Test

 

 

  • Oppstart!

    Oppstart!

    Ombygging av krysset ved fv120/115 - Publisert den 27. mars 2017 av simonmk

    Hei, og velkommen til vår nettside!
    Vi er nå godt i gang med vårt prosjekt, og vår foreløpige problemstilling er "Prosjektering av ombygging av krysset mellom fylkesvegene 120 og 115 i Våler kommune".

    Prosjektet blir utført i samarbeid Statens Vegvesen, og strekker seg til 16. juni 2017.

    Følg med videre for oppdateringer!

  • AreaS-ILOS seminar på Litteraturhuset i Oslo om presidentvalget i Frankrike

    AreaS-ILOS seminar på Litteraturhuset i Oslo om presidentvalget i Frankrike

    AreaS - Publisert den mars 24, 2017 av fro

    23. mars 2017 arrangerte AreaS ved HiØ og ILOS ved UiO et felles seminar om presidentvalget i Frankrike ved Litteraturhuset i Oslo (sal Amalie Skram).

    Seminaret hadde følgende tittel: Politisk landskap i krise? Årets presidentvalg i Frankrike."

    Innlederne på seminaret var :

    Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap (ILOS), UiO:
    Fransk venstreside i krise: uunngåelig kollaps eller ny start?


    Raino Malnes, professor, Institutt for statsvitenskap, UiO,
    Fransk høyreside i krise: fra opplagt valgseier til forventet fiasko?

    Alf Ole Ask, journalist i Aftenposten og medforfatter av boken "Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa,"
    Fransk demokrati i krise: hva kan en valgseier for Nasjonal Front bety?


    Franck Orban, førsteamanuensis, avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, HiØ/AreaS,
    Fransk partipolitisk system i krise: mot slutten av den V Republikk?

    Ordstyrer på seminaret var Remi Nilsen, redaktør ved Le Monde Diplomatique, norsk versjon.

    Seminaret, som varte fra kl. 18.00 til kl. 20.30, ble en stor suksess. Vi antar at det kom rundt 250 personer som både lyttet til innlederne og deltok aktivt til debatten som fulgte presentasjonene.

    En stor takk til alle!

    (på bildet i svart: Franck Orban, AreaS og Kjerstin Aukrust, ILOS)

  • Fremdrift

    Fremdrift

    Digital eiendomsledelse med åpen BIM - Publisert den 23. mars 2017 av Christer

    Arbeidet ruller videre.

    Mye har skjedd i prosjektet, vi har fått stabilisert oss og kommet inn i "Bachelor modus". Endelig er vi igang med å finne og lese relevant litteratur, reisen mot å finne vår endelige problemstilling fortsetter.  Vi har hatt noen flere møter med vår veileder Kjetil Gulbrandsen der vi nå har fått koordinert arbeidet videre
    Jotne og vår gruppe skal være med å utvikle den sentral-HUB som vi forhåpentligvis kommer koble alle modeller og måledata inn på. Neste skritt blir å avklare med vår samarbeidspartner Værste AS om hvilket bygg som skal stå som modell for arbeidet vårt.

    Selve hovedoppgaven går ut på å implementere BIM på eksisterende bygningsmasse, hvilket idag ikke blir praktisert. BIM står for "Bygnings Informasjons Modell" og er en digital 3D tegning der du kan koble på store mengder informasjon. For eksempel informasjon ang de dører som skal monteres på bygningen, detaljer og dimensjoner på rør og ventilasjons system etc. Dette er svært verdifullt da alle involverte under konstruksjonfasen har tilgang på relevant informasjon for å utføre feilsøkning eller gjøre krasj-simuleringer for å se at ikke et rør og en kabelgate ligger prosjektert på samme plass.

    Det er enkelt å se at dette er noe som er svært verdifullt i driftsfasen også, og det er dette vi nå skal applisere på et bygg som ikke nødvendigvis hadde et slikt system på plass når det ble konstruert.

    I øvrige nyheter så har vår kollega og gruppemedlem Kristine Jenssen skadet seg i en scooterulykke og ligger nå nyoperert på Kalnes sykehus. Vi sender henne våre ønsker om god bedring.

  • Urbanista på Facebook

    Urbanista på Facebook

    Urbanista - Publisert den 9. februar 2017 av expo17

    Oppdatering kommer!

    I mellomtiden - følg oss på Facebook: https://www.facebook.com/bachelorprosjekturbanista/?ref=ts&fref=ts



    - Urbanistas

  • SKuL seminar: Hvordan gjøre og skrive en systematisk"literature review". 25.04, 11.30-15

    SKuL seminar: Hvordan gjøre og skrive en systematisk"literature review". 25.04, 11.30-15

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 11. februar 2017 av Hilde Wågsås Afdal

    Hvordan gjøre og skrive en systematisk "literature review"?

    Tid:  Tirsdag 25. april, kl. 11.30-15, lunsj blir servert!

    Sted: G1-074

    Påmelding: innen 21. april: HER

    Seminarinnhold:

    I dette seminaret blir det fokusert på ulike typer litteraturreview og hvordan disse konkret kan gjennomføres. Ulike eksempler på reviews fra utdanningsfeltet blir diskutert:

    Noen av disse vil være:

    Evans, C. (2013). Making sense of assessment feedback in higher education. Review of educational research83(1), 70-120.

    Keelchtermans, G. (2006). Teacher collaboration and collegiality as workplace conditions. A review. Zeitschrift für Pädagogik. 52, 220-237. 18 s.

    Mausethagen, S. (2013). A research review of the impact of accountability policies on teachers’ workplace relations. Educational Research Review, 9(1), 16-33.

    Prøitz, T. S. (2010). Learning outcomes: What are they? Who defines them? When and where are they defined? Educational assessment, evaluation and accountability22(2), 119-137.

    Vangrieken, K., Dochy, F., Raes, E. & Kyndt, E. (2015). Teacher collaboration: A systematic review. Educational Research Review. Vol. 15, 17-40. 24 s.

    Kursholdere: Førsteamanuensis Sølvi Mausethagen (HIOA)

    og

    førsteamanuensis Tine Prøitz (HSN)

  • Seminar om forskningsetikk

    Seminar om forskningsetikk

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 13. januar 2017 av Hilde Wågsås Afdal

    Tid: Tirsdag 21.mars, kl. 12-15. Vi starter med felles lunsj kl. 11.30

    Rom: E1-062

    Påmelding innen 15. mars: https://goo.gl/forms/i6XhnWme55l3MTGH2

    Kursinnhold: Dette kurset gir en kort innføring i hva forskningsetikk kan være og hvordan man som forsker kan legge til rette for en etisk god forskningspraksis.

    Etikk dreier seg om visjonen om det rette og det gode liv. På samme måte dreier forskningsetikk seg om visjonen om den gode forskningen. Begrepet «forskningsetikk» viser til et sett av verdier og normer som skal bidra til å konstituere og regulere vitenskapelig virksomhet. Forskningsetikk omhandler god forskningsskikk og relasjonen forskere imellom. Det handler også om relasjonen mellom forskere og andre mennesker. I tillegg inkluder forskningsetikk krav knyttet til forskerens samfunnsansvar.

    Kursholdere: Espen Schjetne og Hilde Afdal

  • Startskuddet

    Startskuddet

    Regulering av raffinørlinje - Publisert den 16. mars 2017 av tormv

    I går, 15.mars, startet vi offisielt vårt arbeid med bacheloroppgaven og hadde vår første arbeidsdag hos oppdragsgiver: Norske Skog Saugbrugs.

    Tiden fremover kommer til å bli lærerik og vi gleder oss til å sette oss inn i oppgaven og få brukt tilegnet kunnskap fra studiet til å løse et praktisk problem.

  • Allmektig?

    Allmektig?

    AreaS - Publisert den mars 16, 2017 av Andre

    Er den franske presidenten så allmektig som noen påstår det i norske medier... vel, både og. Det er ganske enkelt avhengig av flertallet i parlamentet.

    André Avias har publisert et tilsvar til artikkelen av E. A. Erstad om "Macron som frelser" i Klassekampen 10.03.17. Artikkelen er bra, men den inneholder noen fakta feil som måtte rettes opp.

  • Velkommen til vår blogg!

    Velkommen til vår blogg!

    Assertive Methodi - Publisert den 14. mars 2017 av felixgb

    Her vil vi ukentlig legge ut oppdateringer fra bachelorarbeidet vårt hos Jackon AS.

    Vi har siden starten av arbeidet vårt rettet fokus mot produktutviklingen hos Jackon. Grunnlaget for dette valget er en forprosjektrapport utarbeidet av oss høstsemesteret 2016. Vi gjorde en mulighetsanalyse der vi undersøkte hvor Jackon har størst forbedringspotensial, sett i forhold til vår kompetanse. Områder som ble undersøkt var: Organsisasjon, produktutvikling, marked og produksjon.

    Utfra dette valgte vi å jobbe videre med produktutvikling, da med spesielt fokus på metodikk.

    Valgt satsningsområde ville naturlig nok ikke vært aktuelt om behovet ikke var der hos Jackon, men vi må erkjenne en felles forkjærlighet for temaet innad i gruppen.

    Hvorfor produktutvikling? Jo nå skal du høre;

    Selv om Norge det siste året har hatt en god produksjonsvekst, er denne i hovedsak drevet av offentlige investeringer inn mot bygg og anleggssektoren, mens eksportindustri opplever svak produksjonsvekst (Regionalt Nettverk,2017).

    Mens vi reflekterer over dette er det lett å peke på kronekurs, formueskatt og inkompetente politikere, men behov skapes ikke av politikere, behov skapes av markedet, av oss.

    La oss erkjenne det, vi har vært bortskjemte. Lettere pasifisert i en oljedrevet velferdsstat, der innbyggeres behov dekkes av produkter importert fra Kina og designet i California USA. Norsk produksjon og produktutvikling har i stor grad vært giret mot offshorenæringen og dens uttalte behov. Dette har etter vår mening vært en smukk norske bedrifter passivt har suttet på i for lang tid.

    Forbruket av fossil energi skal, ja må reduseres. Vi må vende oss av med oljesmukken og skifte gir, øke turtallet og ikke være redde for litt hjulspinn. Vi må ut og avdekke problemområder, søke behov og produsere fungerende løsninger. Vi kan ikke fortsette å utdanne ingeniører til å passivt serve oljegigantenes behov. Dette vil være en urett mot vår oppvoksende generasjon. Vi trenger ingeniører, gründere og ledere som forstår markeder, produkt og kan oversett kundens stemme til konkrete produkter og tjenester.

    Apples grunnleggere: Steve Wozniak og Steve Jobs utfylte hverandre perfekt under oppstarten av selskapet. Jobs så markedet og dets behov tydelig og hadde en utrolig evne til å kunne oversette kundens stemme til konkrete produkter og tjenester. Jobs forstod at markedet ønsket en personlig og tiltalende datamaskin hjemme, uten denne innsikten hadde aldri Wozniaks personlige datamaskin kommet ut i markedet med eplelogo.

    Vi mener at Norge har nok Wozniaks, nå trenger vi litt mer Jobs.

    Vi har derfor valgt følgende visjon som verdimessig forankring i vårt videre arbeid;

    ”Norway needs some more Jobs”

    Dette er bakgrunnen for vårt ønske om å jobbe med produktutvikling. Vi kommer nok ikke til å revolusjonere norsk industri med det første, men vi har en genuin interesse og tro på det vi jobber med. Vi håper du vil følge oss på veien og gleder oss til å presentere en rapport med både akademisk og forretningsmessig verdi den 15 og 16 Juni på Høgskolen i Østfold.

     

    Med Vennlig Hilsen

     

    Magnus Meland Johansen, Bjørn Bakke Nyhus og Felix Bertelsen

     

  • Kronikk i NRK Ytring: Nederland blåser i gang valgvåren

    Kronikk i NRK Ytring: Nederland blåser i gang valgvåren

    AreaS - Publisert den mars 14, 2017 av fro

    14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet  en kronikk i NRK Ytring om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan hentes her.

    Dette valget kan få betydning for hele Europa fordi det gir en målestokk på hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfiendtligheten, innvandringsfiendtligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

    Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. De ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

    Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske befolkning og senere sin kolonibefolkning. Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

    Rasistiske krefter


    Hvordan har et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan kunne PVV (Partij voor de Vrijheid) få så stor oppslutning?

    PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig.





    Nederland har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.




    I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere, og de færreste partier ønsker et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.

    En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som «mainstream-islam». I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at:«slik er Koranen, slik er islam».

    Grov retorikk


    11. februar sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler og må stenges. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fiske stemmer hos folk som er redde for terror.

    Samtidig hevder han at nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i eget landet. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger. Det er kvinner som går med nikab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. «Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank», hevder han.





    Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen




    De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har ikke svart på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks- og utenrikspolitikk.

    Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfiendtlig og islamfiendtlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

    Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet på marokkanere. Hans retorikk ble ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfiendtlighet, islamfiendtlighet og en økonomisk høyrepolitikk.

    Trump-effekt


    Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen. De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til en gryende skepsis mot hele EU-prosjektet.





    De første sprekkene i forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med østeuropeiske land som nye medlemsstater




    Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, får vi i Nederland i morgen, 15. mars.

    Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland.

    Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var det innvandrings-kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland blir en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland.

    Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

  • Kronikk i Dagbladet: Den tredje dominobrikken

    Kronikk i Dagbladet: Den tredje dominobrikken

    AreaS - Publisert den mars 14, 2017 av fro

    14. mars 2017 hadde AreaS-medlem Ronald Nolet en kronikk i Dagbladet om parlamentsvalget i Nederland. Kronikken kan finnes her.

    Valget i Nederland i morgen, 15.mars, vil kunne få betydning for hele Europa fordi det vil være en målestokk for hvor sterk oppslutning det er rundt den europeiske anti-EU bevegelsen, islamfientligheten, innvandringsfientligheten, og hvor sterke de ekstreme høyrekreftene har blitt.

    Nederland har ofte blitt sett på som et av de mest liberale landene i verden, og er kjent for å ha et forholdsvis godt inkluderende og integrerende samfunn. Allerede før reformasjonen tok Amsterdam imot jødiske-sefardiske flyktninger fra Spania og Portugal. Og selv om disse flyktninger tok med seg sine «fremmede» kulturer, beholdt de fleste sine skikker og ritualer. Det er vanlig å si at de ble godt integrert i det nederlandske samfunn, og det finns fremdeles et levende sefardisk miljø i Amsterdam.

    Nederland har ingen spesielt hyggelig kolonihistorie, men den bidro til at flere mennesker med ulike kulturer kom til landet. Omgang mellom Nederlenderne og de mange ulike kulturer var selvsagt ikke uproblematisk, men integreringen gikk stort sett uten åpenlys diskriminering og rasisme. Mye av grunnen var at Nederlenderne var kulturelt og økonomisk avhengige både av sin sefardiske- og senere sin kolonibefolkning. Nederland er, og har vært et flerkulturelt samfunn i mange generasjoner.

    Spørsmålet er hvordan et så flerkulturelt og liberalt samfunn som Nederland på så kort tid har kunnet frambringe så sterke rasistiske krefter, og hvordan PVV (Partij voor de Vrijheid) kunne få så stor oppslutning som det kan se ut at de kan få? PVV fikk for fire år siden 15 plasser i parlamentet (Tweede Kamer) og det ser ut til at de etter valget i år kan få mellom 32 og 36 plasser (av 150). Det er mer enn en fordobling, og vil gi PVV stor innflytelse. Ved forrige valg fikk PvdA (Arbeiderpartiet) og VVD (Høyre) henholdsvis 38 og 41 plasser i parlamentet. Noen prognoser sier at de nå kan reduseres hhv. til 10 og 24 plasser. Dette er dramatiske tall for de tradisjonelle partiene som har rådd grunnen i nederlandsk politikk siden andre verdenskrig. I seg selv vil PVV ikke kunne få styringsmakt alene, til det trengs det mer enn 75 plasser. Derfor må PVV søke samarbeidspartnere blant de andre partier. De færreste partier ønsker imidlertid et slikt samarbeid. Derfor er valget ikke avgjørende for maktbalansen i Nederland. Valget er derimot viktig som en målestokk for høyrekrefters oppslutning og muligens også for resten av Europa.



    En viktig grunn til denne økte oppslutningen om PPV, kan være at partilederen Geert Wilders spiller (retorisk) på frykt. Hans fortolkning av islam er basert på den mest ekstreme formen, den som predikeres av IS og Al Qaida, og han forsøker å framstille dette som ’mainstream-Islam’. I Wilders film om Koranen, Fitna, trekker han fram enkelte sura´er (vers) tatt helt ut av sammenhengen, og fremstiller i filmen at: ’slik er Koranen, slik er Islam’. Geert Wilders ytterliggående fortolkning av Islam har sine tilhengere også her til lands, og mye av dette tankegodset deles av blant annet Hege Storhaug, Kent Andersen og Tybring Gjedde. Mye av idegrunnlaget finner vi også i Fjordmannen og Anders Bering Breiviks ideologiske fundament.

    Lørdag 11. februar i år sa Geert Wilders i et intervju på nederlandsk TV at Islam er verre enn nazismen, og at moskeene er å betrakte som nazitempler. Dette bruker han som begrunnelse for at moskeene må stenges en gang for alle. Dessuten går han inn for et totalt forbud mot Koranen. Han hevder i dette intervjuet at islam ikke er en religion men en ideologi som er farligere enn nazismen. På denne måten forsøker han å riste av seg rasismestempelet og fisker stemmer fra folk som er redde for den terrorvirksomhet som ekstreme islamister har gjennomført.

    Samtidig hevder han at Nederlenderne ikke lenger føler seg hjemme i landet, og at de kjenner ikke igjen sin egen kultur. Han bruker sterke bilder som at den menige nederlandske mannen og kvinnen møter en verden i gatene og i sitt nærmiljø som ikke tilhører dem lenger, det er kvinner som går med niqab og hijab, i sorte klær, det er muslimske menn som sitter på fortauskafeer, driver dank og drikker te og røyker vannpipe. Han appellerer til følelser om at islam ikke hører hjemme i den nederlandske ånden og kulturen. Vi, ekte Nederlendere, arbeider hardt og vi driver ikke dank, hevder han.

    De siste årenes migrasjon fra det krigsherjede Midtøsten, særlig fra Syria, forsterket denne oppfatningen. Den etablerte makten i landet, representert ved partiene PVDA (Arbeiderpartiet), D66 (Venstre) og VVD (Høyre), har i lengre tid ikke maktet å svare på utfordringene og står maktesløse overfor de forholdene som preget landets innenriks og utenrikspolitikk.

    Det er i kjølvannet av dette at partiet LPF (Lijst Pim Fortuyn) fikk økt oppslutning allerede før år 2000. LPF var det første partiet med en tydelig innvandringsfientlig og Islamfientlig retorikk og politikk. Drapet på Pim Fortuyn ni dager før valget i 2002 førte til at oppslutningen til hans høyrepopulistiske politikk overgikk alle forventninger.

    Geert Wilders kom fra partiet VVD (Høyre). Han fylte tomrommet etter at Pim Foruyn var drept, og han hadde en enda sterkere retorikk mot Islam og muslimske folkegrupper, særlig myntet mot marokkanere. Hans retorikk ble imidlertid ikke akseptert innad i VVD og derfor etablerte han sitt eget parti PVV. Helt siden stiftelsen har han spilt på de fire elementene: anti-EU, innvandringsfientlighet, Islamfientlighet og en økonomisk høyre politikk.

    Sammenfallet mellom de fire elementene i deler av befolkningen kan videre skyldes flere faktorer. Oppslutningen om EU har vært, og er til dels fortsatt stor. Med den andre verdenskrigen frisk i minne og behovet for trygghet, åpen handel, åpne markeder som Nederland kunne leve godt av, var det få krefter i landet som ikke ønsket EU velkommen som en forebygger av nye kriger, og en garantist for fri handel. De første sprekkene i denne forestillingen om trygghet kom i forbindelse med utvidelsen av EU, med øst europeiske land som nye medlemstater. Den frie innvandringen til Vest-Europa, førte til at en gryende skepsis mot hele EU prosjektet.

    Den første kontinentale testen om Europa og EU kan bestå som et inkluderende prosjekt, vil ligge i Nederland den 15 mars. Det er da vi vil få resultatene fra valget i Nederland, det tradisjonelt mest liberale samfunn i Europa. Den første brikken i dette var Brexit, da et flertall av Englands befolkning valgte å ville stå utenfor EU, med mye av de samme argumentene som vi nå ser brukes i Nederland, Frankrike og Tyskland. Valget av Donald Trump var den andre brikken, og i begge tilfeller var innvandring kortet som ble spilt ut. Valget i Nederland vil kunne være en god målestokk for hva som kan skje videre denne valgvåren i Europa. Det er fortsatt to brikker igjen. Frankrike og Tyskland. Vil Trump-effekten slå ut i Europa? Det er de neste måneder som vil vise, men utviklingen frem til dess ser ikke lyst ut for EU og Europa.

     

  • Sak publisert på Innovasjon og prosjektledelse sine Facebooksider.

    Sak publisert på Innovasjon og prosjektledelse sine Facebooksider.

    Assertive Methodi - Publisert den 14. mars 2017 av felixgb

    Magnus Meland Johansen, Bjørn Bakke Nyhus og Felix Bertelsen skriver nå sin bacheloroppgave for Jackon AS. Selskapet er grunnlagt, - og har hovedkontor i Fredrikstad.

    Guttene jobber i disse dager intenst med innspurten til midtveisrapporten (samt den perfekte skruserven) i sine kontorer på Gressvik.

    Norske bedrifter har sakte, men sikkert tatt innover seg verdiskapingen fra LEAN og liknende metodikker inn i produksjon, lager og logistikk. Sammen med automatiseringen har nye metoder, ja hele filosofier, bidratt til at flere norske produksjonsbedrifter fortsatt er konkurransedyktige; Men er dette tilstrekkelig i det lange løp?

    «When the wind blows, some people build walls, others build windmills.»

    -Kinesisk ordtak

    Norge ligger fortsatt under snittet i den europeiske innovasjonsklassen, da spesielt innenfor produkt og prosessinnovasjon (EU, 2015). Bachelorgruppen ønsker derfor å undersøke hvor mye vekt som legges på innovative løsninger, målrettet metodikk og kundens behov i en produktutviklingsprosess hos Jackon AS.

    «Good companies manage Engineering. Great companies manage Product.» 

    -Thomas Schranz

    At Jackons produkter er godt utformet og utviklet, og dekker behov i markedet, er det ingen tvil om. Men er prosessene som har ledet produktporteføljen dit den er i dag like godt utviklet? Finnes det rom for å strømlinje fremgangsmåten for utvikling av nye produkter?

     «The value is in what gets used, not in what gets built.»          

    -Kris Gale

  • Til DNAK for å snakke om parlamentsvalget i Nederland

    Til DNAK for å snakke om parlamentsvalget i Nederland

    DIXIT TACITUS - Publisert den 14. mars 2017 av fro

    Tirsdag 14. mars 2017 var jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) sammen med Aftenposten-journalist Gunnar Kagge for å snakke om parlamentsvalget i Nederland.

    Invitasjonen til seminaret finnes her.

    Gunnar Kagge fokuserte på inenrikspolitiske og sosiale faktorer i Nederland, mens jeg ble spurt om å kontekstualisere dette valget i forhold til andre kommende valg i Frankrike og Tyskland. Jeg tok opp følgende punkter:


    • Populisme som uttrykk for tillitskrise på flere nivåer (globalt, regionalt nasjonalt, subnasjonalt)

    • Hva snakker vi egentlig om når vi sier at høyrepopulister kan "vinne?"

    • Populistenes fremgang i land med flertallsvalg vs. land med forholdstallsvalg

    • Fire scenarier for populistenes "seier" (1. marginalisering; 2. ekstern støtte til regjering; 3. deltagelse i regjeringskoalisjon; 4. maktovertakelse)

    • Maktovertakelse eller indirekte innflytelse?

    • Svekkelsen av de etablerte regjeringspartiene

    • Fragmentering av den politiske scenen

    • "Pasokisering" av Europas sosialdemokratiske partier

    • Radikalisering av etablerte regjeringspartier som svar på velgerflukt til flankpartiene
      Likheter og ulikheter mellom parlamentsvalget i Nederland og presidentvalget i Frankrike

    • En mer ustabil innenrikspolitisk scene i vente?

    • Populisters press på demokratiet

    • EUs fremtid i et Europa mer preget av venstre- og høyrepopulisme.


     



     

     

  • Trådløst nett - eduroam - ikke bare på campus

    Trådløst nett - eduroam - ikke bare på campus

    Datahjelp for studenter - Publisert den august 18, 2015 av pkm

    Det trådløse nettverket HiØ bruker heter eduroam.

    Se instruksjonsvideo for hvordan man kobler til eduroam, 1min55sek.

    Eduroam er et internasjonalt samarbeid der man ved å ha tilgang på et sted kan bruke nettverket på flere steder.

    Sjekk her for steder i Norge som støtter eduroam.

     

    Brukernavn - må IKKE forveksles med epostadresse

    For å få til at du kan bruke eduroam utenfor campus må du skrive brukernavnet ditt på formen:
    brukernavn@hiof.no
    Du legger altså til "@hiof.no" bak brukernavnet.

    Dette er IKKE din epostadresse. Din epostadresse er på formen:
    fornavn . eventuelt_første_bokstav_i_mellomnavn . etternavn@hiof.no

    Passordet er ditt FEIDE-passord, som er det vanlige passordet som brukes av alle de andre systemene også, eksempelvis som på Fronter.

     

    Installere eduroam

    Den raskeste måten å installere eduroam på er å gå til:
    hiof.no/wlan
    Da får du automatisk ned de sertifikatene du trenger.

    wlan004

    PC- og Mac-brukere skal trykke på eduroam, se rød pil.
    Da lastes et lite program ned som legger til eduroam. Hvis du har en håndholdt enhet som spør om PIN-kode, så er det PIN-koden du har på enheten din som skal skrives inn.

    For å følge denne oppskriften trenger du altså nettverk på maskinen din.
    Du kan bruke en tp-kabel for å koble maskinen din til nett for å laste ned installasjonsprogrammet for eduroam.

    tp-kabel

    En slik grønn nettverkskabel, CAT6 Patch, kan lånes i Bibliotekene i Fredrikstad og i Halden. Denne kabelen takler gigabitsoverføring.
    Ved IT-vakta i Fredrikstad og i Halden er det lagt ut kabler som du kan plugge maskinen din til.

    Ved IT-vakta har vi også et åpent trådløstnettverk som heter:
    Cat
    Du kan gjerne koble deg til dette med maskin eller håndholdt enhet for å spare mobildata når du gjør denne operasjonen.

    Brukere med jobbPC som har et annet brukernavn og passord

    Dersom du får koblet til eduroam men ikke kommer på nett, så kan dette skyldes at maskinen din har et annet brukernavn og passord fra før. Dette skjer gjerne med jobb-maskiner fra kommune og fylkeskommune.

    Løsningen er at du endrer et lite felt, en egenskap, på nettverket eduroam.
    Slik at maskinen ikke logger på med jobbens brukernavn og jobbens passord.

    wifi03Trykk på bildet for å se større versjon.

    For å få opp menyen kan du høyreklikke på eduroam eller gå via:
    Kontrollpanel > Nettverk og Internett > Nettverks- og delingssenter
    For så å trykke på:
    Wi-Fi (eduroam)

     

     

  • Kronikk i Verdens Gang: Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

    Kronikk i Verdens Gang: Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

    DIXIT TACITUS - Publisert den 8. februar 2017 av fro

    8. februar hadde jeg en kronikk i VG om presidentvalget i Frankrike. Kronikken kan etter hvert hentes her.

    Merk at kronikken som legges ut her er den innsendte versjonen.

     

    Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

    Den franske utgaven av Slate slo nylig fast at det eneste man vet om utfallet av årets presidentvalg i Frankrike er at man ikke vet noe. Slik usikkerhet er unikt så kort tid før et presidentvalg og vitner om to ting. Den ene er at franske velgere er på hevntokt mot presidentkandidatene. Den andre er iherdige forsøk fra sistnevnte på å fremstille seg selv som en fornyende faktor så langt er mislykket. Spådommer om at det som skjedde i USA kunne skje i Frankrike var latterlige for to måneder siden. De er ikke det lenger.

    Politisk oppvask

    Medier insisterer ofte på at den berømte ”Trump-effekt” nå skal treffe EU-landene med full tyngde. Når det gjelder presidentvalget i Frankrike nevnes ofte bare en mulighet: Nasjonal Front og Marine Le Pen (MLP) vinner i mai. En slik hendelse ville være et jordskjelv i fransk politikk. Ikke siden 2. verdenskrig har Frankrikes ytre høyreside hatt makt i landet. Denne hypotesen bør ikke få oss til å glemme at franske velgeres oppvask mot eget system startet for lenge siden. De siste tiårene har man hatt en situasjon hvor nærmest ingen sittende regjering ble gjenvalgt. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende president som ikke ble gjenvalgt siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981. Et nytt klimaks ble nådd i år etter at François Hollande ble den første sittende president som ikke tør å stille opp til gjenvalg pga. for lav oppslutning. I 1958 skapte Charles de Gaulle den femte republikk og gjorde franske presidenter til republikanske monarker. I dag knuser man idolene.

    Tarantino-scenario

    Oppløpet mot årets presidentvalg i april og mai har så langt lignet på en Tarantino-thriller og er nådeløs for kandidatene til presidentembetet. Nesten ingen politiker overlever velgernes sverd. Det begynte da miljøpolitikeren Cécile Duflot tapte primærvalget for De grønne mot en ukjent kandidat. Primærvalget på høyresiden krevde to berømte ofre; tidligere president Sarkozy og tidligere statsminister Juppé. Opplagte kandidater og like opplagte vinnere. François Fillon vant til slutt primærvalget, men tas nå i dragsuget som følge av en skandale som involverer kone og barn og vil neppe overleve den. Høyresiden må finne seg en ny kandidat i ekspress fart hvis den skal vinne. Venstresidens primærvalg har vært like hjerterått og krevde minst to skalper: tidligere statsminister Manuel Valls og Vincent Peillon, uoffisiell kandidat for Elysée-palasset. Igjen, opplagte kandidater blir vraket av velgerne når disse først får bestemme.

    Anti-system mot utenfor-system

    Årets politiske ”oppvask” ble gjort mulig pga. primærvalg på venstre og høyresiden som ble arrangert for første gang på begge sider samtidig. Ironisk nok ble et nytt verktøy for demokratisering av politikken rettet mot politikerne selv. Under den fjerde republikk (1946-1958) vokste det fram en populistisk bevegelse ledet av Pierre Poujade, som brukte slagordet ”kast ut sittende politikere!” (sortez les sortants!). Med dette i bakhodet og erfaringer fra Trumps valgkamp kastet årets presidentkandidater seg i et kappløp om å fordømme det politiske system og fremstille seg som folkets røst. Alle er mot ”systemet.” Anti-system kandidater som Jean-Luc Mélenchon (venstreradikal), Benoît Hamon (sosialistparti) eller François Fillon (konservativ) vil ha mer økonomisk liberalisme eller proteksjonisme, men skriver seg tross alt inn i en venstre-høyre akse. Utenfor-system kandidater som Le Pen og Emmanuel Macron (Fremmad!) forkaster denne aksen. Macron vil ha lage politikk etter tysk oppskrift ved å forene gode krefter på moderate venstre og høyreside. For å vinne må derimot MLP spise den ene siden først, så den andre. Macrons og MLPs seier ville trolig bety slutten på politisk bipolaritet som den V Republikk er bygd på.

    Yttersidene mot hverandre?

    Tradisjonelt vinnes presidentvalg i sentrum. Ved første omgang samler man sine egne på venstre eller høyreside, før man åpner opp ved andre omgang til en bredere krets som gir 50% + én stemme. Det har hittil vært Nasjonal Fronts mareritt, siden partiet står utenfor det politiske kraftfeltet. I år er den politiske situasjonen mer uoversiktlig som følge av velgernes ønske om å gjøre tabula rasa med nærmest all etablert politikk. Den tradisjonelle venstre-høyre akse avløses dermed av en kamp mellom moderate kandidater som forsvarer Frankrikes tilpasning til omverdenen og andre kandidater som forfekter et brudd med den etablerte ordenen. Andre omgang av presidentvalget kunne dermed innta tre ulike former.


    • I et moderat scenario slås to ”mainstream” politikere som Macron og Fillon (eller hans erstatter), som fortsatt vil skrive Frankrike inn i globaliseringsprosessen og EU, mot hverandre. Hvordan velgernes misnøye med politikken vil finne veien til valgurnene er usikkert i et slikt scenario.



    • I et moderat-radikalt scenario står en kandidat for overgangen til et alternativt samfunn (venstreradikalt eller nasjonalistisk) opp mot en moderat kandidat. Meningsmålingene tyder så langt på at det blir MLP mot Macron eller Fillon.



    • I et radikalt scenario vil velgerne prioritere bort moderasjon til fordel for grunnleggende endring, noe som innebærer at MLP stiller opp mot en kandidat fra radikal venstre, dvs. Hamon eller Mélenchon. Dette scenariet er for tiden lite aktuelt og ville bety at fransk politikk opplever en markant radikalisering.


     

    Men årets presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig og at ingenting bør overraske oss.

  • Med studenter på biblioteket på Chateau Neuf for å snakke om presidentvalget i Frankrike

    Med studenter på biblioteket på Chateau Neuf for å snakke om presidentvalget i Frankrike

    DIXIT TACITUS - Publisert den 11. mars 2017 av fro

    Fredag 10. mars var jeg invitert av kulturutvalget for Det Norske Studentersamfund på biblioteket på Chateau Neuf sammen med Morgenbladet jorunalist Tove Gravdal og Prof. Emeritus i statsvitenskap - og ikke minst min gamle doktorgradsveileder Øyvind Østerud - for å snakke om presidentvalget i Frankrike. Ordstyrer Margrete Løbben Hanssen gjorde en flott jobb. Det var en interessert og kompetent studentforsmaling som stilte gode spørsmål og var aktiv under debatten. det var også en ren fornøyelse å kunne snakke med Tove og Øyvind om hva som egentlig ligger bak populismens fremgang, enten den er venstre- eller høyreorientert.

    Herved følger invitasjonen på Facebook

    Populistiske partier er i fremvekst i en rekke europeiske land. Skepsis til EU, frihandel, innvandring og globalisering blir stadig økende, særlig i Frankrike der Marin Le Pens Front National leder på meningsmålingene foran presidentvalget i april/mai. Fjorårets Brexit og valg av Donald Trump som president i USA viste at flere vender ryggen til det etablerte politiske systemet.

    Hva forteller det oss? Er det en sviktende elite av politikere som ikke forstår folks problemer? Eller uerfarne politikere som vinner støtte med enkel retorikk?

    Akademisk Vorspiel spør hvorfor flere europeiske velgere trekker til ytterpunktene av den politiske skalaen og hvorfor Le Pen som president ikke er like urealistisk nå som for fem år siden.

    Panelet består av Tove Gravdal (journalist i Morgenbladet), Øyvind Østerud (professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo) og Franck Orban (førsteamuniensis ved Høgskolen i Østfold).

    Arrangementet vil finne sted i Biblioteket på Chateau Neuf.

    Kveldens ordstyrer er Margrete Løbben Hanssen. Margrete er ansvarlig redaktør i Kulturutvalget og masterstudent i statsvitenskap ved UiO.

     

  • Endelig kontorplass

    Endelig kontorplass

    Hovinenga - Publisert den 7. mars 2017 av olekj

    Da har vi rigget oss til med kontorplass hos Installatøren og er godt i gang med forprosjektrapport.

  • Deltagelse i Aftenpostens utenrikskveld: Høyrepopulismen i Europa, hva skjer?

    Deltagelse i Aftenpostens utenrikskveld: Høyrepopulismen i Europa, hva skjer?

    DIXIT TACITUS - Publisert den 10. februar 2017 av fro

    8. februar 2017 deltok jeg i en usedvanlig spennende meningsutveksling med dyktige Aftenposten-journalister.[spacer height="20px"]Sammen med Ingrid Brekke, Øystein Kløvstad Langberg og Alf Ole Ask diskuterte vi fremveksten av høyrepopulisme i Europa i forkant av meget usikre valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.[spacer height="20px"]I den første delen av kvelden hentet Aftenposten et amerikansk par fra Michigan som kunne vitne om hvordan de opplevde valgkampen i USA og om hvorfor de kom til å stemme på Donald Trump.[spacer height="20px"]Hele seansen kan hentes i podcast her.

  • AreaS-seminar om jenteradikalisering med Åsne Seierstad

    AreaS-seminar om jenteradikalisering med Åsne Seierstad

    AreaS - Publisert den februar 15, 2017 av fro

    Mandag 13. februar 2017 arrangerte AreaS et seminar i HiØs bibliotek om Åsne Seierstad nye bok "To søstre". Etter seminaret med Erlend Ofte Arntsen i november 2016 ønsket AreaS å rette mer fokus på radikaliseringsprosessen og kvinner/jenter. [spacer height="20px"]Åsne Seierstad ga først en innledning om bokens tematikk og oppbygging før AreaS-medlem Franck Orban diskuterte med henne. Opptaket fra seminaret kan sees her.[spacer height="20px"] I løpet av seminaret ble følgende punkter tatt opp:


    • Hvordan ble boken skrevet og hva slags etiske og moralske avveininger måtte foretas?[spacer height="20px"]

    • Bokens første dem vier mye plass til familierelasjoner når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn, og ikke minst for hva som angår søskendynamikken. Hva er grunnene til at moren ønsker å ”dytte inn” islamsk lære i jentene, mens faren virker mer distansiert[spacer height="20px"]

    • Hvilken rolle har foreldrene i jentenes religiøse vekkelse? [spacer height="20px"]

    • Hvorfor reagerer de så ulikt etter hvert med tanke på jentenes fravær? Hvilken rolle spiller det somaliske miljøet i denne sammenheng?[spacer height="20px"]

    • Utenforskapsfølelsen nevnes ofte som en avgjørende faktor bak radikalisering av ungdommer. Blogginnholdet det vises til i boken viser at Leila omtales av andre jevnaldrende som ”usosial.” Man kommer også inn på ”innvandrergjengen” tidlig i boken og på spørsmålet om hva som kan tolkes som et opprør mot familien. [spacer height="20px"]

    • Kan radikaliseringsprosessen egentlig starte uten påvirkning fra andre ekstern aktører? I boken nevnes bl.a. Islam Net og imamen som ble hyret inn av moen. Jentene i familien hadde tross alt ulike forløp. Åsne skriver følgende: ”De var såkalte annengenerasjonsinnvandrere (..) Andre lente seg over til den ene siden, løftet beinet, trakk det til seg, og ble stående og balansere på én fot. De fant at sekulære verdier var uforenelig med islam” (s. 102). [spacer height="20px"]

    • Studien av Strategic Dialogue nevnes i boken i forbindelse med en refleksjon om hva som motiverer jenter til å dra til Syria. Hva er de tre viktigste grunner bak  beslutningen om å forlate det vi oppfatter som et trygt liv som ung jente i Norge for en usikker framtid?[spacer height="20px"]

    • Er jenters motiver for å dra nokså ulike gutters?[spacer height="20px"]

    • En dyp religiøs vekkelse ser ut til å være en viktig forskjll mellom prosessen som berører jenter og gutter. Er det tilfellet og hvis ja, hvorfor?[spacer height="20px"]

    • I hvilken grad skyldes jenters tilslutning til IS oppfatningen om at voldelig salafisme er et befriende valg for dem i forhold til familiebånd og det sosiale presset de opplever eller føler at de blir utsatt for?[spacer height="20px"]

    • Boken til Erlend Ofte Arntsen viser at guttenes drøm om å finne seg en fullverdig muslimsk kone har stor betydning for beslutningen om å reise til Syria. Åsnes bok illustrer at dette også er tilfellet for jenter (Halal dating) og at disse trekkes mot populære ”tøffinger” fra bl.a. Profetens Ummah. Inntreffer radikalisering for sexens skyld? Aisha er i den forstand spesielt interessant, siden hun vil være "kona til en av sjefene i islamistmiljøe."[spacer height="20px"]

    • Hvordan kan jenter som samtidig kan være ”muslimske” OG "feminister" - riktignok i deres forstand -, ta innover seg en ekstrem ideologi som vi mener undertrykker kvinner til en grad som vi ikke har sett maken til i moderne tider?[spacer height="20px"]

    • Hva er forskjellen mellom forventningene om hva slags liv jenter tror de vil ha før de reiser til Syria og hverdagen de opplever som hustru og mor når de først er der?[spacer height="20px"]

    • Boken konkluderer med en tanke om at linjen mellom nypraktiserende og radikalisert var tyn når det gjelder jentene og at de egentlig har vært ofre for en tidsbegrenset bølge som inntraff da ”døren stod på vidt gap”, og som nå er over. Uten dette ville de trolig være ”fromme nypraktiserende” i dag. Hva menes det med dette?

  • Startskuddet har gått !

    Startskuddet har gått !

    Digital eiendomsledelse med åpen BIM - Publisert den 28. februar 2017 av Christer

    Da er vi endelig igang med bachelorprosjektet !

    Vi gleder oss veldig til våres første møte imorgen Onsdag med Jotne & Fenistra i Oslo. Det blir et møte ang software som skal bli brukt i våres oppgave med Digital Eiendomsledelse. Stian Gjerløw som er gruppens IT-guru skal få en første innføring i det som blir sentralt i det nettverket vi skal konstruere rundt denne meget spennende oppgaven.

     

  • Donald Trump blant sine egne

    Donald Trump blant sine egne

    AreaS - Publisert den februar 22, 2017 av elinsla

    AreaS-medlemmet Elin Strand Larsen har skrevet en kronikk for Forskning.no om hvordan Donald Trump aldri vil klare å samle det amerikanske folket. Kronikken kan hentes her. Kronikken ble publisert den 22. februar 2017.


    Faksimile: Forskning.no



    Etter 30 dager i det hvite hus valgte Donald Trump i helgen å tale til sine støttespillere i en flyhangar i Florida.

    – Jeg er her fordi jeg vil være blant mine venner, sa presidenten til stormende jubel fra publikum.

    Et publikum bestående av dedikerte Trump-supportere.

    Valgkamparrangementet sendte samtidig et tydelig signal om at Trump verken ønsker eller forsøker å være en president for hele det amerikanske folk – langt mindre en samlende leder for hele verden.

    Splitter landet i to


    Allerede under presidentinnsettelsen kunne man se den tydelige splittelsen mellom Trumps hengivne støttespillere og de massive motdemonstrasjonene. Til sammenligning var Barack Obamas innsettelsesseremoni i 2009 en av de mest samlende begivenhetene i moderne tid. Han satte rekord i oppmøte på Capitol Hill.

    Det var fest i gatene og feiringen fortsatte lenge etter at det offisielle programmet var over. Gleden over å ha valgt den første afroamerikanske presidenten i amerikansk historie fant man ikke bare i Washington, men i hele verden. Det var fest fra New York til Berlin til Sydney, og spesielt i Kogelo i Kenya hvor Obama hadde sine røtter.

    Med sitt budskap om håp og forandring, fremstod han som et samlende symbol for hele verden. Med Donald Trump var ting annerledes. Innsettelsesseremonien hans ble utført etter alle kunstens regler og verdens medier brøt inn i sin vanlige sendeplan for dekke begivenheten live, men festen uteble. Det var ikke den samme folkeansamlingen og feiringen som for åtte år tilbake, verken i Washingtons gater eller noe annet sted i verden.

    Snakker til sine supportere


    Det er flere grunner til at ikke Trumps presidentinnsettelse ble til en global mediebegivenhet som folk kunne samles om.

    Den første, og kanskje den mest selvsagte, er at Donald Trump er ikke noe samlende symbol. Gjennom sine uttalelser, taler og Twitter-meldinger har han heller lagt opp til en svært splittende retorikk. Han har støtt fra seg kvinner, homofile, muslimer, journalister og klimaforskere, og hans støttespillere har elsket ham for det.

    Selv i innsettelsestalen, hvor hans oppgave var nettopp å samle folket, snakket han primært til sine supportere. Han fremstilte seg selv som en frelser og som svaret på det amerikanske blodbadet. Han skjøv vekk resten av verden ved å si at han ville sette Amerika først.

    Det var ikke et godt utgangspunkt for feiring – med unntak av de som feiret han fra før av.

    Mediene spilte ikke på lag


    Den andre og vel så viktige grunnen er at Trump ikke hadde mediene med på laget. En presidentinnsettelse krever medienes mer eller mindre ukritiske dekning, at de underkaster seg ritualet og inviterer publikum med på festen. Ingen av delene var mediene særlig interessert i å gjøre under innsettelsen av Trump.

    I stedet brukte de dagene før innsettelsen til å skrive om hvordan Trump planla å stenge ute enkelte redaksjoner fra sine pressebriefinger og fokuserte på de store protestene mot den kommende presidenten. Etter fire uker med Trump i det hvite hus har forholdet mellom presidenten og media gått fra vondt til verre. I helgen valgte Trump på ny å gå i strupen på pressen.

    Vil aldri kunne samle noen andre enn sine egne


    Den tredje og siste grunnen til at Trumps presidentinnsettelse ikke ble en samlende mediebegivenhet, har med publikum å gjøre. Uansett hvilke president det er snakk om, vil vi ikke møte et like lojalt mediepublikum i dag. Til det er mediene for mange, publikumet for oppstykket og oppmerksomheten for kortvarig.

    Vi får det med oss i bruddstykker, men vi sitter ikke klistret til skjermen. Vi samles ikke som en familie i TV-stuen, men velger våre egne meningsfeller på sosiale medier.

    Trumps første måned i presidentstolen har vært identisk med hans valgkamp – splittende og isolerende.

    Debatten som har rast om falske nyheter og alternative fakta viser med all tydelighet at dagens publikum ikke kan samles om en virkelighet, men heller at hver enkelt velger sin egen sannhet på nett.

    Så når verken budskap, medium eller mottaker bygger oppunder presidentskapet, vil Trump aldri kunne samle noen flere enn sine egne. Og det ser ut som han er fornøyd med det.

  • Kronikk i Nationen: Er presidentvalget avgjørende for EU?

    Kronikk i Nationen: Er presidentvalget avgjørende for EU?

    DIXIT TACITUS - Publisert den 31. januar 2017 av fro

    31. januar 2017 hadde jeg en kronikk i Nationen om presidentvalg i Frankrike og EU. Herved følger kronikkens opprinnelige versjon.

    Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?


    Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

    9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?

    Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem. Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.

    Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen. I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste - at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon. Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.

    Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen. Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

     

  • Er Frankrikes presidentvalg i 2017 på vei mot "trumpisering"?

    Er Frankrikes presidentvalg i 2017 på vei mot "trumpisering"?

    DIXIT TACITUS - Publisert den 27. januar 2017 av fro

    medlemsmc3b8te-12-januar-201726. januar 2017 ble jeg invitert av AMOPA Norge (Association Des Membres de L’ordre des palmes académiques de Norvège) for å snakke om presidentvalget i Frankrike, eller nærmere sagt om hvordan Trump-effekten kan påvirke både valgprosessen og valgutfallet. Konferansen hadde følgende tittel : "Er Frankriikes presidentvalg i 2017 på vei mot trumpisering?" og fant sted ved Det franske instituttet i Oslo.

    I løpet av innlegget tok jeg opp følgende punkter.


    • Trump, trumpisme og trumpisering: et kraftig avklaringsbehov

    • Trumpisme som ideologi og trumpisering som personlig stil og politisk praksis

    • Sosialøkonomiske forhold som forklarer Trumps valgssuksess

    • En global reaksjon mot globaliseringsprosesser: autoritarianismens fremvekst

    • En kvadrippel tillitskrise - internasjonalt - europeisk - nasjonat - subnasjonalt

    • Fremveksten av høyrepopulisme i Europa som et uttrykk på en slik global reaksjon

    • Forventingen om dominoeffekt fra Den kalde krigen til Den arabiske våren, så til Brexit/Trump: kommer det mer og er det snakk om determinisme?

    • Trump i den franske valgkampen: mange små "revolusjonærer" som vil kvitte seg med "det etablerte systemet"

    • Faktorer som tilsier at Trump-effekt kan inntreffe i Frankrike

    • Faktorer som tilsier at Trump-effekt ikke kan inntreffe i Frankrike

    • Usikre utsikter foran valget : velgernes misnøye, tillitsunderskuddet, potensielle nye terrorangrep

    • Valget i Frankrike er avgjørende for universalismen i en verden som i stadig mindre grad er universalistisk.[spacer height="20px"]
      Innlegget kan sendes dersom dere ber om det og sender mail til franck.orban@hiof.no


     

  • Kronikk i Dagbladet: De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

    Kronikk i Dagbladet: De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

    DIXIT TACITUS - Publisert den 27. februar 2017 av fro

    Jeg hadde følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i Dagbladet fra 23. februar 2017 og kan hentes her.

     

    I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.

    Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.

    Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.

    Forventning om bølge

    Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.

    Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.

    Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.

    Ensom valgseier for Wilders i Nederland

    Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.

    Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike

    Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.

    For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.

    Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.

    SPD framfor AfD i Tyskland

    Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.

    Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.

    Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.

    Europeerne dømt til avmakt?

    Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.

    På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.

    Utfallet ikke gitt på forhånd

    Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.

    Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.

    Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.

  • De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

    De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

    AreaS - Publisert den februar 23, 2017 av fro




    Areas-medlem Franck Orban skrev følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland. Kronikken kom i Dagbladet 23. februar 2017 og kan hentes her.





    I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.


    Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren - at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.


    Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.


    Forventning om bølge


    Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.


    Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.


    Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.


    Ensom valgseier for Wilders i Nederland


    Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.


    Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike


    Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.


    For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.


    Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.


    SPD framfor AfD i Tyskland


    Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.


    Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.


    Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.


    Europeerne dømt til avmakt?


    Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA - som ved tidligere anledninger i moderne historie, - skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.


    På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.


    Utfallet ikke gitt på forhånd


    Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.


    Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.


    Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.



  • Kort presentasjon

    Kort presentasjon

    Konferanse - Akademisk dannelse - Publisert den 6. februar 2017 av kaarepettersen

    Dato: 09.05 og 10.05.2017, kl.08.30-15.00 begge dager
    Sted: Litteraturhuset i Fredrikstad 09.05
    og Høgskolen i Østfold (Fredrikstad) 10.05


    Dag 1, Tirsdag 09.05.17
    Målgruppe : Alle
    Tema: Generell informasjon vedrørende barn og ungdom med skadelig seksualisert atferd
    Sted: Litteraturhuset i Fredrikstad, med plass til 300 deltagere.
    Tid: 08.30-15.00

     

    Dag 2, Onsdag 10.05.17

    Målgruppe : Fagkonferanse for profesjonelle som jobber med barn og ungdom.
    Tema: Spesifikk informasjon vedrørende bekymring, utredning og behandling av barn og unge med en skadelig seksualisert atferd.
    Sted: Høgskolen i Østfold, Fredrikstad, med plass til 200 deltagere

    Tid: 08.30-15.00

  • Høyrepopulistisk ulv i venstresidens fåreklær..

    Høyrepopulistisk ulv i venstresidens fåreklær..

    DIXIT TACITUS - Publisert den 19. januar 2017 av fro

    Skjermbilde 2017-01-19 kl. 14.14.49Aftenposten fra 19. januar 2017 tar opp et meget viktig spørsmål: hva vil egentlig de høyrepopulistiske partiene i Europa når de våger seg inn på venstresidens banehalvdel? De siste årene har mange av dem drevet en tosidig taktikk.


    • På den ene siden myker man opp en diskurs som var oppfattet som skandaløs med tanke på biologisk rasisme, antisemittisme og homofobiske holdninger. Mange partier droppet akkurat disse sakene for å fokusere på andre mindre kontroversielle problemsstillinger som lettere kan selges til moderate velgere. Biologisk rasisme har blitt til kulturell nativisme, antisemittisme byttes ut med kulturell og økonomisk motivert innvandrerskepsis og islam-hat og pro-familie retorikk seiler opp som to sikre fanesaker. [spacer height="20px"]

    • På den andre siden forsøker disse partiene å kapre velgere som tradisjonelt sett befinner seg på venstresiden men som de siste tiårene har vært offer for liberalisme og globalisering, og som ikke lenger føler seg ivaretatt av de tradisjonelle venstrepolitiske aktørene


    Høyrepopulister har dermed gått gjennom et formidabelt hamskifte. Fra ofte å være (ultra)-liberale på 80- og 90-tallet, har de blitt liberalismens aller verste fiende. De står nå for forsvaret av nasjonal industri og arbeidsplasser og forfekter en god gammel statsproteksjonisme. De har dessuten vind i seilene etter Brexit og Trump-seieren i USA. Mange snakker om dominoeffekt i 2017 med tanke på valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.

    Som jeg forsøkte å si i Aftenpostens artikkel har høyrepopulister dermed på ingen måte blitt til venstreaktivister. De er først og fremst opportunister som trekker fortvilte velgere til seg med en argumentasjon som kan ligne på den fra venstresiden, men som i virkeligheten handler om noe helt annet, for ikke å si det stikk motsatte. Solidaritetstanken og internasjonalisme er bl.a. avløst av eksklusivisme og nasjonalisme.

    Venstrepartiene rundt omkring i Europa bærer et tungt ansvar for å ha oversett den ovennevnte velgerkategorien of for å levd i intellektuell limbotilstand helt siden slutten av den kalde krigen. Globaliseringstaperne motiverer ofte sin beslutning om å gå over til et av disse høyrepopulistiske partier med å påpeke en endeløs skuffelse for at ingentlig gjøres for dem. For å feilsitere Theresa May kunne man neste si at for dem er "a bad deal better than no deal at all." Alt annet enn å fortsette med de samme. Total mistillitt ovenfor etablerte partier på høyresiden (som tvang fram liberalisering) og på venstresiden (som lot det bare skje) skaper dermed en stigende "vestlig" antiliberal front på begge sider av Atlanterhavet.

    Slik sett fremstår venstrevelgernes overgang til høyrepopulistiske partier ikke bare som et uttrykk for kollektiv hysteri. Disse vet at de velger en mer usikker framtid.

    Men en usikker fremtid kan av og til være langt bedre enn ingen fremtid i det hele tatt, selv om prisen for dette er tvilsomme kompromisser med deler av vårt demokrati.

    Mer om dette tema her.

  • På tur med DNAK til Tromsø

    På tur med DNAK til Tromsø

    DIXIT TACITUS - Publisert den 8. desember 2016 av fro

    Den norske Atlanterhavskdnak-tromso-blogg-1omités kurs i internasjonal politikk ble avsluttet i dag med et siste besøk til Universitetet i Tromsø. Det er alltid utrolig hyggelig å treffe nye kolleger i kongeriket Norge! Denne gangen var innlederne Kjell Dragnes, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten; Håkon Lunde Saxi, Institutt for forsvarsstudier (IFS); Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter og undertegnede. Mitt foredrag handlet om høyreekstremisme i Europa, men med en liten vri som avspeiler aktualiteten.[spacer height="20px"]

    Jeg fokuserte på følgende punkter:[spacer height="20px"]Høyreekstremisme (men også radikal islamisme) forklares også ved hjednak-tromso-blogg-2lp av et utenfraperspektivet. Den forklares som en svulst som angriper en kropp som i utgangspunktet kan være frisk. Spesielt kriser har store forklaringsverdi når man prøver å forklare hvorfor radikale meninger og holdninger får fotfeste i et samfunn. [spacer height="20px"]Høyreesktremisme er dermed ikke en del av vårt samfunn, men heller en sykdom. En slik "normal patologi" er brukbar når den skåner oss for å ta et grundig oppgjør med oss selv. Fjerner man svulsten, blir man frisk igjen.[spacer height="20px"] Den andre foraklaringsmodellen som blant vektlegges av spesialister som Cas Mudde er innenfra-perspektivet. Høyreekstremisme er ikke noe eksogent, men kommer innenfra, altså endogent. slik sett vil høyreekstremisme springer fra mainstream-meninger og holdninger som - av diverse årsaker -, gjennomgår en radikaliseringsprosess. Dette prespesktivet oppfordrer til selvransakelse og til studien av de interne faktorene i vårt samfunn som skaper populistiske, radikale eller ekstreme meninger. [spacer height="20px"]Selv sliter jeg med å leve opp til dette innenfra-perspektivet. Men jeg er overbevisst om at den er en langt mer fruktbar vei å gå for nærme seg ekstreme ideologier. Jeg tenker at Åsne Seierstads beskrivelse av Breivik, oppsummert i boktittelen "En av oss", illustrerer dette ganske godt.[spacer height="20px"]Det andre punktet som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt vi bør ukritisk ta innover oss fremstillingen av dagens situasjon i Europa som en "bølge" av høyreekstremisme som ikke vil stanses. Valgutfallet i Østerrike viste at enhver form for determinisme er farlig. Det som skjer i ett dnak-tromso-blogg-3eller flere land trenger ikke å bli fullstendig trendsettende for andre. Det gjelder også presidentvalget i Frankrike, hvor nærmest samtlige medier har bestemt seg for at Marine Le Pen kommer til å vinne, dette helt uavhengig av enhver logisk betraktning som forsøker å forklare hvorfor dette neppe kommer til å skje.[spacer height="20px"]Til slutt drøftet vi et omstridt spørsmål: hvordn skal vi betrakte populister, radikale og ekstreme? Det holder ikke å spørre om de KAN vinne. Det må også spørres om ikke de BURDE vinne. Dette resonnement virker ganske søkt, men det er ikke helt ulikt en tankegang som man bl.a. finner i Storbritannia og som går ut på at ortotokse muslimer kan brukes i kampen mot radikale islamister. De mildere formene for høyreekstremisme (populister og radikale) kan oppfattes enten som en trussel mot liberaldemokratiet eller som en slags sikkerhetsventil som hindrer at skepsisen, misnøyen og motstanden mot liberaldemokratiet eskalerer i enda mer ekstreme former, inkludert ekstrem vold. Ifølge en slik modell vil populister og radikale kunne fungere som et slag "korrektiv" som påvirker deler av de liberaldemokratiske verdiene i en retning som vi ikke liker, men som faktisk utgjør svar til velgernes forventninger, skuffelser og bekymringer. [spacer height="20px"]Spørsmålet er dermed ikke om EU skal forsvinne i et slags dommedag-scenario, men heller hva slags EU eller europeisk samarbeid man vil få etterhvert som disse partiene veier tyngre i de ulike landenes politiske system. Og ja, disse partiene kan vinne valg.. og kan gjøre det relativt "akseptabelt" når de først har politisk makt.[spacer height="20px"]dnak-tromso-blogg-4Hovedpoenget med et slikt innlegg er dermed ikke å komme med alle svar, men å hjelpe deltakerne til å stille seg selv de rette spørsmålene. For min egen del har det vært ren glede og et privilegium å få være med DNAK rundt omkring i hele landet i løpet av 2016. Jeg har truffet mange spennende nye kolleger og snakket med interesserte studenter. Hva mer kan man ønske seg?

     

  • SKuL seminar 15.12.16

    SKuL seminar 15.12.16

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 6. desember 2016 av Hilde Wågsås Afdal

    15. desember, kl. 09-14, rom D1-058 arrangeres semesterets SKuL seminar!

    Ekstra god lunsj vil bli servert!!! Påmelding via linken

    http://www2.hiof.no/nor/hovednode/hogskolen-i-ostfold-1?module=analyze&function=show_query&occurence_id=2673

    Program


    09.00-09.15: Velkommen

    09.15-09.45: "Å bli en god matematikklærer" v/ Hege Mandt (Stipendiat  matematikk   didaktikk)

    09.45-10.15: «Programmering i matematikkundervisning» v/ Sanna Forsström          (Stipendiat matematikkdidaktikk og programmering)

    10.15-1030: PAUSE

    10.30-11.00: «Flerspråklige barn og andrespråksinnlæring» v/Linda Emilsen                 (Stipendiat i norskdidaktikk)

    11.00-11.30: «Vilje, men ikke handlingskraft - skolelederes forståelse for og                 inkludering av tospråklige lærere i skolens læringsfellesskap» v/Kari                           Spernes og Hilde Fjeld

    11.30-12.00: LUNSJ

    12.00-12.30: «Kunnskapsdeling og utprøving etter deltakelse i matematikknettverk» v/Marianne Maugesten og Monica Nordbakke

    12.30-13.00: «Språkdidaktikeren som rollemodell» v/Gro Anita Myklevold og Camilla   Bjørke

    13.00-13.30: «The Academy of Nordic Schoolleadership» v/ Roger Sträng

    13.30-14.00: Oppsummering og avslutning

     

  • Aktiviteter i 2016 - oppsummert

    Aktiviteter i 2016 - oppsummert

    SKuL – Skole, kunnskap & lærerutdanning - Publisert den 6. desember 2016 av Hilde Wågsås Afdal


    • 10.06.16: Seminar om intervensjonsforskning ved Mette Nordby (NMBU), 10 deltakere

    • 14.06.16:  Åpen seminar: SKuL – ni presentasjoner knyttet til delarbeider, 28 deltakere

    • 11.08.16:   Profesjonsrettet og didaktisk forskning – hva er egentlig det? Heldagsseminar for alle ansatte ved lærerutdanningen v/professorene Frøydis Hertzberg, Anton Havnes og Jan Erik Johansson

    • 04.11.16:  Åpent seminar: «Bruk av teori i kvalitative studier» v/ førsteamanuensis Trine Anker, 25 deltakere

    • 15.12.16:  Åpen seminar: SKuL – ni presentasjoner knyttet til delarbeider, 23 deltakere.

  • Torsdag 10. og fredag 11. november: Willmar, Minneapolis, Mall of America, New York

    Torsdag 10. og fredag 11. november: Willmar, Minneapolis, Mall of America, New York

    Arnstein på prærien - Publisert den november 12, 2016 av arnstein

    No sit eg på flyet i 38000 fot og er ein eller annan plass mellom Island og gamlelandet, og eg får prøve å oppsummere dei siste to dagane.

    Torsdagen var ein roleg dag, eg starta ikkje morgonstellet før nærare halv ni, det var godt å endeleg få ein ekstra time eller to med søvn. Dessutan skulle eg da møte dei andre i Minneapolis, og sidan eg hadde berre halve reisevegen, så kunne eg ta det litt med ro. Omsider så kom eg meg i veg frå Willmar, og bilturen austover er det lite å fortelje om, mil etter mil bak store truckar lasta med korn. Vel framme i Minneapolis fann eg ikkje motellet, av den gode grunn at eg ikkje hadde skrive ned adressa før eg starta. Men «with a little help from my friends», så fann eg til slutt fram. Deretter var eg innom Mall of America for å få meg ein matbit medan eg venta på dei andre. Utpå ettermiddagen tikka det inn ei melding om at dei var framme. Resten av ettermiddagen gjekk med til intensiv shopping (og her er det tydeleg at dei gamle er eldst), før vi åt middag og runda av med litt prat på rommet før sengetid.

    Fredag var reisedag, og vi sjekka ut frå hotellet og køyrde til flyplassen, der vi leverte inn bilane og sjekka inn bagasjen. Denne gongen hadde vi av ein eller annan grunn «priority», noko som tok oss raskt gjennom sikkerheitskontrollen. Vel inne, fann vi oss ein plass for å sitte litt, og da skjedde det eigentleg to ting som var litt uheldige. For det første mista eg den eksterne harddisken min i golvet, slik at han no ikkje fungerer. Dessverre har eg nok nokre unike data på denne disken, men eg har på ingen måte oversyn over kva som er tapt – eg får sjå på det når eg kjem heim. I beste fall er det berre noko smårask som har forsvunne, i verste fall er det eit par artikkelutast, i tillegg til fire-fem prærieopptak. Det er berre å ta slike ting som ein mann, og eg får lære meg dette med å ta skikkeleg backup. Det andre litt kritiske var at flyet vårt ut frå Minneapolis ville vere over ein time forsinka, og dette var ille fordi  vi berre hadde 90 minutt på å skifte fly. Dette skapte ein litt dårleg stemning, ei natt på flyplasshotell var ikkje akkurat det vi tørsta etter no. Men så vart det ikkje så ille som vi ei tid trudde. For det første kom vi oss i veg litt tidlegare enn først annonsert. Vidare ga pilotane litt ekstra «trottle», slik at vi visste alt når vi landa at dette ville vi klare. Og det var vel eigentleg det. Snart dukkar nok gamlelandet opp i det fjerne, og da er det jo på tide å nynne litt på ei gammal emigrantvise:


    1. Farvel du moder Norge nå reiser jeg fra deg, og sier deg så mange takk fordi du fostret meg. Du ble for knapp i kosten i mot din arbeidsflokk, men dine lærde sønner du giver mer enn nok.

    2. Dog elsker jeg deg Norge med dine fjell og vann og vil så nødig bytte med Vestens prærieland, men når det gjelder brødet, det er så strengt et bud, at vi som skogens fugler vi må av redet ut.

    3. I en av disse dale min vugge sto en gang, der lekte jeg som barn og gjette sauer, kyr og lam. Der har jeg veltet stener, der har jeg sanket bær, ei noen plett på jorden kan blive meg så kjær.

    4. Nå trekker jeg som svalen fra deg til fremmed land, og over verdenshavet, det store brede vann, der kan man finne føde hvis man vil bruke flid, vi takke må Coloumbus som viste veien dit.

    5. Men da jeg skulle reise fra fedreland og hjem, da falt det mange tårer og hjertet sto på klem, jeg vendte meg på veien for en gang til å se, de mange vakre tomter og mangt et lindetre.

    6. Så kom jeg da med flere til hovedstaden frem, jeg var nok tung om hjertet for jeg var uten hjem. Der traff jeg emigranter av store og av små, de skulle bli mitt følge hen over bølgen blå.

    7. Så ble det stiftet vennskap vi ble av samme stand, vi skulle holde følge til vestens fjerne land. Vi ba da alle sammen Vårherre følge med, og gikk ombord i damperen som sto der klar på red.

    8. Jeg så en tåre glinset på broders kinn så våt, som neppe kunne sige et ord av bare gråt, Han sagde: Søster kjære Vårherre signe deg jeg kan ei lenger følge jeg må forlate deg.

    9. Kapteinen steg på brettet, maskinen kom i gang, vi svingte da med hatten til dem som sto på land, farvel da Norges strender, farvel da Norge kjær, jeg tenkte at jeg aldri ville komme deg mer nær.

    10. Jeg sto med hjertets vemod på skipets dekk og så, mitt kjære gamle Norge forsvinne i det blå, ja jeg skal gjerne tilstå mitt hjerte sto i brann da jeg så Norge dukke ned i horisontens rand.

    11. Jeg tenkte på min fader, jeg tenkte på min mor, de ligger nå og sover i Norges kolde jord, men der på deres graver skal stå et kors på vakt, som vise vil det stedet hvor mor og far er lagt.

    12. Men om det skulle hende ut i min levetid, jeg kommer der tilbake, da går jeg like dit, der er mitt hjerte hjemme, der så jeg solen først, jeg aldri kan det glemme for lengsel i mitt brøst.


    Og slik gjekk no dagan i dette mangfoldige landet…

  • Onsdag 9. november 2016: Fargo, Madison, Willmar

    Onsdag 9. november 2016: Fargo, Madison, Willmar

    Arnstein på prærien - Publisert den november 12, 2016 av arnstein

    Dagen i dag starta litt tidleg for min del, litt før klokka 5 ringde telefonen, det var ei på jobb som lura på noko og som ikkje var heilt orientert om at eg var på rundtur i den store verda. Det er jo triveleg at folk vil rådføre seg med meg, men kanskje ikkje så veldig heftig å få slikt kasta over seg så tidleg på dagen. Og etter dette var det uråd å få sove meir, særleg sidan eg hadde planlagt ein tidleg start på dagen. Eg låg litt og kanskje dorma litt etter dette, men særleg søvn vart det ikkje. I halv sju-tida karra eg meg opp og pakka rasket mitt, og etter å ha lese nyheitene berre for å få bekrefta at presidentvalet her var så tullete som det ved sengetid såg ut til å vere, sjekka eg ut frå motellet. Eg måtte innom bensinstasjonen for å fylle drivstoff og kjøpe meg noko å ete på, og så stilte eg GPS-en på Madison, MN og sette kursen sørover. Trafikken i Fargo var jo nokså tett, men etter kvart så opna det seg, og det meste av trafikk såg ut til å gå nordover – det såg nesten ut som om det var amerikanarar som var på tur mot Kanada for å søke eit meir frilynt liv. Reisa mi var jo lang, og underhaldninga var valsjokk-program på radioen. Og medan den eine valanalysen etter dan andre vart kasta fram, pløgde eg meg gjennom mil etter mil med prærielandskap.

    Eg kom fram til museet i Madison til avtalt tid, og da eg kom inn døra, fekk eg høyre at ein av informantane hadde vore innom nokså tidleg, men så hadde han gått – han måtte jo ut på «fila» i godveret, må vite. Dette var synd, for etter det dei sa, så skulle denne kroppen vere svært så flytande på trøndsk! Derimot var dama frå Røa der igjen, og denne gongen fekk eg gjort eit betre opptak med henne. Så kom kontaktfolket mitt innom med mat, og mannen her er ein som også er god på å snakke norsk. Så stakk tannlege Kevin innom, og dette var ein kar eg gjerne ville gjere opptak av. Kevin er sonen til ein av dei som eg gjorde opptak av på 1980-talet, og han vaks opp i eit svært så norskdominert miljø, der både bestefar og far snakka norsk «mæsta heile tida». Og Kevin kunne fortelje at da han begynte på skolen, vart han sporenstreks sendt til logoped for uttaleterapi – han hadde så veldig sterk norsk aksent når han snakka engelsk. Derimot var det i dag ikkje så veldig mykje att av norsken hans, han kunne mange ord, men han makta ikkje heilt å setje desse saman til fraser og velforma setningar. Men samstundes var han dyktig til å bruke det han hadde i repertoaret sitt, så det var fullt muleg å kommunisere med han. Det kan bli interessant å sjå nærare på språket til denne karen. Sistemann ut var ein ny stjørdaling, denne gongen frå nabobyen Dawson, og dette var verkeleg ein kar som kunne snakke norsk. Det var svært morosamt å snakke med han, og han hadde mykje å fortelje. Feltarbeidet her har såleis vore rimeleg bra, men det er alltid litt surt når ein veit at det finst fleire potensielle informantar i området som ein av ulike grunnar ikkje får gjort opptak av. Men om det no skulle bli ein neste gong, så kunne det vere fint å ta turen hit igjen.

    Eg pakka ned utstyret mitt og gjorde meg klar til å reise inn mot Minneapolis, men ho som styrte med dette museet insisterte på at eg absolutt burde sjå innom eit pottemakeri søraust for byen. Eg må innrømme at eg veit ikkje meir enn passeleg lysten på å sjå på lysestakar og halvskjeive kaffikrus no, eigentleg var eg litt sliten. Men dama heldt på sitt – dette måtte eg berre sjå, og eg vil jo helst ikkje vere vanskeleg. Og med papirkart over Lac Qui Parle County på fanget (GPS-en tok ikkje adressen), navigerte eg meg til slutt fram til denne farmen. Og dette var faktisk interessant, eg må litt motvillig innrømme det; dama var av irsk avstamming, men ho var gift med ein norsk-amerikansk kunstnar, og dei hadde begge teke kunstutdanning i Noreg. Prosjektet til dette paret var å overføre norsk treskjærar- og rosemalingstradisjon til leire. Vidare var mannen ein habil knivmakar, og knivsamlinga hans måtte eg også sjå på. Det var som sagt interessant å vere her, og ikkje minst hadde ho fleire gode analysar og kommentarar til valresultatet. Eg var der på farmen ein times tid før eg takka for meg, og da visste eg eigentleg ikkje kva eg skulle gjere. Eg kunne køyre heile vegen inn til Minneapolis og ta inn der, eller eg kunne stoppe på vegen. Valet fall på Willmar, eg fann vegen lett, og eg fekk også ordna meg motellrom igjen. No er altså feltarbeidet unnagjort for denne gongen, i morgon blir det ein litt roleg dag i storbyen, og da møter eg også resten av «kruet». Og det skal bli godt med ein roleg dag no.

    Og slik går nu dagan på prærien…

  • Tysdag 8. november 2016: Willmar, Ulen, Fargo

    Tysdag 8. november 2016: Willmar, Ulen, Fargo

    Arnstein på prærien - Publisert den november 11, 2016 av arnstein

    Ny dag og nye mulegheiter … No skal vi opp til Ulen i Clay County – eit område som tradisjonelt skal vere fullt av nordmenn. Og da er det ingen veg utom, dit må vi! Som vanleg hadde vi samlingsstund ved frukosten der dei store planane vart lagt, og no skal vi jo sjekke ut frå dette motellet også. Eit av problema vi hadde, var at vi mangla hotell i Fargo, og det skulle eg ta meg av. Og mens eg hadde kvalitetsitid med hotels.com, starta dei andre i prærieskonnerten sin, eg skulle kome etter. Etter litt plunder og heft fekk eg ordna hotell, pakka rasket mitt, lempa det i bilen og kome meg av garde. Og no var det verkeleg «mil ellet mil». I gamle dagar hadde eg kart, og da visste eg (stort sett) kor eg var, no ser eg berre eit lite kartutsnitt på GPSen, og da har eg eigentleg ikkje peiling, eg berre gjer som GPS-dama seier. Men kursen gjekk nordover, og etter ei god stund, dukka I94 opp, og da var eg på trygg grunn. Eg køyrde over prærie, prærie og meir prærie, eit landskap som er svært ulikt det eg kjenner frå barndommens Trøndelag. Men eg hadde det jo fint, og med val-analysar frå PBS på radioen gjekk tida. Etter ei lang stund meinte GPS-guri at eg burde svinge av, og som snill gut, gjorde eg jo det. No var det litt smalare «rådar», men også dette er ei enkel sak for ein gammal prærielingvist, og snart var eg i kjent landskap, småbynamna var gamle kjenningar for meg. Og det beste gjensynet var utan tvil Rollag. Hit kom eg ein vinterdag i 1987 på jakt etter staute norskamerikanarar. Og dette var verkeleg ein småby, eit utsal for landbruksmaskiner, to eller tre ulike lutherske kyrkjer og eit «står». Den gongen stoppa eg ved ståret, og gjekk inn for å spørje etter norskingar. Dama ved kassa-apparatet var svært hjelpsam, ho «fona» litt, og snart dukka det opp ein godt vaksen spreking som gjerne ville snakke med meg. Dette «ståret» hadde også utvida konseptet med to respateks-bord (dette ordet skal sikkert skrivast med x, men her på prærien må det vere lov å ta seg litt til rette i det språk landskapet), så det kunne minne om ein kafeteria. Karen ville gjerne spander kaffi, men det viste seg å vere veldig vanskeleg sidan eg ikkje hadde eigen kopp. Det viste seg at over kaffikokaren var det ei hylle med krus, og der hadde eigarane namna sine, som Olaf, John og Floyd. Kruset Guest fanst ikkje, og derfor vart de ikkje kaffi på meg den gongen. Verten tok meg med heim der han hadde bygd opp ei uvanleg stor traktormuseum, og det fascinerte meg, har hadde han ei svært respektabel samling med traktorar, får gamle dampmaskiner til litt meir moderne maskineri. Eg vart også med han inn, og der ville han gjerne demonstrere den revolusjonære nyvinninga elektrisitet – noko slikt hadde vi vel ikkje i «Nårri»? Kjøleskap hadde han også, noko som han var heilt sikker på ikkje fanst i gamlelandet. Elles var han kanskje ikkje så veldig husleg av seg, men ungkarar må vite å innrette seg. «Leverommet» var fullt av tekniske teikningar av ymse slag, medan kjøkenet nok helst vart brukt til å føre dei tekniske framstega vidare. På kjøkenbordet hadde har rigga opp ein stor dreiebenk, og det er jo veldig praktisk å ha på kjøkenet. Skruar, mutrar og skiver flaut over alt, men dette var også ein kar som var god på system – egg-skålene i kjøleskapet er jo svært fine å bruke til å sortere mutrar av ulik dimensjon. Men det må også seiast at arbeidet hans nok ikkje var forgjeves og at det har sett spor etter seg som er synlege i dag: kyrkjene stod, og traktor-ståret likeså, grosseriståret var nok historie, medan farmen til denne samlaren hadde vorte dampmaskin-museum. Eg skulle gjerne hatt tid til å stoppe litt.

    Etter dette nostalgiske gjensynet venta Hitterdal, og deretter Ulen. Eg trudde kanskje at eg var sistemann på plass, men eg såg ingen annan prærieskonnert. Derfor tok eg turen nedom Nordic Bar for å få meg ein matbit, og sidan dette heilt klart er ein lokal drikkeplass, var menyen uvanleg kort. Eg fekk pizza og Cola, men kaffi hadde dei ikkje. Eg fekk i meg maten, gjekk ut litt for å sjå etter dei andre, men det var ingen å sjå. For å vere ærleg, så tok eg til å bli litt bekymra. Men ekte prærielingvistar bør jo ikkje bli uroa av slikt, og etter ein times tid dukka resten av gjengen opp. Og det verserte da straks rykte om at dei andre hadde hatt det litt for travelt, så travelt at dei hadde vorte stoppa av polisen for «speeding». 80 i 60-sona var visst litt i overkant, mente øvrigheita, og for slikt kan heldige norske prærielingvistar sleppe unna med ein skriftleg «warning». Uansett, for ein prærielingvist kan jo eit slikt skriv nesten samanliknast med å få «purple heart» i strid.

    Dei andre hadde med seg mat som dei kunne meske seg med i solveggen, bensinstasjonen hadde kaffi, og til avtalt tid kunne vi duve inn til vikingsverd-museet i Ulen. Her venta det ei delegasjon av staute mannfolk, og da kunne jo feltlingvistane berre ta for seg. Vi rigga opp tre stasjonar, og som vanleg var det ungdommen som gjorde det meste av intervju. Eg snakka med dei to einegga tvillingane igjen, og sjølv om eg har møtt dei mange gonger no, klarer eg ikkje å sjå skilnad på dei. Det einaste eg kan kjenne igjen dei på, er kva dei snakkar om – den eine har ansvar for indretenesta, medan den andre tek det andre arbeidet. Uansett, dette er to fantastiske tydalingar som er glade i å snakke norsk. Etter fleire timar med feltarbeid, kunne vi til slutt pakke saman tinga våre og setje kursen mot Fargo, der vi hadde bestilt motell. Og her skulle vi også få med oss valnatta, og det kunne jo vere interessant. Vi var bortom restauranten og fekk oss mat før vi samla oss på rommet til Yvonne for å sjå på dette. Dei første prognosane indikerte at dette skulle gå vegen og at Hillary skulle bli ny president. Men så tok det til å skje noko, det eine valdistriktet etter det andre vart raud, og ved sengetid var det klart kva veg dette gjekk – at Trump ville bli president. Akkurat dette var det nok ikkje så veldig mange som hadde sett skulle kome. Og det er jo veldig rart at i eit land som USA, så klarer dei ikkje å leite fram betre kandidatar enn dette, ein tydelegvis populær tulling og eit dyktig, men upopulært arbeidsjern. Vi får sjå korleis dette går.

    Og slik går nu dagan i dette merkelege landet…

  • Måndag 7. november 2016: Willmar, Milan, Appleton og Madison, MN

    Måndag 7. november 2016: Willmar, Milan, Appleton og Madison, MN

    Arnstein på prærien - Publisert den november 11, 2016 av arnstein

    I dag delte vi oss igjen, og denne gongen gjekk eg solo til Lac qui Parle County, eit område eg turnerte for 30 år sidan og møtte slike fantastiske karar som Floyd, Berdeen og Selmer, alle karar med styr på palatalar og dativ. Men tida har gått, og mykje har endra seg. Og eigentleg hadde eg ikkje gode kontaktar denne gongen. I fjor var eg her ein laurdag og søndag på leiting, men eg fann lite og ingen tok telefonen når eg ringde frå Skype. No var det måndag, eg har ringt fleire, men igjen er det ingen som tek telefonen. Kvifor har folk telefon når dei ikkje orkar å svare, lurar eg på? Uansett, mens dei andre igjen sette kursen til Sunburg, reiste eg inn i eit nokså ukjent landskap igjen, nesten likt den mytiske filologen Rune Staven, på jakt etter «lokativar og stungen d». Første stopp var Milan, der eg hadde håp om å finne folk. Men kontaktpunktet mitt her, museet «Arv hus» (heritage house) var dessverre stengt. Deretter sette eg kursen mot Appleton, i håp om å finne ein av dei gamle kontaktane mine frå 80-talet, men her var det folketomt – i dette landet og i dette veret er alle ute på «fila» med plog og «førtelaisar». OK, da var neste mulegheit Madison. Her køyrde eg eit par rundar opp og ned gatene i håp om … ja, kva var det eigentleg eg håpa på? Bunadskledde jenter som hoppa rundt og kasta rundt seg med jamvekt, apokope og palatalar? Staute karar i mannskor som står på «saidvåken» med flagg og syng «Kan du glemme gamle Norge?» medan dei friskt og freidig kastar rundt seg med dativ? Eg forsto fort at dette var berre tull, og sidan biblioteket var ope, så gjekk eg dit, presenterte meg og sa fram ærendet mitt: eg er norske som leitar etter andre norskingar som snakkar norsk. Her vart eg sendt over gata til lokalavisa; eg gjentok remsa mi, og der vart eg sendt ned til «county-museet». Også her la eg fram saka mi, og museumsdama kasta seg med ein gong over telefonen for å hoste opp folk til meg. Det ville berre ta ein liten halvtime, trudde ho. Medan eg venta, såg eg meg litt rundt, og det som var retteleg fint her, var at dei hadde fått skrivestua (inkludert boksamling) til poeten Robert Bly. Eg må berre innrømme at eg har veldig stor sans for Bly, så dette var fantastisk. Snart kom dei ei dame tuslande inn i museet, ei som var fødd på/i (kva er rett preposisjon?) Røa, og ho flytta hit ein gong etter krigen. Men det gjekk ikkje så mange minutta før trønderen dukka opp, og da gjekk samtalen litt i stå. Heldigvis var det bergingsvon, den lokale helten – verdsmeisteren i lutefisketing (med pers på over 4 kg lutefisk) skulle kome, saman med ein godt vaksen kar. Den siste kom først, og han var faktisk veldig god – Stjørdal-dialekten var fjellstø, og her var det meste av målmerka på plass. Lutefisketaren dukka også opp, og han var ein nokså stille kar. Eg spurte om han snakka norsk, og da sa han «ja», og det var vel eigentleg alt av norskspråkleg materiale som det var muleg å få rista ut av han. Det som kanskje var litt verre, var at han ved å vere ved bordet også fekk den andre til å slå over til engelsk. Om ikkje anna, så er det mykje kodeveksling på dette opptaket. Den gamle måtte heim igjen, kona hans var på sjukehuset, og han ville sjå innom henne. Men først ville han gjerne introdusere meg for ein annan norskspråkleg på apartment-komplekset. Og dette var verkeleg eit funn. Han sat og åt «spikkjikjøtt» da eg kom, men han ville gjerne snakke norsk med meg. Og dette vart verkeleg ei flott stund som tok meg tilbake 30 år i tid. Gamlingen berre snakka og snakka, eg måtte berre kaste inn eitt og anna spørsmålet for å halde seansen i gang. Herleg! Men så vart klokka nesten 6, og han ville ha «søppel». Og når norskamerikanarar vil ha «søppel», så er det vanskeleg å seie nei. Eg fekk berre pakke saman og sette kursen mot Willmar. Og etter nesten to timar på «råden» kunne eg parkere framfor hotellet, der eg møtte dei andre, som var veldig klare for å gå ut for å ete. Det var eg også, når alt kom til alt, så hadde eg ikkje hatt mat sidan frukost, så eg var faktisk veeeldig klar. Og fangsten var eigentleg ikkje så verst, trass alt var dette nokså nytt landskap for meg. Utfordringa i dag er jo å finne nye informantar, det er på ingen måte lett. Når ein først har dei, er det ingen stor kunst å få gjort gode opptak. Og om intervjua mine ikkje er særleg gode, så har eg ingen andre å skulde på enn meg sjølv.
    Kvelden vart avslutta nokså intimt, med heile gjengen samla i/ved ei seng samstundes som vi såg første delen av Troells fantastiske film Utvandrarna. Det set ting litt i perspektiv: av og til trur eg at eg har vore veldig lenge i denne bransjen: lenge, men ikkje så lenge at eg har hatt høve til å snakke med folk som Kristina og Karl Oscar, dessverre: eg har derfor ikkje noko nytt å melde i den såkalla Moberg-debatten, disputten mellom Haugen, Moberg og andre på 60-talet. Og sjølv om vi var veldig ambisiøse i ønsket om å sjå film, så måtte vi bryte av lenge før filmen var ferdig – faktisk lenge før det var snakk om utvandring – ein time inn i filmen var vi knapt ferdig med innleiinga, og vi var stuptrøytte og måtte gå kvar for oss for å sove litt.
    Og slik går nu dagan her i den nye verda ….

  • Søndag  6. november 2016: Marshall, Hendricks, Willmar

    Søndag 6. november 2016: Marshall, Hendricks, Willmar

    Arnstein på prærien - Publisert den november 9, 2016 av arnstein

    I går fekk eg ei liste av Jay i Hendricks over køyreplanen for «oppsopet», og dette ser jo skikkeleg heftig ut, lista var lang, og dersom alle desse snakka godt, så vil dette verkeleg dra ut i langdrag. Men det er jo dette vi er her for, og skal ein først improvisere feltarbeid, så må jo ekte prærielingvistar planleggje godt og skaffe seg opplagsnæring så dei ikkje treng mat, og dette gjeld forresten ikkje berre mat; dei skal heller ikkje sove meir en eit par-tre timar i strekk. Eg meiner å hugse frå eit tidlegare liv som grønnkledd at kyniske strategar reknar med at ein soldat i strid skulle klare seg i fire veker med fire timar søvn i døgnet, men da er ein nok ikkje så veldig nøye med kva kjemiske substansar ein sprita opp soldatane sine med. Og etter ein slik periode ved fronten måtte dei kvile og sove ut ei veke eller så før neste økt. Og med redusert søvn var det viktig å fylle etter med mat, drikke og klede. Og sjølv om vi ikkje er ved fronten, er det vel omtrent i dette området at også vi ligg no: kaloriane får vi inn – i rykk og napp, vi frys ikkje – til det er novemberveret for ekstremt, men søvn er det verre med for meg, eg er konstant trøytt: men samanlikna med soldatar ved fronten så skal eg like vel ikkje klage – eg klarer sikker å skrape saman opp mot fem timar i døgnet, og det får halde til eg er heime , men da er det skikkeleg payback time.

    Uansett, i dag sto vi altså plutseleg med avtale i både Sunburg og noko litt lausare i Hendricks. Ved frukostbordet vart strategien lagt, og Kari var da den som viste mest risikovilje: for utan tvil så ville det vere enklast å få gjort opptak i Sunburg der vi alt har mange «gamle» informantar, gjengen i Hendricks var alle «nye» - om dei i det heile ville kvalifisere som informantar. Så det var ingen tvil om at det å reise til Hendricks igjen ville vere litt risikosport, men om vi ser på oss sjølve som eit team, så ville dette vere fornuftig, så nokre vandra inn på gamle spor med sikkerstikk-informantar, medan andre da kunne våge seg ut på litt usikker is. Kari, som faktisk driv med fjellklatring, viste prærielingvist-mot, og kakka seg saman med meg – og for oss to venta vel eigentleg «terra incognita» i den forstand at vi ikkje visste (men nok kunne frykte) kva som venta oss. I så måte var dei andre heldige, dei hadde gamle kjentfolk klare til å ta imot dei. Og reisa til Hendricks var veldig artig, ikkje minst fordi Kari ville øve seg på å bli trønder. Og medan den eine «kornfila» etter den andre passerte oss, prøvde Kari å få slike nyttige småord som «ka», «kæm» «kess» og «kor» på plass, og det mestre gjekk eigentleg greitt heilt til kari sa at no var ho veldig flau – ho klarte plutseleg berre å snakke trøndsk! Flau av det - tullprat!!! Det kan da ikkje vere anna enn ei gudegitt gåve å beherske eit så prefekt språk som trøndersk, det får da vere måte på …

    Uansett, med ein slik ekstrem disharmonisk stemning i bilen (der latter er disharmoni) kom vi etter kvart inn til Hendricks – og det skal jo seiast at Kari etter trugsmål om å få prøve seg som østlandsk fotgjengar på eiga hand her ute på prærien til slutt synest at palatalar, apokope og jamvekt  var heilt topp. Og ho skulle derfor vere godt rusta for å møte den første informanten vår,  ei dame i det vi heime kallar omsorgsbolig som tok imot oss. Og dette var et fantastisk dame, den einaste skavanken eg kan peike på , var at ho ikkje snakka norsk. Men ho forsto det, og Kari og eg gjorde det beste vi kunne for å få henne over på engelsk, men utan hell – dama var veldig prinsippfast, dessverre. Vi innsåg begge at vi her ikkje ville kome nokon veg, Men dama sette veldig stor pris på besøket vårt, ho var nesten på gråten da vi gjekk. Så om vi ikkje har med oss språkmateriale derifrå, så gjorde vi kanskje ei god gjerning – trur vi i det minste. Etter ein så lite vellykka start, sette vi kursen til gamleheimen. Men her måtte vi gjere vendereis i døra – for her på prærien er det mattid mellom 11 og 12. Dette retta vi oss etter, og sette sjølve kursen ned til kafeen i hovudgata (som eigentleg er den einaste gata) medan vi venta. Og her vart det ein solid dose med mat igjen, denne gongen satsa vi på  kalkun og kaffi. Så gjekk ruta vår tilbake til institusjonen igjen, med håp om timar med opptak. Her fann vi først fram til ei godt vaksen dame, og ho vart veldig glad når vi kom og slo med ein gong over til singsås-mål, det var ikkje måte på. Dette kunne ikkje bli anna enn bra. Det var berre ei urlita hake – dama høyrde absolutt ingen ting. Stemmen min dekte eit frekvensregister som var heilt daudt, ho forsto ingenting. Karis stemme slo inn på eit lite område der det var bittelitt aktivitet, men berre litt. Vi prøvde og prøvde, dama prøvde også, men vi kom berre ikkje igjennom. Til slutt så ga vi opp, takka for oss og gjekk vidare til ei ny dame på mangeognitti. Denne dama sov da vi kom, men ho vakna da vi kom inn, og ho vart veldig glad for å få besøk. Ho starta på norsk, men det glei raskt over til engelsk, og der var ho heilt «støkk» - vi sleit veldig med å få særleg norsk frå henne. Igjen prøvde vi å gå vidare, men dama ville vere med oss ut, og da kunne vi vanskeleg skjule at vi hadde tenkt å sjå innom andre også – og no hadde vi eskorte. Neste på lista var ein godt vaksen mann, også dette skulle vere trønder. Men denne karen ville helst sjå fotball med Green Bay Packers på TV, og han hadde lyden på topp og viste lite vilje for å skru denne ned. Her var det altså lite å hente. Neste stopp var ei dame rett over korridoren, men heller ikkje her var det noko språkleg materiale å få tak på. Kari prøvde nesten i desperasjon å elisitere litt av eskortedama vår, men det var visst berre halvveis vellykka. Så konklusjonen var at dette var bomtur – men slikt veit ein jo ikkje før ein prøver (på den andre sida, gammalheimar er sjeldan ein god plass å drive feltarbeid). Vi hadde ein lang tur til Willmar framfor oss med meir enn nok tid til å vere havarikommisjon.  Og bilturar er jo som bilturar er her borte, rette vegar og mange timar. Vel framme i Willmar kunne vi sjekke inn på motellet (som var veldig bra) og straks etter kom også dei andre. Så vart det debriefing over matbordet før vi tok kvelden.

    Og slik går no dagan her på prærien.

  • Laurdag 5. november: Marshall, Hendricks, Singsaas, SD.

    Laurdag 5. november: Marshall, Hendricks, Singsaas, SD.

    Arnstein på prærien - Publisert den november 9, 2016 av arnstein

    Flott start på dagen, på ein måte: Sekken til Alex har kome til rette – men på motellet i Stevens Point. Så no er det berre eit spørsmål om korleis han skal løyse denne floka – i det minste bør det vere muleg å ordne dette på eitt eller anna vis.

    Så var det frukost – og sidan amerikanske porsjonar er heller solide, forsøkte eg meg med nok som såg litt mindre stort ut – og denne gongen fekk eg det verkeleg til. Det eg såg for meg skulle vere eit par brødskiver med speilegg på, viste seg å vere litt egg lagt på ein halvbrent toast. Eg blir aldri klok på dette landet, men heldigvis har eg da eit lag(er) med opplagsnæring, så det var på ingen måte krise. Så sette vi kursen vestover, Alex måtte ta nokre telefonar for å ordne veska, så Janne og han vart igjen for å ordne dette medan vi andre køyrde til Hendricks. Vi skulle møte folket på skolen der, og informasjonen vi hadde fått, var at det ville vere lett å finne denne skolen. Og i byar med ei hovudgate og to tverrgater skal det eit stort talent til for å gøyme bort ein heil skole – vi fann lett fram.

    Framfor skolen møtte Jay oss, og dette var ein fantastisk kar, det var ikkje måte på kor viktig han syntest det var at vi gjorde det vi gjorde. Og inne i fellesrommet på skolen var det alt møtt fram fleire «norskear», og det var tydelege at i det minste nokre av desse var gode til å snakke norsk. Vi var raske med å rigge oss opp, og med tre klasserom til disposisjon ville dette bli reine språkfabrikken. Så snart det tekniske var på plass, kunne eg ta den første «pasienten» under behandling. Dette var ein svært så snakkesalig herremann med røter i Singsås-området, og det var også veldig godt å kunne få snakke «ekte trønder» igjen. Vanlegvis snakkar eg jo trønder, men her på prærien er folk gjerne så vare på dialekt at ein som feltarbeidar må prøve å akkommodere litt, men her kunne heile det trønderske smørgåsbordet brukast lett og ledig utan at det skapte vanskar. Herleg. Klient nummer 2 venta eg også skulle vere litt i same sjangeren, men det viste seg at han hadde bakgrunn frå området rundt Oslo, i tillegg til at han var svensk på den eine sida, så det var det ikkje like enkelt å halde dampen oppe. Men samtalen gjekk da på eit vis, og det var jo bra. Deretter vart eg sendt til ei dame som levde sør i byen, og det var også tydeleg at dette var ei dame som ein gong var god på norsk. Problemet var berre at det ver veldig lenge sidan ho hadde snakka det, dessutan hadde ho raskt oppdaga at denne raringen frå Trøndelag forsto engelsk, derfor var strategien hennar enkel: English only. Som sagt, ho forsto alt og ho hadde sikkert også klart å snakke det om det hadde vore andre til stades, men slik er det no ein gong. Dette vart ikkje noko langt eller godt intervju, men det kan like vel vere OK at dette blir teke vare på med tanke på framtidig forsking. Tilbake på skolen så venta det to nye, ein av dei var veldig god, den andre var nokså ustødig. Og dagen i dag har vore veldig effektiv, for i tillegg til meg har også Yvonne og Alexander hatt kvar sin stasjon der dei på same vis som eg har gjort feltarbeid.

    Etter det eg føler har vore ein veldig lang dag med feltarbeid, tok Jay oss med for å vise oss litt rundt, mellom anna måtte vi jo sjå på Singsaas-kyrkja. Dette er for ein nordmann eit nokså fascinerande landskap, og sjølv om nederlandske Yvonne seier «do you call this flat?», så er det verkeleg det for oss norskingane. Greitt nok at det nokre stader er ei lita dump, men dette er verkeleg flatt! Etter denne rundturen kunne vi setje kursen til motellet og naborestauranten for å få eit mål mat. Og da tok eigentleg kvelden til å gå mot slutten. Men sidan prærielingvistar ikkje kan kaste bort tida, testa Kari og eg ut vaskemulegheitene på motellet, og ein dryg time seinare kunne vi gå på romma våre med eit lass reine klede, rykande varme frå tørketrommelen.

    Og slik går nu dagan…

  • Fredag 4. november 2016: Stevens Point, Iola; WI, Marshall; MN

    Fredag 4. november 2016: Stevens Point, Iola; WI, Marshall; MN

    Arnstein på prærien - Publisert den november 9, 2016 av arnstein

    Dette skulle bli ein svært så lang dag med mange ulike ingrediensar, som feltarbeid, lang transportetappe, toppa med drama av ypperste merke. Eg hadde av ein eller annan grunn ei litt uroleg natt, eg sovna seint, sov uroleg og vakna tidleg – anten er det jetleggen som framleis sit i kroppen, elles så er det berre at eg tek til å bli ein gammal gubbe. Eg håpar jo det første, men må jo også innsjå at det siste også godt kan vere tilfellet. Litt av grunnen til denne nattlege uroa var nok også at eg hadde lagt igjen telefonen min (med vekkarklokke) i bilen, men var for trøytt til å orke meg ut for å hente han, og da var eg i tillegg litt redd for å sovne av. Vi starta dagen med samling på kafeen der vi skulle ete frukost, og på ny vart det traktering som burde dekke kaloribehovet - om ikkje næringsbehovet for fleire dagar framover. Deretter kontakta eg Dale igjen, det ville vere avgjerande for om vi i det heile skulle reise tilbake til Iola igjen, eller om vi skulle fortsette direkte inn i Minnesota. Men Dale skuffar ikkje, på ny hadde han hosta opp nokre informantar til oss. Vi fekk derfor i all hast pakka sakene våre og sjekka ut frå dette eigentlegveldiggodtundermiddelsgode motellet og sett kursen nordaustover.
    Dale venta på oss ved Main Street i Iola, og etter å ha teke ein titt på røslege Vidar (ein trestatue av ein viking med øks og ski), fortsette vi til ein privat institusjon for å møte ei dame på 101 år. Planen var eigentleg å besøke henne i går, men da hadde ho vore forkjøla; framleis var ho litt skranten, men formen var tydelegvis betre no. Og no var ho veldlig glad for at vi kunne kome, ho hadde vore redd for at det ikkje vart noko av «visiten» sidan ho hadde meldt avbod. Vi gjorde ein liten times opptak med henne, ogs sjølv om ho nok var litt svak og halvlåg i stolen, så var det tydeleg at ho likte dette. Og det står heller ikkje å nekte for at trass i alderen, så var dama svært så forfengeleg. Vi hadde med fotokamera, og da vill ho ha «portrett» av seg. Vi tok nokre plater, men ho var på ingen måte nøgd med resultatet. Derfor måtte vi prøve igjen, og denne gongen hadde ho ordna litt på håret og endra positur. Dette bildet var ho ikkje så aller verst nøgd med, men så oppdaga ho at ho ikkje hadde tennene på plass. Dermed vart dette fiksa, og denne gongen fall alle pikslane til ro på ein slik måte at ho meinte resultatet var presentabelt. Vi takka for oss (noko som var ein omstendeleg prosess sidan ho gjerne ville prate meir) og følgde Dale opp til nestemann, ein sprek «trondhjemmer» godt oppe i 80-åra. Dette karen hadde utvandra saman med foreldra rett etter krigen, han kunne vise til ein lang og ærerik idrettskarriære både som fotballspelar og skihoppar, og han hadde også på andre måtar klart seg godt. No var han ein snartur oppom Iola for å sjå etter litt før han i morgon startar sørover igjen. Dette var ein svært vital og aktiv kar, og når han var frå sjølve Trondheim, hadde jo han og Alex litt å prate om. Medan vi var der, tok det også til å tikke inn meldingar frå Hendricks: kontakten vår der ville lett kunne klare å skape saman nokre folk, han sendte ei namneliste på rundt 20, og han skulle også arrangere heile seansen. Dersom dette held, så er det berre fantastisk! No var det også klart at vi berre måtte til Hendricks! I 2-tida braut vi opp, da var det tid for å begynne å tenke på vegen vidare vestover, det er jo trass alt over 60 norske mil til Marshall, der vi tenkte å overnatte. Men først måtte vi ha mat, og da stakk vi innom restauranten på andre sida av gata frå i går, og der var det meir enn nok av feittrik mat å velje frå. Medan vi satt der, tok det til å ry inn med godt vaksne karar som benka seg rundt disken og ville prate litt medan dei tok seg ein kaffikopp. Dei lurte på kven vi var, og da måtte vi jo fortelje kor vi kom frå. Det viste seg da at det var fleire av desse som kunne litt norsk, og ein av dei var faktisk veldig god. Dette betyr jo at det også i framtida må vere muleg å gjere meir feltarbeid her – om det da blir ein ny tur….
    Men vi hadde ikkje stunder til å hefte så veldig her, for vi skulle forflytte oss til Marshall før vi kunne ta kvelden. Kari og eg starta, og dei tre andre kom etter, vi fann ut at det ville vere umuleg å drive kolonnekøyring heilt fram uansett. Det er ikkje så veldig mykje å seie om bilturen, å køyre bil på prærien er ikkje så veldig utfordrande – det meste går jo rett fram. Det einaste som kan skape spenning, er dyr av ymse slag – særleg skal ein ha respekt for hjort. Men det gjekk bra, vi kom oss gjennom tvillingbyane og ut på den amerikanske landsbygda, mil etter mil. Utpå kvelden kunne vi endeleg sjå Marshall som eit slags Soria Moria i den mørke, men måneklare natta; utan vanskar kunne vi også finne motellet – eit motell av den vanlege sorten, men litt oppgradert samanlikna med det vi hadde i Stevens Point. Sidan dei andre var eit stykke bak oss, gjekk Kari og eg over gata for å få oss ein matbit, eller kanskje rettare, ei usannsynleg komprimert samling av kaloriar. Vi veit jo at fries er steikt i feitt, men det treng jo strengt teke ikkje vere slik at dei er feittet skal renne av dei. Medan vi pakka i oss desse bombene, ringde Alex og kunne melde at også dei var framme, men også at det var eit elefant-stort problem – han hadde mista ryggsekken sin med pass og alt han hadde med av elektronisk utstyr. Og dette er jo krise. Ein ting er at det utan dette utstyret blir meir tungvint å sikre materialet vi samlar, men det verste er dette med pass, for det treng han for å kome heim. Før eg gjekk til ro, sjekka eg bilen for å sjå om sekken hans var der, men det var han sjølvsagt ikkje. Dette er på ingen måte moro, vi får håpe det ordnar seg. I ein «always look at the bright sides of life»-tradisjon kunne vi i det minste glede oss over at det i morgon er lina opp nokså mange meir eller mindre språkmektige i Hendricks, eg håpar at det blir bra.
    Og slik går nu dagan …

  • Torsdag 3. november 2016: Stevens Point, Iola og Norske, Wisconsin

    Torsdag 3. november 2016: Stevens Point, Iola og Norske, Wisconsin

    Arnstein på prærien - Publisert den november 4, 2016 av arnstein

    I dag skal vi altså gjere feltarbeid i det som gjerne blir omtala som «Indi-landet» - området rundt Iola. Starten på dagen var litt brå, kan ein kanskje seie – Stevens Point er ein av dei få plassane der eg har dekning på mobilen, og sjølvsagt måtte naboen min i Halden ringe meg litt før 5, og etter det sovna eg ikkje igjen. I sjutida kravla eg meg opp av senga, kanskje ikkje heilt utkvilt, men skitt au, slik er no ein gong det tøffe livet til ein prærielingvist. Etter kvart så var vi alle samla på restauranten rett over plassen her, og ein ny dose med tung og feittrik præriemat vart konsumert. Så vart bilane lasta opp, GPS-en stilt inn og bilkortesjen med prærielingvistar rulla i veg. Vi fann Iola lett, og derifrå var det berre å følgje County-vegen vestover til vi fann hus-nummeret til kontakten vår Dale. Også dette er ein fantastisk kar, og sjølv om han som rørleggar har meir enn nok å bruke arbeidstida si på, så tek han altså fri resten av dagen for å vere med oss rundt. Det same gjorde han i fjor da eg var her, og dette er jo heilt utruleg! Men han seier at han ser verdien i det arbeidet vi gjer, og at han vil gjere sitt til at også det norske språket i Iola blir dokumentert på ein skikkeleg måte. Vi starta feltarbeidet i «sagmølla» til Julian i Norske, ein heilt fantastisk plass. Om det er noko som fortener namnet man-cave, så må det vere dette. Denne kulturelle institusjonen ligg litt inne i skogen, og i tillegg til sjølve sagbruket, så står det eit mange vrak av ymse slag spreidd rundt omkring, mange bilar, inkludert eit bar retteleg gamle Fordar, Case-traktorar, ulikt jordbruksmaskineri, bikubar med radio som skal halde bjørnen på avstand – you name it. Det meste av dette utstyret står fram  i ulike sjatteringar av rustbrunt , det er veldig prega av at det var mange år sidan dei var i bruk. Det stod også ei bordbu av ei varmestove der, og her skulle vi gjere opptak. Dette er altså paradiset til sagbruksmeister Julian på godt over 80 år – her kan han verkeleg vere herre i eige hus. Dette lokalet var absolutt ikkje prega av overdrive støvtørking, rydding og vask, her satsa ein på at alt ordna seg heilt sjølv. Trivselen vart skapt av varme i omnen og kaffi i kjelen. Snart kom det også fleire trauste karar innom, nokre kunne snakke norsk, medan andre berre hadde observatørstatus,  og intervjua kunne ta til. Kor stø dei var som språkbrukarar var kanskje litt ymse, men dei er alle nyttige som informantar, og det er gjerne dei som språkleg sett er mest rustne som er mest interessante i samband med språkforsking. Og som seg hør og bør, vart denne økta avslutta med trekkspellmusikk og tamburin, og til slik underhaldning måtte sjølv dei to lettkledde kalenderjentene på veggen få lov til å smile søtt ned på musikantane.

    Så var det nonstid og tid for litt mat i vomma igjen, og vi sette kursen til den «norske» restauranten i byen, og her pynta store flagg og foto av Geiranger opp det meste av veggplassen. Om vi hadde vore i tvil tidlegare om at Iola er ein norsk stad, vart all tvil fjerna her inne. Og maten vart jo klassisk igjen, med eit nytt solid påfyll av animalisk feitt i ymse former. Etter maten gjekk turen til den siste informanten vår i dag, ein godt vaksen kar som ein gong hadde vore med i Korea-krigen. Dette var ein retteleg spreking, og det var lite i måten han førte seg på som indikerte at han måtte vere nesten 90 år gammal. Og det var også tydeleg at han likte å snakke norsk, det var ingenting som indikerte at han vart sliten, og heller ikkje mengdetrening med språklege «games» gjorde at han gjekk i stå. Etter over to timar med slik behandling var det kanskje heller prærielingvistane som vakla ut døra og sette seg i bilen med kurs mot det fantastiske hotellet i Stevens Point. Der fekk vi oss «litt» middag, eit måltid som på mange måtar løfta «Swedish meatballs» inn i ein ny liga for smaklaus mat. Måltidet var ikkje vondt, men det var ikkje så veldig godt heller. Resten av kvelden har eg vore her på rommet og forsøkt å kontakte folk, utan særleg hell. Den mest interessante ville vere den siste gjenlevande informanten til Einar Haugen, men eg får ikkje svar. Derimot så fekk eg ei melding frå ein kontakt langt inne Minnesota om at han lett kunne hoste opp eit 20-tals informantar til oss, og det er jo ikkje dårleg. Vi får klare at han kan ha dette på plass til laurdagen.

    Og slik går nu dagan her i Indi-landet…

  • Onsdag 2. november: Westby, Norskedalen, La Crosse og Stevens Point

    Onsdag 2. november: Westby, Norskedalen, La Crosse og Stevens Point

    Arnstein på prærien - Publisert den november 3, 2016 av arnstein

    I dag hadde vi ikkje noko program anna enn at vi skulle flytte på oss, og vi skulle også vere bittelitt turistar og sjå oss litt om. Etter standard præriefrukost frå «påsså» sjekka vi ut og reiste opp til Dregne’s, ei fantastisk samling med ulike typar norskamerikansk krims-krams. Deretter gjekk turen til gammalheimen Norseland for å ta farvel med Florence. Igjen vart dette ei veldig fin stund, og vi kunne prate litt og vere «friends from Norway». Kvar gong eg reiser frå Westby så har eg trudd at dette er siste gongen, men empirien tek til å vere nokså eintydig på at det ikkje er tilfellet. Så no når eg reiste ut av byen, så var det absolutt med eit lite håp om å få kome hit igjen ein gong. Ikkje fordi at dette er ein så fantastisk by (fordi det er det absolutt ikkje), men fordi folka her er fantastiske og fordi det er veldig rart å kunne snakke norsk med innfødde på eit anna kontinent.

    Vi køyrde ned Skogdalen og opp til Norskedalen, der ein av dei frivillige (som dagen før hadde snakka med oss som journalist i Westby Times) skulle vise oss rundt. Det var ein vakker haustdag, og også Norskedalen er ein veldig triveleg plass å kome tilbake til. At eit så lite samfunn som Coon Valley og Westby klarer å halde dette oppe gjennom frivillig arbeid, er jo heilt utruleg! Og ikkje berre held dei dette oppe, dei har også klart å byggje det ut og gjere det større. Ja, dette er eit arbeid som det står all respekt av! Etter ein rundtur på dette anlegget og litt aktiv bruk av kredittkort på «giftståret», kolonnekøyrde vi til Coon Valley, der vi stoppa på «etarplassen» Legacy. Her var det muleg å få dekt kaloribehovet for ei lita veke i berre eitt måltid, og det måtte vi jo gjere. Eg skal ikkje nekte for at det på ingen mte er nokon usmak på det dei serverer her, men sikringskost er det nok neppe.

    Etter dette måltidet, så delte vi oss opp etter tradisjonelt kjønnsrollemønster: Jentene ville gjerne sjå på gravsteinar og slike ting medan vi gutane hadde frykteleg lyst på å ta turen ned til Dave’s. Det ville jo vere for ille om ikkje Alex skulle få oppleve Dave’s. Og med to bilar var det lett for oss å få viljen vår - Dave’s. For ein plass! Dette er verkeleg paradiset for gitartullingar som oss: her har dei det meste, inkludert ein Strat som Eric Clapton ein gong la handa si på. At noko slikt skal finnast i ein så liten by som La Crosse er også veldig merkeleg, trass alt kan det ikkje vere så veldig mange Gibson ES 175-arar som kvar dag blir impulskjøpte her, men samtidig så er det tydeleg at denne butikken går godt, og no bygger dei faktisk på. Det er moro å vere saman med Alex, ikkje minst fordi han har så lett for å kome i kontakt med folk. Han går rundt og beundrar gitarar, ser han ein annan som gjer det same, så tek han kontakt og slår av ein prat, og når sjølvaste Dave viser seg, så tek han kontakt og startar ein laus og ledig konversasjon om ulike gitarmodellar. Det må også seiast at Dave’s er ein uvanleg triveleg gitarbutikk, her heng ikkje gitarane berre til stas, her kan vi også få prøve dei. Og igjen, vi er ikkje tunge å be. Alex plukka ned ein artig liten sak som av alle stader er bygd i Sparta, Wisconsin. Prislappen var i høgste grad internasjonal – 100.000 kroner skulle dei har for vidunderet. Eg var meir beskjeden, eg prøvde eit par artige «django-gitarar» til ein meir folkeleg pris. Også dei var artige strengeleikar, og å tukle litt med dei minte meg på at no må eg snart kjøpe meg ein ny gitar.

    Tida går fort når to raringar som Alex og eg er på gitarbutikk, og klokka fem gjekk det opp for oss at vi burde kome oss vidare – trass alt er det fleire timar opp til Stevens Point, der vi skal overnatte. Den første delen av turen var vakker, da kunne vi sjå naturen, inkludert delar av Mississippi-elva. Den siste delen var grei, men da var det mørkt, og eg fokuserte veldig på å sjå etter hjort i veggrøfta. For hjort er eit trafikkproblem her, i vegkanten ligg kadavera på rekke og rad. Vi fann motellet vårt (som utan tvil tek seg betre ut på foto enn «live» (Westby var nesten luksus mot dette). Men greitt nok, vi får jo det vi betaler for, og dette var tolleg billeg. Så gjekk vi til restauranten for å ete før eg kontakta «Iola-mannen» for dagen i morgon. Eg trur dette kan bli bra, men no er det også sentgetid.

    Og slik går no dagan her i Wisconsin

  • Tysdag 1. november 2016: Westby

    Tysdag 1. november 2016: Westby

    Arnstein på prærien - Publisert den november 3, 2016 av arnstein

    Ein ny dag her oppe på prærien, og igjen er programmet nokså tett, og møtestaden var frukost frå «påsså» i resepsjonen. Sjølv om eg tappert forsøkte å gje inntrykk av at eg hadde vore vaken lenge, så er nok sanninga at eg i dag ikkje vakna før klokka var godt over sju, og at eg godt kunne ha sove eit par timar til. Eg ordna meg raskt, kom meg i fillene og fann  meg ein plass ved frukost-buffeen i resepsjonen. Vaffel, saltpølse, banan og kaffi gjorde susen. Medan eg meska meg i dette kulinariske paradiset gjekk eg også igjennom e-posten min, og der var det mykje rart som venta. Eg innsåg faktisk at her måtte eg prioritere, og medan dei andre reiste ned til Vanilje-kyrkja igjen, brukte eg ein liten time på å svare på e-postar. Eg veit jo at det er umuleg å melde seg ut av verda i over to veker og likevel venta at verda ventar på meg. Etter denne (eigentleg litt traurige) seansen sette eg kursen opp til kyrkja igjen, og der var det heldigvis full fart, og som sagt, det er flott å sjå at ungdommen finn seg til rette her. Og det tok heller ikkje lang tid før Larry dukka opp igjen, han hadde med eit gammalt brev som han ville ha hjelp til å lese, dessutan er han jo eit lett bytte for nye «games». Det ser eigentleg ut til at Larry er ein veldig lykkeleg mann så lenge han får «lage» norsk. Etter at denne seansen var over, sette vi kursen ned til byen for å ete lunsj saman med med Leum og Iverson, og vi ville da prøve plassen Bleach (eller kva det no heiter), som ligg like ved Dregne’s hardware store. Og burgermenyen her var i og for seg bra, men dei som satsa meir på vegetar, kunne i etterkant melde at dette var tarvelege greier. Eg tvilar absolutt ikkje…

    Etter dette (litt omdiskuterte) herremåltidet, sette vi kursen tilbake til kyrkja igjen, og der satt det alt trauste norskamerikanarar og venta på oss; Howard og Archie. Og igjen fekk ungdommen boltre seg medan eg tok ein rask tur tilbake til motellet for å skrive litt fleire administrative e-postar. Eg var tilbake i kyrkja igjen før det var for seint, og der satt Archie g Howard og prata: moro! Det som da sto igjen var innspurten: The Bagstads. Vi venta lenge og vel før dei kom, og dette er retteleg hardved: gamlingane har ein gong snakka meir norsk enn engelsk, medan dottera på 57 også har vakse opp med norsk som dominerande språk. Heile forteljinga er interessant – og også litt rørande. Ungjenta Bonnie , som i præriielingvistisk samanheng nesten representerer barnespråk, var svært så flink på testane, eigentleg er det heilt utruleg at eg kan snakke med folk min alder her borte! Det er alltid veldig moro!!!

    Resten av kvelden vart brukt til kopiering av matrerialet, og vi tok også turen ned til restauranten for å få oss mat. Og igjen, maten var nokså god.

    Og slik går no dagan her på prærien…

  • Hvordan se tilbakemelding fra lærer.

    Hvordan se tilbakemelding fra lærer.

    Datahjelp for studenter - Publisert den september 15, 2016 av pkm

    Dersom faglærer har rettet oppgaven din med kommentarer så kan du lese de kommentarene. (Du må ha Word eller en tekstbehandler som kan lese word-format på din datamaskin.)

    Gå inn på det samme stedet der du leverte oppgaven din.

    tilbakemelding01

    Klikk på trekanten foran oppgaven slik figuren ovenfor viser.

    tilbakemelding02

    Her velger du "Les kommentar", se pila ovenfor.

    tilbakemelding03

    Nå kan du klikke på dokumentet som ligger til høyre for "Kommentar", og woala du får sett lærerens retting av din oppgave.

  • Lese e-post i Fronter

    Lese e-post i Fronter

    Datahjelp for studenter - Publisert den oktober 23, 2015 av pkm

    Fronter er ikke god på e-post.
    Anbefaler heller studenter å bruke https://mail.stud.hiof.no/src/login.php

    Når du logger inn på Fronter med FEIDE så ser aldri Fronter passordet ditt. Det er bare resultatet av autentiseringen som blir presentert for Fronter. Derfor må du skrive inn passord hver gang til skal bruke e-post fra Fronter.

    Hver gang du skal sende e-post fra Fronter må du skrive inn ditt passord. Passordet er det samme som får å logge inn på Fronter.

    epost01

    Start med å klikke på Verktøy.

    Se på bildet over og gå inn på a) E-post.
    Så velger du b) E-post - Innstillinger
    Så klikker du på c) Endre

    epost02Utvid Tjenerinnstillinger ved å trykke på trekant-ikonet.
    Her skal brukernavnet være uten @hiof.no.
    (Ansatte som benytter Exchange-server skal ha med @hiof.no)

    Det viktige her er at du fjerner påloggingspassordet mitt i Fronter og krysser av for Spør etter det ved behov.

    Du må også tillate sprettvinduer i nettleseren din for passordboksen.

     

     

     

     

  • "Authorization failed"

    "Authorization failed"

    Datahjelp for studenter - Publisert den august 31, 2015 av pkm

    "Authorization failed"

    Hvis du ser denne meldingen før du skriver inn brukernavn og passord tyder det på at maskinen din husker feil brukernavn og passord. Dette kan oppstå i situasjoner der hvor flere bruker samme maskin eller i miljøer hvor maskinen er tilpasset en bestemt jobbsituasjon.

    Hvis du bruker FEIDE-tjenester i jobb-sammenheng, så blir det krasj mellom jobb-bruker og HiØ-bruker. I veiledningen nedenfor vises det hvordan du logger ut av FEIDE-tjenesten med din HiØ-bruker. Det kan hende at du også må logge ut av FEIDE-tjenestene med din jobb-bruker. I så fall er det jobb-bruker og jobb-passordet du skal skrive inn.

    En måte å omgå dette problemet på er å:
    a) Bruke en annen PC når du er student.
    b) Bruke en annen nettleser når du er student.

    ... eller må du ...

    logge ut av FEIDE slik at du blir bedt om brukernavn og passord på nytt.

    1) Gå til https://idp.feide.no

    2) Trykk på Innsyn

    feide013) Velg tilhørighet til Høgskolen i Østfold og skriv inn ditt FEIDE brukernavn og passord. Ditt vanlig brukernavn (uten @hiof.no) og passord for HiØ.

    feide024) Gå til arkfanen eller tab'en "Samtykke".

    feide035) Trekk samtykke tilbake fra tjenesten du vil ut av.
    Her eksemplifisert med Fronter. Knappen for å trekke tilbake samtykke er helt nederst på listen.

    feide04

    6) Prøv å logge inn på nytt. Nå skal du ikke lenger få "Authorization failed".

     

  • Logge inn på Fronter

    Logge inn på Fronter

    Datahjelp for studenter - Publisert den august 5, 2015 av pkm

    1. Man logger på fronter ved å gå til hiof.no/fronter.
    2. Velg tilhørighet "Høgskolen i Østfold".
    3. Skriv inn ditt FEIDE brukernavn og passord.

    Du kan også finne lenken ved å gå via høgskolens nettsider og så trykke på student. Der finner du knapp til Fronter.

    verktøymeny

    Prosessen er forklart i video (1min19sek).

     

     

  • Nedlastning av filer

    Nedlastning av filer

    Datahjelp for studenter - Publisert den juni 26, 2015 av pkm

    Å laste ned en og en fil er det enkleste, da bare høyreklikker (command + click for Mac) og velger "lagre lenke som".

    Å laste ned filer fra Fronter er viktig. Fronter er ikke noe bra filarkiv fordi filer kan bli slettet når som helst. (Faglærer kan slette filer, rommet blir arkivert, man har bare tilgang så lenge man er student osv.).

    Jeg anbefaler å bruke nettleseren Firefox for nedlastning. Dette fordi Firefox har den beste støtten for Java.

    Kortversjonen er:

    Kan bare brukes på filer og ikke på mapper, må derfor laste ned innhold i mapper hver for seg.
    1) Bruk Firefox
    2) Huk av for filene som skal lastes ned
    3) Trykk på «Last ned»- knappen nederst til høyre
    4) Velg egnet mappe på din maskin

    Massenedlastning av filer fra Fronter

    4min 55sek: Massenedlastning av filer fra Fronter