Arntzen og Vold med nylesingar av Ibsen på Forskarseminar i språk og litteratur

På dagens Forskarseminar i språk og litteratur fekk vi høyre to spennande tilnærmingar til Ibsens drama – Ragnar Arntzen om Monologer i Ett dukkehjem og Leif Erik Vold om Camera obscura i Vildanden (begge frå norskseksjonen, LU)

 

RAGNAR ARNTZEN:

(Foto: ÅS)

Monologenes betydning i Et dukkehjem

I dette foredraget presenteres en artikkel som Gunhild B. Bjørnstad og jeg holder på med. Tittelen er «The lark’s lonely twittering. The meaning of the monologues in A Doll’s House» og her her sammendraget:

When I read Ibsen, I always hear noises, not the noises of the words, but the noises behind and between the words, noises that risk reducing those words to mere noises, to birdsong (Simon Critchley 2007)

A Doll’s House is the first full-blown[i] modern realistic drama, and with this play Ibsen became Ibsen: Here he found his aesthetic form and the dramaturgical devices of modern, contemporary prose drama. When he had finished the play, Ibsen said that no other work had given him greater satisfaction “in the development of the details”[ii]. The use of monologues in this play has however been criticized, and by some been characterized as old and conventional. However, previous scholars and critics have not been able to agree on the number of monologues, in which part of the play it appears and which characters who are using them. Our close reading show that there are as many as 19 monologues in the play, several in each act, and that three of the characters are expressing themselves in monologues. This indicates that Ibsen’s use of monologues in A Doll’s House has a more important function than the Ibsen literature until now has found. Our intention in this article is not to give a new interpretation of A Doll’s House, but to examine Ibsen’s use of monologues in the play, and to reflect around the questions why Ibsen made use of this device, and what aesthetic functions this device might have.

[1] This expression is borrowed from Moi’s (2006) Introduction to her study on A Doll’s House; Moi claims that “A Doll’s House is the first full-blown example of Ibsen’s modernism.” In this article we do not want to use her definition of modernism.

2 Ibsen in a letter to his publisher Frederik Hegel, September 15, 1879.

(Foto: ÅS)

 

LEIF ERIK VOLD:

(Foto: ÅS)

I presentasjonen skal jeg ta for meg et bestemt motiv i Ibsens Vildanden (1884). Motivet det dreier seg om, er fotografering.

Dette motivet er velkjent og gjennomdiskutert som grunnleggende for tolkningen av dramaet, og det er ganske særlig knyttet til en dikotomi som løper gjennom hele teksten: lys – mørke.

Min gjennomgang av fotograferingsmotivet innebærer dermed ikke noen radikal ny lesing av dramaet, men jeg mener å finne en utvidet dimensjon av dette motivet. På bakgrunn av Ibsens særlige interesse for fotograferingsteknikken og hans sans for paradokser mener jeg å kunne se at denne teknikken i seg selv bygger opp et strukturelt element i stykket. Utgangspunktet mitt er ‘camera obscura’-begrepet og den prosessen som foregår når noe blir fotografert og avtegnet på en fotografisk plate inne i et camera obscura. Stikkord her er speilvendinger og omvendinger: opp blir ned, høyre blir venstre, lyst blir mørkt og vice versa.

Jeg bygger gjennomgangen min særlig på Svend Christiansens arbeid Henrik Ibsen og dramaets konventioner. Spesielt er det to kapitler i boka som er relevante: «Høyre-venstre» og «Belysningerne». I noen grad legger jeg også Anne Ubersfelds teaterteorier til grunn slik hun drøfter dem bl.a. i Lire le théâtre. Spesielt er det hennes tanker om teaterscenens to rom jeg trekker inn.

(Foto: ÅS)

 

Tusen takk til foredragshaldarane!

Og tusen takk til organisatorane for forskarseminaret – Marcus Axelsson og Barbro Bredesen Opset (førsteamanuensar ved norskseksjonen)

Og takk til alle som møtte opp, både tilsette og studentar 🙂