Καλημέρα – god morgen!
Imens mine teammedlemmer styrer skuta fra et koselig kontor i kalde Norge, har jeg funnet meg en base på en liten café i Athen. Som forøvrig også er nokså kaldt på denne tiden av året, det er med andre ord ingen grunn til misunning på akkurat dette punktet. Den største forskjellen er nok bare at jeg har verken snø eller is for øyeblikket.
Dette høstsemesteret har vært litt annerledes for meg. Jeg valgte en litt annen vei enn mine kollegaer og bestemte meg for å dra på utveksling. Bakdelen er at skoleåret er satt opp litt annerledes her i Hellas, og første semester varer fra starten av oktober til midten av februar. Dette betyr at nå når bachelorperioden er i full gang hjemme i Norge, har jeg også flere eksamener og annet skolearbeid å ta hensyn til. Det har til tider vært krevende og demotiverende. Hva skal jeg prioritere? Ikke bare skolemessig, men også når det kommer til det sosiale. Er det riktig av meg å dra på stranda, museum eller andre utflukter, når Stina og Mathilde sitter og jobber flittig med prosjektet hjemme? Likevel er det jo ikke akkurat for skolen man drar på utveksling, men for opplevelsene – møte nye mennesker, nye kulturer, tilegne seg ny kunnskap og ny innsikt. Planlegging har derfor vært ekstremt viktig, spesielt fordi jeg ikke har lyst til å gå glipp av noe. Livet mitt ble med det delt i tre; skole, bachelor og opplevelser.
Det har vært vanskelig å finne en balanse. Hvor finner man motivasjon til et prosjekt man ikke aktivt er delaktig i, men ser gjennom en pc-skjerm? Jeg har flere ganger vært fylt med dårlig samvittighet fordi jeg ikke har kunnet bidratt like mye som jeg skulle ønske, samtidig som jeg har sett hvor hardt de andre har jobbet. Jeg har følt på usikkerhet med hvordan vi ligger an og hva min oppgave i prosjektet er. For hva kan jeg bidra med fra så langt unna? Videre har jeg også gått glipp av mye av det sosiale, og flere milepæler. Det er vært utfordrende, men likevel ville jeg nok ikke vært foruten reisen min til Athen, og jeg er så takknemlig overfor teamet mitt som har gitt meg sjansen til å gjøre det beste ut av oppholdet. Teamet har vært nøkkelfaktoren til at motivasjonen har holdt seg gående, og jeg har fått masse hjelp fra hardtarbeidende og forståelsesfulle teammedlemmer. De har lagt ut korte referat med hva som har skjedd i løpet av arbeidsdagen, samt hva som har kommet frem fra møter jeg ikke har kunnet delta i. De har også laget en liste med «litteratur», og et nummer av andre dokumenter jeg kan sjekke ut når jeg selv har tid. Dette har virkelig hjulpet meg med å få innsikt i prosjektet selv om jeg er i en litt uvanlig situasjon.
Teamet og jeg har også ukentlige møter over Zoom hvor jeg blir oppdatert på hva som skjer og kan komme med innspill. Disse møtene er nok den største faktoren til at jeg har klart å holde motivasjonen min gående. Jeg blir minnet på hva som venter meg når jeg kommer hjem, og selv om det er trist at eventyret her snart er over, så er det et nytt i horisonten som jeg gleder meg til å ta fatt på. Jeg gleder meg til å komme hjem og virkelig kunne legge alt mitt fokus på prosjektet, og ikke minst møte/jobbe med de andre «face to face».