Torsdag 21. juni: Vancouver, Spokane

Da er jetleg-en tydelegvis ute av kroppen, for i dag vakna eg ikkje før halv åtte, lenge etter planen. For planen vår var å vere på vegen klokka åtte, dermed fekk «fast-food» med eitt ei litt anna tyding. Eg fekk no pakka i meg ei halvmjuk brødskive og kasta innpå ein kaffiskvett, pakka saman tinga mine litt og ein halvtime seinare var vi på vegen igjen.

Vi hadde avtalar klokka tre og seks, og heller ikkje her var vi heilt sikre på kva vi kunne vente å finne. På kartet ser ikkje Amerika så frykteleg stort ut, men avstandane her er enorme, og sjølv om vegstelle stort sett er prima, tek det likevel tid å forflytte seg. For å vere framme til avtalt tid måtte vi redusere stoppane til eit absolutt minimum: a) ein kort stopp for å fylle drivstoff og b) ein kort stopp for å kjøpe oss litt mat.

a) Drivstoffprisane her i Amerika er svært så rimelege samanlikna med det vi er vane med i Gamlelandet, ein liter her kostar rundt 6-7 kroner. Og det gjer at vi vanskeleg kan gjere anna enn å smile litt når amerikanarane klagar på at dette er så ekstremt dyrt. Men no begynner eg nesten å forstå dei: for bilane her er lite gjerrige på drivstoffet. Eg har ikkje finrekna på dette, men så langt har forstått, så vil doningen vår ha drygt 1,5 liter på mila, og da er reisekostnaden fort oppe på eit norsk nivå. For sjølv om tanken tek nesten hundre liter, så er det relativt kortvarig moro her borte.

b) Lunsjen vår i dag var verkeleg fastfood: Vi stoppa på ein «trøkkstopp» og kjøpte vatn og ein liten veggie-pizza, og med dette i hendene spurta vi bort til bilen, starta opp doningen og kosta vidare. Og dette festmåltidet vart konsumert på vegen vidare medan vi høyrde på den mekrande kvinnestemma i GPS-en som gav oss gode råd om kor vi skulle ta av.

Til slutt fann vi fram til Spokane og den lokale losjen der til Sons of Norway. Dette var eit svært stort og flott bygg, etter det dei sa, var dette ein gong den største SoN-losjen i heile Amerika. Også her venta det folk på oss med kaffi, goro, gromkake, sandbakkels og andre godsaker. Snart var opptaksutstyr rigga opp, dei første informantane plassert på ein stol, medan andre venta ute i gangen. Og dermed var vi i gang. Folket her hadde også litt ulik bakgrunn, nokre var fødde i Noreg, andre var fødde i Amerika, men av folk som kom etter krigen, nokre var tredjegenerasjons innvandrar som framleis snakka den opphavlege dialekten. Og så hadde vi nokre med norskamerikansk bakgrunn som i ulik grad hadde lært seg språket i litt vaksen alder. Og desse var heller ikkje berre folk av førkrigsårgang, eit par av dei var fødde etter at Juri Gagarin hadde skremt vatnet av amerikanarane. Dette var med andre ord ein heilt annan kategori informantar enn dei vi har møtt på tidlegare ekspedisjonar og heilt annleis enn dei eg møtte på 80- og 90-talet, og dette representerer også ei heilt ny utfordring for meg. Tidlegare har eg klart meg godt i samtale med farmarar om uår, dyreavl og åkerbruk, men her kjem ein ikkje så langt med slik småprat, så samtalen kan derfor lett gå i litt rykk og napp når ein ikkje har sikkerstikk som tractor, bailer og blower å snakke om.

Reint lydmessig var heller ikkje rommet optimalt, akustikken er sikkert bra når ein skal framføre Nidelven og Kan du huske gamle Norge? Men arkitekten hadde nok aldri i tankane at dette lokalet skulle bli brukt til å flytte forskingsfronten, og Janne og eg hadde rigga oss opp i kvar vår krå. Eg gjorde så godt eg kunne for å få samtalen til å gå, og det gjorde nok Janne også. Frå kråa mi fekk eg inntrykk av at stemninga i det andre hjørnet var usedvanleg god, plutseleg kom det lokalpatriotiske songar om Bergen, etterfølgd av trudeluttar av meir religiøs karakter.

Etter endt dyst var Cindy, ein av informantane, med oss ut for å ete, også det var ei triveleg stund. Alle tre satsa vi på torsk, og når eg melder meg på i torskekøen, så er det dessverre ikkje fordi eg er ein fiskeentusiast, men det er meir det at menyen om svært kort tid vil vere burgar og pizza frå morgon til kveld, og da kan det vere fint å ikkje vere heilt matlei alt før denne gastronomiske hestekuren startar.

Og slik går no dagan vest for Rockey Mountains.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *