11. mai skulle lanseringen av en norsk oversettelse av den franske forfatteren Renaud Camus‘ bok fra 2018 «You Will Not Replace Us!» finne sted på Deichman-biblioteket i Bjørvika i regi av forlaget Legatum Publishing. Arrangementet vekket politiske reaksjoner og skapte splid mellom bibliotekets ledelse og ansatte.

I januar avslo Litteraturhuset i Oslo en henvendelse fra det samme forlaget om å huse lanseringen av Rikard Högbergs bok «Old Europe Stop the Great Replacement». Man ville ikke bidra til å «spre antidemokratiske konspirasjonsteorier.” I forbindelse med arrangementet 11. mai prioriterte Deichman lenge kravet om likebehandling og fravær av utsiling. Det kunne også virke som man ikke visste hvem Camus var. Mannen har kanskje samme etternavn som Albert Camus, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, men likheten stopper der. Renauds nativisme skiller seg fra Alberts humanisme.

Camus publiserte bl.a. «Den store utskiftningen – DSU» (Le Grand Remplacement), i 2012. Boken gjorde ham etter hvert til ideolog for det ytre høyre i Europa og for identitærbevegelsen. DSU forfekter et dystopisk scenario – politologen Pierre-André Taguieff snakker om en frastøtende myte – hvor «etnisk hvite» europeere med kristen kultur erstattes av ikke-hvite, ikke-kristne og ikke-europeere som følge av innvandring og demografi.

DSU deler ideen om at en gruppe utenforstående truer innfødtes samfunn og kultur med hjelp av femtekolonister, med Eurabia-teorien. For sistnevnte står den politiske, intellektuelle og økonomiske elite bak en plan om folkeutskiftning som holdes skjult for allmenheten. For DSU skjer en slik utskifting mer «av seg selv» med elitens passivitet eller samtykke. Kollaps kan hindres hvis innvandringen stanses og innvandrerne og deres etterkommere deporteres.

Camus’ idé spredte seg på begge sider av Atlanterhavet. Europeiske ledere fra det radikale høyre som Pia Kjærsgaard i Danmark, Viktor Orbán i Ungarn, Matteo Salvini i Italia eller Marine le Pen i Frankrike, brukte DSU i innvandringsdebatten etter 2015. Nylig ble Giorgia Meloni i Italia hardt kritisert etter at en minister i hennes regjering brukte uttrykket «sostituzione etnica» (etnisk utskiftning) i en offentlig tale.

I USA bruker gjerne hvitmakt-bevegelsen uttrykket «Great Replacement» mot jøder og innvandrere ved siden av «White Genocide.» Forskerne betegner DSU som en nativistisk narrativ innenfor sjangeren «White Replacement Theory». Demografen Hervé Lebras dokumenterte hvordan DSU-tilhengerne trikser med tall, datoer og fakta for å gjøre sin dystopi mer troverdig.

Camus’ dystopi oppfordrer i utgangpunktet ikke til vold. Den dukket likevel opp på alvor i offentligheten med attentatene i Christchurch i New Zealand i mars 2019, da gjerningsmannen Brenton Tarrant la ut et manifest med tittel «The Great Replacement » i sosiale medier før han gikk løs på to moskéer. Tittelen minnet om Camus bok fra 2012.

I ettertid har man sett at denne dystopien kan radikalisere individer og inspirere til å begå terrorhandlinger, slik det skjedde med terrorister som Patrick Wood Crusius (El Paso, 2019) eller Payton Gendron (Buffalo, 2022). I Norge fastslo PST i 2020 at Tarrants manifest spilte en sentral rolle i Philip Manshaus’ radikalisering.

Deichman skiftet mening 5. mai og vil ikke låne ut rom til boklanseringen. Avslaget ble begrunnet med en helhetlig vurdering av sikkerhetstiltakene rundt arrangementet, av risikoen for demonstrasjoner utenfor biblioteket og av faren for å gjøre besøkende på biblioteket utrygge.

Kritiske stemmer synes at utfallet av saken er trist og skummelt for ytringsfriheten og rettstaten. Det er selvsagt et godt poeng. Men da må man også huske at Renaud Camus ikke er en hvilken som helst spennende fransk forfatter og at DSU ikke er noe bisart litterært påfunn, men et ideologisk våpen.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis i historie ved UiO for Transit Magasin og er publisert 11 mai 2023. Du finner originalteksten for kronikken her.

4. mai 2023 holdt jeg et innlegg på fransk for fransklærere. I presentasjonen utforsket jeg begreper som «skjærgård,» «fragmentering» og «polarisering» for å redegjøre for den store transformasjonen Frankrike som land og nasjon har gått gjennom de siste tiårene. Seminaret var arrangert av Cappelen Damm  for fremmedspråkslærere i videregående og fant sted på Litteraturhuset i Oslo.

26. april 2023 ble jeg intervjuet av Transit Magasin vedrørende lanseringen av Renaud Camus’ bok på norsk 11. mai. Forlaget Legatum Publishing står bak arrangementet. Du finner min analyse av dette arrangementet her.

Arrangementet skal avholdes 11. mai 2023 på hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika. Camus skal delta på pressekonferansen digitalt fra Frankrike. Det skal også avholdes en samtale mellom Renaud Camus og politisk nestleder for Norgesdemokratene, Øyvind Eikrem, som har skrevet forordet til den norske utgaven av boken.

Teorien om «befolkningsutskiftning» — eller «Den store utskiftningen» — stammer fra en bok Camus utga i 2012; «Le Grand Remplacement». Camus var lenge en respektert og anerkjent forfatter i Frankrike, selv om han ble ansett som svært uortodoks. Hans litterære produksjon begynte i midten av 1970 tallet og er omfattende. Han har blitt tildelt flere priser for sitt forfatterskap. Siden begynnelsen av 2010-tallet har han utviklet et tankesett som går ut på at den hvite befolkningen i Europa etter hvert byttes ut med ikke-hvite-ikke-kristne-ikke-europeere. Camus har havnet stadig mer på sidelinjen som en
forfatter med kobling til det ytre høyre og identitærbevegelsen.

Forskningen på høyreekstremisme betrakter «Den store utskiftningen» (forkortet DSU) som en høyreekstrem konspirasjonsteori, en teori som har fått en viss suksess på begge sider av Atlanterhavet. Hvitmakt-bevegelsen i USA bruker bl.a. «Den store utskiftningen» som et alternativ til «White Genocide» fordi det fremstår som mindre aggressivt og «selger» bedre. Camus ble kjent internasjonalt da hans navn ble knyttet til Christchurch-attentatet i 2019 i New Zealand. Gjerningsmannen Brenton Tarrant brukte uttrykket «The Great Replacement» i tittelen på manifestet han skrev og lastet opp på sosiale medier før terrorangrepet.

Camus’ ideologiske buskap har fått fotfeste i ytrehøyre-miljøer på begge sider av Atlanterhavet i løpet av det siste tiåret, sier Orban. Blant høyreekstreme har teorien blitt koblet til antisemittiske forestillinger, og til forestillingen om et «folkemord» mot hvite. I 2017 demonstrerte folk fra identitærbevegelsen sammen med nynazister i Charlottesville, og ropte «You will not replace us!», som snart ble til «Jews will not replace us!»

Budskapet støttes også av sentrale politikere i flere europeiske land. Under presidentvalget i Frankrike i fjor hadde DSU til og med sin egen presidentkandidat med Eric Zemmour, som brukte forestillingen om DSU aktivt i sin valgkamp og advarte mot en potensiell rasekrig mellom «franskmenn» og «muslimer» hvis nasjonalistene ikke kom til makten. Camus ga ut den engelske utgaven av boka «You Will Not Replace Us!» mot slutten av 2018. Nå skal den altså utgis på norsk.

Ytringsfriheten gjelder for alle og skal settes svært høyt i vårt demokrati. Men ureflektert likebehandling om hvem man gjester kan være uheldig. Deichman bibliotek på Bjørvika, som huser bokbadet, kan bl.a. kritiseres for ikke å bry seg om at konspirasjonsteorier forfektes i sine lokaler eller verre – for ikke å vite hva dette egentlig handler om. Det er problematisk i begge tilfeller og bør ikke undervurderes.

Utgangspunktet for Deichmans beslutning – likebehandling av alle -, kan være annerledes enn Litteraturhusets. Men det kan nesten virke som Deichman ikke har gjort den samme kartleggingsjobben som Litteraturhuset i Oslo gjorde i januar 2023 da de sa nei til å gjeste bokbadet som Legatum Publishing skulle arrangere i forbindelse med publikasjonen av Rikard Högbergs bok «Old Europe Stop the Great Replacement».

Man skal ha anledning til å kunne diskutere innvandringen til Europa og Norge på en seriøs måte.  Her er likevel viktig at Deichman tar et klarere standpunkt i denne saken. Vi snakker ikke her om et uskyldig og vitenskapelig etablert tankesett, men om en idé som inspirerer til hat og ført til politisk motivert vold, som f.eks. med Brenton Tarrant i New Zealand, Philip Manshaus i Norge og Patrick Crucius i USA.

I mai 2020 gjorde Deichman en annen vurdering i forbindelse med et arrangement i regi av SIAN. Biblioteket påpekte følgende: «Alle organisasjoner skal likebehandles når det gjelder forespørsler om bruk av biblioteket, det gjelder uavhengig av om biblioteket deler organisasjonens verdigrunnlag så lenge ytringer i bibliotekrommet er innenfor norsk lov.» Likevel ble dette arrangement avlyst. Begrunnelsen var at man, fra bibliotekets side, hadde (..) et ansvar for at alle som bruker biblioteket, skal kunne føle seg trygge her.» 

Tilhengerne av Renaud Camus og Den Store Utskiftingen er mindre «synlige» enn SIAN-sympatisører i Norge. Spenningsnivået forventes derfor å være lavere. Men kan biblioteket forsikre at alle som bruker biblioteket vil kunne føle seg trygge der og da? Dette hensynet må igjen veie tungt.

Minner om at jeg skrev to artikler Minerva om Renaud Camus og DSU i 2019 etter attentatene i Christchurch:

• Fotsoldat og inspiratoren, 8, april 2019
• Fra ord til handling, 21. april 2019

19. april 2023 ble jeg intervjuet av radiokanalen «Radio classique» i Frankrike om streik i Norge. Franskmenn var interesserte i å vite hvordan et så rikt land som Norge, som tjener seg rikt på salget av olje og gass i krisetider, kan gå så langt som å gå til streik. Du finner innslaget her.

25. desember 2022 bidro jeg til et portrett av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg for radiokanalen RFI (Radio France International).

Jens Stoltenberg, secrétaire général d’une Otan «revenue des morts»

Ancien Premier ministre norvégien, admirateur dans sa jeunesse de Bob Dylan et de Nelson Mandela, Jens Stoltenberg est à la tête d’une Alliance qui a retrouvé une raison d’être à la faveur de la guerre en Ukraine.  Partisan d’une aide massive à l’Ukraine, l’ancien Premier ministre norvégien a également piloté le renforcement en hommes et en matériel du flanc oriental de l’Otan.

KRONIKK: Leser man slike forfattere, må man alltid ha med deres ideologiske ståsted.

De to franske Michel-ene, forfatteren Michel Houellebecq og filosofen Michel Onfray, intervjuet nylig hverandre.

I fellesintervjuet gikk begge langt ut til høyre og får nå så hatten passer i franske medier.

Michel Houellebecq anses for å være én av nåtidens største forfattere. I år lå han an til å få nobelprisen.

Hans bøker leses primært som litterære produksjoner uten at man tar med den politiske og ideologiske konteksten. Mange er oversatt til norsk.

Flere kommentatorer uttrykte begeistring for Houellebecq. Turid Larsen innrømmet i Dagsavisen at hun var blitt overrasket og forbløffet over at han ikke fikk nobelprisen. Jonas Hansen Myer skrev hos NRK at han gjerne kunne ha fylt en hel sitatbok hentet fra hans siste bok. Erlend Loe slo fast i Aftenposten at Houellebecq imponerte med å beskrive den menneskelige tilstanden.

Michel Onfray er derimot langt mindre kjent i Norge. Emil Perron påpekte i Røyst at Frankrikes mest profilerte og produktive filosof ennå ikke var oversatt til norsk, og at han heller ikke blir omtalt i norske medier.

Med bakgrunn fra det rurale Normandie og landbruket foretok han en klassereise som førte ham til en doktorgrad i filosofi i 1986 ved universitetet i Caen. Deretter jobbet han som filosofilærer i 20 år.

Gjennom flere titalls bøker om filosofi, politikk, estetikk, lyrikk, poesi, men også reiseskildringer samt opptredener på TV eller radio ble han den mest omtalte filosofen i Frankrike.

I 2022 startet han sitt eget tidsskrift kalt Folkefronten (Front Populaire), hvor fellesintervjuet ble publisert.

Stø kurs mot ytre høyre

De to Michel-ene hadde opprinnelig en ideologisk forankring på venstresiden, som de etter hvert har fjernet seg fra.

De er kanskje i takt med tiden for et Frankrike som hadde tre kandidater fra det radikale høyre i siste presidentvalg. Lenge fikk de to lov til å navigere fritt mellom litteratur og filosofi uten at man festet oppmerksomhet til hva de sto for ideologisk.

I fellesintervjuet i Folkefronten, som hovedsakelig vies til Vestens slutt, slipper de seg derimot helt løs. Ut fra ulike utdrag som ble publisert i franske medier – tidsskriftet ble utsolgt i rekordfart – er det neppe tvil om at den litterære tvetydigheten er borte, og at deres ideologiske markører ikke lenger forsøkes feid under teppet.

Lurte på om de to mener alvor

Samtalen slo ned som en bombe i Frankrike. For Eugénie Bastié i avisen Le Figaro var den «på kanten av stupet». Til og med årets nobelprisvinner Annie Ernaux pustet lettere ut for at det var hun som vant prisen.

Hva skapte så kraftige reaksjoner? Primært den gjennomgående reaksjonære tonen. Enkelte utsagn var så ekstreme at man lurte på om de to mener alvor.

Onfray slår fast at alt nå er så galt at til og med (blandede) sædceller er blitt svekket. Houellebecq lengter etter en pensjonstilværelse hos Taliban fremfor på fransk gamlehjem.

Onfray hevder at rettsvesenets primære rolle er å utøve hevn. Når han lurer på hvordan Houellebecq hadde reagert hvis gjerningspersonen som hadde drept hans elskede, ble halshugget, svarer sistnevnte at han ville føle seg bedre, siden den skyldige hadde dødd. Rettferdighet ville ha blitt gjenopprettet.

En mer eller mindre direkte appell til vold

Det de blir mest kritisert for, er synet på konspirasjonsteorien kalt «den store utskiftningen».

For Houellebecq er dette ikke en påstand, men et faktum. En massiv muslimsk invasjon vil føre til borgerkrig.

Forfatteren begrunner det slik: «Folk væpner seg. De skaffer seg geværer og tar timer på skytebaner. Og det er ikke ekstremister. Når hele territorier vil komme under islamistisk kontroll, tror jeg det vil bli møtt med motstand. Det vil komme attentater og skyteepisoder i moskeer, i kafeer frekventert av muslimer – kort sagt omvendte Bataclan’er.»

Sitatet kan tolkes som en mer eller mindre direkte appell til vold.

Onfray tilføyer følgende: «Du tror borgerkrigen vil komme. Jeg tror den er der allerede, i all stillhet. Hver dag blir noen slått ned eller meid ned av en scooter. Med gjenger av unge gutter som angriper med hammer.»

For Onfray er slaget allerede tapt fordi «vi» er for feige.

Bør vi fortsette å lese dem?

Når den ideologiske tåkeleggingen til Houellebecq, Onfray og andre forfattere som Alain Finkielkraut blir borte, bør dette få følger.

Kan litteratur og ideologi holdes adskilt fra hverandre?

Vi hadde en slik debatt i Norge i forbindelse med forfatteren Knut Hamsuns litterære geni og forkjærlighet for antisemittismen og nazismen. Frankrike hadde samme diskusjon om Céline.

Det er nå mer vanlig å stille forfatterne til ansvar når de bruker ord som kan føre til ekstrem vold.

Houellebecq og Onfray er farlig nære rollen som «Fjordman» spilte for ABB før 22. juli 2011. Peder Nøstvold Jensen forfektet det samme virkelighetsbildet som Houellebecq og Onfray gjør nå. Hans tekster var en inspirasjonskilde for han som begikk massedrap mot uskyldige.

Leser man slike forfattere, må man alltid ha med deres ideologiske ståsted.

Michel-enes siste opus er en «anledning til å minne om at en romanforfatter ikke er et orakel, og at en filosof kan tilpasse fakta så de passer bedre til hans realitet», slår Libérations politiske kommentator Thomas Legrand fast.

«Å snakke om et omvendt Bataclan er som sprengstoff», sa France Inters kommentator Yael Gooz 30. november.

Begge har rett i en fransk kontekst som er svært antennelig.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban og Vib eke Knoop Rachline og er publisert i Aftenposten 20. desember 2022.

Det reklameres ikke hele tiden for vår podkast i denne bloggen, men Frankrike forklart har hatt et høyt aktivitetsnivå i 2002, med mange spennende temaer og spennende gjester. Herunder følger en oversikt over samtlige episoder.

Ellers finner dere kronikkene på vår webside:

Episoder i 2022

22. oktober 2022 var jeg gjest i NRK Verdibørsen for å snakke om drapet på unge Lola i Frankrike og hvordan det franske ytre høyre bruker drapet for å fremme ideen om «francocide», dvs. målrettede og politisk motiverte drap på franskmenn fordi de er hvite og franske. Du finner lenker her.

Du finner lenken til kronikken her.

5. oktober feiret Nasjonal Samling – eller «Nasjonal Front» helt til 2018 – 50 år som politisk parti i Frankrike. Noen unison feiring ble det likevel ikke. Snart avtroppende partileder Marine Le Pen blåste symbolske lys på et seminar i Nasjonalforsamlingen («fra håp til makt»).  Jean-Marie Le Pen, Marines far og én av Nasjonal Fronts grunnleggere, foretrakk et garden-party på slottet i Montretout i Paris.

Faren var ikke invitert til Marines seminar. Hun kom heller ikke på farens feiring. Det viser at partiet strever med å fordøye sin historie. Noen retter blikket fremover, mens andre ser bakover.

Nasjonal Samling 1: ikke 50 år, men 11

Marine Le Pen avrundet seminaret i Nasjonalforsamlingen med å hevde at det i dagens Frankrike ikke finnes noe parti som er mer republikansk og gaullistisk enn RN. Hun hoppet elegant over Nasjonal Fronts bakgrunn som rent ytre høyre parti da det ble stiftet i oktober 1972 av bl.a. tilhengere av det franske Algerie som sympatiserte med terrorgruppen OAS (Georges Bidault, Roger Holeindre), eks-medlemmer av militsen som bl.a. plukket opp jøder til deportasjon under okkupasjonen (Léon Gaultier, Roland Gaucher eller Francois Brigneau), nyfascister og erklærte holocaustnektere (Francois Duprat) og tidligere Waffen-SS soldater eller frivillige som kjempet på Østfronten (Pierre Bousquet, Victor Barthélémy eller André Dufraisse).

Jean-Marie Le Pen ble for sin del hentet av lederne for den nyfascistiske gruppen Ny Orden (Ordre Nouveau) av to grunner. For det første hadde han vært offiser under Algerie-krigen og høstet respekt for det, selv om det var kjent at han hadde brukt tortur. For det andre kunne han bli en nyttig idiot og frontfigur for et nytt parti som ville renvaske det ytre høyre. Dessuten hadde han erfaring som parlamentsmedlem for Poujade-bevegelsen under den fjerde republikk og som talsmann for kandidaten for det ytre høyre til presidentvalget i 1965 Jean-Louis Tixier-Vignancour. Le Pen var ikke minst en erklært antigaullist som ikke kunne knyttes til enten nazisme eller Vichy-regimet.

En slik fortid skulle Marine Le Pen gjerne ha vært foruten. Derfor vektla hun «hamskiftet» som hun selv initierte i 2011 da hun overtok partiledelsen fra faren og kvittet seg med de mest ekstreme elementene i partiet.

Jean-Marie Le Pens navn ble følgelig sitert bare én gang i løpet av hennes tale i nasjonalforsamlingen, men mest for å markere avstand til en turbulent fortid da Nasjonal Front og Jean-Marie Le Pen var «stueskitten» pga. rasisme og antisemittisme, med flere dommer for hatytringer og holocaust-fornektelse. Ifølge datteren ble «hamskiftet» ytterligere trappet opp etter presidentvalget i 2017, da hun klarte å kvalifisere seg til andre omgang av presidentvalget mot Emmanuel Macron, og igjen i år. Kantene ble enda rundere og diskursen mer polert.

Nasjonal Samlings valgkamp under presidentvalget handlet følgelig mest om forsvaret av kjøpekraften, og mindre om innvandring eller islam. Denne delen av partiets program ble ivaretatt av nyttigidioten Eric Zemmour, hvis ekstreme holdninger nesten klarte å fremstille Marine Le Pen som en sentrumspolitiker.

Søkelyset på kjøpekraften og økonomisk nasjonalisme inngår i partiets historieomskriving fra å være et antidemokratisk og antirepublikansk parti, til å godtas som alminnelig republikansk og demokratisk parti med gaullistiske undertoner. Det sistnevnte betyr at RN hever seg over partipolitikken, både for å prioritere hensynet til nasjonale interesser og for å forsvare det «franske folket» mot interne og eksterne trusler.

Fokuseringen på partiets gaullistiske profil er paradoksal når man tenker på alle mordforsøk mot de Gaulle som det ytre høyre stod bak på begynnelsen av 1960-tallet.

Nasjonal Front 2: ikke 50, men 43

Det ble likevel ikke noe garden-party i Montretout. Offisielt pga. pågangen, som «overgikk» kapasiteten til å ta imot gjester. Uoffisielt er Nasjonal Fronts grunnlegger uglesett i sitt gamle parti. Mottakelsen ble erstattet av en mer beskjeden privat middag.

For Jean-Marie Le Pen sluttet partiet å være «Nasjonal Front» i 2011, da datteren overtok ledelsen og endret alt. I tillegg ble han kastet ut av sin egen datter i 2015 etter nok et utspill om at jødeutryddelsene hadde vært en «historisk detalj», og nok et tvilsomt forsvar av Philippe Pétain, marskalken som ledet Vichy-regimet i 2. verdenskrig og ble dømt for høyforræderi da freden kom pga. kollaborasjon med nazi-regimet.

Le Pen og hans vennekrets – dvs. partiets «historiske kanal» – er kritiske til Marines kurs de siste årene. De mener at hennes plan om å «avdemonisere» partiet ved å gi opp tradisjonelle fanesaker for Nasjonal Front og vektlegge en mer sosial kurs for å kapre velgere fra venstresiden, beveger partiet for langt bort fra «det nasjonale høyre». Partiet mister dermed mye av sin opprinnelige identitet og sin relevans for «nasjonalistiske» krefter.

Kritikken ble rettet mot Marine Le Pen av tidligere journalist og presidentkandidat Eric Zemmour, som hevdet at «Marine egentlig er en venstrepolitiker frakoblet fra sitt eget parti.» Det var dette hensynet som fikk Zemmour til å kjøre sitt eget løp. Under valgkampen la Le Pen senior ikke skjul på at Zemmour og niesen til Marine – Marion Maréchal – med en apokalyptisk visjon om en forestående borgerkrig mot masseinnvandring og islam i Frankrike – var mer i tråd med Nasjonal Fronts DNA. Partiets gode resultat ved parlamentsvalget og Marine Le Pens avgang som partileder roet ned gemyttene.

Men mange tilhengere av Nasjonal Samling kjenner seg ikke igjen i Marines nye fanesaker og vil ta partiet i mer identitær retning.

Allerede ved roret

Marine Le Pen tapte nok en gang presidentvalget i år, men stadig med mindre margin enn før. Og igjen stemte de fleste velgere mye mer mot henne enn for Macron. Bare en måned etter at han ble gjenvalgt tapte hans parti så det suste i valget på nasjonalforsamlingen.

Merkelig nok var det få eksperter som forutså «hevnen»: at RN skulle få et brakvalg med 89 representanter og bli det største opposisjonsparti til Macron i den nye nasjonalforsamlingen. Det var det som var det viktigste ved dette valget, ikke det faktum at Macrons parti tapte flertallet.

En mørkebrunblå revolusjon, som medfører at RN ble tildelt viktige verv og at deres representanter er med på å avgjøre om et lovforslag går igjennom eller ikke, kan være på vei. Foreløpig har representantene for nasjonal Samling flere ganger sørget for å gi Macrons regjering flertall. Andre ganger har de derimot stemt sammen med den radikale opposisjonen på venstresiden eller med høyresiden for å blokkere en lovtekst. I en situasjon hvor høyresiden er i mindretall i opposisjonen og hvor venstreopposisjonen er en valgallianse som kan ryke når som helst, håper Marine Le Pen at Nasjonal Samling blir tunga på vektskålen og kan få direkte innflytelse over utformingen av landets politikk fram til presidentvalget i 2022.

En stueren 50-åring

RN vil vise seg som et parti som kan bli et reelt maktalternativ. Partiet har nådd andre omgang av presidentvalget tre ganger (2002, 2017 og 2022) og vant også europavalget i 2014 og 2019. Partiet sliter derimot fremdeles med sin lokale forankring og har ikke lyktes i å vinne noen av landets 18 regioner.

Med årets resultat ved president- og parlamentsvalget i ryggen er partiets stilling som alternativ til Macrons flertall styrket. Marine Le Pen forlanger i tillegg at herrene kler seg i dress og slips. Kanskje et latterlig symbol sett med norske øyne, men i Frankrike betyr det at de glir inn i maktens elite – og igjen at de vil kunne overta makten en dag.

RN skal ha blitt et stuerent parti. Ingen medlemmer imiterer lenger Jean-Marie Le Pens utfall. Her er det ro og orden i rekkene, med Marine Le Pen som ubestridt leder og Eric Zemmour på den ene siden og Jean-Luc Mélenchons parti på den andre som motpoler for et ekstremistisk Frankrike som Nasjonal Samling ikke vil være assosiert med.

Hard hud under sminken

Ser man dypere, under sminken, har RN likevel ikke gitt opp alle sine idealer i løpet av disse 50 årene. Innenrikspolitisk fremstår ideen om «nasjonal prioritering» for franskmenn som en solid base. Det blir nå definert på en penere måte enn tidligere, da man snakket om «nasjonal forrang.» Men tankesettet er likt.

Innvandringen til Frankrike skal begrenses til det absolutt nødvendige eller stanses helt. De som slippes gjennom nåløyet skal aldri få samme muligheter som «ekte» franskmenn. Innvandrerskepsisen eller fiendtlighet er en ufravikelig linje for partiet. Det er også ideen om at islam og Frankrikes sekulære modell ikke kan forenes. Selv om disse to temaene ble nedtonet ved presidentvalget, beskrev avisen Le Monde partiets valgprogram som urovekkende med tanke på foreslåtte grunnlovsendringer som ville begrense individuelle friheter og føre styresystemet i mer autoritær retning.

Utenrikspolitisk er partiets begeistring for autoritære regimer og ledere legendarisk. Le Pen senior beundret bl.a. Iraks diktator Saddam Hussein. Datteren har gjentatte ganger uttrykt sin begeistring for Viktor Orbán og Vladimir Putin. Partiet fikk russiske lån for å finansiere valgkampen til kommune- og regionsvalget i 2014. Tre år senere finansierte den ungarske banken MKB Marine Le Pens presidentvalgkamp med Kremls samtykke. Hun fordømte aldri Russlands annektering av Krim i 2014 og har kviet seg med å fordømme invasjonskrigen mot Ukraina i år. Hun motsatte seg også EUs sanksjonspolitikk mot Russland. Slike ting skiller RN fra alle andre partier.

2027 i sikte

Etter presidentvalget har Marine Le Pen bestemt seg for ikke å stille til gjenvalg som partileder ved årsmøtet i november. Hun vil gi partiroret til vinneren av partiledervalget: Jordan Bardella eller Louis Aliot. Den ene er ung, med en solid dose selvtillit og frekkhet. Den andre er hennes tidligere samboer, med lang erfaring som borgermester i Perpignan. Bardella har allerede vikariert for Le Pen i mange måneder, og kan trekke vinnerloddet til slutt.

Det vil bli interessant å se om partiet velger rutinert politisk erfaring eller ungdommelig opportunisme. Lite skiller ellers de to kandidatene fra hverandre substansielt.

Imens vil Le Pen styre troppene i nasjonalforsamlingen og lade opp til presidentvalget i 2027. Denne gangen har hun bedre sjanser til å vinne. Macron kan ikke stille opp igjen pga. begrensninger i grunnloven. Det vil trolig heller ikke lederen for Det ukuelige Frankrike Jean-Luc Mélenchon kunne gjøre pga. alderen. Marine Le Pen kan dermed bli den kandidaten som franskmenn kjenner best i 2027, siden hun vil stille opp for fjerde gang.

Historisk lønner staheten seg. Det tok nemlig François Mitterrand og Jacques Chirac tre forsøk hver for å innta Elysée-palasset. Bedre sent enn aldri.

Kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, journalist bosatt i Paris, og Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Den ble publisert av Transit Magasin 19. oktober 2022.

11. oktober 2022 var jeg gjest i studio 2 på NRK for å snakke om Nasjonal Samling i Frankrike. Fra å være en marginal protestgruppe langt ute på ytterkanten av høyresiden har Nasjonal Samling blitt Frankrikes største opposisjonelle parti. Nå markerer de 50 år i fransk politikk. Hvordan ble et parti grunnlagt av høyreekstremister til et av Frankrikes viktigste? Du finner innslaget her.

De venstrerevolusjonære, nasjonalistiske og liberale blokkene i fransk politikk er i bevegelse. Macron vil fortsette Europa-politikken, men hvilke utfordringer vil han møte innad i Frankrike?

Hør ny episode av Liberal halvtime med Frankrike-kjenner Franck Orban.

Episoden hører du på plattformen der du hører på podcasts, eller via Spotify her:

Om kort tid skal franskmennene velge landets neste president. Første runde finner sted allerede 10. april. Oppnår ingen av kandidatene flertall her, gjennomføres siste og avgjørende valgrunde søndag 24. april. All erfaring tilsier at det må to runder til før landet neste President kan kåres!

Vil Emmanuel Macron bli gjenvalgt? Ekspertene mener at EU-formannskapet og krigen i Ukraina har styrket hans kandidatur. Vil kandidatene fra det radikale venstre og det radikale høyre vinne frem? Hva skjer med de etablerte partiene? Det blir spennende å se hvem som skal lede Frankrike, et av Europas største og viktigste land militært, strategisk og økonomisk videre i den turbulente tiden vi befinner oss i.

Vi følger valget dirkete fra Youngs i Oslo og har invitert en rekke eksperter og Frankrike-kjennere i samtale om de ulike presidentkandidatene, det politiske systemet og strømningene som preger dagens Frankrike. Vi skal snakke om hva det franske presidentvalget har å si for verden, Europa og Norge. Det blir valgdagsmålinger, direkte kommentarer og kanskje blir det også noen kulturelle innslag utover kvelden!

I panelene møter du:

– Raino Malnes, Professor, Institutt for Statsvitenskap (UiO)

– Mathilde Fasting, prosjektleder, Civita

– Ingrid Grønli Åm, journalist, Morgenbladet

– Pernille Rieker, forsker I, NUPI

– Tove Gravdal, journalist og forfatter

– Sylo Taraku, rådgiver, Tankesmien Agenda

– Vibeke Knoop Rachline, journalist og forfatter

– Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (UiO)

– Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

– Kate Hansen Bundt, generalsekretær, Den norske Atlanterhavskomité

Bienvenue!

21. april 2022 var jeg gjest i NRK Studio 2 for å snakke om Marine Le Pen, i anledningen. av andre omgang av presidentvalget i Frankrike. Du finner lenken til innslaget her.

Det er straks duket for presidentvalg i Frankrike og SIFA inviterer til et dypdykk i fransk politikk!

Allerede på søndag, 10. april, går den franske befolkningen til valgurnene for å stemme frem deres neste president. All historikk tilsier derimot at det vil kreve en andre valgomgang før en kandidat oppnår flertall. Denne valgomgangen avholdes søndag 24 april, og først da får vi trolig svar på hvem som blir Frankrikes neste president. Går det mot gjenvalg for den sittende presidenten Emmanuel Macron, som virker å ha vind i seilene? Eller vil kandidater fra mer ytterliggående partier på høyre eller venstresiden ta opp kampen med Macrons pro-europeiske sentrumsparti?

Frankrike er en avgjørende kraft i Europa, og hvem som blir landets neste president vil få store følger for forholdet mellom Frankrike og omverden, spesielt Frankrike og EU.

Valget vil også definere hvordan Frankrikes videre politiske fremtid vil se ut, for hva skjer med venstresiden, høyresiden og ytre høyre hvis Macron blir gjenvalgt med stor støtte i befolkningen? Senere i år skal det også avholdes valg til den franske nasjonalforsamlingen, hvor den nyvalgte presidentens mandat og styringsevne bestemmes.

Det er mange spennende spørsmål knyttet til årets presidentvalg, og til å hjelpe oss med å besvare disse har vi i SIFA alliert oss med noen av de fremste Frankrike-kjennerne i Norge. Vi har gleden av å invitere Tove Gravdal (journalist og forfatter), Franck Orban (førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold) og Raino Malnes (Professor ved Institutt for Statsvitenskap, UiO) til Litteraturhuset tirsdag 19. april for et dypdykk i fransk politikk!

Franske velgere tok denne helgen et skritt videre i prosessen med å vrake det som var igjen av partisystemet som har styrt landet i over seksti år. En ny partipolitisk deling trer fram. Den vil trolig dominere etter at andre valgomgang 24. april og parlamentsvalget i juni er tilbakelagt.

Ved forrige presidentvalg i 2017 ble uttrykk som “sjokkvalg” eller “politisk jordskjelv” brukt for å beskrive sluttresultatet. Illsinte velgere snudde ryggen til den tradisjonelle blokkdelingen med venstre- og høyresiden de hadde levd med siden den femte republikk ble etablert i 1958. Et slikt oppgjør rammet i første omgang sosialistpartiet. For tredje gang i sin historie klarte verken partiet eller venstresiden å kvalifisere seg til andre valgomgang (1969, 2002, 2017). Skuffede venstrevelgere så på runde to mellom Le Pen og Macron fra sofakroken. Sosialistpartiet fikk sitt nest verste resultat noensinne (6,36 % i 2017 mot 8,6% i 1969). Allerede da hevdet man at partiet var truet av utslettelse.

I år knuste velgerne partiet som ga landet to presidenter det lille som var igjen. Kandidaten for sosialistpartiet Anne Hidalgo fikk 1,75% av stemmene, dvs. en tredjedel av det partiet fikk i 2017. For fjerde gang vrakes sosialistene fra en andre valgomgang. I tillegg havner de i økonomisk uføre fordi de fikk under 5% av stemmene og ikke får dekket av den franske staten kostnadene knyttet til valgkampen utover 800.000 euro. Spørsmålet om partiets relevans er på dagsorden.

Velgerne stoppet ikke der. 2017 var et presidentvalg som høyresiden skulle ha vunnet med François Fillon, men tapte pga. skandaler rundt ham og kona. For første gang siden 1958 ble de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som i sin tid ble et produkt av selveste grunnlegger av gaullistpartiet, Charles de Gaulle. De konservative havnet likevel i på tredjeplass i 2017 med 20% av stemmene.

Ingenting av dette i år. Deres kandidat Valérie Pécresse havnet på femteplass med 4,78% av stemmene, dvs. en fjerdedel av 2017-resultatet. I tillegg ble hun forbigått av essayisten fra det ytre høyre Eric Zemmour som vil være en bindestrek mellom høyresiden og det ytre høyre. For andre gang på rad blir høyresiden vraket av en andre omgang av presidentvalget. Partiet Republikanerne havner også i økonomiske vansker pga. for lav oppslutning og et underskudd på 7 millioner euro. Partiet risikerer frykter splittelse før parlamentsvalget i juni mellom de som vil følge Macron, andre som vil til Le Pen og en tredje gruppe som vil slutte seg til Zemmour.

Sosialistpartiet og Republikanerne, som var hjørnesteinen i fransk politikk i to generasjoner og pleide å bytte makt seg imellom, veier nå til sammen kun 6,5% av stemmene. Det er uten tvil det største sjokket ved årets presidentvalg.

Politikk hater vakuum. Ser man bort fra ni kandidater som til sammen fikk 27% av stemmene, støvsuger tre kandidater 73% av stemmene. Marine Le Pen, Emmanuel Macron og Jean-Luc Mélenchon fikk økt oppslutning i forhold til 2017. Le Pen fikk 23,15% av stemmene (+1,8%). Macron fikk 27,85% av stemmene (+3,8%). Mélenchon fikk 21,9% av stemmene (+2,3%). De representerer tre blokker av samme størrelse (den fjerde er sofasitterne). Den ene er venstre-venstreradikal og ledes av Mélenchon. Den andre er høyre-høyreradikal og ledes av Le Pen. Den siste er sentrum-liberal og ledes av Macron. Slår vi de to første sammen fordi de uttrykker en eller annen form for protest mot den sittende regjeringens liberalistiske kurs, står vi igjen med en radikal blokk som trekker til seg lavtlønnede og sosialt sårbare og en liberal blokk med høylønnede og sosialt vellykkede.

Styrkeforholdet mellom de to blokkene er dynamisk. Det sosiologiske mindretallet – den liberale blokken – styrer landet politisk. Tar man samtlige protestkandidater ved årets presidentvalg, utgjør de over halvparten av stemmene, dvs. et sosiologisk flertall. Det er et heterogent flertall med konvergens på enkelte punkter (kjøpekraft, sosialpolitikk, EU og utenrikspolitikk) og divergens på andre (innvandring, asyl, kriminalitet og islam). Det finnes likhetstrekk mellom situasjonen i dag og venstresidens vei til makten på 1970-tallet fram til presidentvalget i 1981, hvor det sosiologiske flertallet ble et politisk flertall under ledelsen av sosialisten François Mitterrand.

Hvordan vil det franske politiske system se ut fremover? Trolig vil det preges av tripartisme ved at de tre blokkene har hver sitt lederparti (Nasjonal Samling, Republikken Fremmad! og Det ukuelige Frankrike.) Partiene som er igjen, kan i beste fall overleve som støttespillere for dem. Frem til 24. april kan man enn så lenge vente seg en konfrontasjon mellom en radikal blokk kalt av motstanderen “populistisk” og en liberal blokk kalt av motstanderen “elitisk”. Folk mot elite. Som en vond påminnelse av presidentvalget i USA i 2016 og Brexit-debatten.

Endelig resultat etter første valgomgang:

Kronikken er skrevet av Vibeke Knopp Rachline og Franck Orban og er publisert i Aftenposten Innsikt utgave 4: april 2022

I 2017 spurte mange seg om fransk politikk var i ferd med å «trumpiseres». Dette ble forklart med at franske velgere vraket de etablerte regjeringspartiene på venstre- og høyresiden til fordel for en kandidat som ikke indentifiserte sef med partisystemet (le Pen) og en kandidat som fornektet skillet mellom venstre og høyre (Macron). Har trumpiseringsprosessen kommet videre i 2022? har stemningsleiet roet seg ned blant velgerne, eller kan vi forvente nye «utbrudd»? Foredrag v/førsteamanuensis Franck orban, Høgskolen i Østfold, og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart».

12. mars 2022 hadde vi interessant besøk i NCA. Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold og populær ekspert på fransk politikk og samfunnsforhold, var hos oss og snakket om det forestående presidentvalget i Frankrike. Blir Macron gjenvalgt, hvem må han kjempe mot og hva skjer i annen valgrunde? Hva har den utenrikspolitiske situasjonen å si for valget? Dette var noe av det som ble tatt opp. Svaret per i dag ser klart ut: Macron vinner. Men det er fortsatt fire uker igjen og ting kan skje…

Blir det et normalt presidentvalg i Frankrike i år? spurte Orban innledningsvis og ga oss litt bakgrunn ved å vise til de siste årenes presidentvalg: Venstresiden har sittet med makten i 19 år, sentrum i 12 år og høyresiden i hele 32 år siden den femte republikk ble opprettet i 1958. Frankrike er altså et høyrevridd land, med noen få unntak. Macrons parti tilhører sentrum.

Det er i år 12 kandidater på valg til presidentvalget i år.  Ifølge meningsmålingene er tre av de fire kandidatene øverst på meningsmålingene fra høyresiden, og de har til sammen nesten en tredjedel av stemmene.

Et annet poeng Orban kom med er at «hvis man ser på alle presidenter under den femte republikk, er erfaringen med å bli gjenvalgt som sittende president dårlig. Følger man denne oppskriften, er Macrons gjenvalg ikke sikret».

Tre store kriser

Macrons periode har vært spesiell. Den har vært preget av tre store kriser, først sosial krise med «Gule vester» i perioden 2018-2020, deretter helsekrise med Covid-19 fra 2020-2022, og til slutt utenrikspolitisk krise fra 2022.

Til tross for krisene går Frankrike ikke så verst. Andelen av befolkningen som er sysselsatt er økt og ledigheten går ned. Det går faktisk bedre i landet, sa Orban.

Likevel er kjøpekraften det viktigste temaet for franskmenn generelt. Krigen i Ukraina er det nest viktigste temaet akkurat nå. 65% av franskmennene mener at dagens aktuelle utenrikspolitiske situasjon har stor betydning for presidentvalget.

Franskmennene er fornøyde med Macrons rolle i konflikten, og per dags dato ville Macron vinne presidentvalget.

Men ting kan skje. Hvis det skulle bli slutt på krigen i Ukraina, kan interne temaer igjen komme fram. Miljøpolitikk er viktig for mange, helsesystemet, innvandring, sosiale ulikheter, kriminalitet betyr mye, og situasjonen kan endre seg raskt.

Krigen endrer rekkefølgen

For knapt et år siden sto Emmanuel Macron og Marine Le Pen likt på meningsmålingene med 27% oppslutning hver, og det syntes klart at de to ville møtes i annen valgrunde, som i 2017.

Meningsmålinger fra 2. og 3. mars 2022 viser imidlertid at krigen i Ukraina nå dominerer den politiske dagsorden og snur på rekkefølgen av kandidatene. Nå har tre av Macrons viktigste utfordrere, Marine Le Pen, Éric Zemmour og sosialistens Jean-Luc Mélenchon problemer, fordi de er alle svekket av sitt tidligere relativt positive forhold til Putin og sin kritikk av Macrons utenrikspolitikk.

I denne meningsmålingen leder Macron med hele 30,5 prosent. Marine Le Pen og Éric Zemmour har henholdsvis 14,5% og 13%, mens Jean-Luc Mélenchon er på en fjerdeplass med 12% av stemmene. Høyrepartiets kandidat, Valérie Pécresse, har 11,5% og de grønnes kandidat, Yannick Jadot, 7,5%. Det en gang så store og stolte Arbeiderpartiet, Partie Socialiste, som har Anne Hildalgo, Paris’ borgermester som sin kandidat, er nede i 2,5%.

Annen valgomgang?

I annen valgomgang vil Macron per i dag vinne uansett hvem han møter. Mot Marine Le Pen vil han vinne med 58% mot 42%, mot Valérie Pécresse med 62% mot 38%. Skulle det bli Éric Zemmour han møter, vinner Macron med 67% mot 33% og mot Jean-Luc Mélenchon med 63% mot 37%.

Mange mener valget er i år er gitt, sa Orban. «Men skjer det noe før 10. april, kan alt endre seg. Det er en utrolig ustabil velgermasse – som nøler. Ja, det blir et uvanlig presidentvalg», sa Franck Orban.

I april går franskmenn til valgurnen og landets neste president skal velges. Første runde finner sted 10. april, og oppnår ingen av kandidatene flertall (som er sannsynlig) gjennomføres andre valgomgang 24. april. Vil nåværende president Emmanuel Macron bli gjenvalgt eller vil man få en ny regjering i Elyséepalasset?

Fransk valgkamp, som så mye annet, overskygges av krigen i Ukraina. Har Macrons forsøk på å megle med Vladimir Putin styrket hans sjanser på hjemmebane? Og har den fornyede troen og handlingsevnen vi er vitne til i europeisk sikkerhetspolitikk gitt den sittende presidenten fornyet relevans? Høyrepopulistene har lenge vært på fremmarsj i landet, men kan i lys av krigen i Ukraina ha fått en ugjenopprettelig knekk som ødelegger sjansene for reell makt.

Diskusjonen om Frankrikes rolle i EU og landets ambisjoner på kontinentet vil også prege valgkampen og det kan se ut til at utenrikspolitikken vil stå sentralt. Historien viser at det å bli gjenvalgt er vanskelig. Det ligger med andre ord an til å bli en valgthriller.

22. mars 2022  inviterte  Den norske Atlanterhavskomité førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban, og forsker på NUPI, Pernille Rieker, for å diskutere disse og flere spørsmål knyttet til opptaktene til det franske valget.

Kan Eric Zemmour bli kandidaten som står igjen for ytre høyre etter presidentvalgets første omgang i Frankrike 10. april? Kan han slå den sittende presidenten Macron ved andre omgang 24. april? Kan han bli Frankrikes neste president frem til 2027? Svaret på dette er sannsynligvis nei. Men han vil prege fransk politikk i lang tid fremover.

30. november kunngjorde Eric Zemmour at han stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike i april 2022. Han klarte å prege den tidlige fasen av valgkampen med et budskap som for mange virker sjokkerende. Det er likevel viktig å skjønne hva som motiverer ham. Zemmour kan egentlig forstås på to nivåer. Det ene er personlig. Det andre er politisk.

Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.

I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.

Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.

Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.

Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.

Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.

Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.

Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.

I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.

Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.»  Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.

I forbindelse med det franske presidentvalget neste år, tar vi for oss  den franske skribenten, forfatteren og politiske provokatøren på ytre høyre i fransk politikk – som 30. november kunngjorde at han stiller til valg som Frankrikes neste president. Han har blitt kalt en fransk Donald Trump, men stemmer dette? Hvilken bakgrunn har han og hva gjør han til en konkurrent av Marine Le Pen og av den franske høyreside? Elin Strand Larsen, nesteleder i AreaS, samtaler med Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og leder i AreaS. Opptaket er lagd 25. november 2021 og kan hentes her.

Vibeke Knoop rachline og jeg var invitert av Studio 2 24. november 2021 for å kommentere en artikkel fra The Economist som drøfter spørsmålet om hvorfor franskmenn er blant de mest pessimistiske i Europa når det gjelder egen og landets framtid. Du finner radiosendinger her.