Tysdag 26. juni: Glasgow, Bismarck

Dette er siste dagen i Montana. Vi var oppe i rimeleg tid for vi hadde avtale om å sjå innom gamle Hartvik i 8-tida; vi berre pakka tinga våre inn i bilen og køyrde ned til pensjonistbustaden hans. Deretter tok sonen hans, som er vaktmeister der, oss med på frukost. Eg kan ikkje nekte for at eg etter ei veke med nokså enkel frukost hadde lyst på litt solide saker, derfor bestilte eg egg og bacon. Men her i Amerika er porsjonane enormt store, og dette var mat for minst to personar. Janne var litt meir forsiktig og bestilte pannekake; da fekk ho ei nokså lita pannekake med ein smørklatt på. Janne såg straks at det her låg eit potensielt problem: at ho om eit par timar skulle bli skrubbsvolten medan eg framleis var stappmett etter dette måltidet. Men da kjenner ho ikkje meg, det er utruleg kor mykje ein kan pakke i seg med hjelp av seig inntrøndsk viljestyrke.

På veg tilbake stakk vi innom Bob, ein 98-åring som også budde her, og som etter det dei sa skulle snakke ein heilt annan dialekt enn dei andre. Det var ikkje noko tvil om at Bob var ekte trønder, han hadde røtene til Statsbygda, og språket hans peika også i den leia. Bob var ein lun og triveleg kar, men han var også fåmælt, særleg når det skulle snakkast norsk. Vi prøvde oss litt med samtale, men kom fram til at det neppe var nokon vits i å gjere opptak. Hadde vi vore her ti år tidlegare, hadde nok det vore ei anna sak. Deretter gjekk vi tilbake til Hartvik igjen, og vi hadde ei triveleg stund. Men det kom etter kvart folk inn for å vere vitne til denne seansen, og til slutt var det ei stor gruppe samla for å sjå på at Hartvik snakka norsk, og kanskje også for å inspisere desse to raringane frå Noreg. Også litt yngre folk stakk innom, inkludert ein kar som kunne fortelje at han hadde funne ei gammal norsk songbok heime. Og det var på dette tidspunktet at Janne verkeleg sjokkerte meg, for her er kortversjonen av det ho sa til mannen– i oversett form: «Dersom du hentar denne boka, skal saktens vi språkforskarane syngje ein song eller to frå dette praktverket». Det er i slike situasjonar at eg forstår behovet for vetorett i eit demokrati. Da ho kom med dette forslaget, trudde ho kanskje at dette var ei heilt vanleg songbok, men Mads Berg har aldri vore ein stor helt her ute på prærieslettene. Ho vart litt usikker da ho såg at denne boka frå 1879 var trykt med gotiske bokstavar og berre inneheldt heilt ukjente religiøse songar dikta av den svært ukjente utgjevaren, som eg ikkje hugsar namnet på; det var heller ikkje noko som indikerte kva melodi desse songane skulle syngjast til. For å berge oss ut av denne litt kinkige situasjonen, stemte vi i med «Ja, vi elsker», «Per Spellmann» og «Alle fugler små de er». Stakkars folk som måtte høyre på dette, for framføringa vår representerer ei nytolking som heilt sikkert manglar sidestykke på desse delane av kloten. Eg ser heilt klart behovet for «Feltarbeidarens songbok – til trøyst i tunge stunder». Her bør det absolutt vere eit umetta kommersielt behov.

I 12-tida tok vi farvel med desse herlege folka og ny kurs vart lagt rett austover mot Nord-Dakota. Vi hadde eingong tenkt å sjå innom det nordvestre hjørnet av denne staten, men vi fann fort ut at der er det heilt uråd å finne motell. Her har dei i det siste funne mykje olje, og da har det også kome inn svært mange framandfolk som håper å få vere med på moroa. Vi endra derfor planar og bestemte oss for å overnatte i Bismarck, og med ny optimisme og pågangsmot sette dette som ny destinasjon i GPSen.

Vi stoppa litt ved ei grill-sjappe i Wolf Point, og her fekk vi erfare at high-tech også har funne ein plass i restaurant-næringa. Den teknologiske nyvinninga her bestod i at det ved kvart bord var montert ein raud telefon. Ein måtte bestille ved hjelp av denne gjenstanden, sjølv om serveringsdama som tok imot bestillinga sto berre eit kort stykke unna. Og denne teknologien vart verkeleg sett på prøve da Janne skulle ha greie på vegetar-menyen. Men på dårleg linje over ein svært så kort avstand ordna også dette seg, dei hadde nokre halvtørre salatblad liggjande.

Etter kvart som vi nærma oss Nord-Dakota, vart det fleire og fleire store truckar på vegen, og da vi kom inn i denne staten, såg vi eit landskap fullt av oljetårn og brakkebyar, og Williston er ein av dei byane som er mest prega av den nye olje-aktiviteten. Her stoppa vi og hadde den store gleda av å handle bensin av ein kar som ut frå namneskiltet heitte Mr. Dusten. Men her i Amerika kan sjølv Dusten vere triveleg og grei, i alle fall så lenge han ikkje har norsk bakgrunn. I denne byen hadde vi planar om å gjere eit intervju med ein ny informant. Vi hadde ikkje nokon avtale med denne karen, men bror hans, som var informanten vår i Billings, sa at han skulle ringje denne broren og bu han på at vi kanskje ville kome. Telefonsambandet mellom desse to statane er tydelegvis ikkje heilt prima. Men vi hadde adressa hans, og ut frå alt det norske krims-kramset som han hadde utafor inngangsdøra si, så kunne ikkje dette vere noko anna enn ein ihuga norske. Vi banka på, og ein spreking på 93 år opna døra; det var ikkje måte på velvilje da han høyrde kva vi var ute etter. Her følte eg meg litt som ein stunt-lingvist, vi ringjer på døra til folk, stormar inn, tek full kontroll over livet og heimen til ein heilt framand person, og når vi har fått det vi er ute etter, pakkar vi saman, takkar for oss og dreg vidare. Eg håper at informantane våre ikkje opplever det på same måten. Uansett, dette var ein svært snakkesalig kar, og han hadde også mykje å fortelje. Han fortalte om slike ting som krigen, livet som restauranteigar, og om oljepengane han hadde fått. Og dette var også ein informant av den gode, gamle typen som hadde lært seg norsk heime. Og sjølv om han var sprek, sprang han ikkje rundt slik broren han gjorde.

Etter denne seansen sette vi kursen til Bismarck; vi vart rådd til å køyre omvegen via Minot, det vart ein nokså lang tur, og det var seint før vi endeleg kunne sjekke inn på eit motell.

Og slik går nu dagan her i Midtvesten.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *