Test

 

 

  • Om trusselen fra ultraradikale høyre miljøer i Frankrike i Aftenposten

    Om trusselen fra ultraradikale høyre miljøer i Frankrike i Aftenposten

    DIXIT TACITUS - Publisert den 13. juli 2018 av fro

    9. juli hadde undertegnende og Vibeke Knoop Rachline en kronikk i Aftenposten på trykk hvor vi omtalte den nye fremveksten av ultraradikale høyre miljøer i Frankrike som et slags motstykke til trusselen fra jihadismen. Selv om de er ideologisk antinomiske, bidrar slike miljøer til en opptrapping av konfliktnivået og til at det lettere kan bli en overgang til ekstrem vold. Kronikken i Aftenposten finner dere her

    Her er den innsendte versjonen. Det er alltid interessant å sammenligne sluttproduktet i aviser med det man opprinnelig sendte inn, bl.a. i forhold til layout, bruk av bildet og ingress, som vi, forfattere, har null kontroll over..

    Ytre høyre fosser frem – også med terror

    VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HiØ

    Nazistiske flagg vaiet mens Sveriges statsminister talte under Almedalsuken. Bak kulissene gjør ekstreme høyreorganisasjoner seg klare til å begå terroraksjoner. De vil bruke ekstrem vold, akkurat som jihadister.

    24. juni pågrep fransk antiterrorpoliti ti personer mistenkt for terrorplaner. De var medlemmer av en ultraradikal gruppe med forgrening i Paris-området og Sør-Frankrike. «Operasjonelle styrkers aksjon» (AFO) skulle slå til mot radikale imamer, tidligere islamistiske fanger og tilfeldige kvinner med slør. De skulle hevne franskmenn drept av islamistisk terror siden 2015. AFO disponerte håndvåpen og rifler og var i gang med å produsere hjemmelagde granater og bomber. I juni lukket et titalls andre høyreradikale grensen mellom Italia og Frankrike for å hindre migranter å krysse den. Det tok tid å stanse dem. I tillegg viser en meningsmåling utført i juli 2016 for avisen Atlantico, at 39 prosent av de spurte ville støtte hevnaksjoner mot muslimer hvis Frankrike igjen skulle bli rammet av omfattende islamistisk terror.

    Høyreekstrem terror er ikke noe nytt fenomen i Frankrike. På begynnelsen av 1960-tallet forsøkte terrororganisasjonen OAS, som slåss mot Algeries uavhengighet, flere ganger å drepe president de Gaulle. OAS utførte bombeattentater og likvideringer i Algerie og i Frankrike. Mer enn 1 500 mennesker ble drept. I juli 2002 prøvde Maxime Brunerie, en ung student fra hooligan-miljøet i Paris, å drepe president Chirac. I oktober 2017 rullet antiterrorpolitiet opp en celle med navn «OAS» som skulle angripe politikere og regjeringsmedlemmer. Gruppens leder sa han var inspirert av Breiviks budskap. Tidligere sjef for e-tjenesten Patrick Calvar sa seg bekymret for gjensidig radikalisering og en åpen konfrontasjon mellom høyreradikale grupper og islamister. «Bare et eller to (islamistiske) attentater til, så braker de sammen,» sa Calvar. Scotland Yards sjef Cressida Dick og tysk etterretning deler hans frykt.

    I likhet med OAS er flere andre høyreradikale grupper motivert av hevnlyst, særlig mot det de kaller «systemet». Spesialisten Jean-Yves Camus mener AFO er en av flere ultraradikale grupper som anser ekstrem vold som den eneste måten å løse problemer knyttet til innvandring og islam på. De føler at den franske staten svikter og at franske borgere er moralsk forpliktet til å gripe våpen. De skal reise seg mot «landets islamisering» og mot at den franske befolkningen definitivt «byttes ut» med ikke-europeere fra den tredje verden. Samme tankegang preget Breiviks manifest.

    Slike grupper kan inspireres av tidligere europeiske terrorgrupper som IRA eller ETA. De kan også, og dette er mer overraskende, kopiere jihadistenes fremgangsmåte. Nettsiden European eye on radicalisationpåpekte nylig flere likheter med IS. AFO hadde et offisielt vindu, nettsiden «Krig i Frankrike,» for å verve franske soldater, og en hemmelig celle for å utføre væpnede attentater. Det må understrekes at AFOs medlemmer kunne bruke våpen. Blant de ni arresterte mennene og kvinnen var en tidligere politimann, en pensjonert soldat og en tidligere høy funksjonær. AFOs sjef ledet også en annen ekstrem gruppe, «Frivillige for Frankrike» (VPF) med 200 medlemmer og rundt femti militære og politifolk - enda mer våpenkyndige. VPFs er i utgangspunktet ikke rettet mot vold, men kommuniserer at man vil «forsvare fransk identitet og bekjempe landets islamisering.» Det er ikke første gang politifolk, fengselsbetjenter eller militære viser tilslutning til slike grupper. Franske myndigheter er bekymret over trenden, selv om den ikke gjelder svært mange. Selv målene kan være felles: etter fotball-EM i Frankrike i 2016 viste det seg at både IS og høyreradikale planla terrorangrep mot franske mål under mesterskapet. Det er bekreftet av medlemmer på begge sider.

    De fleste av disse gruppene er høyreradikale, men oppsto ofte som en følge av IS-terror. De vil ta hevn. De oppstår også på grunn av et politisk vakuum. Nasjonal Fronts nederlag ved presidentvalget i fjor og partiets problemer med å bli akseptert som «normalt,» kan ha ført til at de mest radikale elementene har gitt opp håpet om politiske endringer til fordel for vold. Disse medlemmene er på vandring og klare for handling. Andre hevder tvert imot at det er den radikaliserte debatten rundt spørsmål som verdslighet, islam, innvandrere eller migranter, som har senket terskelen for overgang til vold. Ekstreme ytringer har ofte blitt legitimert. Den nye aktivismen til høyreradikale grupper må tas alvorlig. Selv om franske eksperter mener at mindre enn 10 prosent av om lag 5 000 medlemmer på landsbasis er villige til å begå en voldelig aksjon. Norge burde imidlertid vite bedre enn noe annet land at det er nok med én person for å utføre en større terroraksjon.

  • Om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

    Om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

    DIXIT TACITUS - Publisert den 29. mai 2018 av fro




    Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

    Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

    Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

    I regi av AreaS inviterte jeg forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

    Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes  her.

    Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

    1. Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?

    2. Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?

    3. Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?

    4. Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?

    5. Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?

    6. Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?

    7. Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?

    8. Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?

    9. Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?

    10. Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?

    11. Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?

    12. Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?

    13. Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?

    14. Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?


  • Om Emmanuel Macrons visjoner for EU for Europabevegelsen

    Om Emmanuel Macrons visjoner for EU for Europabevegelsen

    DIXIT TACITUS - Publisert den 24. mai 2018 av fro

    23. mai 2018 ble jeg invitert av Europabevegelsen Østfold til å dele noen tanker om Emmanuel Macrons ideer for å dynamisere EU og om hans spillerom for å implementere dem på EU-nivå.

    Seminaret fant sted ved litteraturhuset i Fredrikstad.

    De to andre innledere på seminaret var Veronique Revoy, medlem av La République En Marche, Oslo, som snakket om LREM som bevegelse og dens visjoner for EU og Europa, samt forsker og tidligere leder av Europabevegelsen Jan Erik Grindheim, som kommenterte betydningen som Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

    Her er materialet som jeg la fram i den anledningen:

    Eksterne faktorer for valgseieren


    • Mistillit ovenfor politikere og det politiske system

    • Etablerte regjeringspartier bryter sammen

    • Venstre- og høyresidens radikalisering

    • 15/20% av velgerne mot toblokks politikk

    • Fransk skepsis til populismen.. denne gangen..


    Makt i praksis

    • Presidentembetet gjenreises

    • Nytt forhold til media

    • Reformskredet

    • Herredømme i nasjonalforsamlingen : fordel og ulempe

    • Politisk vilje mot gatevilje? Juppés skygge


    Utenrikspolitikk og EU: heller kontinuitet enn brudd

    • Mitterrando-gaullismen

    • Mer multilateralisme og mer EU

    • Europeisk suverenitet vs. renasjonalisering av EU

    • Klassisk europeisk agenda, positiv fremstilling

    • Interne og eksterne begrensinger

    • En positiv kontekst utad (Trump, Putin, Erdogan, Brexit)

    • En første snublesten? Europavalget i 2019




     

     

  • Ett år med Emmanuel Macron som fransk president: status

    Ett år med Emmanuel Macron som fransk president: status

    DIXIT TACITUS - Publisert den 24. mai 2018 av fro

    22. mai 2018 inviterte jeg Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

    Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen) og var en del av forskergruppens AreaS' seminaraktiviteter.

    Videoopptaket kan sees her.

    Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

    Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?

    Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?

    Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)

    Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?

    Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?

    Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?

    Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?

    Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?

    Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?

    Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet

    Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?

    Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater

    Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»

    Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?

    Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier

    I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»

    Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?

    I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?

    Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?

    Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?

    Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

  • Hvorfor taper de etablerte regjeringspartiene støtte blant velgerne? En samtale med Cas Mudde

    Hvorfor taper de etablerte regjeringspartiene støtte blant velgerne? En samtale med Cas Mudde

    DIXIT TACITUS - Publisert den 15. mai 2018 av fro

    15. mai 2018 ble jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomiteen (DNAK)og C-Rex til en diskusjon om bakenforliggende årsaker til populistiske partiers fremgang i lys av etablerte regjeringespartiers manglende evne til å sikre støtte blant europeiske velgere. Diskusjonen var ledet av nestleder for C-Rex Anders Jupskås og kom etter en presentasjon av prof. Cas Mudde hvor han redegjorde for ovennevnt fenomen.

  • Om debaten om salafisme i Frankrike etter attentatene i Carcassonne og Trèbes i Resett

    Om debaten om salafisme i Frankrike etter attentatene i Carcassonne og Trèbes i Resett

    DIXIT TACITUS - Publisert den 27. mars 2018 av fro

    27. mars ble jeg bedt av nyhetsbloggen Resett om å kommentere en artikkel om spredningen av salafisme i Frankrike i lys av angrepene i Carcassonne og Trèbes noen dager tidligere. Resett anses ofte som en omstridt side med radikale standpunkter. I en så splittet offentlig debatt som man er vitne til i Norge om dagen mener jeg at det er viktigere enn noensinne å snakke med alle som deltar i den demokratiske debatten, spesielt når man kan ha ulike standpunkter. Derfor valgte jeg å svare positivt til denne henvendelsen. Jeg har hatt en god dialog med Resett-mederarbeideren underveis i skriveprosessen.

    Leserne som vil ha mine kommentarene i kontekst finner Resett-artikkelen her.

    – Grunnen til at Frankrike har vært så utsatt for islamistisk terror har minst to årsaker. Den ene er ekstern og handler om landets militære deltagelse i kampen mot militant islamisme i Midtøsten og sub-Sahara-regionen i Afrika. Frankrike var blant de første europeiske landene som erklærte krig mot terrorgruppen islamsk stat (IS). Den andre grunnen er intern. IS og al Qaida anser Frankrikes sekulære samfunnsmodell, hvor religiøse symboler ikke er tillatt på flere institusjoner i det offentlige rom, som en trussel mot den islamske identiteten. Disse to forholdene bidro til at Frankrike ble utpekt som IS’ største fiende allerede i 2014.

    – Terrorangrepene i Trèbes og Carcassone 24. mars (fire omkomne i skrivende stund) er de første Frankrike har opplevd på seks måneder. Forrige angrep rammet Marseille i oktober 2017 (to drepte). Dekningen av slike angrep har en bestemt kontekst. Man skal informere opinionen, samtidig som gjentatte småangrep utført av enkeltindivider bevisst blir «banalisert» i mediedekningen for ikke å skape panikktilstand og gi jihadistisk terrorisme gratis reklame. Slik blir terroren noe som sjokkerer hver gang, samtidig som den har blitt en del av franskmennenes hverdag.

    – Det er ikke hvem som helst som har signert appellen. Vi er midt i debatten om frykten for polariseringen av samfunnet, og trusselen som islamismen utgjør for republikken. Når franske intellektuelle gjør slike appeller får det tradisjonelt sett stort gehør i det franske samfunnet. Bruken av begrepet “islamistisk separatisme” er intelligent fordi det gjør det mulig å skille mellom det religiøse aspektet (islam som religion knyttet til privat praksis) og det politiske prosjektet om å islamisere Frankrike. Det er det sistnevnte aspektet innlegget advarer mot.

    – Når det kommer til fremveksten og toleransen av salafistiske miljøer i Frankrike, begynner ting å forandre seg. Franske myndigheter påpeker nå at det foregår en kulturkamp mellom dem og salafistiske miljøer om «sjelen» til unge franske muslimer. Tidligere har salafistene i stor grad fått lov til å etablere seg fritt og spre sin ideologi grunnet naivitet hos franske myndigheter, som ikke forsto hva disse miljøene stod for. Men i dag blir disse miljøene i større grad enn tidligere konfrontert. Flere ekstremistiske imamer har for eksempel blitt utvist fra landet, samtidig som oppfølgingen av moskeer som mistenkes for å spre salafisme er langt tettere.

    – Selv om franske myndigheter i større grad følger opp moskéene ute i samfunnet, står de mer avmektige ovenfor det voksende problemet som radikalisering i fengsler utgjør, med rundt 500 innsatte som er fengslet for terrorvirksomhet og 1100 andre som beskrives som «radikaliserte». Det har vært ulike forsøkt på å bl.a. isolere radikaliserte innsatte fra andre innsatte for å unngå smitteeffekt, men det har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av kronisk underbemanning, overbefolkning og det store antallet radikaliserte innsatte. Det er rett og slett ikke nok plass i franske fengsler for å kunne unngå spredning. Unge kriminelle som ofte er lovløse og mer voldelige enn før utgjør en reell utfordring for hele fengselssystemet. De er også de mest sårbare for islamistisk radikalisering. Ulike forsøk på forebygging eller avradikalisering har så langt ikke ført fram.

    – Det råder liten tvil om at myndighetene har vært for passive. Islamistiske miljøer har utgjort en trussel mot samholdet i det franske samfunnet over en lengre periode. Franske myndigheter burde ha tatt tak i problemet før. En rekke grep burde ha blitt tatt allerede etter Mohammed Merah-saken i 2012, uten at noe konkrete skjedde. På det tidspunktet, dvs. før IS ble til, skjønte franske myndigheter ennå ikke omfanget av trusselen fra jihadistisk salafisme. Det skjedde derimot en forandring tre år senere etter terrorangrepene i januar og november 2015. Fra da av ble det forsket mer på voldelig ekstremisme og radikalisering blant franske muslimer. Myndighetene tok problemet på alvor.

    – En slik eksplosiv økning i antall registrerte bekymringsindivider tyder på at individer som ikke ble registrert før, nå blir registrert på grunn av større fokus rundt islamistiske miljøer og bedre etterretning og kartlegging fra politiet etter de gjentatte terrorangrepene som har funnet sted i Frankrike i løpet av de siste årene. En annen grunn til økningen kan være IS’ endrede strategi. De militære nederlagene i Syria og Irak har tvunget terrorgruppen til i større grad enn prøve å mobilisere franske muslimer fra innsiden, dvs. de som sympatiserer med IS og som av ulike årsaker ikke reiste ut til Midtøsten. Begge forhold har gjort at spenningsnivået og frykten i samfunnet har vokst

    –  Når det kommer til advarslene fra Patrick Calvar om en potensiell borgerkrig mellom høyreekstreme og islamistiske miljøer, har han selv benektet å ha tatt i bruk ordet «borgerkrig». Han understreker derimot svært tydelig risikoen for gjensidig radikalisering. Alvorlige voldsepisoder kunne absolutt ha skjedd tidligere. Det har vært noen forsøk på å piske opp motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer. Det var for eksempel en ung gutt som målbevisst gikk til angrep med øks mot muslimer i fjor høst. Det har også vært flere tilløp til trussel om hevnaksjoner fra anti-islamistiske miljøer.

    – Gitt hvor mange terrorangrep som faktisk har funnet sted i Frankrike den siste tiden, har samfunnet likevel i sin helhet vist en overraskende høy grad av robusthet. Om samfunnets motstandsdyktighet vedvarer i framtiden vil være avhengig av om det skjer nye større terrorangrep. Flere angrep vil kunne føre til at flere enkeltindivider eller grupper støtter ideen om at kløften mellom muslimer og ikke-muslimer vil kunne ende opp med vold.

    – Jeg er selv ikke tilhenger av clash of civillizations-teorien og er samtidig klar over at fremstillingen om «borgerkrig» støttes både av radikale islamister og islamofober. Jeg tror hovedgrunnen til fremveksten av radikal islamisme i Frankrike, kanskje i større grad enn i andre europeiske land, finnes i ytre og indre forhold. Eksterne aktører i Midtøsten bruker radikal ideologi til å destabilisere landet og svekke dets utenrikspolitikk ved å bevisst så splid mellom muslimer og ikke-muslimer. En handlekraftig utenrikspolitikk som innebærer bruk av militærmakt forutsetter bred konsensus i befolkningen.

    – Interne økonomiske, sosiale og kulturelle spenninger som har bitt seg fast i det franske samfunnet over tid, gjør det heller ikke lett å sikre samholdet. Det slår ut i økende avstand mellom landets «opprinnelige» borgere og «nye» landsmenn, med mer fokus på bevaring av nasjonal identitet. Slik sett trues den republikanske modellen av identitetsbasert gruppetenkning (communautarisme). Hvis denne tendensen bekreftes i fremtiden, vil disse spenningene og motsetningene i samfunnet kunne bli verre. Det vil kunne føre til en stadig klarere polarisering. Uten å gå så langt som å snakke om krig, er polarisering i seg selv svært alvorlig hvis den innebærer på sikt at landets sekulære og republikanske modell undergraves.

    – Alt i alt, er det grunn til bekymring. Men i motsetning til forskere som etter mitt syn overfokuserer identitetsdimensjonen, ønsker jeg at man også skal fokusere på sosiale og økonomiske faktorer når det gjelder årsakene bak spredningen av islamistisk ideologi. Det betyr ikke at debatten om nasjonal identitet skal knebles eller feies under teppet. Men den må settes inn i en bredere kontekst.

  • Kronikk i Aftenposten : bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

    Kronikk i Aftenposten : bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

    DIXIT TACITUS - Publisert den 13. mars 2018 av fro

    13. mars 2018 hadde min gode kollega Vibeke Knopp Rachline og undertegnede en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: "Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?" Vi drøfter for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler io Irak og Syria.

    Dette er ikke noe lett tema. Vi argumenterer med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge. Vi tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

    Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderer vi med at det er viktig at vi beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men vi mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

    Jeg vedlegger samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som vi selv kom med uten å gi tilfredstillende svar. Merk at tittelen på artikkelen antyder at vi skal ha et venneforhold til muslimer (bruken av tegnene ".." sier mye uten å si noe åpent), noe som er HRS' vanlige triks for å diskreditere artikkelforfattere.

    Det er uansett viktig å ta en debatt om dette isteden for å snu hodet andre veien. Som vanlig vedlegger jeg teksten i originalversjon og uten mellomtitler. Sistenevnte er ikke vårt ansvar. Hovedtittelen vår beholdt derimot Aftenposten.

    Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

    Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

    Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

    Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

    Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

    Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

    På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

    USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

    Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

  • Three accepted papers to HCI International

    Three accepted papers to HCI International

    Interaction Design Group - Publisert den 6. mars 2018 av Susanne Stigberg

    The interaction design group is part of the 20th international conference in human-computer interaction (HCII) this summer with three accepted full papers. All three papers will appear afterwards in Springer Lecture Notes in Computer Science (LNCS).

    Harald Holone in cooperation with Trenton Schulz and Jo Herstad from Oslo University wrote a paper about "Privacy at Home: an Inquiry into Sensors and Robots for the Stay at Home Elderly".

    The elderly in the future will use smart house technology, sensors,
    and robots to stay at home longer. Privacy at home for these elderly
    is important. In this exploratory paper, we examine different
    understandings of privacy and use Palen and Dourish’s framework to
    look at the negotiation of privacy along boundaries between a human
    at home, the robot, and its sensors. We select three dilemmas:
    turning sensors on and off, the robot seeing through walls, and
    machine learning.  We discuss these dilemmas and also discuss ways
    the robot can help make the elderly more aware of privacy issues and
    to build trust.




    Susanne Stigberg  submitted an invited paper with the title "Music at your Fingertips: Designing Mobile Interaction Interfaces for Runners".

    The paper presents a technique to simplify the making of mobile interaction
    interfaces. We often use smartphones while moving, resulting in non-optimal or even unsafe mobile interactions. Better interactions need to be created with locomotion in mind and experienced in context. Consequently interactive behavior of mobile devices cannot be sketched, but must be made to be experienced. Making mobile prototypes is time-consuming and requires programming literacy. It often involves the making of an input artifact; establishing a connection between artifact and mobile phone; and implementing an application on the mobile phone for exploring the interactive behavior. The use of commercial smartphone automation tool eliminates the need for reimplementing available smartphone functionalities, and invites non-programmers into the process of making mobile interaction interfaces. To illustrate the proposed technique I present a case study of a wearable prototype to control music on the mobile phone by tapping one’s fingertips.




    Klaudia Carcani in cooperation with Oslo University submitted a paper on "Exploring Technology Use in Dance Performances".

    The objective of the paper is to critically reflect on how research through design (RtD) can be used to gain knowledge of a new design context within HCI. We use the design research triangle presented by Fallman [1] as the framework for analyzing and to reflect upon the RtD process. The design context to which this new knowledge was applied to is within the area of dance and technology. Our design inquiry, therefore, using the term we coined – addhance, seeks to either add a sort of novel experience, or enhance a dance performance. We, thus, taking an RtD approach, explored how the dancers could compose music by moving their bodies. We designed a Kinect based system that captures dancer’s movements and translates them into music. Intending to addhance the choreography, enlighten dancers’ movements and bring a new disrupted workflow of both creating and enjoying a dancing performance.

     

  • Kommentar om Marine Le Pens usikre skjebne i Aftenposten

    Kommentar om Marine Le Pens usikre skjebne i Aftenposten

    DIXIT TACITUS - Publisert den 24. februar 2018 av fro

    23. februar 2018 hadde jeg en kommentar om nasjonal Front i artikkelen skrevet av avisens Europa-korrespondant Øystein Kløvstad Langberg. I mars er det landsmøte i Nasjonal Front og partiet sliter fortsatt i meningsmålingene etter et katastrofalt utfall ved presidentvalget i fjor. Ikke fordi Nasjonal Front og Marine le Pen tapte valget - det var lite sannsynlig at hu skulle vinne -, men fordi hun tapte ansikt og fremstod for mange som en kandidat som var udugelig og dårlig forberedt.

    Lykken for MLP og NF er for øvrig at det er full kaos i retten av det politiske landskap i Frankrike, med unntak av Macrons parti Republikken Fremad! Ingen potensiell konkurrent for Macron har klart å etablerte seg som troverdig alternativ.

    Mélenchon, Wauquiez eller marine Le Pen leder partier som dessuten enten splittet internt (Republikanerne, Nasjonal Front) eller ubetydelig i Nasjonalforsamlingen, der opposisjon skulle ha spilt en rolle (Mélenchon, Le Pen, Wauquiez)

    Men lykken snur fort i politikk. I dag kan Macron kjøre reformer i Frankrike uten særlig motstand, verken av opposisjonspartiene eller av fagforeninger som er splittet. Veksten er tilbake i økonomien og ledigheten går ned. Dette kan fort endre seg.

    Til tross for et gunstig utgangspunkt forblir president Macron upopulær. Frankrike er kjent for kronisk sosial uro som plutselig kan kaste flere millioner individer ute på gata og lamme landet fullstendig. Opposisjonens avmakt er en fordel for Macron.

    Det er lenge siden en fransk president kunne gjennomføre politikken han ble valgt for uten å bli hindret. Men slik frihet tvinger også ham til å levere raske resultater..

     



    Hun var en fanebærer for Europas ytre høyre. Nå har Marine Le Pen store problemer.



    «Et rungende nederlag».


    Slik omtaler Jean-Marie Le Pen datterens prestasjon i presidentvalgkampen i memoarene Fils de la Nation (Sønn av nasjonen), som blir publisert neste uke. Her kommer han også med et forsvar for Vichy-regimet som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig, og han forsvarer bruken av tortur mot algeriske rebeller, ifølge franske medier.Jean-Marie Le Pen skriver også at han synes synd på datteren, som fikk ham ekskludert fra partiet.

    – Forsøkene hennes på å fremstille meg som avleggs, slo feil, skriver han.

    Farens memoarer er likevel bare toppen av et fjell av problemer for Marine Le Pen idet partiet hun leder, Nasjonal Front, gjør seg klar for landsmøte. Siden presidentvalget i mai i fjor har oppslutningen hennes rast fra 26 til 17 prosent, ifølge de månedlige målingene til Kantar TNS. På det meste, i oktober 2013, fikk hun støtte fra 31 prosent.

    Katastrofal debatt


    – Nedturen startet egentlig i debatten mot Emmanuel Macron mellom første og andre omgang i presidentvalget. Opptredenen var en katastrofe for hennes egen troverdighet. Hun viste at hun ikke kunne noen ting om økonomi, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

    For selv om Le Pen ledet partiet inn til det beste valgresultatet noensinne med 34 prosent av stemmene, var mange i partiet dypt skuffet.

    Ved valget til nasjonalforsamling en måned senere fikk partiet åtte av 577 seter i parlamentet. Også det var ny rekord for Nasjonal Front, men de var likevel milevis unna målet om å etablere seg som det viktigste opposisjonspartiet til president Macron.

    Brøt ut og startet eget parti


    Situasjonen ble forverret da den avgåtte nestlederen Florian Philippot i september brøt ut og startet sitt eget politiske parti, Les Patriotes, med andre avhoppere fra Nasjonal Front.

    Philippot var hovedarkitekten bak strategien om å forene tradisjonelle Nasjonal front-velgere på ytre høyre side med venstrevelgere som var skeptiske til nedbygging av velferdsstaten, frihandelsavtaler og økonomisk liberalisme gjennom EU.

    Men denne linjen skapte splid innad i partiet, understreker Orban. Særlig ideen om å kvitte seg med euroen, viste seg å skremme mange under presidentvalgkampen.

    – Partiet har lenge stått på to ben, men med Philippots avgang har det ene blitt kuttet av. Nå styrkes de kreftene som vil tilbake til en tradisjonell verdikonservativ og identitær linje der innvandring og sikkerhet vil stå sentralt, sier Orban.


    Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Front, vil at partiet skal bytte navn under landsmøtet i mars. Et alternativ er «Ny Front».


    De konservative vil rappe velgerne


    Dette linjeskiftet kan imidlertid komme til å skape ytterligere problemer. For det første henvender partiet seg til et smalere velgersegment. For det andre er konkurransen om velgerne på den ytre høyresiden i ferd med å bli langt tøffere.

    For også det konservative partiet i Frankrike, Les Républicains, som ble grundig slått av Macron i presidentvalget, har tatt noen lange skritt mot høyre under sin nye leder Laurent Wauquiez.

    – Målet hans er å vinne Marine Le Pens velgere. De to partiene begynner å få ganske like ideer og et ganske likt program, men slik det ser ut nå, er ikke en allianse særlig aktuelt, sier Orban.

    Utfordreren er i USA


    Han tror Marine Le Pen sitter trygt inntil videre, men mener at posisjonen hennes er vesentlig svekket. Hovedutfordreren i partiet er niesen Marion Maréchal Le Pen, som er mer religiøs og verdikonservativ enn tanten.

    Formelt trakk Marion seg fra politikken i fjor, men torsdag var hun for alvor tilbake i rampelyset da hun gjestet den årlige Conservative Political Action Conference i USA. På scenen under den republikanske konferansen står også visepresident Mike Pence og president Donald Trump.
    – Hun bygger nettverk og venter på en anledning til å gjøre comeback. Mange vil mene at hun er rett person til å ta over, men på grunn av sitt konservative verdisyn, er det vanskelig å se hvordan hun skal kunne gjøre Nasjonal Front til et masseparti, sier Orban.

    I tillegg til fallende oppslutning, interne stridigheter og angrep utenfra, er Nasjonal Front også under etterforskning for misbruk av EU-midler. Orban vil likevel ikke avvise at partiet kan slå kraftig tilbake.

    – Ser man bort fra Macrons parti ligger hele det politiske landskapet i Frankrike fortsatt i ruiner ti måneder etter presidentvalget. Alt er i bevegelse, og i politikk kan ingenting utelukkes. ​

  • Om fransk rolle i EU etter Brexit på nasjonal språkkonferanse

    Om fransk rolle i EU etter Brexit på nasjonal språkkonferanse

    DIXIT TACITUS - Publisert den 13. februar 2018 av fro

    12. februar 2018 ble jeg spurt om å holde et innlegg på "Frankrikekonferansen 2018". denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike. Målet med denne samling var å gi informasjon om hvilke studiemuligheter som er tilgjengelige for elever og studenter som velger fransk og hvilke arbeidsmuligheter dette kan gi på sikt både nasjonalt og internasjonalt. Konferansen skulle også inspirere til økt utdanningssamarbeid med Frankrike. Arrangørene for konferansen var SIU og Fremmedspråksenteret , dette på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Samlingen var en markering for 100-årsjubileet for etableringen av den norske seksjonen ved Lycée Pierre Corneille i Rouen.

    Konferansen ble åpnet av Harald Nybølet, direktør ved SIU og Jean-François Dobelle, Frankrikes ambassadør til Norge.

    Innledere:


    • Iselin Nybø,  Forsknings- og høyere utdanningsminister

    • Nils Lindgren, tidligere seksjonsleder i Rouen

    • Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist, NRK

    • Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

    • Solfrid Skilbrigt, HR-direktør i Sopra Steria

    • Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser

    • Lorelou Desjardins, blogger, Frosk i fjorden


    Mitt bidrag handlet om Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit. Innlegget, som ble fremført på fransk, hadde følgende inndeling.

    1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990

      1. Interne årsaker

      2. Eksterne årsaker



    2. "Det franske Europa" utfordres 1990-2017

      1. Interne årsaker

      2. Eksterne årsaker



    3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?

      1. Interne årsaker

      2. Eksterne årsaker




    Hovedbudskapet mitt i innlegget var at et opportunitetsvindu ser ut til å være åpent for en forsterket fransk rolle i EU. Dette skyldes både interne årsaker (Macron valgt til president i 2017 og hans hittil sterke presidentskap, en reformprosess som gjør det mulig for Frankrike både å forsterke sitt maktgrunnlag, men også å fremstå som et potensielt eksempel for andre land) og eksterne årsaker (et Storbritannia på vei ut av EU, et tysk lederskap i EU som fremstår som mindre dominerende etter Merkels gjenvalg, et amerikansk diplomati på vei mot en ny isolasjonistisk periode, ny russisk aktivisme i Europa og til slutt en uavklart politisk situasjon i land som Spania, Italia, ny økonomisk vekst i Europa).

    Et annet budskap som sentralt i mitt innlegg var at en slik opportunitet er midlertidig og ikke minst ganske skjør. Skal Macron og Frankrike spille en rolle som er i tråd med landets historiske bidrag til integrasjonsprosessen, må to ting forenes. For det første må omfattende strukturelle reformer gjennomføres. Det vil ikke skje uten politisk og sosial motstand. Den må overkommes for at landet skal komme på beina igjen. For det andre må Frankrike opptre som en "naturlig leder" i EU, noe som innebærer en revitalisert tysk-fransk motor i Unionen og en kapasitet både til å foreslå dyptgående endringer av måte EU fungerer på og til å overkomme andre medlemslands skepsis.

     

    Et ytterligere punkt som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt Storbritannia etter Brexit vil opptre som en partner for EU eller som en konkurrent. Utfallet av forhandlingsprosessen mellom Storbritannia og EUs forhandler, Michel Barnier, vi avgjøre om man kan snakke om "hard" eller "soft" Brexit. Min magefølelse sier at britene ikke vil kunne nøye seg med et dårlig resultat, og i hvert fall ikke med et resultat som vil føre til et mer integrert EU med et marginalisert Storbritannia og en sterk fransk-tysk kjerne. Dette er noe som britene både har fryktet i flere århundre og noe som de har vært utrolige flinke til å bekjempe gjennom en godt gjennomtenkt "divider et imperia" strategi. Mye kan dermed tyde på at britene ikke vil godta å bli "parkert" i marginen. De vil reaktivere det britisk-vennlige Europa mot det de vil fremstille som en tysk-fransk trussel. Vi kunne dermed få en "back to the future" situasjon hvor splittelsen mellom de 7 fra EFTA og de 6 fra EEC fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene får nytt liv.

    I dette spillet kan de nordiske landene regnes som "naturlige" allierte for britene med tanke på et ønske om begrenset integrasjon, liberalt marked og frykt for et tysk-fransk lederskap. Hans Wallmark, konservativ politiker og parlamentsmedlem i Sverige og ikke minst rådsmedlem av Det nordiske råd, snakket ikke om noe annet nylig da han slo fast at "I think we are going to see even more and closer UK-Nordic co-operation as a result of Brexit and I think that is also what the UK understands because we are very like each other. I mean, sharing lots of common values."  Britene kan også regne med potensiell støtte fra spanjolene og portugiserne, for ikke å glemme østeuropeere som frykter spilt mellom USA og dem og som trenger at britene kan spille rollen som brobygger mellom Washington og EUs østflank.

     

    En dimensjon som jeg ikke fikk tid til å ta opp, og som bl.a. var sentral i min doktoravhandling fra 2009, var forholdet mellom akkumulasjon av maktmidler og projisering av makt. Reformprosessen som venter president Macron i dag er på høyde med hva Charles de Gaulle måtte foreta seg da han kom tilbake til makten i mai 1958. En feil som franske ledere ofte har gjort i fortiden er å overse det tette forholdet mellom akkumulasjon av makt og projisering av makt. Enklere sagt kunne dette føre til at en form for deklamatorisk politisk stil hvor store ord ble brukt og mye ble lovet, uten at man i ettertid "leverte varene". Dette skyldtes først og fremst at franske ledere skjøt over mål og ikke hadde midlene til den politikken som de forfektet. Gapet mellom intensjon/lovnad og virkeligheten kunne i sin tur føre til at fransk diplomati kunne betraktes som useriøst. Man kan f.eks. ikke ta opp en kamp med tyskerne om EUs fremtidige økonomiske og monetære politikk når man samtidig ikke kan ha orden på egen økonomi.

    Emmanuel Macron ser ut til å være oppmerksom på et slikt gap mellom intensjon og handling og har gjort det klart og tydelig at Frankrike ikke kan påberope seg noen lederrolle i EU eller internasjonalt uten at man i første omgang rydder hjemme. Det er en stor forskjell fra tidligere franske statsleder, som hadde en sterkt tendens til å tro at Frankrikes lederrolle nærmest var naturgitt. Slik er det overhodet ikke lenger. Man må overbevise på hjemmebanen og på bortebanen. En annen nyhet er at Macrons tilnærming til nødvendige endringer i EU ser ut til å være langt mer koherent enn hans forgjengere (Chirac, Sarkozy og Hollande). 26. september 2017 detaljerte han sitt program for å forandre EU og skape mer aksept for Unionen blant EU-borgere. Det er kanskje en meget ambisiøs plan, men den finnes i alle fall og fremstår som et godt utgangspunkt for å skape ny tillit for EUs integrasjon før valget i EU-palrlamentet i 2019.

    Oversikt over Makrons forslag for en ny reformprosess for EU, 26. september 2017

    A sovereign Europe


    The six keys to European sovereignty
    1. A Europe that guarantees every aspect of security


    • In defence, Europe needs to establish a common intervention force, a common defence budget and a common doctrine for action. We need to encourage the implementation of the European Defence Fund and Permanent Structured Cooperation as quickly as possible, ant to supplement them with a European intervention initiative enabling us to better integrate our armed forces at every stage.

    • In the fight against terrorism, Europe needs to ensure closer ties between our intelligence services by creating a European Intelligence Academy.

    • Every aspect of security needs to be ensured, collectively: Europe needs a common civil protection force.


    2. A Europe that addresses the migration challenge


    • We need to create a common area for border management, asylum and migration, in order to effectively control our borders and receive refugees in decent conditions, genuinely integrating them and returning those who are not eligible for asylum.

    • We need to create a European Asylum Office that will speed up and harmonize our procedures; establish interconnected databases and secure biometric identification documents; gradually establish a European border police force that ensures rigorous management of borders and the return of those who cannot stay; and finance a large-scale European programme to train and integrate refugees.


    3. A Europe looking to Africa and the Mediterranean


    • Europe needs an external policy focused on a few priorities: firstly, the Mediterranean and Africa.

    • It needs to develop a new partnership with Africa, based on education, health and the energy transition.


    4. A Europe exemplary in sustainable development


    • Europe needs to be the spearhead of an efficient and equitable ecological transition.

    • It needs to foster investment in this transition (transport, housing, industry, agriculture, etc.) by fixing a fair price for carbon: through a significant minimum price within its borders; and through a European carbon tax at its borders to ensure a level playing field between its producers and their competitors.

    • Europe needs to establish an industrial programme to support clean vehicles and the required infrastructure (charging stations, etc.).

    • It needs to ensure its food sovereignty, by reforming the Common Agricultural Policy (CAP) and establishing a common inspection force to guarantee food safety for Europeans.


    5. A Europe of innovation and regulation adapted to the digital world


    • Europe needs to lead and not undergo this transformation, by promoting its own model in globalization, combining innovation and regulation.

    • It needs to establish an Agency for breakthrough innovation, jointly funding new fields of research, such as artificial intelligence, or those that have yet to be explored.

    • It needs to ensure equity and confidence in the digital transformation, by rethinking its tax systems (taxation of digital companies) and regulating the major platforms.


    6. A Europe standing as an economic and monetary power


    • We need to make the eurozone the heart of Europe’s global economic power.

    • In addition to national reforms, Europe needs the instruments to make it an area of growth and stability, including a budget allowing it to fund common investments and ensure stabilization in the event of economic shocks.


    A united Europe


    1. Concrete solidarity through social and tax convergence


    • We need to encourage convergence across the whole EU, setting criteria that gradually bring our social and tax models closer together. Respect for these criteria needs to be a precondition for access to European solidarity funds.

    • Where tax is concerned, we need to define a “corridor” for corporation tax rates; in social affairs, we need to guarantee a minimum wage for all, adapted to the economic realities of each country, and regulate social contribution competition.


    2. The cement of culture and knowledge


    • Creating a sense of belonging will be the strongest cement for Europe.

    • We need to step up exchanges, so that all young Europeans spend at least six months in another European country (50% of each age group by 2024), and all students speak two European languages by 2024.

    • We need to create European Universities: networks of universities that enable students to study abroad and attend classes in at least two languages. In high schools, we need to establish a process of harmonization or mutual recognition of secondary education diplomas (as in higher education).


    A democratic Europe


    Europe’s overhaul cannot be achieved away from the people, but only by involving them in this roadmap from the very outset.
    1. The need for debate: democratic conventions


    • For six months, national and local debates will be organized in 2018 in all EU countries that volunteer, on the basis of common questions.


    2. Strengthening the European Parliament: transnational lists


    • Starting in 2019, using the quota of seats of departing British MEPs, we need to create transnational lists that allow Europeans to vote for a coherent, common project.


    What Europe for 2024?


    1. The European Union, our common framework


    • The European Union provides our common basis, founded on (i) common democratic values that are non-negotiable; (ii) a simpler, more protective single market, along with an overhauled trade policy (in three directions: transparency in the negotiation and implementation of trade agreements; social and environmental standards; and reciprocity, with a European trade prosecutor responsible for ensuring our competitors’ respect for the rules and rapidly sanctioning any unfair practices).

    • If it enables ambitious differentiations, this EU could gradually expand to include the Western Balkan countries.

    • That will require reform of EU institutions, with a smaller Commission (15 members).


    2. Differentiation through ambition


    • Within this EU, those who want to go further and faster need to be able to do so unhindered. Cooperation will always be open to all, based on the sole criterion of the level of shared ambition, with no predefined format.


    3. The Franco-German engine


    • Faced with these challenges, the Franco-German engine will be decisive. “Why not, for example, set ourselves the goal of totally integrating our markets by 2014, applying the same rules to our businesses, from business law to bankruptcy law.”

    • This pioneering and concrete spirit is that of the Élysée Treaty. France proposes to undertake a review of the Treaty showing renewed common ambition.


    4. Group for overhauling Europe


    • All States who share this ambition can take part in the launch of a “group for overhauling Europe in the coming weeks”.

    • This group will include representatives of each participating Member State and will involve European institutions.

    • Until summer 2018, it will work to clarify and propose measures that will implement this ambition, drawing on the debates held in the democratic conventions. Theme by theme, the tools required for the overhaul (enhanced cooperation, eventual treaty changes, etc.) will be examined.


     

     

  • Kronikk: Derfor er fransk kriminalomsorg i dyp krise

    Kronikk: Derfor er fransk kriminalomsorg i dyp krise

    DIXIT TACITUS - Publisert den 2. februar 2018 av fro

    2. februar 2018 hadde jeg en kronikk om den pågående krisen i franske fengsler. Kronikkens nettversjon kan hentes der.








    Ukebladet Le Point hevdet nylig at Philippe-regjeringen i Frankrike tar skade av krisen i landets fengsler. Mangelen på respons kunne svekke president Emmanuel Macrons troverdighet.




    Den franske fengselskrisen har fire kjennetegn: et stort antall fengselsdommer, overbefolkning blant innsatte, lav bemanning blant ansatte og en voldsspiral som gjør fengsler til steder hvor verken innsatte og ansatte burde være.

    Stadig flere fengsles

    Franskmenn utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Over alt går antall innsatte ned, mens det øker i Frankrike.

    En studie av Europarådet fra mars 2017 viste en nedgang på 6,8 prosent i innsatte i europeiske fengsler i 2015, noe som ble hyllet av rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland. Per 1. februar 2017 huset franske fengsler 69 077 innsatte, det er en en økning på over fem prosent i forhold til 1. september 2015. Toppen ble nådd i april 2017 med over 70 000 innsatte.

    Ser vi på trenden over tid, økte antall innsatte med 88 prosent mellom 1980 og 2018. Det er heller en eksplosjon enn en økning. Paradokset er at dette skjer samtidig som franske myndigheter har forsøkt å utforske alternative soningsformer for å lette på trykket i fengsler og unngå verre tilbakefallstall (over 60 prosent i Frankrike, rundt 20 prosent i Norge).

    Det er ikke uten videre bare politikerne som kan klandres for en slik trend. Franske dommere har også vært svært ivrige med å ilegge fengselsstraff i stedet for å prøve andre løsninger. Resultatet skremmer. Med et gjennomsnitt på 98,3 innsatte per 100 000 innbyggere fengsler Frankrike mer enn andre vesteuropeiske land som Tyskland (77 per 100.000), Nederland (53 per 100 000) eller Italia (86 per 100 000). Franskmenn ligger likevel fortsatt bak andre land som Belgia (113/100 000), Spania (137/100 000) eller Storbritannia (147/100 000). Kun Frankrike opplever derimot en markant oppgang i denne gruppen på syv land de siste årene.

    For mange innsatte

    Fengselssystemet klarer ikke å fordøye en så rask økning av antall innsatte: 20 000 flere mellom 2002 og 2017. Det er 40 prosent på bare 15 år. Ulike regjeringers harde linje i kampen mot kriminaliteten endte opp med en strengere rettspraksis og flere dommer. Det gjorde panikktilstanden verre. I oktober 2017 var det 68 000 innsatte for kun 59 000 plasser i franske fengsler. I gjennomsnitt er det 117 innsatte for 100 fengselsplasser.

    Situasjonen er langt verre i varetektsfengsler, som huser to tredjedeler av innsatte i landet. Der snakker vi om 140 innsatte for 100 plasser. Ved landets største fengsel - Fleury-Mérogis - er ratio 150 innsatte for 100 fengselsplasser.

    4300 individer må leve i et fengsel som var opprinnelig bygd for 3000. Ved fengslene i Bois d’Arcy, Meaux, Nîmes eller Évreux har man dobbelt så mange innsatte enn plasser. Mange må sove på gulvet. Det var 1300 madrassplasser på gulvet i gjennomsnitt i 2017. Dette fordømmes med jevne mellomrom av det internasjonale observatoriet for fengsler. Hver gang det bygges nye fengselsplasser, øker antall dommer tilsvarende, noe som holder trykket gående i hele systemet.

    For få ansatte

    I desember 2017 var det 39 414 ansatte for landets 186 fengsler. To tredjedeler er betjenter. Sammenligner man tallene for hvor mange innsatte hver betjent har ansvar for over de siste 14 årene, ser ikke tallene så verst ut. Det var i gjennomsnitt 2,46 innsatte per betjent i 2017. Men tallene lyver.

    Mange stillinger dekkes ikke i hverdagen. Det fører til press om å jobbe raskere og «mer effektivt», noe som går på bekostning av innsattes livskvalitet.

    Mindre bemanning betyr mindre lufting, færre muligheter til å dusje, mindre aktiviteter og mer innlåsing. Det genererer frustrasjon, angst og aggresjon. Fagforeninger hevder at minst 1400 stillinger mangler. Samtidig virker ikke betjentyrket så attraktivt lenger. En nyutdannet betjent tjener i gjennomsnitt 16 000 kroner i måneden etter skatt, inkludert tillegg. På slutten av karrieren kan en forvente opp til 23 000 kroner.

    Arbeidspresset fører til at flere betjenter slutter pga. stress og frykt for egen sikkerhet. Sykefraværet er høyt og uerfarne betjenter må ofte steppe inn. Verst av alt: en studie fra 2015 viser at selvmordsraten blant mannlige fengselsansatte ligger 21 prosent høyere enn blant øvrig befolkning.

    Volden øker

    Fanger er sårbare. Nesten halvparten har ingen diplom. 80 prosent har skolegang til opp til 16 år. 96,5 prosent er menn. De er i gjennomsnitt 31,7 år. Én prosent er mindreårige, per januar 2017. Over en fjerdedel av alle rammes av psykiske lidelser. En følge av dette er at selvmordsraten blant innsatte i Frankrike er dobbelt så høy som i resten av Europa.

    To særtrekk preger denne populasjonen.Det ene er at utenlandske innsatte utgjør 20 prosent av alle innsatte. De er ikke mer eller mindre kriminelle enn franske innsatte, men de er yngre, har flere menn blant seg og har enda mindre skolegang enn andre. De er også dømt til varetekt nesten fem gang oftere enn franske borgere. Et annet trekk er antallet innsatte med bakgrunn fra Nord-Afrika. De med nord-afrikansk far er ti ganger oftere representert i alderen mellom 19 til 30 år enn andre innsatte.

    Det er også flere fanger som sitter inne for vold og grov vold, noe som fører til at volden blant fanger øker. En rapport av det franske senatet fra 2014 kom fram til en økning på 53 prosent for vold med våpen, 43 prosent for seksuell vold og 10 prosent for voldsepisoder fra 2011 til 2014. I 2017 var det 3923 fysiske angrep ved landets fengsler, noe som tilsvarer 11 angrep per dag. 19 drap fant sted siden 2011.

    Volden rammer også ansatte. Fagforeningen DAP snaker om 4000 angrep mot betjenter per år. Terrorfaren kommer på toppen av dette og gjør betjenter til levende skiver for fengslende jihadister eller radikaliserte innsatte. I desember 2017 var det 504 varetektinnsatte eller domfelte knyttet til terrorisme. Ytterligere 1200 var flagget i fengselssystemet for radikalisering.

    Hastesak

    Betjentstreiken kommer etter alvorlige hendelser i januar 2018. 11. januar ble tre betjenter angrepet med kniv av en innsatt ved Vendin-le-Vieil-fengslet i Nord-Frankrike. 15 januar angrep en annen innsatt syv betjenter ved Pémégnan de Mont-de-Marsan-fengslet i Sør-Vest.

    Dagen etter angrep en innsatt en kvinnelig betjent ved Tarascon-fengslet i Sør-Øst.  19. januar ble to betjenter angrepet ved fengslet i Borgo på Korsika. Situasjonen er uholdbar.

    26. januar 2018 undertegnet landets største fagforening for fengselsansatte Ufap-Unsa en avtale med justisminister Nicole Belloubet, mens to andre fagforeninger (FO og CGT) nektet å undertegne. Streiken avtar i intensitet etter to uker preget av nærmest full stans. Justisministeren lovet en tettere oppfølging av jihadister og av radikaliserte innsatte, bedre sikkerhetsutstyr for betjenter, flere fengselsplasser, samt flere ansatte og mer penger, dette i løpet av de neste fem år.

    President Macron varslet på sin side endringer som på flere måter kan minne om hva norsk kriminalomsorg gjør i dag. Bedre sent enn aldri. Men tiden løper ut.



  • Mobile Ubiquitous Multimedia 2017

    Mobile Ubiquitous Multimedia 2017

    Interaction Design Group - Publisert den 29. november 2017 av Susanne Stigberg

    Over the last three days I attended the 16th International Conference on Mobile and Ubiquitous Multimedia (MUM17) in Stuttgart, Germany. MUM is a small single-track conference with lots of interesting presentations, posters, demos and art tracks. It is a SIGCHI conference in cooperation with ACM.



     

    I really enjoyed the keynote speakers. The opening keynote speaker on Monday was Dr. Shengdong Zhao, Assoc. Professor in Computer Science at National University of Singapore. He talked about the new interaction paradigm and focused on a human-centric design process. He imagines interaction with technology through two devices a head device and a hand device. Similar to my research he believes that accessories for input and output can be used to interact with the central hub (right now the "mobile phone") to deliberate us from looking down at the technology and focus more on the world around us.



     

    Dirk van den Boom,  a German Science-Fiction-author, consultant, journalist and extraordinary professor for political science at the University of Muenster, was the closing keynote speaker on Wednesday and talked about the implications of social media in mainstream knowledge and politics. He explained how technology helped to spread non-facts or fake news and distresses the need for educating how to "think critically" in schools. He believes that we cannot argue with idiots, but we can try to prevent others to become idiots through using sarcasm, making fun of their fake news and theories.



    On Tuesday I really enjoyed the presentation from Wolfgang Hochreiter et al. with the title  No Need to Stop - Exploring Smartphone Interaction Paradigms While Cycling. He talked about the same problems I experienced in my research, the "stop-to-interact" paradigm and how to allow interaction in motion. Ashley Colly presented Investigating Drone Motion as Pedestrian Guidance , reminding me at the work from Florian Müller about Jogging over a Distance. The idea is that users have personal navigation drones helping them to find their way in unknown locations. An intriguing idea to have a small hover-able robot that helps me finding my way!



    Last but not least I really enjoyed the demos and art tracks Monday evening. My three personal favorites:




     

    I presented a poster about the A Critical Review on Participation in Mobile Interaction Design Research on Tuesday morning and won the Best Poster Award. Woohoo!

     

  • It

    It's Showtime

    Interaction Design Group - Publisert den 15. november 2017 av Susanne Stigberg



     

    ITs first year master students have worked hard all semester long and are keen to show off their prototypes for you. They present different examples of innovative interaction design for everyday things. Come and see 10 diverse interaction design projects. We will have 4 hours of demonstrations, talks and poster exposition. We will start at 12 o'clock with poster exposition outside the Rapid Prototyping Lab downstairs. We will start with 10 minute presentations at 12:30.

    Presentation Schedule


    12:30 FoodOS - Collaborative Eating with Common Artifacts

    12:45 Interface for manual registration of deviations from an automated RFID-based waste management system

    13:00 ViboBand: A Vibration Based Device for Deaf Dance Moves

    13:15 An Interactive Message Board for Students

    13:30 INO: A Computer-Assisted Educational System Designed for Children with Autism Spectrum Disorders

    13:45 Pause

    14:00 World connects - Momento Vase

    14:00 Implicit Language Learning using Augmented Reality

    14:15 EV Easy - Smart Electric Car Charging Application

    14:30 HIOF Indoor Wayfinder

    14:45 Border Control

    FoodOS - Collaborative Eating with Common Artifacts


    In this day and age everything is made easier by adding some technology to it. The project involves the planning of weekly dinners of a share living space and how to optimize it and make it easier to execute. This is made possible with the help of a micro processor and 3d printing to make a whiteboard with common artifacts.

    Interface for manual registration of deviations from an automated RFID-based waste management system


    The Norwegian municipally of Halden have an interest in solving problems connected to the collection of waste. In the spring of 2017, a bachelor’s project was conducted by students at Østfold University College. The students reviewed various kinds of sensors to automatically register the emptying of waste bins. This was done by using RFID scanners on the waste collection vehicle and tags on the household bins. After the installation of the scanner-andtag system, it became clear that it was a need for a back-up system to handle various problems and unseen circumstances. This paper explains the process of creating a solution, as well as the forming and programming of a digital artifact used in the solution. The artifact lets the waste collectors press buttons to register different statuses; leading to a manual back-up registration system. Implementing this system will result in a more complete overview than what is provided by the existing RFID system.

    ViboBand: A Vibration Based Device for Deaf Dance Moves


    To develop a device for the training purpose of the body movements using technology for deaf people. As it’s difficult for them to take part in a fast-paced class and require more time and effort from instructor. Not only this, student lose confidence level too. This prototype is designed so that they will simply wear the band and follow the instructions given by the instructor. As the instructions are in the form of vibration which are programmed on lily-pad Arduino. The feedback showed that our device successfully managed to guide deaf person to know when and which hand to move while dancing. Moreover, it gives chance to deaf learners to feel at home in dance class. Additionally, encourage deaf people towards dance activity and to give them chance to socialize more openly in the society.



    An Interactive Message Board for Students


    This paper presents a design study of an interactive message or display board for helping student sharing their information and helps them in collaboration. As of now, we can see that student share their idea and information through the different medium like different Facebook group and traditional notice board. We propose a specific interactive design prototype for users which can be i) accessible ii) available. To ground our design, we used design thinking as a guideline process. We evaluated the prototype using qualitative analysis of interview data. The findings show that the prototype provides people accessibility of various information at one place and the section help them to access specific information easily. This paper offers three main offerings. Firstly, we identify the user's difficulty in accessing information or data. Secondly, we proposed a new design to address the problems. Thirdly, we applied design thinking as a design method to solve problems that related to information sharing and collaboration

    INO: A Computer-Assisted Educational System Designed for Children with Autism Spectrum Disorders


    This paper describes the design and prototyping of an educational computer system aiming to provide an alternative way of developing basic vocabulary and arithmetic skills in children diagnosed with Autism Spectrum Disorders. The system is comprised of a physical control interface, a single-board computer, and a customized software solution forming a unified visual learning system as a whole. By applying gamification techniques, and focusing on creating an expressive and tangible interface, the aim is to support core learning processes while also providing a fun and attention grabbing digital environment for education to take place. The associated software has been preeminently developed for use by children in the age range of 5 to 8 years, though this range could be shifted either up or down by developing additional software. During the design and development, the focus has been on creating a system which has a high grade of portability, while also being compatible with devices such as smartphones, tablets and computers for displaying the GUI of the software. Two different pieces of software have been developed for prototyping purposes: 1) a variant of the classic game “Snake” with added functionality intended to develop vocabulary skills, 2) a memory game intended to strengthen retention and recollection.

    World Connects - Momento Vase


    Creating a way to trigger memories with smells in dementia patients, where the "momento vase" is in focus so that the user can interact with it. By doing a literature review of that other people had done on the subject we got and overview of where we could start, then by doing a open interview and a fieldtest have we figured out that different kinds of smells is associated with different kinds of memories, and that the dementia patients manages to pick up some different memories form the different types of smells.

    Implicit Language Learning using Augmented Reality


    This paper presents an augmented reality (AR) tool for implicit foreign language vocabulary training.  By using a participatory design approach we attempt to determine if AR can be used to create frameworks for foreign language training where a larger part of the vocabulary training is moved to the implicit tasks, much in the same way people are learning their first tongue. Based on interviewing students from lower secondary school we have prepared a prototype which we have evaluated.

    EV Easy - Smart Electric Car Charging Application


    Norway is global forerunner with the highest electric mobility and battery electric vehicle market share. The purpose of this study is to find the actual problem faced by electric vehicle owners during the parking situations. The main goal behind this research is to help them alleviate the problems through the application which can help them find parking space, put a user in a charging que, find real time information about the battery level through mobile phone and other features. There were total 50,875 plug in electric vehicle registered in 2016 which is definitely increasing in years to come with high benefits given from governments. The findings from the online survey determined problems that were addressed in our project. 25% of the participants agreed that there were no free charging space and 30.6 % weren't able to charge because of the parking space was being occupied with a fully charged electric vehicle. As the battery is the only energy level of the car so, we developed an application with queue system. This allows all the charging port integrated to one system and will be prioritized as first come first service possibility. The paper prototype user testing helped us to achieve the good user interface design and user-friendly experience.

    HIOF Indoor Wayfinding


    This paper takes a look at indoor wayfinding, the process of navigating from point a to point b inside a house or building. When an individual is not familiar with the interior, a navigation tool may be helpful. Research by Hengshan Li & NIcholas A Giudice concluded that 2D maps were preferable to 3D world representations of buildings, but the study did not include a free movement tool which could make 3d world representations more useful. We created a 2D map and a 3D world representation of the university campus and measured the time test participants used to reach five chosen destinations. Two groups of five participants were used, one group using the 2D map and the other group using the 3D world representation. Participants were given five minutes to get familiar with the navigation tool before they were assigned to find 5 chosen designations. The results from our tests can indicate which navigation model is more useful for indoor wayfinding.

    Border Control


    In 2014 there were 147 people who lost their lives in Norawy's traffic. although this seems like a low number, we cannot accept that so many people lose their lives in the traffic every year. Therefore, Statens Vegvesen systematically works with road safety against a vision of 0 killed and 0 hard injured in traffic. Nasjonal transportplan 2014-2023 aims that their in 2024 should be less than 500 killed and severely injured in road traffic. This is an ambitious goal that assumes that all road safety actors contribute targeted efforts. With the sector responsibility for road safety, Statens Vegvesen is a key player in this work.

  • Visiting FabLab in Moss

    Visiting FabLab in Moss

    Interaction Design Group - Publisert den 5. oktober 2017 av Susanne Stigberg

    This Tuesday Joakim and I visited Verket FabLab in Moss.  Fab labs provide widespread access to modern means for invention. They began as an outreach project from MIT’s Center for Bits and Atoms (CBA), and became into a collaborative and global network. There are five Fablabs in Norway so far. At Verket we met Hanna, the lab manager. She showed us around the premises with several rooms for making. And we got a lot of inspiration for our own Makerspaces. And we should take a list on their inventory list when stocking our new rapid prototyping space.

    Verket FabLab in Moss

    Verket FabLab in Moss



    Hanna introduced us to the FabAcademy, a online course that provides instruction and supervises investigation of the mechanisms, applications, and implications of digital fabrication. Fab Academy is where many new fab lab managers, gurus and teachers get their training in digital fabrication. The concept is not yet accredited  by the Norwegian Kunnskapsdepartementet. It would be interesting for our students (or ourselves ;)) when  the course is legitimate for ECTS credits.

    Verket FabLab in Moss

    Joakim inspects the light table @Verket FabLab in Moss



     

     

  • Greetings from Atlanta

    Greetings from Atlanta

    Interaction Design Group - Publisert den 29. juni 2015 av Susanne Stigberg

    Being a master student at HIOF is more than just taking courses and passing exams. Our master students learn to investigate and solve problems in a scientific way and are prepared to be researchers. We encourage our master students to submit successful project work to research conferences.

    From our 2014 interaction design class we had so far two out of four projects that got published at a conference. Our master students Nhan, Hai, Hoa and Tai wrote a paper about the ”Interactive Fridge: A Solution for Preventing Domestic Food Waste” and presented their work at the ICOST 2015 in Geneva, Switzerland. ICOST is an international conference on smart homes and health telematics. You can find their paper in the journal on ”Inclusive Smart Cities and e-Health” available from Springer. The second project that got published from last years interaction design class was carried out by Christopher and Natalia. They explored tangible music collaboration and designed a tangible music player inspired by the marble answering machine. They presented were paper at the 2015 International Conference on Collaboration Technologies and Systems in Atlanta, Georgia, USA. You will find their work at IEEE XPLORE soon.

    Here is what Christopher says about his trip to Atlanta:

    Being someone who barely travels abroad, it was a daunting prospect when we were given the opportunity to publish and present a paper in the US. Yet going there, to the 2015 CTS Conference, has been one of the most memorable experiences i've had.

    As stated by the conference organizers,the paper presentation part was the main event, even though it was just a small part of the schedule. Experiencing the locations, the people and the food, both on my own and with the excursions hosted by the conference organizers, are what really made this trip worthwhile.

    Also, with CTS being an international conference, it is a lot of fun to meet people that have come from all over the world, and seeing them present their work. It wasn't too bad presenting our work either, it was actually quite fun (in retrospective)!

    I cannot speak for other conferences (though i assume they also provide great experiences), attending the CTS conference was amazing. It is something that i would highly recommend to anyone given the opportunity. Though if you are traveling to somewhere as far away as the US, definitely check the quality of the airline before going! SAS was great, and you definitely want that for such a long flight!

    I do want to attend CTS again some day. It is the sort of thing you get addicted to!

    Cheers Christopher!

     

  • Playful Laundry: A Gamified Laundry  Booking System

    Playful Laundry: A Gamified Laundry Booking System

    Interaction Design Group - Publisert den 4. mars 2016 av Susanne Stigberg

    We are happy to announce yet another published student paper: "Playful Laundry: A Gamified Laundry  Booking System". An Tran Thien and An Lam, two of our master students in applied computer science wrote a paper about their interaction design project, a gamified laundry booking system. The paper was accepted to SiDeR, the Student Interaction Design Research conference. SIDeR 2016 will take place on the 1st and 2nd of April, 2016 and will be held at Malmö University, Sweden. You can find the paper in the conference proceedings afterwards.

    Here is what they say about their project:

    Presentation Playful LaundryUsing communal laundry rooms , in which all students share a limited number of washing machines is a ubiquitous situation at most dormitories. This poses much troublesome experience for students such as wasting their time since they have to go to the laundry room , check for availability and then wait their turns. Sometimes , some students forget to pick up their clothes and then have them left out by others , which makes their laundry experience uncomfortable. In addition to that , due to the arbitrary routines of doing laundry, the machines are not used with their highest capacity. There are moments when the vast majority of students come and do their laundry at the same time whereas the washing machines are being left unused at other times.

    With those aforementioned problems of an example of "The tragedy of the commons" at student dormitories , we have implemented a system to solve them. The system supports observing the status of washing machines and booking available ones. It also sends notifications to students to remind them of their booking and picking up the clothes. Furthermore , usage statistics are provided to students so that they can choose appropriate times to do the laundry, which, in turn, will leverage the washing machines' capacities. As well as that , we have gamified the application by awarding virtual points to those students who are often punctual for their laundry for the sake of promoting users' engagement and user experience.

    Interested in joining our master program? Read more about the program on our website.

  • Probing Privacy in Practice

    Probing Privacy in Practice

    Interaction Design Group - Publisert den 28. april 2016 av Susanne Stigberg

    This week Joakim and Susanne attended the ACHI conference in Venice. Here we presented our project about running and sharing instant video to social media. You can read more about the project in Norwegian from an article at Elektronikknett.

    For the project we used a mobile phone strapped to the runner in a neoprene sport belt, that was remotely controlled by a sport glove detecting hand gesture for recording and sharing video. This scenario was inspired by the demand of semi-professional and advanced amateur runners  for new technologies supporting recall and close contact with supporters throughout running events. And of course the interest of social media in live video, as seen by popular applications such as Periscope and Facebook Live.

    Susanne presenting at ACHI 2016

    Susanne presenting at ACHI 2016



    Joakim was a session chair at ACHI

    Joakim was a session chair at ACHI




    However our goal was not to test a new prototype, rather to investigate how users participating in running events experience such a technology for instant sharing of video especially in regards to their privacy. To be able to explore privacy we designed a technology probe,that should feel as real as possible for the users. We had to make both design choices regarding technology and social context.

    The Technology Probe: a mobile phone strapped to the body & adapted sport gloves detecting hand gestures.



    We used available technology such as:

    - Mobile phones with functionality for instant video sharing to social media
    - Lilypad, an Arduino micro controller to develop the gesture sport glove
    - A bluetooth module enabled communication between phone and glove.

    For the social context we made the following design choices:
    - Placement of the phone should support wearability
    - Hidden technology increased social acceptance
    - Red lights on the glove provide easy accessible feedback
    - Hand gestures for meaningful interactions.

    We deployed our probe at two running events one in Strömstad, Sweden and one in Wolfen, Germany. You can read more about our work and our findings in the article Probing Privacy in Pratice available from ThinkMind Digital Library. 

  • Greetings from MobileHCI in Vienna

    Greetings from MobileHCI in Vienna

    Interaction Design Group - Publisert den 7. september 2017 av Susanne Stigberg

    This week I visited MobileHCI in Vienna. Its the 19th International Conference on Human-Computer Interaction with Mobile Devices and Services under the umbrella of the ACM Special Interest Group on Computer-Human Interaction (SIGCHI).

    Simplifying the Making of Probes, Prototypes and Toolkits in Mobile Interaction Research using Tasker



    I presented my work on Simplifying the Making of Probes, Prototypes and Toolkits in Mobile Interaction Research using Tasker. This paper presents a technique to support the making of mobile interaction interfaces for controlling the smartphone. We often use smartphones while moving, resulting in non-optimal or even unsafe interactions. Better mobile interactions need to be created with locomotion in mind and experienced in practice. But making and testing new interaction interfaces is time-consuming. It often involves the making of an input device; establishing a connection between device and smartphone; and implementing an application on the phone for testing interactions with the input device. This paper reports from three ongoing projects on how a commercial available automation tool called Tasker can be used for coupling phone functionalities to new input devices, eliminating the need for implementing a complete phone application, and enabling flexible, reusable, and easy making of interaction interfaces for smartphones.

    My favorites from MobileHCI2017

    My favorites from MobileHCI2017



    MobileHCI is a rather small community and I was happy to meet some familiar faces. At the same time  I got some really nice ideas for future projects.  EMS, electrical muscle stimulation seems to be the next big think. There was a demo on FootStriker - An assistance system for real-time running style correction using EMS by Wiehr et al. It seems to do its job, I just wonder if their proposed optimal running style really is optimal for everyone? I have friends that got injured of too much forefoot running. Tim Duente presented Zap++: A 20-Channel Electrical Muscle Stimulation System for Fine-Grained Wearable Force Feedback and showed how he could control his hand through muscle stimulation, a bit spooky if you ask me. My best price for effort in making goes to Michael Ortega for his EXHI-bit: a Mechanical Structure for Prototyping EXpandable Handheld Interfaces. Really cool to listen to him explain how their design process developed and how they iterated their prototype. I wish there was more of these types of papers. And one big applause for the organizers. Both keynote speakers were women. There are lots of competent women out there, if anyone doubted. Tomorrow I will travel back to Halden with lots of new ideas and plans for the time after my PHD, if there will such a time?

  • Designing Interactive Systems

    Designing Interactive Systems

    Interaction Design Group - Publisert den 13. juni 2017 av Susanne Stigberg

    This week I visited DIS 2017 in Edinburgh. DIS stands for Designing Interactive Systems and is an annual conference owned by the ACM Special Interest Group on Computer-Human Interaction (SIGCHI). DIS brings together  designers, artists, psychologists, user experience researchers, systems engineers, and many more,  to debate and shape the future of interactive systems design and practice.

    Poster presentation at DIS 2017

    Poster presentation at DIS 2017



    I presented a poster called Mobile Hand Gesture Toolkit: Co-Designing Mobile Interaction Interfaces. This poster presents a mobile hand gesture toolkit enabling the co-design of mobile interaction interfaces for runners. Runners are using smart phones for exercising more than ever before. However previous research has shown that mobile devices are not suitable for interactions in motion. This poster presents a method to probe such interactions for and with runners using a participatory design approach. We demonstrate in a pilot design workshop how participants can tell their mobile interaction story, make their own mobile hand gesture interface, and enact their story using their created artifacts. These artifacts are functional and used in the participants’ everyday workouts. The participants can revise them as an ongoing practice of design-in-use.

    Exploring Interactions and Perceptions of Kinetic Wearables

    Exploring Interactions and Perceptions of Kinetic Wearables



    Touchomatic: Interpersonal Touch Gaming In The Wild

    Touchomatic: Interpersonal Touch Gaming In The Wild



    Conferences are always a good place to get inspired. For me the most futuristic talk on Monday was Exploring Interactions and Perceptions of Kinetic Wearables hold by Cindy Hsin-Liu Kao, MIT Media Lab. They explored the role of accessory-like kinetic wearables in relation to personal style: What does it mean to wear kinetic accessories and why would one be motivated to do so? They developed Kino, a kinetic accessory system which enables both aesthetic and functional clothing-specific design possibilities. On Tuesday I really enjoyed listening to Joe Marshall about Touchomatic: Interpersonal Touch Gaming In The Wild. In his talk, he describes a long term, in-the-wild study of a two-player arcade game which is controlled by gentle touching between the body parts of two players. It reminded me a lot about the work of Florian 'Floyd' Müller on Bodily Games and Exertion Games. Tomorrow I will travel back to Halden with lots of new ideas and plans for the fall 🙂