Dagen i dag har verkeleg vore bilens dag. Og igjen viser GPS-en at han kan ha litt irrasjonelle fakter. Turen skulle gå frå Billings og opp til Glasgow i Montana der vi hadde etablert kontakt med ein familie. Vi kom oss utan problem ut av Billings, og kursen gjekk rett nordover. GPS er eit fantastisk hjelpemiddel når ein skal ta seg fram i eit nytt landsskap, men samstundes er det også lett å lite fullt og heilt på den mekrande kvinnestemma i denne magiske dåsen. Etter kvart vart det mindre og mindre trafikken, og vegen vart også smalare og smalare. Til slutt var vi inne på ein svingete grusveg, og sidan dette er beiteland til ranchane, går det også krøtter og hestar i vegkanten. Da vi forsto at dette kanskje ikkje akkurat var hovudvegen nordover, måtte vi fram med gammaldags navigeringsutstyr – vi måtte lese kart. Vi fann da ut at vi nok gjorde lurt i å endre kursen litt, og etter ein time eller to kom vi endeleg til sivilisasjonen igjen, om da ein asfaltert veg kan kallas sivilisasjon. For her er det verkeleg folketomt, ein kan køyre lenge før ein møter ein bil, og det er også langt mellom kvar heim. Landskapet endra seg også raskt, frå fruktbare åkrar og enger til sletter med tørt gras, frå område med skog til karrige, men fascinerande fjellheimar. Og vi bevegde oss i dette landskapet i steikande solskin og temperaturar over førti.
Vegen nordover var lang, og vi stoppa i ein liten by som heiter Jordan for å ete litt. Dette var ein svært så liten og merkeleg by, der bensinstasjonen liksom var sentrumet i urbanisasjonen. Ut frå vareutvalet er det særleg fisking ein skal drive med her, for fiskeutstyr av ulikt slag var eit nisjeproduktet der utvalet var svært godt. Vi fekk oss litt mat, noko som på desse kantar er synonymt med ein burgar, og så kunne vi køyre vidare.
Langt utpå ettermiddagen kom vi fram til Glasgow, og vi fann også fram til familien som skulle hyse oss. Dette var retteleg trivelege og omtenksame folk, og dei gjorde alt dei kunne for at vi skulle ha det bra. Her fekk vi også møte bestefaren, ein fabelaktig mann på mange-og-nitti år som snakka eit litt udefinerbart flatbygdmål. Denne karen var forbausande vital, sjølv om helsa tok til å skrante litt og han ikkje var så sterk som i gamle dagar – etter det som vart fortalt om «gammaltida», brukte ikkje denne karen jekk når han skulle skifte hjul, han berre løfta opp bilen medan ein av sønene sette på det nye dekket. Gamlingen inviterte oss med ut på restaurant for å ete «søppel», og der var delar av familien samla. Det var ein triveleg og svært omsorgsfull gjeng vi som møtte oss.
Deretter reiste vi heim til vertsskapet vårt igjen, vi rigga opp utstyret, og Janne starta første delen av intervjuet med bestefar Hartvig. Men etter ein dryg time var det tydeleg at gamlingen tok til å bli sliten, og vi fann derfor ut at vi skulle fortsette dagen etter. Det må nok også seiast at det ikkje berre var folk over 90 som tok til å bli trøytte, og sidan vi skulle opp igjen i rimeleg tid dagen etter, tok vi kveld i rimeleg tid.
Og slik går no dagan i Montana
In the upper proper nook of your examine there’s a spot the place
you’ll enter the date you’re writing the check.
Some people may have a bodily therapist to stipulate a program for stronger ft
before they go strolling every single day.
«Mileage training is nice for anybody who doesn’t have free time,» says Steve Finale,
coach and head coach of the Brooklyn Track Club.
If you may be already in good shape, begin at this degree.
Knowing your tempo in minutes per mile might help you
estimate how lengthy it would take you to cover a specific distance.
But for those new to health or simply new to running,
even one mile can really feel overwhelming.
On common, most of us can comfortably walk 1,000 steps in ten minutes.
Your coronary heart, lungs, muscle tissue, thoughts
will all thank you in unison.
1,500 steps a day is quite sufficient for most people.