Forfatter: fro

 

Vi har satt i gang produksjonen av sesong 4 av podkasten Frankrike forklart. Episodene lages i samarbeid mellom HiØ (Franck Orban) og UiO (Kjerstin Aukrust og Geir Uvsløkk). Vi skriver også kronikk i forbindelse med hver episode, som kan finnes på Forskning.no og i Transit Magasin.

Her er de to første episodene av sesong 4. Neste episode kommer 27. september 2021

• Hvorfor er fransk mat så god? Med Knut Stene-JohansenPublisert 12. sep. 2021

  I denne episoden snakker vi om franske mattradisjoner. Hvorfor og hvordan har fransk gastronomi fått en så sterk posisjon internasjonalt? Hvilken plass har den i det franske kulturlandskapet og i Norge? Dette er spørsmål vi diskuterer med ukens gjest Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og anerkjent gastronom.

• Trues Frankrike av islamistisk separatisme?Publisert 29. aug. 2021

  I høstens første episode er tema islamistisk separatisme, et begrep som har vært mye omtalt i Frankrike den siste tiden i forbindelse med en ny lov som skal styrke sekularisme og republikanske prinsipper. Hvor kommer ordet «separatisme» fra? Finnes det ulike former for separatisme i Frankrike? Hvilken realitet ligger bak uttrykket «islamistisk separatisme»? Dette er spørsmål vi drøfter med ukens gjest Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap, Universitetet i Stavanger.

12. september 2021 kommenterte jeg årets stortingsvalg i Norge for nyhetsavisen Le Figaro i Frankrike og nyhetsavisen Le Soir i Belgia. Begge aviser var interessert i hva regjeringsskiftet ville innebære for norsk inn- og utenrikspolitikk, og om man kunne forvente seg endringer i norsk oljepolitikk.

KOMMENTAR: Skandalen med de franske generalene som oppvigler til opprør kommer til å sette varige spor. Akkurat som for 60 år siden.

21. april 1961 forsøkte fire franske yrkesgeneraler å ta makten i Algerie, etter at folkeavstemningen om algeriernes selvbestemmelsesrett åpnet for uavhengighet. De ville forhindre at fransk Algerie gikk tapt. To dager senere talte Charles de Gaulle til folket i full uniform, og gjorde narr av «gjengen med pensjonerte generaler». Kuppforsøket ble slått hardt ned. De opprørske generalene ble dømt til lange fengselsstraffer, men benådet seks år etter at Algerie ble selvstendig i 1962.

21. april i år publiserte en ny gruppe generaler og offiserer et opprop som antyder en mulig innblanding av hæren hvis myndighetene i landet ikke iverksetter drastiske tiltak mot en potensiell borgerkrig. Denne gangen var appellen mer politisk. Marine le Pen omfavnet den øyeblikkelig. Den virket nesten skreddersydd for henne, mens president Emmanuel Macron manglet de Gaulles generalsuniform til å kontre den med. Oppropet er et åpent brev til ham, publisert i ukebladet Valeurs Actuelles (aktuelle verdier). Bladet startet på 1960-tallet med en økonomisk profil. På 2000-tallet ble det i større grad viet nyheter, og samtidig mer politisert. I dag fungerer det som en gangbro mellom høyresiden og ytre høyre. Det er ikke tilfeldig at oppropet ble publisert der. Deres målgruppe er de samme som Marine le Pens parti Nasjonal Samling.

Oppropet ble undertegnet av 20 pensjonerte generaler, et hundretalls offiserer og rundt tusen andre fra hæren, politiet og militærpolitiet. Et mindretall blant dem med lavere grad er fortsatt yrkesaktive. Det utgjør en liten gruppe i forhold til de yrkesaktive i det franske forsvaret. Flere enn 10.000 personer støtter initiativet.

Noen av initiativtakerne har en klar politisk profil. Mannen bak oppropet, Jean-Pierre Fabre-Bernadac, er tidligere offiser i militærpolitiet og hæren og har vært tilknyttet Nasjonal Fronts sikkerhetstjeneste. General Christian Piquemal er pensjonert general fra Fremmedlegionen og står øverst på oppropet. Han kobles til den oppløste høyreekstreme gruppen Génération Identitaire og fikk sparken fra Hæren i 2016 etter å ha deltatt i en demonstrasjon mot innvandrere i Calais. Han er tilhenger av konspirasjonsteoretikeren Renaud Camus, kjent for sin teori om «den store utskiftingen» (le grand remplacement). Den går ut på at det finnes en skjult plan om å bytte hvite europeere ut med ikke-hvite. Flere andre er medlemmer av Nasjonal samling. En brøkdel er til og med folkevalgt.

Budskapet i oppropet preges i høyeste grad av konspirasjonstenkning. Man fremstiller et bilde av et Frankrike i fare, i oppløsning. Islamisme og lovløshet sprer seg i forstedene og forvandler deler av landet til ukontrollerte territorier, utenfor grunnloven. Denne indre fienden utnytter antirasistisk diskurs og antikoloniale teorier for å øke motsetninger i samfunnet. Intensjonen er å skape grunnlaget for en rasekrig. Politiske myndigheter reagerer passivt overfor denne oppsmuldringen av moralske og republikanske verdier. Verre: politi- og militære styrker brukes ikke lenger for folket, men mot det – noe man så med politivolden mot de gule vestene. Dessuten bekjempes ikke kriminalitet godt nok.

Oppropet oppfordrer ikke direkte til statskupp. Men det truer med at kronisk avmakt ikke lenger godtas. I første omgang er de villige til å støtte en hvilken som helst leder som sikrer at det eksisterende lovverket følges uten kompromiss for å forhindre at Frankrike splittes. Skulle myndighetenes slapphet til slutt forårsake en eksplosjon og en borgerkrig, varsler de om at yrkesaktive soldater ikke da ikke lenger vil forbli passive. De vil handle for å beskytte franske verdier, egne landsmenn og det nasjonale territoriet. Hvordan dette skal gjøres er ikke utdypet, men det trues med bruk av makt.

Marine Le Pen var lynraskt ute med å invitere de som hadde signert oppropet til å slutte seg til hennes parti. Hun tok sjansen på at det ikke ville skade hennes strategi med å fremstå som mindre høyreekstrem, mer stueren. Samtidig håpet hun å utnytte velgernes dreining mot høyre og verdikonservatisme som har vært utpreget de siste årene. Det er tvilsomt om hun tjener på det.

To andre partier, De Grønne og Jean-Luc Mélenchons tilhengere har tatt ut søksmål, så nå får saken rettslige følger. Hæren kommer på sin side til å straffe de som fremdeles er aktive, for franske militære skal ikke uttrykke politiske meninger. Offiserene som ikke allerede er pensjonerte vil bli tvunget til det.

Uansett fikk oppropet veldig stort gehør, både i og utenfor Frankrike. Det er ikke hverdagskost at 20 generaler og i alt tusen militære offentlig kritiserer republikken. Det har stormet på Twitter, med nye underskrifter daglig. Noe av kritikken treffer, ikke minst at myndighetene har liten kontroll med forstedene. En meningsmåling viser at 58 prosent av franskmennene støtter oppropet. De har flere ganger i historien tydd til en general når det står dårlig til med landet. Men det blir i hvert fall ingen av de som har undertegnet her. Man blir ikke Napoleon eller de Gaulle på en dag.

Denne kronikken er publisert i Transit Magasin 3. mai 2021 og er skrevet av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HIØ.

 

28. april ble jeg invitert av Studio 2 på NRK radio  for  å kommentere oppropet fra franske generaler og offiserer som ble publisert i ukebladet Valeurs Actuelles 21. april. Jeg kommenterte oppropet, dets innhold, dets bakmenn og dets betydning for presidentvalget som finner sted i Frankrike neste år sammen med Tone Magni Finstad Vestheim.

Podkasten Frankrike forklart er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo (Kjerstin Aukrust) og Høgskolen i Østfold (Franck Orban). Den distribueres av Forskning.no, Transit Magasin og Europeiskpolitikk.no. Podkastes støttes av Det norske universitetssenter i Paris (DNUP) og Institut français Norge.

Så langt i 2021 har vi laget følgende episoder:

Hva skjer i Frankrike i 2021? Med Tove Gravdal
31. januar 2021

Du finner i tillegg mye informasjon på vår Facebook-side, samt en rekke kilder og anbefalinger for hver episode (bøker, filmer, sanger, serier, podkaster).

Følg med! @FrankrikeForklart

#Handsoffmyhijab er blitt et internasjonalt, viralt slagord på sosiale medier de siste ukene. For ikke å si et opprør. Men kampen er egentlig uten grunnlag.

Kampanjen ble startet av den norske modellen Rawdah Mohamed. Hun, og mange andre verden over, har malt slagordet på håndflaten sin. Det er rettet mot Frankrike. Det vil si det franske Senatet.

Kort forklart handler debatten om president Emmanuel Macrons lovforslag om såkalt separatisme.

Forslaget var ment å styrke republikkens identitet og verdslighet, som en reaksjon på de islamistiske terrorattentatene Frankrike har opplevd.

Da diskusjonen kom til Senatet, ble imidlertid høyresiden overivrig og føyde til flere nye paragrafer. Blant annet vedtok senatorene at hijab skulle være forbudt for mindreårige i hele det offentlige rom, og at mødre med hijab ikke skulle få delta i skoleutflukter.

Det var disse to endringene i det opprinnelige lovutkastet som skapte så voldsomme reaksjoner.

Ikke endelig

«Hijabforbudet er en hatefull retorikk fra det øverste regjeringsnivået og vil være en enorm svikt i religiøse verdier og likeverd», skrev Rawdah Mohamed på Instagram.

Bildet av henne og andre kvinner med hijab og slagordet på håndflaten gikk viralt i løpet av noen dager. Problemet er at de neppe kjenner til det franske parlamentariske systemet.

Denne og de andre nye paragrafene er bare vedtatt i Senatet, og loven er på ingen måte endelig, som de fleste tror. Den skal først tilbake til Nasjonalforsamlingen, og i siste instans gjennom nåløyet grunnlovsrådet, som finleser for å sjekke om alt er i tråd med grunnloven – eller ikke.

Normalt skal Senatet nyansere og forbedre lovtekstene og gjøre dem mer solide, så de ikke blir felt av grunnlovsrådet.

Denne gangen har de gjort det motsatte.

Politisk stunt

Senatorenes tilføyelser kommer etter største sannsynlighet ikke til å bli vedtatt i Nasjonalforsamlingen.

Hvis noen av dem mot formodning blir det, går de i hvert fall ikke gjennom i grunnlovsrådet.

Det vet senatorene fra høyresiden som kuppet voteringen. De fikk dermed et knapt flertall, mens venstrepartiene og sentrum stemte mot endringsforslagene.

Vi skal heller ikke glemme at Bruno Retailleau, som er leder for høyrepartiet Republikanerne i Senatet, prøver å bli kandidat for høyresiden til presidentvalget neste år. Høyresiden fører om dagen en desperat kamp for å finne et politisk rom mellom Macrons sentrumshøyre og Marine Le Pens høyrepopulistiske parti Nasjonal Samling.

Retailleau vet godt at endringene til syvende og sist ikke kommer til å bli vedtatt på grunn av motstanden i Nasjonalforsamlingen og enda sterkere motstand fra grunnlovsrådet. Han forsøker seg likevel på et politisk stunt som kan sørge for at høyrevelgere heller går til ham enn til andre mulige høyrepresidentkandidater.

For fort frem

Det er i høyeste grad berettiget å ta til motmæle når grunnleggende rettigheter for alle våre medborgere, uansett hvilken religion de har, risikerer å bli svekket eller fjernet.

Det er nettopp denne type reaksjoner som nå forventes av medlemmene i Nasjonalforsamlingen og av grunnlovsrådet.

Derfor er det synd når noen personer eller grupper går litt for fort frem. De angriper en prosess lenge før den er avsluttet. Det blir en – uberettiget – anklage rettet mot Frankrike og franskmennene for islamofobi.

Skulle disse to lovendringene likevel ende i lovtekstens sluttversjon, vil dette gi grunn til alvorlig bekymring.

Inntil videre kan man kanskje forsøke å sette seg bedre inn i fransk innenrikspolitikk og konstitusjonell rett før man hever pekefingeren eller viser håndflaten.

Kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban og er publisert i Aftenposten digitalt 15. april 2021 og i papirversjon 16. april 2021

Fredag 5. februar 2021 presenterte jeg min evaluering av det norske mentorprogrammet for radikale innsatte for sertifiseringskurset «WayOut/Integrated Exit Programme for Prison and Probation».  Kurset ble arrangert av IPS Innovative Prison Systems og støttes av EU.

KRONIKK: Nå kommer Frankrikes allerede omstridte lovforslag om separatisme. Det nærmest innbyr til bråk.

9. desember legger regjeringen frem sitt lovforslag «for å styrke sekulariteten og republikanske prinsipper». Datoen er alt annet enn tilfeldig. 9. desember 1905 vedtok Frankrike en lov som skilte religion og stat. Staten skulle være nøytral ovenfor likestilte religioner. Det skulle være beskyttet religionsfrihet og frihet til ikke å tro. Siden har dette vært bærebjelken i det franske samfunnet, en garanti for demokratiet – og samtidig for trosfrihet, et skille mellom offentlige og religiøse institusjoner og likhet for loven for alle.

Som en følge av denne loven skulle religion holdes utenfor skoler, med en dag fri midt i uken for de som ønsket privat religionsundervisning. Loven kom som en balsam etter alle de religiøse feidene som rammet Frankrike i over 150 år og markerte republikanismens og sekularismens seier over klerikalisme, særlig den katolske. Den skulle ikke bli utfordret før i 1980-årene av muslimske miljøer og aktører som ville ha særrettigheter eller bli unntatt for sekularismen. Fenomenet har fått navnet «islamistisk separatisme».

Ordet «separatisme» er bakt inn i Frankrikes historie, men ble tidligere brukt for territorier. Fra middelalderen av vokste en beskjeden frankisk stat ut fra nord-Frankrike og Paris-området ved å innlemme tilgrensende territorier som var suverene eller strebet etter å bli det. Det skjedde gjennom ekteskapsinngåelser mellom kongelige familier i Europa, veloverveide diplomatiske kompromisser eller krig. Baskerland, Katalonia, Bretagne og Korsika var blant disse «nesten stater» som ikke godtok å underkaste seg fransk styre. Etter 1789 oppstod det i tillegg strid om disse territoriene skulle godta Revolusjonen og overgangen til republikk.

Separatisme har dermed vært knyttet til stridsspørsmål mellom sentralmakt og territorier, og ikke til noen politisk ideologi i moderne forstand. I nyere tid har regioner fått større innslag av selvstyre og økt anerkjennelse. Sentralstaten overførte stadig mer myndighet til dem for å spare penger og fokusere på kjernefunksjoner. Frankrike ble mer desentralisert, uten å bli en føderal stat som Spania eller Tyskland. Grunnlovens første artikkel fastslår at landet er udelelig og at dets organisasjonsform er desentralisert. Språkundervisning på morsmålet på skoler eller generalisert tospråklig skilting er et eksempel på hvordan franske regioner fortsetter å eksistere innenfor rammene av republikken.

I perioder har det derimot oppstått voldelige episoder, når dialogen mellom utbrytergrupper og sentrale myndigheter låste seg. Gjennom sin historie opplevde også Frankrike en form for separatisme som var tilknyttet selvstendighetskrav fra motstandere av fransk kolonialisme, som ville løsrive seg fra det franske imperiet. På begynnelsen av 1960-årene ble flertallet av franske kolonier i Afrika selvstendige uten vold. Indokina-krigen mellom 1946 og 1954 og Algerie-krigen mellom 1954 og 1962 var viktige unntak som innebar ekstrem vold fra involverte parter.

Uttrykket «islamistisk separatisme» dukket gradvis opp som følge av terrorbølgen som rammet Frankrike fra 2015, frem til i dag. I motsetning til tidligere former for separatisme handler ikke denne formen direkte om territorier, men om hvilken trussel islamisme som radikal ideologi utgjør for fransk sekularisme og det det franske samfunnet. En slik trussel er ikke helt ukjent. Før 1789 vokste fransk sekularisme som en reaksjon mot katolsk klerikalisme, som hadde tette bånd til monarkiet. Frem til 1905 anerkjente den verken det republikanske styret eller skillet mellom stat og religion. Den franske republikken har derfor blitt sekulær og antiklerikalsk. Den motsetter seg religioners kontrollforsøk over institusjoner og deres innblanding i det offentlige og politiske liv, samt i folks hverdagsliv.

Islam har ikke alltid vært betraktet med skepsis i Frankrike. Historisk sett har franskmenn heller ofte vært fascinert av islam og orientalismen. De jublet ved byggingen av det første store moske i Frankrike i 1924 i Paris. Avkoloniseringsprosessen, Algerie-krigen, den økende innvandringen fra Nord-Afrika på begynnelsen av 1970-tallet og etterdønningene av 9/11 i USA endret gradvis synet på islam og på muslimer. Parallelt vokste en mer radikal form for islam-praksis i deler av Frankrike fra 1980-årene.

Islamismen har utfordret fransk sekularisme med eller uten vold. Ifølge Jihad-spesialisten Hugo Micheron finnes det fire grener av islamisme i dagens Frankrike: Det muslimske brorskapet, Tabligh-bevegelsen, salafismen og jihadismen. Et fellestrekk mellom dem er motviljen mot å skille islam som religion og ideologi og viljen til at det offentlige rommet skal underkaste seg religiøse lover. Skillelinjen mellom dem går derimot på bruk av vold. Brorskapet, Tabligh og salafisme bruker i stor grad forkynning og sosialarbeid for å øke sin innflytelse. Jihadismes mål er derimot å bruke terrorisme for å innføre et islamistisk styre i deler av Frankrike heller i hele landet.

Konflikten mellom fransk sekularisme og politisk islamisme startet høsten 1989, da tre gymnasjenter i Paris-forstaden Creil ble utvist fra skolen etter å ha kommet med hijab og nektet å ta den av. Rektor mente det var i strid med skolens sekulære prinsipp og utviste dem. Det endte med et forlik mellom skolen og foreldrene. Jentene måtte ta av seg hijaben inne på skolen for å markere forskjellen mellom privat og offentlig rom. Debatten varte i 30 år. I mellomtiden kom det en lov mot «synlige religiøse symboler» på skoler i 2004, og en annen lov mot ansiktsdekkende plagg i 2010. Det ble formulert slik at muslimer ikke skulle krenkes. Ro og orden skulle sikres i det offentlige rom.

Sosiologen Farhad Khosrokhavar anser hijab-saken i Creil som «begynnelsen på konflikten mellom et flertall knyttet til republikanske verdier og et stort mindretall – muslimene utgjør 6-8 % av befolkningen i Frankrike. En del av dem føler seg krenket, forlatt og forkastet. De prøver å finne en identitet fra hijab til burkini. Creil var derfor begynnelsen på islam som sosial tematikk, og senere politisk.» Islamistisk klerikalisme kan i verste fall munne ut i terrorisme. I 2012 gjennomførte den selverklærte jihadisten Mohammed Merah tre attentater i Toulouse og Montauban. Og flere terrorangrep skulle det bli fram til i dag.

I oktober 2020 holdt president Emmanuel Macron en tale i Paris-forstaden Les Mureaux. Da brukte han uttrykket «islamistisk separatisme,» samtidig som han skilte mellom voldelig og ikke-voldelig islamistisk separatisme. For ham utgjorde begge former en trussel mot fransk sekularisme. Han gikk for første gang spesifikt inn på hvordan statsmakten skulle håndtere disse. Som liberal som kvier seg med å legge bånd på ytringsfriheten har han gått som katten rundt den varme grøten i tre år. Men den ekstreme volden som har funnet sted under demonstrasjoner og terrorangrepene kan ha forandret ham. Nå går han hardere til verks, med en viss fare for å få kritikk for å kneble ytringsfriheten. Reaksjoner til artikkel 25 i lovutkastet – som åpner for en kriminalisering av diffusjonen av personlige informasjoner på ulike plattformer som kan sette en person i fare, er et uttrykk for det.

Macrons tale ga ingen detaljer om hva lovforslaget skal inneholde. Det som lekket ut over tid er bl.a. et forbud mot «jomfrusertifikater» og slutt på hjemmeundervisning, trolig pga. frykt for islamistisk påvirkning. Videre skal imamer utdannes i Frankrike. Moskeer skal ikke lenger kunne finansieres av fremmede stater. Radikale moskeer og muslimske organisasjoner med kobling til radikale miljøer skal også fotfølges. Utenlandske statsborgere som forkynner radikal islamisme skal også kunne utvises letere enn før. En meningsmåling utført av Odoxa-Dentsu Consulting for avisen Le Figaro i oktober viste at 8 av 10 franskmenn støttet tiltakene. Samtidig forstod bare 6 av 10 betydningen av uttrykket «separatisme».

Debatten rundt loven om separatisme farges av voldspiralen. 2. september startet rettssaken om attentatet mot Charlie Hebdo som fant sted i januar 2015. Den har nå begynt igjen etter stans pga. Covid-19. 15. september ble satiremagasinets tidligere lokaler i Paris mål for et angrep med kjøttøks. To ble såret. 16. oktober ble historielæreren Samuel Paty halshugget på åpen gate i Conflans-Saint-Honorine. 29. oktober ble tre personer drept i domkirken i Nice i et knivangrep.

Barske røster på høyresiden krever at det innføres enda strengere tiltak. Radikale moskéer skal stenges, familiegjenforening skal forbys, islamister som er ferdig sonet skal utvises. Macron holder igjen og vil unngå en eskalering, men vurderer ytterligere grensekontroll. Han sliter også i kampen om den internasjonale opinionen etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan lanserte en appell om boikott av franske produkter og store demonstrasjoner mot Frankrike fant sted i flere land i Midtøsten.

Separatismedebatten har mange fronter. En gruppe franske muslimske intellektuelle tok til orde 31. oktober og lanserte en appell som forsvarte den franske presidenten. For dem kritiserte han islamisme, som kan anses som en forvrengning av islam, og ikke islam som religion. De mente tvert imot at Macron viste respekt for islam da han gikk løs på islamistisk ideologi. De beklagde også at skillet mellom islam og islamisme ikke kom tydelig fram i den arabiske oversettelsen av Macrons tale.

Rektoren ved moskeen i Paris forsøkte å dempe gemyttene. Chems-Eddine Hafiz pekte på en «islamsk totalitarisme som slår an tonen» og som «tar makten». Han noterte også en paradoksal situasjon. Selv om 99,9 prosent av franske muslimer praktiserer en islam som lever i harmoni med republikkens verdier, forbindes islam nærmest automatisk med islamisme. Derfor bør man huske at loven om separatisme som kommer 9. desember ikke handler om dem. Den handler om de radikale – særlig mange unge fra forstedene i Paris og andre storbyer – som blir forført av intern og ekstern islamistisk propaganda. Den handler om de som bor i «republikkens tapte territorier», der separatismen allerede har klart å så splid.

Denne kommentaren er skrevet  8. desember 2020 av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist basert i Paris, og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis ved HIØ for Transit Magasin.

6. desember ble jeg invitert av NRK helgemorgen til å snakke om rettssaken mot Frankrikes tidligere president. Du finner linken her.

29. oktober ble jeg invitert av NRK Studio 2 for å snakke om knivangrepet i Nice. Innslaget finner dere her.

23. november ble Tove Gravdal og jeg invitert av NRK Studio 2 for å snakke om rettssaken mot Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy. Innslaget finner dere her.

13. november 2020 var jeg på NRK nyhetsettermiddag for å kommentere hvordan det franske folket har kommet seg gjennom de grusomme attentatene som fant sted i Paris 13. november 2015.  Du finner min kommentar her.

Jeg kommenterte etterdønningene av terrorangrepet i Nice på NRK nyhetsmorgen og påpekte bl.a. faren for splittelsen i det franske samfunn og faren for overreaksjon i påvente av flere potensielle nye angrep.
Linken til innslaget finnes her (01:36:05)

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.

---

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

​

 

30. september 2020 ble jeg invitert av NRK Studio 2 sammen med min gode kollega Vibeke Knopp Rachline for å snakke om hvordan innskjerpingen  av helsetiltakene i Frankrike påvirker kafékulturen og franskmennenes forhold til bistrot-livet. Dere finner innslaget her.

KRONIKK: Fransk politikk har bydd på mange overraskelser de seneste årene. Den siste overraskelsen kom med kommunevalgets andre omgang 28. juni 2020, som ser ut til å varsle en grønn bølge over landet i tiden fremover. Kan denne bølgen gjøre skam på spådommene om en forventet returkamp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i presidentvalget i 2022? Kanskje – kanskje ikke.

Valget ble ingen suksess blant velgerne. Andelen hjemmesittere nærmet seg 60%. Det skal sies at flesteparten av landets 35000 kommuner allerede fikk sin ordfører på plass etter første omgang 15. mars. På søndag skulle 15% av landets resterende kommuner, dvs. 4827, avholde den avgjørende omgangen. Til gjengjeld stod landets mest folkerike storbyer på spill (Paris, Lyon, Marseille, Bordeaux, Strasbourg og Lille). Andre omgang skulle ha funnet sted 22. mars, men ble utsatt til juni pga. koronakrisen. I mellomtiden mistet velgerne interessen for valget. Mange ville nyte friheten etter to måneder med portforbud. 43 % av hjemmesitterne oppga at de lot være å gå til stemmelokalet av frykt for å bli smittet av koronaviruset.

Valgutfallet kan tolkes lokalt eller nasjonalt. Partiet til president Macron, La République en Marche (Frankrike Fremad!), fremstår som valgets største taper. Partiet vant ingen store eller mellomstore byer, til tross for allianser, de aller fleste til høyre. Til og med forventede seire – som for eksempel i Lyon, landets tredje største by, – endte med tap. Eneste trøst er havnebyen Le Havre, der statsminister Edouard Philippe ble gjenvalgt med 59% av stemmene. Det hjalp ham fint lite. Etter å ha nølt lenge med å kvitte seg med en statsminister som var blitt mer populær enn ham selv, bestemte president Macron seg 3. juni for å be Philippe og hans regjering om å gå av, slik at en ny regjering snarest kunne tre i kraft.

Partiet til Marine Le Pen, det høyrepopulistiske Rassemblement National (Nasjonal samling – RN) jubler etter å ha vunnet for andre gang i sin historie en storby over 100.000 innbyggere, Perpignan. Etter valget vil RN styre 10 kommuner med over 9000 innbyggere, mot 11 i 2014. Antall seter i kommunestyrer er samtidig redusert med en tredjedel i forhold til 2014, og dette i færre kommuner. Partiet står alene uten alliansepartnere og sliter fortsatt med å få fotfeste i provinsen til tross for et program som prioriterer nærhetsprinsippet (lokalisme). Med unntak av Perpignan, må man faktisk tilbake til 1989 for å finne et så dårlig resultat.

Høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne – LR), klarte seg bra. Man fryktet at Macrons parti skulle kapre mange byer som tilhørte eller ble vunnet av høyresiden i 2014. Et nederlag ville ha konsolidert rivaliseringen på nasjonalt nivå mellom Le Pen og Macron og marginalisert LR. Slik gikk det ikke. Etter første omgang kom 56% av ordførerne i byer med over 9000 innbyggere og 30% i byer over 30.000 innbyggere fra LR. Andre omgang tegnet et interessant kart av partiet. Dets velgere befinner seg i mellomstore byer. Partiet vant i Lorient, Arles, Metz eller Auxerre, men tapte i Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Veien til presidentpalasset synes fortsatt lang for den franske høyresiden. Etter valget kan den likevel skryte på seg å være landets «dype stemme».

Resultatene for venstresiden er det mest spennende ved valget. Den vant i storbyer som Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Går man nærmere etter i sømmene, er miljøpartiet EELV motoren bak denne suksessen. Partiet vant i Lyon, Marseille, Strasbourg og Bordeaux, men også i mellomstore byer som Grenoble, Poitiers, Besançon og Tours. Det venstrepopulistiske partiet La France insoumise (Det ukuelige Frankrike) gjorde det bra når det inngikk allianser med resten av venstresiden. Det gjelder også sosialistpartiet, som fikk oppgang for første gang på lenge. Partiet beholdt Paris, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand og Dijon og erobret Lille, Nancy, Montpellier eller Le Mans. Gjenvalget av sosialisten Anne Hidalgo i Paris med støtte fra De grønne vekker oppsikt med tanke på presidentvalget om to år.

Det kan være to grunner bak en slik dynamikk på venstresiden. Den ene handler om program. Venstrepartiene slet i tiår med spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til økonomisk liberalisme og globaliseringsprosessen. Splittelsen gikk innad i partiene og på tvers av dem. Det hindret allianser og førte til gjentatte nederlag. Klimakrisen og koronaviruset førte dem nærmere hverandre og skapte en forståelse rundt behovet for å prioritere det grønne skiftet og finne en bærekraftig sosialøkonomisk modell som vil gjøre det mulig. Den andre grunnen handler om styrkeforholdet mellom partier. På slutten av 1970-tallet gikk sosialistpartiet forbi kommunistpartiet og etablerte sitt lederskap til venstre. Imens ble kommunister stadig færre og De grønne forble små og splittet. Ved presidentvalget i 2017 røyk sosialistenes dominans. Stafettpinnen gikk videre til venstrepopulistene fra Det ukuelige Frankrike. Kommunevalget i år – etter president- og parlamentsvalget i 2017 og EU-valget i 2019, viser at vi står på randen av et nytt maktskifte mellom rødt, rosa og grønt.

Det er ikke lenger sosialistpartiet som leder an venstresiden i Frankrike, men De Grønne. Dersom en venstreallianse skal bygges frem mot presidentvalget i 2022, ligger det an til at sosialister, kommunister og venstrepopulister må støtte en klar grønn linje og ta til takke med å spille andrefiolin. Klarer de det, kan franske velgere om to år unngå det forventede returoppgjøret mellom Macron og Le Pen ved å støtte noen fra venstresiden som motkandidat mot ham eller henne i andre omgang. Samtidig viser all erfaring at sterke egoer som regel står i veien for venstreunioner. De grønnes nye lederstatus skaper gnister i andre venstrepartier, som frykter marginalisering. Det er heller ikke konsensus innad i EELV om hvorvidt De grønne bør satse på venstresiden i 2022 eller om de bør åpne for en bredere allianse som trekker mot sentrum. Der venter Macron på dem.

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, UiO og Franck Orban, HiØ. De er programledere i podkasten Frankrike Forklart. Kronikken er publisert i Vårt Land 9. juli 2020 (bak betalingsmur).

 

KRONIKK: 18. juni 2020 er det 80 år siden general Charles de Gaulles holdt en appell til alle franskmenn om ikke å godta avtalen om våpenhvile med den tyske invasjonsmakten. Sammen med Jeanne d’Arc er han kanskje den viktigste figur i fransk historie. Begge symboliserer landets motstand mot ytre fiender og indre demoner. Det er kanskje derfor De Gaulle fremdeles har en så sentral plass i fransk politikk. Det er franskmennenes sjanse og utfordring. Kan de og bør de leve i generalens fotspor?

Charles de Gaulles overtok makten som statsminister i Frankrike 1. juni 1958 da borgerkrigen ulmet i Algerie og Frankrike var truet av militært statskupp. 8. januar 1959 ble han utnevnt til fransk president. Det varte i ti år.

28. april 1969 gikk han av etter å ha tapt en folkeavstemning om en styrkning av franske regioner og en svekkelse av senatet, som er overhuset i det franske parlamentet.

Husket ulikt av yngre og eldre franskmenn

Eldre franskmenn kjenner han for hans rolle under 2. verdenskrig, da han motsatte seg general Pétains overgivelse for nazistenes overmakt og ledet motstandskampen fra London. Man fikk beskjed om å slutte seg til ham for å kjempe krigen videre fra territoriene blant annet i Afrika som utgjorde den største delen av det franske imperiet på den tiden, før Frankrike skulle gjenerobres.

Yngre franskmenn husker ham heller som statslederen som stod imot kaoset som truet landet da Frankrike ble tatt av 1968-protestbølgen.

Ikke forgudet av alle

Ikke alle forguder de Gaulle. For venstresiden er han statslederen som kneblet kommunistene, behandlet fagforeninger røft og ikke verdsatte pressefriheten noe særlig.

For ytre høyre ga de Gaulle seg hen til amerikanerne, samtidig som han bannlyste «høyrepatrioter» som hadde vært nært involvert i Vichy-regimet fra fransk politikk, i stedet for å tilgi dem. For dem er han dessuten lederen som ga Algerie bort til separatister fra den nasjonale frigjøringsfront (FLN), selv etter at de tapte krigen mot den franske hæren. Mange franskmenn og algeriere som var imot Algeries selvstendighet ble da overlatt til seg selv.

For de mer liberale kreftene i Frankrike hindret de Gaulle at Det europeiske fellesskapet – som senere skulle bli til EU -, utviklet seg i overnasjonal retning på 1950- og 1960-tallet for eventuelt å kunne bli en stat. For dem skapte han også unødig avstand mellom Frankrike og NATO, noe som svekket Vesten, da landet ble trukket ut av Alliansens integrerte militærkommando i 1966.

Storhet og uavhengighet

Utenfor Frankrike er det lett å misforstå gaullismen, som sterkt forenklet er en godartet form for nasjonalisme. Gaullismen reduseres ikke minst ofte til utenrikspolitikken og til to begreper man gjerne ler litt av: storhet og uavhengighet. Det stemmer at de Gaulle var opptatt av at Frankrike skulle stå på egne ben og skulle behandles som stormakt. Han kom faktisk langt med det da han gjorde Frankrike til atommakt på 1960-tallet.

For ham betød storhet to ting. Den ene var at Frankrike var spesielt på grunn av sin historie, kultur og beliggenhet i og utenfor Europa. Det ga franskmenn en særstilling, men også et ansvar de måtte leve opp til som pådriver på den internasjonale scenen for å demme opp for supermaktenes dominans og gjøre verden litt mindre bipolær.

Gaullismens andre funksjon – en kollektiv terapi – er mindre kjent og ble omtalt av Philip G. Cerny i boken fra 1980 «The Politics of Grandeur: Ideological Aspects of de Gaulle’s Foreign Policy». Det blir ofte påpekt at generalens ambisjoner ikke matchet gjennomføringsevnen og at hans politikk var deklamatorisk. Amerikanerne og britene avviste blant annet et forslag som de Gaulle sendte til dem i 1958, der han foreslo at ansvaret for å beskytte den vestlige verden mot den sovjetiske trusselen skulle deles mellom de tre vestlige stormakter.

Et slikt syn overser imidlertid et viktig trekk ved gaullismen. Den var et plaster på såret. Etter 1945 gikk Frankrike gjennom en drastisk nedrangering fra global stormakt til regional aktør. De Gaulles skjønnmaling dempet skadene ved en slik overgang og ble brukt til å motarbeide en tendens til indre splittelse som oppstår når man sliter i motbakke over tid. Et ambisiøst prosjekt kunne samlet nasjonen og gjenskape samhold. De Gaulle var derfor like mye terapeut som han var soldat eller politiker.

Et moralsk kompass

Franskmennene lever med denne politiske arven. Ingen andre statsleder etterlot så dype fotspor i franskmennenes bevissthet som de Gaulle. Og det er kanskje for det beste for landet. De Gaulle er et moralsk kompass man kan vende seg til i turbulente tider.

Under de Gaulle var Frankrike et kulturelt homogent land som hadde lidd under krigen, men som nå var lyttet til internasjonalt og som hadde sterk økonomisk vekst og full sysselsetting. Det var et Frankrike som briljerte med sin musikk, litteratur og kunst. Mye av æren for en slik snuoperasjon kan tilskrives generalen, som ledet et Frankrike som var ambisiøst, uredd for verden og som oste av selvtillit.

Nostalgisk

På 1990- og 2000-tallet skapte overgangen til multikulturalisme og tilpasningen til et større og tettere EU og til globaliseringens krav, et mer heterogent og mindre likestilt Frankrike. Fransk kultur ble også mer utfordret utad. Samtidig gikk kvaliteten på franske statsledere kraftig ned. Som mange ganger før i sin historie ble landet rammet av en dyp identitetskrise. Den vedvarer. Mange har derfor utviklet et nostalgisk forhold til gaullismen.

Venstrepopulister fra partiet Det ukuelige Frankrike og deres leder Jean-Luc Mélenchon ser i de Gaulle mannen som tok opp kampen mot USAs politiske og økonomiske hegemoni, mens lederen for det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Samling Marine le Pen bruker de Gaulle for å omskrive fransk og egen historie. Den samme politiske familie, ytre høyre, som på 1960-tallet forsøkte å myrde de Gaulle fordi han gjorde Algeries uavhengighet mulig, hevder nå at Nasjonal Samling er det eneste partiet som ivaretar gaullismens arv.

Til og med president Macron roser gaullismen opp i skyene. Under koronakrisen inntok han en stil og en retorikk som knyttet ham nært til de Gaulle for å styrke sin autoritet – dette med varierende hell. Det er overraskende når man vet at Macron kommer fra den samme liberale fløy i fransk politikk som var de Gaulles bitre motstander på 1950- og 60-tallet.

Kan brukes som vikarierende motiv

Kan gaullismen ha blitt en tvangstrøye for franskmenn? Frankrike har tross alt blitt et annet samfunn i en annen verden. Å la seg inspirere av gaullismen er forståelig i visse situasjoner. Franskmenn har allerede en ideologisk ramme for å forstå hvordan debatten om behovet for mer nasjonal eller europeisk selvstendighet etter koronakrisen kan omsettes i reell politikk. Å ape etter gaullismen uten mål og mening er derimot kontraproduktivt og skummelt.

De Gaulle omtalte gaullismen som pragmatisme, og ikke ideologi. For populistene er det det motsatte. Koronakrisen styrker kritikken mot multilateralisme, liberalisme og EU og kommer på lengre sikt nasjonalistiske krefter i og utenfor Europa til gode. Det siste man trenger nå er at det også skjer i Frankrike ved at gaullismen brukes som vikarierende motiv for å fremme et mer ondartet nasjonalistisk program til presidentvalget i 2022.

18. juni 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om 80-års markeringen for Charles de Gaulles appell til franskmenn om ikke å godta våpenhvilen med den tyske okkupasjonsmakten og om gaullismens betydning i dagens Frankrike.

Det er allerede sesongslutt for podkasten «Frankrike Forklart» som jeg driver sammen med Kjerstin Aukrust fra UiO.

I løpet av dette semesteret – og til tross for koronakrisen -, har vi totalt hatt 16 episoder.

Du finner dem blant annet på vår egen side på Forskning.no.

 

Her er oversikten over episodene

Hva skjer i Frankrike i 2020? Med Tove Gravdal
Hva vil Macron med EU? Med Paal Frisvold
Hvordan påvirkes Frankrike av Brexit? Med Øivind Bratberg
Hvor viktig er årets kommunevalg i Frankrike? Med Raino Malnes
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra høyre. Med Mathilde Fasting
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra venstre. Med Roy Pedersen
Hvordan påvirket koronaviruset kommunevalget i Frankrike? Med Kjerstin Aukrust og Franck Orban
Hva vil Macron med NATO og EUs forsvar? Med Bjørn Olav Knutsen
Terror i Frankrike. Med Vibeke Knoop Rachline
Live fra Litteraturhuset – del 1. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
Live fra Litteraturhuset – del 2. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
President Macron og koronakrisen i Frankrike. Med Tone Magni Finstad Vestheim
Portforbud i Frankrike – gjenåpning neste? Med Vibeke Knoop Rachline fra Paris
Hvilken fremtid for den tysk-franske motoren i EU? Med Kate Hansen Bundt
Fransk streikehistorie – før og nå. Med Idar Helle
Hvem er Emmanuel Macron? Med Tone Magni Finstad Vestheim

KRONIKK: Verden slakker på koronatiltakene, men ikke helt samtidig og ikke alltid like mye. Frankrike går svært forsiktig frem.

Landet har vært hardt rammet av koronaviruset. Det ble innført portforbud 17. mars, og gjenåpningen skal begynne 11. mai. Usikkerheten som har rådd til siste stund har skapt mer uro og skuffelse enn noe annet, og gjenåpningen er bare begynnelsen på en lang og skjør overgang til normalitet. Den kan stanse når som helst dersom smitten blusser opp igjen. Den vil dessuten ikke skape mer samhold. Forebyggingstiltakene vil gjelde regionalt, noe som vil splitte Frankrike i flere sektorer. Noen vil ha mer frihet enn andre. Det vil skape misunnelse og uro. Forstedene er allerede på bristepunktet.

Fransk økonomi er allerede skakkjørt. Veksten forventes å falle med minst 9% i år og gjelden overstiger 100% av BNP. Staten bruker titalls milliarder euro til støtte for bedrifter og arbeidstakere. Over 11 millioner er permittert. Arbeidsledigheten blir skyhøy fremover. De gode resultatene som regjeringen skrøt på seg for kun to måneder siden er borte og en sosial tsunami er på vei. Det vet president Macron. I likhet med Trump stiller han til gjenvalg, selv om det ikke er før i 2022. Koronaviruset binder hendene hans. Det samme opplevde eks-president Nicolas Sarkozy med finanskrisen i 2008, og han ble ikke gjenvalgt i 2012.

Macron er klar over at hans sjanser står og faller med hvor mange liv som reddes gjennom krisen. Portforbudet sies å ha reddet 60.000 så langt. Likevel får han sterk kritikk for måten han leder landet ut av pandemien. For å lykkes trenger han støtte fra både venstre og høyrekrefter, både nasjonalt og lokalt. Over 300 ordførere har gjort opprør mot for tidlig skolestart. Han rivaliserer til og med med sin egen statsminister, som fremstår som en bedre pedagog og en stødig mann i urolig farvann. Likevel vil han trolig bli ofret dersom Macron velger å endre kurs. Presidenten trenger et nytt navn, helst fra venstresiden.

Macrons valgprogram fra 2017 er skrinlagt. Farvel liberalisering, velkommen til mer statsgjeld og reformstans. Framover gjelder bare brannslukking. Macrons primæroppgave er å forhindre at landet synker i sosialt kaos. Hans utenrikspolitikk er også svekket. Han mener fortsatt at man må spille kollektivt, særlig innen EU. «Koronaviruset er Europas øyeblikk av sannhet,» sa han nylig til Financial Times. Men både EU-landene og EU-institusjonene feilet Covid-19-testen i utbruddsfasen. Senere bråvåknet de. Bilateralhjelpen fungerer nå bedre over landegrensene og EUs sentralbank forsøker bl.a. å gi trengende land et pusterom.

Macrons ønske om å bli EUs leder er skadeskutt, og Frankrike risikerer å havne sammen med søreuropeiske land med svakere økonomi. Det vil bety en dramatisk nedtur i en situasjon hvor rikere stater har nok ressurser til å reise seg fortere opp igjen og nekter å betale for andre. Kløften mellom nord og sør truer dermed EU på toppen av skillet mellom øst og vest. Et splittet EU med et svekket Frankrike blir ikke noe ideelt utgangspunkt i tilfellet en ny smittebølge.

18 mai 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knoop Rachlione en kronikk i europeiskpolitikk.no om hvordan Frankrike vil se ut i de månedene som kommer som følger av koronakrisen..

Frankrike Forklart er et podkastprosjekt som jeg startet med min kollega fra universitetet i Oslo Kjerstin Aukrust høsten 2019.

Etter en lang planleggingsfase og et kurs for å lære å lage podkast lanserte vi podkasten i slutten av januar 2020.

Etter én måned har vi produsert 5 episoder. Vi har også fått vår egen side på Forskning.no, der episodene legges ut hver uke. 15. mars ble også FF nevnt av Eirin Hurum i hennes artikkel om første omgangen av kommunevalget i Frankrike. Linken til vår episode med Raino Malnes ble gitt, noe som er veldig god reklame for oss.

Vår egen side på Forskning.no

Eirin Hurums artikkel i Aftenposten om kommunevalget i Frankrike

 

KRONIKK: 7. februar varslet president Macron i en tale til den franske krigsskolen at Frankrike som militær atommakt kan komme til å spille en viktigere rolle i europeisk sikkerhet i fremtiden.

Tidspunktet var ikke tilfeldig: én uke etter brexit, fire dager før 60-årsmarkeringen for Frankrikes stilling som atommakt og én uke før sikkerhetskonferansen i München.

Stedet var heller ikke tilfeldig. Valget av krigsskolen indikerte at Macron sto frem som landets forsvarssjef.

Etter brexit er Frankrike EUs eneste militærmakt med i underkant av 300 kjernefysiske stridshoder. Landet deltar i Natos integrerte kommandostruktur, men står utenfor Natos kjernefysiske planleggingsgruppe. Det gjør det vanskeligere å vite hvordan et angrep mot et NATO-land ville besvares fra fransk side.

Macron forsøkte å fylle et maktvakuum i Europa som følge av det forverrede forholdet mellom europeerne og USA, fraværet av tysk lederskap i EU og britenes marginalisering etter brexit.

I slutten av januar ble jeg intervjuet av Fagbladet i forbindelse med pensjonsreformen i Frankrike. Veldig gøy å ha tid og plass til å kunne utdype et slikt viktig tema. Enda morsommere at dette finner sted i et fagblad som er opptatt av arbeidslivet.

Franske ansatte streiker mot regjeringens pensjonsreform

Franskmenn har lange tradisjoner for å ta til gatene for å protestere mot makta. I Norge blir det sjelden mer enn verbal småknuffing. Nå er Frankrike igjen lammet av storstreik.

Tog står, havner er blokkert og søppel flyter. Det er førjulstid i Paris og krisestemning over store deler av landet. Folk kommer seg ikke på
jobb, skoler må stenge og brannvesenet streiker. Det gjør også advokater, leger, ballettdansere og mange andre. Handelsstanden rapporterer om mer enn halvert omsetning i desember, hotellene i den franske hovedstaden lokker med ledige rom til spottpriser i det som normalt ville vært høysesong, og restaurantgjestene avbestiller førjulskosen. Franske fagforeninger er kjent for å streike ofte og mye – men denne streiken er den lengste siden mai 1968.

HVORFOR STREIKER DE?

Årsaken til streiken er den franske regjeringens foreslåtte pensjonsreformer. President Emmanuel Macron ønsker å effektivisere pensjonssystemene som i dag består av 42 separate deler. Fagforeningene frykter de omfattende endringene som for mange vil bety en forverring av pensjonsvilkårene. I dag kan de aller fleste franskmenn pensjonere seg når de er 62 år. Etter reformen skal de fortsatt kunne gjøre det, men de vil bli trukket i pensjonspenger for det. For å få fulle pensjonsrettigheter vil de måtte arbeide frem til 64 år. – Dette kan virke paradoksalt i et land som Norge hvor man jobber lenger uten å brøle noe særlig om det, sier førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban.

MOT FOLK FLEST

Det er ikke bare økt pensjonsalder det er misnøye med. En annen grunn er overgangen til et poengbasert opptjeningssystem som vil gå over flere år. – Det skal også sies at en viktig baktanke med denne reformprosessen har vært å nasjonalisere pensjonssystemet ved å overføre ansvaret for organiseringen av pensjonsregimene, særlig de private med overskudd, fra fagforeningene til staten, sier Franck Orban. De streikende demonstrerer også mot en dreining i samfunnet som gjør at mesteparten av innstrammingstiltakene bæres av arbeidstakere, og ikke av kapitalen.

MANGLER ET TREPARTSSYSTEM

Det er ikke uten grunn av franskmenn omtales som «verdensmestere i streik». Helt siden den franske revolusjonen i 1789 har de strømmet ut i gatene for å vise sin motvilje mot maktapparatet. Dette står i kontrast til Norge hvor det sjelden er mer enn verbal småknuffing. I Norge er det et system hvor fagforeninger, bedrifter og staten snakker sammen og prøver å komme til en felles enighet basert på kompromiss, det såkalte trepartssamarbeidet. Og mens partene i det norske arbeidslivet setter seg til forhandlingsbordet når nye reformer er på trappene, har de ingen slik tradisjon i Frankrike. Her markerer de heller styrke ved å streike før forhandlingene settes i gang. – Trepartssamarbeid er noe som savnes dypt i fransk sammenheng. Men det betyr ikke at det ikke finnes, sier Orban. Han sier at pensjonsregimene er organisert rundt fire ulike modeller. En av dem (i privat sektor) har elementer av trepartssamarbeid i seg. Andre prioriterer heller en topartsløsning eller et selvstyresystem hvor statsansatte er innlemmet i det offentlige pensjonssystemet og hvor staten står sterkest.

ALLE ER INVOLVERT

Sammenlignet med Norge er fagbevegelsen i Frankrike liten. Mens rundt halvparten av norske arbeidstakere er medlemmer i en fagforening, er det bare én av ti franskmenn som har fagforeningsmedlemskap. Men til tross for lav organisasjonsgrad og store ulemper for folk flest, har de omfattende streikene, «les Grèves», stor støtte i befolkningen. En meningsmåling fra avisen Liberation viste i forkant av generalstreiken en støtte på 87 prosent i befolkningen. Nyere meningsmålinger viser at støtten til streikene fortsatt er sterk. Pensjonsreformen gjelder alle franskmenn, enten de er i jobb, skal komme i jobb, skal pensjonere seg eller har pensjonerte foreldre som de kanskje må hjelpe på grunn av for lav pensjon. – Alle føler seg dermed potensielt involverte eller rammet av en omlegging hvor de vil kunne ha noe å tape. Derfor vedvarer støtten til streikene, mener Franck Orban.

GAMBLER PÅ AT FOLK ER LEI AV STREIK

Regjeringen har vært uklar på hva som var målet med reformen. Over tid har det vokst en økende mistanke om at reformlysten ikke skyldtes et ønske om å forenkle og reformere, men heller å bygge ned omfanget av pensjonsytelser for å bedre budsjettunderskuddet. – Macron og regjeringen har gamblet på at franskmennene var lei av streik og lammelse. Frankrike har levd i sosial ustabilitet siden de gule vestenes bevegelse begynte høsten 2018. Støtten til protestbevegelsen har gått noe ned siden nyttår, og fagforeningene virker mer splittet om den videre veien, sier Franck Orban.

AMBISJONEN KLAR FRA BEGYNNELSEN AV

Politisk bidrar streiken til å øke avstanden mellom franskmenn flest og landets myndigheter. Den forverrer inntrykket av at Macron og Philippe-regjeringen vil bygge ned det som er igjen av den franske velferdsstaten til fordel for de mer velstilte. Likevel er det i utgangspunktet enighet om at en pensjonsreform må på plass. – Lykkes de, vil Macron/Philippe klare det flere tidligere regjeringer mislyktes med i løpet av de siste tretti årene, sier Orban. Skulle derimot det nye lovforslaget skrinlegges, vil det føre til at statsministeren må gå i første omgang og bildet av Macron som en reformorientert president vil være ødelagt. – Derfor er det mest sannsynlige utfallet at teksten blir vedtatt med betydelige endringer, sier Orban.

INGEBORG VIGERUST RANGUL

Publisert i FAGBLADET 2/20 

I denne podkasten inviterer Kjerstin Aukrust og Franck Orban kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur.

Frankrike Forklart er et samarbeid mellom ILOS (Kjerstin Aukrust, Universitetet i Oslo) og AreaS (Franck Orban, Høgskolen i Østfold).

Episodene er lagt ut på bl. a. Apple og Spotify.

Følg oss også på Facebook @Frankrikeforklart og på Twitter, der du kan stille spørsmål, ønske deg temaer og finne tipsene (bok, film, podkast, osv..) som våre gjester deler med oss hver gang.

 

 

KRONIKK: NATO-toppmøtet 3. og 4. desember skulle bli en ellevill feiring av Alliansens 70 års-jubileum. I stedet vil feststemningen rammes av kritikken som kom til uttrykk i november da den franske presidenten Emmanuel Macron i The Economist beskrev NATOs tilstand som «hjernedød». Et ureflektert og farlig utspill, ble det sagt fra flere hold. Men Macrons diagnose fortjener kanskje mer positiv oppmerksomhet hvis man vil at NATO skal ha en fremtid.

De aller fleste norske og utenlandske medier distanserte seg fra Macrons utsagn og fremstilte det som en overdrevet kritikk av dagens NATO. Måten å gjøre det på var kanskje klønete. Men ordvalget var ikke tilfeldig. Utrykket «hjernedød» siktet mot hodet, og ikke kroppen. Macron reiser ikke tvil om medlemmenes militære samarbeidsevne. Denne evnen har tvert imot blitt styrket i senere tid. Og franskmenn er de siste som vil klage over dette. De bidrar tungt til ulike NATOs militære operasjoner og tok sin fulle plass igjen i alliansen etter at de kom tilbake i de integrerte militære strukturer i 2009.

Det Macron tar opp er mer av politisk art. Konsensuspolitikken som NATO bygger på svekkes når medlemsland bevisst ser bort fra artikkel 4, som forutsetter en åpen dialog og et aktivt samarbeid i Alliansen. USA bestemte å trekke sine styrker ut av Syria uten å koordinere med sine NATO-allierte og sviktet i tillegg kurderne – dvs. Vestens beste allierte i kampen mot IS. Tyrkia bestemte parallelt unilateralt å krysse Syria-grensen for å kvele kurdernes ambisjon om nasjonalstat. Macron påpekte en trend der interessemotsetninger mellom NATO-land øker.

I dag kan enkelte staters unilaterale valg faktisk trekke andre land i kriger som ingen vil ha. Ordbruken må ha falt ganske tungt for brystet til en Macron som i to og halvt år prøvde å sjarmere Trump. Men denne taktikken ble mislykket og diskursen er nå byttet ut med en mer konfronterende linje.

Utspillet er ment til å ryste. Det er naivt å tro at svekkelsen av artikkel 4 ikke vil få følger for selveste artikkel 5 om gjensidig garanti. For å kunne dø for hverandre må suverene stater som utgjør NATO-felleskapet – og innbyggerne som står bak – dele verdier og interesser. Kun da er det ultimate offer akseptabelt for alle. Derfor kan ikke NATO bare reduseres til å bli et lukrativt våpenmarked eller et legitimeringsverktøy som kan brukes etter behov.

Verdispriket – hvis det fortsetter – vil kunne føre til at noen en dag ikke tar ansvar hvis det skjer et angrep mot et annet NATO-land. Det ville være alvorlig nok hvis det skjer med et lite NATO-land. Tenk på om det skulle skje med et USA som den siste tiden flere ganger har kalt Alliansen for «avleggs»?

Historien mellom amerikanere og europeere preges av flere opp- og nedturer. Vi er evig takknemlige for at USA kom Europa til unnsetning ved to anledninger i det 20. århundret. Vi bør heller ikke glemme at det samme USA forduftet etter 1. verdenskrig og lot Folkeforbundet rase sammen.

Macron forteller en ubehagelig sannhet. Europeerne må slutte å tro blindt på at USA alltid vil stå ved deres side. Det geostrategiske skiftet som gjør at USA ser mer mot Stillehavet og Kina enn mot Eurasia startet ikke med Trump, men med Obama-administrasjonen. En slik trend vil fortsette hvis Trump gjenvelges, selv om den «dype staten» står imot. Ingenting tyder på at den vil snu med hans etterkommere.

Derfor må europeerne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Det betyr at EUs militærmakt må bygges opp for å forsvare egne borgere og egne strategiske og økonomiske interesser i en verden preget av økende blokkrivalisering. Det er primært europeernes selvpåførte avmakt og aversjon mot enhver form for strategisk tenkning Macron retter sin kritikk mot.

Under Forumet for freden som ble holdt i Paris 12. november erkjente Macron at hans utsagn kunne provosere. Han gjentok i substans det samme under møtet med Stoltenberg 28. november. Står han alene? Det kan se slik ut ved første blikk. NATOs generalsekretær var raskt ute med å beklage at Macron kaster bensin på bålet i stedet for å bidra aktivt til dialogen i Alliansen. Norske myndigheter nikket. Sett fra et norsk standpunkt og fra norsk geografi er det lett forståelig. NATOs østeuropeiske land var like kritiske og frykter fortsatt russisk ekspansjon.

Tyskerne deler langt på vei franskmennenes syn, men er bundet av egen historie når det gjelder forholdet til USA. 19 november sa den tyske utenriksministeren at man ikke lenger kan gjøre som om ingenting har hendt. Samtidig varslet han om at fraværet av reaksjon vil øke usikkerheten i Alliansen og åpne for mer splittelse. En slik posisjonering skaper utydelighet.

Samtidig gjør Tyskland det landet alltid gjør i slike tilfeller, dvs. å megle mellom bråkmakerne. Det er også vanlig at man nedsetter ekspertgrupper. En slik ekspertgruppe skal se på hvordan det politiske samarbeidet i Alliansen kan styrkes og vil levere sine konklusjoner på NATO-toppmøtet i 2021. Men er det fortsatt vilje til åpenhet?

Macron har et poeng. Likevel bør man ikke være naiv om hans motiver. Det handler ikke bare om NATOs fremtid, men også om lederskap. Macron er ikke den første franske president som vil styrke europeernes forsvarstyngde, enten ved å satse på en økt grad av «europeisering» innenfor Alliansen eller ved å bygge opp EU til å bli en mer selvstendig militær aktør og et alternativ til NATO på lengre sikt.

De Gaulle, Mitterrand og Chirac prøvde i sin tid å påvirke det interne maktforholdet i Alliansen og oppmuntret til en styrking av europeernes forsvarsevne. De fikk en åpning da man var i tvil om USAs syn på Alliansens fremtid. Samtidig undervurderte de hvilken betydning – utenom det rent strategiske – NATO hadde for USA og frykten for et amerikansk maktvakuum blant andre NATO-land. Derfor mislyktes de til slutt.

Macron kan dermed godt ha rett på lengre sikt og likevel begå den samme feilen. Men mindre ting virkelig har forandret seg.

1. desember 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om Frankrikes president Macrons kritikk av NATO i forkant av Alliansens 70-års jubileum 3. og 4. desember 2019.

---

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

​

Après la tentative d’attentat ratée de Philip Manshaus, un Norvégien de 21 ans, contre la mosquée al-Noor située aux environs d’Oslo le 10 août 2019, la Première ministre norvégienne Erna Solberg a reçu une véritable volée de bois vert de la part du ministre suédois de l’énergie Anders Ygeman, qui lui a reproché d’imputer la montée du péril néonazi en Norvège à la Suède plutôt que de balayer devant sa porte. Huit ans après la folie meurtrière d’Anders Behring Breivik, la sidération des Norvégiens devant ce nouvel acte terroriste provenant de l’extrême droite suggère qu’ils n’ont pas vraiment pris la mesure du phénomène qui touche aussi leur pays.

Les attentats du 22 juillet 2011 à Oslo et Utøya et celui du 10 août 2019 à Bærum divergent par leur ampleur. Les premiers firent 77 morts et deux cent soixante blessés. Le second une victime – la propre sœur du terroriste – et un blessé léger. Si la bombe déposée devant le bâtiment abritant les bureaux du Premier ministre frappa déjà les esprits en 2011 par l’amplitude des dégâts occasionnés dans une partie du centre-ville, le massacre de jeunes travaillistes traumatisa durablement une nation qui s’était sentie jusque-là épargnée par le terrorisme. L’Etat mobilisa en conséquence tous les moyens disponibles pour éviter la répétition d’un tel drame.

Le procès de Breivik en 2012 laissa quant à lui une impression mitigée. Ce dernier fut bien condamné pour fait terroriste. Mais le sentiment qui s’enracina dans l’opinion était qu’il s’agissait d’un cas unique et de l’œuvre d’un fou. Une telle réaction aurait probablement été différente si une telle attaque avait été perpétrée par un musulman, norvégien ou pas, et non – pour reprendre le qualificatif de la journaliste Åsne Seierstad – « par l’un des nôtres ». Par la suite, le risque terroriste d’extrême droite passa quelque peu au second plan. Les services de renseignement lui privilégièrent la menace djihadiste. En janvier 2019, ces services jugeaient encore faible le risque d’une attaque terroriste de l’extrême droite. Ils s’empressèrent de revoir leur copie après l’épisode du mois d’août, affirmant à présent qu’on ne peut exclure le risque de réplique en Norvège dans un futur proche.

Pourquoi une telle méprise ? Parce qu’on n’a pas su regarder du bon côté de la lorgnette. Les services de lutte anti-terroriste ont contré efficacement la montée de groupes radicalisés, que ceux-ci soient islamistes ou d’extrême droite. Le gouvernement a aussi pris à bras le corps le problème de la diffusion de discours racistes, antisémites ou anti-LGTB dans l’espace public. Ce qui se passe dans la tête de jeunes hommes blancs en colère – dont Breivik faisait déjà partie -, sur des forums obscurs localisés à l’étranger comme 8chan ou Gab, leur échappe en revanche. Comment repérer de tels jeunes avant leur basculement vers la violence extrême ? Comment neutraliser les messages glorifiant ou encourageant au passage à l’acte terroriste?

Certains outils existent pourtant. L’université d’Oslo contribue notamment au développement de PRAT, un outil informatique dédié à la reconnaissance rapide de textes extrémistes. Quand on connait l’inclinaison des candidats au terrorisme à prévenir leurs acolytes à l’avance d’une attaque imminente et à motiver ces derniers à suivre leur trace (Manshaus en Norvège, Earnes et Crusius aux USA, Tarrant en Nouvelle-Zélande), on comprendra aisément que l’interception précoce de tels contenus – même si elle pose une série de problèmes légaux -, est vitale. Tout comme Manshaus a motivé son geste par la nécessité de porter la « guerre raciale globale » dans l’espace réel, il faut traquer les individus susceptibles de passer au terrorisme dans un espace virtuel qui est plus que jamais leur domaine de prédilection.

La charge du ministre suédois à l’encontre de Erna Solberg peut sembler déplacée de prime abord. En effet, le nombre de néonazis en Suède surpasse de loin celui de la Norvège. On y trouve en outre l’organisation néonazie la plus importante d’Europe du Nord (Mouvement de Résistance Nordique – Den nordiske motstandsbevegelsen). Ces néonazis n’hésitent d’ailleurs pas à franchir la frontière limitrophe pour aller prêter main forte à leurs « frères d’armes » norvégiens lors de manifestations improvisées ou d’actions coup de poing. La Norvège n’a donc pas de leçon à recevoir de la part d’un voisin si nonchalant envers son ultra droite. Anders Ygeman soulève toutefois un point sensible et que peu de Norvégiens souhaitent entendre. L’attaque de Bærum résulte aussi d’un climat politique qui s’est installé en Norvège après les attaques de 2011.

Il vise particulièrement le Parti du Progrès (FrP) pour deux raisons. A l’automne 2013, le parti conservateur de Erna Solberg a fait une chose jusque-là impensable en Norvège. Il s’est allié à la droite populiste du FrP pour prendre le pouvoir. L’arrivée aux affaires du FrP en 2013 et sa reconduite en 2017 après une nouvelle victoire électorale pour la coalition au pouvoir ont eu un impact durable sur la société norvégienne. Son discours anti-migratoire et islamo-sceptique s’est banalisé dans l’espace public. Cette posture idéologique a notamment été reprise à l’occasion des élections municipales de septembre 2019, la présidente du parti Siv Jensen – également ministre des Finances et numéro deux du gouvernement – alarmant les électeurs du risque « d’islamisation rampante » de la société norvégienne dans une chronique du quotidien Verdens Gang.

Sylvi Listhaug, ministre de l’Immigration et de l’Intégration de 2015 à 2018 et brièvement ministre de la Justice et de la Sécurité publique en 2018, aujourd’hui numéro deux du FrP et ministre de la Vieillesse et de la Santé publique, s’est quant à elle bâti une solide réputation de femme à poigne sur un discours alarmiste suggérant une collusion entre un ennemi de l’extérieur, l’immigré et le musulman, et un ennemi de l’intérieur – de préférence de gauche -, non révulsé par l’idée d’une Norvège multiculturelle. Listhaug avait d’ailleurs été poussée à la démission du gouvernement en mars 2018 sous la menace d’une motion de censure consécutive à des propos tenus sur Facebook accusant le Parti travailliste de laxisme bienveillant sur la question du terrorisme.

Des barrières idéologiques et morales sont ainsi tombées en Norvège. En 2011, on ne pouvait simplement expliquer le geste de Breivik par un diagnostic psychotique ou l’emprise d’une main invisible. On ne peut davantage réduire celui Manshaus en 2019 à l’influence néfastes de Chan-groupes versant dans l’extrémisme sur internet ou à la déshérence psychique de certains jeunes. Le loup n’est jamais vraiment solitaire et il respire le même air que les autres loups. Aux Etats-Unis, les discours de Donald Trump ont conduit à une augmentation du nombre d’attaques perpétrées par des suprématistes blancs se croyant tout permis, puisque leur propre dirigeant partageait leur vision du monde. Cela ne fait pas de Trump le responsable direct de ces attaques. Mais cela ne le disculpe pas non plus totalement de la montée de violence. L’étude du terrorisme stochastique montre que le délire mortifère de terroristes ou de radicalisateurs qui est diffusé par les moyens de communication de masse peut inciter ou inspirer au hasard des individus à franchir le pas vers la violence extrême.

Le Norvégien Peder Are Nøstvold Jensen – alias Fjordman-, contribua en son temps largement à la radicalisation de Breivik par une série de textes enflammés. Brenton Tarrant, le tueur de Christchurch, a joué un rôle équivalent pour Manshaus par un manifeste diffusé juste avant l’attaque de Bærum et l’aspect transgressif et spectaculaire de son geste. Les mêmes causes ailleurs produisent les mêmes effets ici. L’existence d’illuminés ou de dirigeants politiques qui s’affranchissent de toute éthique de responsabilité collective pour nourrir leur ambition peut légitimement choquer. Leur radicalité nourrit une haine qui peut précipiter le passage à l’acte de certains individus influençables et prédisposés. De tels responsables font alors davantage partie du problème que de la solution dans la lutte contre la radicalisation et le terrorisme. L’expérience montre de surcroît que de telles attaques perpétrées par des « loups solitaires, » si elles sont statistiquement prévisibles, demeurent en revanche nettement plus imprévisibles au niveau individuel.

Cet article, écrit par Franck Orban, fondateur et responsable du groupe de recherche AreaS, a été publié dans le numéro du mois d’octobre 2019 de la lettre d’information Fransklæreren.