Ordklasser – clases de palabras

Før man begynner å studere språk i høyere utdanning, oppfatter man gjerne ordklassene som noe absolutt og uforanderlig. Et pronomen er et pronomen, og en preposisjon er en preposisjon. Men slik er det ikke nødvendigvis. Det finnes flere sett med kriterier man kan legge til grunn for inndeling i ordklasser. I tillegg er språket vårt veldig komplisert, og det er vår relativt enkle forståelse av språk på et bevisst nivå som krever lettfattelige og avgrensede kategorier. Ubevisst er vi i stand til å operere med langt mer kompliserte strukturer, og noen ord kan tilhøre mange ordklasser på en gang, mens noen ord har så lite til felles med andre ord at de nesten utgjør en liten ordklasse for seg selv. For eksempel har ordklassen adverb tradisjonelt bestått av mange typer ord som ikke alltid har like mye til felles.

Bilderesultat for el cerebro y el idioma

Det er et praktisk grep å operere med et gitt antall kategorier. Disse kategoriene, ordklassene, lager vi på bakgrunn av forskjellige egenskaper som ordene har. Disse egenskapene må være slik at de plasserer en del ord i samme kategori, mens de utelukker andre. For eksempel plasserer vi gjerne ord som kan bøyes i tid i kategorien verb, mens ord som kan gradbøyes hører til adjektivene. Kategoriseringen av ord i ordklasser kan foregå på ulike kriterier, og det er vanlig å bruke en kombinasjon av morfologiske og syntaktiske kriterier. De morfologiske kriteriene handler om hvordan ordene bøyes, mens de syntaktiske handler om hvordan ordene oppfører seg, hvilken funksjon de kan ha, i en frase eller en setning.

I 1997 kom Norsk referansegrammatikk ut, og opererte med en litt annen inndeling av ord i ordklasser en det som er vanlig i den tradisjonelle grammatikken. Denne nye inndelingen baserer seg i første rekke på morfologiske kriterier og for ubøyelige ord på syntaktiske kriterier, og skiller seg fra den gamle inndelingen ved ikke å tillegge betydning noe vekt. I 2005 ble en del av disse nye grammatiske termene tatt i bruk i skolen, og det er nå vanlig å forholde seg til den nye inndelingen eller deler av den i all språkopplæring. Dette systemet stemmer også godt overens med hvordan termer brukes i moderne spanske grammatikker, og illustrerer på en bedre måte enn før fundamentale forskjeller mellom norsk og spansk.

Bilderesultat for flamenco                            Bilderesultat for kvinne bunad gamle dager

Et eksempel er det norske ordet som. Tradisjonelt har som blitt kalt et relativpronomen, i tråd med hvordan tilsvarende ord oppfører seg i andre språk, som for eksempel spansk. Problemet er at som ikke oppfører seg helt som et pronomen, selv om det brukes i de sammenhengene der et relativpronomen ville blitt brukt i spansk. Vi ser på noen nominalfraser:

Den gutten som står der – El chico que está ahí

Ordet som og ordet que ser veldig like ut i disse frasene. som/que binder sammen en setning (står der/está ahí) med et nomenfrase (gutten/el chico), og fungerer samtidig som subjekt i den samme setningen. Eller, det gjør det i alle fall i den spanske setningen. Derfor kalles dette ordet et relativpronomen på spansk, som vi vet er pronomen en gruppe ord som kan stå i stedet for – pro – et nomen eller substantiv, som for eksempel i El chico está ahí. Og det er som oftest substantiver – eller pronomen – som fungerer som subjekter i setninger.

Men hvis vi tar et par andre fraser:

Den gutten som jeg snakker med – El chico con quien hablo

ser vi at likheten stopper opp. Det norske ordet som endrer ikke form, det er ubøyelig og derfor likner det mer på andre subjunksjoner, som at og da, enn på pronomen, som ofte endrer form. Sammenlikne Jeg står der med Han snakket med meg – det heter jeg i subjektsposisjon, men meg i objektsfunksjon. Den spanske frasen viser både at pronomenet har fått en ny form, quien, og at det kan stå som utfylling til en preposisjon, som også er typisk for nominale kategorier. Det kan ikke som: *Den gutten med som jeg snakket (et stjernemarkert ord eller setning, betyr at ordet eller setningen ikke høres riktig ut for de som har dette språket som morsmål). 

Derfor er som en subjunksjon i norsk, mens det tilsvarende ordet i spansk er et relativpronomen. Og derfor sier vi heller ikke at som fungerer som subjekt i leddsetningen, rett og slett fordi vi trenger en nominal kategori, som et substantiv eller et pronomen, i den funksjonen. Det er altså en blanding av morfologiske kriterier (ordet bøyes ikke slik som andre pronomener) og syntaktiske kriterier (ordet kan ikke stå som utfylling til preposisjon) som gjør at som nå regnes som en subjunksjon. I den tradisjonelle grammatikken var det kanskje betydningen, at som så ut til å være subjektet i setningen, som hadde blitt tillagt mest vekt.

Når man bruker slike kriterier på alle ord i språket, og samtidig holder seg til en tanke om at det ikke skal bli for mange kategorier, kan man til slutt dele inn alle ord i ordklasser etter hvilke egenskaper de har. På norsk regner vi med ti ordklasser, mens det på spansk er vanlig å operere med ni. Det kommer av at klassen conjunciones inneholder både konjunksjoner og subjunksjoner på spansk, mens disse to er forskjellige ordklasser på norsk.

Spansk terminologi og norsk oversettelse:

  • Sustantivos – substantiv
  • Adjetivos – adjektiv
  • Determinativos – determinativer
  • Pronombres – pronomen
  • Verbos – verb
  • Adverbios – adverb
  • Preposiciones – preposisjoner
  • Conjunciones – konjunksjoner og subjunksjoner
  • Interjecciones – interjeksjoner