Laurdag 23 juni: Shelby, Billings

Da er det Sankthans her i dette merkelege landet, utan at vi eigentleg la så mykje merke til det; det einaste var kanskje at det bak motellet vårt låg ulike ting som det fint kunne ha vore laga bål av. Vi starta dagen med å lage ekstra kopiar av materialet vårt og kontakte nye informantar. Telefonsystemet her i Amerika er elendige saker, lokalsamtalar frå rommet er gratis, men problemet for oss er at lokal er svært lokalt, skal ein ringje til nabobygda, er det fort fjernsamtale, og telefonen på motellet er sperra for slike ting. Dessutan fungerer mobilen vår berre halvveges her borte, så vi slit litt med å kommunisere med omverda.

I 11—tida sette vi kursen vidare sørover, og første stopp var Great Falls. Her vi hefta litt for å få oss ein aldri så liten matbit, for frukosten i Shelby var tarvelege greier. Deretter krusa vi vidare på interstate-en mot Billings. Vi ville gjerne finne oss eit motell før vi troppa opp hos informanten vår her for å gjere opptak. Men vi hadde dårleg tid og hadde ikkje gjort så mykje research på førehand, og vi måtte derfor lite på «finn hotell-funksjonen» på GPS-en. Det første forslaget til dette unikumet var sjukehushotellet inne i byen. Dette er sikkert eit bra etablissement når ein er sjuk, men vi fann raskt ut at vi ikkje ville slå oss til der. Det neste forslaget til GPS-en var eit motell i sentrum, og vi sette kursen dit. Dette var ein nokså dyr plass, nesten norske prisar, men vi hadde ikkje tid til å leite meir.

Deretter gjekk vegen vidare til informanten vår, som butte i eit leilegheitskompleks for eldre like utafor byen. Dette var eit stort anlegg, og medan vi prøvde å finne fram til leilegheita hans, fekk vi også høve til å sjå oss litt rundt. I fjor var vi innom ein gammalheim i Solder Grove i Wisconsin som viste ei lite vakker side ved den amerikanske eldreomsorga. Det vi fekk sjå her, var ei heilt anna side, for dette såg bra ut. Men så kosta det også. Til slutt fann vi informanten vår, og etter litt rituell småprat gjorde vi oss raskt klare for opptaka. Dette var ein kar som snakka godt norsk, problemet var at han høyrde svært dårleg. Særleg frekvensområdet til stemmen min såg ut til å vere heilt daudt. Janne sleit også, og når det ikkje kom inn klagar for husbråk, så kan nok det ha samanheng med at at alle i nabolaget her har sterkt redusert høyrsel. Elles var mannen svært vital og i god form, han sprang ut og inn heile tida med ting han ville vise fram. Etter ei stund roa han seg litt, og eg trudde ei stund at eg hadde klart det meisterstykket å få fram noko som kunne likne litt på ein samtale. Men så fekk han sjå Janne stå med eit kamera i handa, og da sprang han ut på soverommet for å hente to av sine eigne kamera for å ta bilete av oss. Så sjølv med litt trøndersk understatement, må ein nok seie at heile seansen vart nokså uroleg. Til slutt måtte vi meir eller mindre gje opp, for mannen ville no ta oss med på restaurant. Vi pakka saman og vart med han til ein amerikansk restaurant før vi returnerte til motellet vårt og eg avslutta dagen med å lese litt på nettet.

Og slik går nu dagan i Montana.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *