Test

 

 

  • Når du tror du har nådd bunnen, plukker du opp en spade

    Når du tror du har nådd bunnen, plukker du opp en spade

    - Publisert den 30. september 2022 av studentassistent

    Reisen min til Lisboa skulle forbedre alt. Jeg skulle starte i fulltidsjobb, utforske en ny kultur og nyte livet etter BIK. Lite visste jeg at opplevelsen som skulle bli en dans på roser ble om til en dans på Lego i barfot. Da jeg trodde jeg nådde bunnen, fant jeg en spade og gravde meg selv enda dypere.


    Fredag 3. juni skjer det. Etter to år med pandemi og tre år som fattig student, tar jeg verdenen fatt og flytter til Lisboa, Portugal for å bli content moderator for TikTok. Det første som starter serien av uheldige hendelser er når flyselskapet mister den ene baggen min. Jaja, tenker jeg. Jeg fikk i hvert fall baggen som inneholdt de viktigste tingene mine. Jeg kan sikkert bare gi flyselskapet adressen min så sender de bagasjen min der. Så lett var det selvfølgelig ikke. Portugisere tar livet veldig med ro, som høres fantastisk ut, men det har sine negative sider. Bak skranken er det bare en person som skal håndtere alle som står i kø, noe han gjør med samme hastighet som mormor med demens som prøver å huske bursdagen min. Etter to timer med venting får jeg endelig gitt adressen min.


    På lørdagen henter jeg jobb-PC-en som er den tredje delen av serien av uheldige hendelser. Hver gang jeg starter PC-en blir den rød med meldingen «status: error». IT-vakten på jobben er en 60+ år gammel italiensk mann som bare sier, «Mamma mia, wait». På dette tidspunktet var jeg godt kjent med å vente etter gårsdagens bagasjefiasko. Etter tre timer, virker det som om italieneren har fått i seg nok kaffe og klarer å navigere PC-en gjennom flere error-koder og jeg blir sendt til leiligheten jeg skal bo i de neste tolv månedene. I løpet av det siste døgnet konkluderte jeg at ting ikke kan gå verre enn det allerede er og jeg traff rock bottom.


    På kvelden skal jeg på Guns n’ Roses konsert med en fyr jeg møtte via en gruppechat for alle på jobben. Vi har samme musikksmak og deler masse interesser, så jeg hadde gledet meg masse til å få møte min første venn her. Sekundet jeg møter han innser jeg hvor dumt det egentlig er å møte folk fra internettet, til tross for at han var en kollega. Bildene hans var Brad Pitt og jeg møtte Jan Teigen. Språkbarrieren var så stor at Google Translate gjorde duoen om til en trio og han røyket og drakk som en sjømann. Under konserten mister vi hverandre og jeg innser hvor alene jeg er. Jeg er i en sjø av mennesker, men kunne likeså godt vært helt alene. Jeg kommer meg heller ikke hjem før klokken 4 på natta fordi alle taxiene i byen er opptatt og Lisboas offentlige transport var for forvirrende, spesielt med promille.


    På dette tidspunktet har jeg nesten ikke spist på 24 timer og flykter til kjøkkenet for å lage mat. Mitt go-to måltid har alltid vært egg på toast og er alltid et trygt valg… eller? Leiligheten har en gasskomfyr – noe jeg aldri har vært borti før. Etter litt tukling med knappene, oppstår det en blå flamme under stekepanna. «Dette var jo ikke så vanskelig», tenker jeg. Mens jeg snur meg rundt for å hente brød har jeg plutselig gravd meg selv enda dypere. BOOM, sier det. Stekeplaten har eksplodert og det er knust glass over hele kjøkkenet. Selv etter å ha nådd bunnen, plukket jeg opp en spade og gravde meg selv enda dypere.


    Etter bare to dager i Lisboa nådde jeg bunnen. Ting kunne ikke bli verre og alt jeg hadde holdt inne kom ut. Tårene rant mens jeg revurderte alle mine livsvalg. Jeg er ikke overtroisk, men dette måtte være universets tydeligste beskjed på at Lisboa ikke var for meg og jeg begynte å lengte tilbake til Norge. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne savne landet med flest tilfeller av klamydia, dyre alkoholpriser og baguetter til 80 kroner.


    I dag har jeg bodd i Lisboa i fire måneder og dansen min har erstattet noen av legobitene med roser. Jeg har fått venner fra hele verdenen, bagasjen min kom endelig frem og kjøkkenet har ikke eksplodert siden sist. Moralen med historien er at når du tror du har nådd rock bottom, er det fortsatt mulighet for å plukke opp en spade og grave seg selv enda lengre ned. MEN, når du har endelig nådd bunnen, er det bare en vei å gå, som er opp.



    Foto: Ellen Sollie

  • Finn konkreter på nettet

    Finn konkreter på nettet

    Digital fabrikasjon for matematikkundervisning - Publisert den september 27, 2022 av Susanne Stigberg

    Det finnes mye konkreter på nettet, men det kan være vanskelig å finne den rette. Å ha gode søkestrategier og lagre / dele interessante funn er to viktige aktiviteter for å finne konkreter.

    Her skal vi se på to plattformer: Printables og Thingiverse. Det er en fordel å opprette en konto med disse plattformene.

    Søkestrategier

    Mye av det som er tilgjengelig på nettet er på engelsk. Så det er viktig å oversette norske ord til engelsk. translate.google.com eller ordnett.no kan være gode ressurser for å oversette søkeord.

    Det er viktig å søke bredd  og søke med flere nøkkelord. Maker bruker forskjellige begreper for å beskrive våre konkreter. Noen kan være faglig, noen annen kan være mer dagligdagse.

    En maker kan ha flere detaljer som kan være av interesse for deg. Hvis du har funnet en, klikk på maker:n for å se alle konkreter han eller hon har lastet opp.

    Lagre og dele konkreter

    Alle plattformer lar deg lagre andres prosjekter og dele den lagrede listen din. På denne måten kan du utarbeide en ressursbank som du har tilgang til og som du kan dele med andre.

    Eksempel: Thingiverse



    Bruk søkeboksen for å finne prosjekter. Du kan lagre konkreter gjennom "+ collect thing" i høyremenyen.



    Du kan dele mappen din ved å kopiere url. Min mappe finns her: https://www.thingiverse.com/stigberg/collections/konkreter

    Eksempel: Printables



    Du kan lagre konkreter ved å klikke på bokmerker.



    Du kan dele mappen din ved å gjøre den "public" og kopiere url:en. Min mappe finns her: https://www.printables.com/social/356991-stigberg/collections/262262

     

     

  • Historien om Marley

    Historien om Marley

    - Publisert den 16. september 2022 av studentassistent

    Dagen startet som mange andre dager før. Frokosten ble raskt inntatt, og bilen ble pakket.


    Planen var å tilbringe dagen på stranden sammen med mannen min og hundene våre,


    Marley og Fenris. Hadde jeg vært klar over hva dagen hadde i vente hadde jeg kanskje aldri


    forlatt den trygge sengen i første omgang.


    Vi ankom stranden og det var en nydelig dag. Det var ekstra deilig å vite at i morgen var det


    17.mai, så vi hadde langhelg. Hundene badet og rullet i sanden, og jeg gikk langs stranden


    og nøt solstrålene i ansiktet. Marley hadde det året fylt 5 år gammel og familien hadde nylig


    økt med en når vi fikk lille Fenris hjem til oss som var kun 8 uker. Lett irritert bemerket jeg at


    hundene var svært skitne og måtte nok dusjes begge to når vi kom hjem. Hadde jeg kunne


    gjort det igjen hadde jeg nok ikke vært irritert på hundene for noe så ubetydelig.


    Plutselig var vi hjemme igjen og timene fløy av gårde til både dusjing og føning av hundene.


    Etter at jobben var gjort inntok jeg plassen min i sofaen med mange planer om serietitting


    og spising av snacks. Halvveis i TV-tittingen hørte jeg plutselig en svært rar lyd. Min første


    tanke var at dette var helt klart min eldste hund Marley som nå bøller og ruller rundt på


    gulvet for å få kos, og jeg smilte til meg selv mens jeg reiste meg fra sofaen for å finne han.


    Dette var noe han ofte gjorde så det var ikke en unaturlig situasjon.


    Men synet som møtte meg da jeg fant han liggende utenfor soverommet fikk blodet til å gå


    kaldt. Marley ligger på gulvet og spasmer mens det kommer store mengder av hvitt skum ut


    av munnen hans. Han er totalt uresponsiv og jeg får ingen kontakt med han i det hele tatt.


    Jeg skriker et gråtkvalt skrik etter mannen min som oppholdt seg i et annet rom og han


    kommer stormende inn i rommet. Sammen prøver vi å få kontakt med Marley som igjen


    fortsetter å bevege den lille kroppen sin i ukontrollerbare spasmer. Vi kontakter dyrlegens


    nattevakt og får beskjed om å forte oss dit så snart som mulig.


    Etter noe som føltes ut som mange timer, men i virkeligheten bare var et par minutter, var


    det over. Marley sin lille kropp sluttet å bevege seg, og pusten hans ble nesten helt stille.


    Panikken tok over oss begge og vi hylte og ropte til han om at han måtte våkne. Jeg var helt


    sikker på at dette var slutten og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg skulle komme meg videre


    fra en slik hendelse. Marley var min beste venn her i verden og jeg kunne ikke se for meg


    fremtiden uten han i livet mitt. Tårene rant fritt, og jeg følte meg totalt som ei hodeløs høne


    der jeg løp rundt og ikke visste hva jeg skulle gjøre. Plutselig hev Marley seg opp fra gulvet


    og virket nesten helt fin, til tross for at han så ganske fortumlet ut. Han var ganske svimmel


    og usikker, men han var i live. Vi samlet han i armene våre og plukket med oss Fenris før vi


    løp ut i bilen.


    Når vi ankom dyrlegen ble vi møtt med trygge og sikre dyrleger som hadde full kontroll på


    situasjonen. De tok med seg Marley og gjorde masse undersøkelser, og etter mye om og


    men ble det klart at Marley hadde utviklet epilepsi. Med medisiner og behandling vil han


    kunne leve et helt normalt og langt liv. En slik lettelse hadde jeg aldri opplevd før denne


    dagen. Nå som jeg ser tilbake på denne dagen, vet jeg at det å irritere seg over at hundene


    må dusjes og fønes ikke lengre er vits, jeg vet at de koser seg, og vi har mange flere dager


    fremfor oss – det er det som er viktig.



    Skrevet av Ida Lengfelder

  • Litt dritt å drukne akkurat der

    Litt dritt å drukne akkurat der

    - Publisert den 9. september 2022 av studentassistent

    På minst ett punkt i livet så kan vi vel alle si at det føltes ut som at vi drukner i dritt, enten det


    er en metafor for eksamen eller mye stress på jobb. I hvert fall så har jeg ved flere tilfeller følt


    på dette. Men det mange ikke vet, og definitivt ikke helt forventer, er at når jeg uttaler meg


    om å drukne i dritt så er det ikke bare en metafor for at jeg sliter litt med innleveringa, det er


    også en referanse til det som antageligvis er et av mine mest, i etterkant, humoristiske, men


    også mest traumatiske minner.


     

    Når vesle meg på syv år ble spurt av selveste storebror om å lete etter frosker var jeg jo


    selvfølgelig med. Han hadde lyst til å ha meg med å leke? Det var gøy. Alltid gøy å få være


    med. Og det var ikke så ofte jeg fikk lov for jeg var altfor liten. Jeg hadde egentlig aldri


    vært bak fjøset før, hadde ikke fått lov til å gå der alene, og egentlig hadde jeg ikke så lyst til


    det heller. Der var det bare masse kumøkk som rant ut, så hvorfor skulle jeg være bak der?


    Men ifølge min bror var det visst masse frosker der, så selv om jeg syntes de var ekle, ble


    jeg med, for jeg ville jo være med ham å leke når jeg først fikk lov.


     

    Jeg husker når vi kom bak fjøset, stående på jordekanten, at han begynte å liste opp litt regler


    om hvor det var lov å gå og hvor det ikke var lov å gå. Skjønte ikke helt hva han mente, alt så


    helt likt ut for meg, men jeg nikket lydig og fulgte etter ham. Tittet litt til høyre for meg, og så


    det jeg trodde var en liten frosk oppå en liten gresstust og løp bort for å fange den. Plutselig


    kjente jeg ikke lenger bakken under meg, foten min ble veldig kald og veldig våt før alt ble


    borte rundt meg. Jeg klarte ikke se. Det var et eller annet vått som kom i øynene mine, og


    munnen min, og det var dette som bekreftet at dette ikke var vanlig vann. Jeg var godt nedi en


    stor dam med kumøkk. Det var umulig å komme seg opp. Det var så altfor tungt, og jeg hadde


    ennå ikke lært meg å svømme. Jeg klarte ved noen tilfeller å komme meg til overflaten, men


    så fort jeg tok tak i det jeg trodde var bakken dro jeg under igjen. Det føltes ut som en evighet


    før jeg så vidt skimtet den bleke armen til broren min gjennom det veldig brune vannet og han


    fikk dratt meg opp.


     

    Jeg har etter dette vært svært påpasselig ved å følge med på hvor jeg går, spesielt dersom noen


    sier ifra at jeg ikke skal gå der. Ofte er det en grunn til at de sier dette, noe jeg på 7 år virkelig


    ikke forsto. Jeg har for øvrig også sluttet å løpe etter frosker, for det kan jeg fortelle deg,


    absolutt ikke verdt det.




    Skrevet av Jenny Østreng

  • Darling in Derby

    Darling in Derby

    - Publisert den 2. september 2022 av studentassistent

    Da jeg reiste til England for å utveksle i Newcastle, besøkte jeg først Derby. En venn, Stevie (29), jeg hadde kjent i over 4 år, meldte seg frivillig til å hjelpe meg å få alt i orden. Denne kontakten ga meg muligheten til å utforske Derby samtidig som jeg studerte. Noe av det mest ikoniske Storbritannia har å by på er slottene, og i Derbyshire besøkte vi to av dem ofte, som avbrekk fra studiene i Newcastle.


    Ingen av oss var veldig opptatt av å være ute, men desto mer tid vi tilbrakte sammen, jo mer begynte dette å endre seg. Vi reiste til Elveston Castle, et nydelig slott bygd i 1633, omringet av en innsjø, skog og velstelte hager. I dag er dette en stor åpen park der en kan holde piknik og hunder kan løpe fritt. Men dersom du er like heldig som oss, kan dette også føre til litt uforutsett mattyveri og en veldig beklagende hundeeier.



    Wollaton Castle var et annet slott vi tilbrakte mye tid ved. Dette slottet er omringet av et naturreservat for røde rådyr og dåhjort. Røde rådyr har opphav i England og utdøde nesten på grunn av avskoging og annen menneskelig påvirkning. Røde rådyr er fremdeles truet mens dåhjorten har hatt en stabil populasjon i mange år.


    Rådyrene i reservatet var ikke sjenerte og nølte ikke med å komme bort for å observere eller lukte på. Vanligvis holdt de på med sine egne ting, som viste seg å være et problem for en privat golfbane som holdt til på reservatets eiendom. Dyrene hadde rett til å vandre rundt på banen, og vi fikk se mer enn en spiller som måtte gå videre til neste hull fordi rådyrene skulle holde gruppemøte akkurat der den dagen.


    Jo mer tid vi tilbrakte sammen her, jo mer tid fikk vi til å bryte vekk fra jobb og studier. Jeg som bodde i Newcastle sentrum, fikk aldri et øyeblikk med stillhet. Her var ting bare rolig og idyllisk, og stresset fikk den tiden det trengte til å roe ned.


    Innen denne reisen var over hadde Stevie og jeg begynt et forhold, og snart ville langdistanse bli en mer seriøs faktor. På grunn av angst og depresjon har hverdagen ofte vært tung for meg. Mens jeg var i Derby, ble hverdagen enklere. Jeg satt inne hele dagen og jobbet på eksamen frem til kjæresten min kom hjem. Tidligere hadde det å sitte inne hele kvelden vært fristende, men nå følte jeg et stort behov for å være utenfor huset. Dette ble tilfellet hver dag, og vi var aktive sammen omtrent hver dag. Jeg begynte å hente inn energi fra det, se noe nytt og oppleve nye ting sammen med den personen jeg er mest glad i. Derby var en veldig god opplevelse for meg, og jeg gleder meg til å reise tilbake. Utvekslingen ga meg muligheten til å utforske dette forholdet, og hvem vet hva utveksling kan tilby for andre. En vet aldri hva en kan oppleve.


     

    Skrevet av Thea Hansen

  • ENDELIG SOMMER

    ENDELIG SOMMER

    - Publisert den 24. juni 2022 av studentassistent

     

    Da er det endelig sommerferie, haha, men hvem liker ikke det, nå skal det bli deilig å strekke ut «og slappe av» i et par måneder.  Men når det skal sies: er jeg veldig glad for at jeg startet å studere på høyskolen for to år siden, det har endret livet mitt totalt.

    Jeg har aldri vært så ivrig eller skoleflink, så etter videregående har jeg for det meste jobbet som servering og med butikksalg. Etter at jeg fikk min datter på nå to og et halvt år, fikk jeg som de fleste nybakte mødre et helt nytt perspektiv på livet, så jeg bestemte meg for at jeg ville bli bedre for både henne og meg. Jeg hoppet i det og startet å studere, uten egentlig noen forventninger eller mål om hva jeg ville bli. Det var utrolig tungt å skulle sjonglere det å ha blitt alenemor og studere, og midt oppi dette, en pandemi.

    Det ble henting av sykt barn midt i undervisningstiden, ikke fordi hun alltid var syk, men andre i barnehagen. Eller de gangene hun faktisk var syk, og jeg måtte løpe frem og tilbake mellom henne og zoom-undervisningen. Noen ganger lå hun på fanget med feber, mens jeg satt varm og «gjennomvåt» med pc-en foran oss og en notatbok ved siden av. Det var mye sykdom, men det var viktig for meg å få med meg alle undervisningstimene. Egentlig har jeg som alenemor syntes zoom-undervisning har vært en fin løsning i en slik periode.

    Profil Cindy

    Etter å ha stått i det en god stund, merker jeg at det endelig har blitt mye enklere selv om det fortsatt kan være krevende «og jeg vil river meg i håret». Men, jeg har lært meg å bli mer strukturert og flinkere til å planlegge dagene mine, noe som gjør meg mindre stresset. Nå skal det bli både spennende og fint å komme tilbake til skolebenken, nå som vi skal tilbake til høsten.

    Jeg er egentlig stolt av meg selv og veldig glad jeg har hold ut, til tross for «støvsugeren fullt av hår», haha. Så nå skal ferien tas med god samvittighet og prøve å gjøre minst mulig frem til neste semester...om det er mulig med en toåring med fri fra barnehagen, haha.

    Men nå vet jeg at jeg er bedre rustet og at jeg skal få det til. Det blir superspennende å se hva fremtiden vil bringe.

    Moralen er: stå i det, det blir bedre, det er gjennom motgang man vokser og blir sterkere.

    GOD SOMMER!

     

    Skrevet av Cindy Marin Halvorsen

  • Det er aldri for seint, si!

    Det er aldri for seint, si!

    - Publisert den 27. mai 2022 av studentassistent

    Jeg heter Vigdis Lunde og er for evig stolt BIK’er. Jeg ble «gamla i klassen» i BIK-kullet 2012–2015 da jeg startet på nytt utdanningsløp som 40-åring, og var ikke spesielt høy i hatten første skoledag. Den gang hadde jeg allerede jobbet markedskommunikativt i flere år, men det var musikk som hadde vært hovedprioritet siden jeg var tenåring. Veien til drømmejobben – som jeg har i dag – var kanskje lang og broket. Men hver erfaring underveis har vært nyttig og gjort meg til en bedre kommunikatør. Forhåpentligvis også til et bedre menneske. 

    Jeg er samfunnsengasjert, og kanskje over gjennomsnittet opptatt av demokratiske prosesser, politisk administrasjon og lokal forvaltning. Gjennom Mari Hellums (ja, alle elsker vi Mari️) nettverk av flinke folk, fikk jeg praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon. Der skrev jeg bacheloroppgaven min som omhandlet demokratisk engasjement hos førstegangsvelgere. Så måtte jeg ut på en rundtur, før jeg til slutt skulle vende tilbake til byråkratiet. 

    Etter endt bachelor jobbet jeg i en periode som rådgiver i attføringsbransjen. Derfra gikk veien videre til et kreativt kommunikasjonsbyrå, og jeg fikk prøve flere hatter. Parallelt begynte jeg på masterutdanning på deltid, i digital kommunikasjonsledelse ved BI (still a work in progress). Deretter tilbrakte jeg tre år i Halden, som kommunikasjonsrådgiver ved Det Norske Blåseensemble. Da kunne jeg virkelig forene lidenskapene mine i livet: kultur og kommunikasjon. Hvilket til slutt fristet meg til å etablere egen drift med leveranse av digitale kommunikasjonstjenester til kulturaktører, og jeg fikk raskt mange spennende kunder i porteføljen. Så kom pandemien, ingen kulturelle arrangementer kunne gjennomføres og alle kundene mine forsvant naturlig nok over natten. Heldigvis åpnet det seg en mulighet til å tilbringe ett år som rådgiver hos digitalbyrået Techweb i Sarpsborg; et særdeles fremoverlent og innovativt selskap, veldrevet av unge og herlige gründere. Jeg lærte masse.

    I begynnelsen av 2021 dukket det opp en spennende stilling som rådgiver i virksomhet stabstjenester i Sarpsborg kommune, som også er jobben min i dag. Jeg har en innholdsrik og variert arbeidshverdag og fantastiske kolleger. I all hovedsak er jeg rådgiver for kommuneområde samfunn, hvilket betyr at jeg får bidra til et mangfold av kommunens mange og viktige oppgaver, på flere arenaer. Det aller beste er nettopp det at jeg opplever jobben min som meningsfull. Jeg vet at innsatsen min er viktig for mange. 

    Tiden som BIK’er ble avgjørende for meg på så mange måter. Først og fremst var det en slags klassereise i både egen og andres kultur. Jeg vokste enormt på å oppleve hvilken kapasitet jeg hadde, og ble samtidig veldig ydmyk for alt jeg ikke vet og kan: andres kunnskap og kompetanse. Og selv om jeg kom fra en ensemble-kultur der man har lært seg å være én i flokken, så hadde jeg fortsatt mye å lære av kollokviearbeid. En kjempeviktig erfaring å ha med seg videre, da jeg i tiden etterpå utelukkende har jobbet i knallsterke team. Jeg elsker å lære av flinke kolleger, og digger det når jeg selv kjenner at jeg kan bidra inn i gruppa. 

    Siden jeg var voksenstudent, kjente jeg relativt godt til arbeidsmarkedet der ute. Jeg visste også at jeg etter endt utdanning skulle konkurrere om jobbene med folk på min alder som har lang og relevant erfaring og ansiennitet, som de har opparbeidet seg mens jeg prioriterte en helt annen karriere. Mitt tips går derfor til andre «godt voksne», som enten nylig har tatt fatt på BIK-studier, eller som vurderer å gjøre det. Og som kanskje til og med er pessimistiske med tanke på fremtidig jobb/karriere eller nøler litt. 

    Min erfaring er nemlig at noen år på rompa – i kombinasjon med fersk kunnskap og et motivert hode – er svært attraktivt i arbeidsmarkedet. Det gjelder bare å ikke gi opp i første motbakke. Jovisst er det tøft med studier i voksen alder, når man kanskje også har barn og hele familiekabalen gående. Eller når man som voksen jobbsøker opplever å få nok et avslag i innboksen. Jeg innrømmer glatt at det har kostet. Tidvis svært dyrt. Men man overlever stadig nye grå hår, kannevis med kaffe og utallige våkenetter når innleveringsfrister kryper stadig nærmere. Fordi mestringsfølelse trumfer det aller meste. I den andre enden venter det en ny og spennende yrkeskarriere. Kanskje til og med en stolt utgave av deg selv som du godt kan like. En yrkeskarriere kan tross alt bli veldig lang, hvis man bare er mellomfornøyd med hylla man først havnet på, eller det av andre grunner ikke fungerer. 

    Det er virkelig aldri for seint. Jeg lover.

    Profil: Vigdis Lunde

    Beste hilsen,
    Vigdis

  • Hvordan noe helt uventet ga en viktig lærepenge

    Hvordan noe helt uventet ga en viktig lærepenge

    - Publisert den 28. april 2022 av studentassistent

    Da jeg begynte på BIK i 2019, var det to ting jeg var like mye spent på som jeg var nervøs for: utveksling og praksis.

    Nå viste det seg at jeg ikke trengte å være nervøs for utveksling, siden en aldri så liten pandemi satte en brå pause på den delen av utdanningen. År to av tre kom og gikk, og plutselig måtte jeg tenke på praksis.

    Praksis er noe du hører om helt fra begynnelsen av din utdanning på BIK, og det er god grunn til det. I praksis får du ikke bare relevant jobberfaring, men du får også brukt det du har lært i løpet av de siste tre årene.

    Jeg fikk praksisplass hos Brygga Kultursal sammen med en annen fra BIK i august, og trengte ikke å tenke veldig mye over praksis etter det… Vel, helt til vi kom til eksamen i Kunsten å overbevise, hvor vi blant annet skulle lage en SoMe-post for praksisplassen vår. Jeg hadde selvfølgelig allerede undersøkt Brygga Kultursal litt, og hadde planer om å se gjennom enda mer for å komme forberedt i januar, men denne oppgaven “tvang” meg til å se på Brygga på en måte jeg ikke hadde gjort før.

    Så da jeg kom til Brygga 12. januar, følte jeg meg relativt klar og kjent med stedet. Jeg fikk tilgang til Instagrammen og Facebooken deres, i tillegg til en innføring i hvordan de går fram for å markedsføre arrangementene sine.

    Jeg fikk bruke mye av det jeg allerede har lært, men har også lært mye nytt! Blant annet det å skrive så korte tekster som mulig, som jeg ikke har hatt mye øving i fra før. Også å prøve å “matche” språket som allerede er blitt brukt fra før, er noe jeg ikke har tenkt så mye på før jeg faktisk måtte gjøre det.

    Siden det ikke har vært mange arrangementer mens jeg har vært der, har jeg også fått tid til å gjøre litt som jeg vil selv. Blant annet har fulgt med på Ipsos sine kvartal-oppsummeringer, hvor de viser fram hvem som bruker hvilke sosiale medier, og kunnet undersøke hvordan man starter opp en TikTok-side, som også har vært et prosjekt vi har hatt mens vi har vært der.

    Da vi begynte der, var vi med på å skrive tekster og finne bilder og videoer å legge ut, men etter en måneds tid i denne relativt “trygge” sonen, var det på tide å legge ut egne innlegg. Første gangen jeg trykket “publiser” på Facebook, lukket jeg laptopen og gikk ikke inn på Facebook igjen resten av dagen fordi jeg var så nervøs. Etter et par dager, ble derimot dette også en vanlig del av hverdagen.

    Noe av det nye jeg lærte, var bare generelt alt med Instagram. Jeg er ikke en som bruker Instagram mye, så det var en bratt læringskurve til å begynne med. Det viser seg at å vite hvordan man skal skrive best, og hva slags bilder og videoer som er best, hjelper ikke hvis man ikke vet hva de forskjellige plattformene kan tilby. Viktigheten av å tagge personer som har noe med posten å gjøre, legge til musikk og klistremerker i stories, og ikke minst hvor viktig det er å bruke emojier, har vært en noe uventet, men fortsatt viktig lærepenge.

    Ida

    Jeg er teknisk sett ferdig med min praksisperiode på Brygga, men siden bacheloroppgaven min er basert på arbeidet på Brygga, blir jeg der fortsatt en liten stund. Nå har det blitt litt flere arrangementer også, som er veldig spennende siden det da blir mer å gjøre!

    Jeg har lært utrolig mye fra praksis, både om faget markedsføring, men også hvordan en jobb-hverdag fungerer. Det som uten tvil har vært mest spennende har vært å kunne bruke det vi har lært opp til nå på BIK, i praksis. Jeg har lært det mye bedre på den måten enn å bare bruke det i en eksamen.

    Også, et siste tips til dere som skal i praksis: når du begynner i praksis, lag et dokument, og putt alt av lenker til poster du legger ut og artikler du skriver i det dokumentet. Det er alltid greit å ha noe å vise til når du søker jobb, og da slipper du å sitte oppe til klokka 2 om natta før innlevering av en jobbsøknad, for å prøve å sortere ut dine poster og artikler fra alle andre sine poster og artikler!

     

    Skrevet av Ida Bergh-Smith












  • Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

    Hvordan historiefortelling endret mitt syn på skriving

    - Publisert den 22. april 2022 av studentassistent

    Som ung hadde jeg, for å si det mildt, et veldig komplisert forhold til skriving. Ren fakta og datainnsamling var enkelt og det likte jeg godt, men alt annet fikk jeg middels til dårlige tilbakemeldinger på. Og det av alle lærere, utenom to, i hele livet mitt.

    Så kom tiden hvor jeg skulle velge hvilken retning jeg skulle ta videre da jeg ble ferdig på videregående. Igjen var det å unngå kreativ skriving en selvfølge. Jeg tenkte så fremtidsorientert som mulig, og da jeg startet på BIK tenkte jeg at dette studiet ville lære meg om interkulturelle relasjoner og massekommunikasjon. Noe jeg mente ville være viktig i framtiden og gi meg et bredt spekter av arbeidsmuligheter. Skal jeg være ærlig så jeg ikke så nøye på pensum og emnelisten som jeg burde, men i etterkant er jeg glad for det.

    Her var nemlig "Tekst og retorikk" et av emnene vi skulle jobbe med. Hvis dere ikke leste riktig litt tidligere så HATET jeg å skrive. Arbeidet startet og jeg gruet meg veldig, men jeg ble positivt overrasket. Av både foreleser og hvordan hun greide å få det å skrive til å være så gøy, men ikke minst nyttig og viktig i dagens samfunn. Jeg ble undervist i hvordan historiefortelling i forskjellige sammenhenger har mye å si for hvordan mennesker oppfatter budskapet som skal formidles. Det sjokkerte meg, men jeg var enda ikke helt overbevist.

    Portrettbilde av Dea Sadiku

    Noen år gikk og jeg nærmet meg tiden hvor jeg skulle ut i praksis. Her var da meningen jeg skulle bruke det jeg hadde lært i løpet av 5 semestre på skolen, i arbeidslivet. Jeg var igjen overbevist om at historiefortelling og tekstproduksjon ikke skulle være så stor del av hverdagen min.

    Jeg startet praksisperioden min ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og arbeidsoppgavene bare kom og kom. En av de første arbeidsoppgavene jeg fikk var å skrive et innlegg som skulle ut på nettsiden til IMDi. Dette innlegget skulle ut på siden som het «Lær fra andre: eksempler til inspirasjon». Hovedpoenget her var å skrive innlegg som i all hovedsak skulle inspirere andre aktører i det offentlige og private til å ta initiativ og lære av eksisterende program rettet mot integreringsarbeid. Vi fikk inn tips av offentligheten, fikk tipsene godkjent og deretter skulle det skrives historier som skulle fange andres oppmerksomhet.

    Da jeg begynte å skrive disse historiene måtte jeg selvfølgelig friske opp i det jeg hadde lært, men det viste seg at jeg hadde brukt det hele tiden. I alt jeg skrev brukte jeg teorier jeg lærte i emnene "Tekst og retorikk" og "Kunsten å overbevise", og det jeg lærte om historiefortelling hadde blitt en vanesak til meg. Den første teksten jeg skrev var en tekst om et mentorprogram i Bergen rettet mot innvandrertalenter. Dette programmet skulle hjelpe deltagerne i å nå profesjonelle mål gjennom veiledning fra en mentor som allerede var godt inne i arbeidslivet.

    Og noe riktig må jeg ha gjort fordi det innlegget vi senere publiserte på IMDi sin Facebook nådde raskt veldig mange kanaler og ble det mest leste innlegget av alle. Etter denne suksessen fikk jeg kjapt ansvaret for å videre produsere sånne tekster som engasjerer og inspirerer. Til nå er tre stk ute og to til på vei. Populariteten vokste jo, og jeg fikk masse ros.

    Dette har jeg i all hovedsak emnene "Tekst og retorikk" og "Kunsten å overbevise" å takke for, undervisningen i historiefortelling og ikke minst foreleseren som greide, uten at jeg la merke til det, å plante all denne informasjonen i meg på en måte som gjorde at jeg brukte det uten at jeg innså det.

     

    Skrevet av Dea Sadiku 

  • Karriereintervju: Steven Bye

    Karriereintervju: Steven Bye

    - Publisert den 15. april 2022 av studentassistent

    Selfie av Steven på hjemmekontor

     

    Hvem er du?

    Mitt navn er Steven Bye. Jeg er 28 år og har jobbet i nesten 4 år siden jeg ble uteksaminert med en grad innen Internasjonal kommunikasjon.

    Hvilket BIK-kull er du?

    🔥BIK15🔥

    Hva jobber du med?

    Jeg jobber i dag som Markedsansvarlig ved Handelshøyskolen BI – Norges best rangerte handelshøyskole. Som markedsansvarlig jobber jeg mye med web og fokus på det digitale. Jeg jobber aktivt med kampanjesider og andre viktige sider for BIs heltidsstudier. Arbeidsoppgavene går ofte ut på å optimalisering av innholdet vår med bruk av CRO, SEO og lignende.

    Hva er det beste med jobben din?

    Det beste med jobben min er at jeg får jobbet målrettet med sider som skal hjelpe potensielle studenter å finne frem og informere seg om framtiden sin. Jeg får da sjansen til å bruke statistikken fra de viktigste sidene til å forbedre og optimalisere opplevelsen de har hos oss. Den beste følelsen er når man treffer blink og ser at det man har satt frem engasjerer og blir brukt av målgruppen.

    Hva var veien fra studiene til den jobben du har i dag? 

    Jeg var såpass heldig at jeg fikk muligheten til å jobbe et år for både Internasjonal kommunikasjon og marked og kommunikasjon ved HIØ takket være den legendariske Mari Hellum. Jeg jobbet da mye med BIKs prosjekt for podcast og SoMe for både BIK og HIØ. Videre fikk jeg et engasjement som kommunikasjonsrådgiver for Valgdirektoratet hvor jeg fikk jobbet med valget før, under og etter. Her hadde jeg blant annet ansvar for nettsidene deres og jobbet en del med informasjonskampanjen i samarbeid med kommunikasjonshuset Dinamo.

    Ettersom jeg fikk jobbet så strategisk med både det tekniske med web og det kreative i en kampanje, så fant jeg ut at jeg kunne godt like å jobbe med noe i den retningen. Da jeg kom over utlysningen for en markedsansvarlig hos BI tenkte jeg derfor «Hvorfor ikke?» og sendte inn en søknad. Etter et par intervjuer fikk jeg tilbud som jeg selvfølgelig slo til på, oog her har jeg nå jobbet i 2 år!

    Hva lærte du på BIK som var mest relevant for jobben?

    Alt! Tror det finnes fint lite av det jeg lærte på BIK som jeg ikke bruker i en eller annen form i dag. Det sitter som grunnlaget i alt jeg gjør. Jeg tror det jeg har brukt aller mest må være historiefortelling rett og slett. Fra å sette opp en side til å være med på å sette opp kundereiser for målgruppen. Kunsten å overbevise er selvfølgelig spesielt viktig i en kampanje.

     Hva skulle du ønske du var klar over før du kom ut i arbeidslivet?

    Jeg skulle ønske at jeg var mer klar over viktigheten av erfaring og viktigheten av å kunne vise til tidligere eksempler på arbeid. Jeg hadde skaffet meg en deltidsstilling innenfor det jeg ville jobbe med slik at jeg hadde enda mer erfaring å vise til når jeg søkte jobb. Det at BIK hadde internship var derfor gull når jeg søkte. Jeg er overbevist om at den hjalp meg med å få en fot i døra.

     

    Hvilke tips har du til BIK-studenter?


    1. BIK er suveren som tilbyr både utveksling og Internship, bruk de mulighetene du får til alt de er verdt: Ta gode fag på utveksling, få erfaring du kan vise til på Internship og vis hva du kan!

    2. Hvis det er et spesifikt fagfelt du ønsker å jobbe innenfor, enten det er SoMe, Innholdsproduksjon eller markedsføring; Følg med på fagområdet på LinkedIn, ta sertifiseringer via HubSpot og følg relevante personer på LinkedIn.

    3. BIK har egne grupper for tips og stillinger både på facebook og LinkedIn. Meld deg inn. Network med BIKs tidligere studenter. Ta kontakt med alumni med de spørsmål du har om arbeidslivet, og de vil sannsynligvis sette av tid for å hjelpe en annen BIK`er.

  • Karriereintervju: Kine Haukaasen Dahl

    Karriereintervju: Kine Haukaasen Dahl

    - Publisert den 18. mars 2022 av studentassistent

    Mitt navn er Kine Haukaasen Dahl, jeg er 25 år gammel og er en del av BIK18-kullet. Jeg vokste opp som en liten bygdejente rett utenfor Hamar, og bor i dag sentralt i byen sammen med min kjære samboer. Etter flere år i Halden, har jeg endelig kommet meg hjem – og du hører meg stadig snakke som en språkforvirret vimse, med en god gryte av dialekter. Du kan jo bare se for deg hvordan det høres ut å blande Oslo-dialekt med Hedmark- og Østfold-dialekter. Hvis du sliter med å se det for deg, er du rimelig heldig – for det er ikke alltid like vakkert. 

    Jeg jobber i dag som sosiale medier-rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo. I en pandemifri hverdag vil mye av min tid gå til pendling til og fra Oslo, og det er akkurat sånn jeg vil ha det. For nå i alle fall. Min jobb går ut på å hjelpe kunder med å sette opp kampanjer og innhold på sosiale medier, og jeg jobber på tvers av mange sosiale plattformer. Jeg får derfor jobbet tett på med mange dyktige mennesker både innad i Mindhare og hos våre kunder. Dette er på mange måter en perfekt jobb for nyutdannede, for man lærer så ekstremt mye – fra så mange forskjellige hold. Og nettopp det er vel kanskje det aller beste med denne stillingen, også. Jeg har hatt en enormt bratt læringskurve, og den fortsetter å øke for hver dag. Arbeidsområdene er varierte, og jeg får være med på mange spennende prosjekter. 

    Portrettbilde av Kine

    Kine jobber nå som sosiale medier rådgiver hos mediebyrået Mindshare i Oslo.



    Jeg føler meg på mange måter ekstremt heldig når det kommer til hvordan jeg fikk denne jobben. Det er vel kanskje flere som kan kjenne seg igjen i den uutholdelige perioden mot slutten av studiet, hvor man ser at det er på tide å virkelig bli voksen og skaffe seg en relevant jobb. Jeg skal ærlig innrømme at det å vokse opp for meg virket veldig skummelt og utrygt. Dette har nok en sammenheng med at man stadig hører skrekkhistorier om folk som aldri kommer i gang med arbeidslivet. Eller, hvert fall ikke på en god stund. Jeg hadde derfor stålsatt meg på at dette kom til å bli en lang prosess. Derfor startet jeg å søke på diverse jobber allerede første uken i praksisen. Etter et par intervjuer som ikke var en match, begynte jeg å kjenne på stresset – selv om jeg fortsatt hadde god tid på meg. 

    Men mot slutten av bachelorskrivingen, dukket det opp en stilling som vår alles kjære Mari delte med oss. Kontaktpersonen for stillingen var nemlig en tidligere BIK-student, som delte en stillingsutlysning kun med oss på BIK. Denne stillingen var på mange måter akkurat det jeg var på utkikk etter, så jeg kastet meg over den og skrev søknaden rimelig kjapt. Etter kort tid ble jeg invitert til et intervju, og resten er historie. Jeg er og var så takknemlig for at jeg kapret denne stillingen, til og med før bacheloren var levert. Jeg hadde ingenting å frykte. 

    Det er helt klart en god del av det jeg lærte på BIK som har vært både relevant og sentralt for denne jobben. Emner som står høyt her er blant annet «Tekst og retorikk», «Kunsten å overbevise» og «Professional Communication» - for ikke å glemme praksisperioden. Jeg arbeider mye med korte tekster på sosiale medier og en god del intern kommunikasjon – og disse emnene har helt klart hjulpet meg i gang. 

    En av tingene jeg skulle ønske jeg var klar over før jeg kom ut i arbeidslivet er nok det at det er normalt at man ikke skal kunne alt fra dag én. Det er mye jobb, og en stor del handler om å utvikle seg selv og lære mens man går. Selv om man lærer mye relevant gjennom BIK, har man fortsatt mye mer man må lære seg underveis – og det kan nok i starten virke veldig overveldende. Men det går alltid fint!

    Hvis jeg skal gi noen tips til BIK-studentene, må det være å bruke nettverket ditt for det det er verdt. Knytt kontakt med alle du ser, møter og hører om – og bygg et så stort nettverk du kan. Det er takket være nettverk at jeg ble introdusert for denne stillingen.

     

    Skrevet av Kine Haukaasen Dahl

  • Hva er Skottlands nordiske identitet?

    Hva er Skottlands nordiske identitet?

    AreaS - Publisert den november 30, 2021 av fro

    Foto: Laila Berg



    De siste 20 årene har Skottland gjennomgått store politiske endringer, noe som har ført til at skotsk nasjonal identitet og Skottlands framtid som nasjon har kommet i fokus. Skotsk nasjonal identitet har blitt et relevant spørsmål for både politikere og vanlige skotter som i økende grad utforsker sin identitet og tilhørighet. I denne søken etter tilhørighet utenfor Storbritannia, har Norden kommet i fokus som et alternativ, og dermed som en rollemodell for Skottland. Hva er grunnlaget til ideen om skottenes nordiske identitet og hvilke elementer kjennetegner den? I hvilken grad er den kultur- og historie basert, eller politisk konstruert? AreaS-medlem Laila Berg (Institutt for språk, litteratur og kultur) levert nylig sin doktoravhandling om hvordan skotsk nasjonal identitet er i ferd med å bli redefinert og finpusset til å understreke sin nordiske dimensjon. 30. november presenterte hun sine funn på et AreaS seminar ved biblioteket/Remmen hvor hun snakket sammen med AreaS leder Franck Orban. Videoopptaket fra seminaret kan hentes her

  • Tysk valgvake og det fransk-tyske samarbeidet i EU

    Tysk valgvake og det fransk-tyske samarbeidet i EU

    AreaS - Publisert den september 26, 2021 av fro



    Colourbox.com



    Søndag 26. september ble Franck Orban invitert av Atlanterhavskomiteen, Tankesmien Agenda og Willy Brandt-stiftelsen til å delta i en paneldebatt om Tysklands rolle i Europa og verden, og mer spesifikt om fremtiden til det tysk-franske samarbeidet i EU etter Bundestagsvalget i Tyskland og før presidentvalget i Frankrike neste år.


    PROGRAM


    16:00 – 16:05 – Introduksjon




    • Kate Hansen Bundt, generalsekretær, Den norske Atlanterhavskomité


    16:05 – 16:20 – Hvordan fungerer det tyske politiske system? «Tyskland for dummies»




    • Kate Hansen Bundt


    16:20 – 17:00 – Tysk innenrikspolitikk: kandidatene, dynamikken blant delstatene og fellestrekk med det norske valget?




    • Eirik Sætre, politisk rådgiver, Høyre

    • Astrid Sverresdotter Dypvik, journalist, historiker og forfatter

    • Halvor Finess Tretvoll, redaktør i Agenda Magasin og forlaget Res Publica


    17:00 – 17:15 – PAUSE


    17:15 – 17:30 – «Asparges med biff. Et kåseri om kultursjokk og tysk mat. Av og med Torgrim Eggen»




    • Torgrim Eggen, forfatter og journalist


    17:30 – 17:50 – Norsk-tyske relasjoner etter valgene




    • Michael Kern, Administrerende direktør, norsk-tysk handelskammer

    • Anniken Huitfeldt, leder av utenriks- og forsvarskomiteen


    17:50 – 18:15 – Quiz med Sverre Myrli og valgdagsmåling på storskjerm


    18:15 – 18:55 – Tysklands rolle i Europa og verden




    • Robin Allers, Førsteamanuensis, Institutt for Forsvarsstudier

    • Franck Orban, Førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

    • Kate Hansen Bundt


    18:55 – «Hochrechnung» med kommentar på link fra Tyskland




    • Johannes Schraps, medlem av Forbundsdagen, SPD

    • Kate Hansen Bundt





  • Ubåtskandalen: et australsk Trafalgar?

    Ubåtskandalen: et australsk Trafalgar?

    AreaS - Publisert den oktober 7, 2021 av fro

    skrotet 15. september brått en avtale fra 2016 inngått med Frankrike om å kjøpe 12 dieseldrevne ubåter av Attack-klassen mellom 2030 og 2040. Den ble avløst av en ny avtale inngått med USA og Storbritannia om leveransen av 12 atomdrevne ubåter. Avtalebruddet går langt utover et giganttap for franske Naval Group. Det kompliserer en langsiktig strategi om å styrke Frankrikes rolle i Det indopasifiske området – et uttrykk som ble brukt for første gang i 2007 av den japanske statsministeren Shinzo Abe -, som strekker seg fra Afrikas østkyst til øynasjonene i Stillehavet.


    To dimensjoner kan trekkes fram i ubåtskandalen. Den ene handler om hvordan bruddet skjedde og om hvilke reaksjoner som kom fra Paris. Den andre handler om hvilket handlingsrom franskmennene sitter igjen med etter dette.

    For franskmenn er avtalebruddet et surt eple å bite i. Franske medier beskrev hendelsen som en ydmykelse og et «australsk Trafalgar», og trakk også paralleller til Fashoda-krisen i Sør-Sudan i 1898. Franske myndigheter fikk beskjed om avtalebruddet kort tid før nyheten ble kunngjort 15. september av Joe Biden, Scott Morrison og Boris Johnson. De involverte partene holdt kortene tett til brystet i måneder.

    Kritikken mot president Macron og Castex-regjeringen går ut på at man har vært naiv overfor det som stod på spill. I september 1958 sendte de Gaulle – som nettopp hadde kommet tilbake til makten – et memorandum til Eisenhower og Macmillan, der han krevde en reform av NATO og foreslo et triumvirat hvor briter, amerikanere og franskmenn ville fordele seg imellom ansvaret for forsvaret at den frie verden. Forslaget møtte da en kald skulder, noe som førte til at Frankrike trakk seg gradvis ut av NATOs integrerte strukturer.

    Når britene, australierne og amerikanerne nå danner AUKUS, samtidig som Frankrike forsøkes vraket fra et område med strategisk betydning, puster det nytt liv i oppfatningen om at «angelsakserne» slår til igjen. Det skjer til tross for tiår med aktive bidrag til NATO-operasjoner og andre eksterne operasjoner sammen med amerikanerne og britene, og franskmennenes gjeninntreden i NATOs militære struktur i april 2009.

    Frankrike kalte straks hjem sine ambassadører i Canberra og Washington (men ikke London). En sint utenriksminister Le Drian anklagde Australia for bevisst å ha ført Frankrike bak lyset og kalte USAs oppførsel «en dolk i ryggen» fra en alliert. I et Frankrike som i 2019 kritiserte NATO for manglende strategisk dialog – ref. Macrons berømte tirade om at NATO var «hjernedød» –, kan NATO- og USA-skepsisen reaktiveres på kort varsel. Flere opposisjonsledere gikk ut for å si at Frankrike bør trekke seg ut av en allianse som har blitt mer irrelevant.

    At det radikale venstre og det radikale høyre går inn for dette vil ikke overraske noen (Jean-Luc Mélenchon for LFI, Fabien Roussel for PCF, Jordan Bardella for RN). Antiamerikanismen er en viktig markør av deres identitet. Men at en presidentkandidat og mulig president i 2022 som Xavier Bertrand også er villig til å revurdere Frankrikes forhold til NATO sier en del om irritasjonsnivået i Paris. Slike reaksjoner vekker en gammel frustrasjon over systematisk å bli holdt utenfor det gode engelsktalende selskapet når det virkelig gjelder, og en reell frykt for at Frankrike har blitt en annenrangsnasjon i det globale hierarkiet.

    Ingen oppførte seg irrasjonelt i denne saken. Det er logisk at Australia skifter ut en fjern alliert mot USAs nærhet og militære paraply for å sikre sine nærområder. Man kunne bare ha gjort det på en mer elegant måte. En følge av dette valget kan være et økt spenningsnivå med Kina, noe Australias tidligere statsminister Kevin Ruud påpekte i Le Monde.

    Sett fra et amerikansk perspektiv er det ikke ulogisk at Australia inngår i en USA-ledet regional containment av Kinas ekspansjon ved siden av andre land som India, Vietnam, Japan og Sør-Korea. Det er heller ikke så overraskende at franskmenn vil spille en rolle i et verdenshjørne hvor de har strategiske interesser i form av landterritorier (Réunion, Mayotte, fransk Polynesia, Wallis og Futuna, Ny-Caledonia, samt franske sørterritorier), eksklusive økonomiske soner som tilsvarer 9 millioner km2 og 1,5 million franske statsborgere.

    Derfor har det indopasifiske området fått stadig mer betydning for franskmenn de siste årene. Det ble gjort til en nasjonal prioritet av president Macron i mai 2018. Australia var i den forstand et viktig ledd i den nye satsingen og en avgjørende regional partner i forsøket på å få en bedre sikring av franske interesser og på å motarbeide et bipolært system dominert av USA og Kina. Nå må andre opsjoner vurderes.

    Australia-krisen er nå avblåst etter en telefonsamtale mellom Biden og Macron. Amerikanerne ba pent om unnskyldning, lovet at noe slikt ikke skulle gjentas og gikk med på flere bilaterale konsultasjoner med franskmenn i forkant av viktige beslutninger. Det koster lite. Det gjør også erkjennelsen om at et mer bærekraftig EU-forsvar kan styrke NATO og det transatlantiske samarbeidet så lenge spørsmålet om europeernes strategiske autonomi forblir tabubelagt i Europa.

    Å lege sår med australierne vil også ta tid, men er nødvendig i lys av felles interesser. For franskmenn representerer ubåtsaken uansett en realitetsorientering som neppe demper mistanken om at de anses som «juniorpartner». De står foran flere valgmuligheter. En av dem er fortsatt å prioritere en nasjonal strategi i det indopasifiske området med enda større vekt på støttespillere som India. De kan også «europeisere» sin indopasifiske agenda i større grad enn tidligere – slik de prøver å gjøre med terrorbekjempelsen i Mali-regionen –, for å redusere kostnadsnivået og øke gjennomslagskraften.

    Da må flere EU-land være med. Begge alternativene er krevende – men ikke umulige – veier å gå.


    Denne analysen er skrevet av Franck Orban og ble ble publisert på websiden til Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) 29. september 2021 og på websiden til Transit Magasin 1. oktober 2021.

  • Hvem er egentlig Eric Zemmour? AreaS fokus

    Hvem er egentlig Eric Zemmour? AreaS fokus

    AreaS - Publisert den november 28, 2021 av fro

    I forbindelse med det franske presidentvalget neste år, tar vi for oss  den franske skribenten, forfatteren og politiske provokatøren på ytre høyre i fransk politikk – som 30. november kunngjorde at han stiller til valg som Frankrikes neste president. Han har blitt kalt en fransk Donald Trump, men stemmer dette? Hvilken bakgrunn har han og hva gjør han til en konkurrent av Marine Le Pen og av den franske høyreside? Elin Strand Larsen, nesteleder i AreaS, samtaler med Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og leder i AreaSOpptaket er lagd 25. november 2021 og kan hentes her.

  • Zemmours to ansikter (Klassekampen)

    Zemmours to ansikter (Klassekampen)

    AreaS - Publisert den desember 3, 2021 av fro

    30. november kunngjorde Eric Zemmour at han stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike i april 2022. Han klarte å prege den tidlige fasen av valgkampen med et budskap som for mange virker sjokkerende. Det er likevel viktig å skjønne hva som motiverer ham. Zemmour kan egentlig forstås på to nivåer. Det ene er personlig. Det andre er politisk.


    Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.


    I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.


    Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.


    Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.


    Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.


    Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.


    Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.


    Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.


    I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.


    Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.


    Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.»  Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.

  • Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

    Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

    AreaS - Publisert den oktober 29, 2021 av fro

    Franck Orban (AreaS) og Kai Hanno Schwind etter seminaret ved Høgskolen i Østfold. En franskmann og en tysker foran bildet av kansler Merkel og president Macron..



    Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tok imot Kai Hanno Schwind 27. oktober 2021 med stor glede for å diskutere veien videre for Europas og EUs  sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

    Kai leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten "Tyskerne."

    Videoopptaket fra seminaret kan hentes her.

  • Is America Back?

    Is America Back?

    AreaS - Publisert den oktober 13, 2021 av fro

    It has been a couple of hard weeks for President Joe Biden. Even before the astonishing collapse of the American supported government in Afghanistan, his approval rating among American voters had slipped below 50% for the first time since he became President in January. This marked the end of the “honeymoon” period of his administration – a period in which Americans traditionally give a new president their support to see what he or she can do. The swift victory of the Taliban and the chaos that followed brought this period to a brutal end. In the first months of his presidency Biden had famously proclaimed to the world that “America is back!” on the world stage. But America’s swift and chaotic retreat from Kabul have led some commentators to ask if America hasn’t rather “Turned its back” on the world, rather than returned to it.

    This article will concentrate on three of the great challenges Biden faced when he took office in January – taming the COVID epidemic, getting America’s economy up and running, and re-establishing America’s leading role in the world community. It will then briefly look to the future.

    Taming COVID

    When Joe Biden came to power his first priority was to get COVID under control. He promised to get 100 million American vaccinated in his first 100 days in office. He met that goal in only 58 days and went on to vaccinate 200 million before that same deadline Then he set goal of getting 70% of all American’s vaccinated with at least one dose of a vaccine by the 4th of July, America’s national holiday.

    And that proved to be too much.

    The campaign faltered and stalled because of widespread skepticism of vaccination among Americans. In part, this was because of misinformation spread through the social media. But it also mirrored the deep-seated political division in the US between the Republicans and the Democrats. COVID had become “politicized” during the Trump years. At heart lay an inbuilt skepticism of “experts” and “science” among many Republicans (See graph below). This skepticism was reflected on the ground. Where the Republicans were strongest – in the South and West of the country – numbers of vaccinated were lowest. In the Northeast, Midwest and West Coast where Democrats were strongest, numbers were highest.



    Source : https://news.gallup.com/poll/352397/democratic-republican-confidence-science-diverges.aspx?utm_source=alert&utm_medium=email&utm_content=morelink&utm_campaign=syndication

    Eventually Biden did reach his goal of getting 70% of the population vaccinated in early August. Meanwhile, however, the new Delta variant of COVID had begun to spread quickly through the unvaccinated population of the South and West, causing a surge in infections and deaths. Although the vaccination program has picked up speed again, the difference in numbers between Republicans and Democrats and between different regions of the country continues, undermining the containment of COVID nationally. (1)

    Getting America Back on Track

    Like countries all over the world, COVID dealt a devastating blow to the American economy in 2020. Although the Trump administration passed several large relief bills, it was too little, too late in the view of many Democrats. They wanted major government spending like that found during the New Deal. That is why Biden’s campaign slogan had been “Build Back Better!” He wanted to spend up to $2 trillion rebuilding much of America’s crumbling infrastructure of roads, bridges, ports and railways.

    That would be an enormous stimulus for the economy, creating hundreds of thousands of jobs. But he needed the cooperation of the Republicans to get the money. The election of 2020 had split the Senate 50/50 between the two parties, giving the Democrats the slimmest possible majority, using Vice President Kamala Harris’ one vote in case of a deadlock. For the infrastructure bill to pass the Senate Biden needed at least a 2/3s majority (in practice 67 of 100 votes). That meant gaining the support of 17 Republican Senators. In the poisonous and divided atmosphere of Washington, it did not seem likely that Biden would have much luck.

    But Biden had spent decades as a Senator himself and knew the system well. Much to the surprise of his critics, he announced in June he had gotten the support of the necessary 17 Republican Senators for a $1.2 trillion infrastructure bill. In part, this was because the program was very popular among Americans in general and the Republicans did not want to be left behind. But it was also a testament to the persuasive power of Biden. He had promised to try to bring Republicans and Democrats together to find “bipartisan” solutions to Americans problems and this seemed to be a successful example of just that.

    But Biden is not out of the woods yet. As this is written, the Senate’s infrastructure bill has been sent on to House of Representatives where it will undoubtedly be changed before it is sent back to the Senate to be passed once more (both the House and the Senate must agree on major bills before they are sent on to the President to be signed into law. This leaves room for lots more pushing and shoving.

    It has been said that politics is “the art of the possible.” (2)  It still remains to be seen what is possible for Biden in today’s divided Washington.

    The Forever War

    Within his first months in power, Biden reversed many of the foreign policies of his predecessor, Donald Trump. He stopped the US from pulling out of the World Health Organization. He rejoined the Paris climate change agreement. He reestablished close relation with his NATO allies. He rallied the forces of democracy around the world to stand up to the growing power of autocratic governments, particularly in Russia and China. This is what he meant with “America is back!”

    But there was one Trump policy that he did not reverse – ending America’s war in Afghanistan. Trump had made an agreement with the Taliban to withdraw US troops by May 1, 2021. Biden decided to honor that agreement, changing the deadline to the symbolic date of September 11, 2021. That date would mark the end of 20 years of continuous warfare – the longest war in American history, the “The Forever War.” Despite two decades of effort, $2 trillion dollars and more than 2500 American casualties (not to speak of the more than 100.000 Afghan casualties), it had proved impossible to crush the Taliban or create a strong pro-Western government in Kabul. The American public had grown tired of this never-ending effort. 70% favored getting out of Afghanistan. (3) That was why they had supported Trump’s agreement and that is why Biden decided to honor it.

    Defeat and debacle  

    But having an agreement and actually putting it into practice proved to be two very different things. Instead of an orderly withdrawal, when NATO troops started to leave in August the Taliban quickly overran the country. This created chaos. Tens of thousands of Afghan civilians who had worked with America and its NATO allies rushed to get out. Pictures of desperate Afghanis storming the airport in Kabul and clinging to American airplanes as they took off flashed around the world. The defeat of America and its allies in Afghanistan was swift, humiliating and complete. It sent shock waves around the world.

    For many Europeans, it confirmed what former Norwegian Prime Minister Gro Harlem Brundland had said years before – they could “no longer take for granted that they can trust the U.S., even on basic things.” (4)  German Chancellor Angela Merkel remarked that, “This is a particularly bitter development. Bitter, dramatic and terrible.” (5) Within the EU, there were renewed calls for a separate military force to make it less dependent on America in the future. Meanwhile, as one American commentator put it, “China and Russia are having a field day saying: This is your partner?” This was not the image of America Biden had been hoping for with the words, “America is back.” (6)

    The impact was serious at home, as well.  Fully 69% felt Biden had failed to handle the  withdrawal successfully. The Republicans were particularly critical, with 82% saying they strongly disapproved of him. (7)  Biden’s general approval rating among Americans fell from just under 50% in early August to only 43% by early September. His disapproval rate rose to 51%. (8)

    Looking ahead

    As noted, it is not unusual for a president to lose support after the first “honeymoon” period. But the drop in support for Biden over the past weeks has been severe. It remains to be seen if this will have long-term effects. That will depend on a number of factors.

    Will the COVID cases go on increasing? If so, what measures will he have to take to handle the situation and how popular (or unpopular) will they be?

    Will Democrats and Republicans in the Senate continue to support his infrastructure bill (much less his more expensive plans)? One Democratic Senator has already hinted that he will not vote for anything that costly. (9)

    Most importantly, what will happen in Afghanistan? If the country reverts to the brutal and repressive dictatorship the Taliban imposed in the 1990s, Afghanistan may haunt Biden for the rest of his four years in office. The worst case would be if the country again became a breeding ground for terrorist attacks worldwide. Both Biden’s and America’s international reputation hang in the balance.

    At home, it is now a little over one year before the next “mid-term” election is held. All of the seats in the House of Representatives and one third of the seats Senate will be up for grabs (see Access to English: Social Studies, Congress – legislative powers, pp. 186-187). If the Democrats lose a majority in either chamber, it will give the Republicans the power to block most of Biden’s plans for the following two years, greatly weakening his presidency.

    Therefore, Biden needs to quickly repair the damage to himself and the Democratic Party caused by Afghanistan. He has come out swinging, strongly defending his decision to withdraw from the war in a speech on August 31;

    “I was not going to extend this forever war,..I simply do not believe that the safety and security of America is enhanced by continuing to deploy thousands of American troops and spending billions of dollars a year in Afghanistan…I give you my word: With all of my heart, I believe this is the right decision, a wise decision, and the best decision for America.” (10)

    The American people will have one year to make up their minds if they agree with him. Meanwhile the rest of the world will watch developments in Afghanistan anxiously.

    NOTES ON SOURCES


    1. “The US has reached Biden's July 4 goal to vaccinate 70% of adults — about a month late,” August 2, 2021
      https://edition.cnn.com/us/live-news/coronavirus-pandemic-vaccine-updates-08-02-21/h_dd5447ed2fbe61869b93df78e85bbcc5


    2.  “Politics is the art of the possible, the attainable — the art of the next best.” – Otto von Bismarck

    https://www.goodreads.com/quotes/424187-politics-is-the-art-of-the-possible-the-attainable

    3. “US Public Supports Withdrawal From Afghanistan,” August 9, 2021

    https://www.thechicagocouncil.org/commentary-and-analysis/blogs/us-public-supports-withdrawal-afghanistan

    4.  “America is Back – but for How Long?” June 14, 2021

    https://www.foreignaffairs.com/articles/world/2021-06-14/america-back-how-long

    5/6. “Biden promised allies 'America is back.' Chaotic Afghanistan withdrawal is making them fear it's still 'America First.'” August 19, 2021

    https://edition.cnn.com/2021/08/18/politics/america-is-back-joe-biden-afghanistan/index.html

    7. “Majority of U.S. public favors Afghanistan troop withdrawal; Biden criticized for his handling of situation,” August 31, 2021

    https://www.pewresearch.org/fact-tank/2021/08/31/majority-of-u-s-public-favors-afghanistan-troop-withdrawal-biden-criticized-for-his-handling-of-situation/

    8. “This poll number will send Democrats into a panic,” September 2, 2021

    https://edition.cnn.com/2021/09/02/politics/biden-approval-midterms-democrats/index.html

    9.  “Joe Manchin voted to advance the $3.5 trillion budget bill — now he says Democrats should press pause,” September 2, 2021

    https://www.cnbc.com/2021/09/02/joe-manchin-opposes-3point5-trillion-biden-democratic-spending-bill.html

    10. “Remarks by President Biden on the End of the War in Afghanistan,” August 31, 2021

    https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2021/08/31/remarks-by-president-biden-on-the-end-of-the-war-in-afghanistan/

    This article is written by AreaS member Robert Lewis Mikkelsen and was published by Cappelen Damm Updates in September 2021.

  • AreaS-seminar: Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

    AreaS-seminar: Hvilket Tyskland etter forbundsdagsvalget?

    AreaS - Publisert den oktober 13, 2021 av fro

    Kansler Angela Merkel takker for seg etter 16 år ved makten. Hvilket Tyskland etterlater hun seg og hvilket land får vi etter forbundsdagsvalget som ble holdt 26. september 2021? Forskergruppen ved HiØ AreaS tar imot Kai Hanno Schwind for å diskutere veien videre for Europas og EUs  sentralmakt. Kai er førsteamanuensis ved Høyskolen Kristiania.

    Han leder Kristianias forskergruppe kunstfag og er bl.a. medprogramleder for podkasten "Tyskerne."

    Sted: HiØs bibliotek ved Remmen
    Tid: 27. oktober 2021, kl. 11.30-12.30