Av Franck Orban<\/p>\n
Forsker ved Europa-programmet<\/p>\n
Denne artikkelen er et utdrag fra boken publisert av Europa-programmet \u201dFrankrike og Europa; visjon og ambisjon. Europa-programmet 2002.<\/em><\/p>\n <\/p>\n \u201d EU er en fantastisk katalysator for v\u00e5r innflytelse i verden s\u00e5 lenge vi vet hva vi vil og vi kan overbevise v\u00e5re partnere.\u201d[i]<\/strong><\/a><\/em><\/p>\n <\/p>\n Franske politikere, analytikere og allment franske intellektuelle snakker ofte om \u201dEurope-puissance\u201d (\u201ddet mektige Europa\u201d) som en visjon for samarbeidet i Den europeiske union og som m\u00e5lsetting for fransk diplomati med hensyn til samme. I det 21.\u00e5rhundret skal EU bygges opp til \u00e5 bli en global stormakt. Det legges heller ikke skjul p\u00e5, at en sterk Europeisk union, er et EU hvor Frankrike har den sentrale, eller den blant flere, sentrale rolle. Slik skal Frankrike sikres innflytelse i en verden, som blir stadig mer \u201dglobal\u201d.[ii]<\/a> For mange utenfor Frankrike virker dette underlig og kanskje direkte malplassert. For enkelte av dem er EU snarere det motsatte av \u00e5 sikre stater \u00f8kt makt og innflytelse. Som \u201den h\u00f8yere sivilisasjon\u201d skal samarbeidet avskaffe de enkelte staters makt og innflytelse. EU er \u201drealpolitikkens avskaffelse\u201d rett og slett, og skal man lykkes i det, m\u00e5 det gjelde for alle og enhver. Dertil er makt noe umoralsk, som i hvert fall ikke stater b\u00f8r etterstrebe, selv om det kan skje, at en bestemt type mennesker gjerne fors\u00f8ker \u00e5 sikre seg makt. Uansett slike synspunkt m\u00f8ter man aldri i et fransk politisk eller diplomatisk milj\u00f8. I slike er sp\u00f8rsm\u00e5let om makt like sentralt som det er dramatisk. Makt er noen man enten har eller ikke har.[iii]<\/a> Besittes makt st\u00e5r man foran interessante utfordringer. Besittes ikke makt st\u00e5r man utvilsomt foran betydelige problem. Id\u00e9en om et mektig Frankrike oppfattes dermed ikke som noen byrde fra fransk side. Tvert imot er det en naturlig refleks av historie, kultur og lederskap. Et avmektig Frankrike ansees ikke som en befrielse, men tvert om som noe helt unaturlig, en dyp tragedie og et forhold, som snarest m\u00e5 endres. Ikke bare for \u00e5 unng\u00e5 mulige trusler mot landets eksistens, men ogs\u00e5 av hensyn til alle andre. Uten Frankrike og det franske ville tilv\u00e6relsen v\u00e6re fattigere for alle, selv om den umiddelbart ville v\u00e6re mest beklagelig for franskmennene selv.<\/p>\n <\/p>\n Fransk historie er bygd p\u00e5 begrep som \u201dstorhet\u201d og \u201dforfall\u201d, og fremfor alt p\u00e5 det faktum at Frankrike har v\u00e6rt en verdensomspennende makt over lang tid. Franskmenns oppfatning av sin fortid er dessuten ikke statisk, men sv\u00e6rt dynamisk. I 1868 skrev forfatteren Pr\u00e9vost-Paradol at en nasjon som Frankrike, som har opplevd \u201d\u2026s\u00e5 mye ber\u00f8mmelse gjennom tidene, ikke bare kan v\u00e6re middelm\u00e5dig\u201d. Han mente vel at landets \u201dopplagte\u201d s\u00e6regenhet (den ber\u00f8mte exception fran\u00e7aise) <\/em>f\u00f8rte til at franskmenns skjebne enten var \u00e5 inneha en lederrolle eller \u00e5 v\u00e6re avmektige.[iv]<\/a> Paradols oppfatning henviste ikke utelukkende til den da kommende pr\u00f8yssisk-franske krig (1870). Denne oppfatning hadde dype historiske r\u00f8tter som har overlevd fram til i dag. Det utgis stadig b\u00f8ker om landets fortsatte eller tidligere storhet, reflektert i begrepet la gloire<\/em> i gaullistisk forstand, eller om frykten for landets definitive politiske og moralske forfall. Frankrikes europapolitikk preges likeledes av en debatt om makt og avmakt, p\u00e5 to m\u00e5ter: For det f\u00f8rste anser de politiske ledere og eliten for \u00f8vrig integrasjonsprosessen som en resept mot Europas globale nedrangering etter 2. verdenskrig. Gjennom integrasjonsprosessen skal europeernes legitime rolle globalt gjenskapes. For det andre bygger franskmenns oppfatning av EU p\u00e5 egen historie. De kan neppe tenke seg \u00e5 ikke f\u00e5 en sentral plass i et prosjekt som skal gi europeerne mer makt. Ei heller at prosjektets realisering ikke vil f\u00f8re til \u00f8kt fransk innflytelse. Det satses alts\u00e5 alt p\u00e5 \u00e5 skape et EU som blir en forlengelse av franskmenns storhetstid og av landets utenrikspolitikk. Siktem\u00e5let med dette kapitlet er \u00e5 belyse uttrykket \u201dEurope-puissance\u201d gjennom en historisk fremstilling av begge aspekter (makt og Europa). I kapitlets f\u00f8rste del har vi valgt noen elementer som kan forklare at den franske maktstilling i Europa ble til. Disse er Frankrikes geografiske beliggenhet og demografiske tyngde, landets sterke monarki og sentraliserte administrasjon, samt dets kulturelle ustr\u00e5ling. I kapitlets andre del vil vi se ulike franske fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 unnslippe andres dominans eller p\u00e5 \u00e5 p\u00e5virke Europa til egen fordel. Sv\u00e6rt forenklet kan man kanskje si at disse fors\u00f8kene reflekterer fire ulike forhold mellom Frankrike og Europa:<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Disse ulike situasjoner omfatter en tidsperiode som strekker seg fra tilblivelsen av Richelieus \u201deuropeiske system<\/em>\u201d p\u00e5 1600-tallet fram til Tysklands gjenforening og avviklingen av Den kalde krigen ved inngangen av 1990-tallet. I kapitlets siste del vil vi se at franskmennenes ideal for EUs framtid m\u00f8ter en rekke utfordringer. Et \u00e5pent sp\u00f8rsm\u00e5l vil v\u00e6re den franske reaksjonen p\u00e5 et EU som ikke skulle munne ut i en konkretisering av Europe-puissance<\/em>.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Frankrikes maktstilling ; noen elementer<\/strong><\/p>\n <\/p>\n Kommentatorer bruker ofte uttrykket Den store nasjonen<\/em> (la grande nation) med ironiske undertoner for \u00e5 p\u00e5peke avstanden mellom landets tidligere storhet og dagens realitet som plasserer Frankrike blant de middelstore makter med globale interesser. Denne betegnelsen bygger imidlertid p\u00e5 en rekke fysiske kjennetegn som gjorde det mulig for franskmennene \u00e5 spille en n\u00f8kkelrolle i Europa allerede fra slutten av middelalderen. Blant disse faktorer finner man landets geografiske og demografiske tyngde<\/em>, monarkiets sterke stilling<\/em> og en sterk administrasjon<\/em> p\u00e5 et tidlig stadium, samt en kulturell dynamisme<\/em> som blomstret opp selv etter at landet mistet sin dominerende stilling i Europa.<\/p>\n <\/p>\n Geografi: et uendelig stort Frankrike<\/p>\n <\/p>\n Blant utenlandske kommentatorer brukes ofte betegnelsen la Grande Nation (den store nasjon) om Frankrike med en viss ironi. Frankrike er ikke lenger \u00e5 regne blant de globale stormakter. Landet kan i h\u00f8yden regne seg som en regional stormakt i Europa. Uansett hvilke globale ambisjoner og interesser Frankrike mener seg \u00e5 ha, vil det ikke v\u00e6re i stand til \u00e5 forf\u00f8lge disse p\u00e5 egenh\u00e5nd. Det vil neppe bestrides av noen franskmann. \u201dLa grande nation\u201d betyr da heller ikke at Frankrike er en \u201dsupermakt\u201d, men at Frankrike har spilt en s\u00e6regen rolle i europeisk kultur og politikk gjennom lang tid, og at en slik rolle fortsatt er Frankrikes kall. Om Frankrike ikke er Europa geografisk eller historisk, kan det hevde \u00e5 v\u00e6re Europas etterkommer i rett linje med et betydelig ansvar for ivaretagelse og videreutvikling av boets verdier. For \u00f8vrig kunne betegnelsen med stor rett ogs\u00e5 oppfattes bokstavelig; rent geografisk var Frankrike \u201ddet st\u00f8rste landet\u201d i Europa i hundrevis av \u00e5r. Ved forliket i Verdun i 843 fikk territoriet til Klodvigs frankerrike en beliggenhet og en kimeform, som senere har vist en p\u00e5fallende kontinuitet.[vi]<\/a> Karl den Stores imperium ble delt mellom Ludvig II den tyske, som ble konge av de frankiske omr\u00e5dene \u00f8st for Rhinen (Francia orientalis<\/em>), Karl II den skallete, som ble konge av vestdelen (Francia occidentalis<\/em>), og Lothar, som arvet keisertittelen og Francia Media<\/em>, et territorium som strakk seg over hele dagens Vest Europa fra Italia opp til Frisland.[vii]<\/a> Dette territoriet, som var datidens Vest-Europas \u00f8konomiske ryggrad (transport p\u00e5 Rhinen og Rhonen) og politiske maktsentrum (Aachen som hovedstad for keiserriket, Roma som hovedstad for paved\u00f8mmet), ble offer for motstridende visjoner mht. Keiserrikets framtid. Paved\u00f8mmet og biskopene ville ha et fortsatt enhetlig kristent rike, mens det verdslige aristokratiet prioriterte den tradisjonelle frankiske tolkning av arveloven, dvs. rikets deling mellom keiserens ulike s\u00f8nner. Francia Media<\/em> forsvant alts\u00e5 p\u00e5 et meget tidlig tidspunkt og dets territorier fikk gjennom historien mange forskjellige former og navn, som Burgund, Lorraine, Piemonte og Franche-Comt\u00e9. Francia occidentalis<\/em> og Francia orientalis<\/em> kom derimot seirende ut av denne striden. Francia occidentalis<\/em> hadde p\u00e5 sin side en variert topografi, gode klimatiske forhold og et landbruk og et rom fortsatt preget av det romerske Gallia, samt et omfattende nettverk av elver som gjorde det sv\u00e6rt enkelt \u00e5 bevege seg fra Atlanter- til Middelhavet utenom den mauriske (og muslimske) iberiske halv\u00f8y. Et tegn p\u00e5 hvor levedyktig dette territoriet skulle bli er at det sistnevnte, til tross for utallige kriger og dynastiske rivaliseringer, aldri ble oppl\u00f8st, og til enhver tid og uansett dets st\u00f8rrelse, fikk sin egen konge.[viii]<\/a> <\/p>\n En demografisk gigant<\/p>\n \u00a0<\/em><\/p>\n Frankrike var dessuten en demografisk gigant i europeisk m\u00e5lestokk fra middelalderen helt til midten av 1700-tallet. Det skyldes at landet hadde en kontinuerlig og sterk befolkningsvekst fra det 10. \u00e5rhundre helt til Revolusjonen i 1789. Like f\u00f8r svartedauden herjet Vest-Europa i 1346-47 hadde Frankrike 12 millioner innbyggere i de territoriene som p\u00e5 det tidspunktet var kongens personlige domener, og mellom 16 og 17 millioner for hele riket. Til sammenligning hadde England i samme periode 3,3 millioner innbyggere, Italia 8,5, den iberiske halv\u00f8y 8,3 og Polen 1,3. Ser man bort fra Det tysk-romerske rike, for hvilket det var vanskelig \u00e5 gi noe befolkningsanslag, var Frankrike det desidert mest befolkede omr\u00e5de i Europa p\u00e5 midten av 1400-tallet. N\u00e6rmere 450 \u00e5r senere i 1789 hadde landet, med 27 millioner innbyggere, fremdeles like stor befolkning som alle tyske provinser eller Russland, og adskillig mer enn Storbritannia (kun 14 millioner). Denne befolkningstetthet var grunnlaget for landets milit\u00e6re overlegenhet p\u00e5 kontinentet. Dette fortrinn varte fram til utbruddet av Revolusjonen og de napoleonske kriger. Den franske h\u00e6ren var da mellom 500.000 og \u00e9n million mann. Frankrike kunne p\u00e5 dette tidspunkt stille opp med like mange mann som enhver tenkelig koalisjon av de \u00f8vrige europeiske land. Forsvarsreformen i 1793, som introduserte verneplikten, gjorde det dessuten mulig \u00e5 stille opp 1,2 million soldater. Men dette fortrinn smuldret gradvis opp. Det habsburgske imperiet tok igjen Frankrike i 1830, Preussen gjorde det rundt 1860, De forente stater rundt 1870, Storbritannia og Japan rundt \u00e5rhundreskiftet og Italia rundt 1930. I 1914 var situasjonen vesentlig endret. Frankrike, med sine 40 millioner innbyggere utgjorde ikke lenger mer enn 9% av Europas befolkning, mot 17% i 1789. Russland hadde da 140 millioner innbyggere (+400%), Tyskland 68 millioner (+139%) og Storbritannia 45 millioner (+221%). Den demografiske stagnasjonen i Frankrike kan bl.a. forklares med kroniske f\u00f8dselsunderskudd i \u00e5rene 1750-1880, noe andre europeiske land ikke ble utsatt for. Dette var skjebnesvangert fordi de ovennevnte land flerdoblet sin befolkning samtidig som de var nettoeksport\u00f8rer av landsmenn til nye kolonier, noe som aldri ble tilfellet for Frankrike. [xiv]<\/a> Totalt \u00f8kte befolkningstettheten i Frankrike mellom 1640 og 1940, fra 40 til 75 innbyggere per kvadrat kilometer. I mellomtiden \u00f8kte den fra 20 til 220 innbyggere i resten av Europa (en \u00f8kning p\u00e5 1000%, mot n\u00e6r 90% p\u00e5 fransk side). Demografen Jacques Verri\u00e8re trekker den slutning at forverringen av Frankrikes demografi gjennom hele perioden har v\u00e6rt en sentral \u00e5rsak til landets politiske svekkelse i det 19. og i f\u00f8rste halvdelen av det 20. \u00e5rhundre.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Siden 1789 er Frankrike blitt ansett for \u201drepublikkens og republikkanismens hjemland\u201d. Det franske territorium og statens fremvekst var ikke desto mindre de kongers verk, som skapte det franske monarki gjennom en serie blodige prosesser. I hele h\u00f8ymiddelalderen var franske kongers rolle begrenset til \u00e5 v\u00e6re den f\u00f8rste blant likemenn, dvs. den fremste f\u00f8ydalfyrsten blant likemenn av \u00f8vrige h\u00f8yadel. [xv]<\/a> Deres direkte myndighet strakte seg over et begrenset, men i h\u00f8yeste grad strategisk omr\u00e5de rundt Paris og Orl\u00e9ans (de l\u00e5 p\u00e5 tvers av de store elvene og handelsrutene nordover), mens lensherrene hersket over omfattende hertugd\u00f8mmer eller grevskaper. Disse kunne ofte besitte tilstrekkelig politisk makt til \u00e5 true kongen med avsettelse (se kart 2). Monarkens maktsf\u00e6re ble likevel gradvis utvidet. Det kan forklares med tre forhold. <\/p>\n For det andre hadde kongen en allianse med Paven og Den katolske, adelen ikke hadde. Han var, som kongene i Det gamle Testamentet, salvet og kronet. En praksis som vedvarte helt til Karl X i 1824. Dette understreket meget sterkt den franske krones unike b\u00e5nd til Den katolske kirke. Kongen ble ogs\u00e5 tillagt overnaturlige evner.[xvi]<\/a> Kirken tok dermed det franske monarkiet under sin vinge p\u00e5 et meget tidlig tidspunkt og ga landets konger mer makt enn den innr\u00f8mmet andre konger.[xvii]<\/a> Til gjengjeld ga franske konger paved\u00f8mmet b\u00e5de politisk makt og milit\u00e6r beskyttelse. Til gjengjeld ga franske konger paved\u00f8mmet b\u00e5de politisk makt og milit\u00e6r beskyttelse. I 954 erobret Pepin den lille Italia og gjennetablerte Pavens verdslige autoritet. Konged\u00f8mmets allianse med Pavestolen gav det legitimiteten og styrke ikke minst overfor lensherrene. Med pavens godkjennelse kunne den franske konge underlegge seg gjenstridige lensherrer, som i tilfellet med Katharene i S\u00f8r-Frankrike. Innocent III. godkjente at Raymond VI., fyrste av Toulouse, ble nedkjempet og hans len underlagt kongens. Den franske monarks stilling var spesiell ogs\u00e5 overfor og innen kirken. Den samme Innocents III. fastslo i en egen bulle i 1205 at \u201dFrankrikes konge ikke kan godta noen andre verdslige overlegne\u201d. Slik unnslapp den franske monark keiserens formelle overh\u00f8yet. Kongene av Frankrike ble ogs\u00e5 tilkjent retten til \u00e5 kalle seg for \u2019le roi catholique\u2019 (den katolske kongen) og rett til selv \u00e5 utnevne sine egne geistlige ledere. Den katolske kirke i Frankrike ble dermed \u201dnasjonal\u201d (den gallikanske kirke). Begge forhold, kongens tilkjente uavhengighet fra keiseren, og tilblivelsen av en \u201dnasjonal kirke\u201d styrket kongemakten i Frankrike og i \u201deuropeisk diplomati\u201d, det vil i stor grad si innad i kirken selv. I \u00e5rene 1308 til 1379 blandet kongen seg sv\u00e6rt aktivt inn i pavevalgene simpelthen ved \u00e5 flytte pavestolen fra Roma til Avignon. Det f\u00f8rte til at det lenge var flere paver, en i Roma og en i Avignon. Den franske konges s\u00e6rstilling innenfor Kirken ble et viktig kort i den lange dragkampen mot keiser og de f\u00f8rende kretser innen Det tyskromerske riket.[xviii]<\/a> <\/p>\n Under senmiddelalderen utgjorde kongens domener mesteparten av det franske territorium. Fra da av snakket man heller om Frankrikes kongerike (Royaume de France<\/em>) enn om \u201dkongelig domene<\/em>\u201d (domaine royal<\/em>). Kapetingerne brukte totalt fire hundre \u00e5r for \u00e5 f\u00e5 kontroll over ulydige vasaller og for \u00e5 fullf\u00f8re landets samling. Valoiserne, Bourbonerne og Napoleon benyttet senere ogs\u00e5 krig, arv og ekteskap for \u00e5 knekke adelen, sikre yttergrensene, og n\u00e5r det var mulig, f\u00e5 herred\u00f8mme i Europa, uten at det noensinne var snakk om noen geografisk logikk eller nasjonal interesse. Monarkenes maktstilling, som ble styrket under Henrik IV og Ludvig XIII, kulminerte for f\u00f8rste gang med etableringen av det monarkiske enevelde under Ludvig XIV. Solkongen konsentrerte all ut\u00f8vende myndighet i sine hender og skapte en kult rundt sin person. Begrepet om den \u201dden sterke lederen\u201d[xxi]<\/a> fikk enda st\u00f8rre substans med Napoleons seire i hele Europa, og har siden v\u00e6rt en gjenganger i fransk historie. De sterke menn (Napoleon, Clemenceau, Poincar\u00e9, P\u00e9tain, de Gaulle) utnyttet kritiske situasjoner for \u00e5 overta makten og \u00e5 opprette autorit\u00e6re regimer. Mange hevdet at de Gaulle fra og med 1958 kjempet mot det franske partisystemet slik franske konger fors\u00f8kte \u00e5 n\u00f8ytralisere adelen. I en tale til pressen 31. januar 1964 fastslo De Gaulle at: \u201dPresidenten er nasjonens legeme, kilden til dens makt.. det finnes ingen andre myndigheter, verken politiske, sivile, milit\u00e6re eller rettslige, som kan bli til eller overleve uten ham<\/em>\u201d. Denne monarkistiske tradisjon er fremdeles innbakt i grunnloven. Selv om Frankrike ogs\u00e5 er \u201drepublikkenes republikk\u201d har dette p\u00e5 vesentlige punkt ikke endret fundamentet i Frankrikes politiske kultur. Fremdeles assosieres et sterkt Frankrike med en sterk leder.[xxii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n F\u00f8ydalismen som styringssystem, har r\u00f8tter i Karl den Stores styringspraksis.[xxiii]<\/a> Han delegerte store deler av styringen av keiserd\u00f8mmet til regionale guvern\u00f8rer som skulle overta sentrale oppgaver som \u00e5 kreve inn skatt og opprettholde sentralmaktens milit\u00e6r evne. Markgrever fikk ansvar for \u00e5 vokte rikets yttergrenser. Keiseren hadde egne utsendinger som reiste rundt i keiserriket for \u00e5 gi tilbakemelding om vasallenes lydighet. Etter delingen av Karl den stores rike f\u00f8rte imidlertid spredningen av det f\u00f8ydale maktssystem i hele Europa til en varig svekkelse av franske kongers makt. Denne trenden snudde imidlertid med Filip II (1180-1223) av to grunner.<\/p>\n <\/p>\n For det f\u00f8rste, kunne han trekke fordel av rivaliseringen mellom fyrster og hertuger som var blitt like mektige. For det andre, ble kongen i \u00f8kende grad et ankerfeste for adelen i kampen mot den anglo-nordmanniske trussel.[xxiv]<\/a> Filip II la f\u00f8lgelig grunnlaget for administrasjonens vekst. I de kongelige domenene fikk lokale representanter fra den lavere adelen ansvar for skatteinnkreving, d\u00f8mming av tvistem\u00e5l, og av h\u00e5ndhevelsen av de kongelige lover. Mange av disse fikk etter hvert utdanning som jurister p\u00e5 de universiteter som ble stiftet, og hvorav Paris-universitetet, som ble etablert i 1257, var et godt eksempel. Rundt 1250 fikk \u201dsentraladministrasjonen\u201d i middelaldersk forstand, en klarere funksjonsdeling mellom finansiell og juridisk kontroll. De nye \u201dembedsmennene\u201d, la noblesse de robe<\/em>, kjoleadelen, som den med tiden ogs\u00e5 ble kalt, brukte enhver anledning til \u00e5 \u00f8ke kongens kontroll over lensherrer og territoriet.[xxv]<\/a> Monarkiets administrative makt over herred\u00f8mmet, som bidro til \u00e5 gj\u00f8re kapetingernes monarki i 1270 til Europas mektigste, forsvant likevel nesten totalt under Hundre\u00e5rskrigen med Plantag\u00eanet-dynastiet (1337-1453) og under 40-\u00e5rskrigen mellom katolikker og protestantiske hugenotter (1562-1598). Den ble gjenreist av Ludvig XI, som konsentrerte all makt i sine hender og utnevnte personlige representanter som han hentet b\u00e5de fra adelen og borgerskapet. H\u00e6ren ble ogs\u00e5 reorganisert. Det ble opprettet elleve milit\u00e6re regioner og Europas f\u00f8rste st\u00e5ende, permanente styrke ble bygget opp. For \u00e5 gj\u00f8re dette mulig -opptil 70% av dets totale budsjett gikk til h\u00e6ren – ble det innf\u00f8rt et nytt skattesystem. I 1435 og 1439 fikk kongen rett til \u00e5 kreve inn faste skatter. Det ble ogs\u00e5 etablert regionale parlament i Toulouse, Bordeaux, Dijon, Grenoble for \u00e5 sikre sentralmaktens innflytelse og kontroll og for \u00e5 vingeklippe lensherrene og n\u00f8ytralisere Paris-parlamentet, som var blitt for mektig.<\/p>\n <\/p>\n Under Franz I (1494-1547) kunne kongen endelig utnytte fordelen av at det franske monarkiet hadde overtatt eller f\u00e5tt kontroll over det som var igjen av de store f\u00f8ydale enheter. Kongens fysiske autoritet var n\u00e5 sikret i hele det franske territoriet. Det skyldtes et hierarkisk system som kombinerte sentraliserte og desentraliserte elementer. Den sentraliserte delen ble ivaretatt av h\u00f8ye embedsmen (stallgrever, kanslere, hoffmarskalker, admiraler) statssekret\u00e6rer, r\u00e5dgivende organer og hoffet. Den andre ble sikret av regionale regjeringer, et voksende byr\u00e5krati (12.000 embedsmen ved inngangen av 1600-tallet) og stenderforsamlinger.[xxvi]<\/a> I landets provinser fikk statlig utnevnte representanter for statsmakten (intendants) ansvar for skatteinnkreving, politilidelse og rettsvesen. Under Colbert ble intendantene etter hvert utnevnt til fast ansatte inspekt\u00f8rer som var knyttet til de ulike sentrale faginndelte ministerier. P\u00e5 1700-tallet fram til 1789-revolusjonen fortsatte byr\u00e5kratiet i Frankrike \u00e5 vokse hurtigere enn i noen andre land i Europa, med en omfattende statstjenestemannsklasse i spissen. Revolusjonen og Napoleonstiden br\u00f8t slett ikke med denne sentraliseringslinjen. Under Napoleon ble provinsguvern\u00f8rene byttet ut med fylkesmenn, samtidig som en stadig mer Paris-sentrert administrasjon strammet taket p\u00e5 regionene.[xxvii]<\/a> Utviklingen av den administrative sentralisering i Frankrike spilte dermed en avgj\u00f8rende rolle for landets statsdannelse ved \u00e5 v\u00e6re en effektiv katalysator for landets samling og for spredningen av den sentrale myndigheten. Samtidig bidro den sterkt til en kulturell utjevning mellom franske provinser. Denne prosessen n\u00e5dde sitt h\u00f8ydepunkt allerede i 1539 da fransk ble valgt som eneste gyldige spr\u00e5k for alle juridiske dokumenter fremfor latin og ulike regionale spr\u00e5k. Sentraladministrasjonen styrket parallelt sin evne til \u00e5 sette opp milit\u00e6re styrker og dra maksimal nytte av beskatningsmulighetene.[xxviii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n I en artikkel i Le Monde<\/em> 24.-25. mars 1984, hevdet Fernand Braudel at \u201dFrankrike, det er det franske spr\u00e5ket<\/em>\u201d. Trolig mente Braudel at landets historiske utvikling ikke kan forst\u00e5es uavhengig av dets spr\u00e5k og kultur. Den f\u00f8rste intellektuelle oppblomstring (den \u201dkarolingiske renessansen\u201d) kom imidlertid som et resultat av alliansen mellom det f\u00f8ydale maktsystem og katolisismen. I denne perioden ble Frankrike en drivkraft for innhenting av antikkens kulturelle arv og bak spredningen av den religi\u00f8se reaksjonen mot kirkens forfall. Det skjedde bl.a. via utbredelsen av klosterbevegelsen i det 10. og 11. \u00e5rhundre. Fremfor alt spilte benediktinerordenen, med hovedsenter i Cluny-klosteret, en sentral rolle hva angikk det \u00f8konomiske og sosiale liv, og benediktinerne fikk stor innflytelse i hele den vestlige verden i det 11. og 12. \u00e5rhundre. Cluny-klosteret var et \u201dmultinasjonalt selskap\u201d i paved\u00f8mmets tjeneste og for kristendommens fornyelse.[xxix]<\/a> Dets fransk inspirerte l\u00e6rdom ble en modell for andre klostre i hele Europa og for datidens intellektuelle fornyelse. Senere oppstod cistercienserordenen i Clairvaux som en reaksjon mot benediktinernes manglende evne til \u00e5 leve etter klosterreglene. I 1153 var det opprettet 68 datterklostre i Frankrike, Nederland, England, Tyskland og Italia. <\/p>\n Den italienske renessanse rokket ved dette. Men under Ludvik XIV. og eneveldet ble Frankrike s\u00e5 avgjort p\u00e5 ny ogs\u00e5 en kulturell stormakt.[xxxi]<\/a> Under Ludvik XIV. ble kulturen m\u00e5lrettet brukt for \u00e5 kaste glans over monarkiet og til \u00e5 vise at Frankrikes stormaktsstilling i Europa ogs\u00e5 var en naturlig forlengelse av landets overlegne kultur. I \u00e5rhundrene som fulgte engasjerte dusinvis av sentraleuropeiske fyrster- og hertuger franske arkitekter for \u00e5 skape byggeverk som etterlignet Versailles. Det franske spr\u00e5k ble \u2019den dannede tale\u2019 i Europa, sterkt underst\u00f8ttet av den franske Opplysningsfilosofi og av skribenter og filosofer som Voltaire, Rousseau, Montesquieu og Diderot. Fra 1714 til 1919 var fransk lingua francae for diplomatiet. Statsoverhoder, forfattere og vitenskapsmenn talte og skrev p\u00e5 fransk gjennom hele 17. og 18. \u00e5rhundre. Fredrik den store av Preussen skrev bare p\u00e5 fransk. Keiserinne Maria-Theresa av \u00d8sterrike, keiser Joseph II og Katarina den store av Russland like s\u00e5.[xxxii]<\/a> Georges Clemenceau, Frankrikes statsminister under Den f\u00f8rste verdenskrig, gikk med p\u00e5 at engelsk skulle likestilles med fransk som forhandlingsspr\u00e5k under Versailles konferansen i 1919. Han behersket selv engelsk flytende, og amerikanerne spilte en sentral rolle p\u00e5 konferansen. Kultur og spr\u00e5k har v\u00e6rt viktige virkemidler for franske statsmenn og markert det s\u00e6regne franske. Desto mer har kultur og spr\u00e5k hatt en slik funksjon, n\u00e5r landets stilling for \u00f8vrig har v\u00e6rt svekket, som i det 19. \u00e5rhundret, da Frankrikes stilling var redusert og ble utfordret av nye akt\u00f8rer i og utenfor Europa. Likevel opplevde landet en kulturell glanstid, som bidrog til \u00e5 sikre dets plass i politikk og diplomati.<\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n \u00a0<\/strong><\/p>\n Frankrikes ulike \u201deuropeiske systemer\u201d : Fra global til europeisk makt<\/strong><\/p>\n <\/p>\n Som nevnt innledningsvis er \u2019storhet\u2019 og \u2019forfall\u2019 sentrale i den franske selvforst\u00e5else og i franskmenns oppfatning av Frankrikes stilling i Europa og globalt. Landets europeiske og globale innflytelse har variert fra total dominans til at landet selv er blitt okkupert. Skribenten Philippe Moreau-Defarges hevdet provoserende i 1994, at Frankrike vedvarende har opplevd en rekke illusoriske seire og dramatiske nederlag siden det 18. \u00e5rhundrets avslutning.[xxxiii]<\/a>Ser vi fransk innflytelse i et \u201deuropeisk\u201d perspektiv, og ikke fra den politiske og administrative utvikling i landet selv, blir det enkelt \u00e5 oppdage, at Frankrikes stilling som stormakt i Europa, alltid har endret seg i takt med utviklingen i det sentrale Europa, og fransk innflytelse \u00f8st for Rhinen.[xxxiv]<\/a><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n De franske konger tenkte p\u00e5 linje med andre europeiske kongehus utelukkende i dynastiske termer. Deres dynastiske interesser kunne v\u00e6re like viktige som en forst\u00e5else av geopolitikk og \u201dnasjonale interesser\u201d. P\u00e5 den annen side f\u00f8rte sentraliseringen og byr\u00e5kratiseringen til at det vokste frem et profesjonelt apparat, som nok tenkte p\u00e5 \u00e5 sikre sine egne, arvelige embeter, men ikke i samme termer som kongehuset. Franske \u201dutenrikspolitiske doktriner\u201d er likeledes i vesentlig grad blitt utformet av geistlige embetsmenn.[xxxv]<\/a> N\u00e5r dette er sagt kan man ogs\u00e5 sl\u00e5 fast at en varig fransk lederstilling i Europa f\u00f8rst har v\u00e6rt mulig etter at franskmennene sikret sin selvstendighet overfor paved\u00f8mmet og til enhver tid sittende tyske keiser eksternt, og overfor mektige franske lensherrer internt, og etter at landets yttergrenser ble sikret. Formingen av de eksterne omgivelser kunne bli mer effektiv, n\u00e5r de indre forhold var falt p\u00e5 plass. Disse premisser falt f\u00f8rst p\u00e5 plass under Henrik IV og Ludvig XIII (engelskmenn kastet ut av det franske territoriet, og de indre religi\u00f8se splittelser var dempet), og gjorde det mulig for Ludvig XIV \u00e5 utvikle en europapolitikk som vi vil hevde varte helt til slutten av 2. verdenskrig.<\/p>\n <\/p>\n I 1519 opplevde det \u201ddynastiske Europa\u201d et jordskjelv uten like siden Karl den stores tid (se kart 3). Karl V, som var s\u00f8nnes\u00f8nn av keiser Maximilian, og som allerede besatte \u00d8sterrike, Nederland og deler av Nord-\u00d8st Frankrike, arvet Spania, Konged\u00f8mmet Napoli og alle spanske territorier i S\u00f8r-Amerika. Kort tid senere klarte han \u00e5 vinne keisertittelen for Det hellige tysk-romerske rike, mot den franske kongen Franz I. Denne utnevnelsen startet en langvarig og dobbel strid fra fransk side, b\u00e5de mot hva franskmenn oppfattet som habsburgernes dynastiske dr\u00f8m om \u00e5 stifte et universelt monarki og mot deres konkrete innsirkling av Frankrike via Italia, Spania, Tyskland og Nederland. I denne situasjonen m\u00e5tte franske monarker bruke ethvert middel for \u00e5 svekke habsburgerne og, hvis mulig, ogs\u00e5 splitte Det hellige tysk-romerske rike. Denne politikken startet med Franz I og varte helt til Napoleon. Frankrikes politiske liv ble dominert og formet av en permanent krigstilstand. Det forklarer hvorfor monarkiet utviklet seg i autorit\u00e6r retning p\u00e5 grunnlag av \u201dla raison d\u2019Etat<\/em>\u201d, som Richelieu definerte slik at \u201dalt kunne tillates n\u00e5r det gjaldt statens beste\u201d. [xxxvi]<\/a> Denne overordnede interessen fikk franske monarker til \u00e5 inng\u00e5 en rekke strategiske giftem\u00e5l eller allianser \u201dcontre nature<\/em>\u201d som til tider sjokkerte Europa ; den engelske erkefiende, tyske protestantiske fyrster, ottomanene, men ogs\u00e5 nederlandske utbrytere fra den spanske kronen.<\/p>\n <\/p>\n Kardinal Richelieu var en av disse franske kardinaler som under hele monarkiet har spilt en sentral rolle mht. utformingen av landets inn- og utenrikspolitikk. Han ble f\u00f8rsteminister og leder av kongens r\u00e5d i 1629, fulgte opp planen om \u00e5 avskj\u00e6re alle kommunikasjonsveier mellom Spania og Det hellige tysk-romerske rike ved \u00e5 bygge opp koalisjoner best\u00e5ende av mellomstore og mindre makter som var avhengige av fransk st\u00f8tte og som alle var habsburgernes fiender (Forente Provinser, dvs. dagens Holland og Belgia, Sverige, de katolske tyskere rundt Bayern, protestantiske tyskere, Savoya og Parma fra grenseomr\u00e5det mellom dagens Frankrike og Italia, samt ottomanerne). Parallelt skulle Frankrike bygge opp en fl\u00e5te i Atlanterhavet og i Middelhavet. Middelhavsfl\u00e5ten skulle avkj\u00e6re forbindelsen mellom habsburgernes Spania og dets besittelser i Italia, mens Atlanterhavsfl\u00e5ten skulle bist\u00e5 landets handelsforbindelser med koloniene i Amerika og i India.[xxxvii]<\/a> Frankrikes koalisjonspartnere som var engasjert i Tretti\u00e5rskrigen fikk finansiell og logistisk st\u00f8tte, f\u00f8r franskmennene deltok selv milit\u00e6rt mot Spania i 1635 og fram til sluttingen av Westfalerfreden i 1648.[xxxviii]<\/a> <\/p>\n <\/p>\n Franske bestrebelser for \u00e5 bryte opp habsburgernes innsirkling fortsatte under Ludvig XIV og Mazarin. I 1658 opprettet franskmennene en rhinsk konf\u00f8derasjon med de tyske fyrsted\u00f8mmene M\u00fcnster, Braunsweig-L\u00fcneburg og Hesse-Cassel og etablerte seg som beskytter av en stor del av Det hellige tysk-romerske rike mot Keiseren i Wien. Nijmegen-traktaten, som avsluttet Den hollandske krigen (1678-88), befestet Frankrikes nordgrense. [xlii]<\/a> Traktatene i Utrecht og Rastatt i 1713-14 endte den spanske arvef\u00f8lgekrigen med viktige resultater for Paris og Wien. For det f\u00f8rste ble to av Frankrikes erkerivaler definitivt svekket (Nederland og Spania). For det andre klarte endelig bourbonerne \u00e5 bryte habsburgernes innsirkling. Habsburgerne tapte Spania etter at Filip V, som var s\u00f8nns\u00f8nn til Ludvig XIV, ble kronet til landets konge. Han m\u00e5tte derimot frasi seg retten til \u00e5 forene Frankrikes og Spanias krone, noe som ville ha gitt Frankrike b\u00e5de en dominerende stilling i Europa s\u00e5 vel som over alle de spanske rikdommer fra S\u00f8r-Amerika.<\/p>\n <\/p>\n I denne perioden dukket det imidlertid opp nye akt\u00f8rer p\u00e5 den europeiske scenen. For det f\u00f8rste ble Fredrik av Brandenburg kronet som Preussens f\u00f8rste konge i 1701 og Preussen skulle etter hvert utfordre Wien som sentrum for det germanske Europa. For det andre ble England verdens mektigste maritime makt da landet overtok de franske koloniene i Amerika og i India. Franskmennene dominerte likevel den nye geopolitiske orden p\u00e5 det europeiske kontinentet. Ingen land kunne alene sl\u00e5 franske h\u00e6rtropper (230.000 mann i 1679) alene. De hadde dessuten en krigsfl\u00e5te som kunne underst\u00f8tte et aktivt diplomati som intervenerte p\u00e5 hele kontinentet (Polens arvef\u00f8lge i 1733-38, \u00d8sterrikes arvef\u00f8lge i 1740-48 og syv\u00e5rskrigen i 1756-63). Oppfatningen av landets tyngde i Europa som en vedvarende trussel etter Westfalen-og Utrecht-traktatene f\u00f8rte andre europeiske land til \u00e5 danne koalisjoner, hvis m\u00e5lsetting var \u00e5 begrense fransk fremrykking lenger inn i Sentral-Europa.[xliii]<\/a>Franskmennene m\u00e5tte imidlertid f\u00f8re to typer kriger samtidig. P\u00e5 det europeiske kontinentet var bourbonerne involvert i en dynastisk<\/em> rivalisering med habsburgerne, og i \u00f8kende grad ogs\u00e5 med Preussen. [xliv]<\/a> Til sj\u00f8s og i de oversj\u00f8iske koloniene stod de overfor en kapitalistisk<\/em> rivalisering med engelskmennene om markedsadgang og r\u00e5varer (s\u00e5kalt \u201dandre hundre\u00e5rskrig\u201d mellom 1688-1815). Den sistnevnte krig tapte imidlertid franskmennene p\u00e5 grunn av bl.a. Syv\u00e5rskrigen (1756-1763), som la beslag p\u00e5 b\u00e5de ressurser og mannskap. Ved Paris-traktaten i februar 1763 m\u00e5tte Frankrike gi fra seg Canada, Ohio-dalen, vestbredden av Mississippi, Senegal, men ogs\u00e5 flere \u00f8yer i Antillene og omtrent hele India. Nederlaget utenfor Europa \u00f8kte derimot det franske presset p\u00e5 det europeiske kontinentet.[xlv]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Dette presset bidro til Revolusjonen i 1789 og Napoleon-perioden i fransk og europeisk historie. Revolusjonen som opprinnelig br\u00f8t med \u201draison d\u2019Etat<\/em>\u201d hvor utelukkende staten stod i fokus, hadde et universelt budskap hvor folket\/nasjonen stod i fokus. Revolusjonen utfordret den gamle monarkiske orden i hele Europa og f\u00f8rte raskt til motkoalisjoner. Etter en f\u00f8rste fase, hvor de revolusjon\u00e6rene avstod fra eksterne erobringer, gikk man over til to ulike strategier. [xlvi]<\/a> <\/p>\n For Napoleon ble h\u00e5ndteringen av det sentrale Europa ogs\u00e5 en hovedprioritet.[l]<\/a> Keiseren overtok Ludvig XIV politiske arv og opprettet en politisk selvstendig \u201dRhinsk konf\u00f8derasjon\u201d. Den germanske verden fikk dermed tre ulike enheter (Preussen, \u00d8sterrike og konf\u00f8derasjonen) etter at Det hellige tysk-romerske rike ble oppl\u00f8st i 1806. Napoleon oppn\u00e5dde dermed to gamle m\u00e5lsettinger : \u00e5 bli kvitt Det hellige tysk-romerske rike og \u00e5 knekke habsburgerne som dynastisk rival. Etter at denne kontinentale rivalen ble beseiret gjenopptok Napoleon fra 1809-10 kampen mot Englands maritime makt med \u00e5 avkj\u00e6re landet fra det kontinentale Europas kyster ved hjelp av en total handelsblokade. Han innf\u00f8rte en enda fastere politisk styring og annekterte de kystomr\u00e5dene som var strategiske i kampen mot England (Holland, som ble innlemmet og oppdelt i franske fylker, Hansaprovinsene helt til Baltikum, samt Pavens stater). Frankrike, med 44 millioner innbyggere i franske fylker og dertil 38 millioner vasaller, utgjorde et gigantisk omr\u00e5de mellom Elben og Tejo som enten kunne innlemme, eller tvinge hvem som helst til \u00e5 inng\u00e5 en allianse.[li]<\/a> Keiseren styrte dessuten 82 av Europas 167 millioner innbyggere. Den franske historikeren Jean-Baptiste Duroselle, bemerket at Napoleon, i motsetning til Ludvig XIV, kvittet seg med det gamle maktbalanseprinsippet som Westfalerfreden hadde innf\u00f8rt i 1648. Napoleon fors\u00f8kte derimot \u00e5 samle Europa med milit\u00e6r makt til fordel for Frankrike, slik Hitler fors\u00f8kte hundre \u00e5r senere med Det tredje riket.[lii]<\/a> Den napoleonske epoken st\u00e5r tilbake som den eneste hvor Frankrike har v\u00e6rt i n\u00e6rheten av hegemoni i Europa (1799-1815).[liii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n B\u00e5de f\u00f8r og etter Napoleons endelige nederlag ved Waterloo-slaget i 1815, samlet de europeiske stormaktene seg under Wiener-kongressen (1814-1815) og dr\u00f8ftet konturene av det post-napoleonske Europa. Deltagerne ble enige om \u00e5 innf\u00f8re et europeisk system som skulle forhindre en ny fransk trussel, og som samtidig skulle stabilisere forholdet mellom samtlige europeiske stater (s\u00e5kalt Concert <\/em>europ\u00e9en). Dette nye systemet var tuftet p\u00e5 det tradisjonelle maktbalanseprinsippet mellom suverene territoriale stater. Ulempen var at dette prinsippet i liten grad tok hensyn til de store nasjonale og sosiale forandringer som den franske revolusjonen hadde igangsatt.[liv]<\/a> Wiener-kongressen representerte imidlertid en diplomatisk seier for de tre kontinentale stormakter som hadde bekjempet Frankrike (\u00d8sterrike, Preussen og Russland). Alle tre utvidet sine territorier. <\/p>\n Frankrikes stilling var svekket s\u00e5 vel p\u00e5 det europeiske kontinentet som globalt. I Europa ble landets grenser tilbakef\u00f8rt til grensene i 1790, med tap av bl.a. Savoya, Saar, og flere strategiske knutepunkter ved Nord\u00f8st-grensen. Det ble opprettet flere bufferstater rundt Frankrike for \u00e5 dempe eventuelle nye ambisjoner fra fransk side. Utenfor Europa var Frankrikes stilling enn\u00e5 sterkere svekket. Den franske handelsfl\u00e5ten var dramatisk svekket, og mesteparten av landets kolonier var overtatt av engelskmennene.[lv]<\/a> Den franske forfatteren Chateaubriand vurderte imidlertid krigens utfall slik, at Napoleons kontinentale system hadde \u201dberiket det folkeslaget som skulle tvinges til fallitt.\u201d[lvi]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Talleyrand, som representerte det nye Frankrike ved kongressen, klarte \u00e5 begrense svekkelsen av Frankrike noe. Han sikret at Frankrike beholdt sin stilling som europeisk stormakt, selv etter Napoleons tilbakevending fra Elba. Talleyrand lyktes delvis med \u00e5 splitte stormaktene Preussen, \u00d8sterrike, Russland og England ved \u00e5 inng\u00e5 separate fredsavtaler med England og \u00d8sterrike mot Preussen og Russland. Etter Napoleons mislykkede tilbakevending m\u00e5tte franskmennene derimot leve med en allianse mellom europeiske stormakter rettet mot Frankrike (Den hellige alliansen<\/em> mellom Russland, \u00d8sterrike og Preussen i september 1815, som senere ble utvidet til England) og som var garantist for stabiliteten i Europa. Talleyrands sjanse var imidlertid at en \u00f8kende mistro mellom de fire stormaktene \u00f8kte franskmennenes politiske handlefrihet.[lvii]<\/a> Frykten for Russland og Preussen f\u00f8rte \u00d8sterrikes utenriksminister Metternich til \u00e5 trekke Frankrike inn i de fire lands allianse i 1818. Englands utenriksminister Castlereagh, som var interessert i \u00e5 forhindre en ny fransk ekspansjon, brukte p\u00e5 sin side Frankrike som effektiv motmakt til Russland. Til slutt fikk Frankrike og Preussen for f\u00f8rste gang en felles grense ved Rhinen som p\u00e5 lengre sikt skulle inneb\u00e6re en rivalisering mellom de to landene, noe som styrket Storbritannias maritime rolle.[lviii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Frankrike (som europeisk og kolonimakt) i og utenfor Europa<\/p>\n <\/p>\n Wiener-kongressen og Paris-traktaten undertegnet i juni 1815 f\u00f8rte til at \u201dden revolusjon\u00e6re faren\u201d kom under kontroll.[lix]<\/a> Fra 1818 deltok Frankrike derimot aktivt i det europeiske diplomatiet, samtidig som landet bygde opp sine milit\u00e6re og maritime styrker. I 1830 meglet franskmennene i krisen om Hellas uavhengighet. Belgias uavhengighet fra \u00d8sterrike i 1830, resulterte ogs\u00e5 i at innringningen av Frankrike ble brutt.[lx]<\/a> En viss tiln\u00e6rming mellom franskmenn og engelskmenn fant samtidig sted etter 1831. Lord Palmerston talte om en Entente cordiale <\/em>mellom de to statene p\u00e5 bakgrunn av likheten mellom de to landenes institusjoner og \u00f8konomiske system. I en situasjon hvor den geopolitiske situasjonen i Europa virket fastl\u00e5st, og hvor Frankrike ikke fikk en grenseavtale som ville gitt franskmennene Rhinens vestbredde tilbake, vendte de franske lederne oppmerksomheten mot Afrika og i Asia. Denne utvikling bekreftet forestillingen om at Frankrike gjennom historien ofte har f\u00f8rt en aktiv koloniseringspolitikk n\u00e5r landets handlefrihet p\u00e5 det europeiske kontinent var svekket. Gjenvunnet innflytelse utenfor Europa, skulle gi uttelling i Europa. Frankrikes andre kolonialistiske b\u00f8lge startet under Julikonged\u00f8mmet (1830-1848) med erobringen av Algerie i 1847. Den ble trappet opp under Den andre republikk mellom 1848 og 1851 (Madagascar, Ny-Caledonia), Det annet keiserd\u00f8mme mellom 1851 og 1870 (Indokina, Afrikas vestkyst), og kulminerte under Den tredje republikk (1870-1940).<\/p>\n <\/p>\n I Europa ble derimot Frankrike igjen utfordret av utviklingen i det sentrale Europa, hvor Preussen under ledelse av Otto von Bismarck gjennom kriger til slutt samlet de tyske sm\u00e5stater til en tysk stat uten \u00d8sterrike, den s\u00e5kalte \u201dkleindeutsche l\u00f6sung\u201d. Frankrikes nederlag mot Preussen ved Sedan 2 september 1870 var en viktig bakgrunn for Tysklands samling. Dette franske nederlag kom etter en lang periode preget av sterk \u00f8konomisk vekst i Frankrike og like sterk modernisering av landets politiske kultur. Det annet keiserd\u00f8mme innf\u00f8rte den moderne kapitalismen i Frankrike fra midten av 1860-\u00e5rene.[lxi]<\/a> Dynamismen i den franske bankkapitalismen resulterte i at francen i l\u00f8pet av 15 \u00e5r ble til reservevaluta i flere europeiske land (Belgia, Sveits, Italia, Hellas, Romania, Spania, Serbia, Finland, Bulgaria), men ogs\u00e5 utenfor Europa (Columbia, Argentina og Venezuela). Den latinske valutaunionen mellom Frankrike, Italia, Belgia og Sveits fra desember 1865 formaliserte dessuten francens posisjon som felles pengeenhet for over 70 millioner mennesker i Europa.[lxii]<\/a> Hovedakt\u00f8ren bak denne \u00f8konomiske revolusjonen var Louis-Napoleon Bonaparte (Napoleon III), som overtok makten etter valgseier i 1848 og beholdt den etter et statskupp i desember 1851hvor han gjenf\u00f8rte monarkiet f\u00f8r han utpekte seg selv til ny fransk keiser \u00e5ret etter. Napoleon III f\u00f8rte en europapolitikk som ikke skilte seg noe s\u00e6rlig fra Richelieu, og i hvilken to akser dominerte. <\/p>\n \u201dNapoleon den lille\u201d var if\u00f8lge Victor Hugo en meget dyktig \u00f8konom men dessverre en elendig strateg. [lxiii]<\/a> Hans bestrebelser for \u00e5 velte Metternichs orden, ga resultater som var det motsatte av det franskmennene i over fire hundre \u00e5r hadde arbeidet for i det sentrale Europa, av tre grunner. <\/p>\n F\u00f8lgene av det franske nederlaget i Sedan 2. september 1870, blir av mange ansett som katastrofale for Frankrike. Nederlaget munnet ut i keiserrikets fall og en borgerkrig i Frankrike mellom monarkister og republikanere. Franskmennene var dessuten beseiret av ett eneste land \u2013 Preussen – og dette p\u00e5 kun seks m\u00e5neder, mens det tidligere m\u00e5tte til flernasjonale koalisjoner for \u00e5 sl\u00e5 de franske styrkene. N\u00e5 var rollene byttet om. Et tysk rike tvang n\u00e5 de franske ledere til \u00e5 anvende andre allierte for sin egen sikkerhet. Frankrike, som for siste gang kjempet en krig i Europa alene, var ikke lenger Europas st\u00f8rste kontinentale makt.[lxvii]<\/a> Ydmykelsen kulminerte med at den tyske okkupantmakten proklamerte Det andre riket i Versailles-palasset og ved at Alsace-Lorraine ble annektert av tyskerne. Videre skulle tunge krigserstatninger knekke landets \u00f8konomi.[lxviii]<\/a> Alt i alt avsluttet Tysklands samling i 1871 en epoke hvor Frankrike hadde kunnet p\u00e5virke og til dels dominere utviklingen i det sentrale Europa ved \u00e5 spille de tyske statene mot hverandre.<\/p>\n <\/p>\n To faktorer kan imidlertid forklare hvordan Frankrike gjenreiste sin posisjon i Europa mellom 1871 og 1914, for deretter \u00e5 kunne innkassere en klar (men noks\u00e5 vingelsterk) seier etter Den f\u00f8rste verdenskrig. Den f\u00f8rste var den sterke dynamismen av fransk kapitalisme mellom 1871 og 1914. Bankinvesteringer ble i \u00f8kende grad brukt som pressmidler og diplomatisk v\u00e5pen. Frankrike prioriterte kapitalinvesteringer i utlandet fremfor industriell oppbygging i hjemlandet. Landet ble Europas st\u00f8rste kapitaleksport\u00f8r, noe som \u00e5pnet muligheter for en mer aktiv utenrikspolitikk. Fransk diplomati brukte systematisk landets nye finansielle styrke. Av landets rikdom p\u00e5 120 milliarder gullfranc ble 45 milliarder investert i utlandet i perioden mellom 1871 og 1914. Kapitalspredningen var spesielt interessant. 16 milliarder var plassert i Russland, som ble kalt \u201cFrankrikes Far West\u201d, 4,7 p\u00e5 Balkan og i Det \u00f8sterriksk-ungarske imperiet, samt 3,3 i Tyrkia. Til sammenligning var bare 9% av kapitalinvesteringene foretatt i franske kolonier.[lxix]<\/a> <\/p>\n Den siste faktoren i Frankrikes gjenreisning var landets evne til \u00e5 styrke sitt eget forsvarspotensiale og \u00e5 l\u00f8se uoverensstemmelser med andre kolonimakter for \u00e5 bryte ned Bismarcks europeiske system. Faren for at tyske ambisjoner skulle destabilisere maktbalansen i og utenfor Europa (Wilhelm IIs Weltpolitik<\/em> og oppbyggingen av den tyske fl\u00e5temakt) var et viktig element bak dannelsen av en rekke motallianser mellom datidens maritime og kontinentale makter. Frankrike inngikk allianser med Russland i 1893, med Storbritannia i 1904, og med USA i 1917. Alle var rettet mot Tyskland.[lxxii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n I 1918-19 fikk franskmennene sin \u201drevanche<\/em>\u201d mot tyskerne og en anledning til \u00e5 omgj\u00f8re Bismarcks system til sin fordel. Fredstraktaten som ble undertegnet i Versailles-palasset i juni 1919, presis der det andre tyske keiserriket ble proklamert ca 50 \u00e5r tidligere, markerte bl.a. Alsace-Lorraines retur til Frankrike. Tyskerne m\u00e5tte dessuten p\u00e5ta seg ansvaret for 1. verdenskrig (krigskyldparagrafen) og betale omfattende krigserstatninger. Freden hadde likevel en bitter smak. Krigen hadde v\u00e6rt en demografisk katastrofe for franskmennene. 1,4 million soldater og 772.000 sivile var blitt drept og 3 millioner var s\u00e5ret. Det tilsvarte 20 % av den yrkesaktive befolkning. Krigen rammet utelukkende det franske territoriet og de materielle skadene var enorme. Nord-Frankrikes industrielle potensial var utradert, og landets finansielle situasjon var kritisk, med bl.a. et budsjettunderskudd p\u00e5 18 milliarder gullfrancs og store l\u00e5n i USA og i Storbritannia. Motstandernes nederlag var paradoksalt nok ogs\u00e5 et slag mot landets \u00f8konomi. Mesteparten av de kapitalinvesteringer som var blitt gjort f\u00f8r krigen, var i land som enten ble krigens tapere eller som hoppet av underveis (12 milliarder for de russiske obligasjoner). Det viste seg etter hvert samtidig at de forventede krigserstatninger fra tysk side ble betalt i langt mindre grad enn det som var blitt avtalt. Kun 9,5 milliarder gullmark av de 68 milliarder ble utbetalt. [lxxiii]<\/a> Versailles-traktaten viste seg ogs\u00e5 raskt \u00e5 v\u00e6re en illusjon ogs\u00e5 mht. \u00e5 f\u00e5 b\u00e5de en ny buffersone mot Tyskland ved Rhinen, og kontroll over naturressursene i Ruhr-regionen. Franskmennenes ide om en fast okkupasjon av Rhinland m\u00e5tte etter hvert oppgis. Denne regionen ble evakuert mellom 1925 og 1930, og Saar valgte tilslutning til Tyskland i 1935.[lxxiv]<\/a> Et slikt ugunstig utfall for Frankrike skyldtes dels manglende st\u00f8tte fra alliert side, som ans\u00e5 de franske kravene som overdrevne, dels frykten for bolsjevismens spredning til Tyskland som f\u00f8lge av den russiske revolusjonen i 1917, men ogs\u00e5 britenes motvilje mot \u00f8kt fransk innflytelse i Europa.<\/p>\n <\/p>\n Under utformingen av det nye Europa i 1919 m\u00e5tte Wienerkongressen maktbalanseprinsippet vike for nasjonenes selvbestemmelsesrett og den amerikanske Woodrow Wilsons 11 punkter. De store multinasjonale imperienes tid var omme uansett hvor mye Frankrike \u00f8nsket \u00e5 vende tilbake til Richelieus politikk som var tuftet p\u00e5 et fragmentert Tyskland og en fransk innflytelse i det sentrale Europa. Franskmennene bar selv mye av ansvaret for dette resultat. Selve det ideologiske grunnlaget for opprettelsen av en rekke sm\u00e5stater p\u00e5 de gamle imperiets territorier, hadde r\u00f8tter i Frankrike, hvor revolusjonen i 1789 hadde utfordret det gamle prinsippet om hva som legitimerte politisk makt. 1800-tallet, med revolusjonen i 1848 i spissen, ble deretter en kontinuerlig kamp for nasjonenes (folkets) rett til en egen stat kodifisert i nasjonalitetsprinsippet.[lxxv]<\/a> Samtidig hadde man hevd at Frankrike spilte sine kort d\u00e5rlig under Fredsforhandlingene. Franske ledere mistet raskt styringen av fredsl\u00f8sningen, og klarte heller ikke \u00e5 stable p\u00e5 beina en stabil forsvarsallianse med anglo-sakserne og russerne, som i 1919 var bolsjevikene og involvert i en borgerkrig. I 1919 stemte bl.a. det amerikanske senatet mot forslaget om at USA skulle forbli milit\u00e6rt engasjert i Europa. Britene fulgte USAs beslutning og gikk bort fra tidligere l\u00f8fter om forsvarsgaranti til franskmennene. Georges Clemenceau, som forhandlet Versailles-traktaten for Frankrike, var imot ideen om annekteringen av Rhinland, som landets President Poincar\u00e9 st\u00f8ttet, men beklaget sterkt at dette pressmiddel ble gitt opp f\u00f8r krigserstatningene ble betalt og faste forsvarsgarantier ble gitt. Han innr\u00f8mte imidlertid at franskmennenes eventuelle beslutning om \u00e5 fortsette okkupasjonen av Rhinland kunne ha f\u00f8rt til en storkoalisjon mot Frankrike. [lxxvi]<\/a>Den franske utenriksminister Aristide Briands fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 innlede en tiln\u00e6rmingspolitikk til Tyskland p\u00e5 1920-tallet (Locarnopakten i 1925, Briand-Kellog pakten i 1928) mislyktes – og i 1933 kom Hitlers maktovertagelse.[lxxvii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n I l\u00f8pet av 1930-\u00e5rene ble Frankrike dermed i stadig \u00f8kende grad en seierherre som fryktet taperen,<\/em>[lxxviii]<\/a> en seiersmakt som var innstilt p\u00e5 enhver konsesjon for \u00e5 unng\u00e5 en ny krig som landet av demografiske, \u00f8konomiske og politiske \u00e5rsaker, ikke var forberedt p\u00e5.<\/em> Motviljen mot \u00e5 ta fatt i en konflikt som alle f\u00f8lte var uunng\u00e5elig f\u00f8rte til at den franske opprustingen ikke startet for godt f\u00f8r 1938. Etter 1935 med Rhinlands opprustning inns\u00e5 mange at franske ledere hadde mistet viljen og den milit\u00e6re evnen til \u00e5 hindre Hitler i \u00e5 realisere sitt stortysk prosjekt. [lxxix]<\/a> Frankrikes milit\u00e6re doktrine var selv offer for selvmotsigelser. Omvendte forsvarsallianser ble inng\u00e5tt med sentraleuropeiske stater (Polen, Lille ententen) mens forsvarsdoktrinen prioriterte en statisk holdning ved landets nord\u00f8stgrense (med Maginot-linjen). Fem hundre \u00e5rs diplomatiske og milit\u00e6re bestrebelser fra fransk side om innflytelse i det tyske Europa var visket ut da Hitler f\u00f8rst gjennomf\u00f8rte Anschluss<\/em> med \u00d8sterrike, annekterte Sudetland, angrep Polen og startet sin kamp for \u00e5 forene mesteparten av Europas tysktalende territorier i et stort Tyskland (Grossdeutschland<\/em>). I 1940 var et innenrikspolitisk splittet og diplomatisk isolert Frankrike, som hadde mistet sin eneste allierte p\u00e5 kontinentet etter at Polen ble sl\u00e5tt, rammet av oppgitthet. Franskmennene var dessuten seg innsirklet av en truende konstellasjon som samlet de territoriene som mange hundre \u00e5r tidligere hadde utgjort kjernen i habsburgernes innsirkling av det franske kongeriket – Tyskland, Spania og Italia.<\/p>\n <\/p>\n Tysklands erobring av Frankrike i mai 1940 etter 40 dager med kamp og fem \u00e5rs okkupasjon av landet utgjorde et nederlag som franskmennene enn\u00e5 ikke er kommet over. 120.000 franske soldater var drept, 250.000 var s\u00e5ret og 1, 8 million var tatt til fange. For tyskerne betydde seieren i 1940 at arvefienden som s\u00e5 ofte hadde arbeidet for splittelsen eller undergangen av Tyskland, ikke lenger kunne hindre at Tyskland ble en kontinental stormakt. [lxxx]<\/a> V\u00e5penhvilen ble undertegnet 22. juni 1940, presist p\u00e5 det sted der Tyskland i 1918 selv hadde m\u00e5ttet overgi seg. Frankrike skulle reduseres til en jordbruksnasjon og et mannskapsreservoar for Tysklands krigsindustri. \u00d8konomisk var okkupasjonskostnadene enorme, rundt 400 millioner franc daglig. Frankrike ble delt i fire soner, og regjeringen m\u00e5tte flytte til Vichy. [lxxxi]<\/a> Nederlaget bekreftet en konstant dimensjon i fransk historie; hver gang franskmennene har v\u00e6rt rystet av krig, har landet skiftet politisk regime. Den tredje republikk ble avskaffet og avl\u00f8st av et nazivennlig regime ledet av marskalk P\u00e9tain. Dette regimes nyetablerte \u201dmoralsk orden\u201d skulle bygge opp landets krefter etter det som mange oppfattet som et mange\u00e5rig moralsk forfall. Frankrike m\u00e5tte i en slik sammenheng finne sin beskjedne plass i en ny europeisk orden som var sentrert rundt Det tredje rikes makt og ideologi. Et politisk samarbeid med okkupantmakten ble antatt \u00e5 skulle styrke landets handlefrihet og eventuelt sette landet i en mer gunstig stilling etter en forventet tysk seier.<\/p>\n <\/p>\n Motstandsbevegelsens kamp mot Vichy-regimet og okkupasjonsmakten, og franske styrkers deltagelse i Entente<\/em>-maktenes koalisjon mot Hitler-Tyskland snudde en utvikling som kunne ha resultert i at Frankrike hadde opph\u00f8rt som b\u00e5de global og europeisk makt etter 2. verdenskrig. I denne sammenheng spilte franske kolonier en avgj\u00f8rende rolle.[lxxxii]<\/a> Frankrike kom ut av 2. verdenskrig med b\u00e5de sin territoriale integritet og sitt imperium i behold, dvs. en global innflytelse. Gaston Monnerville, som var medlem av nasjonalforsamlingen, fastslo i mai 1944 at \u201d Frankrike alene hadde bare v\u00e6rt et land som var blitt befridd. Takket v\u00e6re sitt imperium er landet blant seiersmaktene<\/em>\u201d. Frankrikes stilling etter 2. verdenskrig overgikk alle forventninger, n\u00e5r man vet at USAs president Roosevelt lenge vurderte \u00e5 overta franske kolonier etter krigen og etablere en amerikansk administrasjonsmakt i Frankrike.[lxxxiii]<\/a> Likevel var franskmennenes mulighet for \u00e5 p\u00e5virke utformingen av det europeiske systemet etter de alliertes seier og Tysklands kollaps adskillig redusert i forhold til 1919. Det fikk f\u00f8lger b\u00e5de for den \u00f8vrige fredsl\u00f8sningen \u2013 bl.a. ble de Gaulle invitert verken til Yalta eller til Potsdam-konferansen i henholdsvis februar og august 1945 – og for franske muligheter til \u00e5 p\u00e5virke etableringen av et nytt regime i Tyskland. De Gaulles opprinnelige plan var i h\u00f8yeste grad preget av landets tradisjonelle politikk mot habsburgerne. Han s\u00e5 for seg en l\u00f8sning hvor Det tyske riket skulle oppl\u00f8ses eller deles i flere tyske enheter, samtidig som grensen i Nord-\u00d8st Frankrike skulle sikres ved at Frankrike fikk kontroll over Rhinen. [lxxxiv]<\/a> <\/p>\n \u201dDessverre\u201d for franskmennene, ble oppfatningen av et Tyskland som en potensiell trussel raskt avl\u00f8st av en ny konfrontasjon mellom \u00f8st og vest. Dette fikk interne og eksterne f\u00f8lger for Frankrike. \u00a0<\/strong><\/p>\n Frankrike gjennom Europa (dvs. den europeiske integrasjonsprosess)<\/p>\n <\/p>\n P\u00e5 1950-tallet stod Frankrike overfor et alvorlig dilemma. Landet slet med b\u00e5de \u00e5 v\u00e6re en europeisk makt og en kolonimakt. Mens enkelte sentrale akt\u00f8rer var overbevist om at landets eneste h\u00e5p fremdeles l\u00e5 i Afrika, p\u00e5pekte andre behovet for at Frankrike kvittet seg med deler av sitt imperium for \u00e5 utforme en tyngre rolle i Den kalde krigs nye europeisk system.[lxxxviii]<\/a> Okkupasjonen og frigj\u00f8ringskampen hadde dessuten skapt et innenrikspolitisk landskap som var dypt splittet mellom henholdsvis st\u00f8tten til, og motstanden mot Moskva. Etter krigen var det en allmenn forst\u00e5else fra ledernes side om at den sosiale freden best kunne sikres ved at landet ikke inngikk en formell allianse verken med USA eller Sovjet. Dessuten hadde franske \u00f8nsker for etterkrigens Europa bare blitt delvis oppfylt. <\/p>\n Franskmennene hadde varierende hell med sin strategi. Den fjerde republikks styrke var f\u00f8rst og fremst \u00e5 omdefinere forholdet mellom Frankrike og Tyskland med \u00f8kt fokusering p\u00e5 multilateralisme kort tid etter krigens slutt. Dette skritt skapte ogs\u00e5 nye rammer for et omfattende samarbeid med andre vesteuropeiske land. Men samarbeidets omfang, som i starten av 50-\u00e5rene hadde et overnasjonalt preg, ble etter hvert redusert pga. franskmennenes n\u00f8ling i valget mellom to muligheter : en europeisk integrasjon<\/em>, som man fryktet man ikke lenger kunne kontrollere og som kunne f\u00f8re til tapt suverenitet og svekket global innflytelse, og et transatlantisk samarbeid<\/em>, som Frankrike ville lede sammen med britene og amerikanerne.[xc]<\/a> Likeledes klarte ikke de franske initiativene \u00e5 demme opp for en rask tysk opprustning innen NATO-rammen som f\u00f8lge av Korea-krigen og det franske parlaments beslutning om \u00e5 ikke ratifisere planen om europah\u00e6ren i 1954.[xci]<\/a> <\/p>\n De Gaulles maktovertagelse og lange regjeringstid (1958-69) markerte slutten p\u00e5 de siste illusjoner fra fransk side. Den ene illusjon var at Frankrike fremdeles kunne v\u00e6re en global makt dersom de franske koloniene under Union fran\u00e7aise<\/em> ble omgjort til en l\u00f8sere form for sameksistens, p\u00e5 lik linje med britenes Commonwealth<\/em>. Etter \u00e5 ha vurdert b\u00e5de f\u00f8derale og konf\u00f8derale l\u00f8sninger presenterte de Gaulle i 1958 et forslag om etableringen av et Fellesskap (Communaut\u00e9<\/em>) mellom metropolen og koloniene. Systemet ga koloniene indre selvstyre og frivillig utmeldelsesrett gjennom avstemning, mens Fellesskapets \u00f8verste organer (president, ut\u00f8vende komite og senat) fikk ansvar for bl.a. forsvar, \u00f8konomi og finans, utenrikspolitikk, utdanning og transport. Fellesskapet overlevde i 18 m\u00e5neder. De Gaulle ble dets f\u00f8rste og siste president. I l\u00f8pet av 1959-60 ble koloniene selvstendige, og Union fran\u00e7aise<\/em> ble avl\u00f8st av et langt l\u00f8sere samarbeid som fremdeles eksisterer (s\u00e5kalt Coop\u00e9ration<\/em>). Dermed forsvant dr\u00f8mmen om en fransk stormaktsposisjon basert p\u00e5 to pilarer : Union fran\u00e7aise <\/em> og Frankrikes sentrale rolle i den europeiske integrasjonsprosess.[xciii]<\/a> <\/p>\n Sett i et slikt perspektiv tyder mye p\u00e5 at de Gaulle betraktet integrasjonsprosessen prim\u00e6rt som et passende verkt\u00f8y b\u00e5de for \u00e5 modernisere landets \u00f8konomi og \u00e5 realisere tiln\u00e6rmingspolitikken til Tyskland, men ogs\u00e5 for \u00e5 bygge opp et forsvarspolitisk samarbeid i Vest-Europa som p\u00e5 lengre sikt ville kunne balansere anglosaksernes dominans i NATO.[xcvii]<\/a> Generalens dilemma var \u00e5 konkretisere en slik allianse uten \u00e5 m\u00e5tte gi s\u00e6rlige konsesjoner p\u00e5 det politiske plan i EF, dvs. uten \u00e5 oppfylle tyskernes overnasjonale \u00f8nsker. Disse to hensyn: maktbalanse i forhold til et anglosaksisk dominert NATO og skepsis til enhver utvikling av EF i overnasjonal retning, fikk ham til \u00e5 foresl\u00e5 i 1961 opprettelsen av en politisk union mellom EF-landene i form av et rent europeisk alternativ til NATO (Foucher-planen).[xcviii]<\/a>Da dette mislyktes, foreslo han etableringen av en ren bilateral allianse med Tyskland (Elys\u00e9e-traktaten, undertegnet i januar 1963). M\u00e5lsettingen med b\u00e5de Foucher-planen og Elys\u00e9e-traktaten var klar. Vest-Europa skulle etableres som en mer selvstendig akt\u00f8r ved siden av USA og Sovjetunionen, og kjernen i denne prosessen skulle v\u00e6re et sterkt Frankrike, som var ferdig med avkoloniseringen og som var blitt en atommakt, og den fransk-tyske aksen.[xcix]<\/a><\/p>\n <\/p>\n De Gaulle utviklet slikt flere sentrale premisser for Frankrikes utenriks- og europapolitikk under sin regjeringsperiode, som fremdeles kan gjenkjennes. Disse premisser omfattet Frankrikes evne som \u201dselvstendig\u201d akt\u00f8r, tuftet p\u00e5 en allsidig utenrikspolitikk og en autonom kjernefysisk avskrekking, bruken av EFs integrasjon som redskap for forsoning med Tyskland og planen om \u00e5 styrke Vest-Europa som en stormakt ved siden av USA og Sovjetunionen. Samtidig benyttet han Frankrikes europapolitikk som katalysator for fransk innflytelse i Europa. Denne gaullistiske arv har v\u00e6rt et fundament for alle franske ledere etter de Gaulle. Derimot ble noen av Generalens grunnlegende trekk for landets europapolitikk utfordret kun et par \u00e5r etter hans avgang. For det f\u00f8rste, \u00e5pnet hans etterf\u00f8lger Georges Pompidou for et britisk medlemskap i EF i 1973 ut fra to hensyn: \u00e5 konsolidere i EF i en situasjon hvor det internasjonale valutasystemet var ustabilt samt \u00e5 unng\u00e5 at Fellesskapet skulle utvikle seg i overnasjonal retning.[c]<\/a> For det andre f\u00f8rte utviklingen i Vest-Tyskland til at landet, som i l\u00f8pet av 1960-tallet hadde styrket sin posisjon som \u00f8konomisk stormakt i og utenfor Europa, ogs\u00e5 definerte en langt mer selvstendig utenrikspolitikk overfor \u00d8st Europa og Sovjetunionen (kansler Willy Brandts Ostpolitikk). Et britisk medlemskap i EF hadde i denne sammenheng ogs\u00e5 stor betydning for franskmennenes evne til \u00e5 balansere vest-tyskernes \u00f8kende innflytelse innad i EF og mer generelt i det europeiske diplomatiet.<\/p>\n Den generelle t\u00f8v\u00e6rsperioden som preget forholdet mellom USA og Sovjetunionen p\u00e5 1970-tallet ga etter hvert mindre spillerom for franske muligheter til \u00e5 opptre som et selvstendig alternativ mellom blokkene, slik de Gaulle hadde gjort p\u00e5 1960-tallet. Men det var f\u00f8rst p\u00e5 begynnelsen av 1990-tallet at denne opsjonen forsvant totalt. Det skyldes at to sentrale forhold for Frankrikes plass i og utenfor Europa endret seg radikalt. Det f\u00f8rste forholdet var relasjonen mellom Frankrike og USA. Det andre forholdet ber\u00f8rte forbindelsen mellom Frankrike og Tyskland<\/p>\n <\/p>\n Frankrike og USA<\/p>\n <\/p>\n I 1990 s\u00e5 det ut som om USA i stor grad ville kunne levere premissene for den politiske orden. Dette kunne f\u00e5 konsekvenser for Frankrike i Europa. Denne situasjonen f\u00f8rte til at franske ledere \u00f8nsket \u00e5 demme opp mot amerikanernes innflytelse i og utenfor Europa. Dette \u00f8nsket var ingen nyhet fra fransk side. Allerede mot slutten av 1960-tallet advarte en fransk forfatter mot at den amerikanske industrien i Europa kunne bli verdens tredje st\u00f8rste industrielle stormakt etter selv USA og Sovjetunionen innen tyve \u00e5r hvis ikke europeerne styrket den europeiske integrasjonen.[ci]<\/a> Denne sp\u00e5dom ble ikke realisert. Ved hjelp av den europeiske integrasjonen klarte europeerne tvert imot \u00e5 snu denne trenden i l\u00f8pet av 20 \u00e5r, og EF ble en betydelig \u00f8konomisk og finansiell akt\u00f8r. I 1999 utgjorde f.eks. EUs andel av OECDs totale produksjon 38%, mot 32% for USA. EU utgjorde 20,9% av den internasjonale handel, mot 19,6% for USA. Gjennomf\u00f8ringen av EUs \u00f8konomiske og monet\u00e6re union (\u00d8MU) og innf\u00f8ringen av euroen representerer nok en suksess for franskmennenes strategi om \u00e5 \u00f8ke EUs \u00f8konomiske tyngde og selvstendighet i forhold til USA, vel og merke dersom den europeiske valutaen p\u00e5 lengre sikt klarer \u00e5 konkurrere med b\u00e5de dollar og yen. Mitterrand talte i sin tid om \u201cet sterkt Frankrike i et sterkt Europa<\/em>\u201d, som kunne forsvare seg mot ytre aggresjon, handels- og \u00f8konomisk aggresjon. Han refererte da til konflikten mellom Frankrike og USA i GATT-forhandlingene under Uruguay-runden.<\/p>\n <\/p>\n Man m\u00e5 imidlertid erkjenne at EUs \u00f8konomiske kraft hittil ikke har kunnet vise til noen tilvarende styrke p\u00e5 det politiske plan internasjonalt sett. USAs internasjonale lederposisjon ble betydelig styrket etter at den sovjetiske motparten ble oppl\u00f8st. Frankrikes utenriksminister Hubert V\u00e9drine beskrev i 2000 det nye internasjonale systemet som et system hvor han skilte mellom dagens USA p\u00e5 den ene side, en hypermakt <\/em> i en unipolar verden, som dominerer \u00f8konomisk, teknologisk og kulturelt, forsvars- og valutapolitisk, og p\u00e5 den andre side, noen f\u00e5 makter med global innflytelse (Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Russland, Kina, Japan og India).[cii]<\/a> USAs enest\u00e5ende stilling gj\u00f8r det mulig for amerikanerne \u00e5 forene en unilateral maktut\u00f8velse, herunder kontrollen over verdens hav, med et alliansesystem som de selv leder og som strekker seg over hele kloden. NATO har siden opprettelsen v\u00e6rt USAs fremste instrument for landets innflytelse i Vest-Europa, et instrument som gjorde USA til en de facto <\/em> europeisk makt.[ciii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Etter blokkavviklingen f\u00f8rte imidlertid bortfallet av det gamle trusselbildet og USAs \u00f8nske om \u00e5 beholde en maktposisjon i Europa, til fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 utvide NATOs rolle fra \u00e5 v\u00e6re en milit\u00e6r allianse med betydelig sikkerhetspolitisk innhold til \u00e5 i \u00f8kende grad bli en sikkerhetspolitisk allianse, med vekt p\u00e5 rollen som sentralt konsultasjonsforum mellom europeere og nord amerikanere og med oppgaver relatert til de nye utfordringer for den kollektive sikkerheten, herunder fredsbevaring og \u201dout of area\u201d operasjoner. Paris var p\u00e5 sin side skeptisk til enhver utvikling av NATO som samtidig ikke f\u00f8rte til en omdefinering av det politiske forholdet mellom USA og EU.[civ]<\/a> Denne franske prioritering f\u00f8rte dets ledere til \u00e5 st\u00f8tte oppbyggingen av det som kunne sees som konkurrerende strukturer til NATO eller ideen om en todeling av alliansen mellom en europeisk og en nord-amerikansk pilar.<\/p>\n <\/p>\n Den fransk-amerikanske striden om lederskap i Europa p\u00e5g\u00e5r fortsatt. I desember 1998 ble britene og franskmenn enige i Saint-Malo om at EU-landene m\u00e5tte ha milit\u00e6re kapasiteter for \u00e5 kunne ta seg av fredsbevarende operasjoner p\u00e5 lav skala. Denne prosessen f\u00f8rte til tilblivelsen av en felles europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP) i perioden 1998-2000. Bakgrunnen for ESDP var europeernes manglende evne til \u00e5 l\u00f8se regionale kriser alene p\u00e5 Balkan p\u00e5 1990-tallet. I 1999 vedtok EU-landene \u00e5 etablere permanente milit\u00e6re strukturer for \u00e5 sikre europeisk kontroll og strategisk krisestyring, samt \u00e5 opprette en utrykingsstyrke p\u00e5 bl.a. 60.000 mann innen en tre \u00e5rs periode. De forsvarspolitiske strukturene ble integrert i EUs traktatrammeverk i desember 2000. Utrykningsstyrken ble p\u00e5 sin side erkl\u00e6rt operativ under L\u00e6ken-toppm\u00f8tet i desember 2001.<\/p>\n <\/p>\n I tillegg skal EU innen 2003 kunne disponere en politistyrke p\u00e5 5000 personer. Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk er sammen med euroen Frankrikes viktigste prosjekt for EU. Et EU med forsvarspolitiske evner vil kunne \u00f8ke Unionens globale maktstilling og gj\u00f8re EU-landene mindre avhengig av NATO, slik at USAs innpass i Europa via NATO blir bedre balansert. I praksis er situasjonen mer problematisk hva ang\u00e5r franskmennenes og EUs \u00f8nske om \u00e5 styrke sin milit\u00e6re evne. Det skyldes avstanden mellom ledernes ambisjoner for ESDP, og den reelle utviklingen av EU-landenes forsvarsbudsjetter. Lite tyder p\u00e5 noen sterk \u00f8kning i umiddelbar framtid. Videre har USA styrket sin globale stilling betraktelig det siste \u00e5ret. I dag bygger USA opp diplomatiske eller milit\u00e6re koalisjoner for \u00e5 vinne kriger som blir godtatt av et flertall land og som samtidig tjener USAs geostrategiske interesser. Det langsiktige utfall av USAs n\u00e5v\u00e6rende globale krig mot \u201dhyperterrorismen\u201d er fortsatt vanskelig \u00e5 forutse. Men etter alt \u00e5 d\u00f8mme vil USAs milit\u00e6re seier i Afghanistan kunne styrke landets globale posisjon ytterligere, og vil kunne f\u00f8re til et tilsvarende st\u00f8rre press p\u00e5 europeernes politiske vilje og \u00f8konomiske evner til \u00e5 realisere ESDPs m\u00e5lsettinger.<\/p>\n <\/p>\n Frankrike og Tyskland<\/p>\n <\/p>\n Det andre forholdet som endret seg var Tysklands gjenforening, som reduserte den franske tyngde i Europa og i Tyskland. Det gamle EF var ofte blitt omtalt som et dyr med \u201det fransk hode og tyske bein\u201d. Situasjonen avspeilte et ubalanseforhold mellom et delt Tyskland som ikke var atommakt, og et suverent Frankrike som hadde fast sete i FNs sikkerhetsr\u00e5d og egen kjernefysisk avskrekking. Begivenhetene i 1989-90 forryktet maktforhold mellom de to landene totalt. Franske ledere fryktet at det nye Tyskland, med over 80 millioner innbyggere, sin \u00f8konomiske styrke og sin sterke valuta, ville fors\u00f8ke \u00e5 heve seg over Frankrike for \u00e5 overta EUs ledelse, eller at Tyskland skulle fristes til \u00e5 melde seg ut av EF.[cv]<\/a> Uvissheten rundt gjenforeningen f\u00f8rte president Mitterrand i f\u00f8rste omgang til \u00e5 pr\u00f8ve, enten alene eller sammen med Margaret Thatcher, \u00e5 styre i st\u00f8rst mulig grad Tysklands gjenforening. I desember 1989 reiste Mitterrand til DDR for \u00e5 unders\u00f8ke muligheten for \u00e5 utsette den tyske gjenforeningsprosess ved \u00e5 antyde en slags fransk beskyttelse til en \u00f8sttysk stat som ville kunne bli demokratisk. Samme m\u00e5ned reiste han til Kiev for \u00e5 unders\u00f8ke sovjetrussernes syn p\u00e5 tanken om en tysk gjenforening. P\u00e5 begge punkter tok den franske presidenten feil. DDR var d\u00f8ende. Valgene som ble avviklet f\u00e5 m\u00e5neder senere fra tysk side, viste en omfattende folkelig tilslutning til gjenforeningen. Frankrike og Storbritannia stod dessuten samlet p\u00e5 KSSE-m\u00f8tet i Ottawa i februar 1990 (s\u00e5kalt 2+4 samtalene) mellom de to tyske statene og seiersmaktene fra 2. verdenskrig for \u00e5 pr\u00f8ve \u00e5 bevare flest mulig elementer av firemaktsrettighetene. En slik organisering ville inneb\u00e6re at de fire seiersmaktene f\u00f8rst skulle enes om en l\u00f8sning seg imellom, f\u00f8r tyskerne ble trukket inn i forhandlingene. Slik gikk det ikke. Vest-Tyskland definerte langt p\u00e5 vei alene b\u00e5de tempo og innhold i samlingen, i forst\u00e5else med USA og Sovjetunionen.[cvi]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Fra da av slo franske ledere over til en strategi som kombinerte en forankring av Tyskland i den europeiske integrasjonen med en oppdemning av tyskernes stilling. To sentrale elementer i denne strategien har v\u00e6rt valutaunionen (\u00d8MU) og forsvarspolitikken. <\/p>\n Franskmennenes oppdemmingsstrategi overfor Tyskland fors\u00f8kte \u00e5 kombinere oppbyggingen av en europeisk forsvarsidentitet p\u00e5 grunnlag av den tysk-franske aksen, hvor Frankrike ville f\u00e5 sentral stilling, med en omorganisering av NATO som de facto<\/em> ville redusere USAs tyngde i Europa. Denne m\u00e5lsettingen, som har v\u00e6rt en konstant faktor i Frankrikes etterkrigshistorie, har alltid mislykkes, bl.a. fordi et slikt prosjekt ville tvinge tyskerne til \u00e5 omprioritere sitt spesielle forhold til USA.[cxii]<\/a> Maastricht-traktatens vage formulering av EUs framtidige forsvarsrolle var intet unntak. Det var et kompromiss mellom Paris, som \u00f8nsket \u00e5 etablere et europeisk forsvar som var basert p\u00e5 en Vestunion som var blitt EUs v\u00e6pnede arm (juridisk uavhengig av NATO), og Tysklands \u00f8nske om etablering av en europeisk pilar i NATO, mens britene f\u00f8rte det franskmennene ans\u00e5 \u00e5 v\u00e6re en systematisk obstruksjonspolitikk. 1990-\u00e5rene ble f\u00f8lgelig markert av en tysk-amerikansk konvergens mht. NATOs rolle og plass i Europa.[cxiii]<\/a> Denne konvergens ble materialisert gjennom NATOs \u00f8stutvidelse og Alliansens nye kommandostruktur.[cxiv]<\/a> Samtidig viste Balkan-krigene at europeernes forsvarspolitiske rolle trolig kom til \u00e5 utspille seg innenfor de rammene som NATOs europeiske pilar \u00e5pnet for. Dette i en situasjon hvor Frankrikes tiln\u00e6rming til Alliansen var et faktum men hvor de politiske forholdene ikke var tilrettelagt for landets retur i NATOs integrerte milit\u00e6re strukturer.<\/p>\n <\/p>\n Denne debatten fikk en ny giv h\u00f8sten 1998 etter at britene gikk med p\u00e5 \u00e5 konkretisere Saint-Malo erkl\u00e6ringen. For Paris har denne utvikling ikke bare betydd oppfyllelsen av en gammel dr\u00f8m om \u00e5 gi EU en milit\u00e6r berettigelse. Den europeiske sikkerhets- og forsvarspolitikk som munnet ut fra Saint-Malo er i h\u00f8yeste grad en EU-sentrert prosess som USA ikke har direkte noen styring over, en prosess for franskmenn og briter har kommet n\u00e6rmere hverandre, og til slutt en prosess hvor tyskerne i utangspunktet ikke har st\u00e5tt sentralt. Franske ledere h\u00e5per at ESDP-dynamikken vil f\u00f8re til at tyske ledere distanserer seg mer fra USA, samtidig som de selv f\u00e5r anledning til \u00e5 formalisere sitt nye n\u00e6re forhold til britene. \u00d8MU og ESDP representerer alts\u00e5 to sentrale svar p\u00e5 franske utfordringer overfor det nye Tyskland. Begge gir Frankrike en hovedrolle i kjerneomr\u00e5der for EUs framtid, \u00f8ker EUs selvstendighet vis \u00e0 vis USA, og representerer en form for svar p\u00e5 Tysklands tyngde i EU. Disse faktorene gir franskmennene i utangspunktet fortsatt mulighet til \u00e5 kunne p\u00e5virke EUs utvikling i \u00f8nsket retning.<\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Franske ledere har tradisjonelt foretrukket mellomstatlige l\u00f8sninger for EF\/EUs integrasjonsprosess, framfor rent overnasjonale modeller. Det utelukker ikke at det alltid har eksistert f\u00f8deralister i landets politiske elite eller at en overnasjonal integrasjon i enkelte sektorer kunne v\u00e6re en opsjon n\u00e5r dette tjente nasjonale interesser.[cxv]<\/a> Ellers prioriterer den franske integrasjonsmodellen et EU som f\u00e5r stadig mer handlekraft p\u00e5 stadig flere omr\u00e5der, men som beholder \u201dsvake\u201d overnasjonale institusjoner, dvs. at man beholder mest mulig nasjonal handlefrihet. Denne m\u00e5lsetting stod sentralt allerede i de Gaulles visjon av EF konkretisert gjennom forslaget om en politisk integrasjon, slik den var formulert i Foucher-planen. Denne visjonen fikk en ny berettigelse med Tysklands gjenforening og med debatten om ratifiseringen av Maastricht-traktaten i 1992. Debatten avsl\u00f8rte b\u00e5de en dyp identitetskrise i den franske opinionen, som for f\u00f8rst gang var konsultert i europasp\u00f8rsm\u00e5let, og en klar skepsis mht. ytterligere suverenitetsavst\u00e5elser. Det skyldtes bla. oppfatningen av at den europeiske integrasjonsprosessen var blitt et verkt\u00f8y for stadig mer liberalisering, noe som truet den tradisjonelle franske velferdsmodell med et sterkt statlig engasjement i n\u00e6ringslivet slik Den 5. republikk hadde bygd dette opp etter krigen. Integrasjonsprosessen var ogs\u00e5 betraktet som en trussel mot den sentraliserte nasjonalstat, som Revolusjonens jakobinisme representerte, og som franskmennene fortsatt er sterkt bundet til. Endelig ble EUs videre fordypning ansett som en trussel mot republikkens kulturelle homogenitet, som allerede var utfordret av en nasjonal desentraliseringsprosess og av den amerikanske kulturelle p\u00e5virkning. En annen faktor som styrket opinionens mistro, og som allerede har v\u00e6rt nevnt, var frykten for at Frankrike skulle m\u00e5tte underkaste seg et tysk lederskap i EU. Denne utvikling f\u00f8rte til at de politiske ledernes tidligere \u201dvisjon\u00e6re\u201d holdning til integrasjonsprosessen, ble avl\u00f8st av en langt st\u00f8rre pragmatisme.[cxvi]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Franskmennenes nye pragmatisme mht. EU, eller eurorealisme<\/em>, m\u00f8ter i dag flere konkrete utfordringer mht. muligheten for \u00e5 realisere sine ambisjoner om \u201dEurope-puissance<\/em>\u201d. For det f\u00f8rste, f\u00e5r deres ambisjon om \u00e5 bygge et EU som en motmakt til USA en kj\u00f8lig mottagelse i flere EU-land som er skeptiske til ideen om et EU som ville kunne medf\u00f8re en svekkelse av b\u00e5ndene til USA. Dette kommer bl.a. til uttrykk mht. forsvarspolitikken. Den \u201datlantiske\u201d dreiningen vil trolig \u00f8ke i omfang etter at s\u00f8kerlandene fra \u00d8st og Sentral Europa, hvorav tre allerede er NATO-medlemmer og flere er p\u00e5 vei inn i Alliansen, blir tatt opp i EU. Det er heller ingen begeistring blant mindre land for et EU som ville utvikle seg i retning av et \u201ddirektorat\u201d dominert av store land, noe som ideen om \u201dEurope-puissance<\/em>\u201d etter mellomstatlig m\u00f8nster kunne legge opp til. <\/p>\n Frykten for en gradvis utvanning av Fellesskapet var derimot fremtredende blant franske politikere i 1994 i anledning av utvidelsen med \u00d8sterrike, Sverige og Finland. Da prioriterte Frankrike EUs institusjonelle reform, framfor en utvidelse av EU. EFTA-utvidelsen fant likevel sted, mens reformen uteble. EUs f\u00f8rste regjeringskonferanse med ambisjon om omfattende institusjonelle endringer, som ble avsluttet ved Amsterdam-toppm\u00f8tet, i 1997, ga ikke noen varig l\u00f8sning mht. fordypningens videre form og tempo. I mellomtiden fikk utsiktene til en noks\u00e5 rask innlemmelse av landene fra \u00d8st- og Sentral-Europa stadig klarere betydning. Det f\u00f8rte allerede Frankrike, Italia og Belgia til \u00e5 true med \u00e5 nedlegge veto mot en eventuell \u00f8stutvidelse dersom EU ikke ble reformert f\u00f8r denne fant sted. I Nice i desember 2000 samlet europeiske ledere seg for \u00e5 dr\u00f8fte de institusjonelle punktene som var igjen etter Amsterdam. Om reformene vil gj\u00f8re et utvidet EU mer handlekraftig enn f\u00f8r, er fortsatt et omstridt tema.[cxix]<\/a>Alt i alt oppn\u00e5dde franskmennene i Nice fire m\u00e5lsetninger: 1) De forhindret en eventuell valutakrise som kunne ha kommet etter en fiasko ved regjeringskonferansen 2000, og som ville ha forstyret lanseringen av euroen; 2) de fikk st\u00f8tte for \u00e5 styrke EU p\u00e5 omr\u00e5der som \u00f8ker Unions legitimitet og tyngde (EUs charter for grunnleggende rettigheter, ESDP); 3) de konkretiserte \u00f8stutvidelsen ved at s\u00f8kerlandene ble tildelt hver sin kommisjon\u00e6r, et antall stemmer i Ministerr\u00e5det og et antall parlamentarikere; 4) de avverget eller fikk utsatt en dreining av EUs institusjoner i overnasjonal retning. At Frankrike st\u00f8ttet f.eks. en l\u00f8sning hvor de store landene oppga en EU-kommisjon\u00e6r, kan tolkes som et \u00f8nske om \u00e5 effektivisere EU-kommisjonen, men ogs\u00e5 som en svekkelse av Kommisjonen i forhold til Ministerr\u00e5det, der beslutninger tas mellomstatlig.[cxx]<\/a> Det franske veto mot at Tyskland skulle f\u00e5 flest stemmer i Unionsr\u00e5det var dessuten et klart tegn p\u00e5 franskmennenes vilje til \u00e5 fortsatt kunne blokkere eventuelle flertall mot seg n\u00e5r landene fra Sentral og \u00d8st-Europa blir medlem. Hvorvidt franskmennene vil lykkes i s\u00e5 m\u00e5te er h\u00f8yst usikkert, pga. det kompliserte voteringssystemet. Nice-toppm\u00f8tet \u00e5pnet dessuten for at det skal holdes en ny regjeringskonferanse i 2004 der man igjen vil dr\u00f8fte EUs institusjonelle arkitektur.<\/p>\n <\/p>\n Franskmennenes arbeid for konsolidering av EU-systemet henger sammen med et \u00f8nske om \u00e5 beholde mest mulig handlefrihet<\/em>. I l\u00f8pet av 1990-tallet har utrykkene mellomstatlighet<\/em>, subsidiaritet<\/em> og fleksibilitet<\/em> blitt n\u00f8kkelord i fransk europapolitikk.[cxxi]<\/a> Mellomstatlighet og subsidiaritet skal gi nasjonene mer vekt i EU ved at deler av EUs sentrale handlekraft overf\u00f8res til statene eller bringes tilbake til det nasjonale plan (f.eks. gjennom \u00f8kt innflytelse for de nasjonale parlamentene). Fleksibiliteten ansees som en pragmatisk l\u00f8sning for \u00e5 sikre EUs framtidige eksistens, av tre grunner: <\/p>\n Enkelte integrasjonstilhengere som Val\u00e9ry Giscard d\u2019Estaing, Frankrikes tidligere president og n\u00e5v\u00e6rende president for det Konventet som skal utarbeide reformforslag til EUs neste regjeringskonferanse i 2004, anser styrkingen av samarbeidet i eurosonen som sentralt for \u00e5 skape den n\u00f8dvendige fleksibiliteten internt i EU, og samtidig eksternt mht. \u00f8stutvidelsen. Giscard st\u00f8tter dermed den tyske tiln\u00e6rmingen til EU fra september 1994 slik denne forekommer i Sch\u00e4uble-Lamers paper for CDU\/CSU forbundsdagsgruppe, og som skulle gj\u00f8re \u00d8MU til hovedinstrumentet for fleksibilitet.[cxxiii]<\/a> Andre prioriterer dannelsen av \u00e9n eller flere kjerner (ikke n\u00f8dvendigvis med euroen som utgangspunkt), under betegnelsen \u201dgravitetssenter\u201d, \u201dpionergrupper\u201d eller \u201davant-guarde\u201d, ved at noen land skal g\u00e5 videre p\u00e5 EUs n\u00f8kkelomr\u00e5der. Tidligere statsminister Balladurs forslag fra 1994 om \u201dvariabel geometri\u201d foruts\u00e5 en omorganisering av EU i tre sirkler, hvorav den innerste skulle best\u00e5 i et n\u00e6rt samarbeid mellom noen f\u00e5 medlemsland, avhengig av saken.[cxxiv]<\/a> Dette konseptet var med i Chiracs tale til den tyske forbundsdag v\u00e5ren 2000, da han antydet at EUs framtidige kjerne m\u00e5tte v\u00e6re forh\u00e5ndsbestemt. Statsminister Jospin og europaminister Moscovici prioriterer p\u00e5 sin side, verken en tiln\u00e6rming sentret p\u00e5 valutaunionen eller et kjernekonsept for den interne differensieringen i EU. To faktorer forklarer dette: <\/p>\n Frankrikes europapolitikk kan dermed sies \u00e5 ha to dimensjoner: en inkluderende<\/em> (konsolidering av EUs integrasjon) og en ekskluderende<\/em> (formalisering av en viss intern og ekstern fleksibilitet).[cxxvi]<\/a> Dagens franske st\u00f8tte til en big bang<\/em> l\u00f8sning for utvidelsen, der alle s\u00f8kerland blir EU-medlemmer samtidig, vil medf\u00f8re en generalisering av fleksibiliteten. Denne visjonen av et EU som blir mer mellomstatlig og mer fleksibelt kritiseres for \u00f8vrig sterkt av franske f\u00f8deralister, som vanskelig ser for seg at tredve land vil v\u00e6re i stand til \u00e5 inng\u00e5 konstruktive kompromissl\u00f8sninger for EUs beste. De advarer mot en generell renasjonalisering og en fragmentering av EU, og p\u00e5peker at Europe-puissance<\/em> i virkeligheten kun kan realiseres hvis man overf\u00f8rer til EU ansvarsomr\u00e5der som tradisjonelt har ligget under statens myndighet, og som representerer kjerne i nasjonalstaten.[cxxvii]<\/a> Et forslag som vil kunne v\u00e6re et kompromiss mellom den nasjonale og den overnasjonale tiln\u00e6rmingen, men som ogs\u00e5 ville v\u00e6re en utfordring for nasjonalstatenes suverenitet, ble lagt fram av Val\u00e9ry Giscard d\u2019Estaing under den franske debatten om ratifiseringen av Nice-traktaten i juni 2000. Han foreslo \u00e5 kombinere hensynet til \u00f8stutvidelsen med realiseringen av Europe-puissance <\/em> ved \u00e5 opprette to ulike institusjonelle rammer for fremtidens EU. Den f\u00f8rste rammen ville v\u00e6re felles for alle EU-land, enten de er gamle eller nye. Der vil statene samarbeide p\u00e5 mellomstatlig basis og p\u00e5 bakgrunn av Det indre markedet, uten oppfordring om \u00e5 g\u00e5 lenger i politisk integrasjon. Den andre rammen ville v\u00e6re av mer overnasjonal art og vil kunne samle landene som \u00f8nsker \u00e5 realisere en tettere integrasjon. Hvorvidt landene vil kunne havne i den f\u00f8rste eller andre sirkelen, vil avhenge av deres evne og vilje.[cxxviii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n <\/p>\n Franskmennenes europapolitikk baseres i dag p\u00e5 to sentrale begreper : selvstendighet<\/em> og makt<\/em>. Begge begreper er dypt forankret i landets historie. \u00c5 forbli en selvstendig akt\u00f8r i st\u00f8rst mulig grad har b\u00e5de v\u00e6rt den mest stabile m\u00e5lsetting for franskmennenes utenrikspolitikk, og en grunnleggende faktor i deres identitetsdannelse. Selvstendighet m\u00e5tte sikres i perioder hvor Frankrikes eksistens var truet av intern og ekstern p\u00e5virkning (fransk adel, paved\u00f8mmet), fare for territorial oppsplitting (hundre\u00e5rskrigen, 1940-42) eller omringing (Plantagen\u00eats Languedoc, habsburgernes Europa, det fascistiske Europa p\u00e5 1930-tallet). Selvstendighetsut\u00f8velsen begrunnet ofte en strategi som ble brukt for f\u00f8rst gang under Ludvig XI mot franske fyrsters ambisjoner, og som kulminerte med Westfalen-freden i 1648 : \u201dDivide et impera<\/em>\u201d (splitt og hersk). Franske monarker m\u00e5tte under enhver omstendighet s\u00f8rge for at det ikke oppstod konkurrenter som kunne svekke deres handlingsfrihet. Denne politikk rettet seg spesielt, men ikke utelukkende, mot det sentrale Europa (habsburgerne, Tyskland 1919 og 1945). En annen form for selvstendighetsut\u00f8velse var den lange perioden hvor Frankrike selv var dominerende i Europa (1648-1815). Da kunne franskmennene sette dagsorden for andre. P\u00e5 1960-tallet pustet gaullismen nytt liv i denne tradisjonelle utenrikspolitikk gjennom avskrekkingsevnen som atombomben ga, og som skulle beskytte Frankrike mot enhver milit\u00e6r trussel b\u00e5de fra \u00f8st og vest.<\/p>\n <\/p>\n \u201dSelvstendighetskulturen\u201d utgj\u00f8r fremdeles en sentral faktor bak den franske skepsisen overfor tanken om at EU skal utvikle seg i overnasjonal retning og forklarer hvorfor franske prioriteringer for EU ofte kan v\u00e6re s\u00e5 selvmotsigende : for \u00e5 gj\u00f8re EU mer handlekraftig m\u00e5 medlemslandene selv avgi en del av sin selvstendighet. Men det er ogs\u00e5 et faktum at selvstendighetsbegrepet har gjennomg\u00e5tt dype endringer pga. globaliseringen og EUs integrasjonsprosess. Begrepet tilh\u00f8rer ikke lenger utelukkende den nasjonale sf\u00e6ren, men er n\u00e5 blitt en sentral del i Frankrikes retorikk om Europe-<\/em>puissance, p\u00e5 to m\u00e5ter. For det f\u00f8rste, preges landets maktelite fortsatt av realpolitikk. EU har tatt over nasjonens eller nasjonalstatens plass i selvstendighetsretorikken. EU m\u00e5 forbli en selvstendig akt\u00f8r i forhold til andre akt\u00f8rer som pr\u00f8ver \u00e5 begrense europeernes handlefrihet (les USA). Et selvstendig EU er dermed hovedverkt\u00f8yet for en maktbalanse i den multipol\u00e6re verden. For det andre, vil et selvstendig EU i et mer \u201didealistisk\u201d perspektiv bidra positivt til en mer harmonisk verdensorden mellom likeverdige parter.<\/p>\n <\/p>\n Franskmennenes kulturelle arv er ogs\u00e5 i h\u00f8yeste grad preget av makt. Det gjelder b\u00e5de landets styresett, som fra et meget tidlig stadium har konsentrert makten b\u00e5de politisk (det monarkiske enevelde med Ludvig XIVs ber\u00f8mte utsagn \u201dstaten, det er meg<\/em>\u201d, en rolle som ble overtatt av Den femte republikks president) og geografisk (midtpunktet Paris mot det folketomme Frankrike), og fortiden som europeisk og global stormakt. Som \u00e9n av Europas f\u00f8rste nasjonalstater, dominerte Frankrike Europa politisk og kulturelt helt til slutten av Napoleon-tiden. Frankrike hadde et stort territorium og en tallrik befolkning i forhold til andre europeiske stater, en velorganisert sentralstat og, sist men ikke minst, en kulturell p\u00e5vrikningskraft som overgikk landets maktposisjon. Fram til 1950-\u00e5rene hadde franskmennene dessuten besittelser i Afrika, Midt-\u00d8sten og Asia. Denne \u201dmaktkultur\u201d var i h\u00f8yeste grad innbakt i de Gaulles formulering av \u201dgrandeur\u201d (storhet) og er grunnlaget for franskmennenes retorikk om Europe-puissance<\/em>, ikke minst n\u00e5r det gjelder dets universalitet. Mye av EUs humanistiske budskap stammer direkte fra opplysningstiden og den franske revolusjons idealer.<\/p>\n <\/p>\n P\u00e5 den annen side, har Frankrike de siste to hundre \u00e5r opplevd en konstant svekkelse av landets posisjon i og utenfor Europa. Denne utvikling skyltes tre faktorer. For det f\u00f8rste, den demografiske stagnasjonen fra og med 1750-\u00e5rene, som munnet ut i en rask opphenting fra de andre europeiske stormakters side. Dernest den industrielle revolusjonen, som startet senere i Frankrike enn andre steder og ga England et definitivt fortrinn i kampen om det globale lederskapet i hele det 19. \u00e5rhundret. Og til slutt samlingen av de tyske statene i \u00e9n stat i 1871, som etter hvert fikk kontroll over Sentral Europa og kom i direkte geografisk kontakt med Frankrikes eget territorium. Denne svekkelse betegnes ofte som et \u201dforfall\u201d (d\u00e9cadence<\/em>).[cxxix]<\/a> Som vist tidligere har ideen om foreningen av de europeiske stater sjelden st\u00e5tt sentralt fra fransk hold. Frankrikes europeiske satsing kom sent, og prim\u00e6rt som f\u00f8lge av et pragmatisk oppgj\u00f8r med landets maktstatus.[cxxx]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Dagens retorikk om Europe-puissance <\/em> som en global stormakt har dermed to dimensjoner. Den ene er en fortsatt realpolitisk basert tenkning som sikter p\u00e5 \u00e5 bruke EU for \u00e5 maksimere egne interesser innad (EUs jordbrukspolitikk som moderniseringsverkt\u00f8y for fransk landbruk, EU som arena for maktbalanse i Europa), og utad (katalysator for franske utenrikspolitiske prioriteringer, som f.eks. under WTO-forhandlinger). Den andre dimensjonen er mer idealistisk og ser p\u00e5 EU som en aktiv og \u201dmoralsk ansvarlig\u201d akt\u00f8r (som gjerne formidler fransk inspirerte universelle verdier), hvis m\u00e5lsetting er \u00e5 bli en \u201dsivilisert\u201d ordensmakt og en ansvarlig motvekt mot et for mektig og kanskje mindre ansvarlig USA. I dette perspektiv ser man ogs\u00e5 en overf\u00f8ring av maktbegrepet fra det nasjonale plan til det europeiske,[cxxxi]<\/a> som til slutt kan f\u00f8re til at Frankrikes tilslutning til EU forklares ved at mer EU ikke bare gir mer konkret innflytelse til Frankrike, men ogs\u00e5 mer faktisk suverenitet. [cxxxii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Denne historiske fremstillingen viser at franskmennene i sin moderne historie har hatt fire ulike typer forhold til Europa, som er selv et meget uklart begrep. Det ene forhold (Europa mot Frankrike) var karakterisert av bitter motstand mot andres planer om herred\u00f8mme i Europa (paved\u00f8mmet, Det hellige tysk-romanske rike, habsburgernes Europa). Det andre forhold (Frankrike mot Europa) satte Frankrike i posisjon til \u00e5 herje over datidens \u201dmonarkiske\u201d eller habsburgske Europa mellom 1648-1815. Det tredje forhold (Frankrike i og utenfor Europa) s\u00e5 et Frankrike som enten fors\u00f8kte \u00e5 forene europeiske og transkontinentale ambisjoner, eller som gradvis ble tvunget til \u00e5 velge mellom de to opsjonene.<\/p>\n <\/p>\n For femti \u00e5r siden gjorde franskmennene da de samme med andre vesteuropeiske land stiftet Kull- og st\u00e5lunionen og EF et \u201deuropeisk valg\u201d som kan betegnes som et nytt forhold mellom Frankrike og Europa, nemlig Frankrike gjennom Europa. Dette forhold forutsetter i utgangspunktet sameksistens mellom et Frankrike, som i st\u00f8rst mulig grad forblir suverent, og med et EU som blir en selvstendig og mektig global akt\u00f8r. [cxxxiii]<\/a><\/p>\n <\/p>\n Tilblivelsen av disse m\u00e5lsettinger for, EU vil p\u00e5 lenger sikt kunne dempe franskmennenes frykt for et EU som utvikler seg overnasjonalt. I s\u00e5 fall vil Frankrikes historie kunne overkommes av et EU som p\u00e5 mange m\u00e5ter blir en forlengelse av Frankrikes evige ambisjoner om selvstendighet og makt. Skulle EU derimot bli verken selvstendig eller mektig, ville franske ledere st\u00e5 overfor et skjebnesvangert dilemma : \u00e5 delta i en utvannet konstruksjon som de selv ikke lenger \u00f8nsker eller som de ikke lenger kan p\u00e5virke, eller \u00e5 trekke seg ut. Skulle det i tillegg oppst\u00e5 en krisesituasjon, vil franskmennene kunne bli presset av euroskeptikere som allerede i dag anklager EU for \u00e5 v\u00e6re en papirtiger eller et monster som vil frata Frankrike det som er igjen av landets suverenitet og s\u00e6regenhet, og som kunne utnytte eventuelle kriser for \u00e5 overta makten i landet.[cxxxiv]<\/a> En slik utvikling er lite sannsynlig gitt den politiske konstellasjonen mellom venstre- og h\u00f8yresiden, som forblir positiv til EU, men b\u00f8r neppe avskrives totalt p\u00e5 lenger sikt. [cxxxv]<\/a> Desto viktigere er det for de politiske ledere \u00e5 sikre seg opinionens st\u00f8tte for en videre aktiv fransk europapolitikk. Denne politikken, slik utenriksministeren V\u00e9drine ser det: \u201d\u2026 m\u00e5 kombinere et EU som internasjonalt blir stadig sterkere, og en s\u00e5 h\u00f8y grad av fransk innflytelse som mulig i EU, uansett hvilken form Unionen m\u00e5tte ha i framtiden<\/em>.\u201d[cxxxvi]<\/a><\/p>\n Aron, Raymond (1962):<\/p>\n \u201c\n
\nEn annen fordel var at Frankrike p\u00e5 et ganske tidlig tidspunkt fant sine \u201ddefinitive grenser\u201d. Ved inngangen av 1600-tallet utgjorde allerede det dav\u00e6rende Frankrike 4\/5 deler av dagens Frankrike. Denne situasjonen gjorde det lettere for franske konger \u00e5 effektivisere og \u00e5 \u00f8ke sin makt. For dem var Paris-omr\u00e5det et knutepunkt mellom Seine-dalen, Oise-dalen og Marne-dalen, mens Loire-dalen banet veien s\u00f8rover med transportmuligheter helt ned til Middelhavet. Mao. kan man si at den som kontrollerte dette systemet kunne f\u00e5 enorm strategisk innflytelse over mesteparten av Vest-Europa (senere avskar Frankrike handelsforbindelsen mellom Flandern og Italia, deretter mellom det habsburgske imperiets ulike provinser). Den franske historikeren Fernand Braudel p\u00e5peker derfor at n\u00e6rv\u00e6ret av \u201dnaturlige grenser\u201d (Atlanter- og Middelhavet i s\u00f8r, Pyreneene i vest, elver i nord-\u00f8st og Alpene i \u00f8st) og enorme avstander mellom de ulike provinsene, i seg selv var \u201det hinder, et forsvar og en beskyttelse<\/em>\u201d mot eventuelle eksterne fiender.[ix]<\/a> For ham, og andre historikere som Ernest Lavisse, gjorde Frankrikes geografiske st\u00f8rrelse og dybde det n\u00e6rmest umulig \u00e5 erobre utenfra eller holde hele landet under kontroll (det samme skulle senere sies om Russland).[x]<\/a> Dette var i h\u00f8yeste grad tilfellet under hundre \u00e5rs krigen, og gjaldt fortsatt under de napoleonske kriger. Et viktig unntak var landets nordlige del, som stadig var gjenstand for konflikt med Vest-Europas \u00f8vrige mektigste nasjoner (England, Det hellige tysk-romerske rike, dvs. hovedsakelig \u00d8sterrike og Preussen).[xi]<\/a> Gjennom landets historie f\u00f8rte denne uklare linjen til en offensiv utenrikspolitikk og utallige kriger og forhandlinger.[xii]<\/a> Frankrikes geografiske \u201dus\u00e5rbarhet\u201d, som etterlot inntrykk av at Frankrike var uendelig stort (bl.a. beklaget Stendahl i et brev i 1838 at han m\u00e5tte bruke over 71 timer for \u00e5 reise fra Paris til Bordeaux), opph\u00f8rte imidlertid med tyskernes mekaniserte invasjon i april 1940. Denne endret den tradisjonelle oppfatning av avstander.
\nMan skal heller ikke glemme at den geografiske definisjonen av \u201dFrankrike\u201d ikke bestandig har v\u00e6rt begrenset til det europeiske kontinentet. Det viser ogs\u00e5 til at Frankrike har kontrollert betydelige omr\u00e5der utenfor Europa. Fra 1541 til 1801 besatt eller kontrollerte la France langt st\u00f8rre deler av det nordamerikanske kontinent (Canada som \u201dLa Nouvelle France\u201d, Louisianne), enn noen annen europeisk stat. Man overgikk tidlig Portugal som den viktigste europeiske makt i India. Fra 1830-\u00e5rene besatt man stadig st\u00f8rre deler av Nord-Afrika og Savannebeltet s\u00f8r for Sahara. Etter 1862 satt man seg fast i Indo-Kina (Vietnam). De franske besittelsene utenfor Europa dannet ogs\u00e5 bildet av en fransk innflytelse, Det franske imperiet (l\u2019Empire fran\u00e7ais<\/em>), eller i sin l\u00f8sere og nyere form Den franske Unionen (l\u2019Union fran\u00e7aise<\/em>, under gaullismen), som kjennetegnet et \u201dgrensel\u00f8st Frankrike\u201d, og som i dag er det geografiske fundament for Frankrikes diplomatiske retorikk om et globalt kall (vocation globale) ikke minst gjennom bruken av la Francophonie (det franske spr\u00e5ks utbredelse). I april 1940 henstilte to franske forfattere det franske folket om ikke \u00e5 gi opp kampen mot nazismen, fordi \u201ddet finnes ikke lenger et Frankrike og dets kolonier, men et imperium p\u00e5 11 millioner kvadrat kilometer, dvs. mer enn hele Europa, som kan samle utrolig mange styrker for \u00e5 sl\u00e5 fienden<\/em>\u201d.[xiii]<\/a>Denne visjonen opph\u00f8rte imidlertid etter 1962 som f\u00f8lge av avkoloniseringen. Fra da av var Frankrikes geografi igjen i det vesentlige redusert til Europa og til landets grenser; l\u2019Hexagone.<\/p>\nEt sterkt monarki<\/h3>\n
\nDet f\u00f8rste stammet fra selv det f\u00f8ydale maktsystem. Kongen, s\u00e5 svak han enn m\u00e5tte v\u00e6re, var fremdeles krigsherre for hele landet og kunne disponere sine vasallers styrker. Alle fyrster m\u00e5tte sverge lydighet til ham og sette sin makt under hans beskyttelse. Lange perioder med krig og invasjonstrusler ga dermed franske konger en tyngde i forbindelse med \u201dkriseh\u00e5ndteringer\u201d som ikke var proporsjonell med deres faktiske makt.<\/p>\n
\nFor det tredje, ga en noks\u00e5 tidlig stabilisering av arvef\u00f8lgeloven en politisk kontinuitet man ikke gjenfant i andre europeiske land (fire dynastier mellom 987 og 1850 : Kapetingerne, Valoiserne, Bourbonerne og Orleanerne).[xix]<\/a> I motsetning til keisertittelen i Det hellige tysk-romerske rike ble kongetittelen raskt arvelig, salisk (s\u00f8nn av s\u00f8nn) og udelelig, noe som dempet faren for splittelser og rivaliseringer. Kongen brukte f\u00f8ydalismens hierarkiske orden til \u00e5 utvide det kongelige domene p\u00e5 bekostning av hertuger og grever, spesielt via ekteskap og arv. Han hadde avgj\u00f8rende myndighet over skjebnen til en provins n\u00e5r den herskende familien d\u00f8de ut. [xx]<\/a> Denne politikken ble anvendt med s\u00e6rlig hell av de tre st\u00f8rste kapetingerne mellom 1180 og 1328. Sa man om Habsburgerne i Det hellige tysk-romerste riket at aliis bella gerunt, Austria felix nube<\/em> (mens andre f\u00f8rer krig, kan lykkelige \u00d8sterriket bare gifte seg), s\u00e5 var \u201dknepet\u201d vel s\u00e5 mye utviklet i Frankrike.<\/p>\nEn tidlig utviklet og sentralisert administrasjon<\/h3>\n
Frankrikes kulturdynamisme<\/h4>\n
\nEn annen katalysator for kulturspredning var den rolle som franske skoler og universiteter etter hvert fikk. Universitetet i Paris ble et viktig sentrum i skolatisk filosofi og teologi. Gjennom den romanske og gotiske byggestil etablerte Frankrike seg som en formgiver av europeisk arkitektur, og med tiden vokste det ogs\u00e5 frem en verdslig hofflitteratur, som spredde seg fra det franske til alle europeiske hoff. Denne kulturelle blomstring og livskraft styrket forfranskningen av provinsene og av de omr\u00e5der som fortsatt l\u00e5 utenfor kongens domene og av Europa. Mange har hevdet at det 13. \u00e5rhundret spesielt ble en tid da Europa i stor grad var fransk inspirert med hensyn til litteratur, arkitektur og teologi.[xxx]<\/a><\/p>\n(Habsburgernes\/\u00f8sterrikernes) Europa mot Frankrike : Richelieus europeiske system<\/h3>\n
\nFredstraktaten markerte de fyrstestatenes seier over Den habsburgske keiserens f\u00f8derale imperium. Europakartet ble omorganisert p\u00e5 bakgrunn av et formelt likhetsprinsipp mellom autonome territoriale stater (maktbalansen) og religionsfriheten ble innf\u00f8rt i Det hellige tysk-romerske rikets enkelte fyrstestater. Mao kunne disse velge fritt sin offisiell religion uavhengig av paven og keisermakten. Dette satte sluttstrekk for habsburgernes universalistiske dr\u00f8m, noe som tjente franskmennenes geopolitiske prioriteringer. De forente Nederlandene (Belgia fortsatte under habsburgernes herred\u00f8mme)[xxxix]<\/a> og de sveitsiske kantoner ble selvstendige, og tyske fyrsters autonomi over sine eiendommer ble sikret av traktatens to garantister : Frankrike og Sverige. Den tyske keiserens myndighet var dessuten redusert ved at Forsamlingen av de tyske fyrster fikk st\u00f8rre selvstendighet. Et sterkere og utvidet Frankrike overtok tre viktige byer ved Rhinen og fikk fotfeste i Elsass. Westfalerfreden, som enkelte hevder forsinket Tysklands forening med godt over 200 \u00e5r, bekreftet dessuten at det nye internasjonale systemet ikke lenger var basert p\u00e5 religionens universalisme, men p\u00e5 politiske konflikter mellom ulike staters interesser.[xl]<\/a> Den kanskje aller st\u00f8rste suksess for franskmennene var at Westfalertraktaten f\u00f8rte til at statsprinsippet ble et universelt prinsipp, med formell suverenitet som kjerne, samtidig som den franske modellen for det monarkiske enevelde ble styresystem i mange europeiske land. [xli]<\/a><\/p>\n(Det revolusjon\u00e6re) Frankrike mot (det monarkiske) Europa : Frankrike som europeisk hegemon<\/h3>\n
\nDen ene var budskapet om at ethvert folk eller enhver nasjon som gjorde krav p\u00e5 sin selvstendighet, ville f\u00e5 Frankrikes hjelp. Den franske h\u00e6rens ulike seire bidro til \u00e5 spre det revolusjon\u00e6re budskapet gjennom hele Europa.[xlvii]<\/a>Den andre var \u00e5 sikre Frankrikes \u201dnaturlige grenser\u201d.[xlviii]<\/a> Denne strategien, utformet av kardinal Mazarin i sin tid uten at den ble brukt av monarkiet, br\u00f8t med det gamle systemets praksis. Franske kongers m\u00e5lsetting var prim\u00e6rt \u00e5 begrense andres makt, og n\u00e5r dette var mulig, \u00e5 konsolidere sitt eget konged\u00f8mme. Revolusjonens Frankrike fostret ideen om at et fullendet Frankrike m\u00e5tte omfatte Jurafjellene, Middelhavet, Pyreneene og Rhinen. Blant annet uttalte den kjente revolusjonsleder Danton 31. januar 1793 fast at: \u201dFrankrikes grenser er gitt av naturen\u2026.Der slutter Republikkens grenser og ingen menneskelig makt vil hindre oss i \u00e5 n\u00e5 dem\u201d<\/em>. Republikkens maktstilling ble f\u00f8rst m\u00e5lt ved at landet krysset disse grenser og etablerte marionettstater rundt Frankrike. I 1802 hadde det utvidede Frankrike 102 fylker som inkluderte de \u201dnaturlige grenser\u201d og nyopprettede s\u00f8sterrepublikker som f.eks. den bataviske og sveistiske. Republikkens modell av La grande Nation<\/em> ble formalisert under Amiens-freden i 1802, men opph\u00f8rte etter at Napoleon i 1805-06 innlemmet gamle og nye territorier innenfor et \u201dkonf\u00f8derativt system.\u201d Denne konf\u00f8derasjonen var under Napoleons personlige styre, og gjentok monarkiets gamle dynastiske struktur.[xlix]<\/a> I 1812 hadde det imperiale Frankrike 130 fylker, hvorav 44 befant seg utenfor det gamle franske territoriet (se kart 4). Keiserens innflytelse strakk seg helt til Polen og Dalmatias kyst (dvs. dagens Kroatia).<\/p>\n
\nRussland dominerte n\u00e5 i den \u00f8stlige delen av Europa etter \u00e5 ha overtatt den \u00f8stlige delen av Polen og Finland, som russerne hadde erobret fra Sverige i 1808. Preussen annekterte Pommern, en del av Sachsen og mesteparten av Rhinland, og ble dermed det nordlige Tysklands st\u00f8rste makt. I realiteten gjennomgikk hele det tyske Europa en reorganisering. Antallet tyske stater ble redusert fra over 300 til 39. De tyske statene ble samlet i en tysk konf\u00f8derasjon som erstattet Det hellige tysk-romerske rike hvor bl.a. de to mektigste statene Preussen og \u00d8sterrike deltok, men uten \u00e5 inkludere alle sine territorier. Den tyske konf\u00f8derasjon var slik sett et forbund av relativt selvstendige territoriale enheter internt, uten sammenligning med en nasjonal stat. England styrket sin stilling som eneste maritime stormakt ved \u00e5 overta strategiske \u00f8yer som Malta og dagens Skri-Lanka.<\/p>\n
\nFor det f\u00f8rste skulle Metternichs maktbalansesystem, som uttrykk for en defensiv forsvarsallianse mellom eneveldige regimer og England mot Frankrike, brytes opp. Det kunne skje dersom England ble l\u00f8srevet fra de kontinentale nord- og sentraleuropeiske makter, og dersom Paris svekket habsburgerne og russerne ved \u00e5 st\u00f8tte ulike nasjonalistiske bevegelser i Europa (bl.a. i Italia og Polen). Denne politikk skulle fremstille Frankrike som leder for mindre staters aspirasjoner om nasjonal selvstendighet, samtidig som den \u00e5pnet for grenseendringer som skulle gj\u00f8re det mulig for franskmennene \u00e5 gjenvinne tapte territorier i nord eller s\u00f8r. Denne politikken ble satt i praksis med Italias samling i 1859-60, hvor Frankrike fikk tilbake Savoya og Nice.
\nFor det andre skulle Napoleon III \u00f8ke Frankrikes tyngde i Middelhavet ved \u00e5 gj\u00f8re det sistnevnte til et fransk dominert hav (franskmennene i Algerie, Tunisia, Syria, Italia og Spania). I 1854 kjempet franskmenn og briter sammen i Krim-krigen mot Russland, mens \u00d8sterrike forble n\u00f8ytral. Konflikten endte med at Russland ble drevet ut av Svartehavet og \u00d8sterrike av Balkan, mens Frankrike fikk tilbake sin status som milit\u00e6r og diplomatisk stormakt ved fredskongressen i Paris v\u00e5ren 1856. Napoleon III s\u00e5 ogs\u00e5 for seg at borgerkrigen i USA skulle f\u00f8re til en splittelse mellom nord og s\u00f8r, noe som \u00e5pnet for etableringen av et fransk kontrollert konged\u00f8mme i Mexico (1866).<\/p>\n
\nFor det f\u00f8rste f\u00f8rte samlingen av Italia i 1860 og av Tyskland i 1871 til at den tradisjonelle fragmenteringen av de tidligere tyske stater opph\u00f8rte. En slik fragmentering i det sentrale Europa ansees \u00e5 ha v\u00e6rt en hovedforutsetning for enhver fransk innflytelse i europeisk diplomati. Frankrike hadde to muligheter for \u00e5 forhindre en samling av Tyskland under Preussen. Den f\u00f8rste var \u00e5 inng\u00e5 en allianse med \u00d8sterrike innenfor det dav\u00e6rende europeiske system som hadde styrket habsburgerne mot pr\u00f8ysserne. En slik allianse kunne forhindre Bismarcks \u201dKleindeutsche\u201d l\u00f8sning og samtidig gj\u00f8re det mulig for franskmennene \u00e5 fortsatt kapitalisere p\u00e5 rivaliseringen mellom Preussen og \u00d8sterrike. Denne l\u00f8sningen krevde imidlertid at franskmennene trappet ned sin st\u00f8tte til alle nasjonale bevegelser i \u00d8sterrike-Ungarn. Den andre muligheten var \u00e5 endre de territoriale begrensninger som Wiener-systemet hadde p\u00e5lagt Frankrike ved \u00e5 gi aktiv de nasjonale selvstendighetsbevegelser i Europa aktiv st\u00f8tte. Problemet med Napoleon III var at han gjorde begge deler samtidig.[lxiv]<\/a>
\nFor det andre misforstod Napoleon III det forhold at den reelle maktbalansen mellom habsburgerne og Preussen hadde endret seg. Han la gradvis opp til en konflikt mellom habsburgerne og pr\u00f8ysserne og h\u00e5pet at begge parter skulle svekke hverandre til fordel for Frankrike. Preussens seier over \u00d8sterrike i 1866 hadde imidlertid ryddet veien for oppl\u00f8sningen av Den tyske konf\u00f8derasjonen som hadde gitt Frankrike en sikker buffersone i nord-\u00f8st og bannet veien for innlemmelsen av de tyske s\u00f8rstater i det nye pr\u00f8yssiskdominerte Tyskland. Fra da av fikk Preussen og Frankrike konkurrerende ambisjoner i et omr\u00e5de langs Rhinen som b\u00e5de var Preussens vestlige antifranske buffer, og Europas midtpunkt for industriell utvikling og energiforsyning i det 19. \u00e5rhundre.[lxv]<\/a>
\nFor det tredje gikk Napoleon III inn for \u00e5 starte en krig mot Preussen i en situasjon hvor Frankrike ikke var kampklart. Det milit\u00e6re apparatet i Frankrike var avleggs og underbemannet. Pr\u00f8ysserne satte inn 450.000 mann mot bare 260.000 franske soldater. Dessuten hadde franskmennene mistet st\u00f8tten fra potensielle allierte pga. av sin vinglete politikk overfor de nasjonale bevegelser i Italia, Spania og Polen. England hadde n\u00e5 tatt avstand fra et aktivt engasjement p\u00e5 kontinentet (s\u00e5kalt splendid isolation<\/em>) og var bekymret for fransk politisk press, mens Russland st\u00f8ttet Preussen, og \u00d8sterrike og Italia var avventende. [lxvi]<\/a><\/p>\n
\nDen andre faktoren for den franske gjenreisningen var omfanget av kolonialismens dynamisme under Den tredje republikk, som ogs\u00e5 ble brukt diplomatisk for \u00e5 gjenreise landets stilling i Europa og \u00e5 forberede en ny krig mot Tyskland, p\u00e5 samme m\u00e5te som landets forrige kolonialistiske b\u00f8lge p\u00e5 1830-tallet var ment \u00e5 n\u00f8ytralisere Metternichs europeiske system. I 1882 skrev f.eks. Leroy-Baulieu at Frankrikes skjebne var enten \u00e5 bli en afrikansk stormakt eller \u00e5 bli nedgradert til en annenrangs makt i Europa.[lxx]<\/a> Bismarck oppmuntret den franske kolonialismen, trolig fordi han trodde at dette ville avlede den franske hevnlysten for tapet av Alsace-Lorraine, men samtidig \u00f8kte rivaliseringen mellom Frankrike og andre europeiske kolonimakter. Koloniseringen av Afrika ble fra da av hovedarenaen for den europeiske maktbalansen.[lxxi]<\/a> I dette spillet skulle Det franske imperiet etter hvert veie relativt tungt (se kart 5). Det totale arealet som var fransk kontrollert \u00f8kte mellom 1880 og 1910 fra 900.000 kv\/km til 12 millioner kv\/km. Befolkningen i disse omr\u00e5der \u00f8kte i samme periode fra 3 millioner til 50 millioner. Dette var adskillig mer enn de fleste konkurrentene kunne vise til, men adskillig mindre enn Storbritannia, som selv besatte 29,8 millioner kv\/km.<\/p>\n
\nI tillegg skulle en rekke allianser, inng\u00e5tt mellom Frankrike og andre allierte, s\u00f8rge for en effektiv innringning av den framtidig tysk stat. Franskmennene undertegnet bl.a. en fransk-russisk pakt i 1944 og en fransk-britisk pakt i 1947. Lederne \u00f8nsket ogs\u00e5 \u00e5 n\u00f8ytralisere Tysklands \u00f8konomiske potensiale ved \u00e5 l\u00f8srive Rhinens vestre bredde og Ruhr-omr\u00e5det fra Tyskland. De Gaulle kjempet for at Frankrike fikk status som okkupasjonsmakt b\u00e5de i Tyskland og i \u00d8sterrike. I mars 1945 ga han general de Lattre de Tassigny ordre om \u00e5 krysse Rhinen \u201dmed alle mulige midler\u201d for \u00e5 okkupere Stuttgart. Potsdam-konferansen ga franskmennene 20% av de tyske krigserstatninger og retten til \u00e5 okkupere deler av landet.
\nDet siste m\u00e5let fra fransk side var \u00e5 redusere Tysklands plass i det framtidige Europa ved \u00e5 flytte dets tyngdepunkt vekk fra Sentral-Europa. De Gaulle vurderte dannelsen av \u00f8konomiske samarbeidsformer for Vest-Europa som enten skulle v\u00e6re sentrert rundt Frankrike og Benelux-landene, eller basert p\u00e5 et britisk-fransk kondominium. Han sammenfattet ulike scenarier i et forslag om en europeisk \u00f8konomisk union som skulle bygges ut langs aksene Kanalen, Rhinen og Middelhavet, og med tette forbindelser til Afrika og Midt\u00f8sten.[lxxxv]<\/a> Et slikt system ville ha marginalisert Tyskland og gitt Frankrike og Storbritannia stor innflytelse b\u00e5de i Europa og globalt.<\/p>\n
\nInternt ble det politiske landskapet splittet mellom kommunistene, som ved valget i oktober 1945 ble landets st\u00f8rste parti med 26% av stemmene, og de antikommunistiske krefter. Kommunistenes tyngde skapte frykt blant seiersmaktene for at Frankrike, p\u00e5 linje med Tsjekkoslovakia, skulle bli utsatt for et kommunistisk statskupp.[lxxxvi]<\/a>
\nEksternt ble g\u00e5rsdagens fiende raskt ansett av de allierte som den fremste forsvarslinje mot Sovjetunionens forventede ekspansjon. I mars 1947 undertegnet franskmennene og britene en bilateral traktat mot enhver ny tysk trussel (s\u00e5kalt Dunkerque-traktaten). Denne traktat ble utvidet til Benelux-landene \u00e5ret etter, og dens mandat ble endret. Den nye Brussel-traktaten (forl\u00f8per av Vestunionen) forpliktet n\u00e5 medlemslandene til \u00e5 takle enhver<\/em> milit\u00e6r trussel mot Europa. Kampen mot kommunismen internt i Frankrike og Sovjet-kommunismens eksterne spredning, tvang dessuten franskmennene til \u00e5 s\u00f8ke en mest mulig bindende forsvarsallianse med USA. I mars 1948 oppfordret den franske statsminister Bidault den amerikanske utenriksminister Marshall om \u00e5 styrke samarbeidet mellom Europa og USA p\u00e5 det politiske og det milit\u00e6re plan. Prosessen f\u00f8rte til undertegnelsen av NATO-traktaten av 1949 mellom vesteuropeerne og USA og Canada. I 1954-55 ble Tyskland tatt opp b\u00e5de i det nystiftede Vestunionen og i NATO. I den nye geopolitiske orden var Frankrikes stilling dermed redusert til \u00e5 bli en sentral del av en vestlig integrert milit\u00e6r allianse mot verdenskommunismen, under USAs lederskap. Det fikk f\u00f8lger for landets stilling som kolonimakt. De franske lederes bestrebelser for at landet skulle sikre sine globale interesser via dets faste medlemskap i FNs sikkerhetsr\u00e5d, og den politiske tyngde som franske kolonier ga franskmennene, ble i \u00f8kende grad preget av kampen mot den sovjetiske ekspansjon. Frankrikes krig i Indokina og den voksende uroen i Maghreb-landene krevde omfattende materielle ressurser, som gikk utover landets reelle evne, i en situasjon hvor landet fortsatt befant seg i en gjenreisningsperiode etter krigen og mottok Marshall-hjelp.[lxxxvii]<\/a><\/p>\n
\nFranskmennene fikk utdelt en okkupasjonssone i Tyskland takket v\u00e6re britisk st\u00f8tte, et sete i kontrollkommisjonen for Tyskland, og et fast sete i FN. Til gjengjeld fikk de ikke gjennomslag for sitt \u00f8nske om en oppsplitting av Tyskland i mange sm\u00e5 enheter og overtagelsen av Saar, og heller ikke for internasjonaliseringen av den tyske st\u00e5lindustri eller for en \u00f8konomisk union med britene. Denne erkjennelsen oppfordret Den fjerde republikks ledere (Bidault, Blum, Mayer, Mend\u00e8s-France, Mollet, Monnet, Pleven og Schuman) til \u00e5 skifte strategi uten kanskje \u00e5 skifte m\u00e5l.
\nDe ulike forslagene om sektoriell integrasjon som ble fremmet p\u00e5 denne tiden p\u00e5 overnasjonalt plan som f.eks. Det europeiske kull- og st\u00e5lfellesskap, Europah\u00e6ren eller Det europeiske atomenergifellesskap, eller av mer blandet karakter som EF, tok sikte til \u00e5 fremkynde Vest-Europas gjenoppbygging, redusere avhengigheten overfor supermaktene, samt \u00e5 sikre Frankrike en fortsatt lederrolle i Vest-Europa.[lxxxix]<\/a> En ny fransk \u201deuroaktivisme\u201d inns\u00e5 behovet for \u00e5 etablere nye relasjoner til Tyskland, men ogs\u00e5 i h\u00f8yeste grad til faren for at Tysklands gjenoppbygging og opprustning skulle foreg\u00e5 utenfor fransk kontroll. Et mer integrert \u201dkontinentalt\u201d samarbeid kunne s\u00e5ledes v\u00e6r en motvekt til en situasjon hvor de euroatlantiske institusjonene ble dominert av anglosakserne, inklusive forslag om fusjon av NATO og OEEC, samarbeidsorganisasjonen for de vesteuropeiske land som deltok i Marshall-planen, og som senere ble til OECD (Organisasjon for \u00f8konomisk samarbeid og utvikling).<\/p>\n
\nI den andre delen av 1950-\u00e5rene ble flere forutsetninger for Frankrikes framtidige maktposisjon i og utenfor Europa avklart. Den fjerde republikks ledere, med Mend\u00e8s-France i spissen, innledet avkoloniseringen med tilbaketrekningen fra Indokina etter nederlaget i Dien Bien Phu i mars 1954 og undertegnelsen av fredsslutningen i Geneve i juli samme \u00e5r. I 1956 ble Marokko og Tunisia uavhengige. Krigen i Algerie utfordret derimot Frankrikes stabilitet og \u00f8konomi, og resulterte i de Gaulles retur til makten og opprettelsen av Den femte republikk i 1958. Supermaktenes holdning til Indokina og Algerie-krigen og til den fransk-britiske ekspedisjon i Suez i 1956, viste tydelig at Frankrike ikke lenger var ansett som en tung global akt\u00f8r. Denne utvikling forsterket franske politikeres frustrasjon overfor landets tap av innflytelse. Den styrket deres overbevisning om at et fransk lederskap i Vest-Europa i forst\u00e5else med Vest-Tyskland (Kull- og st\u00e5lunionen, Euratom og EF) og med sterke \u00f8konomiske b\u00e5nd til Afrika, var den beste m\u00e5ten \u00e5 sikre landets grunnleggende interesser p\u00e5. Dette kunne ogs\u00e5 skape et tredje maktsenter ved siden av supermaktene, selv om prisen for dette valget var en voksende avstand til britene, noe ingen fransk politiker p\u00e5 det tidspunktet \u00f8nsket, og samtidig, avstand til USA.[xcii]<\/a><\/p>\n
\nDe Gaulles andre illusjon var at USA og Storbritannia ville anerkjenne Frankrikes stilling som kolonimakt og leder i det kontinentale Vest-Europa, og at dette ville resultere i en ny maktfordeling innenfor NATO mellom de tre vestlige stormaktene. De Gaulle vurderte NATO som strategisk sett for begrenset, og som politisk for integrert, og han ville i stedet flytte maktsenteret ut av de milit\u00e6re strukturene og inn i den politiske sf\u00e6ren. Hans m\u00e5lsetting var alts\u00e5 ikke \u00e5 etablere et formelt direktorat mellom USA, Storbritannia og Frankrike, men heller \u00e5 opprette permanente og uformelle konsultasjoner mellom de tre landene som skulle organisere ledelsen av Den frie verden.[xciv]<\/a> Anglosaksernes motstand mot \u00e5 innfri generalens krav ledet de Gaulle over til \u00e5 f\u00f8re en politikk med to hoveddimensjoner. Den interne dimensjonen vektla stabilisering av landets politiske styresystem, med bl.a. innf\u00f8ringen av Den femte republikk, og gjenreising av dets \u00f8konomiske potensial gjennom tilblivelse av store industrigrupper, statens overtagelse av \u00f8konomiske n\u00f8kkelsektorer og styrking av den franske valutaen. Den eksterne dimensjonen prioriterte en st\u00f8rst mulig grad av selvstendighet i forhold til blokkpolitikken og NATO. De Gaulles reiser til Sovjetunionen i 1966, Polen i 1967 og Romania i 1968, hans uttreden av NATOs integrerte forsvar i 1966 og videreutvikling av en fransk A- og H-bomben mellom 1960 og 1968 var viktige uttrykk for denne linjen.[xcv]<\/a> Videre prioriterte de Gaulle et fransk lederskap hva angikk de ulike samarbeidsformene mellom vest europeerne, og en mer selvstendig valutapolitikk i forhold til USA.[xcvi]<\/a><\/p>\n \u00a0<\/em><\/h1>\n
\nMens Tyskland i 1989 definerte formen og tempoet for sin gjenforening med diplomatisk st\u00f8tte fra USA og Sovjet, koblet Mitterrand EFs integrasjon til gjenforeningen. P\u00e5 EF-toppm\u00f8tet i desember 1989 ga europeiske ledere sin st\u00f8tte til gjenforeningsprosessen dersom<\/em> den ikke hindret eller reduserte tempoet i EFs integrasjon. Tysklands gjenforening skulle dermed underordnes b\u00e5de prosessene i EF og i s\u00e6rdeleshet en kommende monet\u00e6r union. Fordelen med en slik valutaunion var klar for franskmennene. Den skulle rette opp en ugunstig situasjon som Det europeiske valutasystem og nasjonale valg hadde skapt i 70-\u00e5rene, dvs. et tysk valutahegemoni i Europa og en fransk valutapolitikk som kronisk svekket Frankrike.[cvii]<\/a> Denne overlegenheten skulle neddempes gjennom opprettelse av en europeisk sentralbank som skulle styre EFs monet\u00e6re politikk. Maastricht-traktaten, dvs. det franske presset for \u00e5 framskynde utviklingen av Det indre marked uten og et forpliktende politisk samarbeid, ikke minst for valutapolitikk, var dermed et svar p\u00e5 Tysklands samling.[cviii]<\/a> Det var ogs\u00e5 av vital betydning for Paris at \u00d8MU ble gjennomf\u00f8rt med s\u00e5 mange land som mulig for \u00e5 unng\u00e5 en face \u00e0 face <\/em> med Tyskland, og for \u00e5 unng\u00e5 at Frankrike havnet i en pengeunion som ville v\u00e6re et annet navn for den eksisterende D-mark sonen.[cix]<\/a> Dette kulminerte i stridene som p\u00e5gikk i \u00e5rene 1994-98 om EU-landenes evne til \u00e5 oppfylle Maastrichts konvergenskrav for \u00d8MU (tyskernes strenge \u00f8konomiske tolkning av kravene mot franskmennenes mer politiske tolkning) og om etableringen av en hard kjerne i EU ut fra landenes deltagelse i valutaunionen.[cx]<\/a> Innf\u00f8ringen av euroen som kontant pengeenhet fra 1. januar 2002 i dens n\u00e5v\u00e6rende form, har dermed langt st\u00f8rre betydning for Frankrike enn bare den rene konkretisering av Monnets og Schumans gamle idealer for den europeiske integrasjonen. En stor og vestlig forankret \u00d8MU skal etter fransk syn forhindre b\u00e5de muligheten for en eventuell tysk dreining \u00f8stover og dannelsen av en ny tyskdominert valutasone i et utvidet EU.[cxi]<\/a><\/p>\nFrankrikes utfordringer i dagens EU<\/h6>\n
\nFor det andre, er det usikkert om Europe-puissance<\/em> kan realiseres uten at presset for ytterligere suverenitetsavst\u00e5elser \u00f8ker, og uten at EUs identitet avklares n\u00e6rmere. Et omstridt sp\u00f8rsm\u00e5l er om en mellomstatlig beslutningsstruktur med 27 land i det hele tatt kan bli handlekraftig, eller om man ikke burde innf\u00f8re mer overnasjonalitet for \u00e5 styrke EU p\u00e5 omr\u00e5der som fortsatt ligger under landenes suverenitet. Statsminister Jospin ga i mai 2001 uttrykk for sin preferanse for et EU som er: \u201d\u2026 en<\/em> union av nasjoner, som ikke er nasjonens fornektelse men tvert imot dens forlengelse og dens fordypning<\/em>\u201d. President Chirac gikk i samme spor da han i Tysklands forbundsdag 21. juni 2000 p\u00e5pekte at: \u201d\u2026det ville v\u00e6re utenkelig \u00e5 se for seg tilblivelsen av \u00e9n overnasjonal europeisk stat som ville erstatte v\u00e5re nasjonalstater og markere deres bortgang som akt\u00f8rer i den internasjonale scenen<\/em>\u201d.[cxvii]<\/a> Men han tilf\u00f8yet at, det \u00e5 tenke seg nasjonenes bortgang var: \u201d\u2026 like absurd som \u00e5 nekte \u00e5 godta at disse nasjonene allerede har valgt \u00e5 ut\u00f8ve deler av sin suverenitet sammen fordi dette er i deres interesse<\/em>\u201d. Slike formuleringer viser at overnasjonaliteten som hovedmodell for EUs framtid i bunn og grunn forkastes av franske ledere, men ogs\u00e5 at grensen mellom mellomstatlighet og overnasjonalitet blir stadig mer por\u00f8s.
\nFor det tredje, vil Europe-puissance<\/em>, slik franskmennene ser det, kunne bli vanskelig \u00e5 konkretisere dersom flere utvidelser av EU kom til \u00e5 skade Unionens fordypning. Et slikt perspektiv vekker til live franskmennenes verste mareritt : en utvanning av EU, som f\u00f8lge av stans i fordypningen pga. institusjonell lammelse, og en stor utvidelse av medlemskretsen. I 1990 var denne frykten i liten grad rettet mot \u00f8steuropeerne. Et raskt EF-medlemskap for disse landene fremstod da som hypotetisk. Man gikk heller inn for \u00e5 prioritere en opptrapping av bilaterale samarbeidsformer mellom EF og disse land (fransk initiativ til opprettelsen av Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling, EBRD i mai 1990, med President Mitterrands tidligere r\u00e5dgiver Jacques Attali som f\u00f8rste direkt\u00f8r), samtidig som disse land skulle inkluderes i sikkerhetspolitiske strukturer som ikke utelukkende var dominert av USA (Mitterrands forslag om en europeisk konf\u00f8derasjon i 1989 og 1991, Paris-charteret i november 1990, som gjorde Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE) om til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), og Balladurs stabilitetspakt for Sentral- og \u00d8st-Europa i 1995).[cxviii]<\/a><\/p>\n
\nFor det f\u00f8rste, skaper den et kompromiss mellom ulike syn p\u00e5 EUs integrasjon blant dagens medlemmer. Den gj\u00f8r det mulig \u00e5 utsette debatten om overnasjonalitet, samtidig som betydningen av mer konkrete samarbeidsformer p\u00e5 mellomstatlig niv\u00e5 vektlegges, noe som de facto \u00f8ker EUs dreining i mellomstatlig retning.[cxxii]<\/a> For det andre, kan fleksibilitet v\u00e6re en forsvarsmekanisme mot fors\u00f8k p\u00e5 \u00e5 svekke fordypningsprosessen. Som incitament for enkelte land til \u00e5 st\u00f8tte stadig mer samarbeid, skal fleksibiliteten helst gjelde bare p\u00e5 omr\u00e5der underlagt forsterket samarbeid. I det tilfellet g\u00e5r enkelte EU-land videre p\u00e5 et samarbeidsomr\u00e5de uten \u00e5 stanses av ikke-deltagere. Fleksibilitet skal ikke true EUs felles regelverk, som dagens og framtidige EU-land fortsatt vil m\u00e5tte f\u00f8ye seg etter. For det tredje, vil fleksibilitet skape en hierarkistisk rangering innad i EU, samt mellom gamle og nye EU-land. Hvilke arenaer som vil avgj\u00f8re til de ulike akt\u00f8rers tyngde er kilde til en intens debatt i franske milj\u00f8er.<\/p>\n
\nEt stort \u00d8MU gj\u00f8r at en indre differensiering i EU er mindre viktig enn dersom \u00d8MU hadde omfattet kun fem eller seks land. Videre er nettopp det store \u00d8MU en mindre homogen enhet der enighet om en politisk og \u00f8konomisk viderefordypning kan bli vanskelig \u00e5 oppn\u00e5. Jospin og Moscovici \u00f8nsker dermed et system der det er den samme kjerne av land som vil inng\u00e5 i de fleste omr\u00e5der for forsterket samarbeid.[cxxv]<\/a> Tross ulike syn i Paris er det derimot enighet om at EU blir mindre monolittisk<\/em> (alle land g\u00e5r i samme retning og i samme tempo) og stadig mer differensiert<\/em>. Mht. \u00f8stutvidelsen blir det overgangsperioder for \u00e5 oppn\u00e5 fullt medlemskap. Videre blir det sperringer som vil begrense en rask adgang til sentrale omr\u00e5der for \u00e5 sikre at EUs integrasjon p\u00e5 lengre sikt ikke svekkes, og for at maktforholdet mellom de store EU-land ikke forrykes i fransk disfav\u00f8r.<\/p>\nKonklusjon: Frankrikes maktkultur; fra nasjonal ambisjon til europeisk visjon<\/h1>\n
<\/h5>\n
Litteratur<\/strong><\/h5>\n