Om fraser

Syntaktiske fraser er mellomnivået på veien fra ord til setning. På spansk kaller man disse for sintagmas eller grupos sintácticos. Det å gjenkjenne hva som utgjør en frase er uunnværlig i syntaktisk analyse. Det er frasene som har syntaktisk funksjon i en setning, det vil si at mange ord fra ordklassene må danne fraser for å kunne fungere som ledd i en setning. Hvis vi starter med setningen:

Spanskstudentene får karakterene sine på fredag.

Los estudiantes de español recibirán sus notas el viernes.

Bilderesultat for sacar una buena nota

I den spanske setningen kan vi finne i følgende fraser:

Nominalfrase (grupo nominal): Los estudiantes de español

Verbalfrase (grupo verbal): recibirán sus notas el viernes

Nominalfrase: sus notas

Nominalfrase: el viernes

I dette eksempelet har den første nominalfrasen funksjon som subjekt (sujeto), mens verbalfrasen har funksjon som predikat (predicado). Disse frasene kan igjen deles opp i flere fraser, og innad i predikatet har de enkelte frasene funksjon på setningsnivå: sus notas har funksjon som direkte objekt (complemento directo), mens el viernes har funksjon som adverbial (complemento circunstancial).

La oss først se på nominalfrasen. I nominalfrasen Los estudiantes de español er substantivet estudiantes kjernen (el núcleo). Det er alltid kjernen som gir navnet til frasen, så nomen og substantiv er synonymer. Mange kaller også nominalfraser for substantivfraser. Et substantiv alene kan i enkelte tilfeller danne en frase på egenhånd, som for eksempel i Han llegado estudiantes «Det ankom studenter», men slik bruk er underlagt en del restriksjoner, blant annet går det ikke i entall *Ha llegado estudiante.

Artikkelen los er en bestemmer (actualizador). Bestemmeren samsvarer i kjønn og tall med substantivet det står til. Egennavn (nombres propios) har innebygd bestemmer, så slike substantiv står vanligvis alene.

estudiantes blir modifisert av de español, et beskrivende ledd (modificador) som avgrenser referansen til substantivet. Å avgrense referansen betyr rett og slett at leddet de español gjør at det ikke dreier seg om alle studenter i hele verden, men bare de som studerer spansk (og antagelig innenfor en gitt setting, for eksempel ved Høgskolen i Østfold, men vi mangler en slik kontekst her). Dersom beskriveren er et adjektiv, samsvarer det i kjønn og tall med substantivet. Men her er det snakk om en annen type frase:

Preposisjonsfrase (grupo con preposición): de español

I en preposisjonsfrase er kjernen preposisjonen. Dette gjør preposisjonsfraser litt annerledes enn andre fraser, fordi de har et grammatisk ord som kjerne, ikke et leksikalsk, og fordi denne kjernen i norsk og spansk alltid står først i frasen. Utfyllingen (el término) til preposisjonen er enda en nominalfrase: español.

En nominalfrase kan altså bestå av et eneste ord, selv om det er vanligere at den også består av bestemmerord (actualizadores) og eventuelt et beskriverord (modificadores). I spansk kommer bestemmerordene foran kjernen i en nominalfrase, mens beskriverordene kommer etter kjernen:

Estructura del grupo nominal
actualizador núcleo modificador
determinativo (artículos, demostrativos, posesivos, etc.) sustantivo, pronombre, elemento sustantivado adjetivos, grupos con preposición, oraciones de relativo…
esa

el

mesa

alguno

tonto

redonda

de ellos

que te amó

Nå skal vi se litt nærmere på verbalfrasen recibirán sus notas el viernes. Her er det finitte verbet recibirán kjernen; kjernen i en verbalfrase består alltid av et verb. Ikke bare enkle verbformer som recibirán kan være kjerner i verbalfraser, men også sammensatte former som ha comido, verbalperifraser som suelen participar, og faste verbaluttrykk som echamos de menos. Verb kan, som vi vet, knytte til seg en rekke forskjellige setningsledd, som for eksempel direkte objekt (complemento directo), preposisjonsobjekt (complemento de régimen), indirekte objekt (complemento indirecto) og adverbial (complemento circunstancial).

I eksempelet vårt er det både et direkte objekt, sus notas, og et adverbial, el viernes, og det som er interessant er at begge to er nominalfraser, fordi de har et substantiv som kjerne; notas og viernes. Dermed ser vi at nominalfraser kan ha mange forskjellige funksjoner: subjekt som i los estudiantes de español, utfylling til preposisjon som i de español, direkte objekt som i sus notas og adverbial som i el viernes. Nominalfrasen er som poteten. Den kan (nesten) brukes til alt.

Bilderesultat for poteten

Strukturen til verbalfrasen er ikke så enkelt forklart som strukturen til nominalfrasen fordi verbene har ulik argumenstruktur. I tillegg tillater spansk å endre ordstilling i setningen for å få frem forskjellige nyanser og objektspronomen står et annet sted enn når objektene er leksikalske ord i spansk. Men du kan lese mer om de spanske verbenes struktur i posten Argumentstruktur i spansk.

Vi har hittil sett på nominalfraser, verbalfraser og preposisjonsfraser. I tillegg til disse finnes adjektivfraser (grupo adjetival) og adverbialfraser (grupo adverbial). De skal vi raskt se på til slutt.

Adjektivfraser har et adjektiv som kjerne, og kan ha beskrivere på begge sider som i muy alto, más caro, dispuesto a trabajar, habilidoso con el balón. De vanligste beskriverne er adverbialer – muy, más – eller adverbiale uttrykk. Noen kvantifiserte beskrivere kan i sin tur bli modifisert av et adverbialt uttrykk som i dos veces más caro. Noen adjektiver kan også modifiseres av nominalfraser og presposisjonfraser, og da kan disse være argumenter eller adjunkter, altså nødvendige eller unødvendige: dispuesto krever et ledd innledet med preposisjonen a, mens habildoso kan stå helt alene.

Dilma está dispuesta a renunciar.

Alfredo es habilidoso (en la cocina).

I setningene over har adjektivfrasene funksjon som predikativ (atributo).

Adverbfraser har ikke overraskende et adverb som kjerne: bastante cerca de mi casa. Mange stedsadverb kan modifiseres med en preposisjonsfrase: delante de la cama. Noen adverb kan modifiseres av setninger, og noen av disse har preposisjonen de foran seg:

Lo hice antes de que vinieras

Ahora que me lo dices, me acuerdo.

I setningene over har adverbfrasene funksjon som tidsadverbialer (complementos circunstanciales de tiempo).

 

Om syntaktiske funksjoner

Om syntaktiske funksjoner

En vanlig vanskelighet studenter opplever når de skal lære grammatikk på høyere nivå er å skille mellom ordklasse og form, altså morfologien, og funksjon, altså syntaksen. I motsetning til ordklasser, vil de syntaktiske funksjonene et ord har være avhengig av hvilken sammenheng ordet opptrer i. Et ord som student – estudiante, for eksempel, har ingen syntaktisk funksjon sånn helt alene, selv om det tilhører ordklassen substantiv. I hver av setningene under derimot har studenten – el estudiante, som satt i bestemt form entall og på den måten er blitt klargjort for bruk i en setning, ulik funksjon:

SUBJEKT: Studenten går over gaten. – El estudiante cruza la calle. 

DIREKTE OBJEKT: Universitetet ringte studenten. – La universidad llamó al estudiante

INDIREKTE OBJEKT: Jeg gav studenten blomster. – Le di flores al estudiante.

Den aen som dukker opp i de to siste eksemplene – al estudiante – er preposisjonen a som trekkes sammen med artikkelen el. Det samme skjer med preposisjonen de i del. 

Man kan tenke seg at det blir litt som å bygge et hus: hvis du ser en plankestabel, så kan du si at det er en plankestabel.

Bilderesultat for plankestabel

Men du kan ikke si at det er en vegg eller et tak eller et gulv, før det faktisk blir brukt til det. Ordklassene inneholder rett og slett materialer, sånn som substantiv (planker), determinativer (spikre), verb (bjelker) og konjunksjoner (hengsler). Når du ser dem ligge i hver sin haug kan du si hva slags kategori – eller ordklasse – de tilhører, men ikke ennå hvilken funksjon de vil ha. Men det du kan vite er at konjunksjoner binder to elementer sammen, akkurat som en hengsel binder sammen en dør eller et vindu med en vegg.

Bilderesultat for spikre hengsler

Et substantiv (en planke) trenger normalt determinativer (spikre) for å fylle en funksjon i en setning (en bygning). Et substantiv sammen med en determinativ danner en frase. Og bare fraser kan brukes direkte i setningen (prøv å bygge et hus bare med planker og ingen spikre…).

Derfor er det ikke ok å si Gutt lukke dør – Chico cerrar puerta selv om betydningen er noenlunde klar. I denne ordsammenstillingen mangler determinativene og finittheten på verbet, og derfor funker dette ikke som en setning, på samme måte som en bjelke og noen planker i en haug funker dårlig som en vegg.

Men egentlig kommer bygningsmetaforen vår til kort akkurat her. For språk er jo abstrakt, og det som determinativene og finittheten egentlig gjør er jo å bestemme ordene nærmere, slik at vi slipper å gjette oss til hva som blir sagt. I setningen over – Gutt lukke dør – vet vi verken hvilken gutt det dreier seg om, eller når handlingen fant sted. Hvis vi bestemmer disse ordene litt nærmere – setter på en bestemt artikkel for å signalisere at det dreier seg om en gutt både taleren og tilhøreren kjenner til fra før, og setter verbet i presens for å signalisere at handlingen skjer nå, så funker det: Gutten lukker døra – El chico cierra la puerta. Determinativene – los determinativos – og finittheten på verbet gjør altså disse ordene i stand til å fungere som byggesteiner i ordentlige setninger. I det vi bestemmer ordene nærmere går de over fra å være ord i en ordklasse til å være fraser – grupos sintácticos. Dette kan du lese mer om i det innlegget som heter Om fraser.

Men hvordan kan vi vite hvilke elementer som skal brukes i hvilken setning?

Alle setninger må inneholde et reisverk, noe som resten hviler på. Det er verbet (bjelken). Den må først forankres så den blir stabil, altså settes i en av de finitte formene – las formas personales. Akkurat som vi kan forestille oss at en bjelke kan ha tilpasninger som muliggjør og begrenser hva vi kan bruke den til, så har verbet en indre struktur – argumentstrukturen – som muliggjør og begrenser hva som kan bygges rundt det.

Bilderesultat for hus bygge bjelke

Argumentstrukturen bestemmer antallet fraser som kan (og skal) knyttes til verbet, og hvilken funksjon frasene skal ha. Disse nødvendige frasene kaller vi argumenter – argumentos. Vanlige argumenter er subjekt – sujeto –, direkte objekt – complemento directo – og preposisjonsobjekt – complemento de régimen.

Disse frasene er så nødvendige at setningen faller sammen uten dem: *Gutten lukker – *El chico cierra – fungerer aldeles ikke som setninger fordi et argument mangler – det direkte objektet.

En annen type fraser som kan knyttes til verbet kaller vi adjunkter – adjuntos. Disse er ikke nødvendige, men kan fjernes fra setningen uten at den blir ugrammatikalsk – altså høres feil ut. De aller fleste adverbialer – complementos cirunstanciales (cc) – er adjunkter. Det betyr at nesten alle verb har plass til et eller flere adverbialer:

I går [tidsadverbial] regnet det. Ayer [cc de tiempo] llovió.

Han jobber hele tiden [måtesadverbial].  – Trabaja constantemente [cc de modo].

Jeg skar skinken med denne kniven [middeladverbial]. – Corté el jamón con este cuchillo [cc de instrumento].

Vi kan se for oss at adverbialer er innredningen i huset vårt. 

Bilderesultat for casa con muebles

De kan legges til overalt, men de kan også fjernes uten at huset detter sammen: Det regnet – Han jobber – Jeg skar skinken.

De frasene som ikke kan fjernes uten at huset vårt – setningen – detter sammen, kalles altså argumentene. Og som du ser blir det mer alvorlig hvis vi fjerner dem: *Skar med denne kniven – *Corté con este cuchillo (man kan kanskje tenke seg situasjoner der disse setningene kan funke, men da vil det være klart for taler og tilhører hva som ble skåret, slik at det kan underforstås). 

For å oppsummere må vi altså skille mellom materialene vi har, ord fra ordklassene, som for eksempel substantiv, adjektiv og verb – og de funksjonene de får i setningen, funksjoner som subjekt, direkte objekt og verbal. Vi må vite at vi ikke bare kan sette et ord rett inn i setningen, men at de må bestemmes nærmere, for eksempel ved hjelp av determinativer eller ved å sette verbet i en finitt form; vi må bygge fraser. Til slutt må vi vite at ikke alle verb er like, noen tillater mange fraser, andre få eller ingen. I posten Argumentstruktur i spansk får du vite mer om hvordan de vanligste spanske setningene er bygget opp.