Av Franck Orban
\nForsker ved Europa-programmet<\/p>\n
Denne artikkelen er et utdrag I rapporten utgitt av Europa-programmet v\u00e5ren 2004 med navnet \u201cEuropa etter Irak-krigen; konsekvenser og utfordringer for Norge\u201d.<\/p>\n
<\/p>\n
\u201dThe fault for this failure did not lie with any one country; rather, it was the largely inexorable upshot of the development and evolution of the international system<\/em>.\u201d [i]<\/strong><\/em><\/a><\/p>\n <\/p>\n FNs sikkerhetsr\u00e5d ble i fjor gjenstand for en av de mest dramatiske episoder i FNs historie. R\u00e5det ble beskyldt for i over en \u00e5rrekke ikke \u00e5 ha v\u00e6rt i stand til \u00e5 tvinge irakske myndigheter til \u00e5 f\u00f8ye seg for sanksjonspolitikken, for ikke \u00e5 ha maktet \u00e5 finne en politisk utvei mht. avv\u00e6pningen av Hussein-regimet mellom h\u00f8sten 2002 og v\u00e5ren 2003, og til slutt for ikke \u00e5 ha klart \u00e5 stanse USAs og Storbritannias forkj\u00f8pskrig i mars 2003. Slike anklagelser avspeiler FNs komplekse virkelighet og overser gjerne det faktum at FNs handlekraft under Irak-krisen som ved mange tidigere anledninger i h\u00f8yeste grad var avhengig av stormaktenes vilje til \u00e5 inng\u00e5 kompromiss. Derfor har man i denne kapitteldel valgt \u00e5 prioritere et akt\u00f8rperspektiv framfor en institusjonell tiln\u00e6rming til Sikkerhetsr\u00e5dets h\u00e5ndtering av fjor\u00e5rets krise. F\u00f8rst vil man se p\u00e5 forholdet mellom kollektiv sikkerhet og stormaktene fram til Irak-krisen. Deretter vil man analysere Irak-krisen som stormaktenes reaksjon p\u00e5 et amerikansk utspill som ble oppfattet som destabiliserende for det globale stormaktshierarkiet. Til slutt vil man skissere to mulige scenarier for det framtidige forholdet mellom FN og stormaktene, og USA.<\/p>\n Kollektiv sikkerhet har inntatt mange ulike betydninger og former gjennom historien. Freden kunne sikres p\u00e5 bakgrunn av religi\u00f8s samh\u00f8righet (Pax Christiana<\/em>), av en koalisjon av stater (Westfalen-systemet, Den hellige alliansen) eller av imperier (Romerriket, ottomanene, habsburgerne). Ideen om at et multilateralt fredsskapende organ som etter hvert kunne avl\u00f8se kabinettdiplomatiet, blomstret opp med fredsbevegelsen mot slutten av det 19. \u00e5rhundre, og f\u00f8rte til Nobel-prisen i 1897 og til fredskonferansene i Haag i 1899-1907. Ideen ble f\u00f8rst konkretisert i 1919 ved stiftelsen av Folkeforbundet. Forbundet startet med 40 stater i 1919, og antallet medlemmer steg raskt til 55 i 1928. Folkeforbundet skulle prim\u00e6rt fremme nedrustning og samarbeid mellom nasjoner, og skulle hindre framtidige kriger gjennom bruk av diplomati. Mht. interstatlige kriser eller v\u00e6pnede konflikter hadde ethvert medlemsland plikt til \u00e5 innbringe eventuelle uoverensstemmelser med andre land til megling og voldgift i Forbundets r\u00e5d og forsamling. Forbundets voldgiftssystem fungerte noenlunde bra p\u00e5 1920-talet, men sviktet av flere \u00e5rsaker i stadig st\u00f8rre grad p\u00e5 1930-tallet.<\/p>\n Forbundet ble for det f\u00f8rste n\u00e6rmest gjennom hele sin levetid gjenstand for et grunnleggende legitimitetsproblem. USA, som var anerkjent stormakt etter 1. verdenskrig og som var drivkraften bak opprettelsen av Forbundet, valgte til president Wilsons store skuffelse \u00e5 st\u00e5 utenfor Forbundet. Medlemskapet i Forbundet var ogs\u00e5 i utgangspunktet utelukket for taperne fra 1. verdenskrig, og ble bare gradvis \u00e5pnet for dem (\u00d8sterrike opptatt i 1920, Ungarn i 1922, Tyskland i 1926, Tyrkia i 1932). I tillegg til dette ble Sovjetunionen selv ikke medlem f\u00f8r 1934. Utover 1930-tallet ble Forbundets legitimitetsproblem forverret etter at flere land fra Europa (Tyskland i 1933, Italia i 1937, Spania i 1939), Asia (Japan i 1933) og S\u00f8r-Amerika (Brasil i 1926, Paraguay i 1935, Guatemala, Honduras og Nicaragua i 1936, Chile og Venezuela i 1938, Peru i 1939) trakk seg ut, og i 1940 kunne man virkelig lure p\u00e5 om hvilken legitimitet Forbundet egentlig satt igjen med. USA var fortsatt ikke med, Sovjetunionen var utvist, og flere europeiske og asiatiske stormakter hadde trukket seg ut. Krigsutbruddet i 1939 inntraff dermed i en situasjon hvor Folkeforbundet n\u00e6rmest allerede var t\u00f8mt for medlemmer. FN ble etablert etter 1945 p\u00e5 bakgrunn av to viktige erfaringer fra Folkeforbundet. Den ene erfaringen var at enhver form for kollektiv sikkerhet som var basert p\u00e5 nasjoner og frivillighet, var d\u00f8mt til \u00e5 mislykkes n\u00e5r stormaktene var uenige og rettsnormene ikke var forpliktende nok. Den andre erfaringen var at det \u00f8konomiske nettverk som Folkeforbundet hadde utviklet, var imponerende, men ikke nok til \u00e5 sikre fred mellom nasjoner. Det nye opprettede FN m\u00e5tte dermed bygge opp et beslutningssystem som kunne \u201dvise tenner\u201d n\u00e5r dette var n\u00f8dvendig. Det betydde bl.a. at man m\u00e5tte opprette en generalstab under FNs myndighet, samt en mer effektiv voteringsmekanisme for \u00e5 sette eventuelle sanksjoner i praksis. FNs meglingssystem gjorde Sikkerhetsr\u00e5det til en arena hvor politiske kompromisser mellom stormaktene kunne f\u00e5 legale rammer som var mer bindende enn det som hadde v\u00e6rt tilfelle under Folkeforbundet.[iii]<\/a> Stemmeretten i Sikkerhetsr\u00e5det ble begrenset til seiersmaktene, som fikk fast sete og vetorett. Generalstaben skulle p\u00e5 sin side best\u00e5 generalsstabssjefene fra de fem stormaktene med fast sete og vetorett. Staben ble imidlertid aldri implementert fordi ingen stormakt \u00f8nsket \u00e5 avgi suverenitet p\u00e5 et s\u00e5 viktig omr\u00e5de. Sagt p\u00e5 en annen m\u00e5te; FNs virke ble fra starten av begrenset til \u00e5 stramme inn l\u00f8se tr\u00e5der fra Folkeforbundet, samtidig som den reelle makten ble konsentrert i f\u00e6rre hender. Den institusjonelle modellen som ble brukt for \u00e5 opprette FN, l\u00e5nte imidlertid elementer fra Westfalen-freden (FN-medlemskap kun \u00e5pent for suverene stater), fra Wien-freden og Versailles-traktaten (systemet ledes av krigens vinnere) og fra Folkeforbundet (fortsatt forpliktelse til \u00e5 avst\u00e5 fra aggresjon og til \u00e5 bidra til fredsskapning).[iv]<\/a> I likhet med det som hadde skjedd med Folkeforbundet viste det seg snart at denne modellen kunne oppn\u00e5 resultater i kriser som ikke involverte stormakter direkte eller indirekte, men ogs\u00e5 at systemet var h\u00e5pl\u00f8st n\u00e5r stormaktenes prioriteringer kolliderte med hverandre.<\/p>\n Under den kalde krigen ble spillereglene i FN enklere. Nettoantallet tunge spillere ble de facto <\/em>redusert fra fem til to, dvs. USA og Sovjetunionen, og enhver involvering fra FNs side var avhengig av det enten fantes enighet mellom de to, eller at den ene forholdt seg likegyldig til den andres intervensjon. Et eksempel p\u00e5 denne hestehandel var \u00e5ret 1956, som ble preget av to viktige begivenheter. Den ene var USAs og Sovjetunionens reaksjon p\u00e5 det fransk-britiske inntog i Egypt,[v]<\/a> som beviste at franskmennenes og britenes reelle innflytelse i FN ikke lenger stod i balanse med deres faktiske geopolitiske tyngde. Den andre var Sovjetunionens invasjon av Ungarn, som, til tross for politiske reaksjoner verden rundt, ikke f\u00f8rte til noen konkrete mottiltak.[vi]<\/a> Maktkonsentrasjonen i FN fratok organisasjonen enhver mulighet til \u00e5 spille en toneangivende rolle i fredsskapning. Sikkerhetsr\u00e5dets rolle ble redusert til \u00e5 v\u00e6re en resonanskasse for rivaliseringen mellom Sovjetunionen og \u201dden frie verden\u201d, et taler\u00f8r for en avkoloniseringsstrid som var instrumentert av stormaktene slik at Sovjet og USA fikk de europeiske imperia avviklet, men ogs\u00e5 hvor Nord \u2013 S\u00f8r dimensjonen overlappet \u00d8st – Vest striden, samt en redningsvest for stormaktene i h\u00e5pl\u00f8se kriser hvor ingen av dem \u00f8nsket \u00e5 g\u00e5 inn alene. Til gjengjeld bidro FN-systemet i perioden 1947-90 til at regionale konflikter ikke utviklet seg til en global milit\u00e6r konfrontasjon mellom USA og Sovjetunionen, og til at ingen \u201dmindreverdige\u201d akt\u00f8rer kunne forstyrre den nye verdensorden som de to supermaktene var blitt enige om.<\/p>\n Den andre Gulf-krigen som etterfulgte Iraks annektering av Kuwaits sommeren 1990 blir ofte omtalt som FNs \u201dsanne f\u00f8dselsattest\u201d. I virkeligheten fikk Sikkerhetsr\u00e5det allerede en viss \u00f8kt handlefrihet etter Gorbatsjovs maktovertakelse i 1985.[vii]<\/a> En mer positiv russisk innstilling til FN (som avspeilte Sovjetunionens svekkede tilstand) \u00e5pnet for positive resultater for FN-diplomatiet i Iran-Irak krigen, San Salvador, Namibia, Kypros og Vest-Sahara. Diplomatenes optimisme var tuftet p\u00e5 flere antagelser. Den f\u00f8rste var at \u00d8st \u2013 Vest skillets gradvise bortgang ville gj\u00f8re det mulig for Sikkerhetsr\u00e5det \u00e5 igjen f\u00e5 spille en aktiv rolle i kollektiv sikkerhet. Den andre antagelse var at tiln\u00e6rmingen mellom \u00d8st og Vest kunne \u00f8ke muligheten for at regionale konflikter ikke lenger ville instrumenteres av blokkpolitikken, og dermed ville kunne takles p\u00e5 helt ny m\u00e5te. Sovjetunionens tilbaketrekking fra Afghanistan, USAs holdning til Contras<\/em>-geriljaen i Nicaragua og Cubas tilbaketrekking fra Angola og Namibia pekte mot et tyngre engasjement for FN. Den tredje antagelsen var at kombinasjonen av FNs erfaring i stabiliseringsoppdrag med Sikkerhetstr\u00e5dets \u00f8kte status ville styrke FNs rolle som naturlig hovedakt\u00f8r bak preventivt diplomati<\/em>. FNs krig mot Irak i januar 1991 utgjorde i den forstand et klimaks for denne perioden. Den kunne f\u00f8res med et FN mandat fordi Iraks besettelse av Kuwait var en tradisjonell angrepskrig i FNs betydning, fordi samtlige stormakter ans\u00e5 denne invasjonen som en trussel mot Midt\u00f8stens stabilitet og mot den globale oljeforsyningen, men ikke minst fordi verken europeerne, Sovjetunionen eller Kina var i stand til \u00e5 st\u00e5 imot USAs press for \u00e5 intervenere. Gulf-krigen skapte dermed et \u201dfalskt\u201d inntrykk av at FN var kvitt den kroniske lammelsen arvet fra blokkpolitikken, og at organisasjonen i framtiden ville kunne spille en mer sentral rolle i fredsskaping.<\/p>\n Optimismen rundt FNs rolle i fredsskaping visnet likevel ganske fort av bl.a. to grunner. Den ene var at stormaktene i bunn og grunn ikke var interessert i \u00e5 styrke FNs sikkerhetspolitiske rolle mer enn n\u00f8dvendig. Det gjaldt prosesser som nedrustningen av kjernefysiske arsenaler, som forble en bilateral sak mellom russere og amerikanere (START I og II),[viii]<\/a> nedrustningen av konvensjonelle v\u00e5pen, som ble gjenstand for multilaterale forhandlinger,[ix]<\/a> men ikke minst fredsoperasjoner, hvor man ga fort uttrykk for at FN ikke skulle drive med omfattende Peace-making<\/em>, men heller med Peace-keeping<\/em>.[x]<\/a> Det l\u00e5 for \u00f8vrig klare begrensninger for hva man egentlig mente med fredsbevarende innsats. Milit\u00e6rmakt skulle ikke brukes mot R\u00e5dets faste medlemmer, selv om disse krenket menneskerettigheter. Den skulle heller ikke brukes i intrastatlige konflikter som kunne ramme vestlige stormakters vitale interesser, men kunne derimot anvendes i konflikter som rammet Vesten \u00f8konomisk, eller som kunne utgj\u00f8re et prestisjeproblem for vestlige land. Den andre grunnen for at FN ikke spilte en mer sentral rolle i fredsskapning var stormaktenes manglende evne til \u00e5 bli enige om krisenes omfang og deres uvilje til \u00e5 delta i kriser som var \u00f8konomisk og menneskelig ressurskrevende. Stormaktenes deltagelse i regionale kriser ble dermed i stigende grad avhengig av hvorvidt muligheten for tap av menneskeliv kunne unng\u00e5es eller reduseres til et minimum. Erfaringene fra Balkan viste i tillegg at FN heller m\u00e5tte trekkes inn mot slutten av konflikter i form av teknisk st\u00f8tte i forbindelse med gjenoppbygging av krigsherjede omr\u00e5der, enn i en eventuell opptrappingsfase med \u00f8kt milit\u00e6r aktivitet. En slik \u201dteknisk\u201d rolle var dessuten ikke uten videre forbeholdt FN. Andre regionale organisasjoner som OSSE eller OAF kunne ogs\u00e5 spille en slik funksjon.<\/p>\n Men FNs gradvise n\u00f8ytralisering stoppet ikke der. Organisasjonens blandede suksesser eller nederlag i Angola, Somalia, Rwanda eller i Bosnia p\u00e5 hele 1990-tallet f\u00f8rte stormaktene i stigende grad til \u00e5 fors\u00f8ke og begrense den sikkerhetspolitiske dialogen i FN til Sikkerhetsr\u00e5dets fastmedlemmer, eller til \u00e5 sette opp egne kontaktgrupper i eller utenfor FN-rammer.[xi]<\/a> FNs marginalisering kulminerte i 1999 med Kosovo-krigen, da en vestlig koalisjon ledet av USA brukte prinsippet om humanit\u00e6r intervensjonisme<\/em> for \u00e5 g\u00e5 til krig mot Serbia, et suverent land som ikke hadde angrepet et annet suverent land, dette uten formell FN-mandat og st\u00f8tte fra Russland eller Kina. Kosovo-krigen ga dessuten en klar indikasjon p\u00e5 det nye makthierarkiet som oppstod mellom Sikkerhetsr\u00e5dets fastmedlemmer etter blokkpolitikkens avvikling (n\u00f8ytralisering av Kina og Russland) og p\u00e5 den nye rollefordelingen mellom FN og NATO som var \u00f8nsket av bl.a. USA (NATO som FNs \u201dforlengende arm\u201d). NATOs nye strategiske konsept formaliserte i den forstand denne trenden. Organisasjonens rekkevidde og mandat ble utvidet for \u00e5 dekke n\u00e6rmest hele det euroatlantiske omr\u00e5det.[xii]<\/a><\/p>\n Et tilbakeblikk p\u00e5 perioden 1990-2000 viser dermed at FN egentlig aldri har v\u00e6rt i sentrum for den nye verdensorden som avl\u00f8ste den kalde krigen. At blokkpolitikkens avvikling ikke f\u00f8rte til en ny stormaktsrivalisering med \u00f8kt \u00f8konomisk proteksjonisme, regional konkurranse og opprustning, skyldes imidlertid i mindre grad FNs egen innsats enn frav\u00e6ret av enhver global akt\u00f8r som kunne konkurrere med USA.[xiii]<\/a><\/p>\n Denne situasjonen var ikke bare et resultat av USAs seier over \u201dondskapens imperium\u201d. Allerede i 1943-45 arbeidet Roosevelt-administrasjonen med \u00e5 skape et globalt postkrigs system som skulle bekjempe kommunismen og samtidig sikre USAs framtidige dominans. Verkt\u00f8yene i dette uformelle imperium skulle v\u00e6re \u00f8konomiske (Bretton-Woods, med Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, Marshall- og Dodge-planene), og forsvarspolitiske (NATO, ANZUS, SEATO, CENTO). Fra og med 1950-\u00e5rene gikk dette \u201damerikanske system\u201d ut p\u00e5 at USA skulle gi sine allierte milit\u00e6r beskyttelse, mot at disse forble trofaste allierte og st\u00f8ttet USA i retur. De sistnevnte godtok bl.a. USAs ledende rolle i markedsliberalismen mot at USA lot seg binde i et nettverk av bilaterale og multilaterale rammeavtaler.<\/p>\n Blokkpolitikkens avvikling og overgangen fra en bipolar til en unipolar verdensorden styrket ytterligere USAs posisjon som geopolitisk episenter i et system hvor alle de andre akt\u00f8rene n\u00e6rmest ans\u00e5 sitt forhold til USA som viktigere enn summen av forholdene seg imellom.[xiv]<\/a> John Ikenberry oppsummerte i 2001 denne situasjonen slik: \u201d\u2026in the years since the end of the superpower struggle, it is clear that the sources of this stable order among the great powers are rooted in the more general relationship between the United States and the outside world<\/em>.[xv]<\/a> En forutsetning for det amerikanske imperiets overlevelsesevne har imidlertid v\u00e6rt at USA til enhver tid beholdt den politiske og \u00f8konomiske kontroll over dette globale system. Det er imidlertid et paradoks at USAs maktklimaks kom i en periode hvor amerikanske statsvitere enten benektet USAs imperium, relativiserte det, eller varslet om mulige f\u00f8lger for USA ved \u00e5 gj\u00f8re for mye eller for lite ut av denne dominerende stilling (s\u00e5kalt overstretch<\/em> og understretch<\/em>). Paul Kennedy omtalte bl.a. et amerikansk system som var utsatt for \u00f8konomisk forfall pga. landets diplomatiske og milit\u00e6re overengasjement.[xvi]<\/a> Ideen ble fulgt opp av Robert Gilpin, som vektla enkelte svakheter ved USAs \u00f8konomiske og finansielle modell. If\u00f8lge han kunne disse svakhetene f\u00f8re til at USAs sentrale rolle ble redusert til fordel for nye regionale maktpoler.[xvii]<\/a> Like alarmerende var Samuel Huntingtons visjon om USAs dalende plass i en verden i stadig \u00f8kende grad preget av kulturkollisjon mellom konkurrerende sivilisasjoner.[xviii]<\/a> Zbigniew Brezezinskis beskrev p\u00e5 sin side et Eurasia som i l\u00f8pet av det 21. \u00e5rhundret trolig skulle overta USAs plass som verdens tyngdepunkt.[xix]<\/a><\/p>\n Alle disse sp\u00e5dommer om USAs s\u00e5kalte \u201duunng\u00e5elige\u201d forfall har hittil sl\u00e5tt feil. Ett ti\u00e5r etter blokkavviklingen har USA tvert om en maktstilling innenfor \u00f8konomi, diplomati og forsvar som mange hevder overg\u00e5r alle tidligere ulike former for imperier. Likevel utrykte disse sp\u00e5dommene to viktige endringer som inntraff i USA de siste ti\u00e5rene. Den ene er USAs \u00f8kende \u00f8konomiske avhengighet i forhold til resten av verden. I 1929 stammet 45% av verdens totale industrielle produksjon fra USA, 11,6% fra Tyskland, 9,3% fra Storbritannia, 7% fra Frankrike, 4,6% fra Sovjetunionen og 2,4% fra Japan. Dr\u00f8yt 70 \u00e5r senere er situasjonen endret. USA er fortsatt en \u00f8konomisk gigant i verdens m\u00e5lestokk, men dets industrielle produksjon opplever en kontinuerlig nedgang.[xx]<\/a> Landets produksjonskapasitet ligger n\u00e5 s\u00e5 vidt over Japans og under EUs. Det resulterer i en kraftig \u00f8kning av handelsunderskuddet med andre land. I 2001 l\u00e5 det sistnevnte p\u00e5 83 milliarder dollar overfor Kina, 68 overfor Japan, 60 overfor EU og 3,5 milliarder overfor Russland. USAs totalimport av ferdigprodukter utgj\u00f8r en ytterligere belastning for landet totale handelsunderskudd. Det sistnevnte l\u00e5 p\u00e5 180 milliarder dollar i 1997, 450 milliarder i 2000, og til slutt 530 milliarder i 2003.<\/p>\n Legger man sammen landets historiske produksjonskurve og tilsvarende forbrukskurve, s\u00e5 ser man at USAs rolle i verdens\u00f8konomien ikke i samme grad som f\u00f8r er basert p\u00e5 landets evne til \u00e5 produsere <\/em>varer, men heller p\u00e5 dets evne til \u00e5 forbruke <\/em> dem.[xxi]<\/a> Amerikanske eksperter frykter at en slik situasjon p\u00e5 lengre sikt vil kunne f\u00f8re til at USA blir utkonkurrert av andre \u00f8konomiske soner eller akt\u00f8rer. Kina, gitt landets demografiske tyngde og tilsvarende \u00f8konomiske potensial, fremst\u00e5r i denne sammenheng som et skrekkscenario for amerikanerne. John J. Mearsheimer p\u00e5pekte bl.a. at \u201d..Hvis Kinas BNP per innbygger blir halvparten av Japans, ville deres samlede BNP v\u00e6re 2,5 ganger USAs. For sammenligningens skyld, var Sovjetunionen omtrent halvparten s\u00e5 velst\u00e5ende som USA gjennom mesteparten av den kalde krigen. Kort sagt har Kina et potensale til \u00e5 bli vesentlig sterkere enn til og med USA<\/em>\u201d[xxii]<\/a> Det er verdt \u00e5 notere seg at USAs \u00f8konomiske innhenting skjer i en situasjon hvor amerikanerne ikke lenger har den samme evnen til \u00e5 f\u00e5 andre land til \u00e5 \u201dabsorbere\u201d landets underskudd i handelsbalansen. For \u00e5 sette det p\u00e5 spissen kunne man si at verden blir stadig \u00f8konomisk viktigere for USA, mens USA blir tilsvarende stadig mindre viktig for verden<\/strong>.[xxiii]<\/a><\/p>\n Den andre endringen som p\u00e5virker relasjonen mellom USA og omverden er forholdet mellom USAs \u00f8konomiske maktbasis og dets milit\u00e6re makt. Perioden 1945-71 kan betegnes som en form for positiv imperialisme <\/em>for USA. Amerikanerne sikret Vest-Europas forsvar, bidro til gjenoppbyggingen av krigsherjede land og dro senere den \u00f8konomiske veksten. Denne rollen endret seg imidlertid med Bretton-Woods kollaps i 1971, etter at USA gikk unilateralt bort fra gullstandarden og lot dollarens kurs flyte i forhold til andre valutaer. Beslutningen innledet en \u00f8kt \u00f8konomisk konkurranse mellom europeerne og amerikanerne, og europeerne seg imellom. Fram til 1990-91 var rammene for denne konkurransen likevel underlagt bipolariteten. Den sistnevnte skapte et konstant behov for milit\u00e6r beskyttelse fra USA, noe som begrenset akt\u00f8renes reelle handlefrihet overfor USA, og overfor hverandre. Blokkavviklingen reduserte denne milit\u00e6re avhengigheten og f\u00f8rte til en stadig klarere vektlegging av de \u00f8konomiske konkurranseforhold mellom tidligere allierte. Kombinasjonen av denne \u00f8kte konkurransen utad med USAs stilling som eneste gjenvarende supermakt, styrket interessen fra amerikansk side for \u00e5 i st\u00f8rre grad enn f\u00f8r bruke milit\u00e6rmakt til \u00e5 beskytte grunnleggende \u00f8konomiske interesser.[xxiv]<\/a> Denne formen for \u201dneoimperialisme\u201d eller negativ imperialisme <\/em>var tuftet p\u00e5 forestillingen om at USA, som var utsatt for stadig hardere konkurranse fra omverden, kunne beholde en global lederstilling s\u00e5 lenge ingen andre akt\u00f8rer kunne rivalisere med USA milit\u00e6rt. Dokumentet fra 1992 om Pentagons retningslinjer anbefalte bl.a. at USA ikke skulle oppmuntre avanserte industrielle nasjoner<\/em> til \u00e5 spille en st\u00f8rre regional eller global rolle, samt \u00e5 n\u00f8ytralisere enhver voksende makt som kunne konkurrere med USAs maktposisjon.[xxv]<\/a><\/p>\n Denne trenden, som var noks\u00e5 tonet ned under Clinton-administrasjonen, kom mer til syne under George W. Bush, med en kraftig \u00f8kning av budsjettsunderskuddet og en like kraftig \u00f8kning av forsvarsutgifter.[xxvi]<\/a> 11\/09 b\u00e6rer selvsagt et stort ansvar for administrasjonens \u00f8nske om \u00e5 prioritere forsvaret av fastlands- USA og evnen til \u00e5 projisere milit\u00e6rmakt utad, framfor \u00e5 m\u00f8te \u00f8konomiske utfordringer p\u00e5 hjemmebane. 11\/09 gjorde ogs\u00e5 at amerikanerne i st\u00f8rre grad enn f\u00f8r kunne vektlegge nasjonale interesser og kvitte seg med en rekke multilaterale avtaler og allianser inng\u00e5tt f\u00f8r blokkavviklingen. Likevel kan man hevde at dette nye fokus p\u00e5 milit\u00e6rmakten ikke representerer det store skillet i verdens moderne historie det ofte refereres til. De dypg\u00e5ende strukturelle trender som er beskrevet tidligere, var allerede tilstedet f\u00f8r Bush kom til makten i 2000, og f\u00f8r USAs \u00f8konomiske og milit\u00e6re maktsentra ble angrepet. Disse trender ble derimot forsterket<\/em> og synliggjort<\/em> med 11\/09 og Bush-administrasjonens h\u00e5ndtering av den globale krigen mot terroren.[xxvii]<\/a> Det som har endret seg radikalt etter 11\/09 er dermed ikke verden i seg selv, men USAs grunnleggende persepsjon av denne. Samtidig kan man si at 11\/09 og Afghanistan-krigen ga USA en ny mulighet til \u00e5 befeste sin globale posisjon. Amerikanerne tok ledelsen av en krig som ikke var avgrenset verken i tid eller rom, en krig som de facto <\/em>besvarte sp\u00f8rsm\u00e5let om landets fortsatte relevans for omverden etter slutten av blokkpolitikken. Krigen mot terroren \u00e5pnet dessuten for at Washington kunne utpeke fienden (Reagans formulering av ondskapens imperium<\/em> ble byttet ut med ondskapens akse<\/em>), og USAs allierte (de som ikke st\u00e5r sammen med oss er imot oss<\/em>). Videre styrket USAs seire i Kosovo og Afghanistan oppfatningen i og utenfor USA om at amerikanerne hadde et milit\u00e6r forsprang som ingen land kunne ta igjen (den s\u00e5kalte \u201dtechnological gap<\/em>\u201d).<\/p>\n Til slutt fikk amerikanske selskaper og forsvaret for f\u00f8rste gang siden den kalde krigens start tilgang til omr\u00e5der i Sentral-Asia med store energiressurser og av strategisk betydning ved grensen mellom den russiske og den kinesiske interessesf\u00e6re. USAs innrykk i Sentral-Asia gjorde for \u00f8vrig mulig \u00e5 realisere eldre agendaer (Roll Back<\/em> av Russland fra Sentral-Asia og fra varme hav), men ogs\u00e5 nye (regjeringsskifte i Afghanistan, omkalfatring av Midt\u00f8sten). Det mest bemerkelsesverdige var at Bush-administrasjonens h\u00e5ndtering av 11\/09 og av Afghanistan-krigen fram til Irak-krisen ikke f\u00f8rte til s\u00e6rlig motstand fra andre stormakter i FN. Krigen mot terroren genererte tvert imot en aktiv st\u00f8tte fra europeerne (solidaritet med USA) og ble utgangspunktet for en dramatisk forbedring av USAs strategiske forhold til b\u00e5de russerne og kineserne.<\/p>\n Denne oversikten over USAs stilling fram til Irak-krisen er nyttig for \u00e5 forst\u00e5 hvorfor en s\u00e5 massiv st\u00f8tte til USA etter 11\/09 og under Afghanistan-krigen i l\u00f8pet av bare ett \u00e5rs tid ble til massiv motstand, og hvordan dette slo ut i Irak-krisen. Vi skal bl.a. huske p\u00e5 at amerikanernes \u00f8kende vektlegging av unilateralismen gjorde at de etter hvert hadde brukt opp en vesentlig kvote av sin internasjonale sympati,[xxviii]<\/a> og at landets nye sikkerhetsstrategi som ble presentert av president Bush h\u00f8sten 2002 vekket stor skepsis rundt USAs nye utenrikspolitikk, spesielt mht. administrasjonens vilje til \u00e5 bruke preventive angrep for \u00e5 avverge potensielle trusler mot USAs sikkerhet.[xxix]<\/a> Bushs uttalte plan for \u00e5 eksportere demokratiet p\u00e5 alle kontinenter ble ogs\u00e5 av mange eksperter betegnet som like reaksjon\u00e6r som Wilsons fjorten punkter etter 1. verdenskrig.[xxx]<\/a><\/p>\n Det finnes for \u00f8vrig mange fortolkninger av hva som ligger bak splittelsen p\u00e5 Irak-sp\u00f8rsm\u00e5let i FN. Enkelte holder USAs unilateralisme utelukkende ansvarlig for krisen. Andre p\u00e5peker derimot Chiracs ansvar n\u00e6rmest i tilblivelsen av en konspirasjon<\/em> mot USA. Vi vektlegger to aspekter som fikk betydning for Sikkerhetsr\u00e5dets fastmedlemmers tolkning av krisen. Det ene aspektet er stormaktenes prinsipielle tiln\u00e6rming<\/em> til krisen, som f\u00f8rte til sprikende strategier mellom disse mht. hvilken l\u00f8sning som skulle prioriteres. Det andre aspektet er stormaktenes realpolitiske tiln\u00e6rming <\/em>til Irak-krisen, som fikk disse til \u00e5 instrumentere FN for \u00e5 motarbeide USAs invasjon, ikke fordi man var grunnleggende uenig i behovet for eller hensynet til \u00e5 fjerne Saddam Hussein, men fordi en slik krig kunne inneb\u00e6re dramatiske forrykkinger i det globale makthierarkiet.<\/p>\n Flere kilder viser etter hvert at Bush-administrasjonen dr\u00f8ftet ideen om en krig mot Hussein-regimet senest 12. september 2001, og at selve beslutningen om \u00e5 g\u00e5 til krig ble truffet kort tid etter seieren i Afghanistan.[xxxi]<\/a> USAs og Storbritannias motiver for \u00e5 invadere Irak var trolig i mindre grad \u00f8nsket om f\u00e5 en mer direkte kontroll over iraksk olje,[xxxii]<\/a> det faktum at Saddam Hussein var en diktator, eller at Irak besatt masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen p\u00e5 det tidspunktet krisen bygde seg opp, enn et reelt \u00f8nske fra n\u00f8kkelpersoner i og rundt Bush-administrasjonen om \u00e5 omfordele det regionale maktforholdet i Midt\u00f8sten generelt og om \u00e5 velte Baath-regimet i Irak mer spesifikt. Begge m\u00e5l kunne for \u00f8vrig kobles til frykten fra amerikansk side for at Hussein p\u00e5 et senere tidspunkt skulle komme til \u00e5 st\u00f8tte terrorgrupper via v\u00e5penleveranser eller ekspertise p\u00e5 kjerneomr\u00e5der som biologisk eller kjemisk krigf\u00f8ring, eller frykt for at regimets kollaps skulle f\u00f8re til at irakske masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen kom p\u00e5 avveier.<\/p>\n Det fantes alts\u00e5 en \u201dfornuftig\u201d kobling i den amerikanske administrasjon mellom 11\/09 og Irak hvis man tar som utgangspunkt at Bush-administrasjonen trodde p\u00e5 etterretningskildene den ble presentert. En slik tolkning kan dessuten forklare at andre land ga sin st\u00f8tte til USA av lignende grunner. Hvorvidt disse aspekter skal v\u00e6re sekund\u00e6re i forhold til \u201dhaukenes\u201d tidlige planer om \u00e5 ta Irak, hensynet til Israels forsvar eller Bushs \u00f8nske om \u00e5 fullf\u00f8re operasjonen Desert Storm<\/em> som faren i sin tid startet, forblir et \u00e5pent sp\u00f8rsm\u00e5l.[xxxiii]<\/a><\/p>\n En annen dimensjon som veide tungt i Bush-administrasjons vurdering av situasjonen i Irak var overbevisningen om at den politiske ustabiliteten i Midt\u00f8sten ikke lenger var holdbar, og at den innebar en for h\u00f8y risiko for \u201dfundamentalistisk smittefare\u201d. Etter Afghanistan ble Irak logisk ansett som det neste trinnet mot en full omkalfatring av Midt\u00f8sten hvor Afghanistan og Irak skulle brukes som startbaser for Nation Building,<\/em> og eksporten av demokratiske verdier til hele den arabiske halv\u00f8y.<\/p>\n Disse prinsipielle punkter<\/em> var kritisert i FNs sikkerhetsr\u00e5d av fastmedlemmene Frankrike, Russland og Kina og av Tyskland av fire grunner.<\/p>\n Den f\u00f8rste var en sterk grad av uenighet rundt timingen for en slik krig. Franskmennene p\u00e5pekte at prioriteringen fortsatt var kampen mot Al Qa\u00efda, og at et milit\u00e6rt engasjement i Irak b\u00e5de ville mobilisere mye energi og styrker som trengtes i kampen mot terroren, samt ville v\u00e6re en uheldig avsporing i forhold til de reelle utfordringer alle partnere stod ovenfor.<\/p>\n Disse landene var for det andre skeptiske til ideen om at det m\u00e5tte finnes en opplagt eller bevist kobling mellom Al Qa\u00efda og Hussein-regimet.[xxxiv]<\/a> Franskmennenes og russernes langvarige kjennskap til Baath-regimet pekte tvert imot i motsatt retning : Saddam Husseins sekul\u00e6re regime var b\u00e5de \u00e9n av fundamentalistenes bitreste fiende, og en sikker garantist mot en ytterligere spredning av sjia-fundamentalismen p\u00e5 den arabiske halv\u00f8y. Deres analyse var dermed ikke ulik den de hadde om den iranske faren<\/em> i 1991 da USA vurderte for f\u00f8rste gang \u00e5 velte Saddam Hussein. Et maktsskifte i Irak ville dermed ikke svekke terrorismen, men tvert imot styrke den.[xxxv]<\/a><\/p>\n For det tredje hadde bl.a. franskmennene og russerne sterke reservasjoner til det reelle omfanget av det irakske arsenal av masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen. Britene og amerikanerne p\u00e5stod at Irak utgjorde en umiddelbar<\/em> og stor fare <\/em>for spredningen og bruken av disse. Hussein-regimet hadde riktignok brukt slike v\u00e5pen mot Iran og mot sjia- og kurdiske minoriteter i Irak. Franskmennene og russerne mente derimot at den irakske faren ikke lenger var umiddelbar, og at den uansett var vesentlig lavere etter arbeidet utf\u00f8rt av FNs inspeksjonsregime i \u00e5rene 1991-98. Derfor oppfordret man fra fransk, tysk, russisk og kinesisk hold til \u00e5 gjenoppta omfattende inspeksjoner for \u00e5 f\u00e5 kartlagt det reelle omfanget av Iraks v\u00e5penarsenal en gang for alle.[xxxvi]<\/a>Til slutt var fastmedlemmene i Sikkerhetsr\u00e5det unntatt Storbritannia skeptiske til amerikanske planer om demokratisering av Midt\u00f8sten. Franskmennene understreket bl.a. at en rask demokratisering av Irak p\u00e5tvunget utenfra, trolig ville f\u00f8re til mer tyngde for sjiabevegelser, eller til en kaotisk innenrikspolitisk situasjon, og p\u00e5 ingen m\u00e5te til oppbyggingen av et reelt demokratisk styresystem p\u00e5 lengre sikt. Kina, Frankrike og Russland var likedan bekymret for en eventuell destabilisering av n\u00f8kkelregimer i Midt\u00f8sten (Pakistan, Egypt, Saudi, Tyrkia), for mer spredning av wahabistisk fundamentalisme, og for en eksplosjon av antivestlige holdninger og antiamerikanisme b\u00e5de regionalt og globalt.[xxxvii]<\/a>.<\/p>\n Stormaktenes realpolitiske interesser<\/em> var like toneangivende i den f\u00f8rste fasen av Irak-krisen fram til undertegnelsen av resolusjon 1441 i november 2002. Samtlige fastmedlemmer hadde tunge interesser i Irak (russiske, kinesiske og franske oljeinteresser vs. amerikansk og britisk vilje til \u00e5 komme inn), i Midt\u00f8sten-regionen (franskmennene, russerne og kineserne skeptiske til et ytterligere amerikansk innrykk i regionen i tillegg til det fotfeste de fikk i Afghanistan) og en egen strategi i forhold til USA. Britene la seg tett inn p\u00e5 den amerikanske posisjonen, men oppfordret samtidig USA til ikke \u00e5 forlate FN-sporet. Franskmennene tok f\u00f8rerollen for et diplomatisk alternativ til krigen og en fredelig FN-l\u00f8sning. 1441 var bl.a. sterkt inspirert av president Chiracs forslag fra september 2002 om \u00e5 ha to FN-resolusjoner. Franskmennenes allianse med tyskerne i FN skulle dessuten skape en forestilling om at de to landene snakket p\u00e5 vegne av EU\/Europa. En samordning av franske og tyske posisjoner i FN kunne alts\u00e5 f\u00e5 ringvirkninger for hvordan arbeidet med EUs konvent skulle foreg\u00e5.[xxxviii]<\/a> Russerne balanserte p\u00e5 sin side en prinsipiell innvending om at ingen ny resolusjon var n\u00f8dvendig for \u00e5 avv\u00e6pne Irak. Deres utgangspunkt var et \u00f8nske om ikke \u00a8\u00e5 skade partnerskapet med USA som ble bygd etter 11\/09.[xxxix]<\/a> Kineserne st\u00f8ttet til slutt FN-resolusjon 1441 p\u00e5 avstand og uten \u00e5 legge opp til noen h\u00f8ylytt konfrontasjon med USA, men med en inneforst\u00e5tt f\u00f8lelse om at enhver form for rift eller splittelse som kunne ramme forholdet mellom USA og Russland eller de vestlige akt\u00f8rene seg imellom, var positiv for kinesiske interesser p\u00e5 lengre sikt.<\/p>\n Resolusjonsteksten for 1441, som p\u00e5pekte at Irak \u201dhad been and remained in material breach of obligations\u201d, ga Irak \u201da final opportunity to comply with its disarmament obligations\u201d, og varslet at Bagdad \u201cwould face serious consequences as a result of its continued violations of its obligations\u201d, ble fremstilt som en stor suksess for Washington, for \u201dduenes akse\u201d Paris-Moskva-Berlin-Beijing, for Kofi Annan, og ikke minst for Hussein. Tekstens formulering var et veloverveid og gjennomtenkt kompromiss mellom to dimensjoner. Den ene var duenes forst\u00e5else for at en presset Bush-administrasjon m\u00e5tte komme opp med et nytt moment i \u201dkrigen mot terroren\u201d og for at Hussein-regimet faktisk fremdeles utgjorde et problem for FN-diplomatiet. Den andre dimensjonen var haukenes forst\u00e5else for at USA var tjent med en FN-mandat for \u00e5 starte sin preventive krig mot Irak. Resolusjonen var ikke minst et fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 avverge president Bushs varsel fra 25 oktober 2002 om at \u201dIf the United Nations doesn’t have the will or the courage to disarm Saddam Hussein and if Saddam Hussein will not disarm, the United States will lead a coalition to disarm him.\u201d Inntrykket av at Sikkerhetsr\u00e5det kunne samles om krisens viderebehandling var misvisende. 1441-teksten var uklar nok til \u00e5 oppfylle amerikanernes \u00f8nske om en milit\u00e6r aksjon mot Irak. Samtidig kunne russerne, franskmennene og kineserne glede seg over at den \u00e5pnet for at et eventuelt brudd p\u00e5 irakernes forpliktelser ikke automatisk skulle f\u00f8re til krig, og de kunne glede seg over at beslutningen om \u00e5 g\u00e5 til krig til syvende og sist skulle tilfalle Sikkerhetsr\u00e5det.<\/p>\n Premissene for krisens klimaks v\u00e5ren 2003 l\u00e5 dermed i h\u00f8yeste grad allerede i resolusjon 1441. USA tolket denne som en n\u00f8dvendig konsesjon for \u00e5 overtale andre r\u00e5dsmedlemmer om \u00e5 st\u00f8tte krigen, og som et sluttpunkt for landets diplomatiske fremst\u00f8t. Frankrike, Russland og Kina tolket derimot resolusjon 1441 som starten p\u00e5 en langvarig prosess som skulle avverge krigen og som uansett skulle begrense USAs muligheter til \u00e5 instrumentere FN eller foreta en unilateral krig. USAs dilemma ble kort tid senere kommentert av neokonservative krefter slik at resolusjon 1441 i virkeligheten \u201d\u2026var en felle som var satt opp i Moskva, Paris, Berlin og Beijing, en felle amerikanerne ville slite med komme seg ut fra<\/em>\u201d.[xl]<\/a> Fram til \u00e5rsskiftet bidro to faktorer til \u00e5 forverre amerikanernes forhandlingsposisjon. Den ene faktoren var Husseins diplomatiske spill, som gikk ut p\u00e5 \u00e5 diskutere alle krav og hale ut alle debatter i FN uten noen gang \u00e5 forkaste noe. Den irakske presidenten fikk for\u00f8vrig god hjelp av Hans Blix, som regelmessig kunne referere om en viss fremgang i inspeksjoner, uten at inspekt\u00f8rene noensinne klarte \u00e5 gi et konkrete svar p\u00e5 om Irak besatte masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen eller ikke. Den andre faktoren som forverret USAs situasjon var president Bushs urokkelige vilje til \u00e5 presse gjennom en ny resolusjonstekst med en konkrete frist for inspeksjonenes avslutning, en dato for igangsettingen av krigen, f\u00f8r han kom med et nytt uttalt m\u00e5l om regimeendring i Bagdad. USAs \u00f8kende frustrasjon over at den internasjonale st\u00f8tten til krigen smuldret opp f\u00f8rte dermed amerikanerne til \u00e5 forlate en opprinnelig mer balansert holdning for \u00e5 rette systematisk kritikk mot inspeksjonsregimet, p\u00e5st\u00e5 at det fantes p\u00e5viste forbindelser mellom Bagdad og Al Qa\u00efda, og for \u00e5 sl\u00e5 fast at Irak besatte \u201dstore lagre\u201d av forbudte v\u00e5pen. Til slutt bidro USAs skarpere kritikk av FN og en stadig mer omfattende styrkeutplassering rundt Irak mens den diplomatiske prosessen fortsatt p\u00e5gikk, til en tilspissing av andre stormakters innvendinger mot USA.<\/p>\n Ideen som festet seg om at USA var innstilt p\u00e5 uansett \u00e5 gjennomf\u00f8re en forkj\u00f8pskrig mot Irak, ble tolket av stormaktene i Sikkerhetsr\u00e5det som en direkte trussel mot deres maktstilling. USAs nye sikkerhetsdoktrine \u00e5pnet for at forkj\u00f8pskrig skulle brukes som et av flere midler for \u00e5 avverge potensielle trusler mot USA. En generalisering av forkj\u00f8pskrigen kunne p\u00e5 sikt inneb\u00e6re en relativisering av stormaktenes milit\u00e6rmakt. Ingen kan per dags dato rivalisere med USA milit\u00e6rt, og b\u00e5de Russland og Kina m\u00e5 se USAs kjernefysiske kapasitet i sitt strategiske perspektiv, samtidig som landene kunne rammes av humanit\u00e6r intervensjonisme.<\/p>\n En annen sentral dimensjon var at bruken av forkj\u00f8pskrig i praksis kunne inneb\u00e6re en fare for at den juridiske doktrinen om nasjonal selvbestemmelse ble satt til side. Dette var spesielt uheldig for fastmedlemmene i Sikkerhetsr\u00e5det, Russland og Kina, som frykter enhver form for ekstern innblanding i h\u00e5ndteringen i deres egen innenrikspolitikk (Tsjetsjenia og Taiwan). En tredje dimensjon var at Bushs demokratiseringsplaner for Midt\u00f8sten i praksis betydde at USA kunne endre regionens geopolitikk totalt, og f\u00e5 kontroll over oljeforsyningen p\u00e5 lengre sikt. Til slutt, og dette er kanskje det viktigste, kunne en marginalisering av FN-systemet bety at russerne, franskmennene og kineserne ble fratatt muligheten til \u00e5 bruke folkeretten for \u00e5 fremme sine interesser, og hvis mulig demme opp for USAs dominans. Derfor har det meste sentrale sp\u00f8rsm\u00e5let for disse lands vilje til \u00e5 st\u00f8tte eller g\u00e5 imot USAs krigsplaner trolig v\u00e6rt om de kunne godta en etterkrigssituasjon som ville ha f\u00f8rt til at den globale maktbalansen var forkj\u00f8vet ytterligere i USAs fav\u00f8r, p\u00e5 deres bekostning. Splittelsen i Sikkerhetsr\u00e5det v\u00e5ren 2003 hadde alts\u00e5 riktignok Irak som bakgrunn, men handlet i realiteten om omverdens forhold til et amerikansk system<\/strong> som hittil var oppfattet som stabiliserende<\/em>, men som med Irak-krisen ble ansett som destruktivt<\/em> for makthierarkiet mellom stormaktene. BBCs reporter Stephen Sackur gikk et skritt lenger og fastslo faktisk at Irak-krisen \u201d\u2026is a battle about the way the world works, about the nature and extent of America’s global domination<\/em>.\u201d[xli]<\/a><\/p>\n I striden mellom to syn p\u00e5 hvordan den globale orden m\u00e5tte organiseres, stilte franskmennene, kineserne og russerne opp med sine diplomatiske v\u00e5pen – folkeretten og vetoretten (alts\u00e5 Soft Power<\/em>), mens USA og Storbritannia hadde egne juridiske argumenter for \u00e5 rettferdiggj\u00f8re krigen, og en betydelig milit\u00e6rmakt (Hard Power<\/em>). Hendelsesforl\u00f8pet viste etter hvert at de franske, russiske og kinesiske \u201dduer\u201d klarte \u00e5 utnytte folkeretten og frykten for USA for \u00e5 f\u00e5 verdenssamfunnets fokus bort fra Saddam Hussein og over p\u00e5 sp\u00f8rsm\u00e5let om hvorvidt USAs hegemoni under Bush-administrasjonen var blitt en trussel for hele verdenssamfunnet. Amerikanerne forspilte p\u00e5 sin side enhver mulighet til \u00e5 f\u00e5 et flertall i Sikkerhetsr\u00e5det (enten \u201drent\u201d eller \u201dmoralsk\u201d) og til \u00e5 h\u00f8ste internasjonal legitimitet for krigen.[xlii]<\/a> Hvorvidt Frankrike, Russland og Kina hadde noen felles forst\u00e5else for at USA ville kj\u00f8re seg fast i etterkrigsirak, og p\u00e5 et senere tidspunkt ville bli n\u00f8dt til \u00e5 g\u00e5 tilbake til FN for \u00e5 trygle om hjelp, er h\u00f8yst usikkert. Derimot kan man p\u00e5st\u00e5 at alle fastmedlemmer i R\u00e5det, Storbritannia inkludert, hadde en klar interesse av \u00e5 bruke Irak-krisen for \u00e5 teste sin handlefrihet overfor USA og\/eller for \u00e5 forhindre at amerikanske planer for Midt\u00f8sten ble iverksatt. Den fransk-kinesisk-russiske akse <\/em>var trolig ikke uttenkt p\u00e5 forh\u00e5nd, noe som forhandlinger mellom Russland, Kina, Frankrike og USA i alle faser av denne krisen antyder. De fleste fast- og roterende medlemmer kunne sannsynligvis ha blitt overtalt til \u00e5 st\u00f8tte krigen ved \u00e5 stemme ja eller avst\u00e5 fra \u00e5 stemme. De kunne kanskje til og med ha bidratt med styrker eller logistikk, hadde Bush-administrasjonen v\u00e6rt t\u00e5lmodig og skapt konsensus for behovet for en krig i FN. Det kan dermed hevdes at duenes \u201dsuksess\u201d i krisens diplomatiske fase i st\u00f8rre grad skyldtes USAs d\u00e5rlige diplomatiske fotarbeid overfor andre partnere, enn selve sp\u00f8rsm\u00e5let om legitimiteten rundt Irak-krisen eller stormaktenes vilje til \u00e5 balansere USAs makt.[xliii]<\/a> Det hindrer likevel ikke at krisen forplantet seg raskt til multilaterale organisasjoner som NATO og EU, og at den f\u00f8rst og fremst rammet den vestlige verden.[xliv]<\/a><\/p>\n Stormaktenes oppr\u00f8rske tilstand mot USA er n\u00e5 trappet ned, og sp\u00f8rsm\u00e5let om hvorvidt Irak-krigen har v\u00e6rt legal og legitim<\/em>, illegal og illegitim<\/em>, eller illegal men legitim<\/em> har stadig mindre relevans. Det skyldes at alle parter, etter en opphetet periode, n\u00e5 er tilbake til den realpolitiske dagsorden. Det gjelder i f\u00f8rste omgang Sikkerhetsr\u00e5det, som 23. mai 2003 vedtok resolusjon 1483 om Iraks politiske og \u00f8konomiske organisasjon etter krigen. Resolusjonen anerkjente bl.a. USAs og Storbritannias status som okkupantmakter i Irak og ga deres forkj\u00f8pskrig en form for a posteriori <\/em>legitimitet.[xlv]<\/a> Om den sistnevnte vil styrkes eller svekkes over tid vil avhenge av okkupantens evne til skape stabile politiske og \u00f8konomiske rammer i Irak. Det gjelder deretter ogs\u00e5 seiersmaktenes vilje til gjennom FN \u00e5 inng\u00e5 kompromisser om Irak. FN-resolusjoner 1500 og 1511 \u00e5pnet for at organisasjonen skal spille en rolle i forbindelse med det humanit\u00e6re arbeidet og den \u00f8konomiske og politiske gjenoppbygging av landet.[xlvi]<\/a> FNs \u00f8kende involvering skyldes ikke at USA og Storbritannia har kommet p\u00e5 bedre tanker mht. FN, men at okkupasjonen av Irak er kostbar og at man sliter med \u00e5 f\u00e5 flere nasjoner til \u00e5 sende styrkebidrag. Irak-krigen illustrerte dermed et grunnleggende prinsipp i stormaktenes forhold til ethvert internasjonalt bindende lovverk : Det er helt avhengig av hvilken handlefrihet disse besitter. I Iraks tilfelle p\u00e5peker Michael J. Glennon at \u201dThe problem was not the second Persian Gulf War, but rather an earlier shift in world power toward a configuration that was simply incompatible with the way the UN was meant to function. It was the rise in American unipolarity — not the Iraq crisis — that, along with cultural clashes and different attitudes toward the use of force, gradually eroded the council’s credibility<\/em>\u201d[xlvii]<\/a><\/p>\n Erfaringer fra Folkeforbundet viste likedan at en stormakt kan f\u00f8le fristende \u00e5 l\u00f8srive seg fra kollektive legale bindinger n\u00e5r disse ikke er handlekraftige, n\u00e5r de i tillegg hindrer stormakter i \u00e5 oppn\u00e5 grunnleggende m\u00e5l, og n\u00e5r en stormakts faktiske dominans gj\u00f8r det mulig for den \u00e5 trosse folkeretten uten frykt for gjengjeldelse. Enkelte tolker Sikkerhetsr\u00e5dets manglende evne til \u00e5 treffe beslutninger under fjor\u00e5rets Irak-krise som nok en bekreftelse p\u00e5 organisasjonens dalende troverdighet. Andre p\u00e5peker at FN tross alt klarte \u00e5 bevare sin legitimitet ved nettopp \u00e5 ikke anerkjenne USAs krig. Begge analyser overser en viktig ting, som if\u00f8lge Richard Falk er at \u201d…International law, in this crucial sense, is neither more or less what the powerfull actors in the system, and to lesser extend the global community of international jurists, says it is<\/em>\u201d.[xlviii]<\/a> FN b\u00f8r dermed ikke gis en tyngde som organisasjonen aldri har hatt, og antagelig aldri vil f\u00e5 s\u00e5 lenge den vil v\u00e6re basert p\u00e5 politiske kompromisser mellom motstridende interesser fra suverene nasjoner. Det betyr selvsagt ikke at organisasjonens dager er talte. FN er tross alt mye mer enn bare kollektiv sikkerhet. Ingen stormakt \u00f8nsker for eksempel \u00e5 vrake det globale handels- og \u00f8konomiske system og nettverk som FN st\u00e5r for. FN er ogs\u00e5 et viktig instrument for \u00e5 ivareta folkeretten og statssuvereniteten, og for \u00e5 gi stormaktene mulighet til \u00e5 h\u00f8ste internasjonal legitimitet i intra- og interstatlige operasjoner de kan bli involvert i. FNs administrering av krigsherjede omr\u00e5der og h\u00e5ndtering av regionale kriser kan ikke minst forhindre at akt\u00f8rer som grenser konfliktomr\u00e5dene trekkes inn ufrivillig. Organisasjonen vurderes likeledes som en unik arena for diplomati stormakter seg imellom, innenfor Sikkerhetsr\u00e5det, og mellom disse og tredjeparten i FNs generalforsamling. Til slutt har FN p\u00e5 1990-tallet h\u00e5ndtert en rekke humanit\u00e6re kriser p\u00e5 rimelig m\u00e5te, og vil igjen kunne brukes i framtidige kriser hver gang stormaktene vil v\u00e6re enige om det. Slike grunner taler for at FN i framtiden fortsatt vil ha en rolle \u00e5 spille mht. kollektiv sikkerhet. Hvor sentral denne blir vil delvis avhenge av FNs evne til \u00e5 fremst\u00e5 som effektivt, og delvis av stormaktenes egen vilje til \u00e5 medvirke, spesielt n\u00e5r det gjelder USA.<\/p>\n Debatten om effektiviseringen av FN handler ikke bare om tekniske eller institusjonelle justeringer. Grunnleggende sp\u00f8rsm\u00e5l som hvordan man skal avgrense anvendelsesomr\u00e5der for \u201dhumanit\u00e6r intervensjonisme\u201d eller f\u00f8re kampen mot \u201dden globale terroren\u201d og spredningen av masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen, st\u00e5r sentralt. Et FN som vil stille opp med bedre juridiske og tekniske verkt\u00f8y for \u00e5 h\u00e5ndtere slike utfordringer vil virke mer attraktivt for de som innser at mange av dagens problemer krever globalkoordinerte l\u00f8sninger. Men FNs framtid handler ikke minst om hvorvidt Sikkerhetsr\u00e5det kan opptre mer effektivt. I dag avspeiler det verken det faktiske maktforholdet,<\/em> som gj\u00f8r at USA er den eneste globale akt\u00f8r som kan konkurrere med FN om \u00e5 implementere globale fredsverdier, eller det relative maktforholdet<\/em>, som gj\u00f8r at verden har blitt for mangfoldig og komplisert til \u00e5 bli representert av et enkelt r\u00e5d med bare et titalls land.[xlix]<\/a> Likevel vil ethvert fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 endre R\u00e5dets sammensetning kunne st\u00f8te p\u00e5 en rekke problemer. Et av dem vil v\u00e6re valget av kriteriene som skal prioriteres for opptaket av nye land. Skal man utelukkende vektlegge real\u00f8konomiske vurderinger, s\u00e5 virker opptaket av Japan og Tyskland som meget fornuftig. Men opptaket av disse to land ville ogs\u00e5 aksentuere vektleggingen av I-land i R\u00e5det p\u00e5 bekostning av U-land. Skal man prioritere geografien, s\u00e5 skj\u00f8nner man ikke hvorfor enda et europeisk land skulle f\u00e5 fast sete sammen med Frankrike og Storbritannia, i stedet for \u00e5 fusjonere de to eksisterende seter i et felles EU-sete. Hvorfor skulle dessuten Brasil, India og S\u00f8r-Afrika f\u00e5 fast sete i R\u00e5det framfor Argentina, Pakistan og Nigeria?[l]<\/a> Likeledes ville en utvidelse av antallet faste og roterende medlemmer i Sikkerhetsr\u00e5det til bortimot 20 eller 30 stykker ikke n\u00f8dvendigvis v\u00e6re en bedre l\u00f8sning enn dagens system. Tvert imot kan man tenke seg at et st\u00f8rre sikkerhetsr\u00e5d ville bli gjenstand for skiftende allianser og handlingslammelse. Likheten i den institusjonelle utvikling mellom FN, NATO og EU er dermed sl\u00e5ende. Et utvidet sikkerhetsr\u00e5d ville uansett v\u00e6re for stort til \u00e5 kunne gjennomf\u00f8re seri\u00f8se forhandlinger, og for lite til \u00e5 kunne representere hele FN.[li]<\/a><\/p>\n Et siste problem knyttes til USAs aksept for nye medlemmer i Sikkerhetsr\u00e5det. Opptaket av USA-vennlige land som Japan, et Tyskland p\u00e5 bedre tanker, samt India, ville antakelig redusere faren for at USAs nedprioriterer FN. Et kvalitativt opptak til USAs fordel ville likevel bli motarbeidet av andre stormakter, som betrakter Sikkerhetsr\u00e5det som en av de f\u00e5 eksisterende arenaer hvor de kan demme opp USA.[lii]<\/a> Det motsatte, r\u00e5dets utvidelse til land som USA ville anse som potensielle deltagere i en allianse mot amerikanske interesser, kan heller neppe tenkes, og ville i s\u00e5 fall f\u00f8re til amerikanske fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 kortslutte Sikkerhetsr\u00e5det eller \u00e5 etablere \u00e0 la carte<\/em> koalisjoner utenfor FN. Man ser dermed ikke helt hvilke substansielle endringer i r\u00e5dets sammensetting som skal til for \u00e5 bidra til en reel styrking av FNs handlekraft.<\/p>\n Et annet dilemma som debatten om en eventuell reform av Sikkerhetsr\u00e5det inneb\u00e6rer, er vetorettens framtid. De fem faste i Sikkerhetsr\u00e5det (s\u00e5kalt P5) er skeptiske til \u00e5 gi avkall p\u00e5 et historisk fortrinn som har gitt dem en s\u00e5 viktig stilling etter 2. verdenskrig. USA kan se for seg en annen sammensetning i r\u00e5det, eller at enkelte land i P5 mister sin vetorett s\u00e5 lenge den amerikanske vetoretten ikke ber\u00f8res. For Frankrike og Storbritannia representerer vetoretten faktisk \u00e9n av de f\u00e5 siste maktbastioner de besitter p\u00e5 global basis. De vil neppe gi den til et eventuelt EU-sete med mindre ingen annen andre opsjon er utpr\u00f8vd f\u00f8rst. For Russland og Kina er vetoretten et av flere politisk v\u00e5pen som kan balansere for en svakere maktposisjon overfor USA. Alle land i P5 har dermed ulike motiver for \u00e5 opprettholde status quo ante<\/em>. Ingen av dem vil godta at vetorettens betydning reduseres. Men derimot kan alle enes om mer fleksibilitet i bruken av vetoretten i kriser under kap. VII, eller i humanit\u00e6re intervensjoner hvor deres vitale interesser ikke st\u00e5r p\u00e5 spill.[liii]<\/a> B\u00f8r vetoretten da avskaffes<\/em>, fryses<\/em> eller generaliseres<\/em>? Den f\u00f8rste opsjonen er helt uaktuell for P5. Den andre kan vanskelig tenkes, men er ikke umulig dersom det skulle v\u00e6re umulig \u00e5 skape konsensus mellom P5 og ikke faste medlemmer. I det perspektivet vil ett eller flere land kunne bli fast medlem uten vetorett. Sikkerhetsr\u00e5det ville da bli splittet i tre grupper : Faste medlemmer med vetorett, faste uten vetorett, og roterende uten vetorett. Hvorvidt en slik utvidelse ville kompensere for den politiske kompleksiteten som ville oppst\u00e5, kan diskuteres. Vetorettens generalisering ville til slutt markere et nederlag for FNs grunnleggere, og en retur til Folkeforbundets dager, som nettopp kollapset fordi det ikke var noe maktdirektorat som kunne disiplinere stormaktene. \u00c5 satse for mye p\u00e5 en styrking av FN og av Sikkerhetsr\u00e5det som f\u00f8lge av substansielle endringer i bruken av vetoretten framst\u00e5r alts\u00e5 som en tung vei \u00e5 g\u00e5.<\/p>\n N\u00e5r det gjelder stormaktenes vilje til \u00e5 medvirke, og spesielt USAs forhold til FN i framtiden, kan spesielt to scenarier trekkes fram. I det ene scenariet vil USA, i lys av de problemer Bush-administrasjonen eller landets neste president vil oppleve i Irak og Afghanistan, anse landets unilaterale h\u00e5ndtering av Irak som et engangstilfelle som ikke b\u00f8r gjentas. Erkjennelsen av at krigen mot den transnasjonale terroren er en global utfordring som krever samarbeid fra samtlige land og et godt nettverk av partnere for USA, vil kunne bringe USA tilbake til den multilaterale banen. Ingen stormakt er forresten enten multilateral<\/em> eller unilateral<\/em>. Stormakter preges til enhver tid av skiftinger i sin bruk av multilateralisme og unilateralisme, avhengig av sakens natur og av deres handlingsrom i en gitt sammenheng. Riktignok befinner vi oss n\u00e5 i en fase av USAs moderne historie hvor landets maktstilling og persepsjon av det globale trusselbildet gj\u00f8r det mulig for amerikanerne \u00e5 ut\u00f8ve en form for unilateral multilateralisme<\/em> eller multilateralisme \u00e0 la carte. Det vil si at man kombinerer multilateralitet og unilateralitet etter eget \u00f8nske og behov. Hvorvidt amerikanerne vil fortsette i den retning eller ikke vil i h\u00f8yeste grad bli begivenhetspreget (roligere internasjonale omgivelser eller nye attentater mot fastlands USA eller amerikanske interesser rundt omkring i verden) vil avhenge av USAs egen man\u00f8vreringsfrihet i hver krise. Vi skal for eksempel ikke glemme at USAs st\u00f8tte til stiftelsen av Folkeforbundet og av FN ogs\u00e5 hadde et sterkt maktpolitisk innslag. Folkeretten ble ogs\u00e5 brukt av amerikanerne for \u00e5 tvinge kolonimaktene Frankrike og Storbritannia ut av Midt\u00f8sten, Asia og Afrika. Likedan skal vi ikke glemme at Frankrike ikke alltid har v\u00e6rt FNs frontkjemper. General de Gaulle – i motsetning til Jacques Chiracs tilsynelatende engasjement for folkeretten, var i sin tid meget skeptisk til et FN som han kalte for Le machin<\/em> (dingsen) og som han fryktet kunne binde Frankrikes handlefrihet. Internasjonal politikk handler dermed ikke om en evig kamp mellom det gode (folkeretten) og det vonde (realpolitikken), men om hvordan, til hvilken nytte, og i hvilken grad folkeretten kan brukes for \u00e5 oppn\u00e5 politiske m\u00e5l.<\/p>\n Et USA som igjen vil prioritere multilaterale rammer for sin utenrikspolitikk blir oppfattet av alle som en fornuftig systemgarantist<\/em>. Og i den sammenheng er USAs direkte kontroll over Gulf-regionen ikke n\u00f8dvendigvis s\u00e5 problematisk for andre stormakter. Forbrukerlandene er interessert i at oljen skal flyte trygt ut av Gulfen. Russerne er opptatt av stabile h\u00f8ye priser, mens produsentlandene gjerne vil unng\u00e5 prissvingninger som vil skape politisk uro i Irak og i nabolandene. USAs \u00f8konomiske situasjon og milit\u00e6re potensial i dag peker dermed i retning av en slik retur til multilateralismen. Om USA f\u00e5r en annen president eller om George W. Bush gjenvelges, vil naturligvis ha noe \u00e5 si om USAs framtidige utenrikspolitikk. Irak-krigen viste oss dessuten at 1) USA kan vinne h\u00f8yteknologiske kriger, men kan ikke kontrollere territorier selv av beskjeden st\u00f8rrelse og med liten befolkning, 2) at gjenoppbyggingen av land etter slike kriger har et omfang og en \u00f8konomisk belastning som USA, i motsetning til det som var tilfelle med Marshallplanen, ikke lenger kan b\u00e6re alene, 3) at krigen mot den globale terroren er av en art som krever et bredest mulig internasjonalt samarbeid.<\/p>\n USAs retur til multilateralismen vil indirekte ogs\u00e5 styrke Sikkerhetsr\u00e5dets evne til \u00e5 spille en aktiv rolle i inter og intrastatlige kriser. Et mer kompromissvillig USA vil virke mer attraktivt for b\u00e5de faste og roterende medlemmer i r\u00e5det. Disse vil heller konkurrere om \u00e5 bli USAs beste st\u00f8ttespiller<\/em> enn \u00e5 bruke sin tid p\u00e5 \u00e5 skape motallianser mot amerikanerne. For USA vil prisen for en slik allianse trolig v\u00e6re \u00f8kte krav fra enkelte land om regional handlefrihet i Sentral-Asia, S\u00f8r\u00f8st-Asia, men ogs\u00e5 i Europa. Det er trolig det som motiverte de landene som st\u00f8ttet USA under Irak-krisen i fjor. Merkelig nok var dette sannsynligvis ogs\u00e5 motivet bak tilblivelsen av den fransk-russisk-kinesiske triaden. En slik institusjonell konstellasjon i FN vil lett kunne motvirkes av amerikanerne dersom disse viser evne til \u00e5 balansere diplomati og milit\u00e6rmakt. Derimot kunne en amerikansk utenrikspolitikk som igjen ville oppfattes som en trussel for disse landenes vitale interesser f\u00f8re til at denne konstellasjonen gjenskapes. Om det ligger et potensial for konsolidering av en slik akse er for tidlig \u00e5 si noe om. Russiske, franske og kinesiske ambisjoner m\u00f8ter en felles utfordring med USA, men har ellers lite i felles. Aksen Paris-Berlin-Moskva, som fungerte effektivt mht. Irak-krisen etter at Tyskland gikk inn i FNs sikkerhetsr\u00e5d som roterende medlem, nevnes stadig ofte i enkelte milj\u00f8er som en n\u00f8dvendig forutsetning for tilblivelsen av et strategisk selvstendig Europa og av en ideell europeisk-kontinental motpol til USA.[liv]<\/a> Men formaliseringen av denne akse i Sikkerhetsr\u00e5det ville likevel kreve to ting. Den ene er at tyskerne blir tatt opp som fastmedlem i r\u00e5det med st\u00f8tte fra samtlige andre stormakter, inkludert USA. Den andre er at tyskerne og russerne g\u00e5r med p\u00e5 \u00e5 undergrave sine egne interesser i Europa og overfor USA for \u00e5 tenke fransk. Uansett hvilket FN-diplomati USA prioriterer i framtiden, s\u00e5 b\u00f8r FN ta et oppgj\u00f8r med de grunnleggende problemstillinger som USA reiste med Irak-krigen, bl.a. n\u00e5r det gjelder forholdet mellom besittelse av masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen og behovet for preventiv aksjon. Et FN som vil anses som mer gjenforenlig med amerikanske interesser vil ha bedre muligheter til \u00e5 p\u00e5virke USA, selv om det betyr at andre stormakter m\u00e5 svelge kameler. Klarer ikke FN \u00e5 oppn\u00e5 dette, s\u00e5 vil organisasjonens fredsideal i stadig st\u00f8rre grad bli utfordret av hegemonens<\/em> eget ideal.[lv]<\/a><\/p>\n P\u00e5 den andre siden kan man stiller seg sp\u00f8rsm\u00e5let om hvorvidt FN-stormakter virkelig er i en stilling hvor de kan p\u00e5virke USAs utenrikspolitiske valg. G\u00e9rard Chaliand og Arnaud Blin minner om at Bushs \u201dwilsonianske\u201d krig mot den globale terroren og ambisi\u00f8s plan om \u00e5 omkalfatre hele Midt\u00f8sten (s\u00e5kalt Greater Middle East<\/em>) igjen kan f\u00f8re til at amerikanerne velger andre samarbeidsformer enn FN n\u00e5r deres nasjonale interesser st\u00e5r p\u00e5 spill.[lvi]<\/a> President Bush definerte dessuten krigen mot terroren prim\u00e6rt som en total krig mellom \u201ddet gode\u201d og \u201ddet onde\u201d i hvilken hensynet til USAs nasjonalinteresse b\u00f8r st\u00e5 sentralt. USAs vektlegging av nasjonalinteresser \u00e5pner dermed for at FN-sporet aktivt blir brukt hver gang USAs og FNs interesser vil konvergere. Folkeretten vil derimot kunne bli oversett n\u00e5r den vil st\u00e5 i veien for USAs vilje til \u00e5 bruke makt mot stater som defineres som en trussel for landets sikkerhet. Et slikt scenario kan ikke utelukkes dersom USA igjen skulle rammes av terror, og kunne ha to f\u00f8lger. For det f\u00f8rste ville tvilen bundet til FNs reelle tyngde og handlingsmargin ovenfor USA f\u00f8re til et langt mer vekslende alliansem\u00f8nster selv i FN. Der ville band-wagoning<\/em> eller motallianser variere i takt med stormaktenes interesseportef\u00f8lje i en gitt krise i forhold til seg selv<\/em>, til hverandre<\/em>, og til USA<\/em>. Irak-krisen har i den forstand ikke bare v\u00e6rt en kaotisk f\u00f8lge av spontante reaksjoner fra stormaktenes side. Den viste ogs\u00e5 en rekke reflekterte handlinger som baserte seg p\u00e5 ledernes analyse om hva som var den aktuelle problemstillingen bak Irak-krisen, og hva de kunne tjene ved \u00e5 st\u00f8tte eller g\u00e5 imot USA. Slike hestehandler vil trolig bli hovedregel i framtiden av to \u00e5rsaker. Den ene er at det ikke lenger finnes noen felles trussel som binder USAs allierte til Washington. Fortidens statiske solidaritet og rivaliseringsforhold er avl\u00f8st av en global konkurranse om markedsadgang hvor den eksplosive nyheten er at USAs dominans ikke lenger er fullstendig.[lvii]<\/a> Den andre grunnen for at hestehandel i FN vil bli vanlig vare i framtiden er at USA n\u00e5, til forskjell fra under blokkpolitikken, ikke lenger har noen faste st\u00f8ttespillere de kan dele den geopolitiske byrden med, enten i eller utenfor Sikkerhetsr\u00e5det. Storbritannias st\u00f8tte til USA er urokkelig, men hindrer ikke at britene kun har en supplerende funksjon for USAs utenrikspolitikk. Frankrike vil etter de kommende EU-utvidelsene aldri f\u00e5 til eller lede et \u201dhandlekraftig Europa\u201d, og verken Kina eller Russland har for tiden kapasitet eller vilje til \u00e5 spille rollen som systemgiver sammen med eller i stedet for USA. Denne situasjonen virker dermed h\u00e5pl\u00f8s n\u00e5r det gjelder EU, den vil kunne endre seg n\u00e5r det gjelder Russland, og vil sannsynligvis gj\u00f8re det for Kina over tid.<\/p>\n For det andre ville en amerikansk administrasjon som bevisst motarbeider FN kunne p\u00e5f\u00f8re FN-systemet en uforutsigbarhet<\/em> som organisasjonen vanskelig ville kunne leve med. N\u00e5r ville folkeretten egentlig stoppe, og n\u00e5r ville USAs unilaterale h\u00e5ndtering egentlig starte? Enkelte neokonservative rundt Heritage Foundation<\/em> oppfordrer allerede den amerikanske regjeringen til \u00e5 forlate FN eller til \u00e5 fremkynde dets oppl\u00f8sing.[lviii]<\/a> En gjentakelse av Irak-krisen vil kunne for\u00e5rsake en definitiv desavuering<\/em> av FN og en situasjon hvor de landene som ville f\u00f8le seg spesielt utsatt i mye st\u00f8rre grad enn f\u00f8r ville prioritere bilaterale eller regionale allianser, en raskere konvensjonell opprustning eller anskaffelsen av masse\u00f8deleggelsesv\u00e5pen. Her igjen er parallellen med Folkeforbundet ikke uinteressant. Stadig flere land forlot Forbundet i l\u00f8pet av 1930-tallet for \u00e5 ruste opp eller for \u00e5 erkl\u00e6re seg n\u00f8ytrale da det ble klart at kollektiv sikkerhet ikke bygde p\u00e5 maktpolitiske realiteter, men heller p\u00e5 god tro og rene illusjoner.<\/p>\n Anderson, Perry (2002) Force and Consent. I New Left Review. September \u2013 oktober 2002.<\/p>\n Bennis, Phyllis (2003) Understanding the U.S. \u2013 Iraq Crisis: a Primer. The Institute for Policy Studies. Januar 2003.<\/p>\n Bertrand, Maurice (2003) L\u2019ONU. Paris. La d\u00e9couverte.<\/p>\n Bourgi, Albert og Colin, Jean-Pierre (1993) Entre le renouveau et la crise : l\u2019organisation des Nations Unies en 1993. Politique Etrang\u00e8re. 3\/93.<\/p>\n Brezezinski, Zbigniew (1997) The Grand Chessboard. American Primacy and its Geostrategic Imperatives. New York. Basic Books.<\/p>\n Callinicos, Alex, Det amerikanske imperiets overordnede strategi, http:\/\/www.intsos.no\/ts\/amimpstrat.html<\/a>.<\/p>\n Chaliand, G\u00e9rard og Blin, Arnaud (2002) America is back. Paris. Bayard.<\/p>\n De Grossouvre, Henri (2002) Paris-Berlin-Moscou : La voie de l\u2019ind\u00e9pendance et de la paix. Clamecy. L\u2019Age d\u2019Homme.<\/p>\n Deldique, Pierre-Edouard (1994) Le mythe des Nations-Unies; l\u2019ONU apr\u00e8s la guerre froide. Mesnil sur l\u2019Estr\u00e9e. La vie quotidienne\/Actuelles.<\/p>\n Falk, Richard (2003) After Iraq Is There a Future for The Charter System? War Prevention and the UN. Counterpunch. 2. juli 2003.<\/p>\n Gaddis, John Lewis (2002) A Grand Strategy of Transformation. I Foreign Policy. November\/desember 2002.<\/p>\n GERBET, Pierre (1996) Le r\u00eave d\u2019un ordre mondial; de la SDN \u00e0 l\u2019ONU. Paris. Imprimerie Nationale<\/p>\n Gilpin, Robert (2001) Global Political Economy. Understanding the International Economic Order. Princeton University.<\/p>\n Glennon, Michael J.(2003) Why the Security Council Failed. Foreign Affairs. Mai-juni 2003.<\/p>\n HAAS, Richard N. (1999) What to do with American Primacy. Foreign Affairs. September 1999.<\/p>\n Helleiner, Eric (1994) States and the Reemergence of Global Finance; from Bretton Woods to the 1990s. London. Cornell University Press.<\/p>\n Howard, Michael (1993) History of UN\u2019s Security Role. I Adam Roberts og Benedict<\/p>\n Huntington, Samuel P. (1998) The Clash of Civilzations and the Remaking of World Order. London. Touchstone Books.<\/p>\n IISS (2002) Iraq\u2019s Weapons of Mass Destruction: A net Assessment. 9. september 2002. http:\/\/www.iiss.org\/news-more.php?itemID=88<\/p>\n Ikenberry, John (2001) After September 11: America Grand Strategy and International Order in the Age of Terror. Georgetown University. 22. \u2013 23. oktober 2001.<\/p>\n International Commission on Intervention and State Sovereignty (ICISS), The Responsability to Protect. Ottawa: ICISS, 2001. s. Xiii.<\/p>\n Kennedy, Paul (1988) The Rise and Fall of Great Powers, Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000. London. Fontana Press.<\/p>\n Kingsbury Benedict og Roberts, Adam (1993) United Nations, Divided World; the UN\u2019s Roles in International Relations. Oxford. Clarendon Paperbacks.<\/p>\n Layne, Christopher (1993) The Unipolar Illusion : Why New Great Powers Will Arise. I International Security. V\u00e5r 1993.<\/p>\n Mearsheimer, John J. (1990) Back to the Future : Instability of Europe after the Cold War. I International Security. Sommer 1990.<\/p>\n Mearsheimer, John J (2001) The Tragedy of Great Power Politics. New York.<\/p>\n Mingst, Karen A. og KARNS, Margaret P. (1995) The United Nations in the post-cold war era. Dilemmas in World Politics. Oxford. WestviewPress.<\/p>\n Nye, Joseph S. (2003) U.S. Power and Strategy After Iraq. Foreign Affairs. Juli\/august 2003.<\/p>\n Orban, Franck (2003) Frankrike og Irak-krigen: Bare i prinsippenes navn? Det sikkerhetspolitiske bibliotek 6-2003.<\/p>\n Pentagon\u2019s Defense Policy Guidance 1992-1994 (DPG).<\/p>\n Perle, Richard (2003) Lessons of Operation Iraqi Freedom. AEI. 11. august 2003.<\/p>\n Scruton, Roger (2003) The United States, The United Nations, and the Future of the Nation-State. Heritage Lectures. 5. juni 2003. The Heritage Foundation.<\/p>\n Stepanova, Ekaterina (2003) Postwar Policy Options for Russia. PONARS Policy Memo 322. Institute of World Economy and International Relations. Moscow. November 2003.<\/p>\n Todd, Emmanuel (2002) Apr\u00e8s l\u2019Empire; essai sur la d\u00e9composition du syst\u00e8me am\u00e9ricain. Paris. Gallimard.<\/p>\n UK Joint Intelligence Committee (2002) Iraq’s Weapons of Mass Destruction: The Assessment of the British Government. 24. september 2002. http:\/\/www.number10.gov.uk\/files\/pdf\/iraqdossier.pdf<\/p>\n US Department of State (2002) A decade of Deception and Defiance; Saddam Hussein\u2019s defiance og the United Nations. September 2002. http:\/\/www.whitehouse.gov\/news\/releases\/2002\/09\/20020912.html<\/p>\n Va\u00efsse, Justin (2002) Seuls au centre du monde. Alternatives Internationales. Mars 2002.<\/p>\n Waltz, Kenneth (1993) The Emerging Structure of International Politics. I International Security. H\u00f8st 1993.<\/p>\n Weiss, Thomas G. (2003) The Illusion of UN Security Council Reform. The Washington Quarterly. H\u00f8sten 2003.<\/p>\n Woodward, Bob (2002) Bush at War. New York. Simon & Schuster.<\/p>\n Yizhou, Wang (2003) Some Questions from China about Iraq. The National Interest, 26. mars 2003.<\/p>\n <\/p>\n [i]<\/a> Glennon, Michael J. (2003) Why the Security Council Failed. <\/em> Foreign Affairs. Mai-juni.<\/p>\n [ii]<\/a> Gerbet, Pierre (1996) Le r\u00eave d\u2019un ordre mondial; de la SDN \u00e0 l\u2019ONU<\/em>. Paris. Imprimerie Nationale. S. 16-17. Folkeforbundet ble styret gjennom Folkeforbundspakten, som bestod av en sammenskrivning av de traktatene som ble skrevet i forbindelse med avslutningen av 1. verdenskrig, hvorav bl.a. Versailles-traktaten med Tyskland, Saint Germain-traktaten med \u00d8sterrike, Neuilly-traktaten med Bulgaria og Trianon-traktaten med Ungarn.<\/p>\n [iii]<\/a> \u201dThe Security Council shall determine the existence of any threat to the peace, or act of aggression and shall make recommandations, or decide what measures shall be taken\u2026 to maintain or restore peace and security<\/em>\u201d. FNs Charter art. 39<\/p>\n [iv]<\/a> Howard, Michael (1993) History of UN\u2019s Security Role<\/em>. I Roberts, Adam og Kingsbury, Benedict, United Nations, Divided World; the UN\u2019s Roles in International Relations<\/em>. Oxford. Clarendon Paperbacks. s. 65.<\/p>\n [v]<\/a> Suez-krisen var et resultat av Egypts nasjonalisering Suez Canal Company<\/em>, som hadde v\u00e6rt drevet av Storbritannia og Frankrike siden byggingen i 1869. Suezkanalen var bl.a. hovedruten for \u00e5 frakte olje fra Midt\u00f8sten til Europa. Nasjonaliseringen f\u00f8rte til en felles fransk-britisk-israelsk plan om at israelerne skulle invadere Egypt (Nasser var oppfattet som en direkte trussel for Israel) slik at Storbritannia og Frankrike kunne gripe inn som fredsbevarende nasjoner og gjenokkupere kanalomr\u00e5det. Invasjonen startet 29. oktober 1956, men stoppet opp f\u00e5 dager senere pga. amerikansk og sovjetisk press. For USA betydde denne krisen at Frankrike og Storbritannia definitivt var presset ut av Midt\u00f8sten. Sovjetunionen krisemaksimaliserte p\u00e5 sin side denne krisen for \u00e5 kunne invadere Ungarn uten \u00e5 frykte reaksjoner fra USA.<\/p>\n [vi]<\/a> 1. november 1956 p\u00e5pekte Ungarns statsminister Imre Nagy at den russiske invasjonen krenket prinsippene i Warszawa og kunngjorde at Ungarn var tr\u00e5dt ut av Warszawa pakten og var blitt n\u00f8ytralt. Han sendte samtidig noter til de andre fire stormakter og FN hvor han ba om at Ungarns n\u00f8ytralitet m\u00e5tte bli respektert. \u00a0 Dessverre for ungarerne ble FNs ford\u00f8mmelse av den sovjetiske invasjonen ikke noe mer enn retorisk, og dessuten fullstendig overskygget av Suez-krisen. Oppstanden krevde mellom 20 000 og 30 000 liv p\u00e5 ungarsk side. Titusener ble henrettet og deportert til Sibir. Over 200 000 flyktet til \u00d8sterrike.<\/p>\n [vii]<\/a> I en artikkel publisert i Izvestia og Pravda fra 27. september 1987 p\u00e5pekte Mikha\u00efl Gorbatsjov at FN ville komme til \u00e5 spille en stadig mer sentral rolle. Han foreslo samtidig \u00e5 omforme hele det globale sikkerhetssystem samt det internasjonale valutasystemet via en omfattende reform av Bretton Woods. Sitert i Bertrand, Maurice (2003) L\u2019ONU<\/em>. Paris. La d\u00e9couverte. s. 89.<\/p>\n [viii]<\/a> ABM-avtalen i 1972; SALT I og II i hhv. 1972 og 1979; INF i 1987; START I og II i hhv. 1991 og 1993.<\/p>\n [ix]<\/a> CFE-avtalen undertegnet p\u00e5 KSSE-toppm\u00f8tet i Paris i november 1990.<\/p>\n [x]<\/a> FNs aktivitet har dermed ikke direkte resultert i en drastisk reduksjon av v\u00e5penarsenalene, men heller i definisjonen av en rekke grunnleggende prinsipper for besittelse og testing av kjernefysiske, bakteriologiske eller kjemiske v\u00e5pen. FNs bidrag til \u201dfreden\u201d har dermed f\u00f8rst \u00e5 fremst v\u00e6rt \u00e5 \u201dsivilisere\u201d krigen. Organisasjonens viktigste resultater p\u00e5 dette omr\u00e5det er et generelt forbud mot atomv\u00e5penpr\u00f8ver i atmosf\u00e6ren, verdensrommet og havet (1963), mot utplassering av atomv\u00e5pen i verdensrommet (1967), mot utvikling, produksjon og lagring av biologiske v\u00e5pen og toksinv\u00e5pen (1975), mot kjemiske v\u00e5penkjemiske v\u00e5pen (1993), mot kjernefysiske pr\u00f8vesprengninger (CTBT-avtalen i 1996).<\/p>\n [xi]<\/a> Generalforsamlingen er for lengst n\u00f8ytralisert av Sikkerhetsr\u00e5det. De fleste initiativer tas utelukkende av Sikkerhetsr\u00e5det. Innenfor Sikkerhetsr\u00e5det finner man tre indre kretser best\u00e5ende av de faste medlemmene (P5), de vestlige maktene (P3), og USA alene (P1). Sikkerhetsr\u00e5dets faste medlemmer har dessuten en l\u00f8pende dialog med stormaktene som ikke har f\u00e5tt fast sete pga. andre verdenskrig via G7-gruppen. Bourgi, Albert og Colin, Jean-Pierre (1993) Entre le renouveau et la crise : l\u2019organisation des Nations Unies en 1993<\/em>. Politique Etrang\u00e8re. 3\/93. s. 588.<\/p>\n [xii]<\/a> FNs \u201dmilitarisering\u201d i l\u00f8pet av 1990-tallet (FN ble trukket inn i intrastatlige konflikter som krevde en milit\u00e6r h\u00e5ndtering), skjedde parallelt med en \u00f8kende politisering av NATO hvor enstemmighetsprinsippet \u00a0 ble et problem i kriseh\u00e5ndteringsoperasjoner som ikke ber\u00f8rte NATO-medlemmer direkte. Irak-krigen illustrerte denne utviklingen ved at den milit\u00e6re dimensjonen dominerte FNs evne til \u00e5 spille eller ikke spille noen rolle i denne krisen, samtidig som NATO ble lammet av politisk splittelse mht. Tyrkia.<\/p>\n [xiii]<\/a> Waltz, Kenneth (1993) The Emerging Structure of International Politics.<\/em> I International Security. H\u00f8st 1993; Mearsheimer, John J. (1990) Back to the Future : Instability of Europe after the Cold War<\/em>. I International Security. Sommer 1990. Layne, Christopher (1993) The Unipolar Illusion : Why New Great Powers Will Arise<\/em>. I International Security. V\u00e5r 1993.<\/p>\n [xiv]<\/a> Va\u00efsse, Justin (2002) Seuls au centre du monde<\/em>. Alternatives Internationales. Mars 2002.<\/p>\n [xv]<\/a> Ikenberry, John (2001) After September 11: America Grand Strategy and International Order in the Age of Terror<\/em>. Georgetown University. \u00a0 22.- 23. oktober 2001.<\/p>\n [xvi]<\/a> Kennedy, Paul (1988) The Rise and Fall of Great Powers, Economic Change and Military Conflict from 1500 to 2000<\/em>. London. Fontana Press.<\/p>\n [xvii]<\/a> Gilpin, Robert (2001) Global Political Economy. Understanding the International Economic Order<\/em>. Princeton University Pr.<\/p>\n [xviii]<\/a> Huntington, Samuel P. (1998) The Clash of Civilzations and the Remaking of World Order<\/em>. London. Touchstone Books.<\/p>\n [xix]<\/a> Brezezinski, Zbigniew (1997) The Grand Chessboard. American Primacy and its Geostrategic Imperatives<\/em>. New York. Basic Books.<\/p>\n [xx]<\/a> I \u00e5r 2000 stod USA for 31% av verdens produksjon av varer og tjenester, 36% prosent av verdens forsvarsutgifter; 41% av alt verden brukte p\u00e5 forskning og utvikling og (i 2001) 83% av de globale filminntekter. Udgaard, Nils Morten (2002) USA<\/em> etter 11. september<\/em>, http:\/\/www.atlanterhavskomiteen.no\/publikasjoner\/andre\/i-tekster\/10.htm<\/p>\n [xxi]<\/a> \u201d\u2026 That America has been more willing to promote an open, liberal order in finance than in trade in recent years is thus a reflection of the fact that its hegemonic position in finance has lasted longer than that in trade. Indeed, the former was used to compensate for difficulties arising from the decline of the latter<\/em>\u201d. Helleiner, Eric (1994) States and the Reemergence of Global Finance; from Bretton Woods to the 1990s<\/em>. London. Cornell University Press. s. 202.<\/p>\n [xxii]<\/a> Mearsheimer, John J. (2001) The Tragedy of Great Power Politics.<\/em> New York. W.W. Norton & Company. s. 398.<\/p>\n<\/a><\/a><\/a> <\/a><\/a> <\/a><\/a><\/a>
\nKollektiv sikkerhet og stormaktene<\/h2>\n<\/a>
\nFolkeforbundets grunnleggende svakheter<\/h3>\n
\nEn annen grunnleggende svakhet ved Folkeforbundet var at voldgiftsystemet var underlagt enstemmigheten b\u00e5de i R\u00e5det og i Forsamlingen. Det gjorde det lett for ethvert land \u00e5 blokkere et vedtak. Freden skulle dermed sikres via diplomatiske og \u00f8konomiske sanksjoner som skulle ramme det landet som var utpekt som hovedansvarlig for konfliktens utbrudd. Men det fantes verken egne milit\u00e6re styrker som var underlagt Folkeforbundet og som kunne settes inn p\u00e5 Forbundets vegne, eller noen automatisk forpliktelse overfor medlemmene til \u00e5 bist\u00e5 en milit\u00e6r operasjon. At Forbundet fysisk var en del av fredsslutningen i Versailles viste seg dessuten i \u00f8kende grad \u00e5 v\u00e6re problematisk da autorit\u00e6re regimer overtok makten i Europa. En revidering av fredsbetingelsene kunne inneb\u00e6re en klar risiko for destabilisering av Folkeforbundet.[ii]<\/a> Det var det som skjedde p\u00e5 1930-tallet. Maktbalansen som Versailles-traktaten hadde skapt i Europa i 1919-20 hadde endret seg totalt ved utgangen av 1920-\u00e5rene, og Forbundet klarte ikke lenger \u00e5 gjenspeile det nye institusjonelle eller faktiske makthierarki som var oppst\u00e5tt. Motstridende interesser blant Forbundets to sentrale medlemmer Frankrike og Storbritannia og deres manglende evne til \u00e5 im\u00f8tekomme konkrete milit\u00e6re trusler, f\u00f8rte til en stadig klarere handlingslammelse for Folkeforbundet. Man klarte ikke \u00e5 avverge eller straffe effektivt Japans invasjon av Mandsjuria i 1931, Italias invasjon av Etiopia og Albania i 1935 og 1939, borgerkrigen i Spania i 1936, samt Tysklands annektering av \u00d8sterrike i 1938 og angrep p\u00e5 Tsjekkoslovakia og Polen i 1938 og 1939.<\/p>\n<\/a> FN : Kollektiv sikkerhet med mer muskler?<\/h3>\n
<\/a><\/a><\/a> <\/a><\/a> <\/a><\/a><\/a> Irak-krigen : Stormaktene i systemkrise<\/h2>\n
<\/a>
\nDet amerikanske system<\/h3>\n<\/a><\/a><\/a> <\/a>
\nUSAs motiver for \u00e5 g\u00e5 til krig<\/h3>\n<\/a><\/a><\/a> <\/a>
\nFN-stormakters prinsipielle og realpolitiske innvendinger<\/h3>\n<\/a><\/a><\/a> <\/a>
\nEn krise om USAs makt, ikke om Irak<\/h3>\n<\/a><\/a><\/a> <\/a><\/a> <\/a><\/a><\/a> FN og stormaktsdiplomatiet etter Irak-krigen<\/h2>\n
<\/a>
\nKan FN reformeres?<\/h3>\n<\/a>
\nTo scenarier for USA og FN<\/h3>\n<\/a> Litteratur<\/h3>\n
<\/a> Noter<\/h3>\n