter at Algerie ble selvstendig i 1962.

21. april i år publiserte en ny gruppe generaler og offiserer et opprop som antyder en mulig innblanding av hæren hvis myndighetene i landet ikke iverksetter drastiske tiltak mot en potensiell borgerkrig. Denne gangen var appellen mer politisk. Marine le Pen omfavnet den øyeblikkelig. Den virket nesten skreddersydd for henne, mens president Emmanuel Macron manglet de Gaulles generalsuniform til å kontre den med. Oppropet er et åpent brev til ham, publisert i ukebladet Valeurs Actuelles (aktuelle verdier). Bladet startet på 1960-tallet med en økonomisk profil. På 2000-tallet ble det i større grad viet nyheter, og samtidig mer politisert. I dag fungerer det som en gangbro mellom høyresiden og ytre høyre. Det er ikke tilfeldig at oppropet ble publisert der. Deres målgruppe er de samme som Marine le Pens parti Nasjonal Samling.

Oppropet ble undertegnet av 20 pensjonerte generaler, et hundretalls offiserer og rundt tusen andre fra hæren, politiet og militærpolitiet. Et mindretall blant dem med lavere grad er fortsatt yrkesaktive. Det utgjør en liten gruppe i forhold til de yrkesaktive i det franske forsvaret. Flere enn 10.000 personer støtter initiativet.

Noen av initiativtakerne har en klar politisk profil. Mannen bak oppropet, Jean-Pierre Fabre-Bernadac, er tidligere offiser i militærpolitiet og hæren og har vært tilknyttet Nasjonal Fronts sikkerhetstjeneste. General Christian Piquemal er pensjonert general fra Fremmedlegionen og står øverst på oppropet. Han kobles til den oppløste høyreekstreme gruppen Génération Identitaire og fikk sparken fra Hæren i 2016 etter å ha deltatt i en demonstrasjon mot innvandrere i Calais. Han er tilhenger av konspirasjonsteoretikeren Renaud Camus, kjent for sin teori om «den store utskiftingen» (le grand remplacement). Den går ut på at det finnes en skjult plan om å bytte hvite europeere ut med ikke-hvite. Flere andre er medlemmer av Nasjonal samling. En brøkdel er til og med folkevalgt.

Budskapet i oppropet preges i høyeste grad av konspirasjonstenkning. Man fremstiller et bilde av et Frankrike i fare, i oppløsning. Islamisme og lovløshet sprer seg i forstedene og forvandler deler av landet til ukontrollerte territorier, utenfor grunnloven. Denne indre fienden utnytter antirasistisk diskurs og antikoloniale teorier for å øke motsetninger i samfunnet. Intensjonen er å skape grunnlaget for en rasekrig. Politiske myndigheter reagerer passivt overfor denne oppsmuldringen av moralske og republikanske verdier. Verre: politi- og militære styrker brukes ikke lenger for folket, men mot det – noe man så med politivolden mot de gule vestene. Dessuten bekjempes ikke kriminalitet godt nok.

Oppropet oppfordrer ikke direkte til statskupp. Men det truer med at kronisk avmakt ikke lenger godtas. I første omgang er de villige til å støtte en hvilken som helst leder som sikrer at det eksisterende lovverket følges uten kompromiss for å forhindre at Frankrike splittes. Skulle myndighetenes slapphet til slutt forårsake en eksplosjon og en borgerkrig, varsler de om at yrkesaktive soldater ikke da ikke lenger vil forbli passive. De vil handle for å beskytte franske verdier, egne landsmenn og det nasjonale territoriet. Hvordan dette skal gjøres er ikke utdypet, men det trues med bruk av makt.

Marine Le Pen var lynraskt ute med å invitere de som hadde signert oppropet til å slutte seg til hennes parti. Hun tok sjansen på at det ikke ville skade hennes strategi med å fremstå som mindre høyreekstrem, mer stueren. Samtidig håpet hun å utnytte velgernes dreining mot høyre og verdikonservatisme som har vært utpreget de siste årene. Det er tvilsomt om hun tjener på det.

To andre partier, De Grønne og Jean-Luc Mélenchons tilhengere har tatt ut søksmål, så nå får saken rettslige følger. Hæren kommer på sin side til å straffe de som fremdeles er aktive, for franske militære skal ikke uttrykke politiske meninger. Offiserene som ikke allerede er pensjonerte vil bli tvunget til det.

Uansett fikk oppropet veldig stort gehør, både i og utenfor Frankrike. Det er ikke hverdagskost at 20 generaler og i alt tusen militære offentlig kritiserer republikken. Det har stormet på Twitter, med nye underskrifter daglig. Noe av kritikken treffer, ikke minst at myndighetene har liten kontroll med forstedene. En meningsmåling viser at 58 prosent av franskmennene støtter oppropet. De har flere ganger i historien tydd til en general når det står dårlig til med landet. Men det blir i hvert fall ingen av de som har undertegnet her. Man blir ikke Napoleon eller de Gaulle på en dag.

Denne kronikken er publisert i Transit Magasin 3. mai 2021 og er skrevet av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HIØ.

Podkasten Frankrike forklart med flere episoder i 2021!

Podkasten Frankrike forklart er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo (Kjerstin Aukrust) og Høgskolen i Østfold (Franck Orban). Den distribueres av Forskning.no, Transit Magasin og Europeiskpolitikk.no. Podkastes støttes av Det norske universitetssenter i Paris (DNUP) og Institut français Norge.

Så langt i 2021 har vi laget følgende episoder:

Hva skjer i Frankrike i 2021? Med Tove Gravdal
31. januar 2021

8. apr. 2021


I forbindelse med hver episode publiseres det en kronikk skrevet av Frankrike forklart (Kjerstin Aukrust, Geir Uvsløkk, Franck Orban). Kronikken publiseres i Forskning.no og i Transit Magasin

Du finner i tillegg mye informasjon på vår Facebook-side, samt en rekke kilder og anbefalinger for hver episode (bøker, filmer, sanger, serier, podkaster).

Følg med! @FrankrikeForklart

Unødvendig hijabopprør

#Handsoffmyhijab er blitt et internasjonalt, viralt slagord på sosiale medier de siste ukene. For ikke å si et opprør. Men kampen er egentlig uten grunnlag.

Kampanjen ble startet av den norske modellen Rawdah Mohamed. Hun, og mange andre verden over, har malt slagordet på håndflaten sin. Det er rettet mot Frankrike. Det vil si det franske Senatet.

Kort forklart handler debatten om president Emmanuel Macrons lovforslag om såkalt separatisme.

Forslaget var ment å styrke republikkens identitet og verdslighet, som en reaksjon på de islamistiske terrorattentatene Frankrike har opplevd.

Da diskusjonen kom til Senatet, ble imidlertid høyresiden overivrig og føyde til flere nye paragrafer. Blant annet vedtok senatorene at hijab skulle være forbudt for mindreårige i hele det offentlige rom, og at mødre med hijab ikke skulle få delta i skoleutflukter.

Det var disse to endringene i det opprinnelige lovutkastet som skapte så voldsomme reaksjoner.

Ikke endelig

«Hijabforbudet er en hatefull retorikk fra det øverste regjeringsnivået og vil være en enorm svikt i religiøse verdier og likeverd», skrev Rawdah Mohamed på Instagram.

Bildet av henne og andre kvinner med hijab og slagordet på håndflaten gikk viralt i løpet av noen dager. Problemet er at de neppe kjenner til det franske parlamentariske systemet.

Denne og de andre nye paragrafene er bare vedtatt i Senatet, og loven er på ingen måte endelig, som de fleste tror. Den skal først tilbake til Nasjonalforsamlingen, og i siste instans gjennom nåløyet grunnlovsrådet, som finleser for å sjekke om alt er i tråd med grunnloven – eller ikke.

Normalt skal Senatet nyansere og forbedre lovtekstene og gjøre dem mer solide, så de ikke blir felt av grunnlovsrådet.

Denne gangen har de gjort det motsatte.

Politisk stunt

Senatorenes tilføyelser kommer etter største sannsynlighet ikke til å bli vedtatt i Nasjonalforsamlingen.

Hvis noen av dem mot formodning blir det, går de i hvert fall ikke gjennom i grunnlovsrådet.

Det vet senatorene fra høyresiden som kuppet voteringen. De fikk dermed et knapt flertall, mens venstrepartiene og sentrum stemte mot endringsforslagene.

Vi skal heller ikke glemme at Bruno Retailleau, som er leder for høyrepartiet Republikanerne i Senatet, prøver å bli kandidat for høyresiden til presidentvalget neste år. Høyresiden fører om dagen en desperat kamp for å finne et politisk rom mellom Macrons sentrumshøyre og Marine Le Pens høyrepopulistiske parti Nasjonal Samling.

Retailleau vet godt at endringene til syvende og sist ikke kommer til å bli vedtatt på grunn av motstanden i Nasjonalforsamlingen og enda sterkere motstand fra grunnlovsrådet. Han forsøker seg likevel på et politisk stunt som kan sørge for at høyrevelgere heller går til ham enn til andre mulige høyrepresidentkandidater.

For fort frem

Det er i høyeste grad berettiget å ta til motmæle når grunnleggende rettigheter for alle våre medborgere, uansett hvilken religion de har, risikerer å bli svekket eller fjernet.

Det er nettopp denne type reaksjoner som nå forventes av medlemmene i Nasjonalforsamlingen og av grunnlovsrådet.

Derfor er det synd når noen personer eller grupper går litt for fort frem. De angriper en prosess lenge før den er avsluttet. Det blir en – uberettiget – anklage rettet mot Frankrike og franskmennene for islamofobi.

Skulle disse to lovendringene likevel ende i lovtekstens sluttversjon, vil dette gi grunn til alvorlig bekymring.

Inntil videre kan man kanskje forsøke å sette seg bedre inn i fransk innenrikspolitikk og konstitusjonell rett før man hever pekefingeren eller viser håndflaten.

Kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban og er publisert i Aftenposten digitalt 15. april 2021 og i papirversjon 16. april 2021

Macron tar opp kampen mot islamistisk separatisme

Uttrykket «islamistisk separatisme» har gradvis blitt introdusert, som følge av terrorbølgen som har rammet Frankrike siden 2015. Bakgrunnsfoto viser blomsterhavet foran skolen hvor Samuel Paty jobbet. Foto: Vibeke Knoop Rachline.

KRONIKK: Nå kommer Frankrikes allerede omstridte lovforslag om separatisme. Det nærmest innbyr til bråk.

9. desember legger regjeringen frem sitt lovforslag «for å styrke sekulariteten og republikanske prinsipper». Datoen er alt annet enn tilfeldig. 9. desember 1905 vedtok Frankrike en lov som skilte religion og stat. Staten skulle være nøytral ovenfor likestilte religioner. Det skulle være beskyttet religionsfrihet og frihet til ikke å tro. Siden har dette vært bærebjelken i det franske samfunnet, en garanti for demokratiet – og samtidig for trosfrihet, et skille mellom offentlige og religiøse institusjoner og likhet for loven for alle.

Som en følge av denne loven skulle religion holdes utenfor skoler, med en dag fri midt i uken for de som ønsket privat religionsundervisning. Loven kom som en balsam etter alle de religiøse feidene som rammet Frankrike i over 150 år og markerte republikanismens og sekularismens seier over klerikalisme, særlig den katolske. Den skulle ikke bli utfordret før i 1980-årene av muslimske miljøer og aktører som ville ha særrettigheter eller bli unntatt for sekularismen. Fenomenet har fått navnet «islamistisk separatisme».

Ordet «separatisme» er bakt inn i Frankrikes historie, men ble tidligere brukt for territorier. Fra middelalderen av vokste en beskjeden frankisk stat ut fra nord-Frankrike og Paris-området ved å innlemme tilgrensende territorier som var suverene eller strebet etter å bli det. Det skjedde gjennom ekteskapsinngåelser mellom kongelige familier i Europa, veloverveide diplomatiske kompromisser eller krig. Baskerland, Katalonia, Bretagne og Korsika var blant disse «nesten stater» som ikke godtok å underkaste seg fransk styre. Etter 1789 oppstod det i tillegg strid om disse territoriene skulle godta Revolusjonen og overgangen til republikk.

Separatisme har dermed vært knyttet til stridsspørsmål mellom sentralmakt og territorier, og ikke til noen politisk ideologi i moderne forstand. I nyere tid har regioner fått større innslag av selvstyre og økt anerkjennelse. Sentralstaten overførte stadig mer myndighet til dem for å spare penger og fokusere på kjernefunksjoner. Frankrike ble mer desentralisert, uten å bli en føderal stat som Spania eller Tyskland. Grunnlovens første artikkel fastslår at landet er udelelig og at dets organisasjonsform er desentralisert. Språkundervisning på morsmålet på skoler eller generalisert tospråklig skilting er et eksempel på hvordan franske regioner fortsetter å eksistere innenfor rammene av republikken.

I perioder har det derimot oppstått voldelige episoder, når dialogen mellom utbrytergrupper og sentrale myndigheter låste seg. Gjennom sin historie opplevde også Frankrike en form for separatisme som var tilknyttet selvstendighetskrav fra motstandere av fransk kolonialisme, som ville løsrive seg fra det franske imperiet. På begynnelsen av 1960-årene ble flertallet av franske kolonier i Afrika selvstendige uten vold. Indokina-krigen mellom 1946 og 1954 og Algerie-krigen mellom 1954 og 1962 var viktige unntak som innebar ekstrem vold fra involverte parter.

Uttrykket «islamistisk separatisme» dukket gradvis opp som følge av terrorbølgen som rammet Frankrike fra 2015, frem til i dag. I motsetning til tidligere former for separatisme handler ikke denne formen direkte om territorier, men om hvilken trussel islamisme som radikal ideologi utgjør for fransk sekularisme og det det franske samfunnet. En slik trussel er ikke helt ukjent. Før 1789 vokste fransk sekularisme som en reaksjon mot katolsk klerikalisme, som hadde tette bånd til monarkiet. Frem til 1905 anerkjente den verken det republikanske styret eller skillet mellom stat og religion. Den franske republikken har derfor blitt sekulær og antiklerikalsk. Den motsetter seg religioners kontrollforsøk over institusjoner og deres innblanding i det offentlige og politiske liv, samt i folks hverdagsliv.

Islam har ikke alltid vært betraktet med skepsis i Frankrike. Historisk sett har franskmenn heller ofte vært fascinert av islam og orientalismen. De jublet ved byggingen av det første store moske i Frankrike i 1924 i Paris. Avkoloniseringsprosessen, Algerie-krigen, den økende innvandringen fra Nord-Afrika på begynnelsen av 1970-tallet og etterdønningene av 9/11 i USA endret gradvis synet på islam og på muslimer. Parallelt vokste en mer radikal form for islam-praksis i deler av Frankrike fra 1980-årene.

Islamismen har utfordret fransk sekularisme med eller uten vold. Ifølge Jihad-spesialisten Hugo Micheron finnes det fire grener av islamisme i dagens Frankrike: Det muslimske brorskapet, Tabligh-bevegelsen, salafismen og jihadismen. Et fellestrekk mellom dem er motviljen mot å skille islam som religion og ideologi og viljen til at det offentlige rommet skal underkaste seg religiøse lover. Skillelinjen mellom dem går derimot på bruk av vold. Brorskapet, Tabligh og salafisme bruker i stor grad forkynning og sosialarbeid for å øke sin innflytelse. Jihadismes mål er derimot å bruke terrorisme for å innføre et islamistisk styre i deler av Frankrike heller i hele landet.

Konflikten mellom fransk sekularisme og politisk islamisme startet høsten 1989, da tre gymnasjenter i Paris-forstaden Creil ble utvist fra skolen etter å ha kommet med hijab og nektet å ta den av. Rektor mente det var i strid med skolens sekulære prinsipp og utviste dem. Det endte med et forlik mellom skolen og foreldrene. Jentene måtte ta av seg hijaben inne på skolen for å markere forskjellen mellom privat og offentlig rom. Debatten varte i 30 år. I mellomtiden kom det en lov mot «synlige religiøse symboler» på skoler i 2004, og en annen lov mot ansiktsdekkende plagg i 2010. Det ble formulert slik at muslimer ikke skulle krenkes. Ro og orden skulle sikres i det offentlige rom.

Sosiologen Farhad Khosrokhavar anser hijab-saken i Creil som «begynnelsen på konflikten mellom et flertall knyttet til republikanske verdier og et stort mindretall – muslimene utgjør 6-8 % av befolkningen i Frankrike. En del av dem føler seg krenket, forlatt og forkastet. De prøver å finne en identitet fra hijab til burkini. Creil var derfor begynnelsen på islam som sosial tematikk, og senere politisk.» Islamistisk klerikalisme kan i verste fall munne ut i terrorisme. I 2012 gjennomførte den selverklærte jihadisten Mohammed Merah tre attentater i Toulouse og Montauban. Og flere terrorangrep skulle det bli fram til i dag.

I oktober 2020 holdt president Emmanuel Macron en tale i Paris-forstaden Les Mureaux. Da brukte han uttrykket «islamistisk separatisme,» samtidig som han skilte mellom voldelig og ikke-voldelig islamistisk separatisme. For ham utgjorde begge former en trussel mot fransk sekularisme. Han gikk for første gang spesifikt inn på hvordan statsmakten skulle håndtere disse. Som liberal som kvier seg med å legge bånd på ytringsfriheten har han gått som katten rundt den varme grøten i tre år. Men den ekstreme volden som har funnet sted under demonstrasjoner og terrorangrepene kan ha forandret ham. Nå går han hardere til verks, med en viss fare for å få kritikk for å kneble ytringsfriheten. Reaksjoner til artikkel 25 i lovutkastet – som åpner for en kriminalisering av diffusjonen av personlige informasjoner på ulike plattformer som kan sette en person i fare, er et uttrykk for det.

Macrons tale ga ingen detaljer om hva lovforslaget skal inneholde. Det som lekket ut over tid er bl.a. et forbud mot «jomfrusertifikater» og slutt på hjemmeundervisning, trolig pga. frykt for islamistisk påvirkning. Videre skal imamer utdannes i Frankrike. Moskeer skal ikke lenger kunne finansieres av fremmede stater. Radikale moskeer og muslimske organisasjoner med kobling til radikale miljøer skal også fotfølges. Utenlandske statsborgere som forkynner radikal islamisme skal også kunne utvises letere enn før. En meningsmåling utført av Odoxa-Dentsu Consulting for avisen Le Figaro i oktober viste at 8 av 10 franskmenn støttet tiltakene. Samtidig forstod bare 6 av 10 betydningen av uttrykket «separatisme».

Debatten rundt loven om separatisme farges av voldspiralen. 2. september startet rettssaken om attentatet mot Charlie Hebdo som fant sted i januar 2015. Den har nå begynt igjen etter stans pga. Covid-19. 15. september ble satiremagasinets tidligere lokaler i Paris mål for et angrep med kjøttøks. To ble såret. 16. oktober ble historielæreren Samuel Paty halshugget på åpen gate i Conflans-Saint-Honorine. 29. oktober ble tre personer drept i domkirken i Nice i et knivangrep.

Barske røster på høyresiden krever at det innføres enda strengere tiltak. Radikale moskéer skal stenges, familiegjenforening skal forbys, islamister som er ferdig sonet skal utvises. Macron holder igjen og vil unngå en eskalering, men vurderer ytterligere grensekontroll. Han sliter også i kampen om den internasjonale opinionen etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan lanserte en appell om boikott av franske produkter og store demonstrasjoner mot Frankrike fant sted i flere land i Midtøsten.

Separatismedebatten har mange fronter. En gruppe franske muslimske intellektuelle tok til orde 31. oktober og lanserte en appell som forsvarte den franske presidenten. For dem kritiserte han islamisme, som kan anses som en forvrengning av islam, og ikke islam som religion. De mente tvert imot at Macron viste respekt for islam da han gikk løs på islamistisk ideologi. De beklagde også at skillet mellom islam og islamisme ikke kom tydelig fram i den arabiske oversettelsen av Macrons tale.

Rektoren ved moskeen i Paris forsøkte å dempe gemyttene. Chems-Eddine Hafiz pekte på en «islamsk totalitarisme som slår an tonen» og som «tar makten». Han noterte også en paradoksal situasjon. Selv om 99,9 prosent av franske muslimer praktiserer en islam som lever i harmoni med republikkens verdier, forbindes islam nærmest automatisk med islamisme. Derfor bør man huske at loven om separatisme som kommer 9. desember ikke handler om dem. Den handler om de radikale – særlig mange unge fra forstedene i Paris og andre storbyer – som blir forført av intern og ekstern islamistisk propaganda. Den handler om de som bor i «republikkens tapte territorier», der separatismen allerede har klart å så splid.

Denne kommentaren er skrevet  8. desember 2020 av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist basert i Paris, og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis ved HIØ for Transit Magasin.

Er drapet på læreren Samuel Paty et tegn på en ny form for islamistisk terrorisme i Frankrike?

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

 

Terrorsåret som ikke leges

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

 Foto: Colourbox.com. Hva vil rettssaken som begynner i dag i Paris fortelle om attentatene fra januar 2015?

 

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Terrorsåret som ikke leges

Colourbox.com. Hva kommer ut av rettssaken som begynner nå i Paris?

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.

Går Frankrike mot en grønn bølge?

Illustrasjon: Colourbox.com. Går Frankrike mot «et grønt skifte» etter kommunevalget i mars og juni 2020?

KRONIKKFransk politikk har bydd på mange overraskelser de seneste årene. Den siste overraskelsen kom med kommunevalgets andre omgang 28. juni 2020, som ser ut til å varsle en grønn bølge over landet i tiden fremover. Kan denne bølgen gjøre skam på spådommene om en forventet returkamp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i presidentvalget i 2022? Kanskje – kanskje ikke.

Valget ble ingen suksess blant velgerne. Andelen hjemmesittere nærmet seg 60%. Det skal sies at flesteparten av landets 35000 kommuner allerede fikk sin ordfører på plass etter første omgang 15. mars. På søndag skulle 15% av landets resterende kommuner, dvs. 4827, avholde den avgjørende omgangen. Til gjengjeld stod landets mest folkerike storbyer på spill (Paris, Lyon, Marseille, Bordeaux, Strasbourg og Lille). Andre omgang skulle ha funnet sted 22. mars, men ble utsatt til juni pga. koronakrisen. I mellomtiden mistet velgerne interessen for valget. Mange ville nyte friheten etter to måneder med portforbud. 43 % av hjemmesitterne oppga at de lot være å gå til stemmelokalet av frykt for å bli smittet av koronaviruset.

Valgutfallet kan tolkes lokalt eller nasjonalt. Partiet til president Macron, La République en Marche (Frankrike Fremad!), fremstår som valgets største taper. Partiet vant ingen store eller mellomstore byer, til tross for allianser, de aller fleste til høyre. Til og med forventede seire – som for eksempel i Lyon, landets tredje største by, – endte med tap. Eneste trøst er havnebyen Le Havre, der statsminister Edouard Philippe ble gjenvalgt med 59% av stemmene. Det hjalp ham fint lite. Etter å ha nølt lenge med å kvitte seg med en statsminister som var blitt mer populær enn ham selv, bestemte president Macron seg 3. juni for å be Philippe og hans regjering om å gå av, slik at en ny regjering snarest kunne tre i kraft.

Partiet til Marine Le Pen, det høyrepopulistiske Rassemblement National (Nasjonal samling – RN) jubler etter å ha vunnet for andre gang i sin historie en storby over 100.000 innbyggere, Perpignan. Etter valget vil RN styre 10 kommuner med over 9000 innbyggere, mot 11 i 2014. Antall seter i kommunestyrer er samtidig redusert med en tredjedel i forhold til 2014, og dette i færre kommuner. Partiet står alene uten alliansepartnere og sliter fortsatt med å få fotfeste i provinsen til tross for et program som prioriterer nærhetsprinsippet (lokalisme). Med unntak av Perpignan, må man faktisk tilbake til 1989 for å finne et så dårlig resultat.

Høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne – LR), klarte seg bra. Man fryktet at Macrons parti skulle kapre mange byer som tilhørte eller ble vunnet av høyresiden i 2014. Et nederlag ville ha konsolidert rivaliseringen på nasjonalt nivå mellom Le Pen og Macron og marginalisert LR. Slik gikk det ikke. Etter første omgang kom 56% av ordførerne i byer med over 9000 innbyggere og 30% i byer over 30.000 innbyggere fra LR. Andre omgang tegnet et interessant kart av partiet. Dets velgere befinner seg i mellomstore byer. Partiet vant i Lorient, Arles, Metz eller Auxerre, men tapte i Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Veien til presidentpalasset synes fortsatt lang for den franske høyresiden. Etter valget kan den likevel skryte på seg å være landets «dype stemme».

Resultatene for venstresiden er det mest spennende ved valget. Den vant i storbyer som Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Går man nærmere etter i sømmene, er miljøpartiet EELV motoren bak denne suksessen. Partiet vant i Lyon, Marseille, Strasbourg og Bordeaux, men også i mellomstore byer som Grenoble, Poitiers, Besançon og Tours. Det venstrepopulistiske partiet La France insoumise (Det ukuelige Frankrike) gjorde det bra når det inngikk allianser med resten av venstresiden. Det gjelder også sosialistpartiet, som fikk oppgang for første gang på lenge. Partiet beholdt Paris, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand og Dijon og erobret Lille, Nancy, Montpellier eller Le Mans. Gjenvalget av sosialisten Anne Hidalgo i Paris med støtte fra De grønne vekker oppsikt med tanke på presidentvalget om to år.

Det kan være to grunner bak en slik dynamikk på venstresiden. Den ene handler om program. Venstrepartiene slet i tiår med spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til økonomisk liberalisme og globaliseringsprosessen. Splittelsen gikk innad i partiene og på tvers av dem. Det hindret allianser og førte til gjentatte nederlag. Klimakrisen og koronaviruset førte dem nærmere hverandre og skapte en forståelse rundt behovet for å prioritere det grønne skiftet og finne en bærekraftig sosialøkonomisk modell som vil gjøre det mulig. Den andre grunnen handler om styrkeforholdet mellom partier. På slutten av 1970-tallet gikk sosialistpartiet forbi kommunistpartiet og etablerte sitt lederskap til venstre. Imens ble kommunister stadig færre og De grønne forble små og splittet. Ved presidentvalget i 2017 røyk sosialistenes dominans. Stafettpinnen gikk videre til venstrepopulistene fra Det ukuelige Frankrike. Kommunevalget i år – etter president- og parlamentsvalget i 2017 og EU-valget i 2019, viser at vi står på randen av et nytt maktskifte mellom rødt, rosa og grønt.

Det er ikke lenger sosialistpartiet som leder an venstresiden i Frankrike, men De Grønne. Dersom en venstreallianse skal bygges frem mot presidentvalget i 2022, ligger det an til at sosialister, kommunister og venstrepopulister må støtte en klar grønn linje og ta til takke med å spille andrefiolin. Klarer de det, kan franske velgere om to år unngå det forventede returoppgjøret mellom Macron og Le Pen ved å støtte noen fra venstresiden som motkandidat mot ham eller henne i andre omgang. Samtidig viser all erfaring at sterke egoer som regel står i veien for venstreunioner. De grønnes nye lederstatus skaper gnister i andre venstrepartier, som frykter marginalisering. Det er heller ikke konsensus innad i EELV om hvorvidt De grønne bør satse på venstresiden i 2022 eller om de bør åpne for en bredere allianse som trekker mot sentrum. Der venter Macron på dem.

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, UiO og Franck Orban, HiØ. De er programledere i podkasten Frankrike Forklart. Kronikken er publisert i Vårt Land 9. juli 2020 (bak betalingsmur).

 

Macron og den sorte baronen

Foto: Illustrasjon: HBO. Fra den franske serien Baron Noir

KRONIKK: Frankrikes president Emmanuel Macron trues – på flere fronter. Også fra helt uventet hold.

Med korona-viruset på hell i Frankrike er tiden nå inne for en ny politisk kurs for en Emmanuel Macron som nok en gang varslet om at han vil «gjenoppfinne seg selv.» Spørsmålet er hvilken. Flere muligheter ligger i skuffen, men målet er krystallklart: gjenvalg i 2022. Problemet er at presidentens popularitet er som en berg- og dal bane.

I krisetider pleier folket å samle seg bak sin leder, som dermed får et fastere grep om makten. Det skjedde ikke eller det gikk fort over under koronakrisen i Frankrike. Kanskje verre: det var statsminister Edouard Philippe som fikk all glansen, mens presidenten forble upopulær. Macron må helst ta et krafttak før sommeren er over for å gjenvinne tilliten.

Eneste lyspunkt er at opposisjonen ikke gjør det bedre. I 2017 ble Macron valgt mot venstre- og høyresiden og Marine le Pen. I 2022 kan han håpe på å bli gjenvalgt i fravær av noe annet.

Macron mister også støttespillere. Nylig tapte han absolutt flertall i nasjonalforsamlingen da 17 medlemmer fra hans parti «Republikken Fremad!» gikk ut og dannet en egen gruppe. Han har allerede skiftet ut i underkant av 20 ministre siden han ble president i mai 2017. Det blir vanskeligere å finne ferske fjes man kan stole på når en ny regjering skal på plass, trolig i begynnelsen av juli.

Republikken Fremad! ligger for øvrig an til slakt i kommunevalgets andre omgang 28. juni. Vinden må snu. Statsminister Philippe stiller til valg i Le Havre. Med et solid flertall der blir han vanskelig å omgå. Ryktene vil ha det til at han i tilfellet tap vil kunne byttes ut med en sosialist – eller en kvinne. Men det kan også hende at det bare blir mindre endringer. Ingen vet noe før oraklet, presidenten, har talt. Foreløpig tier han.

Norske TV-seere har kanskje fått med seg den franske serien «Den sorte baronen» som sendes på HBO og gir et svært realistisk bilde av kompleksiteten i fransk politikk. I tredje sesong antydes det et skrekkscenario for Macron, nemlig at en uventet kandidat med populistisk preg kaprer hele presidentvalget.

Vi er ikke der ennå i den virkelige verden. Men et slikt scenario fremstår ikke lenger som absolutt usannsynlig. Flere navn har allerede vært nevnt i forbindelse med valget i 2022, blant annet professoren Didier Raoult, mannen bak «Trumps korona-kur,» komikeren Jean-Marie Bigard eller den høyreradikale journalisten Eric Zemmour. Den siste på banen er filosofen Michel Onfray, som nylig stiftet det identitære tidsskriftet «Folkefronten».

Macron besøkte Raoult tidligere i vår i Marseille og har vært i telefonkontakt med Bigard og Zemmour, noe som setter mer fart i ryktene. Presidentens frykt er at et slikt «uidentifisert politisk objekt» (UPO) fratar ham gjenvalget mot Marine Le Pen. ­

Onfrays popularitet er ennå beskjeden. Zemmour sa nei til å lede valgkampen for høyresiden ved EU-valget i fjor, men kan endre mening når det gjelder et presidentvalg. En meningsmåling gjort av IFOP i begynnelsen av juni 2020 ga for øvrig Bigard 13 %. Interessant nok var 14% av velgerne som stemte på venstrepopulisten Jean-Luc Mélenchon i 2017 villige til å stemme på ham. Det var også tilfellet for 21% av velgerne som stemte på Marine le Pen og for 35% som støttet de gule vestenes demonstrasjoner. Så faren for at noen dukker opp som kandidat «mot systemet» kan ikke oversees.

Det vil heller ikke være første gang noe slikt skjer i fransk politikk. I februar 1965 kunngjorde komikeren Pierre Dac (alias André Isaac) at han stilte opp til det aller første presidentvalg under den nystiftede femte republikk. Etter måneder hvor han parodierte andre kandidater, ble han høflig oppfordret av rådgivere nær general de Gaulle til å trekke seg. Som tidligere motstandsmann som hadde fulgt de Gaulle til London i 1940 tok Pierre Dac anmodningen til etterretning.

I 1981 stilte også komikeren Coluche (alias Michel Colucci) til presidentvalget for å gjøre narr av fransk politikk. På rekordtid fikk han 16% i meningsmålingene. Etter press og trusler trakk også han seg fra valgkampen, blant annet for ikke å ødelegge seierssjansen for kandidaten for venstresiden François Mitterrand.

En meningsmåling foretatt av instituttet CEVIPOF i slutten av mars 2020 viste at antall sinte franskmenn økte fra 40 til 50 % under koronakrisen. Ingen politisk parti klarte å fange opp denne misnøyen. Den vil ikke gå ned når de sosiale konsekvensene av koronakrisen slår inn med full styrke over sommeren. Velgerne kunne derfor bli fristet av en ny, utradisjonell og antielitisk kandidat. Macron kom selv fra sidelinjen i 2017 for å slå alle kandidater fra etablerte partier på venstre- og høyresiden og Marine le Pens parti Nasjonal Samling.

Samtidig er terskelen for å delta i presidentvalget ganske høy. Blant annet må man ha 500 underskrifter fra landets folkevalgte. Dette kravet har hittil sørget for at ikke-profesjonelle politikere kunne lukes ut og at man unnslipper et scenario som i Italia med Beppe Grillo eller i Ukraina med Volodymyr Zelenskyj.

En ukonvensjonell kandidat ville ellers være en like stor trussel for venstre- og høyrepopulister som Mélenchon og Le Pen som for Macron. Mange velgere kvier seg for å stemme på Le Pen. Flere vil kanskje kunne gjøre det hvis en outsider danker ut Macron ved valgets første omgang. Men mindre et flertall som avskyr Marines le Pen bestemmer seg for å gjøre tabula rasa.

Fakta: Kommunevalget i Frankrike

  • Skjer i rundt 35.000 kommuner hvert sjette år
  • Én eller to omganger
  • 1. omgang i år ble hold 15. mars
  • 2. omgang skulle holdes 22. mars, men ble utsatt til 28. juni pga. koronakrisen

Fakta om presidentvalget i Frankrike

  • Skjer hvert femte år
  • Én eller to omganger
  • I 2017 vant Emmanuel Macron mot Marine le Pen
  • Neste presidentvalg kommer i april-mai 2022

26. juni 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knoop Rachline en kronikk i Transit Magasin om frykten for at en anti-system kandidat med populistisk preg kaprer presidentvalget i 2022.

Den tunge arven etter De Gaulle

KRONIKK: 18. juni 2020 er det 80 år siden general Charles de Gaulles holdt en appell til alle franskmenn om ikke å godta avtalen om våpenhvile med den tyske invasjonsmakten. Sammen med Jeanne d’Arc er han kanskje den viktigste figur i fransk historie. Begge symboliserer landets motstand mot ytre fiender og indre demoner. Det er kanskje derfor De Gaulle fremdeles har en så sentral plass i fransk politikk. Det er franskmennenes sjanse og utfordring. Kan de og bør de leve i generalens fotspor?

Charles de Gaulles overtok makten som statsminister i Frankrike 1. juni 1958 da borgerkrigen ulmet i Algerie og Frankrike var truet av militært statskupp. 8. januar 1959 ble han utnevnt til fransk president. Det varte i ti år.

28. april 1969 gikk han av etter å ha tapt en folkeavstemning om en styrkning av franske regioner og en svekkelse av senatet, som er overhuset i det franske parlamentet.

Husket ulikt av yngre og eldre franskmenn

Eldre franskmenn kjenner han for hans rolle under 2. verdenskrig, da han motsatte seg general Pétains overgivelse for nazistenes overmakt og ledet motstandskampen fra London. Man fikk beskjed om å slutte seg til ham for å kjempe krigen videre fra territoriene blant annet i Afrika som utgjorde den største delen av det franske imperiet på den tiden, før Frankrike skulle gjenerobres.

Yngre franskmenn husker ham heller som statslederen som stod imot kaoset som truet landet da Frankrike ble tatt av 1968-protestbølgen.

Ikke forgudet av alle

Ikke alle forguder de Gaulle. For venstresiden er han statslederen som kneblet kommunistene, behandlet fagforeninger røft og ikke verdsatte pressefriheten noe særlig.

For ytre høyre ga de Gaulle seg hen til amerikanerne, samtidig som han bannlyste «høyrepatrioter» som hadde vært nært involvert i Vichy-regimet fra fransk politikk, i stedet for å tilgi dem. For dem er han dessuten lederen som ga Algerie bort til separatister fra den nasjonale frigjøringsfront (FLN), selv etter at de tapte krigen mot den franske hæren. Mange franskmenn og algeriere som var imot Algeries selvstendighet ble da overlatt til seg selv.

For de mer liberale kreftene i Frankrike hindret de Gaulle at Det europeiske fellesskapet – som senere skulle bli til EU -, utviklet seg i overnasjonal retning på 1950- og 1960-tallet for eventuelt å kunne bli en stat. For dem skapte han også unødig avstand mellom Frankrike og NATO, noe som svekket Vesten, da landet ble trukket ut av Alliansens integrerte militærkommando i 1966.

Storhet og uavhengighet

Utenfor Frankrike er det lett å misforstå gaullismen, som sterkt forenklet er en godartet form for nasjonalisme. Gaullismen reduseres ikke minst ofte til utenrikspolitikken og til to begreper man gjerne ler litt av: storhet og uavhengighet. Det stemmer at de Gaulle var opptatt av at Frankrike skulle stå på egne ben og skulle behandles som stormakt. Han kom faktisk langt med det da han gjorde Frankrike til atommakt på 1960-tallet.

For ham betød storhet to ting. Den ene var at Frankrike var spesielt på grunn av sin historie, kultur og beliggenhet i og utenfor Europa. Det ga franskmenn en særstilling, men også et ansvar de måtte leve opp til som pådriver på den internasjonale scenen for å demme opp for supermaktenes dominans og gjøre verden litt mindre bipolær.

Gaullismens andre funksjon – en kollektiv terapi – er mindre kjent og ble omtalt av Philip G. Cerny i boken fra 1980 «The Politics of Grandeur: Ideological Aspects of de Gaulle’s Foreign Policy». Det blir ofte påpekt at generalens ambisjoner ikke matchet gjennomføringsevnen og at hans politikk var deklamatorisk. Amerikanerne og britene avviste blant annet et forslag som de Gaulle sendte til dem i 1958, der han foreslo at ansvaret for å beskytte den vestlige verden mot den sovjetiske trusselen skulle deles mellom de tre vestlige stormakter.

Et slikt syn overser imidlertid et viktig trekk ved gaullismen. Den var et plaster på såret. Etter 1945 gikk Frankrike gjennom en drastisk nedrangering fra global stormakt til regional aktør. De Gaulles skjønnmaling dempet skadene ved en slik overgang og ble brukt til å motarbeide en tendens til indre splittelse som oppstår når man sliter i motbakke over tid. Et ambisiøst prosjekt kunne samlet nasjonen og gjenskape samhold. De Gaulle var derfor like mye terapeut som han var soldat eller politiker.

Et moralsk kompass

Franskmennene lever med denne politiske arven. Ingen andre statsleder etterlot så dype fotspor i franskmennenes bevissthet som de Gaulle. Og det er kanskje for det beste for landet. De Gaulle er et moralsk kompass man kan vende seg til i turbulente tider.

Under de Gaulle var Frankrike et kulturelt homogent land som hadde lidd under krigen, men som nå var lyttet til internasjonalt og som hadde sterk økonomisk vekst og full sysselsetting. Det var et Frankrike som briljerte med sin musikk, litteratur og kunst. Mye av æren for en slik snuoperasjon kan tilskrives generalen, som ledet et Frankrike som var ambisiøst, uredd for verden og som oste av selvtillit.

Nostalgisk

På 1990- og 2000-tallet skapte overgangen til multikulturalisme og tilpasningen til et større og tettere EU og til globaliseringens krav, et mer heterogent og mindre likestilt Frankrike. Fransk kultur ble også mer utfordret utad. Samtidig gikk kvaliteten på franske statsledere kraftig ned. Som mange ganger før i sin historie ble landet rammet av en dyp identitetskrise. Den vedvarer. Mange har derfor utviklet et nostalgisk forhold til gaullismen.

Venstrepopulister fra partiet Det ukuelige Frankrike og deres leder Jean-Luc Mélenchon ser i de Gaulle mannen som tok opp kampen mot USAs politiske og økonomiske hegemoni, mens lederen for det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Samling Marine le Pen bruker de Gaulle for å omskrive fransk og egen historie. Den samme politiske familie, ytre høyre, som på 1960-tallet forsøkte å myrde de Gaulle fordi han gjorde Algeries uavhengighet mulig, hevder nå at Nasjonal Samling er det eneste partiet som ivaretar gaullismens arv.

Til og med president Macron roser gaullismen opp i skyene. Under koronakrisen inntok han en stil og en retorikk som knyttet ham nært til de Gaulle for å styrke sin autoritet – dette med varierende hell. Det er overraskende når man vet at Macron kommer fra den samme liberale fløy i fransk politikk som var de Gaulles bitre motstander på 1950- og 60-tallet.

Kan brukes som vikarierende motiv

Kan gaullismen ha blitt en tvangstrøye for franskmenn? Frankrike har tross alt blitt et annet samfunn i en annen verden. Å la seg inspirere av gaullismen er forståelig i visse situasjoner. Franskmenn har allerede en ideologisk ramme for å forstå hvordan debatten om behovet for mer nasjonal eller europeisk selvstendighet etter koronakrisen kan omsettes i reell politikk. Å ape etter gaullismen uten mål og mening er derimot kontraproduktivt og skummelt.

De Gaulle omtalte gaullismen som pragmatisme, og ikke ideologi. For populistene er det det motsatte. Koronakrisen styrker kritikken mot multilateralisme, liberalisme og EU og kommer på lengre sikt nasjonalistiske krefter i og utenfor Europa til gode. Det siste man trenger nå er at det også skjer i Frankrike ved at gaullismen brukes som vikarierende motiv for å fremme et mer ondartet nasjonalistisk program til presidentvalget i 2022.

18. juni 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om 80-års markeringen for Charles de Gaulles appell til franskmenn om ikke å godta våpenhvilen med den tyske okkupasjonsmakten og om gaullismens betydning i dagens Frankrike.

Sesongslutt for podkasten «Frankrike Forklart»

Det er allerede sesongslutt for podkasten «Frankrike Forklart» som jeg driver sammen med Kjerstin Aukrust fra UiO.

I løpet av dette semesteret – og til tross for koronakrisen -, har vi totalt hatt 16 episoder.

Du finner dem blant annet på vår egen side på Forskning.no.

 

Her er oversikten over episodene

Hva skjer i Frankrike i 2020? Med Tove Gravdal
Hva vil Macron med EU? Med Paal Frisvold
Hvordan påvirkes Frankrike av Brexit? Med Øivind Bratberg
Hvor viktig er årets kommunevalg i Frankrike? Med Raino Malnes
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra høyre. Med Mathilde Fasting
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra venstre. Med Roy Pedersen

Hvordan påvirket koronaviruset kommunevalget i Frankrike? Med Kjerstin Aukrust og Franck Orban
Hva vil Macron med NATO og EUs forsvar? Med Bjørn Olav Knutsen
Terror i Frankrike. Med Vibeke Knoop Rachline
Live fra Litteraturhuset – del 1. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
Live fra Litteraturhuset – del 2. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
President Macron og koronakrisen i Frankrike. Med Tone Magni Finstad Vestheim
Portforbud i Frankrike – gjenåpning neste? Med Vibeke Knoop Rachline fra Paris
Hvilken fremtid for den tysk-franske motoren i EU? Med Kate Hansen Bundt
Fransk streikehistorie – før og nå. Med Idar Helle
Hvem er Emmanuel Macron? Med Tone Magni Finstad Vestheim

Ingen fransk åpning for Frankrike

KRONIKK: Verden slakker på koronatiltakene, men ikke helt samtidig og ikke alltid like mye. Frankrike går svært forsiktig frem.

Landet har vært hardt rammet av koronaviruset. Det ble innført portforbud 17. mars, og gjenåpningen skal begynne 11. mai. Usikkerheten som har rådd til siste stund har skapt mer uro og skuffelse enn noe annet, og gjenåpningen er bare begynnelsen på en lang og skjør overgang til normalitet. Den kan stanse når som helst dersom smitten blusser opp igjen. Den vil dessuten ikke skape mer samhold. Forebyggingstiltakene vil gjelde regionalt, noe som vil splitte Frankrike i flere sektorer. Noen vil ha mer frihet enn andre. Det vil skape misunnelse og uro. Forstedene er allerede på bristepunktet.

Fransk økonomi er allerede skakkjørt. Veksten forventes å falle med minst 9% i år og gjelden overstiger 100% av BNP. Staten bruker titalls milliarder euro til støtte for bedrifter og arbeidstakere. Over 11 millioner er permittert. Arbeidsledigheten blir skyhøy fremover. De gode resultatene som regjeringen skrøt på seg for kun to måneder siden er borte og en sosial tsunami er på vei. Det vet president Macron. I likhet med Trump stiller han til gjenvalg, selv om det ikke er før i 2022. Koronaviruset binder hendene hans. Det samme opplevde eks-president Nicolas Sarkozy med finanskrisen i 2008, og han ble ikke gjenvalgt i 2012.

Macron er klar over at hans sjanser står og faller med hvor mange liv som reddes gjennom krisen. Portforbudet sies å ha reddet 60.000 så langt. Likevel får han sterk kritikk for måten han leder landet ut av pandemien. For å lykkes trenger han støtte fra både venstre og høyrekrefter, både nasjonalt og lokalt. Over 300 ordførere har gjort opprør mot for tidlig skolestart. Han rivaliserer til og med med sin egen statsminister, som fremstår som en bedre pedagog og en stødig mann i urolig farvann. Likevel vil han trolig bli ofret dersom Macron velger å endre kurs. Presidenten trenger et nytt navn, helst fra venstresiden.

Macrons valgprogram fra 2017 er skrinlagt. Farvel liberalisering, velkommen til mer statsgjeld og reformstans. Framover gjelder bare brannslukking. Macrons primæroppgave er å forhindre at landet synker i sosialt kaos. Hans utenrikspolitikk er også svekket. Han mener fortsatt at man må spille kollektivt, særlig innen EU. «Koronaviruset er Europas øyeblikk av sannhet,» sa han nylig til Financial Times. Men både EU-landene og EU-institusjonene feilet Covid-19-testen i utbruddsfasen. Senere bråvåknet de. Bilateralhjelpen fungerer nå bedre over landegrensene og EUs sentralbank forsøker bl.a. å gi trengende land et pusterom.

Macrons ønske om å bli EUs leder er skadeskutt, og Frankrike risikerer å havne sammen med søreuropeiske land med svakere økonomi. Det vil bety en dramatisk nedtur i en situasjon hvor rikere stater har nok ressurser til å reise seg fortere opp igjen og nekter å betale for andre. Kløften mellom nord og sør truer dermed EU på toppen av skillet mellom øst og vest. Et splittet EU med et svekket Frankrike blir ikke noe ideelt utgangspunkt i tilfellet en ny smittebølge.

18 mai 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knoop Rachlione en kronikk i europeiskpolitikk.no om hvordan Frankrike vil se ut i de månedene som kommer som følger av koronakrisen..

Frankrike Forklart : en ny podkast om fransk politikk og kultur

Franck Orban og Kjerstin Aukrust. Foto: Tom Egil Jensen, Institutt for journalistikk)

Frankrike Forklart er et podkastprosjekt som jeg startet med min kollega fra universitetet i Oslo Kjerstin Aukrust høsten 2019.

Etter en lang planleggingsfase og et kurs for å lære å lage podkast lanserte vi podkasten i slutten av januar 2020.

Etter én måned har vi produsert 5 episoder. Vi har også fått vår egen side på Forskning.no, der episodene legges ut hver uke. 15. mars ble også FF nevnt av Eirin Hurum i hennes artikkel om første omgangen av kommunevalget i Frankrike. Linken til vår episode med Raino Malnes ble gitt, noe som er veldig god reklame for oss.

Vår egen side på Forskning.no

Eirin Hurums artikkel i Aftenposten om kommunevalget i Frankrike

 

Hva vil Macron for EU med franske atomvåpen?

Kan debatten om atomvåpens rolle i EUs forsvar komme i gang? Illustrasjon: Colourbox.com

President Macron varslet nylig om muligheten for at Frankrike, som eneste militær atommakt i EU etter brexit, kan spille en større rolle i europeisk sikkerhet i fremtiden. Utspillet skapte mye uro i EU og NATO. Bør man avfeie hans perspektiver uten videre?

Dagens trusselbilde er komplisert for europeerne. De står ovenfor et Russland som utfordrer i og utenfor Europa og et USA som stiller flere betingelser enn tidligere for deres forsvar. Begge aktører tar ikke lenger ansvar for å dempe atomspenningen i Europa etter at de trakk seg av INF-avtalen i 2019. De står også på hver sin side av forhandlingsbordet i Iran-krisen etter at USA trakk seg ut av atomavtalen JCPOA i 2017. New Start utløper på sin side i februar 2021 og risikerer å ikke bli videreført. Det kan føre til et nytt våpenkappløp mellom atommaktene. Som Målfrid Braut-Hegghammer nylig påpekte kombinerer atomfaren en eskalering i konfliktnivået med Iran og Nord-Korea, økt press for atomspredning og frafallet av våpenkontroll.

Imens er europeerne overbevist om at de ikke kan forsvare seg alene. NATOs generalsekretær gjentok deres avhengighet til USA under årets sikkerhetskonferanse i München. Det hjalp heller ikke at president Macron kalte NATO «hjernedød» i fjor, selv om han var rett å advare mot følgene av en voksende strategisk kløft mellom USA og europeerne på den ene siden og mellom NATO-landene på den andre. På toppen av dette svekkes EU betraktelig av brexit. EU står igjen uten én av Unionens to atommakter med fast sete i FN og vetorett, samt reelle evner til å projisere styrker. Det haster dermed med å trygge europeernes sikkerhet.

En slik bekymring var synlig i talen som Frankrikes president holdt ved Den franske krigsskolen 7. februar. Han kom inn på et betent tema, nemlig hvilken rolle franske atomvåpen kan spille for EUs forsvar fremover. Tidspunktet var ikke tilfeldig. Talen fant sted bare én uke etter brexit, fire dager før 60-års markering for Frankrikes stilling som atommakt og én uke før konferansen i München. Stedet var heller ikke tilfeldig. Valget av krigsskolen indikerte at Macron – i tråd med den femte republikks grunnlov-, stod fram som landets forsvarssjef i tillegg til å være landets president, dette for å legge fram Frankrikes strategiske visjon. Etter brexit er Frankrike EUs eneste militærmakt med rundt 300 kjernefysiske stridshoder og reelle projiseringsevner. Franskmennenes atomkapasitet er primært avskrekkende og inngår i en defensiv strategi som skal hindre ethvert angrep mot Frankrike med konvensjonelle eller ikke-konvensjonelle våpen.

Frankrike inngikk igjen NATOs integrerte kommandostruktur i 2009 etter å ha vært borte i 43 år, men står fremdeles utenfor NATOs kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG). Landet ønsker ikke å koordinere sin atomavskrekking med NATOs to andre atommakter Storbritannia og USA. Et slikt valg kritiseres ofte for å være usolidarisk, men bidrar til å gjøre det vanskelig for eksterne fiender å vite hvordan et angrep mot et NATO-land vil kunne besvares fra fransk side. Fransk atomavskrekking styrker Europas sikkerhet. Ottawa-erklæringen, som ble undertegnet av Det nordatlantiske rådet i juni 1974, påpekte i sin tid at franske og britiske atomvåpen bidro til Alliansens globale avskrekking.

Franskmenn fikk A- og H-bomben for 50 år siden av flere grunner. Man ville først og fremst gjøre Frankrike mer selvstendig fra supermaktene etter blandede erfaringer i Indokina, Suez og Algerie. Videre ønsket man å øke landets internasjonale tyngde etter svekkelsen som fulgte 2. verdenskrig. Atomvåpen var en sikker vinner. Den sikret en særstilling under hele den kalde krigen. Til slutt tvilte Paris på at USA ville komme europeerne til unnsetning i tilfellet storkrig mot Sovjetunionen. Før de Gaulle kom tilbake til makten i 1958 var man innstilt på å få A-bomben sammen med andre europeere. Etter 1958 ble en nasjonal satsing prioritert.

Disse grunnene har ikke blitt mindre relevante i våre dager. Atomvåpen gir strategisk selvstendighet og diplomatisk tyngde ovenfor tyngre aktører, samtidig som den gir en siste sikkerhetsgaranti i en tid preget av økt fare for spredning og bruk av disse. Macron tok dette ubehagelige tema opp på krigsskolen og oppfordret til at man ikke feier under teppet debatten om atomvåpens betydning. Han forsøkte samtidig å fylle et maktvakuum i Europa som følge av det forverrede forholdet mellom europeere og amerikanere, fraværet av et tysk lederskap i EU og britenes marginalisering etter brexit. I 2017 ønsket han å spille en lederrolle i EU da han overtok Elysée-palasset og holdt en lang og visjonær tale om EUs gjenfødelse ved Sorbonne-universitetet. Til tross for mye motbakke på hjemmebane og like mye motvind i EU-systemet har han ikke gitt opp ennå. Og sikkerhetsdebatten er av mer avgjørende betydning enn noen gang.

I likhet med tidligere franske presidenter forsvarte Macron ideen om at EU må ha mer tyngde for å eksistere i en multipolær verden. Franskmennenes gamle drøm om «Power Europe» lever fortsatt. I franske øyne kan den ikke bli til uten at EU blir en strategisk aktør og uten at Frankrike spiller en sentral rolle. Talen skrev seg også inn i debatten om USAs og Russlands plass i en ny europeisk sikkerhetsarkitektur som må komme på plass. Macron mener at den ikke kan bygges uten eller mot Russland, selv om dialogen med russerne ikke må medføre uakseptable kompromisser. Utspillet om franske atomvåpen kan altså ikke sees frakoblet fra forsøk på forsiktig tilnærming til Russland. Det betyr ikke at man skifter allianse. Macrons russiske fokus minner heller om klassiske franske presidenters forsøk på å balansere mellom øst og vest.

Macron anerkjente den positive utviklingen i EUs forsvarssamarbeid som har funnet sted siden 2017. Oppgraderingen av EUs militære kapasitet forutsetter at EU-landene ikke skjærer ned i forsvarsbudsjettet fremover. En reduksjon av investeringsnivået vil svekke deres troverdighet ovenfor USA. Den vil også hindre at EU blir en strategisk aktør. Han ønsket i den forstand å vise Frankrikes tilslutning til en slik visjon ved å tilby EU-landene å delta i en strategisk dialog om hvilken rolle franske atomvåpen kan ha fremover. Disse er ikke nedprioritert, tvert imot. 37 milliarder euro planlegges brukt på kjernefysisk avskrekking mellom 2019 og 2025.

Landene som er interessert i en slik dialog vil også kunne inviteres til å delta i øvelser med franske atomstyrker. Slikt håper man å skape en strategisk kultur mellom europeerne. Hva er nytt? Ideen om å dele eller utvide den franske atomparaplyen er en gjenganger. Første gang var under president Mitterrand tidlig på 1990-tallet. Han slo blant annet fast at europeerne raskt måtte få på plass en kjernefysisk doktrine. Den dukket opp igjen under president Chirac i 1995-96 i forbindelse med en siste runde med kjernefysiske prøvesprengninger i Stillehavet. Der snakket man om muligheten for økt koordinering med andre europeiske land (dissuasion concertée). Forsvarets hvitbok fra 1994 slo på si side fast at en strategisk autonomi for EU neppe var aktuelt uten kjernefysisk kapasitet.

Macrons forslag fra februar 2020 betyr ikke at Frankrike nå går inn for at EU skal få atomvåpen eller for at Frankrike erstatter USAs atomgaranti. Det betyr heller ikke at andre land vil ha noe å si om når, hvor eller hvordan franske atomvåpen skal brukes. Derimot kan Paris i større grad enn før vurdere at et angrep mot et EU-land vil få fatale følger for Frankrike, og vil reagere deretter. Det kan også være et klarere signal om at man er villig til å kommunisere bedre med andre europeiske land om mål og tidspunkt for bruk av atomvåpen. Inntil videre kan franske atomvåpen likevel anses som et nasjonalt supplement til NATOs atomparaply. I fremtiden kan de få et klarere europeisk og EU fokus.

Macron vil at EU-landene tenker mer på sin egen og Unionens sikkerhet, noe som innebærer at man ikke feier en nødvendig debatt om betydningen av atomvåpen for europeerne under teppet. Det hindrer ikke at man prioriterer kjernefysisk nedrustning gjennom multilateralisme og at europeerne streber etter å imøtekomme USAs krav om økt byrdefordeling i Alliansen, slik at en europeisk søyle i NATO kan bli en realitet på sikt. NATO avviste Macrons forslag. En innvending er at franskmenn kan gå tilbake til NATOs NPG hvis de vil styrke den europeiske atomparaplyen. I kulissene har tyskerne, polakkene og balterne vist interesse for dialogen om franske atomvåpen. Den kan også være aktuell for EU-landene som ikke er med i NATO og står uten atombeskyttelse. En slik dialog trenger i utgangspunktet ikke finne sted kun i EU-ramme. Det vil gjøre det lettere for britene å være med. Man kunne også oppgradere den bilaterale Lancaster House-traktaten undertegnet av Cameron og Sarkozy i november 2010.

Macron spør om det er lurt for europeerne å putte alle egg i samme kurv i disse usikre dager. Igjen kan diagnosen være god uten at svaret blir tilfredsstillende. Men man kunne i alle fall studere hans forslag nærmere i stedet for å snu ryggen til det med en gang.

7. mars 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i europeiskpolitikk.no om Macrons tale fra 7. februar 2020 ved den franske krigsskolen, som omhandlet hvilken rolle franske atomvåpen kan komme til å spille for europeisk sikkerhet i fremtiden. Denne kronikken er en lengre versjon av en kronikk i Aftenposten 6. mars 2020. 


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil