11. mai skulle lanseringen av en norsk oversettelse av den franske forfatteren Renaud Camus‘ bok fra 2018 «You Will Not Replace Us!» finne sted på Deichman-biblioteket i Bjørvika i regi av forlaget Legatum Publishing. Arrangementet vekket politiske reaksjoner og skapte splid mellom bibliotekets ledelse og ansatte.

I januar avslo Litteraturhuset i Oslo en henvendelse fra det samme forlaget om å huse lanseringen av Rikard Högbergs bok «Old Europe Stop the Great Replacement». Man ville ikke bidra til å «spre antidemokratiske konspirasjonsteorier.” I forbindelse med arrangementet 11. mai prioriterte Deichman lenge kravet om likebehandling og fravær av utsiling. Det kunne også virke som man ikke visste hvem Camus var. Mannen har kanskje samme etternavn som Albert Camus, som fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, men likheten stopper der. Renauds nativisme skiller seg fra Alberts humanisme.

Camus publiserte bl.a. «Den store utskiftningen – DSU» (Le Grand Remplacement), i 2012. Boken gjorde ham etter hvert til ideolog for det ytre høyre i Europa og for identitærbevegelsen. DSU forfekter et dystopisk scenario – politologen Pierre-André Taguieff snakker om en frastøtende myte – hvor «etnisk hvite» europeere med kristen kultur erstattes av ikke-hvite, ikke-kristne og ikke-europeere som følge av innvandring og demografi.

DSU deler ideen om at en gruppe utenforstående truer innfødtes samfunn og kultur med hjelp av femtekolonister, med Eurabia-teorien. For sistnevnte står den politiske, intellektuelle og økonomiske elite bak en plan om folkeutskiftning som holdes skjult for allmenheten. For DSU skjer en slik utskifting mer «av seg selv» med elitens passivitet eller samtykke. Kollaps kan hindres hvis innvandringen stanses og innvandrerne og deres etterkommere deporteres.

Camus’ idé spredte seg på begge sider av Atlanterhavet. Europeiske ledere fra det radikale høyre som Pia Kjærsgaard i Danmark, Viktor Orbán i Ungarn, Matteo Salvini i Italia eller Marine le Pen i Frankrike, brukte DSU i innvandringsdebatten etter 2015. Nylig ble Giorgia Meloni i Italia hardt kritisert etter at en minister i hennes regjering brukte uttrykket «sostituzione etnica» (etnisk utskiftning) i en offentlig tale.

I USA bruker gjerne hvitmakt-bevegelsen uttrykket «Great Replacement» mot jøder og innvandrere ved siden av «White Genocide.» Forskerne betegner DSU som en nativistisk narrativ innenfor sjangeren «White Replacement Theory». Demografen Hervé Lebras dokumenterte hvordan DSU-tilhengerne trikser med tall, datoer og fakta for å gjøre sin dystopi mer troverdig.

Camus’ dystopi oppfordrer i utgangpunktet ikke til vold. Den dukket likevel opp på alvor i offentligheten med attentatene i Christchurch i New Zealand i mars 2019, da gjerningsmannen Brenton Tarrant la ut et manifest med tittel «The Great Replacement » i sosiale medier før han gikk løs på to moskéer. Tittelen minnet om Camus bok fra 2012.

I ettertid har man sett at denne dystopien kan radikalisere individer og inspirere til å begå terrorhandlinger, slik det skjedde med terrorister som Patrick Wood Crusius (El Paso, 2019) eller Payton Gendron (Buffalo, 2022). I Norge fastslo PST i 2020 at Tarrants manifest spilte en sentral rolle i Philip Manshaus’ radikalisering.

Deichman skiftet mening 5. mai og vil ikke låne ut rom til boklanseringen. Avslaget ble begrunnet med en helhetlig vurdering av sikkerhetstiltakene rundt arrangementet, av risikoen for demonstrasjoner utenfor biblioteket og av faren for å gjøre besøkende på biblioteket utrygge.

Kritiske stemmer synes at utfallet av saken er trist og skummelt for ytringsfriheten og rettstaten. Det er selvsagt et godt poeng. Men da må man også huske at Renaud Camus ikke er en hvilken som helst spennende fransk forfatter og at DSU ikke er noe bisart litterært påfunn, men et ideologisk våpen.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og Elisabetta Cassina Wolff, førsteamanuensis i historie ved UiO for Transit Magasin og er publisert 11 mai 2023. Du finner originalteksten for kronikken her.

4. mai 2023 holdt jeg et innlegg på fransk for fransklærere. I presentasjonen utforsket jeg begreper som «skjærgård,» «fragmentering» og «polarisering» for å redegjøre for den store transformasjonen Frankrike som land og nasjon har gått gjennom de siste tiårene. Seminaret var arrangert av Cappelen Damm  for fremmedspråkslærere i videregående og fant sted på Litteraturhuset i Oslo.

26. april 2023 ble jeg intervjuet av Transit Magasin vedrørende lanseringen av Renaud Camus’ bok på norsk 11. mai. Forlaget Legatum Publishing står bak arrangementet. Du finner min analyse av dette arrangementet her.

Arrangementet skal avholdes 11. mai 2023 på hovedbiblioteket, Deichman Bjørvika. Camus skal delta på pressekonferansen digitalt fra Frankrike. Det skal også avholdes en samtale mellom Renaud Camus og politisk nestleder for Norgesdemokratene, Øyvind Eikrem, som har skrevet forordet til den norske utgaven av boken.

Teorien om «befolkningsutskiftning» — eller «Den store utskiftningen» — stammer fra en bok Camus utga i 2012; «Le Grand Remplacement». Camus var lenge en respektert og anerkjent forfatter i Frankrike, selv om han ble ansett som svært uortodoks. Hans litterære produksjon begynte i midten av 1970 tallet og er omfattende. Han har blitt tildelt flere priser for sitt forfatterskap. Siden begynnelsen av 2010-tallet har han utviklet et tankesett som går ut på at den hvite befolkningen i Europa etter hvert byttes ut med ikke-hvite-ikke-kristne-ikke-europeere. Camus har havnet stadig mer på sidelinjen som en
forfatter med kobling til det ytre høyre og identitærbevegelsen.

Forskningen på høyreekstremisme betrakter «Den store utskiftningen» (forkortet DSU) som en høyreekstrem konspirasjonsteori, en teori som har fått en viss suksess på begge sider av Atlanterhavet. Hvitmakt-bevegelsen i USA bruker bl.a. «Den store utskiftningen» som et alternativ til «White Genocide» fordi det fremstår som mindre aggressivt og «selger» bedre. Camus ble kjent internasjonalt da hans navn ble knyttet til Christchurch-attentatet i 2019 i New Zealand. Gjerningsmannen Brenton Tarrant brukte uttrykket «The Great Replacement» i tittelen på manifestet han skrev og lastet opp på sosiale medier før terrorangrepet.

Camus’ ideologiske buskap har fått fotfeste i ytrehøyre-miljøer på begge sider av Atlanterhavet i løpet av det siste tiåret, sier Orban. Blant høyreekstreme har teorien blitt koblet til antisemittiske forestillinger, og til forestillingen om et «folkemord» mot hvite. I 2017 demonstrerte folk fra identitærbevegelsen sammen med nynazister i Charlottesville, og ropte «You will not replace us!», som snart ble til «Jews will not replace us!»

Budskapet støttes også av sentrale politikere i flere europeiske land. Under presidentvalget i Frankrike i fjor hadde DSU til og med sin egen presidentkandidat med Eric Zemmour, som brukte forestillingen om DSU aktivt i sin valgkamp og advarte mot en potensiell rasekrig mellom «franskmenn» og «muslimer» hvis nasjonalistene ikke kom til makten. Camus ga ut den engelske utgaven av boka «You Will Not Replace Us!» mot slutten av 2018. Nå skal den altså utgis på norsk.

Ytringsfriheten gjelder for alle og skal settes svært høyt i vårt demokrati. Men ureflektert likebehandling om hvem man gjester kan være uheldig. Deichman bibliotek på Bjørvika, som huser bokbadet, kan bl.a. kritiseres for ikke å bry seg om at konspirasjonsteorier forfektes i sine lokaler eller verre – for ikke å vite hva dette egentlig handler om. Det er problematisk i begge tilfeller og bør ikke undervurderes.

Utgangspunktet for Deichmans beslutning – likebehandling av alle -, kan være annerledes enn Litteraturhusets. Men det kan nesten virke som Deichman ikke har gjort den samme kartleggingsjobben som Litteraturhuset i Oslo gjorde i januar 2023 da de sa nei til å gjeste bokbadet som Legatum Publishing skulle arrangere i forbindelse med publikasjonen av Rikard Högbergs bok «Old Europe Stop the Great Replacement».

Man skal ha anledning til å kunne diskutere innvandringen til Europa og Norge på en seriøs måte.  Her er likevel viktig at Deichman tar et klarere standpunkt i denne saken. Vi snakker ikke her om et uskyldig og vitenskapelig etablert tankesett, men om en idé som inspirerer til hat og ført til politisk motivert vold, som f.eks. med Brenton Tarrant i New Zealand, Philip Manshaus i Norge og Patrick Crucius i USA.

I mai 2020 gjorde Deichman en annen vurdering i forbindelse med et arrangement i regi av SIAN. Biblioteket påpekte følgende: «Alle organisasjoner skal likebehandles når det gjelder forespørsler om bruk av biblioteket, det gjelder uavhengig av om biblioteket deler organisasjonens verdigrunnlag så lenge ytringer i bibliotekrommet er innenfor norsk lov.» Likevel ble dette arrangement avlyst. Begrunnelsen var at man, fra bibliotekets side, hadde (..) et ansvar for at alle som bruker biblioteket, skal kunne føle seg trygge her.» 

Tilhengerne av Renaud Camus og Den Store Utskiftingen er mindre «synlige» enn SIAN-sympatisører i Norge. Spenningsnivået forventes derfor å være lavere. Men kan biblioteket forsikre at alle som bruker biblioteket vil kunne føle seg trygge der og da? Dette hensynet må igjen veie tungt.

Minner om at jeg skrev to artikler Minerva om Renaud Camus og DSU i 2019 etter attentatene i Christchurch:

• Fotsoldat og inspiratoren, 8, april 2019
• Fra ord til handling, 21. april 2019

19. april 2023 ble jeg intervjuet av radiokanalen «Radio classique» i Frankrike om streik i Norge. Franskmenn var interesserte i å vite hvordan et så rikt land som Norge, som tjener seg rikt på salget av olje og gass i krisetider, kan gå så langt som å gå til streik. Du finner innslaget her.

25. desember 2022 bidro jeg til et portrett av NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg for radiokanalen RFI (Radio France International).

Jens Stoltenberg, secrétaire général d’une Otan «revenue des morts»

Ancien Premier ministre norvégien, admirateur dans sa jeunesse de Bob Dylan et de Nelson Mandela, Jens Stoltenberg est à la tête d’une Alliance qui a retrouvé une raison d’être à la faveur de la guerre en Ukraine.  Partisan d’une aide massive à l’Ukraine, l’ancien Premier ministre norvégien a également piloté le renforcement en hommes et en matériel du flanc oriental de l’Otan.

KRONIKK: Leser man slike forfattere, må man alltid ha med deres ideologiske ståsted.

De to franske Michel-ene, forfatteren Michel Houellebecq og filosofen Michel Onfray, intervjuet nylig hverandre.

I fellesintervjuet gikk begge langt ut til høyre og får nå så hatten passer i franske medier.

Michel Houellebecq anses for å være én av nåtidens største forfattere. I år lå han an til å få nobelprisen.

Hans bøker leses primært som litterære produksjoner uten at man tar med den politiske og ideologiske konteksten. Mange er oversatt til norsk.

Flere kommentatorer uttrykte begeistring for Houellebecq. Turid Larsen innrømmet i Dagsavisen at hun var blitt overrasket og forbløffet over at han ikke fikk nobelprisen. Jonas Hansen Myer skrev hos NRK at han gjerne kunne ha fylt en hel sitatbok hentet fra hans siste bok. Erlend Loe slo fast i Aftenposten at Houellebecq imponerte med å beskrive den menneskelige tilstanden.

Michel Onfray er derimot langt mindre kjent i Norge. Emil Perron påpekte i Røyst at Frankrikes mest profilerte og produktive filosof ennå ikke var oversatt til norsk, og at han heller ikke blir omtalt i norske medier.

Med bakgrunn fra det rurale Normandie og landbruket foretok han en klassereise som førte ham til en doktorgrad i filosofi i 1986 ved universitetet i Caen. Deretter jobbet han som filosofilærer i 20 år.

Gjennom flere titalls bøker om filosofi, politikk, estetikk, lyrikk, poesi, men også reiseskildringer samt opptredener på TV eller radio ble han den mest omtalte filosofen i Frankrike.

I 2022 startet han sitt eget tidsskrift kalt Folkefronten (Front Populaire), hvor fellesintervjuet ble publisert.

Stø kurs mot ytre høyre

De to Michel-ene hadde opprinnelig en ideologisk forankring på venstresiden, som de etter hvert har fjernet seg fra.

De er kanskje i takt med tiden for et Frankrike som hadde tre kandidater fra det radikale høyre i siste presidentvalg. Lenge fikk de to lov til å navigere fritt mellom litteratur og filosofi uten at man festet oppmerksomhet til hva de sto for ideologisk.

I fellesintervjuet i Folkefronten, som hovedsakelig vies til Vestens slutt, slipper de seg derimot helt løs. Ut fra ulike utdrag som ble publisert i franske medier – tidsskriftet ble utsolgt i rekordfart – er det neppe tvil om at den litterære tvetydigheten er borte, og at deres ideologiske markører ikke lenger forsøkes feid under teppet.

Lurte på om de to mener alvor

Samtalen slo ned som en bombe i Frankrike. For Eugénie Bastié i avisen Le Figaro var den «på kanten av stupet». Til og med årets nobelprisvinner Annie Ernaux pustet lettere ut for at det var hun som vant prisen.

Hva skapte så kraftige reaksjoner? Primært den gjennomgående reaksjonære tonen. Enkelte utsagn var så ekstreme at man lurte på om de to mener alvor.

Onfray slår fast at alt nå er så galt at til og med (blandede) sædceller er blitt svekket. Houellebecq lengter etter en pensjonstilværelse hos Taliban fremfor på fransk gamlehjem.

Onfray hevder at rettsvesenets primære rolle er å utøve hevn. Når han lurer på hvordan Houellebecq hadde reagert hvis gjerningspersonen som hadde drept hans elskede, ble halshugget, svarer sistnevnte at han ville føle seg bedre, siden den skyldige hadde dødd. Rettferdighet ville ha blitt gjenopprettet.

En mer eller mindre direkte appell til vold

Det de blir mest kritisert for, er synet på konspirasjonsteorien kalt «den store utskiftningen».

For Houellebecq er dette ikke en påstand, men et faktum. En massiv muslimsk invasjon vil føre til borgerkrig.

Forfatteren begrunner det slik: «Folk væpner seg. De skaffer seg geværer og tar timer på skytebaner. Og det er ikke ekstremister. Når hele territorier vil komme under islamistisk kontroll, tror jeg det vil bli møtt med motstand. Det vil komme attentater og skyteepisoder i moskeer, i kafeer frekventert av muslimer – kort sagt omvendte Bataclan’er.»

Sitatet kan tolkes som en mer eller mindre direkte appell til vold.

Onfray tilføyer følgende: «Du tror borgerkrigen vil komme. Jeg tror den er der allerede, i all stillhet. Hver dag blir noen slått ned eller meid ned av en scooter. Med gjenger av unge gutter som angriper med hammer.»

For Onfray er slaget allerede tapt fordi «vi» er for feige.

Bør vi fortsette å lese dem?

Når den ideologiske tåkeleggingen til Houellebecq, Onfray og andre forfattere som Alain Finkielkraut blir borte, bør dette få følger.

Kan litteratur og ideologi holdes adskilt fra hverandre?

Vi hadde en slik debatt i Norge i forbindelse med forfatteren Knut Hamsuns litterære geni og forkjærlighet for antisemittismen og nazismen. Frankrike hadde samme diskusjon om Céline.

Det er nå mer vanlig å stille forfatterne til ansvar når de bruker ord som kan føre til ekstrem vold.

Houellebecq og Onfray er farlig nære rollen som «Fjordman» spilte for ABB før 22. juli 2011. Peder Nøstvold Jensen forfektet det samme virkelighetsbildet som Houellebecq og Onfray gjør nå. Hans tekster var en inspirasjonskilde for han som begikk massedrap mot uskyldige.

Leser man slike forfattere, må man alltid ha med deres ideologiske ståsted.

Michel-enes siste opus er en «anledning til å minne om at en romanforfatter ikke er et orakel, og at en filosof kan tilpasse fakta så de passer bedre til hans realitet», slår Libérations politiske kommentator Thomas Legrand fast.

«Å snakke om et omvendt Bataclan er som sprengstoff», sa France Inters kommentator Yael Gooz 30. november.

Begge har rett i en fransk kontekst som er svært antennelig.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban og Vib eke Knoop Rachline og er publisert i Aftenposten 20. desember 2022.

Det reklameres ikke hele tiden for vår podkast i denne bloggen, men Frankrike forklart har hatt et høyt aktivitetsnivå i 2002, med mange spennende temaer og spennende gjester. Herunder følger en oversikt over samtlige episoder.

Ellers finner dere kronikkene på vår webside:

Episoder i 2022

22. oktober 2022 var jeg gjest i NRK Verdibørsen for å snakke om drapet på unge Lola i Frankrike og hvordan det franske ytre høyre bruker drapet for å fremme ideen om «francocide», dvs. målrettede og politisk motiverte drap på franskmenn fordi de er hvite og franske. Du finner lenker her.

Du finner lenken til kronikken her.

5. oktober feiret Nasjonal Samling – eller «Nasjonal Front» helt til 2018 – 50 år som politisk parti i Frankrike. Noen unison feiring ble det likevel ikke. Snart avtroppende partileder Marine Le Pen blåste symbolske lys på et seminar i Nasjonalforsamlingen («fra håp til makt»).  Jean-Marie Le Pen, Marines far og én av Nasjonal Fronts grunnleggere, foretrakk et garden-party på slottet i Montretout i Paris.

Faren var ikke invitert til Marines seminar. Hun kom heller ikke på farens feiring. Det viser at partiet strever med å fordøye sin historie. Noen retter blikket fremover, mens andre ser bakover.

Nasjonal Samling 1: ikke 50 år, men 11

Marine Le Pen avrundet seminaret i Nasjonalforsamlingen med å hevde at det i dagens Frankrike ikke finnes noe parti som er mer republikansk og gaullistisk enn RN. Hun hoppet elegant over Nasjonal Fronts bakgrunn som rent ytre høyre parti da det ble stiftet i oktober 1972 av bl.a. tilhengere av det franske Algerie som sympatiserte med terrorgruppen OAS (Georges Bidault, Roger Holeindre), eks-medlemmer av militsen som bl.a. plukket opp jøder til deportasjon under okkupasjonen (Léon Gaultier, Roland Gaucher eller Francois Brigneau), nyfascister og erklærte holocaustnektere (Francois Duprat) og tidligere Waffen-SS soldater eller frivillige som kjempet på Østfronten (Pierre Bousquet, Victor Barthélémy eller André Dufraisse).

Jean-Marie Le Pen ble for sin del hentet av lederne for den nyfascistiske gruppen Ny Orden (Ordre Nouveau) av to grunner. For det første hadde han vært offiser under Algerie-krigen og høstet respekt for det, selv om det var kjent at han hadde brukt tortur. For det andre kunne han bli en nyttig idiot og frontfigur for et nytt parti som ville renvaske det ytre høyre. Dessuten hadde han erfaring som parlamentsmedlem for Poujade-bevegelsen under den fjerde republikk og som talsmann for kandidaten for det ytre høyre til presidentvalget i 1965 Jean-Louis Tixier-Vignancour. Le Pen var ikke minst en erklært antigaullist som ikke kunne knyttes til enten nazisme eller Vichy-regimet.

En slik fortid skulle Marine Le Pen gjerne ha vært foruten. Derfor vektla hun «hamskiftet» som hun selv initierte i 2011 da hun overtok partiledelsen fra faren og kvittet seg med de mest ekstreme elementene i partiet.

Jean-Marie Le Pens navn ble følgelig sitert bare én gang i løpet av hennes tale i nasjonalforsamlingen, men mest for å markere avstand til en turbulent fortid da Nasjonal Front og Jean-Marie Le Pen var «stueskitten» pga. rasisme og antisemittisme, med flere dommer for hatytringer og holocaust-fornektelse. Ifølge datteren ble «hamskiftet» ytterligere trappet opp etter presidentvalget i 2017, da hun klarte å kvalifisere seg til andre omgang av presidentvalget mot Emmanuel Macron, og igjen i år. Kantene ble enda rundere og diskursen mer polert.

Nasjonal Samlings valgkamp under presidentvalget handlet følgelig mest om forsvaret av kjøpekraften, og mindre om innvandring eller islam. Denne delen av partiets program ble ivaretatt av nyttigidioten Eric Zemmour, hvis ekstreme holdninger nesten klarte å fremstille Marine Le Pen som en sentrumspolitiker.

Søkelyset på kjøpekraften og økonomisk nasjonalisme inngår i partiets historieomskriving fra å være et antidemokratisk og antirepublikansk parti, til å godtas som alminnelig republikansk og demokratisk parti med gaullistiske undertoner. Det sistnevnte betyr at RN hever seg over partipolitikken, både for å prioritere hensynet til nasjonale interesser og for å forsvare det «franske folket» mot interne og eksterne trusler.

Fokuseringen på partiets gaullistiske profil er paradoksal når man tenker på alle mordforsøk mot de Gaulle som det ytre høyre stod bak på begynnelsen av 1960-tallet.

Nasjonal Front 2: ikke 50, men 43

Det ble likevel ikke noe garden-party i Montretout. Offisielt pga. pågangen, som «overgikk» kapasiteten til å ta imot gjester. Uoffisielt er Nasjonal Fronts grunnlegger uglesett i sitt gamle parti. Mottakelsen ble erstattet av en mer beskjeden privat middag.

For Jean-Marie Le Pen sluttet partiet å være «Nasjonal Front» i 2011, da datteren overtok ledelsen og endret alt. I tillegg ble han kastet ut av sin egen datter i 2015 etter nok et utspill om at jødeutryddelsene hadde vært en «historisk detalj», og nok et tvilsomt forsvar av Philippe Pétain, marskalken som ledet Vichy-regimet i 2. verdenskrig og ble dømt for høyforræderi da freden kom pga. kollaborasjon med nazi-regimet.

Le Pen og hans vennekrets – dvs. partiets «historiske kanal» – er kritiske til Marines kurs de siste årene. De mener at hennes plan om å «avdemonisere» partiet ved å gi opp tradisjonelle fanesaker for Nasjonal Front og vektlegge en mer sosial kurs for å kapre velgere fra venstresiden, beveger partiet for langt bort fra «det nasjonale høyre». Partiet mister dermed mye av sin opprinnelige identitet og sin relevans for «nasjonalistiske» krefter.

Kritikken ble rettet mot Marine Le Pen av tidligere journalist og presidentkandidat Eric Zemmour, som hevdet at «Marine egentlig er en venstrepolitiker frakoblet fra sitt eget parti.» Det var dette hensynet som fikk Zemmour til å kjøre sitt eget løp. Under valgkampen la Le Pen senior ikke skjul på at Zemmour og niesen til Marine – Marion Maréchal – med en apokalyptisk visjon om en forestående borgerkrig mot masseinnvandring og islam i Frankrike – var mer i tråd med Nasjonal Fronts DNA. Partiets gode resultat ved parlamentsvalget og Marine Le Pens avgang som partileder roet ned gemyttene.

Men mange tilhengere av Nasjonal Samling kjenner seg ikke igjen i Marines nye fanesaker og vil ta partiet i mer identitær retning.

Allerede ved roret

Marine Le Pen tapte nok en gang presidentvalget i år, men stadig med mindre margin enn før. Og igjen stemte de fleste velgere mye mer mot henne enn for Macron. Bare en måned etter at han ble gjenvalgt tapte hans parti så det suste i valget på nasjonalforsamlingen.

Merkelig nok var det få eksperter som forutså «hevnen»: at RN skulle få et brakvalg med 89 representanter og bli det største opposisjonsparti til Macron i den nye nasjonalforsamlingen. Det var det som var det viktigste ved dette valget, ikke det faktum at Macrons parti tapte flertallet.

En mørkebrunblå revolusjon, som medfører at RN ble tildelt viktige verv og at deres representanter er med på å avgjøre om et lovforslag går igjennom eller ikke, kan være på vei. Foreløpig har representantene for nasjonal Samling flere ganger sørget for å gi Macrons regjering flertall. Andre ganger har de derimot stemt sammen med den radikale opposisjonen på venstresiden eller med høyresiden for å blokkere en lovtekst. I en situasjon hvor høyresiden er i mindretall i opposisjonen og hvor venstreopposisjonen er en valgallianse som kan ryke når som helst, håper Marine Le Pen at Nasjonal Samling blir tunga på vektskålen og kan få direkte innflytelse over utformingen av landets politikk fram til presidentvalget i 2022.

En stueren 50-åring

RN vil vise seg som et parti som kan bli et reelt maktalternativ. Partiet har nådd andre omgang av presidentvalget tre ganger (2002, 2017 og 2022) og vant også europavalget i 2014 og 2019. Partiet sliter derimot fremdeles med sin lokale forankring og har ikke lyktes i å vinne noen av landets 18 regioner.

Med årets resultat ved president- og parlamentsvalget i ryggen er partiets stilling som alternativ til Macrons flertall styrket. Marine Le Pen forlanger i tillegg at herrene kler seg i dress og slips. Kanskje et latterlig symbol sett med norske øyne, men i Frankrike betyr det at de glir inn i maktens elite – og igjen at de vil kunne overta makten en dag.

RN skal ha blitt et stuerent parti. Ingen medlemmer imiterer lenger Jean-Marie Le Pens utfall. Her er det ro og orden i rekkene, med Marine Le Pen som ubestridt leder og Eric Zemmour på den ene siden og Jean-Luc Mélenchons parti på den andre som motpoler for et ekstremistisk Frankrike som Nasjonal Samling ikke vil være assosiert med.

Hard hud under sminken

Ser man dypere, under sminken, har RN likevel ikke gitt opp alle sine idealer i løpet av disse 50 årene. Innenrikspolitisk fremstår ideen om «nasjonal prioritering» for franskmenn som en solid base. Det blir nå definert på en penere måte enn tidligere, da man snakket om «nasjonal forrang.» Men tankesettet er likt.

Innvandringen til Frankrike skal begrenses til det absolutt nødvendige eller stanses helt. De som slippes gjennom nåløyet skal aldri få samme muligheter som «ekte» franskmenn. Innvandrerskepsisen eller fiendtlighet er en ufravikelig linje for partiet. Det er også ideen om at islam og Frankrikes sekulære modell ikke kan forenes. Selv om disse to temaene ble nedtonet ved presidentvalget, beskrev avisen Le Monde partiets valgprogram som urovekkende med tanke på foreslåtte grunnlovsendringer som ville begrense individuelle friheter og føre styresystemet i mer autoritær retning.

Utenrikspolitisk er partiets begeistring for autoritære regimer og ledere legendarisk. Le Pen senior beundret bl.a. Iraks diktator Saddam Hussein. Datteren har gjentatte ganger uttrykt sin begeistring for Viktor Orbán og Vladimir Putin. Partiet fikk russiske lån for å finansiere valgkampen til kommune- og regionsvalget i 2014. Tre år senere finansierte den ungarske banken MKB Marine Le Pens presidentvalgkamp med Kremls samtykke. Hun fordømte aldri Russlands annektering av Krim i 2014 og har kviet seg med å fordømme invasjonskrigen mot Ukraina i år. Hun motsatte seg også EUs sanksjonspolitikk mot Russland. Slike ting skiller RN fra alle andre partier.

2027 i sikte

Etter presidentvalget har Marine Le Pen bestemt seg for ikke å stille til gjenvalg som partileder ved årsmøtet i november. Hun vil gi partiroret til vinneren av partiledervalget: Jordan Bardella eller Louis Aliot. Den ene er ung, med en solid dose selvtillit og frekkhet. Den andre er hennes tidligere samboer, med lang erfaring som borgermester i Perpignan. Bardella har allerede vikariert for Le Pen i mange måneder, og kan trekke vinnerloddet til slutt.

Det vil bli interessant å se om partiet velger rutinert politisk erfaring eller ungdommelig opportunisme. Lite skiller ellers de to kandidatene fra hverandre substansielt.

Imens vil Le Pen styre troppene i nasjonalforsamlingen og lade opp til presidentvalget i 2027. Denne gangen har hun bedre sjanser til å vinne. Macron kan ikke stille opp igjen pga. begrensninger i grunnloven. Det vil trolig heller ikke lederen for Det ukuelige Frankrike Jean-Luc Mélenchon kunne gjøre pga. alderen. Marine Le Pen kan dermed bli den kandidaten som franskmenn kjenner best i 2027, siden hun vil stille opp for fjerde gang.

Historisk lønner staheten seg. Det tok nemlig François Mitterrand og Jacques Chirac tre forsøk hver for å innta Elysée-palasset. Bedre sent enn aldri.

Kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline, journalist bosatt i Paris, og Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Den ble publisert av Transit Magasin 19. oktober 2022.

11. oktober 2022 var jeg gjest i studio 2 på NRK for å snakke om Nasjonal Samling i Frankrike. Fra å være en marginal protestgruppe langt ute på ytterkanten av høyresiden har Nasjonal Samling blitt Frankrikes største opposisjonelle parti. Nå markerer de 50 år i fransk politikk. Hvordan ble et parti grunnlagt av høyreekstremister til et av Frankrikes viktigste? Du finner innslaget her.

De venstrerevolusjonære, nasjonalistiske og liberale blokkene i fransk politikk er i bevegelse. Macron vil fortsette Europa-politikken, men hvilke utfordringer vil han møte innad i Frankrike?

Hør ny episode av Liberal halvtime med Frankrike-kjenner Franck Orban.

Episoden hører du på plattformen der du hører på podcasts, eller via Spotify her:

Om kort tid skal franskmennene velge landets neste president. Første runde finner sted allerede 10. april. Oppnår ingen av kandidatene flertall her, gjennomføres siste og avgjørende valgrunde søndag 24. april. All erfaring tilsier at det må to runder til før landet neste President kan kåres!

Vil Emmanuel Macron bli gjenvalgt? Ekspertene mener at EU-formannskapet og krigen i Ukraina har styrket hans kandidatur. Vil kandidatene fra det radikale venstre og det radikale høyre vinne frem? Hva skjer med de etablerte partiene? Det blir spennende å se hvem som skal lede Frankrike, et av Europas største og viktigste land militært, strategisk og økonomisk videre i den turbulente tiden vi befinner oss i.

Vi følger valget dirkete fra Youngs i Oslo og har invitert en rekke eksperter og Frankrike-kjennere i samtale om de ulike presidentkandidatene, det politiske systemet og strømningene som preger dagens Frankrike. Vi skal snakke om hva det franske presidentvalget har å si for verden, Europa og Norge. Det blir valgdagsmålinger, direkte kommentarer og kanskje blir det også noen kulturelle innslag utover kvelden!

I panelene møter du:

– Raino Malnes, Professor, Institutt for Statsvitenskap (UiO)

– Mathilde Fasting, prosjektleder, Civita

– Ingrid Grønli Åm, journalist, Morgenbladet

– Pernille Rieker, forsker I, NUPI

– Tove Gravdal, journalist og forfatter

– Sylo Taraku, rådgiver, Tankesmien Agenda

– Vibeke Knoop Rachline, journalist og forfatter

– Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (UiO)

– Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold

– Kate Hansen Bundt, generalsekretær, Den norske Atlanterhavskomité

Bienvenue!

21. april 2022 var jeg gjest i NRK Studio 2 for å snakke om Marine Le Pen, i anledningen. av andre omgang av presidentvalget i Frankrike. Du finner lenken til innslaget her.

Det er straks duket for presidentvalg i Frankrike og SIFA inviterer til et dypdykk i fransk politikk!

Allerede på søndag, 10. april, går den franske befolkningen til valgurnene for å stemme frem deres neste president. All historikk tilsier derimot at det vil kreve en andre valgomgang før en kandidat oppnår flertall. Denne valgomgangen avholdes søndag 24 april, og først da får vi trolig svar på hvem som blir Frankrikes neste president. Går det mot gjenvalg for den sittende presidenten Emmanuel Macron, som virker å ha vind i seilene? Eller vil kandidater fra mer ytterliggående partier på høyre eller venstresiden ta opp kampen med Macrons pro-europeiske sentrumsparti?

Frankrike er en avgjørende kraft i Europa, og hvem som blir landets neste president vil få store følger for forholdet mellom Frankrike og omverden, spesielt Frankrike og EU.

Valget vil også definere hvordan Frankrikes videre politiske fremtid vil se ut, for hva skjer med venstresiden, høyresiden og ytre høyre hvis Macron blir gjenvalgt med stor støtte i befolkningen? Senere i år skal det også avholdes valg til den franske nasjonalforsamlingen, hvor den nyvalgte presidentens mandat og styringsevne bestemmes.

Det er mange spennende spørsmål knyttet til årets presidentvalg, og til å hjelpe oss med å besvare disse har vi i SIFA alliert oss med noen av de fremste Frankrike-kjennerne i Norge. Vi har gleden av å invitere Tove Gravdal (journalist og forfatter), Franck Orban (førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold) og Raino Malnes (Professor ved Institutt for Statsvitenskap, UiO) til Litteraturhuset tirsdag 19. april for et dypdykk i fransk politikk!

Franske velgere tok denne helgen et skritt videre i prosessen med å vrake det som var igjen av partisystemet som har styrt landet i over seksti år. En ny partipolitisk deling trer fram. Den vil trolig dominere etter at andre valgomgang 24. april og parlamentsvalget i juni er tilbakelagt.

Ved forrige presidentvalg i 2017 ble uttrykk som “sjokkvalg” eller “politisk jordskjelv” brukt for å beskrive sluttresultatet. Illsinte velgere snudde ryggen til den tradisjonelle blokkdelingen med venstre- og høyresiden de hadde levd med siden den femte republikk ble etablert i 1958. Et slikt oppgjør rammet i første omgang sosialistpartiet. For tredje gang i sin historie klarte verken partiet eller venstresiden å kvalifisere seg til andre valgomgang (1969, 2002, 2017). Skuffede venstrevelgere så på runde to mellom Le Pen og Macron fra sofakroken. Sosialistpartiet fikk sitt nest verste resultat noensinne (6,36 % i 2017 mot 8,6% i 1969). Allerede da hevdet man at partiet var truet av utslettelse.

I år knuste velgerne partiet som ga landet to presidenter det lille som var igjen. Kandidaten for sosialistpartiet Anne Hidalgo fikk 1,75% av stemmene, dvs. en tredjedel av det partiet fikk i 2017. For fjerde gang vrakes sosialistene fra en andre valgomgang. I tillegg havner de i økonomisk uføre fordi de fikk under 5% av stemmene og ikke får dekket av den franske staten kostnadene knyttet til valgkampen utover 800.000 euro. Spørsmålet om partiets relevans er på dagsorden.

Velgerne stoppet ikke der. 2017 var et presidentvalg som høyresiden skulle ha vunnet med François Fillon, men tapte pga. skandaler rundt ham og kona. For første gang siden 1958 ble de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som i sin tid ble et produkt av selveste grunnlegger av gaullistpartiet, Charles de Gaulle. De konservative havnet likevel i på tredjeplass i 2017 med 20% av stemmene.

Ingenting av dette i år. Deres kandidat Valérie Pécresse havnet på femteplass med 4,78% av stemmene, dvs. en fjerdedel av 2017-resultatet. I tillegg ble hun forbigått av essayisten fra det ytre høyre Eric Zemmour som vil være en bindestrek mellom høyresiden og det ytre høyre. For andre gang på rad blir høyresiden vraket av en andre omgang av presidentvalget. Partiet Republikanerne havner også i økonomiske vansker pga. for lav oppslutning og et underskudd på 7 millioner euro. Partiet risikerer frykter splittelse før parlamentsvalget i juni mellom de som vil følge Macron, andre som vil til Le Pen og en tredje gruppe som vil slutte seg til Zemmour.

Sosialistpartiet og Republikanerne, som var hjørnesteinen i fransk politikk i to generasjoner og pleide å bytte makt seg imellom, veier nå til sammen kun 6,5% av stemmene. Det er uten tvil det største sjokket ved årets presidentvalg.

Politikk hater vakuum. Ser man bort fra ni kandidater som til sammen fikk 27% av stemmene, støvsuger tre kandidater 73% av stemmene. Marine Le Pen, Emmanuel Macron og Jean-Luc Mélenchon fikk økt oppslutning i forhold til 2017. Le Pen fikk 23,15% av stemmene (+1,8%). Macron fikk 27,85% av stemmene (+3,8%). Mélenchon fikk 21,9% av stemmene (+2,3%). De representerer tre blokker av samme størrelse (den fjerde er sofasitterne). Den ene er venstre-venstreradikal og ledes av Mélenchon. Den andre er høyre-høyreradikal og ledes av Le Pen. Den siste er sentrum-liberal og ledes av Macron. Slår vi de to første sammen fordi de uttrykker en eller annen form for protest mot den sittende regjeringens liberalistiske kurs, står vi igjen med en radikal blokk som trekker til seg lavtlønnede og sosialt sårbare og en liberal blokk med høylønnede og sosialt vellykkede.

Styrkeforholdet mellom de to blokkene er dynamisk. Det sosiologiske mindretallet – den liberale blokken – styrer landet politisk. Tar man samtlige protestkandidater ved årets presidentvalg, utgjør de over halvparten av stemmene, dvs. et sosiologisk flertall. Det er et heterogent flertall med konvergens på enkelte punkter (kjøpekraft, sosialpolitikk, EU og utenrikspolitikk) og divergens på andre (innvandring, asyl, kriminalitet og islam). Det finnes likhetstrekk mellom situasjonen i dag og venstresidens vei til makten på 1970-tallet fram til presidentvalget i 1981, hvor det sosiologiske flertallet ble et politisk flertall under ledelsen av sosialisten François Mitterrand.

Hvordan vil det franske politiske system se ut fremover? Trolig vil det preges av tripartisme ved at de tre blokkene har hver sitt lederparti (Nasjonal Samling, Republikken Fremmad! og Det ukuelige Frankrike.) Partiene som er igjen, kan i beste fall overleve som støttespillere for dem. Frem til 24. april kan man enn så lenge vente seg en konfrontasjon mellom en radikal blokk kalt av motstanderen “populistisk” og en liberal blokk kalt av motstanderen “elitisk”. Folk mot elite. Som en vond påminnelse av presidentvalget i USA i 2016 og Brexit-debatten.

Endelig resultat etter første valgomgang:

Kronikken er skrevet av Vibeke Knopp Rachline og Franck Orban og er publisert i Aftenposten Innsikt utgave 4: april 2022

I 2017 spurte mange seg om fransk politikk var i ferd med å «trumpiseres». Dette ble forklart med at franske velgere vraket de etablerte regjeringspartiene på venstre- og høyresiden til fordel for en kandidat som ikke indentifiserte sef med partisystemet (le Pen) og en kandidat som fornektet skillet mellom venstre og høyre (Macron). Har trumpiseringsprosessen kommet videre i 2022? har stemningsleiet roet seg ned blant velgerne, eller kan vi forvente nye «utbrudd»? Foredrag v/førsteamanuensis Franck orban, Høgskolen i Østfold, og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart».

12. mars 2022 hadde vi interessant besøk i NCA. Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Vestfold og populær ekspert på fransk politikk og samfunnsforhold, var hos oss og snakket om det forestående presidentvalget i Frankrike. Blir Macron gjenvalgt, hvem må han kjempe mot og hva skjer i annen valgrunde? Hva har den utenrikspolitiske situasjonen å si for valget? Dette var noe av det som ble tatt opp. Svaret per i dag ser klart ut: Macron vinner. Men det er fortsatt fire uker igjen og ting kan skje…

Blir det et normalt presidentvalg i Frankrike i år? spurte Orban innledningsvis og ga oss litt bakgrunn ved å vise til de siste årenes presidentvalg: Venstresiden har sittet med makten i 19 år, sentrum i 12 år og høyresiden i hele 32 år siden den femte republikk ble opprettet i 1958. Frankrike er altså et høyrevridd land, med noen få unntak. Macrons parti tilhører sentrum.

Det er i år 12 kandidater på valg til presidentvalget i år.  Ifølge meningsmålingene er tre av de fire kandidatene øverst på meningsmålingene fra høyresiden, og de har til sammen nesten en tredjedel av stemmene.

Et annet poeng Orban kom med er at «hvis man ser på alle presidenter under den femte republikk, er erfaringen med å bli gjenvalgt som sittende president dårlig. Følger man denne oppskriften, er Macrons gjenvalg ikke sikret».

Tre store kriser

Macrons periode har vært spesiell. Den har vært preget av tre store kriser, først sosial krise med «Gule vester» i perioden 2018-2020, deretter helsekrise med Covid-19 fra 2020-2022, og til slutt utenrikspolitisk krise fra 2022.

Til tross for krisene går Frankrike ikke så verst. Andelen av befolkningen som er sysselsatt er økt og ledigheten går ned. Det går faktisk bedre i landet, sa Orban.

Likevel er kjøpekraften det viktigste temaet for franskmenn generelt. Krigen i Ukraina er det nest viktigste temaet akkurat nå. 65% av franskmennene mener at dagens aktuelle utenrikspolitiske situasjon har stor betydning for presidentvalget.

Franskmennene er fornøyde med Macrons rolle i konflikten, og per dags dato ville Macron vinne presidentvalget.

Men ting kan skje. Hvis det skulle bli slutt på krigen i Ukraina, kan interne temaer igjen komme fram. Miljøpolitikk er viktig for mange, helsesystemet, innvandring, sosiale ulikheter, kriminalitet betyr mye, og situasjonen kan endre seg raskt.

Krigen endrer rekkefølgen

For knapt et år siden sto Emmanuel Macron og Marine Le Pen likt på meningsmålingene med 27% oppslutning hver, og det syntes klart at de to ville møtes i annen valgrunde, som i 2017.

Meningsmålinger fra 2. og 3. mars 2022 viser imidlertid at krigen i Ukraina nå dominerer den politiske dagsorden og snur på rekkefølgen av kandidatene. Nå har tre av Macrons viktigste utfordrere, Marine Le Pen, Éric Zemmour og sosialistens Jean-Luc Mélenchon problemer, fordi de er alle svekket av sitt tidligere relativt positive forhold til Putin og sin kritikk av Macrons utenrikspolitikk.

I denne meningsmålingen leder Macron med hele 30,5 prosent. Marine Le Pen og Éric Zemmour har henholdsvis 14,5% og 13%, mens Jean-Luc Mélenchon er på en fjerdeplass med 12% av stemmene. Høyrepartiets kandidat, Valérie Pécresse, har 11,5% og de grønnes kandidat, Yannick Jadot, 7,5%. Det en gang så store og stolte Arbeiderpartiet, Partie Socialiste, som har Anne Hildalgo, Paris’ borgermester som sin kandidat, er nede i 2,5%.

Annen valgomgang?

I annen valgomgang vil Macron per i dag vinne uansett hvem han møter. Mot Marine Le Pen vil han vinne med 58% mot 42%, mot Valérie Pécresse med 62% mot 38%. Skulle det bli Éric Zemmour han møter, vinner Macron med 67% mot 33% og mot Jean-Luc Mélenchon med 63% mot 37%.

Mange mener valget er i år er gitt, sa Orban. «Men skjer det noe før 10. april, kan alt endre seg. Det er en utrolig ustabil velgermasse – som nøler. Ja, det blir et uvanlig presidentvalg», sa Franck Orban.

I april går franskmenn til valgurnen og landets neste president skal velges. Første runde finner sted 10. april, og oppnår ingen av kandidatene flertall (som er sannsynlig) gjennomføres andre valgomgang 24. april. Vil nåværende president Emmanuel Macron bli gjenvalgt eller vil man få en ny regjering i Elyséepalasset?

Fransk valgkamp, som så mye annet, overskygges av krigen i Ukraina. Har Macrons forsøk på å megle med Vladimir Putin styrket hans sjanser på hjemmebane? Og har den fornyede troen og handlingsevnen vi er vitne til i europeisk sikkerhetspolitikk gitt den sittende presidenten fornyet relevans? Høyrepopulistene har lenge vært på fremmarsj i landet, men kan i lys av krigen i Ukraina ha fått en ugjenopprettelig knekk som ødelegger sjansene for reell makt.

Diskusjonen om Frankrikes rolle i EU og landets ambisjoner på kontinentet vil også prege valgkampen og det kan se ut til at utenrikspolitikken vil stå sentralt. Historien viser at det å bli gjenvalgt er vanskelig. Det ligger med andre ord an til å bli en valgthriller.

22. mars 2022  inviterte  Den norske Atlanterhavskomité førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban, og forsker på NUPI, Pernille Rieker, for å diskutere disse og flere spørsmål knyttet til opptaktene til det franske valget.

Kan Eric Zemmour bli kandidaten som står igjen for ytre høyre etter presidentvalgets første omgang i Frankrike 10. april? Kan han slå den sittende presidenten Macron ved andre omgang 24. april? Kan han bli Frankrikes neste president frem til 2027? Svaret på dette er sannsynligvis nei. Men han vil prege fransk politikk i lang tid fremover.

30. november kunngjorde Eric Zemmour at han stiller som kandidat til presidentvalget i Frankrike i april 2022. Han klarte å prege den tidlige fasen av valgkampen med et budskap som for mange virker sjokkerende. Det er likevel viktig å skjønne hva som motiverer ham. Zemmour kan egentlig forstås på to nivåer. Det ene er personlig. Det andre er politisk.

Familien til Zemmour kom fra et fransk Algerie som forsvant etter at krigen mot FLN tok slutt i 1962. 1,5 million franskmenn forlot da alt de eide i full hast. Selv opplevde han aldri flukten. Familien forlot landet så tidlig som i 1958, og Eric ble født i Frankrike. Han vokste likevel opp med minnet om et fedreland som var blitt borte. Han slet med å finne sin plass i en relativt fattig forstad utenfor bykjernen i Paris og i et fransk samfunn som ikke var så begeistret for å ta imot fransk-algeriere. Zemmour møtes med skrekk og gru når han foreslår at franskfødte muslimer som ikke vil ta innover seg republikkens lover, skal kastes ut. Hans svar er at algerierne gjorde det samme mot franskmenn i 1962 – det er altså fullt mulig.

I tillegg har Zemmour berberske og jødiske røtter. Berberne levde i Algerie før islam kom dit. De måtte etter hvert godta arabernes styre. Jøder i det franske Algerie fikk på sin side fransk statsborgerskap ved Crémieux-loven i 1870. Fra å være annenrangs borgere på linje med muslimer, ble de likestilt med franskmenn fra fastlandet og skilt fra den muslimske befolkningen. Vichy-regimet fratok franske jøder fra Algerie sitt franske statsborgerskap i oktober 1940. De fikk det tilbake i oktober 1943 etter at det frie Frankrike inntok Algerie og Marokko.

Denne bakgrunnen preger Zemmour på flere måter. For det første er historiesynet hans tuftet på minnet om et Algerie han ble frarøvet. Det kan brukes på mange vis. For eksempel: Det som skjedde der må ikke skje igjen i Frankrike, ved at landet islamiseres og franskmenn byttes ut med (nord)afrikanere. Det ligger et underliggende element av hevn i Zemmours forhold til muslimer. Bakgrunnen har også gitt ham et sterkt behov for å overkompensere. Frankrikes sekulære system, kultur og skole ga Zemmour en ny sjanse, gjorde ham til et annet menneske enn han var født til å bli. Han omfavnet den franske revolusjonens idé om universelle borgere som frigjøres fullt ut fra etnisk eller religiøs tilhørighet. Et meritokratisk skolesystem og akademiske studier ved Sciences-Po i Paris lot ham klatre på rangstigen. Fransk assimileringspolitikk gjorde det mulig å ikke være fransk-algerisk, jøde og fattig. Det er han uendelig takknemlig for.

Zemmour nådde aldri helt til topps. To ganger mislyktes han med komme inn på elitehøyskolen som utdanner lederne i landets sentrale statsadministrasjon. Nederlaget vekket frustrasjon, samt mistenksomhet mot en intellektuell elite som han i første omgang ble utstøtt fra. Han valgte å bli journalist for å komme inn på innsiden, og det lyktes han med. Han er i dag en av Frankrikes mestselgende politiske forfattere. En slik suksess krever ofre. Skal man erobre pidestallen og bli en del av et idealisert Frankrike, må man gi avkall på egen fortid og egen kultur. Man må til og med gå så langt som å velge et «anstendig» fransk fornavn for sine barn for å bevise at man er assimilert. Avvik fra den republikanske modellen tolereres ikke. Et multikulturelt og multikonfesjonelt Frankrike fremstår som et mareritt.

Da han var journalist i den konservative avisen Le Figaro, snakket Zemmour lite om sin bakgrunn. I de senere årene har fortiden fått et formål: Det han selv klarte, må alle klare. Sårbarheten ble gradvis til intoleranse uten plass til kompromiss. Han har lest mest, vet best, og motsier ikke seg selv. Fra å være konservativ, gikk han til å bli reaksjonær.

Nittitallets radikale Zemmour ble byttet ut med den radikaliserte Zemmour på 2000-tallet. Han ble mer arisk enn arierne, mer ekstrem enn ekstremistene. Hans ytringer skremmer selv Marine le Pen, lederen for det radikale høyrepartiet Nasjonal Samling. Han omfavnes derimot av «det nye høyre» – monarkister som vil destabilisere republikken og identitære grupperinger. Han blir dessuten revisjonistisk når han omtaler Dreyfus-saken eller deportasjonen av jøder under Vichy-regimet.

Zemmour hevder et virkelighetsbilde der Frankrike er i borgerkrig mot innvandrerinvasjonen. Ideen hentet han fra Jean Raspails bok «De helliges leir» (1971). Taper man krigen, vil franskmenn byttes ut med ikke-kristne, ikke-hvite ikke-europeere. En annen inspirasjonskilde, forfatteren Renaud Camus, diktet i 2010 opp begrepet «Den store utskiftningen». Denne konspirasjonsteorien motiverte blant annet Brenton Tarrant i New Zealand i 2019. I USA spres den på ytre høyre som en mer spiselig retorikk enn white genocide.

Zemmour er politisk målbevisst. I motsetning til Trump er han kultivert, interessert i historie og han kan fransk politikk. Men i likhet med Trump er han opportunist. Hans reaksjonære utbrudd om islam, innvandring, muslimer eller kvinner betyr ikke at han mister besinnelsen. Han har klekket ut en plan for å kapre makt.

I 2012 vant sosialisten François Hollande presidentvalget ved å forene venstrekreftene. I 2017 vant Macron ved å forene moderate fra venstre og høyre. I 2022 sikter Zemmour til å gjøre noe ingen har klart før: å forene en svekket høyreside med de som synes at le Pen ikke er radikal nok. Sammen har de over 30 prosent av stemmene.

Zemmour har gjort regnestykket. For ham er de politiske partienes tid er forbi. Veien til Elysée-palasset står åpent for nye kandidater med høy kjendisfaktor. I 2017 veltet franske velgerne bordet da de stemte venstre-og høyresiden ut samtidig, for første gang siden 1958. Zemmour vil ta denne «oppryddingen» et skritt lenger i 2022.

Denne kronikken er skrevet av Franck Orban, førsteamanuensis ved HiØ, leder av forskergruppen AreaS og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart.»  Den ble publisert i Klassekampen 3. desember 2021.

I forbindelse med det franske presidentvalget neste år, tar vi for oss  den franske skribenten, forfatteren og politiske provokatøren på ytre høyre i fransk politikk – som 30. november kunngjorde at han stiller til valg som Frankrikes neste president. Han har blitt kalt en fransk Donald Trump, men stemmer dette? Hvilken bakgrunn har han og hva gjør han til en konkurrent av Marine Le Pen og av den franske høyreside? Elin Strand Larsen, nesteleder i AreaS, samtaler med Franck Orban, førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved HiØ og leder i AreaS. Opptaket er lagd 25. november 2021 og kan hentes her.

Vibeke Knoop rachline og jeg var invitert av Studio 2 24. november 2021 for å kommentere en artikkel fra The Economist som drøfter spørsmålet om hvorfor franskmenn er blant de mest pessimistiske i Europa når det gjelder egen og landets framtid. Du finner radiosendinger her.

Angela Merkels dager som tysk forbundskansler er snart omme, og det betyr en ny politisk hverdag for hele Europa og EU – og ikke minst Frankrike. Hvordan vil det tysk-franske samarbeidet fungere fremover med en ny kansler og kanskje en ny president etter presidentvalget i april 2022 og hva betyr dette samarbeidet for dagens EU? Dette tok Kate Hansen Bundt og meg opp på NRK Studio 2 8. november 2021.

29 oktober kommenterte jeg Eric Zemmour i Aftenposten. Her gjengis artikkelen.

Han omtales som kvinnefiendtlig  og islamkritiker. Kan denne mannen bli Frankrikes nye president?

Karoline Pedersen.

Noen er i ferd med skje i den franske valgkampen

Den siste måneden har 63 år gamle Éric Zemmour gjort det president Emmanuel Macron gjorde i 2017: klatret på meningsmålingene ut fra intet. I nye målinger har han gått forbi den nåværende presidentens hovedrival Marine Le Pen, ifølge Reuters.

Dermed ligger han an til å kunne kjempe om presidenttittelen mot Macron under valget i april. Foreløpig har han ikke kunngjort at han stiller til valg, men de fleste regner med han gjør det.

Men hvem er mannen som nå omtales verden over?

Zemmour skal være mer ekstrem enn Marine Le Pen, som tidligere er blitt omtalt som ytre høyres fanebærer i Europa. Det var lenge forventet at Le Pen skulle bli Macrons hovedrival i det kommende valget.

Til høyre for ytre høyre står nemlig en mann som kan splitte høyresiden og utfordre Le Pen. Han blir sammenlignet med ekspresident Donald Trump. Journalisten og kommentatoren har blant annet hatt eget TV-program på den franske kanalen CNews, omtalt som franske Fox News.

Han er ingen politiker, men mer et fenomen som nok en gang ser ut til å fascinere velgerne.

Velgerne ser etter noe nytt

Dette er noe som henger igjen etter valget i 2017, mener Franck Orban. Han er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold og medprogramleder i podkasten «Frankrike forklart».

I 2017 vant Emmanuel Macron. Han kom da fra utsiden av det politiske systemet. For første gang klarte hverken den etablerte venstre- eller høyresiden å komme videre til runde to av valget. Til slutt sto det mellom Macron og Le Pen.

– Opprørsstemningen fra 2017 er ikke over. Velgerne er på vandring og er generelt misfornøyde med det politiske tilbudet. Da åpner det seg et rom for outsidere som ikke kommer fra det etablerte politiske systemet. Det er tilfellet med Zemmour, sier Orban.

Ut mot utdanningssystemet

Zemmours politiske karriere startet på mange måter for et par måneder siden. Før det laget han TV, skrev kronikker og forfattet anerkjente bøker om politikk og historie.

Han er ikke fremmed for å dele kontroversielle meninger. Nylig gikk han hardt ut mot landets utdanningssystem. Han omtalte det som «infiltrert av marxisme, antirasisme og LHBT-ideologier», ifølge BBC.

– Han kritiseres av Le Pen for å være for ekstrem, som er ganske paradoksalt. Når hun kan fremstille seg selv som moderat i forhold til Zemmour, sier det litt om hvor mye han polariserer, sier Orban.

Fryktbasert valgkamp

Franck Orban mener han har lært teknikker fra Donald Trump.

– Han klarer å servere en fremstilling av Frankrike som bygger på frykt. Frykt for innvandring, for muslimer, islam og kriminalitet, sier han.

Zemmour har flere ganger gitt uttrykk for å være islamkritisk og sier islam ikke har noen plass i Frankrike. Nylig ønsket han å forby ikke-franske navn som Muhammad, Kevin og Jordan, ifølge The Times.

Han idealiserer et Frankrike som ikke lenger finnes, mener Orban. Et land som er hvitt og katolsk. Der kvinner er på kjøkkenet og føder barn, hvor ungene lytter når de blir snakket til og hvor menn har kontroll.

Zemmour er EU-kritiker og ingen tilhenger av globalisering. Pernille Rieker ved Norsk utenrikspolitisk institutt mener likevel ikke det har noen stor betydning for den europeiske debatten. I hvert fall ikke ennå.

– Det kan kanskje inspirere andre tilsvarende stemmer i andre land. Men mye av hans agenda eksisterer jo i diverse ytre høyre-partier allerede, sier hun.

Dømt for uttalelser

Påstander om at Zemmour er innvandringskritisk og nasjonalistisk, kommer ikke fra intet. Han har flere ganger vært i retten for sine uttalelser.

Under en CNews-sending i fjor, kalte han mindreårige asylsøkere for «voldtektsmenn, mordere og tyver».

Han er domfelt to ganger, blant annet for å ha oppmuntret til rasehat. Dommen kom etter at han uttalte at narkotikahandlere stort sett er svarte og arabere.

Selv har han sagt om dommen at han «ikke er kriminell, men en dissident». En dissident er blant annet en som tar avstand fra deler av offisiell politikk.

Hva er sjansen for valgseier?

Meningsmålinger fra 15. oktober viser at Zemmour har 18 prosents oppslutning. Han ligger dermed like bak Emmanuel Macron, som fikk mellom 24 og 27 prosents oppslutning, ifølge Financial Times.

Selv om målingene tilsier at han kan bli populær nok til å kjempe om valgseier mot Macron i en potensiell andre runde, er realiteten en helt annen.

Hverken Rieker eller Orban gir ham store sjanser for å vinne valget.

– Han kan bli en seriøs utfordrer som kandidatene må forholde seg til. Men valgsystemet i Frankrike med to runder, fungerer som en slags garanti mot at ytterliggående kandidater kan nå frem, sier Rieker.

Men Franck Orban påpeker at ingen kunne forutse valgresultatet i 2017 heller.

Søndag 26. september ble jeg invitert av Atlanterhavskomiteen, Tankesmien Agenda og Willy Brandt-stiftelsen til å delta i en paneldebatt om Tysklands rolle i Europa og verden, og mer spesifikt om fremtiden til det tysk-franske samarbeidet i EU etter Bundestagsvalget i Tyskland og før presidentvalget i Frankrike neste år.

19. september 2021 kommenterte jeg årets stortingsvalg i Norge for Michel Désautels og radioprogrammet «Rattrapage» i Radio Canada. Hovedtemaet var den norske oljesektorens fremtid i den nye koalisjonen som snart utformes og hvordan oljerikdommen vil forvaltes.

Vi har satt i gang produksjonen av sesong 4 av podkasten Frankrike forklart. Episodene lages i samarbeid mellom HiØ (Franck Orban) og UiO (Kjerstin Aukrust og Geir Uvsløkk). Vi skriver også kronikk i forbindelse med hver episode, som kan finnes på Forskning.no og i Transit Magasin.

Her er de to første episodene av sesong 4. Neste episode kommer 27. september 2021

• Hvorfor er fransk mat så god? Med Knut Stene-JohansenPublisert 12. sep. 2021

  I denne episoden snakker vi om franske mattradisjoner. Hvorfor og hvordan har fransk gastronomi fått en så sterk posisjon internasjonalt? Hvilken plass har den i det franske kulturlandskapet og i Norge? Dette er spørsmål vi diskuterer med ukens gjest Knut Stene-Johansen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og anerkjent gastronom.

• Trues Frankrike av islamistisk separatisme?Publisert 29. aug. 2021

  I høstens første episode er tema islamistisk separatisme, et begrep som har vært mye omtalt i Frankrike den siste tiden i forbindelse med en ny lov som skal styrke sekularisme og republikanske prinsipper. Hvor kommer ordet «separatisme» fra? Finnes det ulike former for separatisme i Frankrike? Hvilken realitet ligger bak uttrykket «islamistisk separatisme»? Dette er spørsmål vi drøfter med ukens gjest Bjørn Kvalsvik Nicolaysen, professor ved Institutt for kultur- og språkvitenskap, Universitetet i Stavanger.

12. september 2021 kommenterte jeg årets stortingsvalg i Norge for nyhetsavisen Le Figaro i Frankrike og nyhetsavisen Le Soir i Belgia. Begge aviser var interessert i hva regjeringsskiftet ville innebære for norsk inn- og utenrikspolitikk, og om man kunne forvente seg endringer i norsk oljepolitikk.

KOMMENTAR: Skandalen med de franske generalene som oppvigler til opprør kommer til å sette varige spor. Akkurat som for 60 år siden.

21. april 1961 forsøkte fire franske yrkesgeneraler å ta makten i Algerie, etter at folkeavstemningen om algeriernes selvbestemmelsesrett åpnet for uavhengighet. De ville forhindre at fransk Algerie gikk tapt. To dager senere talte Charles de Gaulle til folket i full uniform, og gjorde narr av «gjengen med pensjonerte generaler». Kuppforsøket ble slått hardt ned. De opprørske generalene ble dømt til lange fengselsstraffer, men benådet seks år etter at Algerie ble selvstendig i 1962.

21. april i år publiserte en ny gruppe generaler og offiserer et opprop som antyder en mulig innblanding av hæren hvis myndighetene i landet ikke iverksetter drastiske tiltak mot en potensiell borgerkrig. Denne gangen var appellen mer politisk. Marine le Pen omfavnet den øyeblikkelig. Den virket nesten skreddersydd for henne, mens president Emmanuel Macron manglet de Gaulles generalsuniform til å kontre den med. Oppropet er et åpent brev til ham, publisert i ukebladet Valeurs Actuelles (aktuelle verdier). Bladet startet på 1960-tallet med en økonomisk profil. På 2000-tallet ble det i større grad viet nyheter, og samtidig mer politisert. I dag fungerer det som en gangbro mellom høyresiden og ytre høyre. Det er ikke tilfeldig at oppropet ble publisert der. Deres målgruppe er de samme som Marine le Pens parti Nasjonal Samling.

Oppropet ble undertegnet av 20 pensjonerte generaler, et hundretalls offiserer og rundt tusen andre fra hæren, politiet og militærpolitiet. Et mindretall blant dem med lavere grad er fortsatt yrkesaktive. Det utgjør en liten gruppe i forhold til de yrkesaktive i det franske forsvaret. Flere enn 10.000 personer støtter initiativet.

Noen av initiativtakerne har en klar politisk profil. Mannen bak oppropet, Jean-Pierre Fabre-Bernadac, er tidligere offiser i militærpolitiet og hæren og har vært tilknyttet Nasjonal Fronts sikkerhetstjeneste. General Christian Piquemal er pensjonert general fra Fremmedlegionen og står øverst på oppropet. Han kobles til den oppløste høyreekstreme gruppen Génération Identitaire og fikk sparken fra Hæren i 2016 etter å ha deltatt i en demonstrasjon mot innvandrere i Calais. Han er tilhenger av konspirasjonsteoretikeren Renaud Camus, kjent for sin teori om «den store utskiftingen» (le grand remplacement). Den går ut på at det finnes en skjult plan om å bytte hvite europeere ut med ikke-hvite. Flere andre er medlemmer av Nasjonal samling. En brøkdel er til og med folkevalgt.

Budskapet i oppropet preges i høyeste grad av konspirasjonstenkning. Man fremstiller et bilde av et Frankrike i fare, i oppløsning. Islamisme og lovløshet sprer seg i forstedene og forvandler deler av landet til ukontrollerte territorier, utenfor grunnloven. Denne indre fienden utnytter antirasistisk diskurs og antikoloniale teorier for å øke motsetninger i samfunnet. Intensjonen er å skape grunnlaget for en rasekrig. Politiske myndigheter reagerer passivt overfor denne oppsmuldringen av moralske og republikanske verdier. Verre: politi- og militære styrker brukes ikke lenger for folket, men mot det – noe man så med politivolden mot de gule vestene. Dessuten bekjempes ikke kriminalitet godt nok.

Oppropet oppfordrer ikke direkte til statskupp. Men det truer med at kronisk avmakt ikke lenger godtas. I første omgang er de villige til å støtte en hvilken som helst leder som sikrer at det eksisterende lovverket følges uten kompromiss for å forhindre at Frankrike splittes. Skulle myndighetenes slapphet til slutt forårsake en eksplosjon og en borgerkrig, varsler de om at yrkesaktive soldater ikke da ikke lenger vil forbli passive. De vil handle for å beskytte franske verdier, egne landsmenn og det nasjonale territoriet. Hvordan dette skal gjøres er ikke utdypet, men det trues med bruk av makt.

Marine Le Pen var lynraskt ute med å invitere de som hadde signert oppropet til å slutte seg til hennes parti. Hun tok sjansen på at det ikke ville skade hennes strategi med å fremstå som mindre høyreekstrem, mer stueren. Samtidig håpet hun å utnytte velgernes dreining mot høyre og verdikonservatisme som har vært utpreget de siste årene. Det er tvilsomt om hun tjener på det.

To andre partier, De Grønne og Jean-Luc Mélenchons tilhengere har tatt ut søksmål, så nå får saken rettslige følger. Hæren kommer på sin side til å straffe de som fremdeles er aktive, for franske militære skal ikke uttrykke politiske meninger. Offiserene som ikke allerede er pensjonerte vil bli tvunget til det.

Uansett fikk oppropet veldig stort gehør, både i og utenfor Frankrike. Det er ikke hverdagskost at 20 generaler og i alt tusen militære offentlig kritiserer republikken. Det har stormet på Twitter, med nye underskrifter daglig. Noe av kritikken treffer, ikke minst at myndighetene har liten kontroll med forstedene. En meningsmåling viser at 58 prosent av franskmennene støtter oppropet. De har flere ganger i historien tydd til en general når det står dårlig til med landet. Men det blir i hvert fall ingen av de som har undertegnet her. Man blir ikke Napoleon eller de Gaulle på en dag.

Denne kronikken er publisert i Transit Magasin 3. mai 2021 og er skrevet av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HIØ.

28. april ble jeg invitert av Studio 2 på NRK radio  for  å kommentere oppropet fra franske generaler og offiserer som ble publisert i ukebladet Valeurs Actuelles 21. april. Jeg kommenterte oppropet, dets innhold, dets bakmenn og dets betydning for presidentvalget som finner sted i Frankrike neste år sammen med Tone Magni Finstad Vestheim.

Podkasten Frankrike forklart er et samarbeid mellom Universitetet i Oslo (Kjerstin Aukrust) og Høgskolen i Østfold (Franck Orban). Den distribueres av Forskning.no, Transit Magasin og Europeiskpolitikk.no. Podkastes støttes av Det norske universitetssenter i Paris (DNUP) og Institut français Norge.

Så langt i 2021 har vi laget følgende episoder:

Hva skjer i Frankrike i 2021? Med Tove Gravdal
31. januar 2021

Du finner i tillegg mye informasjon på vår Facebook-side, samt en rekke kilder og anbefalinger for hver episode (bøker, filmer, sanger, serier, podkaster).

Følg med! @FrankrikeForklart

#Handsoffmyhijab er blitt et internasjonalt, viralt slagord på sosiale medier de siste ukene. For ikke å si et opprør. Men kampen er egentlig uten grunnlag.

Kampanjen ble startet av den norske modellen Rawdah Mohamed. Hun, og mange andre verden over, har malt slagordet på håndflaten sin. Det er rettet mot Frankrike. Det vil si det franske Senatet.

Kort forklart handler debatten om president Emmanuel Macrons lovforslag om såkalt separatisme.

Forslaget var ment å styrke republikkens identitet og verdslighet, som en reaksjon på de islamistiske terrorattentatene Frankrike har opplevd.

Da diskusjonen kom til Senatet, ble imidlertid høyresiden overivrig og føyde til flere nye paragrafer. Blant annet vedtok senatorene at hijab skulle være forbudt for mindreårige i hele det offentlige rom, og at mødre med hijab ikke skulle få delta i skoleutflukter.

Det var disse to endringene i det opprinnelige lovutkastet som skapte så voldsomme reaksjoner.

Ikke endelig

«Hijabforbudet er en hatefull retorikk fra det øverste regjeringsnivået og vil være en enorm svikt i religiøse verdier og likeverd», skrev Rawdah Mohamed på Instagram.

Bildet av henne og andre kvinner med hijab og slagordet på håndflaten gikk viralt i løpet av noen dager. Problemet er at de neppe kjenner til det franske parlamentariske systemet.

Denne og de andre nye paragrafene er bare vedtatt i Senatet, og loven er på ingen måte endelig, som de fleste tror. Den skal først tilbake til Nasjonalforsamlingen, og i siste instans gjennom nåløyet grunnlovsrådet, som finleser for å sjekke om alt er i tråd med grunnloven – eller ikke.

Normalt skal Senatet nyansere og forbedre lovtekstene og gjøre dem mer solide, så de ikke blir felt av grunnlovsrådet.

Denne gangen har de gjort det motsatte.

Politisk stunt

Senatorenes tilføyelser kommer etter største sannsynlighet ikke til å bli vedtatt i Nasjonalforsamlingen.

Hvis noen av dem mot formodning blir det, går de i hvert fall ikke gjennom i grunnlovsrådet.

Det vet senatorene fra høyresiden som kuppet voteringen. De fikk dermed et knapt flertall, mens venstrepartiene og sentrum stemte mot endringsforslagene.

Vi skal heller ikke glemme at Bruno Retailleau, som er leder for høyrepartiet Republikanerne i Senatet, prøver å bli kandidat for høyresiden til presidentvalget neste år. Høyresiden fører om dagen en desperat kamp for å finne et politisk rom mellom Macrons sentrumshøyre og Marine Le Pens høyrepopulistiske parti Nasjonal Samling.

Retailleau vet godt at endringene til syvende og sist ikke kommer til å bli vedtatt på grunn av motstanden i Nasjonalforsamlingen og enda sterkere motstand fra grunnlovsrådet. Han forsøker seg likevel på et politisk stunt som kan sørge for at høyrevelgere heller går til ham enn til andre mulige høyrepresidentkandidater.

For fort frem

Det er i høyeste grad berettiget å ta til motmæle når grunnleggende rettigheter for alle våre medborgere, uansett hvilken religion de har, risikerer å bli svekket eller fjernet.

Det er nettopp denne type reaksjoner som nå forventes av medlemmene i Nasjonalforsamlingen og av grunnlovsrådet.

Derfor er det synd når noen personer eller grupper går litt for fort frem. De angriper en prosess lenge før den er avsluttet. Det blir en – uberettiget – anklage rettet mot Frankrike og franskmennene for islamofobi.

Skulle disse to lovendringene likevel ende i lovtekstens sluttversjon, vil dette gi grunn til alvorlig bekymring.

Inntil videre kan man kanskje forsøke å sette seg bedre inn i fransk innenrikspolitikk og konstitusjonell rett før man hever pekefingeren eller viser håndflaten.

Kronikken er skrevet av Vibeke Knoop Rachline og Franck Orban og er publisert i Aftenposten digitalt 15. april 2021 og i papirversjon 16. april 2021

Fredag 5. februar 2021 presenterte jeg min evaluering av det norske mentorprogrammet for radikale innsatte for sertifiseringskurset «WayOut/Integrated Exit Programme for Prison and Probation».  Kurset ble arrangert av IPS Innovative Prison Systems og støttes av EU.

KRONIKK: Nå kommer Frankrikes allerede omstridte lovforslag om separatisme. Det nærmest innbyr til bråk.

9. desember legger regjeringen frem sitt lovforslag «for å styrke sekulariteten og republikanske prinsipper». Datoen er alt annet enn tilfeldig. 9. desember 1905 vedtok Frankrike en lov som skilte religion og stat. Staten skulle være nøytral ovenfor likestilte religioner. Det skulle være beskyttet religionsfrihet og frihet til ikke å tro. Siden har dette vært bærebjelken i det franske samfunnet, en garanti for demokratiet – og samtidig for trosfrihet, et skille mellom offentlige og religiøse institusjoner og likhet for loven for alle.

Som en følge av denne loven skulle religion holdes utenfor skoler, med en dag fri midt i uken for de som ønsket privat religionsundervisning. Loven kom som en balsam etter alle de religiøse feidene som rammet Frankrike i over 150 år og markerte republikanismens og sekularismens seier over klerikalisme, særlig den katolske. Den skulle ikke bli utfordret før i 1980-årene av muslimske miljøer og aktører som ville ha særrettigheter eller bli unntatt for sekularismen. Fenomenet har fått navnet «islamistisk separatisme».

Ordet «separatisme» er bakt inn i Frankrikes historie, men ble tidligere brukt for territorier. Fra middelalderen av vokste en beskjeden frankisk stat ut fra nord-Frankrike og Paris-området ved å innlemme tilgrensende territorier som var suverene eller strebet etter å bli det. Det skjedde gjennom ekteskapsinngåelser mellom kongelige familier i Europa, veloverveide diplomatiske kompromisser eller krig. Baskerland, Katalonia, Bretagne og Korsika var blant disse «nesten stater» som ikke godtok å underkaste seg fransk styre. Etter 1789 oppstod det i tillegg strid om disse territoriene skulle godta Revolusjonen og overgangen til republikk.

Separatisme har dermed vært knyttet til stridsspørsmål mellom sentralmakt og territorier, og ikke til noen politisk ideologi i moderne forstand. I nyere tid har regioner fått større innslag av selvstyre og økt anerkjennelse. Sentralstaten overførte stadig mer myndighet til dem for å spare penger og fokusere på kjernefunksjoner. Frankrike ble mer desentralisert, uten å bli en føderal stat som Spania eller Tyskland. Grunnlovens første artikkel fastslår at landet er udelelig og at dets organisasjonsform er desentralisert. Språkundervisning på morsmålet på skoler eller generalisert tospråklig skilting er et eksempel på hvordan franske regioner fortsetter å eksistere innenfor rammene av republikken.

I perioder har det derimot oppstått voldelige episoder, når dialogen mellom utbrytergrupper og sentrale myndigheter låste seg. Gjennom sin historie opplevde også Frankrike en form for separatisme som var tilknyttet selvstendighetskrav fra motstandere av fransk kolonialisme, som ville løsrive seg fra det franske imperiet. På begynnelsen av 1960-årene ble flertallet av franske kolonier i Afrika selvstendige uten vold. Indokina-krigen mellom 1946 og 1954 og Algerie-krigen mellom 1954 og 1962 var viktige unntak som innebar ekstrem vold fra involverte parter.

Uttrykket «islamistisk separatisme» dukket gradvis opp som følge av terrorbølgen som rammet Frankrike fra 2015, frem til i dag. I motsetning til tidligere former for separatisme handler ikke denne formen direkte om territorier, men om hvilken trussel islamisme som radikal ideologi utgjør for fransk sekularisme og det det franske samfunnet. En slik trussel er ikke helt ukjent. Før 1789 vokste fransk sekularisme som en reaksjon mot katolsk klerikalisme, som hadde tette bånd til monarkiet. Frem til 1905 anerkjente den verken det republikanske styret eller skillet mellom stat og religion. Den franske republikken har derfor blitt sekulær og antiklerikalsk. Den motsetter seg religioners kontrollforsøk over institusjoner og deres innblanding i det offentlige og politiske liv, samt i folks hverdagsliv.

Islam har ikke alltid vært betraktet med skepsis i Frankrike. Historisk sett har franskmenn heller ofte vært fascinert av islam og orientalismen. De jublet ved byggingen av det første store moske i Frankrike i 1924 i Paris. Avkoloniseringsprosessen, Algerie-krigen, den økende innvandringen fra Nord-Afrika på begynnelsen av 1970-tallet og etterdønningene av 9/11 i USA endret gradvis synet på islam og på muslimer. Parallelt vokste en mer radikal form for islam-praksis i deler av Frankrike fra 1980-årene.

Islamismen har utfordret fransk sekularisme med eller uten vold. Ifølge Jihad-spesialisten Hugo Micheron finnes det fire grener av islamisme i dagens Frankrike: Det muslimske brorskapet, Tabligh-bevegelsen, salafismen og jihadismen. Et fellestrekk mellom dem er motviljen mot å skille islam som religion og ideologi og viljen til at det offentlige rommet skal underkaste seg religiøse lover. Skillelinjen mellom dem går derimot på bruk av vold. Brorskapet, Tabligh og salafisme bruker i stor grad forkynning og sosialarbeid for å øke sin innflytelse. Jihadismes mål er derimot å bruke terrorisme for å innføre et islamistisk styre i deler av Frankrike heller i hele landet.

Konflikten mellom fransk sekularisme og politisk islamisme startet høsten 1989, da tre gymnasjenter i Paris-forstaden Creil ble utvist fra skolen etter å ha kommet med hijab og nektet å ta den av. Rektor mente det var i strid med skolens sekulære prinsipp og utviste dem. Det endte med et forlik mellom skolen og foreldrene. Jentene måtte ta av seg hijaben inne på skolen for å markere forskjellen mellom privat og offentlig rom. Debatten varte i 30 år. I mellomtiden kom det en lov mot «synlige religiøse symboler» på skoler i 2004, og en annen lov mot ansiktsdekkende plagg i 2010. Det ble formulert slik at muslimer ikke skulle krenkes. Ro og orden skulle sikres i det offentlige rom.

Sosiologen Farhad Khosrokhavar anser hijab-saken i Creil som «begynnelsen på konflikten mellom et flertall knyttet til republikanske verdier og et stort mindretall – muslimene utgjør 6-8 % av befolkningen i Frankrike. En del av dem føler seg krenket, forlatt og forkastet. De prøver å finne en identitet fra hijab til burkini. Creil var derfor begynnelsen på islam som sosial tematikk, og senere politisk.» Islamistisk klerikalisme kan i verste fall munne ut i terrorisme. I 2012 gjennomførte den selverklærte jihadisten Mohammed Merah tre attentater i Toulouse og Montauban. Og flere terrorangrep skulle det bli fram til i dag.

I oktober 2020 holdt president Emmanuel Macron en tale i Paris-forstaden Les Mureaux. Da brukte han uttrykket «islamistisk separatisme,» samtidig som han skilte mellom voldelig og ikke-voldelig islamistisk separatisme. For ham utgjorde begge former en trussel mot fransk sekularisme. Han gikk for første gang spesifikt inn på hvordan statsmakten skulle håndtere disse. Som liberal som kvier seg med å legge bånd på ytringsfriheten har han gått som katten rundt den varme grøten i tre år. Men den ekstreme volden som har funnet sted under demonstrasjoner og terrorangrepene kan ha forandret ham. Nå går han hardere til verks, med en viss fare for å få kritikk for å kneble ytringsfriheten. Reaksjoner til artikkel 25 i lovutkastet – som åpner for en kriminalisering av diffusjonen av personlige informasjoner på ulike plattformer som kan sette en person i fare, er et uttrykk for det.

Macrons tale ga ingen detaljer om hva lovforslaget skal inneholde. Det som lekket ut over tid er bl.a. et forbud mot «jomfrusertifikater» og slutt på hjemmeundervisning, trolig pga. frykt for islamistisk påvirkning. Videre skal imamer utdannes i Frankrike. Moskeer skal ikke lenger kunne finansieres av fremmede stater. Radikale moskeer og muslimske organisasjoner med kobling til radikale miljøer skal også fotfølges. Utenlandske statsborgere som forkynner radikal islamisme skal også kunne utvises letere enn før. En meningsmåling utført av Odoxa-Dentsu Consulting for avisen Le Figaro i oktober viste at 8 av 10 franskmenn støttet tiltakene. Samtidig forstod bare 6 av 10 betydningen av uttrykket «separatisme».

Debatten rundt loven om separatisme farges av voldspiralen. 2. september startet rettssaken om attentatet mot Charlie Hebdo som fant sted i januar 2015. Den har nå begynt igjen etter stans pga. Covid-19. 15. september ble satiremagasinets tidligere lokaler i Paris mål for et angrep med kjøttøks. To ble såret. 16. oktober ble historielæreren Samuel Paty halshugget på åpen gate i Conflans-Saint-Honorine. 29. oktober ble tre personer drept i domkirken i Nice i et knivangrep.

Barske røster på høyresiden krever at det innføres enda strengere tiltak. Radikale moskéer skal stenges, familiegjenforening skal forbys, islamister som er ferdig sonet skal utvises. Macron holder igjen og vil unngå en eskalering, men vurderer ytterligere grensekontroll. Han sliter også i kampen om den internasjonale opinionen etter at Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan lanserte en appell om boikott av franske produkter og store demonstrasjoner mot Frankrike fant sted i flere land i Midtøsten.

Separatismedebatten har mange fronter. En gruppe franske muslimske intellektuelle tok til orde 31. oktober og lanserte en appell som forsvarte den franske presidenten. For dem kritiserte han islamisme, som kan anses som en forvrengning av islam, og ikke islam som religion. De mente tvert imot at Macron viste respekt for islam da han gikk løs på islamistisk ideologi. De beklagde også at skillet mellom islam og islamisme ikke kom tydelig fram i den arabiske oversettelsen av Macrons tale.

Rektoren ved moskeen i Paris forsøkte å dempe gemyttene. Chems-Eddine Hafiz pekte på en «islamsk totalitarisme som slår an tonen» og som «tar makten». Han noterte også en paradoksal situasjon. Selv om 99,9 prosent av franske muslimer praktiserer en islam som lever i harmoni med republikkens verdier, forbindes islam nærmest automatisk med islamisme. Derfor bør man huske at loven om separatisme som kommer 9. desember ikke handler om dem. Den handler om de radikale – særlig mange unge fra forstedene i Paris og andre storbyer – som blir forført av intern og ekstern islamistisk propaganda. Den handler om de som bor i «republikkens tapte territorier», der separatismen allerede har klart å så splid.

Denne kommentaren er skrevet  8. desember 2020 av VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist basert i Paris, og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis ved HIØ for Transit Magasin.

6. desember ble jeg invitert av NRK helgemorgen til å snakke om rettssaken mot Frankrikes tidligere president. Du finner linken her.

23. november ble Tove Gravdal og jeg invitert av NRK Studio 2 for å snakke om rettssaken mot Frankrikes tidligere president Nicolas Sarkozy. Innslaget finner dere her.

13. november 2020 var jeg på NRK nyhetsettermiddag for å kommentere hvordan det franske folket har kommet seg gjennom de grusomme attentatene som fant sted i Paris 13. november 2015.  Du finner min kommentar her.

Jeg kommenterte etterdønningene av terrorangrepet i Nice på NRK nyhetsmorgen og påpekte bl.a. faren for splittelsen i det franske samfunn og faren for overreaksjon i påvente av flere potensielle nye angrep.
Linken til innslaget finnes her (01:36:05)

KRONIKK: Attentatet rystet hele Frankrike og ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme skulle kobles sammen.

Drapet på historie- og geografilæreren Samuel Paty fredag 16. oktober i Conflans-Sainte-Honorine, nord for Paris, er en ny episode i en voldsbølge som har rammet Frankrike uten stans siden januar 2015. Hittil har landet vært beundret for måten det taklet trusselen fra islamistisk terrorisme på. Hva om denne trusselen har endret seg?

Attentatet i Conflans var nummer 100 i rekken av islamistiske terrorhandlinger rettet mot Frankrike siden 2013, ifølge en beregning gjort av terroreksperten Jean-Charles Brisard.17 av disse har vært attentater, 22 har vært attentatforsøk og 61 ble avverget. Dette angrepet rystet spesielt den franske opinionen fordi det ga et innblikk i det som lenge har vært et skrekkscenario for alle: At islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme noen gang skulle kobles sammen i en terrorepisode i Frankrike.

Angrepet startet med at en muslimsk far protesterte mot en lærers undervisning om ytringsfrihet. Læreren ble trakassert i flere uker og ble til slutt anmeldt til politiet. Videre utviklet situasjonen seg ved at en islamist som har vært i myndighetenes søkelys i flere tiår bistod den klagende familien. Så forsterket sosiale medier budskapet, før moskéen i Pantin utenfor Paris la ut et videosnitt på sin Facebook-side som var blitt laget av den sinte faren.

Det hele endte med at en fransk gutt på 18 år med tsjetsjenske røtter tok saken i egne hender. En eventuell kobling til Midtøsten og IS er fortsatt under etterforskning. I tillegg til det fikk terroristen hjelp av noen venner med å få skyss til Conflans og med innkjøp av kniv, samt av elever som stod utenfor skolen og pekte offeret ut for ham mot penger. Læreren Samuel ble bestialsk henrettet på åpen gate.

Radikalisert bak lukkede dører eller i fengsel

Frankrikes motstandsdyktighet testes på nytt. En utfordring er å håndtere en situasjon der flere kan være fristet til å koke sammen islam, radikal islamisme og islamistisk terrorisme.

Koblingen mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme preget attentatene i Toulouse og Montauban i mars 2012. Gjerningsmannen hevdet å ha utført angrepene på vegne av al-Qaida, men han ble også koblet til et lokalt radikalt islamistisk miljø hvor hatet mot Frankrike kom sterkt til uttrykk. Da reagerte ikke franske myndigheter noe særlig. De skjønte ikke helt på det tidspunktet hva jihadistisk terrorisme var.

Med borgerkrigen i Syria og Irak dukket denne koblingen opp igjen. Rundt 2000 franskmenn dro til Levanten mellom 2011 og 2018 for å slutte seg til terrorgrupper som. Jabhat al-Nusra og IS. Trenden fortsatte etter etableringen av Abu Bakr al-Baghdadis kalifat i juni 2014. Både fremmedkrigerne og gjerningsmennene bak IS-attentatene siden 2015 kunne være født og oppvokst i Frankrike og ha kriminelt rulleblad. De aller fleste ble radikalisert bak lukkede dører ute i samfunnet eller i fengsel. Bakmenn beordret, inspirerte eller velsignet dem fra utlandet. Noen av disse bakmennene var faktisk franske.

Da staten trakk seg ut, fikk ekstremistene fotfeste

Attentatet i Conflans vekker bekymring av to grunner. Den ene handler om radikal islamisme. Flere spesialister har påpekt at enkelte bydeler eller områder i landet står i fare for å bli tapt for radikale islamistiske krefter hvis mottiltak ikke settes inn.

Hvorfor har radikal islamisme fått lov å vokse? Det er flere årsaker. En av dem er at man lot ekstremister få fotfeste og tette igjen hull på steder der stat, fylker og kommuner trakk seg ut.

Det er ikke nødvendigvis kun et spørsmål om penger. De siste tredve år har man brukt over 100 milliarder euro til å renovere forsteder. Staten har derimot ikke klart å «selge» verdien av den republikanske modellen og av sekularismen.

Parallelle samfunn med egne koder og regler har tatt sekularismens plass når skolen og andre offentlige etater har meldt pass. Den franske staten har også vært for naiv ovenfor land i Midtøsten som var strategiske kunder, blant annet i forbindelse med salg av våpensystemer. Disse landene har faktisk brukt mye penger og krefter på å støtte radikale islamistiske miljøer innad i Frankrike for å fremme sin egen ideologiske agenda.

Hvor stor er den radikale islamismen i Frankrike i dag?

Jérôme Fourquet leder instituttet IFOP og ser en pyramide med tre etasjer. Toppetasjen består av 1500 individer som sitter i fengsel dømt for islamistisk terrorisme eller radikalisert. De utgjør den største trusselen. Det gjelder særlig fremmedkrigerne som har kommet tilbake til Frankrike og som etter hvert løslates. Den første av dem ble løslatt i januar 2020.

Midtetasjen består av noe mellom 10.000 og 15.000 individer som er «flagget» for islamistisk radikalisering. For dem er overgangen til vold ikke gitt, men heller ikke umulig.

På bunnen finnes en relativt stor gruppe som støtter radikal islamisme og som ikke må forveksles med alminnelige troende muslimer, inkluderte de mer konservative. Ifølge IFOP kan det utgjøre minst 750.000 individer som bestrider republikkens lover. Et slikt miljø utgjør ikke noen terrortrussel i seg selv. Men det kan fostre ideer og holdninger som kan føre enkelte individer til å omsette ord til handling.

Denne gruppen utgjør en reell utfordring for et lovverk som er bundet av nasjonale og internasjonale regler og som må ivareta ytringsfriheten og religionsfriheten som fransk sekularisme er bygd på. Fourquet påpeker at radikal islamisme i Frankrike ikke lenger kan ansees som et importert fenomen. Den har blitt endogen, med en egen dynamikk og et eget hat rettet mot Frankrike som sekulær stat. Den trenger ikke eksterne pådrivere lenger.

Et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorhandlinger

Den andre grunnen til bekymring angår forholdet mellom radikal islamisme og islamistisk terrorisme. Spesialister frykter en større grad av porøsitet mellom de to.

Professor Gilles Kepel snakker om terrorisme d’atmosphère. Med dette mener han at nivået på hatdiskursen mot Frankrike som sirkulerer i radikale islamistiske miljøer, deres møtesteder og deres sosiale medier kan være så høyt at det kan skape et klima som kan antennes og føre til at noen begår terrorisme. Det skjedde trolig i Conflans.

Sosiologen Bernard Rougier bruker uttrykket terrorisme communautariste for å beskrive en ny form for terrorisme som trekker på radikale islamistiske miljøer og har fått egen dynamikk. Den er også endogen og trenger ikke eksterne impulser. Statsviteren Hugo Micheron går så langt som å varsle om tilblivelsen av en ny islamistisk terrorisme som er særfransk, som ikke trenger impulser utenfra og som ikke bør forveksles med jihadistisk terrorisme. I likhet med radikal islamisme er primærfienden Frankrikes sekulære modell. Når kalifatet ikke finnes lenger, kan man like godt krige hjemme.

Skulle dette bekreftes, vil det bety en katastrofe for flertallet av franske muslimer som lever et normalt liv. De risikerer å bli ansett som femtekolonnister i en strid mellom radikal islamisme og fransk sekularisme. Franske muslimer trenges i høyeste grad til å utforme og formidle en motdiskurs som kan demme opp for radikal islamisme.

Tiltak mot ekstremisme får andre land til å reagere

Frankrike brukte for lang tid på å ta innover seg trusselen fra radikal islamisme. Halshuggingen på åpen gate av en lærer som forfektet republikkens kjerneprinsipper, kan bli et vendepunkt.

Tidspunktet for oppgjøret er vanskelig. Attentatet i Conflans kom midt i en ny koronabølge og etter en tale av Frankrikes president, Emmanuel Macron, som varslet om en ny lov mot ulike former for separatisme før nyttår. Denne loven vil vektlegge islamistisk separatisme og vil blant annet åpne for at imamer utdannes og sertifiseres i Frankrike.

Etter drapet i Conflans vil enhver direkte eller indirekte støtte til terrorister straffes enda hardere.

Landet trapper også opp utvisningen av utlendinger med ulovlig opphold som er flagget for islamistisk ekstremisme. Samtidig skjerper de kontrollen over moskeer. I radikale islamistiske miljøer i Frankrike, men også i de landene utenfor Frankrike som støtter dem av egne strategiske hensyn, vil disse tiltak tolkes som en krigshandling. Tyrkias president Recep Erdogan har allerede anklaget Macron for å være i krig mot islam og for å være i psykisk ubalanse. Han har også unnlatt å fordømme drapet på den franske læreren. Denne typen opptrapping vil dessverre kunne føre til mer motstand og vold.

Parallelt slår enigheten rundt håndteringen av terrorismen som har preget fransk politikk siden attentatene i 2015 sprekker. President Macron anklages for manglende handlekraft av motstandere på venstre og høyresiden og på ytterfløyene. De vil utnytte krisetilstanden til å posisjonere seg før presidentvalget om ett og halvt år. Det er en farlig blanding som kan utnyttes av andre.

28. oktober 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om attentatet i Conflans-Sainte-Honorine 16. oktober, hvor han spør om ikke Frankrike står overfor en ny type islamistisk terrorisme.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

​

30. september 2020 ble jeg invitert av NRK Studio 2 sammen med min gode kollega Vibeke Knopp Rachline for å snakke om hvordan innskjerpingen  av helsetiltakene i Frankrike påvirker kafékulturen og franskmennenes forhold til bistrot-livet. Dere finner innslaget her.

KRONIKK: Fransk politikk har bydd på mange overraskelser de seneste årene. Den siste overraskelsen kom med kommunevalgets andre omgang 28. juni 2020, som ser ut til å varsle en grønn bølge over landet i tiden fremover. Kan denne bølgen gjøre skam på spådommene om en forventet returkamp mellom Marine Le Pen og Emmanuel Macron i presidentvalget i 2022? Kanskje – kanskje ikke.

Valget ble ingen suksess blant velgerne. Andelen hjemmesittere nærmet seg 60%. Det skal sies at flesteparten av landets 35000 kommuner allerede fikk sin ordfører på plass etter første omgang 15. mars. På søndag skulle 15% av landets resterende kommuner, dvs. 4827, avholde den avgjørende omgangen. Til gjengjeld stod landets mest folkerike storbyer på spill (Paris, Lyon, Marseille, Bordeaux, Strasbourg og Lille). Andre omgang skulle ha funnet sted 22. mars, men ble utsatt til juni pga. koronakrisen. I mellomtiden mistet velgerne interessen for valget. Mange ville nyte friheten etter to måneder med portforbud. 43 % av hjemmesitterne oppga at de lot være å gå til stemmelokalet av frykt for å bli smittet av koronaviruset.

Valgutfallet kan tolkes lokalt eller nasjonalt. Partiet til president Macron, La République en Marche (Frankrike Fremad!), fremstår som valgets største taper. Partiet vant ingen store eller mellomstore byer, til tross for allianser, de aller fleste til høyre. Til og med forventede seire – som for eksempel i Lyon, landets tredje største by, – endte med tap. Eneste trøst er havnebyen Le Havre, der statsminister Edouard Philippe ble gjenvalgt med 59% av stemmene. Det hjalp ham fint lite. Etter å ha nølt lenge med å kvitte seg med en statsminister som var blitt mer populær enn ham selv, bestemte president Macron seg 3. juni for å be Philippe og hans regjering om å gå av, slik at en ny regjering snarest kunne tre i kraft.

Partiet til Marine Le Pen, det høyrepopulistiske Rassemblement National (Nasjonal samling – RN) jubler etter å ha vunnet for andre gang i sin historie en storby over 100.000 innbyggere, Perpignan. Etter valget vil RN styre 10 kommuner med over 9000 innbyggere, mot 11 i 2014. Antall seter i kommunestyrer er samtidig redusert med en tredjedel i forhold til 2014, og dette i færre kommuner. Partiet står alene uten alliansepartnere og sliter fortsatt med å få fotfeste i provinsen til tross for et program som prioriterer nærhetsprinsippet (lokalisme). Med unntak av Perpignan, må man faktisk tilbake til 1989 for å finne et så dårlig resultat.

Høyrepartiet Les Républicains (Republikanerne – LR), klarte seg bra. Man fryktet at Macrons parti skulle kapre mange byer som tilhørte eller ble vunnet av høyresiden i 2014. Et nederlag ville ha konsolidert rivaliseringen på nasjonalt nivå mellom Le Pen og Macron og marginalisert LR. Slik gikk det ikke. Etter første omgang kom 56% av ordførerne i byer med over 9000 innbyggere og 30% i byer over 30.000 innbyggere fra LR. Andre omgang tegnet et interessant kart av partiet. Dets velgere befinner seg i mellomstore byer. Partiet vant i Lorient, Arles, Metz eller Auxerre, men tapte i Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Veien til presidentpalasset synes fortsatt lang for den franske høyresiden. Etter valget kan den likevel skryte på seg å være landets «dype stemme».

Resultatene for venstresiden er det mest spennende ved valget. Den vant i storbyer som Paris, Lyon, Marseille og Bordeaux. Går man nærmere etter i sømmene, er miljøpartiet EELV motoren bak denne suksessen. Partiet vant i Lyon, Marseille, Strasbourg og Bordeaux, men også i mellomstore byer som Grenoble, Poitiers, Besançon og Tours. Det venstrepopulistiske partiet La France insoumise (Det ukuelige Frankrike) gjorde det bra når det inngikk allianser med resten av venstresiden. Det gjelder også sosialistpartiet, som fikk oppgang for første gang på lenge. Partiet beholdt Paris, Nantes, Rennes, Lille, Rouen, Clermont-Ferrand og Dijon og erobret Lille, Nancy, Montpellier eller Le Mans. Gjenvalget av sosialisten Anne Hidalgo i Paris med støtte fra De grønne vekker oppsikt med tanke på presidentvalget om to år.

Det kan være to grunner bak en slik dynamikk på venstresiden. Den ene handler om program. Venstrepartiene slet i tiår med spørsmålet om hvordan de skulle forholde seg til økonomisk liberalisme og globaliseringsprosessen. Splittelsen gikk innad i partiene og på tvers av dem. Det hindret allianser og førte til gjentatte nederlag. Klimakrisen og koronaviruset førte dem nærmere hverandre og skapte en forståelse rundt behovet for å prioritere det grønne skiftet og finne en bærekraftig sosialøkonomisk modell som vil gjøre det mulig. Den andre grunnen handler om styrkeforholdet mellom partier. På slutten av 1970-tallet gikk sosialistpartiet forbi kommunistpartiet og etablerte sitt lederskap til venstre. Imens ble kommunister stadig færre og De grønne forble små og splittet. Ved presidentvalget i 2017 røyk sosialistenes dominans. Stafettpinnen gikk videre til venstrepopulistene fra Det ukuelige Frankrike. Kommunevalget i år – etter president- og parlamentsvalget i 2017 og EU-valget i 2019, viser at vi står på randen av et nytt maktskifte mellom rødt, rosa og grønt.

Det er ikke lenger sosialistpartiet som leder an venstresiden i Frankrike, men De Grønne. Dersom en venstreallianse skal bygges frem mot presidentvalget i 2022, ligger det an til at sosialister, kommunister og venstrepopulister må støtte en klar grønn linje og ta til takke med å spille andrefiolin. Klarer de det, kan franske velgere om to år unngå det forventede returoppgjøret mellom Macron og Le Pen ved å støtte noen fra venstresiden som motkandidat mot ham eller henne i andre omgang. Samtidig viser all erfaring at sterke egoer som regel står i veien for venstreunioner. De grønnes nye lederstatus skaper gnister i andre venstrepartier, som frykter marginalisering. Det er heller ikke konsensus innad i EELV om hvorvidt De grønne bør satse på venstresiden i 2022 eller om de bør åpne for en bredere allianse som trekker mot sentrum. Der venter Macron på dem.

Denne kronikken er skrevet av Kjerstin Aukrust, UiO og Franck Orban, HiØ. De er programledere i podkasten Frankrike Forklart. Kronikken er publisert i Vårt Land 9. juli 2020 (bak betalingsmur).

KRONIKK: 18. juni 2020 er det 80 år siden general Charles de Gaulles holdt en appell til alle franskmenn om ikke å godta avtalen om våpenhvile med den tyske invasjonsmakten. Sammen med Jeanne d’Arc er han kanskje den viktigste figur i fransk historie. Begge symboliserer landets motstand mot ytre fiender og indre demoner. Det er kanskje derfor De Gaulle fremdeles har en så sentral plass i fransk politikk. Det er franskmennenes sjanse og utfordring. Kan de og bør de leve i generalens fotspor?

Charles de Gaulles overtok makten som statsminister i Frankrike 1. juni 1958 da borgerkrigen ulmet i Algerie og Frankrike var truet av militært statskupp. 8. januar 1959 ble han utnevnt til fransk president. Det varte i ti år.

28. april 1969 gikk han av etter å ha tapt en folkeavstemning om en styrkning av franske regioner og en svekkelse av senatet, som er overhuset i det franske parlamentet.

Husket ulikt av yngre og eldre franskmenn

Eldre franskmenn kjenner han for hans rolle under 2. verdenskrig, da han motsatte seg general Pétains overgivelse for nazistenes overmakt og ledet motstandskampen fra London. Man fikk beskjed om å slutte seg til ham for å kjempe krigen videre fra territoriene blant annet i Afrika som utgjorde den største delen av det franske imperiet på den tiden, før Frankrike skulle gjenerobres.

Yngre franskmenn husker ham heller som statslederen som stod imot kaoset som truet landet da Frankrike ble tatt av 1968-protestbølgen.

Ikke forgudet av alle

Ikke alle forguder de Gaulle. For venstresiden er han statslederen som kneblet kommunistene, behandlet fagforeninger røft og ikke verdsatte pressefriheten noe særlig.

For ytre høyre ga de Gaulle seg hen til amerikanerne, samtidig som han bannlyste «høyrepatrioter» som hadde vært nært involvert i Vichy-regimet fra fransk politikk, i stedet for å tilgi dem. For dem er han dessuten lederen som ga Algerie bort til separatister fra den nasjonale frigjøringsfront (FLN), selv etter at de tapte krigen mot den franske hæren. Mange franskmenn og algeriere som var imot Algeries selvstendighet ble da overlatt til seg selv.

For de mer liberale kreftene i Frankrike hindret de Gaulle at Det europeiske fellesskapet – som senere skulle bli til EU -, utviklet seg i overnasjonal retning på 1950- og 1960-tallet for eventuelt å kunne bli en stat. For dem skapte han også unødig avstand mellom Frankrike og NATO, noe som svekket Vesten, da landet ble trukket ut av Alliansens integrerte militærkommando i 1966.

Storhet og uavhengighet

Utenfor Frankrike er det lett å misforstå gaullismen, som sterkt forenklet er en godartet form for nasjonalisme. Gaullismen reduseres ikke minst ofte til utenrikspolitikken og til to begreper man gjerne ler litt av: storhet og uavhengighet. Det stemmer at de Gaulle var opptatt av at Frankrike skulle stå på egne ben og skulle behandles som stormakt. Han kom faktisk langt med det da han gjorde Frankrike til atommakt på 1960-tallet.

For ham betød storhet to ting. Den ene var at Frankrike var spesielt på grunn av sin historie, kultur og beliggenhet i og utenfor Europa. Det ga franskmenn en særstilling, men også et ansvar de måtte leve opp til som pådriver på den internasjonale scenen for å demme opp for supermaktenes dominans og gjøre verden litt mindre bipolær.

Gaullismens andre funksjon – en kollektiv terapi – er mindre kjent og ble omtalt av Philip G. Cerny i boken fra 1980 «The Politics of Grandeur: Ideological Aspects of de Gaulle’s Foreign Policy». Det blir ofte påpekt at generalens ambisjoner ikke matchet gjennomføringsevnen og at hans politikk var deklamatorisk. Amerikanerne og britene avviste blant annet et forslag som de Gaulle sendte til dem i 1958, der han foreslo at ansvaret for å beskytte den vestlige verden mot den sovjetiske trusselen skulle deles mellom de tre vestlige stormakter.

Et slikt syn overser imidlertid et viktig trekk ved gaullismen. Den var et plaster på såret. Etter 1945 gikk Frankrike gjennom en drastisk nedrangering fra global stormakt til regional aktør. De Gaulles skjønnmaling dempet skadene ved en slik overgang og ble brukt til å motarbeide en tendens til indre splittelse som oppstår når man sliter i motbakke over tid. Et ambisiøst prosjekt kunne samlet nasjonen og gjenskape samhold. De Gaulle var derfor like mye terapeut som han var soldat eller politiker.

Et moralsk kompass

Franskmennene lever med denne politiske arven. Ingen andre statsleder etterlot så dype fotspor i franskmennenes bevissthet som de Gaulle. Og det er kanskje for det beste for landet. De Gaulle er et moralsk kompass man kan vende seg til i turbulente tider.

Under de Gaulle var Frankrike et kulturelt homogent land som hadde lidd under krigen, men som nå var lyttet til internasjonalt og som hadde sterk økonomisk vekst og full sysselsetting. Det var et Frankrike som briljerte med sin musikk, litteratur og kunst. Mye av æren for en slik snuoperasjon kan tilskrives generalen, som ledet et Frankrike som var ambisiøst, uredd for verden og som oste av selvtillit.

Nostalgisk

På 1990- og 2000-tallet skapte overgangen til multikulturalisme og tilpasningen til et større og tettere EU og til globaliseringens krav, et mer heterogent og mindre likestilt Frankrike. Fransk kultur ble også mer utfordret utad. Samtidig gikk kvaliteten på franske statsledere kraftig ned. Som mange ganger før i sin historie ble landet rammet av en dyp identitetskrise. Den vedvarer. Mange har derfor utviklet et nostalgisk forhold til gaullismen.

Venstrepopulister fra partiet Det ukuelige Frankrike og deres leder Jean-Luc Mélenchon ser i de Gaulle mannen som tok opp kampen mot USAs politiske og økonomiske hegemoni, mens lederen for det høyrepopulistiske partiet Nasjonal Samling Marine le Pen bruker de Gaulle for å omskrive fransk og egen historie. Den samme politiske familie, ytre høyre, som på 1960-tallet forsøkte å myrde de Gaulle fordi han gjorde Algeries uavhengighet mulig, hevder nå at Nasjonal Samling er det eneste partiet som ivaretar gaullismens arv.

Til og med president Macron roser gaullismen opp i skyene. Under koronakrisen inntok han en stil og en retorikk som knyttet ham nært til de Gaulle for å styrke sin autoritet – dette med varierende hell. Det er overraskende når man vet at Macron kommer fra den samme liberale fløy i fransk politikk som var de Gaulles bitre motstander på 1950- og 60-tallet.

Kan brukes som vikarierende motiv

Kan gaullismen ha blitt en tvangstrøye for franskmenn? Frankrike har tross alt blitt et annet samfunn i en annen verden. Å la seg inspirere av gaullismen er forståelig i visse situasjoner. Franskmenn har allerede en ideologisk ramme for å forstå hvordan debatten om behovet for mer nasjonal eller europeisk selvstendighet etter koronakrisen kan omsettes i reell politikk. Å ape etter gaullismen uten mål og mening er derimot kontraproduktivt og skummelt.

De Gaulle omtalte gaullismen som pragmatisme, og ikke ideologi. For populistene er det det motsatte. Koronakrisen styrker kritikken mot multilateralisme, liberalisme og EU og kommer på lengre sikt nasjonalistiske krefter i og utenfor Europa til gode. Det siste man trenger nå er at det også skjer i Frankrike ved at gaullismen brukes som vikarierende motiv for å fremme et mer ondartet nasjonalistisk program til presidentvalget i 2022.

18. juni 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om 80-års markeringen for Charles de Gaulles appell til franskmenn om ikke å godta våpenhvilen med den tyske okkupasjonsmakten og om gaullismens betydning i dagens Frankrike.

Det er allerede sesongslutt for podkasten «Frankrike Forklart» som jeg driver sammen med Kjerstin Aukrust fra UiO.

I løpet av dette semesteret – og til tross for koronakrisen -, har vi totalt hatt 16 episoder.

Du finner dem blant annet på vår egen side på Forskning.no.

Her er oversikten over episodene

Hva skjer i Frankrike i 2020? Med Tove Gravdal
Hva vil Macron med EU? Med Paal Frisvold
Hvordan påvirkes Frankrike av Brexit? Med Øivind Bratberg
Hvor viktig er årets kommunevalg i Frankrike? Med Raino Malnes
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra høyre. Med Mathilde Fasting
Pensjonsreformen i Frankrike – sett fra venstre. Med Roy Pedersen
Hvordan påvirket koronaviruset kommunevalget i Frankrike? Med Kjerstin Aukrust og Franck Orban
Hva vil Macron med NATO og EUs forsvar? Med Bjørn Olav Knutsen
Terror i Frankrike. Med Vibeke Knoop Rachline
Live fra Litteraturhuset – del 1. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
Live fra Litteraturhuset – del 2. Med Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe Eriksen og Asbjørn Øverås
President Macron og koronakrisen i Frankrike. Med Tone Magni Finstad Vestheim
Portforbud i Frankrike – gjenåpning neste? Med Vibeke Knoop Rachline fra Paris
Hvilken fremtid for den tysk-franske motoren i EU? Med Kate Hansen Bundt
Fransk streikehistorie – før og nå. Med Idar Helle
Hvem er Emmanuel Macron? Med Tone Magni Finstad Vestheim

KRONIKK: Verden slakker på koronatiltakene, men ikke helt samtidig og ikke alltid like mye. Frankrike går svært forsiktig frem.

Landet har vært hardt rammet av koronaviruset. Det ble innført portforbud 17. mars, og gjenåpningen skal begynne 11. mai. Usikkerheten som har rådd til siste stund har skapt mer uro og skuffelse enn noe annet, og gjenåpningen er bare begynnelsen på en lang og skjør overgang til normalitet. Den kan stanse når som helst dersom smitten blusser opp igjen. Den vil dessuten ikke skape mer samhold. Forebyggingstiltakene vil gjelde regionalt, noe som vil splitte Frankrike i flere sektorer. Noen vil ha mer frihet enn andre. Det vil skape misunnelse og uro. Forstedene er allerede på bristepunktet.

Fransk økonomi er allerede skakkjørt. Veksten forventes å falle med minst 9% i år og gjelden overstiger 100% av BNP. Staten bruker titalls milliarder euro til støtte for bedrifter og arbeidstakere. Over 11 millioner er permittert. Arbeidsledigheten blir skyhøy fremover. De gode resultatene som regjeringen skrøt på seg for kun to måneder siden er borte og en sosial tsunami er på vei. Det vet president Macron. I likhet med Trump stiller han til gjenvalg, selv om det ikke er før i 2022. Koronaviruset binder hendene hans. Det samme opplevde eks-president Nicolas Sarkozy med finanskrisen i 2008, og han ble ikke gjenvalgt i 2012.

Macron er klar over at hans sjanser står og faller med hvor mange liv som reddes gjennom krisen. Portforbudet sies å ha reddet 60.000 så langt. Likevel får han sterk kritikk for måten han leder landet ut av pandemien. For å lykkes trenger han støtte fra både venstre og høyrekrefter, både nasjonalt og lokalt. Over 300 ordførere har gjort opprør mot for tidlig skolestart. Han rivaliserer til og med med sin egen statsminister, som fremstår som en bedre pedagog og en stødig mann i urolig farvann. Likevel vil han trolig bli ofret dersom Macron velger å endre kurs. Presidenten trenger et nytt navn, helst fra venstresiden.

Macrons valgprogram fra 2017 er skrinlagt. Farvel liberalisering, velkommen til mer statsgjeld og reformstans. Framover gjelder bare brannslukking. Macrons primæroppgave er å forhindre at landet synker i sosialt kaos. Hans utenrikspolitikk er også svekket. Han mener fortsatt at man må spille kollektivt, særlig innen EU. «Koronaviruset er Europas øyeblikk av sannhet,» sa han nylig til Financial Times. Men både EU-landene og EU-institusjonene feilet Covid-19-testen i utbruddsfasen. Senere bråvåknet de. Bilateralhjelpen fungerer nå bedre over landegrensene og EUs sentralbank forsøker bl.a. å gi trengende land et pusterom.

Macrons ønske om å bli EUs leder er skadeskutt, og Frankrike risikerer å havne sammen med søreuropeiske land med svakere økonomi. Det vil bety en dramatisk nedtur i en situasjon hvor rikere stater har nok ressurser til å reise seg fortere opp igjen og nekter å betale for andre. Kløften mellom nord og sør truer dermed EU på toppen av skillet mellom øst og vest. Et splittet EU med et svekket Frankrike blir ikke noe ideelt utgangspunkt i tilfellet en ny smittebølge.

18 mai 2020 publiserte AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knoop Rachlione en kronikk i europeiskpolitikk.no om hvordan Frankrike vil se ut i de månedene som kommer som følger av koronakrisen..

Frankrike Forklart er et podkastprosjekt som jeg startet med min kollega fra universitetet i Oslo Kjerstin Aukrust høsten 2019.

Etter en lang planleggingsfase og et kurs for å lære å lage podkast lanserte vi podkasten i slutten av januar 2020.

Etter én måned har vi produsert 5 episoder. Vi har også fått vår egen side på Forskning.no, der episodene legges ut hver uke. 15. mars ble også FF nevnt av Eirin Hurum i hennes artikkel om første omgangen av kommunevalget i Frankrike. Linken til vår episode med Raino Malnes ble gitt, noe som er veldig god reklame for oss.

Vår egen side på Forskning.no

Eirin Hurums artikkel i Aftenposten om kommunevalget i Frankrike

KRONIKK: 7. februar varslet president Macron i en tale til den franske krigsskolen at Frankrike som militær atommakt kan komme til å spille en viktigere rolle i europeisk sikkerhet i fremtiden.

Tidspunktet var ikke tilfeldig: én uke etter brexit, fire dager før 60-årsmarkeringen for Frankrikes stilling som atommakt og én uke før sikkerhetskonferansen i München.

Stedet var heller ikke tilfeldig. Valget av krigsskolen indikerte at Macron sto frem som landets forsvarssjef.

Etter brexit er Frankrike EUs eneste militærmakt med i underkant av 300 kjernefysiske stridshoder. Landet deltar i Natos integrerte kommandostruktur, men står utenfor Natos kjernefysiske planleggingsgruppe. Det gjør det vanskeligere å vite hvordan et angrep mot et NATO-land ville besvares fra fransk side.

Macron forsøkte å fylle et maktvakuum i Europa som følge av det forverrede forholdet mellom europeerne og USA, fraværet av tysk lederskap i EU og britenes marginalisering etter brexit.

I slutten av januar ble jeg intervjuet av Fagbladet i forbindelse med pensjonsreformen i Frankrike. Veldig gøy å ha tid og plass til å kunne utdype et slikt viktig tema. Enda morsommere at dette finner sted i et fagblad som er opptatt av arbeidslivet.

Franske ansatte streiker mot regjeringens pensjonsreform

Franskmenn har lange tradisjoner for å ta til gatene for å protestere mot makta. I Norge blir det sjelden mer enn verbal småknuffing. Nå er Frankrike igjen lammet av storstreik.

Tog står, havner er blokkert og søppel flyter. Det er førjulstid i Paris og krisestemning over store deler av landet. Folk kommer seg ikke på
jobb, skoler må stenge og brannvesenet streiker. Det gjør også advokater, leger, ballettdansere og mange andre. Handelsstanden rapporterer om mer enn halvert omsetning i desember, hotellene i den franske hovedstaden lokker med ledige rom til spottpriser i det som normalt ville vært høysesong, og restaurantgjestene avbestiller førjulskosen. Franske fagforeninger er kjent for å streike ofte og mye – men denne streiken er den lengste siden mai 1968.

HVORFOR STREIKER DE?

Årsaken til streiken er den franske regjeringens foreslåtte pensjonsreformer. President Emmanuel Macron ønsker å effektivisere pensjonssystemene som i dag består av 42 separate deler. Fagforeningene frykter de omfattende endringene som for mange vil bety en forverring av pensjonsvilkårene. I dag kan de aller fleste franskmenn pensjonere seg når de er 62 år. Etter reformen skal de fortsatt kunne gjøre det, men de vil bli trukket i pensjonspenger for det. For å få fulle pensjonsrettigheter vil de måtte arbeide frem til 64 år. – Dette kan virke paradoksalt i et land som Norge hvor man jobber lenger uten å brøle noe særlig om det, sier førsteamanuensis i fransk kultur og samfunn ved Høgskolen i Østfold, Franck Orban.

MOT FOLK FLEST

Det er ikke bare økt pensjonsalder det er misnøye med. En annen grunn er overgangen til et poengbasert opptjeningssystem som vil gå over flere år. – Det skal også sies at en viktig baktanke med denne reformprosessen har vært å nasjonalisere pensjonssystemet ved å overføre ansvaret for organiseringen av pensjonsregimene, særlig de private med overskudd, fra fagforeningene til staten, sier Franck Orban. De streikende demonstrerer også mot en dreining i samfunnet som gjør at mesteparten av innstrammingstiltakene bæres av arbeidstakere, og ikke av kapitalen.

MANGLER ET TREPARTSSYSTEM

Det er ikke uten grunn av franskmenn omtales som «verdensmestere i streik». Helt siden den franske revolusjonen i 1789 har de strømmet ut i gatene for å vise sin motvilje mot maktapparatet. Dette står i kontrast til Norge hvor det sjelden er mer enn verbal småknuffing. I Norge er det et system hvor fagforeninger, bedrifter og staten snakker sammen og prøver å komme til en felles enighet basert på kompromiss, det såkalte trepartssamarbeidet. Og mens partene i det norske arbeidslivet setter seg til forhandlingsbordet når nye reformer er på trappene, har de ingen slik tradisjon i Frankrike. Her markerer de heller styrke ved å streike før forhandlingene settes i gang. – Trepartssamarbeid er noe som savnes dypt i fransk sammenheng. Men det betyr ikke at det ikke finnes, sier Orban. Han sier at pensjonsregimene er organisert rundt fire ulike modeller. En av dem (i privat sektor) har elementer av trepartssamarbeid i seg. Andre prioriterer heller en topartsløsning eller et selvstyresystem hvor statsansatte er innlemmet i det offentlige pensjonssystemet og hvor staten står sterkest.

ALLE ER INVOLVERT

Sammenlignet med Norge er fagbevegelsen i Frankrike liten. Mens rundt halvparten av norske arbeidstakere er medlemmer i en fagforening, er det bare én av ti franskmenn som har fagforeningsmedlemskap. Men til tross for lav organisasjonsgrad og store ulemper for folk flest, har de omfattende streikene, «les Grèves», stor støtte i befolkningen. En meningsmåling fra avisen Liberation viste i forkant av generalstreiken en støtte på 87 prosent i befolkningen. Nyere meningsmålinger viser at støtten til streikene fortsatt er sterk. Pensjonsreformen gjelder alle franskmenn, enten de er i jobb, skal komme i jobb, skal pensjonere seg eller har pensjonerte foreldre som de kanskje må hjelpe på grunn av for lav pensjon. – Alle føler seg dermed potensielt involverte eller rammet av en omlegging hvor de vil kunne ha noe å tape. Derfor vedvarer støtten til streikene, mener Franck Orban.

GAMBLER PÅ AT FOLK ER LEI AV STREIK

Regjeringen har vært uklar på hva som var målet med reformen. Over tid har det vokst en økende mistanke om at reformlysten ikke skyldtes et ønske om å forenkle og reformere, men heller å bygge ned omfanget av pensjonsytelser for å bedre budsjettunderskuddet. – Macron og regjeringen har gamblet på at franskmennene var lei av streik og lammelse. Frankrike har levd i sosial ustabilitet siden de gule vestenes bevegelse begynte høsten 2018. Støtten til protestbevegelsen har gått noe ned siden nyttår, og fagforeningene virker mer splittet om den videre veien, sier Franck Orban.

AMBISJONEN KLAR FRA BEGYNNELSEN AV

Politisk bidrar streiken til å øke avstanden mellom franskmenn flest og landets myndigheter. Den forverrer inntrykket av at Macron og Philippe-regjeringen vil bygge ned det som er igjen av den franske velferdsstaten til fordel for de mer velstilte. Likevel er det i utgangspunktet enighet om at en pensjonsreform må på plass. – Lykkes de, vil Macron/Philippe klare det flere tidligere regjeringer mislyktes med i løpet av de siste tretti årene, sier Orban. Skulle derimot det nye lovforslaget skrinlegges, vil det føre til at statsministeren må gå i første omgang og bildet av Macron som en reformorientert president vil være ødelagt. – Derfor er det mest sannsynlige utfallet at teksten blir vedtatt med betydelige endringer, sier Orban.

INGEBORG VIGERUST RANGUL

Publisert i FAGBLADET 2/20 

I denne podkasten inviterer Kjerstin Aukrust og Franck Orban kompetente og frankofile gjester til samtale om temaer som er viktige for å forstå det som skjer i Frankrike i dag, og for å vite mer om landets historie, politikk og kultur.

Frankrike Forklart er et samarbeid mellom ILOS (Kjerstin Aukrust, Universitetet i Oslo) og AreaS (Franck Orban, Høgskolen i Østfold).

Episodene er lagt ut på bl. a. Apple og Spotify.

Følg oss også på Facebook @Frankrikeforklart og på Twitter, der du kan stille spørsmål, ønske deg temaer og finne tipsene (bok, film, podkast, osv..) som våre gjester deler med oss hver gang.

KRONIKK: NATO-toppmøtet 3. og 4. desember skulle bli en ellevill feiring av Alliansens 70 års-jubileum. I stedet vil feststemningen rammes av kritikken som kom til uttrykk i november da den franske presidenten Emmanuel Macron i The Economist beskrev NATOs tilstand som «hjernedød». Et ureflektert og farlig utspill, ble det sagt fra flere hold. Men Macrons diagnose fortjener kanskje mer positiv oppmerksomhet hvis man vil at NATO skal ha en fremtid.

De aller fleste norske og utenlandske medier distanserte seg fra Macrons utsagn og fremstilte det som en overdrevet kritikk av dagens NATO. Måten å gjøre det på var kanskje klønete. Men ordvalget var ikke tilfeldig. Utrykket «hjernedød» siktet mot hodet, og ikke kroppen. Macron reiser ikke tvil om medlemmenes militære samarbeidsevne. Denne evnen har tvert imot blitt styrket i senere tid. Og franskmenn er de siste som vil klage over dette. De bidrar tungt til ulike NATOs militære operasjoner og tok sin fulle plass igjen i alliansen etter at de kom tilbake i de integrerte militære strukturer i 2009.

Det Macron tar opp er mer av politisk art. Konsensuspolitikken som NATO bygger på svekkes når medlemsland bevisst ser bort fra artikkel 4, som forutsetter en åpen dialog og et aktivt samarbeid i Alliansen. USA bestemte å trekke sine styrker ut av Syria uten å koordinere med sine NATO-allierte og sviktet i tillegg kurderne – dvs. Vestens beste allierte i kampen mot IS. Tyrkia bestemte parallelt unilateralt å krysse Syria-grensen for å kvele kurdernes ambisjon om nasjonalstat. Macron påpekte en trend der interessemotsetninger mellom NATO-land øker.

I dag kan enkelte staters unilaterale valg faktisk trekke andre land i kriger som ingen vil ha. Ordbruken må ha falt ganske tungt for brystet til en Macron som i to og halvt år prøvde å sjarmere Trump. Men denne taktikken ble mislykket og diskursen er nå byttet ut med en mer konfronterende linje.

Utspillet er ment til å ryste. Det er naivt å tro at svekkelsen av artikkel 4 ikke vil få følger for selveste artikkel 5 om gjensidig garanti. For å kunne dø for hverandre må suverene stater som utgjør NATO-felleskapet – og innbyggerne som står bak – dele verdier og interesser. Kun da er det ultimate offer akseptabelt for alle. Derfor kan ikke NATO bare reduseres til å bli et lukrativt våpenmarked eller et legitimeringsverktøy som kan brukes etter behov.

Verdispriket – hvis det fortsetter – vil kunne føre til at noen en dag ikke tar ansvar hvis det skjer et angrep mot et annet NATO-land. Det ville være alvorlig nok hvis det skjer med et lite NATO-land. Tenk på om det skulle skje med et USA som den siste tiden flere ganger har kalt Alliansen for «avleggs»?

Historien mellom amerikanere og europeere preges av flere opp- og nedturer. Vi er evig takknemlige for at USA kom Europa til unnsetning ved to anledninger i det 20. århundret. Vi bør heller ikke glemme at det samme USA forduftet etter 1. verdenskrig og lot Folkeforbundet rase sammen.

Macron forteller en ubehagelig sannhet. Europeerne må slutte å tro blindt på at USA alltid vil stå ved deres side. Det geostrategiske skiftet som gjør at USA ser mer mot Stillehavet og Kina enn mot Eurasia startet ikke med Trump, men med Obama-administrasjonen. En slik trend vil fortsette hvis Trump gjenvelges, selv om den «dype staten» står imot. Ingenting tyder på at den vil snu med hans etterkommere.

Derfor må europeerne ta ansvar for sin egen sikkerhet. Det betyr at EUs militærmakt må bygges opp for å forsvare egne borgere og egne strategiske og økonomiske interesser i en verden preget av økende blokkrivalisering. Det er primært europeernes selvpåførte avmakt og aversjon mot enhver form for strategisk tenkning Macron retter sin kritikk mot.

Under Forumet for freden som ble holdt i Paris 12. november erkjente Macron at hans utsagn kunne provosere. Han gjentok i substans det samme under møtet med Stoltenberg 28. november. Står han alene? Det kan se slik ut ved første blikk. NATOs generalsekretær var raskt ute med å beklage at Macron kaster bensin på bålet i stedet for å bidra aktivt til dialogen i Alliansen. Norske myndigheter nikket. Sett fra et norsk standpunkt og fra norsk geografi er det lett forståelig. NATOs østeuropeiske land var like kritiske og frykter fortsatt russisk ekspansjon.

Tyskerne deler langt på vei franskmennenes syn, men er bundet av egen historie når det gjelder forholdet til USA. 19 november sa den tyske utenriksministeren at man ikke lenger kan gjøre som om ingenting har hendt. Samtidig varslet han om at fraværet av reaksjon vil øke usikkerheten i Alliansen og åpne for mer splittelse. En slik posisjonering skaper utydelighet.

Samtidig gjør Tyskland det landet alltid gjør i slike tilfeller, dvs. å megle mellom bråkmakerne. Det er også vanlig at man nedsetter ekspertgrupper. En slik ekspertgruppe skal se på hvordan det politiske samarbeidet i Alliansen kan styrkes og vil levere sine konklusjoner på NATO-toppmøtet i 2021. Men er det fortsatt vilje til åpenhet?

Macron har et poeng. Likevel bør man ikke være naiv om hans motiver. Det handler ikke bare om NATOs fremtid, men også om lederskap. Macron er ikke den første franske president som vil styrke europeernes forsvarstyngde, enten ved å satse på en økt grad av «europeisering» innenfor Alliansen eller ved å bygge opp EU til å bli en mer selvstendig militær aktør og et alternativ til NATO på lengre sikt.

De Gaulle, Mitterrand og Chirac prøvde i sin tid å påvirke det interne maktforholdet i Alliansen og oppmuntret til en styrking av europeernes forsvarsevne. De fikk en åpning da man var i tvil om USAs syn på Alliansens fremtid. Samtidig undervurderte de hvilken betydning – utenom det rent strategiske – NATO hadde for USA og frykten for et amerikansk maktvakuum blant andre NATO-land. Derfor mislyktes de til slutt.

Macron kan dermed godt ha rett på lengre sikt og likevel begå den samme feilen. Men mindre ting virkelig har forandret seg.

1. desember 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om Frankrikes president Macrons kritikk av NATO i forkant av Alliansens 70-års jubileum 3. og 4. desember 2019.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

​

Après la tentative d’attentat ratée de Philip Manshaus, un Norvégien de 21 ans, contre la mosquée al-Noor située aux environs d’Oslo le 10 août 2019, la Première ministre norvégienne Erna Solberg a reçu une véritable volée de bois vert de la part du ministre suédois de l’énergie Anders Ygeman, qui lui a reproché d’imputer la montée du péril néonazi en Norvège à la Suède plutôt que de balayer devant sa porte. Huit ans après la folie meurtrière d’Anders Behring Breivik, la sidération des Norvégiens devant ce nouvel acte terroriste provenant de l’extrême droite suggère qu’ils n’ont pas vraiment pris la mesure du phénomène qui touche aussi leur pays.

Les attentats du 22 juillet 2011 à Oslo et Utøya et celui du 10 août 2019 à Bærum divergent par leur ampleur. Les premiers firent 77 morts et deux cent soixante blessés. Le second une victime – la propre sœur du terroriste – et un blessé léger. Si la bombe déposée devant le bâtiment abritant les bureaux du Premier ministre frappa déjà les esprits en 2011 par l’amplitude des dégâts occasionnés dans une partie du centre-ville, le massacre de jeunes travaillistes traumatisa durablement une nation qui s’était sentie jusque-là épargnée par le terrorisme. L’Etat mobilisa en conséquence tous les moyens disponibles pour éviter la répétition d’un tel drame.

Le procès de Breivik en 2012 laissa quant à lui une impression mitigée. Ce dernier fut bien condamné pour fait terroriste. Mais le sentiment qui s’enracina dans l’opinion était qu’il s’agissait d’un cas unique et de l’œuvre d’un fou. Une telle réaction aurait probablement été différente si une telle attaque avait été perpétrée par un musulman, norvégien ou pas, et non – pour reprendre le qualificatif de la journaliste Åsne Seierstad – « par l’un des nôtres ». Par la suite, le risque terroriste d’extrême droite passa quelque peu au second plan. Les services de renseignement lui privilégièrent la menace djihadiste. En janvier 2019, ces services jugeaient encore faible le risque d’une attaque terroriste de l’extrême droite. Ils s’empressèrent de revoir leur copie après l’épisode du mois d’août, affirmant à présent qu’on ne peut exclure le risque de réplique en Norvège dans un futur proche.

Pourquoi une telle méprise ? Parce qu’on n’a pas su regarder du bon côté de la lorgnette. Les services de lutte anti-terroriste ont contré efficacement la montée de groupes radicalisés, que ceux-ci soient islamistes ou d’extrême droite. Le gouvernement a aussi pris à bras le corps le problème de la diffusion de discours racistes, antisémites ou anti-LGTB dans l’espace public. Ce qui se passe dans la tête de jeunes hommes blancs en colère – dont Breivik faisait déjà partie -, sur des forums obscurs localisés à l’étranger comme 8chan ou Gab, leur échappe en revanche. Comment repérer de tels jeunes avant leur basculement vers la violence extrême ? Comment neutraliser les messages glorifiant ou encourageant au passage à l’acte terroriste?

Certains outils existent pourtant. L’université d’Oslo contribue notamment au développement de PRAT, un outil informatique dédié à la reconnaissance rapide de textes extrémistes. Quand on connait l’inclinaison des candidats au terrorisme à prévenir leurs acolytes à l’avance d’une attaque imminente et à motiver ces derniers à suivre leur trace (Manshaus en Norvège, Earnes et Crusius aux USA, Tarrant en Nouvelle-Zélande), on comprendra aisément que l’interception précoce de tels contenus – même si elle pose une série de problèmes légaux -, est vitale. Tout comme Manshaus a motivé son geste par la nécessité de porter la « guerre raciale globale » dans l’espace réel, il faut traquer les individus susceptibles de passer au terrorisme dans un espace virtuel qui est plus que jamais leur domaine de prédilection.

La charge du ministre suédois à l’encontre de Erna Solberg peut sembler déplacée de prime abord. En effet, le nombre de néonazis en Suède surpasse de loin celui de la Norvège. On y trouve en outre l’organisation néonazie la plus importante d’Europe du Nord (Mouvement de Résistance Nordique – Den nordiske motstandsbevegelsen). Ces néonazis n’hésitent d’ailleurs pas à franchir la frontière limitrophe pour aller prêter main forte à leurs « frères d’armes » norvégiens lors de manifestations improvisées ou d’actions coup de poing. La Norvège n’a donc pas de leçon à recevoir de la part d’un voisin si nonchalant envers son ultra droite. Anders Ygeman soulève toutefois un point sensible et que peu de Norvégiens souhaitent entendre. L’attaque de Bærum résulte aussi d’un climat politique qui s’est installé en Norvège après les attaques de 2011.

Il vise particulièrement le Parti du Progrès (FrP) pour deux raisons. A l’automne 2013, le parti conservateur de Erna Solberg a fait une chose jusque-là impensable en Norvège. Il s’est allié à la droite populiste du FrP pour prendre le pouvoir. L’arrivée aux affaires du FrP en 2013 et sa reconduite en 2017 après une nouvelle victoire électorale pour la coalition au pouvoir ont eu un impact durable sur la société norvégienne. Son discours anti-migratoire et islamo-sceptique s’est banalisé dans l’espace public. Cette posture idéologique a notamment été reprise à l’occasion des élections municipales de septembre 2019, la présidente du parti Siv Jensen – également ministre des Finances et numéro deux du gouvernement – alarmant les électeurs du risque « d’islamisation rampante » de la société norvégienne dans une chronique du quotidien Verdens Gang.

Sylvi Listhaug, ministre de l’Immigration et de l’Intégration de 2015 à 2018 et brièvement ministre de la Justice et de la Sécurité publique en 2018, aujourd’hui numéro deux du FrP et ministre de la Vieillesse et de la Santé publique, s’est quant à elle bâti une solide réputation de femme à poigne sur un discours alarmiste suggérant une collusion entre un ennemi de l’extérieur, l’immigré et le musulman, et un ennemi de l’intérieur – de préférence de gauche -, non révulsé par l’idée d’une Norvège multiculturelle. Listhaug avait d’ailleurs été poussée à la démission du gouvernement en mars 2018 sous la menace d’une motion de censure consécutive à des propos tenus sur Facebook accusant le Parti travailliste de laxisme bienveillant sur la question du terrorisme.

Des barrières idéologiques et morales sont ainsi tombées en Norvège. En 2011, on ne pouvait simplement expliquer le geste de Breivik par un diagnostic psychotique ou l’emprise d’une main invisible. On ne peut davantage réduire celui Manshaus en 2019 à l’influence néfastes de Chan-groupes versant dans l’extrémisme sur internet ou à la déshérence psychique de certains jeunes. Le loup n’est jamais vraiment solitaire et il respire le même air que les autres loups. Aux Etats-Unis, les discours de Donald Trump ont conduit à une augmentation du nombre d’attaques perpétrées par des suprématistes blancs se croyant tout permis, puisque leur propre dirigeant partageait leur vision du monde. Cela ne fait pas de Trump le responsable direct de ces attaques. Mais cela ne le disculpe pas non plus totalement de la montée de violence. L’étude du terrorisme stochastique montre que le délire mortifère de terroristes ou de radicalisateurs qui est diffusé par les moyens de communication de masse peut inciter ou inspirer au hasard des individus à franchir le pas vers la violence extrême.

Le Norvégien Peder Are Nøstvold Jensen – alias Fjordman-, contribua en son temps largement à la radicalisation de Breivik par une série de textes enflammés. Brenton Tarrant, le tueur de Christchurch, a joué un rôle équivalent pour Manshaus par un manifeste diffusé juste avant l’attaque de Bærum et l’aspect transgressif et spectaculaire de son geste. Les mêmes causes ailleurs produisent les mêmes effets ici. L’existence d’illuminés ou de dirigeants politiques qui s’affranchissent de toute éthique de responsabilité collective pour nourrir leur ambition peut légitimement choquer. Leur radicalité nourrit une haine qui peut précipiter le passage à l’acte de certains individus influençables et prédisposés. De tels responsables font alors davantage partie du problème que de la solution dans la lutte contre la radicalisation et le terrorisme. L’expérience montre de surcroît que de telles attaques perpétrées par des « loups solitaires, » si elles sont statistiquement prévisibles, demeurent en revanche nettement plus imprévisibles au niveau individuel.

Cet article, écrit par Franck Orban, fondateur et responsable du groupe de recherche AreaS, a été publié dans le numéro du mois d’octobre 2019 de la lettre d’information Fransklæreren.

KRONIKK. Frankrikes president i årene 1995-2007 Jacques Chirac ble gravlagt 30. september, 86 år gammel. Franske medier er i full gang med å skjønnmale hans ettermæle, slik det er påpasselig å gjøre hver gang en president går bort. Sist gang dette skjedde var med president François Mitterrand i 1996. Neste gang blir det trolig med Valéry Giscard d’Estaing, som er 93 år og er den eldste tidligere fransk president som ennå lever.

Ingen kommentator klarer å forholde seg nøytralt til Chirac. Noen beskriver ham som en ekte statsleder og franskmann, mens andre stempler ham som presidenten som fikk velgerne til å miste enhver tillit til politikk og til presidentembetet.

Begge versjoner kan stemme. Jeg vil på min side hevde at han være gaullismens siste ektefødt representant og kanskje gaullismens siste mohikaner.

Det er rørende å se hvor mange sympatierklæringer som strømmer fra kjente og ukjente etter at nyheten om Chiracs bortgang spredte seg. Dagligdags politiske kynisme viker unna for et hav av følelser. Hvorfor?

Fordi Chirac ansees av mange for å være den siste franske president som opplevde gaullismen på nært hold. Hans karriere begynte på 1960-tallet mens de Gaulle satt som president for å ta slutt førti år senere da han forlot presidentrollen i 2007.

Han ble statssekretær for økonomi og finans i ung alder. Så fikk han ministerposter under de Gaulles etterfølgere, først Georges Pompidou – han ble bl.a. en populær landbruksminister som forsvarte franske bønder med nebb og klør mot Brussel -, så Valéry Giscard d’Estaing, hvor han ble statsminister i to år før han sa opp med brask og bram i 1976.

Parisere husker ham som byens ordfører mellom 1977 og 1995. En generasjon franskmenn vokste opp med Chirac, først som opposisjonsleder på 1970-tallet, så som statsminister mellom 1986 og 1988, før han ble valgt som president etter to mislykkede forsøk i 1981 og i 1988. Franskmenn elsker berg-og-dal livsforløp.

Chirac vil først og fremst huskes for sin franskhet. Han var en høy og pen mann som lett kunne skru på sjarmen. I og utenfor Frankrike symboliserte han de beste og de mindre gode sidene ved å være fransk. Han var jovial, nysgjerrig, morsom og var beryktet for en grenseløs appetitt for mat og kvinner.

Men han kunne også være impulsiv, utålmodig, nådeløs og løgnaktig. Han kom uansett tett i kontakt med franskmenn. Mange som stilte i kø foran Elysée-palasset for å hedre ham en siste gang hadde sitt eget minne om et uforglemmelig møte med Chirac, hvor de følte seg fullt og helt sett og hørt.

En slik folkenærhet er en sjelden vare i et politisk system som preges i høyeste grad av hierarki. To år etter å ha blitt valgt til president sliter fremdeles Emmanuel Macron med å riste fra seg byråkrat- og elitestemplet.

Macrons folkelighet virker ofte kunstig. Det er derfor forståelig – selv om det er ufortjent -, at mange franskmenn anser Chirac som den beste presidenten Frankrike har hatt under den Femte republikk sammen med de Gaulle.

Der ligger ett av Chiracs mange paradokser. Selv om han var i utgangspunktet et produkt av Frankrikes elitesystem, klarte han over tid å knytte bånd til det rurale Frankrike. Den årlige landbruksmessen i Paris ga han stadig anledning til å pleie imaget som én som stod folket nær.

For dagens franskmenn, som er desperate etter å ha en statsleder som skjønner dem og «det virkelige landet,» er dette nok til å glemme at de lenge hatet den samme mannen for hans politikk eller hans personlighet.

Mye kan derfor tilgis ham til tross for et liv fullt av selvmotsigelser. Hvordan kunne man ellers skjønne at den samme mannen som solgte den kommunistiske avisen L’Humanité på gata i sine ungdomsår flere tiår senere kunne klage over lukten av innvandrerne som bodde i samme oppgang som såkalte etniske franskmenn?

Men jeg begynte denne teksten med å omtale Chirac som gaullismens siste mohikaner. I hvilken grad treffer sammenligningen med de Gaulle? Jeg tror man bør skille mellom utenrikspolitikk og innenrikspolitikk.

Utenrikspolitisk har Chirac til en viss grad levd opp til gaullismens grunnleggende forventning om at en statsleder skal forsvare ideen om et selvstendig Frankrike.

I likhet med de Gaulle forsøkte Chirac å maksimere Frankrike globale plass med de midlene han hadde til rådighet. Riktignok levde de to i helt ulike utenrikspolitiske epoker. For de Gaulle handlet det om skape Frankrike et større handlerom i et bipolært system som var ledet av Sovjetunionen og USA, der Frankrike kun var en mellomstor makt som de facto måtte stå bak USA i krisetider.

For Chirac handlet det derimot om å navigere Frankrike ut av blokkavviklingen og om å hindre at verden skulle bli unipolær, med et USA som stod igjen som eneste gjenværende supermakt etter Sovjetunionens kollaps.

Der de Gaulle bruke et allsidig bilateralt diplomati mellom Øst og vest, anskaffelsen av atombomben og en ubegrenset dose av frekkhet, brukte Chirac EU og multilateralismen for å øke Frankrikes handlefrihet, samt litt av den samme frekkheten.

Det er derfor primært «det multilaterale Chirac» som hedres i mange land i dag, dvs. mannen som forkastet ideen om at det skulle komme en konflikt mellom sivilisasjoner og som forsvarte det globale kulturmangfoldet.

En slik humanisme hindret derimot ikke at Chirac hadde et tett forhold til ledere som Ben Ali i Tunisia, al-Gaddafi i Libya, Bongo i Gabon eller Arafat. I likhet med de Gaulles lyktes han å sette Frankrike på kartet. Det var tilfellet med Frankrikes høylytte nei til USAs ulovlige invasjon av Irak i 2003, landets militære rolle under Balkan-krigene og gjentatte støtteerklæringer til en to stats-løsning i konflikten mellom Israel og Palestina.

I likhet med de Gaulle var Chiracs bestrebelser utad likevel ikke alltid vellykket. Chiracs nei til Irak-krigen var modig, men hindret ikke Bush-administrasjonen til å overkjøre FN-systemet. Frankrike ble usatt for systematisk French bashing og europeerne ble splittet.

Det samme kan sies om hans engasjement i klimaspørsmålet eller om han EU-politikk. Talen i Johannesburg i september 2002 var kanskje visjonær, men den forble i det store og hele kloke ord.

Når det gjelder det andre gikk Chirac – i likhet med de Gaulle – gjennom en lang prosess som førte ham fra en harnisk opposisjon til EUs integrasjonsprosess på 1970-tallet til fullt og helt å omfavne en Union som han definerte som en føderasjon av nasjonalstater tidlig på 2000-tallet.

De Gaulle klarte aldri å skape det statsbaserte EF han ønsket seg. Tvert imot endte han opp i en forsvarsstilling som skadet Frankrike.

Chirac opplevde litt av det samme etter 2004 da det handlet om å sikre Frankrikes innflytelse i et EU med over 25 land eller da han mislyktes i å få franske velgere til å støtte EUs nye traktat i 2005.

Det franske nei lammet Unionen idet EU ble utvidet østover og svekket Frankrikes stemme. Det ødela også presidentembetets prestisje på hjemmebane. Men Chirac ble i 12 år Frankrikes ansikt utad i en verden som hadde begynt å tvile på Frankrike globale innflytelse.

Hva med innenrikspolitikken? I hvilken grad opptrådte Chirac som en gaullist og hva skal dette bety?

Gaullismen var i utgangspunktet en form for pragmatisk politikk framfor en ideologi. I så fall har Chirac vært en paradoksal gaullist. Gjennom sin karriere var han en politiker uten reell ideologisk overbevisning. Han tok mange snuoperasjoner og gikk fra å være konservativ og EU-fiendtlig på 1970-tallet til å bli ultra liberal og euroskeptisk på 80-tallet, for igjen å bli mer kritisk til liberalismen og klar EU-tilhenger på 2000-tallet.

Han var primært opportunist og lot seg ofte rive med og manipulere av rådgivere som kunne hjelpe ham med å vinne og som skadet hans rykte på lengre sikt.

Som politiker hadde Chirac en grenseløs energi som han brukte for å erobre makten. Han svek og ble sveket, men overlevde takket være en utrolig tro på seg selv. Denne troen hjalp i mindre grad etter at han kapret presidentposten.

Han var flinkere til å få makt enn til å beholde den. Hans første mandat ble ødelagt av en håpløs avgjørelse om å oppløse nasjonalforsamlingen – han tok en «Cameron» -, mens det andre ble revet i stykker etter at han tapte avstemningen om EU i 2005. Mellom 2005 og 2007 ble Chirac for de alle fleste persona non grata.

Det ble verre senere. I 2011 fikk ble han dømt til to års betinget fengsel for korrupsjon og maktmisbruk for perioden han var ordfører i Paris. Han var den første tidligere president som noensinne ble kjent skyldig i kriminalitet siden marskalk Pétain i 1945.

Tilsammen ble han en allmektig fransk president i kun 5 av de 12 årene han satt på den republikanske tronen. Resten av tiden besatte han bare presidentembetet.

Flere mente at han skulle ha gitt seg i 1997 eller i 2005. De Gaulle gikk av på dagen i 1969 etter en tapt folkeavstemning om reformen av regioner og senatet fordi han ikke lenger hadde franskmennenes tillit. Slik var ikke Chirac.

I dag hylles Chirac som landsfader. Det har ikke alltid vært slikt. Riktignok klarte han å forene den franske høyresiden to ganger. En første gang uten sentrum med opprettelsen av partiet Samling for Republikken (RPR) i 1976 og en andre gang sammen med sentrum og de liberale med stiftelsen av Unionen for en folkebevegelse (UMP) i 2002.

Han hadde nasjonen bak seg når han forsvarte grunnleggende prinsipper. Vi har nevnt Irak-krigen.

Han ble også den første presidenten som i 1995 torde å erkjenne Frankrikes ansvar i deportasjonen av jøder i Frankrike under andre verdenskrig. Dette fulgte han opp. Han nektet til enhver tid å inngå allianser med det ytre høyre.

Men Chirac splittet også Frankrike. Som statsminister under Mitterrand mellom 1986 og 1988 rev han i stykker viktige sosiale fremskritt som var blitt oppnådd siden 1981.

Verre ble det i 1995 da han lovte velgerne at han ville gå løs på de sosiale ulikhetene i landet hvis han ble valgt til president, for å innføre en ny innstramningspakke seks måneder senere. Millioner av franskmenn inntok gatene. Verst var det i 2002 da han ble gjenvalgt mot lederen for Nasjonal Front Jean-Marie Le Pen med over 82% av stemmene – mange kom fra venstresiden-, for like etter å utnevne en ren høyreregjering.

Han valgte å snu ryggen til det politiske kaoset landet hadde vært på randen av.

Før vi feirer videre den avdøde presidenten bør vi ikke glemme at president Chirac – i likhet med president Mitterrand -, deler et ansvar for å ha skjøvet Frankrikes problemer foran seg, dels pga. handlingslammelse og dels pga. konservatisme, og for ha latt Nasjonal Front vokse på folkets misnøye.

Reformer ble utsatt, statsgjelden og arbeidsledigheten fortsatte å stige og spenningene som rev landet i stykker ble aldri håndtert.

Hans etterfølgere gjorde ikke bedre. Konsekvensen ble at franske velgere kom mer og mer på avveie og at Nasjonal Front igjen kom til andre omgang av et presidentvalg i 2017.

Jacques Chirac klarte kanskje å være gaullismens arvtager gjennom sin utenrikspolitikk. Men i innenrikspolitikken har han vært gaullisten som gravla gaullismen.

8. oktober  2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om tidligere Frankrikes president Jacques Chiracs bortgang og hvordan man skal vurdere hans mandat som president mellom 1995 og 2007.

Pocasten fra bokslippet: «Terror i Europas hjerte» er nå tilgjengelig.

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

10. og 11. september 20109 ble jeg invitert av Den nasjonale fengselsskolen i Frankrike (Ecole Nationale d’Administration Pénitentiaire) for å presentere erfaringene fra mentorprogrammet for radikaliserte innsatte i Norge på en internasjonal konferanse om fengselsregimer på tvert av landegrensene. Herved følger en oppsummering av mitt innlegg med tittel «Norvège : Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation.»

Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation

Le gouvernement norvégien a rendu public un plan d’action contre la radicalisation et l’extrémisme violent en juin 2014. Dans ce cadre, on a demandé aux autorités pénitentiaires d’élaborer un programme de mentoring adressé à des détenus identifiés comme vulnérables à la radicalisation ou au recrutement vers l’extrémisme violent. Après une période de planification s’étalant de l’automne 2014 à l’ensemble de l’année 2015, le programme a débuté début 2016 pour être évalué une première fois fin 2018. Nous présenterons ici les premiers résultats du rapport d’évaluation publié en février 2019. Ce rapport s’appuie sur des documents internes du Directoire norvégien des services pénitentiaires et sur une série d’entretiens conduits avec des participants au programme, leurs mentors, ainsi que les personnels pénitentiaires impliqués dans le travail avec ceux-ci. On a cherché à déterminer comment le programme de mentoring était perçu par ces trois groupes et quel a été son impact sur eux.

Dans un premier temps, cette étude fait l’historique du programme à partir des débats internes dans les groupes de travail chargés de concrétiser les directives formulées par le ministère de la Justice au Directoire norvégien des services pénitentiaires, ainsi qu’à travers la correspondance entre le ministère et le directoire. La documentation permet met en relief les motifs qui ont conditionné la mise en place un tel programme et les différentes modalités envisagées pour sa mise en forme.

On constate plusieurs différences entre le concept initial et sa version finale. Le programme a été initialement conçu comme un projet pilote limité à une prison et à la région d’Oslo. Rapidement, – et tout en conservant sa nature de projet pilote -, il a été élargi à toute la région Sud-Est de la Norvège bordant Oslo. Dans sa version finale, on a délaissé un projet géographiquement limité pour étendre la mesure à l’ensemble du pays, alors que le personnel pénitentiaire n’était pas encore formé, que le recrutement des mentors débutait à peine, que le budget alloué au programme n’avait pas été élargi et que le projet pilote n’avait pas été évalué. Un tel élargissement a sans doute visé à rassurer une opinion publique traumatisée par les attaques commises dans d’autres pays européens ainsi qu’à prévenir toute critique portant sur le manque de maillage sur tout le territoire.

Une seconde différence concerne la nature du programme. Sa formulation initiale telle qu’énoncée dans le plan d’action stipulait qu’il s’adresserait en priorité aux jeunes détenus identifiés comme radicalisés ou susceptibles de l’être et qui couraient le risque d’être recrutés par des réseaux extrémistes. Il avait donc une visée préventive. Cette dernière a été victime des événements internationaux survenus entre 2015 et 2018. Sans disparaitre totalement, elle s’est effacée devant la nécessité de prévenir le risque d’attentat en Norvège, ainsi que celui de traiter les premiers retours de jihadistes de nationalité norvégienne ou autres résidant en Norvège, ce qui s’est ressenti dans le recrutement des participants au programme. Ceux-ci ont plutôt été des détenus mâles, plus âgés, jugés pour faits terroristes ou pour association à un groupe terroriste et issus dans leur majorité de la mouvance islamiste radicale. Initialement ouvert à tous les types de radicalité, le programme n’a en fait accueilli aucune personne provenant de la mouvance extrémiste de gauche et très peu de personnes issues de la mouvance d’extrême droite. Sur le long terme, cette mutation du groupe cible semble davantage avoir été la conséquence de la pression des événements que d’un choix idéologique délibéré.

Une troisième différence notée concerne la forme et le but recherché par le programme de mentoring. Inspiré à la base par des programmes équivalents existant notamment au Danemark et en Grande-Bretagne, les autorités norvégiennes ont cherché une voie innovante entre ces différents modèles. De là a découlé une série de priorités qui entérinent la spécificité du mentoring programme concernant l’idée de volontariat et d’un mentoring « sur mesure » pour les détenus, le recrutement de mentors qualifiés non issus des services pénitentiaires, mais plutôt de la société civile et enfin l’accent mis sur la création d’un lien de confiance entre mentees et mentors en amont du travail de polissage des comportements et idées extrémistes plutôt que sur une stratégie de déradicalisation plus agressive.

Le rapport rend également compte de la manière dont détenus, mentors et personnels pénitentiaires ont vécu le programme. Les trois groupes concordent sur le fait que ce dernier a eu un impact positif, mais pour des raisons très différentes et qui ont autant trait aux conditions de vie au sein des prisons qu’au traitement en soi de la radicalité.

KRONIKK: Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.

Før årets G7-toppmøte i Biarritz i Frankrike hadde den franske presidenten Emmanuel Macron et skrekkscenario i tankene – å oppleve fjorårets G7-toppmøte i Canada, som ble omtalt som en ren fiasko. Han lærte kanskje av feilene som den kanadiske statsministeren Trudeau begikk i sin tid. Har han funnet oppskriften til Trumps underlige verden?

Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.

I kampen mellom David og Goliath, seiret minstemann til slutt. Andre reaksjoner som holder et like høyt analytisk nivå tolker utfallet av møtet som fornuftens triumf over irrasjonaliteten. Franske medier bør være en smule forsiktige når de anklager amerikanske medier for manikeisme.

Et raskt blikk over til amerikanske medier – særlig de som støtter Trump – vil vise det motsatte. Der fremstilles den amerikanske presidenten som den ubestridte vinneren av kampen mellom disse hvitsnipp-gladiatorene.

Det skal være slik at aldri før har en amerikansk president så klart dominert et G7-toppmøte. Det er dermed noe komisk i hvordan toppmøtene dekkes av ulike medier. Stadig mer personifisering fører til at form ofte blir viktigere enn innhold.

Hva gjorde Macron for å fortjene en slik ære? På pressekonferansen til det franske publikum etter avslutningen av det aller første G7-toppmøtet hvor han hadde formannskap, løftet den franske presidenten litt av sløret. Han hadde faktisk en god plan. Den kan nesten virke som en ren oppskrift for statsledere som vil oppnå noe konkret med Trump:

Først må man sette seg beskjedne mål i forveien og i åpent lys. Stagnasjon eller tilbakeslag vil nesten ikke merkes. Små skritt vil derimot kunne blåses opp som en seier. I bunn og grunn ble lite håndfast oppnådd på toppmøtet, enten det er snakk om å regulere internasjonal finans, gripe tak i klimakrisen, håndtere Syria-konflikten eller oppnå Irans denuklearisering.

Man kan argumentere med å si at et G7-toppmøte ikke skal ta beslutninger, men bringe statsledere nærmere sammen i en dialog som kan gi resultater på sikt. Og det er et faktum at dialogen ikke ble brutt. Trump reiste ikke hjem i protest som han gjorde i fjor. Ingen fiendtlig twitter-skudd har så langt blitt avfyrt. Tvert imot virker Trump strålende fornøyd med oppholdet i sør-vest Frankrike.

Dernest må man pleie Trump. Den tidligere konfrontasjonslinjen mellom Trump og Macron viste seg å være fruktesløs. Erfaringen viser at enhver dragkamp mot Trump er dømt til å mislykkes, dels på grunn av mannens psyke, dels fordi ingen kan måle seg med USAs makt.

Dette så man i 2017 i forbindelse med oppfølgingen av Paris-avtalen om klima, da Macron oppfordret en hel verden til å «Make our planet great again.» Det samme skjedde i fjor etter at Trump unilateralt trakk USA ut av nedrustningsavtalen om iranernes atomvåpenprogram. Ironi virker for øvrig ikke på ham. Sarkasme gjør han bare sint og mer uberegnelig.

De siste årene var G7-toppene i virkeligheten blitt til 6+1 møter med et USA som bremset med alle fire.

Derfor passet Macron på å inkludere Trump i alle stadier av diskusjonen og brukte tid sammen med ham alene for å forklare hva han tenkte. Det er slik at Trump best fungerer i duett. Den iranske utenriksminister Javad Zarif ble derfor ikke smuglet inn på G7-toppmøtet gjennom bakdøren på overraskende vis.

Han og andre statsledere som var tilstede ble tvert imot spurt på forhånd og godkjente initiativet for å finne et utgangspunkt for en diskusjon som vil kunne munne ut i et fremtidig kompromiss.

Det samme gjelder spørsmålet om skatteleggingen av USAs multinasjonale internettselskaper, som Google-Apple-Facebook-Amazon («GAFA»). Kort tid før han kom til Biarritz truet USAs president med å heve tollen på franske viner med hele 100% i reaksjon til Frankrikes beslutning om å ilegge en beskjeden skatt på disse for hva de tjener i Frankrike. Det ble gjort i sin tid fordi Frankrike fikk ingen støtte for ideen i EU og internasjonalt. Løsningen som ble funnet i Biarritz – om den i det hele tatt blir konkretisert i 2020 – er smart.

Det vil kunne bli en internasjonal avtale om skattelegging av «GAFA.» Det bringer USAs president tilbake til det multilaterale bordet. Samtidig får han en seier som han kan ta med seg hjem til velgerne sine. Macron godtok at en internasjonal skatt kan bli lavere, at den franske skatten vil oppheves når den internasjonale avtalen kommer på plass og at Frankrike betaler tilbake det som så langt har vært innbetalt.

Man skal ikke minst vise en god porsjon ydmykhet. Man må underkommunisere om sin egen rolle på toppmøtet, samtidig som bidraget til den amerikanske presidenten bør omtales som avgjørende.

Macron kalte Frankrike på G7-toppmøtet – det gjelder også fransk internasjonal politikk generelt, som en «meglingsmakt» eller rettere sagt en «broker» på godt engelsk. En slik definisjon, som betyr at man besitter en sentral rolle i å skape grunnlaget for konvergens mellom partnerne, gir USA det siste ordet og mye av æren for en suksess.

Det er i tillegg verdt å merke at toppmøtet startet med en lunsj mellom Macron og Trump og ble avsluttet med en felles pressekonferanse mellom de to. Ingen av de fem andre statsledere ble invitert.

En slik linje er trolig den eneste som virker med Donald Trump, som vil gjeste G7-toppmøtet i Miami neste år og som kan bli gjenvalgt i november 2020. Den er likevel vanskelig å følge. Den britiske statsminister Tony Blair ble i sin tid anklaget for å være president George W. Bushs puddel.

Skamstemplet for en fransk president er å bli kalt «atlantist.» President Sarkozy levde relativt godt med et slikt stempel mellom 2007 og 2012. Macrons broker-rolle bidrar dermed positivt til styrkingen av multilateralisme. Men det bør helst ikke skje på bekostning av kjernen i fransk utenrikspolitikk.

28. august 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om utfallet av G7-toppmøtet i Biarritz, Frankrike og Macrons håndtering av Donald Trump.

Siden presidentvalget i 2017 har det vært en økende interesse for Frankrike i Norge, og stadig flere oppdager nytten og gleden av å følge med på det som skjer i Frankrike. Samtidig er Frankrike en av Norges viktigste handelspartnerne, og fransk snakkes av stadig flere mennesker verden over – å kunne fransk åpner dermed mange dører. Tid og sted: 23. aug. 2019 17:00–18:30, Litteraturhuset i Oslo (Kjelleren)Legg til i kalender

Kjerstin Aukrust og Franck Orban, førsteamanuenser i fransk fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Høgskolen i Østfold, inviterer til en samtale med tre frankofile samfunnsaktører, som hver på sin måte og innenfor sine felt har erfart verdien av å satse på Frankrike, både profesjonelt og privat.

Kveldens gjester er:

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister og tidligere kunnskapsminister

Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist og programleder for Urix, NRK

Asbjørn Øverås, redaktør for oversatt skjønnlitteratur, Aschehoug​

Arrangør

Høgskolen i Østfold/AreaS og Universitetet i Oslo/ILOS

21. juni 2019 ble jeg spurt av Senter for ekstremismeforskning C-Rex om å legge fram rapporten om mentorordningen i kriminalomsorgen som jeg leverte til justis- og beredskapsdepartementet i februar i år.  Det skjedde i forbindelse med den årlige konferansen organisert av Society for Terrorism Research. Konferansens tema i år var «The data revolution in terrorism research: implications for theory and practice.»

Mitt innlegg hadde følgende tittel: Evaluating the Norwegian mentoring process for radical inmates – Franck Orban

The Norwegian government launched in June 2014 an action plan against radicalization and violent extremism. As a part of it, Norwegian correctional authorities were asked to create a mentoring program for inmates who were identified as being vulnerable to radicalization or recruitment to violent extremism. Following a planning phase between autumn 2014 and 2015, the program started early in 2016 and went through a first evaluation phase up to the end of 2018. We present here some results from this evaluation published in February 2019. The report is based on direct access to internal documents from the Directorate of Norwegian Correctional Service and interviews with inmates participating to the program, their mentors and prison staffers working with inmates. The report raises the question of how the mentoring program has been perceived by all three groups (prison system, mentors, mentees) and how it impacted on them.

13. juni 2019 hadde jeg en innlegg på Alliansekonferansen, som er en del av Olavsdagene. Alliansekonferansen er et møte- og treffsted for debatt. Den finner sted nøyaktig 1000 år etter at den norske vikingkongen Olav Haraldsson (Olav den Hellige) giftet seg med den svenske dronningen Astrid Olofsdotter. Ekteskapet skapte en ny allianse mellom Norge og Sverige, og det er dette man ønsket å feire med Alliansekonferansen.

Olavsdagene arrangerer Alliansekonferansen 2019 i samarbeid med NUPI, PRIO, Høgskolen i Østfold, Oslo Freedom Forum og Litteraturhuset i Fredrikstad.

Tittelen på mitt innlegg var «En «hær av europeere» eller en «europeisk hær»: franske og tyske oppturer og nedturer gjennom etterkrigshistorien​.» Innlegget var en del av Dag 1 på konferansen som var viet til sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til allianser. Konferansen ble åpnet av Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Senere deltok jeg i en panelsamtale sammen med Kate Hansen Bundt, generalsekretær av Den norske Atlanterhavskomiteen og Barbara Kunz, forsker ved Det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI. Journalist Frithjof Jacobsen modererte samtalen.

Programmet for konferansen:

13. juni 2019 deltok jeg i radioprogrammet «Carrefour de l’Europe«, som lages av den fransktalende radiokanalen Radio France International (RFI). Jeg ble invitert sammen med bl.a. Tove Gravdal, journalist i Morgenbladet. Temaet for programmet var Norge i dag. Programmet ble tatt opp ved det franske Instituttet i Oslo. Du finner radioprogrammet her.

Programmet presenteres av journalist Daniel Desesquelle og har over 40 millioner lyttere, særlig i Sør-Amerika og Afrika.

KRONIKK: Ingen så dem komme. I november 2018 strømmet demonstranter med gule refleksvester ut i gatene i Frankrike – først i protest mot økte drivstoffavgifter. Siden ble protestrepertoaret kraftig utvidet, og inspirerte til lignende bevegelser i en rekke andre land – med svært ulik agenda. Nå ser det ut som De gule vestene er kommet for å bli.

Paris

I juli 2018 besluttet den franske regjeringen at fartsgrensen på mindre trafikkerte veier skulle settes ned fra 90 til 80 km/t. Allerede da begynte det å ulme. Egentlig hadde det ulmet i 20–30 år, men hverken eksperter eller politikere skjønte det. De som bor utenfor byene, i de delene av Frankrike som demografen Hervé Le Bras kalte «den tomme diagonalen», er «de glemte» eller som de selv sier, «de usynlige». De har dårlig råd og er nødt til å bruke bilen bare de skal på jobb, til tannlegen eller på butikken. Nærmeste offentlige kontor ligger i gjennomsnitt 14 minutter fra hjemmet. Videoappellen som hypnoterapeut og sikkerhetsekspert Jacline Moureau lanserte i Bretagne i slutten av oktober 2018, gikk viralt. «Vi (bilister) er møkka lei», sa hun til president Macron. Fem millioner så videoen. To uker senere marsjerte 288 000 over hele landet iført gule refleksvester. Målet var å bli sett. Det lyktes over all forventning. På et tidspunkt vaklet hele republikken.

Voldelig utvikling

Til å begynne med blokkerte De gule vestene rundkjøringer utenfor byene. Der oppsto det en enestående samhørighet på barrikadene, der demonstrantene kunne feire jul med champagne i kassevis donert som en støtteerklæring fra selveste Brigitte Bardot. 8 av 10 franskmenn oppga at de sympatiserte med parolene, men ikke med alt bevegelsen foretok seg. Det ble etter hvert mye hærverk, og utrykk for både rasisme og antisemittisme. Ved en rekke anledninger har demonstrasjonene resultert i vold, ofte hjulpet av «les casseurs», profesjonelle pøbler som bare er ute etter bråk og hærverk. Det har vært voldsomme gatekamper i Paris, Bordeaux og andre byer hver lørdag de siste månedene. Turister er blitt advart mot å komme, mindre butikker har gått konkurs, og arbeidsledigheten har økt.

Volden kulminerte allerede 1. desember 2018, da De gule vestene i selskap av pøbler stormet Triumfbuen. Politiet klarte så vidt å tvinge demonstrantene tilbake. To politibusser ble blokkert, og noen kastet brannbomber inn i dem. Det var et mirakel at ingen mistet livet. Macron var på G20-møte i Argentina da han fikk telefon om at republikken sto for fall. Ved en annen anledning tidlig i januar 2019 klarte en liten gruppe gule vester ved hjelp av en gaffeltruck å knuse inngangsdøren til regjeringstalsmannens kontor. Statsråden måtte evakueres. Politiet har svart med hardt mot hardt, blant annet med LDB-gummikuler. Disse har dimensjon på størrelse med et øye, og flere demonstranter er blitt blindet eller har mistet en hånd. Politivolden har på sin side bidratt til å radikalisere bevegelsen. Det førte til rene gateslag, særlig 16. mars, da paradegaten Champs-Elysées ble en ren slagmark. Pøblene i svart
førte an, men en del gule sluttet seg til. Black blocs er nå blitt til Yellow Blocks. Ved flere anledninger i Paris og i andre franske byer fant gatekamper sted mellom antifascister og høyreekstreme fra ulike miljøer (Zouaves, Génération Identitaire, GUD/Bastion social, Action française). Begge leirer tok ved minst én anledning på seg gule vester som forkledning, noe som viser hvor krevende det er å definere denne bevegelsen. Noen ekstremister yppet også til væpnet opprør. Regjeringen satte på sin side inn en spesialavdeling fra hæren for å vokte viktige bygninger. Heldigvis ble ingen skudd avfyrt – så langt. Det hadde vært en katastrofe.

Elitens manglende bakkekontakt

Ingen forutså omfanget opprøret skulle få. Det skyldes i stor grad Macrons og maktelitens mangel på bakkekontakt og manglende evne til å leve seg inn i realiteten for vanlige franskmenn som sliter. Riktignok var opprøret allerede merkbart ved presidentvalget i 2017, da mesteparten av landets tradisjonelle politikere ble vraket. Stadig flere satt hjemme eller ga sin stemme til ytre venstre- eller ytre høyre. Disse forsøkte å ri på «tapernes» misnøye på hver sin måte. Det er ikke første gang spontane bevegelser har forsøkt å bryte kodene. I Bretagne i 2013 tok bøndene «røde toppluer» på seg i kampen mot president Hollandes miljøskatt og nedbygging av fransk landbruk. I 2016 startet «Oppe hele natten»-bevegelsen som en sosial protest mot innføringen av en ny arbeidsmiljølov, med rot på Place de la République i Paris. Den utviklet seg gradvis til å bli en bredere protestbevegelse og ble en test på direkte demokrati på samme måte som Occupy i USA eller 15M-bevegelsen i Spania. Globaliseres.

Globaliseres

I dag har flere land latt seg inspirere av De gule vestene (se utfyllende faktaboks t.h.). Som regel er det i mer beskjeden størrelse og med varierende betydning og politisk fortegn. I Belgia protesterer man for sosial rettferdighet og kjøpekraft, mens i Tysland ble symbolet brukt av ytre høyre mot innvandring. I Algerie har De gule vestene til en viss grad inspirert ungdommen til å protestere mot president Bouteflikas femte mandat, mens egyptiske myndigheter på sin side forbød salget av gule refleksvester over hele landet av frykt for en ny politisk eksplosjon. Like fullt er vesten blitt et symbol for revolusjon.

Konspirasjonsdemoner

De gule vestene utgjør en grasrot, men er i likhet med Den arabiske våren også en 2.0-bevegelse som utnytter sosiale medier for alt de er verdt. Ukritisk kildebruk har imidlertid medvirket til spredningen av fake news. En undersøkelse gjort av Ifop i Frankrike på slutten av 2018 viste at 10 prosent av franskmenn trodde den franske staten sto bak attentatet mot julemarkedet i Strasbourg 11. desember. I sin granskning av De gule vestene, fant stiftelsen Fondation Jean-Jaurès og Conspiracy Watch at annenhver gul vest trodde at staten manipulerte informasjonen for å dekke over sosial uro. Det ble også avdekket at De gule vestene og deres tilhengere har mer tiltro til konspirasjonsideer enn resten av befolkningen.

Mer vold i vente?

I januar forsøkte presidenten og regjeringen å finne en utvei. Resultatet ble en landsdekkende debatt hvor alle franskmenn ble invitert til å si sin mening. Fire temaer ble valgt: overgangen til en miljøvennlig økonomi, skatte- og avgiftspolitikk, statsborgerskapet og hvordan staten er organisert. En enorm mengde tilbakemeldinger strømmet til Elysée-palasset, men lite er foreløpig kommet ut av det. Et flertall av franskmennene er lei av kaoset og vil ha tilbake ro og orden, mens kjernen i De gule vestene ikke ser at en politisk løsning vil tjene deres sak og nekter å gå inn i enhver form for dialog med regjeringsmakten. De nekter å organisere seg og vil heller ikke representeres av fagforeninger eller politiske partier. De som har stukket hodet ut, er blitt ansett for å være en del av «systemet», og truet av andre medlemmer.

Hva nå, lille land.

Etter dette gule «jordskjelvet» er det nå «paradoks» som best beskriver folkeopprøret. De gule vestene er blitt en inspirasjonskilde i flere land, men har mistet mye støtte på hjemmebane og har til en viss grad latt seg forføre av ytterliggående krefter. Det ser ikke ut til at De gule vestene akter å gi seg. Ei heller Emmanuel Macron. Presidenten har deltatt i en rekke maratondebatter rundt om i Frankrike, og imponerer med sin intellektuelle kapasitet, men kan ikke dy seg fra å komme med nedsettende uttalelser. Debattene har imidlertid hjulpet ham på meningsmålingene. Men fortsatt er det et gap, for ikke å si en avgrunn, mellom De gule vestene og makteliten, i deres øyne personifisert nettopp ved Macron, som de har lagt for hat. Dette gapet har eksistert siden Revolusjonen og vil fortsette å eksistere så lenge ingen tør å stenge eliteskolene, slik Eva Joly foreslo i sin presidentvalgkamp i 2012. Den delen av befolkningen som De gule vestene representerer, må oppnå noe. Det har de allerede gjort gjennom tiltak som regjeringen vedtok nokså raskt. Over tid vil disse tiltakene koste 10 milliarder euro. Så det er tross alt ikke småtterier. Men De gule vestene har i mellomtiden endret sine krav og vil nå gi «folket» mer direkte styring i landet. Det er dermed for tidlig å si om deres bevegelse er kommet for å bli – i en eller annen organisert form – eller om den kommer til å føye seg inn i en lang rekke av politiske og sosiale utblåsninger som fransk historie er kjent for. Det brennende ønsket om likestilling og rettferdighet kan drukne i kaoset som utledes av opprøret. Det beste man kan håpe på – for å parafrasere et kjent sitat fra Georg Büchner om 1789 – er at revolusjonen denne gangen ikke spiser sine egne barn.

AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knopp Rachline publiserte en kronikk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt om fenomenet «De gule vestene» i Frankrike og om bevegelsens betydning. Kronikken er bak betalingsmur.

KRONIKK: Ved første øyekast virket årets EU-valg i Frankrike positivt for demokratiet. En valgdeltagelse på over 50 prosent dempet inntrykket av at franskmenn ikke lenger var interessert i EU. Miljøpartiet De grønnes gode resultat ga også grunn til optimisme for de som ønsket en tredje vei mellom Frankrikes president Emmanuel Macrons liberalisme og nasjonalpopulismen til Marine Le Pen, leder for partiet Nasjonal Samling. Et nærmere blikk på valgresultatene viser at situasjonen er mer urovekkende for Frankrike.

Nasjonal Samling stilte opp med listen Ta makten (Prenez le pouvoir) og ble valgvinner med 23,31 prosent av stemmene. Marine Le Pen kan nå triumfere med å si at hennes parti har blitt landets største og det eneste reelle alternativ til Macrons parti Republikken Fremad! (La République en Marche!)

Hennes resultat blir ofte omtalt i medier som svakere enn ved forrige EU-valg i 2014, der Nasjonal Samlings forgjenger, Nasjonal Front, fikk 24,86 prosent. Det stemmer i prosenter, men ikke i avgitte stemmer. Partiet økte sin oppslutning med nesten 570.000 stemmer.

Macron ble indirekte valgets taper. Den sentrumsliberale listen som han støttet, Gjenfødelsen (La Renaissance), fikk 22,41 prosent og kom 0,9 prosent bak Nasjonal Samling. Han kan likevel trøste seg med at tapet med mindre enn fryktet i et Frankrike som har vært preget av sosial uro i et halvt år.

Han involverte seg direkte i valgkampen og mobiliserte en del usikre velgere ved å gjøre valget nærmest til en avstemning for EU og ham, og mot Marine Le Pens EU-skeptiske budskap. Nederlaget skadet til en viss grad hans prestisje. Det kan få følger for hans ambisjon om å være drivkraften bak EUs fornyelse.

Samtidig vil hans parti Republikken Fremad! og Marine Le Pens Nasjonal Samling ha 23 representanter hver i EU-parlamentet fram til Brexit blir et faktum. Nederlaget er dermed mindre åpenbart. I tillegg vil den liberale gruppen i EU-parlamentet, hvor innvalgte medlemmer av Gjenfødelsen vil sitte, få en nøkkelstilling.

Sosialdemokratene og kristendemokratene trenger deres støtte for å få flertall mot euroskeptikerne når nye EU-lover skal vedtas. Nasjonal Samling vil på sin side ikke lenger bli ansett som junior-partner i den høyrepopulistiske alliansen som bygges opp i EU-parlamentet og som ledes av Matteo Salvini, Italias visestatsminister.

Macron og Le Pen innkasserte for øvrig bonusseire. For Macron handlet EU-valget om å fortsette omkalfatringen av Frankrikes politiske landskap som startet for to år siden da han ble valgt som president.

President- og parlamentsvalget i 2017 tømte de etablerte partiene for velgere. I første omgang rammet dette venstresiden og særlig sosialistpartiet, som nærmest forsvant fra valgurnene.

I år ble fokuset mer rettet mot de konservative og deres parti Republikanerne (les Républicains). Det gikk over all forventning for Macron. Republikanernes liste, Unionen for høyre og sentrum (Union de la droite et du centre), fikk under 8,5 prosent av stemmene. Det er det verste resultatet for dem siden EU-valget ble holdt for første gang i 1979. 27 prosent av deres velgere flyktet til Macrons liste, mens 18 prosent stemte på Le Pens liste. Republikanerne fikk over 5 prosent av stemmene kun i 27 av landets 95 fylker på fastlandet og i franske oversjøiske territorier. Krisetilstanden førte til at partilederen Laurent Wauquiez gikk av 2. juni.

Venstresiden var på sin side splittet i flere lister. Sosialistenes liste, For et miljøvennlig og sosialt EU (Envie d’Europe écolologique et sociale) passerte så vidt 6 prosent. De fikk ikke over 20 prosent av stemmene i ett eneste av landets 95 fylker på fastlandet og i oversjøiske territorier. I kun 25 fylker fikk de over 10 pprosent. En splittet venstreside – Jean-Luc Mélenchons venstreradikale liste Det ukuelige Frankrike (La France Insoumise) fikk kun 6,3 prosent, – og en svekket høyreside, innebærer i at Macron vil beholde makten hvis han får landet på noenlunde rett kjøl.

For Marine Le Pen var en konsolidering av Nasjonal Samling på landsbasis like viktig som å slå Macron. Det handlet ikke bare om tapet mot Macron ved presidentvalget for to år siden, men også om å se inn i fremtiden. Nasjonal Samling vant i to tredjedeler av landets 95 fylker på fastlandet og i 7 av 10 Frankrikes oversjøiske territorier. Til gjengjeld vant Gjenfødelsen kun i én tredjedel av landets fylker på fastlandet og i 3 av 10 landets oversjøiske territorier.

Republikken Fremad! er egentlig sterkt kun i storbyene. Og det finnes flere unntak. Blant landets 15 største byer ble Marseille, Nice, Toulon, Reims eller Le Havre tapt til Nasjonal Samling. Le Pen dominerer dermed i mesteparten av det ikke-urbane og det avindustrialiserte Frankrike. Mange som tok på seg gule vester eller som sympatiserte med protesten, stemte på henne.

Valgutfallet tegner et bilde av et todelt Frankrike mellom Macron og Le Pen. Skillet går mellom by og bygd, sentrum og periferi og «Have» og «Have-nots.» Det finnes velgere som ikke godtar denne todelingen og som etterlyser alternativer. De kan i tillegg være genuint opptatt av bærekraftige løsninger for miljøkrisen.

Mange av dem gikk til De grønnes liste. Partiet Europe Ecologie (EU og miljø) fikk sitt beste resultat siden 2009 med 13,5 prosent. Ifølge IPSOS gikk 20 prosent av venstrevelgerne som støttet Macron i 2017 og som ble skuffet over høyredreiningen i hans politikk over til dem. Det gjenstår å se om de kan bli en «tredje vei» alene eller sammen med andre.

Men trenden er klar. Nasjonal Samling ligner et snøskred som tar mer land valg etter valg. I mars 2020 er det kommunevalg i Frankrike. Ett år senere er det regionsvalg. De vil si noe om styrkeforholdet mellom partier før presidentvalget i 2022. Tidligere har venstre- og høyresiden klart å samarbeide om å hindre Nasjonal Samlings vei til makt lokalt, regionalt og nasjonalt ved å danne en «cordon sanitaire». En slik løsning kan bli truet hvis ingen av dem er levedyktig lenger.

Tre scenarier kan skisseres for i 2022. I det første lykkes president Macron med økonomiske og sosiale reformer. I så fall blir han gjenvalgt mot Marine Le Pen.

I det andre scenariet mislykkes han derimot med reformprosessen, samtidig som det finnes noen på venstresiden eller høyresiden som kan ta opp kampen mot Nasjonal Samling. I så fall blir presidentvalget et oppgjør mellom høyre og nasjonalpopulisme, slik det var i 2002 med president Jacques Chirac og faren til Marine Jean-Marie Le Pen, eller et hittil usett oppgjør mellom en venstrekandidat og Nasjonal Samling. Det forutsetter at begge fløyer bygger seg opp igjen i nærmeste framtid.

I begge tilfeller blir utfallet mer åpent enn i 2002 eller 2017 da Macron vant. Nasjonal Samling er sterkere på landsbasis og velgerne er mer flyktige.

I det siste scenariet lykkes Macron ikke, samtidig som verken venstresiden eller høyresiden har gjenoppstått fra sine asker. Kanskje er de borte for godt. Da vil sentrumsliberalen Macron stå alene mot nasjonalpopulisten Le Pen. Denne gangen med langt svakere sjanser til å vinne.

5. juni 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om utfallet av den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og todelingen av det politiske landskapet etter valget.

Vibeke Knopp Rachline og jeg har skrevet en lengre kronikk om de gule vestene i Frankrike som kom på trykk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt.

Avisen kan bestilles her.

Mandag 20. mai 2019, kl. 19:00 til kl. 20:30

Litteraturhuset i Oslo
Sal: Amalie Skram

Arrangør: ILOS, UiO og Høgskolen i Østfold, AreaS

Årets valg til Europaparlamentet 23.-26. mai omtales som en korsvei for EUs fremtid, der to ulike syn på unionen står opp mot hverandre. På den ene siden finner man de som vil ha mer samarbeid og integrasjon, på den andre de som er imot EU, som vil ha et mindre føderalt EU – eller som rett og slett vil ha et annerledes Europa. En slik verdikamp pågår i samtlige EU-land, men er enda mer spisset i Frankrike, der president Macron har slått fast at EU-valget blir et oppgjør mellom de progressive på den ene siden, og nasjonalistene på den andre. Men er det så enkelt? Vi har samlet et kvalifisert panel som skal drøfte den franske EU-valgkampen og hva valgresultatet i Frankrike om noen dager kan ha å si for resten av EU.

Panel:

· Yngvild Gotaas Torvik, journalist i Klassekampen
· Franck Orban, Høgskolen i Østfold
· Kjerstin Aukrust, Universitet i Oslo
· Simen Ekern, journalist og forfatter

Tove Gravdal fra Morgenbladet er ordstyrer.

Navn på arrangør: Universitetet i Oslo/ILOS og Høgskolen i Østfold/AreaS​

Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/2259911504065986/

KRONIKK: I artikkelen publisert av Minerva 8. april så vi hvordan navnet til den franske forfatteren Renaud Camus dukket opp i forbindelse med attentatene i Christchurch, New Zealand. 15. mars 2019.

Over natten opplevde Camus det samme som bloggeren Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman, opplevde med Anders Behring Breivik etter 22/7. Han ble omtalt i media som terroristens inspirator og ble pålagt et ansvar for terrorhandlingen begått av Brenton Tarrant. I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg.

DSFU som konspirasjonsteori

Camus’ navn ble knyttet til Christchurch-attentatet som følge av at gjerningsmannen brukte uttrykket The Great Replacement i tittelen på manifestet han lastet opp på sosiale medier før terrorangrepet. Kommentatorer i Norge og utlandet understreket at Camus siden begynnelsen av 2010-tallet utviklet et tankesett basert på ideen om «Det store folkeutbyttet» (heretter DSFU).

I sin litterære form handler DSFU om europeernes tap av identitet, kultur og språk og om en kritikk av modernisme og liberalisme, som bidrar til å de-humanisere mennesker. DSFU presenterer også et dystopisk scenario hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeisk innvandring i eget territorium.

I likhet med Eurabia-teorien om en pågående islamisering av Europa, som den israelsk-britiske forfatteren Gisèle Littman forfattet så tidlig som i 2005 i boken Eurabia: The Euro-Arab Axis  ̶  og som inspirerte både Fjordman og Breivik, kan DSFU beskrives som en nativistisk konspirasjonsteori som forutsetter at en gruppe utenforstående truer de innfødtes samfunn og kultur (natives på engelsk) med hjelp av illojale allierte på innsiden.

Camus’ radikalisering

Camus tok straks avstand fra terrorhandlingen i New Zealand på twitter, og slo fast at han var ikke-voldelig og aldri hadde hatt til hensikt å skade noen fysisk. Han valgte dermed den samme strategien om ansvarsfraskrivelse som Fjordman brukte ovenfor Breivik i 2011 da nordmannen benektet enhver kobling mellom ord og handling.

Samtidig er han tvetydig når det gjelder bruk av vold når han sier følgende til Le Monde 9. april 2019: «Jeg oppfordrer til avkoloniseringen (av Europa). Avkoloniseringen kan være Gandhi eller Ben Bella. Jeg vil foretrekke Gandhi (…) Men når dette er sagt foretrekker jeg krig hvis det eneste alternativet står mellom underkastelse og krig.»

Etter Christchurch blir det uansett vanskeligere for ham å fremstille DSFU som et ikke-voldelig prosjekt. På samme måte som Fjordman assosieres med Breivik, vil han alltid kobles til Tarrant. Tidligere har han hatt relativt lett tilgang til franske medier, selv om han har vært mest populær i islamofobiske og innvandrerfiendtlige miljøer. Han møtte bl.a. en viss suksess blant etablerte journalister og intellektuelle som Eric Zemmour, Alain Finkielkraut og Michel Houellebecq, som man vil kalle «reaksjonære», og som deler hans skepsis til Frankrikes fremtid som enhetlig nasjon.

Det finnes selvsagt grader av tilslutning. Man kan enes med Camus i at innvandring utgjør en reell utfordring for de europeiske landenes kohesjon uten å gå så langt som å omfavne DSFU. Finkielkraut, som tidligere støttet Camus fordi han så på ham som én av Frankrikes mest begavede forfattere, har i senere tid beklaget Camus’ økende radikalisering.

Camus blir ikke minst møtt med ironi av motstandere. I 2016 ble bl.a. DSFU-begrepet plagiert og brukt mot Camus av tre journalister med innvandrerbakgrunn med slagordet «Vi er det store folkeutbytte!»

I tillegg har han fått problemer med det franske rettsvesenet. I 2000 ble han en første gang kritisert av sine meningsfeller for utsagn som kunne oppfattes som antisemittiske i boken Journal: La Campagne de France. I 2014 ble han dømt for hatdiskurs og stigmatisering av muslimer. Han står nå foran en potensiell ny rettssak etter at han i 2017 skrev twitter-meldinger som ble oppfattet som antisemittiske.

Satser på politikk

De siste årene prøvde Camus seg i politikk. Han kommer i utgangspunktet fra litteraturverdenen og venstresiden. På 1970- og 80-tallet tilhørte han sosialistpartiet, før han i 2002 stemte på kandidaten for de grønne til presidentvalget. Etter år 2000 tok han mer avstand fra litteratur og skrev mer politiske tekster. Det førte ham til å klekke ut DSFU-ideen på begynnelsen av 2010-tallet.

Parallelt stilte han opp til presidentvalget i 2012 og 2017, uten å oppfylle minimumskravene for å bli godkjent som kandidat. Han stiftet Parti de l’In-nocence i 2012 og Nei-partiet i 2013, og bidro til å etablere den islamfientlige organisasjonen Pegidas franske avdeling i 2015.

Parallelt med at han ble medlem av det identitære partiet SIEL, støttet han Marine le Pen under presidentvalget i 2012 og 2017. Han ble da kritisert av de identitære for å være for forsiktig med islam og muslimer, kanskje på grunn av dommen fra 2014, og for å være for populær blant jøder. En slik eventuell støtte fra jøder mistet han imidlertid etter ovennevnte twitter-meldinger, hvor han hevdet at DSFU var et større fenomen i historisk omfang enn jødeutryddelsen.

I november 2017 var han også sentral i stiftelsen av Det nasjonale rådet for europeisk motstand (CNRE) sammen med Karim Ouchikh, leder av det identitære partiet SIEL. CNRE vil forhindre DSFU i Frankrike og Europa.

Overraskende nok står Václav Klaus, den tsjekkiske republikks president i perioden 2003-2013, oppført på medlemslisten. Mindre uventet er Filip Dewinters navn, som talsmann for Vlaams Belang.

I mai 2019 stiller Camus opp til valget ved Europaparlamentet med en egen valgliste med navn «Den klare linjen» (La ligne claire). Partiprogrammet oppfordrer europeerne til å føre en «avkoloniseringskrig», dog ikke-voldelig, mot alle globalister og innvandringssupportere som president Macron, som støtter DSFU og ødeleggelsen av fransk og europeisk identitet. Trolig vil han ikke ha nok penger til å føre valgkamp.

DSFU spres i Frankrike …

Camus har ikke gjort noen glimrende karriere i fransk eller europeisk politikk så langt. Det har DSFU derimot gjort. Flere politikere i Frankrike har gått i Camus’ ærend.

Under et besøk til Saint-Etienne i oktober 2017 omtalte lederen for det konservative partiet Republikanerne Laurent Wauquiez DSFU som en realitet i landsdeler hvor han mente at republikkens lov ikke lenger gjaldt. Presidenten for det nasjonalistiske partiet Stå opp Frankrike! Nicolas Dupont-Aignan erklærte også i januar 2017 at: «(…) Folkeutbyttet skjer nå!»

Niesen til Marine Le Pen, Marion Maréchal, hevdet likeledes i 2015 at DSFU var et faktum i flere franske landsdeler. Nasjonal Fronts grunnlegger og tidligere leder Jean-Marie Le Pen skrev i sine memoarer utgitt så sent som i 2018 at DSFU går raskere år for år. Marine Le Pen brukte lignende utsagn tidligere, samtidig som hun kalte DSFU en konspirasjonsteori, før hun avviste enhver kjennskap til DSFU etter massedrapet i New Zealand.

DSFU ble også brukt i «mykere» former av politikere på venstre- og høyresiden som forfektet en hard linje mot innvandring og islam, gjerne like før et valg. En studie av konspirasjonsteorier utført av Conspiracy Watch og IFOP for Jaurès-stiftelsen i desember 2017, viste i tillegg at 48 prosent av de spurte støttet ideen om at ikke-europeisk innvandring var et politisk prosjekt tvunget gjennom av eliten ̶ dvs. politikere, intellektuelle og media, for å erstatte den franske befolkningen.

Den typiske respondenten og DSFU-tilhenger var en mann over 45 år med lav utdanning og lav tillit til media, som stemte konservativt eller på ytre høyre. ​Spesielt oppsiktsvekkende var det likevel at også 32 prosent av venstrevelgerne og 30 prosent av sentrumsvelgerne støttet DSFU. Camus kan med andre ord godt være uglesett av den politiske og litterære eliten, men DSFU vinner faktisk terreng i Frankrike.

… og ellers i Europa

Det gjelder også utenfor Frankrikes grenser. Flere innvandringskritiske og/eller islamfiendtlige grupper og partier anvender en retorikk som ligner på DSFUs.

I Norge er bruken av DSFU fortsatt marginal. Man finner uttrykk som «folkeutskifting» og «folkeutbytte» langt ute på ytre høyre, i grupper som forherliger raserenhet og fordømmer innvandring og multikulturalisme, men uten direkte henvisning til Camus.

Mange husker derimot at uttrykket «snikislamisering» dukket opp for alvor i norske medier etter at Siv Jensen brukte det i talen til landsstyret i Fremskrittspartiet i 2009. Begrepet har en kobling til Eurabia og er definitivt kompatibelt med DSFU.

I andre land fikk DSFU-tankesettet vind i seilene under og etter flyktningkrisen i 2015. I Nederland varslet den anti-islamske politikeren Geert Wilders i november 2018 at europeerne vil bli byttet ut og islamisert hvis man ikke stanser masseinnvandringen. Han etterlyste en de-islamisering av Nederland.

Under parlamentsvalget i Tyskland i 2017 anklaget det høyreradikale partiet AfD Merkels innvandringspolitikk for å utsette Tyskland for en ren kulturell utslettelse. Partiet oppfordret sine velgere til å lage «tyske barn» for å vinne landet tilbake.

I Italia, Østerrike og Ungarn får også DSFU innpass i maktkorridorene. I 2016 anklaget Italias fremtidige visestatsminister Matteo Salvini paven for å støtte en innvandrerinvasjon uten sidestykke. I Ungarn erkjente Orbán i desember 2018 at han skjønte alvoret i krisetilstanden som rammer Afrika, men han tilføyde at man på ingen måte kunne legitimere en invasjon av EU og Ungarn.

Til og med i Storbritannia viste studien utført av Cambridge University og YouGov i november 2018 at 18 prosent av de spurte støttet ideen om at muslimsk innvandring var en del av en større plan om å gjøre muslimer til et flertall i landet. Dette tallet steg til 27 prosent blant konservative velgere.

DSFU  ̶  enten i Camus’ form eller i andre varianter  ̶  får ikke bare støtte blant høyreradikale og identitære grupper. Det er i ferd med å bli mer utbredt i den offentlige opinionen og bidrar trolig til å senke terskelen for fremtidige voldsepisoder.

21. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om spredningen av Renaud Camus’ ideologi i det identitære miljøet både i Frankrike og i andre land. Kronikken er bak betalingsmur.

Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

Tirsdag, 2. april 2019, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor jeg og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom oss, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, «de gule vestene» og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.

Herved følger en oversikt av spørsmålene som vi tok opp.

Historiske rammer

Venstresiden i Frankrike har vært i krisetilstand over en lengre periode. Delvis skyldes det globale forhold, delvis skyldes det òg mer nasjonale forhold. Hva mener du er årsaken(e) til splittelser på venstre side i Frankrike og når skjedde et slikt brudd på venstresiden?

Kan du beskrive JPMs glidning ut av sosialistpartiet etter år 2000? Når mener du kom vippepunktet for ham?

Kan du minner oss på i hvilken grad bl.a. EU har vært et problem for samlingen av venstrekreftene og mer spesifikt for JLMs alliansepolitikk med kommunistene og de grønne?

Dynamikken ved president- og parlamentsvalget 2017

Hvordan analyserer du årsakene bak JLMs valgsuksess i 2017 og samtidig nederlag når det gjelder å komme til 2. omgang?

JLM nektet å velge mellom MLP og EM før andre omgangen av presidentvalget. Kan du forklare hva du tror motiverte dette valget og gå inn for konsekvensene av et slikt valgt for JLM i ettertid?

Dynamikken i dag: europavalget og gule vester

JLM og FI vant ikke noe særlig på krisen med de gule vestene som nå har pågått i 20 uker. Hva mener du er grunnen(e) til det?

Mélenchon har vist en viss begeistring for en av de gule vestene Eric Drouet, som i desember oppfordret gule vester til å storme inn Elysee-palasset. Hva forteller en slik fascinasjon om JLMs forhold til de gule vestene som protest/opprør-» bevegelse?

Du skriver at JLM og FI har befestet sin posisjon som det brede alternativet på den franske venstresiden. FI ligger nå relativt lavt i meningsmålingene før europavalget. Hvor sikker er FIs posisjon fremover og hva er faktorene som svekker og som styrker en slik påstand?

Du skriver også at JLM etter presidentvalget i 2017 har befestet sin posisjon som reell utfordrer til Macron. Står du fast ved det i dag eller har han «mistet toget» og hvorfor?

KRONIKK: Renaud Camus er en fransk forfatter som ble kjent i Norge etter at det ble hevdet at han inspirerte Brenton Harisson Tarrant, gjerningsmannen som angrep to moskeer 15. mars 2019 i Christchurch, New Zealand. 50 personer ble drept og like mange ble såret.

Camus forfekter et ekstremt tankesett som i utgangspunktet ikke oppfordrer til vold, men som til syvende og sist har fått et radikalisert individ til å begå massedrap. Det mest urovekkende er at Camus’ ideologiske buskap blomstrer opp på begge sider av Atlanterhavet.

Tarrant indikerte at han primært var inspirert av Anders Behring Breivik i et manifest som han lastet opp på sosiale medier kort tid før angrepet. Der omtalte han Breivik som «frihetskjemper», «motstandsmann» og «etno-soldat.» Han påstod også at han hadde vært i kontakt med Breivik og at han hadde fått godkjent terrorangrepet av såkalte «tempelriddere».

Den første påstanden er usannsynlig, gitt soningsregimet den terrordømte er underlagt. Den andre er heller ikke troverdig. Rettssaken mot Breivik konkluderte i 2013 med at noe organisert miljø rundt ham ikke fantes, og at mannen bak 22/7 handlet alene. Med mindre et slikt organisert miljø har oppstått i mellomtiden, må man tro at Tarrant brukte Breivik for å påberope seg en form for legitimitet for angrepet.

Det er derimot mulig at han leste Breiviks manifest, eller deler av det, og at han møtte individer som sympatiserte med Breiviks voldsunivers. I Tarrants tekst finner man for øvrig referanser til europeisk fascisme og til amerikansk hvit-makt-bevegelse. Det gjelder navn (Oswald Mosley og David Lane), begreper og sitater (Lanes slagord, Hvit folkemord) og symbolikk (Sonnenrad som korssymbol brukt av hvit-makt miljøet i USA).

Ulike referanser til Breivik og til angrep begått av andre høyreekstremister i USA, Italia, Sverige og Storbritannia de siste årene plasserer Tarrant i et uformelt globalt nettverk av høyreekstremister som motiverer hverandre til å ty til terrorisme.

Det store folkeutbyttet

På første side av Tarrants manifest står The Great Replacement som hovedtittel. Sistnevnte henviser ikke til kjent ekstremistisk angelsaksisk litteratur, men til en relativt ukjent fransk forfatter, Renaud Camus.

I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere.

Gjennom flere bøker (De l’innocence, 2010; Le Grand Remplacement; 2011; Le Changement de peuple, 2013 og Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique?, 2017) har Camus forfektet en dystopisk visjon hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeiske innvandrere og muslimer på eget territorium. Han kaller dette «Le grand remplacement,» Det store folkeutbytte (heretter DSFU).

Det skjer demografisk ved at ikke-hvite innvandrere og muslimer, og deres etterkommere, får flere barn enn hvite europeere, og ved at de nekter å ta innover seg europeiske verdier. De vil ta over Europa. Ifølge ham opptrer muslimer som femtekolonister og som DSFUs «bevæpnede arm».

Det skjer også ideologisk ved at en politisk, intellektuell og økonomisk elite har som mål å skape et globalisert menneske løsrevet fra enhver form for nasjonal forankring. I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere. Inntrengerne og eliten deler derfor ansvaret for at «ekte europeere» på sikt dømmes til å forsvinne.

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Utover det er hele den vestlige sivilisasjonen i dødsfare. Camus’ forventede sivilisasjonskollaps kan kun forhindres ved at all ikke-europeisk innvandring stanses og ved at ikke-europeiske innvandrere og muslimer, samt deres etterkommere, sendes tilbake til Afrika og til muslimske land. DSFU ansees av ekstremismeforskningen som en konspirasjonsteori.

Camus er langt fra å være den første som i fransk sammenheng forfekter et slikt apokalyptisk bilde. Allerede i 1883 fryktet forfatteren Paul Leroy-Beaulieu Frankrikes invasjon av utlendinger.

DSFU-tankegangen spores også opp hos en av de mest sentrale grunnleggere av fransk nasjonalisme på slutten av det 19. århundre. I «Kallet til soldaten» fra 1900 advarte Maurice Barrès mot inntrengere som var i ferd med å overta franskmennenes plass i eget land. I tråd med datidens antisemittisme anså Barrès jøder som inntrengere, sammen med arbeidsinnvandrere. Barrès skal ha vært den første som oppfant uttrykket «Det store folkeutbytte.»

Innvandringsdebatten skapte også skarpe politiske fronter i mellomkrigstiden mellom en elite som var kosmopolitisk, og høyreekstreme grupper som beskyldte sistnevnte for svik mot fedrelandet. I 1932 påpekte bl.a. Charles d’Héristal at inntrengernes invasjon var planlagt og organisert av eliten, og at målet var et bolsjevistisk kupp støttet av jøder, frimurere og tyskere, for ikke å nevne den jødisk-tysk-amerikanske finans.

Den franske historikeren Ralph Schor noterte i denne sammenheng at høyreekstremister gjennom flere generasjoner har forsvart ideen om at innvandring fører til nasjonal desintegrering og ødelegger den kulturelle, historiske og nasjonale identiteten. En slik diskurs vinner fram i nedgangstider og i akutte kriser.

I Frankrike var det tilfellet på 1880-tallet med Dreyfus-saken, så i 1930-årene med finanskrakket og igjen på 1970-tallet med to oljesjokk i 1973 og 1979. Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015 spilte trolig en lignende rolle. De åpnet et vindu for tilhengerne av en modernisert utgave av DSFU-ideen.

Fransk kulturkamp

Førti år før Camus’ bok om «Det store folkeutbytte» kom boken til en annen forfatter, Jean Raspail. I helgenes leir var en dystopisk roman utgitt i 1973 om hvordan innvandringen fra Asia traff Frankrikes kyst før den oversvømte landet og resten av Europa. Den politiske konteksten var da preget av båtflyktninger, men tankegangen bak forståelsen av denne krisen var lik Camus’. Raspails bok ble kjent i franske høyreekstreme miljøer, før den ble eksportvare. Den kom i norsk utgave i 2015.

Men Raspail var ikke alene i Frankrike. Det fantes allerede et miljø på ytre høyre som siden begynnelsen av 1960-tallet reflekterte over bl.a. identitetsbegrepet. Tankesmien GRECE ble stiftet i 1968 som motpart til den nymarxistiske Frankfurtskolen, og samlet akademikere og journalister som hadde tatt innover seg erfaringene fra Algerie-krigen, og som forkastet bruk av vold – vurdert som ineffektivt, til fordel for en kulturkamp. En ny ideologisk plattform renskåret for raseteori skulle få innpass i partier på høyresiden for å påvirke dem.

Det nye høyre

Hjernene bak GRECE (Alain de Besnoist, Dominique Venner, Guillaume Faye) bygget opp en antiliberal og tradisjonalistisk kulturell bevegelse som av franske media ble kalt Det nye høyre. Den fordømte globalisme, multikulturalisme og parlamentarisme, og forsvarte ideen om at europeerne måtte kjempe for å bevare sin kultur og identitet.

Club de l’Horloge sprang ut fra GRECE i 1974, med et mer liberalt profil og en ambisjon om å innta nøkkelstillinger i partier. I 1999 publiserte Alain Benoîst bl.a. et «Manifest for en europeisk renessanse» som ble lagt merke til i høyreradikale miljøer i Vest-Europa, USA og Russland.

Det nye høyre lyktes med å spre et budskap som ikke lenger var fanget i randsonen. Det preget i økende grad den politiske debatten i Frankrike på høyresiden, før den fant veien ut til flere europeiske land. Etter 2010 begynte en langvarig satsing å gi uttelling, ved at ideen om DSFU spredte seg til nasjonalistiske og innvandrerskeptiske grupper og partier i andre europeiske land.

Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen.

Hjernene bak GRECE gikk i ulike retninger. Benoît godtok etter hvert at «ur-europeere» og innvandrerne kunne leve side om side, og rettet sin metakritikk mer mot USAs kulturimperialisme. Venner avlyste en politisk karriere for å fokusere på metapolitikk. I Det nye høyre forfektet han en antimodernisme og en rasebasert europeisme. I høyreradikale miljøer betraktes han som DSFUs første offer etter at han tok sitt liv 21. mai 2013 i Notre-Dame i Paris i politisk protest.

Like før han begikk selvmord postet han et innlegg på sin blogg hvor han kalte Raspails I Helgenes Leir og Camus’ Det store folkeutbyttet to visjonære med tanke på faren for en afrikansk-islamistisk overtagelse av Frankrike. Venner beskyldte franskmenn for å være mer opptatt av å demonstrere mot homofilt ekteskap enn av å motsette seg DSFU, og etterlyste en intellektuell og moralsk reform som ville innlede en ny identitetskamp.

Nødvendig vold

Hans siste ord kunne forstås som en oppfordring til vold: «(..) Fredelige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. […] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen […] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling.»

Faye ble kastet ut av GRECE i 1986 fordi han var ansett som for ekstrem og fokuserte på konfrontasjonen mellom europeerne og «den allogene befolkningen,» dvs. innvandrerne og muslimer. I 2008 ble han dømt i Frankrike for oppfordring til rasisme og vold etter publikasjonen av Europas kolonisering; den sanne diskursen om innvandringen og islam.

I likhet med Camus og Venner så Faye på muslimer som femtekolonister som kjempet en erobringskrig i Frankrike og Europa. For ham var den høye kriminaliteten blant innvandrerne et bevis på at krigen allerede var i gang. Faye anklaget ikke minst eliten for landssvik.

I lys av en katastrofe som for ham var verre enn alle epidemier og kriger Europa hadde opplevd hittil, oppfordret han europeerne til å igangsette Europas Reconquista. Fayes analyse er svært lik Venners og Camus.’ Derimot skiller han seg ut med tanke på legitimering av vold. Han døde av kreft 7. mars 2019. Hans militante budskap ble populært i den identitære bevegelsen som oppstod i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet, før den spredte seg til andre land.

Idéfelleskap på nettet

Hva er da koblingen mellom Tarrant og Camus? I likhet med Breivik er Tarrant en ensom mann som var oppslukt av internett, og som opplevde et idéfelleskap han ble sterkere knyttet til. Det ga ham tilgang til kilder.

DSFU som frittstående uttrykk dukker opp bare en gang i manifestet. «Utbytte» nevnes derimot 28 ganger sammen med adjektiver som etnisk, raseaktig, kulturell og demografisk. Disse uttrykkene stammer fra hvit-makt litteraturen, kontrajihadismen og de identitære.

Noen direkte referanser til Camus finnes dermed ikke i teksten, med unntak av en setning som kunne ha vært skrevet av Camus: This crisis of mass immigration and sub-replacement fertility is an assault on the European people that, if not combated, will ultimately result in the complete racial and cultural replacement of the European people.

Det kan tyde på at han ikke kjente til franskmannen, og heller ikke til Venner og Faye. Det er ikke overraskende. Camus’ litterære produksjon på engelsk er begrenset. Men det finnes en boksamling på engelsk med utdrag av Camus’ bøker utgitt i 2018 med tittel «You Will Not Replace Us!», samt flere intervjuer på engelsk.

I juli 2017 ble også en video med tittel “The Great Replacement” lag ut på Youtube av Alt-right miljøet. I løpet av bare noen få måneder fikk den 250.000 treff. Kanskje var Tarrant en av dem?

Det ble også lagd en webside hvor Camus’ navn og DSFU ble introdusert for et nordamerikansk publikum, men uten nærmere beskrivelse av Camus’ tekster. Interessant nok var det anbefalt å erstatte «White Genocide» – kjent fra hvit-makt miljøet – med «Great Replacement» for å sikre bedre spredning utenfor USA. Websiden henviste også til to twitter-kontoer kalt etter DSFU.

Benoist og Faye er derimot oversatt til engelsk av forlaget Arktos Media. Begge ble også invitert til USA av Robert Spencers National Policy Institute i henholdsvis 2013 og 2015. Tarrant har trolig ikke lest ovennevnte forfattere. Han kan derimot ha fanget opp hvordan DSFU brukes i USA av antisemitter som forfekter hvitt herredømme, som i Charlottesville i august 2017, hvor demonstranter skrek «You won’t replace us!»

Tarrant i Frankrike

Kan han ha blitt påvirket mer direkte? Han reiste til Vest- og Øst Europa i 2017 og var bl.a. i Frankrike. Hans familie fortalte at han var ugjenkjennelig etter dette oppholdet. Selv beskrev han besøket til Frankrike som en vekkelse, hvor han så kontrasten mellom en aldrende fransk befolkning i store og små byer og et vrimlende mangfold av yngre ikke-europeiske innvandre.

Besøket til en militær kirkegård i nord-Frankrike skal ha gjort spesielt inntrykk på ham. Han skal ha vært rørt av synet på utallige hvite kors som stod på rekke og rad, og vedgikk at han ikke kunne la være å sammenligne europeiske soldaters heltemodige offer for sitt hjemland med det moralske og kulturelle forfallet i dagens Europas.

Det er under dette besøket, og etter å ha sett debatten mellom Macron og Le Pen under presidentvalget i mai 2017, at han skal ha bestemt seg for å gjenreise «den hvite mannens ære» ved å slå tilbake mot dem som han systematisk kaller «inntrengerne».

Ifølge ham skal også den utløsende hendelsen for å ta skrittet mot vold ha vært drapet på den unge Ebba Åkerlund under attentatet i Stockholm 7. april 2017. Tarrants kjenskap til DSFU kan ikke minst komme fra kontakter under oppholdet i Europa. Han ga i alle fall penger til Den østerrikskes identitære bevegelsen, en ungdomsorganisasjon som springer ut fra franske Identitærbevegelsen (Génération Identitaire, GI) og til GI-Frankrike.

Génération Identitaire

Sistnevnte ble stiftet i 2012 og spredte seg til et titalls andre europeiske land. Sommeren 2017 arrangerte GI en samling for sine europeiske avdelinger hvor også amerikanere var med. DSFU står sentralt i GIs propaganda (Camus/Venner), samt oppfordringen til alle hvite europeere til å gjenerobre sine land, med makt hvis nødvendig (Faye). Det er ikke usannsynlig at Tarrant traff identitære i minst et europeisk land, og at han ble nærmere kjent med DSFU.

Franske GI hadde allerede I 2013 lagt ut en video ut på Youtube hvor målsettingen var klar: “We are the generation of ethnic fracture, total failure of coexistence, and forced mixing of the races (..) We are sick and tired of your cowardice (..) Don’t think this is simply a manifesto. It is a declaration of war.” Regjeringen i Frankrike vurderer nå å oppløse GI.

Om Tarrant ble inspirert av Camus, Venner og Faye er vanskelig å stadfeste. Alle tre har brukt DSFU-begrepet. Camus står for en mer intellektualisert og ikke-voldelig formulering av DSFU, mens Faye og Venner er aksjonistiske. Alle har hatt betydning for identitarismens vekst i Europa, og for spredningen av DSFU over Atlanterhavet de siste årene.

Men kom Tarrants kjennskap av DSFU-begrepet fra dem eller fra andre kanaler? Samtidig kan australieren ha møtt individer som introduserte ham for DSFU. Det siste er for øvrig kompatibelt med både hvit-makt ideologien og kontrajihadismen. Det kan fange opp yngre og rastløse individer som Tarrant, og motiverer dem til voldshandlinger.

Dermed fremstår ikke koblingen mellom Camus, Venner og Faye på den ene siden og Tarrant på den andre, som så ulogisk. De er tvert imot komplementære i den forstand at de første fremstår som ideologer, mens den sistnevnte – i likhet med det Breivik var i sin tid – er fotsoldat.

8. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om koblingen mellom terroristen fra New Zealand Brenton Harisson Tarrant og den franske forfatteren Renaud Camus. Kronikken kan hentes her.

19. mars 2019 publiserte jeg en kronikk i Klassekampen om slutten på «Den store debatten» som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken heter «Den lille muligheten» og er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

Usikker debattslutt i Frankrike

Frankrike opplever sin verste politiske krise siden mai 1968 med de gule vestene. For å komme ut av krisetilstanden og sette sluttstrek på kaoset og volden igangsatte president Macron i januar 2019 en landsdekkende konsultasjon hvor alle franskmenn ble invitert til å uttale seg. Folkemøtene ble avsluttet 15. mars, mens internettplattformen som tar imot innsendte bidrag stenges den 18. Utallige krav må nå omsettes i bærekraftige politiske tiltak. Er det mulig?

Brudd med normal praksis

Initiativet til «Den store debatten» sies å ha vært tatt av president Macron selv. På bakgrunn av krisen som rammet Frankrike siden november 2018 måtte noe drastisk gjøre for å dempe konfliktnivået og gi makthaverne tid til å samle seg. Ideen om en landsdekkende debatt var også en erkjennelse om at håndteringen av de gule vestenes krise krevde et brudd med normal politisk praksis. Den skadeskutte tilliten mellom velgerne og en regjering som en tid var truet av kollaps skulle repareres ved å gi det franske folk ordet. Mange kommentatorer sammenlignet Den store debatten med et lignende tiltak som ble brukt av Ludvig den 16. i begynnelsen av 1789. Franske borgere skulle da gis nye rettigheter mot deres aksept for økt beskatning, dette for å nedbetale statsgjelden. Historien tok en uventet og brå vending da det som skulle ha vært en ren konsultasjon utviklet seg til en full revolusjon som veltet Frankrikes tusenårige monarki med vold. Betydningen av en slik referanse kan ikke ha vært ukjent for en skolert og historieinteressert Macron som før presidentvalget i 2017 skrev en bok med tittel «Revolusjon».

Relativ suksess

Franskmenn flest har lenge vært skeptiske til «Den store debatten.» Man mistenkte et forsøk fra regjeringens side på å kjøpe seg tid. Det ble også rettet kritikk mot at diskusjonen var styrt via fire forhåndsbestemte områder: overgangen til en mer miljøbasert økonomi, beskatning, demokrati og organiseringen av staten og den offentlige sektoren. De gule vestene meldte seg ut fra starten av og varslet mobilisering både under og etter debatten. Mange franskmenn bestemte seg likevel for å delta. Debatten munnet ut i 10.000 møter arrangert i Frankrike og i redaksjonen av 16.000 klagebøker (mot 60.000 i 1789), hvor hvem som helst kunne fortelle om sine livsutfordringer og komme med endringsforslag. 1,4 million bidrag ble også levert inn på en internett-plattform som ble åpnet i denne anledningen, selv om reelle tall tyder på at bare 250.000 personer skrev innlegg. Totalt antar man at rundt 1% av Frankrikes befolkning har deltatt i prosessen. Det kan vurderes som relativt beskjedent i forhold til landets totale befolkning. Men prosessen blir stort sett vurdert som en sun utøvelse av demokratisk praksis i et land som lider av kronisk mangel på konsensus. Den produserte derimot en enorm mengde informasjon som nå skal behandles av algoritmer, så av utnevnte representanter for denne anledningen, før presidenten til slutt sitter med mer eller mindre konkrete tilbakemeldinger. Men tiden er knapp. Macron varslet om at han vil kunngjøre de første tiltakene inspirert av folkets røst i midten av april og utover våren. Mange stiller seg kritisk til gjennomførbarheten av prosessen. Håpet var beskjedent, men skuffelsen kan bli enorm.

Sprikende forventninger

Selv om det vil ta tid før man får oversikt over forslagene, viser allerede flere meningsmålinger interessante tendenser. Blant dem kan to trekkes fram. Den ene er motsetningen mellom det som er makthavernes reelle intensjon med denne prosessen, dvs. å forbedre statskassen ved å kutte ned på statsutgifter og/eller å øke beskatningen – altså den samme intensjonen som i 1789 -, og respondentenes tilbakemeldinger, som stort sett dreier seg om å bevare mest mulig av det som er igjen av den franske velferdsmodellen, samtidig som levestandarden skal heves for folk flest og de mest vanskeligstilte gjennom mindre direkte og indirekte beskatning og økt kjøpekraft. En slik forventningskløft mellom begge parter av forhandlingsbordet fremstår som en gordisk knute som Macron vil streve med å løsne. Igjen kan skuffelsen bli stor for mange. Spørsmålet er imidlertid hvor mange som blir skuffet og hvor jevnt fordelt skuffelsen blir. Den minste antydningen til ny urettferdig fordeling av byrden mellom «rike» og «fattige» vil neppe godtas av utålmodige franskmenn og vil kunne produsere en ny periode med uro med uante implikasjoner. Den andre tendensen som kan trekkes fram er forskjellen mellom tiltak som vektlegges i de øvrige forslagene og det som har stått sentralt blant de gule vestene. Riktignok må man skille mellom opprinnelige krav fra november 2018 fokusert på mer rettferdig og lavere beskatningsnivå og økt kjøpekraft, og senere mer politiserte og mer radikale krav. Eksempelvis vektlegges folkeavstemningen på borgernes initiativ, forkortet med RIC på fransk, i større grad blant de gule vestene, enn blant de som leverte inn bidrag til Den store debatten. Disse ser ut til å foretrekke økt bruk av presidentens mulighet til å kalle til folkeavstemning og en større andel av forholdstallsvalg. Det kan tyde på en reell forskjell mellom de to gruppene når det gjelder synet på direkte demokrati og representativt demokrati.

Komplisert agenda

For Macron er en fredelig utfasing av krisetilstanden avgjørende. Trolig vil han, i likhet med det Ludvig den 16. gjorde i sin tid, forsøke å fylle statskassen mot økte eller nye rettigheter som ikke vil være kostnadskrevende, men som vil ha symbolsk betydning for enkelte grupper. Spørsmålet er om dette vil holde. Nye gatekamper i Paris på Champs-Elysée siste helg viser at volden kan bluse opp når som helst og komme ut av kontroll. Opportunitetsvinduet er uansett smalt for Macron. 26. mai holder Frankrike valg til EU-parlamentet. Innenrikspolitisk er valget det første landsdekkende valg siden Macrons seier ved presidentvalget og parlamentsvalget i 2017. Igjen er Marine Le Pen hans klare utfordrer. Blir «Den store debatten» tross alt en suksess over tid, vil det kunne påvirke Macrons parti LREMs valgresultat positivt. En seier vil reversere resultatet fra forrige europavalg i 2014, da Nasjonal Front for første gang i sin snart femti års historie, vant et nasjonalt valg i Frankrike. Skulle debattprosessen derimot ende opp i generell skuffelse og mer sosial uro og vold før valget, blir Macrons posisjon nasjonalt og i EU ytterligere svekket. Han vil i enda mindre grad enn før kunne fremstå som en aktør bak EUs «gjenfødelse» og som en handlekraftig motmakt mot euroskeptiske og antiliberale krefter i fremgang.

19. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Klassekampen om slutten på «Den store debatten» som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

11. mars 2019 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om president Emmanuel Macrons siste utspill om EUs framtid i samtlige EU-land.

5. mars 2019 publiserte Frankrikes president Macron en kronikk om EUs fremtid i samtlige EU-land og på 24 språk med tittel «For en europeisk gjenfødelse». Ifølge ham er det på tide at europeerne igjen begynner å tro på EU-prosjektet og kjemper mot negative krefter som vil undergrave Unionen. Kan dette budskapet snu en negativ trend foran Europavalget i slutten av mai?

For kort tid siden kritiserte den franske regjeringen Italias viseminister Di Maios innblanding i fransk politikk da sistnevnte uten forvarsel til franske myndigheter krysset grensen for å møte selverklærte representanter for de gule vestene.

På en måte gjorde Macron det samme ved å bruke den utenlandske pressen og henvende seg direkte til de han kalte «europeiske borgere». Det er første gang at en europeisk statsleder bruker en slik metode. I likhet med hans tidligere forslag om å stemme inn en andel av medlemmene i EU-parlamentet på transnasjonale lister ved årets EU-valg, stod han fram som president som vil gi EU-parlamentsvalget en klarere europeisk profil.

Ved å ta et slikt initiativ viste han at Europapolitikken ikke lenger bare sees som et nasjonalt anliggende, men også noe transnasjonalt. I en tid hvor pressefriheten svekkes i flere land og hvor skepsisen ovenfor etablerte medier sprer seg blant tilhengere av alternative fakta er valget av en kronikk i store aviser heller ikke uten symbolsk betydning.

Initiativet fikk så langt blandet respons i andre EU-land. Tradisjonelle sentrumsliberale pro-EU krefter i Benelux-landene reagerte positivt. Ungarns statsminister Orbán avfeide med en gang en Macron som ønsker alle ikke-europeiske innvandrere og flyktninger velkommen.

At Merkel så langt ikke har ikke uttalt seg personlig, samtidig som CDUs nye leder Annegret Kramp-Karrenbauer 9. mars kom med et motsvar til Macrons forslag som ikke kom den franske presidenten i møte (Europa richtig machen), er mer urovekkende og viser hvor skadeskutt det tysk-franske paret er om dagen.

Macrons kronikk sammenlignes gjerne med den to timer lange talen om EUs fremtid, som han holdt ved Sorbonne-universitetet i Paris i september 2017. Konteksten er riktignok svært forskjellig. For to år siden var Macron en nykommer i fransk politikk som hadde vunnet en brakseier mot etablerte partier ved presidentvalget.

Han var ikke minst ansett som en potensiell ny leder for liberaldemokratiske krefter i EU og Vesten – og som en redningsplanke for proeuropeerne i en tid preget av populistenes fremgang, Brexit-skandalen og Merkels synkende popularitet. Talen fra Sorbonne var en brennende appell for en tettere integrasjon mellom EU-landene og for mer fransk-tysk lederskap i EU.

To år senere er Macron betydelig svekket på hjemmebane med en oppslutning på rundt 30 prosent. Han er desperat opptatt med å slukke brannen som startet med de gule vestenes opprør høsten 2018. Entusiasmen som preget andre EU-land ovenfor Macron er også svekket.

Det farger i stor grad tonen og innholdet i hans kronikk. Der fremstår han ikke lenger som en fryktløs fransk president som skal vise alle andre europeere den lysende stien, men heller som en eldre statsleder som sliter med populismens fremgang på egen baneandel og som varsler om at EU kan utsettes for en fatal splittelse.

Kronikken fokuserer for øvrig ikke i samme grad som i 2017 på det tysk-franske paret og eurosonens potensiale. Det forsterker inntrykket av at Macron står ganske alene som representant for pro-EU krefter.

I kronikken byttet Macron den store visjonen om et integrert EU ut mot en langt mer pragmatisk utgave. Han beskriver fortsatt en kamp mellom to motsatte syn på EU: tilhengerne av et åpent EU som er tuftet på liberaldemokratiske prinsipper og tilhengerne av et lukket EU som ikke nøler med å angripe sentrale deler av det liberale demokratiet. Selv om han varsler om at «man ikke kan la nasjonalister som ikke tilbyr løsninger, utnytte folks sinne», virker det som han tar innover seg sentrale dimensjoner i populistenes diskurs til velgerne. Hans plan for EU minner mye om president Sarkozys fremstilling av EU da Frankrike hadde EU-formannskapet i 2008.

Dette EU må stå på to ben.

For det første må Unionen sørge for å bli mer demokratisk og i større grad ivareta borgernes rettigheter. Det viser forslaget om et europeisk byrå for beskyttelsen av demokratiske prinsipper i medlemslandene mot nettangrep og manipulasjon i valgprosesser og forslaget om forbud mot utenlandsk finansiering av europeiske politiske partier. Slike tiltak rettes mot russisk påvirkning av nasjonale valg eller private aktører som Steve Bannons nye høyrepopulistisk nettverk.

For det andre må europeerne beskyttes bedre mot ulike trusler. Det dekker økonomi, med bl.a. innføringen av en garantert europeisk minstelønn tilpasset nasjonale forhold og innføringen av likelønn på samme arbeidsplass.

Det handler også om miljøpolitikk, med en europeisk bank for klimaet som vil finansiere miljøvennlige prosjekter eller grensekontroll, med en innstramning av Schengens ytre grenser, en felles asylpolitikk for migranter og et felles kontor for asylsøknader, samt en felles grensestyrke.

Sikkerheten forutsetter også mer satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikk via en ny europeisk forsvars- og sikkerhetstraktat og et europeisk sikkerhetsråd. Forslagene legger opp til en viss maktforflytting til fordel for mellomstatligheten gjennom byråer som vil kunne gi stater mer innflytelse.

Macron er ikke blitt «populist,» men han tar i bruk en kjent aikido-teknikk: bruk motstanderens styrke mot ham. Her brukes populistenes retorikk tuftet på frykt og behov for anerkjennelse mot dem selv, samtidig som han «europeiserer» deres budskap. Suverenisme og nasjonalisme smeltes sammen i en form for europeisk suverenisme blandet med en dose proteksjonisme.

Tilhengere av hans forslag vil si at Macron har fått en realitetsorientering med de gule vestene og fremmer en diskurs som kan fange en del EU-skeptikere som i utgangspunktet ikke vil ha mindre EU, men «et annerledes EU» som ivaretar dem.

De vil med andre ord tilbake til EU før Maastricht, dvs. før overgangen til liberalismen. Skeptikere hevder derimot at forslagene er for vage og at Macron driver et dobbelt spill hvor han forfekter proteksjonisme for EU, men hans politikk hjemme er liberal. Andre roper varsko mot at Macron løper ærend for populister. Jean-Marie Le Pen, tidligere leder for Nasjonal Front, pleide å si at velgerne alltid foretrekker originalen fremfor kopien. I så fall kan aikido-trikset vende seg mot Macron.

Kan Macron overbevise? Han får drahjelp av britene. En håpløs Brexit-debatt i Storbritannia oppfordrer ikke andre europeere til å drømme om Exit-varianter. En ting er å gå løs på EU, en annen er å forlate Unionen.

Brexit er et paradoks. Det er det verste Unionen kunne oppleve. Man mister over 60 millioner innbyggere, en av verdens største økonomi og et land med fast sete i FN og vetorett.

På en annen side er Brexit kanskje for det bedre hvis man får bevist hvor sammensveiset EU-landenes økonomi er. Europeerne er kanskje ikke så opptatt av grunnleggende rettigheter som undergraves i østeuropeiske stater, men de skjønner veldig godt at prisen kan bli høy hvis euroskeptiske politiske krefter kommer til makten og går inn for å hoppe av Unionen.

Macron har en fransk og europeisk agenda. Tradisjonelt har franske presidenter reparert et skadet forhold til franske velgere ved å ta et skritt tilbake fra innenrikspolitikken og fokusere på utenrikspolitikken.

President Mitterrand gjorde det med hell. Han ble gjenvalgt i 1988 til tross for elendig oppslutning årene før. Jacques Chirac var også en upopulær president i 2003 da han stod på barrikadene og nektet å støtte USAs invasjonsplaner i Irak. Det hjalp ham fram til fiaskoresultatet ved folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005.

Macrons kronikk er et ledd i forsøket på å heve presidenten over den partipolitiske debatten. Han vil styrke sin lederrolle i en situasjon fortsatt preget av kritikk mot ham, demonstrasjoner hver helg og stor usikkerhet rundt det som vil skje når «Den store debatten» som har vart siden januar og som avsluttes med utallige forslag fra franskmenn flest, skal omsettes i konkrete tiltak som bør sette sluttstrek på det politiske kaoset.

Parallelt finner valget til EU-parlamentet sted 26. mai i Frankrike. På nasjonalt plan har valget stor betydning. Det er det første nasjonale valg etter presidentvalget og parlamentsvalget i 2017 og Marine Le Pen er fremdeles Macrons største utfordrer i år. Macrons parti, LREM og Le Pens Nasjonal Samling ligger langt foran i meningsmålinger.

En seier for Macron ville sende signalet om at krisetilstanden er på bedringens vei og vil kunne reversere resultatet fra forrige Europavalg i 2014, da Nasjonal Front kom på første plass.

På europeisk plan forventer man at populistiske og euroskeptiske partier ikke vil få flertall i parlamentet, selv om de kan få økt oppslutning. En slik tyngde vil kunne gjøre det lettere å blokkere forslag om mer integrasjon og påvirke EUs agenda mot renasjonalisering.

I tillegg forventes det at de to største partiene, sosialdemokratene fra S&P og konservative fra EPP, ikke lenger vil ha flertall alene og vil trenge støtte fra andre

Det åpner et rom for europeiske grønne og for liberaldemokratene fra ALDE, som LREM trolig vil slutte seg til. ALDE og LREM kan få en rolle som tunga på vektskålen i det nye parlamentet.

Macron fører altså en dobbel kamp nasjonalt og europeisk. Skal han vinne begge, trenger han flere allierte.

21. februar 2019 var jeg gjest på Studio 2 på P2 sammen med prof. Tore Bjørgo for å snakke om hvordan norske hjemvendte fremmedkrigere skal mottas og behandles av rettssystemet og om hvilke muligheter som finnes for deres reintegring i samfunnet. Podcasten av programmet finnes her.

18. februar 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som ble nylig publisert i Forskning.no. Kronikken kan hentes her.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som nå har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».

Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.

Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum – dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket – og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.

Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.

Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.

En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.

Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.

Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.

Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.

Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.

En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.

Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:

Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.

En annen følge var at forebygging og unge – pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.

Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.

Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.

Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.

Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.

En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.

Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.

Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.

Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

14. februar 2019 hadde jeg en kronikk i Forskning.no. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Kaballen om de gule vestene fortsetter med en kommentar i Aftenposten 4. desember 2018 om hva man kan forvente etter at Frankrikes statsminister la fra en rekke kompromissforslag for å dempe konfliktnivået med et grasrot-Frankrike som trues av opptøy. Det handler nå om å forhindre en videre voldsspiral.
Artikkelen finner dere her.

Macron gir etter: Utsetter miljøavgift på bensin, lover stabil pris på strøm og gass

Tirsdag ga Macron etter for kravet fra De gule vestene om å ikke øke bensinavgiften. Nå vil bevegelsen ha mer.

Lørdag 1. desember kommenterte jeg protestene som skjedde tredje helg på rad over hele Frankrike, med hovedvekt i Paris. Kommentaren finner dere her. Du finner også en annen kommentar på NRK 1 alltid Nyheter i dag, 3. desember 2018.

Hvordan skal vi kalle dette? Protest? Opptøy? Opprør? Prerevolusjonær stemning? Det er veldig vanskelig å sette en merkelapp på «de gule vestene». Tre ulike grupper preger disse demonstrasjoner.

• Legitime demonstranter som uttrykk en dyp bekymring for franskmennenes fremtid. Demonstrasjoner støttes av bortimot 80% av befolkningen, som ikke lenger godater uten videre et skattepress som ikke fører til en rettferdig omfordelingspolitikk
• Ekstreme grupperinger fra ytre venstre og ytre høyre som surfer på bølgen av misnøye for å utfordre statsmakten. Blant dem var antifa-tilhengere, nymonarkistiske grupper, nynazistiske grupper og identitære
• Kriminelle bander som raidet Paris-gatene midt på dagen eller senere på kvelden og som bare var uten etter å knuse, ødelegge og plyndre.

Dette mangfoldet krevet et diversifisert svar fra regjeringens side og Macron. Men den første gruppen må man sette inn politiske tiltak og gjeninnføre den politiske dialogen. Med de to andre gruppene må staten bruke sikkerhetsmessige tiltak og lovverket for å få en slutt på ekte geriljatilstander.

Det kan ventes mer ødeleggelser neste helg. Skal regjeringen få kontroll over gruppe 2 og 3, må man få gruppen 1 på sin side. Reelle politiske initiativer må komme i løpet av de neste dagene. Hvis ikke, vil situasjonen bare eskalere.

Derfor står Paris i brann – for tredje helg på rad

De startet med et slag om bensinpriser. Men her er de egentlige årsakene til de voldsomme protestene i Paris og Frankrike.

Minst 80 personer, inkludert 16 politifolk, ble skadet i protester i Paris lørdag. I alt skal 75.000 mennesker ha deltatt i demonstrasjoner over hele Frankrike. Det er tredje helg på rad med voldelige opptøyer i landet.

I Paris var det dramatisk. Noen av demonstrantene startet en brann i en bygning i byen, flere biler ble satt fyr på og politiet brukte tåregass og vannkanoner. 183 demonstranter ble pågrepet i Paris, ifølge politiet.

UD ber nordmenn holde seg informert

Myndighetene i flere land, deriblant USA og Jordan, har advart sine borgere mot å befinne seg i områdene der protestene pågår. Norsk UD har ikke sendt ut en tilsvarende advarsel.

– Utenriksdepartementet har ikke mottatt informasjon som tilsier at norske borgere skal være skadet i Paris. Norske borgere bes følge med på lokale nyheter og ved behov følge med på anvisninger fra lokale myndigheter, sier pressetalsperson Ingrid Kvammen Ekker i UD.

Hun minner på generelt grunnlag om at UD anbefaler nordmenn i utlandet til å melde seg på norske myndigheters nettsider for reiseregistrering.

Det blir sagt at protestene skyldes en ny avgift på bensin og diesel som innføres av miljøhensyn. Men det er ikke den eneste årsaken til uroen, ifølge Frankrike-ekspert Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han mener avgiften kun er gnisten som har antent misnøyen.

Misnøye gjennom flere tiår

– Dette skyldes en misnøye som bygget seg opp gjennom flere tiår. Den har sitt opphav i dårligere økonomiske og sosiale kår for store deler av den franske befolkningen – alle i middelklassen og nedover, sier Orban.

Som en annen faktor trekker han frem økt avstand mellom by og land i Frankrike. Dette handler både om fraflytting, manglende investeringer i distriktene og en regionreform fra 2015 der landet gikk fra 22 til 13 regioner.

– Reformen skapte vinnere og tapere med tanke på tilgang til offentlige tjenester og arbeidsplasser, påpeker Orban.

– Den kan oppleves som en forverring av eksisterende regionale ulikheter.

Miriam Duplessis, en ung kvinne danske Politiken har intervjuet i Paris, sier det slik:

– Skatter, avgifter, strømpriser og alt annet stiger. Det eneste som ikke stiger, er lønningene og trygdene for de fattige. Og vi møter bare forakt fra Macron og de privilegerte han omgir seg med.

Det er med dette som bakteppe man må forstå reaksjonen på bensinavgiftene, mener førsteamanuensis Orban.

– Avgiften oppleves som enda en urettferdig skattlegging av en folkegruppe som føler seg presset fra før.

Sammensatt protestgruppe

Protestbevegelsen «De gule vestene» sto først bak demonstrasjonene, men flere andre grupper har kastet seg på. Blant dem skal være både høyreradikale og venstreradikale grupper med en lav terskel for å ty til vold.

– De gule vestene må forhindre at ekstremister «kaprer» deres protestaksjon, sa den franske helseministeren Agnes Buzyn ifølge fjernsynskanalen BFM.

Det at demonstrantene er blitt en så sammensatt gruppe med et utall ulike agendaer, gjør det også svært vanskelig å forhandle med dem, påpeker Orban ved Høgskolen i Østfold.

Blant kravene til demonstrantene er både skattelettelser, trygdeøkninger og president Emmanuel Macrons avgang.

Orban mener det ikke er lett å se noen politisk løsning på saken som vil kunne aksepteres av et mangfold av demonstranter.

– De må komme med noe konkret mot noe som er mangesidig og abstrakt. Men man kan begynne med å skrote miljøavgiften i dens nåværende form, sier Orban.

Har spredd seg til Belgia og Nederland

President Emmanuel Macron har hittil ikke vist noen vilje til å innfri demonstrantenes ønsker. Han fordømte lørdag de voldelige demonstrasjonene i Paris og sa det vil få alvorlige konsekvenser for de ansvarlige.

– Jeg vil aldri akseptere vold, sa Macron.

Protestaksjonen har også spredt seg til Belgia og Nederland, men der har antall demonstranter vært betydelig lavere enn i Frankrike.

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 14. oktober 2018

SPALTIST
Franck Orban

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

Å skrive kronikk er en vanskelig kunstform. Ofte blir man glad når man kommer på trykk i riksdekkende aviser. Andre ganger prøver man forgjeves å bli publisert, til tross for at man prøver gjentatte ganger. Timingen kan være feil. Lengden kan være en ulempe. Spalteplassen kan bli trang. Denne gangen kom undertegnede og Vibeke Knopp Rachline ikke på trykk i franske aviser. Men det ingen grunn til å gi seg! Denne kronikken tar for seg Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike og prøver å belyse hvorfor de ble håndtert på forskjellig måte og hvilke implikasjoner de kan få for tilliten til makthaverne.

Affaires sensibles

Vibeke Knopp Rachline, journaliste à Paris et Franck Orban, maître de conférences à Oslo

L’Affaire Benalla joue le prolongations et pose toujours la question entre le pouvoir et une certaine propension à en abuser. M. Benalla vient d’ailleurs de défier l’un des piliers de la démocratie francaise, le Senat, soutenu par des membres du gouvernement. L’intégrité du pouvoir politique s’est aussi joué en Norvège cet été lors d’une crise d’Etat. La gestion de celle-ci confirme que la «démocratie scandinave» n’est pas un vain mot et que le modèle français ferait bien de s’en inspirer.

L’affaire Benalla mit vite un terme à la fête en France due à la victoire des Bleus. Le réveil fut brutal et la confiance entre citoyens et dirigeants depuis la victoire d’Emmanuel Macron prit un coup. Le nouvel ordre moral républicain rompant avec un passé honni, a cédé face aux pratiques ancestrales. Or, l’exigence publique de probité engage et concerne l’ensemble du personnel politique. Selon le baron anglais Lord  Acton, « (..) le pouvoir tend à corrompre, le pouvoir absolu corrompt absolument. L’administration Macron, confortée par la victoire et un an de pleins pouvoirs, semble prendre ses aises avec l’éthique politique.

L’affaire Benalla est alors un nouveau coup porté au pacte républicain et au soutien à la démocratie. Or, celui-ci n’est jamais définitivement acquis. Comment lutter alors contre les impunités et la montée des populismes? Le  candidat Macron avait à maintes reprises affirmé sa volonté de s’inspirer du modèle scandinave, même si les spécificité culturelles ne sont pas transposables dans un autre contexte. En Norvège on y voit un double ancrage : dans la tradition protestante etla social-démocratie. Selon le sociologue allemand Max Weber, l’éthique exige de prouver à Dieu sa dévotion en menant une vie réglée, méthodique et tournée vers le travail. Les Norvégiens sont très attachésà l’honnêteté et à la probité. L’abus de privilèges est mal vu. Il n’y aura a priori jamais de Benalla dans ce pays.

La social-démocratie a quant à elle bâti l’Etat norvégien moderne d’après-guerre sur les principes d’effort, d’équité et d’égalité. Cela vaut pour le secteur privé, et encore plus pour le secteur public, surtout pour les personnes rémunéréessur les deniers publics. Éthique protestante et éthique social-démocrate convergent en une réprobation massive de la faute morale et de la trahison à l’intérêt public. Le recours à la sanction exemplaire à l’encontre de ceux qui prennent des  libertés avec ces principes est au cœur du consensus scandinave. La «tolérance zéro» est la condition sine qua non que le contrat moral établi entre dirigeants et administrés sera respecté et profitera à l’ensemble de lacommunauté. Tarder à réagir, minimiser ou laisser planer un doute sur la volonté de l’Etat à punir tout impétrant aurait nuit àla confiance des électeurs dans le système politique. Or, la cohesion nationale norvégienne est largement le produit de cette société de haute confiance. Ce qui aurait pu ne rester qu’une «crise d’été» en Norvège est devenue une«crise d’Etat.»

Rien à voir avec l’affaire Benalla. Plutôt une belle histoire d’amour entre le ministre de la pêche, Per Sandberg, et une ex Miss Iran refugiée en Norvège, Bahareh Letnes, de 30 ans sa cadette. Ensemble, ils sont partis en vacances en Iran. Or, le ministre avait omis de prévenir de son déplacement, geste obligatoire quand un ministre se rend dans un pays «à risque» – même pour unvoyage privé. D’autre part, il avait emporté son téléphone portable de fonction. Certes crypté, mais avec des renseignements sensibles. Par ailleurs, M. Sandberg, numéro deux du parti populiste Parti du Progrès s’était ouvertement opposé à la politique d’immigration de son propre parti (au pouvoir avec les conservateurs) en se disant favorable à l’expulsion des demandeurs d’asile (comme Mme Letnes) vers leur pays d’origine. Confronté à un flot de critiques (opinion, médias, parti et gouvernement), M. Sandberg a dû démissionner, aussi bien du gouvernement que de la direction du parti. Fin d’une affaire vite réglée par la Première ministre Erna Solberg. Tout doit être transparent. D’ailleurs, les services secrets norvégiens ont confirmé depuis que le telephone de M. Sandberg a bien été piraté en Iran, et aussi en Chine où il s’était rendu auparavant.

Per Sandberg n’est plus ministre et Alexandre Benalla ne fait plus partie de l’organigramme de l’Elysée. «Leurs» affaires diffèrent dans leur nature tout comme dans leur traitement. Toutes deux sont cependant graves. En France, des suites judiciaires se profilent à l’horizon. En Norvège, les ponts sont coupés entre Sandberg et la politique. La confiance des opinions publiques envers leurs dirigeants a été entamée. Mais la rapidité et la vigueur de la réaction norvégienne laissent un pouvoir plutôt renforcé et son homologue français affaibli. Dans les deux cas, les populistes de tout bord ne vont pas tarder à entirer profit.

9. juli hadde undertegnende og Vibeke Knoop Rachline en kronikk i Aftenposten på trykk hvor vi omtalte den nye fremveksten av ultraradikale høyre miljøer i Frankrike som et slags motstykke til trusselen fra jihadismen. Selv om de er ideologisk antinomiske, bidrar slike miljøer til en opptrapping av konfliktnivået og til at det lettere kan bli en overgang til ekstrem vold. Kronikken i Aftenposten finner dere her

Her er den innsendte versjonen. Det er alltid interessant å sammenligne sluttproduktet i aviser med det man opprinnelig sendte inn, bl.a. i forhold til layout, bruk av bildet og ingress, som vi, forfattere, har null kontroll over..

Ytre høyre fosser frem – også med terror

VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HiØ

Nazistiske flagg vaiet mens Sveriges statsminister talte under Almedalsuken. Bak kulissene gjør ekstreme høyreorganisasjoner seg klare til å begå terroraksjoner. De vil bruke ekstrem vold, akkurat som jihadister.

24. juni pågrep fransk antiterrorpoliti ti personer mistenkt for terrorplaner. De var medlemmer av en ultraradikal gruppe med forgrening i Paris-området og Sør-Frankrike. «Operasjonelle styrkers aksjon» (AFO) skulle slå til mot radikale imamer, tidligere islamistiske fanger og tilfeldige kvinner med slør. De skulle hevne franskmenn drept av islamistisk terror siden 2015. AFO disponerte håndvåpen og rifler og var i gang med å produsere hjemmelagde granater og bomber. I juni lukket et titalls andre høyreradikale grensen mellom Italia og Frankrike for å hindre migranter å krysse den. Det tok tid å stanse dem. I tillegg viser en meningsmåling utført i juli 2016 for avisen Atlantico, at 39 prosent av de spurte ville støtte hevnaksjoner mot muslimer hvis Frankrike igjen skulle bli rammet av omfattende islamistisk terror.

Høyreekstrem terror er ikke noe nytt fenomen i Frankrike. På begynnelsen av 1960-tallet forsøkte terrororganisasjonen OAS, som slåss mot Algeries uavhengighet, flere ganger å drepe president de Gaulle. OAS utførte bombeattentater og likvideringer i Algerie og i Frankrike. Mer enn 1 500 mennesker ble drept. I juli 2002 prøvde Maxime Brunerie, en ung student fra hooligan-miljøet i Paris, å drepe president Chirac. I oktober 2017 rullet antiterrorpolitiet opp en celle med navn «OAS» som skulle angripe politikere og regjeringsmedlemmer. Gruppens leder sa han var inspirert av Breiviks budskap. Tidligere sjef for e-tjenesten Patrick Calvar sa seg bekymret for gjensidig radikalisering og en åpen konfrontasjon mellom høyreradikale grupper og islamister. «Bare et eller to (islamistiske) attentater til, så braker de sammen,» sa Calvar. Scotland Yards sjef Cressida Dick og tysk etterretning deler hans frykt.

I likhet med OAS er flere andre høyreradikale grupper motivert av hevnlyst, særlig mot det de kaller «systemet». Spesialisten Jean-Yves Camus mener AFO er en av flere ultraradikale grupper som anser ekstrem vold som den eneste måten å løse problemer knyttet til innvandring og islam på. De føler at den franske staten svikter og at franske borgere er moralsk forpliktet til å gripe våpen. De skal reise seg mot «landets islamisering» og mot at den franske befolkningen definitivt «byttes ut» med ikke-europeere fra den tredje verden. Samme tankegang preget Breiviks manifest.

Slike grupper kan inspireres av tidligere europeiske terrorgrupper som IRA eller ETA. De kan også, og dette er mer overraskende, kopiere jihadistenes fremgangsmåte. Nettsiden European eye on radicalisationpåpekte nylig flere likheter med IS. AFO hadde et offisielt vindu, nettsiden «Krig i Frankrike,» for å verve franske soldater, og en hemmelig celle for å utføre væpnede attentater. Det må understrekes at AFOs medlemmer kunne bruke våpen. Blant de ni arresterte mennene og kvinnen var en tidligere politimann, en pensjonert soldat og en tidligere høy funksjonær. AFOs sjef ledet også en annen ekstrem gruppe, «Frivillige for Frankrike» (VPF) med 200 medlemmer og rundt femti militære og politifolk – enda mer våpenkyndige. VPFs er i utgangspunktet ikke rettet mot vold, men kommuniserer at man vil «forsvare fransk identitet og bekjempe landets islamisering.» Det er ikke første gang politifolk, fengselsbetjenter eller militære viser tilslutning til slike grupper. Franske myndigheter er bekymret over trenden, selv om den ikke gjelder svært mange. Selv målene kan være felles: etter fotball-EM i Frankrike i 2016 viste det seg at både IS og høyreradikale planla terrorangrep mot franske mål under mesterskapet. Det er bekreftet av medlemmer på begge sider.

De fleste av disse gruppene er høyreradikale, men oppsto ofte som en følge av IS-terror. De vil ta hevn. De oppstår også på grunn av et politisk vakuum. Nasjonal Fronts nederlag ved presidentvalget i fjor og partiets problemer med å bli akseptert som «normalt,» kan ha ført til at de mest radikale elementene har gitt opp håpet om politiske endringer til fordel for vold. Disse medlemmene er på vandring og klare for handling. Andre hevder tvert imot at det er den radikaliserte debatten rundt spørsmål som verdslighet, islam, innvandrere eller migranter, som har senket terskelen for overgang til vold. Ekstreme ytringer har ofte blitt legitimert. Den nye aktivismen til høyreradikale grupper må tas alvorlig. Selv om franske eksperter mener at mindre enn 10 prosent av om lag 5 000 medlemmer på landsbasis er villige til å begå en voldelig aksjon. Norge burde imidlertid vite bedre enn noe annet land at det er nok med én person for å utføre en større terroraksjon.

23. mai 2018 ble jeg invitert av Europabevegelsen Østfold til å dele noen tanker om Emmanuel Macrons ideer for å dynamisere EU og om hans spillerom for å implementere dem på EU-nivå.

Seminaret fant sted ved litteraturhuset i Fredrikstad.

De to andre innledere på seminaret var Veronique Revoy, medlem av La République En Marche, Oslo, som snakket om LREM som bevegelse og dens visjoner for EU og Europa, samt forsker og tidligere leder av Europabevegelsen Jan Erik Grindheim, som kommenterte betydningen som Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

Her er materialet som jeg la fram i den anledningen:

Eksterne faktorer for valgseieren

• Mistillit ovenfor politikere og det politiske system
• Etablerte regjeringspartier bryter sammen
• Venstre- og høyresidens radikalisering
• 15/20% av velgerne mot toblokks politikk
• Fransk skepsis til populismen.. denne gangen..

Makt i praksis

• Presidentembetet gjenreises
• Nytt forhold til media
• Reformskredet
• Herredømme i nasjonalforsamlingen : fordel og ulempe
• Politisk vilje mot gatevilje? Juppés skygge

Utenrikspolitikk og EU: heller kontinuitet enn brudd

• Mitterrando-gaullismen
• Mer multilateralisme og mer EU
• Europeisk suverenitet vs. renasjonalisering av EU
• Klassisk europeisk agenda, positiv fremstilling
• Interne og eksterne begrensinger
• En positiv kontekst utad (Trump, Putin, Erdogan, Brexit)
• En første snublesten? Europavalget i 2019

22. mai 2018 inviterte jeg Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen) og var en del av forskergruppens AreaS’ seminaraktiviteter.

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?

Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?

Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)

Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?

Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?

Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?

Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?

Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?

Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?

Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet

Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?

Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater

Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»

Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?

Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier

I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»

Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?

I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?

Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?

Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?

Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

15. mai 2018 ble jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomiteen (DNAK)og C-Rex til en diskusjon om bakenforliggende årsaker til populistiske partiers fremgang i lys av etablerte regjeringespartiers manglende evne til å sikre støtte blant europeiske velgere. Diskusjonen var ledet av nestleder for C-Rex Anders Jupskås og kom etter en presentasjon av prof. Cas Mudde hvor han redegjorde for ovennevnt fenomen.

27. mars ble jeg bedt av nyhetsbloggen Resett om å kommentere en artikkel om spredningen av salafisme i Frankrike i lys av angrepene i Carcassonne og Trèbes noen dager tidligere. Resett anses ofte som en omstridt side med radikale standpunkter. I en så splittet offentlig debatt som man er vitne til i Norge om dagen mener jeg at det er viktigere enn noensinne å snakke med alle som deltar i den demokratiske debatten, spesielt når man kan ha ulike standpunkter. Derfor valgte jeg å svare positivt til denne henvendelsen. Jeg har hatt en god dialog med Resett-mederarbeideren underveis i skriveprosessen.

Leserne som vil ha mine kommentarene i kontekst finner Resett-artikkelen her.

– Grunnen til at Frankrike har vært så utsatt for islamistisk terror har minst to årsaker. Den ene er ekstern og handler om landets militære deltagelse i kampen mot militant islamisme i Midtøsten og sub-Sahara-regionen i Afrika. Frankrike var blant de første europeiske landene som erklærte krig mot terrorgruppen islamsk stat (IS). Den andre grunnen er intern. IS og al Qaida anser Frankrikes sekulære samfunnsmodell, hvor religiøse symboler ikke er tillatt på flere institusjoner i det offentlige rom, som en trussel mot den islamske identiteten. Disse to forholdene bidro til at Frankrike ble utpekt som IS’ største fiende allerede i 2014.

– Terrorangrepene i Trèbes og Carcassone 24. mars (fire omkomne i skrivende stund) er de første Frankrike har opplevd på seks måneder. Forrige angrep rammet Marseille i oktober 2017 (to drepte). Dekningen av slike angrep har en bestemt kontekst. Man skal informere opinionen, samtidig som gjentatte småangrep utført av enkeltindivider bevisst blir «banalisert» i mediedekningen for ikke å skape panikktilstand og gi jihadistisk terrorisme gratis reklame. Slik blir terroren noe som sjokkerer hver gang, samtidig som den har blitt en del av franskmennenes hverdag.

– Det er ikke hvem som helst som har signert appellen. Vi er midt i debatten om frykten for polariseringen av samfunnet, og trusselen som islamismen utgjør for republikken. Når franske intellektuelle gjør slike appeller får det tradisjonelt sett stort gehør i det franske samfunnet. Bruken av begrepet “islamistisk separatisme” er intelligent fordi det gjør det mulig å skille mellom det religiøse aspektet (islam som religion knyttet til privat praksis) og det politiske prosjektet om å islamisere Frankrike. Det er det sistnevnte aspektet innlegget advarer mot.

– Når det kommer til fremveksten og toleransen av salafistiske miljøer i Frankrike, begynner ting å forandre seg. Franske myndigheter påpeker nå at det foregår en kulturkamp mellom dem og salafistiske miljøer om «sjelen» til unge franske muslimer. Tidligere har salafistene i stor grad fått lov til å etablere seg fritt og spre sin ideologi grunnet naivitet hos franske myndigheter, som ikke forsto hva disse miljøene stod for. Men i dag blir disse miljøene i større grad enn tidligere konfrontert. Flere ekstremistiske imamer har for eksempel blitt utvist fra landet, samtidig som oppfølgingen av moskeer som mistenkes for å spre salafisme er langt tettere.

– Selv om franske myndigheter i større grad følger opp moskéene ute i samfunnet, står de mer avmektige ovenfor det voksende problemet som radikalisering i fengsler utgjør, med rundt 500 innsatte som er fengslet for terrorvirksomhet og 1100 andre som beskrives som «radikaliserte». Det har vært ulike forsøkt på å bl.a. isolere radikaliserte innsatte fra andre innsatte for å unngå smitteeffekt, men det har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av kronisk underbemanning, overbefolkning og det store antallet radikaliserte innsatte. Det er rett og slett ikke nok plass i franske fengsler for å kunne unngå spredning. Unge kriminelle som ofte er lovløse og mer voldelige enn før utgjør en reell utfordring for hele fengselssystemet. De er også de mest sårbare for islamistisk radikalisering. Ulike forsøk på forebygging eller avradikalisering har så langt ikke ført fram.

– Det råder liten tvil om at myndighetene har vært for passive. Islamistiske miljøer har utgjort en trussel mot samholdet i det franske samfunnet over en lengre periode. Franske myndigheter burde ha tatt tak i problemet før. En rekke grep burde ha blitt tatt allerede etter Mohammed Merah-saken i 2012, uten at noe konkrete skjedde. På det tidspunktet, dvs. før IS ble til, skjønte franske myndigheter ennå ikke omfanget av trusselen fra jihadistisk salafisme. Det skjedde derimot en forandring tre år senere etter terrorangrepene i januar og november 2015. Fra da av ble det forsket mer på voldelig ekstremisme og radikalisering blant franske muslimer. Myndighetene tok problemet på alvor.

– En slik eksplosiv økning i antall registrerte bekymringsindivider tyder på at individer som ikke ble registrert før, nå blir registrert på grunn av større fokus rundt islamistiske miljøer og bedre etterretning og kartlegging fra politiet etter de gjentatte terrorangrepene som har funnet sted i Frankrike i løpet av de siste årene. En annen grunn til økningen kan være IS’ endrede strategi. De militære nederlagene i Syria og Irak har tvunget terrorgruppen til i større grad enn prøve å mobilisere franske muslimer fra innsiden, dvs. de som sympatiserer med IS og som av ulike årsaker ikke reiste ut til Midtøsten. Begge forhold har gjort at spenningsnivået og frykten i samfunnet har vokst

–  Når det kommer til advarslene fra Patrick Calvar om en potensiell borgerkrig mellom høyreekstreme og islamistiske miljøer, har han selv benektet å ha tatt i bruk ordet «borgerkrig». Han understreker derimot svært tydelig risikoen for gjensidig radikalisering. Alvorlige voldsepisoder kunne absolutt ha skjedd tidligere. Det har vært noen forsøk på å piske opp motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer. Det var for eksempel en ung gutt som målbevisst gikk til angrep med øks mot muslimer i fjor høst. Det har også vært flere tilløp til trussel om hevnaksjoner fra anti-islamistiske miljøer.

– Gitt hvor mange terrorangrep som faktisk har funnet sted i Frankrike den siste tiden, har samfunnet likevel i sin helhet vist en overraskende høy grad av robusthet. Om samfunnets motstandsdyktighet vedvarer i framtiden vil være avhengig av om det skjer nye større terrorangrep. Flere angrep vil kunne føre til at flere enkeltindivider eller grupper støtter ideen om at kløften mellom muslimer og ikke-muslimer vil kunne ende opp med vold.

– Jeg er selv ikke tilhenger av clash of civillizations-teorien og er samtidig klar over at fremstillingen om «borgerkrig» støttes både av radikale islamister og islamofober. Jeg tror hovedgrunnen til fremveksten av radikal islamisme i Frankrike, kanskje i større grad enn i andre europeiske land, finnes i ytre og indre forhold. Eksterne aktører i Midtøsten bruker radikal ideologi til å destabilisere landet og svekke dets utenrikspolitikk ved å bevisst så splid mellom muslimer og ikke-muslimer. En handlekraftig utenrikspolitikk som innebærer bruk av militærmakt forutsetter bred konsensus i befolkningen.

– Interne økonomiske, sosiale og kulturelle spenninger som har bitt seg fast i det franske samfunnet over tid, gjør det heller ikke lett å sikre samholdet. Det slår ut i økende avstand mellom landets «opprinnelige» borgere og «nye» landsmenn, med mer fokus på bevaring av nasjonal identitet. Slik sett trues den republikanske modellen av identitetsbasert gruppetenkning (communautarisme). Hvis denne tendensen bekreftes i fremtiden, vil disse spenningene og motsetningene i samfunnet kunne bli verre. Det vil kunne føre til en stadig klarere polarisering. Uten å gå så langt som å snakke om krig, er polarisering i seg selv svært alvorlig hvis den innebærer på sikt at landets sekulære og republikanske modell undergraves.

– Alt i alt, er det grunn til bekymring. Men i motsetning til forskere som etter mitt syn overfokuserer identitetsdimensjonen, ønsker jeg at man også skal fokusere på sosiale og økonomiske faktorer når det gjelder årsakene bak spredningen av islamistisk ideologi. Det betyr ikke at debatten om nasjonal identitet skal knebles eller feies under teppet. Men den må settes inn i en bredere kontekst.

13. mars 2018 hadde min gode kollega Vibeke Knopp Rachline og undertegnede en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» Vi drøfter for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler io Irak og Syria.

Dette er ikke noe lett tema. Vi argumenterer med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge. Vi tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderer vi med at det er viktig at vi beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men vi mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Jeg vedlegger samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som vi selv kom med uten å gi tilfredstillende svar. Merk at tittelen på artikkelen antyder at vi skal ha et venneforhold til muslimer (bruken av tegnene «..» sier mye uten å si noe åpent), noe som er HRS’ vanlige triks for å diskreditere artikkelforfattere.

Det er uansett viktig å ta en debatt om dette isteden for å snu hodet andre veien. Som vanlig vedlegger jeg teksten i originalversjon og uten mellomtitler. Sistenevnte er ikke vårt ansvar. Hovedtittelen vår beholdt derimot Aftenposten.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

23. februar 2018 hadde jeg en kommentar om nasjonal Front i artikkelen skrevet av avisens Europa-korrespondant Øystein Kløvstad Langberg. I mars er det landsmøte i Nasjonal Front og partiet sliter fortsatt i meningsmålingene etter et katastrofalt utfall ved presidentvalget i fjor. Ikke fordi Nasjonal Front og Marine le Pen tapte valget – det var lite sannsynlig at hu skulle vinne -, men fordi hun tapte ansikt og fremstod for mange som en kandidat som var udugelig og dårlig forberedt.

Lykken for MLP og NF er for øvrig at det er full kaos i retten av det politiske landskap i Frankrike, med unntak av Macrons parti Republikken Fremad! Ingen potensiell konkurrent for Macron har klart å etablerte seg som troverdig alternativ.

Mélenchon, Wauquiez eller marine Le Pen leder partier som dessuten enten splittet internt (Republikanerne, Nasjonal Front) eller ubetydelig i Nasjonalforsamlingen, der opposisjon skulle ha spilt en rolle (Mélenchon, Le Pen, Wauquiez)

Men lykken snur fort i politikk. I dag kan Macron kjøre reformer i Frankrike uten særlig motstand, verken av opposisjonspartiene eller av fagforeninger som er splittet. Veksten er tilbake i økonomien og ledigheten går ned. Dette kan fort endre seg.

Til tross for et gunstig utgangspunkt forblir president Macron upopulær. Frankrike er kjent for kronisk sosial uro som plutselig kan kaste flere millioner individer ute på gata og lamme landet fullstendig. Opposisjonens avmakt er en fordel for Macron.

Det er lenge siden en fransk president kunne gjennomføre politikken han ble valgt for uten å bli hindret. Men slik frihet tvinger også ham til å levere raske resultater..

Hun var en fanebærer for Europas ytre høyre. Nå har Marine Le Pen store problemer.

«Et rungende nederlag».

Slik omtaler Jean-Marie Le Pen datterens prestasjon i presidentvalgkampen i memoarene Fils de la Nation (Sønn av nasjonen), som blir publisert neste uke. Her kommer han også med et forsvar for Vichy-regimet som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig, og han forsvarer bruken av tortur mot algeriske rebeller, ifølge franske medier.Jean-Marie Le Pen skriver også at han synes synd på datteren, som fikk ham ekskludert fra partiet.

– Forsøkene hennes på å fremstille meg som avleggs, slo feil, skriver han.

Farens memoarer er likevel bare toppen av et fjell av problemer for Marine Le Pen idet partiet hun leder, Nasjonal Front, gjør seg klar for landsmøte. Siden presidentvalget i mai i fjor har oppslutningen hennes rast fra 26 til 17 prosent, ifølge de månedlige målingene til Kantar TNS. På det meste, i oktober 2013, fikk hun støtte fra 31 prosent.

Katastrofal debatt

– Nedturen startet egentlig i debatten mot Emmanuel Macron mellom første og andre omgang i presidentvalget. Opptredenen var en katastrofe for hennes egen troverdighet. Hun viste at hun ikke kunne noen ting om økonomi, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

For selv om Le Pen ledet partiet inn til det beste valgresultatet noensinne med 34 prosent av stemmene, var mange i partiet dypt skuffet.

Ved valget til nasjonalforsamling en måned senere fikk partiet åtte av 577 seter i parlamentet. Også det var ny rekord for Nasjonal Front, men de var likevel milevis unna målet om å etablere seg som det viktigste opposisjonspartiet til president Macron.

Brøt ut og startet eget parti

Situasjonen ble forverret da den avgåtte nestlederen Florian Philippot i september brøt ut og startet sitt eget politiske parti, Les Patriotes, med andre avhoppere fra Nasjonal Front.

Philippot var hovedarkitekten bak strategien om å forene tradisjonelle Nasjonal front-velgere på ytre høyre side med venstrevelgere som var skeptiske til nedbygging av velferdsstaten, frihandelsavtaler og økonomisk liberalisme gjennom EU.

Men denne linjen skapte splid innad i partiet, understreker Orban. Særlig ideen om å kvitte seg med euroen, viste seg å skremme mange under presidentvalgkampen.

– Partiet har lenge stått på to ben, men med Philippots avgang har det ene blitt kuttet av. Nå styrkes de kreftene som vil tilbake til en tradisjonell verdikonservativ og identitær linje der innvandring og sikkerhet vil stå sentralt, sier Orban.

De konservative vil rappe velgerne

Dette linjeskiftet kan imidlertid komme til å skape ytterligere problemer. For det første henvender partiet seg til et smalere velgersegment. For det andre er konkurransen om velgerne på den ytre høyresiden i ferd med å bli langt tøffere.

For også det konservative partiet i Frankrike, Les Républicains, som ble grundig slått av Macron i presidentvalget, har tatt noen lange skritt mot høyre under sin nye leder Laurent Wauquiez.

– Målet hans er å vinne Marine Le Pens velgere. De to partiene begynner å få ganske like ideer og et ganske likt program, men slik det ser ut nå, er ikke en allianse særlig aktuelt, sier Orban.

Utfordreren er i USA

Han tror Marine Le Pen sitter trygt inntil videre, men mener at posisjonen hennes er vesentlig svekket. Hovedutfordreren i partiet er niesen Marion Maréchal Le Pen, som er mer religiøs og verdikonservativ enn tanten.

Formelt trakk Marion seg fra politikken i fjor, men torsdag var hun for alvor tilbake i rampelyset da hun gjestet den årlige Conservative Political Action Conference i USA. På scenen under den republikanske konferansen står også visepresident Mike Pence og president Donald Trump.

I tillegg til fallende oppslutning, interne stridigheter og angrep utenfra, er Nasjonal Front også under etterforskning for misbruk av EU-midler. Orban vil likevel ikke avvise at partiet kan slå kraftig tilbake.

– Ser man bort fra Macrons parti ligger hele det politiske landskapet i Frankrike fortsatt i ruiner ti måneder etter presidentvalget. Alt er i bevegelse, og i politikk kan ingenting utelukkes. ​

12. februar 2018 ble jeg spurt om å holde et innlegg på «Frankrikekonferansen 2018«. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike. Målet med denne samling var å gi informasjon om hvilke studiemuligheter som er tilgjengelige for elever og studenter som velger fransk og hvilke arbeidsmuligheter dette kan gi på sikt både nasjonalt og internasjonalt. Konferansen skulle også inspirere til økt utdanningssamarbeid med Frankrike. Arrangørene for konferansen var SIU og Fremmedspråksenteret , dette på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Samlingen var en markering for 100-årsjubileet for etableringen av den norske seksjonen ved Lycée Pierre Corneille i Rouen.

Konferansen ble åpnet av Harald Nybølet, direktør ved SIU og Jean-François Dobelle, Frankrikes ambassadør til Norge.

Innledere:

• Iselin Nybø,  Forsknings- og høyere utdanningsminister
• Nils Lindgren, tidligere seksjonsleder i Rouen
• Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist, NRK
• Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
• Solfrid Skilbrigt, HR-direktør i Sopra Steria
• Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser
• Lorelou Desjardins, blogger, Frosk i fjorden

Mitt bidrag handlet om Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit. Innlegget, som ble fremført på fransk, hadde følgende inndeling.

1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
   1. Interne årsaker
   2. Eksterne årsaker
2. «Det franske Europa» utfordres 1990-2017
   1. Interne årsaker
   2. Eksterne årsaker
3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
   1. Interne årsaker
   2. Eksterne årsaker

Hovedbudskapet mitt i innlegget var at et opportunitetsvindu ser ut til å være åpent for en forsterket fransk rolle i EU. Dette skyldes både interne årsaker (Macron valgt til president i 2017 og hans hittil sterke presidentskap, en reformprosess som gjør det mulig for Frankrike både å forsterke sitt maktgrunnlag, men også å fremstå som et potensielt eksempel for andre land) og eksterne årsaker (et Storbritannia på vei ut av EU, et tysk lederskap i EU som fremstår som mindre dominerende etter Merkels gjenvalg, et amerikansk diplomati på vei mot en ny isolasjonistisk periode, ny russisk aktivisme i Europa og til slutt en uavklart politisk situasjon i land som Spania, Italia, ny økonomisk vekst i Europa).

Et annet budskap som sentralt i mitt innlegg var at en slik opportunitet er midlertidig og ikke minst ganske skjør. Skal Macron og Frankrike spille en rolle som er i tråd med landets historiske bidrag til integrasjonsprosessen, må to ting forenes. For det første må omfattende strukturelle reformer gjennomføres. Det vil ikke skje uten politisk og sosial motstand. Den må overkommes for at landet skal komme på beina igjen. For det andre må Frankrike opptre som en «naturlig leder» i EU, noe som innebærer en revitalisert tysk-fransk motor i Unionen og en kapasitet både til å foreslå dyptgående endringer av måte EU fungerer på og til å overkomme andre medlemslands skepsis.

Et ytterligere punkt som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt Storbritannia etter Brexit vil opptre som en partner for EU eller som en konkurrent. Utfallet av forhandlingsprosessen mellom Storbritannia og EUs forhandler, Michel Barnier, vi avgjøre om man kan snakke om «hard» eller «soft» Brexit. Min magefølelse sier at britene ikke vil kunne nøye seg med et dårlig resultat, og i hvert fall ikke med et resultat som vil føre til et mer integrert EU med et marginalisert Storbritannia og en sterk fransk-tysk kjerne. Dette er noe som britene både har fryktet i flere århundre og noe som de har vært utrolige flinke til å bekjempe gjennom en godt gjennomtenkt «divider et imperia» strategi. Mye kan dermed tyde på at britene ikke vil godta å bli «parkert» i marginen. De vil reaktivere det britisk-vennlige Europa mot det de vil fremstille som en tysk-fransk trussel. Vi kunne dermed få en «back to the future» situasjon hvor splittelsen mellom de 7 fra EFTA og de 6 fra EEC fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene får nytt liv.

I dette spillet kan de nordiske landene regnes som «naturlige» allierte for britene med tanke på et ønske om begrenset integrasjon, liberalt marked og frykt for et tysk-fransk lederskap. Hans Wallmark, konservativ politiker og parlamentsmedlem i Sverige og ikke minst rådsmedlem av Det nordiske råd, snakket ikke om noe annet nylig da han slo fast at «I think we are going to see even more and closer UK-Nordic co-operation as a result of Brexit and I think that is also what the UK understands because we are very like each other. I mean, sharing lots of common values.»  Britene kan også regne med potensiell støtte fra spanjolene og portugiserne, for ikke å glemme østeuropeere som frykter spilt mellom USA og dem og som trenger at britene kan spille rollen som brobygger mellom Washington og EUs østflank.

En dimensjon som jeg ikke fikk tid til å ta opp, og som bl.a. var sentral i min doktoravhandling fra 2009, var forholdet mellom akkumulasjon av maktmidler og projisering av makt. Reformprosessen som venter president Macron i dag er på høyde med hva Charles de Gaulle måtte foreta seg da han kom tilbake til makten i mai 1958. En feil som franske ledere ofte har gjort i fortiden er å overse det tette forholdet mellom akkumulasjon av makt og projisering av makt. Enklere sagt kunne dette føre til at en form for deklamatorisk politisk stil hvor store ord ble brukt og mye ble lovet, uten at man i ettertid «leverte varene». Dette skyldtes først og fremst at franske ledere skjøt over mål og ikke hadde midlene til den politikken som de forfektet. Gapet mellom intensjon/lovnad og virkeligheten kunne i sin tur føre til at fransk diplomati kunne betraktes som useriøst. Man kan f.eks. ikke ta opp en kamp med tyskerne om EUs fremtidige økonomiske og monetære politikk når man samtidig ikke kan ha orden på egen økonomi.

Emmanuel Macron ser ut til å være oppmerksom på et slikt gap mellom intensjon og handling og har gjort det klart og tydelig at Frankrike ikke kan påberope seg noen lederrolle i EU eller internasjonalt uten at man i første omgang rydder hjemme. Det er en stor forskjell fra tidligere franske statsleder, som hadde en sterkt tendens til å tro at Frankrikes lederrolle nærmest var naturgitt. Slik er det overhodet ikke lenger. Man må overbevise på hjemmebanen og på bortebanen. En annen nyhet er at Macrons tilnærming til nødvendige endringer i EU ser ut til å være langt mer koherent enn hans forgjengere (Chirac, Sarkozy og Hollande). 26. september 2017 detaljerte han sitt program for å forandre EU og skape mer aksept for Unionen blant EU-borgere. Det er kanskje en meget ambisiøs plan, men den finnes i alle fall og fremstår som et godt utgangspunkt for å skape ny tillit for EUs integrasjon før valget i EU-palrlamentet i 2019.

Oversikt over Makrons forslag for en ny reformprosess for EU, 26. september 2017

A sovereign Europe

The six keys to European sovereignty

1. A Europe that guarantees every aspect of security

• In defence, Europe needs to establish a common intervention force, a common defence budget and a common doctrine for action. We need to encourage the implementation of the European Defence Fund and Permanent Structured Cooperation as quickly as possible, ant to supplement them with a European intervention initiative enabling us to better integrate our armed forces at every stage.
• In the fight against terrorism, Europe needs to ensure closer ties between our intelligence services by creating a European Intelligence Academy.
• Every aspect of security needs to be ensured, collectively: Europe needs a common civil protection force.

2. A Europe that addresses the migration challenge

• We need to create a common area for border management, asylum and migration, in order to effectively control our borders and receive refugees in decent conditions, genuinely integrating them and returning those who are not eligible for asylum.
• We need to create a European Asylum Office that will speed up and harmonize our procedures; establish interconnected databases and secure biometric identification documents; gradually establish a European border police force that ensures rigorous management of borders and the return of those who cannot stay; and finance a large-scale European programme to train and integrate refugees.

3. A Europe looking to Africa and the Mediterranean

• Europe needs an external policy focused on a few priorities: firstly, the Mediterranean and Africa.
• It needs to develop a new partnership with Africa, based on education, health and the energy transition.

4. A Europe exemplary in sustainable development

• Europe needs to be the spearhead of an efficient and equitable ecological transition.
• It needs to foster investment in this transition (transport, housing, industry, agriculture, etc.) by fixing a fair price for carbon: through a significant minimum price within its borders; and through a European carbon tax at its borders to ensure a level playing field between its producers and their competitors.
• Europe needs to establish an industrial programme to support clean vehicles and the required infrastructure (charging stations, etc.).
• It needs to ensure its food sovereignty, by reforming the Common Agricultural Policy (CAP) and establishing a common inspection force to guarantee food safety for Europeans.

5. A Europe of innovation and regulation adapted to the digital world

• Europe needs to lead and not undergo this transformation, by promoting its own model in globalization, combining innovation and regulation.
• It needs to establish an Agency for breakthrough innovation, jointly funding new fields of research, such as artificial intelligence, or those that have yet to be explored.
• It needs to ensure equity and confidence in the digital transformation, by rethinking its tax systems (taxation of digital companies) and regulating the major platforms.

6. A Europe standing as an economic and monetary power

• We need to make the eurozone the heart of Europe’s global economic power.
• In addition to national reforms, Europe needs the instruments to make it an area of growth and stability, including a budget allowing it to fund common investments and ensure stabilization in the event of economic shocks.

A united Europe

1. Concrete solidarity through social and tax convergence

• We need to encourage convergence across the whole EU, setting criteria that gradually bring our social and tax models closer together. Respect for these criteria needs to be a precondition for access to European solidarity funds.
• Where tax is concerned, we need to define a “corridor” for corporation tax rates; in social affairs, we need to guarantee a minimum wage for all, adapted to the economic realities of each country, and regulate social contribution competition.

2. The cement of culture and knowledge

• Creating a sense of belonging will be the strongest cement for Europe.
• We need to step up exchanges, so that all young Europeans spend at least six months in another European country (50% of each age group by 2024), and all students speak two European languages by 2024.
• We need to create European Universities: networks of universities that enable students to study abroad and attend classes in at least two languages. In high schools, we need to establish a process of harmonization or mutual recognition of secondary education diplomas (as in higher education).

A democratic Europe

Europe’s overhaul cannot be achieved away from the people, but only by involving them in this roadmap from the very outset.

1. The need for debate: democratic conventions

• For six months, national and local debates will be organized in 2018 in all EU countries that volunteer, on the basis of common questions.

2. Strengthening the European Parliament: transnational lists

• Starting in 2019, using the quota of seats of departing British MEPs, we need to create transnational lists that allow Europeans to vote for a coherent, common project.

What Europe for 2024?

1. The European Union, our common framework

• The European Union provides our common basis, founded on (i) common democratic values that are non-negotiable; (ii) a simpler, more protective single market, along with an overhauled trade policy (in three directions: transparency in the negotiation and implementation of trade agreements; social and environmental standards; and reciprocity, with a European trade prosecutor responsible for ensuring our competitors’ respect for the rules and rapidly sanctioning any unfair practices).
• If it enables ambitious differentiations, this EU could gradually expand to include the Western Balkan countries.
• That will require reform of EU institutions, with a smaller Commission (15 members).

2. Differentiation through ambition

• Within this EU, those who want to go further and faster need to be able to do so unhindered. Cooperation will always be open to all, based on the sole criterion of the level of shared ambition, with no predefined format.

3. The Franco-German engine

• Faced with these challenges, the Franco-German engine will be decisive. “Why not, for example, set ourselves the goal of totally integrating our markets by 2014, applying the same rules to our businesses, from business law to bankruptcy law.”
• This pioneering and concrete spirit is that of the Élysée Treaty. France proposes to undertake a review of the Treaty showing renewed common ambition.

4. Group for overhauling Europe

• All States who share this ambition can take part in the launch of a “group for overhauling Europe in the coming weeks”.
• This group will include representatives of each participating Member State and will involve European institutions.
• Until summer 2018, it will work to clarify and propose measures that will implement this ambition, drawing on the debates held in the democratic conventions. Theme by theme, the tools required for the overhaul (enhanced cooperation, eventual treaty changes, etc.) will be examined.