Vi innser at vi nok har planlagt denne turen litt for tett, i dag skulle vi reise frå Spokane, WA til Kalispell, MO, og avtalen om intervju var klokka 13. Vi sjekka ruta opp mot GPS-en, og dette såg ut til å bli ein grei, men hektisk dag, men det var nok før vi oppdaga at vi skulle krysse ei tidssone. Og timen vi hadde lagt inn til litt tissing og eting forsvann før vi i det heile hadde starta. Om bilturen er det ikkje så mykje å seie, anna enn at dette er eit veldig stort land der det tek tid å flytte på seg. Og vi har det da så komfortabelt som det går an å ha det i ein bil. Vi kunne sikkert ha hatt det enda betre også, om vi berre hadde funne ut av denne jungelen av knappar – og om vi hadde hatt litt betre tid. For heller ikkje denne gongen hadde vi ikkje tid til å stoppe for å ete lunsj, vi måtte berre koste på. Vi tok oss rett nok tid til å kjøpe ein pizza på vegen, men vi hadde på ingen måte tid til å sette oss ned og i ro og mak nyte dette – her måtte vi berre «frem, frem, over de høje Fjælde». Vegarbeid og omkøyring gjorde at vi tok til å kome i beit for tid, og til slutt måtte vi berre bite i det sure eplet og innrømme at dette klarte vi ikkje. Problemet her i dette store landet er å få gitt beskjed til dei som ventar på oss, vi sendte nokre SMS-ar, men utan særleg håp om at dei ville kome fram.
Til Kalispell kom vi nesten tre kvarter for seint; her skulle vi få bruke kyrkja som studio, og vi var litt redde for at folk hadde vorte sure og berre gått. Men neida, dette var ein tolmodig gjeng. Det stod oppsmurt mat og venta på oss, og deretter var det berre å rigge seg til med to kamera. Janne etablerte seg ved altaret medan eg fann eit meir profant møterom. Og dei neste tre timane losa vi ein etter ein igjennom intervjuet. Og som vanleg på denne reisa var dette ei gruppe med nokså blada drops. Øystein frå Larvik hadde utvandra i tenåra, han snakka svært godt norsk, og han sette tydelegvis svært stor pris på denne stunda. Andre var meir rustne og sleit svært med å formulere meiningsfulle ytringar på norsk. Ut frå Einar Haugens definisjon på tospråklege, «able to produce meaningful utterences in two or more languages», så var nok eit par av desse heilt i grenseland.
Etter denne seansen venta meir kvalitetstid saman med damestemmen i GPS-en, vi skulle no vidare i retning Billings. For liksom å sjå litt anna enn store vidder og asfalt, fann vi ut at vi skulle leggje ruta gjennom Glacier Park, eit fjellparti i den nordaustlege delen av staten. Og igjen, på kartet såg ikkje dette ut til å vere lange omvegen, men det blir fort noko anna når ein skal køyre. Joda, det var eit mektig og vakkert fjell-landskap vi reiste igjennom, sjølv om eg ikkje er heilt sikker på om det var den vakraste turist-ruta vi tok. Men ho var grei nok. På denne vegen kom vi også inn i eit indianar-reservat, og dette var triste greier. Det er tydeleg at det ikkje er her den amerikanske draumen har gått i oppfylling, armod og forfall prega området. Det var ingenting å sjå her, så vi kom oss vidare, og i god fart sette kursen søraustover. Ja, kanskje i litt for god fart, for med eitt kunne eg sjå blålys i bakspegelen. Janne sa seg straks villig til å vere med på å dele på bota. Eg slakka på farten og svinga ut av vegen, og bilen til sheriffen stoppa bak meg. Han kom ut av bilen, løyste hempa til skytevåpenet og gjekk bort til oss med gladmeldinga om at vi hadde passert han i 81 m/h. Eg har det ikkje med å krangle med folk, særleg ikkje med slike som går rundt med skarpladde våpen, og når sant skal seiast, så hadde eg nok ikkje så veldig hardtslåande argument heller. Han tok med seg førarkortet mitt og forsvann tilbake til bilen sin igjen. Der vart han sitjande ei lang stund før han kom tilbake. I staden for bot, så fekk eg ei grundig innføring i amerikanske trafikkreglar med hovudvekt på fartsreglane. Eg lytta interessert på denne privatleksjonen; det er så rart med det, når pedagogen står der med ein skarpladd Colt ved hofta, så høyrer ein på det som blir sagt. Kanskje den neste skolereformen bør bli at alle lærarar blir utstyrt med ein skarpladd Colt?
Etter dette avbrekket kunne vi fortsette vidare søraustover. Vi kom til slutt inn til Shelby, og etter litt fram og tilbake fann vi både eit litt slitt motell og ein restaurant like ved jernbanen. Og så mykje meir er det ikkje å fortelje frå denne dagen anna enn at vi no veit at også amerikanske tog kan lage bråke.
Og slik går nu dagan i Montana