Deskriptiv og normativ grammatikk

Språket vi snakker er styrt av regler. Noen regler er “innebygde”, på den måten at det finnes setninger som de som snakker språket ikke ville akseptere under noen omstendighet. På norsk er en slik setning:

Oslo i vi bor.

Kanskje kan denne setningen forstås med litt godvilje, men ingen som har norsk som morsmål ville finne på å godta denne setningen som god norsk. Derimot er den følgende setningen god norsk:

I Oslo bor vi (ikke i Bergen).

Det vi har endret her er rekkefølgen på ordene. Vi kan formulere et par regler ut fra disse to setningene, regler som er viktige for hvordan norsk språk fungerer. For det første kommer preposisjonen alltid først i en preposisjonsfrase, i Oslo, og for det andre kommer subjektet, vi, bak verbalet, bor, når et annet ledd står først (i Oslo). De aller fleste europeiske språk har preposisjonen først i en preposisjonsfrase, også spansk: en Oslo. Men når det gjelder flytting av subjektet når et annet ledd står først så er dette ganske unikt for norsk og noen andre beslektede språk. Dette resulterer i at vi sier

Vi var på fest i går.

og

I går var vi på fest.

men ikke

*I går vi var på fest.

Ser du at subjektet vi hopper bak verbalet når vi flytter i går fremst i setningen? Slike regler som dette har vi integrert i hodene våre og disse reglene gjør at vi alle snakker god norsk dersom morsmålet vårt er norsk.

Andre regler er ikke så innbygde, men er snarere pålagt oss av en norm, noen mennesker som har bestemt hva de synes er ”korrekt” språkbruk og hva som ikke er det. I følge noen lingvister er forskjellen mellom da og når en slik norm, som ikke egentlig har noe motstykke i en indre regel. Så normen forteller oss at vi skal si

Da jeg var liten…

og ikke

Når jeg var liten…

Men veldig mange morsmålstalere av norsk sier når i denne sammenhengen uten at det nødvendigvis kan defineres som en gal setning på samme måten som den over, den som brøt de indre reglene. Når man beskriver disse menneskeskapte reglene så kaller vi det en normativ grammatikk. Den normative grammatikken har som mål å beskrive en idealversjon av språket. En normativ regel ville være ”Dersom man skal snakke om en enkelthendelse i fortid så skal man bruke da og ikke når.” Når man beskriver språket slik det faktisk brukes, derimot, kalles det en deskriptiv grammatikk. En deskriptiv beskrivelse ville være ”I norsk brukes både da og når for  å snakke om enkelthendelser i fortid.” Uttrykkene ”normativ regel” og ”deskriptiv beskrivelse” ville nok blitt dømt nord og ned av normgiverne, fordi de er som smør på flesk: norm betyr regel, og deskriptiv betyr beskrivende.

Når man skal lære et språk som annetspråk, så gjør man det ofte gjennom å bruke normative grammatikker. På den måten lærer man seg det som oppfattes som den korrekte måten å bruke språket på. Men i spansk, akkurat slik som i norsk, så vil det være forskjeller mellom hva som anses som korrekt og hva som faktisk sies av den spansktalende befolkning. Og ettersom det spansktalende området er så stort og variert, så vil det også variere fra område til område på hvilken måte man avviker fra normen. Det spanske språket har en kultur for å studere språk både deskriptivt og normativt. I dag og de siste 300 årene er det la Real Academia Española som vurderer hva som skal være normen for det spanske språket, og de samler hele tiden inn informasjon om hvordan språket faktisk snakkes i de spansktalende områdene over hele verden. Selv om det nok noen ganger kan virke som om de er mest konsentrert om Spania… Gjør deg kjent med RAEs ordbok: http://dle.rae.es/.

Bilderesultat for mafalda gramatica

 

Sverre og latinen

Jeg kan ikke, med min bakgrunn, være bekjent av å skrive en språkblogg som ikke har et eneste innlegg om språkhistorie. Dette er min store pasjon, og det jeg har jobbet aller mest med. Interessen min for sammenhengen mellom latin og de romanske språkene ble for alvor vekket i latintimene på videregående. Da hadde jeg en lærer som het Sverre, og han gjorde latinen levende og relevant. Blant annet husker jeg en gang han trakk frem et knippe norske ord og viste oss at de egentlig var fra latin. Og det var slett ikke fremmedord han kom trekkende med, nei, det var gode norske ord som vi har fått inn i språket via latinen. Det ordet jeg husker best er reddik. Ja, faktisk. reddik kommer fra det latinske ordet for ‘rot’, radix. Og det er nå det begynner å bli interessant. For ordet radix er også opphavet til det spanske ordet raíz som også betyr ‘rot’. Har du noengang lurt på hvorfor adjektivet er radical med d, men raíz  ikke har noen d? Vel, her er svaret: formen radicem er akkusativsformen av radix og det er den som har gitt raíz. Men i løpet av de mange hundre årene som har gått siden noen snakket en form for latin, så har dette ordet utviklet seg, og i den spanske typen latin forsvant d mellom to vokaler i uttale og dermed etterhvert i skriften. Dette fenomenet er ikke ulikt det vi nå ser at kan skje i visse spanske dialekter: i stedet for å si he cantado med en hørbar d-lyd, kan man høre mange si he cantao. Kanskje vil disse partisippene etterhvert miste også i skriftspråket? Italienerne derimot har beholdt den både i skrift og uttale: radice. Det spanske adjektivet radical på sin side er tatt fra en senere latin og har derfor ikke gått igjennom noen tilsvarende utvikling. På norsk stammer altså radikal og reddik fra det samme latinske ordet. Det har jo litt underholdningsverdi.

Et annet ord som Sverre dro frem fra hatten i latintimene var russ, altså det man blir når man er ferdig med videregående. russ kommer vistnok fra det latinske uttrykket cornua depositurus, ‘å legge av seg hornene’, etter en lek man drev med i hine hårde dager der man festet horn i pannen på de studentene som ikke var ferdige med artium. Når man da la av seg hornene, var man moden og ferdig med tøys og tull. Ordet cornu kan vi kjenne igjen i det spanske cuerno, der er diftongert til ue, noe som skjer ganske ofte i spansk. Tenk på fuego og luego og de ikke-diftongerte variantene av disse ordene som vi har i norsk fokus og lokal fra de latinske ordene focus ‘ild, arne’, og locus ‘sted’. Er du lokalkjent så er du altså kjent på stedet. Ordet luego har fjernet seg ganske langt fra den opprinnelige betydningen, men et ord som lugar fra latinsk localis (som strengt tatt er det egentlige opphavet til norsk lokal) ligger tett opptil, det betyr ‘sted’. ‘Dans på lokalet’ får rett og slett en mer eksotisk klang.

At det heter horn i norsk er forøvrig heller ingen tilfeldighet, cuerno og horn kan skilte med felles opphav i indoeuropeisk, der ordet hadde en k-lyd i begynnelsen. At k utviklet seg til h i germansk var også ganske vanlig, faktisk har hjerte og corazón også samme opphav langt tilbake i indoeuropeisk. Sånn som dette kan man sitte i evigheter, og er man riktig heldig kan man lage seg en karriere av det.

Bilderesultat for mafalda latín

 

Argumentstruktur i spansk

I innlegget om syntaktiske funksjoner sa vi at verbet er kjernen i setningen, det som alt annet hviler på. Og verbet har plasser i strukturen sin som fylles. Hva slags ledd som kan settes på plassen varierer fra verb til verb. Vi kan tenke oss verbene som puslebrikker; en side kan være flat, og der kan ingenting hektes på. En annen side kan være formet slik at vi kan hekte på et direkte objekt. En annen puslebrikke kan mangle denne muligheten, men i stedet ha en form som kan knytte til seg et indirekte objekt osv.

Bilderesultat for puslebrikke

For å lage velformede setninger må vi vite hva slags argumentstruktur verbet har. Argumentstruktur er dessuten et område som ligger i skjæringspunktet mellom syntaksen og semantikken (betydningslæren), så det hjelper ikke bare å se på strukturelle muligheter, vi må også se på hva slags betydning ordene som skal knyttes til verbet har.

Vi skal først se på noen norske eksempler:

Kari opplever mye.

Petter svømmer.

Silje forærte Jonathan et stort hus. 

Det første vi kan stadfeste er at vi godtar setningene ovenfor som god norsk. Men for å vise at det ikke bare er struktur, men også betydning som spiller en rolle for hvilke argumenter et verb kan ta, bytter vi ut noen av argumentene i setningene:

Veggen opplever mye.

Benken svømmer.

Parkeringsplassen forærte Jonathan et stort hus.

Her ser vi tydelig at vi ikke bare trenger et subjekt, altså en syntaktisk komponent, men et subjekt som kan oppleve, svømme og forære, altså har det betydning hva subjektet betyr. Mennesker kan for eksempel fungere som subjekter til disse verbene, mens gjenstander og steder ikke kan det.

Det vi også ser er at disse verbene har forskjellig argumentstruktur. Et verb som å oppleve trenger et subjekt, Kari, og et direkte objekt, mye. Det er et transitivt verb. Mens å svømme bare trenger et subjekt, Petter, og er et intransitivt verb. Noen verb kalles ditransitive, og de trenger både et subjekt, og to objekter, et direkte, et stort hus, og et indirekte, Jonathan.

Nå skal vi ta noen spanske eksempler.

Llovió mucho ese día. 

Vi ser at hvis vi tar vekk adverbialene mucho og ese día fra setningen blir vi stående igjen med bare verbet – llovió. Det kan skje med flere typer verb i spansk at de blir stående slik helt alene, fordi vi kan utelate subjektet, men det er ikke derfor dette verbet opptrer helt alene. Hvis vi forsøker å legge til et subjekt – for eksempel været – el tiempo – blir resultatet ugrammatikalsk, altså ikke bra: *el tiempo llovió. Det samme skjer forøvrig på norsk: Været regnet. Dette er fordi verb som uttrykker meteorologiske forhold ikke har plass i strukturen sin til et subjekt (på norsk har slike verb plass til et subjekt, men dette subjektet kan ikke ha referanse. Subjektet er tomt for betydning – det regnet). Vi kan si at slike verb har en ganske enkel struktur, kanskje kan vi tenke oss at slike verb i byggemetaforen vår tilsvarer en pergola.

Disse verbene kalles på norsk avalente og på spansk unipersonales, og du kan lese mer om dem i GD 2.5 17.2.

Vi tar neste eksempel:

Trabaja mucho.

Dette verbet blir også stående alene dersom vi tar bort adverbialet mucho, men i dette tilfellet så finnes det et subjekt. Det er bare implisitt. Kjært barn har mange navn, og på spansk kalles dette fenomenet både sujeto implícito, sujeto tácito, sujeto omitido og sujeto elíptico (se GD 3.1 5.3). Vi kan holde oss til sujeto omitido her. På norsk kan vi kalle det utelatt subjekt.

I strukturen til dette verbet er det hverken plass til direkte objekt – complemento directo  – eller til indirekte objekt – complemento indirecto – men kun til et subjekt, for eksempel Pedro: Pedro trabaja. Slike verb kalles intransitive – verbos intransitivos, og det betyr at de bare har plass til et subjekt i strukturen sin. Du kan lese om dem på GD 2.5 18.1. Et intransitivt verb kan kanskje være en gapahuk?

Bilderesultat for gapahuk  

Nå går vi over til litt mer kompliserte strukturer:

Pascual corta el pan.

Dette er et transitivt verb – un verbo transitivo. Ordet transitiv betyr «har plass til to argumenter, og det ene må være et subjekt og det andre et direkte objekt». Derfor er setningen Pascual corta ufullstendig; den kan ikke stå slik uten at vi lurer fælt på hva som ble skåret. Nå har vi fått oss en enkel tømmerhytte.

Bilderesultat for enkel tømmerhytte

Til slutt finnes det, som sagt lenger opp, verb som må ha to objekter, de ditransitive verbene.

Pedro regala flores a su mamá.

Her er Pedro subjektet, flores det direkte objektet og a su mamá det indirekte objektet. Når verbet må ha tre obligatoriske ledd, subjekt, direkte objekt og indirekte objekt, så har vi en mer komplisert konstruksjon.

Bilderesultat for casa de madera

Argumentstruktur er nyttig å vite litt om når man skal lære et språk. Og heldigvis finnes det ikke uendelige mengder med forskjellige argumentstrukturer. Hvis man lærer seg sju-åtte stykker har man kommet et godt stykke på vei. Noen strukturer er veldig vanlige i mange språk, som for eksempel de transitive verbene. Andre varierer fra språk til språk. I spansk finnes det en argumentstruktur som ikke er så vanlig i norsk. De verbene som har denne strukturen blir ofte kalt for gustar-verb. gustar kan oversettes med å like på norsk, men har ikke en transitiv struktur, som å like har på norsk. Derimot så krever verbet gustar et subjekt og et indirekte objekt, ikke et direkte som å like gjør. Men det er ikke det verste. Det som er aller vanskeligst for nordmenn som skal lære spansk er at det man liker er subjektet, mens den som liker blir uttrykt som det indirekte objektet:

Me gustas tú.

Jeg liker deg.

På norsk er jeg subjektet, og deg objektet. Men på spansk så er me det indirekte objektet, og subjektet. Derfor ser man at verbet er bøyd så det samsvarer med tú. Og står det man liker i flertall, så må verbet også settes i flertall:

Me gustan las películas de terror.

Ved å lære oss argumentstrukturen til de forskjellige verbene på spansk, vil det blir lettere å bygge verbfraser, og til slutt blir vi i stand til å konstruere grammatikalske setninger.

 

Om fraser

Syntaktiske fraser er mellomnivået på veien fra ord til setning. På spansk kaller man disse for sintagmas eller grupos sintácticos. Det å gjenkjenne hva som utgjør en frase er uunnværlig i syntaktisk analyse. Det er frasene som har syntaktisk funksjon i en setning, det vil si at mange ord fra ordklassene må danne fraser for å kunne fungere som ledd i en setning. Hvis vi starter med setningen:

Spanskstudentene får karakterene sine på fredag.

Los estudiantes de español recibirán sus notas el viernes.

Bilderesultat for sacar una buena nota

I den spanske setningen kan vi finne i følgende fraser:

Nominalfrase (grupo nominal): Los estudiantes de español

Verbalfrase (grupo verbal): recibirán sus notas el viernes

Nominalfrase: sus notas

Nominalfrase: el viernes

I dette eksempelet har den første nominalfrasen funksjon som subjekt (sujeto), mens verbalfrasen har funksjon som predikat (predicado). Disse frasene kan igjen deles opp i flere fraser, og innad i predikatet har de enkelte frasene funksjon på setningsnivå: sus notas har funksjon som direkte objekt (complemento directo), mens el viernes har funksjon som adverbial (complemento circunstancial).

La oss først se på nominalfrasen. I nominalfrasen Los estudiantes de español er substantivet estudiantes kjernen (el núcleo). Det er alltid kjernen som gir navnet til frasen, så nomen og substantiv er synonymer. Mange kaller også nominalfraser for substantivfraser. Et substantiv alene kan i enkelte tilfeller danne en frase på egenhånd, som for eksempel i Han llegado estudiantes «Det ankom studenter», men slik bruk er underlagt en del restriksjoner, blant annet går det ikke i entall *Ha llegado estudiante.

Artikkelen los er en bestemmer (actualizador). Bestemmeren samsvarer i kjønn og tall med substantivet det står til. Egennavn (nombres propios) har innebygd bestemmer, så slike substantiv står vanligvis alene.

estudiantes blir modifisert av de español, et beskrivende ledd (modificador) som avgrenser referansen til substantivet. Å avgrense referansen betyr rett og slett at leddet de español gjør at det ikke dreier seg om alle studenter i hele verden, men bare de som studerer spansk (og antagelig innenfor en gitt setting, for eksempel ved Høgskolen i Østfold, men vi mangler en slik kontekst her). Dersom beskriveren er et adjektiv, samsvarer det i kjønn og tall med substantivet. Men her er det snakk om en annen type frase:

Preposisjonsfrase (grupo con preposición): de español

I en preposisjonsfrase er kjernen preposisjonen. Dette gjør preposisjonsfraser litt annerledes enn andre fraser, fordi de har et grammatisk ord som kjerne, ikke et leksikalsk, og fordi denne kjernen i norsk og spansk alltid står først i frasen. Utfyllingen (el término) til preposisjonen er enda en nominalfrase: español.

En nominalfrase kan altså bestå av et eneste ord, selv om det er vanligere at den også består av bestemmerord (actualizadores) og eventuelt et beskriverord (modificadores). I spansk kommer bestemmerordene foran kjernen i en nominalfrase, mens beskriverordene kommer etter kjernen:

Estructura del grupo nominal
actualizador núcleo modificador
determinativo (artículos, demostrativos, posesivos, etc.) sustantivo, pronombre, elemento sustantivado adjetivos, grupos con preposición, oraciones de relativo…
esa

el

mesa

alguno

tonto

redonda

de ellos

que te amó

Nå skal vi se litt nærmere på verbalfrasen recibirán sus notas el viernes. Her er det finitte verbet recibirán kjernen; kjernen i en verbalfrase består alltid av et verb. Ikke bare enkle verbformer som recibirán kan være kjerner i verbalfraser, men også sammensatte former som ha comido, verbalperifraser som suelen participar, og faste verbaluttrykk som echamos de menos. Verb kan, som vi vet, knytte til seg en rekke forskjellige setningsledd, som for eksempel direkte objekt (complemento directo), preposisjonsobjekt (complemento de régimen), indirekte objekt (complemento indirecto) og adverbial (complemento circunstancial).

I eksempelet vårt er det både et direkte objekt, sus notas, og et adverbial, el viernes, og det som er interessant er at begge to er nominalfraser, fordi de har et substantiv som kjerne; notas og viernes. Dermed ser vi at nominalfraser kan ha mange forskjellige funksjoner: subjekt som i los estudiantes de español, utfylling til preposisjon som i de español, direkte objekt som i sus notas og adverbial som i el viernes. Nominalfrasen er som poteten. Den kan (nesten) brukes til alt.

Bilderesultat for poteten

Strukturen til verbalfrasen er ikke så enkelt forklart som strukturen til nominalfrasen fordi verbene har ulik argumenstruktur. I tillegg tillater spansk å endre ordstilling i setningen for å få frem forskjellige nyanser og objektspronomen står et annet sted enn når objektene er leksikalske ord i spansk. Men du kan lese mer om de spanske verbenes struktur i posten Argumentstruktur i spansk.

Vi har hittil sett på nominalfraser, verbalfraser og preposisjonsfraser. I tillegg til disse finnes adjektivfraser (grupo adjetival) og adverbialfraser (grupo adverbial). De skal vi raskt se på til slutt.

Adjektivfraser har et adjektiv som kjerne, og kan ha beskrivere på begge sider som i muy alto, más caro, dispuesto a trabajar, habilidoso con el balón. De vanligste beskriverne er adverbialer – muy, más – eller adverbiale uttrykk. Noen kvantifiserte beskrivere kan i sin tur bli modifisert av et adverbialt uttrykk som i dos veces más caro. Noen adjektiver kan også modifiseres av nominalfraser og presposisjonfraser, og da kan disse være argumenter eller adjunkter, altså nødvendige eller unødvendige: dispuesto krever et ledd innledet med preposisjonen a, mens habildoso kan stå helt alene.

Dilma está dispuesta a renunciar.

Alfredo es habilidoso (en la cocina).

I setningene over har adjektivfrasene funksjon som predikativ (atributo).

Adverbfraser har ikke overraskende et adverb som kjerne: bastante cerca de mi casa. Mange stedsadverb kan modifiseres med en preposisjonsfrase: delante de la cama. Noen adverb kan modifiseres av setninger, og noen av disse har preposisjonen de foran seg:

Lo hice antes de que vinieras

Ahora que me lo dices, me acuerdo.

I setningene over har adverbfrasene funksjon som tidsadverbialer (complementos circunstanciales de tiempo).

 

Ordklasser – clases de palabras

Før man begynner å studere språk i høyere utdanning, oppfatter man gjerne ordklassene som noe absolutt og uforanderlig. Et pronomen er et pronomen, og en preposisjon er en preposisjon. Men slik er det ikke nødvendigvis. Det finnes flere sett med kriterier man kan legge til grunn for inndeling i ordklasser. I tillegg er språket vårt veldig komplisert, og det er vår relativt enkle forståelse av språk på et bevisst nivå som krever lettfattelige og avgrensede kategorier. Ubevisst er vi i stand til å operere med langt mer kompliserte strukturer, og noen ord kan tilhøre mange ordklasser på en gang, mens noen ord har så lite til felles med andre ord at de nesten utgjør en liten ordklasse for seg selv. For eksempel har ordklassen adverb tradisjonelt bestått av mange typer ord som ikke alltid har like mye til felles.

Bilderesultat for el cerebro y el idioma

Det er et praktisk grep å operere med et gitt antall kategorier. Disse kategoriene, ordklassene, lager vi på bakgrunn av forskjellige egenskaper som ordene har. Disse egenskapene må være slik at de plasserer en del ord i samme kategori, mens de utelukker andre. For eksempel plasserer vi gjerne ord som kan bøyes i tid i kategorien verb, mens ord som kan gradbøyes hører til adjektivene. Kategoriseringen av ord i ordklasser kan foregå på ulike kriterier, og det er vanlig å bruke en kombinasjon av morfologiske og syntaktiske kriterier. De morfologiske kriteriene handler om hvordan ordene bøyes, mens de syntaktiske handler om hvordan ordene oppfører seg, hvilken funksjon de kan ha, i en frase eller en setning.

I 1997 kom Norsk referansegrammatikk ut, og opererte med en litt annen inndeling av ord i ordklasser en det som er vanlig i den tradisjonelle grammatikken. Denne nye inndelingen baserer seg i første rekke på morfologiske kriterier og for ubøyelige ord på syntaktiske kriterier, og skiller seg fra den gamle inndelingen ved ikke å tillegge betydning noe vekt. I 2005 ble en del av disse nye grammatiske termene tatt i bruk i skolen, og det er nå vanlig å forholde seg til den nye inndelingen eller deler av den i all språkopplæring. Dette systemet stemmer også godt overens med hvordan termer brukes i moderne spanske grammatikker, og illustrerer på en bedre måte enn før fundamentale forskjeller mellom norsk og spansk.

Bilderesultat for flamenco                            Bilderesultat for kvinne bunad gamle dager

Et eksempel er det norske ordet som. Tradisjonelt har som blitt kalt et relativpronomen, i tråd med hvordan tilsvarende ord oppfører seg i andre språk, som for eksempel spansk. Problemet er at som ikke oppfører seg helt som et pronomen, selv om det brukes i de sammenhengene der et relativpronomen ville blitt brukt i spansk. Vi ser på noen nominalfraser:

Den gutten som står der – El chico que está ahí

Ordet som og ordet que ser veldig like ut i disse frasene. som/que binder sammen en setning (står der/está ahí) med et nomenfrase (gutten/el chico), og fungerer samtidig som subjekt i den samme setningen. Eller, det gjør det i alle fall i den spanske setningen. Derfor kalles dette ordet et relativpronomen på spansk, som vi vet er pronomen en gruppe ord som kan stå i stedet for – pro – et nomen eller substantiv, som for eksempel i El chico está ahí. Og det er som oftest substantiver – eller pronomen – som fungerer som subjekter i setninger.

Men hvis vi tar et par andre fraser:

Den gutten som jeg snakker med – El chico con quien hablo

ser vi at likheten stopper opp. Det norske ordet som endrer ikke form, det er ubøyelig og derfor likner det mer på andre subjunksjoner, som at og da, enn på pronomen, som ofte endrer form. Sammenlikne Jeg står der med Han snakket med meg – det heter jeg i subjektsposisjon, men meg i objektsfunksjon. Den spanske frasen viser både at pronomenet har fått en ny form, quien, og at det kan stå som utfylling til en preposisjon, som også er typisk for nominale kategorier. Det kan ikke som: *Den gutten med som jeg snakket (et stjernemarkert ord eller setning, betyr at ordet eller setningen ikke høres riktig ut for de som har dette språket som morsmål). 

Derfor er som en subjunksjon i norsk, mens det tilsvarende ordet i spansk er et relativpronomen. Og derfor sier vi heller ikke at som fungerer som subjekt i leddsetningen, rett og slett fordi vi trenger en nominal kategori, som et substantiv eller et pronomen, i den funksjonen. Det er altså en blanding av morfologiske kriterier (ordet bøyes ikke slik som andre pronomener) og syntaktiske kriterier (ordet kan ikke stå som utfylling til preposisjon) som gjør at som nå regnes som en subjunksjon. I den tradisjonelle grammatikken var det kanskje betydningen, at som så ut til å være subjektet i setningen, som hadde blitt tillagt mest vekt.

Når man bruker slike kriterier på alle ord i språket, og samtidig holder seg til en tanke om at det ikke skal bli for mange kategorier, kan man til slutt dele inn alle ord i ordklasser etter hvilke egenskaper de har. På norsk regner vi med ti ordklasser, mens det på spansk er vanlig å operere med ni. Det kommer av at klassen conjunciones inneholder både konjunksjoner og subjunksjoner på spansk, mens disse to er forskjellige ordklasser på norsk.

Spansk terminologi og norsk oversettelse:

  • Sustantivos – substantiv
  • Adjetivos – adjektiv
  • Determinativos – determinativer
  • Pronombres – pronomen
  • Verbos – verb
  • Adverbios – adverb
  • Preposiciones – preposisjoner
  • Conjunciones – konjunksjoner og subjunksjoner
  • Interjecciones – interjeksjoner

 

Om syntaktiske funksjoner

Om syntaktiske funksjoner

En vanlig vanskelighet studenter opplever når de skal lære grammatikk på høyere nivå er å skille mellom ordklasse og form, altså morfologien, og funksjon, altså syntaksen. I motsetning til ordklasser, vil de syntaktiske funksjonene et ord har være avhengig av hvilken sammenheng ordet opptrer i. Et ord som student – estudiante, for eksempel, har ingen syntaktisk funksjon sånn helt alene, selv om det tilhører ordklassen substantiv. I hver av setningene under derimot har studenten – el estudiante, som satt i bestemt form entall og på den måten er blitt klargjort for bruk i en setning, ulik funksjon:

SUBJEKT: Studenten går over gaten. – El estudiante cruza la calle. 

DIREKTE OBJEKT: Universitetet ringte studenten. – La universidad llamó al estudiante

INDIREKTE OBJEKT: Jeg gav studenten blomster. – Le di flores al estudiante.

Den aen som dukker opp i de to siste eksemplene – al estudiante – er preposisjonen a som trekkes sammen med artikkelen el. Det samme skjer med preposisjonen de i del. 

Man kan tenke seg at det blir litt som å bygge et hus: hvis du ser en plankestabel, så kan du si at det er en plankestabel.

Bilderesultat for plankestabel

Men du kan ikke si at det er en vegg eller et tak eller et gulv, før det faktisk blir brukt til det. Ordklassene inneholder rett og slett materialer, sånn som substantiv (planker), determinativer (spikre), verb (bjelker) og konjunksjoner (hengsler). Når du ser dem ligge i hver sin haug kan du si hva slags kategori – eller ordklasse – de tilhører, men ikke ennå hvilken funksjon de vil ha. Men det du kan vite er at konjunksjoner binder to elementer sammen, akkurat som en hengsel binder sammen en dør eller et vindu med en vegg.

Bilderesultat for spikre hengsler

Et substantiv (en planke) trenger normalt determinativer (spikre) for å fylle en funksjon i en setning (en bygning). Et substantiv sammen med en determinativ danner en frase. Og bare fraser kan brukes direkte i setningen (prøv å bygge et hus bare med planker og ingen spikre…).

Derfor er det ikke ok å si Gutt lukke dør – Chico cerrar puerta selv om betydningen er noenlunde klar. I denne ordsammenstillingen mangler determinativene og finittheten på verbet, og derfor funker dette ikke som en setning, på samme måte som en bjelke og noen planker i en haug funker dårlig som en vegg.

Men egentlig kommer bygningsmetaforen vår til kort akkurat her. For språk er jo abstrakt, og det som determinativene og finittheten egentlig gjør er jo å bestemme ordene nærmere, slik at vi slipper å gjette oss til hva som blir sagt. I setningen over – Gutt lukke dør – vet vi verken hvilken gutt det dreier seg om, eller når handlingen fant sted. Hvis vi bestemmer disse ordene litt nærmere – setter på en bestemt artikkel for å signalisere at det dreier seg om en gutt både taleren og tilhøreren kjenner til fra før, og setter verbet i presens for å signalisere at handlingen skjer nå, så funker det: Gutten lukker døra – El chico cierra la puerta. Determinativene – los determinativos – og finittheten på verbet gjør altså disse ordene i stand til å fungere som byggesteiner i ordentlige setninger. I det vi bestemmer ordene nærmere går de over fra å være ord i en ordklasse til å være fraser – grupos sintácticos. Dette kan du lese mer om i det innlegget som heter Om fraser.

Men hvordan kan vi vite hvilke elementer som skal brukes i hvilken setning?

Alle setninger må inneholde et reisverk, noe som resten hviler på. Det er verbet (bjelken). Den må først forankres så den blir stabil, altså settes i en av de finitte formene – las formas personales. Akkurat som vi kan forestille oss at en bjelke kan ha tilpasninger som muliggjør og begrenser hva vi kan bruke den til, så har verbet en indre struktur – argumentstrukturen – som muliggjør og begrenser hva som kan bygges rundt det.

Bilderesultat for hus bygge bjelke

Argumentstrukturen bestemmer antallet fraser som kan (og skal) knyttes til verbet, og hvilken funksjon frasene skal ha. Disse nødvendige frasene kaller vi argumenter – argumentos. Vanlige argumenter er subjekt – sujeto –, direkte objekt – complemento directo – og preposisjonsobjekt – complemento de régimen.

Disse frasene er så nødvendige at setningen faller sammen uten dem: *Gutten lukker – *El chico cierra – fungerer aldeles ikke som setninger fordi et argument mangler – det direkte objektet.

En annen type fraser som kan knyttes til verbet kaller vi adjunkter – adjuntos. Disse er ikke nødvendige, men kan fjernes fra setningen uten at den blir ugrammatikalsk – altså høres feil ut. De aller fleste adverbialer – complementos cirunstanciales (cc) – er adjunkter. Det betyr at nesten alle verb har plass til et eller flere adverbialer:

I går [tidsadverbial] regnet det. Ayer [cc de tiempo] llovió.

Han jobber hele tiden [måtesadverbial].  – Trabaja constantemente [cc de modo].

Jeg skar skinken med denne kniven [middeladverbial]. – Corté el jamón con este cuchillo [cc de instrumento].

Vi kan se for oss at adverbialer er innredningen i huset vårt. 

Bilderesultat for casa con muebles

De kan legges til overalt, men de kan også fjernes uten at huset detter sammen: Det regnet – Han jobber – Jeg skar skinken.

De frasene som ikke kan fjernes uten at huset vårt – setningen – detter sammen, kalles altså argumentene. Og som du ser blir det mer alvorlig hvis vi fjerner dem: *Skar med denne kniven – *Corté con este cuchillo (man kan kanskje tenke seg situasjoner der disse setningene kan funke, men da vil det være klart for taler og tilhører hva som ble skåret, slik at det kan underforstås). 

For å oppsummere må vi altså skille mellom materialene vi har, ord fra ordklassene, som for eksempel substantiv, adjektiv og verb – og de funksjonene de får i setningen, funksjoner som subjekt, direkte objekt og verbal. Vi må vite at vi ikke bare kan sette et ord rett inn i setningen, men at de må bestemmes nærmere, for eksempel ved hjelp av determinativer eller ved å sette verbet i en finitt form; vi må bygge fraser. Til slutt må vi vite at ikke alle verb er like, noen tillater mange fraser, andre få eller ingen. I posten Argumentstruktur i spansk får du vite mer om hvordan de vanligste spanske setningene er bygget opp.