Ny dag med nye mulegheiter: No skulle vi ned til Vancouver på grensa til Oregon for å møte nokre potensielle norskamerikanarar der. Her borte er vi heilt på upløgd mark, og vi veit aldri kva vi vil finne. Tidlegare har vi i hovudsak vore på jakt etter «heritage speakers», men her må ein ta det ein finn, både folk som har utvandra sjølve og også norsk-amerikanarar som har lært norsk andre stader enn heime. Og slik vi har arbeidd denne gongen, veit vi ikkje riktig kva vi får.
Hovudkjelda for kontaktar har vore Sons of Norway. Dei fleste er veldig hjelpsame, men samstundes veit dei ikkje heilt korleis dei skal hjelpe oss. Dermed får vi også informantar som vi akkurat no synest ikkje er så veldig interessante, men kven veit, kanskje også desse ein dag vil kaste lys over språkutviklinga i det norske Amerika.
Etter ein svært rask frukost og litt hektisk pakking, kom vi oss i veg før åtte. Men turen sørover frå Seattle var drygare enn kva vi hadde trudd. Det er vakkert landskap vi passerte: Veldig norsk, men samstundes også veldig framand. Den første avtalen vår var på motellet der vi skulle bu, og da vi kom inn i lobbyen, sat det ein gjeng på 5-6 godt vaksne folk og venta på noko – og dette «noko» var nok oss to. Vi sjekka inn og rigga opp studio på begge romma våre. Og som vanleg blir det litt tannlegekontor-aktig, med venterom der folk berre sit litt urolege, flakkar med blikket og ventar på tur, og to turnuskandidatar som etter beste evne prøver å halde orden i køen medan dei gjer sitt beste for at klienten skal klare seg gjennom seansen. Eg fekk med meg nokre inn på rommet mitt, medan Janne «behandla» nokre på sitt rom. Dei «pasientane» som eg hadde, var ikkje alle så heilt gode på norsk, men dei klarte seg tolleg bra. Ein av dei hadde ei svært merkeleg historie å fortelje i frå Stillehavskrigen: Som offiser i handelsflåten var han i Asia med last (eg må innrømme at eg ikkje heilt hugsar kor det var), og siste kvelden, medan båten vart lossa, fekk han permisjon. Saman med nokre andre reiste han inn til sentrum, og der møtte han bror sin (som han ikkje viste kor var eller om han levde). På imponerande kort tid klarte vi å dokumentere språket til denne gruppa, men «This is America», og her er det absolutt ikkje tid til å drive dank.
Klokka tre venta neste gruppe på oss, og denne gongen var det vi to som skulle ut i felten og oppsøke klientellet. GPS-en hjelpte oss fram, og berre nokre få minutt forsinka var vi framme hos den neste gruppa som var ein familie på tre generasjonar. Bestemora snakka «mårråksmål» (Meråker), den eine sonen hadde også ein gong snakka dette gudegitte språket, men så hadde han fått det for seg at det var så mykje betre å snakke etter skrifta. Og barnebarnet snakka også godt, ho hadde lært det gjennom studium. Eg snakka mest med bestemora, ho var kanskje litt rusten i språket, men når ho fekk varma opp litt, så glei det da rimeleg godt. Og det viste seg at ho hadde vokse opp i Renner i Sør-Dakota, ein plass der eg gjorde feltarbeid for 25 år sidan. Dermed hadde vi også nokre felles referansepunkt i samtalen. Da vi var ferdige med opptaka, varta den andre sonen i huset opp med norsk mat, det meste hadde han laga sjølv. Denne karen kunne ikkje norsk, så han spurte: Do you still have murr in Norway. Det tok litt tid før eg forsto at det var spekepølse han sikta til. Desse folka var svært glade i spekepølse, og dei fekk denne sendt frå nettopp Renner i Sør-Dakota. Ei lita anekdote: Da eg var i Renner for 25 år sidan, var eg også innom denne pølsemakaren som hadde spesialisert seg på sal av bensin og kjøttmat: På inngangsdøra hadde han hengt opp ein plakat der det stod: We have SPETZ-AMOR. Og desse amor-greiene var nok ikkje noko eksotisk afrodisium, men rett og slett spekemorr.
Etter god norsk mat og triveleg prat, samla vi saman vårt og tok avskil. På vegen heim til motellet kom vi på at etter all denne søtmaten skulle det smake godt med ein boks øl, så vi svinga innom ein matbutikk på vegen. Amerika er eit merkeleg land: Det er sikkert over 30 år sidan sist eg måtte vise legitimasjon for å få kjøpt noko slikt. Og at dokumentasjonen min var norsk, gjorde nok sitt til at køen bak oss etter kvart vart nokså lang. Men vi kom oss da vidare til slutt.
Og slik går nu dagan i Vancouver, WA