Terrorsåret som ikke leges

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

 Foto: Colourbox.com. Hva vil rettssaken som begynner i dag i Paris fortelle om attentatene fra januar 2015?

 

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Terrorsåret som ikke leges

Colourbox.com. Hva kommer ut av rettssaken som begynner nå i Paris?

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.

Går Frankrike mot en grønn bølge?

Illustrasjon: Colourbox.com. Går Frankrike mot «et grønt skifte» etter kommunevalget i mars og juni 2020?

KRONIKKFransk politikk har bydd på mange overraskelser de seneste årene. Den siste overraskelsen kom med kommunevalgets andre omgang 28. juni 2020, som ser ut til å varsle en grønn bølge over landet i tiden fremover. Kan denne bølgen gjøre skam på spådommene om en forventet returkamp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i presidentvalget i 2022? Kanskje – kanskje ikke.

Valget ble ingen suksess blant velgerne. Andelen hjemmesittere nærmet seg 60%. Det skal sies at flesteparten av landets 35000 kommuner allerede fikk sin ordfører på plass etter første omgang 15. mars. På søndag skulle 15% av landets resterende kommuner, dvs. 4827, avholde den avgjørende omgangen. Til gjengjeld stod landets mest folkerike storbyer på spill (Paris, Lyon, Marseille, Bordeaux, Strasbourg og Lille). Andre omgang skulle ha funnet sted 22. mars, men ble utsatt til juni pga. koronakrisen. I mellomtiden mistet velgerne interessen for valget. Mange ville nyte friheten etter to måneder med portforbud. 43 % av hjemmesitterne oppga at de lot være å gå til stemmelokalet av frykt for å bli smittet av koronaviruset.

Valgutfallet kan tolkes lokalt eller nasjonalt. Partiet til president Macron, La République en Marche (Frankrike Fremad!), fremstår som valgets største taper. Partiet vant ingen store eller mellomstore byer, til tross for allianser, de aller fleste til høyre. Til og med forventede seire – som for eksempel i Lyon, landets tredje største by, – endte med tap. Eneste trøst er havnebyen Le Havre, der statsminister Edouard Philippe ble gjenvalgt med 59% av stemmene. Det hjalp ham fint lite. Etter å ha nølt lenge med å kvitte seg med en statsminister som var blitt mer populær enn ham selv, bestemte president Macron seg 3. juni for å be Philippe og hans regjering om å gå av, slik at en ny regjering snarest kunne tre i kraft.

Partiet til Marine Le Pen, det høyrepopulistiske Rassemblement National (Nasjonal samling – RN) jubler etter å ha vunnet for andre gang i sin historie en storby over 100.000 innbyggere, Perpignan. Etter valget vil RN styre 10 kommuner med over 9000 innbyggere, mot 11 i 2014. Antall seter i kommunestyrer er samtidig redusert med en tredjedel i forhold til 2014, og dette i færre kommuner. Partiet står alene uten alliansepartnere og sliter fortsatt med å få fotfeste i provinsen til tross for et program som prioriterer nærhetsprinsippet (lokalisme). Med unntak av Perpignan, må man faktisk tilbake til 1989 for å finne et så dårlig resultat.

Høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne – LR), klarte seg bra. Man fryktet at Macrons parti skulle kapre mange byer som tilhørte eller ble vunnet av høyresiden i 2014. Et nederlag ville ha konsolidert rivaliseringen på nasjonalt nivå mellom Le Pen og Macron og marginalisert LR. Slik gikk det ikke. Etter første omgang kom 56% av ordførerne i byer med over 9000 innbyggere og 30% i byer over 30.000 innbyggere fra LR. Andre omgang tegnet et interessant kart av partiet. Dets velgere befinner seg i mellomstore byer. Partiet vant i Lorient, Arles, Metz eller Auxerre, men tapte i Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Veien til presidentpalasset synes fortsatt lang for den franske høyresiden. Etter valget kan den likevel skryte på seg å være landets «dype stemme».

Resultatene for venstresiden er det mest spennende ved valget. Den vant i storbyer som Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Går man nærmere etter i sømmene, er miljøpartiet EELV motoren bak denne suksessen. Partiet vant i Lyon, Marseille, Strasbourg og Bordeaux, men også i mellomstore byer som Grenoble, Poitiers, Besançon og Tours. Det venstrepopulistiske partiet La France insoumise (Det ukuelige Frankrike) gjorde det bra når det inngikk allianser med resten av venstresiden. Det gjelder også sosialistpartiet, som fikk oppgang for første gang på lenge. Partiet beholdt Paris, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand og Dijon og erobret Lille, Nancy, Montpellier eller Le Mans. Gjenvalget av sosialisten Anne Hidalgo i Paris med støtte fra De grønne vekker oppsikt med tanke på presidentvalget om to år.

Det kan være to grunner bak en slik dynamikk på venstresiden. Den ene handler om program. Venstrepartiene slet i tiår med spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til økonomisk liberalisme og globaliseringsprosessen. Splittelsen gikk innad i partiene og på tvers av dem. Det hindret allianser og førte til gjentatte nederlag. Klimakrisen og koronaviruset førte dem nærmere hverandre og skapte en forståelse rundt behovet for å prioritere det grønne skiftet og finne en bærekraftig sosialøkonomisk modell som vil gjøre det mulig. Den andre grunnen handler om styrkeforholdet mellom partier. På slutten av 1970-tallet gikk sosialistpartiet forbi kommunistpartiet og etablerte sitt lederskap til venstre. Imens ble kommunister stadig færre og De grønne forble små og splittet. Ved presidentvalget i 2017 røyk sosialistenes dominans. Stafettpinnen gikk videre til venstrepopulistene fra Det ukuelige Frankrike. Kommunevalget i år – etter president- og parlamentsvalget i 2017 og EU-valget i 2019, viser at vi står på randen av et nytt maktskifte mellom rødt, rosa og grønt.

Det er ikke lenger sosialistpartiet som leder an venstresiden i Frankrike, men De Grønne. Dersom en venstreallianse skal bygges frem mot presidentvalget i 2022, ligger det an til at sosialister, kommunister og venstrepopulister må støtte en klar grønn linje og ta til takke med å spille andrefiolin. Klarer de det, kan franske velgere om to år unngå det forventede returoppgjøret mellom Macron og Le Pen ved å støtte noen fra venstresiden som motkandidat mot ham eller henne i andre omgang. Samtidig viser all erfaring at sterke egoer som regel står i veien for venstreunioner. De grønnes nye lederstatus skaper gnister i andre venstrepartier, som frykter marginalisering. Det er heller ikke konsensus innad i EELV om hvorvidt De grønne bør satse på venstresiden i 2022 eller om de bør åpne for en bredere allianse som trekker mot sentrum. Der venter Macron på dem.

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, UiO og Franck Orban, HiØ. De er programledere i podkasten Frankrike Forklart. Kronikken er publisert i Vårt Land 9. juli 2020 (bak betalingsmur).

 

Macron og den sorte baronen

Foto: Illustrasjon: HBO. Fra den franske serien Baron Noir

KRONIKK: Frankrikes president Emmanuel Macron trues – på flere fronter. Også fra helt uventet hold.

Med korona-viruset på hell i Frankrike er tiden nå inne for en ny politisk kurs for en Emmanuel Macron som nok en gang varslet om at han vil «gjenoppfinne seg selv.» Spørsmålet er hvilken. Flere muligheter ligger i skuffen, men målet er krystallklart: gjenvalg i 2022. Problemet er at presidentens popularitet er som en berg- og dal bane.

I krisetider pleier folket å samle seg bak sin leder, som dermed får et fastere grep om makten. Det skjedde ikke eller det gikk fort over under koronakrisen i Frankrike. Kanskje verre: det var statsminister Edouard Philippe som fikk all glansen, mens presidenten forble upopulær. Macron må helst ta et krafttak før sommeren er over for å gjenvinne tilliten.

Eneste lyspunkt er at opposisjonen ikke gjør det bedre. I 2017 ble Macron valgt mot venstre- og høyresiden og Marine le Pen. I 2022 kan han håpe på å bli gjenvalgt i fravær av noe annet.

Macron mister også støttespillere. Nylig tapte han absolutt flertall i nasjonalforsamlingen da 17 medlemmer fra hans parti «Republikken Fremad!» gikk ut og dannet en egen gruppe. Han har allerede skiftet ut i underkant av 20 ministre siden han ble president i mai 2017. Det blir vanskeligere å finne ferske fjes man kan stole på når en ny regjering skal på plass, trolig i begynnelsen av juli.

Republikken Fremad! ligger for øvrig an til slakt i kommunevalgets andre omgang 28. juni. Vinden må snu. Statsminister Philippe stiller til valg i Le Havre. Med et solid flertall der blir han vanskelig å omgå. Ryktene vil ha det til at han i tilfellet tap vil kunne byttes ut med en sosialist – eller en kvinne. Men det kan også hende at det bare blir mindre endringer. Ingen vet noe før oraklet, presidenten, har talt. Foreløpig tier han.

Norske TV-seere har kanskje fått med seg den franske serien «Den sorte baronen» som sendes på HBO og gir et svært realistisk bilde av kompleksiteten i fransk politikk. I tredje sesong antydes det et skrekkscenario for Macron, nemlig at en uventet kandidat med populistisk preg kaprer hele presidentvalget.

Vi er ikke der ennå i den virkelige verden. Men et slikt scenario fremstår ikke lenger som absolutt usannsynlig. Flere navn har allerede vært nevnt i forbindelse med valget i 2022, blant annet professoren Didier Raoult, mannen bak «Trumps korona-kur,» komikeren Jean-Marie Bigard eller den høyreradikale journalisten Eric Zemmour. Den siste på banen er filosofen Michel Onfray, som nylig stiftet det identitære tidsskriftet «Folkefronten».

Macron besøkte Raoult tidligere i vår i Marseille og har vært i telefonkontakt med Bigard og Zemmour, noe som setter mer fart i ryktene. Presidentens frykt er at et slikt «uidentifisert politisk objekt» (UPO) fratar ham gjenvalget mot Marine Le Pen. ­

Onfrays popularitet er ennå beskjeden. Zemmour sa nei til å lede valgkampen for høyresiden ved EU-valget i fjor, men kan endre mening når det gjelder et presidentvalg. En meningsmåling gjort av IFOP i begynnelsen av juni 2020 ga for øvrig Bigard 13 %. Interessant nok var 14% av velgerne som stemte på venstrepopulisten Jean-Luc Mélenchon i 2017 villige til å stemme på ham. Det var også tilfellet for 21% av velgerne som stemte på Marine le Pen og for 35% som støttet de gule vestenes demonstrasjoner. Så faren for at noen dukker opp som kandidat «mot systemet» kan ikke oversees.

Det vil heller ikke være første gang noe slikt skjer i fransk politikk. I februar 1965 kunngjorde komikeren Pierre Dac (alias André Isaac) at han stilte opp til det aller første presidentvalg under den nystiftede femte republikk. Etter måneder hvor han parodierte andre kandidater, ble han høflig oppfordret av rådgivere nær general de Gaulle til å trekke seg. Som tidligere motstandsmann som hadde fulgt de Gaulle til London i 1940 tok Pierre Dac anmodningen til etterretning.

I 1981 stilte også komikeren Coluche (alias Michel Colucci) til presidentvalget for å gjøre narr av fransk politikk. På rekordtid fikk han 16% i meningsmålingene. Etter press og trusler trakk også han seg fra valgkampen, blant annet for ikke å ødelegge seierssjansen for kandidaten for venstresiden François Mitterrand.

En meningsmåling foretatt av instituttet CEVIPOF i slutten av mars 2020 viste at antall sinte franskmenn økte fra 40 til 50 % under koronakrisen. Ingen politisk parti klarte å fange opp denne misnøyen. Den vil ikke gå ned når de sosiale konsekvensene av koronakrisen slår inn med full styrke over sommeren. Velgerne kunne derfor bli fristet av en ny, utradisjonell og antielitisk kandidat. Macron kom selv fra sidelinjen i 2017 for å slå alle kandidater fra etablerte partier på venstre- og høyresiden og Marine le Pens parti Nasjonal Samling.

Samtidig er terskelen for å delta i presidentvalget ganske høy. Blant annet må man ha 500 underskrifter fra landets folkevalgte. Dette kravet har hittil sørget for at ikke-profesjonelle politikere kunne lukes ut og at man unnslipper et scenario som i Italia med Beppe Grillo eller i Ukraina med Volodymyr Zelenskyj.

En ukonvensjonell kandidat ville ellers være en like stor trussel for venstre- og høyrepopulister som Mélenchon og Le Pen som for Macron. Mange velgere kvier seg for å stemme på Le Pen. Flere vil kanskje kunne gjøre det hvis en outsider danker ut Macron ved valgets første omgang. Men mindre et flertall som avskyr Marines le Pen bestemmer seg for å gjøre tabula rasa.

Fakta: Kommunevalget i Frankrike

  • Skjer i rundt 35.000 kommuner hvert sjette år
  • Én eller to omganger
  • 1. omgang i år ble hold 15. mars
  • 2. omgang skulle holdes 22. mars, men ble utsatt til 28. juni pga. koronakrisen

Fakta om presidentvalget i Frankrike

  • Skjer hvert femte år
  • Én eller to omganger
  • I 2017 vant Emmanuel Macron mot Marine le Pen
  • Neste presidentvalg kommer i april-mai 2022

26. juni 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knoop Rachline en kronikk i Transit Magasin om frykten for at en anti-system kandidat med populistisk preg kaprer presidentvalget i 2022.

Den tunge arven etter De Gaulle

KRONIKK: 18. juni 2020 er det 80 år siden general Charles de Gaulles holdt en appell til alle franskmenn om ikke å godta avtalen om våpenhvile med den tyske invasjonsmakten. Sammen med Jeanne d’Arc er han kanskje den viktigste figur i fransk historie. Begge symboliserer landets motstand mot ytre fiender og indre demoner. Det er kanskje derfor De Gaulle fremdeles har en så sentral plass i fransk politikk. Det er franskmennenes sjanse og utfordring. Kan de og bør de leve i generalens fotspor?

Charles de Gaulles overtok makten som statsminister i Frankrike 1. juni 1958 da borgerkrigen ulmet i Algerie og Frankrike var truet av militært statskupp. 8. januar 1959 ble han utnevnt til fransk president. Det varte i ti år.

28. april 1969 gikk han av etter å ha tapt en folkeavstemning om en styrkning av franske regioner og en svekkelse av senatet, som er overhuset i det franske parlamentet.

Husket ulikt av yngre og eldre franskmenn

Eldre franskmenn kjenner han for hans rolle under 2. verdenskrig, da han motsatte seg general Pétains overgivelse for nazistenes overmakt og ledet motstandskampen fra London. Man fikk beskjed om å slutte seg til ham for å kjempe krigen videre fra territoriene blant annet i Afrika som utgjorde den største delen av det franske imperiet på den tiden, før Frankrike skulle gjenerobres.

Yngre franskmenn husker ham heller som statslederen som stod imot kaoset som truet landet da Frankrike ble tatt av 1968-protestbølgen.

Ikke forgudet av alle

Ikke alle forguder de Gaulle. For venstresiden er han statslederen som kneblet kommunistene, behandlet fagforeninger røft og ikke verdsatte pressefriheten noe særlig.

For ytre høyre ga de Gaulle seg hen til amerikanerne, samtidig som han bannlyste «høyrepatrioter» som hadde vært nært involvert i Vichy-regimet fra fransk politikk, i stedet for å tilgi dem. For dem er han dessuten lederen som ga Algerie bort til separatister fra den nasjonale frigjøringsfront (FLN), selv etter at de tapte krigen mot den franske hæren. Mange franskmenn og algeriere som var imot Algeries selvstendighet ble da overlatt til seg selv.

For de mer liberale kreftene i Frankrike hindret de Gaulle at Det europeiske fellesskapet – som senere skulle bli til EU -, utviklet seg i overnasjonal retning på 1950- og 1960-tallet for eventuelt å kunne bli en stat. For dem skapte han også unødig avstand mellom Frankrike og NATO, noe som svekket Vesten, da landet ble trukket ut av Alliansens integrerte militærkommando i 1966.

Storhet og uavhengighet

Utenfor Frankrike er det lett å misforstå gaullismen, som sterkt forenklet er en godartet form for nasjonalisme. Gaullismen reduseres ikke minst ofte til utenrikspolitikken og til to begreper man gjerne ler litt av: storhet og uavhengighet. Det stemmer at de Gaulle var opptatt av at Frankrike skulle stå på egne ben og skulle behandles som stormakt. Han kom faktisk langt med det da han gjorde Frankrike til atommakt på 1960-tallet.

For ham betød storhet to ting. Den ene var at Frankrike var spesielt på grunn av sin historie, kultur og beliggenhet i og utenfor Europa. Det ga franskmenn en særstilling, men også et ansvar de måtte leve opp til som pådriver på den internasjonale scenen for å demme opp for supermaktenes dominans og gjøre verden litt mindre bipolær.

Gaullismens andre funksjon – en kollektiv terapi – er mindre kjent og ble omtalt av Philip G. Cerny i boken fra 1980 «The Politics of Grandeur: Ideological Aspects of de Gaulle’s Foreign Policy». Det blir ofte påpekt at generalens ambisjoner ikke matchet gjennomføringsevnen og at hans politikk var deklamatorisk. Amerikanerne og britene avviste blant annet et forslag som de Gaulle sendte til dem i 1958, der han foreslo at ansvaret for å beskytte den vestlige verden mot den sovjetiske trusselen skulle deles mellom de tre vestlige stormakter.

Et slikt syn overser imidlertid et viktig trekk ved gaullismen. Den var et plaster på såret. Etter 1945 gikk Frankrike gjennom en drastisk nedrangering fra global stormakt til regional aktør. De Gaulles skjønnmaling dempet skadene ved en slik overgang og ble brukt til å motarbeide en tendens til indre splittelse som oppstår når man sliter i motbakke over tid. Et ambisiøst prosjekt kunne samlet nasjonen og gjenskape samhold. De Gaulle var derfor like mye terapeut som han var soldat eller politiker.

Et moralsk kompass

Franskmennene lever med denne politiske arven. Ingen andre statsleder etterlot så dype fotspor i franskmennenes bevissthet som de Gaulle. Og det er kanskje for det beste for landet. De Gaulle er et moralsk kompass man kan vende seg til i turbulente tider.

Under de Gaulle var Frankrike et kulturelt homogent land som hadde lidd under krigen, men som nå var lyttet til internasjonalt og som hadde sterk økonomisk vekst og full sysselsetting. Det var et Frankrike som briljerte med sin musikk, litteratur og kunst. Mye av æren for en slik snuoperasjon kan tilskrives generalen, som ledet et Frankrike som var ambisiøst, uredd for verden og som oste av selvtillit.

Nostalgisk

På 1990- og 2000-tallet skapte overgangen til multikulturalisme og tilpasningen til et større og tettere EU og til globaliseringens krav, et mer heterogent og mindre likestilt Frankrike. Fransk kultur ble også mer utfordret utad. Samtidig gikk kvaliteten på franske statsledere kraftig ned. Som mange ganger før i sin historie ble landet rammet av en dyp identitetskrise. Den vedvarer. Mange har derfor utviklet et nostalgisk forhold til gaullismen.

Venstrepopulister fra partiet Det ukuelige Frankrike og deres leder Jean-Luc Mélenchon ser i de Gaulle mannen som tok opp kampen mot USAs politiske og økonomiske hegemoni, mens lederen for det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Samling Marine le Pen bruker de Gaulle for å omskrive fransk og egen historie. Den samme politiske familie, ytre høyre, som på 1960-tallet forsøkte å myrde de Gaulle fordi han gjorde Algeries uavhengighet mulig, hevder nå at Nasjonal Samling er det eneste partiet som ivaretar gaullismens arv.

Til og med president Macron roser gaullismen opp i skyene. Under koronakrisen inntok han en stil og en retorikk som knyttet ham nært til de Gaulle for å styrke sin autoritet – dette med varierende hell. Det er overraskende når man vet at Macron kommer fra den samme liberale fløy i fransk politikk som var de Gaulles bitre motstander på 1950- og 60-tallet.

Kan brukes som vikarierende motiv

Kan gaullismen ha blitt en tvangstrøye for franskmenn? Frankrike har tross alt blitt et annet samfunn i en annen verden. Å la seg inspirere av gaullismen er forståelig i visse situasjoner. Franskmenn har allerede en ideologisk ramme for å forstå hvordan debatten om behovet for mer nasjonal eller europeisk selvstendighet etter koronakrisen kan omsettes i reell politikk. Å ape etter gaullismen uten mål og mening er derimot kontraproduktivt og skummelt.

De Gaulle omtalte gaullismen som pragmatisme, og ikke ideologi. For populistene er det det motsatte. Koronakrisen styrker kritikken mot multilateralisme, liberalisme og EU og kommer på lengre sikt nasjonalistiske krefter i og utenfor Europa til gode. Det siste man trenger nå er at det også skjer i Frankrike ved at gaullismen brukes som vikarierende motiv for å fremme et mer ondartet nasjonalistisk program til presidentvalget i 2022.

18. juni 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om 80-års markeringen for Charles de Gaulles appell til franskmenn om ikke å godta våpenhvilen med den tyske okkupasjonsmakten og om gaullismens betydning i dagens Frankrike.

Sesongslutt for podkasten «Frankrike Forklart»

Det er allerede sesongslutt for podkasten «Frankrike Forklart» som jeg driver sammen med Kjerstin Aukrust fra UiO.

I løpet av dette semesteret – og til tross for koronakrisen -, har vi totalt hatt 16 episoder.

Du finner dem blant annet på vår egen side på Forskning.no.

 

Her er oversikten over episodene

Hva skjer i Frankrike i 2020? Med Tove Gravdal
Hva vil Macron med EU? Med Paal Frisvold
Hvordan påvirkes Frankrike av Brexit? Med Øivind Bratberg
Hvor viktig er årets kommunevalg i Frankrike? Med Raino Malnes
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra høyre. Med Mathilde Fasting
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra venstre. Med Roy Pedersen

Hvordan påvirket koronaviruset kommunevalget i Frankrike? Med Kjerstin Aukrust og Franck Orban
Hva vil Macron med NATO og EUs forsvar? Med Bjørn Olav Knutsen
Terror i Frankrike. Med Vibeke Knoop Rachline
Live fra Litteraturhuset – del 1. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
Live fra Litteraturhuset – del 2. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
President Macron og koronakrisen i Frankrike. Med Tone Magni Finstad Vestheim
Portforbud i Frankrike – gjenåpning neste? Med Vibeke Knoop Rachline fra Paris
Hvilken fremtid for den tysk-franske motoren i EU? Med Kate Hansen Bundt
Fransk streikehistorie – før og nå. Med Idar Helle
Hvem er Emmanuel Macron? Med Tone Magni Finstad Vestheim

Ingen fransk åpning for Frankrike

KRONIKK: Verden slakker på koronatiltakene, men ikke helt samtidig og ikke alltid like mye. Frankrike går svært forsiktig frem.

Landet har vært hardt rammet av koronaviruset. Det ble innført portforbud 17. mars, og gjenåpningen skal begynne 11. mai. Usikkerheten som har rådd til siste stund har skapt mer uro og skuffelse enn noe annet, og gjenåpningen er bare begynnelsen på en lang og skjør overgang til normalitet. Den kan stanse når som helst dersom smitten blusser opp igjen. Den vil dessuten ikke skape mer samhold. Forebyggingstiltakene vil gjelde regionalt, noe som vil splitte Frankrike i flere sektorer. Noen vil ha mer frihet enn andre. Det vil skape misunnelse og uro. Forstedene er allerede på bristepunktet.

Fransk økonomi er allerede skakkjørt. Veksten forventes å falle med minst 9% i år og gjelden overstiger 100% av BNP. Staten bruker titalls milliarder euro til støtte for bedrifter og arbeidstakere. Over 11 millioner er permittert. Arbeidsledigheten blir skyhøy fremover. De gode resultatene som regjeringen skrøt på seg for kun to måneder siden er borte og en sosial tsunami er på vei. Det vet president Macron. I likhet med Trump stiller han til gjenvalg, selv om det ikke er før i 2022. Koronaviruset binder hendene hans. Det samme opplevde eks-president Nicolas Sarkozy med finanskrisen i 2008, og han ble ikke gjenvalgt i 2012.

Macron er klar over at hans sjanser står og faller med hvor mange liv som reddes gjennom krisen. Portforbudet sies å ha reddet 60.000 så langt. Likevel får han sterk kritikk for måten han leder landet ut av pandemien. For å lykkes trenger han støtte fra både venstre og høyrekrefter, både nasjonalt og lokalt. Over 300 ordførere har gjort opprør mot for tidlig skolestart. Han rivaliserer til og med med sin egen statsminister, som fremstår som en bedre pedagog og en stødig mann i urolig farvann. Likevel vil han trolig bli ofret dersom Macron velger å endre kurs. Presidenten trenger et nytt navn, helst fra venstresiden.

Macrons valgprogram fra 2017 er skrinlagt. Farvel liberalisering, velkommen til mer statsgjeld og reformstans. Framover gjelder bare brannslukking. Macrons primæroppgave er å forhindre at landet synker i sosialt kaos. Hans utenrikspolitikk er også svekket. Han mener fortsatt at man må spille kollektivt, særlig innen EU. «Koronaviruset er Europas øyeblikk av sannhet,» sa han nylig til Financial Times. Men både EU-landene og EU-institusjonene feilet Covid-19-testen i utbruddsfasen. Senere bråvåknet de. Bilateralhjelpen fungerer nå bedre over landegrensene og EUs sentralbank forsøker bl.a. å gi trengende land et pusterom.

Macrons ønske om å bli EUs leder er skadeskutt, og Frankrike risikerer å havne sammen med søreuropeiske land med svakere økonomi. Det vil bety en dramatisk nedtur i en situasjon hvor rikere stater har nok ressurser til å reise seg fortere opp igjen og nekter å betale for andre. Kløften mellom nord og sør truer dermed EU på toppen av skillet mellom øst og vest. Et splittet EU med et svekket Frankrike blir ikke noe ideelt utgangspunkt i tilfellet en ny smittebølge.

18 mai 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knoop Rachlione en kronikk i europeiskpolitikk.no om hvordan Frankrike vil se ut i de månedene som kommer som følger av koronakrisen..

Frankrike Forklart : en ny podkast om fransk politikk og kultur

Franck Orban og Kjerstin Aukrust. Foto: Tom Egil Jensen, Institutt for journalistikk)

Frankrike Forklart er et podkastprosjekt som jeg startet med min kollega fra universitetet i Oslo Kjerstin Aukrust høsten 2019.

Etter en lang planleggingsfase og et kurs for å lære å lage podkast lanserte vi podkasten i slutten av januar 2020.

Etter én måned har vi produsert 5 episoder. Vi har også fått vår egen side på Forskning.no, der episodene legges ut hver uke. 15. mars ble også FF nevnt av Eirin Hurum i hennes artikkel om første omgangen av kommunevalget i Frankrike. Linken til vår episode med Raino Malnes ble gitt, noe som er veldig god reklame for oss.

Vår egen side på Forskning.no

Eirin Hurums artikkel i Aftenposten om kommunevalget i Frankrike

 

Hva vil Macron for EU med franske atomvåpen?

Kan debatten om atomvåpens rolle i EUs forsvar komme i gang? Illustrasjon: Colourbox.com

President Macron varslet nylig om muligheten for at Frankrike, som eneste militær atommakt i EU etter brexit, kan spille en større rolle i europeisk sikkerhet i fremtiden. Utspillet skapte mye uro i EU og NATO. Bør man avfeie hans perspektiver uten videre?

Dagens trusselbilde er komplisert for europeerne. De står ovenfor et Russland som utfordrer i og utenfor Europa og et USA som stiller flere betingelser enn tidligere for deres forsvar. Begge aktører tar ikke lenger ansvar for å dempe atomspenningen i Europa etter at de trakk seg av INF-avtalen i 2019. De står også på hver sin side av forhandlingsbordet i Iran-krisen etter at USA trakk seg ut av atomavtalen JCPOA i 2017. New Start utløper på sin side i februar 2021 og risikerer å ikke bli videreført. Det kan føre til et nytt våpenkappløp mellom atommaktene. Som Målfrid Braut-Hegghammer nylig påpekte kombinerer atomfaren en eskalering i konfliktnivået med Iran og Nord-Korea, økt press for atomspredning og frafallet av våpenkontroll.

Imens er europeerne overbevist om at de ikke kan forsvare seg alene. NATOs generalsekretær gjentok deres avhengighet til USA under årets sikkerhetskonferanse i München. Det hjalp heller ikke at president Macron kalte NATO «hjernedød» i fjor, selv om han var rett å advare mot følgene av en voksende strategisk kløft mellom USA og europeerne på den ene siden og mellom NATO-landene på den andre. På toppen av dette svekkes EU betraktelig av brexit. EU står igjen uten én av Unionens to atommakter med fast sete i FN og vetorett, samt reelle evner til å projisere styrker. Det haster dermed med å trygge europeernes sikkerhet.

En slik bekymring var synlig i talen som Frankrikes president holdt ved Den franske krigsskolen 7. februar. Han kom inn på et betent tema, nemlig hvilken rolle franske atomvåpen kan spille for EUs forsvar fremover. Tidspunktet var ikke tilfeldig. Talen fant sted bare én uke etter brexit, fire dager før 60-års markering for Frankrikes stilling som atommakt og én uke før konferansen i München. Stedet var heller ikke tilfeldig. Valget av krigsskolen indikerte at Macron – i tråd med den femte republikks grunnlov-, stod fram som landets forsvarssjef i tillegg til å være landets president, dette for å legge fram Frankrikes strategiske visjon. Etter brexit er Frankrike EUs eneste militærmakt med rundt 300 kjernefysiske stridshoder og reelle projiseringsevner. Franskmennenes atomkapasitet er primært avskrekkende og inngår i en defensiv strategi som skal hindre ethvert angrep mot Frankrike med konvensjonelle eller ikke-konvensjonelle våpen.

Frankrike inngikk igjen NATOs integrerte kommandostruktur i 2009 etter å ha vært borte i 43 år, men står fremdeles utenfor NATOs kjernefysiske planleggingsgruppe (NPG). Landet ønsker ikke å koordinere sin atomavskrekking med NATOs to andre atommakter Storbritannia og USA. Et slikt valg kritiseres ofte for å være usolidarisk, men bidrar til å gjøre det vanskelig for eksterne fiender å vite hvordan et angrep mot et NATO-land vil kunne besvares fra fransk side. Fransk atomavskrekking styrker Europas sikkerhet. Ottawa-erklæringen, som ble undertegnet av Det nordatlantiske rådet i juni 1974, påpekte i sin tid at franske og britiske atomvåpen bidro til Alliansens globale avskrekking.

Franskmenn fikk A- og H-bomben for 50 år siden av flere grunner. Man ville først og fremst gjøre Frankrike mer selvstendig fra supermaktene etter blandede erfaringer i Indokina, Suez og Algerie. Videre ønsket man å øke landets internasjonale tyngde etter svekkelsen som fulgte 2. verdenskrig. Atomvåpen var en sikker vinner. Den sikret en særstilling under hele den kalde krigen. Til slutt tvilte Paris på at USA ville komme europeerne til unnsetning i tilfellet storkrig mot Sovjetunionen. Før de Gaulle kom tilbake til makten i 1958 var man innstilt på å få A-bomben sammen med andre europeere. Etter 1958 ble en nasjonal satsing prioritert.

Disse grunnene har ikke blitt mindre relevante i våre dager. Atomvåpen gir strategisk selvstendighet og diplomatisk tyngde ovenfor tyngre aktører, samtidig som den gir en siste sikkerhetsgaranti i en tid preget av økt fare for spredning og bruk av disse. Macron tok dette ubehagelige tema opp på krigsskolen og oppfordret til at man ikke feier under teppet debatten om atomvåpens betydning. Han forsøkte samtidig å fylle et maktvakuum i Europa som følge av det forverrede forholdet mellom europeere og amerikanere, fraværet av et tysk lederskap i EU og britenes marginalisering etter brexit. I 2017 ønsket han å spille en lederrolle i EU da han overtok Elysée-palasset og holdt en lang og visjonær tale om EUs gjenfødelse ved Sorbonne-universitetet. Til tross for mye motbakke på hjemmebane og like mye motvind i EU-systemet har han ikke gitt opp ennå. Og sikkerhetsdebatten er av mer avgjørende betydning enn noen gang.

I likhet med tidligere franske presidenter forsvarte Macron ideen om at EU må ha mer tyngde for å eksistere i en multipolær verden. Franskmennenes gamle drøm om «Power Europe» lever fortsatt. I franske øyne kan den ikke bli til uten at EU blir en strategisk aktør og uten at Frankrike spiller en sentral rolle. Talen skrev seg også inn i debatten om USAs og Russlands plass i en ny europeisk sikkerhetsarkitektur som må komme på plass. Macron mener at den ikke kan bygges uten eller mot Russland, selv om dialogen med russerne ikke må medføre uakseptable kompromisser. Utspillet om franske atomvåpen kan altså ikke sees frakoblet fra forsøk på forsiktig tilnærming til Russland. Det betyr ikke at man skifter allianse. Macrons russiske fokus minner heller om klassiske franske presidenters forsøk på å balansere mellom øst og vest.

Macron anerkjente den positive utviklingen i EUs forsvarssamarbeid som har funnet sted siden 2017. Oppgraderingen av EUs militære kapasitet forutsetter at EU-landene ikke skjærer ned i forsvarsbudsjettet fremover. En reduksjon av investeringsnivået vil svekke deres troverdighet ovenfor USA. Den vil også hindre at EU blir en strategisk aktør. Han ønsket i den forstand å vise Frankrikes tilslutning til en slik visjon ved å tilby EU-landene å delta i en strategisk dialog om hvilken rolle franske atomvåpen kan ha fremover. Disse er ikke nedprioritert, tvert imot. 37 milliarder euro planlegges brukt på kjernefysisk avskrekking mellom 2019 og 2025.

Landene som er interessert i en slik dialog vil også kunne inviteres til å delta i øvelser med franske atomstyrker. Slikt håper man å skape en strategisk kultur mellom europeerne. Hva er nytt? Ideen om å dele eller utvide den franske atomparaplyen er en gjenganger. Første gang var under president Mitterrand tidlig på 1990-tallet. Han slo blant annet fast at europeerne raskt måtte få på plass en kjernefysisk doktrine. Den dukket opp igjen under president Chirac i 1995-96 i forbindelse med en siste runde med kjernefysiske prøvesprengninger i Stillehavet. Der snakket man om muligheten for økt koordinering med andre europeiske land (dissuasion concertée). Forsvarets hvitbok fra 1994 slo på si side fast at en strategisk autonomi for EU neppe var aktuelt uten kjernefysisk kapasitet.

Macrons forslag fra februar 2020 betyr ikke at Frankrike nå går inn for at EU skal få atomvåpen eller for at Frankrike erstatter USAs atomgaranti. Det betyr heller ikke at andre land vil ha noe å si om når, hvor eller hvordan franske atomvåpen skal brukes. Derimot kan Paris i større grad enn før vurdere at et angrep mot et EU-land vil få fatale følger for Frankrike, og vil reagere deretter. Det kan også være et klarere signal om at man er villig til å kommunisere bedre med andre europeiske land om mål og tidspunkt for bruk av atomvåpen. Inntil videre kan franske atomvåpen likevel anses som et nasjonalt supplement til NATOs atomparaply. I fremtiden kan de få et klarere europeisk og EU fokus.

Macron vil at EU-landene tenker mer på sin egen og Unionens sikkerhet, noe som innebærer at man ikke feier en nødvendig debatt om betydningen av atomvåpen for europeerne under teppet. Det hindrer ikke at man prioriterer kjernefysisk nedrustning gjennom multilateralisme og at europeerne streber etter å imøtekomme USAs krav om økt byrdefordeling i Alliansen, slik at en europeisk søyle i NATO kan bli en realitet på sikt. NATO avviste Macrons forslag. En innvending er at franskmenn kan gå tilbake til NATOs NPG hvis de vil styrke den europeiske atomparaplyen. I kulissene har tyskerne, polakkene og balterne vist interesse for dialogen om franske atomvåpen. Den kan også være aktuell for EU-landene som ikke er med i NATO og står uten atombeskyttelse. En slik dialog trenger i utgangspunktet ikke finne sted kun i EU-ramme. Det vil gjøre det lettere for britene å være med. Man kunne også oppgradere den bilaterale Lancaster House-traktaten undertegnet av Cameron og Sarkozy i november 2010.

Macron spør om det er lurt for europeerne å putte alle egg i samme kurv i disse usikre dager. Igjen kan diagnosen være god uten at svaret blir tilfredsstillende. Men man kunne i alle fall studere hans forslag nærmere i stedet for å snu ryggen til det med en gang.

7. mars 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i europeiskpolitikk.no om Macrons tale fra 7. februar 2020 ved den franske krigsskolen, som omhandlet hvilken rolle franske atomvåpen kan komme til å spille for europeisk sikkerhet i fremtiden. Denne kronikken er en lengre versjon av en kronikk i Aftenposten 6. mars 2020. 


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Hva vil Macron med franske atomvåpen?

Kan europeerne la være med å tenke på egen sikkerhet? Trolig ikke. Illustrasjon: Coulourbox.com

KRONIKK: 7. februar varslet president Macron i en tale til den franske krigsskolen at Frankrike som militær atommakt kan komme til å spille en viktigere rolle i europeisk sikkerhet i fremtiden.

Tidspunktet var ikke tilfeldig: én uke etter brexit, fire dager før 60-årsmarkeringen for Frankrikes stilling som atommakt og én uke før sikkerhetskonferansen i München.

Stedet var heller ikke tilfeldig. Valget av krigsskolen indikerte at Macron sto frem som landets forsvarssjef.

Etter brexit er Frankrike EUs eneste militærmakt med i underkant av 300 kjernefysiske stridshoder. Landet deltar i Natos integrerte kommandostruktur, men står utenfor Natos kjernefysiske planleggingsgruppe. Det gjør det vanskeligere å vite hvordan et angrep mot et NATO-land ville besvares fra fransk side.

Macron forsøkte å fylle et maktvakuum i Europa som følge av det forverrede forholdet mellom europeerne og USA, fraværet av tysk lederskap i EU og britenes marginalisering etter brexit.

Han forsvarte ideen om at EU må bli en strategisk aktør i en multipolar verden, og at Frankrike er villig til å spille en sentral rolle i det.

Dette utspillet skriver seg inn i debatten om USAs og Russlands plass i en europeisk sikkerhetsarkitektur som må komme på plass. Det kan derfor ikke sees frakoblet fra franske forsøk på forsiktig tilnærming til Russland.

Macron påpekte en positiv trend i EUs forsvarssamarbeid siden 2017. Lavere investeringsnivå vil redusere europeernes betydning for USA og hindre at EU blir en strategisk aktør. Macron viste Frankrikes engasjement for et slikt prosjekt ved å tilby EU-landene å delta i en strategisk dialog om hvilken rolle franske atomvåpen kan ha fremover.

Man inviteres også til å delta i øvelser med franske atomstyrker. Slikt vil man styrke den strategiske kulturen mellom europeerne.

Det betyr ikke at EU får atomvåpen, eller at Frankrike erstatter USAs atomgaranti. Heller ikke at andre vil ha noe å si om når, hvor eller hvordan franske atomvåpen brukes. Derimot kan Paris i større grad tenke at et angrep mot et EU-land vil kunne få fatale følger for Frankrike. Man kan også kommunisere bedre om mål og tidspunkt for bruk av atomvåpen.

Så langt er franske atomvåpen et nasjonalt supplement til Natos atomparaply. I fremtiden kan de få et klarere europeisk fokus.

Macron vil at EU-landene tenker mer på egen sikkerhet, noe som innebærer en ny debatt om atomvåpen. Det hindrer ikke at man fortsetter å prioritere kjernefysisk nedrustning globalt og at europeerne oppfyller USAs krav om økt byrdefordeling i Alliansen, slik at en europeisk søyle i Nato kan bli en realitet.

Tyskerne, polakkene og balterne viste interesse for en slik dialog om franske atomvåpen. Det kan også være aktuelt for EU-landene som ikke er med i Nato.

Macron spør om det er lurt å putte alle egg i samme kurv. Man kunne kanskje studere hans forslag nærmere i stedet for å snu ryggen til det med en gang.

6. mars 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om Macrons tale fra 7. februar 2020, som omhandlet hvilken rolle franske atomvåpen vil ha for europeisk sikkerhet i fremtiden.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Om pensjonsreformen i Frankrike til Fagbladet

I slutten av januar ble jeg intervjuet av Fagbladet i forbindelse med pensjonsreformen i Frankrike. Veldig gøy å ha tid og plass til å kunne utdype et slikt viktig tema. Enda morsommere at dette finner sted i et fagblad som er opptatt av arbeidslivet.

Frankrikes viktigste reform på 50 år drøftes om dagen og skaper splid. Illustrasjon: Colourbox.com

Franske ansatte streiker mot regjeringens pensjonsreform

Franskmenn har lange tradisjoner for å ta til gatene for å protestere mot makta. I Norge blir det sjelden mer enn verbal småknuffing. Nå er Frankrike igjen lammet av storstreik.

Tog står, havner er blokkert og søppel flyter. Det er førjulstid i Paris og krisestemning over store deler av landet. Folk kommer seg ikke på
jobb, skoler må stenge og brannvesenet streiker. Det gjør også advokater, leger, ballettdansere og mange andre. Handelsstanden rapporterer om mer enn halvert omsetning i desember, hotellene i den franske hovedstaden lokker med ledige rom til spottpriser i det som normalt ville vært høysesong, og restaurantgjestene avbestiller førjulskosen. Franske fagforeninger er kjent for å streike ofte og mye – men denne streiken er den lengste siden mai 1968.

HVORFOR STREIKER DE?

Årsaken til streiken er den franske regjeringens foreslåtte pensjonsreformer. President Emmanuel Macron ønsker å effektivisere pensjonssystemene som i dag består av 42 separate deler. Fagforeningene frykter de omfattende endringene som for mange vil bety en forverring av pensjonsvilkårene. I dag kan de aller fleste franskmenn pensjonere seg når de er 62 år. Etter reformen skal de fortsatt kunne gjøre det, men de vil bli trukket i pensjonspenger for det. For å få fulle pensjonsrettigheter vil de måtte arbeide frem til 64 år. – Dette kan virke paradoksalt i et land som Norge hvor man jobber lenger uten å brøle noe særlig om det, sier førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban.

MOT FOLK FLEST

Det er ikke bare økt pensjonsalder det er misnøye med. En annen grunn er overgangen til et poengbasert opptjeningssystem som vil gå over flere år. – Det skal også sies at en viktig baktanke med denne reformprosessen har vært å nasjonalisere pensjonssystemet ved å overføre ansvaret for organiseringen av pensjonsregimene, særlig de private med overskudd, fra fagforeningene til staten, sier Franck Orban. De streikende demonstrerer også mot en dreining i samfunnet som gjør at mesteparten av innstrammingstiltakene bæres av arbeidstakere, og ikke av kapitalen.

MANGLER ET TREPARTSSYSTEM

Det er ikke uten grunn av franskmenn omtales som «verdensmestere i streik». Helt siden den franske revolusjonen i 1789 har de strømmet ut i gatene for å vise sin motvilje mot maktapparatet. Dette står i kontrast til Norge hvor det sjelden er mer enn verbal småknuffing. I Norge er det et system hvor fagforeninger, bedrifter og staten snakker sammen og prøver å komme til en felles enighet basert på kompromiss, det såkalte trepartssamarbeidet. Og mens partene i det norske arbeidslivet setter seg til forhandlingsbordet når nye reformer er på trappene, har de ingen slik tradisjon i Frankrike. Her markerer de heller styrke ved å streike før forhandlingene settes i gang. – Trepartssamarbeid er noe som savnes dypt i fransk sammenheng. Men det betyr ikke at det ikke finnes, sier Orban. Han sier at pensjonsregimene er organisert rundt fire ulike modeller. En av dem (i privat sektor) har elementer av trepartssamarbeid i seg. Andre prioriterer heller en topartsløsning eller et selvstyresystem hvor statsansatte er innlemmet i det offentlige pensjonssystemet og hvor staten står sterkest.

ALLE ER INVOLVERT

Sammenlignet med Norge er fagbevegelsen i Frankrike liten. Mens rundt halvparten av norske arbeidstakere er medlemmer i en fagforening, er det bare én av ti franskmenn som har fagforeningsmedlemskap. Men til tross for lav organisasjonsgrad og store ulemper for folk flest, har de omfattende streikene, «les Grèves», stor støtte i befolkningen. En meningsmåling fra avisen Liberation viste i forkant av generalstreiken en støtte på 87 prosent i befolkningen. Nyere meningsmålinger viser at støtten til streikene fortsatt er sterk. Pensjonsreformen gjelder alle franskmenn, enten de er i jobb, skal komme i jobb, skal pensjonere seg eller har pensjonerte foreldre som de kanskje må hjelpe på grunn av for lav pensjon. – Alle føler seg dermed potensielt involverte eller rammet av en omlegging hvor de vil kunne ha noe å tape. Derfor vedvarer støtten til streikene, mener Franck Orban.

GAMBLER PÅ AT FOLK ER LEI AV STREIK

Regjeringen har vært uklar på hva som var målet med reformen. Over tid har det vokst en økende mistanke om at reformlysten ikke skyldtes et ønske om å forenkle og reformere, men heller å bygge ned omfanget av pensjonsytelser for å bedre budsjettunderskuddet. – Macron og regjeringen har gamblet på at franskmennene var lei av streik og lammelse. Frankrike har levd i sosial ustabilitet siden de gule vestenes bevegelse begynte høsten 2018. Støtten til protestbevegelsen har gått noe ned siden nyttår, og fagforeningene virker mer splittet om den videre veien, sier Franck Orban.

AMBISJONEN KLAR FRA BEGYNNELSEN AV

Politisk bidrar streiken til å øke avstanden mellom franskmenn flest og landets myndigheter. Den forverrer inntrykket av at Macron og Philippe-regjeringen vil bygge ned det som er igjen av den franske velferdsstaten til fordel for de mer velstilte. Likevel er det i utgangspunktet enighet om at en pensjonsreform må på plass. – Lykkes de, vil Macron/Philippe klare det flere tidligere regjeringer mislyktes med i løpet av de siste tretti årene, sier Orban. Skulle derimot det nye lovforslaget skrinlegges, vil det føre til at statsministeren må gå i første omgang og bildet av Macron som en reformorientert president vil være ødelagt. – Derfor er det mest sannsynlige utfallet at teksten blir vedtatt med betydelige endringer, sier Orban.

INGEBORG VIGERUST RANGUL

Publisert i FAGBLADET 2/20 

Ny podkast: Frankrike Forklart

I denne podkasten inviterer Kjerstin Aukrust og Franck Orban kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur.

Frankrike Forklart er et samarbeid mellom ILOS (Kjerstin Aukrust, Universitetet i Oslo) og AreaS (Franck Orban, Høgskolen i Østfold).

Episodene er lagt ut på bl. a. Apple og Spotify.

Følg oss også på Facebook @Frankrikeforklart og på Twitter, der du kan stille spørsmål, ønske deg temaer og finne tipsene (bok, film, podkast, osv..) som våre gjester deler med oss hver gang.

 

 

Kan Weimartriangelen bli EUs nye ryggrad?

Hvordan vil maktbalansen i EU endres som følge av Brexit? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: President Macrons statsbesøk til Polen 3.-5- februar var en forventet og logisk følge av Brexit. Med britene ute av Unionen flyttes EUs tyngdepunkt østover. En høyere grad av samhandling mellom tre nøkkelland i EUs sørlige, sentrale og østlige region, dvs. Frankrike, Tyskland og Polen kan utgjøre EUs nye ryggrad i fremtiden. En gammel idé fra tidlig på 1990-tallet graves dermed opp: Weimartriangelen. Tidligere har den ikke munnet ut i noe konkrete. Kan dette endres?

Historien om Weimartriangelen preges av geopolitiske omveltninger. Den første kom i 1989-91 med blokkavviklingen, Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsning. Disse hendelser åpnet for at EU kunne utvikle seg fra å være et hovedsakelig økonomisk vesteuropeisk forbund rettet mot østblokken til å bli et integrert politisk prosjekt for å gjenforene Øst- og Vest-Europa og for å gjøre EU til en global aktør i en verden preget av nye handelsblokker.

Den 28. august 1991 inviterte daværende Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher sine kolleger fra Frankrike og Tyskland – Roland Dumas og Krzysztof Skubiszewski – til uformelle samtaler i Weimar, Thüringen. Dagen etter undertegnet de tre mennene en «Felles erklæring for Europas fremtid» og grunnla Weimartriangelen som et forum for konsultasjon mellom de tre regjeringene. Frankrikes deltagelse i disse samtalene skulle gjøre forsoningsprosessen mellom tyskere og polakker – etter fransk-tysk etterkrigsmodell – lettere.

Triangelen ble bedre kjent etter at statslederne i de tre landene fattet mer interesse for den. Fra 1991 ble det holdt trilaterale møter på utenriksministernivå, forsvarsministernivå, EU-ministernivå og statsledernivå. Med EU-utvidelsen til 10 nye land i 2004, så to nye land i 2007, beveget EUs tyngdepunkt de facto seg mer østover. Denne hendelsen fortjener i seg selv å bli beskrevet som en ny geopolitisk omveltning i Europas moderne historie. Mange tenkte da at det tradisjonsrike fransk-tyske paret ikke lenger ville være i stand til alene å kunne styre et EU med opp til tretti medlemmer, hvorav et stort antall kom øst for det tidligere jernteppet.

Gitt størrelse og demografi ble Polen trukket inn som det tysk-franske parets opplagte forlengede arm østover. Man håpet bl.a. på at Weimartriangelen ville bli EUS nye ryggrad etter at øst og vest ble forent. Etter en dvaleperiode på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet kom triangelen igjen på dagsorden i juni 2016 gjennom en erklæring hvor EU-ministrene fra de tre landede slo fast at triangelen i det 21. århundre skulle skape mer samhold og solidaritet i Unionen.

Det har alltid vært myter om hvilke unioner som finnes eller ikke finnes i Europa. Forestillingen om et latinsk Europa har levd lenge. De fire søreuropeiske og latinske landene Frankrike, Spania, Italia og Portugal – hvor tyskerne tilføyde Hellas under diskusjonen om hvem som skulle kvalifisere seg til eurosonen før 1999 og kalte de fem landene Club Med – forventes å stå sammen mot et idealisert nordeuropeisk og germansk inspirert Europa. I virkeligheten opptrer de som regel så ulikt at man knapt kan se noe felles trekk mellom dem. Det gjelder også myten om et tysk Europa.

Myten om en eventuell ny akse mellom Paris, Berlin og Moskva har også levd lenge i USA-kritiske kretser fra Paris til Vladivostok. Et USA-dominert euroatlantisk Europa skulle erstattes med et rent paneuropeisk arkitektur som ville inkludere Russland. Konturene av en slik kunne sees under Irak-krisen høst 2002, da Tyskland, Frankrike og Russland prøvde å hindre at USA fikk fullmakt i FN for å velte Saddam Hussein-regimet. Men en slik trio ble aldri noe alternativ til Washington pga. Russlands veksling mellom øst og vest, og europeernes handlingslammelse om å ta tak i egen sikkerhet foruten USAs bruk av NATO som oppdemmingsverktøy mot Moskva.

Samarbeidet kalt Visegrad-landene kan også gi inntrykket at Ungarn, Polen, Den tsjekkiske republikk og Slovakia står samlet i EU. Det kan av og til være tilfellet. Men virkeligheten er mer komplisert. Disse landene opptrer samlet når dette passer dem og hver for seg når nasjonale interesser divergerer. Derfor pleier slike allianser eller unioner ikke til å vare over lengre tid.

Det samme kan sies om Weimartriangelen. Man vil gjerne skape inntrykket av at det skjer noe substansielt mellom Frankrike, Tyskland og Polen, men det forblir ofte kun demagogisk eller begrenset til mindre viktige saker, av flere grunner. Først må vi huske at Tyskland og Frankrike forholdte seg ulikt til EU-utvidelsen østover. Tyskerne ønsket en rask prosess for å få goodwill overfor østeuropeerne, sikre sin egen østgrense og gjenskape sin innflytelsessfære i Sentral-Europa. Det ga dem et momentum som franskmenn aldri tok igjen eller klarte å balansere, selv om man forsøkte å komme mer inn i Øst- og Sentra-Europa eller utforsket mer sydlige allianser rundt Middelhavet.

Paris ønsket på sin side at østutvidelsen ikke skulle skade fordypningen, men måtte etter hvert leve med at utvidelsen kom for tidlig, gikk for fort og truet EUs indre og ytre stabilitet. Dagens debatt om Frankrikes motstand mot diskusjoner om EU-medlemskap med Nord-Makedonia og Albania vitner om at slikt hensyn fortsatt veier tungt.

I 2004 kom for øvrig den første østutvidelsen kun ett år etter en alvorlig diplomatisk krise hvor kommende EU-medlemmer fra sentral-Europa som Ungarn, Polen og Den tsjekkiske republikk støttet USAs president George W. Bushs invasjon av Irak, mens Frankrike, Belgia og Tyskland – ifølge Donald Rumsfelds berømte formulering, «Old Europe« – stod hardt imot. President Chirac ble rasende mot disse kandidatlandene og nærmest kalte dem forrædere.

Spenningen mellom Paris og Warszawa varte over tid. De to hovedstedene forstod hverandre ofte ikke og kranglet om flere saker fra europeisk sikkerhet- og forsvar, landbruk, migrasjon til arbeidsinnvandring. I oktober 2018 anklaget president Macron den polske regjeringen for å sabotere EUs beslutningsprosess og for å undergrave Polen som rettsstat. Polske myndigheter ble også irritert over Macrons uttalelse om et EU i to hastigheter, mens de samtidig omfavnet Viktor Orbáns illiberale modell.

Til sammenligning har Tysklands forhold til Polen vært vekslende. Forbundskansleren Merkel har vært moderat i sin kritikk av polakkene. Hun har også vært en trofast støttespiller for Donald Tusk til han gikk av som president for Det europeiske råd i november 2019. I kritiske EU-saker havner Tyskland likevel som regel på fransk side, mens Polen gang på gang fant en felles tysk-fransk front mot seg. For å oppsummere har det tysk-franske forholdet ikke vært strålende de siste årene, samtidig som det tysk-polske forholdet har blitt kjøligere og forholdet mellom Paris og Warszawa har trengt seriøs pleie.

Brexit er det nye geopolitiske jordskjelv som stokker om kortene og oppfordrer til mer kompromissvilje og samarbeid. EUs tyngdepunkt flyttes denne gangen definitivt østover. Som følge av dette blir Polen EUs femte størst land med tanke på befolkning og sjette størst økonomisk. Det har ikke gått Polens president Andrzej Duda hus forbi. Under pressekonferansen med Macron som kronet statsbesøket i februar kom han med en klar beskjed til hele EU: «(..) Britenes avgang starter et nytt kapittel. Det er en ny tid som begynner. Rollene må fordeles på nytt. Den europeiske arkitekturen må forandres. Spørsmålet er hvordan dette kan gjøres på best mulig måte for våre innbyggere og våre land.»

Men å oppnå en slik anerkjennelse fra andre EU-land vil kreve en god dose tålmodighet og betydelige konsesjoner fra polsk side.

Macron innledet på sin side en sjarmoffensiv for å reparere det skadede forholdet til Polen. Før han kom dit insisterte Elysée-palasset på at ingenting av betydning kunne gjøres i EU uten Polen. I Warszawa la den franske presidenten ikke skjul på at statsbesøket var et taktskifte i forholdet mellom de to landene og en pekepinn på hvilken rolle Frankrike og Polen kan spille sammen i EU i framtiden. En slik glød kan ikke gjøre noe annet enn å glede tyskerne, men kun til en viss grad, dvs. så lenge dette ikke truer deres privilegerte forhold til polakkene. De ser primært på seg selv som det unnværlige bindeleddet mellom de to andre landene.

Vedvarer velviljen mellom de tre landene, kan man ikke utelukke at Weimartriangelen kommer ut av dvaletilstanden og blir toneangivende. Om den bør bli EUs ryggrad i framtiden kan diskuteres. EU-landene ser seg ikke nødvendigvis tjent med at det gamle franske-tysk duovirat byttes ut med et fransk-polsk-tysk triumvirat. De tre store vil uansett måtte bygge opp koalisjoner med alle andre land – store og små -, for å gjennomslag for sine prioriteringer.

Det ligger også flere skjær i sjøen mellom de tre store. Noen er strukturelle. De tre har ulike geostrategiske interesser som følge av demografi, geografisk beliggenhet og historie. Det gjør at de ikke tolker bl.a. EUs naboskapspolitikk og sikkerhetspolitikk likt. Det så man bl.a. under Ukraina-krisen i 2014, da de tre regjeringen forsøkte å stå samlet ovenfor Russland, uten å lykkes helt med det. Et dypere fransk-tysk-polsk samarbeid på sikt er ikke minst avhengig av at Polen blir en del av EUs indre kjerne, dvs. først og fremst eurosonen.

Andre skjær er mer konjunkturpreget. Macrons tilnærming til Putin og passiv-aggressive linje ovenfor Donald Trump og NATO bekymrer tyskerne og irriterer polakkene like mye som franskmenn kan være rasende på Polens anti-klimapolitikk, deres systematiske kritikk av Moskva og deres vekslende diskurs om behovet for et selvstendig forsvar for EU, noe som illustreres gjennom innkjøpet av 32 amerikanske F-35A kampfly i slutten av januar. Tyskland megler gjerne mellom de to andre landene, men kan ikke utøve noe reelt lederskap i EU så lenge Merkel sitter som kansler.

Slike gnisninger tyder på at er et stykke igjen før de tre landene konvergerer i en felles visjon. Skal Weimartriangelen virkeliggjøres, kan Konferansen om Europas framtid, som begynner i 2020 og vil vare i to år, være en passende anledning for at europeerne legger brexit definitivt bak seg og ser framover.

10. februar 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i europeiskpolitikk.no om maktkonstellasjonen i EU etter Brexit og om muligheten for økt koordinering mellom Frankrike, Tyskland og Polen i framtiden gjennom Weimartriangelen.

Macrons veddemål om NATOs fremtid

Macron rystet NATO før Alliansens 70-års jubileum. Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: NATO-toppmøtet 3. og 4. desember skulle bli en ellevill feiring av Alliansens 70 års-jubileum. I stedet vil feststemningen rammes av kritikken som kom til uttrykk i november da den franske presidenten Emmanuel Macron i The Economist beskrev NATOs tilstand som «hjernedød». Et ureflektert og farlig utspill, ble det sagt fra flere hold. Men Macrons diagnose fortjener kanskje mer positiv oppmerksomhet hvis man vil at NATO skal ha en fremtid.

De aller fleste norske og utenlandske medier distanserte seg fra Macrons utsagn og fremstilte det som en overdrevet kritikk av dagens NATO. Måten å gjøre det på var kanskje klønete. Men ordvalget var ikke tilfeldig. Utrykket «hjernedød» siktet mot hodet, og ikke kroppen. Macron reiser ikke tvil om medlemmenes militære samarbeidsevne. Denne evnen har tvert imot blitt styrket i senere tid. Og franskmenn er de siste som vil klage over dette. De bidrar tungt til ulike NATOs militære operasjoner og tok sin fulle plass igjen i alliansen etter at de kom tilbake i de integrerte militære strukturer i 2009.

Det Macron tar opp er mer av politisk art. Konsensuspolitikken som NATO bygger på svekkes når medlemsland bevisst ser bort fra artikkel 4, som forutsetter en åpen dialog og et aktivt samarbeid i Alliansen. USA bestemte å trekke sine styrker ut av Syria uten å koordinere med sine NATO-allierte og sviktet i tillegg kurderne – dvs. Vestens beste allierte i kampen mot IS. Tyrkia bestemte parallelt unilateralt å krysse Syria-grensen for å kvele kurdernes ambisjon om nasjonalstat. Macron påpekte en trend der interessemotsetninger mellom NATO-land øker.

I dag kan enkelte staters unilaterale valg faktisk trekke andre land i kriger som ingen vil ha. Ordbruken må ha falt ganske tungt for brystet til en Macron som i to og halvt år prøvde å sjarmere Trump. Men denne taktikken ble mislykket og diskursen er nå byttet ut med en mer konfronterende linje.

Utspillet er ment til å ryste. Det er naivt å tro at svekkelsen av artikkel 4 ikke vil få følger for selveste artikkel 5 om gjensidig garanti. For å kunne dø for hverandre må suverene stater som utgjør NATO-felleskapet – og innbyggerne som står bak – dele verdier og interesser. Kun da er det ultimate offer akseptabelt for alle. Derfor kan ikke NATO bare reduseres til å bli et lukrativt våpenmarked eller et legitimeringsverktøy som kan brukes etter behov.

Verdispriket – hvis det fortsetter – vil kunne føre til at noen en dag ikke tar ansvar hvis det skjer et angrep mot et annet NATO-land. Det ville være alvorlig nok hvis det skjer med et lite NATO-land. Tenk på om det skulle skje med et USA som den siste tiden flere ganger har kalt Alliansen for «avleggs»?

Historien mellom amerikanere og europeere preges av flere opp- og nedturer. Vi er evig takknemlige for at USA kom Europa til unnsetning ved to anledninger i det 20. århundret. Vi bør heller ikke glemme at det samme USA forduftet etter 1. verdenskrig og lot Folkeforbundet rase sammen.

Macron forteller en ubehagelig sannhet. Europeerne må slutte å tro blindt på at USA alltid vil stå ved deres side. Det geostrategiske skiftet som gjør at USA ser mer mot Stillehavet og Kina enn mot Eurasia startet ikke med Trump, men med Obama-administrasjonen. En slik trend vil fortsette hvis Trump gjenvelges, selv om den «dype staten» står imot. Ingenting tyder på at den vil snu med hans etterkommere.

Derfor må europeerne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Det betyr at EUs militærmakt må bygges opp for å forsvare egne borgere og egne strategiske og økonomiske interesser i en verden preget av økende blokkrivalisering. Det er primært europeernes selvpåførte avmakt og aversjon mot enhver form for strategisk tenkning Macron retter sin kritikk mot.

Under Forumet for freden som ble holdt i Paris 12. november erkjente Macron at hans utsagn kunne provosere. Han gjentok i substans det samme under møtet med Stoltenberg 28. november. Står han alene? Det kan se slik ut ved første blikk. NATOs generalsekretær var raskt ute med å beklage at Macron kaster bensin på bålet i stedet for å bidra aktivt til dialogen i Alliansen. Norske myndigheter nikket. Sett fra et norsk standpunkt og fra norsk geografi er det lett forståelig. NATOs østeuropeiske land var like kritiske og frykter fortsatt russisk ekspansjon.

Tyskerne deler langt på vei franskmennenes syn, men er bundet av egen historie når det gjelder forholdet til USA. 19 november sa den tyske utenriksministeren at man ikke lenger kan gjøre som om ingenting har hendt. Samtidig varslet han om at fraværet av reaksjon vil øke usikkerheten i Alliansen og åpne for mer splittelse. En slik posisjonering skaper utydelighet.

Samtidig gjør Tyskland det landet alltid gjør i slike tilfeller, dvs. å megle mellom bråkmakerne. Det er også vanlig at man nedsetter ekspertgrupper. En slik ekspertgruppe skal se på hvordan det politiske samarbeidet i Alliansen kan styrkes og vil levere sine konklusjoner på NATO-toppmøtet i 2021. Men er det fortsatt vilje til åpenhet?

Macron har et poeng. Likevel bør man ikke være naiv om hans motiver. Det handler ikke bare om NATOs fremtid, men også om lederskap. Macron er ikke den første franske president som vil styrke europeernes forsvarstyngde, enten ved å satse på en økt grad av «europeisering» innenfor Alliansen eller ved å bygge opp EU til å bli en mer selvstendig militær aktør og et alternativ til NATO på lengre sikt.

De Gaulle, Mitterrand og Chirac prøvde i sin tid å påvirke det interne maktforholdet i Alliansen og oppmuntret til en styrking av europeernes forsvarsevne. De fikk en åpning da man var i tvil om USAs syn på Alliansens fremtid. Samtidig undervurderte de hvilken betydning – utenom det rent strategiske – NATO hadde for USA og frykten for et amerikansk maktvakuum blant andre NATO-land. Derfor mislyktes de til slutt.

Macron kan dermed godt ha rett på lengre sikt og likevel begå den samme feilen. Men mindre ting virkelig har forandret seg.

1. desember 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om Frankrikes president Macrons kritikk av NATO i forkant av Alliansens 70-års jubileum 3. og 4. desember 2019.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

La Norvège une nouvelle fois face au terrorisme domestique

La Norvège a-t’elle encore une fois mésestimé la nature et la portée de son terrorisme domestique? Illustration: Colourbox

Après la tentative d’attentat ratée de Philip Manshaus, un Norvégien de 21 ans, contre la mosquée al-Noor située aux environs d’Oslo le 10 août 2019, la Première ministre norvégienne Erna Solberg a reçu une véritable volée de bois vert de la part du ministre suédois de l’énergie Anders Ygeman, qui lui a reproché d’imputer la montée du péril néonazi en Norvège à la Suède plutôt que de balayer devant sa porte. Huit ans après la folie meurtrière d’Anders Behring Breivik, la sidération des Norvégiens devant ce nouvel acte terroriste provenant de l’extrême droite suggère qu’ils n’ont pas vraiment pris la mesure du phénomène qui touche aussi leur pays.

Les attentats du 22 juillet 2011 à Oslo et Utøya et celui du 10 août 2019 à Bærum divergent par leur ampleur. Les premiers firent 77 morts et deux cent soixante blessés. Le second une victime – la propre sœur du terroriste – et un blessé léger. Si la bombe déposée devant le bâtiment abritant les bureaux du Premier ministre frappa déjà les esprits en 2011 par l’amplitude des dégâts occasionnés dans une partie du centre-ville, le massacre de jeunes travaillistes traumatisa durablement une nation qui s’était sentie jusque-là épargnée par le terrorisme. L’Etat mobilisa en conséquence tous les moyens disponibles pour éviter la répétition d’un tel drame.

Le procès de Breivik en 2012 laissa quant à lui une impression mitigée. Ce dernier fut bien condamné pour fait terroriste. Mais le sentiment qui s’enracina dans l’opinion était qu’il s’agissait d’un cas unique et de l’œuvre d’un fou. Une telle réaction aurait probablement été différente si une telle attaque avait été perpétrée par un musulman, norvégien ou pas, et non – pour reprendre le qualificatif de la journaliste Åsne Seierstad – « par l’un des nôtres ». Par la suite, le risque terroriste d’extrême droite passa quelque peu au second plan. Les services de renseignement lui privilégièrent la menace djihadiste. En janvier 2019, ces services jugeaient encore faible le risque d’une attaque terroriste de l’extrême droite. Ils s’empressèrent de revoir leur copie après l’épisode du mois d’août, affirmant à présent qu’on ne peut exclure le risque de réplique en Norvège dans un futur proche.

Pourquoi une telle méprise ? Parce qu’on n’a pas su regarder du bon côté de la lorgnette. Les services de lutte anti-terroriste ont contré efficacement la montée de groupes radicalisés, que ceux-ci soient islamistes ou d’extrême droite. Le gouvernement a aussi pris à bras le corps le problème de la diffusion de discours racistes, antisémites ou anti-LGTB dans l’espace public. Ce qui se passe dans la tête de jeunes hommes blancs en colère – dont Breivik faisait déjà partie -, sur des forums obscurs localisés à l’étranger comme 8chan ou Gab, leur échappe en revanche. Comment repérer de tels jeunes avant leur basculement vers la violence extrême ? Comment neutraliser les messages glorifiant ou encourageant au passage à l’acte terroriste?

Certains outils existent pourtant. L’université d’Oslo contribue notamment au développement de PRAT, un outil informatique dédié à la reconnaissance rapide de textes extrémistes. Quand on connait l’inclinaison des candidats au terrorisme à prévenir leurs acolytes à l’avance d’une attaque imminente et à motiver ces derniers à suivre leur trace (Manshaus en Norvège, Earnes et Crusius aux USA, Tarrant en Nouvelle-Zélande), on comprendra aisément que l’interception précoce de tels contenus – même si elle pose une série de problèmes légaux -, est vitale. Tout comme Manshaus a motivé son geste par la nécessité de porter la « guerre raciale globale » dans l’espace réel, il faut traquer les individus susceptibles de passer au terrorisme dans un espace virtuel qui est plus que jamais leur domaine de prédilection.

La charge du ministre suédois à l’encontre de Erna Solberg peut sembler déplacée de prime abord. En effet, le nombre de néonazis en Suède surpasse de loin celui de la Norvège. On y trouve en outre l’organisation néonazie la plus importante d’Europe du Nord (Mouvement de Résistance Nordique – Den nordiske motstandsbevegelsen). Ces néonazis n’hésitent d’ailleurs pas à franchir la frontière limitrophe pour aller prêter main forte à leurs « frères d’armes » norvégiens lors de manifestations improvisées ou d’actions coup de poing. La Norvège n’a donc pas de leçon à recevoir de la part d’un voisin si nonchalant envers son ultra droite. Anders Ygeman soulève toutefois un point sensible et que peu de Norvégiens souhaitent entendre. L’attaque de Bærum résulte aussi d’un climat politique qui s’est installé en Norvège après les attaques de 2011.

Il vise particulièrement le Parti du Progrès (FrP) pour deux raisons. A l’automne 2013, le parti conservateur de Erna Solberg a fait une chose jusque-là impensable en Norvège. Il s’est allié à la droite populiste du FrP pour prendre le pouvoir. L’arrivée aux affaires du FrP en 2013 et sa reconduite en 2017 après une nouvelle victoire électorale pour la coalition au pouvoir ont eu un impact durable sur la société norvégienne. Son discours anti-migratoire et islamo-sceptique s’est banalisé dans l’espace public. Cette posture idéologique a notamment été reprise à l’occasion des élections municipales de septembre 2019, la présidente du parti Siv Jensen – également ministre des Finances et numéro deux du gouvernement – alarmant les électeurs du risque « d’islamisation rampante » de la société norvégienne dans une chronique du quotidien Verdens Gang.

Sylvi Listhaug, ministre de l’Immigration et de l’Intégration de 2015 à 2018 et brièvement ministre de la Justice et de la Sécurité publique en 2018, aujourd’hui numéro deux du FrP et ministre de la Vieillesse et de la Santé publique, s’est quant à elle bâti une solide réputation de femme à poigne sur un discours alarmiste suggérant une collusion entre un ennemi de l’extérieur, l’immigré et le musulman, et un ennemi de l’intérieur – de préférence de gauche -, non révulsé par l’idée d’une Norvège multiculturelle. Listhaug avait d’ailleurs été poussée à la démission du gouvernement en mars 2018 sous la menace d’une motion de censure consécutive à des propos tenus sur Facebook accusant le Parti travailliste de laxisme bienveillant sur la question du terrorisme.

Des barrières idéologiques et morales sont ainsi tombées en Norvège. En 2011, on ne pouvait simplement expliquer le geste de Breivik par un diagnostic psychotique ou l’emprise d’une main invisible. On ne peut davantage réduire celui Manshaus en 2019 à l’influence néfastes de Chan-groupes versant dans l’extrémisme sur internet ou à la déshérence psychique de certains jeunes. Le loup n’est jamais vraiment solitaire et il respire le même air que les autres loups. Aux Etats-Unis, les discours de Donald Trump ont conduit à une augmentation du nombre d’attaques perpétrées par des suprématistes blancs se croyant tout permis, puisque leur propre dirigeant partageait leur vision du monde. Cela ne fait pas de Trump le responsable direct de ces attaques. Mais cela ne le disculpe pas non plus totalement de la montée de violence. L’étude du terrorisme stochastique montre que le délire mortifère de terroristes ou de radicalisateurs qui est diffusé par les moyens de communication de masse peut inciter ou inspirer au hasard des individus à franchir le pas vers la violence extrême.

Le Norvégien Peder Are Nøstvold Jensen – alias Fjordman-, contribua en son temps largement à la radicalisation de Breivik par une série de textes enflammés. Brenton Tarrant, le tueur de Christchurch, a joué un rôle équivalent pour Manshaus par un manifeste diffusé juste avant l’attaque de Bærum et l’aspect transgressif et spectaculaire de son geste. Les mêmes causes ailleurs produisent les mêmes effets ici. L’existence d’illuminés ou de dirigeants politiques qui s’affranchissent de toute éthique de responsabilité collective pour nourrir leur ambition peut légitimement choquer. Leur radicalité nourrit une haine qui peut précipiter le passage à l’acte de certains individus influençables et prédisposés. De tels responsables font alors davantage partie du problème que de la solution dans la lutte contre la radicalisation et le terrorisme. L’expérience montre de surcroît que de telles attaques perpétrées par des « loups solitaires, » si elles sont statistiquement prévisibles, demeurent en revanche nettement plus imprévisibles au niveau individuel.

Cet article, écrit par Franck Orban, fondateur et responsable du groupe de recherche AreaS, a été publié dans le numéro du mois d’octobre 2019 de la lettre d’information Fransklæreren.

Han kunne være nådeløs

Hvem var egentlig Jacques Chirac som Frankrikes president? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK. Frankrikes president i årene 1995-2007 Jacques Chirac ble gravlagt 30. september, 86 år gammel. Franske medier er i full gang med å skjønnmale hans ettermæle, slik det er påpasselig å gjøre hver gang en president går bort. Sist gang dette skjedde var med president François Mitterrand i 1996. Neste gang blir det trolig med Valéry Giscard d’Estaing, som er 93 år og er den eldste tidligere fransk president som ennå lever.

Ingen kommentator klarer å forholde seg nøytralt til Chirac. Noen beskriver ham som en ekte statsleder og franskmann, mens andre stempler ham som presidenten som fikk velgerne til å miste enhver tillit til politikk og til presidentembetet.

Begge versjoner kan stemme. Jeg vil på min side hevde at han være gaullismens siste ektefødt representant og kanskje gaullismens siste mohikaner.

Det er rørende å se hvor mange sympatierklæringer som strømmer fra kjente og ukjente etter at nyheten om Chiracs bortgang spredte seg. Dagligdags politiske kynisme viker unna for et hav av følelser. Hvorfor?

Fordi Chirac ansees av mange for å være den siste franske president som opplevde gaullismen på nært hold. Hans karriere begynte på 1960-tallet mens de Gaulle satt som president for å ta slutt førti år senere da han forlot presidentrollen i 2007.

Han ble statssekretær for økonomi og finans i ung alder. Så fikk han ministerposter under de Gaulles etterfølgere, først Georges Pompidou – han ble bl.a. en populær landbruksminister som forsvarte franske bønder med nebb og klør mot Brussel -, så Valéry Giscard d’Estaing, hvor han ble statsminister i to år før han sa opp med brask og bram i 1976.

Parisere husker ham som byens ordfører mellom 1977 og 1995. En generasjon franskmenn vokste opp med Chirac, først som opposisjonsleder på 1970-tallet, så som statsminister mellom 1986 og 1988, før han ble valgt som president etter to mislykkede forsøk i 1981 og i 1988. Franskmenn elsker berg-og-dal livsforløp.

Chirac vil først og fremst huskes for sin franskhet. Han var en høy og pen mann som lett kunne skru på sjarmen. I og utenfor Frankrike symboliserte han de beste og de mindre gode sidene ved å være fransk. Han var jovial, nysgjerrig, morsom og var beryktet for en grenseløs appetitt for mat og kvinner.

Men han kunne også være impulsiv, utålmodig, nådeløs og løgnaktig. Han kom uansett tett i kontakt med franskmenn. Mange som stilte i kø foran Elysée-palasset for å hedre ham en siste gang hadde sitt eget minne om et uforglemmelig møte med Chirac, hvor de følte seg fullt og helt sett og hørt.

En slik folkenærhet er en sjelden vare i et politisk system som preges i høyeste grad av hierarki. To år etter å ha blitt valgt til president sliter fremdeles Emmanuel Macron med å riste fra seg byråkrat- og elitestemplet.

Macrons folkelighet virker ofte kunstig. Det er derfor forståelig – selv om det er ufortjent -, at mange franskmenn anser Chirac som den beste presidenten Frankrike har hatt under den Femte republikk sammen med de Gaulle.

Der ligger ett av Chiracs mange paradokser. Selv om han var i utgangspunktet et produkt av Frankrikes elitesystem, klarte han over tid å knytte bånd til det rurale Frankrike. Den årlige landbruksmessen i Paris ga han stadig anledning til å pleie imaget som én som stod folket nær.

For dagens franskmenn, som er desperate etter å ha en statsleder som skjønner dem og «det virkelige landet,» er dette nok til å glemme at de lenge hatet den samme mannen for hans politikk eller hans personlighet.

Mye kan derfor tilgis ham til tross for et liv fullt av selvmotsigelser. Hvordan kunne man ellers skjønne at den samme mannen som solgte den kommunistiske avisen L’Humanité på gata i sine ungdomsår flere tiår senere kunne klage over lukten av innvandrerne som bodde i samme oppgang som såkalte etniske franskmenn?

Men jeg begynte denne teksten med å omtale Chirac som gaullismens siste mohikaner. I hvilken grad treffer sammenligningen med de Gaulle? Jeg tror man bør skille mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk.

Utenrikspolitisk har Chirac til en viss grad levd opp til gaullismens grunnleggende forventning om at en statsleder skal forsvare ideen om et selvstendig Frankrike.

I likhet med de Gaulle forsøkte Chirac å maksimere Frankrike globale plass med de midlene han hadde til rådighet. Riktignok levde de to i helt ulike utenrikspolitiske epoker. For de Gaulle handlet det om skape Frankrike et større handlerom i et bipolært system som var ledet av Sovjetunionen og USA, der Frankrike kun var en mellomstor makt som de facto måtte stå bak USA i krisetider.

For Chirac handlet det derimot om å navigere Frankrike ut av blokkavviklingen og om å hindre at verden skulle bli unipolær, med et USA som stod igjen som eneste gjenværende supermakt etter Sovjetunionens kollaps.

Der de Gaulle bruke et allsidig bilateralt diplomati mellom Øst og vest, anskaffelsen av atombomben og en ubegrenset dose av frekkhet, brukte Chirac EU og multilateralismen for å øke Frankrikes handlefrihet, samt litt av den samme frekkheten.

Det er derfor primært «det multilaterale Chirac» som hedres i mange land i dag, dvs. mannen som forkastet ideen om at det skulle komme en konflikt mellom sivilisasjoner og som forsvarte det globale kulturmangfoldet.

En slik humanisme hindret derimot ikke at Chirac hadde et tett forhold til ledere som Ben Ali i Tunisia, al-Gaddafi i Libya, Bongo i Gabon eller Arafat. I likhet med de Gaulles lyktes han å sette Frankrike på kartet. Det var tilfellet med Frankrikes høylytte nei til USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003, landets militære rolle under Balkan-krigene og gjentatte støtteerklæringer til en to stats-løsning i konflikten mellom Israel og Palestina.

I likhet med de Gaulle var Chiracs bestrebelser utad likevel ikke alltid vellykket. Chiracs nei til Irak-krigen var modig, men hindret ikke Bush-administrasjonen til å overkjøre FN-systemet. Frankrike ble usatt for systematisk French bashing og europeerne ble splittet.

Det samme kan sies om hans engasjement i klimaspørsmålet eller om han EU-politikk. Talen i Johannesburg i september 2002 var kanskje visjonær, men den forble i det store og hele kloke ord.

Når det gjelder det andre gikk Chirac – i likhet med de Gaulle – gjennom en lang prosess som førte ham fra en harnisk opposisjon til EUs integrasjonsprosess på 1970-tallet til fullt og helt å omfavne en Union som han definerte som en føderasjon av nasjonalstater tidlig på 2000-tallet.

De Gaulle klarte aldri å skape det statsbaserte EF han ønsket seg. Tvert imot endte han opp i en forsvarsstilling som skadet Frankrike.

Chirac opplevde litt av det samme etter 2004 da det handlet om å sikre Frankrikes innflytelse i et EU med over 25 land eller da han mislyktes i å få franske velgere til å støtte EUs nye traktat i 2005.

Det franske nei lammet Unionen idet EU ble utvidet østover og svekket Frankrikes stemme. Det ødela også presidentembetets prestisje på hjemmebane. Men Chirac ble i 12 år Frankrikes ansikt utad i en verden som hadde begynt å tvile på Frankrike globale innflytelse.

Hva med innenrikspolitikken? I hvilken grad opptrådte Chirac som en gaullist og hva skal dette bety?

Gaullismen var i utgangspunktet en form for pragmatisk politikk framfor en ideologi. I så fall har Chirac vært en paradoksal gaullist. Gjennom sin karriere var han en politiker uten reell ideologisk overbevisning. Han tok mange snuoperasjoner og gikk fra å være konservativ og EU-fiendtlig på 1970-tallet til å bli ultra liberal og euroskeptisk på 80-tallet, for igjen å bli mer kritisk til liberalismen og klar EU-tilhenger på 2000-tallet.

Han var primært opportunist og lot seg ofte rive med og manipulere av rådgivere som kunne hjelpe ham med å vinne og som skadet hans rykte på lengre sikt.

Som politiker hadde Chirac en grenseløs energi som han brukte for å erobre makten. Han svek og ble sveket, men overlevde takket være en utrolig tro på seg selv. Denne troen hjalp i mindre grad etter at han kapret presidentposten.

Han var flinkere til å få makt enn til å beholde den. Hans første mandat ble ødelagt av en håpløs avgjørelse om å oppløse nasjonalforsamlingen – han tok en «Cameron» -, mens det andre ble revet i stykker etter at han tapte avstemningen om EU i 2005. Mellom 2005 og 2007 ble Chirac for de alle fleste persona non grata.

Det ble verre senere. I 2011 fikk ble han dømt til to års betinget fengsel for korrupsjon og maktmisbruk for perioden han var ordfører i Paris. Han var den første tidligere president som noensinne ble kjent skyldig i kriminalitet siden marskalk Pétain i 1945.

Tilsammen ble han en allmektig fransk president i kun 5 av de 12 årene han satt på den republikanske tronen. Resten av tiden besatte han bare presidentembetet.

Flere mente at han skulle ha gitt seg i 1997 eller i 2005. De Gaulle gikk av på dagen i 1969 etter en tapt folkeavstemning om reformen av regioner og senatet fordi han ikke lenger hadde franskmennenes tillit. Slik var ikke Chirac.

I dag hylles Chirac som landsfader. Det har ikke alltid vært slikt. Riktignok klarte han å forene den franske høyresiden to ganger. En første gang uten sentrum med opprettelsen av partiet Samling for Republikken (RPR) i 1976 og en andre gang sammen med sentrum og de liberale med stiftelsen av Unionen for en folkebevegelse (UMP) i 2002.

Han hadde nasjonen bak seg når han forsvarte grunnleggende prinsipper. Vi har nevnt Irak-krigen.

Han ble også den første presidenten som i 1995 torde å erkjenne Frankrikes ansvar i deportasjonen av jøder i Frankrike under andre verdenskrig. Dette fulgte han opp. Han nektet til enhver tid å inngå allianser med det ytre høyre.

Men Chirac splittet også Frankrike. Som statsminister under Mitterrand mellom 1986 og 1988 rev han i stykker viktige sosiale fremskritt som var blitt oppnådd siden 1981.

Verre ble det i 1995 da han lovte velgerne at han ville gå løs på de sosiale ulikhetene i landet hvis han ble valgt til president, for å innføre en ny innstramningspakke seks måneder senere. Millioner av franskmenn inntok gatene. Verst var det i 2002 da han ble gjenvalgt mot lederen for Nasjonal Front Jean-Marie Le Pen med over 82% av stemmene – mange kom fra venstresiden-, for like etter å utnevne en ren høyreregjering.

Han valgte å snu ryggen til det politiske kaoset landet hadde vært på randen av.

Før vi feirer videre den avdøde presidenten bør vi ikke glemme at president Chirac – i likhet med president Mitterrand -, deler et ansvar for å ha skjøvet Frankrikes problemer foran seg, dels pga. handlingslammelse og dels pga. konservatisme, og for ha latt Nasjonal Front vokse på folkets misnøye.

Reformer ble utsatt, statsgjelden og arbeidsledigheten fortsatte å stige og spenningene som rev landet i stykker ble aldri håndtert.

Hans etterfølgere gjorde ikke bedre. Konsekvensen ble at franske velgere kom mer og mer på avveie og at Nasjonal Front igjen kom til andre omgang av et presidentvalg i 2017.

Jacques Chirac klarte kanskje å være gaullismens arvtager gjennom sin utenrikspolitikk. Men i innenrikspolitikken har han vært gaullisten som gravla gaullismen.

8. oktober  2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om tidligere Frankrikes president Jacques Chiracs bortgang og hvordan man skal vurdere hans mandat som president mellom 1995 og 2007.

Bokslipp: Terror i Europas hjerte – tankesmien Agenda

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Det er snart fire år siden 130 personer mistet livet i seks nøyaktig koordinerte terrorangrep i Paris. Den 13. november 2015 smalt det i tre bomber under fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland på Stade de France. Samtidig kjørte en bil til flere fortauskaféer i Paris og meide gjestene ned med maskingevær. I konsertlokalet Bataclan var 1 500 fans på konserten med bandet «Eagles of Death Metal». De ble fanget som gisler av tre terrorister i et inferno. Slik forgikk angrepet som IS fullt og helt planla og gjennomførte på europeisk jord i 2015.
Forfatteren følger Salah Abdeslam, den eneste overlevende terroristen, på hans vei fra festglad ungdomskriminell i Brussel, til terrorist i Paris.

Du møter:
Vibeke Knoop Rachline, utenriksjournalist bosatt i Paris og forfatter av boken Terror i Europas hjerter
Thomas Hegghammer, seniorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og professor II ved og C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo
Franck Orban, førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold
Sylo Taraku, rådgiver i Agenda og forfatter av bøkene Balkaniseringen av Europa og Frihetskampen i islam (kommer september 2019)
Ivar Iversen, redaksjonssjef i Agenda Magasin (ordstyrer)

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Om det norske mentorprogrammet for radikaliserte innsatte på ENAP-konferansen i Frankrike

10. og 11. september 20109 ble jeg invitert av Den nasjonale fengselsskolen i Frankrike (Ecole Nationale d’Administration Pénitentiaire) for å presentere erfaringene fra mentorprogrammet for radikaliserte innsatte i Norge på en internasjonal konferanse om fengselsregimer på tvert av landegrensene. Herved følger en oppsummering av mitt innlegg med tittel «Norvège : Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation.»

Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation

Le gouvernement norvégien a rendu public un plan d’action contre la radicalisation et l’extrémisme violent en juin 2014. Dans ce cadre, on a demandé aux autorités pénitentiaires d’élaborer un programme de mentoring adressé à des détenus identifiés comme vulnérables à la radicalisation ou au recrutement vers l’extrémisme violent. Après une période de planification s’étalant de l’automne 2014 à l’ensemble de l’année 2015, le programme a débuté début 2016 pour être évalué une première fois fin 2018. Nous présenterons ici les premiers résultats du rapport d’évaluation publié en février 2019. Ce rapport s’appuie sur des documents internes du Directoire norvégien des services pénitentiaires et sur une série d’entretiens conduits avec des participants au programme, leurs mentors, ainsi que les personnels pénitentiaires impliqués dans le travail avec ceux-ci. On a cherché à déterminer comment le programme de mentoring était perçu par ces trois groupes et quel a été son impact sur eux.

Dans un premier temps, cette étude fait l’historique du programme à partir des débats internes dans les groupes de travail chargés de concrétiser les directives formulées par le ministère de la Justice au Directoire norvégien des services pénitentiaires, ainsi qu’à travers la correspondance entre le ministère et le directoire. La documentation permet met en relief les motifs qui ont conditionné la mise en place un tel programme et les différentes modalités envisagées pour sa mise en forme.

On constate plusieurs différences entre le concept initial et sa version finale. Le programme a été initialement conçu comme un projet pilote limité à une prison et à la région d’Oslo. Rapidement, – et tout en conservant sa nature de projet pilote -, il a été élargi à toute la région Sud-Est de la Norvège bordant Oslo. Dans sa version finale, on a délaissé un projet géographiquement limité pour étendre la mesure à l’ensemble du pays, alors que le personnel pénitentiaire n’était pas encore formé, que le recrutement des mentors débutait à peine, que le budget alloué au programme n’avait pas été élargi et que le projet pilote n’avait pas été évalué. Un tel élargissement a sans doute visé à rassurer une opinion publique traumatisée par les attaques commises dans d’autres pays européens ainsi qu’à prévenir toute critique portant sur le manque de maillage sur tout le territoire.

Une seconde différence concerne la nature du programme. Sa formulation initiale telle qu’énoncée dans le plan d’action stipulait qu’il s’adresserait en priorité aux jeunes détenus identifiés comme radicalisés ou susceptibles de l’être et qui couraient le risque d’être recrutés par des réseaux extrémistes. Il avait donc une visée préventive. Cette dernière a été victime des événements internationaux survenus entre 2015 et 2018. Sans disparaitre totalement, elle s’est effacée devant la nécessité de prévenir le risque d’attentat en Norvège, ainsi que celui de traiter les premiers retours de jihadistes de nationalité norvégienne ou autres résidant en Norvège, ce qui s’est ressenti dans le recrutement des participants au programme. Ceux-ci ont plutôt été des détenus mâles, plus âgés, jugés pour faits terroristes ou pour association à un groupe terroriste et issus dans leur majorité de la mouvance islamiste radicale. Initialement ouvert à tous les types de radicalité, le programme n’a en fait accueilli aucune personne provenant de la mouvance extrémiste de gauche et très peu de personnes issues de la mouvance d’extrême droite. Sur le long terme, cette mutation du groupe cible semble davantage avoir été la conséquence de la pression des événements que d’un choix idéologique délibéré.

Une troisième différence notée concerne la forme et le but recherché par le programme de mentoring. Inspiré à la base par des programmes équivalents existant notamment au Danemark et en Grande-Bretagne, les autorités norvégiennes ont cherché une voie innovante entre ces différents modèles. De là a découlé une série de priorités qui entérinent la spécificité du mentoring programme concernant l’idée de volontariat et d’un mentoring « sur mesure » pour les détenus, le recrutement de mentors qualifiés non issus des services pénitentiaires, mais plutôt de la société civile et enfin l’accent mis sur la création d’un lien de confiance entre mentees et mentors en amont du travail de polissage des comportements et idées extrémistes plutôt que sur une stratégie de déradicalisation plus agressive.

Le rapport rend également compte de la manière dont détenus, mentors et personnels pénitentiaires ont vécu le programme. Les trois groupes concordent sur le fait que ce dernier a eu un impact positif, mais pour des raisons très différentes et qui ont autant trait aux conditions de vie au sein des prisons qu’au traitement en soi de la radicalité.

Macron har knekt Trump-koden

KRONIKK: Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.

Foto: Har Macron funnet den hemmelige oppskriften for å håndtere Donald Trump? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Før årets G7-toppmøte i Biarritz i Frankrike hadde den franske presidenten Emmanuel Macron et skrekkscenario i tankene – å oppleve fjorårets G7-toppmøte i Canada, som ble omtalt som en ren fiasko. Han lærte kanskje av feilene som den kanadiske statsministeren Trudeau begikk i sin tid. Har han funnet oppskriften til Trumps underlige verden?

Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.

I kampen mellom David og Goliath, seiret minstemann til slutt. Andre reaksjoner som holder et like høyt analytisk nivå tolker utfallet av møtet som fornuftens triumf over irrasjonaliteten. Franske medier bør være en smule forsiktige når de anklager amerikanske medier for manikeisme.

Et raskt blikk over til amerikanske medier – særlig de som støtter Trump – vil vise det motsatte. Der fremstilles den amerikanske presidenten som den ubestridte vinneren av kampen mellom disse hvitsnipp-gladiatorene.

Det skal være slik at aldri før har en amerikansk president så klart dominert et G7-toppmøte. Det er dermed noe komisk i hvordan toppmøtene dekkes av ulike medier. Stadig mer personifisering fører til at form ofte blir viktigere enn innhold.

Hva gjorde Macron for å fortjene en slik ære? På pressekonferansen til det franske publikum etter avslutningen av det aller første G7-toppmøtet hvor han hadde formannskap, løftet den franske presidenten litt av sløret. Han hadde faktisk en god plan. Den kan nesten virke som en ren oppskrift for statsledere som vil oppnå noe konkret med Trump:

Først må man sette seg beskjedne mål i forveien og i åpent lys. Stagnasjon eller tilbakeslag vil nesten ikke merkes. Små skritt vil derimot kunne blåses opp som en seier. I bunn og grunn ble lite håndfast oppnådd på toppmøtet, enten det er snakk om å regulere internasjonal finans, gripe tak i klimakrisen, håndtere Syria-konflikten eller oppnå Irans denuklearisering.

Man kan argumentere med å si at et G7-toppmøte ikke skal ta beslutninger, men bringe statsledere nærmere sammen i en dialog som kan gi resultater på sikt. Og det er et faktum at dialogen ikke ble brutt. Trump reiste ikke hjem i protest som han gjorde i fjor. Ingen fiendtlig twitter-skudd har så langt blitt avfyrt. Tvert imot virker Trump strålende fornøyd med oppholdet i sør-vest Frankrike.

Dernest må man pleie Trump. Den tidligere konfrontasjonslinjen mellom Trump og Macron viste seg å være fruktesløs. Erfaringen viser at enhver dragkamp mot Trump er dømt til å mislykkes, dels på grunn av mannens psyke, dels fordi ingen kan måle seg med USAs makt.

Dette så man i 2017 i forbindelse med oppfølgingen av Paris-avtalen om klima, da Macron oppfordret en hel verden til å «Make our planet great again.» Det samme skjedde i fjor etter at Trump unilateralt trakk USA ut av nedrustningsavtalen om iranernes atomvåpenprogram. Ironi virker for øvrig ikke på ham. Sarkasme gjør han bare sint og mer uberegnelig.

De siste årene var G7-toppene i virkeligheten blitt til 6+1 møter med et USA som bremset med alle fire.

Derfor passet Macron på å inkludere Trump i alle stadier av diskusjonen og brukte tid sammen med ham alene for å forklare hva han tenkte. Det er slik at Trump best fungerer i duett. Den iranske utenriksminister Javad Zarif ble derfor ikke smuglet inn på G7-toppmøtet gjennom bakdøren på overraskende vis.

Han og andre statsledere som var tilstede ble tvert imot spurt på forhånd og godkjente initiativet for å finne et utgangspunkt for en diskusjon som vil kunne munne ut i et fremtidig kompromiss.

Det samme gjelder spørsmålet om skatteleggingen av USAs multinasjonale internettselskaper, som Google-Apple-Facebook-Amazon («GAFA»). Kort tid før han kom til Biarritz truet USAs president med å heve tollen på franske viner med hele 100% i reaksjon til Frankrikes beslutning om å ilegge en beskjeden skatt på disse for hva de tjener i Frankrike. Det ble gjort i sin tid fordi Frankrike fikk ingen støtte for ideen i EU og internasjonalt. Løsningen som ble funnet i Biarritz – om den i det hele tatt blir konkretisert i 2020 – er smart.

Det vil kunne bli en internasjonal avtale om skattelegging av «GAFA.» Det bringer USAs president tilbake til det multilaterale bordet. Samtidig får han en seier som han kan ta med seg hjem til velgerne sine. Macron godtok at en internasjonal skatt kan bli lavere, at den franske skatten vil oppheves når den internasjonale avtalen kommer på plass og at Frankrike betaler tilbake det som så langt har vært innbetalt.

Man skal ikke minst vise en god porsjon ydmykhet. Man må underkommunisere om sin egen rolle på toppmøtet, samtidig som bidraget til den amerikanske presidenten bør omtales som avgjørende.

Macron kalte Frankrike på G7-toppmøtet – det gjelder også fransk internasjonal politikk generelt, som en «meglingsmakt» eller rettere sagt en «broker» på godt engelsk. En slik definisjon, som betyr at man besitter en sentral rolle i å skape grunnlaget for konvergens mellom partnerne, gir USA det siste ordet og mye av æren for en suksess.

Det er i tillegg verdt å merke at toppmøtet startet med en lunsj mellom Macron og Trump og ble avsluttet med en felles pressekonferanse mellom de to. Ingen av de fem andre statsledere ble invitert.

En slik linje er trolig den eneste som virker med Donald Trump, som vil gjeste G7-toppmøtet i Miami neste år og som kan bli gjenvalgt i november 2020. Den er likevel vanskelig å følge. Den britiske statsminister Tony Blair ble i sin tid anklaget for å være president George W. Bushs puddel.

Skamstemplet for en fransk president er å bli kalt «atlantist.» President Sarkozy levde relativt godt med et slikt stempel mellom 2007 og 2012. Macrons broker-rolle bidrar dermed positivt til styrkingen av multilateralisme. Men det bør helst ikke skje på bekostning av kjernen i fransk utenrikspolitikk.

28. august 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om utfallet av G7-toppmøtet i Biarritz, Frankrike og Macrons håndtering av Donald Trump.

Hvorfor satse på Frankrike: gleden og nytten av å kunne fransk

Siden presidentvalget i 2017 har det vært en økende interesse for Frankrike i Norge, og stadig flere oppdager nytten og gleden av å følge med på det som skjer i Frankrike. Samtidig er Frankrike en av Norges viktigste handelspartnerne, og fransk snakkes av stadig flere mennesker verden over – å kunne fransk åpner dermed mange dører. Tid og sted: 23. aug. 2019 17:0018:30Litteraturhuset i Oslo (Kjelleren)Legg til i kalender

Waving flag of France and Norway. Foto: Colourbox.com

Kjerstin Aukrust og Franck Orban, førsteamanuenser i fransk fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Høgskolen i Østfold, inviterer til en samtale med tre frankofile samfunnsaktører, som hver på sin måte og innenfor sine felt har erfart verdien av å satse på Frankrike, både profesjonelt og privat.

Kveldens gjester er:

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister og tidligere kunnskapsminister

Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist og programleder for Urix, NRK

Asbjørn Øverås, redaktør for oversatt skjønnlitteratur, Aschehoug​

Arrangør

Høgskolen i Østfold/AreaS og Universitetet i Oslo/ILOS

Kjerstin Aukrust, Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe, Asbjørn Øverås, Franck Orban. Litteraturhuset i Oslo, Kjelleren, 23. august 2019. Fotoillustrasjon: Henrik Sætra.

På C-Rex konferanse i Oslo om mentorordningen i kriminalomsorgen


21. juni 2019 ble jeg spurt av Senter for ekstremismeforskning C-Rex om å legge fram rapporten om mentorordningen i kriminalomsorgen som jeg leverte til justis- og beredskapsdepartementet i februar i år.  Det skjedde i forbindelse med den årlige konferansen organisert av Society for Terrorism Research. Konferansens tema i år var «The data revolution in terrorism research: implications for theory and practice.»

Mitt innlegg hadde følgende tittel: Evaluating the Norwegian mentoring process for radical inmates – Franck Orban

The Norwegian government launched in June 2014 an action plan against radicalization and violent extremism. As a part of it, Norwegian correctional authorities were asked to create a mentoring program for inmates who were identified as being vulnerable to radicalization or recruitment to violent extremism. Following a planning phase between autumn 2014 and 2015, the program started early in 2016 and went through a first evaluation phase up to the end of 2018. We present here some results from this evaluation published in February 2019. The report is based on direct access to internal documents from the Directorate of Norwegian Correctional Service and interviews with inmates participating to the program, their mentors and prison staffers working with inmates. The report raises the question of how the mentoring program has been perceived by all three groups (prison system, mentors, mentees) and how it impacted on them.

Hvilket forsvar vil Frankrike og Tyskland ha for EU?

13. juni 2019 hadde jeg en innlegg på Alliansekonferansen, som er en del av Olavsdagene. Alliansekonferansen er et møte- og treffsted for debatt. Den finner sted nøyaktig 1000 år etter at den norske vikingkongen Olav Haraldsson (Olav den Hellige) giftet seg med den svenske dronningen Astrid Olofsdotter. Ekteskapet skapte en ny allianse mellom Norge og Sverige, og det er dette man ønsket å feire med Alliansekonferansen.

Olavsdagene arrangerer Alliansekonferansen 2019 i samarbeid med NUPI, PRIO, Høgskolen i Østfold, Oslo Freedom Forum og Litteraturhuset i Fredrikstad.

Tittelen på mitt innlegg var «En «hær av europeere» eller en «europeisk hær»: franske og tyske oppturer og nedturer gjennom etterkrigshistorien​.» Innlegget var en del av Dag 1 på konferansen som var viet til sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til allianser. Konferansen ble åpnet av Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Senere deltok jeg i en panelsamtale sammen med Kate Hansen Bundt, generalsekretær av Den norske Atlanterhavskomiteen og Barbara Kunz, forsker ved Det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI. Journalist Frithjof Jacobsen modererte samtalen.

Programmet for konferansen:

Om Norge for Radio France International


13. juni 2019 deltok jeg i radioprogrammet «Carrefour de l’Europe«, som lages av den fransktalende radiokanalen Radio France International (RFI). Jeg ble invitert sammen med bl.a. Tove Gravdal, journalist i Morgenbladet. Temaet for programmet var Norge i dag. Programmet ble tatt opp ved det franske Instituttet i Oslo. Du finner radioprogrammet her.

Programmet presenteres av journalist Daniel Desesquelle og har over 40 millioner lyttere, særlig i Sør-Amerika og Afrika.

Frankrikes smittsomme gule feber

Er De gule vestene et nytt utbrudd i fransk historie eller har de kommet for å bli? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ingen så dem komme. I november 2018 strømmet demonstranter med gule refleksvester ut i gatene i Frankrike – først i protest mot økte drivstoffavgifter. Siden ble protestrepertoaret kraftig utvidet, og inspirerte til lignende bevegelser i en rekke andre land – med svært ulik agenda. Nå ser det ut som De gule vestene er kommet for å bli.

Paris

I juli 2018 besluttet den franske regjeringen at fartsgrensen på mindre trafikkerte veier skulle settes ned fra 90 til 80 km/t. Allerede da begynte det å ulme. Egentlig hadde det ulmet i 20–30 år, men hverken eksperter eller politikere skjønte det. De som bor utenfor byene, i de delene av Frankrike som demografen Hervé Le Bras kalte «den tomme diagonalen», er «de glemte» eller som de selv sier, «de usynlige». De har dårlig råd og er nødt til å bruke bilen bare de skal på jobb, til tannlegen eller på butikken. Nærmeste offentlige kontor ligger i gjennomsnitt 14 minutter fra hjemmet. Videoappellen som hypnoterapeut og sikkerhetsekspert Jacline Moureau lanserte i Bretagne i slutten av oktober 2018, gikk viralt. «Vi (bilister) er møkka lei», sa hun til president Macron. Fem millioner så videoen. To uker senere marsjerte 288 000 over hele landet iført gule refleksvester. Målet var å bli sett. Det lyktes over all forventning. På et tidspunkt vaklet hele republikken.

Voldelig utvikling

Til å begynne med blokkerte De gule vestene rundkjøringer utenfor byene. Der oppsto det en enestående samhørighet på barrikadene, der demonstrantene kunne feire jul med champagne i kassevis donert som en støtteerklæring fra selveste Brigitte Bardot. 8 av 10 franskmenn oppga at de sympatiserte med parolene, men ikke med alt bevegelsen foretok seg. Det ble etter hvert mye hærverk, og utrykk for både rasisme og antisemittisme. Ved en rekke anledninger har demonstrasjonene resultert i vold, ofte hjulpet av «les casseurs», profesjonelle pøbler som bare er ute etter bråk og hærverk. Det har vært voldsomme gatekamper i Paris, Bordeaux og andre byer hver lørdag de siste månedene. Turister er blitt advart mot å komme, mindre butikker har gått konkurs, og arbeidsledigheten har økt.

Volden kulminerte allerede 1. desember 2018, da De gule vestene i selskap av pøbler stormet Triumfbuen. Politiet klarte så vidt å tvinge demonstrantene tilbake. To politibusser ble blokkert, og noen kastet brannbomber inn i dem. Det var et mirakel at ingen mistet livet. Macron var på G20-møte i Argentina da han fikk telefon om at republikken sto for fall. Ved en annen anledning tidlig i januar 2019 klarte en liten gruppe gule vester ved hjelp av en gaffeltruck å knuse inngangsdøren til regjeringstalsmannens kontor. Statsråden måtte evakueres. Politiet har svart med hardt mot hardt, blant annet med LDB-gummikuler. Disse har dimensjon på størrelse med et øye, og flere demonstranter er blitt blindet eller har mistet en hånd. Politivolden har på sin side bidratt til å radikalisere bevegelsen. Det førte til rene gateslag, særlig 16. mars, da paradegaten Champs-Elysées ble en ren slagmark. Pøblene i svart
førte an, men en del gule sluttet seg til. Black blocs er nå blitt til Yellow Blocks. Ved flere anledninger i Paris og i andre franske byer fant gatekamper sted mellom antifascister og høyreekstreme fra ulike miljøer (Zouaves, Génération Identitaire, GUD/Bastion social, Action française). Begge leirer tok ved minst én anledning på seg gule vester som forkledning, noe som viser hvor krevende det er å definere denne bevegelsen. Noen ekstremister yppet også til væpnet opprør. Regjeringen satte på sin side inn en spesialavdeling fra hæren for å vokte viktige bygninger. Heldigvis ble ingen skudd avfyrt – så langt. Det hadde vært en katastrofe.

Elitens manglende bakkekontakt

Ingen forutså omfanget opprøret skulle få. Det skyldes i stor grad Macrons og maktelitens mangel på bakkekontakt og manglende evne til å leve seg inn i realiteten for vanlige franskmenn som sliter. Riktignok var opprøret allerede merkbart ved presidentvalget i 2017, da mesteparten av landets tradisjonelle politikere ble vraket. Stadig flere satt hjemme eller ga sin stemme til ytre venstre- eller ytre høyre. Disse forsøkte å ri på «tapernes» misnøye på hver sin måte. Det er ikke første gang spontane bevegelser har forsøkt å bryte kodene. I Bretagne i 2013 tok bøndene «røde toppluer» på seg i kampen mot president Hollandes miljøskatt og nedbygging av fransk landbruk. I 2016 startet «Oppe hele natten»-bevegelsen som en sosial protest mot innføringen av en ny arbeidsmiljølov, med rot på Place de la République i Paris. Den utviklet seg gradvis til å bli en bredere protestbevegelse og ble en test på direkte demokrati på samme måte som Occupy i USA eller 15M-bevegelsen i Spania. Globaliseres.

Globaliseres

I dag har flere land latt seg inspirere av De gule vestene (se utfyllende faktaboks t.h.). Som regel er det i mer beskjeden størrelse og med varierende betydning og politisk fortegn. I Belgia protesterer man for sosial rettferdighet og kjøpekraft, mens i Tysland ble symbolet brukt av ytre høyre mot innvandring. I Algerie har De gule vestene til en viss grad inspirert ungdommen til å protestere mot president Bouteflikas femte mandat, mens egyptiske myndigheter på sin side forbød salget av gule refleksvester over hele landet av frykt for en ny politisk eksplosjon. Like fullt er vesten blitt et symbol for revolusjon.

Konspirasjonsdemoner

De gule vestene utgjør en grasrot, men er i likhet med Den arabiske våren også en 2.0-bevegelse som utnytter sosiale medier for alt de er verdt. Ukritisk kildebruk har imidlertid medvirket til spredningen av fake news. En undersøkelse gjort av Ifop i Frankrike på slutten av 2018 viste at 10 prosent av franskmenn trodde den franske staten sto bak attentatet mot julemarkedet i Strasbourg 11. desember. I sin granskning av De gule vestene, fant stiftelsen Fondation Jean-Jaurès og Conspiracy Watch at annenhver gul vest trodde at staten manipulerte informasjonen for å dekke over sosial uro. Det ble også avdekket at De gule vestene og deres tilhengere har mer tiltro til konspirasjonsideer enn resten av befolkningen.

Mer vold i vente?

I januar forsøkte presidenten og regjeringen å finne en utvei. Resultatet ble en landsdekkende debatt hvor alle franskmenn ble invitert til å si sin mening. Fire temaer ble valgt: overgangen til en miljøvennlig økonomi, skatte- og avgiftspolitikk, statsborgerskapet og hvordan staten er organisert. En enorm mengde tilbakemeldinger strømmet til Elysée-palasset, men lite er foreløpig kommet ut av det. Et flertall av franskmennene er lei av kaoset og vil ha tilbake ro og orden, mens kjernen i De gule vestene ikke ser at en politisk løsning vil tjene deres sak og nekter å gå inn i enhver form for dialog med regjeringsmakten. De nekter å organisere seg og vil heller ikke representeres av fagforeninger eller politiske partier. De som har stukket hodet ut, er blitt ansett for å være en del av «systemet», og truet av andre medlemmer.

Hva nå, lille land.

Etter dette gule «jordskjelvet» er det nå «paradoks» som best beskriver folkeopprøret. De gule vestene er blitt en inspirasjonskilde i flere land, men har mistet mye støtte på hjemmebane og har til en viss grad latt seg forføre av ytterliggående krefter. Det ser ikke ut til at De gule vestene akter å gi seg. Ei heller Emmanuel Macron. Presidenten har deltatt i en rekke maratondebatter rundt om i Frankrike, og imponerer med sin intellektuelle kapasitet, men kan ikke dy seg fra å komme med nedsettende uttalelser. Debattene har imidlertid hjulpet ham på meningsmålingene. Men fortsatt er det et gap, for ikke å si en avgrunn, mellom De gule vestene og makteliten, i deres øyne personifisert nettopp ved Macron, som de har lagt for hat. Dette gapet har eksistert siden Revolusjonen og vil fortsette å eksistere så lenge ingen tør å stenge eliteskolene, slik Eva Joly foreslo i sin presidentvalgkamp i 2012. Den delen av befolkningen som De gule vestene representerer, må oppnå noe. Det har de allerede gjort gjennom tiltak som regjeringen vedtok nokså raskt. Over tid vil disse tiltakene koste 10 milliarder euro. Så det er tross alt ikke småtterier. Men De gule vestene har i mellomtiden endret sine krav og vil nå gi «folket» mer direkte styring i landet. Det er dermed for tidlig å si om deres bevegelse er kommet for å bli – i en eller annen organisert form – eller om den kommer til å føye seg inn i en lang rekke av politiske og sosiale utblåsninger som fransk historie er kjent for. Det brennende ønsket om likestilling og rettferdighet kan drukne i kaoset som utledes av opprøret. Det beste man kan håpe på – for å parafrasere et kjent sitat fra Georg Büchner om 1789 – er at revolusjonen denne gangen ikke spiser sine egne barn.

AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knopp Rachline publiserte en kronikk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt om fenomenet «De gule vestene» i Frankrike og om bevegelsens betydning. Kronikken er bak betalingsmur.

Frankrikes splittes i to etter EU-valget

Årets EU-valg i Frankrike bekreftet at den tradisjonelle venstre/høyre akse er borte. Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ved første øyekast virket årets EU-valg i Frankrike positivt for demokratiet. En valgdeltagelse på over 50 prosent dempet inntrykket av at franskmenn ikke lenger var interessert i EU. Miljøpartiet De grønnes gode resultat ga også grunn til optimisme for de som ønsket en tredje vei mellom Frankrikes president Emmanuel Macrons liberalisme og nasjonalpopulismen til Marine Le Pen, leder for partiet Nasjonal Samling. Et nærmere blikk på valgresultatene viser at situasjonen er mer urovekkende for Frankrike.

Nasjonal Samling stilte opp med listen Ta makten (Prenez le pouvoir) og ble valgvinner med 23,31 prosent av stemmene. Marine Le Pen kan nå triumfere med å si at hennes parti har blitt landets største og det eneste reelle alternativ til Macrons parti Republikken Fremad! (La République en Marche!)

Hennes resultat blir ofte omtalt i medier som svakere enn ved forrige EU-valg i 2014, der Nasjonal Samlings forgjenger, Nasjonal Front, fikk 24,86 prosent. Det stemmer i prosenter, men ikke i avgitte stemmer. Partiet økte sin oppslutning med nesten 570.000 stemmer.

Macron ble indirekte valgets taper. Den sentrumsliberale listen som han støttet, Gjenfødelsen (La Renaissance), fikk 22,41 prosent og kom 0,9 prosent bak Nasjonal Samling. Han kan likevel trøste seg med at tapet med mindre enn fryktet i et Frankrike som har vært preget av sosial uro i et halvt år.

Han involverte seg direkte i valgkampen og mobiliserte en del usikre velgere ved å gjøre valget nærmest til en avstemning for EU og ham, og mot Marine Le Pens EU-skeptiske budskap. Nederlaget skadet til en viss grad hans prestisje. Det kan få følger for hans ambisjon om å være drivkraften bak EUs fornyelse.

Samtidig vil hans parti Republikken Fremad! og Marine Le Pens Nasjonal Samling ha 23 representanter hver i EU-parlamentet fram til Brexit blir et faktum. Nederlaget er dermed mindre åpenbart. I tillegg vil den liberale gruppen i EU-parlamentet, hvor innvalgte medlemmer av Gjenfødelsen vil sitte, få en nøkkelstilling.

Sosialdemokratene og kristendemokratene trenger deres støtte for å få flertall mot euroskeptikerne når nye EU-lover skal vedtas. Nasjonal Samling vil på sin side ikke lenger bli ansett som junior-partner i den høyrepopulistiske alliansen som bygges opp i EU-parlamentet og som ledes av Matteo Salvini, Italias visestatsminister.

Macron og Le Pen innkasserte for øvrig bonusseire. For Macron handlet EU-valget om å fortsette omkalfatringen av Frankrikes politiske landskap som startet for to år siden da han ble valgt som president.

President- og parlamentsvalget i 2017 tømte de etablerte partiene for velgere. I første omgang rammet dette venstresiden og særlig sosialistpartiet, som nærmest forsvant fra valgurnene.

I år ble fokuset mer rettet mot de konservative og deres parti Republikanerne (les Républicains). Det gikk over all forventning for Macron. Republikanernes liste, Unionen for høyre og sentrum (Union de la droite et du centre), fikk under 8,5 prosent av stemmene. Det er det verste resultatet for dem siden EU-valget ble holdt for første gang i 1979. 27 prosent av deres velgere flyktet til Macrons liste, mens 18 prosent stemte på Le Pens liste. Republikanerne fikk over 5 prosent av stemmene kun i 27 av landets 95 fylker på fastlandet og i franske oversjøiske territorier. Krisetilstanden førte til at partilederen Laurent Wauquiez gikk av 2. juni.

Venstresiden var på sin side splittet i flere lister. Sosialistenes liste, For et miljøvennlig og sosialt EU (Envie d’Europe écolologique et sociale) passerte så vidt 6 prosent. De fikk ikke over 20 prosent av stemmene i ett eneste av landets 95 fylker på fastlandet og i oversjøiske territorier. I kun 25 fylker fikk de over 10 pprosent. En splittet venstreside – Jean-Luc Mélenchons venstreradikale liste Det ukuelige Frankrike (La France Insoumise) fikk kun 6,3 prosent, – og en svekket høyreside, innebærer i at Macron vil beholde makten hvis han får landet på noenlunde rett kjøl.

For Marine Le Pen var en konsolidering av Nasjonal Samling på landsbasis like viktig som å slå Macron. Det handlet ikke bare om tapet mot Macron ved presidentvalget for to år siden, men også om å se inn i fremtiden. Nasjonal Samling vant i to tredjedeler av landets 95 fylker på fastlandet og i 7 av 10 Frankrikes oversjøiske territorier. Til gjengjeld vant Gjenfødelsen kun i én tredjedel av landets fylker på fastlandet og i 3 av 10 landets oversjøiske territorier.

Republikken Fremad! er egentlig sterkt kun i storbyene. Og det finnes flere unntak. Blant landets 15 største byer ble Marseille, Nice, Toulon, Reims eller Le Havre tapt til Nasjonal Samling. Le Pen dominerer dermed i mesteparten av det ikke-urbane og det avindustrialiserte Frankrike. Mange som tok på seg gule vester eller som sympatiserte med protesten, stemte på henne.

Valgutfallet tegner et bilde av et todelt Frankrike mellom Macron og Le Pen. Skillet går mellom by og bygd, sentrum og periferi og «Have» og «Have-nots.» Det finnes velgere som ikke godtar denne todelingen og som etterlyser alternativer. De kan i tillegg være genuint opptatt av bærekraftige løsninger for miljøkrisen.

Mange av dem gikk til De grønnes liste. Partiet Europe Ecologie (EU og miljø) fikk sitt beste resultat siden 2009 med 13,5 prosent. Ifølge IPSOS gikk 20 prosent av venstrevelgerne som støttet Macron i 2017 og som ble skuffet over høyredreiningen i hans politikk over til dem. Det gjenstår å se om de kan bli en «tredje vei» alene eller sammen med andre.

Men trenden er klar. Nasjonal Samling ligner et snøskred som tar mer land valg etter valg. I mars 2020 er det kommunevalg i Frankrike. Ett år senere er det regionsvalg. De vil si noe om styrkeforholdet mellom partier før presidentvalget i 2022. Tidligere har venstre- og høyresiden klart å samarbeide om å hindre Nasjonal Samlings vei til makt lokalt, regionalt og nasjonalt ved å danne en «cordon sanitaire». En slik løsning kan bli truet hvis ingen av dem er levedyktig lenger.

Tre scenarier kan skisseres for i 2022. I det første lykkes president Macron med økonomiske og sosiale reformer. I så fall blir han gjenvalgt mot Marine Le Pen.

I det andre scenariet mislykkes han derimot med reformprosessen, samtidig som det finnes noen på venstresiden eller høyresiden som kan ta opp kampen mot Nasjonal Samling. I så fall blir presidentvalget et oppgjør mellom høyre og nasjonalpopulisme, slik det var i 2002 med president Jacques Chirac og faren til Marine Jean-Marie Le Pen, eller et hittil usett oppgjør mellom en venstrekandidat og Nasjonal Samling. Det forutsetter at begge fløyer bygger seg opp igjen i nærmeste framtid.

I begge tilfeller blir utfallet mer åpent enn i 2002 eller 2017 da Macron vant. Nasjonal Samling er sterkere på landsbasis og velgerne er mer flyktige.

I det siste scenariet lykkes Macron ikke, samtidig som verken venstresiden eller høyresiden har gjenoppstått fra sine asker. Kanskje er de borte for godt. Da vil sentrumsliberalen Macron stå alene mot nasjonalpopulisten Le Pen. Denne gangen med langt svakere sjanser til å vinne.

5. juni 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om utfallet av den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og todelingen av det politiske landskapet etter valget.

Disse vil «frigjøre» Frankrike

Foto: Vil årets EU-valg i Frankrike handle om EU eller et valg for eller mot Macron? Illustrasjon: Colourbox.com

 

KRONIKK: EU-valget foregår i samtlige EU-land denne uken. 751 seter skal fornyes i EU-parlamentet som ligger i Strasbourg. I Frankrike finner valget sted på søndag. 79 representanter skal velges.

Valget vekker tradisjonelt lite interesse blant franskmenn. De skiller seg ikke spesielt fra andre europeere. I år forventes valgdeltagelsen å ligge på noe under 45%. Den lave interessen reiser spørsmålet om valgets legitimitet. Sviktende oppslutning skyldes at altfor mange velgere ikke skjønner hva EU-parlamentet betyr for deres hverdag.

De får ikke hjelp av franske medier som ofte ikke dekker EU utenom perioden like før et EU-valg. Velgernes uteblivelse er også en følge av et halvt år med «De gule vestenes» krise, som økte gapet mellom en desillusjonert opinion og den politiske eliten.

Mistilliten ovenfor politikerne har ikke gitt seg og preger valgkampen. Velgerne må i tillegg navigere mellom 34 valglister, samtidig som medier og meningsmålinger allerede har redusert valget til å bli et returoppgjør mellom Le Pen og Macron.

Skeptikerne som nok en gang varslet om demokratiets død i Revolusjonens opphavsland. På den andre siden kan det fryktes at et slikt tilbud likevel ikke makter å påvirke velgernes likegyldighet. Det kan dermed spørres om ikke franskmennene – i likhet med andre europeere og kanskje Vesten i sin helhet -, har blitt lei av det representative demokratiet, med alt dette innebærer for fremtiden.

Programmessig er nyansene mellom valglistene ikke lett å begripe for velgerne. Alle «seriøse» lister deler minst tre kjennetegn. For det første er alle sammen øko-kompatible. Enten de er blitt miljøfrelst ved siste liten eller fokuserer på miljø av taktisk hensyn, har alle et program som lover med hånd på hjertet å ta tak i miljøutfordringene. Ofte er det gjort ut fra et rent nasjonalt ståsted og ikke fra hva man virkelig kan få til i EU-sammenheng.

Videre har alle lister blitt proteksjonistiske. Enten de prioriterer nasjonalt (Nasjonal Samlings «lokalisme») eller europeisk (Macrons «europeiske suverenisme»), lover alle fra det radikale venstre til det radikale høyre – inkludert sentrum -, at de vil beskytte franske borgere mot urettferdig intern og ekstern konkurranse og at de vil ta et oppgjør med ultraliberalismens mørke sider.

Til slutt fremfører alle lister en kritikk av måten dagens EU fungerer på. Man kan skille dem i tre hoved kategorier. EU-entusiastene er de som vil endre Unionen via endringer i dagens traktater (Macrons liste «Gjenfødelse»).

EU-skeptikerne vil fortsatt endre EU innenfra, men ved å vrake dagens traktater eller velge å ikke respektere dem (Marines Le pens Nasjonal Samling og Jean-Luc Mélenchons ukuelige Frankrike). Til slutt vil EU-fiendtlige frigjøre Frankrike fra sine lenker gjennom Frexit.

Mange av forslagene er lite troverdige hvis de skal overføres på EU-nivå fordi de ikke vil få støtte av andre land eller fordi at de i praksis vil bety at EU må legges ned. Derimot er det færre partier enn tidligere som ønsker en Frexit. Vi kan takke britene for det.

Årets EU-valg er det første nasjonale valg i Frankrike siden president- og parlamentsvalget i 2017. Det er også det eneste nasjonale valg før kommunevalget i 2020. Det kommer nøyaktig to år etter Macrons maktovertakelse. Valgresultatet vil derfor tolkes som den aller første testen for Macrons oppslutning halvveis i mandatperioden og syv måneder etter at De gule vestenes krise startet.

Det vil også gi en indikasjon på Macrons mulighet for gjenvalg i 2022. Hans popularitet ble sterkt svekket i løpet av det siste året, noe som gir valgalliansen dominert av hans parti, Republikken fremad!, et vanskelig utgangspunkt for å vinne. Avslutningen av den landsdekkende debatten som pågikk fra januar til april 2019 og tiltakene som ble kunngjort etter det for å roe ned den sosiale misnøyen har så langt ikke klart å snu trenden.

Mange velgere betrakter EU-valget som en folkeavstemning for eller mot regjeringens politikk og presidenten. I tillegg vekker ikke valgkampen til Macrons liste begeistring. Toppkandidaten Nathalie Loiseau sliter med å formidle programmet, til tross for en reell EU-kompetanse som vil være nyttig i EU-parlamentet.

Det tvinger Macron til å kaste seg ut i valgkampen og til å gjøre den til et personlig oppgjør mellom ham og Marine Le Pen. En slik taktikk fungerte i 2017 fordi Nasjonal Fronts useriøsitet vekket frykt hos et flertall av velgerne.

To år senere er det et risikabelt prosjekt. En betydelig andel av opinionen bærer nag mot Macron, samtidig som Nasjonal Samling kvittet seg opportunistisk med to punkter som skremte velgerne: utmeldelsen av EU og av eurosonen. Personifiseringen av valget – som ønskes av Macron og Le Pen -, legitimerer Nasjonal Samling som eneste reelt alternativ til Macron og kveler andre stemmer.

Det kan koste dyrt om noen år. En ting kan være at det er for mange lister. En annen er at det politiske tilbudet innskrenkes til to ytterpunkter. Mangfoldet i debatten uteblir.

Macron og hans EU-syn er blitt levende skyteskiver. I Frankrike står han og hans allierte fra sentrum alene. Det radikale venstre- og høyre angriper ham for hans økonomiske liberalisme og hans lederskap. Høyreradikale beskylder ham i tillegg for å føre en politisk liberalisme som undergraver fransk identitet og kultur.

Valgutfallet har egentlig lite å si for EU-parlamentet. Skulle Republikken Frankrike Fremad! bli slått av Nasjonal samling, vil fortsatt mange av dens kandidater få mandat i Strasbourg.

Den symbolske betydningen er derimot viktigere. En seier for Nasjonal Samling vil lamme planlagte reformer på hjemmebane og vil svekke Macrons evne til å lede andre EU-land ytterligere.

Macrons fremstilling av årets EU-valg som et skjebnesvangert valg mellom liv og død kan virke overdramatisert. Samtidig er den ikke så irrelevant. Høyreradikale ledere som Le Pen, Wilders, Salvini og Orbán pekte ut Macrons EU som hovedfiende. For første gang kan de være i stand til å få en tyngde i EU-parlamentet som vil gjøre det mulig for dem å lamme EU-systemet.

De kan regne med forståelse eller støtte fra aktører på begge sider av Atlanterhavet og lengre unna som ønsker EU bort.

Det er likevel et paradoks. Macrons overordnede mål for EU-valget er å danne en ny sentrumsliberal gruppe i EU-parlamentet som vil veie tungt mot kristendemokratene og sosialistene. Til det trenger han at motstandere som hater ham og hans EU-visjon, men som samtidig kan gi ham en slik vippeposisjon, selv gjør et brakvalg.


26. mai 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og betydningen av valgutfallet for fransk politikk og EUs fremtid.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

EU-valget i Frankrike – for eller imot Macrons Europa?

 

Mandag 20. mai 2019, kl. 19:00 til kl. 20:30

Litteraturhuset i Oslo
Sal: Amalie Skram

Arrangør: ILOS, UiO og Høgskolen i Østfold, AreaS

Årets valg til Europaparlamentet 23.-26. mai omtales som en korsvei for EUs fremtid, der to ulike syn på unionen står opp mot hverandre. På den ene siden finner man de som vil ha mer samarbeid og integrasjon, på den andre de som er imot EU, som vil ha et mindre føderalt EU – eller som rett og slett vil ha et annerledes Europa. En slik verdikamp pågår i samtlige EU-land, men er enda mer spisset i Frankrike, der president Macron har slått fast at EU-valget blir et oppgjør mellom de progressive på den ene siden, og nasjonalistene på den andre. Men er det så enkelt? Vi har samlet et kvalifisert panel som skal drøfte den franske EU-valgkampen og hva valgresultatet i Frankrike om noen dager kan ha å si for resten av EU.

Panel:

· Yngvild Gotaas Torvik, journalist i Klassekampen
· Franck Orban, Høgskolen i Østfold
· Kjerstin Aukrust, Universitet i Oslo
· Simen Ekern, journalist og forfatter

Tove Gravdal fra Morgenbladet er ordstyrer.

Navn på arrangør: Universitetet i Oslo/ILOS og Høgskolen i Østfold/AreaS​

Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/2259911504065986/

Fra ord til handling

KRONIKK: I artikkelen publisert av Minerva 8. april så vi hvordan navnet til den franske forfatteren Renaud Camus dukket opp i forbindelse med attentatene i Christchurch, New Zealand. 15. mars 2019.

Foto: I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg. Fotoillustrasjon: Colourbox.com
Foto: I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg. Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Over natten opplevde Camus det samme som bloggeren Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman, opplevde med Anders Behring Breivik etter 22/7. Han ble omtalt i media som terroristens inspirator og ble pålagt et ansvar for terrorhandlingen begått av Brenton Tarrant. I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg.

DSFU som konspirasjonsteori

Camus’ navn ble knyttet til Christchurch-attentatet som følge av at gjerningsmannen brukte uttrykket The Great Replacement i tittelen på manifestet han lastet opp på sosiale medier før terrorangrepet. Kommentatorer i Norge og utlandet understreket at Camus siden begynnelsen av 2010-tallet utviklet et tankesett basert på ideen om «Det store folkeutbyttet» (heretter DSFU).

I sin litterære form handler DSFU om europeernes tap av identitet, kultur og språk og om en kritikk av modernisme og liberalisme, som bidrar til å de-humanisere mennesker. DSFU presenterer også et dystopisk scenario hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeisk innvandring i eget territorium.

I likhet med Eurabia-teorien om en pågående islamisering av Europa, som den israelsk-britiske forfatteren Gisèle Littman forfattet så tidlig som i 2005 i boken Eurabia: The Euro-Arab Axis  ̶  og som inspirerte både Fjordman og Breivik, kan DSFU beskrives som en nativistisk konspirasjonsteori som forutsetter at en gruppe utenforstående truer de innfødtes samfunn og kultur (natives på engelsk) med hjelp av illojale allierte på innsiden.

Camus’ radikalisering

Camus tok straks avstand fra terrorhandlingen i New Zealand på twitter, og slo fast at han var ikke-voldelig og aldri hadde hatt til hensikt å skade noen fysisk. Han valgte dermed den samme strategien om ansvarsfraskrivelse som Fjordman brukte ovenfor Breivik i 2011 da nordmannen benektet enhver kobling mellom ord og handling.

Samtidig er han tvetydig når det gjelder bruk av vold når han sier følgende til Le Monde 9. april 2019: «Jeg oppfordrer til avkoloniseringen (av Europa). Avkoloniseringen kan være Gandhi eller Ben Bella. Jeg vil foretrekke Gandhi (…) Men når dette er sagt foretrekker jeg krig hvis det eneste alternativet står mellom underkastelse og krig.»

Etter Christchurch blir det uansett vanskeligere for ham å fremstille DSFU som et ikke-voldelig prosjekt. På samme måte som Fjordman assosieres med Breivik, vil han alltid kobles til Tarrant. Tidligere har han hatt relativt lett tilgang til franske medier, selv om han har vært mest populær i islamofobiske og innvandrerfiendtlige miljøer. Han møtte bl.a. en viss suksess blant etablerte journalister og intellektuelle som Eric Zemmour, Alain Finkielkraut og Michel Houellebecq, som man vil kalle «reaksjonære», og som deler hans skepsis til Frankrikes fremtid som enhetlig nasjon.

Det finnes selvsagt grader av tilslutning. Man kan enes med Camus i at innvandring utgjør en reell utfordring for de europeiske landenes kohesjon uten å gå så langt som å omfavne DSFU. Finkielkraut, som tidligere støttet Camus fordi han så på ham som én av Frankrikes mest begavede forfattere, har i senere tid beklaget Camus’ økende radikalisering.

Camus blir ikke minst møtt med ironi av motstandere. I 2016 ble bl.a. DSFU-begrepet plagiert og brukt mot Camus av tre journalister med innvandrerbakgrunn med slagordet «Vi er det store folkeutbytte!»

I tillegg har han fått problemer med det franske rettsvesenet. I 2000 ble han en første gang kritisert av sine meningsfeller for utsagn som kunne oppfattes som antisemittiske i boken Journal: La Campagne de France. I 2014 ble han dømt for hatdiskurs og stigmatisering av muslimer. Han står nå foran en potensiell ny rettssak etter at han i 2017 skrev twitter-meldinger som ble oppfattet som antisemittiske.

Satser på politikk

De siste årene prøvde Camus seg i politikk. Han kommer i utgangspunktet fra litteraturverdenen og venstresiden. På 1970- og 80-tallet tilhørte han sosialistpartiet, før han i 2002 stemte på kandidaten for de grønne til presidentvalget. Etter år 2000 tok han mer avstand fra litteratur og skrev mer politiske tekster. Det førte ham til å klekke ut DSFU-ideen på begynnelsen av 2010-tallet.

Parallelt stilte han opp til presidentvalget i 2012 og 2017, uten å oppfylle minimumskravene for å bli godkjent som kandidat. Han stiftet Parti de l’In-nocence i 2012 og Nei-partiet i 2013, og bidro til å etablere den islamfientlige organisasjonen Pegidas franske avdeling i 2015.

Parallelt med at han ble medlem av det identitære partiet SIEL, støttet han Marine le Pen under presidentvalget i 2012 og 2017. Han ble da kritisert av de identitære for å være for forsiktig med islam og muslimer, kanskje på grunn av dommen fra 2014, og for å være for populær blant jøder. En slik eventuell støtte fra jøder mistet han imidlertid etter ovennevnte twitter-meldinger, hvor han hevdet at DSFU var et større fenomen i historisk omfang enn jødeutryddelsen.

I november 2017 var han også sentral i stiftelsen av Det nasjonale rådet for europeisk motstand (CNRE) sammen med Karim Ouchikh, leder av det identitære partiet SIEL. CNRE vil forhindre DSFU i Frankrike og Europa.

Overraskende nok står Václav Klaus, den tsjekkiske republikks president i perioden 2003-2013, oppført på medlemslisten. Mindre uventet er Filip Dewinters navn, som talsmann for Vlaams Belang.

I mai 2019 stiller Camus opp til valget ved Europaparlamentet med en egen valgliste med navn «Den klare linjen» (La ligne claire). Partiprogrammet oppfordrer europeerne til å føre en «avkoloniseringskrig», dog ikke-voldelig, mot alle globalister og innvandringssupportere som president Macron, som støtter DSFU og ødeleggelsen av fransk og europeisk identitet. Trolig vil han ikke ha nok penger til å føre valgkamp.

DSFU spres i Frankrike …

Camus har ikke gjort noen glimrende karriere i fransk eller europeisk politikk så langt. Det har DSFU derimot gjort. Flere politikere i Frankrike har gått i Camus’ ærend.

Under et besøk til Saint-Etienne i oktober 2017 omtalte lederen for det konservative partiet Republikanerne Laurent Wauquiez DSFU som en realitet i landsdeler hvor han mente at republikkens lov ikke lenger gjaldt. Presidenten for det nasjonalistiske partiet Stå opp Frankrike! Nicolas Dupont-Aignan erklærte også i januar 2017 at: «(…) Folkeutbyttet skjer nå!»

Niesen til Marine Le Pen, Marion Maréchal, hevdet likeledes i 2015 at DSFU var et faktum i flere franske landsdeler. Nasjonal Fronts grunnlegger og tidligere leder Jean-Marie Le Pen skrev i sine memoarer utgitt så sent som i 2018 at DSFU går raskere år for år. Marine Le Pen brukte lignende utsagn tidligere, samtidig som hun kalte DSFU en konspirasjonsteori, før hun avviste enhver kjennskap til DSFU etter massedrapet i New Zealand.

DSFU ble også brukt i «mykere» former av politikere på venstre- og høyresiden som forfektet en hard linje mot innvandring og islam, gjerne like før et valg. En studie av konspirasjonsteorier utført av Conspiracy Watch og IFOP for Jaurès-stiftelsen i desember 2017, viste i tillegg at 48 prosent av de spurte støttet ideen om at ikke-europeisk innvandring var et politisk prosjekt tvunget gjennom av eliten ̶ dvs. politikere, intellektuelle og media, for å erstatte den franske befolkningen.

Den typiske respondenten og DSFU-tilhenger var en mann over 45 år med lav utdanning og lav tillit til media, som stemte konservativt eller på ytre høyre. ​Spesielt oppsiktsvekkende var det likevel at også 32 prosent av venstrevelgerne og 30 prosent av sentrumsvelgerne støttet DSFU. Camus kan med andre ord godt være uglesett av den politiske og litterære eliten, men DSFU vinner faktisk terreng i Frankrike.

… og ellers i Europa

Det gjelder også utenfor Frankrikes grenser. Flere innvandringskritiske og/eller islamfiendtlige grupper og partier anvender en retorikk som ligner på DSFUs.

I Norge er bruken av DSFU fortsatt marginal. Man finner uttrykk som «folkeutskifting» og «folkeutbytte» langt ute på ytre høyre, i grupper som forherliger raserenhet og fordømmer innvandring og multikulturalisme, men uten direkte henvisning til Camus.

Mange husker derimot at uttrykket «snikislamisering» dukket opp for alvor i norske medier etter at Siv Jensen brukte det i talen til landsstyret i Fremskrittspartiet i 2009. Begrepet har en kobling til Eurabia og er definitivt kompatibelt med DSFU.

I andre land fikk DSFU-tankesettet vind i seilene under og etter flyktningkrisen i 2015. I Nederland varslet den anti-islamske politikeren Geert Wilders i november 2018 at europeerne vil bli byttet ut og islamisert hvis man ikke stanser masseinnvandringen. Han etterlyste en de-islamisering av Nederland.

Under parlamentsvalget i Tyskland i 2017 anklaget det høyreradikale partiet AfD Merkels innvandringspolitikk for å utsette Tyskland for en ren kulturell utslettelse. Partiet oppfordret sine velgere til å lage «tyske barn» for å vinne landet tilbake.

I Italia, Østerrike og Ungarn får også DSFU innpass i maktkorridorene. I 2016 anklaget Italias fremtidige visestatsminister Matteo Salvini paven for å støtte en innvandrerinvasjon uten sidestykke. I Ungarn erkjente Orbán i desember 2018 at han skjønte alvoret i krisetilstanden som rammer Afrika, men han tilføyde at man på ingen måte kunne legitimere en invasjon av EU og Ungarn.

Til og med i Storbritannia viste studien utført av Cambridge University og YouGov i november 2018 at 18 prosent av de spurte støttet ideen om at muslimsk innvandring var en del av en større plan om å gjøre muslimer til et flertall i landet. Dette tallet steg til 27 prosent blant konservative velgere.

DSFU  ̶  enten i Camus’ form eller i andre varianter  ̶  får ikke bare støtte blant høyreradikale og identitære grupper. Det er i ferd med å bli mer utbredt i den offentlige opinionen og bidrar trolig til å senke terskelen for fremtidige voldsepisoder.

21. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om spredningen av Renaud Camus’ ideologi i det identitære miljøet både i Frankrike og i andre land. Kronikken er bak betalingsmur.

 


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

AreaS seminar: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU? Det franske eksemplet

Franck Orban (AreaS/HiØ), Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) og Kjersti Aukrust (UiO)

Tirsdag, 2. april 2019, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor jeg og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Hjelp, vi er i EU! av Ingrid Grønli Åm

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom oss, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, «de gule vestene» og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.

Herved følger en oversikt av spørsmålene som vi tok opp.

 

 

Historiske rammer

Venstresiden i Frankrike har vært i krisetilstand over en lengre periode. Delvis skyldes det globale forhold, delvis skyldes det òg mer nasjonale forhold. Hva mener du er årsaken(e) til splittelser på venstre side i Frankrike og når skjedde et slikt brudd på venstresiden?

Kan du beskrive JPMs glidning ut av sosialistpartiet etter år 2000? Når mener du kom vippepunktet for ham?

Kan du minner oss på i hvilken grad bl.a. EU har vært et problem for samlingen av venstrekreftene og mer spesifikt for JLMs alliansepolitikk med kommunistene og de grønne?


Dynamikken ved president- og parlamentsvalget 2017

Hvordan analyserer du årsakene bak JLMs valgsuksess i 2017 og samtidig nederlag når det gjelder å komme til 2. omgang?

JLM nektet å velge mellom MLP og EM før andre omgangen av presidentvalget. Kan du forklare hva du tror motiverte dette valget og gå inn for konsekvensene av et slikt valgt for JLM i ettertid?


Dynamikken i dag: europavalget og gule vester

JLM og FI vant ikke noe særlig på krisen med de gule vestene som nå har pågått i 20 uker. Hva mener du er grunnen(e) til det?

Mélenchon har vist en viss begeistring for en av de gule vestene Eric Drouet, som i desember oppfordret gule vester til å storme inn Elysee-palasset. Hva forteller en slik fascinasjon om JLMs forhold til de gule vestene som protest/opprør-» bevegelse?

Du skriver at JLM og FI har befestet sin posisjon som det brede alternativet på den franske venstresiden. FI ligger nå relativt lavt i meningsmålingene før europavalget. Hvor sikker er FIs posisjon fremover og hva er faktorene som svekker og som styrker en slik påstand?

Du skriver også at JLM etter presidentvalget i 2017 har befestet sin posisjon som reell utfordrer til Macron. Står du fast ved det i dag eller har han «mistet toget» og hvorfor?