Deskriptiv og normativ grammatikk

Språket vi snakker er styrt av regler. Noen regler er “innebygde”, på den måten at det finnes setninger som de som snakker språket ikke ville akseptere under noen omstendighet. På norsk er en slik setning:

Oslo i vi bor.

Kanskje kan denne setningen forstås med litt godvilje, men ingen som har norsk som morsmål ville finne på å godta denne setningen som god norsk. Derimot er den følgende setningen god norsk:

I Oslo bor vi (ikke i Bergen).

Det vi har endret her er rekkefølgen på ordene. Vi kan formulere et par regler ut fra disse to setningene, regler som er viktige for hvordan norsk språk fungerer. For det første kommer preposisjonen alltid først i en preposisjonsfrase, i Oslo, og for det andre kommer subjektet, vi, bak verbalet, bor, når et annet ledd står først (i Oslo). De aller fleste europeiske språk har preposisjonen først i en preposisjonsfrase, også spansk: en Oslo. Men når det gjelder flytting av subjektet når et annet ledd står først så er dette ganske unikt for norsk og noen andre beslektede språk. Dette resulterer i at vi sier

Vi var på fest i går.

og

I går var vi på fest.

men ikke

*I går vi var på fest.

Ser du at subjektet vi hopper bak verbalet når vi flytter i går fremst i setningen? Slike regler som dette har vi integrert i hodene våre og disse reglene gjør at vi alle snakker god norsk dersom morsmålet vårt er norsk.

Andre regler er ikke så innbygde, men er snarere pålagt oss av en norm, noen mennesker som har bestemt hva de synes er ”korrekt” språkbruk og hva som ikke er det. I følge noen lingvister er forskjellen mellom da og når en slik norm, som ikke egentlig har noe motstykke i en indre regel. Så normen forteller oss at vi skal si

Da jeg var liten…

og ikke

Når jeg var liten…

Men veldig mange morsmålstalere av norsk sier når i denne sammenhengen uten at det nødvendigvis kan defineres som en gal setning på samme måten som den over, den som brøt de indre reglene. Når man beskriver disse menneskeskapte reglene så kaller vi det en normativ grammatikk. Den normative grammatikken har som mål å beskrive en idealversjon av språket. En normativ regel ville være ”Dersom man skal snakke om en enkelthendelse i fortid så skal man bruke da og ikke når.” Når man beskriver språket slik det faktisk brukes, derimot, kalles det en deskriptiv grammatikk. En deskriptiv beskrivelse ville være ”I norsk brukes både da og når for  å snakke om enkelthendelser i fortid.” Uttrykkene ”normativ regel” og ”deskriptiv beskrivelse” ville nok blitt dømt nord og ned av normgiverne, fordi de er som smør på flesk: norm betyr regel, og deskriptiv betyr beskrivende.

Når man skal lære et språk som annetspråk, så gjør man det ofte gjennom å bruke normative grammatikker. På den måten lærer man seg det som oppfattes som den korrekte måten å bruke språket på. Men i spansk, akkurat slik som i norsk, så vil det være forskjeller mellom hva som anses som korrekt og hva som faktisk sies av den spansktalende befolkning. Og ettersom det spansktalende området er så stort og variert, så vil det også variere fra område til område på hvilken måte man avviker fra normen. Det spanske språket har en kultur for å studere språk både deskriptivt og normativt. I dag og de siste 300 årene er det la Real Academia Española som vurderer hva som skal være normen for det spanske språket, og de samler hele tiden inn informasjon om hvordan språket faktisk snakkes i de spansktalende områdene over hele verden. Selv om det nok noen ganger kan virke som om de er mest konsentrert om Spania… Gjør deg kjent med RAEs ordbok: http://dle.rae.es/.

Bilderesultat for mafalda gramatica

 

kh

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *