Sverre og latinen

Jeg kan ikke, med min bakgrunn, være bekjent av å skrive en språkblogg som ikke har et eneste innlegg om språkhistorie. Dette er min store pasjon, og det jeg har jobbet aller mest med. Interessen min for sammenhengen mellom latin og de romanske språkene ble for alvor vekket i latintimene på videregående. Da hadde jeg en lærer som het Sverre, og han gjorde latinen levende og relevant. Blant annet husker jeg en gang han trakk frem et knippe norske ord og viste oss at de egentlig var fra latin. Og det var slett ikke fremmedord han kom trekkende med, nei, det var gode norske ord som vi har fått inn i språket via latinen. Det ordet jeg husker best er reddik. Ja, faktisk. reddik kommer fra det latinske ordet for ‘rot’, radix. Og det er nå det begynner å bli interessant. For ordet radix er også opphavet til det spanske ordet raíz som også betyr ‘rot’. Har du noengang lurt på hvorfor adjektivet er radical med d, men raíz  ikke har noen d? Vel, her er svaret: formen radicem er akkusativsformen av radix og det er den som har gitt raíz. Men i løpet av de mange hundre årene som har gått siden noen snakket en form for latin, så har dette ordet utviklet seg, og i den spanske typen latin forsvant d mellom to vokaler i uttale og dermed etterhvert i skriften. Dette fenomenet er ikke ulikt det vi nå ser at kan skje i visse spanske dialekter: i stedet for å si he cantado med en hørbar d-lyd, kan man høre mange si he cantao. Kanskje vil disse partisippene etterhvert miste også i skriftspråket? Italienerne derimot har beholdt den både i skrift og uttale: radice. Det spanske adjektivet radical på sin side er tatt fra en senere latin og har derfor ikke gått igjennom noen tilsvarende utvikling. På norsk stammer altså radikal og reddik fra det samme latinske ordet. Det har jo litt underholdningsverdi.

Et annet ord som Sverre dro frem fra hatten i latintimene var russ, altså det man blir når man er ferdig med videregående. russ kommer vistnok fra det latinske uttrykket cornua depositurus, ‘å legge av seg hornene’, etter en lek man drev med i hine hårde dager der man festet horn i pannen på de studentene som ikke var ferdige med artium. Når man da la av seg hornene, var man moden og ferdig med tøys og tull. Ordet cornu kan vi kjenne igjen i det spanske cuerno, der er diftongert til ue, noe som skjer ganske ofte i spansk. Tenk på fuego og luego og de ikke-diftongerte variantene av disse ordene som vi har i norsk fokus og lokal fra de latinske ordene focus ‘ild, arne’, og locus ‘sted’. Er du lokalkjent så er du altså kjent på stedet. Ordet luego har fjernet seg ganske langt fra den opprinnelige betydningen, men et ord som lugar fra latinsk localis (som strengt tatt er det egentlige opphavet til norsk lokal) ligger tett opptil, det betyr ‘sted’. ‘Dans på lokalet’ får rett og slett en mer eksotisk klang.

At det heter horn i norsk er forøvrig heller ingen tilfeldighet, cuerno og horn kan skilte med felles opphav i indoeuropeisk, der ordet hadde en k-lyd i begynnelsen. At k utviklet seg til h i germansk var også ganske vanlig, faktisk har hjerte og corazón også samme opphav langt tilbake i indoeuropeisk. Sånn som dette kan man sitte i evigheter, og er man riktig heldig kan man lage seg en karriere av det.

Bilderesultat for mafalda latín