Test

 

 

  • Så hjälpte BIK mig att byta karriär

    Så hjälpte BIK mig att byta karriär

    - Publisert den 14. august 2017 av intkomm

    Fredrik

    Jag vet inte helt vart jag ska börja, så jag börjar i slutet.

    Mitt namn är Fredrik, jag jobbar som inbound marketing consultant på Techweb i Sarpsborg och älskar verkligen mitt jobb. Jag jobbar tillsammans med ett härligt gäng genuina människor och vi delar alla en vision om hur dagens marknadsföring ska se ut. Nu kanske ni undrar hur jag hamnade här så jag ska försöka att förklara det bäst jag kan.

    För fem år sen jobbade jag i filmbranschen, precis som jag hade gjort i 10 år, om än inom olika delar av branschen. Denna karriärresan hade mynnat ut i att jag jobbade som filmdistributör och hur villig jag än var att anpassa mig efter marknadens snabba förändringar så blev omsättningen lägre och lägre. Till slut insåg jag att det var dags att byta karriär. Jag hade ändå uppnått det jag ville i filmbranschen så det var inte med någon klump i bröstet jag la den delen av mitt liv bakom mig.

    Läs mer: Besök min LinkedIn-profil

    Jag insåg att jag behövde en akademisk utbildning för att komma vidare, även om det var lite läskigt att börja plugga igen. Jag kom in på mitt första val som var Bachelor i internasjonal kommunikasjon (BIK) och jag kommer så väl ihåg första dagen i skolan. Jag var relativt nervös, men efter cirka 10 minuter träffade jag en tjej i min klass som hette Kamilla. Vi hann knappt introducera oss själva innan hon började flaxa vilt med händerna i luften då en geting fått upp ögonen för henne. Kamillas frenetiska handrörelser lyckades inte bara vifta bort getingen, utan även min nervositet. Kamilla var en av många som jag blev god vän med då min klass blev som en andra familj. Jag trivdes som bara fy.

    Jag fick bra resultat i skolan och många ämnen innehöll områden jag redan jobbat inom och förstärkte min kompetens. Sen kom praktikperioden. Jag hade aldrig jobbat i Norge förut och visste inte riktigt hur norskt näringsliv såg ut. Jag hade turen att hamna i en av Norges bästa management consulting firmor. Ja, det är kanske något subjektivt av mig att använda ordet bästa, men de var verkligen helt fantastiska och hade ett brett spektrum av kompetensområden. Det var dock lite av en kulturchock för mig. Eftersom jag tidigare bara jobbat i formella miljöer kom den betydligt lägre graden av formalitet än vad jag var van med som en överraskning. Slipsar och kostymer hade bytts ut med vardagliga kläder. Detta var något av det mest lärorika jag varit borta i eftersom det gav mig ett nytt perspektiv på hur en arbetsmiljö kan se ut. De tre månaderna jag var i praktik kommer jag sent att glömma för jag tror inte att jag hade hittat jobb i Norge om det inte hade varit för den upplevelsen.

    De tre åren jag spenderade på att studera var tre av de bästa åren av mitt liv och jag är så glad att jag gjorde det valet. Jag fick jobb på Techweb samma vecka som jag tog examen och även om de tre åren på BIK var underbara, så har jag det, om möjligt, ännu bättre nu. Min arbetsvardag är väldigt varierad och jag jobbar med allt ifrån strategiutveckling till att ibland skriva lite lättsammare blogginlägg såsom detta. Jag ser fram emot att sätta mig i bilen och åka till jobbet varje morgon och hur trött jag än är på helgerna efter en vecka av hårt arbete så kan jag med handen på hjärtat säga att jag är precis där jag vill vara i mitt liv idag.

    Tack BIK! 🙂

  • Kronikk i Libération: Macron og den skandinaviske modellen

    Kronikk i Libération: Macron og den skandinaviske modellen

    DIXIT TACITUS - Publisert den 7. august 2017 av fro

    2. august skrev Vibeke Knopp Rachline og jeg en kronikk i den franske dagsavisen Libération om hvorvidt Macrons økonomiske politikk er inspirert av den såkalte "skandinaviske modell." Artikkelen gir en historisk oversikt over denne modellen, eller for å være mer presis over den "svenske modellen," før man ramser opp likheter og ulikheter mellom Macrons program og en nordisk versjon av en kompromissløsning mellom markedskapitalisme og velferdsstat.

    Vi glemmer selvsagt ikke å nevne at det er Norge, og ikke Sverige, som nå står for det som kan forstås som en skandinavisk modell i tradisjonell forstand, dette på godt og ondt.

    Kronikken i E-utgaven finner dere her. Papirversjonen følger nedunder.

    Emmanuel Macron vient de recevoir le Premier ministre suédois à Paris et voit dans le modèle scandinave une «inspiration». Mais les particularités des champions du social-libéralisme semblent en contradiction avec la vision macroniste.






    Emmanuel Macron voit dans le modèle suédois «une véritable source d’inspiration». «La Suède a su faire évoluer son modèle social sans jamais le trahir et en conciliant un modèle de compétitivité et une vraie exigence de justice sociale», a-t-il déclaré en recevant le Premier ministre suédois le 31 juillet. En Suède et dans les pays voisins, cette approche sous-entend une protection pour tout citoyen garantie par l’Etat providence, y compris l’accès à la formation, la santé, la retraite de base, la sécurité et même les crèches. Tout cet arsenal social est financé par l’impôt, non pas par les cotisations comme en France. La version macroniste semble jusqu’ici privilégier la formation professionnelle, la flexisécurité et la transformation de la retraite en un système unique. Muriel Pénicaud, ministre du Travail, pilote la réforme et a déjà entamé des réunions avec les partenaires sociaux – donnant au projet un air scandinave. La suite l’est nettement moins, puisque la réforme sera adoptée par ordonnances, chose impensable en Scandinavie. Là-bas, rien ne se fait sans débat parlementaire où, pour assurer un résultat durable, on doit dépasser les clivages politiques pour aboutir à un projet acceptable par tous.

    Quand on parle de modèle scandinave, on songe d’abord à la Suède. Le modèle suédois a reposé sur la croissance continue de l’Etat providence soutenue par des interventions publiques sur le marché du travail. Au début des années 90, les voyants sont progressivement passés au rouge. La production s’effondre et la dette publique explose. Le gouvernement réagit alors à la hauteur de l’enjeu. Grâce au dialogue social, il entame une refondation de l’Etat providence avec les syndicats et se serre la ceinture pour réduire le déficit. La Suède va mieux, maintenant. Le pays a renoué avec la croissance, le chômage diminue et la dette publique a été réduite à 40% du PIB. Mais au prix de la fin de son «exceptionnalisme scandinave». Ces mesures ont eu un impact profond sur la société suédoise. Des «hordes» de jeunes ont franchi la frontière du nouvel eldorado scandinave : la Norvège.

    Moins connue du public français, c’est elle qui réussit le mieux depuis plusieurs décennies en dépit de la baisse de la rente pétrolière. La Norvège occupe le troisième rang mondial en termes de produit intérieur brut par habitant. Opulente, elle vient de s’installer en tête des pays les «plus heureux du monde», selon le World Happiness Report. Elle a la moyenne la plus élevée dans plusieurs domaines, comme la gouvernance, la santé ou encore la moralité. Les Norvégiens expliquent un tel succès par leur sentiment d’appartenir à une communauté partageant l’idée du bien commun. Effet pervers, à côté, le débat politique paraît monotone. La campagne des législatives de septembre 2017 présente ainsi une offre politique limitée à deux pôles assez semblables et prônant un choix «heureux».

    Cette culture du consensus repose sur un contrat social mariant confiance et transparence. Ceci exige l’existence de partenaires sociaux avec lesquels l’Etat, au niveau national, et les dirigeants d’entreprises, au niveau local, entretiennent un dialogue permanent pour parvenir au compromis. Un taux élevé de syndicalisation (52-70%) contribue à son émergence et à sa pérennité. Au niveau national, ce dialogue permet de donner aux réformes structurelles (âge de la retraite, durée et conditions des allocations chômage, grilles des salaires) une large légitimité qui prévient le risque de blocage. En Scandinavie, les salaires minimums sont négociés par des conventions collectives (syndicats et employeurs), et non imposés verticalement par le pouvoir politique. Le haut niveau de syndicalisation limite le risque de démobilisation des salariés et celui de dérive autoritaire de l’entreprise. En France, à peine 11% des salariés sont syndiqués.

    Un tel modèle ne saurait exister sans une éthique protestante, absente chez des Français de culture catholique. Aux notions d’universalité et d’égalité, la culture scandinave ajoute celle de responsabilisation. L’augmentation des cotisations individuelles, le durcissement des conditions d’ouverture des droits et la dégressivité du montant des indemnités de chômage suivent une double logique : économique, car les gouvernements doivent maîtriser les dépenses publiques, et morale, car la communauté nationale ne peut récompenser l’oisiveté, tout comme elle ne peut accepter qu’une minorité leste la majorité d‘un fardeau supplémentaire. L’individu peut donc compter sur l’Etat, mais il sait qu’on attend beaucoup de lui. La proposition du candidat Macron, en février, de créer une assurance chômage universelle tout en exigeant que celle-ci soit conditionnée aux efforts de recherche et sa suspension en cas de deux refus d’offre d’emploi, relève donc assez bien d’une vision nordique du modèle social à la fois paternaliste et individualiste.

    Vibeke Knoop Rachline Journaliste norvégienne à Paris , Franck Orban Maître de conférences à Oslo


     

  • Min sommer i kommunikasjonsbransjen

    Min sommer i kommunikasjonsbransjen

    - Publisert den 7. august 2017 av intkomm



    Hei, jeg heter Karuna Fagerstrøm, er 19 år, og skal begynne på andre året mitt som student på Internasjonal kommunikasjon. I sommer har jeg vært så heldig å få jobbe i kommunikasjons- og markedsavdelingen hos Fortum Markets i Sarpsborg.

    Det hele begynte en ettermiddag da jeg scrollet nedover facebookfeeden min og tilfeldigvis fant en jobbannonse fra Fortum der de utlyste en stilling som blogger for bloggen Strømvippa. Jeg ble interessert og søkte på jobben da dette virket veldig relevant med tanke på studiet mitt. Kort tid etter ble jeg innkalt til intervju av kommunikasjonsansvarlig i bedriften.

    Jeg fikk hjelp av Mari Kjos Hellum, høyskolelektor og koordinator for bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon, til å forberede meg til intervjuet. Hun hjalp meg med alt fra hva slags antrekk jeg burde stille i, til hva jeg burde legge vekt på under selve intervjuet. Hun stilte også opp som referanse for meg. Det er utrolig å ha en foreleser som stiller opp for studentene sine på den måten, så tusen takk, Mari!

    Etter intervjuet fikk jeg beskjed om at jeg ville få tilsendt en skriveprøve i løpet av de neste dagene som jeg kun hadde en time til å gjennomføre. Skriveprøven gikk ut på å skrive et A4-sides blogginnlegg med tittelen «Ditt liv uten strøm». Det var spennende å bli testet på denne måten og det ga meg innblikk i forskjellige metoder en arbeidsgiver bruker for å finne sin rette kandidat.

    En uke senere ble jeg oppringt og tilbudt jobben. Jeg startet hos Fortum i slutten av mai og jobbet der i fire uker som sommervikar. Det har vært utrolig spennende å få en smakebit på hvordan arbeidslivet til en kommunikasjonsarbeider kan være.

    Mine arbeidsoppgaver har primært vært å drive med tekstproduksjon til bloggen Strømvippa, der jeg blogget mye om elbiler, fornybare energikilder og generelt om strøm. Jeg har tilegnet meg kunnskap om temaer en 19 år gammel jente ellers ikke tenker så mye over, noe jeg helt sikkert får bruk for videre i livet. Fortum lot meg også delta på ulike møter de hadde med forskjellige markedspartnere og det var spennende å følge med og få lov til å diskutere kommunikasjons- og markedsføringsstrategier med folk som jobber med dette til daglig.

    Jeg fikk også muligheten til å være med som sponsor med Fortum under den store rockefestivalen, Tons of Rock som ble arrangert i slutten av juni på Fredriksten Festning.

    Det mest interessante med å jobbe for Fortum har vært at jeg har fått muligheten til å sitte i en ordentlig stor bedrift allerede etter første år som student. Min historie er et bevis på at det er mulig å komme seg inn på et relevant jobbmarked tidlig, noe som ser bra ut på CV-en og gir et godt innblikk i hva arbeidslivet etter endt studium kan tilby.

  • Livet som student på Internasjonal kommunikasjon

    Livet som student på Internasjonal kommunikasjon

    - Publisert den 31. juli 2017 av intkomm


    Sissel Buer (33), som var ferdig som student ved Høyskolen i Østfold i juni, hadde i løpet av våren praksis for Drivhuset Østfold og var utvekslingsstudent i Dublin i 2016. Her forteller hun om sine opplevelser og om hvordan det er å være student på Internasjonal kommunikasjon.


    Iselin Dahl

    Iselin.dahl@hiof.no

    Foto: Iselin Dahl

    Som student på Internasjonal kommunikasjon går du ikke bare på høyskolen i Halden, du har i tillegg et eller to semester som utvekslingsstudent i et engelsktalende land og tre måneder av det sjette semestret i praksis i et firma som passer dine interesser.

    Praksisplass

    Sissel Buer var veldig fornøyd med sin praksisplass hos Drivhuset Østfold, som hjelper studenter med å starte eget firma. Hun fikk mange spennende oppdrag, blant annet å lage en reklamefilm for Drivhuset. Denne filmen hadde Sissel ansvar for helt selv, hun laget manus og storyboard på forhånd og var med på redigeringen etterpå. Det var noen utfordringer, men filmen ble ferdig og lagt ut på høyskolens og Drivhuset Østfolds nettsider.

    -Din praksistid blir det du gjør den til! Vær flink til å slenge deg med på ting i praksistiden din så får du mest mulig ut av den, sier Sissel.

    Videre legger hun til:

    -Med utdanningen på Internasjonal kommunikasjon blir du som en potet, du kan brukes til veldig mye! De fleste studenter velger også å skrive bacheloroppgaven om sin praksisplass. Så da slår du to fluer i en smekk!

    Utveksling

    Sissel snakker veldig positivt om sin opplevelse i utlandet. Hun valgte å studere i Dublin i Irland på grunn av fagene de tilbød og at det ikke var så langt fra Norge. Til tross for mye regn og at skolen var strengere enn i Norge, var hun veldig fornøyd. Hun hadde timer fra 09.00 til 18.00, mandag til fredag, og studerte fagene Project management, Human resource management, Legal aspects of business og Business information systems. Allerede i praksistiden fikk hun bruk for faget Project management, i arbeidet med reklamefilm-prosjektet for Drivhuset.

    Studielånet du får dekker mye, men for å ha muligheten til å oppleve litt ekstra når du er i utlandet er det smart med en liten oppspart egenkapital.

    -Skolen i Dublin sjekket fravær i alle forelesninger og man hadde ikke lov til å ha på mobil eller PC i forelesningene. Dette gjorde at vi ble mer disiplinerte og fokuserte, som nok er hensikten. Jeg anbefaler å sjekke opp hvilke fag du kan tenke deg så tidlig så som mulig, da mange skoler har første mann til mølla, sier Sissel.

    Så avslutter hun med følgende oppfordring til oss alle:

    -Å ha et opphold i utlandet er veldig spennende og gøy. Du lærer ikke bare språk, men utfordrer også deg selv!

  • Kronikk  Aftenposten : Franskmennene lever i konstant terrorfare

    Kronikk Aftenposten : Franskmennene lever i konstant terrorfare

    DIXIT TACITUS - Publisert den 13. juli 2017 av fro

    13. juli 2017 skrev min gode kollega Vibeke Rachline og jeg en kronikk om terroren i Nice ett år senere. Kronikken finner du her.

    Vi gir status for etterforskningen og for dagens terrorfare i Frankrike. Etter Nice ble Europa rammet av flere tragiske angrep som brukte Nice-oppskrift, dvs. rambukk angrep (London, Berlin, Stockholm). Også i Norge preger risikoen for terror samfunnsdebatten med tanke på generell sikring (veisperringer i forbindelse med 17. mai-feiring i år) og behovet for en permanent bevæpning av politiet og ikke minst den såre balansegangen mellom frihet og sikkerhet. I Frankrike blir deler av tiltakene som ligger under dagens unntakstilstand innlemmet i den nye antiterrorloven, tross hard motstand fra Senatet. Hva vill skje i Norge fremover når det gjelder den generelle håndteringen av terror og mer spesielt i tilfellet et nytt terrorangrep?

    Etter Nice-angrepet på nasjonaldagen 14. juli i fjor er rambukkmetoden med lastebil kopiert en rekke byer.

    For ett år siden tok det Mohamed Lahouaiej-Bouhlel bare fire minutter og 17 sekunder å drepe 86 personer i Nice. Fredag er det Frankrikes første nasjonaldag siden infernoet. Ofrene er i alles hjerter. Samtidig står mange spørsmål ubesvart.

    For Nice-elskere vil årets feiring bli trist, selv om byen er vakrere enn noensinne. Drømmebildet tok en brå slutt da Bouhlels meide ned familier på vei hjem fra fyrverkeriet med sin digre lastebil. Ekspertene strides om tragedien skal kalles attentat eller massemord. Bouhlel virket mer som en alvorlig forstyrret person enn en IS-soldat. Men det ene utelukker ikke det andre. Han var påvirket av IS-ideologi og radikaliserte seg selv foran PC-en. Ideologi kan ha gitt sykdommen næring og begrunnelse for vold. Fremgangsmåten for angrepet fant Bouhlel ikke på selv da han brukte en lastebil som drapsvåpen. Det anbefalte Al Qaida allerede i 2010. IS-talsmann Abu Muhammad al-Adnani oppfordret til det samme i september 2014, dersom man ikke kunne drepe vantro på annet vis. Etter Nice-angrepet har rambukkmetoden blitt kopiert, blant annet i Berlin, to ganger i London og Stockholm. For dem som ikke kan arabisk, kryr det av fransktalende tilretteleggere i Syria som oppfordrer franske muslimer til å drepe sivile og militære. En av dem var Rachid Kassim fra Roanne i Loire-dalen, som ble drept i nærheten av Mosul i februar 2017. En annen er den karismatiske Syria-fareren Omar Diaby (alias Omsen) fra Nice. Flere titalls muslimer fra Rivieraen ble radikalisert av ham og havnet i Diabys fransktalende brigade i Syria.

    Sør-Frankrike et arnested for jihadister
    De siste årene har fransk etterretning fulgt Nice med argusøyne. Ingen oppdaget likevel Bouhlel i juli i fjor. Han var ikke flagget av fransk PST og kunne dermed gå under radaren frem til han slo til. Noe som ryster mange franskmenn, særlig dem fra sør, er at folk flest ikke har hatt noen anelse om hvor smittet av jihadistisk salafisme Alpes-Maritimes-fylket og Nice har vært over tid. En av ti jihadister kommer fra dette fylket, og ikke mindre enn 515 individer var regnet som radikalisert eller på vei mot radikalisering i september 2016. Dette er det verste resultatet på landsbasis. Ifølge den franske journalisten og jihadi-spesialisten David Thomson sendte Nice alene over 100 individer til Syria. Flere terrorangrep ble avverget i Alpes-Maritimes og Nice før juli 2016, og et stort terrornettverk fra Cannes og Torcy utenfor Paris ble rullet opp så tidlig som i 2012. Gruppen planla flere angrep mot sivile og militære mål i hele Frankrike, men gjennomførte bare et angrep mot en jødisk butikk i Sarcelles utenfor Paris. I februar 2014 planla Ibrahim Boudina, en ung fransk-algerier som nettopp hadde vært i Syria i 15 måneder, å angripe Nices berømte karneval med eksplosiver etter Boston-oppskrift. I februar 2015, dvs. bare én måned etter angrepet mot Charlie Hebdo, angrep Moussa Coulibaly, en «wanna-be jihadist», tre soldater med kniv foran et jødisk senter i Nice sentrum. Det har vært mellom 70 og 80 saker knyttet til radikalisering og terrorisme siden juli 2016. En dokumentar fra TV-kanalen FR3 fra september 2016 hevder at fem potensielle angrep ble avverget. Seks ulovlige bønnesteder ble stengt.

    Krangelen om ansvaret fortsetter

    Hva har franske myndigheter gjort for å hindre terror? Mange hevder at det enorme sikkerhetsopplegget under fjorårets EM i fotball var optimalt. Det ble ingen angrep mot publikum eller spillerne. Derimot fikk Bouhlel full anledning til å planlegge sitt angrep nøye. Han prøvekjørte ruten langs Promenade des Anglais mer enn ti ganger, og til og med på nasjonaldagen, selv om den var forbudt for store lastebiler. Prøvekjøringene ble fanget opp av byens mange tusen overvåkingskameraer og sett av politiet. «Vi trodde den hadde spesialtillatelse, det er det så mange leverandører som har», forklarte politiet et år senere. Og hvorfor ble tillatelsen til å øke politibemanningen inndratt 14. juli? Hvorfor sto ikke den lille politistyrken som var der, langs hele promenaden? Helt siden dramaet har staten og byen Nice kranglet om hvem som har ansvaret for det som skjedde og beskyldt hverandre for forsømmelse. Innbyggerne i Nice føler at deres egen sikkerhet ble nedprioritert. Samtidig er det omtrent umulig å sikre et så enormt område. Promenade des Anglais er syv kilometer lang. Full sikring av strekningen ville ha krevd enorme ressurser i en periode med unntakstilstand og flere store sportsarrangementer. Politikapasiteten var sprengt. Terrorister angriper alltid svake punkter.

    Permanent frihetsinnskrenkning

    Selv om politi og etterretning er blitt mye bedre, er faren dessverre ikke over. Ifølge Frankrikes innenriksminister Gérard Collomb har minst syv store potensielle angrep vært avverget hittil i år, ett av dem i Marseille. To menn ble pågrepet med et våpenarsenal fem dager før landets presidentvalg. Senest 9. juli ble en franskmann og to belgiere pågrepet like før de slo til. Derfor er unntakstilstanden forlenget til 1. november, og etter det skal de fleste av tiltakene skrives inn i en ny terrorlov. Franskmenn har måttet venne seg til permanent terrorfare og frihetsinnskrenkning. I Norge er ikke faren like overhengende, men PST justerte nylig opp risikoen fra «mulig» til «sannsynlig». Ikke av frykt for organiserte grupper og heller ikke for fremmedkrigere som kommer hjem fra Syria. Nei, det PST faktisk frykter, er nettopp Nice-scenarioer, der Bouhlel-typer blir radikalisert alene foran PC-en til å drepe egne borgere under festivaler, høytider og merkedager. Faren for rambukk-angrep og/eller soloaktører førte til skjerpet vakthold i flere norske byer 17. mai, og en mer permanent bevæpning av norsk politi vurderes mer og mer. Norge har, som Frankrike vært rammet av grusom terror, men bevisstheten om overhengende terrorfare er en helt annen i Frankrike. Det er ikke akkurat noe å hige etter i et demokrati, men det kan spare liv.

     

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    DIXIT TACITUS - Publisert den 19. juni 2017 av fro

    17. juni 2017 hadde jeg en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.






    Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.


    Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche - LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.









    For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls' andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

    Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

    Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

    Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

    Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

    For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

    Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

    En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

    Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

    LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

    Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).
    Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

    LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

    Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

    En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM. Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

    Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.
    Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

    Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.
    LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

    Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.



     

     

  • Kronikk om Emmanuel Macrons valgseier i Aftenposten

    Kronikk om Emmanuel Macrons valgseier i Aftenposten

    DIXIT TACITUS - Publisert den 8. mai 2017 av fro

    Søndag 7. mai hadde jeg en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

    Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

    Du finner den her.

    Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

    Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

    Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

    Ikke én, men to vinnere

    Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

    Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

    Returkamp i juni

    Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

    For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

    Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

    Ikke avskriv populismen!

    I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

    Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

    Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

     

  • På NRK om Putins Versailles-besøk til Macron

    På NRK om Putins Versailles-besøk til Macron

    DIXIT TACITUS - Publisert den 30. mai 2017 av fro

    29. mai ble jeg spurt av NRK-radio (nyhetsettermiddag) om å kommentere Putins statsbesøk til Frankrike. Sendinger henter du her.

    To dimensjoner kan påpekes.

    Den ene er ekstern. Macron er fremdeles i etableringsfasen før parlamentsvalget som finner sted 11. og 18. juni. Han trenger å befeste sin rolle som landets nye president, noe som betyr at han skal representere Frankrike utad. Macron vil tydeligvis bort fra Sarkozys hyperaktivt presidentembete, på samme som han vil bort fra Hollandes for "normale" presidentskap. Han vil tilbake til presidentembete slik de Gaulle tenkte det, dvs. at presidenten gir de store retningslinjene for innenrikspolitikken, samtidig som han primært inkarnerer og driver utenrikspolitikk.

    Den andre dimensjon er mer ekstern. Trumps uforutsigbare utenrikspolitikk, Putins urovekkende og aggressive utenrikspolitikk og Merkels vilje til ikke at Tyskland skal dominere for mye i Europe gir Macron et utenrikspolitisk spillerom som kan sette Frankrike igjen på dagsorden, bare man spiller sine kort riktig. Ny viljesterk fransk EU-politikk, en tilsynelatende besluttsomhet overfor Trump (NATO-toppmøtet og G7-toppmøtet) og en varsom holdning overfor Putin som ikke kompromisserer for mye med grunnleggende prinsipper, gir den nyvalgte presidenten et interessant utgangspunkt han kan bygge på fremover.

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    DIXIT TACITUS - Publisert den 16. juni 2017 av fro

    2. juni 2017 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni. Kronikken kan hentes her.

    Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.

    22. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på. Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen.

    Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

    Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

    Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

    Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

    I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

    Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

    Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

    Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

    Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

    Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

    Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

    I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

    Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

    LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

    Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse - dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

    De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

    Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

    Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

    Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

    Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

    Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.

  • Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

    Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

    DIXIT TACITUS - Publisert den 19. juni 2017 av fro

    19. juni ble jeg spurt om gi en første kommentar om utfallet av andre valgomgangen for parlamentsvalget. Dagens Næringsliv er  interessert i taperne og mer spesifikt i fremtiden til Nasjonal Front og Marine Le Pen. Kommentaren finner du her.

     

    På selve valgkvelden spurte Aftenposten om hvilket utgangspunkt Macron nå har for få gjennomført sitt reformprogram. Kommentaren finner du her.

  • Oppsummering av valgperioden i Dagbladet

    Oppsummering av valgperioden i Dagbladet

    DIXIT TACITUS - Publisert den 13. juli 2017 av fro

    28. juni hadde jeg en oppsummering av valgperioden i Frankrike i Dagbladet. Du finner den her.

    En lang og utmattende valgperiode er nå over i Frankrike. Landets nye president Emmanuel Macron fikk et solid flertall i nasjonalforsamlingen etter andre omgang av parlamentsvalget 18. juni. Det er på tide å rette blikket både bakover for å forstå hva som egentlig skjedde under årets valgkabal og fremover for å se hvilket Frankrike inntar sin plass i EU og i verden.

    Det faktum at Frankrike har fått en tilsynelatende solid president med et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlingen kan anses som et mirakel når man husker hvordan valgperioden har forløpt. Primærvalgene som ble avholdt av høyre- og venstresiden i november 2016 og januar 2017 skulle demokratisere det politiske landskapet og gi velgerne anledning til å plukke ut sine kandidater til presidentvalget. Prosessen endte med at samtlige forventede vinnere forsvant.

    Utrenskningen rammet De grønne (Cécile Duflot), Republikanerne (Alain Juppé) og sosialistene (Manuel Valls). Vinnerne som overlevde slaktingen var enten outsidere (Fillon, Hamon) eller utbrytere som holdt seg unna primærvalg (Le Pen, Macron, Mélenchon). Velgernes vrede skylte deretter bort president Hollande i desember 2016. Han ble den første sittende president siden 1958 som ikke våget å stille opp til gjenvalg grunnet sviktende popularitet.

    Våren 2017 så også katastrofescenarier komme til liv. Fillon lå lenge an til å vinne presidentvalget, før han ble dratt inn i skandaler som knuste hans rykte som ærlig politiker på noen få uker. Hamon vant primærvalget på venstresiden, men ble systematisk dolket i ryggen av andre kolleger i sosialistpartiet som ikke godtok velgernes dom. Spesielt urovekkende for fransk demokrati var det faktum at det måtte til en nykommer for å stanse Nasjonal Fronts vei til makten. Verken sosialistpartiet eller Republikanerne var lenger i stand til å påta seg en slik oppgave. To skandalepregede politiske fløyer var dermed lagt i ruiner allerede før valginnspurten kom i gang og måtte overlate scenen til en Macron som mot alle odds lyktes med sitt enmannsprosjekt En Marche. Sistenevnte vant valgets første omgang med 24 % av stemmene og andre omgang med 66 % mot en Marine Le Pen som fremstod som inkompetent.

    Før presidentvalget lurte man på hvilket maktgrunnlag den nyvalgte presidenten kunne få i nasjonalforsamlingen. Hans handlekraft var avhengig av at han hadde et ubestridt flertall. Et tap ved parlamentsvalget ville bety avmakt for ham og et politisk samboerskap med en eller annen opposisjon i løpet av hele hans mandatperiode. En mindre overbevisende seier ville også bety at Macrons nystiftede parti Republikken i bevegelse (La République en marche - LREM) ikke hadde flertall og måtte inngå allianser med andre politiske grupper, enten på fast basis eller sak per sak. Enkel logikk tilsa at de eneste som kunne få et flertall blant de 577 mandatene var Republikanerne og sentrumsmoderatene fra UDI. De tapte presidentvalget men hadde en relativt stor gruppe i nasjonalforsamlingen fra før med solid lokal forankring. Situasjonen var verre for sosialister, som satt med regjeringsansvar i fem år og hadde hatt full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen, senatet og de alle fleste regioner og kommuner.

    Etter presidentvalget lå de med brukket rygg og var i reel fare for å forsvinne fra nasjonalforsamlingen. Mélenchon gjorde på sin side et godt presidentvalg, men stilte til parlamentsvalget med et nytt parti (Det opprørske Frankrike) og uten fast allianse med kommunister. Le Pen kunne heller ikke få flertall pga. forventet motstand blant et flertall av velgerne og manglende allianser med andre partier. Macron kunne derimot klare det, men de aller fleste analytikere - inkludert undertegnede, tenkte at det kunne bli en for stor oppgave for et nyetablert parti hvor et flertall av kandidatene var helt nye i politikk og manglet lokal forankring.

    Igjen tok man feil. Dynamikken under presidentvalget for En Marche ble bekreftet under parlamentsvalget. Velgerne ønsket fremfor alt forandring og økt effektivitet, noe som både straffet etablerte partier (sosialistpartiet og Republikanerne) og flankepartier (Nasjonal Front og Det opprørske Frankrike).

    Macrons parti vant en overlegen seier ved parlamentsvalget. LREM fikk 49 % av stemmene og 350 mandater av 577 hvis man tar med støttepartiet MoDem. LREM fikk til og med absolutt flertall uten MoDem, noe som gir større handlefrihet for å vedta lovtekster. Alliansen mellom Republikanerne og sentrumsliberale fra UDI ble landets største opposisjonsgruppe med 26,9 % av stemmene og 136 mandater. Sosialistpartiet og allierte unngikk kollaps med 7,49 % av stemmene og 45 mandater. De to flankepartiene klarte ikke å gjøre valget til en omkamp av presidentvalget. De lyktes heller ikke i å bli landets største opposisjonsgruppe hver for seg. Med 8,7 % kapret frontistene tredjeplassen og åtte mandater, hvorav lederne Marine Le Pen, Louis Aliot og Gilbert Collard. Et slikt resultat er foreløpig ikke tilstrekkelig til å få egen gruppe. Minimumskravet ligger på femten mandater. Men NFs resultat utgjør en firedobling i antall mandater i forhold til 2012.

    Mélenchons parti får 4,8 % og 17 mandater og har fått egen gruppe uten støtte av kommunister. Sistnevnte fortsetter sitt historiske forfall med 1,2 %. Den nye nasjonalforsamlingen har dermed to kjennetegn. Det ene er LREMs tyngde. Aldri før under den femte republikk har et parti alene fått så mange mandater. Tidligere har et stort flertall som regel vært et resultat av koalisjon mellom flere partier på venstre eller høyre (1958, 1993). Man kunne også enes om å trekke seg for hverandre (1968, 1981). LREMs valgskred vil gjøre det svært vanskelig for opposisjonspartiene å påvirke utformingen av lovtekster.

    Det andre kjennetegnet er opposisjonens fragmentering. Sosialistpartiet på den ene siden og Republikanerne og UDI på den andre er langt mindre enn det de var for fem år siden (henholdsvis delt på ti og to). De splittes i tillegg hver i to grupper hvor den ene er i opposisjon mot Macron-linjen, mens den andre er villig til å drøfte sak-per-sak samarbeid med LREM. Det samme gjelder for Mélenchon og Le Pen. De er utvilsomt dyktige retorikere som vil skape liv i nasjonalforsamlingen og vil yte motstand mot regjeringens reformplaner og EU-politikk hver gang anledningen vil by seg. Men det blir retorisk og ikke reell makt.

    President- og parlamentsvalget produserte litt av et paradoks. Macron ble valgt til president med den nest største oppslutning siden 1965 etter Jacques Chirac i 2002 (med 82 %). Charles de Gaulle fikk 78,5 % i 1958, men da var franske presidenter ennå ikke direkte valgt av folket. Det kom først i 1965. Macrons valgtriumf bør likevel nyanseres med tanke på en rekordlav valgdeltagelse. Han fikk 24 % ved første omgang av presidentvalget med bare 77,7 % av velgerne som stemte. Dette tallet gikk ned til 74,5 % ved andre omgang. For første gang siden 1958 gikk valgdeltagelsen mellom to omganger av et presidentvalg dermed ned og ikke opp, slik det pleier å være. Det skjedde i en situasjon hvor Nasjonal front var motkandidat. Forrige gang dette skjedde i 2002 var langt flere franskmenn motivert til å stemme mot frontistene.

    Lav valgdeltagelse slo også ut under parlamentsvalget. LREM og MoDem fikk over 32 % av stemmene ved første omgang, men bare 48,70 % av velgerne stemte. Ved andre omgang gikk dette tallet tilbake til 42,6 %. Aldri før har en presidentkandidat fått så stor oppslutning med så få velgere. Aldri før har i tillegg en nyvalgt presidents maktgrunnlag vært så sterkt og svakt samtidig i nasjonalforsamlingen. Det virker dermed som to Frankrike lever side om side. «Det påmeldte Frankrike» består av individer som fortsatt stemmer ved valg og føler at de kan påvirke samfunnsvalg. Et flertall blant disse støttet forandring gjennom Macron i år, mens et betydelig mindretall forholdt seg mer skeptisk overfor ham. «Det avmeldte Frankrike» orker derimot ikke lenger å stemme ved valg og tror ikke lenger på at politikk kan forandre livet. Denne gruppen er i ferd med å dominere fransk politikk, noe som ikke er noe godt tegn på at franske velgere føler seg ivaretatt.

    Macrons seier kan altså ikke tolkes som noen fullmakt gitt av et flertall. Mange stemte ikke på ham og mange stemte ikke. Macron ga uttrykk for at han var klar over dette dilemma og at dette ville gjenspeiles i hans politikk. Ved parlamentsvalget opptrådte velgerne kanskje mer rasjonelt enn forventet. Et solid flertall til Macrons parti gjør reformpolitikken mulig uten å gå så langt som å gi LREM - og dermed Macron -, all makt. Flankepartiene og de konservative gjorde det dermed bedre enn forventet. Sosialistene må derimot behage seg med ventetid i skjærsilden. Valgutfallet i president- og parlamentsvalget nyanserer uansett oppfatningen om at det nå blåser en grenseløs optimisme over Frankrike. Man bør heller snakke om forsiktig optimisme. Franske velgere tok en «Trump» hver gang de fikk anledning til å uttale seg i løpet av det siste halvåret: først med primærvalgene, så med president- og parlamentsvalget. En hel generasjon etablerte politikere er borte og en gammel politisk elite er byttet ut med en ny. Nå venter folk på å se hva Macron og Edouard Philippe- regjeringen kan gjøre for å bedre deres levekår og Frankrike tilstand.

    En viktig lærdom av denne valgperioden i Frankrike er at det ikke ligger noen determinisme i at populistiske kandidater skal vinne. For et halvt år siden fryktet mange at det som hadde skjedd med Brexit i Storbritannia og med Donald Trump i USA skulle gjenta seg i flere EU-land. Høyrepopulistene trodde selv på det i januar i år da de møtes i Koblenz og varslet om at 2017 skulle bli «patriotenes år». Flere nasjonale valg i Østerrike, Nederland og Italia satt en foreløpig demper på en slik optimisme. Det virker nesten som populistene ikke klarer å levere realistiske alternativer når de blir presset opp i et hjørne. De kan nærme seg makten, men siste trinn på podiet virker fortsatt utenfor rekkevidde.

    Det betyr ikke at utfordringen knyttet til populistiske partier er over. Langt ifra. Hofer i Østerrike, Wilders i Nederland og Le Pen i Frankrike gjorde gode valg hvis man tenker på deres oppslutning (Grillo i mindre grad i Italia). Macrons seier mot Le Pen er en god illustrasjon på dette, selv om mange vil hevde at han også er en slags «top-down» populist. Skulle han mislykkes, er det usikkert om det vil finnes en venstre- eller høyreside som kan overta makten om fem år. Men dette er bare kvalifisert gjetting. Fransk politikk kan produsere nye overraskelser frem til 2022.

    Macrons suksess har ikke minst betydning utenfor Frankrike. Hans profil som erklært europeer gir andre politikere håp om at det går an å vinne valg uten å måtte være EU-kritisk, eller mot EU. Det er viktig for et EU-system som de to siste årene har levd i konstant frykt for kollaps. Det er dermed lov å være forsiktig optimistisk når en nyvalgt fransk president snakker godt engelsk, støtter EU-integrasjonen, sier at Unionen er det beste forsvaret mot illiberale demokratier og autoritære regimer og erkjenner at ukontrollert liberalisme kan skape mer ubalanse og ulikhet. Macron vet ikke minst at Brexit vil kunne føre til økt tysk-fransk innflytelse i EU hvis de to landene blir samkjørt. Han er også klar over at Trumps kaotiske mandat, Putins geopolitiske ambisjoner og Midtøstens usikre fremtid gir et proaktivt fransk diplomati nye muligheter. I sitt intervju til åtte europeiske aviser 22. juni antydet Macron at han har sitt grunnleggende prinsipp i gaullismen, nemlig at økt innflytelse utad ikke kommer uten at man først har blitt sterkere og sunnere innad. En slik innstilling er i seg selv en revolusjon i fransk sammenheng. Snart får vi se i hvilken grad den evner til å sette Frankrike og EU i marsj.

     

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    AreaS - Publisert den juni 19, 2017 av fro

    17. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.





    Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.


    Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche - LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.








    For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls' andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

    Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

    Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

    Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

    Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

    For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

    Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

    En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

    Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

    LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

    Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).

    Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

    LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

    Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

    En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM.

    Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

    Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.

    Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

    Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.

    LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

    Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.


  • Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben

    Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben

    - Publisert den 19. juni 2017 av marihel


    Dette er en solskinnshistorie om en slags klassereise. Om utdannelse og oppdagelsesferd i voksen alder. Og om et studieprogram som åpner dører for de som jobber hardt.

    Jeg starter like gjerne historien min med vitnemålseremonien. Mange anser nettopp denne dagen som det ultimate øyeblikket. Øyeblikket der man endelig kan trekke et lettelses sukk. Et stykke papir skal feires og en epoke i livet skal tilbakelegges. For min del ble det et vemodig øyeblikk. Den dagen forstod jeg hvor viktig selve reisen hadde vært for meg, og at den akkurat hadde begynt.

    Biblioteket ved HiØ er fylt til randen. Jenter og gutter i en salig blanding av bunad, finstas og olabukser overrekkes papirbeviset på (mer eller mindre) hardt arbeid gjennom flere år. Jeg ser mange kjente fjes i stolradene denne junidagen i 2015. De er på min alder – og foreldre av mine medstudenter.

    Jeg får vitnemålet overrakt i svette håndflater. Blikket mitt finner mamma og pappa et stykke bak i stolradene. Min fine snekker-pappa gråter. Han gjør vanligvis ikke sånt. Men han er så stolt. De har aldri vært stoltere av meg, og jeg har aldri vært stoltere av mine foreldre – og alt det jeg kommer fra.

    For studier er fortsatt ikke alle forunt – selv ikke i Norge. Det handler ofte om hvor man kommer fra og hvilke ressurser man har til rådighet.  Jeg: en typisk arbeiderklassejente, oppvokst i et lite arbeiderklassesamfunn og med en klassisk arbeiderklassementalitet. Jeg har aldri skammet meg over det. På ingen måte. Men jeg måtte ta utdannelse- og klassereisen for å virkelig bli klar over hvor stolt jeg er av det jeg kommer fra. Men også begrensningene det kan bære med seg. Kultur er kompliserte saker. Om det skulle jeg lære mye; både teoretisk og praktisk.

    Det er mange og åpenbare årsaker til at det ble snaut med utdannelse i ung alder for min del, og like mange årsaker til at jeg fant tilbake til skolebenken som nesten 40-åring. Etter å ha tilbrakt et liv som artist på scenen valgte jeg (ikke helt tilfeldig) kommunikasjonsfag.

    I tillegg til en spennende sammensetning av kommunikasjonsfaglige emner på studiet Internasjonal kommunikasjon, valgte jeg å studere offentlig politikk og administrasjon og internasjonal politikk. Jeg ble gamla i klassen. Jeg gav alt og ble introdusert for våkenetter, kaffe og mine første grå hår. Belønningen var en gullkantet praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon – takket være en høyt kompetent foreleser ved HiØ. Og hardt arbeid. På Stortinget skulle arbeiderklassejenta fra Sarpsborg oppleve og overleve sitt første kultursjokk og etterhvert trives utmerket godt. Jeg fikk til og med et lite prosjekt-engasjement etter endt praksis.

    Deretter fulgte et lærerikt halvår som veileder i attføringsbransjen i påvente av en spennende stilling i et kommunikasjonsbyrå. Så dukket drømmejobben plutselig opp. Jobben som forener alt det jeg er, det jeg kan og det jeg synes er spennende. Jeg er kommunikasjonsrådgiver i Det Norske Blåseensemble.

    En bachelor i Internasjonal kommunikasjon har ført til at mulighetene mine har gått fra å være få – til å bli mange. Jeg vet ikke ennå hvor reisen fører meg, men jeg vet at den ikke er over. Målet mitt er en mastergrad før jeg fyller 50. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har så innmari lyst. Det er virkelig aldri for seint.

  • Julies tips til masterstudium

    Julies tips til masterstudium

    - Publisert den 6. juni 2017 av intkomm

    Har du lyst til å bo i et annet land eller to i Europa? Har du lyst på klassekamerater fra hele verden? Synes du det er litt for lite med bare EN master når man kan ta to på samme tid? Da er kanskje master i internasjonal kommunikasjon noe for deg!

    På MIC (Master International Communication) kan du nemlig få alt dette. Da kan du velge å være ett semester i to av de følgende landene: England, Nederland, Italia eller Litauen, og få en mastergrad fra hvert av de to universitetene du velger. Jeg gikk selv første semester på Hanze University of Applied Sciences i Groningen, Nederland, og andre semester på Leeds Beckett University i Leeds, England. Tredje og siste semester skriver man en masteroppgave.

    Dette programmet går i samarbeid med Geert Hofstedes Consortium. Syns du navnet hørtes litt kjent ut? Ja, det er han der med alle de dimensjonene. Som snakka om maskuline og feminine kulturer og sånt. Og det er bare å ta med seg den boka, for det vil bli mer om det der (men du kan jo alt allerede, så det er da bare deilig å kunne slappe av litt i et fag, syns i alle fall jeg). Og er du heldig kan du møte selve Geert i egen person. Han er ikke lenger lærer, som er forståelig siden han er 88 år, men han holder fortsatt forelesninger nå og da.

    Det jeg likte godt med programmet, var at det var mye praktisk i fagene, spesielt i andre semester. Hvor du i grupper skal lage faktiske kommunikasjonsplaner for faktiske klienter, og kan i egen person oppleve all den frustrasjonen det innebærer. Jeg har jobbet for tre forskjellige klienter, og opplevde de som aldri klarte å bestemme seg, de som aldri svarte deg, og de som syntes alt var bra uansett hvor dårlig det var. Det har seg sånn at dette er hvordan det kommer til å være i virkeligheten, så det er veldig greit å vite hvordan en selv takler alt dette før man havner i en situasjon hvor man faktisk kan få sparken.

    Også masteroppgaven er til dels praktisk. Man skal jobbe med en klient som man velger selv, og oppgaven lager man selv. Det må bare handle om kommunikasjon i en internasjonal sammenheng på en eller annen måte. Jeg jobbet med Universitetet i Stavanger for å forbedre deres digitale kommunikasjon mot internasjonale studenter.

    Ellers må jeg si at det jeg likte best med hele programmet, er hvor mye av verden jeg har fått se, og jeg snakker ikke bare om England og Nederland her. Jeg har fått gode venner fra hele verden, som betyr gratis sofa å sove på i hele verden. Jeg har for eksempel, i tillegg til Italia og Litauen, fått reise til Sør-Korea og Japan, og har mange planer for mer i fremtiden. Sånn går det når man tilfeldigvis bor med en haug asiater.

    Noen råd og advarsler til de som vurderer dette studiet. Studenthybler i Nederland har ikke den beste standarden for å si det pent. Koselige som de jeg bodde med var, man blir ganske lei av å dele bittelite kjøkken, to doer og to dusjer (bare en med varmt vann) med 14 andre personer. Finn noe privat! På den andre siden, helt omvendt i England. Studenthybler er dyrere enn privat, men med god grunn. God standard, helt eget bad, og man deler kjøkken og stue med to-tre andre. Var som å flytte til en annen verden. Og siden alt er inkludert er det ikke spesielt dyrere allikevel.

    Jeg ble veldig glad i både Groningen og Leeds, og drar gjerne tilbake igjen til begge steder. Det er  også disse byene flest velger. Groningen har et søtt og vakkert sentrum med mye liv, og Leeds har masse en kan gjøre og mye god mat, selv om byen ikke nødvendigvis ser så bra ut. Det var i Leeds jeg likte meg best, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor. At det bare var 20 minutter fra min absolutt favorittby, York, skadet i alle fall ikke.

    Jeg anbefaler dette programmet på det sterkeste. Tar du alle sjansene du får, kan du oppleve så mye mens du tar denne masteren, pluss at du får to mastere på ett og et halvt år, eller to år som meg hvis du trenger litt mer tid. Fagene er litt like dem vi har hatt på bacheloren i internasjonal kommunikasjon, men det følte jeg bare ga meg et lite forsprang. Da håper jeg at alle som velger denne masteren vil få det like fint som meg, og det er selvfølgelig bare å kontakte meg på Facebook hvis det er noe mer dere lurer på!

    Julie Strømsvold

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    AreaS - Publisert den juni 2, 2017 av fro

    2. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni.

    Kronikken kan hentes her.

    Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.


    1. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på.Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen. Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

      Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

      Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

      Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

      I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

      Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

      Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

      Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

      Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

      Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

      Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

      I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

      Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

      LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

      Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse - dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

      De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

      Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

      Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

      Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

      Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

      Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.

  • Slik fikk jeg jobben som Social Media Executive

    Slik fikk jeg jobben som Social Media Executive

    - Publisert den 29. mai 2017 av intkomm


    Jeg heter Andrea Pelan, er 23 år og ble uteksaminert fra bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold i 2016. Etter utveksling til California, praksisplass i MediaCom Norge og en bacheloroppgave om merkevarebygging i sosiale medier, fikk jeg jobb i Maxus Communications Norge.

    Helt siden jeg startet på videregående visste jeg at jeg ville drive med kommunikasjon og markedsføring i en eller annen form. Da jeg startet på studiet Internasjonal kommunikasjon, var jeg sikker på at jeg ønsket meg praksisplass i et byrå. Og sånn ble det. Etter 2,5 år fylt med mye ny kunnskap innen kommunikasjonsfaget var tiden inne for å bevege seg inn i MediaCom Norges lokaler som praktikant. Der skulle jeg jobbe med innholdsproduksjon i sosiale medier for noen av Norges største merkevarer.

    Jeg husker jeg var så usikker og redd for å komme med idéer og oppfordre til diskusjoner rundt kommunikasjonsfaget i et rom med erfarne fagfolk. En dag bestemte jeg meg for å bare si det jeg tenkte, uten å tvile på meg selv – jeg var jo tross alt kommunikasjonsstudent. Den samme dagen skulle jeg i et møte med en kunde for første gang. Jeg kom med innspill til idéer og responsen var god, både internt og fra kunde. Det viste seg å ikke være så skummelt likevel!

    Etter min praksisperiode, søkte jeg jobb i MediaComs søsterbyrå, Maxus Communications. Et mindre mediebyrå som satser stort digitalt. Min praksisplass gjorde at jeg ble en relevant kandidat til stillingen Social Media Intern. Etter et stort «ja» til tilbudet om jobb, og noen måneder med god opplæring, ble jeg tilbudt fast stilling som Social Media Executive. I Maxus blir jeg stadig vekk utfordret til å finne nye løsninger og å tenke nytt. Vi har også en tett dialog internt, og vi jobber sammen for å finne den aller beste løsningen for kunden. Dette inspirerer meg hver dag til å dra på jobb, være en del av Maxus og å virkelig yte service.

    Jeg startet med innholdsproduksjon og jobber nå med både strategi, kjøp og innholdsproduksjon i sosiale medier og digitalt. Internasjonal kommunikasjon ved HIØ er et bredt studium, det åpner opp for et hav av muligheter – og min reise er en av dem.

    Andrea Pelan

  • AreaS-bok "in the making" på Refnes Gods på Jeløya

    AreaS-bok "in the making" på Refnes Gods på Jeløya

    AreaS - Publisert den mai 27, 2017 av fro

    AreaS holdt sitt årlige arbeidsseminar 26. - 27. mai 2017 på Refnes Gods på Jeløya i Moss.

    Deltakerne på seminaret var Elin Strand Larsen, Mette Ramstad, André Avias, Harald Borgebund, Ronald Nolet og Franck Orban.

    Gruppen arbeider for tiden med en antologi om "grenser og grensebegrepet" som planlegges utgitt i 2018-2019 med bidrag fra AreaS-medlemmer og fra eksterne forskere.

    Det er et fantastisk privilegium å kunne arbeide i så idylliske omgivelser som det Refnes Gods kan by på.

    Etter en produktiv arbeidsdag og en velfortjent middag kunne den fransk-nederlanske aksen bestående av André og Ronald juble over en knusende Boccia-seier mot oss andre. Men siste ord er ikke sagt. Det blir omkamp neste år..

    Vi takker for oppmøtet og ser fram til å arbeide videre med vår AreaS-bok!

  • A Norwegian´s Guide to Surviving College and an Election in the United States

    A Norwegian´s Guide to Surviving College and an Election in the United States

    - Publisert den 26. mai 2017 av admin



     

    Personen til høyre i bildet over her er meg, Marte, sammen med Elena og Nick, to av dem jeg har blitt kjent med under utvekslingsoppholdet i USA. Da jeg ankom California i august 2016, ble jeg møtt av nye muligheter og et heidundrende flott skoleår som lå fremfor meg. Med et forferdelig valg hengende over USAs folk og mulige opptøyer i vente, var det interessant å se hvor dette skulle gå. Ville USAs folk virkelig velge en (i mine øyne) sjåvinistisk og fremmedfiendtlig kjendis med tolv seksualtrakasserings-anklager mot seg, over en kandidat som har viet mesteparten av livet sitt til politikken? Bare tiden ville vise.

    Det var ikke mye jeg kunne gjøre angående dette valget uansett, så jeg bestemte meg raskt for å hoppe om bord på college-livet og alt det måtte by på. Første skoledag møtte ufattelig mange spente mennesker opp, som alle var klare for de neste årene/semestrene på California State University Monterey Bay (CSUMB). Jeg fikk umiddelbart venner som dro i gang en liten «Welcome to College»-fest og livet var som en dans på roser. Selv fagene var veldig greie, litt av fordelen med å kunne velge dem selv utfra en liste av alternativer er at du i hvert fall kommer til å finne noen fag du absolutt digger. Velkomstuka var fylt av morsomme eventer og nok av tid til å danne vennskap som varer livet ut.

    Livet ble nesten som på film, «Study all week and party all weekend» var vårt nye motto og ingenting kunne stoppe oss. Ingenting annet enn Midterms da altså.. Vi forstod fort at de har halvtsemester-eksamener her i USA, og at noen av disse partyhelgene kom til å gå med til studering. Heldigvis varer ikke denne eksamensperioden så alt for lenge, og vi kunne raskt komme oss tilbake til vår travle hverdag. Og Halloween var like rundt hjørnet:

    marte2

    Det var da det gikk opp for oss at det var rukket å bli november alt og at valget ikke var langt unna. Ingen så ut til å ta det så alt for seriøst ettersom den demokratiske kandidaten Hillary Clinton ledet alle meningsmålingene. California, som hovedsakelig var en Bernie Sanders-stat, var ikke overlykkelige over å måtte nøye seg med Hillary Clinton, men det var det beste alternativet de hadde og de var derfor ganske fornøyde med ledelsen før det kommende valget. Hver gang noen snakket om muligheten for en Donald Trump-seier ble man nesten ledd ut av rommet. «That would never happen» ville de si, flirende.

    8. november kom og alle samlet seg foran tv-en hos venner for å få med seg valgresultatene. Til alles store sjokk ledet Donald Trump gjennom mesteparten av valget, og det var da det begynte å gå opp for folk at han hadde en sjanse til å vinne hele greia. Collegestudenter over hele California og kanskje hele USA drakk vekk sorgene sine den kvelden. Donald Trump vant selv etter at Hillary Clinton vant folkets stemme med fire millioner. Å se unge mennesker i alderen 18-26 være så oppgitte at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, var et veldig sterkt syn. De gråt og hylte av sorg, på grunn av en mann som kommer til å gjøre livet vanskelig for så mange minoriteter i minst fire år fremover.

    Skolegården var øde den 9. november, alle ble hjemme denne dagen, som om det var en markering av noens dødsfall. Det var ikke lenge etter at opptøyene i gatene kom og demonstrasjonene ble sett på tv over hele verden. Aldri før har dette skjedd i så stor grad etter et politisk valg, aldri før har fire millioner stemmer ikke blitt hørt. Aldri før har en så ukvalifisert kandidat blitt valgt til president i USA.

    Sorgen var stor, men livet måtte gå videre. Og det gjorde det også, etter en viss tidsperiode var collegelivet på plass og valget bare et vondt minne. Jeg hørte stadig mennesker skrike ut «feel the Bern» på Campus og kunne ikke hjelpe for å smile litt. Valget var over, livet gikk videre og eksamen var rett rundt hjørnet. Dette var andre gang jeg hadde sett så mange unge mennesker være helt utmattet her i USA, eksamensperioden her er noe helt for seg selv. Folk tilbringer utallige timer på biblioteket hver dag i uker i strekk for å oppnå et temmelig uoppnåelig snitt, mens jeg var glad så lenge jeg gjorde mitt beste og stod i alle fag. Ikke misforstå, gode karakterer er noe jeg også streber etter (og fikk) men jeg ville ikke at det skulle være alt jeg tok med meg fra min tid her.

    Alt i alt er dette et minneverdig opphold i California og jeg kunne ikke ønsket meg noe mer (vel kanskje at USA fikk en annen president «but i’m dealing with it»). Ikke bare har jeg noen fantastiske venner, jeg fikk også noen flotte romkamerater med på kjøpet. Ingenting er som å bo med mennesker fra rundt hele verden, jeg har nå så mange steder å besøke og jeg kunne ikke gledet meg mer.

    Marte Carlsen

    marte3

  • Valgvake på kulturhuset i Oslo

    Valgvake på kulturhuset i Oslo

    DIXIT TACITUS - Publisert den 8. mai 2017 av fro

    Søndag 7. mai ble jeg invitert til å delta på valgvake sammen med andre "eksperter" om fransk politikk. All ære til min kollega fra ILOS Kjerstin Aukrust, Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité for å stå bak et slikt arrangement. Igjen, det var veldig mange som møte opp på kulturhuset for å følge med på nedtellingen og for å høre på analysene våre, og ikke minst mange unge mennesker, noe som virkelig viser at ungdommen er interessert i politikk.

    Like morsomt å se at norske medier var veldig godt representert, med bl.a. NRK, TV2, VGTV, NTB og sikkert andre som jeg ikke kom over.

    Det skapte en meget spesiell stemning som nok en gang illustrerte at årets presidentvalg i Frankrike handlet om mye mer enn det franske. Man følte på kroppen at utfallet av valget ville få store konsekvenser for hele det europeiske kontinentet og for internasjonal politikk. Nå må vi bare håpe på at Emmanuel Macron er solid nok til en oppgave som, spør du meg, virker uendelig komplisert.

    En overbevissende valgseier som dessuten må suppleres med andre tall som gir et veldig urovekkende bilde av tilstanden til det franske demokratiet: laveste valgdeltagelse siden 1969, 4 millioner blanke stemmer, 10 millioner blanke stemmer + ikke godkjente stemmer.

    Macron fikk et utgangspunkt et grunnlag han kan bygge på, men på ingen måte en fullmakt til å gjøre bare det han vil. Han vil måtte finne allierte blant andre partier og blant velgere som primært stemte MOT Nasjonal Front, og ikke FOR ham.

    Hvem skal lede Frankrike de neste fem årene?

    Skal EUs nest største økonomi for første gang velge en kvinne som øverste sjef, populisten Marine Le Pen? Eller blir det enda en énarque, i den stilsikre utfordreren og elitisten Emmanuel Macron?

    Sammen med Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk - ILOS ved University of Oslo, inviterer Du verden! til fransk valgvake og europeisk skjebneaften på Kulturhuset i Oslo!

    Om du er frankofil eller frankofob vil du definitivt få mer enn baguetter å bite i denne kvelden. Fra scenen blir det debatter og analyser med eminente gjester, og fra skjermen strømmer valgdagsmålinger og resultater helt til vi finner ut hvem som blir den femte republikks åttende president.

    Hvordan skjedde det? Hvor er Frankrike på vei? Og hva betyr det for Europa?

    Finn fram alpelua, voks mustachen, farg håret blått og gjør deg klar for en politisk thrilleraften!

    PROGRAM (Alt er cirkatider, med innlagte pauser. Nyheter streames også i andreetasje, i biblioteket og i boksen):

    18:00 - Åpning av kvelden, ved Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen.

    18:10 - Fransk politikk for dummies.
    Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap, UiO

    18:20 - Panel 1: Fransk politikk er snudd på hodet. Hvorfor?
    - Raino Malnes, professor, Inst. for statsvitenskap, UiO
    - Marte Mangset, postdoktor, HiOA
    - Franck Orban, førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

    19:15 - Panel 2: Hva er populismens fremtid i Europa?
    - Kate Hansen Bundt, gen.sekr., Atlanterhavskomiteen
    - Jan Erik Grindheim, leder, Europabevegelsen
    - Sylo Taraku, rådgiver, Agenda

    20:00 - De første resultatene kommer inn, vi følger med på storskjerm.

    20:15 - Kommentarer til resultatene fra Raino Malnes, Marte Mangset og Manuela Ramin-Osmundsen.

    20:30 - En Marche! Hva er veien videre for Frankrikes nye politiske bevegelse? Kort samtale med Jean-Yves Gallardo fra En Marche!

    21:00 - Hva skjedde med Frankrikes tradisjonelle høyre- og venstrepartier? Samtale med Audun Lysbakken og Terje Osmundsen.

    Du verden! er hele Norges favorittutenrikspodkast, med Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen, og produseres i samarbeid med forlaget Cappelen Damm. Du finner Du verden! i iTunes eller podcast-appen på telefonen din, eller på soundcloud.com/duverden

  • Kommunikasjonsstudiet ledet til drømmejobb i Google

    Kommunikasjonsstudiet ledet til drømmejobb i Google

    - Publisert den 22. mai 2017 av intkomm

    Jeg heter Kamilla McCullough og studerer Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Jeg fullfører studiet i vår. Og nå har jeg fått jobb hos Google i California som "innholds-analytiker"!

    I 2015 var jeg på utveksling til California State University Monterey Bay (CSUMB), og jeg likte meg så godt at jeg bestemte meg for å flytte tilbake etter endt studium. Mens jeg skrev bacheloroppgaven bestemte jeg meg også for å være aktiv arbeidssøker, og jeg ville jo gjerne ha jobb i California så jeg la ut CV-en min på "job windows" og "careerbuilder" som er noen nettsider for arbeidssøkere i USA. Her hadde jeg muligheten til å se hvem som hadde sett på min CV, osv. Jeg tenkte det var ”awesome”, så jeg valgte å oppdatere nøkkelordene mine til kun kommunikasjonsrelaterte jobber. Jeg ble kontaktet per mail omtrent hver dag og fikk 32 forskjellige jobbtilbud. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med disse mulighetene ettersom jeg ikke visste nøyaktig hvilken dato jeg skulle flytte og ikke minst hvordan det skulle gå med bacheloroppgaven. Så jeg sluttet å svare på mail som bare strømmet på hver dag. Jeg hadde et godt inntrykk av jobbmulighetene i California etter dette, så jeg bestemte meg for å bare fokusere på bacheloroppgaven.

    De fleste av arbeidsgiverne som kontaktet meg ga seg etter hvert, men det var én som var så ivrig at de la meg til på LinkedIn og jeg har alltid vært flink til å oppdatere min LinkedIn-profil, det spilte ikke noen rolle om jeg jobbet som servitør i 2 mnd eller som sommervikar her og der, alt ble lagt ut på LinkedIn. De samme menneskene la meg så til på Google hangout og chat-vinduene poppet opp hele tiden mens jeg skrev bacheloroppgaven slik at jeg til slutt måtte svare. Etter få minutter med chat fant jeg ut at det var en manager fra Google som desperat søkte etter noen med kommunikasjonsutdanning og som var norskspråklig. De hadde ikke nevnt dette på mail eller på LinkedIn, derfor ble jeg både overrasket og glad da jeg skjønte at det faktisk var selveste Google som prøvde å få tak i meg!

    Det ble satt opp et online-intervju dagen etter og der fikk jeg snakke med en dansk manager i Google som syntes jeg var riktig kandidat for stillingen som "content analyst", altså innholds-analytiker. Jeg fikk beskjed om å starte den 6. mai, men dette var ikke aktuelt for meg ettersom jeg hadde bachelorinnlevering den 5. og muntlig den 30. mai. Jeg ville så gjerne ha jobben, og ble nervøs for å miste denne flotte muligheten fordi jeg ikke kunne starte på det tidspunktet de ønsket seg. Men jeg våget til slutt å si fra om dette, og de ordnet det slik at jeg fikk begynne når jeg er ferdig med studiet. Det virket nesten som om de trengte meg mer enn jeg trengte dem. Det hadde visst ikke vært lett å finne en som allerede skulle flytte til California med kommunikasjonsutdannelse og med norsk som språk, så jeg følte meg veldig heldig og fikk tilbud om å starte i juni.

    Alt gikk altså veldig fint. Nå gleder jeg meg ikke bare til å flytte til USA, men til å begynne i drømmejobben min!

     

  • Kommunen er ikke så kjedelig som du tror

    Kommunen er ikke så kjedelig som du tror

    - Publisert den 18. mai 2017 av intkomm







    Det stemmer, du leste riktig! Kommunen er faktisk ikke så kjedelig som du tror. Takket være studiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold fikk jeg muligheten til å ha praksisplass hos Sarpsborg kommune.

    Som du tenker, trodde jeg at kommunen var verdens kjedeligste sted å være. Hvem vil sitte i møte etter møte med "gamle gubber" og jobbe med papirarbeid 8 timer om dagen? Ingen.
    9. januar 2017 var det min tur til å forlate skolebenken for noen måneder, og starte på praksisen. Det var min tur til å kjenne på hva det innebærer å være en kommunikator.

    Praksisen var langt i fra kjedelig. Det var møter i ny og ne, ja, og de ansatte var nok eldre enn meg, men jeg følte meg voksen blant dem. Det var ikke en eneste dag hvor jeg ikke hadde noe å gjøre, jeg ble sendt ut for å ta bilder i Kulåsparken i Sarpsborg til kommunens billedarkiv, jeg skrev en nyhetsartikkel som ble publisert på den interne nettsiden til kommunen. Og før jeg visste ordet av det, startet jeg med et eget prosjekt, nemlig Instagram Stories for kommunen.










    Plutselig var det jeg som satt der blant de ansatte i kommunen og lærte dem opp til å ta i bruk sosiale medier på en bedre måte. Jeg merket at dette var både morsomt og lærerikt for de ansatte og for meg selv.

    Det å jobbe eller ha praksisplass i kommunen handler ikke bare om papirarbeid og møter. Det handler om så
    mye mer! Du treffer ulike mennesker i ulike aldere, du får en følelse av tilhørighet, det du ikke trodde du kunne mestre- det mestrer du, og sist, men ikke minst: du får et nytt perspektiv på kommunen og byen.

    Kommunen passet meg godt, da jeg er en person som liker å multitaske og ha varierte arbeidsdager. Jeg trives med utfordringer for det gir hverdagen en gnist. Som person er jeg rastløs, jeg har et indre behov for å alltid ha noe å gjøre. Finnes det ikke oppgaver så leter jeg etter utfordringene, jeg klarer å balansere kjeglene uten å bli overfalt av det man kaller for stress.

    Gjennom studiet Internasjonal kommunikasjon lærer du mye teori, men det er først i praksisperioden du virkelig forstår hva teorien og foreleserne har lært deg. Til deg som kjenner deg igjen i mine beskrivelser, velg kommunen. Det er ikke like kjedelig som du tror, det er det motsatte av kjedsomhet og du vil virkelig ikke angre, det kan jeg love deg.

    Emina Karahasan




  • Carolines møte med britisk dør-kultur

    Carolines møte med britisk dør-kultur

    - Publisert den 14. mai 2017 av intkomm



    Selv om jeg er ung og hjemmekjær, pakket jeg likevel i januar to kofferter og reiste av gårde til det store utland. Jeg skulle til Newcastle-Upon-Tyne for et obligatorisk utvekslingsopphold i forbindelse med bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold.

    Det å studere i England i seg selv, har vist seg å være ganske likt som i Norge. I fag innen medier og kommunikasjon er opplegget slik at det er lite undervisning og mye hjemmearbeid. For min del betydde dette at jeg fikk en god andel fritid, på tross av mye egenstudier. Denne fritiden kan brukes på avslapning eller til å bli med på skolens mange aktiviteter ment spesielt for internasjonale studenter.

    Newcastle University arrangerer ukentlig aktiviteter slik som Fudgekurs, dansekurs, Paintball eller tur til en donut-fabrikk. Flere ganger i måneden kan man også delta på turer til andre byer, selv skal jeg til Chester og Stratford-Upon-Avon (Shakespeares hjemby) og på slottsomvisning av Alnwick Castle. Andre alternativer er bla. York, Durham og Oxford. I tillegg har universitetet et utrolig godt opplegg for de som ønsker å lære nye språk, med over 100 ulike å velge i. Språksenteret er åpent for alle, men studenter får bruke det gratis. Selv har jeg begynt å lære meg italiensk, etter å ha deltatt på et kort kurs. Ciao!

    Den største forandringen fra Norge er nok den lille kulturforskjellen. Etter flere måneder i England har jeg fremdeles ikke forstått hvor lenge jeg skal holde døren oppe for folk bak meg! Ei heller faller det meg naturlig å si ”please” etter bortimot hver eneste setning. Heldigvis er England likt nok i kulturen til at det ikke blir noe voldsomt kultursjokk. Man må i likevel forberede seg på å møte nye sjangre og referansemetoder på universitetet, som man må finne ut av på egenhånd. Her er det blant annet litt fy-fy å referere til forelesninger, noe jeg fant ut av for sent for mine første oppgaver.

    I visse fag har også språket blitt en utfordring, selv med et godt utgangspunkt. Et tungt teoretisk fag, kombinert med en ivrig foreleser som snakker på inn- og ut-pust har bydd på visse utfordringer. Likevel har den konstante eksponeringen for engelsk hatt tydelig påvirkning på mitt eget språk. Etter noen måneder kommer min egen engelsk mer naturlig, med mindre stotring, så da er en del av målet mitt oppnådd!

    Jeg har fått et enormt språkutbytte av oppholdet i England. Det er en opplevelse for livet, og ikke minst et stort pluss for en videre karriere. Særlig i det nåværende arbeidsmarkedet hvor gode engelskkunnskaper nærmest er et krav for kommunikasjonsstudenter!

    Caroline Nøland

  • Få lokalaviser – enda færre eiere

    Få lokalaviser – enda færre eiere

    AreaS - Publisert den mai 9, 2017 av elinsla



    Tirsdag 9. mai hadde Elin Strand Larsen en kronikk om mediemangfold og viktigheten av en lov som regulerer medieeierskap i etterkant av Byavisa-konkursen.

    Kronikken kom på trykk i Fredriksstad Blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Demokraten og Moss Avis. Du finner den her.


    Få lokalaviser - enda færre eiere


    Torsdag 4. mai var det klart at Byavisa Sarpsborg og Fredrikstad legges ned. En alternativ stemme i den lokale samfunnsdebatten forsvant i konkursen. Med unntak av noen redaktører fra konkurrerende lokalaviser, har imidlertid reaksjonene latt vente på seg. Debatten i etterkant av nedleggelsen bør ikke handle om kvaliteten på Byavisas journalistikk, deres manglende satsning digitalt eller sviktende annonseinntekter. Den bør handle om mediemangfold.

    Trist, men ikke overraskende, mente ansvarlig redaktør i Sarpsborg Arbeiderblad, Bernt Lyngstad, om nedleggelsen. En papiravis som prøver å leve av annonseinntekter alene hadde, ifølge Lyngstad, ikke livets rett. Sjefsredaktør i Fredriksstad Blad, René Svendsen, var mest opptatt av å påpeke at Byavisa Fredrikstad aldri hadde vært et nyhetsmedium. Nedleggelsen ville derfor ikke ha noe å si for Fredriksstad Blad - verken redaksjonelt eller kommersielt.

    Tomm Pentz Pedersen, ansvarlig redaktør i Demokraten, var derimot bekymret over konkursen, og håpet det fortsatt i fremtiden var rom for aviser som kunne ivareta lokaldemokratiet og granske makta. Om Pedersen også mente medienes egen dagsordenmakt er uvisst. Makten til å sette lokale saker på dagsorden er fra før av fordelt kun på noen få lokalmedier – med enda færre eiere.

    I Østfold eier Amedia både Sarpsborg Arbeiderblad, Fredriksstad Blad, Halden Arbeiderblad, Moss Avis, Rakkestad Avis og Smaalenenes Avis. Amedia eide også Demokraten i 2012, men selskapet, som den gang het A-pressen, ble tvunget til å selge avisen, da de ønsket kjøpe opp aksjene i Edda Media. Konkurransetilsynet så det som problematisk at en eier skulle sitte på de to største avisene i Fredrikstad - Demokraten og Fredriksstad Blad.

    Den opprinnelige Medieeierskapsloven slo fast at et selskap ikke kunne kjøpe opp mer enn 60 prosent av avisene i Østfold og deler av Akershus. Denne loven eksisterer ikke lenger. Stortinget har i stedet vedtatt en lov om åpenhet om eierskap i medier. Denne åpenheten om eierskap hjelper imidlertid ikke stort når ingen ser ut til å stille spørsmålstegn ved mediemangfoldet når to lokalaviser går dukken.

    Er mediemangfold så viktig da? Ja, for at vårt demokrati skal fungere og vi skal få et allsidig medietilbud, flere nyhetssaker som tar for seg ulike sider av samfunnet og at forskjellige stemmer skal få komme til orde i samfunnsdebatten, så må man jobbe mot mediekonsentrasjon. Om man ønsker å beholde de små medieredaksjonene, så kan man ikke la de bli skvist ut av de store mediehusene.

    Dette er spesielt viktig i de lokale mediemarkedene, som fremstår som de mest sårbare når medieeiermakten blir for konsentrert. Etter nedleggelsen av Byavisa Sarpsborg står Sarpsborg Arbeiderblad igjen som den eneste papiravisen i byen. Så det handler ikke om betydningen av Byavisas stemme alene, men heller at vi bør jobbe for flest mulig stemmer i lokaljournalistikken. Derfor er mediemangfold og en lov som regulerer medieeierskap viktig.

  • Kronikk om Macrons valgseier i Aftenposten

    Kronikk om Macrons valgseier i Aftenposten

    AreaS - Publisert den mai 8, 2017 av fro

    Søndag 7. mai hadde Franck Orban en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

    Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

    Du finner den her.

    Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

    Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

    Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

    Ikke én, men to vinnere

    Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

    Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

    Returkamp i juni

    Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

    For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

    Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

    Ikke avskriv populismen!

    I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

    Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

    Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

  • Svimmelheten brer seg : kronikk i Dagbladet

    Svimmelheten brer seg : kronikk i Dagbladet

    AreaS - Publisert den mai 4, 2017 av fro

    Torsdag 4. mai hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet. Den kan hentes her. Teksten følger under.

    Svimmelheten brer seg






    For franske velgere virker det politiske landskapet mer uoversiktlig enn noensinne. Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera.


    Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.

    I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.











    Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.

    Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.

    Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.

    Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.

    2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden - svekkes varig eller imploderer.

    For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.

    De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system - EMS).

    To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.

    Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.

    Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.

    Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.

    Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.

    Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.




    Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere - og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».

    Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.

    Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer - selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.

    Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.

    Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet - franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.

    Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.

    Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.

    Et mer åpent utfall enn ventet?

    Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.

    Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.

    Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.


  • Kronikk i Aftenposten Innsikt om valget i Frankrike

    Kronikk i Aftenposten Innsikt om valget i Frankrike

    AreaS - Publisert den mai 2, 2017 av fro

    Franck Orban hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
    Herved følger den innsendte versjonen.

    Politikere på skraphaugen

    Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

    Kjemper med leirføtter.

    Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

    Den 5. republikk i krise?

    Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

    Mer usikkerhet i vente.

    I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

  • Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

    Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

    AreaS - Publisert den april 21, 2017 av fro

    Kronikk skrevet av Franck Orban i Dagbladet 21. april 2017. Kronikken finner du her.




    Tre scenarier etter det franske valget søndag


    Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS


    Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.


    Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.







    Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

    Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

    Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

    En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

    Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

    Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

    I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

    I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

    I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

    Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

    Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

    Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

    En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

    Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret - og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme - slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

    Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

    Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

    Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

    En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

    Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?


  • Brexit: Hvor ble det av venstresida?

    Brexit: Hvor ble det av venstresida?

    AreaS - Publisert den april 6, 2017 av dlf

    Av Daniel Lees Fryer


    Utgitt på Radikal Portal, 5. april 2017


    https://radikalportal.no/2017/04/05/brexit-hvor-ble-det-av-venstresida/




    #notmyreferendum
    EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.

    Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.

    Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.

    Brexit
    Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.

    Venstresida og EU
    Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)

    EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.

    Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.

    Hva nå, venstresida?
    Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?

    Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.

    Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.

    Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.

  • Program for mastersamlingen 10. mars, HiØ, Remmen, Halden, rom E1-041

    Program for mastersamlingen 10. mars, HiØ, Remmen, Halden, rom E1-041

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 2. mars 2017 av kjerstio

    Hver deltager har en halvtime til disposisjon. Denne halvtimen skal
    omfatte både presentasjon og tid til diskusjon og spørsmål.
    Presentasjonen bør helst være på svensk eller norsk, men eventuelle
    powerpoint-presentasjoner og hand-outs kan gjerne være på engelsk,
    fransk eller tysk.

    09.00-09.30: Ragnhild Øverland
    09.30-10.00: Siv B. Ringen
    10.00-10.30: Karianne Strauman
    10.30-11.00: Anders Auberg
    11.00-11.30: Kathrine Staksrud
    11.30-12.00: Ann Iren Stangvik

    12.00-12.30: lunsj (vi inviterer)

    12.30-13.00: Mette Mortensen
    13.00-13.30: Grete Ruud Matthews
    13.30-14.00: Michele Miljkovic
    14.00-14.30: Tove Andrews
    14.30-15.00: Irene Nerli

    15.00-16.00: praktisk informasjon – veien videre fram mot ferdig
    masteroppgave.

    Deretter: uformelle samtaler om masterprosjektene deres med
    veiledere og andre deltakere.

  • Éndagssamling i masteroppgaveskriving

    Éndagssamling i masteroppgaveskriving

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 16. januar 2017 av kjerstio

    Kjære studenter!

    Alle dere som er i gang med å skrive masteroppgave eller som er er i ferd med å starte opp arbeidet med masteroppgaven, inviteres hermed til en éndagssamling i HiØs lokaler, rom E1-041, på Remmen i Halden fredag 10. mars 2017.Vi starter klokken 09.00 og holder på til ca. klokken 16. Vi spanderer lunsj og kaffe/te.

    På denne samlingen vil vi at dere skal presentere det prosjektet dere arbeider med i forbindelse med masteroppgaven, og alle er velkomne – uansett stadium i prosessen, alt fra skisser/løse tanker til mer eller mindre ferdige produkt kan legges fram. Her vil dere få respons og inspirasjon fra både lærere og medstudenter. Hver deltaker får en halv time til disposisjon. Innenfor denne halvtimen skal prosjektet presenteres, og det må også være noe tid til diskusjon og spørsmål. Presentasjonen må holdes på norsk eller svensk, men eventuelle powerpoint-presentasjoner og hand-outs kan godt være på tysk, engelsk eller fransk. Ønsker dere å bruke powerpoint, ta med PP-presentasjonen på en minnepinne eller egen bærbar PC.

    Vi vil gjerne vite hvor mange som kommer, og ber dere derfor – innen 26. februar – sende en e-post enten til Kåre Solfjeld (kaare.solfjeld@hiof.no) eller Eva L. Björk (eva.l.bjork@hiof.no), hvor dere sier fra at dere vil være med.

    Hilsen koordinatorene Eva, Guri og Kåre

    (eva.l.bjork@hiof.no, kaare.solfjeld@hiof.no, guri.e.barstad@hiof.no)

  • Plan for samlinger i 2017

    Plan for samlinger i 2017

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 29. august 2016 av kjerstio

    13. og 14. januar: Samling i Göteborg med oppstart av emnene Metode og prosjekt og Litteratur i undervisningen 1

    10. mars: Seminar i Halden for dem som begynner på eller er i ferd med å skrive masteroppgave

    24. og 25. august: Samling i Halden med oppstart av emnene:

    • Fokus på form,
    • Kommunikasjon
    • Interkulturell læring
    • Litteratur i undervisningen II
    • Elevspråksanalyse
    • Språklig variasjon

    Program og mer informasjon om disse samlingene kommer på denne nettsiden etter hvert.

  • Program för uppstartseminarier 13–14 januari 2017

    Program för uppstartseminarier 13–14 januari 2017

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 28. november 2016 av kjerstio

    Allmän information

    Plats: Humanisten, Institutionen för språk och litteraturer, Göteborgs universitet
    Besöksadress: Renströmsgatan 6,

    Karta: http://hum.gu.se/digitalAssets/1508/1508198_lorensberg_a4.jpg
    http://kartor.eniro.se/

    Lokaler: Gemensamma moment och engelska: G412; tyska: C363 (13/1) och H524 (14/1); franska: C364 (13/1) och H525 (14/1)

    Lärare: Eva Lambertsson Björk, (HiØ, engelska), Jutta Eschenbach (HiØ, tyska), Christine Fredriksson (GU, tyska), Karen Knutsen (HiØ, engelska), Peter Langemeyer (HiØ, tyska), Christina Lindqvist (GU, franska), Monika Mondor (GU, engelska), Kirsten Husung (LNU, franska), Anna Greek (LNU, engelska), Kåre Solfjeld (HiØ, tyska) och Angela Marx Åberg (LNU, tyska)

    Fredag 13/1: Metod och projekt & Litteratur i undervisningen I

    OBS! För momentet Litteratursökning ses vi i foajén på Universitetsbiblioteket för vidare guidning.
    08.30 – 08.55 Gemensam samling och allmän information
    09.00 – 10.00 Vetenskapligt skrivande: metod och teori inom språkvetenskap med didaktiskt perspektiv
    10.00 – 10.30 Fika och mingel (kaffe/te kan t.ex. köpas i Humanistens café)
    10.30 – 12.30 Litteratursökning - universitetsbiblioteket informerar (plats: UB, Seminarium 3)
    12.30 – 13.30 Lunch (kan t.ex. köpas i Humanistens café)
    13.30 – 15.15 Vetenskapligt skrivande: den vetenskapliga texten
    15.15 – 15.30 Fika och mingel (kaffe/te kan t.ex. köpas i Humanistens café)
    15.30 – 16.30 Vetenskapligt skrivande: interkulturellt lärande och/eller film
    16.45 – 17.45 Vetenskapligt skrivande ur ett litterärt perspektiv
    18.00 – 21.00 Gemensam kvällsbuffé på Humanisten. (Vi kan komma att behöva ta ut en avgift så ta med ca 150–200 svenska kronor för säkerhets skull.)

    Lördag 14/1: Litteratur i undervisningen I & projektarbetet

    09.00 – 11.30 Uppstartseminarium för Litteratur i undervisningen I
    11.30 – 12.00 Fika och mingel (kaffe/te serveras på plats)
    12.00 –14.00 Diskussion kring ämnesval för metod och projekt (alla deltagande lärare)

    Varmt välkomna!

  • Hvordan opprette prøve med tilfeldig utvalg av spørsmål?

    Hvordan opprette prøve med tilfeldig utvalg av spørsmål?

    tips & tricks - Publisert den 19. april 2016 av pkm

    Dette baseres på at du allerede har tilgang til en spørsmålsbank.

     

    prove01

    Det første du må gjøre er å opprette en mappe der du skal opprette prøven i. Dette er viktig fordi du får enda et nivå med kontroll slik at prøven ikke blir tilgjengelig for studenter før frist.

    prove02

    Når du står inne i mappen og der du vil opprette prøven, gå til Opprett og deretter klikk på Prøve.

     

    prove03

    Gi prøven et godt navn slik at studenter som skal gjennomføre prøven blir sikre på at de starter riktig. Klikk så på Lagre.

     

    prove04

    Velg, Hent spørsmål, som du finner nederst i venstre kolonne.

     

    prove05

    Her får du en rekke valg. Husk at du må velge riktig spørsmålsbank. Klikk på Neste.

     

    prove06

    Her merker du av for antall spørsmål, Du kan også sortere ut spørsmål basert på type. Det kan hende at spørsmålsbanken har flere kategorier å velge i. Klikk på Opprett.

     

    prove07

    Gå inn på prøven du nettopp har opprettet. Klikk deg helt ut igjen hvis du ikke finner riktig med en gang.
    På prøven velger du arkfanen Innstillinger. Det er under Innstillinger du setter varigheten for prøven.

     

     

     

     

  • E-post og kontoer

    E-post og kontoer

    tips & tricks - Publisert den 13. april 2016 av pkm

    Hvis Outlook ikke starter må du starte E-postinnstillingene fra Kontrollpanelet.

    Bytt fra Kategorivisning og til Ikonvisning i Kontrollpanelet, og klikk på ikonet som heter E-post.

     

    Klikk på bildet for større visning.

    07epostOutlook

     

     

  • Innstillinger for Outlook

    Innstillinger for Outlook

    tips & tricks - Publisert den 13. april 2016 av pkm

    Slik sjekker du at innstillingene for Outlook er korrekte.
    Dette gjelder for de ansatte som ikke har mottatt PC fra IT-drift eller har mottatt en PC som ikke har IT-drift' standardoppsett.

    Hvis du ikke får startet Outlook, se her, og så fortsett på punkt iii).

     

    i) Start Outlook og gå til Fil

    01epostOutlook

    ii) Klikk på Kontoinnstillinger og velg Kontoinnstillinger fra nedtrekksmenyen.

     

    02epostOutlook

     

    iii) Velge Endre på kontoen.

    Hvis du har flere kontoer i Outlook må du markere kontoen med mailen fra Høgskolen i Østfold før du trykker på Endre.

    03epostOutlook

     

    iv) Serverinnstillinger

    I dette vinduet kan det være lurt at å sette opp at du vil beholde alle e-poster frakoblet.
    Gå videre inn på Flere innstillinger.

    04epostOutlook

    v) Microsoft Exchange

    Se til at det er huket av for bruk av Koble til med Microsoft Exchange ved hjelp av http.
    Her klikker du på arkfanen Tilkobling og klikker på Proxy-innstillinger for Exchange.

    05epostOutlook

     

    vi) Proxy-innstillinger for Microsoft Exchange

    Sjekk at du har satt opp innstillingene som vist nedenfor:

    1) epost.hiof.no

    2) I raske nettverk kobler du først til ved hjelp av HTTP ...

    3) I langsomme nettverk kobler du først til ved hjejlp av HTTP ...

    4) Bruk NTLM godkjenning.

    vii) Når du er ferdig klikk på OK og så på Bruk, og så må du restarte Outlook for at innstillingene skal effektueres.

    06epostOutlook

     

     

     

     

  • Invitasjon til masteroppgaveseminar i Halden 4. mars

    Invitasjon til masteroppgaveseminar i Halden 4. mars

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 11. januar 2016 av Arild Aase Flobak

    Vi vil med dette invitere til masteroppgaveseminar på Høgskolen i Østfold, Remmen, Halden, fredag den 4.3. Vi starter klokken 9 og holder på til tidlig ettermiddag (avhengig av hvor mange vi blir). Alle som er i gang med å skrive masteroppgave, er hjertelig velkommen til å legge fram arbeidet sitt. Det kan være alt fra helt løse tanker om tema – via påbegynte skisser – til nesten ferdige arbeider. Hver deltaker får ca. en halv time til disposisjon. Denne halvtimen skal omfatte både presentasjonen og tid til diskusjon og spørsmål. Benytt denne sjansen til å få respons både fra veiledere og medstudenter!

    Påmelding: Send en e-post til Eva eller Kåre og si at du blir med!

    ( eva.l.bjork@hiof.nokaare.solfjeld@hiof.no ).

     

    Påmeldingsfrist: 26.2.

    Hjertelig velkommen,
    Eva og Kåre

  • Tilpasse hvilke rom du mottar meldinger i fra

    Tilpasse hvilke rom du mottar meldinger i fra

    tips & tricks - Publisert den 23. november 2015 av pkm

    Feederen i Fronter sender deg bekjed om hva som er nytt fra rom basert på at du ligger som medlem i rom.

    For en del lærere kan de være lurt å være litt selektiv her.

    rom01

    a) Trykk på Tilpass Dagens

    rom02

    b) Gå videre inn på Vis fra Rom

    Standarden er at det er hake foran alle rom du er medlem i. Når du fjerner en hake foran et rom så vil du ikke lenger se oppdateringer fra det rommet på Dagens, men du må gå inn i rommet for å se det.
    Husk at alle endringer skal bekreftes med Lagre. Den knappen ligger nederst til høyre.

     

    Enringene skal tre i kraft neste gang du logger inn. Hvis du ser gamle meldinger der så klikk på en som ikke skulle vært der. Da oppdateres cashen på nettleseren og meldinene blir fjernet fra Dagens.

     

     

     

     

  • Nyhetsverktøyet

    Nyhetsverktøyet

    tips & tricks - Publisert den 30. september 2015 av pkm

    Fronter har lansert app til mobil og nettbrett.

     

    App'en er IKKE koblet til Meldingsverktøyet. Dette betyr at studenter via app ikke får beskjed dersom du benytter Melding. Det historiske Meldingsverktøyet blir faset ut og alle nye rom må heretter bruke Nyheter.
    Løsningen på dette er å ta i bruk Nyhetsverktøyet. Når du skriver en Nyhet så vil studenter som bruker app'en bli orientert.

    Nyhetsverktøyet heter Nyheter.
    Du legger til verktøyet fra RomDagens og nedtrekksmenyen på høyre side, eller se video nedenfor.
    Slik legger du til Nyhetsverktøyet, 1min13sek.
    Hvis du har startet med et tomt rom trenger du ikke å gjøre dette.

     

    Du legger ut en Nyhet
    ved å trykke på knappen "Ny nyhet". Du kan senere redigere nyheter ved å klikke på redigereknappen som ser ut som en penn til høyre for alle nyheter.
    Nyheter som går ut på dato vil bare være synlige for lærere.

    Hvordan legge ut nyhet, 2min6sek.

  • Intro til Fronter

    Intro til Fronter

    tips & tricks - Publisert den 28. august 2015 av pkm

    Folk er forskjellige og noe tematikk i Fronter dokumenteres skriftelig.

    Det som dokumenteres i printervennlig versjon legges ut i dette dokumentet.
    Selv om dokumentet oppdateres så kommer lenken til dokumentet å være konstant, så
    hvis du har behov for å sende dokumentet til noen så send heller lenken.
    Oppdatert 01.10.2015

    Fronter-ansattIntro

    - Nyheter

    - Laste opp filer

    - Bruk av Fronters tradisjonelle meldingsverktøy
    (utrangert)

     

    Legg merke til at pdf'en godt først kan leses på datamaskin fordi det er inkludert hyperlenker til nettressurser i teksten.

  • Endre utseende på Fronter

    Endre utseende på Fronter

    tips & tricks - Publisert den 29. september 2015 av pkm

    Fronter har flere utforminger.

    Du kan endre utseende for din profil. Denne endringen påvirker ikke hvordan andre ser Fronter.

    Slik tar du i bruk PlayMini


    1. Klikk på navnet ditt øverst til høyre, og så klikk på Min Profil

    2. Nå kommer du til Kontaktkortet ditt i Fronter. Her klikker du på Personlige Innstillinger, og under Generelt velger du oppsettet PlayMini.

    3. Bekreft så med Lagre.


    Hvis du vil tilbake igjen slik det var velger du Classic.

     

    MinProfil

    Klikk på bildet for å se større versjon.

     

  • Studiestart høsten 2015

    Studiestart høsten 2015

    tips & tricks - Publisert den 29. september 2015 av pkm

    Dette var spesielt for høsten 2015.

    For nye lærere i Fronter er videosnuttet, Minimalistisk design, å anbefale.
    Filmen er sammensatt av flere filmer til kapitler, slik at du bare trenger å se det du vil.

     

    % -----------------------------------------

    % Innføring i Fronter

    % - minimalistisk design

    % -----------------------------------------

    Innføring i Fronter.

    21 minutter og 32 sekunder, hvis du skal se hele.

    video

    Fronter med minimalistisk design.



    Når filmen starter kan du trykke på knappen for innholdsfortegnelsen, se rød pil,
    og du kan spole frem og tilbake for de ulike temaene.

     

    Filmen ble til etter et møte med en kollega som var forholdsvis ny i Fronter men som ville lage et rom i samsvar med konsensusen innen fagdisiplinen. Siden vi også kom på noen forbedringer ble videoen laget. Jeg tenker at den kan være nyttig for nyansatte som ønsker å varme opp med Fronter.

     

     

     

    % -----------------------------------------

    % Fronter

    % I innlegget nedenfor vises det hvordan du:

    % Åpner tomt rom, åpner rom med innhold,

    % sjekker om faglærere har tilgang og

    % hvordan du legger til Forum- og Lenkeverktøy

    % -----------------------------------------

     

    Åpne rom, sjekke deltagerliste og justere verktøylisten for Forum og Lenker

     

    Hvert emne blir representert i Fronter som et rom, og dette rommet følger studentene. Dette fører til at samme emne får flere instanser. På den måten at hvert kull har sitt rom.

    I første omgang må fagansvarlig åpne rommet i Fronter. Rommet fra i fjor kan ikke brukes siden utgåtte rom blir arkivert. Det finnes her to varianter som brukes. Enten starter man med et tomt rom eller så kopieres innhold og struktur fra rommet fra i fjor.

    Hvordan åpne et tomt rom?


    Hvordan kopiere innhold og struktur fra andre rom?


     

    Det neste trinnet er å sjekke at alt er i orden med rommet. Hvis du har kopiert innhold så pass på at årstall er riktig i tekst og i filnavn.
    Det er studiestedsadministrasjonen som ordner med tilgangsrettigheter til rom i Fronter for ansatte. De gjør det gjennom registrering i FS. Studentene kommer inn automatisk etterhvert som de godkjenner sin utdanningsplan på StudentWeb.

    Slik ser du hvem av faglæreren som har tilgang til rommet


     

    Når du har sjekket at alle lærere er med kan du raskt også stille inn rommets verktøyliste.


    Her er dette eksemplifisert med hvordan man legger til Forum- og Lenke-verktøyet.

     

  • Plan for samlinger  i 2016

    Plan for samlinger i 2016

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 5. september 2015 av Arild Aase Flobak

    8. og 9. januar: Samling i Göteborg med oppstart av emnene Metode og prosjekt og Litteratur i undervisningen 1


    4. mars: Seminar i Halden for dem som begynner på eller er i ferd med å skrive masteroppgave


    25. og 26. august: Samling i Halden med oppstart av emnene: 




    • Fokus på form,

    • Kommunikasjon

    • Interkulturell læring

    • Litteratur i undervisningen II

    • Elevspråksanalyse

    • Språklig variasjon


    Vi anbefaler at de som begynner studiet høsten 2016, tar emnene Kommunikasjon og Interkulturell læring. 


    Program og mer informasjon om disse samlingene kommer på denne nettsiden etter hvert.