Breiviks manifest: unikt eller hybrid?

Av Franck Orban, førsteamanuensis og forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter.

I Festskrift til Harald Føsker. Oslo: KRUS. s. 125-133.

Akademikerne som har sett på Behring Breiviks kompendium har som regel vært opptatt enten av å plassere det ideologiske budskapet i teksten i den fascistiske eller nazistiske tradisjonen eller av å finne likheter og ulikheter mellom 2083, ovennevnte ideologier og andre totalitære ideologier som kommunismen og islamismen. Et mindretall rettet fokus mot det faktum at 2083 ble redigert i manifestform. Denne artikkelen gir en oversikt over ideologiske manifester som siden midten av 1800-tallet kalte til drastiske samfunnsendringer gjennom blant annet vold. Den vektlegger dem som kan ha hatt betydning for gjerningsmannen og som gjør 2083 til et hybridprodukt.

 Politisk/ideologiske manifester frem til 1989

Ordet “manifest” stammer fra latinformene manufestus/manifestus, som betydde “åpenbar, påfallende” eller noe som kunne røres med hånden (manus = hånd; tilsvarer håndgripelig på norsk). Rundt 1650 viste det italienske manifestare til en offentlig erklæring. Utover 1700-tallet ble manifestet i økende grad også brukt som kommunikasjonsverktøy av mer private aktører. Samtidig beskrev det en type opprop i tekstform som dannet grunnlag for en ideologi, en kunstnerisk retning, eller en kulturell bevegelse, og som gjorde rede for de prinsippene og intensjonene som lå til grunn for denne. Hva som har vært det aller første politiske manifest i moderne historie er vanskelig å si. Minst fire dokumenter fortjener en slik ære: Den nederlandske uavhengighetserklæring fra juli 1581, An Agreement of the People in England i perioden 1647-49, USAs uavhengighetserklæring fra juli 1776 og Menneskerettighetserklæringen redigert i august 1789. Som litterær sjanger oppstod politiske manifester rundt Den franske revolusjonen. Fra midten av 1800-tallet frem til i dag kan de skilles i tre perioder; 1850-1945; 1945-89 og perioden etter 1990.

Perioden 1850-1945 produserte tekster som fikk enorm betydning for det 20. århundrets ideologier. Det kommunistiske manifest ble skrevet i 1848 av Karl Marx og Friedrich Engels. Det spådde opptrappingen av kampen mellom borgerklassen og proletariatet. Proletariatets endelige seier og dets diktatur ble forklart mer utfyllende sytti år senere i manifestet skrevet av Den tredje internasjonalen. I 1850 ga Anselme Bellegarrigue ut det første anarkistiske manifest, hvor han oppfordret folket til å forkaste staten til fordel for individuelle friheter. Russiske anarkister og nihilister fikk på sin side sitt første manifest i 1869. En revolusjonærs katekisme (Катехизис революционера) ble skrevet av Sergej Netsjajev (senere kalt den første moderne terrorist) og kalte til kompromissløs og total vold mot enhver representant av staten. Teksten inspirerte blant annet terrororganisasjonen Narodnaya Volya (Folkets vilje), som etter syv forsøk myrdet tsar Aleksander II i 1881. Pariserkommunen produserte også et manifest i 1871 som ble trykket i avisen Le cri du Peuple (Folkets skrik). Teksten, som var tuftet på idealene fra 1848-revolusjonen, påvirket utviklingen av sosialismen, kommunismen og anarkismen ved inngangen av 1900-tallet. Il manifesto dei fasci italiani di combattimento (Manifestet fra de kjempende italienske fascister), som omtales som fascismens grunntekst, ble utgitt av Alceste De Ambris og Filippo Tommaso Marinetti i avisen Il Popolo d’Italia i juni 1919. Teksten la grunnlaget for Mussolinis fascisme når det gjaldt statssentrisme, vektlegging av korporatisme og antiindividualisme, kombinert med kritikk av demokratiet. Mein Kampf kom ut i bokform og i to bind i 1925 og 1927 og var Adolf Hitlers ideologiske plattform for en fremtidig nazistisk maktovertakelse av Tyskland. Boken hyllet en organisk tysk nasjon som ble fremstilt truet både av indre og ytre fiender. Jøder, marxister, sosialdemokrater, frimurere, pressen, slavere, engelskmenn, franskmenn og russere, samt alle de som ikke var av ren arisk blod, ble systematisk avhumanisert og demonisert (Rach 2006). I boken var det ikke lagt skjul på at åndelig og fysisk terrorisme var legitime midler for å realisere idealet om en fullkommen nazistisk orden. Et slikt ideal rasjonaliserte ikke minst den systematiske utslettelsen av alle menneskelige krefter som stod i veien for nazismens konkretisering (Desbrousses 2000).

Etter 1945 bevarte manifester sin funksjon som hovedverktøy for ideologisk kamp. Kampen mot kolonimaktene produserte tekster som støttet væpnet motstand og bruk av terrorisme mot stater som ble ansett som okkupanter. Det var blant annet tilfellet for Den kinesiske folkefrigjøringshærs manifest fra 1947, IRA-manifestet fra 1949 og Green Book fra 1956. Den voldelige antikolonialismen ble teoretisert av Frantz Fanon i 1961. Jordens fordømte slo fast at kolonialismens fysiske og moralske vold måtte besvares med tilsvarende vold fra de undertrykkede siden kolonialisme ikke kunne veltes med ikke-vold. Boken fikk enorm betydning for ”ekstremister” som Biko i Sør-Afrika, Malcolm X i USA og Che Guevara i Sør-Amerika. Sistnevnte skrev Guerra de Guerrillas: un metodo i 1961, som ble brukt som håndbok for geriljaforkjempere i hele verden. Slutten av 1960-årene og inngangen til 1970-årene ble preget av saker som ble utkrystallisert i studentopprøret i 1968. Radikal feminisme var en av dem. S.C.U.M.-manifestet, som ble utgitt i 1967 av Valery Solanas, fremstod som en utopisk visjon der kvinner overtok samfunnet, og hvor penger, sykdom og død ble borte. SCUM stod imidlertid for “Society For Cutting Up Men.” Menn hadde ødelagt verden og måtte derfor utslettes. Sabotasjer og andre voldsformer skulle utføres av en revolusjonær fortropp utelukkende bestående av kvinner. Manifestet ble trykket opp ti ganger og ble oversatt til tretten språk. Det forble relativt ukjent frem til forfatteren selv forsøkte å myrde Andy Warhold i 1968.

Den globale ideologiske rivalisering mellom Øst og Vest frem til 1989-90 produserte likeledes tekster som lovpriset vold mot kapitalisme som system og mot USA og dets vestlige tilhengere som imperialistiske stater. Prairie Fire; the Politics of Revolutionary Anti-Imperialism ble skrevet av den venstreradikale organisasjonen Weather Underground i 1974. WU oppfordret til en kommunistisk og antiimperialistisk folkerevolusjon i USA gjennom geriljakrig. I den forstand siktet Prairie Fire til å vekke massene, gjøre dem klare for kamp mot sentralmakten og tvinge frem overdrevet maktbruk fra USA, noe som ville trekke nye tilhengere til WU. Manifesto of the Front de libération du Québec var et annet eksempel på hvordan et ideologisk manifest kunne fylle flere roller. Teksten ble skrevet av Quebecs frigjøringsfront (Front de libération du Québec) i oktober 1970. FLQ var en marxist-leninistisk og separatistisk paramilitær opprørsgruppe som var aktiv i perioden 1963-70. Gruppen gikk inn for å løsrive Québec fra Canada og stifte et uavhengig fransktalende Quebec etter marxistisk modell. Risoluzione della Direzione Strategica, som utkom i Italia i april 1975, var en annen variant av anarkistisk-marxistisk pamflett. Teksten ble raskt betraktet som De røde brigaders grunndokument. Denne terrorgruppe (Brigate Rosse) hyllet og førte geriljakrig mot det kristelig-demokratiske Italia i årene 1970-1989. Bevæpnet kamp mot imperialismen utført av en fortropp skulle også der legge grunnlaget for en revolusjonær aksjon og en marxistisk omveltning i hele Europa… som aldri kom.

Terrorisme skulle føre til synlig reklame og økt rekruttering til venstreekstreme grupper, samtidig som statenes repressive natur skulle avsløres for alle. Den vest-tyske terrorgruppen Rote Armee Fraktion brukte denne argumentasjonen i det som ble ansett å være RAFs strategiske dokument, utgitt i april 1971; Das Konzept Stadtguerilla. RAF var et produkt av 1968-bevegelsen og av et Vest-Tyskland som stadig var anklaget for å drive overfladisk denazifisering, amerikanisme, imperialisme og kapitalisme. DKS slo fast at motstandsgrupper var legitime, og at bygerilja var den reneste og eneste formen for marxisme-leninisme. RAFs konseptualisering av bygerilja bygget på tekster utgitt tidligere, som Mao Zedongs Om geriljakrig i 1937, Ernesto Che Guevaras Geriljakrig: en metode i 1962, Régis Debrays Révolution dans la révolution i 1967, samt Carlos Mariguellas Minimanual om bygerilja og Abraham Guilléns Estrategia de la guerrilla urbana i 1969. I likhet med andre terrorgrupper anså RAF-medlemmer seg som en fortropp med ansvar for å åpne en ny front i krigen mot imperialismen. Et annet eksempel på et venstreekstremt manifest med lignende retorikk var For et kommunistisk prosjekt (Pour un projet communiste), skrevet av den anarkistisk-kommunistiske terrorgruppe Action Directe i Frankrike i 1982. Venstreekstreme ideologiske manifester ble likevel mer sjeldne utover 1980-tallet. Det skyldtes trolig avspenningspolitikken igangsatt av Gorbatsjov i 1985 og etter hvert blokkavviklingen, samt en bedre kontraterrorvirksomhet fra land utsatt for euroterrorismen. Et unntak var 17. November i Hellas, en marxistisk og revolusjonær organisasjon, som ga ut Manifesto 1992 så sent som i november 1992 og som forble aktiv helt til 2002 (Kassimeris 2007).

Politisk/ideologiske manifester etter 1989

Etter avviklingen av den kalde krigen avspeilte terrorisme i mindre grad nasjonale agendaer og i større grad Midtøstens turbulente geopolitikk. Voldelige grupper som forfektet nasjonalisme og separatisme (Palestina, Tsjetsjenia) utgjorde revolusjonære eller sosialrevolusjonære bevegelser (Egyptisk Islamsk Jihad) eller som førte en global krig mot Vesten (al Qaida), stod for en omfattende produksjon av politisk-ideologiske tekster eller av religiøse domsavsigelser (fatwa). Et eksempel på et politisk manifest var Hizbollahs programbrev fra februar 1985 som beskrev hva gruppen stod for og hvilken bevæpnet motstand den førte. Teksten var preget av skepsis overfor Vesten, arabisk nasjonalisme og økt religiøsitet. Sentralt stod kampen mot Vestens innflytelse, USA og dets allierte i Midtøsten, samt kampen for innføringen av sjaria i Libanon. I et nytt manifest fra november 2009 kunne man se en klar utvikling fra tidligere nasjonalbasert motstandskamp til en mer global kamp for spredning av radikal islamisme. Andre terrorgrupper som Hamas i de palestinske territoriene eller GSPC i Algerie fulgte et lignende mønster. Eksempler på religiøse domsavsigelser sprang ut fra militante islamistiske organisasjoner som al Qaida, som til enhver tid hadde vært opptatt av å føre en effektiv kommunikasjonsstrategi. Al Qaidas strategi ble offentliggjort i august 1996 med Osama bin Ladens krigserklæring mot USA. Hans Jihad-begrep var inspirert av tidligere radikale islamistiske ideologer som Hassan al-Banna, Abul A’la Maududi, Sayyid Qutb og Muhammad Abd al-Salam Faraj. Bin Ladens krigserklæring (Bin Laden 1996) startet med en påminnelse om lidelsene Israel og USA/europeerne hadde påført den islamske verden. Den fordømte USAs okkupasjon av Saudi Arabia og kalte alle troende muslimer til hellig krig. Fatwaen ble fulgt av en ny fatwa skrevet av Ayman al-Zawahiri i februar 1998, hvor det ble oppfordret til mord på amerikanere og deres allierte i alle land der dette kunne gjøres (etterfulgt av et ”brev til Amerika” i november 2002, hvor det ble fremmet krav til det amerikanske folket). Organisasjonens ideologiske plattform og program ble senere teoretisert i manifestform med utgivelsen av Fursan Taht Rayah Al-Nabi i 2001 (Knights under the Prophet’s Banner), redigert av Al-Zawahiri.

Etter 9/11 inntok al-Qaidas kommunikasjonsstrategi i forkant og etterkant av terrorangrep ulike former (videoutklipp, radioutklipp, brev lagt ut på internett, og så videre) og ble innrettet mot minst tre formål: 1) å bygge opp politisk og religiøs legitimitet for terrorhandlinger rettet både mot militære og sivile mål i og utenfor Midtøsten; 2) å spre sitt politiske budskap til områder hvor det var sympatisører, og hvor AQ ønsket å få fotfeste og 3) å skremme fiender og arabiske regimer som kunne bli fristet til å støtte USA og dets allierte (Corman and Schiefelbein 2006). Det kanskje mest aktuelle eksempel på et politisk/religiøst manifest i senere tid fant man med Abu Mus’ab al-Suris Da’wat al-muqawamah al-islamiyyah al-‘alamiyyah, (The Call for a Global Islamic Resistance), publisert i 2005. I dette strategiske dokumentet på omtrent samme størrelse som 2083, beskrev AQs strateg al-Qaidas overgang fra å være en sentralisert organisasjon til å bli et desentralisert nettverk, som primært ga åndelig veiledning til selvstendige celler som utførte terrorangrep med AQs stempel og ideologiske godkjenning.

Ideen om terrorismens overgang fra sentralisert til desentralisert form fantes for øvrig ikke bare i radikale islamistiske grupper. Den kom også til uttrykk ved minst to andre anledninger på 1990-tallet. Den ene hadde en indirekte kobling til manifestskriving. 19.april 1995 sprengte krigsveteranen Timothy McVeigh en hjemmesnekret bombe på 2,3 tonn eksplosiver mot et kontorbygg for USAs føderale myndigheter i Oklahoma City. McVeigh ville hevne det føderale politiets beleiring av Waco i Texas to år tidligere, hvor 76 medlemmer av sekten Branch Davidians omkom. I rettssaken som fulgte terrorhandlingene, kom det frem at gjerningsmannen hadde vært påvirket av Williams Pierces bok Turner Diaries utgitt i 1978 (et eksemplar av boken ble funnet hos ham). Turner Diaries var en voldelig fremtidsvisjon hvor en fortropp av militante nasjonalister (The Order) startet en rasekrig i USA. Heller ikke denne ideen var ny. Cellekonseptet hadde vært utforsket flere tiår tidligere. Ulius Louis Amoss ga ut Leaderless Resistance så tidlig som i 1953. Han var oppgitt over USAs manglende evne til å forhindre kommunismens spredning i Øst- og Sentral-Europa og til å stanse en potensiell invasjon av USA. Han kritiserte vektleggingen av en hierarkisk modell for USAs etterretning som gjorde det for enkelt for sovjetiske agenter å infiltrere hemmelige motstandsgrupper. Derfor foreslo han å legge om etterretningen i retning av desentralisering og celleoppbygging.

Denne ideen ble etter hvert brukt av amerikanske høyreekstreme mot USAs føderalstat. Louis Beam skrev i 1983 i et essay kalt Leaderless Resistance. Beam var hvitnasjonalist og medlem av Ku-Klux-Klan og Aryan Nations. For ham skulle konseptet om lederløs motstand og en systematisk praksis av cellemodellen sikre at USAs føderalstat ikke skulle klare å rulle opp høyreekstreme miljøer som forberedte seg til væpnet kamp. Konseptet ble drøftet videre i William Pierces roman Turner Diaries, deretter i en annen roman, Hunter, publisert i 1989, hvor han beskrev en én-manns krig mot USAs føderale myndigheter. Pierce fikk stor betydning for hvitmaktsbevegelsen i USA og for høyreekstreme grupper i Europa (Bjørgo 2012). Han inspirerte terrorgruppen The Order mellom 1982 og 1984, så New Order ti år senere.

Pierces ideer dukket opp igjen med jevne mellomrom på 1990- og 2000-tallet i tekster skrevet i hvitmaktsmiljøet. Alle var ikke rene manifester. Men tre forfattere skilte seg spesielt ut. David Eden Lane var en tungvekt i det amerikanske nynazistiske miljøet. Som medlem av henholdsvis Ku-Klux-Klan, Aryan Nations og The Order ble han dømt i 1985 til 190 års fengsel for terrorvirksomhet og mordet på journalisten Alan Berg. Under soning ble Lane (kanskje en modell for Breivik?) en flittig skribent og en sentral figur for hele hvitmaktsbevegelsen, med tekster som blant annet White Genocide Manifesto, 88 Precepts og Mechanics of Revolution. I motsetning til Breivik, som begrunnet behovet for krig ut fra faren for total utslettelse av den europeiske kulturen, handlet Lanes tekster om å kjempe for overlevelsen av den hvite rasen (senere uttalelser fra Breiviks side tyder for øvrig på at han ligger langt nærmere den nynazistiske retorikken enn det kompendiet tidligere ga uttrykk for). I Mechanics of Revolution forsvarte han bruken av selvstendige celler eller én-mannsceller (Lane 2011). En annen ideolog var David Myatt, grunnlegger og første leder av den britiske nazistiske organisasjon National Socialist Movement. I november 1997 la han Practical Guide to Aryan Revolution ut på internett. Pamfletten inneholdt konkrete beskrivelser av bombeangrep, mordlister og geriljataktikk som skulle starte en rasekrig som ville munne ut i høyreekstremistenes maktovertagelse. Teksten ble en klassiker i britiske nynazistiske miljøer. Det ble hevdet at Practical Guide bidro til å radikalisere den britiske “nailbomber” David Copeland, som også var medlem av NSM.

Et siste kjent navn fra hvitmaktsmiljøet var Harold Armstead Covington. Han var opprinnelig medlem av National Socialist Party of America (NSPA), men flyttet til England på 1990-tallet hvor han deltok i stiftelsen av terrorgruppen Combat 18. Tilbake i USA stiftet han National Socialist White People’s Party og skrev bøker. I The March Up Country fra 1987 anså han krigen mot USAs regjering om den hvite rasens overlevelse som helt uunngåelig (Armstead Covington 1987). Boken beskrev ulike faser for krigsgjennomføringen og listet opp alle fiender som skulle henrettes. Tilstedeværelsen av slike elementer i Breiviks kompendium tyder på at ovennevnte forfattere, selv om de ikke ble nevnt eksplisitt i teksten (med mindre dette var en bevisst handling), må ha inspirert ham.

Forholdet mellom (solo)terrorisme og manifestskriving dukket opp igjen i en tekst fra 1995 som ga uttrykk for en forskrudd individuell virkelighetsforståelse. Temaet som stod sentralt, var uvanlig i forhold til 1970- og 80-tallets ideologiske skillelinjer. Samtidig var det også et typisk produkt av 1968-bevegelsen. I Industrial Society and Its Future skrevet av Theodore Kaczynski, ble venstresiden anklaget for å ha skapt det postmoderne og teknologiske samfunn. Sistnevnte var uforenelig med individuelle friheter og måtte tilintetgjøres og erstattes med et nytt primitivt samfunn hvor mennesker var befridd fra teknologisk underkastelse. Kaczynskis primativistiske visjon hyllet en grønn og antimodernistisk revolusjon. Mannen som utførte 16 bombeangrep mellom 1978 og 1995, fikk til slutt New York Times og Washington Post til å publisere sitt manifest mot at angrepene ble stanset. Interessant nok var han også en inspirasjonskilde for Breivik, som brukte lange utdrag av Kaczynskis tekst i kompendiet. Dette gjorde han med bare små endringer. Eksempelvis ble “leftists” i Kaczynskis tekst erstattet med “Cultural marxists” i Breiviks kompendium.

Et siste eksempel på manifester knyttet opp mot ekstreme ideologier finner vi i kontrajihadismen. Sistnevnt ideologi oppstod på slutten av 1980-tallet og vokste raskt etter år 2000. Den viste en konvergens mellom en nordamerikansk politisk bevegelse som fordømte islam som religion og islamisme som totalitær ideologi og direkte trussel mot USAS sikkerhet etter 9/11. En tilsvarende bevegelse i Europa fremstilte integreringen av innvandrerne i europeiske land som feilslått og islam som en trussel mot den europeiske sivilisasjonen. Etter attentatene i Spania og England i 2004-2005 ble denne trusselen også oppfattet som militær. Kontrajihadismen ble teoretisert av forfattere som Robert Spencer, Pamela Geller, Daniel Pipes, David Horowitz, Gisèle Littman, Bruce Bawer og Peder Are Nøstvold Jensen (bedre kjent under navnet Fjordman), som Breivik brukte i stor utstrekning i sitt kompendium. Gisèle Littmans bok Eurabia – The Euro-Arab Axis fra 2005 beskrev et hemmelig prosjekt der europeiske politikere og islamske ledere var blitt enige om å gjøre Europa til et islamistisk kalifat. Europa skulle dermed forsvinne som selvstendig geografisk, politisk og kulturell enhet for å smeltes sammen med den arabiske verden og bli til “Eurabia.”

Kontrajihadismen oppfordret fra begynnelsen av til motstand mot et slikt prosjekt. Som med de fleste ideologier inntok denne motstanden en ikke-voldelig og en voldelig form. Et eksempel på den første var en tekst undertegnet av tolv intellektuelle 1. mars 2006. De tolvs manifest: sammen mot den nye totalitarisme (Rushdie 2006) fremstod som et svar på volden som fulgte publikasjonen av Muhammad-karikaturer. Den sidestilte fascisme, nazisme, stalinisme og islamisme, tok avstand fra Huntingtons teori om sivilisasjoners sammenstøtt og karakteriserte konfrontasjonen mot islamisme som en kamp mellom demokrati og teokrati.

Et eksempel på mer potensiell voldelig kontrajihadisme ble gitt av den norske bloggeren Peder Nøstvold Jensen (alias Fjordman) med Native Revolt: European Declaration og Independence, lagt ut på internett i mars 2007 (Fjordman 2007). Der presenterte Fjordman en apokalyptisk visjon hvor Europa var truet innenfra av muslimske ungdomsgjenger og utenfra av muslimske innvandrere. I kjent stil varslet han om at alle tiltak var legitime og måtte tas for å sikre europeernes overlevelse. The Counterjihad Manifesto (May 2009), som ble publisert i 2009 av redaktøren for bloggsiden Gates of Vienna Edward S. May, gikk enda lenger ved å fremstille forholdet mellom Vesten og Islam som en eviggående krig. Så langt har kjente kontrajihadister ikke oppfordret direkte til vold. Men de har skapt et virkelighetsbilde som fører til én eneste logisk konklusjon: krig i Europa er unngåelig, og defensiv eller reaktiv vold er legitimt for å stanse eller reversere islamiseringen av Europa (Meleagrou-Hitchens and Brun 2013).

Dette er et budskap som appellerte til høyreekstreme grupper som innså at de hadde mer å tjene på kritikken av innvandring og islam enn på å holde fast ved tradisjonell tvilsom nazistisk retorikk. Etter 22/7 så man flere indikasjoner på ideologisk konvergens mellom kontrajihadisme og nynazisme. En av dem var en krigserklæring som ble lagt ut på internett i overgangen 2012/13 av individer som trolig var tilknyttet den nynazistiske organisasjonen Combat 18 (Combat 18 udatert). Interessant nok kunne man se at Breiviks 2083 hadde vært en inspirasjonskilde på minst tre nivåer. For det første sa krigserklæringen ingenting om noen påstått jøder eller jødisk konspirasjon. Riktignok snakket man fortsatt om hvit/arisk livstil, men dette var brukt i en kontekst som i mindre grad enn tidligere vektla rasebegrepet. Tradisjonell antisemittisme var for øvrig byttet ut med styrket hat mot muslimer og islam. For det andre kunne man også se at ordet “rase” var byttet ut med “kultur”, mens europeernes rettigheter og verdier fremstod sentralt. Til slutt var systemkritikken løsrevet fra raseperspektivet. Det var regjeringer og de som arbeider for dem, som var holdt ansvarlige for forræderi (lik kategori A i Breiviks kompendiet), og som man var i krig imot. Som en anonym blogger noterte i januar 2013 apropos forholdet mellom 2083 og denne erklæringen: “[..] The goal of 2083 was to streamline various political ideologies and prepare them to work together for a common cause, and based on this declaration of independence it’s my opinion this was a success […] The only logical conclusion is that this Combat 18 unit has made the necessary adjustments to fight under the Knights Templar Europe banner” (Angus Thermopylae 2013).


Konklusjon

Denne oversikten over ideologiske manifester utgitt mellom 1850 og 2013 viser at manifestskriving som egen sjanger har vært populær over lang tid. Det gjelder for politiske, religiøse eller kunstneriske grupper, men også for bevegelser som ikke har vært voldelige eller for andre grupper eller individer som har vært villige til å ty til ekstrem vold. Web 2.0-revolusjonen utgjør atter et moment i et slikt historisk perspektiv. Ekstremister bruker til enhver tid verktøyene som gir dem størst trygghet, best eksponering og nye rekrutter. Derfor kommer manifester ikke lenger i papirform, men elektronisk. På denne måten kan ekstremister nå fram til flere individer via interaktive media som sikrer trygge omgivelser, spesielt når man behersker anonymiseringsteknikker. Til tross for en slik fordel brukes ideologiske manifester mindre ofte av voldelige ekstremister, på samme måte som antall identifiserte terrorhandlinger går ned (Wright 2009). På 1970-tallet ble 61 % av terroraksjoner identifisert ved at gjerningspersoner påtok seg ansvaret for angrep og begrunnet dem i ideologiske tekster. Spesielt i venstreekstremistiske miljøer var det “å vekke massene” gjennom ord og handling prioritert. En fortropp av intellektuelle ungdommer anvendte bombeangrep kombinert med avansert retorikk for å spre budskapet og rekruttere. Denne trenden minsket på slutten av 1970-tallet. Andelen identifiserte attentater sank fra 60 % til 40 % på 1980-tallet. Fra slutten av 1990-årene til 2004 sank den ytterligere til 14,5 %. Som en følge av dette er det i dag kun 1 av 5 terrorhandlinger der noen påtar seg ansvaret eller kommer med en ideologisk begrunnelse.

Det er minst to årsaker til en slik utvikling: Den ene er økningen av antall terrorhandlinger knyttet til religion, og ikke lenger til sekulære ideologier. Enkelte grupper som tilhører den militante islamistiske konstellasjon, ser ingen grunn til å påta seg ansvaret for voldshandlinger de anser for å være et uttrykk for gudommelig vilje, og ikke et resultat av menneskestyrt handling (Hoffman, B. 2006). Den andre årsaken til nedgangen kan være frykten for at økt synlighet skal føre til mer eksponering og risiko for opprulling. Etter 9/11 styrket USA og resten av verden sin satsing på bekjempelsen av terrorgrupper (Hoffman, A. M. 2010). Straffeutmålingen for terrorhandlinger øker også raskt i mange land, noe som øker risikoen for å havne bak lås og slå for en lengre periode. Dette får grupper som Combat 18 til å oppfordre sine medlemmer til ikke lenger å påta seg ansvaret for ekstrem vold (Blood and Honour USA udadert).

I den forstand er Breivik kanskje et unntak i forhold til dagens trend blant høyreekstreme som bruker terrorisme. Han skrev utfyllende om seg selv i 2083, tok ansvar for sine grufulle handlinger og har brukt oppholdet i fengslet siden som et propagandaverktøy direkte rettet mot målgruppen han sikter seg inn mot. Dette må selvsagt tas med en klype salt. Breivik avslørte aldri sin voldelige militantisme i de interaktive sosiale medier han deltok i. Han tok heller ikke noen sjanse på å legge ut kompendiet på internett på forhånd før han skulle bombe regjeringskvartalet og dra til Utøya. I den forstand fremstår han kanskje, om man velger å se bort fra andre psykiatriske/psykologiske forklaringer, som en slags hybridform mellom venstreradikal terrorisme, som begrunner sine voldshandlinger før og etter at de finner sted og høyreekstrem terrorisme (særlig etter overgangen til “lederløs motstand” i Europa) eller militant islamisme, hvor vold taler for seg selv og per se gir gjerningsmannen legitimitet uten at dette nødvendigvis må foreligge skriftlig.

 

Litteratur:

Angus Thermopylae (2013, 20. januar). A Declaration of War by Combat 18. Publisert via The Knights Templar Europe Report, [Blogb]. Hentet fra http://knightstemplareurope.wordpress.com/2013/01/20/a-declaration-of-war-by-combat-18-2/

Armstead Covington, H. (1987). The March Up Country. Hentet 19. juni 2014 fra http://archive.org/stream/TheMarchUpCountry/MUC_djvu.txt

Bin Laden, O. (1996). Declaration of War against the Americans Occupying the Land of the Two Holy Places. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.pbs.org/newshour/updates/military/july-dec96/fatwa_1996.html

Bjørgo, T. (2012). Hvordan kan man forstå Behring Breiviks udsagn og handlinger? Social kritik,(131): 4-25.

Blood and Honour USA (udatert), Leaderless Resistance, Faceless Enemy. Hentet 19. juni 2014 fra http://bloodandhonour-arkansas.webs.com/combat18.htm

Combat 18, (udatert). A declaration of war by Combat 18. Hentet 19. juni 2014 fra https://vk.com/video_ext.php?oid=-46528724&id=164249940&hash=3237709853b4c849

Corman, S. R. & Schiefelbein, J. S. (2006). Communication and Media Strategy in the Jihadi War of Ideas. Arizona State University: Consortium for Strategic Communication.

Desbrousses, H. (2000). Mein Kampf: la matrice de la barbarie. Hentet 19 juni 2014 fra http://www.anti-rev.org/textes/Desbrousses00a

Fjordman (2007). Native Revolt: A European Declaration of Independence. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.brusselsjournal.com/node/1980

Hoffman, A. M. (2010). Voice and silence: Why groups take credit for acts of terror. Journal of Peace Research, 47(5): 615-626.

Hoffman, B (2006) Inside terrorism. New York: Columbia University Press.

Kaczynski, Theodor (1995, 19. september). Industrial society and its future. Washington Post. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.washingtonpost.com/wp-srv/national/longterm/unabomber/manifesto.text.htm

Kassimeris, G. (2007). For a Place in History: Explaining Greece’s Revolutionary Organization 17 November. The Journal of Conflict Studies. 27(2). Hentet 19. Juni 2014 fra http://journals.hil.unb.ca/index.php/JCS/article/view/10547/13297

Lane, D. (2011). Mechanics of Revolution. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.davidlane1488.com/revmechanics.html

May, E. (2009) The Counterjihad Manifesto. Hentet 19. juni 2014 fra http://gatesofvienna.blogspot.no/2009/11/counterjihad-manifesto.html

Meleagrou-Hitchens, A. & Brun, H. (2013) A Neo-Nationalist Network: The English Defence League and Europe’s Counter-Jihad Movement. Hentet 19. juni 2014 fra http://icsr.info/wp-content/uploads/2013/03/ICSR-ECJM-Report_Online.pdf

Rach, F. (2006). The language of violence; Adolf Hitler’s Mein Kampf. New York : Peter Lang.

Rushdie, S., m. fl. (2006, 1. mars). Le manifeste des douze : ensemble contre le nouveau totalitarisme. Charlie Hebdo. Hentet 19. juni 2014 fra http://www.latinreporters.com/espagnepol02032006.html

Wright, A. L. (2009) Why do terrorists claim credit? Attack-Level and Country-Level Analyses of Factors Influencing terrorist Credit-taking Behaviour. Hentet 19. juni 2014 fra http://scholar.princeton.edu/austinlw/files/Wright_Paper.pdf

8 kommentarer til «Breiviks manifest: unikt eller hybrid?»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.