Test

 

 

  • Velkommen

    Velkommen

    sommerundervisning 2017 - Publisert den 3. mai 2017 av pni

    Dette er en infoblogg for sommerundervisningen på IR 2017.

    En del informasjon ligger her nå og mer kan komme.
    Følg med.
    Ved å legge inn spørsmål her kan dere  få svar på ting dere lurer på.

     































    23.mai: Hei, jeg lurer på om sommerkurset tar en pause for fellesferie eller lignende? Når slutter sommerkurset?
    Svar: Det går kontinuerlig i 6 uker fra 26.juni. Se Google Calendar i Canvas.

    20.juni: Hei, lurte på om det var viktig å møte opp første dagen på sommerkurset med lærebøkene, eller er det mulighet for å få kjøpt det på oppmøte dagen?
    Svar: Første dagen blir det anledning til å kjøpe bøker.I tillegg blir materiale for denne dagen delt ut.
    Fra Canvas kan du laste ned en kopi av dette på forhånd.

    21.juni: Ønsker link til påmelding for buss angående sommerkurs for Y-veien til Kråkerøy i Fredrikstad som starter mandag 26.06.17. Finner ikke noe form for direkte link til å melde meg på. Når og hvor møtes jeg for bussen. Mulig at dere melder meg inn?
    Svar:Det er ingen egen buss for dette.

    Busspåmelding for de som skal ta sommerkurs fra 26. Juni, Y-veien til Kråkerøy. Det må være en form for påmelding, så hvordan skal jeg komme meg fra Halden til Kråkerøy de 6 ukene? Tid, sted osv. Håper på bedre orden de neste dagene, med spesifikk info som kan være til hjelp.
    Svar:Det forventes at studenter kommer dit på egen hånd.
    Se rutetider på jernbane og vanlige bussruter.
    Det gjelder alle uansett hvor de bor.

     

  • Rett før oppstarten

    Rett før oppstarten

    sommerundervisning 2017 - Publisert den 17. juni 2017 av pni

    Nå nærmer oppstarten seg.
    Vi starter med velkomst på mandag morgen, etterfulgt av informasjon, registrering, undervisning, lunsj, mer undervisning og test. Kom  til H-113 kl: 0855 slik at vi kan starte 0900 presist.
    Alle bør være med første dagen for å bli registrert.
    Dere vil både få mye informasjon og anledning til å stille spørsmål.


    • Alle til da registrerte studenter ble lagt inn i læringsplattformen Canvas lørdag 17.juni. De har fått en en e-post fra instructure.com som vil la dere opprette en bruker som automatisk er med. Denne e-posten blir sendt til den e-posten dere har som studenter hos oss og somdere har fått tilsendt på SMS. Hvis noen ikke klarer å bruke den, kan dere sende e-post til per.e.nilsen@hiof.no fra en e-postadresse dere bruker, så legger jeg dere inn via den dere brukte.
      Canvas skal vi bruke mye så dere trenger å være med tidlig.

    • I hele sommeren skal dere jobbe i klasser. For å få en oversikt blir disse satt opp på forhånd av oss.
      Etter at frammøtet er klart blir de revidert slik at dere får gruppeinndelingen etter siste forelesning og før dere går til gruppene.
      Denne inndelingen legger vekt på å samle studenter til samme program på samme gruppe (så langt det går).
      Hvis dere i etterkant ønsker å bytte er det vanligvis ikke noe problem bare dere finer noen å bytte med.


    Saml krefter nå og kom uthvilte på mandag. Dere vil få 6 intense  uker.
    Stå på ordentlig så får dere et godt grunnlag for veien videre.

  • Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

    Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

    DIXIT TACITUS - Publisert den 19. juni 2017 av fro

    19. juni ble jeg spurt om gi en første kommentar om utfallet av andre valgomgangen for parlamentsvalget. Dagens Næringsliv er  interessert i taperne og mer spesifikt i fremtiden til Nasjonal Front og Marine Le Pen. Kommentaren finner du her.

     

    På selve valgkvelden spurte Aftenposten om hvilket utgangspunkt Macron nå har for få gjennomført sitt reformprogram. Kommentaren finner du her.

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    AreaS - Publisert den juni 19, 2017 av fro

    17. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.





    Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.


    Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche - LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.








    For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls' andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

    Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

    Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

    Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

    Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

    For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

    Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

    En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

    Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

    LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

    Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).

    Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

    LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

    Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

    En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM.

    Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

    Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.

    Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

    Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.

    LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

    Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.


  • Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

    DIXIT TACITUS - Publisert den 19. juni 2017 av fro

    17. juni 2017 hadde jeg en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.






    Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.


    Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche - LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.









    For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls' andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

    Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

    Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

    Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

    Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

    For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

    Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

    En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

    Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

    LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

    Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).
    Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

    LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

    Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

    En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM. Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

    Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.
    Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

    Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.
    LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

    Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.



     

     

  • Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben

    Fra Borgenhaugen – via Stortinget – til drømmejobben

    - Publisert den 19. juni 2017 av marihel


    Dette er en solskinnshistorie om en slags klassereise. Om utdannelse og oppdagelsesferd i voksen alder. Og om et studieprogram som åpner dører for de som jobber hardt.

    Jeg starter like gjerne historien min med vitnemålseremonien. Mange anser nettopp denne dagen som det ultimate øyeblikket. Øyeblikket der man endelig kan trekke et lettelses sukk. Et stykke papir skal feires og en epoke i livet skal tilbakelegges. For min del ble det et vemodig øyeblikk. Den dagen forstod jeg hvor viktig selve reisen hadde vært for meg, og at den akkurat hadde begynt.

    Biblioteket ved HiØ er fylt til randen. Jenter og gutter i en salig blanding av bunad, finstas og olabukser overrekkes papirbeviset på (mer eller mindre) hardt arbeid gjennom flere år. Jeg ser mange kjente fjes i stolradene denne junidagen i 2015. De er på min alder – og foreldre av mine medstudenter.

    Jeg får vitnemålet overrakt i svette håndflater. Blikket mitt finner mamma og pappa et stykke bak i stolradene. Min fine snekker-pappa gråter. Han gjør vanligvis ikke sånt. Men han er så stolt. De har aldri vært stoltere av meg, og jeg har aldri vært stoltere av mine foreldre – og alt det jeg kommer fra.

    For studier er fortsatt ikke alle forunt – selv ikke i Norge. Det handler ofte om hvor man kommer fra og hvilke ressurser man har til rådighet.  Jeg: en typisk arbeiderklassejente, oppvokst i et lite arbeiderklassesamfunn og med en klassisk arbeiderklassementalitet. Jeg har aldri skammet meg over det. På ingen måte. Men jeg måtte ta utdannelse- og klassereisen for å virkelig bli klar over hvor stolt jeg er av det jeg kommer fra. Men også begrensningene det kan bære med seg. Kultur er kompliserte saker. Om det skulle jeg lære mye; både teoretisk og praktisk.

    Det er mange og åpenbare årsaker til at det ble snaut med utdannelse i ung alder for min del, og like mange årsaker til at jeg fant tilbake til skolebenken som nesten 40-åring. Etter å ha tilbrakt et liv som artist på scenen valgte jeg (ikke helt tilfeldig) kommunikasjonsfag.

    I tillegg til en spennende sammensetning av kommunikasjonsfaglige emner på studiet Internasjonal kommunikasjon, valgte jeg å studere offentlig politikk og administrasjon og internasjonal politikk. Jeg ble gamla i klassen. Jeg gav alt og ble introdusert for våkenetter, kaffe og mine første grå hår. Belønningen var en gullkantet praksisplass ved Stortingets informasjonsseksjon – takket være en høyt kompetent foreleser ved HiØ. Og hardt arbeid. På Stortinget skulle arbeiderklassejenta fra Sarpsborg oppleve og overleve sitt første kultursjokk og etterhvert trives utmerket godt. Jeg fikk til og med et lite prosjekt-engasjement etter endt praksis.

    Deretter fulgte et lærerikt halvår som veileder i attføringsbransjen i påvente av en spennende stilling i et kommunikasjonsbyrå. Så dukket drømmejobben plutselig opp. Jobben som forener alt det jeg er, det jeg kan og det jeg synes er spennende. Jeg er kommunikasjonsrådgiver i Det Norske Blåseensemble.

    En bachelor i Internasjonal kommunikasjon har ført til at mulighetene mine har gått fra å være få – til å bli mange. Jeg vet ikke ennå hvor reisen fører meg, men jeg vet at den ikke er over. Målet mitt er en mastergrad før jeg fyller 50. Ikke fordi jeg må, men fordi jeg har så innmari lyst. Det er virkelig aldri for seint.

  • Åpningsdagen

    Åpningsdagen

    sommerundervisning 2017 - Publisert den 17. juni 2017 av pni


    Program mandag 26.juni 2017


    Sted: H-113 på Høgskolen i Østfold, Kråkerøy


    Møt til 0855.






    0900 – Velkommen ved dekan Kamil Dursun
    0905 – Om sommerundervisningen, hva skjer og presentasjon av lærere.
    0920 – Generell informasjon (Studiestedsadministrasjon, it-drift, studentsamskipnaden)
    0950 – Om bruk av data på sommerundervisningen (blogg, Canvas, Maple TA)
    1010 – Registrering av frammøte.
    1050 – Første forelesning.
    1130 - Felles lunsj (Bokhandel er åpen).
    1215-1315 Andre forelesning.
    1325 – 1455 Øvinger på grupperom.
    1500-1525 Obligatorisk dagstest.

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    DIXIT TACITUS - Publisert den 16. juni 2017 av fro

    2. juni 2017 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni. Kronikken kan hentes her.

    Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.

    22. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på. Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen.

    Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

    Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

    Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

    Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

    I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

    Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

    Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

    Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

    Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

    Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

    Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

    I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

    Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

    LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

    Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse - dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

    De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

    Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

    Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

    Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

    Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

    Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.

  • Hallo bachleroppgave!

    Hallo bachleroppgave!

    Verdistrømskartlegging ved Nexans - Publisert den 22. desember 2016 av tonyem

    Hei, velkommen til vår bachelor blogg.

    Gjennom denne bloggen får du vite hva vi jobber med, og viser gjennomføringen av vår bacheloroppgave fra start til slutt.

    Prosjektgruppens medlemmer:
    Espen Kjelvik, 25 år fra Halden.
    Darvin Blix, 25 år fra Fredrikstad.
    Tony Engen Mikarlsen, 23 år fra Moss.

    For å vite mer om deltakerne se her : Om oss

    Vår bacheloroppgave går ut på å gjennomføre en verdistrømsanalyse/OEE analyse av AVD 910 HUC ved Nexans Halden.



     

     

     

     
    Følg med videre!

  • Første møte med Nexans

    Første møte med Nexans

    Verdistrømskartlegging ved Nexans - Publisert den 12. januar 2017 av tonyem

    I dag har vi startet vår bachelorprosjekt hos Nexans.

    Vi dro innover til Halden med vår veileder Gunnar Andersson for å møte vår kontaktperson i Nexans. Dette var vårt første møte med Nexans. Her ble vi møtt med åpne armer av Morten Solbakken (Lean-Manager for Nexans).

    Vi gikk videre opp på et møterom, og her presenterer Morten historien om Nexans. Han forteller om områder som vi kunne se på videre i prosjektperioden.

    Vår oppgave til neste gang var å gjennomføre HMS-kurs og få tildelt kontor som vi kunne bruke gjennom hele perioden.

    Norges høyeste - Nexanstårnet

  • Intervju, sluttspurt og mer!

    Intervju, sluttspurt og mer!

    Hvordan kan miljøklassifiseringsordninger som BREEAM-NOR bidra til færre byggskader - Publisert den 13. juni 2017 av Fredrik Støle

    Etter en intensiv periode uten oppdateringer på nettsiden er det mye som har skjedd. Etter sist inlegg fikk vi et intervju med Kim Robert Lisø, klima ekspert! Han delte mye nyttig kunnskap som hjalp oss mye.

    Intervju med Kim Robert Lisø.

    Intervju med Kim Robert Lisø.



    Vi fikk også tak i en uavhengig kontrollør med navn Joachim Wallentin som delte synsvinkler fra et nytt perspektiv som vi ikke hadde fra før. Han ga oss et blikk i en annen retning som var nyttig for gruppen.

     

    Sen kveld på skolen.

    Sen kveld på skolen.



    Når fristen nærmet seg ble det sene kvelder på skolen og gruppen JOBBET SOM JERNET for å komme i mål, mye nyttig informasjon skulle ned på en .doc fil.

     

    Utskrift tid.

    Utskrift tid.



    2 timer før fristen sitter vi å printer ut oppgaven, håper at alt fungerer og at vi kommer i mål til tide!

     

    Anders med oppgaven.

    Anders med oppgaven.



    Etter en hektisk periode fikk vi lever oppgaven i "lommen" utenfor Kjetil sitt kontor. Fornøyde elever var nå klare til å sikte seg mot EXPO!

    Et møte til og forberedelser venter oss, møt oss gjerne den 15-16 Juni på Høgskolen! Vår stand er i Galleriet, vi sees der!

  • Designing Interactive Systems

    Designing Interactive Systems

    Interaction Design Group - Publisert den 13. juni 2017 av Susanne Stigberg

    This week I visited DIS 2017 in Edinburgh. DIS stands for Designing Interactive Systems and is an annual conference owned by the ACM Special Interest Group on Computer-Human Interaction (SIGCHI). DIS brings together  designers, artists, psychologists, user experience researchers, systems engineers, and many more,  to debate and shape the future of interactive systems design and practice.

    Poster presentation at DIS 2017

    Poster presentation at DIS 2017



    I presented a poster called Mobile Hand Gesture Toolkit: Co-Designing Mobile Interaction Interfaces. This poster presents a mobile hand gesture toolkit enabling the co-design of mobile interaction interfaces for runners. Runners are using smart phones for exercising more than ever before. However previous research has shown that mobile devices are not suitable for interactions in motion. This poster presents a method to probe such interactions for and with runners using a participatory design approach. We demonstrate in a pilot design workshop how participants can tell their mobile interaction story, make their own mobile hand gesture interface, and enact their story using their created artifacts. These artifacts are functional and used in the participants’ everyday workouts. The participants can revise them as an ongoing practice of design-in-use.

    Exploring Interactions and Perceptions of Kinetic Wearables

    Exploring Interactions and Perceptions of Kinetic Wearables



    Touchomatic: Interpersonal Touch Gaming In The Wild

    Touchomatic: Interpersonal Touch Gaming In The Wild



    Conferences are always a good place to get inspired. For me the most futuristic talk on Monday was Exploring Interactions and Perceptions of Kinetic Wearables hold by Cindy Hsin-Liu Kao, MIT Media Lab. They explored the role of accessory-like kinetic wearables in relation to personal style: What does it mean to wear kinetic accessories and why would one be motivated to do so? They developed Kino, a kinetic accessory system which enables both aesthetic and functional clothing-specific design possibilities. On Tuesday I really enjoyed listening to Joe Marshall about Touchomatic: Interpersonal Touch Gaming In The Wild. In his talk, he describes a long term, in-the-wild study of a two-player arcade game which is controlled by gentle touching between the body parts of two players. It reminded me a lot about the work of Florian 'Floyd' Müller on Bodily Games and Exertion Games. Tomorrow I will travel back to Halden with lots of new ideas and plans for the fall 🙂

  • SKuL seminar - presentasjons av arbeider i satsingsområdet

    SKuL seminar - presentasjons av arbeider i satsingsområdet

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 16. mai 2017 av Hilde Wågsås Afdal

    Hvert halvår arrangerer SKuL et seminar hvor deltakere i satsingsområdet presenterer pågående arbeider. ALLE ER HJERTELIG VELKOMMEN!

    Tid: 13. juni 2017, kl. 09.00 -14.00, det serveres lunsj!

    Rom: D1-058

    Påmelding: Innen 9. juni HER

    PROGRAM:

    09.15-09.45:  Sanna Forsström: Programmering i matematikkundervisning, - en litteraturgjennomgang

    09.45- 10.15: Karine Stjernholm: Nyere talemålsutvikling i Østfold

    PAUSE

    10.30-11.00: Gro Anita Myklevold & Camilla Bjørke: Det var en gang i et klasserom… –  om bruk av litteratur i begynneropplæringen i engelsk.

    11.00- 11.30: Roger Sträng: The School Leader as Ideal Type

    LUNSJ

    12.00-12.30: Maja Michelsen: Kunsten å være vektløs – identitetskonstruksjon og metaforer i tre barnebøker om seksuelle overgrep

    12.30-13.00: Inger Martine Mosfjeld: Barns språkutvikling: Startalder og andrespråkstilegnelse av finitthet i norsk

    13.00-13.30: Fred Carlo Andersen: The Sami Experience and Facilitating the Education of Recent Minorities

    VEL MØTT!

     

  • Metaller i forbrukerelektronikk

    Metaller i forbrukerelektronikk

    Økodesign - Publisert den 8. juni 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Rune Aas og Trygve Ørjasæter Sørlie. Plakaten viser livsløpet til smarttelefoner og hvor liten avdel av telefoner, deler og materialer som blir resirkulert, samt miljøutfordringer knyttet til livsløpet og potensiale for forbedring.

     

    I dag eier hvert menneske 3,65 elektroniske produkter og en mobiltelefons levetid i USA er på 18 måneder. Vi er avhengige av mobilen og har den med over alt, uansett hvor og hva vi gjør. Når vi kjøper ny mobil ser vi på ytelse, design og hvilken produsent som selger mobilen og ikke nødvendigvis hvilken miljøpåvirkning produksjonen gir.

    En mobil består av 35 ulike metaller og halvparten av disse har en resirkuleringsgrad på under én prosent, som betyr at de ofte går tapt ved resirkulering. Når ny elektronikk produseres kreves det store mengder energi, vann og råvarer.

    Råvarene som må utvinnes til produksjon kan stamme fra meget kritikkverdig og energikrevende utvinning. Å resirkulere er den beste måten avhende et produkt som ikke kan repareres, men selv resirkulering redder ikke alt. Nesten halvparten av metallene i en telefon går tapt ved resirkulering, fordi de er enten for vanskelige å hente ut eller prosessen er for kostbar.

    Studentene anbefaler å designe kvalitetsprodukter som forbrukeren ønsker å beholde lengre, og å reparere når noe går i stykker framfor å kaste og kjøpe nytt. Reparasjonsmanualer må gjøres mer tilgjengelige, og produsenter bør påvirkes politisk for å ta ansvar. Studentene spør seg også om det er mulig å redusere antall metaller i elektroniske produkter, å resirkulere mer metaller og komponenter, samt å sette fokus på bærekraftig, etisk og trygg utvinning av metaller/råstoff i fattige land.




     

  • Kapselkaffe eller filterkaffe?

    Kapselkaffe eller filterkaffe?

    Økodesign - Publisert den 8. juni 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Jørgen Hoff Amundsen, Emil Lande Eriksen og Joakim Hantho Qvale, og viser en sammenligning av miljøbelastningen gjennom livsløpet til kapselkaffe og filterkaffe. Miljøbelastningen er vist i vannforbruk og CO2-ekvivalenter pr kopp kaffe. 

     

    Nordmenn konsumerer årlig til sammen fire milliarder kopper kaffe, og i løpet av det siste tiåret har flere og flere begynt å drikke kapselkaffe. Så mye som en tredjedel av kaffemarkedet i Europa består nå av kapsler.

    Kapselkaffe medfører store mengder emballasje, og dette har ført til en bred oppfatning om at kaffekapsler er dårlig for miljøet. Stemmer det at kaffekapsler er verre enn andre alternativer? For å finne ut av dette må en sammenligne ulike tilberedningsmetoder for kaffe gjennom hele livsløpet, og også se på forbrulerens rutiner ved tilbereding av kaffe.

    Studentenes viktigste oppfordring til forbrukere er å aldri bruke mer kaffe og vann enn nødvendig når du tilbereder kaffe, samt å velge miljøvennlige og resirkulerbare kapsler i butikken.




     

  • Blodig bransje

    Blodig bransje

    Økodesign - Publisert den 8. juni 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Monica Normann, Tina Irene Thorvaldsen og Cathrine Helene Helseth, og illustrerer noen av lidelsene pelsdyr og miljø blir utsatt for ved produksjon og tilvirkning av unødvendige luksusvarer.  

     

    Rev og mink er rovdyr som som har behov for å jakte og streife utover store områder, og forutsetningen for å gi dem god og anstendig dyrevelferd er helt annerledes enn for vanlige husdyr. Dyrene på en pelsdyrfarm lever i små og får ikke tilfredsstilt sine jakt- og aktivitetsbehov. Mangel på aktiviteter og naturlig livsførsel kan føre til abnorm adferd, og at dyrene kan skade seg selv eller sitt avkom.

    En pelsdyrfarm kan i perioder ha svært mange dyr, og ofte blir kravet om godt tilsyn og stell minst to ganger i døgnet ikke overholdt. Mattilsynet rapporterte i 2009 at så mye som 86% av alle pelsdyrfarmer brøt lovverket, og i 2016 at det fortsatt er stadige og til dels alvorlige lovbrudd. Rømte pelsdyr skaper i tillegg store problemer i norsk natur.

    Mange land har nå forbudt pelsdyrfarmer, men i Norge er det fortsatt lov å holde mink og rev. Pels er ikke lenger nødvendig for at vi skal greie oss i kaldt klima, men hele 8% av befolkningen har kjøpt produkter med ekte pels de siste fem årene. I tillegg til utfordringer med dyrevelferd gir pelsproduksjon mange miljøutfordringer, blant annet stort CO2-utslipp og utslipp fra en rekke kjemiske prosesser som pelsen må gjennom fra dyret blir flådd til pelsen er klar for salg.

    Studentene foreslår å fortsette med protestaksjoner og kampanjer mot pelsdyroppdrett, at motebransjen kjører en pelsfri policy, samt fortsatt press for å få politikere til å opprette forbud mot pelsdyroppdrett. Og selvfølgelig – ikke kjøp pels!




     

  • Klesindustrien i Kambodsja

    Klesindustrien i Kambodsja

    Økodesign - Publisert den 8. juni 2017 av wef

    Anne Merethe Vennesland og Carina Richardsen har utformet en plakat for å informere om arbeidsforholdene for fabrikkarbeidere i klesindustrien i Kambodsja.

     

    Klesindustrien er ofte forbundet med forurensing, dårlige arbeidsforhold og lave lønninger, og studentene har i denne oppgaven valgt å se på forholdene for arbeidere i klesindustrien i Kamodsja i Sørøst-Asia. Menneskene er en selvfølgelig del av miljøet, og menneskevelferd hører derfor også med når en jobber med økodesign.

    Det er landets regjering som har hovedansvaret for klesindustrien i Kambodsja, men en rekke andre aktører har også stor innflytelse, som merkevarekjeder og fagforeninger.

    Plakaten viser en en rekke utfordringer på klesfabrikkene, og studentene har foreslått en rekke tiltak for å bedre forholdene for de ansatte. De mener regjeringen bør utforme klare regler, utføre flere inspeksjoner og straffe fabrikkeierne som ikke overholder menneskerettighetslovene. De store kleskjedene har enormt store andeler av produkter som blir sydd i Kambodsja, og kan legge press på regjerningen om å flytte produksjonen til andre land. Målet er imidlertid å beholde produksjon i Kambodsja, men forbedre arbeidsforholdene.

    Forslag til tiltak er å kreve høyere lønn, forbedre de fysiske arbeidsforholdene, tilby langvarige ansettelsesforhold og vern mot usaklig oppsigelse, følge internasjonale retningslinjer, lytte til klager fra ansatte, ivaretar gravide arbeidstakere, avskaffe diskriminering og seksuell trakassering, samt avskaffe barnearbeid og tilby rimelige ordninger for mødre.

    Merkevarekjedene på sin side kan gjøre tiltak som å alltid offentliggjøre alle godkjente produksjonsenheter og når de sist har vært inspisert, bidra til å sikre arbeidstakere i fabrikkene og kreve at fabrikkeierne skal overholde regler og gi akseptabel lønn. I tillegg må kleskjedene informere forbruker om arbeidsforhold i produsentlandet.

    I Norge kan du som forbruker gjøre valg for å vise at du ikke aksepterer uverdige arbeidsforhold, for eksempel dele viktig informasjon på sosiale medier, boikotte kjeder som skjuler informasjon eller bidrar til dårlige arbeidsforhold, og signere underskriftskampanjer for å legge press på kleskjedene slik at de må gjøre noe med problemene.

    Behovet for klær i Norge er mye mindre enn det tilbudet kleskjedene gir oss. Hvis vi som enkeltmennesker kjøper mindre klær, vil kleskjedene fylle opp butikkene like mye da?




     

  • Et hav av plast

    Et hav av plast

    Økodesign - Publisert den 9. mai 2017 av wef

    Plakaten er laget av Madeleine Sjøseth Pedersen, Jacob Magnus Nordlund Mørdre og Anders Olafsen Skaarud, og illustrerer omfanget og miljøutfordringer knyttet til plastavfall i verdenshavene.

     

    Hver dag blir det produsert og kastet mengder av plastavfall, og en stor andel havner i havet og gjør skade på miljøet. Marin forsøpling kommer både fra landbaserte kilder og aktiviteter til havs. Som plakaten viser synker så mye som 70% av plastavfallet til bunnen, resten fraktes med havstrømmene og danner gigantiske søppeløyer i verdenhavene. Mye skylles også inn på land. All plast i havet blir over tid brutt ned til mikroplast som er ressurkrevende å fjerne, og som utgjør en stor trussel for livet i havet.

    Det kan føles meningsløst med resirkulering og andre tiltak når vi vet hva vi står ovenfor av utfordringer, og det er viktig å identifisere de mest hensiktsmessige og kostnadseffektive tiltakene for å bevare et godt miljø og den flotte naturen vi alle er en del av. Studentenes foreslår tiltak for å forhindre at plastavfall kommer på avveie, og å fortsette å informere om omfanget og skadevirkningen av forsøplingen for å øke folks bevissthet. Det finnes allerede dugnader, som den årlige strandryddedagen der frivillige rydder norges strender for plast og søppel. Ved å sette opp skilt eller informere gjennom sosiale medier kan man vise at her har folk brukt mye av sin tid på å rydde.

    I prosjektet “Fishing for litter” blir fiskebåter utstyrt med storsekk for å samle søppel som så leveres på land. Dette gjør at fiskebåtene blir mer bevist på å ta med eget søppel tilbake. Internasjonalt samarbeid om overvåking av marin forsøpling kan gjøre at vi får kunnskap om omfanget av problemet og på den måten øke folks bevissthet. Det er utarbeidet en regional handlingsplan mot marin forsøpling i Nordøst- Atlanteren, for å bekjempe sjøbaserte og landbaserte forsøpling, samt fjerne marint avfall.

    I Norge sliter mange kommuner med finansieringen av opprydningsarbeid og det er derfor fremmet et forslag om utvidelse av gebyr ved brudd på forurensingsloven. Dette kan gi bedre finansiering av den jobben som blir gjort i kommunene. Det bør også iverksettes tiltak for å produsere og forbruke mindre plast, som å forby handleposer av plast, redusere bruken av kosmetikk andre produkter som inneholder mikroplast, utvikle bedre emballasje av biologisk nedbrytbare materialer, og informere på emballasjen hvordan produktet skal resirkuleres.




     

  • Pressemelding!

    Pressemelding!

    Hvordan kan miljøklassifiseringsordninger som BREEAM-NOR bidra til færre byggskader - Publisert den 2. juni 2017 av andermo

    Uten tette hoder kan byggene være det!


    I dag går vi over til å bygge tette passivhus som er vanskelig å bygge riktig. BREEAM-NOR er et miljø-bevisst verktøy for å hjelpe næringen å skape tilfredsstillende og robuste hjem for brukerne.

     Samfunnet vårt taper MINIMALT 10,000,000,000 kr årlig grunnet feil rundt prosjektering og bygging, tenk deg hvor mye penger som kan spares!  Vi vil undersøke om grønne bygg som Wilberg Atrium (Fredrikstad sitt første BREEAM-sertifiserte bygg) kan spare penger og øke levetid ved å redusere skader. Tenk deg en fremtid hvor vi bygger fortere, riktigere OG mer miljøvennlig?

    Vi har spesialisert oss i skadeårsaker helt fra prosjekteringsfase til drift og hvordan BREEAM forebygger dem. BREEAM (Building Research Establishment Environmental Assessment Method) øker ikke bare verdi nasjonalt men også internasjonalt ved å være et kvalitetsstempel som resten av verden gjenkjenner. Med sterk vekst i Fredrikstad kan vi gjøre byen enda mer attraktiv til omverden.

    Kom og hør oss på EXPO 2017 ved Høgskolen i Østfold den 15-16 juli, sammen skal vi gjøre sommerbyen Fredrikstad grønnere!



    (Fra venstre til høyre står Kristian Lein Aune, Anders Mo og Fredrik Støle.)

     Kontaktpersoner:

    Anders Mo                   97 56 36 39

    Kristian Aune              48 12 77 42

    Fredrik Støle               97 65 77 08

  • Julies tips til masterstudium

    Julies tips til masterstudium

    - Publisert den 6. juni 2017 av intkomm

    Har du lyst til å bo i et annet land eller to i Europa? Har du lyst på klassekamerater fra hele verden? Synes du det er litt for lite med bare EN master når man kan ta to på samme tid? Da er kanskje master i internasjonal kommunikasjon noe for deg!

    På MIC (Master International Communication) kan du nemlig få alt dette. Da kan du velge å være ett semester i to av de følgende landene: England, Nederland, Italia eller Litauen, og få en mastergrad fra hvert av de to universitetene du velger. Jeg gikk selv første semester på Hanze University of Applied Sciences i Groningen, Nederland, og andre semester på Leeds Beckett University i Leeds, England. Tredje og siste semester skriver man en masteroppgave.

    Dette programmet går i samarbeid med Geert Hofstedes Consortium. Syns du navnet hørtes litt kjent ut? Ja, det er han der med alle de dimensjonene. Som snakka om maskuline og feminine kulturer og sånt. Og det er bare å ta med seg den boka, for det vil bli mer om det der (men du kan jo alt allerede, så det er da bare deilig å kunne slappe av litt i et fag, syns i alle fall jeg). Og er du heldig kan du møte selve Geert i egen person. Han er ikke lenger lærer, som er forståelig siden han er 88 år, men han holder fortsatt forelesninger nå og da.

    Det jeg likte godt med programmet, var at det var mye praktisk i fagene, spesielt i andre semester. Hvor du i grupper skal lage faktiske kommunikasjonsplaner for faktiske klienter, og kan i egen person oppleve all den frustrasjonen det innebærer. Jeg har jobbet for tre forskjellige klienter, og opplevde de som aldri klarte å bestemme seg, de som aldri svarte deg, og de som syntes alt var bra uansett hvor dårlig det var. Det har seg sånn at dette er hvordan det kommer til å være i virkeligheten, så det er veldig greit å vite hvordan en selv takler alt dette før man havner i en situasjon hvor man faktisk kan få sparken.

    Også masteroppgaven er til dels praktisk. Man skal jobbe med en klient som man velger selv, og oppgaven lager man selv. Det må bare handle om kommunikasjon i en internasjonal sammenheng på en eller annen måte. Jeg jobbet med Universitetet i Stavanger for å forbedre deres digitale kommunikasjon mot internasjonale studenter.

    Ellers må jeg si at det jeg likte best med hele programmet, er hvor mye av verden jeg har fått se, og jeg snakker ikke bare om England og Nederland her. Jeg har fått gode venner fra hele verden, som betyr gratis sofa å sove på i hele verden. Jeg har for eksempel, i tillegg til Italia og Litauen, fått reise til Sør-Korea og Japan, og har mange planer for mer i fremtiden. Sånn går det når man tilfeldigvis bor med en haug asiater.

    Noen råd og advarsler til de som vurderer dette studiet. Studenthybler i Nederland har ikke den beste standarden for å si det pent. Koselige som de jeg bodde med var, man blir ganske lei av å dele bittelite kjøkken, to doer og to dusjer (bare en med varmt vann) med 14 andre personer. Finn noe privat! På den andre siden, helt omvendt i England. Studenthybler er dyrere enn privat, men med god grunn. God standard, helt eget bad, og man deler kjøkken og stue med to-tre andre. Var som å flytte til en annen verden. Og siden alt er inkludert er det ikke spesielt dyrere allikevel.

    Jeg ble veldig glad i både Groningen og Leeds, og drar gjerne tilbake igjen til begge steder. Det er  også disse byene flest velger. Groningen har et søtt og vakkert sentrum med mye liv, og Leeds har masse en kan gjøre og mye god mat, selv om byen ikke nødvendigvis ser så bra ut. Det var i Leeds jeg likte meg best, selv om jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor. At det bare var 20 minutter fra min absolutt favorittby, York, skadet i alle fall ikke.

    Jeg anbefaler dette programmet på det sterkeste. Tar du alle sjansene du får, kan du oppleve så mye mens du tar denne masteren, pluss at du får to mastere på ett og et halvt år, eller to år som meg hvis du trenger litt mer tid. Fagene er litt like dem vi har hatt på bacheloren i internasjonal kommunikasjon, men det følte jeg bare ga meg et lite forsprang. Da håper jeg at alle som velger denne masteren vil få det like fint som meg, og det er selvfølgelig bare å kontakte meg på Facebook hvis det er noe mer dere lurer på!

    Julie Strømsvold

  • Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

    AreaS - Publisert den juni 2, 2017 av fro

    2. juni 2017 hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni.

    Kronikken kan hentes her.

    Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.


    1. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på.Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen. Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

      Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

      Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

      Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

      I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

      Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

      Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

      Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

      Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

      Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

      Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

      I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

      Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

      LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

      Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse - dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

      De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

      Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

      Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

      Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

      Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

      Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.

  • På NRK om Putins Versailles-besøk til Macron

    På NRK om Putins Versailles-besøk til Macron

    DIXIT TACITUS - Publisert den 30. mai 2017 av fro

    29. mai ble jeg spurt av NRK-radio (nyhetsettermiddag) om å kommentere Putins statsbesøk til Frankrike. Sendinger henter du her.

    To dimensjoner kan påpekes.

    Den ene er ekstern. Macron er fremdeles i etableringsfasen før parlamentsvalget som finner sted 11. og 18. juni. Han trenger å befeste sin rolle som landets nye president, noe som betyr at han skal representere Frankrike utad. Macron vil tydeligvis bort fra Sarkozys hyperaktivt presidentembete, på samme som han vil bort fra Hollandes for "normale" presidentskap. Han vil tilbake til presidentembete slik de Gaulle tenkte det, dvs. at presidenten gir de store retningslinjene for innenrikspolitikken, samtidig som han primært inkarnerer og driver utenrikspolitikk.

    Den andre dimensjon er mer ekstern. Trumps uforutsigbare utenrikspolitikk, Putins urovekkende og aggressive utenrikspolitikk og Merkels vilje til ikke at Tyskland skal dominere for mye i Europe gir Macron et utenrikspolitisk spillerom som kan sette Frankrike igjen på dagsorden, bare man spiller sine kort riktig. Ny viljesterk fransk EU-politikk, en tilsynelatende besluttsomhet overfor Trump (NATO-toppmøtet og G7-toppmøtet) og en varsom holdning overfor Putin som ikke kompromisserer for mye med grunnleggende prinsipper, gir den nyvalgte presidenten et interessant utgangspunkt han kan bygge på fremover.

  • Slik fikk jeg jobben som Social Media Executive

    Slik fikk jeg jobben som Social Media Executive

    - Publisert den 29. mai 2017 av intkomm


    Jeg heter Andrea Pelan, er 23 år og ble uteksaminert fra bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold i 2016. Etter utveksling til California, praksisplass i MediaCom Norge og en bacheloroppgave om merkevarebygging i sosiale medier, fikk jeg jobb i Maxus Communications Norge.

    Helt siden jeg startet på videregående visste jeg at jeg ville drive med kommunikasjon og markedsføring i en eller annen form. Da jeg startet på studiet Internasjonal kommunikasjon, var jeg sikker på at jeg ønsket meg praksisplass i et byrå. Og sånn ble det. Etter 2,5 år fylt med mye ny kunnskap innen kommunikasjonsfaget var tiden inne for å bevege seg inn i MediaCom Norges lokaler som praktikant. Der skulle jeg jobbe med innholdsproduksjon i sosiale medier for noen av Norges største merkevarer.

    Jeg husker jeg var så usikker og redd for å komme med idéer og oppfordre til diskusjoner rundt kommunikasjonsfaget i et rom med erfarne fagfolk. En dag bestemte jeg meg for å bare si det jeg tenkte, uten å tvile på meg selv – jeg var jo tross alt kommunikasjonsstudent. Den samme dagen skulle jeg i et møte med en kunde for første gang. Jeg kom med innspill til idéer og responsen var god, både internt og fra kunde. Det viste seg å ikke være så skummelt likevel!

    Etter min praksisperiode, søkte jeg jobb i MediaComs søsterbyrå, Maxus Communications. Et mindre mediebyrå som satser stort digitalt. Min praksisplass gjorde at jeg ble en relevant kandidat til stillingen Social Media Intern. Etter et stort «ja» til tilbudet om jobb, og noen måneder med god opplæring, ble jeg tilbudt fast stilling som Social Media Executive. I Maxus blir jeg stadig vekk utfordret til å finne nye løsninger og å tenke nytt. Vi har også en tett dialog internt, og vi jobber sammen for å finne den aller beste løsningen for kunden. Dette inspirerer meg hver dag til å dra på jobb, være en del av Maxus og å virkelig yte service.

    Jeg startet med innholdsproduksjon og jobber nå med både strategi, kjøp og innholdsproduksjon i sosiale medier og digitalt. Internasjonal kommunikasjon ved HIØ er et bredt studium, det åpner opp for et hav av muligheter – og min reise er en av dem.

    Andrea Pelan

  • AreaS-bok "in the making" på Refnes Gods på Jeløya

    AreaS-bok "in the making" på Refnes Gods på Jeløya

    AreaS - Publisert den mai 27, 2017 av fro

    AreaS holdt sitt årlige arbeidsseminar 26. - 27. mai 2017 på Refnes Gods på Jeløya i Moss.

    Deltakerne på seminaret var Elin Strand Larsen, Mette Ramstad, André Avias, Harald Borgebund, Ronald Nolet og Franck Orban.

    Gruppen arbeider for tiden med en antologi om "grenser og grensebegrepet" som planlegges utgitt i 2018-2019 med bidrag fra AreaS-medlemmer og fra eksterne forskere.

    Det er et fantastisk privilegium å kunne arbeide i så idylliske omgivelser som det Refnes Gods kan by på.

    Etter en produktiv arbeidsdag og en velfortjent middag kunne den fransk-nederlanske aksen bestående av André og Ronald juble over en knusende Boccia-seier mot oss andre. Men siste ord er ikke sagt. Det blir omkamp neste år..

    Vi takker for oppmøtet og ser fram til å arbeide videre med vår AreaS-bok!

  • A Norwegian´s Guide to Surviving College and an Election in the United States

    A Norwegian´s Guide to Surviving College and an Election in the United States

    - Publisert den 26. mai 2017 av admin



     

    Personen til høyre i bildet over her er meg, Marte, sammen med Elena og Nick, to av dem jeg har blitt kjent med under utvekslingsoppholdet i USA. Da jeg ankom California i august 2016, ble jeg møtt av nye muligheter og et heidundrende flott skoleår som lå fremfor meg. Med et forferdelig valg hengende over USAs folk og mulige opptøyer i vente, var det interessant å se hvor dette skulle gå. Ville USAs folk virkelig velge en (i mine øyne) sjåvinistisk og fremmedfiendtlig kjendis med tolv seksualtrakasserings-anklager mot seg, over en kandidat som har viet mesteparten av livet sitt til politikken? Bare tiden ville vise.

    Det var ikke mye jeg kunne gjøre angående dette valget uansett, så jeg bestemte meg raskt for å hoppe om bord på college-livet og alt det måtte by på. Første skoledag møtte ufattelig mange spente mennesker opp, som alle var klare for de neste årene/semestrene på California State University Monterey Bay (CSUMB). Jeg fikk umiddelbart venner som dro i gang en liten «Welcome to College»-fest og livet var som en dans på roser. Selv fagene var veldig greie, litt av fordelen med å kunne velge dem selv utfra en liste av alternativer er at du i hvert fall kommer til å finne noen fag du absolutt digger. Velkomstuka var fylt av morsomme eventer og nok av tid til å danne vennskap som varer livet ut.

    Livet ble nesten som på film, «Study all week and party all weekend» var vårt nye motto og ingenting kunne stoppe oss. Ingenting annet enn Midterms da altså.. Vi forstod fort at de har halvtsemester-eksamener her i USA, og at noen av disse partyhelgene kom til å gå med til studering. Heldigvis varer ikke denne eksamensperioden så alt for lenge, og vi kunne raskt komme oss tilbake til vår travle hverdag. Og Halloween var like rundt hjørnet:

    marte2

    Det var da det gikk opp for oss at det var rukket å bli november alt og at valget ikke var langt unna. Ingen så ut til å ta det så alt for seriøst ettersom den demokratiske kandidaten Hillary Clinton ledet alle meningsmålingene. California, som hovedsakelig var en Bernie Sanders-stat, var ikke overlykkelige over å måtte nøye seg med Hillary Clinton, men det var det beste alternativet de hadde og de var derfor ganske fornøyde med ledelsen før det kommende valget. Hver gang noen snakket om muligheten for en Donald Trump-seier ble man nesten ledd ut av rommet. «That would never happen» ville de si, flirende.

    8. november kom og alle samlet seg foran tv-en hos venner for å få med seg valgresultatene. Til alles store sjokk ledet Donald Trump gjennom mesteparten av valget, og det var da det begynte å gå opp for folk at han hadde en sjanse til å vinne hele greia. Collegestudenter over hele California og kanskje hele USA drakk vekk sorgene sine den kvelden. Donald Trump vant selv etter at Hillary Clinton vant folkets stemme med fire millioner. Å se unge mennesker i alderen 18-26 være så oppgitte at de ikke vet hvor de skal gjøre av seg, var et veldig sterkt syn. De gråt og hylte av sorg, på grunn av en mann som kommer til å gjøre livet vanskelig for så mange minoriteter i minst fire år fremover.

    Skolegården var øde den 9. november, alle ble hjemme denne dagen, som om det var en markering av noens dødsfall. Det var ikke lenge etter at opptøyene i gatene kom og demonstrasjonene ble sett på tv over hele verden. Aldri før har dette skjedd i så stor grad etter et politisk valg, aldri før har fire millioner stemmer ikke blitt hørt. Aldri før har en så ukvalifisert kandidat blitt valgt til president i USA.

    Sorgen var stor, men livet måtte gå videre. Og det gjorde det også, etter en viss tidsperiode var collegelivet på plass og valget bare et vondt minne. Jeg hørte stadig mennesker skrike ut «feel the Bern» på Campus og kunne ikke hjelpe for å smile litt. Valget var over, livet gikk videre og eksamen var rett rundt hjørnet. Dette var andre gang jeg hadde sett så mange unge mennesker være helt utmattet her i USA, eksamensperioden her er noe helt for seg selv. Folk tilbringer utallige timer på biblioteket hver dag i uker i strekk for å oppnå et temmelig uoppnåelig snitt, mens jeg var glad så lenge jeg gjorde mitt beste og stod i alle fag. Ikke misforstå, gode karakterer er noe jeg også streber etter (og fikk) men jeg ville ikke at det skulle være alt jeg tok med meg fra min tid her.

    Alt i alt er dette et minneverdig opphold i California og jeg kunne ikke ønsket meg noe mer (vel kanskje at USA fikk en annen president «but i’m dealing with it»). Ikke bare har jeg noen fantastiske venner, jeg fikk også noen flotte romkamerater med på kjøpet. Ingenting er som å bo med mennesker fra rundt hele verden, jeg har nå så mange steder å besøke og jeg kunne ikke gledet meg mer.

    Marte Carlsen

    marte3

  • Frokostmøte med Civita om presidentvalget

    Frokostmøte med Civita om presidentvalget

    DIXIT TACITUS - Publisert den 3. mai 2017 av fro

    3. mai 2017 var jeg invitert av tankesmien Civita til å snakke om presidentvalget i Frankrike sammen med Pernille Rieker, seniorforsker ved NUPI og Kaj-Martin Georgsen, direktør for samfunnsansvar og næringspolitikk i DNB. Et videosnitt av dette møtet finner du her.

    Frokostmøtet hadde følgende fokus:

    "Etter en spennende første valgrunde er det nå klart at kampen står mellom den sentrumsorienterte politikeren Emmanuel Macron, og høyrepopulistiske Marine Le Pen. Macron er storfavoritt til å vinne, men kan vi være sikre på at velgerne hans vil møte opp i andre valgrunde? Hva slags politikk vil Macron og Le Pen føre, og hva vil det bety for Frankrike og Europa? Hva var årsaken til at de to store partiene mislyktes så dramatisk i første valgrunde, og hva vil det bety for fransk politikk fremover?"

    Det ble en meget spennende diskusjon mellom oss tre, og sammen med publikum. Jeg ga innledningsvis en oppsummering av valget og fokuserte på det som etter mitt syn symboliserer de tre dimensjonene ved det jeg kaller "den franske vertigo."

    - En Nasjonal Front som fortsatt stiger og som har klart å omdefinere den tradisjonelle venstre-høyre akse i fransk politikk til en ny "åpent-lukket" akse som gjør det mulig for Marine Le Pen og legge sin tilhørighet til partiet bak seg og samtidig utpeker seg selv til folkets røst;

    - Et tosøyler-system i fransk politikk som bryter sammen og hvor tradisjonelle etablerte partier ikke lenger utgjør hovedtyngden, og utfordres av anti-system aktører;

    - Franske velgere som er sinte og på vandring, og som lider av politisk apati og relativisme når de uten nærmere spørsmål sidestiller Macrons og Le Pens program.

    En slik relativisme fører dog til en merkelig kombinasjon hvor ytterkantene på venstre og høyresiden møttes i felles forakt mot liberalisme og har for første gang noensine under V. republikk muligheten til å seiere politisk.

    Hvis ikke i 2017, så i 2022. Macron er ingen redningsmann. Men lykkes han ikke, blir mye i fransk politisk dramatisk endret i årene som kommer. Selvsagt må han først bli valgt på søndag..


  • Valgvake på kulturhuset i Oslo

    Valgvake på kulturhuset i Oslo

    DIXIT TACITUS - Publisert den 8. mai 2017 av fro

    Søndag 7. mai ble jeg invitert til å delta på valgvake sammen med andre "eksperter" om fransk politikk. All ære til min kollega fra ILOS Kjerstin Aukrust, Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité for å stå bak et slikt arrangement. Igjen, det var veldig mange som møte opp på kulturhuset for å følge med på nedtellingen og for å høre på analysene våre, og ikke minst mange unge mennesker, noe som virkelig viser at ungdommen er interessert i politikk.

    Like morsomt å se at norske medier var veldig godt representert, med bl.a. NRK, TV2, VGTV, NTB og sikkert andre som jeg ikke kom over.

    Det skapte en meget spesiell stemning som nok en gang illustrerte at årets presidentvalg i Frankrike handlet om mye mer enn det franske. Man følte på kroppen at utfallet av valget ville få store konsekvenser for hele det europeiske kontinentet og for internasjonal politikk. Nå må vi bare håpe på at Emmanuel Macron er solid nok til en oppgave som, spør du meg, virker uendelig komplisert.

    En overbevissende valgseier som dessuten må suppleres med andre tall som gir et veldig urovekkende bilde av tilstanden til det franske demokratiet: laveste valgdeltagelse siden 1969, 4 millioner blanke stemmer, 10 millioner blanke stemmer + ikke godkjente stemmer.

    Macron fikk et utgangspunkt et grunnlag han kan bygge på, men på ingen måte en fullmakt til å gjøre bare det han vil. Han vil måtte finne allierte blant andre partier og blant velgere som primært stemte MOT Nasjonal Front, og ikke FOR ham.

    Hvem skal lede Frankrike de neste fem årene?

    Skal EUs nest største økonomi for første gang velge en kvinne som øverste sjef, populisten Marine Le Pen? Eller blir det enda en énarque, i den stilsikre utfordreren og elitisten Emmanuel Macron?

    Sammen med Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk - ILOS ved University of Oslo, inviterer Du verden! til fransk valgvake og europeisk skjebneaften på Kulturhuset i Oslo!

    Om du er frankofil eller frankofob vil du definitivt få mer enn baguetter å bite i denne kvelden. Fra scenen blir det debatter og analyser med eminente gjester, og fra skjermen strømmer valgdagsmålinger og resultater helt til vi finner ut hvem som blir den femte republikks åttende president.

    Hvordan skjedde det? Hvor er Frankrike på vei? Og hva betyr det for Europa?

    Finn fram alpelua, voks mustachen, farg håret blått og gjør deg klar for en politisk thrilleraften!

    PROGRAM (Alt er cirkatider, med innlagte pauser. Nyheter streames også i andreetasje, i biblioteket og i boksen):

    18:00 - Åpning av kvelden, ved Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen.

    18:10 - Fransk politikk for dummies.
    Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap, UiO

    18:20 - Panel 1: Fransk politikk er snudd på hodet. Hvorfor?
    - Raino Malnes, professor, Inst. for statsvitenskap, UiO
    - Marte Mangset, postdoktor, HiOA
    - Franck Orban, førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

    19:15 - Panel 2: Hva er populismens fremtid i Europa?
    - Kate Hansen Bundt, gen.sekr., Atlanterhavskomiteen
    - Jan Erik Grindheim, leder, Europabevegelsen
    - Sylo Taraku, rådgiver, Agenda

    20:00 - De første resultatene kommer inn, vi følger med på storskjerm.

    20:15 - Kommentarer til resultatene fra Raino Malnes, Marte Mangset og Manuela Ramin-Osmundsen.

    20:30 - En Marche! Hva er veien videre for Frankrikes nye politiske bevegelse? Kort samtale med Jean-Yves Gallardo fra En Marche!

    21:00 - Hva skjedde med Frankrikes tradisjonelle høyre- og venstrepartier? Samtale med Audun Lysbakken og Terje Osmundsen.

    Du verden! er hele Norges favorittutenrikspodkast, med Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen, og produseres i samarbeid med forlaget Cappelen Damm. Du finner Du verden! i iTunes eller podcast-appen på telefonen din, eller på soundcloud.com/duverden

  • Kommunikasjonsstudiet ledet til drømmejobb i Google

    Kommunikasjonsstudiet ledet til drømmejobb i Google

    - Publisert den 22. mai 2017 av intkomm

    Jeg heter Kamilla McCullough og studerer Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Jeg fullfører studiet i vår. Og nå har jeg fått jobb hos Google i California som "innholds-analytiker"!

    I 2015 var jeg på utveksling til California State University Monterey Bay (CSUMB), og jeg likte meg så godt at jeg bestemte meg for å flytte tilbake etter endt studium. Mens jeg skrev bacheloroppgaven bestemte jeg meg også for å være aktiv arbeidssøker, og jeg ville jo gjerne ha jobb i California så jeg la ut CV-en min på "job windows" og "careerbuilder" som er noen nettsider for arbeidssøkere i USA. Her hadde jeg muligheten til å se hvem som hadde sett på min CV, osv. Jeg tenkte det var ”awesome”, så jeg valgte å oppdatere nøkkelordene mine til kun kommunikasjonsrelaterte jobber. Jeg ble kontaktet per mail omtrent hver dag og fikk 32 forskjellige jobbtilbud. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med disse mulighetene ettersom jeg ikke visste nøyaktig hvilken dato jeg skulle flytte og ikke minst hvordan det skulle gå med bacheloroppgaven. Så jeg sluttet å svare på mail som bare strømmet på hver dag. Jeg hadde et godt inntrykk av jobbmulighetene i California etter dette, så jeg bestemte meg for å bare fokusere på bacheloroppgaven.

    De fleste av arbeidsgiverne som kontaktet meg ga seg etter hvert, men det var én som var så ivrig at de la meg til på LinkedIn og jeg har alltid vært flink til å oppdatere min LinkedIn-profil, det spilte ikke noen rolle om jeg jobbet som servitør i 2 mnd eller som sommervikar her og der, alt ble lagt ut på LinkedIn. De samme menneskene la meg så til på Google hangout og chat-vinduene poppet opp hele tiden mens jeg skrev bacheloroppgaven slik at jeg til slutt måtte svare. Etter få minutter med chat fant jeg ut at det var en manager fra Google som desperat søkte etter noen med kommunikasjonsutdanning og som var norskspråklig. De hadde ikke nevnt dette på mail eller på LinkedIn, derfor ble jeg både overrasket og glad da jeg skjønte at det faktisk var selveste Google som prøvde å få tak i meg!

    Det ble satt opp et online-intervju dagen etter og der fikk jeg snakke med en dansk manager i Google som syntes jeg var riktig kandidat for stillingen som "content analyst", altså innholds-analytiker. Jeg fikk beskjed om å starte den 6. mai, men dette var ikke aktuelt for meg ettersom jeg hadde bachelorinnlevering den 5. og muntlig den 30. mai. Jeg ville så gjerne ha jobben, og ble nervøs for å miste denne flotte muligheten fordi jeg ikke kunne starte på det tidspunktet de ønsket seg. Men jeg våget til slutt å si fra om dette, og de ordnet det slik at jeg fikk begynne når jeg er ferdig med studiet. Det virket nesten som om de trengte meg mer enn jeg trengte dem. Det hadde visst ikke vært lett å finne en som allerede skulle flytte til California med kommunikasjonsutdannelse og med norsk som språk, så jeg følte meg veldig heldig og fikk tilbud om å starte i juni.

    Alt gikk altså veldig fint. Nå gleder jeg meg ikke bare til å flytte til USA, men til å begynne i drømmejobben min!

     

  • Bomull - fra plante til t-skjorte

    Bomull - fra plante til t-skjorte

    Økodesign - Publisert den 3. mai 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Sigrid Medbø og Vilde Frang Høivik. Infografikken viser den massive bruken av kjemikalier og vann fra produksjon av fiber til framstilling av ferdige bomullsplagg.

     

    Bomull framstilles i markedsføring som et rent og naturlig materiale, og er ofte det første tekstilet man bruker til nyfødte. Opp til halvparten av alle klær er laget av bomull.

    Årlig produseres 25 millioner tonn bomull, men bare en liten andel av verdens produksjon er økologisk. Bomullsproduksjonen opptar 2,5% av verdens dyrkbare areal fordelt på 75 land, for det meste utviklingsland. På bomullsmarkene brukes store mengder kunstgjødsel, plantevernmidler og andre kjemikalier, og planetene blir sprøytet opp til 20 ganger i løpet av vekstsesongen for å hindre angrep av skadelige insekter, sopp og virus. Noen av plantevernmidlene er svært giftige, og i tillegg til at de tar livet av nyttige insekter som marihøner og sommerfugler, fører bruk av farlige kjemikalier til at 16.000 bomullsarbeidere dør årlig. I prosessen fra fiber til klær brukes også en rekke kjemikalier til rensing, farging, mykgjøring osv.

    Produksjon av bomull krever store mengder vann. Gjødsel og sprøytemidler kan havne i elver og vassdrag, forurense drikkevann og ta livet av fisk og andre vannlevende organismer. Omdirigering av vannveier for bomullsproduksjon har ført til at for eksempel Aralsjøen har gått fra å være verdens 4. største innsjø til å skrumpe inn til 25% av sitt eget areal. Dette blir regnet som en av verdens største naturkatastrofer.

    Studentene som har jobbet med denne plakatoppgaven anbefaler å kjøpe færre klesplagg, velge økologisk bomull og reparere klær som går i stykker. Ved å tenke gjennom ditt forbruk og velge miljømerkede klær hjelper du til å verne miljøet. Godkjente miljømerker er Svanen, EU blomsten og GOTS (Global Organic Textile Standard).




     

  • Kaffeproduksjon og vann

    Kaffeproduksjon og vann

    Økodesign - Publisert den 5. mai 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Janne Marie Eriksen og Christina Weberg Haukebø, og visualiserer noe av miljøbelastningen forbundet med produksjon og forbruk av kaffe. 

     

    Norge er ett av de landene i verden hvor det drikkes mest kaffe. Mens vi tidligere drakk kaffe i sosiale sammenhenger, drikker vi nå kaffe gjennom store deler av dagen, og i stadig flere varme og kalde varianter.

    Vårt forbruk av kaffe er en utfordring for miljøet. Produksjon av kaffe krever blant annet store mengder vann til vanning og sortering av kaffebønner i vannbad. I tillegg blir ikke alltid gjødsel og plantevernmidler renset ut av vannet.

    Både for mye og for lite vanning kan være uheldig for avlingene, og studentene som har jobbet med denne oppgaven foreslår derfor at kaffebønder måler nedbørsmengder slik at de kan tilpasse vanningen deretter. Andre tiltak kan være å utvikle mer hardføre kaffeplanter, ta i bruk effektive vanningssystemer, og å rense spillvann fra produksjon. Store deler av verdens kaffeproduksjon foregår i fattige land, og kaffebøndene trenger både midler og kunnskap for å gjennomføre slike miljøtiltak.

    Hva kan vi som forbrukere gjøre? Vi kan se på våre egne kaffevaner, ikke lage mer kaffe enn vi drikker opp og ikke bruk for mye kaffe pr liter vann. Vi kan bruke flergangsfilter ved trakting, bruke samme kopp flere ganger før vi vasker opp, unngå bruk av pappkrus og velge kaffe med godkjente miljømerker.




     

  • Miljømerking av kaffe

    Miljømerking av kaffe

    Økodesign - Publisert den 8. mai 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Marius Eimstad Skjolde og Lars Bjørbæk Iversen. Plakaten viser at studentene har vurdert positive og negative sider ved noen av de vanligste merkeordninger for kaffe. Det er kun merkene “Direkte handel”, og “Cup of excellence” som utelukkende får positiv vurdering.

     

    I butikkhyllene finner vi kaffe med ulike miljømerker, og det er naturlig at vi velger et merke vi antar står for noe positivt. Men vet vi hva merkene står for og i hvilken grad vi kan stole på merkeordningene?

    Det finnes mange organisasjoner som sertifiserer kaffeproduksjon innen kategorier som rettferdig handel, arbeids- og lønnsvilkår og bærekraft. Kaffeprodusentene kan velge å merke sine produkter dersom de oppfyller kravene. Noen merker må produsenten betale for, mens andre er kostnadsfrie, og mange peker på muligheten for at produsenter bruker merkeordningene for å kjøpe seg “grønne”.

    Merkeorganisasjonene kritiseres for noen av sine retningslinjer og krav, for eksempel at kaffebønder kun garanteres en minstepris for kaffe uavhengig av nasjonalitet, og dermed blir sårbare for internasjonale prissvingninger. Miljømerket kaffe selges gjerne dyrere enn annen kaffe, og et forslag fra studentene er at produsenter bruker overskuddet til å utjevne differansen mellom minstepris og minstelønn i land der det oppstår misforhold mellom disse.

    Videre finnes det eksempler på at kaffepartier fra en farm som tilfredsstiller krav til økologisk produksjon, selges til flere forskjellige produsenter, men at kun produsenter som har betalt merkeavgift kan selge kaffen som feks økologisk produkt. Dette viser at miljømerking ikke alltid gjenspeiler innholdet i kaffeposen.

    Studentene foreslår en uavhengig merkeordning der det ikke er enten-eller, men at produktet blir rangert etter i hvor stor grad det oppfyller ulike krav. Det er også viktig at merkeorganisasjonene og aktører i markedet bidrar til at forbrukere får mer kunnskap om hva de ulik merkene innebærer.




     

  • Plast - fra hånd til munn

    Plast - fra hånd til munn

    Økodesign - Publisert den 9. mai 2017 av wef

    Plakaten er utformet av Aili Guttorm og Charlotte Haug Nilsen, og viser hvordan plastavfall som havner i havet til slutt vil komme tilbake til vår egen tallerken.

     

    Plast er verdens mest anvendte industrimateriale og hver av oss bruker og forbruker mange produkter av plast hver eneste dag.

    Marin forsøpling er et globalt problem og en av de største miljøutfordringene verden står overfor. Hvert år havner mellom 5 og 13 millioner tonn plastavfall i havet, og på grunn av lang nedbrytningstid vil plasten påvirke livet i havet i flere hundre år. Så mye som 70% av all plast synker til bunns, der vi ikke har noen kontroll på hva som skjer med nedbryting og miljøpåvirkning. 15% av plasten skylles på land, mens 15% flyter med havstrømmene og samler seg i store øyer før den etter hvert brytes ned i små mikropartikler. En forskningsekspedisjon ledet av Andrez Cozar fra universitetet i Cadiz i Spania, avdekket i 2010 at mikroplast finnes i så mye som 88% av havoverflaten.

    Både større plastbiter og mikroplast skader og påvirker livet i havet. Fisker, fugler og pattedyr spiser plasten, og de kan også sette seg fast i plastavfallet. Plasten kan forårsake indre skader, forgiftning, misdannelser, kvelning og død. I tillegg inneholder plasten kjemiske stoffer som blant annet kan påvirke reproduksjonsevne og gi skade på fosteret. Mikroplast og miljøgifter sprer seg oppover i næringskjeden og havner til slutt på vårt matafat.

    Studentene foreslår at vi må unngå å kaste plast i naturen og havet, bli bedre på å gjenbruke og resirkulere plast, velge hygiene- og kosmetikkprodukter uten mikroplast, samt få ned nyproduksjonen av plast. I dag utvikles det systemer som skal rense havet for plast, og på lokalt nivå kan vi alle bidra i opprydningsaksjoner langs kysten.




     

  • Kommunen er ikke så kjedelig som du tror

    Kommunen er ikke så kjedelig som du tror

    - Publisert den 18. mai 2017 av intkomm







    Det stemmer, du leste riktig! Kommunen er faktisk ikke så kjedelig som du tror. Takket være studiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold fikk jeg muligheten til å ha praksisplass hos Sarpsborg kommune.

    Som du tenker, trodde jeg at kommunen var verdens kjedeligste sted å være. Hvem vil sitte i møte etter møte med "gamle gubber" og jobbe med papirarbeid 8 timer om dagen? Ingen.
    9. januar 2017 var det min tur til å forlate skolebenken for noen måneder, og starte på praksisen. Det var min tur til å kjenne på hva det innebærer å være en kommunikator.

    Praksisen var langt i fra kjedelig. Det var møter i ny og ne, ja, og de ansatte var nok eldre enn meg, men jeg følte meg voksen blant dem. Det var ikke en eneste dag hvor jeg ikke hadde noe å gjøre, jeg ble sendt ut for å ta bilder i Kulåsparken i Sarpsborg til kommunens billedarkiv, jeg skrev en nyhetsartikkel som ble publisert på den interne nettsiden til kommunen. Og før jeg visste ordet av det, startet jeg med et eget prosjekt, nemlig Instagram Stories for kommunen.










    Plutselig var det jeg som satt der blant de ansatte i kommunen og lærte dem opp til å ta i bruk sosiale medier på en bedre måte. Jeg merket at dette var både morsomt og lærerikt for de ansatte og for meg selv.

    Det å jobbe eller ha praksisplass i kommunen handler ikke bare om papirarbeid og møter. Det handler om så
    mye mer! Du treffer ulike mennesker i ulike aldere, du får en følelse av tilhørighet, det du ikke trodde du kunne mestre- det mestrer du, og sist, men ikke minst: du får et nytt perspektiv på kommunen og byen.

    Kommunen passet meg godt, da jeg er en person som liker å multitaske og ha varierte arbeidsdager. Jeg trives med utfordringer for det gir hverdagen en gnist. Som person er jeg rastløs, jeg har et indre behov for å alltid ha noe å gjøre. Finnes det ikke oppgaver så leter jeg etter utfordringene, jeg klarer å balansere kjeglene uten å bli overfalt av det man kaller for stress.

    Gjennom studiet Internasjonal kommunikasjon lærer du mye teori, men det er først i praksisperioden du virkelig forstår hva teorien og foreleserne har lært deg. Til deg som kjenner deg igjen i mine beskrivelser, velg kommunen. Det er ikke like kjedelig som du tror, det er det motsatte av kjedsomhet og du vil virkelig ikke angre, det kan jeg love deg.

    Emina Karahasan




  • Carolines møte med britisk dør-kultur

    Carolines møte med britisk dør-kultur

    - Publisert den 14. mai 2017 av intkomm



    Selv om jeg er ung og hjemmekjær, pakket jeg likevel i januar to kofferter og reiste av gårde til det store utland. Jeg skulle til Newcastle-Upon-Tyne for et obligatorisk utvekslingsopphold i forbindelse med bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold.

    Det å studere i England i seg selv, har vist seg å være ganske likt som i Norge. I fag innen medier og kommunikasjon er opplegget slik at det er lite undervisning og mye hjemmearbeid. For min del betydde dette at jeg fikk en god andel fritid, på tross av mye egenstudier. Denne fritiden kan brukes på avslapning eller til å bli med på skolens mange aktiviteter ment spesielt for internasjonale studenter.

    Newcastle University arrangerer ukentlig aktiviteter slik som Fudgekurs, dansekurs, Paintball eller tur til en donut-fabrikk. Flere ganger i måneden kan man også delta på turer til andre byer, selv skal jeg til Chester og Stratford-Upon-Avon (Shakespeares hjemby) og på slottsomvisning av Alnwick Castle. Andre alternativer er bla. York, Durham og Oxford. I tillegg har universitetet et utrolig godt opplegg for de som ønsker å lære nye språk, med over 100 ulike å velge i. Språksenteret er åpent for alle, men studenter får bruke det gratis. Selv har jeg begynt å lære meg italiensk, etter å ha deltatt på et kort kurs. Ciao!

    Den største forandringen fra Norge er nok den lille kulturforskjellen. Etter flere måneder i England har jeg fremdeles ikke forstått hvor lenge jeg skal holde døren oppe for folk bak meg! Ei heller faller det meg naturlig å si ”please” etter bortimot hver eneste setning. Heldigvis er England likt nok i kulturen til at det ikke blir noe voldsomt kultursjokk. Man må i likevel forberede seg på å møte nye sjangre og referansemetoder på universitetet, som man må finne ut av på egenhånd. Her er det blant annet litt fy-fy å referere til forelesninger, noe jeg fant ut av for sent for mine første oppgaver.

    I visse fag har også språket blitt en utfordring, selv med et godt utgangspunkt. Et tungt teoretisk fag, kombinert med en ivrig foreleser som snakker på inn- og ut-pust har bydd på visse utfordringer. Likevel har den konstante eksponeringen for engelsk hatt tydelig påvirkning på mitt eget språk. Etter noen måneder kommer min egen engelsk mer naturlig, med mindre stotring, så da er en del av målet mitt oppnådd!

    Jeg har fått et enormt språkutbytte av oppholdet i England. Det er en opplevelse for livet, og ikke minst et stort pluss for en videre karriere. Særlig i det nåværende arbeidsmarkedet hvor gode engelskkunnskaper nærmest er et krav for kommunikasjonsstudenter!

    Caroline Nøland

  • Foto av HiØ-ansatte

    Foto av HiØ-ansatte

    Bårds blogg: Best om foto! - Publisert den 12. mai 2017 av Bård Halvorsen

    Jeg tar profilbilder for ansatte ved HiØ slik denne våren:

    Halden: Kl. 10-12 fredag 9. juni. Sted : biologigangen (sone G)
    Fredrikstad: Kl. 10-12 tirsdag 13. juni, sted : like bak kassen/vindushjørnet i kantina.

    «Først til mølla» gjelder. Timelister ("dagens booking") ligger dog klare samme steder kl. 10-12 nevnte dager.

    Kan du ikke 9. eller 13. juni?


    I september kommer HiØs neste anledning til portrettfotografering av ansatte på Remmen og Kråkerøy.

  • Guld til jul

    Guld til jul

    Bårds blogg: Best om foto! - Publisert den 19. desember 2016 av Bård Halvorsen

    Kurs i 33 emner: Den som har lyst til å lære seg mer foto, bildebehandling, design & layout, videoproduksjon eller annet kreativt innen foto, musikk og annen medieproduksjon, bør ta en titt på kurstilbudet til Moderskeppet Guld. Her er "mycket" bra - f.eks. egne kurs om lyssetting, Photoshop og Lightroom, med tips + "lathunder" for morsom og smart produksjon. Se  korte videoer og lær mer, raskt!
    Anbefales!

  • Petter har mange baller i luften i Newcastle

    Petter har mange baller i luften i Newcastle

    - Publisert den 2. mai 2017 av admin


    Jeg er utrolig glad i reising, og det å oppleve nye steder og mennesker er noe som står høyt hos meg. Derfor var jeg glad for å få muligheten til å utveksle til utlandet i forbindelse med bachelorstudiet Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. I løpet av ikke så lang tid har jeg fått gode venner fra alle deler av verden, og har hatt mange fine opplevelser.


    Jeg har tidligere gått på skole i Texas, USA, så jeg hadde allerede litt erfaring med skoler utenfor Norge. I motsetning til den gang, fikk jeg nå velge skole selv, og endte på Newcastle University i England. Jeg tenkte ikke så mye på det da, men jeg hadde vel flere grunner til å søke meg dit.

    Newcastle, eller Newcastle upon Tyne er en stor by i nord-øst-England som byr på godt uteliv, utrolig hyggelige mennesker, masse kultur og det mange assosierer med England: over gjennomsnittlig dårlig vær.

    Fordi jeg bare skulle være borte ett semester (og ja jeg sier bare, fordi 6 mnd. går UTROLIG fort) hadde jeg ikke lyst til å reise langt. Derfor passet det godt med England som bare er en kort flytur unna. I tillegg har jeg familie i Liverpool å besøke (bare 3 t unna Newcastle), og jeg hørte masse fint om skolen. Jeg må jo innrømme at en del av beslutningen min var basert på det jeg hørte om utelivet i Newcastle også (selv om jeg ikke er helt på nivået i Geordie Shore, er utelivet utrolig gøy å få med seg).

    Jeg er ikke så alt for interessert i sightseeing og generelle turistattraksjoner, selv om det er fantastiske ting å se i Newcastle, som for eksempel det gamle slottet, Grey’s Monument, og på søndager langs elven er det også et flott marked med masse god mat og interessante ting å se på.

    Til gjengjeld er jeg ganske fotballinteressert, så muligheten til å se Newcastle spille på St. James Park, og korte reiser til Premier League-fotball rundt omkring skader heller ikke for meg som er Liverpool-fan. Om du skulle velge å dra til Newcastle ber jeg deg være så snill og dra på fotballkamp der, for uansett nivået på fotballinteressen din ville du få oppleve samhold og stemning på noe av sitt beste om du er på tribunen under en Newcastle-kamp! (Eller en Liverpool-kamp om du virkelig vil oppleve noe stort...). En stund før kampen kan det også være moro å droppe innom puben «The Strawberry» (unngå dette på kampdager dersom du prøver å ta en «rolig pils»).

    En favoritt ved britisk kultur, må jeg si er hele pubkulturen. Det å være ferdig med forelesninger på formiddagen, for så å dra på pub sammen med venner å nyte usunn mat med en øl eller to eller tre (du skjønner sikkert tegninga her) mens vi ser fotball på storskjerm har fort blitt høydepunkter i uka.

    Nå som jeg har lagt ut om alt annet enn hvordan skolen er der, bør jeg vel også si at undervisning på Newcastle University kommer til å bli litt annerledes enn det man evt. er vant med fra f.eks. Høgskolen i Østfold, men man kommer fort inn i nye rutiner. Skolen har kjempefine biblioteker, og mange forskjellige steder der man kan sitte i stillhet å lese, eller sammen i grupper. Det finnes også utallige ting å engasjere seg i via skolen, som klubber for sport, dansing, språk og mye mye mer.

    Om jeg skal gi noen tips for å reise til Newcastle, sier jeg: ikke vær redd for å prøve nye ting eller snakke med nye mennesker, og selv om studiene er viktige, pass på å ha det så mye moro som kroppen tåler!

    Petter Christian Rossfjord, Newcastle upon Tyne

  • Jula er ENDELIG ferdig!

    Jula er ENDELIG ferdig!

    Hvordan kan miljøklassifiseringsordninger som BREEAM-NOR bidra til færre byggskader - Publisert den 19. april 2017 av Fredrik Støle

    Etter påske er jula endelig ferdig og gruppen er klar til å legge inn mange timer på veien til å bli byggskade-konger!


    Forprosjektrapport er levert med visuelle bidrag som Organisasjons-kartet.

    (Laget av Fredrik Støle)

    Fram til denne tid har vi diskutert problemstillinger, utført møter, sanket inn rapporter  og benyttet oss av veiledning fra Kjetil Gulbrandsen. Det er masse interessant data som ligger ute, men mye er utdatert som har gjort oss veldig kildekritiske. Kristian deltok på Fuktseminar 2017 og hele gruppen deltar på Sundtkvartalet 20. april.

    Selv om vi prøver å finne én problemstilling finner vi mange spørsmål som fanger vår interesse. "Er TEK10 krav optimale for å redusere byggfukt-problematikk?" siden TEK10 stiller seg selv i det mest utsatte område.

    (Uvsløkk, S.: Passivhus 2011 - Myter og Fakta. Fuktrisiko i bygg med høyisolerte konstruksjoner, lite luftlekkasjer og balansert ventilasjon. SINTEF Byggforsk . 2011.)

    Vi har sanket inn MYE interessant informasjon angående grønne bygg og skader generelt som vi vil dele på bloggen og tilslutt i vår bachelor.

  • Oppdatering!

    Oppdatering!

    Hvordan kan miljøklassifiseringsordninger som BREEAM-NOR bidra til færre byggskader - Publisert den 5. mai 2017 av Fredrik Støle

    For 2 uker siden nå var vi på Sundkvartalet og fikk opplevd et veldig spennende bygg. Vi fikk høre på James Drinkingwater snakke om BREEAM som var opplysende og motiverende. Andre aktører som ENTRA og SKANSKA holdt korte foredrag som ga verdi.

    Halvspist BREEAM NOR kake

    BREEAM kake


     Vi ble møtt av en hyggelig resepsjonist og en kake som smakte utmerket! Den ble laget til ære for 1,000,000 kvadratmeter som BREEAM NOR har underlagt seg.


    Kristian smiler - morsomt

    Her beriker Kristian oss med sitt sjeldne, men vakre smil.


    Trappeoppgang

    En trappeoppgang før vi kom til den hemmelige SKANSKA avdelingen hvor det ikke var lov til å ta bilder.


    Terassebilde på toppen av Sundkvartalet

    Takterrassen var fin og brun/oransje. Den grønne vegetasjonen av planter (som vi ikke fikk navn på) var enda ikke i høygir, så fantasien måtte iverktas.


    Anders er forbløffet.

    Gruppen undres over parkeringskjelleren og Anders er helt i ekstase.


    Mat for alle etter guidet tur.

    Etter hele turen fikk vi deilig mat og hyggelige samtalepartnere. Opplevelsen var god og lærerik.


     

    I nærmere tid har gruppen jobbet med strukturering av rapporten og bearbeiding av all informasjonen vi har sanket. Vi har også tatt oss tid til en liten "photoshoot" med gruppebilder. Følg med på bloggen, så kanskje dere får se noen morro bilder!


     

  • MER BILDER!

    MER BILDER!

    Hvordan kan miljøklassifiseringsordninger som BREEAM-NOR bidra til færre byggskader - Publisert den 10. mai 2017 av Fredrik Støle

    Etter en "photoshoot" sist fredag hvor vi fikk mange artige bilder av gruppen. Her er noen få!

    "Kjetils Agnels"

    Tullebilde av gruppen.



     

    Gruppebilde på photoshoot.

    Bilde av gruppen ved elven.



    Gruppebilde på photoshoot.

    Gruppen i forskjellige tilstander.



    Gruppebilde med Lill.

    Tusen takk til Lill som tok bilde av oss.



     

    Etter helgen var omme var det rett på intervju med selveste Trond Bøhlerengen! VELDIG kunnskapsrik person som delte sine erfaringer som ga gruppen svært mye innsikt og forståelse.

    Intervju med Trond.

    Gruppebilde med Trond B. etter intervju.



     

    Nå jobber vi hardt med rapporten mens vi bearbeider Bøhlerengen sine ord. Fokus fremover fortsetter på rapporten og forberedelser til neste intervju, hvem kan det være? Følg med!

  • Få lokalaviser – enda færre eiere

    Få lokalaviser – enda færre eiere

    AreaS - Publisert den mai 9, 2017 av elinsla



    Tirsdag 9. mai hadde Elin Strand Larsen en kronikk om mediemangfold og viktigheten av en lov som regulerer medieeierskap i etterkant av Byavisa-konkursen.

    Kronikken kom på trykk i Fredriksstad Blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Demokraten og Moss Avis. Du finner den her.


    Få lokalaviser - enda færre eiere


    Torsdag 4. mai var det klart at Byavisa Sarpsborg og Fredrikstad legges ned. En alternativ stemme i den lokale samfunnsdebatten forsvant i konkursen. Med unntak av noen redaktører fra konkurrerende lokalaviser, har imidlertid reaksjonene latt vente på seg. Debatten i etterkant av nedleggelsen bør ikke handle om kvaliteten på Byavisas journalistikk, deres manglende satsning digitalt eller sviktende annonseinntekter. Den bør handle om mediemangfold.

    Trist, men ikke overraskende, mente ansvarlig redaktør i Sarpsborg Arbeiderblad, Bernt Lyngstad, om nedleggelsen. En papiravis som prøver å leve av annonseinntekter alene hadde, ifølge Lyngstad, ikke livets rett. Sjefsredaktør i Fredriksstad Blad, René Svendsen, var mest opptatt av å påpeke at Byavisa Fredrikstad aldri hadde vært et nyhetsmedium. Nedleggelsen ville derfor ikke ha noe å si for Fredriksstad Blad - verken redaksjonelt eller kommersielt.

    Tomm Pentz Pedersen, ansvarlig redaktør i Demokraten, var derimot bekymret over konkursen, og håpet det fortsatt i fremtiden var rom for aviser som kunne ivareta lokaldemokratiet og granske makta. Om Pedersen også mente medienes egen dagsordenmakt er uvisst. Makten til å sette lokale saker på dagsorden er fra før av fordelt kun på noen få lokalmedier – med enda færre eiere.

    I Østfold eier Amedia både Sarpsborg Arbeiderblad, Fredriksstad Blad, Halden Arbeiderblad, Moss Avis, Rakkestad Avis og Smaalenenes Avis. Amedia eide også Demokraten i 2012, men selskapet, som den gang het A-pressen, ble tvunget til å selge avisen, da de ønsket kjøpe opp aksjene i Edda Media. Konkurransetilsynet så det som problematisk at en eier skulle sitte på de to største avisene i Fredrikstad - Demokraten og Fredriksstad Blad.

    Den opprinnelige Medieeierskapsloven slo fast at et selskap ikke kunne kjøpe opp mer enn 60 prosent av avisene i Østfold og deler av Akershus. Denne loven eksisterer ikke lenger. Stortinget har i stedet vedtatt en lov om åpenhet om eierskap i medier. Denne åpenheten om eierskap hjelper imidlertid ikke stort når ingen ser ut til å stille spørsmålstegn ved mediemangfoldet når to lokalaviser går dukken.

    Er mediemangfold så viktig da? Ja, for at vårt demokrati skal fungere og vi skal få et allsidig medietilbud, flere nyhetssaker som tar for seg ulike sider av samfunnet og at forskjellige stemmer skal få komme til orde i samfunnsdebatten, så må man jobbe mot mediekonsentrasjon. Om man ønsker å beholde de små medieredaksjonene, så kan man ikke la de bli skvist ut av de store mediehusene.

    Dette er spesielt viktig i de lokale mediemarkedene, som fremstår som de mest sårbare når medieeiermakten blir for konsentrert. Etter nedleggelsen av Byavisa Sarpsborg står Sarpsborg Arbeiderblad igjen som den eneste papiravisen i byen. Så det handler ikke om betydningen av Byavisas stemme alene, men heller at vi bør jobbe for flest mulig stemmer i lokaljournalistikken. Derfor er mediemangfold og en lov som regulerer medieeierskap viktig.

  • Kronikk om Macrons valgseier i Aftenposten

    Kronikk om Macrons valgseier i Aftenposten

    AreaS - Publisert den mai 8, 2017 av fro

    Søndag 7. mai hadde Franck Orban en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

    Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

    Du finner den her.

    Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

    Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

    Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

    Ikke én, men to vinnere

    Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

    Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

    Returkamp i juni

    Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

    For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

    Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

    Ikke avskriv populismen!

    I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

    Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

    Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

  • Kronikk om Emmanuel Macrons valgseier i Aftenposten

    Kronikk om Emmanuel Macrons valgseier i Aftenposten

    DIXIT TACITUS - Publisert den 8. mai 2017 av fro

    Søndag 7. mai hadde jeg en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

    Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

    Du finner den her.

    Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

    Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

    Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

    Ikke én, men to vinnere

    Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

    Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

    Returkamp i juni

    Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

    For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

    Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

    Ikke avskriv populismen!

    I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

    Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

    Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

     

  • En natt på Høgskolen i Østfold

    En natt på Høgskolen i Østfold

    - Publisert den 5. mai 2017 av marihel



    (På bildet ovenfor, fra venstre: Iselin, Kamilla, Marte og Amanda. Her er de fortsatt håpefulle. Det skulle endre seg...)

    Det hele startet med en analyse av Hillary Clintons valgkampvideoer, en oppgave på studiet Internasjonal kommunikasjon. Alle var slitne og leie av å høre på stemmen hennes, men det måtte gjøres. Jeg og mine tre venninner bestemte oss for å bli på skolen hele ettermiddagen før den skulle leveres for å få gjort den ferdig.

    Vi hadde stått opp tidlig den dagen, alle fire, da vi hadde skole på formiddagen. Vi satte oss i et grupperom etter at skolen var ferdig, med tankesettet at vi skulle bli ferdig rundt kl. 19 samme kveld. Dagen ble dessverre ikke slik som vi hadde tenkt oss.

    Allerede da vi begynte var motivasjonen lik null, og det ble masse pauser i løpet av kvelden som varte alt fra 15 min. til 30 min. Klokka begynte å nærme seg kl. 19, og vi var ikke engang halvveis med den første Clinton-videoen. Våre håp sank, og vi måtte bestemme oss for å bli enda litt lenger, til kl. 23, da skolen stengte for godt og vi måtte ut. Klokka gikk sakte, men sikkert mot 23 og vi fant ut at i dette tempoet kunne vi ikke dra hjem ennå. Vi hadde hørt at IT-gangene var åpne hele døgnet, og at hvis vi kom oss inn dit før kl. 23 kunne vi sitte der til skolen åpnet igjen neste dag.

    Vi løp fra grupperommet og inn i IT-avdelingen, for deretter å ikke finne noen rom som så ut som grupperom. Vi surret rundt i en halvtime ca. og i den tiden klarte vi å stenge oss inne på læreravdelingen i et par minutter, før vi endelig fant en måte å komme oss ut derifra. Vi fant oss etter hvert et rom å sitte i, og der satt vi ganske godt. Da klokka begynte å nærme seg fire om natten, kjente alle at vi begynte å bli ganske sultne, men det var ingen sjanse for å få noe levert, da alt stenger tidligere i ukedagene. Da ble det Kamilla og Iselin sin jobb å komme seg ut av IT uten å utløse noen alarmer på skolen. De kom seg ut, og løp til Iselins kollektiv for å fikse mat til oss alle fire. Det tok litt tid, men endelig kom de tilbake med fangsten: fiskeboller, kjøttboller og nudler til alle fire!

    Etter dette fikk vi mer motivasjon og vi starta på med skrivinga igjen. På et par timer fikk vi gjort en del, og da klokka ble 6, åpnet skolen seg igjen, og vi bestemte oss for å bevege oss opp på et grupperom, i tilfelle noen på IT skulle komme og bruke rommet vi satt på. Vi var ganske slitne da, så å komme seg opp til grupperommene gikk via heis:



    Vi kom oss opp dit, og etter en time ble vi endelig ferdige nok, og bestemte oss for at dette var greit. Vi var ganske klare for å bare levere og bli ferdig med den.

    Da klokka slo 8 var vi endelig i seng, og der lå vi alle fire til langt på dag for å sove av oss natten vi kunne ha unngått, hadde vi startet på oppgaven tidligere enn vi gjorde.

    For å konkludere denne historien, vil jeg bare si at skippertak på store innleveringer er ikke en veldig lur ide. Har dere mulighet til å begynne tidligere på en oppgave, anbefales det. Da slipper dere unødvendig stress, og lange netter innelukket på en høgskole! 🙂

    Amanda Sofie Signebøen Hauge, BIK16

  • Svimmelheten brer seg : kronikk i Dagbladet

    Svimmelheten brer seg : kronikk i Dagbladet

    AreaS - Publisert den mai 4, 2017 av fro

    Torsdag 4. mai hadde Franck Orban en kronikk i Dagbladet. Den kan hentes her. Teksten følger under.

    Svimmelheten brer seg






    For franske velgere virker det politiske landskapet mer uoversiktlig enn noensinne. Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera.


    Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.

    I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.











    Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.

    Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.

    Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.

    Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.

    2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden - svekkes varig eller imploderer.

    For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.

    De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system - EMS).

    To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.

    Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.

    Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.

    Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.

    Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.

    Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.




    Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere - og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».

    Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.

    Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer - selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.

    Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.

    Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet - franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.

    Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.

    Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.

    Et mer åpent utfall enn ventet?

    Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.

    Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.

    Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.


  • Svimmelheten brer seg: kronikk i Dagbladet

    Svimmelheten brer seg: kronikk i Dagbladet

    DIXIT TACITUS - Publisert den 4. mai 2017 av fro

    Torsdag 4. mai hadde jeg en kronikk i Dagbladet. Den kan hentes her. Teksten følger under.

    Svimmelheten brer seg






    For franske velgere virker det politiske landskapet mer uoversiktlig enn noensinne. Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera.


    Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.

    I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.











    Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.

    Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.

    Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.

    Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.

    2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden - svekkes varig eller imploderer.

    For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.

    De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system - EMS).

    To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.

    Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.

    Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.

    Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.

    Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.

    Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.




    Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere - og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».

    Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.

    Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer - selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.

    Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.

    Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet - franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.

    Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.

    Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.

    Et mer åpent utfall enn ventet?

    Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.

    Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.

    Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.


  • Kronikk i Aftenposten Innsikt om valget i Frankrike

    Kronikk i Aftenposten Innsikt om valget i Frankrike

    AreaS - Publisert den mai 2, 2017 av fro

    Franck Orban hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
    Herved følger den innsendte versjonen.

    Politikere på skraphaugen

    Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

    Kjemper med leirføtter.

    Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

    Den 5. republikk i krise?

    Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

    Mer usikkerhet i vente.

    I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

  • Kronikk til Aftenposten Innsikt om presidentvalget i Frankrike

    Kronikk til Aftenposten Innsikt om presidentvalget i Frankrike

    DIXIT TACITUS - Publisert den 1. mai 2017 av fro

    Jeg hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
    Herved følger den innsendte versjonen.

    Politikere på skraphaugen.

    Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

    Kjemper med leirføtter.

    Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

    Den 5. republikk i krise?

    Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

    Mer usikkerhet i vente.

    I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

  • Fra innsiden av Arbeiderpartiet - Espen forteller

    Fra innsiden av Arbeiderpartiet - Espen forteller

    - Publisert den 30. april 2017 av intkomm

    Espen Mathisen (25) Foto: Henrik William Velde



    Espen Mathisen (25) studerer Internasjonal kommunikasjon ved Høgskolen i Østfold. Han er avgangsstudent i 2017, og var på utveksling i Newcastle i England i fjor. I tre måneder har han hatt praksisplass hos Arbeiderpartiet. Etter bare noen dager i praksis fikk han jobb hos dem. Hos Arbeiderpartiet har Espen laget reklame og promotering, som valgkampvideoer. Det har vært mye fokus på valgåret.

    Hva har vært det beste med studiet for deg?
    Noe av det jeg likte best var klassemiljøet. Det sosiale var fantastisk grunnet den lille klassen vi har. Vi blir som støttespillere for hverandre. Fagene har vært en god miks av det engelske og det norske. Noe som hjelper veldig på faget er foreleseren, Mari Kjos Hellum. Retorikk kan være et litt tørt fag, men Maris engasjement smitter over på oss studenter. Hun tar de kjedeligste emnene og fagene, og får deg engasjert.

    Hva slags forventninger hadde du til studiet?
    Jeg kom inn på en annen skole, men valgte heller å begynne her i Halden. For meg var det et riktig valg. Jeg forventet en bred utdanning som dekker mye og takket være fagene hadde jeg kompetanse til å gjøre det bra i praksisen min.

    Hvordan fikk du praksisplass?
    Jeg sa til Mari at jeg ville jobbe med noe politisk. Jeg har tidligere erfaring som valgkampmedarbeider for Unge Høyre. Mari satte meg i kontakt med kommunikasjonssjefen til Arbeiderpartiet, som jeg begynte å maile med. Jeg ble dratt fort inn og fikk en praksisplass-kontrakt like etterpå. To dager senere fikk jeg en telefon hvor de lurte på om jeg, i tillegg til praksisplass, ville være ansatt på deltid også. Jeg kom til å være der fem dager i uka isteden for tre. Dette var grunnet at 2017 er et valgår. Som praktikant laget jeg videoer med Hadia Tajik og Jonas Gahr Støre, og var en av de ansvarlige for Arbeiderpartiets sosiale kanaler under landsmøtet. Espen skulle gjerne ha fortalt flere detaljer om hva han eksakt har gjort hos Arbeiderpartiet, men det kan han ikke avsløre. Vi får heller følge med når valgkampen begynner... Et tips er å aldri si nei. Si alltid ja. Det er viktig å knytte kontakter med alle man kan, understreker Espen.

    Du har vært på utveksling i Newcastle. Hvordan var dette?
    Det var opp og ned. Det var veldig annerledes enn her i Norge. Mye større klasser og noen klasser som var veldig små. Det var veldig blandet. Innholdet i fagene var veldig bra. Man blir kjent med mange hyggelige folk der borte, men problemet er at du reiser fra dem etter ett år. Jeg valgte England fordi de har business-skole, som er essensielt for meg og mine interesser. Jeg brukte mye tid på å bestemme meg, ettersom både Australia og USA hørtes veldig gøy ut.

    Helt til slutt. Hva vil du anbefale med BIK til framtidige søkere?
    Studiebredden. Man får så mye forskjellig kompetanse av studiet. Nok til å søke jobb, rett etter bachelor. Man får en slik bred kompetanse at man kan velge mellom svært mye når man er ferdig. Med praksis og utenlandsopphold får man så mye mer erfaring og kompetanse enn på mange andre studier.

    Av Henrik William Velde & Ola Valdresstuen

  • Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

    Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

    AreaS - Publisert den april 21, 2017 av fro

    Kronikk skrevet av Franck Orban i Dagbladet 21. april 2017. Kronikken finner du her.




    Tre scenarier etter det franske valget søndag


    Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS


    Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.


    Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.







    Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

    Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

    Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

    En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

    Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

    Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

    I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

    I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

    I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

    Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

    Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

    Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

    En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

    Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret - og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme - slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

    Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

    Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

    Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

    En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

    Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?


  • SKuL seminar: Hvordan gjøre og skrive en systematisk"literature review". 25.04, 11.30-15

    SKuL seminar: Hvordan gjøre og skrive en systematisk"literature review". 25.04, 11.30-15

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 11. februar 2017 av Hilde Wågsås Afdal

    Hvordan gjøre og skrive en systematisk "literature review"?

    Tid:  Tirsdag 25. april, kl. 11.30-15, lunsj blir servert!

    Sted: E1-042

    Påmelding: innen 21. april: HER

    Seminarinnhold:

    I dette seminaret blir det fokusert på ulike typer litteraturreview og hvordan disse konkret kan gjennomføres. Ulike eksempler på reviews fra utdanningsfeltet blir diskutert:

    Noen av disse vil være:

    Evans, C. (2013). Making sense of assessment feedback in higher education. Review of educational research83(1), 70-120.

    Keelchtermans, G. (2006). Teacher collaboration and collegiality as workplace conditions. A review. Zeitschrift für Pädagogik. 52, 220-237. 18 s.

    Mausethagen, S. (2013). A research review of the impact of accountability policies on teachers’ workplace relations. Educational Research Review, 9(1), 16-33.

    Prøitz, T. S. (2010). Learning outcomes: What are they? Who defines them? When and where are they defined? Educational assessment, evaluation and accountability22(2), 119-137.

    Vangrieken, K., Dochy, F., Raes, E. & Kyndt, E. (2015). Teacher collaboration: A systematic review. Educational Research Review. Vol. 15, 17-40. 24 s.

    Kursholdere: Førsteamanuensis Sølvi Mausethagen (HIOA)

    og

    førsteamanuensis Tine Prøitz (HSN)

  • Brexit: Hvor ble det av venstresida?

    Brexit: Hvor ble det av venstresida?

    AreaS - Publisert den april 6, 2017 av dlf

    Av Daniel Lees Fryer


    Utgitt på Radikal Portal, 5. april 2017


    https://radikalportal.no/2017/04/05/brexit-hvor-ble-det-av-venstresida/




    #notmyreferendum
    EU-folkeavstemningen i Storbritannia i fjor ble dominert av blå, blåblå og blåbrun politikk. Frihandel, finans, suverenitet, nasjonalisme og innvandringsfiendtlighet. Venstresida var knapt å høre i myldret av utspillene, som ofte var negative, upålitelige og hatefulle, både før og etter avstemningen.

    Grunnen til dette er på sett og vis ganske enkel. Folkeavstemningen, og den politiske debatten rundt den, ble initiert av daværende konservative statsministeren David Cameron og finansministeren hans, George Osborne. Dette var ikke for å lodde det britiske folkets mening om EU eller for å imøtekomme et generelt ønske om en folkeavstemning. Målet var primært å tilfredsstille og innhegne såkalte ”disaffected tories”. Folkeavstemningen skulle bli bindende, akkurat som i 1975, og Cameron virket nokså sikker på utfallet. Da han ba om folkeavstemning i 2013 så han nok ikke for seg det politiske landskapet anno 2016 og den voksende EU-motstanden lengre ut til høyre.

    Inn eller ut, ”remain” eller ”leave” — det meste ble redusert til en fryktens politikk. På den ene sida: Finanskapitalen, det frie markedet og frykten for økonomien. På den andre sida: Velferdsnasjonalismen og frykten for arbeidsinnvandrere og flyktninger. Left Leave, Labour Leave, Labour In for Britain, Another Europe Is Possible osv. klarte ikke å skille seg ut fra høyresidas dominerende ”leave”- og ”remain”-blokker (Vote Leave, Leave EU og Stronger In) og framstod som lite troverdige eller lite synlige alternativer.

    Brexit
    Det ble som kjent Brexit. 52 % av de som stemte, stemte “leave”. Stemmene ble delt langs ulike geografiske, aldersmessige og sosioøkonomiske linjer. De ble også delt politisk. De fleste på ”venstresida”, det vil si de som stemte for Labour, Scottish National Party, Greens, Plaid Cymru og Liberal Democrats ved forrige valg, stemte ”remain”. Men cirka en tredjedel av disse stemte ”leave”. Brexit var med andre ord ikke en enkel venstre-høyre sak.

    Venstresida og EU
    Venstresidas EU-motstand er godt kjent. Den baserer seg blant annet på EUs mangel på demokrati og solidaritet og på det indre markedets garantier for fri flyt av varer og tjenester, kapital og arbeidskraft. Denne motstanden tar ofte to former: De som mener dagens EU kan og må forandres innenfra, og de som mener dagens EU ikke kan forandres til det bedre og helst må avskaffes. Altså, to ulike strategier for å oppnå mer eller mindre samme mål: Å bygge nye, mer demokratiske og solidariske internasjonale nettverk og institusjoner. (Skjønt at man ikke ser for seg en form for isolerende venstrenasjonalisme.)

    EUs håndtering av flyktningkrisen og troikaens behandling av Hellas viste hvor lite solidarisk EU kunne være. Another Europe Is Possiblebrukte Hellas som eksempel på hvorfor man måtte forandre EU. Denne forandringen måtte skje innenfra, mente de, for å beskytte menneskerettigheter, arbeidsrettigheter og natur- og miljøvernslover mot stadig sterkere nyliberalistiske krefter. De samme argumentene, altså behandlingen av Hellas og flykningkrisen, brukte Left Leave og Trade Unionists Against the EU. Men her ble det understreket at menneskerettighetene, arbeidsrettighetene og natur- og miljøvernlovene hadde blitt kjempet fram av fagbevegelsen og miljøbevegelsen, og hadde lite med EU som organisasjon å gjøre.

    Statistikken ovenfor tyder på at de fleste på venstresida (i hvert fall blant de som stemte i folkeavstemningen) landet på ”remain”. Kanskje var det på grunn av argumentene til Another Europe Is Possible og lignende grupper? Kanskje var det på grunn av de motbydelige ”leave”-kampanjene, hvor valget stod om ”the lesser of two evils” eller ”anything but UKIP” og det som verre var? Uansett ble hverken venstre-”remain” eller venstre-”leave” spesielt synlig i debatten. Begge havna bak valgkommisjonens offisielle kampanjer: Stronger In og Vote Leave.

    Hva nå, venstresida?
    Brexit er nå i gang, og da kan man stille seg spørsmålet: Hva gjør venstresida nå?

    Det ser ikke særlig lyst ut. Mange forventet et splittet og svekket Conservative Party etter nederlaget til Cameron, men det er Labour som har slitt mest på meningsmålene det siste året. Det står heller ikke særlig bra til med fagbevegelsen i Storbritannia. Under en fjerdedel av alle arbeidstakerne er organiserte, og den såkalte “gig economy” og sosial dumping har vokst enormt de siste åra. I tillegg til dette er det blitt registrert flere tilfeller av hatkriminalitet sida juni 2016. Den økende fremmedfiendtligheten i Storbritannia (og Europa ellers) syns stadig å ligne det man så på 1920- og 1930-tallet.

    Men: Det er flere grasrotbevegelser som har vokst fram de siste åra. Black Lives Matter UK, UK Uncut, Sisters Uncut, Reclaim the Power og liknende grupper har vært aktive og synlige i kampen mot diskriminering, innstramninger og miljøskadelige industrier, og i kampen mot Brexit og hvordan utmeldings- og forhandlingsprosessen er blitt håndtert av regjeringa. Det blir interessant å se om slike bevegelser kan føre til langvarige, positive endringer i samfunnet, og om de kan inspirere til økt aktivitet fra og støtte til mer radikale deler av fagbevegelsen og de politiske partiene som står venstresida nærmest.

    Store deler av det britiske samfunnet føler seg oversett, underrepresentert og fremmedgjort av en politisk elite som bare har innført brutale og drepende innstramningspakker sida finanskrisen i 2007-2008. Den brede venstresida må sørge for at folk flest ikke blir straffet enda en gang som resultat av brexit-forhandlingene. Den må vise at et annet Europa faktisk er mulig og at det kan skje gjennom et forsterket lokaldemokrati, synlig solidaritetsarbeid og god gammel internasjonalisme.

  • AreaS-seminar om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa med Elin Sørsdahl

    AreaS-seminar om Marine Le Pen og høyrepopulisme i Europa med Elin Sørsdahl

    AreaS - Publisert den mars 28, 2017 av fro

    28. mars 2017 inviterte AreaS til et nytt seminar og bokpresentasjon med Elin Sørsdahl (journalist i TV2) på biblioteket ved HiØ i Halden.

    Elin og Alf Ole Ask (journalist i Aftenposten) har nylig gitt ut boken "Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa."

    Seminaret foregikk i samtaleform med AreaS-leder Franck Orban og handlet om forholdet mellom Nasjonal Front og Marine Le Pen i Frankrike på den ene siden og andre høyrepopulistiske krefter i Europa på den andre.

    Vi takker publikum, dvs. ansatte og studenter, for spennende spørsmål og en god debatt med Elin.

    Opptaket av debatten kan snart sees her.

    Dette er noen av mange momenter som ble drøftet under seminaret:


    • Hvordan arbeidet dere med denne boken? Hva slags kilder brukte dere? Hvordan var det å intervjue politikerne og velgerne? Hva slags utfordringer møtte dere?

    • Dere påpeker at høyrepopulister ofte har et problem med kvinner. Likevel er Marine Le Pen partileder og kandidat til årets presidentvalg i Frankrike. Hva sier dette om Nasjonal Fronts profil? Har Marine Le Pen endret kvinnebildet i partiet?

    • Hvilken rolle spiller Marine Le Pen i dagens europeiske høyrepopulisme? Kan hun anses som høyrepopulismens "dronning"? Hvordan kan vi tolke hennes møte med Putin ganske nylig? Som en slags anerkjennelse for hennes de facto stilling som frontfigur for europeiske høyrepopulister?

    • Dere skriver at Nasjonal Front har blitt et "folkeparti". Hva menes med det og hvordan skjedde dersom når man husker hvor utstøtt partiet var inntil nylig?

    • Le Pen-familien fremstår som et dynasti med så langt tre generasjoner. Men hva skiller Jean-Marie Le Pen, Marine Le Pen og Marion Maréchal Le Pen ideologisk? Er de i konkurranse mot hverandre eller utfyller de hverandre?

    • Hénin-Beaumont omtalkes i boken som en oppvåkning for Marine Le Pen. På hvilken måte?

    • Boken beskriver prosessen hvor høyrepopulistiske partier rundt omkring i Europa gjøres "stuerene." Hvilke strategier prioriterer de og hvordan skriver Nasjonal Front seg i en slik dynamikk?

    • Begrepene ”Cordon sanitaire” eller ”Front Républicain” brukes ofte i litteraturen for å beskrive andre partiers forsøk på å demme opp for Nasjonal Front eller hindre partiet i å vinne valg. Hvor står vi hen i år i forhold til Nasjonal Fronts mulighet til faktisk å vinne presidentvalget? Vil "diken" holde en gang til?

    • Hva er Marine Le Pens utenrikspolitikk? Hva ville det innebære for Frankrikes forhold til EU og NATO dersom hun skulle vinne?

    • Dere beskriver høyrepopulister som ekstremt flinke med sosiale medier. Hva er årsaken til det og hva er ”Fachosphère?” Hvorfor virker det som kritikken mot høyrepopulister bare preller av i egne rekker? Har vi tendens til å undervurdere eller overvurdere dem?

    • Hvordan kan nye terrorangrep i Frankrike påvirke sluttresultatet? Risikerer vi et spansk scenario?


     

  • Seminar om forskningsetikk

    Seminar om forskningsetikk

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 13. januar 2017 av Hilde Wågsås Afdal

    Tid: Tirsdag 21.mars, kl. 12-15. Vi starter med felles lunsj kl. 11.30

    Rom: E1-062

    Påmelding innen 15. mars: https://goo.gl/forms/i6XhnWme55l3MTGH2

    Kursinnhold: Dette kurset gir en kort innføring i hva forskningsetikk kan være og hvordan man som forsker kan legge til rette for en etisk god forskningspraksis.

    Etikk dreier seg om visjonen om det rette og det gode liv. På samme måte dreier forskningsetikk seg om visjonen om den gode forskningen. Begrepet «forskningsetikk» viser til et sett av verdier og normer som skal bidra til å konstituere og regulere vitenskapelig virksomhet. Forskningsetikk omhandler god forskningsskikk og relasjonen forskere imellom. Det handler også om relasjonen mellom forskere og andre mennesker. I tillegg inkluder forskningsetikk krav knyttet til forskerens samfunnsansvar.

    Kursholdere: Espen Schjetne og Hilde Afdal

  • Program for mastersamlingen 10. mars, HiØ, Remmen, Halden, rom E1-041

    Program for mastersamlingen 10. mars, HiØ, Remmen, Halden, rom E1-041

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 2. mars 2017 av kjerstio

    Hver deltager har en halvtime til disposisjon. Denne halvtimen skal
    omfatte både presentasjon og tid til diskusjon og spørsmål.
    Presentasjonen bør helst være på svensk eller norsk, men eventuelle
    powerpoint-presentasjoner og hand-outs kan gjerne være på engelsk,
    fransk eller tysk.

    09.00-09.30: Ragnhild Øverland
    09.30-10.00: Siv B. Ringen
    10.00-10.30: Karianne Strauman
    10.30-11.00: Anders Auberg
    11.00-11.30: Kathrine Staksrud
    11.30-12.00: Ann Iren Stangvik

    12.00-12.30: lunsj (vi inviterer)

    12.30-13.00: Mette Mortensen
    13.00-13.30: Grete Ruud Matthews
    13.30-14.00: Michele Miljkovic
    14.00-14.30: Tove Andrews
    14.30-15.00: Irene Nerli

    15.00-16.00: praktisk informasjon – veien videre fram mot ferdig
    masteroppgave.

    Deretter: uformelle samtaler om masterprosjektene deres med
    veiledere og andre deltakere.

  • Éndagssamling i masteroppgaveskriving

    Éndagssamling i masteroppgaveskriving

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 16. januar 2017 av kjerstio

    Kjære studenter!

    Alle dere som er i gang med å skrive masteroppgave eller som er er i ferd med å starte opp arbeidet med masteroppgaven, inviteres hermed til en éndagssamling i HiØs lokaler, rom E1-041, på Remmen i Halden fredag 10. mars 2017.Vi starter klokken 09.00 og holder på til ca. klokken 16. Vi spanderer lunsj og kaffe/te.

    På denne samlingen vil vi at dere skal presentere det prosjektet dere arbeider med i forbindelse med masteroppgaven, og alle er velkomne – uansett stadium i prosessen, alt fra skisser/løse tanker til mer eller mindre ferdige produkt kan legges fram. Her vil dere få respons og inspirasjon fra både lærere og medstudenter. Hver deltaker får en halv time til disposisjon. Innenfor denne halvtimen skal prosjektet presenteres, og det må også være noe tid til diskusjon og spørsmål. Presentasjonen må holdes på norsk eller svensk, men eventuelle powerpoint-presentasjoner og hand-outs kan godt være på tysk, engelsk eller fransk. Ønsker dere å bruke powerpoint, ta med PP-presentasjonen på en minnepinne eller egen bærbar PC.

    Vi vil gjerne vite hvor mange som kommer, og ber dere derfor – innen 26. februar – sende en e-post enten til Kåre Solfjeld (kaare.solfjeld@hiof.no) eller Eva L. Björk (eva.l.bjork@hiof.no), hvor dere sier fra at dere vil være med.

    Hilsen koordinatorene Eva, Guri og Kåre

    (eva.l.bjork@hiof.no, kaare.solfjeld@hiof.no, guri.e.barstad@hiof.no)

  • SKuL seminar 15.12.16

    SKuL seminar 15.12.16

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 6. desember 2016 av Hilde Wågsås Afdal

    15. desember, kl. 09-14, rom D1-058 arrangeres semesterets SKuL seminar!

    Ekstra god lunsj vil bli servert!!! Påmelding via linken

    http://www2.hiof.no/nor/hovednode/hogskolen-i-ostfold-1?module=analyze&function=show_query&occurence_id=2673

    Program


    09.00-09.15: Velkommen

    09.15-09.45: "Å bli en god matematikklærer" v/ Hege Mandt (Stipendiat  matematikk   didaktikk)

    09.45-10.15: «Programmering i matematikkundervisning» v/ Sanna Forsström          (Stipendiat matematikkdidaktikk og programmering)

    10.15-1030: PAUSE

    10.30-11.00: «Flerspråklige barn og andrespråksinnlæring» v/Linda Emilsen                 (Stipendiat i norskdidaktikk)

    11.00-11.30: «Vilje, men ikke handlingskraft - skolelederes forståelse for og                 inkludering av tospråklige lærere i skolens læringsfellesskap» v/Kari                           Spernes og Hilde Fjeld

    11.30-12.00: LUNSJ

    12.00-12.30: «Kunnskapsdeling og utprøving etter deltakelse i matematikknettverk» v/Marianne Maugesten og Monica Nordbakke

    12.30-13.00: «Språkdidaktikeren som rollemodell» v/Gro Anita Myklevold og Camilla   Bjørke

    13.00-13.30: «The Academy of Nordic Schoolleadership» v/ Roger Sträng

    13.30-14.00: Oppsummering og avslutning

     

  • Aktiviteter i 2016 - oppsummert

    Aktiviteter i 2016 - oppsummert

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 6. desember 2016 av Hilde Wågsås Afdal


    • 10.06.16: Seminar om intervensjonsforskning ved Mette Nordby (NMBU), 10 deltakere

    • 14.06.16:  Åpen seminar: SKuL – ni presentasjoner knyttet til delarbeider, 28 deltakere

    • 11.08.16:   Profesjonsrettet og didaktisk forskning – hva er egentlig det? Heldagsseminar for alle ansatte ved lærerutdanningen v/professorene Frøydis Hertzberg, Anton Havnes og Jan Erik Johansson

    • 04.11.16:  Åpent seminar: «Bruk av teori i kvalitative studier» v/ førsteamanuensis Trine Anker, 25 deltakere

    • 15.12.16:  Åpen seminar: SKuL – ni presentasjoner knyttet til delarbeider, 23 deltakere.

  • Plan for samlinger i 2017

    Plan for samlinger i 2017

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 29. august 2016 av kjerstio

    13. og 14. januar: Samling i Göteborg med oppstart av emnene Metode og prosjekt og Litteratur i undervisningen 1

    10. mars: Seminar i Halden for dem som begynner på eller er i ferd med å skrive masteroppgave

    24. og 25. august: Samling i Halden med oppstart av emnene:

    • Fokus på form,
    • Kommunikasjon
    • Interkulturell læring
    • Litteratur i undervisningen II
    • Elevspråksanalyse
    • Språklig variasjon

    Program og mer informasjon om disse samlingene kommer på denne nettsiden etter hvert.

  • Program för uppstartseminarier 13–14 januari 2017

    Program för uppstartseminarier 13–14 januari 2017

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 28. november 2016 av kjerstio

    Allmän information

    Plats: Humanisten, Institutionen för språk och litteraturer, Göteborgs universitet
    Besöksadress: Renströmsgatan 6,

    Karta: http://hum.gu.se/digitalAssets/1508/1508198_lorensberg_a4.jpg
    http://kartor.eniro.se/

    Lokaler: Gemensamma moment och engelska: G412; tyska: C363 (13/1) och H524 (14/1); franska: C364 (13/1) och H525 (14/1)

    Lärare: Eva Lambertsson Björk, (HiØ, engelska), Jutta Eschenbach (HiØ, tyska), Christine Fredriksson (GU, tyska), Karen Knutsen (HiØ, engelska), Peter Langemeyer (HiØ, tyska), Christina Lindqvist (GU, franska), Monika Mondor (GU, engelska), Kirsten Husung (LNU, franska), Anna Greek (LNU, engelska), Kåre Solfjeld (HiØ, tyska) och Angela Marx Åberg (LNU, tyska)

    Fredag 13/1: Metod och projekt & Litteratur i undervisningen I

    OBS! För momentet Litteratursökning ses vi i foajén på Universitetsbiblioteket för vidare guidning.
    08.30 – 08.55 Gemensam samling och allmän information
    09.00 – 10.00 Vetenskapligt skrivande: metod och teori inom språkvetenskap med didaktiskt perspektiv
    10.00 – 10.30 Fika och mingel (kaffe/te kan t.ex. köpas i Humanistens café)
    10.30 – 12.30 Litteratursökning - universitetsbiblioteket informerar (plats: UB, Seminarium 3)
    12.30 – 13.30 Lunch (kan t.ex. köpas i Humanistens café)
    13.30 – 15.15 Vetenskapligt skrivande: den vetenskapliga texten
    15.15 – 15.30 Fika och mingel (kaffe/te kan t.ex. köpas i Humanistens café)
    15.30 – 16.30 Vetenskapligt skrivande: interkulturellt lärande och/eller film
    16.45 – 17.45 Vetenskapligt skrivande ur ett litterärt perspektiv
    18.00 – 21.00 Gemensam kvällsbuffé på Humanisten. (Vi kan komma att behöva ta ut en avgift så ta med ca 150–200 svenska kronor för säkerhets skull.)

    Lördag 14/1: Litteratur i undervisningen I & projektarbetet

    09.00 – 11.30 Uppstartseminarium för Litteratur i undervisningen I
    11.30 – 12.00 Fika och mingel (kaffe/te serveras på plats)
    12.00 –14.00 Diskussion kring ämnesval för metod och projekt (alla deltagande lärare)

    Varmt välkomna!

  • Portrettfoto av ansatte

    Portrettfoto av ansatte

    Bårds blogg: Best om foto! - Publisert den 24. august 2016 av Bård Halvorsen

    HØSTEN 2016 - Tider for fotografering av HiØs ansatte

    Studiested Halden:
    • Mandag 5. september kl. 10-12. Sted : Biologigangen  G1 - se kart
    • Fredag 16. september kl. 10-12. Sted : Biologigangen  G1 - se kart

    Studiested Fredrikstad:
    • Tirsdag 6. sept. kl. 10-12, like bak kassen/vindushjørnet i kantina.
    • Torsdag 15. sept. kl. 10-12 like bak kassen/vindushjørnet i kantina.

    «Først til mølla» gjelder.  Timelister («dagens booking») legges ut på oppmøtested de overnevnte dagene (ikke før).

    Fotograferingen tar 5 min. Formål = nytt profilbilde for nett etc.
    Bakgrunnen blir hvit og hver enkelt får fritt velge bekledning/farger.

    Hilsen Bård Halvorsen, fotograf for Høgskolen i Østfold

    Kart for oppmøtested i Halden:
    Fotosted i Halden

  • Liten og fix kamerat

    Liten og fix kamerat

    Bårds blogg: Best om foto! - Publisert den 17. august 2016 av Bård Halvorsen

    I sommer fikk jeg lyst til "å gå lett" - uten kamerasekk på slep.
    Derfor kjøpte jeg Fujifilm X70 på sommersalget til Norges største...
    ... og har siden hatt kameraet som turkamerat hver dag 18/24.
    I går prøvde jeg kameraets fixe funksjoner på jobb:
    • Kameraet kan ta stillbilder nesten som en film
    • Kameraet har flere filtre, morsomme å teste i fargerike miljø
    • Kameraet er lite og lydløst (og bruker lite strøm, om du vil...*)
    Her er ett av mine fotografier fra høgskolens studiestart i går.
    6 IT-faddere2016
    Du kan se flere bilder - tatt med Nikon F810 + nevnte på høgskolens Facebookside, her.
    *Forklaring: Fujifilms lille batteri varer ikke lenge, hvis du bruker kameraet på samme vis som en mobiltelefon. Men, jeg har ikke hatt bruk for ekstrabatteriet mer enn 1 gang i sommer, og det var den dagen jeg ikke kunne vente med å se på bildene til jeg kom hjem.

  • Invitasjon til masteroppgaveseminar i Halden 4. mars

    Invitasjon til masteroppgaveseminar i Halden 4. mars

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 11. januar 2016 av Arild Aase Flobak

    Vi vil med dette invitere til masteroppgaveseminar på Høgskolen i Østfold, Remmen, Halden, fredag den 4.3. Vi starter klokken 9 og holder på til tidlig ettermiddag (avhengig av hvor mange vi blir). Alle som er i gang med å skrive masteroppgave, er hjertelig velkommen til å legge fram arbeidet sitt. Det kan være alt fra helt løse tanker om tema – via påbegynte skisser – til nesten ferdige arbeider. Hver deltaker får ca. en halv time til disposisjon. Denne halvtimen skal omfatte både presentasjonen og tid til diskusjon og spørsmål. Benytt denne sjansen til å få respons både fra veiledere og medstudenter!

    Påmelding: Send en e-post til Eva eller Kåre og si at du blir med!

    ( eva.l.bjork@hiof.nokaare.solfjeld@hiof.no ).

     

    Påmeldingsfrist: 26.2.

    Hjertelig velkommen,
    Eva og Kåre

  • Plan for samlinger  i 2016

    Plan for samlinger i 2016

    Fremmedspråk i skolen - Publisert den 5. september 2015 av Arild Aase Flobak

    8. og 9. januar: Samling i Göteborg med oppstart av emnene Metode og prosjekt og Litteratur i undervisningen 1


    4. mars: Seminar i Halden for dem som begynner på eller er i ferd med å skrive masteroppgave


    25. og 26. august: Samling i Halden med oppstart av emnene: 




    • Fokus på form,

    • Kommunikasjon

    • Interkulturell læring

    • Litteratur i undervisningen II

    • Elevspråksanalyse

    • Språklig variasjon


    Vi anbefaler at de som begynner studiet høsten 2016, tar emnene Kommunikasjon og Interkulturell læring. 


    Program og mer informasjon om disse samlingene kommer på denne nettsiden etter hvert.