Frankrike-seminar ved DNAK

I april går franskmenn til valgurnen og landets neste president skal velges. Første runde finner sted 10. april, og oppnår ingen av kandidatene flertall (som er sannsynlig) gjennomføres andre valgomgang 24. april. Vil nåværende president Emmanuel Macron bli gjenvalgt eller vil man få en ny regjering i Elyséepalasset?

Fransk valgkamp, som så mye annet, overskygges av krigen i Ukraina. Har Macrons forsøk på å megle med Vladimir Putin styrket hans sjanser på hjemmebane? Og har den fornyede troen og handlingsevnen vi er vitne til i europeisk sikkerhetspolitikk gitt den sittende presidenten fornyet relevans? Høyrepopulistene har lenge vært på fremmarsj i landet, men kan i lys av krigen i Ukraina ha fått en ugjenopprettelig knekk som ødelegger sjansene for reell makt.

Diskusjonen om Frankrikes rolle i EU og landets ambisjoner på kontinentet vil også prege valgkampen og det kan se ut til at utenrikspolitikken vil stå sentralt. Historien viser at det å bli gjenvalgt er vanskelig. Det ligger med andre ord an til å bli en valgthriller.

22. mars 2022  inviterte  Den norske Atlanterhavskomité førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban, og forsker på NUPI, Pernille Rieker, for å diskutere disse og flere spørsmål knyttet til opptaktene til det franske valget.

Klar bane for Macron?

KRONIKK: Kort tid før fristen går ut 7. mars kunngjorde endelig Emmanuel Macron at han stiller opp som kandidat for å forbli president i Frankrike i fem år til. En stabil ledelse i meningsmålinger tyder på at han trolig vil gjenvelges. Erfaringen viser derimot at det er vanskelig for sittende franske presidenter å sikre seg en mandatperiode til. Årets presidentvalg kan likevel bli et unntak.

Svever over

Trenger den franske presidenten å føre valgkamp? Det kan man begynne å lure på. Han har hatt en ledelse på rundt 25% i meningsmålinger over lang tid med tanke på første valgomgang som finner sted 10. april. Unntatt en kort periode på slutten av 2021 hvor kandidaten fra høyresiden Valérie Pécresse ble sett på som en utfordrer som kunne vinne mot ham, har han også ledet stabilt når det gjelder andre omgang av valget 24. april. Samtlige målinger tyder på at han vil gå videre til andre omgang og at han vil slå enhver motkandidat. Marginen blir minst om han møter Pécresse eller den nasjonalpopulistiske kandidaten Marine le Pen (56/44). Den vil bli størst om han skulle møte den nasjonalrevisjonistiske kandidaten Eric Zemmour (61/39). Et sluttoppgjør mot en kandidat fra venstresiden kan aldri utelukkes på målstreken, f.eks. mot den venstreradikale Jean-Luc Mélenchon. Men et slikt scenario er minst sannsynlig og ville etter størst sannsynlighet ende opp med Macrons seier.

Et Tefal-valg

Macrons sjanser for gjenvalg er store av flere årsaker. Den viktigste er kanskje at franskmenn er lut lei etter over to år med covid-krisen, delvis eller full nedstengning og stadig vaksinepress. En anerkjent valgspesialist sammenlignet årets valgkamp med en Tefal-stekepanne: alt sklir bort og ingenting fester seg hos velgerne. I den forstand oppfattes Macron av mange som noe trygt. Han har en stabil velgermasse på rundt 20-25%, som kommer fra det moderate venstre og høyre. Mange av disse velgerne stemte på ham i 2017 og kommer til å gjøre det igjen i år. En annen årsak er en svak opposisjon. Venstresiden fremstår som idefattig og er splittet mellom syv kandidater som ikke klarer å enes om bare å ha én kandidat som kunne gå til andre omgang. Det ytre høyre er svekket av rivaliseringen mellom le Pen og Zemmour. Én av dem hadde sikkert kvalifisert til andre omgang. Denne fløyen veier over 30% av stemmene. Splittet risikerer derimot begge å forsvinne 4. april. Heller ikke høyresidens kandidat Pécresse gjør det stort i meningsmålingene. Zemmour, le Pen og Pécresse har en oppslutning på rundt 15% hver. Det er ikke nok til å true Macron 4. april. Den sistnevnte har ellers et ekstra ess i ermene som andre ikke har. Han er allerede president.

Valgforbannelse

Å være sittende president som går til gjenvalg gir klare fordeler. Man trenger ikke å bevise at man kan egne seg som president. Man kan mobilisere statsmakten til å profilere seg selv. Man kan veksle eksponeringen i medier mellom det man gjør med president-kapsen og det man gjør som presidentkandidat. Macron har egentlig vært kandidat lenge uten å måtte kunngjøre det offisielt. Ikke minst representerer man landet internasjonalt for å løse pågående kriser – når det går an -, sammen med andre prestisjefylte statsledere som Scholz, Biden eller Putin. Det finnes likevel skjær i sjøen. Franske velgere er kjent for å være kronisk humørsyke og går systematisk løs på dem som besitter politisk makt. Det gjør de ved å vrake lederne som de har gitt makt til gjennom valg. Ser man på alle presidenter under den femte republikk som ble stiftet i 1958, er erfaringen med å bli gjenvalgt som sittende president dårlig. Charles de Gaulle (1965-69) ble riktignok «gjenvalgt» i 1965, men med et annet valgregime enn første gangen i 1958. Georges Pompidou døde av leukemi før hans mandatperiode tok slutt (1969-74). Valéry Giscard d’Estaing tapte gjenvalg i 1981. Nicolas Sarkozy tapte sitt i 2012. Fem år senere trakk François Hollande seg ut av kampen om gjenvalg av frykt for å tape. Det finnes to unntak. Sosialisten François Mitterrand ble gjenvalgt i 1988. Det ble også den konservative Jacques Chirac i 2002. I begge tilfeller delte de makten med en regjering ledet av opposisjonen. I 1988 og 2002 gikk ikke velgerne løs på den sittende presidenten, men på den de holdt ansvarlig for landets tilstand, dvs. statsministeren, som også var kandidat til presidentvalget. Det var ham som ble offer for velgernes vrede. Chirac tapte mot Mitterrand i 1988. Lionel Jospin mot Chirac i 2002.

Kriseperiode

Følger man denne oppskriften, er Macrons gjenvalg ikke sikret. Mange velgere bærer fortsatt nag mot presidenten. Ingen har glemt hvordan de gule vestenes krise ble håndtert i 2018-20. Det ble unødvendig mye vold og statsmakten vaklet. Det samme gjelder covid-krisen, hvor Macron ble anklaget for å sette franskmennene opp mot hverandre gjennom restriksjoner og vaksinepasset, samt for å ta Frankrike i autoritær retning. Etter fem år med ham ved makten kan man ikke si at gapet mellom eliten og folket ble mindre. Samfunnet er heller ikke mindre splittet enn før. Kjøpekraften er under press. Nye sosiale eksplosjoner kan komme. Macron er egentlig ikke populær. I vanlige omstendigheter hadde hans gjenvalg vært komplisert. Men vi er lysår fra en setting der den sittende presidenten blir punchingball for velgerne. Franskmenn er ikke like sinte som de var i 2017. De vil ikke kaste alle over bord. De vil bare leve normalt igjen. Nå er de i tillegg redde for en Putin som tar Ukraina med vold og truer europeerne med atomkrig. Velgerne snur seg mot landets president for trygghet. Ingen av hans rivaler utgjør et troverdig alternativ. I alle fall ikke «Moskva-heiagjengen» (Zemmour, le Pen og Mélenchon). For mange er Macron ikke drømmekandidaten. En god del vil kanskje avstå fra å stemme 10. og 24 april. Men flertallet kjenner ham. Han gjør stort sett jobben. Det burde holde til gjenvalg.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban og ble publisert i kortere redigert versjon i Klassekampen 7. mars 2022. 

Zemmour – mannen som vil rive ned muren mellom høyre og ytre høyre

Kan Eric Zemmour bli kandidaten som står igjen for ytre høyre etter presidentvalgets første omgang i Frankrike 10. april? Kan han slå den sittende presidenten Macron ved andre omgang 24. april? Kan han bli Frankrikes neste president frem til 2027? Svaret på dette er sannsynligvis nei. Men han vil prege fransk politikk i lang tid fremover.

Heller Zemmour enn le Pen

30. november 2021 kunngjorde Zemmour at han stilte opp som kandidat til presidentvalget i 2022 i Frankrike. Delvis ble han overtalt til dette av bekjente, som mente at høyreradikale krefter aldri ville vinne presidentvalget med Marine le Pen som kandidat. Hun pendler mellom venstre- og høyresiden og er intellektuelt for svak til å vinne et returoppgjør mot Macron.

For dem er Zemmour rett mann for jobben. Sistnevnte overbeviste seg selv at han er den eneste som kan redde et Frankrike som trues av moralsk forfall og borgerkrig. Han alene kan stanse utskiftningen av «grasrotfranskmenn» med «ikke-hvite-ikke-europeere.» Bare han kan forene velgerne fra det konservative partiet Republikanerne som vil ha et oppgjør med innvandring, kriminalitet og islam og velgerne fra det høyreradikale partiet Nasjonal Samling som er oppgitt over Marine le Pens forsøk på å gjøre partiet mer spiselig for allmenheten for en hypotetisk dag i fremtiden å komme til makten. Kun Zemmour kan rive ned den ideologiske muren som ble bygd mellom høyre og ytre høyre etter nazismens fall og slutten av andre verdenskrig.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan Zemmour gikk fra å være en ukjent journalist med rare meninger på slutten av 1990-tallet til å bli en sentral høyreradikal stemme på 2000-tallet. Utviklingen måtte logisk føre til at han gikk inn i politikken. Verdikonservatismen ble avløst av en langt mer reaksjonær tankegang som forfekter ideen om at man bør tilbake til et kulturelt homogent og et raserent Frankrike som fantes på 1950-tallet. Ifølge forfatter Etienne Girard, som i 2021 ga ut «Le radicalisé; enquête sur Eric Zemmour» (den radikaliserte; undersøkelse om Eric Zemmour), er hans ukroni et produkt av et radikaliseringsforløp som skjøt fart rundt 2015.

Jordskjelv-Zemmour

Zemmour har klekket ut en plan som skal føre ham til valgseier. Han skal ta «dégagisme» fra presidentvalget i 2017, hvor velgerne vraket alle kandidater fra etablerte partier på venstre- og høyresiden ved første valgomgang, et skritt lenger. Han skal ta rotta på det som er igjen av partisystemet.

Venstresiden er en lett sak. Den var allerede på dødsleiet etter katastrofevalget i 2017. Før årets presidentvalg ligger den med brukket rygg og mer splittet enn noensinne. Nå står høyrepartiet Republikanerne og Nasjonal Samling på tur. Begge skal svekkes. Muren skal rives ned og taperne fra 1945 skal tas igjen inn i varmen. Denne planen krever at fransk politikk snus opp ned.

I en rapport fra oktober 2021 ble presidentvalgkampen til Zemmour beskrevet som tre ulike jordskjelv. Det første er strategisk. Zemmour oppfører seg som Trump i 2016. Han henvender seg til sine egne tilhengere. Provoserende utsagn om kvinner, innvandrere, muslimer og kriminelle – og til og med handikappede barn -, bygger på en splittende retorikk som prioriterer magefølelse fremfor refleksjon. Velgerne må ta stilling mellom liv og død, krig og fred, mostand og forræderi.

Zemmour regner med at mistroen ovenfor politikk, vitenskap og medier ikke er mindre etter to år med Covid-krisen og fem år med et vanskelig forhold mellom Macron og velgerne. Disse bes om å velge mellom en radikalitet som fremstår som en fornyende kraft – selv om den er rettet mot fortiden -, og en rasjonalitet som assosieres med avmakt og svik.

Inspirert av Trump og Obama

Zemmours andre jordskjelv er diskursivt. Han begynte med carpet bombing i alle medier lenge han før han ble kandidat. Først som journalist og kommentator gjennom sitt TV-program på Cnews, så som forfatter etter at hans siste bok «Frankrike har ikke sagt sitt siste ord» kom ut 16. september.

Han monopoliserte landets mediekanaler før venstre-og høyresiden hadde utnevnt sin kandidat til valget og lagd et valgprogram. Motstanderne så passivt på at han satte dagsorden. I stedet for å drøfte Covid-krisen, kjøpekraften eller miljøkrisen, handlet debatten om Frankrikes «identitetskrise» og om faren for en nærstående borgerkrig pga. innvandring, kriminalitet og islam.

Det siste jordskjelvet er teknologisk og estetisk. Der har Zemmour hentet inspirasjon fra Obamas valgkamp i 2008 og Trump i 2016. Han bryter med alle eksisterende valgkampkoder med tanke på hvilke farger som brukes på valgkampplakater, formatet eller hvordan han poserer på dem.

Han har også aktive støttegrupper som ungdomsorganisasjonen «Génération Z» og «Les amis de Eric Zemmour» (Eric Zemmours’ venner), som startet å lage valgkampsmateriell og drive valgkamp før han offisielt ble kandidat. Valgkamporganisasjonen består i dag av rundt 50 stykker. De mest profilerte kommer fra partier som Republikanerne og Nasjonal Samling eller fra konservative katolske miljøer.

Mindre synlige er andre individer som tilhører identitærbevegelsen eller som assosieres med den mest radikale delen av det ytre høyre. Zemmour-propaganda deles bl.a. på digitale plattformer av tilhengere som knyttes til Fachosphère, dvs. den ytre høyre-sfæren på nettet. Noen av disse digitale soldater ble nylig anklaget for å drive «astroturfing,» dvs. å blåse opp Zemmours synlighet i sosiale medier på bekostning av rivalene.

En boble som kan sprekke

Zemmour har lenge vært omtalt som en medieboble som vil sprekke. Det har ennå ikke skjedd. Meningsmålingene indikerer likevel at han sliter med å gå forbi Valérie Pécresse og Marine le Pen. Sopra-Steria fra 5. februar for TV-kanalen France Info og avisen Le Parisien plasserer ham likt med le Pen (14%), men bak Pécresse (16,5%).

Ser man alle meningsmålinger under ett de siste månedene, er det vanskelig å se en definitiv trend. Velgerne er for lite engasjert og usikre på hvem de skal stemme på. Flere omstridte utspill fra Zemmours side har gjort opinionen mer kritisk mot ham. Over 60% ser på ham som en trussel mot demokratiet.

Le Pen ligger lavere. Hvis målet var å spille le Pen ut på sidelinjen, er det skivebom. Datteren til grunnleggeren av Nasjonal Front holder seg stabil i meningsmålingene og fremstiller seg som mer moderat enn Zemmour. Det kan hjelpe henne hvis hun kommer videre til andre valgomgang. Kandidaten for Republikanerne Pécresse holder også orden i rekkene. Ingen av tungvekterne i partiet har gått over til Zemmour ennå. Hun kan bli den store vinneren av «dødsoppgjøret» på ytre høyre mellom le Pen og Zemmour.

Parallelt sliter Zemmour med rettsvesenet. 17. januar 2021 ble han dømt for å oppfordre til rasistisk motivert hat eller vold etter å ha beskrevet enslige mindreårige innvandrerbarn som tyver, drapsmenn og voldtektsmenn i en tv-debatt i kanalen CNews 29. november 2020. Zemmour kalte dommen en «ideologisk og idiotisk fordømmelse» og varslet anke. Fra før er han dømt to ganger for hatytringer. Det er likevel første gang at en kandidat til presidentvalget har et rulleblad. Zemmour er også tiltalt i en sak om brudd på opphavsrett i forbindelse med videoen fra 30. november 2021 hvor han kunngjorde at han stilte opp som kandidat til presidentvalget. Han er ikke minst mistenkt for seksuelt overgrep mot minst seks kvinner.

Temperaturen øker

Det er likevel for tidlig å avskrive Zemmour. Planen om å komme til andre valgomgang ved å slå Pécresse og le Pen på målstreken kan virke. Republikanerne går i spagaten mellom liberale velgere som stemte på François Fillon i 2017 for deretter å gå over til Macron og konservative velgere som er besatt av identitet og som ideologisk ligger nærmere le Pen og Zemmour.

For det første går Pécresse for langt til høyre. For det andre aper hun derimot for mye etter Macrons sentrumspolitikk. 9. januar gikk nestleder i partiet Guillaume Peltier over til Zemmour. Fire dager senere kunngjorde 1417 folkevalgte, medlemmer og støttespillere fra Republikanerne sin støtte til Zemmour.

Marine Le Pen opplever en lignende utfordring. Flere støttespillere har gått over til Zemmour. Blant dem er to medlemmer av EU-parlamentet, Jérôme Rivière og Gilbert Collard, og en spesialist i sosiale medier, Damien Rieu. Tidligere nestleder i Nasjonal Front Bruno Mégret, som ble kastet ut av Jean-Marie le Pen i desember 1998 fordi han ville at partiet skulle alliere seg med høyresiden, er også blant Zemmours støttespillere. Frykten for mer flukt øker.

En illustrasjon på hvor høy temperaturen er i Nasjonal Samling fikk man nylig da Marine le Pen knyttet partinølerne som vurderer å gå over til Zemmour med taqiyya, som praktiseres av radikale islamister for å skjule sin hensikt. Verre er det at le Pens niese Marion Maréchal nektet å støtte henne og vurderer Zemmour.

Zemmour og Maréchal har samme plan: de vil sprenge muren mellom høyre og ytre høyre for å komme til makten. Ingen sentral figur fra Republikanerne eller Nasjonal Samling har skiftet side. Men det koker. Avstanden mellom le Pen, Pécresse og Zemmour er overkommelig. Klarer ingen av de to første å overtale sine velgere, samtidig som meningsmålinger peker mot stagnasjon eller nedgang, blir det flere overganger til Zemmour, særlig hvis Macron forventes å vinne valget med god margin.

Heller 2027 enn 2022

Uansett om Zemmour stiller opp som kandidat – han må tross alt få 500 underskrifter fra folkevalgte for å formelt bli godkjent som kandidat innen 4. mars – eller om han kvalifiserer seg til andre omgang eller ikke, så har han sådd et frø som kan spire. Nasjonal Samling oppfattes som mer moderat takket være Le Pens bestrebelser med å synliggjøre forskjellen mellom seg selv og ham.

Parallelt har aldri valgkampen til Republikanerne vært så farget av ytrehøyre retorikk som det er tilfellet i år. En slik konvergens bidrar til å rive ned den ideologiske muren som ble nevnt tidligere. I tillegg endrer Zemmours fremgang premissene for fremtiden. Taper Pécresse, vil Republikanerne og høyresiden trolig implodere, slik venstresiden gjorde i 2017.

Taper le Pen igjen mot Macron – eller mot Pécresse -, er hun ferdig som partileder og kandidat til neste presidentvalg. Nasjonal Samling vil trolig få en ny leder med ny kurs innen kort tid, og kanskje til og med før parlamentsvalget i juni 2022. Macron kan på sin side ikke stille opp til gjenvalg en gang til etter 2022 pga. grunnloven. Skulle Zemmour klare å gjøre tabula rasa av høyresiden, ville bordsetningen stå klar om fem år for ham eller andre aktører som Marion Maréchal som sitter på gjerdet.

Glem presidentvalget i 2022. Det er presidentvalget i 2027 som gjelder.


Franck Orban er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han er også leder av forskningsgruppen AreaS, og er medprogramleder for podkasten «Frankrike forklart«.

France’s presidency of the EU Council

For the first half of 2022, France will be in charge of the EU agenda, as it takes over the rotating presidency of the Council of the EU, the body in charge of coordinating policies and pushing proposals into law. What are the expectations and policy priorities? How will the French elections influence France’s role during its EU presidency? And how will President Macron balance the EU presidency and the French elections?

Join us Wednesday January 26th, at 18:00 CET, as we discuss this topic with French ambassador to Norway Pierre-Mathieu Duhamel and Professor of Contemporary European History Lise Rye (NTNU), with Associate Professor and host of podcast “France explained”, Franck Orban as moderator. This event will be digital. Link to the event will be published on our Facebook page before the event.

Zemmours to ansikter

30. november kunngjorde Eric Zemmour at han stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike i april 2022. Han klarte å prege den tidlige fasen av valgkampen med et budskap som for mange virker sjokkerende. Det er likevel viktig å skjønne hva som motiverer ham. Zemmour kan egentlig forstås på to nivåer. Det ene er personlig. Det andre er politisk.

Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.

I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.

Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.

Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.

Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.

Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.

Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.

Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.

I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.

Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.»  Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.

Hvem er egentlig Eric Zemmour: en videopodkast for AreaS fokus

I forbindelse med det franske presidentvalget neste år, tar vi for oss  den franske skribenten, forfatteren og politiske provokatøren på ytre høyre i fransk politikk – som 30. november kunngjorde at han stiller til valg som Frankrikes neste president. Han har blitt kalt en fransk Donald Trump, men stemmer dette? Hvilken bakgrunn har han og hva gjør han til en konkurrent av Marine Le Pen og av den franske høyreside? Elin Strand Larsen, nesteleder i AreaS, samtaler med Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og leder i AreaS. Opptaket er lagd 25. november 2021 og kan hentes her.

På NRK Studio 2 for å snakke om det tysk-franske samarbeidet i EU

Angela Merkels dager som tysk forbundskansler er snart omme, og det betyr en ny politisk hverdag for hele Europa og EU – og ikke minst Frankrike. Hvordan vil det tysk-franske samarbeidet fungere fremover med en ny kansler og kanskje en ny president etter presidentvalget i april 2022 og hva betyr dette samarbeidet for dagens EU? Dette tok Kate Hansen Bundt og meg opp på NRK Studio 2 8. november 2021.

 

Kommentar om Eric Zemmour i Aftenposten

29 oktober kommenterte jeg Eric Zemmour i Aftenposten. Her gjengis artikkelen.

 

Han omtales som kvinnefiendtlig  og islamkritiker. Kan denne mannen bli Frankrikes nye president?

Karoline Pedersen.

Noen er i ferd med skje i den franske valgkampen

Den siste måneden har 63 år gamle Éric Zemmour gjort det president Emmanuel Macron gjorde i 2017: klatret på meningsmålingene ut fra intet. I nye målinger har han gått forbi den nåværende presidentens hovedrival Marine Le Pen, ifølge Reuters.

Dermed ligger han an til å kunne kjempe om presidenttittelen mot Macron under valget i april. Foreløpig har han ikke kunngjort at han stiller til valg, men de fleste regner med han gjør det.

Men hvem er mannen som nå omtales verden over?

Zemmour skal være mer ekstrem enn Marine Le Pen, som tidligere er blitt omtalt som ytre høyres fanebærer i Europa. Det var lenge forventet at Le Pen skulle bli Macrons hovedrival i det kommende valget.

Til høyre for ytre høyre står nemlig en mann som kan splitte høyresiden og utfordre Le Pen. Han blir sammenlignet med ekspresident Donald Trump. Journalisten og kommentatoren har blant annet hatt eget TV-program på den franske kanalen CNews, omtalt som franske Fox News.

Han er ingen politiker, men mer et fenomen som nok en gang ser ut til å fascinere velgerne.

Velgerne ser etter noe nytt

Dette er noe som henger igjen etter valget i 2017, mener Franck Orban. Han er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart».

I 2017 vant Emmanuel Macron. Han kom da fra utsiden av det politiske systemet. For første gang klarte hverken den etablerte venstre- eller høyresiden å komme videre til runde to av valget. Til slutt sto det mellom Macron og Le Pen.

– Opprørsstemningen fra 2017 er ikke over. Velgerne er på vandring og er generelt misfornøyde med det politiske tilbudet. Da åpner det seg et rom for outsidere som ikke kommer fra det etablerte politiske systemet. Det er tilfellet med Zemmour, sier Orban.

Ut mot utdanningssystemet

Zemmours politiske karriere startet på mange måter for et par måneder siden. Før det laget han TV, skrev kronikker og forfattet anerkjente bøker om politikk og historie.

Han er ikke fremmed for å dele kontroversielle meninger. Nylig gikk han hardt ut mot landets utdanningssystem. Han omtalte det som «infiltrert av marxisme, antirasisme og LHBT-ideologier», ifølge BBC.

– Han kritiseres av Le Pen for å være for ekstrem, som er ganske paradoksalt. Når hun kan fremstille seg selv som moderat i forhold til Zemmour, sier det litt om hvor mye han polariserer, sier Orban.

Fryktbasert valgkamp

Franck Orban mener han har lært teknikker fra Donald Trump.

– Han klarer å servere en fremstilling av Frankrike som bygger på frykt. Frykt for innvandring, for muslimer, islam og kriminalitet, sier han.

Zemmour har flere ganger gitt uttrykk for å være islamkritisk og sier islam ikke har noen plass i Frankrike. Nylig ønsket han å forby ikke-franske navn som Muhammad, Kevin og Jordan, ifølge The Times.

Han idealiserer et Frankrike som ikke lenger finnes, mener Orban. Et land som er hvitt og katolsk. Der kvinner er på kjøkkenet og føder barn, hvor ungene lytter når de blir snakket til og hvor menn har kontroll.

Zemmour er EU-kritiker og ingen tilhenger av globalisering. Pernille Rieker ved Norsk utenrikspolitisk institutt mener likevel ikke det har noen stor betydning for den europeiske debatten. I hvert fall ikke ennå.

– Det kan kanskje inspirere andre tilsvarende stemmer i andre land. Men mye av hans agenda eksisterer jo i diverse ytre høyre-partier allerede, sier hun.

Dømt for uttalelser

Påstander om at Zemmour er innvandringskritisk og nasjonalistisk, kommer ikke fra intet. Han har flere ganger vært i retten for sine uttalelser.

Under en CNews-sending i fjor, kalte han mindreårige asylsøkere for «voldtektsmenn, mordere og tyver».

Han er domfelt to ganger, blant annet for å ha oppmuntret til rasehat. Dommen kom etter at han uttalte at narkotikahandlere stort sett er svarte og arabere.

Selv har han sagt om dommen at han «ikke er kriminell, men en dissident». En dissident er blant annet en som tar avstand fra deler av offisiell politikk.

Hva er sjansen for valgseier?

Meningsmålinger fra 15. oktober viser at Zemmour har 18 prosents oppslutning. Han ligger dermed like bak Emmanuel Macron, som fikk mellom 24 og 27 prosents oppslutning, ifølge Financial Times.

Selv om målingene tilsier at han kan bli populær nok til å kjempe om valgseier mot Macron i en potensiell andre runde, er realiteten en helt annen.

Hverken Rieker eller Orban gir ham store sjanser for å vinne valget.

– Han kan bli en seriøs utfordrer som kandidatene må forholde seg til. Men valgsystemet i Frankrike med to runder, fungerer som en slags garanti mot at ytterliggående kandidater kan nå frem, sier Rieker.

Men Franck Orban påpeker at ingen kunne forutse valgresultatet i 2017 heller.

Ubåtskandalen: et australsk Trafalgar?

 

Australia skrotet 15. september brått en avtale fra 2016 inngått med Frankrike om å kjøpe 12 dieseldrevne ubåter av Attack-klassen mellom 2030 og 2040. Den ble avløst av en ny avtale inngått med USA og Storbritannia om leveransen av 12 atomdrevne ubåter. Avtalebruddet går langt utover et giganttap for franske Naval Group. Det kompliserer en langsiktig strategi om å styrke Frankrikes rolle i Det indopasifiske området – et uttrykk som ble brukt for første gang i 2007 av den japanske statsministeren Shinzo Abe -, som strekker seg fra Afrikas østkyst til øynasjonene i Stillehavet.

To dimensjoner kan trekkes fram i ubåtskandalen. Den ene handler om hvordan bruddet skjedde og om hvilke reaksjoner som kom fra Paris. Den andre handler om hvilket handlingsrom franskmennene sitter igjen med etter dette.

For franskmenn er avtalebruddet et surt eple å bite i. Franske medier beskrev hendelsen som en ydmykelse og et «australsk Trafalgar», og trakk også paralleller til Fashoda-krisen i Sør-Sudan i 1898. Franske myndigheter fikk beskjed om avtalebruddet kort tid før nyheten ble kunngjort 15. september av Joe Biden, Scott Morrison og Boris Johnson. De involverte partene holdt kortene tett til brystet i måneder.

Kritikken mot president Macron og Castex-regjeringen går ut på at man har vært naiv overfor det som stod på spill. I september 1958 sendte de Gaulle – som nettopp hadde kommet tilbake til makten – et memorandum til Eisenhower og Macmillan, der han krevde en reform av NATO og foreslo et triumvirat hvor briter, amerikanere og franskmenn ville fordele seg imellom ansvaret for forsvaret at den frie verden. Forslaget møtte da en kald skulder, noe som førte til at Frankrike trakk seg gradvis ut av NATOs integrerte strukturer.

Når britene, australierne og amerikanerne nå danner AUKUS, samtidig som Frankrike forsøkes vraket fra et område med strategisk betydning, puster det nytt liv i oppfatningen om at «angelsakserne» slår til igjen. Det skjer til tross for tiår med aktive bidrag til NATO-operasjoner og andre eksterne operasjoner sammen med amerikanerne og britene, og franskmennenes gjeninntreden i NATOs militære struktur i april 2009.

Frankrike kalte straks hjem sine ambassadører i Canberra og Washington (men ikke London). En sint utenriksminister Le Drian anklagde Australia for bevisst å ha ført Frankrike bak lyset og kalte USAs oppførsel «en dolk i ryggen» fra en alliert. I et Frankrike som i 2019 kritiserte NATO for manglende strategisk dialog – ref. Macrons berømte tirade om at NATO var «hjernedød» –, kan NATO- og USA-skepsisen reaktiveres på kort varsel. Flere opposisjonsledere gikk ut for å si at Frankrike bør trekke seg ut av en allianse som har blitt mer irrelevant.

At det radikale venstre og det radikale høyre går inn for dette vil ikke overraske noen (Jean-Luc Mélenchon for LFI, Fabien Roussel for PCF, Jordan Bardella for RN). Antiamerikanismen er en viktig markør av deres identitet. Men at en presidentkandidat og mulig president i 2022 som Xavier Bertrand også er villig til å revurdere Frankrikes forhold til NATO sier en del om irritasjonsnivået i Paris. Slike reaksjoner vekker en gammel frustrasjon over systematisk å bli holdt utenfor det gode engelsktalende selskapet når det virkelig gjelder, og en reell frykt for at Frankrike har blitt en annenrangsnasjon i det globale hierarkiet.

Ingen oppførte seg irrasjonelt i denne saken. Det er logisk at Australia skifter ut en fjern alliert mot USAs nærhet og militære paraply for å sikre sine nærområder. Man kunne bare ha gjort det på en mer elegant måte. En følge av dette valget kan være et økt spenningsnivå med Kina, noe Australias tidligere statsminister Kevin Ruud påpekte i Le Monde.

Sett fra et amerikansk perspektiv er det ikke ulogisk at Australia inngår i en USA-ledet regional containment av Kinas ekspansjon ved siden av andre land som India, Vietnam, Japan og Sør-Korea. Det er heller ikke så overraskende at franskmenn vil spille en rolle i et verdenshjørne hvor de har strategiske interesser i form av landterritorier (Réunion, Mayotte, fransk Polynesia, Wallis og Futuna, Ny-Caledonia, samt franske sørterritorier), eksklusive økonomiske soner som tilsvarer 9 millioner km2 og 1,5 million franske statsborgere.

Derfor har det indopasifiske området fått stadig mer betydning for franskmenn de siste årene. Det ble gjort til en nasjonal prioritet av president Macron i mai 2018. Australia var i den forstand et viktig ledd i den nye satsingen og en avgjørende regional partner i forsøket på å få en bedre sikring av franske interesser og på å motarbeide et bipolært system dominert av USA og Kina. Nå må andre opsjoner vurderes.

Australia-krisen er nå avblåst etter en telefonsamtale mellom Biden og Macron. Amerikanerne ba pent om unnskyldning, lovet at noe slikt ikke skulle gjentas og gikk med på flere bilaterale konsultasjoner med franskmenn i forkant av viktige beslutninger. Det koster lite. Det gjør også erkjennelsen om at et mer bærekraftig EU-forsvar kan styrke NATO og det transatlantiske samarbeidet så lenge spørsmålet om europeernes strategiske autonomi forblir tabubelagt i Europa.

Å lege sår med australierne vil også ta tid, men er nødvendig i lys av felles interesser. For franskmenn representerer ubåtsaken uansett en realitetsorientering som neppe demper mistanken om at de anses som «juniorpartner». De står foran flere valgmuligheter. En av dem er fortsatt å prioritere en nasjonal strategi i det indopasifiske området med enda større vekt på støttespillere som India. De kan også «europeisere» sin indopasifiske agenda i større grad enn tidligere – slik de prøver å gjøre med terrorbekjempelsen i Mali-regionen –, for å redusere kostnadsnivået og øke gjennomslagskraften.

Da må flere EU-land være med. Begge alternativene er krevende – men ikke umulige – veier å gå.

Denne analysen er skrevet av Franck Orban og ble ble publisert på websiden til Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) 29. september 2021 og på websiden til Transit Magasin 1. oktober 2021.

Tysk valgvake og det fransk-tyske samarbeidet i EU

 

Colourbox.com

Søndag 26. september ble jeg invitert av Atlanterhavskomiteen, Tankesmien Agenda og Willy Brandt-stiftelsen til å delta i en paneldebatt om Tysklands rolle i Europa og verden, og mer spesifikt om fremtiden til det tysk-franske samarbeidet i EU etter Bundestagsvalget i Tyskland og før presidentvalget i Frankrike neste år.

PROGRAM

16:00 – 16:05 – Introduksjon

  • Kate Hansen Bundt, generalsekretær, Den norske Atlanterhavskomité

16:05 – 16:20 – Hvordan fungerer det tyske politiske system? «Tyskland for dummies»

  • Kate Hansen Bundt

16:20 – 17:00 – Tysk innenrikspolitikk: kandidatene, dynamikken blant delstatene og fellestrekk med det norske valget?

  • Eirik Sætre, politisk rådgiver, Høyre
  • Astrid Sverresdotter Dypvik, journalist, historiker og forfatter
  • Halvor Finess Tretvoll, redaktør i Agenda Magasin og forlaget Res Publica

17:00 – 17:15 – PAUSE

17:15 – 17:30 – «Asparges med biff. Et kåseri om kultursjokk og tysk mat. Av og med Torgrim Eggen»

  • Torgrim Eggen, forfatter og journalist

17:30 – 17:50 – Norsk-tyske relasjoner etter valgene

  • Michael Kern, Administrerende direktør, norsk-tysk handelskammer
  • Anniken Huitfeldt, leder av utenriks- og forsvarskomiteen

17:50 – 18:15 – Quiz med Sverre Myrli og valgdagsmåling på storskjerm

18:15 – 18:55 – Tysklands rolle i Europa og verden

  • Robin Allers, Førsteamanuensis, Institutt for Forsvarsstudier
  • Franck Orban, Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold
  • Kate Hansen Bundt

18:55 – «Hochrechnung» med kommentar på link fra Tyskland

  • Johannes Schraps, medlem av Forbundsdagen, SPD
  • Kate Hansen Bundt

Sesong 4 av Frankrike forklart er i gang!

 

Vi har satt i gang produksjonen av sesong 4 av podkasten Frankrike forklart. Episodene lages i samarbeid mellom HiØ (Franck Orban) og UiO (Kjerstin Aukrust og Geir Uvsløkk). Vi skriver også kronikk i forbindelse med hver episode, som kan finnes på Forskning.no og i Transit Magasin.

Her er de to første episodene av sesong 4. Neste episode kommer 27. september 2021

  • Hvorfor er fransk mat så god? Med Knut Stene-JohansenPublisert 12. sep. 2021

    I denne episoden snakker vi om franske mattradisjoner. Hvorfor og hvordan har fransk gastronomi fått en så sterk posisjon internasjonalt? Hvilken plass har den i det franske kulturlandskapet og i Norge? Dette er spørsmål vi diskuterer med ukens gjest Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og anerkjent gastronom.

  • Trues Frankrike av islamistisk separatisme?Publisert 29. aug. 2021

    I høstens første episode er tema islamistisk separatisme, et begrep som har vært mye omtalt i Frankrike den siste tiden i forbindelse med en ny lov som skal styrke sekularisme og republikanske prinsipper. Hvor kommer ordet «separatisme» fra? Finnes det ulike former for separatisme i Frankrike? Hvilken realitet ligger bak uttrykket «islamistisk separatisme»? Dette er spørsmål vi drøfter med ukens gjest Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap, Universitetet i Stavanger.

«En gjeng pensjonerte soldater»


KOMMENTAR: Skandalen med de franske generalene som oppvigler til opprør kommer til å sette varige spor. Akkurat som for 60 år siden.

21. april 1961 forsøkte fire franske yrkesgeneraler å ta makten i Algerie, etter at folkeavstemningen om algeriernes selvbestemmelsesrett åpnet for uavhengighet. De ville forhindre at fransk Algerie gikk tapt. To dager senere talte Charles de Gaulle til folket i full uniform, og gjorde narr av «gjengen med pensjonerte generaler». Kuppforsøket ble slått hardt ned. De opprørske generalene ble dømt til lange fengselsstraffer, men benådet seks år etter at Algerie ble selvstendig i 1962.

21. april i år publiserte en ny gruppe generaler og offiserer et opprop som antyder en mulig innblanding av hæren hvis myndighetene i landet ikke iverksetter drastiske tiltak mot en potensiell borgerkrig. Denne gangen var appellen mer politisk. Marine le Pen omfavnet den øyeblikkelig. Den virket nesten skreddersydd for henne, mens president Emmanuel Macron manglet de Gaulles generalsuniform til å kontre den med. Oppropet er et åpent brev til ham, publisert i ukebladet Valeurs Actuelles (aktuelle verdier). Bladet startet på 1960-tallet med en økonomisk profil. På 2000-tallet ble det i større grad viet nyheter, og samtidig mer politisert. I dag fungerer det som en gangbro mellom høyresiden og ytre høyre. Det er ikke tilfeldig at oppropet ble publisert der. Deres målgruppe er de samme som Marine le Pens parti Nasjonal Samling.

Oppropet ble undertegnet av 20 pensjonerte generaler, et hundretalls offiserer og rundt tusen andre fra hæren, politiet og militærpolitiet. Et mindretall blant dem med lavere grad er fortsatt yrkesaktive. Det utgjør en liten gruppe i forhold til de yrkesaktive i det franske forsvaret. Flere enn 10.000 personer støtter initiativet.

Noen av initiativtakerne har en klar politisk profil. Mannen bak oppropet, Jean-Pierre Fabre-Bernadac, er tidligere offiser i militærpolitiet og hæren og har vært tilknyttet Nasjonal Fronts sikkerhetstjeneste. General Christian Piquemal er pensjonert general fra Fremmedlegionen og står øverst på oppropet. Han kobles til den oppløste høyreekstreme gruppen Génération Identitaire og fikk sparken fra Hæren i 2016 etter å ha deltatt i en demonstrasjon mot innvandrere i Calais. Han er tilhenger av konspirasjonsteoretikeren Renaud Camus, kjent for sin teori om «den store utskiftingen» (le grand remplacement). Den går ut på at det finnes en skjult plan om å bytte hvite europeere ut med ikke-hvite. Flere andre er medlemmer av Nasjonal samling. En brøkdel er til og med folkevalgt.

Budskapet i oppropet preges i høyeste grad av konspirasjonstenkning. Man fremstiller et bilde av et Frankrike i fare, i oppløsning. Islamisme og lovløshet sprer seg i forstedene og forvandler deler av landet til ukontrollerte territorier, utenfor grunnloven. Denne indre fienden utnytter antirasistisk diskurs og antikoloniale teorier for å øke motsetninger i samfunnet. Intensjonen er å skape grunnlaget for en rasekrig. Politiske myndigheter reagerer passivt overfor denne oppsmuldringen av moralske og republikanske verdier. Verre: politi- og militære styrker brukes ikke lenger for folket, men mot det – noe man så med politivolden mot de gule vestene. Dessuten bekjempes ikke kriminalitet godt nok.

Oppropet oppfordrer ikke direkte til statskupp. Men det truer med at kronisk avmakt ikke lenger godtas. I første omgang er de villige til å støtte en hvilken som helst leder som sikrer at det eksisterende lovverket følges uten kompromiss for å forhindre at Frankrike splittes. Skulle myndighetenes slapphet til slutt forårsake en eksplosjon og en borgerkrig, varsler de om at yrkesaktive soldater ikke da ikke lenger vil forbli passive. De vil handle for å beskytte franske verdier, egne landsmenn og det nasjonale territoriet. Hvordan dette skal gjøres er ikke utdypet, men det trues med bruk av makt.

Marine Le Pen var lynraskt ute med å invitere de som hadde signert oppropet til å slutte seg til hennes parti. Hun tok sjansen på at det ikke ville skade hennes strategi med å fremstå som mindre høyreekstrem, mer stueren. Samtidig håpet hun å utnytte velgernes dreining mot høyre og verdikonservatisme som har vært utpreget de siste årene. Det er tvilsomt om hun tjener på det.

To andre partier, De Grønne og Jean-Luc Mélenchons tilhengere har tatt ut søksmål, så nå får saken rettslige følger. Hæren kommer på sin side til å straffe de som fremdeles er aktive, for franske militære skal ikke uttrykke politiske meninger. Offiserene som ikke allerede er pensjonerte vil bli tvunget til det.

Uansett fikk oppropet veldig stort gehør, både i og utenfor Frankrike. Det er ikke hverdagskost at 20 generaler og i alt tusen militære offentlig kritiserer republikken. Det har stormet på Twitter, med nye underskrifter daglig. Noe av kritikken treffer, ikke minst at myndighetene har liten kontroll med forstedene. En meningsmåling viser at 58 prosent av franskmennene støtter oppropet. De har flere ganger i historien tydd til en general når det står dårlig til med landet. Men det blir i hvert fall ingen av de som har undertegnet her. Man blir ikke Napoleon eller de Gaulle på en dag.

Denne kronikken er publisert i Transit Magasin 3. mai 2021 og er skrevet av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HIØ.

Podkasten Frankrike forklart med flere episoder i 2021!

Podkasten Frankrike forklart er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo (Kjerstin Aukrust) og Høgskolen i Østfold (Franck Orban). Den distribueres av Forskning.no, Transit Magasin og Europeiskpolitikk.no. Podkastes støttes av Det norske universitetssenter i Paris (DNUP) og Institut français Norge.

Så langt i 2021 har vi laget følgende episoder:

Hva skjer i Frankrike i 2021? Med Tove Gravdal
31. januar 2021

8. apr. 2021


I forbindelse med hver episode publiseres det en kronikk skrevet av Frankrike forklart (Kjerstin Aukrust, Geir Uvsløkk, Franck Orban). Kronikken publiseres i Forskning.no og i Transit Magasin

Du finner i tillegg mye informasjon på vår Facebook-side, samt en rekke kilder og anbefalinger for hver episode (bøker, filmer, sanger, serier, podkaster).

Følg med! @FrankrikeForklart

Unødvendig hijabopprør

#Handsoffmyhijab er blitt et internasjonalt, viralt slagord på sosiale medier de siste ukene. For ikke å si et opprør. Men kampen er egentlig uten grunnlag.

Kampanjen ble startet av den norske modellen Rawdah Mohamed. Hun, og mange andre verden over, har malt slagordet på håndflaten sin. Det er rettet mot Frankrike. Det vil si det franske Senatet.

Kort forklart handler debatten om president Emmanuel Macrons lovforslag om såkalt separatisme.

Forslaget var ment å styrke republikkens identitet og verdslighet, som en reaksjon på de islamistiske terrorattentatene Frankrike har opplevd.

Da diskusjonen kom til Senatet, ble imidlertid høyresiden overivrig og føyde til flere nye paragrafer. Blant annet vedtok senatorene at hijab skulle være forbudt for mindreårige i hele det offentlige rom, og at mødre med hijab ikke skulle få delta i skoleutflukter.

Det var disse to endringene i det opprinnelige lovutkastet som skapte så voldsomme reaksjoner.

Ikke endelig

«Hijabforbudet er en hatefull retorikk fra det øverste regjeringsnivået og vil være en enorm svikt i religiøse verdier og likeverd», skrev Rawdah Mohamed på Instagram.

Bildet av henne og andre kvinner med hijab og slagordet på håndflaten gikk viralt i løpet av noen dager. Problemet er at de neppe kjenner til det franske parlamentariske systemet.

Denne og de andre nye paragrafene er bare vedtatt i Senatet, og loven er på ingen måte endelig, som de fleste tror. Den skal først tilbake til Nasjonalforsamlingen, og i siste instans gjennom nåløyet grunnlovsrådet, som finleser for å sjekke om alt er i tråd med grunnloven – eller ikke.

Normalt skal Senatet nyansere og forbedre lovtekstene og gjøre dem mer solide, så de ikke blir felt av grunnlovsrådet.

Denne gangen har de gjort det motsatte.

Politisk stunt

Senatorenes tilføyelser kommer etter største sannsynlighet ikke til å bli vedtatt i Nasjonalforsamlingen.

Hvis noen av dem mot formodning blir det, går de i hvert fall ikke gjennom i grunnlovsrådet.

Det vet senatorene fra høyresiden som kuppet voteringen. De fikk dermed et knapt flertall, mens venstrepartiene og sentrum stemte mot endringsforslagene.

Vi skal heller ikke glemme at Bruno Retailleau, som er leder for høyrepartiet Republikanerne i Senatet, prøver å bli kandidat for høyresiden til presidentvalget neste år. Høyresiden fører om dagen en desperat kamp for å finne et politisk rom mellom Macrons sentrumshøyre og Marine Le Pens høyrepopulistiske parti Nasjonal Samling.

Retailleau vet godt at endringene til syvende og sist ikke kommer til å bli vedtatt på grunn av motstanden i Nasjonalforsamlingen og enda sterkere motstand fra grunnlovsrådet. Han forsøker seg likevel på et politisk stunt som kan sørge for at høyrevelgere heller går til ham enn til andre mulige høyrepresidentkandidater.

For fort frem

Det er i høyeste grad berettiget å ta til motmæle når grunnleggende rettigheter for alle våre medborgere, uansett hvilken religion de har, risikerer å bli svekket eller fjernet.

Det er nettopp denne type reaksjoner som nå forventes av medlemmene i Nasjonalforsamlingen og av grunnlovsrådet.

Derfor er det synd når noen personer eller grupper går litt for fort frem. De angriper en prosess lenge før den er avsluttet. Det blir en – uberettiget – anklage rettet mot Frankrike og franskmennene for islamofobi.

Skulle disse to lovendringene likevel ende i lovtekstens sluttversjon, vil dette gi grunn til alvorlig bekymring.

Inntil videre kan man kanskje forsøke å sette seg bedre inn i fransk innenrikspolitikk og konstitusjonell rett før man hever pekefingeren eller viser håndflaten.

Kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban og er publisert i Aftenposten digitalt 15. april 2021 og i papirversjon 16. april 2021

Macron tar opp kampen mot islamistisk separatisme

Uttrykket «islamistisk separatisme» har gradvis blitt introdusert, som følge av terrorbølgen som har rammet Frankrike siden 2015. Bakgrunnsfoto viser blomsterhavet foran skolen hvor Samuel Paty jobbet. Foto: Vibeke Knoop Rachline.

KRONIKK: Nå kommer Frankrikes allerede omstridte lovforslag om separatisme. Det nærmest innbyr til bråk.

9. desember legger regjeringen frem sitt lovforslag «for å styrke sekulariteten og republikanske prinsipper». Datoen er alt annet enn tilfeldig. 9. desember 1905 vedtok Frankrike en lov som skilte religion og stat. Staten skulle være nøytral ovenfor likestilte religioner. Det skulle være beskyttet religionsfrihet og frihet til ikke å tro. Siden har dette vært bærebjelken i det franske samfunnet, en garanti for demokratiet – og samtidig for trosfrihet, et skille mellom offentlige og religiøse institusjoner og likhet for loven for alle.

Som en følge av denne loven skulle religion holdes utenfor skoler, med en dag fri midt i uken for de som ønsket privat religionsundervisning. Loven kom som en balsam etter alle de religiøse feidene som rammet Frankrike i over 150 år og markerte republikanismens og sekularismens seier over klerikalisme, særlig den katolske. Den skulle ikke bli utfordret før i 1980-årene av muslimske miljøer og aktører som ville ha særrettigheter eller bli unntatt for sekularismen. Fenomenet har fått navnet «islamistisk separatisme».

Ordet «separatisme» er bakt inn i Frankrikes historie, men ble tidligere brukt for territorier. Fra middelalderen av vokste en beskjeden frankisk stat ut fra nord-Frankrike og Paris-området ved å innlemme tilgrensende territorier som var suverene eller strebet etter å bli det. Det skjedde gjennom ekteskapsinngåelser mellom kongelige familier i Europa, veloverveide diplomatiske kompromisser eller krig. Baskerland, Katalonia, Bretagne og Korsika var blant disse «nesten stater» som ikke godtok å underkaste seg fransk styre. Etter 1789 oppstod det i tillegg strid om disse territoriene skulle godta Revolusjonen og overgangen til republikk.

Separatisme har dermed vært knyttet til stridsspørsmål mellom sentralmakt og territorier, og ikke til noen politisk ideologi i moderne forstand. I nyere tid har regioner fått større innslag av selvstyre og økt anerkjennelse. Sentralstaten overførte stadig mer myndighet til dem for å spare penger og fokusere på kjernefunksjoner. Frankrike ble mer desentralisert, uten å bli en føderal stat som Spania eller Tyskland. Grunnlovens første artikkel fastslår at landet er udelelig og at dets organisasjonsform er desentralisert. Språkundervisning på morsmålet på skoler eller generalisert tospråklig skilting er et eksempel på hvordan franske regioner fortsetter å eksistere innenfor rammene av republikken.

I perioder har det derimot oppstått voldelige episoder, når dialogen mellom utbrytergrupper og sentrale myndigheter låste seg. Gjennom sin historie opplevde også Frankrike en form for separatisme som var tilknyttet selvstendighetskrav fra motstandere av fransk kolonialisme, som ville løsrive seg fra det franske imperiet. På begynnelsen av 1960-årene ble flertallet av franske kolonier i Afrika selvstendige uten vold. Indokina-krigen mellom 1946 og 1954 og Algerie-krigen mellom 1954 og 1962 var viktige unntak som innebar ekstrem vold fra involverte parter.

Uttrykket «islamistisk separatisme» dukket gradvis opp som følge av terrorbølgen som rammet Frankrike fra 2015, frem til i dag. I motsetning til tidligere former for separatisme handler ikke denne formen direkte om territorier, men om hvilken trussel islamisme som radikal ideologi utgjør for fransk sekularisme og det det franske samfunnet. En slik trussel er ikke helt ukjent. Før 1789 vokste fransk sekularisme som en reaksjon mot katolsk klerikalisme, som hadde tette bånd til monarkiet. Frem til 1905 anerkjente den verken det republikanske styret eller skillet mellom stat og religion. Den franske republikken har derfor blitt sekulær og antiklerikalsk. Den motsetter seg religioners kontrollforsøk over institusjoner og deres innblanding i det offentlige og politiske liv, samt i folks hverdagsliv.

Islam har ikke alltid vært betraktet med skepsis i Frankrike. Historisk sett har franskmenn heller ofte vært fascinert av islam og orientalismen. De jublet ved byggingen av det første store moske i Frankrike i 1924 i Paris. Avkoloniseringsprosessen, Algerie-krigen, den økende innvandringen fra Nord-Afrika på begynnelsen av 1970-tallet og etterdønningene av 9/11 i USA endret gradvis synet på islam og på muslimer. Parallelt vokste en mer radikal form for islam-praksis i deler av Frankrike fra 1980-årene.

Islamismen har utfordret fransk sekularisme med eller uten vold. Ifølge Jihad-spesialisten Hugo Micheron finnes det fire grener av islamisme i dagens Frankrike: Det muslimske brorskapet, Tabligh-bevegelsen, salafismen og jihadismen. Et fellestrekk mellom dem er motviljen mot å skille islam som religion og ideologi og viljen til at det offentlige rommet skal underkaste seg religiøse lover. Skillelinjen mellom dem går derimot på bruk av vold. Brorskapet, Tabligh og salafisme bruker i stor grad forkynning og sosialarbeid for å øke sin innflytelse. Jihadismes mål er derimot å bruke terrorisme for å innføre et islamistisk styre i deler av Frankrike heller i hele landet.

Konflikten mellom fransk sekularisme og politisk islamisme startet høsten 1989, da tre gymnasjenter i Paris-forstaden Creil ble utvist fra skolen etter å ha kommet med hijab og nektet å ta den av. Rektor mente det var i strid med skolens sekulære prinsipp og utviste dem. Det endte med et forlik mellom skolen og foreldrene. Jentene måtte ta av seg hijaben inne på skolen for å markere forskjellen mellom privat og offentlig rom. Debatten varte i 30 år. I mellomtiden kom det en lov mot «synlige religiøse symboler» på skoler i 2004, og en annen lov mot ansiktsdekkende plagg i 2010. Det ble formulert slik at muslimer ikke skulle krenkes. Ro og orden skulle sikres i det offentlige rom.

Sosiologen Farhad Khosrokhavar anser hijab-saken i Creil som «begynnelsen på konflikten mellom et flertall knyttet til republikanske verdier og et stort mindretall – muslimene utgjør 6-8 % av befolkningen i Frankrike. En del av dem føler seg krenket, forlatt og forkastet. De prøver å finne en identitet fra hijab til burkini. Creil var derfor begynnelsen på islam som sosial tematikk, og senere politisk.» Islamistisk klerikalisme kan i verste fall munne ut i terrorisme. I 2012 gjennomførte den selverklærte jihadisten Mohammed Merah tre attentater i Toulouse og Montauban. Og flere terrorangrep skulle det bli fram til i dag.

I oktober 2020 holdt president Emmanuel Macron en tale i Paris-forstaden Les Mureaux. Da brukte han uttrykket «islamistisk separatisme,» samtidig som han skilte mellom voldelig og ikke-voldelig islamistisk separatisme. For ham utgjorde begge former en trussel mot fransk sekularisme. Han gikk for første gang spesifikt inn på hvordan statsmakten skulle håndtere disse. Som liberal som kvier seg med å legge bånd på ytringsfriheten har han gått som katten rundt den varme grøten i tre år. Men den ekstreme volden som har funnet sted under demonstrasjoner og terrorangrepene kan ha forandret ham. Nå går han hardere til verks, med en viss fare for å få kritikk for å kneble ytringsfriheten. Reaksjoner til artikkel 25 i lovutkastet – som åpner for en kriminalisering av diffusjonen av personlige informasjoner på ulike plattformer som kan sette en person i fare, er et uttrykk for det.

Macrons tale ga ingen detaljer om hva lovforslaget skal inneholde. Det som lekket ut over tid er bl.a. et forbud mot «jomfrusertifikater» og slutt på hjemmeundervisning, trolig pga. frykt for islamistisk påvirkning. Videre skal imamer utdannes i Frankrike. Moskeer skal ikke lenger kunne finansieres av fremmede stater. Radikale moskeer og muslimske organisasjoner med kobling til radikale miljøer skal også fotfølges. Utenlandske statsborgere som forkynner radikal islamisme skal også kunne utvises letere enn før. En meningsmåling utført av Odoxa-Dentsu Consulting for avisen Le Figaro i oktober viste at 8 av 10 franskmenn støttet tiltakene. Samtidig forstod bare 6 av 10 betydningen av uttrykket «separatisme».

Debatten rundt loven om separatisme farges av voldspiralen. 2. september startet rettssaken om attentatet mot Charlie Hebdo som fant sted i januar 2015. Den har nå begynt igjen etter stans pga. Covid-19. 15. september ble satiremagasinets tidligere lokaler i Paris mål for et angrep med kjøttøks. To ble såret. 16. oktober ble historielæreren Samuel Paty halshugget på åpen gate i Conflans-Saint-Honorine. 29. oktober ble tre personer drept i domkirken i Nice i et knivangrep.

Barske røster på høyresiden krever at det innføres enda strengere tiltak. Radikale moskéer skal stenges, familiegjenforening skal forbys, islamister som er ferdig sonet skal utvises. Macron holder igjen og vil unngå en eskalering, men vurderer ytterligere grensekontroll. Han sliter også i kampen om den internasjonale opinionen etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan lanserte en appell om boikott av franske produkter og store demonstrasjoner mot Frankrike fant sted i flere land i Midtøsten.

Separatismedebatten har mange fronter. En gruppe franske muslimske intellektuelle tok til orde 31. oktober og lanserte en appell som forsvarte den franske presidenten. For dem kritiserte han islamisme, som kan anses som en forvrengning av islam, og ikke islam som religion. De mente tvert imot at Macron viste respekt for islam da han gikk løs på islamistisk ideologi. De beklagde også at skillet mellom islam og islamisme ikke kom tydelig fram i den arabiske oversettelsen av Macrons tale.

Rektoren ved moskeen i Paris forsøkte å dempe gemyttene. Chems-Eddine Hafiz pekte på en «islamsk totalitarisme som slår an tonen» og som «tar makten». Han noterte også en paradoksal situasjon. Selv om 99,9 prosent av franske muslimer praktiserer en islam som lever i harmoni med republikkens verdier, forbindes islam nærmest automatisk med islamisme. Derfor bør man huske at loven om separatisme som kommer 9. desember ikke handler om dem. Den handler om de radikale – særlig mange unge fra forstedene i Paris og andre storbyer – som blir forført av intern og ekstern islamistisk propaganda. Den handler om de som bor i «republikkens tapte territorier», der separatismen allerede har klart å så splid.

Denne kommentaren er skrevet  8. desember 2020 av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist basert i Paris, og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis ved HIØ for Transit Magasin.

Er drapet på læreren Samuel Paty et tegn på en ny form for islamistisk terrorisme i Frankrike?

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

 

Terrorsåret som ikke leges

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

 Foto: Colourbox.com. Hva vil rettssaken som begynner i dag i Paris fortelle om attentatene fra januar 2015?

 

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Terrorsåret som ikke leges

Colourbox.com. Hva kommer ut av rettssaken som begynner nå i Paris?

KRONIKK: 2. september starter rettssaken mot 14 individer mistenkt for medvirkning i terrorangrepene mot det satiriske bladet Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet Hyper Cacher i Paris tidlig i januar 2015. Minnet om disse grufulle dagene lever ennå hos alle franskmenn. Såret må nå åpnes igjen.

Rettssaken var planlagt å vare fra 4. mai til 10. juli i år, men ble utsatt på grunn av koronaen. Den vil vare til 10. november. Det er den første rettssaken som handler om et jihadistisk angrep i Frankrike siden rettssaken mot Abdelkader Merah i 2017.

Protester verden over

Denne rettssaken vil bli filmet for å kunne studeres i ettertid. Det er første gang for en terrorsak i Frankrike. Gjerningsmennene fra januar 2015, brødrene Chérif og Saïd Kouachi og Amedy Coulibaly, ble drept av antiterrorpolitiet 9. januar 2015.

De etterlot seg 17 omkomne og 18 sårede. 17 barn mistet sine foreldre som følge av den ekstreme volden som rystet en hel nasjon.

Franskmenn mobiliserte massivt for å vise avsky mot terrorisme.

11. januar 2015 samlet en protestaksjon rundt fire millioner mennesker. Ikke siden Frankrike var blitt befridd etter 2. verdenskrig, hadde man sett så mange individer marsjere under samme slagord: «Jeg er Charlie!»

Utenlandske statsledere gikk også sammen med daværende president Hollande for å vise solidaritet med et terrorrammet Frankrike. Den liberaldemokratiske modell sto på spill.

Holdt sammen tross frykten

Mange trodde at januar-angrepene var et engangstilfelle. Man senket garden. En første blodig påminnelse kom mot slutten året.

13. november 2015 gjennomførte ti menn seks angrep med automatvåpen og vester fylt med sprengstoff. Angrepene kostet 130 liv og 413 skadede.

Så skjedde det igjen i Nice.

14. juli 2016 kjørte en mann en lastebil inn i folkemassen som feiret nasjonaldagen. Angrepet kostet 86 liv og 500 skadede. Franskmenn har opplevd en terrorbølge som siden 2015 har krevd 258 liv. Landet vaklet, men bristet ikke. Borgerkrigen mange varslet, kom ikke. Religionskrigen mange fryktet, uteble.

Alle i Frankrike fortjener en medalje for dette. Samfunnet holdt sammen tross frykten.

Men medaljen har en bakside. Man måtte lære å leve side om side med terrorisme over tid. Prisen for mer sikkerhet for samfunnet og for borgerne ble en innskrenkning av individuelle friheter. Unntakstilstanden som ble innført etter november 2015 for å hindre flere angrep, ble først opphevet i november 2017. Store deler av den ble tatt inn i lovverket.

Tre svakheter

Angrepene i januar 2015 avslørte tre svakheter. En av dem var forståelsen av jihadistisk terrorisme som nytt fenomen.

Etter terrorangrepene i mars 2012 ble kontraterrorkapasiteten ikke styrket. Etterretningen, særlig på lokalt nivå, ble dårligere. Varsler om mulige angrep mot Charlie Hebdo ble ikke tatt på alvor.

Man manglet også kunnskap om kontakten mellom aktørene i Midtøsten som ville slå til mot franskmennene, og individene i og utenfor Frankrike som kunne være mottagelige for rekruttering.

En annen svakhet var spriket i befolkningen. Allerede 11. januar 2015 var det flere som av ulike grunner «ikke var Charlie». Bladet ble anklaget for å ha stigmatisert islam og muslimer. Man kunne fordømme drapene og samtidig ha forståelse for motivasjonen bak dem. Debatten om ytringsfriheten overskygget debatten om islam i et sekulært Frankrike og fremveksten av militant islamisme i franske byer.

En siste svakhet var forskjellen mellom reaksjonene etter angrepet mot Charlie Hebdo og etter angrepet mot Hyper Cacher. Allerede i mars 2012 skulle folk ha inntatt gatene for å protestere mot Merahs drap på tre barn i alderen fire til syv år og en rabbiner på en jødisk skole i Toulouse. Men mobiliseringen uteble.

Den lot også vente på seg i 2015. Debatten om ytringsfriheten overskygget den om antisemittismen. Og den er ikke blitt mindre relevant etter 2015. Jøder utgjør 1 prosent av Frankrikes befolkning. Over halvparten av alle rasistiske angrep som er begått i landet, er rettet mot dem.

Spørsmål må besvares

Rettssaken som starter, er viktig for ofrene, overlevende og etterlatte. Hva som kommer ut av den, er uvisst. Rettssaken mot Mehdi Nemmouche i 2019 – han angrep det jødiske museet i Brussel i 2014 og drepte fire personer – endte opp med «stille jihad,» det vil si at den tiltalte nektet å uttale seg. Senere skrek Nemmouche ut sin uskyld.

I vårt tilfelle er gjerningsmennene døde. Man får ikke høre hva de tenkte før angrepene, og om de angrer på noe i dag. De andre tiltalte vil kanskje løfte litt av sløret.

Rettssaken betyr mye for Frankrike som sekulært og multikulturelt samfunn. Terroren i januar 2015 var ikke blind. Den var faktisk mer målrettet enn angrepene i november samme år. For at rettsoppgjøret skal lykkes, må ovennevnte svakheter tas opp og følgende spørsmål besvares. Hvorfor ble ikke angrepene avverget? Hvorfor ble franske muslimer forført av terrorgrupper i Midtøsten?

Og til slutt: Hvorfor ble franske jøder igjen mål for terror?

2. september 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Aftenposten om rettssaken mot 14 individer som er mistenkt for å ha medvirket i terrorattentatene i Paris i januar 2015 og som begynner 2. september 2020 frem til 10. november.

Går Frankrike mot en grønn bølge?

Illustrasjon: Colourbox.com. Går Frankrike mot «et grønt skifte» etter kommunevalget i mars og juni 2020?

KRONIKKFransk politikk har bydd på mange overraskelser de seneste årene. Den siste overraskelsen kom med kommunevalgets andre omgang 28. juni 2020, som ser ut til å varsle en grønn bølge over landet i tiden fremover. Kan denne bølgen gjøre skam på spådommene om en forventet returkamp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i presidentvalget i 2022? Kanskje – kanskje ikke.

Valget ble ingen suksess blant velgerne. Andelen hjemmesittere nærmet seg 60%. Det skal sies at flesteparten av landets 35000 kommuner allerede fikk sin ordfører på plass etter første omgang 15. mars. På søndag skulle 15% av landets resterende kommuner, dvs. 4827, avholde den avgjørende omgangen. Til gjengjeld stod landets mest folkerike storbyer på spill (Paris, Lyon, Marseille, Bordeaux, Strasbourg og Lille). Andre omgang skulle ha funnet sted 22. mars, men ble utsatt til juni pga. koronakrisen. I mellomtiden mistet velgerne interessen for valget. Mange ville nyte friheten etter to måneder med portforbud. 43 % av hjemmesitterne oppga at de lot være å gå til stemmelokalet av frykt for å bli smittet av koronaviruset.

Valgutfallet kan tolkes lokalt eller nasjonalt. Partiet til president Macron, La République en Marche (Frankrike Fremad!), fremstår som valgets største taper. Partiet vant ingen store eller mellomstore byer, til tross for allianser, de aller fleste til høyre. Til og med forventede seire – som for eksempel i Lyon, landets tredje største by, – endte med tap. Eneste trøst er havnebyen Le Havre, der statsminister Edouard Philippe ble gjenvalgt med 59% av stemmene. Det hjalp ham fint lite. Etter å ha nølt lenge med å kvitte seg med en statsminister som var blitt mer populær enn ham selv, bestemte president Macron seg 3. juni for å be Philippe og hans regjering om å gå av, slik at en ny regjering snarest kunne tre i kraft.

Partiet til Marine Le Pen, det høyrepopulistiske Rassemblement National (Nasjonal samling – RN) jubler etter å ha vunnet for andre gang i sin historie en storby over 100.000 innbyggere, Perpignan. Etter valget vil RN styre 10 kommuner med over 9000 innbyggere, mot 11 i 2014. Antall seter i kommunestyrer er samtidig redusert med en tredjedel i forhold til 2014, og dette i færre kommuner. Partiet står alene uten alliansepartnere og sliter fortsatt med å få fotfeste i provinsen til tross for et program som prioriterer nærhetsprinsippet (lokalisme). Med unntak av Perpignan, må man faktisk tilbake til 1989 for å finne et så dårlig resultat.

Høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne – LR), klarte seg bra. Man fryktet at Macrons parti skulle kapre mange byer som tilhørte eller ble vunnet av høyresiden i 2014. Et nederlag ville ha konsolidert rivaliseringen på nasjonalt nivå mellom Le Pen og Macron og marginalisert LR. Slik gikk det ikke. Etter første omgang kom 56% av ordførerne i byer med over 9000 innbyggere og 30% i byer over 30.000 innbyggere fra LR. Andre omgang tegnet et interessant kart av partiet. Dets velgere befinner seg i mellomstore byer. Partiet vant i Lorient, Arles, Metz eller Auxerre, men tapte i Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Veien til presidentpalasset synes fortsatt lang for den franske høyresiden. Etter valget kan den likevel skryte på seg å være landets «dype stemme».

Resultatene for venstresiden er det mest spennende ved valget. Den vant i storbyer som Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Går man nærmere etter i sømmene, er miljøpartiet EELV motoren bak denne suksessen. Partiet vant i Lyon, Marseille, Strasbourg og Bordeaux, men også i mellomstore byer som Grenoble, Poitiers, Besançon og Tours. Det venstrepopulistiske partiet La France insoumise (Det ukuelige Frankrike) gjorde det bra når det inngikk allianser med resten av venstresiden. Det gjelder også sosialistpartiet, som fikk oppgang for første gang på lenge. Partiet beholdt Paris, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand og Dijon og erobret Lille, Nancy, Montpellier eller Le Mans. Gjenvalget av sosialisten Anne Hidalgo i Paris med støtte fra De grønne vekker oppsikt med tanke på presidentvalget om to år.

Det kan være to grunner bak en slik dynamikk på venstresiden. Den ene handler om program. Venstrepartiene slet i tiår med spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til økonomisk liberalisme og globaliseringsprosessen. Splittelsen gikk innad i partiene og på tvers av dem. Det hindret allianser og førte til gjentatte nederlag. Klimakrisen og koronaviruset førte dem nærmere hverandre og skapte en forståelse rundt behovet for å prioritere det grønne skiftet og finne en bærekraftig sosialøkonomisk modell som vil gjøre det mulig. Den andre grunnen handler om styrkeforholdet mellom partier. På slutten av 1970-tallet gikk sosialistpartiet forbi kommunistpartiet og etablerte sitt lederskap til venstre. Imens ble kommunister stadig færre og De grønne forble små og splittet. Ved presidentvalget i 2017 røyk sosialistenes dominans. Stafettpinnen gikk videre til venstrepopulistene fra Det ukuelige Frankrike. Kommunevalget i år – etter president- og parlamentsvalget i 2017 og EU-valget i 2019, viser at vi står på randen av et nytt maktskifte mellom rødt, rosa og grønt.

Det er ikke lenger sosialistpartiet som leder an venstresiden i Frankrike, men De Grønne. Dersom en venstreallianse skal bygges frem mot presidentvalget i 2022, ligger det an til at sosialister, kommunister og venstrepopulister må støtte en klar grønn linje og ta til takke med å spille andrefiolin. Klarer de det, kan franske velgere om to år unngå det forventede returoppgjøret mellom Macron og Le Pen ved å støtte noen fra venstresiden som motkandidat mot ham eller henne i andre omgang. Samtidig viser all erfaring at sterke egoer som regel står i veien for venstreunioner. De grønnes nye lederstatus skaper gnister i andre venstrepartier, som frykter marginalisering. Det er heller ikke konsensus innad i EELV om hvorvidt De grønne bør satse på venstresiden i 2022 eller om de bør åpne for en bredere allianse som trekker mot sentrum. Der venter Macron på dem.

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, UiO og Franck Orban, HiØ. De er programledere i podkasten Frankrike Forklart. Kronikken er publisert i Vårt Land 9. juli 2020 (bak betalingsmur).