Ser det man vil se.
I teksten «Høy skjermbruk kan hemme barns utvikling» argumenteres det mot mye bruk av skjermtid i barns oppvekst. Det ses i sammenheng med å forstyrre en av våre mest grunnleggende sosiale evner: forståelsen for egne og andres følelsen.
Studie foretatt ved NTNUs institutt for psykologi peker på lavere utvikling av emosjonsforståelse. Som igjen kan ses i sammenheng med lavere sosial kompetanse og vanskeligheter med å tilpasse seg grupper og danne vennskap. Jeg skal i denne teksten formulere et motsvar til denne tekstens argumenter mot digital teknologi bruk av barn.
På den ene siden skal ikke digital teknologi erstatte noe, og bli brukt som barnevakt.Barn og voksne, mennesker er sosiale vesener og trenger relasjoner, og være med hverandre. Ved skjermbruk hvor barn plasseres som passive mottaker vises det et snevert bruk.På den andre siden kan det ikke alene brukes som et og alene argument når man snakker om digital teknologi, i en studie som snakker om barns utvikling, eller underutvikling?
Kanskje bør det snakkes mer om hvordan de digitale virkemidlene kan eller bør brukes?
Det er et stort skille på privat bruk og barnehagens bruk av det digitale. Ifølge barnekonvensjonen har «Alle barn har rett til å lære å gi uttrykk for sine meninger», sett som å få og gi informasjon (Barnekonvensjonen art. 13). Med digitale virkemidler gis barna denne retten til å gi uttrykk, og de kan selv være med å opparbeide seg et kritisk blikk, og få innsikt i hvor informasjon kan hentes fra. Med synet på barn som medskaper og produsent, adresseres ansvaret tilbake til personalet og foreldre. Barn tar i bruk og lærer av teknologien. Det digital er med på å gi opplevelser som ellers ikke hadde vært mulige. Ta f.eks språket, hos de aller minste- det digital kan være en måte og uttrykke seg på sammen med trygge engasjerte voksne som sammen aktivt er med på skjermbruken. For barn med autismen har studier vist at det digitale gir muligheter som man tidligere ikke har hatt ved å stryke relasjoner både innad i familien, men også relasjoner mellom barn eller på skole.
Læring ligger i det lystbetonte og leken kan ikke alene ses som noe analogt- det skjer også digitalt. Johannesen (2014) sier at lekens formål ligger aldri utenfor selve leken. Men som en bivirkning kan leken gi mange gode læringssituasjoner. I teksten skrives det at tid går tapt av sosiale interaksjoner, og at skjermen har skylden. Jeg vil argumenter for at det kan oppstå gode samhandlinger mellom primære omsorgspersoner og barn, hvor interaksjonene kan styrkes ved at de enes om noe felles, f.eks skjermen.
Det er både kulturelt betinget og det digitale kan ses på som kreativt barne sentrert læring. Man kan samarbeide på flere og nye måter, det er visuelt og kan øke motivasjonen og nye tanke måter og samhandlings mønster. I følge Bølgan (2018, s. 24) trenger barn å lære at de kan bruke digitale verktøy og medier til å skape, produsere, informere og kommunisere. Som pedogog i barnehage er vi etisk forpliktet til å arbeide på oppdrag fra stor samfunnet og i samarbeid med foreldrene. Vi må se hvilke muligheter og begrensninger digital teknologi i barnehagen har. Det er sammenheng mellom muligheter og begrensninger, og også de sosiale rammene rundt oss (Saljø, 2001). Vi skal jobbe med å utforske og eksperimentere med teknologi og naturfenomener sammen med barna (KD, 2017, https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/fagomrader/natur-miljo-teknologi/)
Knyttet til barnehagens formål står det at barnehagens innhold skal være allsidig, variert og tilpasset enkeltbarn og barnegruppen (KD, 2017, s.19). Her kan det bo mange muligheter og utfordringer, også knyttet til digitale verktøy og medier. Ikke minst har barn ulike erfaringer de bringer med seg inn i barnehagen og de kan også skape en felles (leke-)kultur basert på disse erfaringene (modul 2)
I lys av å utvide oppfattelsen av hva skjermtid kan inneholde, og overføre det til noe mer, noe vi gjør sammen. Kan det ses mye god pedagogikk gjennom og med digital teknologi. Jeg refererer til Bølgans blogg innlegg hvor hun sier vi må ha sunn skepsis og kritisk blikk og kunnskap om hvordan teknologien påvirker oss, og jobbe for å utforske hvordan teknologien kan berike og utvide barnehagens praksis.
I følge Bølgan så er å bruke digitale verktøy og medier ikke et mål i seg selv og digital praksis dreier seg først og fremst om pedagogikk (2018, s. 26-27). Det handler altså ikke om et enten skjerm eller ikke, men om hvordan vi bruker det. Hvilken plass lar vi digital teknologi i vår hverdags praksis. Jeg mener det handler om å la det få en plass, og sammen skape en verdi for hva det kan tilføre av muligheter sammen med barna. Hvis vi får til det, og kan vise foreldrene hva det digitale kan tilføre, er sjansen stor for at den private bruken av skjerm også kan utvikles til noe mer aktiv, og relasjons styrkende enn bare skjermtid.
Kilder:
https://forskning.no/barn-og-ungdom-ntnu-partner/hoy-skjermbruk-kan-hemme-barns-utvikling/1587963
https://barnehageblogg.wordpress.com/2019/01/04/sa-far-vi-hape-noe-skjer/
https://www.udir.no/laring-og-trivsel/rammeplan-for-barnehagen/
Teori fra Modul 2:
Bølgan, 2018
Saljø, 2001
Barnekonvensjonen art. 13