Er lekser barnevennlig?

Elever i norske barneskoler får lekser fordi de alltid har fått det. Med lekser mener jeg da arbeid som læreren pålegger eleven å gjøre utenom skoletid, med eller uten hjelp fra noen andre enn læreren. Det står ingenting i læreplanen eller opplæringsloven om at elever bør få lekser. Det kan heller ikke sies å være forskningsbasert praksis, kanskje heller tvert imot. Det finnes over 116 studier som viser at lekser har liten eller ingen effekt på læring og minst i barneskolen. I tillegg finnes det etterhvert flere studier som dokumenterer negative effekter av lekser. Fra Norge har vi feks en studie som Kirsti Klette gjorde som konkluderer med at lekser eller arbeidsplaner er en praksis som gjør at noen elever blir forvaltere av sin egen ulykke og at noen like gjerne lærer seg dårlige arbeidsvaner som gode i forbindelse med leksearbeid.  Med dårlige arbeidsvaner mener for eksempel å gjøre så lite som mulig, utsette oppgaver, kopiere fra nettet, få andre til  gjøre det eller å gjøre oppgaver så fort som mulig for å bli ferdig.

Bilde av gutt som kjeder seg med lekser.

Elevene får ofte de samme oppgavene uansett hvilke evner de har eller hva de er interessert i. Det gir ikke gode vilkår for mangfold. Foto: Elena Stepanova Colourbox

I perioden 2012 til 2016 ledet jeg et forskningsprosjekt ved Grunnskolelærerutdanningene ved Høgskolen i Østfold som vi kalte Lekseprosjektet. Sammen med grunnskolelærerstudentene intervjuet vi 37 lærere og analyserte 107 ukeplaner fra femten forskjellige skoler. Vi ville finne ut hvorfor og hvordan lærere praktiserer lekser i barneskolen.

Vi fant at den vanligste måten å gi lekser på var å gi de samme oppgavene til alle elevene gjennom ukeplaner. Ansvaret for tilpasning ble overlatt til elev og foreldre. Det ble i gjennomsnitt gitt femten oppgaver i uken uansett hvilket trinn elevene gikk på. Det ble gitt mest lekser i fagene matte, norsk og engelsk. Noe i KRLE, Naturfag og samfunnsfag og nesten ingen lekser i praktisk estetiske fag. Oppgavene innebar først og fremst reproduksjon av kunnskap og repetisjon av ferdigheter. Oppgaver knyttet til lesing, diktat, ukas ord, gloser, matteoppgaver og skjønnskrift gikk igjen. Elever med individuell opplæringsplan fikk i noen tilfeller individuelle lekser.

I artikkelen; HOMEWORK IN PRIMARY SCHOOL: COULD IT BE MADE MORE CHILD-FRIENDLY?  som ble publisert i Studia Paedagogica vol. 21, nr. 4, 2016 problematiserte jeg praksisen i forhold til Edvard Befrings teori om god barndom fra boken Skolen for barnas beste. Han operere med fem kvalitetsindikatorer for barndom. De fem er:

  1. Gode nære relasjoner og nettverk
  2. Vilkår for mangfold og variasjon
  3. Interesseutvikling og framtidstru
  4. Forsiktighet ved risikoforhold
  5. Forebygging (dvs bryte reproduserende prosesser av feks sosial ulikhet.)

I artikkelen diskuterer jeg funn fra intervjuene og analysene av ukeplanene opp mot alle disse indikatorene. Konklusjonen er at praktiseringen av lekser potensielt truer alle fem indikatorene. Det vil med andre ord si at praksisen kan ødelegge eller forsure relasjoner mellom barn og foreldre, at det gis dårlige vilkår for mangfold og variasjon fordi elevene ofte får de samme oppgavene uansett hvilke evner og nivå de er på. Det at det først og fremst gis oppgaver i matte, norsk og engelsk gir et klart signal om at praktiske fag er mindre viktig. For elever som stadig møter på nederlag i leksearbeidet vil interesseutvikling og troen på framtida kunne trues. Den manglende forsiktigheten ved elever med konsentrasjonsvansker, dysleksi eller vanskelige hjemmeforhold representerer en ekstra risiko for disse elevene. Til slutt konkluderer jeg med at praktiseringen av lekser bidrar mer til reproduksjon av sosial ulikhet enn forebygging.

Den opprinnelige hensikten med lekser er at den skal fremme læring, være en god måte å samarbeide med hjemmene på og lære elevene gode arbeidsvaner. Dersom det fortsatt er målet, så bør lærerprofesjonen revurdere praksisen for bedre å kunne ivareta pedagogiske mål og verdien og kvaliteten på elevenes barndom.

Skriv gjerne i kommentarfeltet hvis du har forslag til hvordan dette kan gjøres.

 

Kjersti Holte

Jeg er organisasjons pedagog med profesjonsstudiet i pedagogikk fra Universitetet i Oslo og doktorgrad i arbeidsvitenskap fra Karlstads Universitet. I min forskning er jeg opptatt av hvordan håp, mestring, resiliens og optimisme (psykisk helse) kan fremmes i samfunnet. Jeg er spesielt opptatt av hvordan dette kan gjøres på skoler.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *