Nokre vil kanskje seie at dette er rå luksus, men vi hadde faktisk ikkje noko program i dag. Etter ei svært hektisk veke er det godt med nokre timar helt utan feltarbeid. Vi fann likevel ut at vi ikkje skulle kaste bort tida på å drive dank, for her skulle det opplevast! Ut frå det Janne sjølv kunne fortelje, var det ho som starta denne dagen med å gje andre folk ei aldri så lita oppleving. Sjølv var eg ikkje vitne til det som skjedde, eg er for morgonstrøytt til det, men er har ingen grunn til å tvile på det eg fekk fortalt. Janne har etter det eg forstår stor glede av ein tur i bassenget på morgonkvisten, og når hotellet annonserer at bassenget opnar klokka 08.00, ja så stiller ho opp på slaget klokka 08.00.00. Men så hadde det seg slik at betjeninga enno ikkje hadde fått rota seg til å rulle inn trekket over bassenget før opninga i dag. Slike detaljar stoppar tydelegvis ikkje professorar. Bestemt og resolutt drog ho berre trekket til side, og trass i iherdige protestar frå betjeninga, så erklærte ho bassenget for opent ved rett og slett å hoppe uti. Ikkje uventa skapte dette litt uro i personalet, men slikt får dei finne seg i når det ikkje klarer å passe klokka.
Alt dette kunne Janne fortelje om ved frukostbordet, eller rettare medan vi venta på eit frukostbord. For dette motellet hadde ikkje frukostservering, mat kunne vi få kjøpt i restauranten somm ligg ved sida, og der var det kø. Etter maten bestemte vi oss for å bli turistar.
Turen vår gjekk no til Little Bighorn, ein stad ikkje ukjent for oss som på 70-talet vaks opp med Morgan Kane, For det var her, på desse åsane kledde med tørre grastuster, at ørnene dør og general Custer gjekk ut av tida. Staden, som ligg ein dryg time frå Billings, er i og for seg ikkje noko spesielt anna enn nokre haugar med tørt præriegras. Og ingen kartograf ville ha teke seg bryet med å teikne inn denne plassen om ikkje Custer hadde hatt ein heller dårleg dag på jobben her oppe. Det står fleire monument rundt denne åsen, i tillegg ligg det ein krigskyrkjegard og eit lite museum like ved. Vi gjekk og såg oss litt rundt, først på kyrkjegarden, der vi kunne finne eitt og anna norsk namn, deretter til ein indianarseremoni like ved. Så kasta vi oss på ein guida spasertur der vegvisaren, ein gammal Vietnam-veteran, fortalte i det vide og breie om utviklinga av dette slaget. Ein kan nok trygt slå fast at Janne og eg har litt sprikande interesser når det gjeld slike ting som flankemanøvrar, opphaldande strid, lausriving med konsentrert ild og kringvern. Etter ein relativt grundig inspeksjon av slagfeltet i over 40 grader Celsius, kjøpte vi oss ein kaffiskvett før vi sette kursen til eit nytt Custer-museum. Her var det også multimodale presentasjonar av både troppeforflyttingane og utviklinga av slaget. Også ulike taktiske resonnement vart presenterte på ein grundig og svært så innsiktsfull måte. Janne forsvann raskt inn i gåvebutikken medan eg som gammal løytnant viste standhaftigheit og tolmod.
Etter dette innblikket i fortida fann vi ut at vi gjerne ville ta ein titt på eit indianarreservat slik det er i dag. Kartet vårt viste at det går ein veg gjennom reservatet, men GPS-en hadde lite lyst til å geleide oss inn i dette ukjente landskapet. Men slike små-protestar frå ein skarve GPS skulle ikkje få stoppe oss, og inn i reservatet bar det. I starten gjekk det fint, men etter kvart vart vegen dårlegare og dårlegare, til slutt gjekk det over til å likne mest på ein inntørka elveleie. Landskapet her var utruleg vakkert, og sjølv ein fargeblind kunne ane ulike nyansar av grønt og raudt. Til slutt kom vegen inn på ein aude farm, og der var det så godt som slutt. Her inne i indianarland gjorde vi som Custer burde ha gjort, vi slo retrett. Retur-vegen hadde ikkje vorte noko betre sidan vi var der sist, og det var derfor seint på kvelden før vi kom tilbake på hotellet og kunne sjekke inn på romma våre.
Og slik går nu dagan i indi-land.