Til DNAK for å snakke om parlamentsvalget i Nederland

Tirsdag 14. mars 2017 var jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomité (DNAK) sammen med Aftenposten-journalist Gunnar Kagge for å snakke om parlamentsvalget i Nederland.

Invitasjonen til seminaret finnes her.

Gunnar Kagge fokuserte på inenrikspolitiske og sosiale faktorer i Nederland, mens jeg ble spurt om å kontekstualisere dette valget i forhold til andre kommende valg i Frankrike og Tyskland. Jeg tok opp følgende punkter:

  • Populisme som uttrykk for tillitskrise på flere nivåer (globalt, regionalt nasjonalt, subnasjonalt)
  • Hva snakker vi egentlig om når vi sier at høyrepopulister kan «vinne?»
  • Populistenes fremgang i land med flertallsvalg vs. land med forholdstallsvalg
  • Fire scenarier for populistenes «seier» (1. marginalisering; 2. ekstern støtte til regjering; 3. deltagelse i regjeringskoalisjon; 4. maktovertakelse)
  • Maktovertakelse eller indirekte innflytelse?
  • Svekkelsen av de etablerte regjeringspartiene
  • Fragmentering av den politiske scenen
  • «Pasokisering» av Europas sosialdemokratiske partier
  • Radikalisering av etablerte regjeringspartier som svar på velgerflukt til flankpartiene
    Likheter og ulikheter mellom parlamentsvalget i Nederland og presidentvalget i Frankrike
  • En mer ustabil innenrikspolitisk scene i vente?
  • Populisters press på demokratiet
  • EUs fremtid i et Europa mer preget av venstre- og høyrepopulisme.

 

 

 

 

Med studenter på biblioteket på Chateau Neuf for å snakke om presidentvalget i Frankrike

Fredag 10. mars var jeg invitert av kulturutvalget for Det Norske Studentersamfund på biblioteket på Chateau Neuf sammen med Morgenbladet jorunalist Tove Gravdal og Prof. Emeritus i statsvitenskap – og ikke minst min gamle doktorgradsveileder Øyvind Østerud – for å snakke om presidentvalget i Frankrike. Ordstyrer Margrete Løbben Hanssen gjorde en flott jobb. Det var en interessert og kompetent studentforsmaling som stilte gode spørsmål og var aktiv under debatten. det var også en ren fornøyelse å kunne snakke med Tove og Øyvind om hva som egentlig ligger bak populismens fremgang, enten den er venstre- eller høyreorientert.

Herved følger invitasjonen på Facebook

Populistiske partier er i fremvekst i en rekke europeiske land. Skepsis til EU, frihandel, innvandring og globalisering blir stadig økende, særlig i Frankrike der Marin Le Pens Front National leder på meningsmålingene foran presidentvalget i april/mai. Fjorårets Brexit og valg av Donald Trump som president i USA viste at flere vender ryggen til det etablerte politiske systemet.

Hva forteller det oss? Er det en sviktende elite av politikere som ikke forstår folks problemer? Eller uerfarne politikere som vinner støtte med enkel retorikk?

Akademisk Vorspiel spør hvorfor flere europeiske velgere trekker til ytterpunktene av den politiske skalaen og hvorfor Le Pen som president ikke er like urealistisk nå som for fem år siden.

Panelet består av Tove Gravdal (journalist i Morgenbladet), Øyvind Østerud (professor emeritus i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo) og Franck Orban (førsteamuniensis ved Høgskolen i Østfold).

Arrangementet vil finne sted i Biblioteket på Chateau Neuf.

Kveldens ordstyrer er Margrete Løbben Hanssen. Margrete er ansvarlig redaktør i Kulturutvalget og masterstudent i statsvitenskap ved UiO.

 

 

Gjest på Dagsnytt 18 om skandaler i det franske valget

27. februar 2017 var jeg gjest i Dagsnytt 18 for å snakke om den siste utviklingen rundt presidentvalgkempen i Frankrike og om hvordan skandalene påvirker velgerne.

Innslaget kan hentes her.

 

Kronikk i Dagbladet: De tre høyrepopulistene har medvind i hvert sitt land, men ingen reell mulighet til å ta makten

Jeg hadde følgende analyse om årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i Dagbladet fra 23. februar 2017 og kan hentes her.

 

I disse dager kryr det av kronikker, seminarer eller reportasjer om den høyrepopulistiske bølgen som ventes å velte over Europa i år. Europeerne ble sjokkert over britenes Brexit og Trump-valgseieren i USA, og nå frykter man en dominoeffekt.

Men både frykten for at det ene landet etter det andre skulle knele under Sovjetunionens jerngrep, og den tilsvarende tanken fra den arabiske våren – at demokratisering ville spre seg til hele Midøsten og den arabiske verden, viste seg å være feil. Verden bukket ikke under for kommunismens ekspansjon og drømmen om muslimsk demokrati ble byttet ut med geopolitisk kaos og endeløse menneskelige lidelser.

Hysteriet rundt trusselen fra europeiske høyrepopulister overskygger enhver kritisk tenkning og fornuft. Tilhengerne av dominoteorien spiller primært på frykt. De overser to dimensjoner som trolig vil hindre en høyrepopulistisk valgtriumf. Den ene er intern, mens den andre er mer ekstern.

Forventning om bølge

Høyrepopulistenes uventede valgsuksess i Storbritannia og USA skapte en forventning om at en slik omveltning ikke lar seg stoppe og vil gjenta seg med årets valg i Nederland, Frankrike og Tyskland i mars, april-mai og september. Tilhengerne og skeptikerne deler ideen om at dette dreier seg om en bølge.

Høyrepopulistene, som nylig møttes i Koblenz, varslet om at 2017 blir «patriotenes» år. Nasjonale regjeringer og eksperter varslet likeledes om at faren for et populistisk jordskjelv aldri har vært så overhengende. Ulike meningsmålinger konkluderer verken med det ene eller det andre, men vitner om velgernes ekstreme forvirring og labilitet. Erfaringene fra Storbritannia og USA tilsier at ingenting kan sies med sikkerhet.

Gjelder det for risikoen for høyrepopulistisk seier, må det også kunne gjelde for det motsatte scenariet. Hvor sannsynlig er det at Geert Wilders, Marine Le Pen og Frauke Petry vinner i eget land? En ting er å komme først i mål, en annen er å kapre makt. La oss ta et paradoksalt eksempel fra det amerikanske valget. Hillary Clinton vant riktignok i antall stemmer. Men hun tapte pga. landets spesifikke valgordning ved presidentvalget. Det samme vil skje i Europa i år.

Ensom valgseier for Wilders i Nederland

Geert Wilders og hans Partiet for Frihet (PVV) troner i menings-målingene med rundt 20% oppslutning og ligger an til å bli det største partiet i Nederland ved årets parlamentsvalg. Dette er ikke nok til å vinne, dette av to grunner. For det første blir velgernes stemmer spredt utover et politisk landskap hvor ikke mindre enn 31 partier konkurrerer om 150 seter i Tweede Kamer, dette i et valgsystem med forholdstallsvalg og ingen sperregrense. Wilders kan bli størst, men han vil neppe gjøre rent bord. En annen begrensende faktor for høyrepopulistene er andre partiers vilje til å dele makt og danne en regjeringskoalisjon. PVV spås 30 av de totalt 76 mandatene som er nødvendige for å kunne danne regjering. En slik vilje til samarbeid ser for øvrig ikke ut til å eksistere blant ande partier, og i alle fall ikke i Volkspartij voor Vrijheid en Democratie (VVD), som opplevde i 2012 at regjeringen de satt i sammen med PVV måtte gå av etter at sistnevnte hoppet av. Statsminister Mark Rutte gjorde det klart at et nytt forsøk med PVV ikke er aktuelt. Det er faktisk bare ett parti av 31 som har sagt seg villig til å gå inn i regjeringskoalisjon med PVV. Et tegn på hvor relativ en valgseier vil kunne bli for Wilders er en dreining mot høyre de siste månedene. Logisk sett vil mer radikale holdninger redusere PVVs mulighet til å bli tatt opp i det gode selskapet.

Illusorisk valgseier for Nasjonal Front i Frankrike

Marine Le Pen blir også spådd en lysende framtid og et brakresultat ved årets presidentvalg i Frankrike. For andre gang siden 2002 ligger Nasjonal Front an til å kunne kvalifisere seg til andre og avgjørende omgang. I motsetning til 2002 leder partiet i meningsmålingene med bortimot 25-28% av stemmene før første omgang både foran venstre- og høyresiden. Vel og bra. Men det hjelper heller ikke.

For valgsystemet i Frankrike er slikt at de to kandidatene med flest stemmer etter første omgang går videre til andre omgang. Da må vinneren få 50% + én stemme. Det er et gigantisk hopp fra nesten 30 til 50%+1 for et parti som står alene mot alle andre. Ledelsen i sosialistpartiet og blant Republikanerne vil neppe oppfordre sine velgere til å stemme på Nasjonal Front hvis de selv ikke går videre. Selvsagt eier ingen velgernes frihet til å støtte eller gå imot partianbefalingen. Men mest sannsynlig vil Le Pen kunne få rundt 40% av stemmene ved andre omgang. Det vil utgjøre mer enn en dobling i forhold til 2002, men likevel ikke holde til seier. Fransk politikk vil dermed rystes nok en gang, men «glasstaket» som holder frontistene unna maktsfæren vil holde, riktignok mer sprukkent enn noensinne.

Skulle Marine Le Pen mot all forventning vinne presidentvalget, ville ikke en slik seier bety all verden hvis hun samtidig taper parlamentsvalget i juni, et valg som i enda større grad enn presidentvalget bygger på allianser mellom omgang 1 og 2. Uten flertall i nasjonalforsamlingen vil Marine Le Pen ha en svak regjering i ryggen. Hun ville bli som en kylling uten hode, uten reell evne til å lede landet. Presidentvalget ville altså være en Pyrrhos-seier som ikke kan brukes til noe.

SPD framfor AfD i Tyskland

Heller ikke Frauke Petrys parti Alternativ for Tyskland (AfD) ligger an til å ta makten i Tyskland ved valget i Bundestag 14. september. Riktignok har tyske høyrepopulister økt sin oppslutning i flere delstater i løpet av de siste årene som følge av kansler Merkels liberale håndtering av flyktningkrisen. Partiet fikk 24,3% av stemmene i delstaten Sachsen-Anhalt i april 2017, mens CDU fikk kun 30% og SPD 10.6%. I Merkels egen delstat Mecklenburg-Vorpommern slo AfD til til og med kanslerens parti i september 2017 med 21,8% av stemmene, mot drøyt 19% til CDU.

Høyrepopulistene vinner også på at en del tyskere ser med skepsis på at Merkel skal gå nok en mandatperiode som statsleder i landet, og vil ha maktskifte. Men AfD står svakere enn sine søsterpartier, Nederlands Partiet for Frihet og Frankrikes Nasjonal Front, med tanke på gjennomslagskraft nasjonalt. Meningsmålingene gir partiet rundt 12% oppslutning. Interessant nok er den viktigste effekten av valgutfallet i USA ikke at AfD gjør det særlig mye bedre, men at venstresiden og særlig SPD øker sterkt. Dette skyldes ikke minst at en populær Martin Schultz nå er tilbake i tysk politikk som valgkandidat for SPD etter å ha vært president for EU-parlamentet. Schultz oppfattes som et solid alternativ for Merkel som er mer forenlig med tysk etterkrigshistorie enn AfD. Det er altså vanskelig å se hva et brakvalg ville bestå av for AfD.

Tre land, tre muligheter for høyrepopulister til å markere seg innenrikspolitisk, men uten reell mulighet til å ta makten noen steder. Bekymringsmeldingene om høyrepopulistenes inntog i europeiske hovedsteder er dermed litt forhastet og må tas med en klype salt. Disse partiene vil bestå i overskuelig framtid og kommer til å underminere de mer etablerte partiene så lenge velgerne føler at sistnevnte står i utakt med dem.

Europeerne dømt til avmakt?

Frykten for høyrepopulistiske partier tar heller ikke høyde for mer eksterne faktorer som endrer situasjonen i EU. Inntil nylig var mange kritikere av EU blindet av Putins handlekraft og Trumps kompromissløse holdning til USAs elite. Putins møysommelige undergraving av det liberale demokratiet i EU-landene og hans aktivisme på østflanken, kombinert med Trumps betingede støtte til NATO, klar motvilje mot EU og åpen begeistring for Brexit, uten å nevne en proteksjonisme rettet mot europeerne, skremmer stadig flere. Europeerne, og det inkluderer østeuropeere som har vært mer enn gjennomsnittsivrige til å anklage EU for alt mulig, er i økende grad redd for at dialogen mellom landmakten Russland og sjømakten USA – som ved tidligere anledninger i moderne historie, – skjer på deres bekostning, denne gangen gjennom den såkalte Grand Bargain.

På hver sin måte driver Trump og Putin et stadig Divide et Impera-diplomati som sikter til å sikre seg kontroll over Europa. Rykter om amerikansk påvirkning i europeiske medier gjennom bl.a. Trumps rådgiver Stephen Bannon førte nylig EUs høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk Federica Mogherini til å be amerikanerne ikke om å blande seg inn i europeisk politikk. Etterretningen i flere europeiske land varslet på sin side samtidig om at russiske hackere mer eller mindre støttet av Moskva trolig kommer til å prøve å påvirke valgutfallet i Nederland, Frankrike og Tyskland, men også i Italia om det skulle bli parlamentsvalg der i år.

Utfallet ikke gitt på forhånd

Tidligere uvilkårlige entusiaster av EUs dekonstruksjon begynner nå å bli mer betenkt og innser at hvert europeisk land isolert sett ikke veier tungt i en hobbesiansk naturtilstand og en verden på vei mot fragmentering. Det betyr ikke at det rår en ny overnasjonal ånd i EUs hovedsteder. Som Italias forslag om en post-Brexit modell for EU viser, dvs. et EU som vil kunne bestå av minst to sirkler med land som er mer eller mindre integrert i forhold til hverandre, er tiden for tilblivelsen av en europeisk føderalstat trolig forbi.

Enhver relaunch av Unionen vil også ikke minst måtte forankres demokratisk ved at EU-borgerne trekkes inn i prosessen og får siste ord. Til gjengjeld er ikke EUs utvanning via exit-prosesser noen løsning som tjener europeernes langsiktige interesser. Deres beste sjanse til å tilpasse seg disse globale spillereglene er å holde sammen. Merkel kunne ikke si dette bedre da hun i januar 2017 slo fast at europeerne holder sin skjebne i egne hender. Det samme budskapet formidlet presidenten for Det europeiske råd Donald Tusk i februar til EUs stats- og regjeringssjefer da han oppfordret medlemslandene til å stå sammen mot usikkerheten som Trump-administrasjonen, Russland, Midøsten og Kina representerer.

Skulle en slik usikkerhet bekreftes i tiden framover, vil dette være negativt for populistiske krefter som på langt nær vokser på EU-kritikken. Det er dessverre ofte slik at det er ytre faktorer – og ikke indre – som motiverer EU-landene til mer samarbeid. Dette ser man nå i forhold til en fornyet interesse for å bygge opp et eget forsvar for EU. Det betyr ikke at de interne utfordringene høyrepopulistiske krefter tar opp ikke er relevante. Statslederne har et historisk ansvar med å forhindre et definitivt brudd mellom europeerne og det europeiske prosjektet. Med at 2017 blir en rungende høyrepopulistisk bølge for «patriotene» står ikke skrevet på forhånd.

 

Deltagelse i Aftenpostens utenrikskveld: Høyrepopulismen i Europa, hva skjer?

8. februar 2017 deltok jeg i en usedvanlig spennende meningsutveksling med dyktige Aftenposten-journalister.[spacer height=»20px»]Sammen med Ingrid Brekke, Øystein Kløvstad Langberg og Alf Ole Ask diskuterte vi fremveksten av høyrepopulisme i Europa i forkant av meget usikre valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.[spacer height=»20px»]I den første delen av kvelden hentet Aftenposten et amerikansk par fra Michigan som kunne vitne om hvordan de opplevde valgkampen i USA og om hvorfor de kom til å stemme på Donald Trump.[spacer height=»20px»]Hele seansen kan hentes i podcast her.

 

Kronikk i Verdens Gang: Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

8. februar hadde jeg en kronikk i VG om presidentvalget i Frankrike. Kronikken kan etter hvert hentes her.

Merk at kronikken som legges ut her er den innsendte versjonen.

 

Presidentvalg i Frankrike: et moderat eller radikalt oppgjør?

Den franske utgaven av Slate slo nylig fast at det eneste man vet om utfallet av årets presidentvalg i Frankrike er at man ikke vet noe. Slik usikkerhet er unikt så kort tid før et presidentvalg og vitner om to ting. Den ene er at franske velgere er på hevntokt mot presidentkandidatene. Den andre er iherdige forsøk fra sistnevnte på å fremstille seg selv som en fornyende faktor så langt er mislykket. Spådommer om at det som skjedde i USA kunne skje i Frankrike var latterlige for to måneder siden. De er ikke det lenger.

Politisk oppvask

Medier insisterer ofte på at den berømte ”Trump-effekt” nå skal treffe EU-landene med full tyngde. Når det gjelder presidentvalget i Frankrike nevnes ofte bare en mulighet: Nasjonal Front og Marine Le Pen (MLP) vinner i mai. En slik hendelse ville være et jordskjelv i fransk politikk. Ikke siden 2. verdenskrig har Frankrikes ytre høyreside hatt makt i landet. Denne hypotesen bør ikke få oss til å glemme at franske velgeres oppvask mot eget system startet for lenge siden. De siste tiårene har man hatt en situasjon hvor nærmest ingen sittende regjering ble gjenvalgt. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende president som ikke ble gjenvalgt siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981. Et nytt klimaks ble nådd i år etter at François Hollande ble den første sittende president som ikke tør å stille opp til gjenvalg pga. for lav oppslutning. I 1958 skapte Charles de Gaulle den femte republikk og gjorde franske presidenter til republikanske monarker. I dag knuser man idolene.

Tarantino-scenario

Oppløpet mot årets presidentvalg i april og mai har så langt lignet på en Tarantino-thriller og er nådeløs for kandidatene til presidentembetet. Nesten ingen politiker overlever velgernes sverd. Det begynte da miljøpolitikeren Cécile Duflot tapte primærvalget for De grønne mot en ukjent kandidat. Primærvalget på høyresiden krevde to berømte ofre; tidligere president Sarkozy og tidligere statsminister Juppé. Opplagte kandidater og like opplagte vinnere. François Fillon vant til slutt primærvalget, men tas nå i dragsuget som følge av en skandale som involverer kone og barn og vil neppe overleve den. Høyresiden må finne seg en ny kandidat i ekspress fart hvis den skal vinne. Venstresidens primærvalg har vært like hjerterått og krevde minst to skalper: tidligere statsminister Manuel Valls og Vincent Peillon, uoffisiell kandidat for Elysée-palasset. Igjen, opplagte kandidater blir vraket av velgerne når disse først får bestemme.

Anti-system mot utenfor-system

Årets politiske ”oppvask” ble gjort mulig pga. primærvalg på venstre og høyresiden som ble arrangert for første gang på begge sider samtidig. Ironisk nok ble et nytt verktøy for demokratisering av politikken rettet mot politikerne selv. Under den fjerde republikk (1946-1958) vokste det fram en populistisk bevegelse ledet av Pierre Poujade, som brukte slagordet ”kast ut sittende politikere!” (sortez les sortants!). Med dette i bakhodet og erfaringer fra Trumps valgkamp kastet årets presidentkandidater seg i et kappløp om å fordømme det politiske system og fremstille seg som folkets røst. Alle er mot ”systemet.” Anti-system kandidater som Jean-Luc Mélenchon (venstreradikal), Benoît Hamon (sosialistparti) eller François Fillon (konservativ) vil ha mer økonomisk liberalisme eller proteksjonisme, men skriver seg tross alt inn i en venstre-høyre akse. Utenfor-system kandidater som Le Pen og Emmanuel Macron (Fremmad!) forkaster denne aksen. Macron vil ha lage politikk etter tysk oppskrift ved å forene gode krefter på moderate venstre og høyreside. For å vinne må derimot MLP spise den ene siden først, så den andre. Macrons og MLPs seier ville trolig bety slutten på politisk bipolaritet som den V Republikk er bygd på.

Yttersidene mot hverandre?

Tradisjonelt vinnes presidentvalg i sentrum. Ved første omgang samler man sine egne på venstre eller høyreside, før man åpner opp ved andre omgang til en bredere krets som gir 50% + én stemme. Det har hittil vært Nasjonal Fronts mareritt, siden partiet står utenfor det politiske kraftfeltet. I år er den politiske situasjonen mer uoversiktlig som følge av velgernes ønske om å gjøre tabula rasa med nærmest all etablert politikk. Den tradisjonelle venstre-høyre akse avløses dermed av en kamp mellom moderate kandidater som forsvarer Frankrikes tilpasning til omverdenen og andre kandidater som forfekter et brudd med den etablerte ordenen. Andre omgang av presidentvalget kunne dermed innta tre ulike former.

  • I et moderat scenario slås to ”mainstream” politikere som Macron og Fillon (eller hans erstatter), som fortsatt vil skrive Frankrike inn i globaliseringsprosessen og EU, mot hverandre. Hvordan velgernes misnøye med politikken vil finne veien til valgurnene er usikkert i et slikt scenario.
  • I et moderat-radikalt scenario står en kandidat for overgangen til et alternativt samfunn (venstreradikalt eller nasjonalistisk) opp mot en moderat kandidat. Meningsmålingene tyder så langt på at det blir MLP mot Macron eller Fillon.
  • I et radikalt scenario vil velgerne prioritere bort moderasjon til fordel for grunnleggende endring, noe som innebærer at MLP stiller opp mot en kandidat fra radikal venstre, dvs. Hamon eller Mélenchon. Dette scenariet er for tiden lite aktuelt og ville bety at fransk politikk opplever en markant radikalisering.

 

Men årets presidentvalg har så langt i år vist at det umulige er mulig og at ingenting bør overraske oss.

 

Kronikk i Nationen: Er presidentvalget avgjørende for EU?

31. januar 2017 hadde jeg en kronikk i Nationen om presidentvalg i Frankrike og EU. Herved følger kronikkens opprinnelige versjon.

Er presidentvalg i Frankrike avgjørende for EU?

Av Franck Orban, førsteamanuensis, forskningsgruppen AreaS, Høgskolen i Østfold.

9. januar 2017 sendte den sveitsiske banken Crédit Suisse et notat til sine kunder hvor det ble påpekt at årets presidentvalg i Frankrike i april-mai er avgjørende for EUs eksistens. I hvilken grad stemmer en slik oppfatning?

Ethvert fransk presidentvalg har betydning for EU av flere årsaker. En av dem er at Frankrike er én av EUs få stormakter, spesielt etter Brexit. I motsetning til Tyskland er Frankrike ikke stort nok til alene å utøve dominans over EU. Men som én av EFs grunnleggere og eurosonens neste størst økonomi er landet betydelig nok til å være pådriver av europeisk politikk eller bremsekloss. Franskmenn bestemmer ikke alt i EU, men ingenting kan avgjøres uten dem. Presidentvalget kommer ikke minst i en periode preget av hardt vær for Unionen. Følgene av finanskrisen, flyktningkatastrofen, terrorfaren fra militante islamistiske grupper og ikke minst Brexit, Russlands revisjonisme, fremgangen av høyrepopulistiske partier i Øst og Vest Europa og utnevnelsen av en president i USA som er klart EU-fiendtlig forsterker en magefølelse om at EU kan bryte sammen. En handlekraftig fransk president som leder EU ut av krisetilstanden sammen Tysklands kansler kan få avgjørende betydning. En slik nøkkelrolle spilte bl.a. Mitterrand under Tysklands gjenforening i 1989-90 eller Sarkozy under finanskrisen i 2008.

Det franske presidentvalg står for øvrig ikke isolert, men er en del av en lengre sekvens. Det kommer to måneder etter parlamentsvalget i Nederland og fire måneder før valget i forbundsdag i Tyskland. Man frykter dermed dominoeffekt. En valgseier for høyrepopulisten Geert Wilders i Nederland vil kunne skape en sjokkbølge i Frankrike. Skulle Marine Le Pen mot all forventning bli Frankrikes president, ville Tyskland stå for tur ved at høyrepopulistene fra AfD får økt oppslutning. I Frankrike har EU-tilhengerne lenge sett for seg et ideelt scenario for Unionen. I en situasjon hvor venstresiden trolig er dømt til å tape pga. Hollandes skuffende mandat, har de forventet – som de alle fleste – at den moderate høyrepolitiker og EU-tilhenger Alain Juppé skulle vinne høyresidens primærvalg mot tidligere president Nicolas Sarkozy, før han skulle slå lederen for Nasjonal Front Marine Le Pen ved andre omgang av presidentvalget. Slik gikk det ikke. En mer verdikonservativ og euroskeptisk François Fillon vant høyresidens primærvalg. Sosialistenes primærvalg endte med et liknende jordskjelv da eks-statsminister og opplagt vinner Manuel Valls tapte mot den mer radikale motkandidat Benoît Hamon. Scenariet som alle så for seg for presidentvalget i 2017, dvs. en gjentagelse av presidentvalget i 2002 hvor venstresiden blir slått ut ved første omgang og høyresiden vinner mot Nasjonal Front ved andre omgang, slår sprekker. Nå er usikkerheten stor og alle opsjoner står på bordet. En moderat kandidat kan fortsatt kan vinne, men man vet bare ikke om han vil være fra venstre eller høyresiden.

Det rår to misforståelser knyttet til dette valget. Den første er å tro at alle kandidater unntatt Marine Le Pen vil sørge for at dagens EU består. Det blåser en kald vind i fransk europapolitikk. Alle er for EU, men det er et idealisert EU som ikke lenger eksisterer eller som må oppfinnes. Særlig venstresidens syn på EU minner om 1980-tallet, da Mitterrands sosialistiske Frankrike skulle bygge opp et ”sosialt Europa.” Motstanden fra andre EU-land og Tyskland sørget for at slike planer aldri ble til. Den andre misforståelsen angår Le Pens eventuelle valgseier. Riktignok vil en politikk basert på en renasjonalisering av EU finne sted fra fransk side. Nasjonal Front varslet om en mulig folkeavstemning om Frankrikes deltagelse både i EU og i eurosonen. Men valgløfter er en ting, og regjeringsansvar er en annen. Man vet ikke hvor langt Nasjonal Front vil kunne gå med å iverksette et valgprogram som mange anser som urealistisk. Donald Trumps USA er i den forstand et levende laboratorium på møtet mellom fantasi og virkelighet. En ting er likevel sikker. Nasjonal Fronts seier ville forplante ”Trump-effekten” videre i EU-landene og vil bidra til at morgendagens Union blir noe annet enn det grunnleggerne tenkte seg da de undertegnet Roma-traktaten for snart 60 år siden.

 

 

Er Frankrikes presidentvalg i 2017 på vei mot «trumpisering»?

medlemsmc3b8te-12-januar-201726. januar 2017 ble jeg invitert av AMOPA Norge (Association Des Membres de L’ordre des palmes académiques de Norvège) for å snakke om presidentvalget i Frankrike, eller nærmere sagt om hvordan Trump-effekten kan påvirke både valgprosessen og valgutfallet. Konferansen hadde følgende tittel : «Er Frankriikes presidentvalg i 2017 på vei mot trumpisering?» og fant sted ved Det franske instituttet i Oslo.

I løpet av innlegget tok jeg opp følgende punkter.

  • Trump, trumpisme og trumpisering: et kraftig avklaringsbehov
  • Trumpisme som ideologi og trumpisering som personlig stil og politisk praksis
  • Sosialøkonomiske forhold som forklarer Trumps valgssuksess
  • En global reaksjon mot globaliseringsprosesser: autoritarianismens fremvekst
  • En kvadrippel tillitskrise – internasjonalt – europeisk – nasjonat – subnasjonalt
  • Fremveksten av høyrepopulisme i Europa som et uttrykk på en slik global reaksjon
  • Forventingen om dominoeffekt fra Den kalde krigen til Den arabiske våren, så til Brexit/Trump: kommer det mer og er det snakk om determinisme?
  • Trump i den franske valgkampen: mange små «revolusjonærer» som vil kvitte seg med «det etablerte systemet»
  • Faktorer som tilsier at Trump-effekt kan inntreffe i Frankrike
  • Faktorer som tilsier at Trump-effekt ikke kan inntreffe i Frankrike
  • Usikre utsikter foran valget : velgernes misnøye, tillitsunderskuddet, potensielle nye terrorangrep
  • Valget i Frankrike er avgjørende for universalismen i en verden som i stadig mindre grad er universalistisk.[spacer height=»20px»]
    Innlegget kan sendes dersom dere ber om det og sender mail til franck.orban@hiof.no

 

 

Høyrepopulistisk ulv i venstresidens fåreklær..

Skjermbilde 2017-01-19 kl. 14.14.49Aftenposten fra 19. januar 2017 tar opp et meget viktig spørsmål: hva vil egentlig de høyrepopulistiske partiene i Europa når de våger seg inn på venstresidens banehalvdel? De siste årene har mange av dem drevet en tosidig taktikk.

  • På den ene siden myker man opp en diskurs som var oppfattet som skandaløs med tanke på biologisk rasisme, antisemittisme og homofobiske holdninger. Mange partier droppet akkurat disse sakene for å fokusere på andre mindre kontroversielle problemsstillinger som lettere kan selges til moderate velgere. Biologisk rasisme har blitt til kulturell nativisme, antisemittisme byttes ut med kulturell og økonomisk motivert innvandrerskepsis og islam-hat og pro-familie retorikk seiler opp som to sikre fanesaker. [spacer height=»20px»]
  • På den andre siden forsøker disse partiene å kapre velgere som tradisjonelt sett befinner seg på venstresiden men som de siste tiårene har vært offer for liberalisme og globalisering, og som ikke lenger føler seg ivaretatt av de tradisjonelle venstrepolitiske aktørene

Høyrepopulister har dermed gått gjennom et formidabelt hamskifte. Fra ofte å være (ultra)-liberale på 80- og 90-tallet, har de blitt liberalismens aller verste fiende. De står nå for forsvaret av nasjonal industri og arbeidsplasser og forfekter en god gammel statsproteksjonisme. De har dessuten vind i seilene etter Brexit og Trump-seieren i USA. Mange snakker om dominoeffekt i 2017 med tanke på valg i Nederland, Frankrike og Tyskland.

Som jeg forsøkte å si i Aftenpostens artikkel har høyrepopulister dermed på ingen måte blitt til venstreaktivister. De er først og fremst opportunister som trekker fortvilte velgere til seg med en argumentasjon som kan ligne på den fra venstresiden, men som i virkeligheten handler om noe helt annet, for ikke å si det stikk motsatte. Solidaritetstanken og internasjonalisme er bl.a. avløst av eksklusivisme og nasjonalisme.

Venstrepartiene rundt omkring i Europa bærer et tungt ansvar for å ha oversett den ovennevnte velgerkategorien of for å levd i intellektuell limbotilstand helt siden slutten av den kalde krigen. Globaliseringstaperne motiverer ofte sin beslutning om å gå over til et av disse høyrepopulistiske partier med å påpeke en endeløs skuffelse for at ingentlig gjøres for dem. For å feilsitere Theresa May kunne man neste si at for dem er «a bad deal better than no deal at all.» Alt annet enn å fortsette med de samme. Total mistillitt ovenfor etablerte partier på høyresiden (som tvang fram liberalisering) og på venstresiden (som lot det bare skje) skaper dermed en stigende «vestlig» antiliberal front på begge sider av Atlanterhavet.

Slik sett fremstår venstrevelgernes overgang til høyrepopulistiske partier ikke bare som et uttrykk for kollektiv hysteri. Disse vet at de velger en mer usikker framtid.

Men en usikker fremtid kan av og til være langt bedre enn ingen fremtid i det hele tatt, selv om prisen for dette er tvilsomme kompromisser med deler av vårt demokrati.

Mer om dette tema her.

 

På tur med DNAK til Tromsø

Den norske Atlanterhavskdnak-tromso-blogg-1omités kurs i internasjonal politikk ble avsluttet i dag med et siste besøk til Universitetet i Tromsø. Det er alltid utrolig hyggelig å treffe nye kolleger i kongeriket Norge! Denne gangen var innlederne Kjell Dragnes, tidligere utenriksredaktør i Aftenposten; Håkon Lunde Saxi, Institutt for forsvarsstudier (IFS); Hans Olav Lahlum, historiker og forfatter og undertegnede. Mitt foredrag handlet om høyreekstremisme i Europa, men med en liten vri som avspeiler aktualiteten.[spacer height=»20px»]

Jeg fokuserte på følgende punkter:[spacer height=»20px»]Høyreekstremisme (men også radikal islamisme) forklares også ved hjednak-tromso-blogg-2lp av et utenfraperspektivet. Den forklares som en svulst som angriper en kropp som i utgangspunktet kan være frisk. Spesielt kriser har store forklaringsverdi når man prøver å forklare hvorfor radikale meninger og holdninger får fotfeste i et samfunn. [spacer height=»20px»]Høyreesktremisme er dermed ikke en del av vårt samfunn, men heller en sykdom. En slik «normal patologi» er brukbar når den skåner oss for å ta et grundig oppgjør med oss selv. Fjerner man svulsten, blir man frisk igjen.[spacer height=»20px»] Den andre foraklaringsmodellen som blant vektlegges av spesialister som Cas Mudde er innenfra-perspektivet. Høyreekstremisme er ikke noe eksogent, men kommer innenfra, altså endogent. slik sett vil høyreekstremisme springer fra mainstream-meninger og holdninger som – av diverse årsaker -, gjennomgår en radikaliseringsprosess. Dette prespesktivet oppfordrer til selvransakelse og til studien av de interne faktorene i vårt samfunn som skaper populistiske, radikale eller ekstreme meninger. [spacer height=»20px»]Selv sliter jeg med å leve opp til dette innenfra-perspektivet. Men jeg er overbevisst om at den er en langt mer fruktbar vei å gå for nærme seg ekstreme ideologier. Jeg tenker at Åsne Seierstads beskrivelse av Breivik, oppsummert i boktittelen «En av oss», illustrerer dette ganske godt.[spacer height=»20px»]Det andre punktet som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt vi bør ukritisk ta innover oss fremstillingen av dagens situasjon i Europa som en «bølge» av høyreekstremisme som ikke vil stanses. Valgutfallet i Østerrike viste at enhver form for determinisme er farlig. Det som skjer i ett dnak-tromso-blogg-3eller flere land trenger ikke å bli fullstendig trendsettende for andre. Det gjelder også presidentvalget i Frankrike, hvor nærmest samtlige medier har bestemt seg for at Marine Le Pen kommer til å vinne, dette helt uavhengig av enhver logisk betraktning som forsøker å forklare hvorfor dette neppe kommer til å skje.[spacer height=»20px»]Til slutt drøftet vi et omstridt spørsmål: hvordn skal vi betrakte populister, radikale og ekstreme? Det holder ikke å spørre om de KAN vinne. Det må også spørres om ikke de BURDE vinne. Dette resonnement virker ganske søkt, men det er ikke helt ulikt en tankegang som man bl.a. finner i Storbritannia og som går ut på at ortotokse muslimer kan brukes i kampen mot radikale islamister. De mildere formene for høyreekstremisme (populister og radikale) kan oppfattes enten som en trussel mot liberaldemokratiet eller som en slags sikkerhetsventil som hindrer at skepsisen, misnøyen og motstanden mot liberaldemokratiet eskalerer i enda mer ekstreme former, inkludert ekstrem vold. Ifølge en slik modell vil populister og radikale kunne fungere som et slag «korrektiv» som påvirker deler av de liberaldemokratiske verdiene i en retning som vi ikke liker, men som faktisk utgjør svar til velgernes forventninger, skuffelser og bekymringer. [spacer height=»20px»]Spørsmålet er dermed ikke om EU skal forsvinne i et slags dommedag-scenario, men heller hva slags EU eller europeisk samarbeid man vil få etterhvert som disse partiene veier tyngre i de ulike landenes politiske system. Og ja, disse partiene kan vinne valg.. og kan gjøre det relativt «akseptabelt» når de først har politisk makt.[spacer height=»20px»]dnak-tromso-blogg-4Hovedpoenget med et slikt innlegg er dermed ikke å komme med alle svar, men å hjelpe deltakerne til å stille seg selv de rette spørsmålene. For min egen del har det vært ren glede og et privilegium å få være med DNAK rundt omkring i hele landet i løpet av 2016. Jeg har truffet mange spennende nye kolleger og snakket med interesserte studenter. Hva mer kan man ønske seg?