Drøyt tre måneder etter attentatene i Paris er situasjonen fortsatt meget anspent i Frankrike. Tilhengerne av konspirasjonsteorier, som hevder at Islam som religion ikke er forenlig med den republikanske modellen (og i hvert fall ikke med sekularismen «à la française»), eller at terrorangrepene var et endelig bevis på at det pågår en sivilisasjonskrig mellom Vesten og Islam, får vind i seilene. Samtidig øker islamofobi i takt med antisemittismen. Jøder og muslimer i Frankrike lever i konstant frykt for en ytterligere opptrapping av volden. Det nasjonale observatoriet mot islamofobi i Frankrike (ONCI) noterer at antallet angrep mot muslimer økte med 281 % i løpet av de tre første månedene etter attentatene i januar 2015. Foreningen mot islamofobi i Frankrike (CCIF) snakker på sin side om 222 angrep mot muslimer i perioden etter attentatene 13. november 2015 og fram til 21. januar 2016.
Når det gjelder angrep mot jøder snakker innenriksdepartementet om 851 tilfeller av vold for 2014 og 808 for 2015. Det finnes betydelige mørketall, siden mange angrep ikke blir anmeldt, og fører dermed ikke til politisak. Slike tall kommer ikke med i statistikkene. 7 231 franske jøder flyttet til Israel i 2014. Tallet antas å ligge på rundt 8 000 for 2015 (av totalt mellom 450.000 og 550.000 franske jøder). Man snakker ikke lenger om noen isolerte tilfeller, men om noe som begynner å ligne på en ny utvandring..
Konspiratorene får god drahjelp av hightech «mediakåte» jihadister, som flere ganger siden november truet Frankrike med nye angrep. Daeshs siste nyhetsbrev Dar al Islam nevner bl.a. at offentlige skoler og lærere nå kan ansees som gyldige mål for angrep (noe som burde være en tankevekker for franske skoler både i og utenfor Frankrike..). Vi snakker «dessverre» ikke om mystiske arabere som vil smugles inn i Frankrike via Midtøsten (selv om det var tilfellet for minst to av gjerningsmennene i november 2015), men om franske/fransktalende ungdommer som er født og oppvokst i Europa.
For de som vil vite mer hvordan disse ungdommene tenker og om hva som motiverer dem til å ta skrittet fullt ut mot massevold anbefaler jeg boken til David Thomson «Les Français jihadistes,» som beskriver på en meget god måte «alminnelige» individers ideologiske (og fysiske) reise til jihad i Syria og Irak.
I disse dager er det ikke enkelt å ha en saklig debatt om attentatene når til og med franske myndigheter kaster bensin på bålet. Beslutningen om å forlenge unntakstilstanden ytterligere med tre måneder (dens nåværende effektivitet er et omstridt tema), regjeringens ønske om å bake en oppdatert versjon av unntakstilstanden inn i grunnloven på mer permanent vis, samt debatten om retten til å frata franske statsborgere statsborgerskapet når de har begått terrorhandlinger (som drøftes i disse dager i nasjonalforsamlingen), er flere indikasjoner på at tiden for raske og populære løsninger har kommet og at mer kritiske spørsmål gjerne kan utebli.
Landets justisminister Christiane Taubira gikk nylig av bl.a. i protest mot lovforsalget om å ta statsborgerskapet fra dømte terrorister (i praksis betyr dette at kun «binasjonale» vil kunne rammes av dette, siden Frankrike forpliktet seg internasjonalt til å ikke skape statsløse). Jeg blir urolig når ordet «krig» herjer i franske medier døgnet rundt uten at dette diskuteres, og like urolig å se at alle franskmenn oppfordres åpent til å dyrke trikoloren nærmest på samme måte som nordmenn romantiserer eget flagg..
I en anspent situasjon – la oss ikke glemme at nye angrep mot Frankrike (og Storbritannia, Italia eller Spania) er ventet -, er det alltid risikabelt å gå mot strømmen. De som tør å gjøre det kan fort bli stemplet som landsforrædere. Det som slo meg allerede etter attentatene i Paris i januar i fjor var den manglende dialogen mellom forskere og myndigheter. Det så man bl.a. i forbindelse med debatten om hva slags type gjengjeldelse som var best etter attentatene og om luftangrep mot Daesh i Raqqah var optimalt. Det krevde da – og det gjør det fremdeles -, en god del mot for å styre unna myndighetenes krigsdiskurs.
Rett etter november-angrepene sa statsminister Manuel Valls i nasjonalforsamlingen at han hadde fått nok av de som stadig unnskyldte terrorisme med sosiologiske eller kulturelle forklaringer. Han la til at det å forklare allerede var å ta ett skritt i retning mot å unnskylde terrorisme. Utspillet skapte stor uro i forskningsverden, som følte seg direkte anklaget, og ble møtt med et hissig avisinnlegg i Le Monde, hvor tre sosiologer gjorde det klart at sosiologi som vitenskap nettopp skal forklare slike hendeler uten å måtte ty til unnskyldninger.
En enkel fremstilling av dagens trusselbilde koker ned til et trekantdrama. Den ene aktøren er et Frankrike som nærmest fremstår som et lidende individ og en inkarnasjon av Republikkens helligste symbol, «Marianne. » Den andre er den hensynsløse ytre fiende (ledelsen i Daesh og Al Qaida), som vil tvinge franskmenn i kne i Afrika og Midtøsten. Til slutt har man den indre fiende – den såkalte «femtekolonnist» -, som kan angripe franske borgere hvor som helst og når som helst. Ingen tar seg tid til å reflektere over et enkelt spørsmål: hvorfor angriper terrorister? Det er fristende å «patologisere» eller «ideologisere» terrorister som tilsynlatende ikke nøler et sekund med å drepe sine egne eller med å sprenge seg selv i filler. Det må være noe galt med dem, tenker de fleste, enten det er fysisk eller psykisk. Man kan også ta et skritt videre og fokusere på mer strukturelle forhold bl.a. knyttet til ungdommer med innvandrerbakgrunn. Disse er mer sårbare for sosial marginalisering, kulturell ekskludering og rasisme. Tanken med dette er at løser man slike utfordringer, så vil problemet forsvinne. Dette er en god tanke. Den vil trolig løse mye av problemet hvis man – i fransk sammenheng -, klarer å gi reelt innhold i «frihet, likhet og brorskap. Men alle terrorister er ikke gale. De dreper ikke bare eller blir ikke bare drept fordi de sliter med familie, skole eller jobb, fordi de er fattige eller fordi at samfunnet er slemt mot dem. Noen av dem er til og med konvertitter med relativt kort historie som muslimer. Det må altså være minst én eller flere andre forklaringer..
Allerede i november 2015 kom det et friskt pust i debatten om hva som skaper slike «monstre». I en artikkel i Le Monde fra 24. november slår islam-spesialisten Olivier Roy fast at jihadisme ikke kan reduseres til et utenrikspolitisk problem i Midtøsten. Hans argument er at bl.a. at modellene som brukes i dag for å belyse radikaliseringsprosessen ikke kan fortelle hvorfor ikke flere muslimer med samme bakgrunn blir radikalisert. I motsetning til trenden i jihadisme-forskningen som tolker militante islamisme som et produkt av tidligere jihadistiske bølger, fokuserer Roy på interne samfunnsforhold i Frankrike, og spesielt på to grupper individer som de siste 20 år har vært mer utsatt for radikalisering: andre generasjons innvandrere som er muslimer og konvertitter.
For ham må islamsk radikalisering heller forstås som et uttrykk for en generasjonskonflikt og et opprør mot gjeldende samfunnsrammer. Han snur opp-ned på oppfatningen om at islam radikaliseres for å slå fast at det tvert imot er radikale holdninger blant sinte ungdommer som finner veien til det som i dag anses som kanskje den sterkeste form for opprør mot foreldre, samfunn, stat og fremtid. Man kan dermed si at radikalisme islamiseres, og ikke det motsatte. Andre generasjons muslimer sliter bl.a. med å finne sin plass mellom foreldre som fortsatt er innvandrere og som forblir «utlendinger,» og tredjegenerasjons franskmenn som er franske og integrert. Et slikt opprør kjennetegner de som er fanget i en tapt fortid og en usikker fremtid. Konvertitter befinner seg også ofte i en bruddsituasjon i forhold til foreldrenes kultur og samfunnsrammene.
Roys forklaringsmodell blir møtt med ros og ris. Han kritiseres for å overse at radikalisering like godt er et resultat av dårlig integreringspolitikk i Frankrike de siste 40 år, av fransk utenrikspolitikk i Midtøsten og av enkelte aktørers ønske om å ha et pressmiddel mot Paris. Roy trekker uansett en sammenheng mellom debatten om radikal islam og tidligere former for radikalisering som også munnet ut i terrorisme. Jihadistenes morbide renhetsideal i dag er faktisk like farlig og uvirkelig som det radikale venstres revolusjonsideal var på 1970-tallet. Sagt med andre ord er det ikke lang avstand mellom gårsdagens Andreas Baader og dagens Abu Bakr al-Baghdadi. Begge inkarnerer enkelte ungdommers opprør mot en form for modernitet og materialisme.
Alain Badiou (79 år) er en av Frankrikes mest produktive filosof med internasjonalt omdømme. Han stilte nylig et annet interessant spørsmål, som også prøver å løfte blikket opp fra mer kortsiktige analyser. I en artikkel i avisen Libération 11. januar 2016 slår Badiou fast at kapitalismen er ansvarlig for at ungdommer blir fascinert av Daesh. Dette utdypes i et essay om attentatene i 2015 (Notre mal vient de plus loin: penser les tueries du 11 novembre/vårt onde kommer annet steds fra: å tolke mordene fra 13. november) som han nettopp publiserte og hvor han mener at jihadistisk terrorisme er et resultat av kapitalismens globale produksjon av vold og ulikhet over flere århundre. Kapitalismen skaper en enorm forventning om velstand, så en grenseløs skuffelse når håpet ikke blir oppfylt, og til slutt uendelig mye hat mot alle «falske» verdier kapitalismen og Vesten står for. Det religiøse elementet kommer kun til slutt og som et verktøy for en nihilistisk forvandling som gjør at «drømmen om Vesten» hos desillusjonerte ungdommer blir til et ufattelig mareritt og «hatet mot Vesten.».
Radikalisering handler ikke om religion, men primært om politiske forhold, er Badious hoved budskap. Man må kunne gi disse sinte ungdommene – og alle andre -, et annet fremtidsperspektiv enn bare mer rå kapitalisme. Interessant nok fremføres også dette budskapet som en skarp kritikk av materialismen. Badious marxistiske analyse sporer årsaken til dagens krise tilbake til kommunismens fallitterklæring rundt 1975. Hans løsning er en ny allianse mellom middelklassen, de intellektuelle og et globalisert proletariat mot kapitalismen, som han identifiserer med en form for fascisme. Badious analyse får ros for sitt «utenom-det-vanlige» perspektiv, men også ris for å prioritere en stiv forankring i den marxistiske tradisjonen. Boken tar i alle fall debatten om radikalisering og terrorisme tilbake der den også bør være, dvs. den politiske sfæren.