De nordiske velferdsstatene utfordres og mantraet whats in it for me ropes utover Europa. Der fellesskapet tidligere var bærekraften i velferdsutviklingen handler det nå om mindre fellesskap og mer individuelle løsninger.

Velferdsstaten bør ta opp hansken som er kastet og etterse at kvaliteten på tjenestene er av en slik karakter at spørsmålet om whats in it for me aldri blir aktuelt. Om velferdsstaten ikke klarer det vil sosial ulikhet og usikkerhet øke for alle. Et utrygt samfunn uten velferd får mange til å velge andre steder å bo.

Vi har blitt velferdsshoppere og plukker løsninger som passer oss på øverste hylle. Om våre løsninger er til beste for andre eller flertallet er underordnet. Derfor er det ikke overraskende at flyktningskepsis sprer seg i Europa. Selv om mange selv var flyktninger i Europa etter den andre verdenskrig og mange søkte lykken i USA når det var fattigdom og manglende arbeidsplasser i Norden.

Alle er en gang i livet avhengig av fellesskap. Derfor er det så viktig at vi ikke river de ned fordi det tar utrolig lang tid å bygge de opp.

La oss derfor heller se på hvordan vi kan modernisere de nordiske velferdsstatene ved bruk av velferdsteknologi, men gjerne også i samarbeid med næringslivet. Vesten beveger seg i dag bort fra industrisamfunnet og inn i det digitale kunnskapssamfunnet. La oss ta et offensivt steg med formål om å bygge samfunn basert på medmenneskelighet og et næringsliv som baserer seg på holdbare løsninger.

La oss begynne med utdanningssektoren. Dagens utdanningssystem er i liten grad tilpasset det digitale kunnskapssamfunnet. De ble etablert under industrisamfunnets fremvekst i den tid det fantes mange sagbruk, papirindustri og jordbruk. Mange av disse arbeidsplassene krevde ikke høyere utdanning.

I det moderne samfunnet har mange av de arbeidsplassene som ikke krevde høyere utdanning blitt erstattet av maskiner med høy presisjon og effektivitet. Vi har en tjenestesektor som utfordres fordi lave lønninger gjør at flere velger andre arbeidsplasser med høyere lønn. Samtidig som vårt velferdssystem behøver de kloke hodene.

Vi må høye kvaliteten i skolen de første årene, noe som krever økt satsing på de helseutfordringene mange barn sliter med. Som til slutt betyr at flere dropper ut av videregående skole. Men la oss ikke stoppe ved å høyne kvaliteten. La oss også planlegge for å gjøre skolen best mulig. En skole som maksimerer barns ressurser og gir de muligheter. Det er også noe som vil kreves av nordiske selskaper som ønsker å konkurrere på høy kvalitet og lønninger. Istedenfor lav lønn og lav kvalitet.

Vi må finne klimasmarte løsninger og produkter som passer inn i verdiene til barn og ungesom vokser opp.

Det to store utfordringene klima og migrasjon blir ikke borte fordi vi blir mer selvsentrerte. Snarere tvert imot. Samfunn som bare er opptatt av seg selv eller innbyggere som ikke bryr seg vil også måtte møte vår tids store utfordringer. Slik vi ser det kan og bør løsningen være sterke fellesskap. Men for å få oppslutning om det er vi avhengig av en felles strategi og visjon.

En utfordring de nordiske parlamentene i liten grad har klart å møte. Snarere har politikk blitt mer tabloid og populistisk. Der man før fant politiske løsninger som skulle vare over tid velger man i dag ofte kortsiktige politiske løsninger.

Vi etterlyser en optimisme og visjon for fremtiden. De som har flyktet har med seg en kunnskap vi andremangler. De som har flyktet fra diktaturer vet hva som rammer individet når demokrati og velferd mangler. Det er derfor de kommer til våre land. Vi kan ikke leve på hva vi har fått til tidligere. Nå må vi få flere til å fullføre sin skolegang og kunnskapsreise.

Samfunnet bør investere i sin egen fremtid. Både for å ta steget inn i kunnskapssamfunnet, men også gjøre velferdsstaten bedre og skolen mer tilpasset det moderne samfunnet.

Kanskje Nordisk råd kan få sin renessanse og ny vitalitet der alle parlamentarikere i Norden finner en felles løsning og nordisk idé om hvor vi vil i fremtiden. Både i forhold til klima, men også migrasjon.

Norden har en humanistisk arv og tradisjon det er verdt å ta vare på. I særdeleshet når det er utfordringer internasjonalt. Vi må se enkeltmennesket der andre ser flyktningstrømmer. Vi må ivareta rettssikkerheten der andre velger raske løsninger. Vi må tenke langsiktighet der andre stenger grensene.