Onsdag 27. juni: Bismarck, Hatton og Mayville

Også i dag vart det ein god dose med køyring, vi skulle frå Bismarck og opp til området ved Hatton, der det tradisjonelt skal vere fleire store enklavar med gammal norsk busetjing. Her hadde vi to avtalar, først med ein som dei kalla «The wild Norwegian», deretter med ein storfarmar på over 90. Men sjølv om ein har både avtalar og adresser, så er det ikkje dermed sagt at alle problem er løyste; GPS-en kjenner ikkje nødvendigvis til alle avkrokane i dette landet, og vi fekk ikkje noko treff når vi prøvde å skrive inn adressa. Vi fann det derfor best å bruke den gamle og enkle metoden, å køyre opp til staden og deretter håpe på at vi kunne spørje oss fram. Vi var nokså sikre på at vi kom til å finne byen, Janne hadde var der for eit par år sidan og meinte å erindre at det ikkje var så veldig vanskeleg å finne fram. Turen oppover tok drygt fire timar, og som vanleg så hamna vi på små grusvegar før vi omsider kom fram. Vi parkerte utafor banken, og sjølv om eg er mann, fall det i mitt lodd å gå den tunge vegen inn for å spørje meg fram. Å spørje etter vegen er noko av det verste eg veit, det bryt verkeleg med alle instinkt i kroppen min, men til pers måtte eg. Dette er ingen stor by, og sidan det ikkje var andre kundar i lokalet, vart det personlege servicen svært god – særleg da dei forsto at eg var frå Noreg. Tre «kundebehandlarar» kasta seg med stor iver over oppgåva med å forklare meg vegen. Dei teikna kart og stod i, og informasjonen som dei ville gje meg, vart også kvalitetskontrollert gjennom at dei ringde venner og kjente. Det einaste dei ikkje ville gjere, var å ringe direkte til denne villmannen. Etter kort tid kunne eg gå ut med eit svært detaljert kart som skulle gjere det lett å finne fram. «You can’t miss it», sa dei, og det gjorde vi heller ikkje. Villmannen var heime da vi kom, men vi fekk inntrykk av at det ikkje passa meir enn høveleg med besøk, han skulle ha slektssamling om nokre dagar, dessutan var kona hans relativt ny-operert i eit kne, og ho stod fram i all si glans som eit verdig motstykket til «Mannen som ikke kunne le». Vi forsto at vi burde bruke tida godt, og derfor rigga vi opp utstyret så fort vi berre kunne og starta intervjuet. Da villmannen forsto at han skulle bli eit vitskapleg objekt, tødde han opp litt, og vart svært så snakkesalig. Og sidan han brødfødde seg som folketalar og underhaldar, glei dette glatt unna. Sjølv «Dama som ikke kunne le» kvikna litt til, og før vi skulle gå, hadde ho rigga til brus og kake til oss. Eigentleg hadde vi det litt travelt, vi skulle nå ein ny avtale, men vi tok oss likevel litt tid til å ete saman med dei. Og det var eigentleg bra, for vi hadde heller ikkje adressa til den neste kontakten. Villmannen fekk no tid til å forklarte oss vegen, og han meinte det også her ville vere uråd å bomme, det var berre å gå etter lukta, sa han. Før vi reiste vidare, viste han oss også litt rundt på farmen, og han hadde litt av kvart å vise fram, både veteranbilar og gamle hus.

Omsider takka vi for oss, skjerpa luktesansen vår og sette kursen nordover ut frå instruksjonane vi hadde fått. Det slår oss forresten at i Amerika snakkar dei ikkje om å svinge til høgre eller venstre, dei held seg til himmelretningane. Villmannen hadde faktisk rett, vi var på ingen måte i tvil om at vi hadde kome rett da vi nærma oss den neste farmen: Dette var ein svært stor eigedom med over 5.000 krøtter, og det var store flokkar med dyr rundt denne plassen. Vi banka på og vart møtt av ei godt vaksen kvinne. Mannen, som skulle vere informanten vår var ute i «pastret», men via walkie talkie vart han busendt. Kort tid etterpå storma ein sprek kar i 90-åra inn i den teppekledde stova med cowboy-støvlane på. Det var ingen tvil om at denne karen var van med høg fart og effektivitet, her skulle det snakkast norsk, og det skulle i tillegg gå raskt. Igjen fekk vi fram utstyret vårt i ein fei, og seansen kunne starte. Gamlingen hadde nok helst sett at han hadde fått rampelyset for seg sjølv, han insisterte lenge på at kona ikkje kunne snakke norsk, sjølv om ho fleire gonger protesterte på norsk og sa at ho sjølvsagt kunne snakke det. Samtalen gjekk fort unna, og ein «self-made man» har gjerne litt av kvart å ytre seg om. Etter ein liten time hadde vi samla det vi ville ha, vi pakka saman og stemninga var i og for seg gemyttleg og god heilt til Janne mumla eitt eller anna om den intellektuelle kapasiteten til Sarah Pallin – og ho la nok ikkje særleg vekt på fram-snakking. Men da var vi alt ute av døra og på veg mot bilen. Vi sette no kursen mot Mayville der vi fann oss eit motell og tok inn for natta. Før vi gjekk til ro, var vi innom restauranten Paula’s – noko som tydelegvis var ein institusjon her. Dette etablissementet, der lite hadde skjedd sidan Beatles toppa hit-listene, var ei unik oppleving, det var eitt eller anna med interiøret som fekk meg til å tenke på Edward Hoppers Nighthawks. Servicen var grei nok, noko anna var kanskje heller ikkje å vente sidan vi hadde lokalet åleine og det var fem servitørar på jobb.

Og slik går nu dagan i dette merkelege landet.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *