Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

19. juni ble jeg spurt om gi en første kommentar om utfallet av andre valgomgangen for parlamentsvalget. Dagens Næringsliv er  interessert i taperne og mer spesifikt i fremtiden til Nasjonal Front og Marine Le Pen. Kommentaren finner du her.

 

På selve valgkvelden spurte Aftenposten om hvilket utgangspunkt Macron nå har for få gjennomført sitt reformprogram. Kommentaren finner du her.

 

Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

17. juni 2017 hadde jeg en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.

Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.

Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche – LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.

For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls’ andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).

Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM. Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.

Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.

LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.

 

 

 

Om Macron-triumf etter først runde av parlamentsvalget i Aftenposten

12. juni hadde jeg en kommentar om utfallet av parlamentsvalget dagen før og om hvordan vi kan tolke den historiske suksessen til kandidatene for La République en marche. Artikkelen kan hentes her.

 

Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

2. juni 2017 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni. Kronikken kan hentes her.

Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.

22. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på. Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen.

Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse – dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.

 

På NRK om Putins Versailles-besøk til Macron

29. mai ble jeg spurt av NRK-radio (nyhetsettermiddag) om å kommentere Putins statsbesøk til Frankrike. Sendinger henter du her.

To dimensjoner kan påpekes.

Den ene er ekstern. Macron er fremdeles i etableringsfasen før parlamentsvalget som finner sted 11. og 18. juni. Han trenger å befeste sin rolle som landets nye president, noe som betyr at han skal representere Frankrike utad. Macron vil tydeligvis bort fra Sarkozys hyperaktivt presidentembete, på samme som han vil bort fra Hollandes for «normale» presidentskap. Han vil tilbake til presidentembete slik de Gaulle tenkte det, dvs. at presidenten gir de store retningslinjene for innenrikspolitikken, samtidig som han primært inkarnerer og driver utenrikspolitikk.

Den andre dimensjon er mer ekstern. Trumps uforutsigbare utenrikspolitikk, Putins urovekkende og aggressive utenrikspolitikk og Merkels vilje til ikke at Tyskland skal dominere for mye i Europe gir Macron et utenrikspolitisk spillerom som kan sette Frankrike igjen på dagsorden, bare man spiller sine kort riktig. Ny viljesterk fransk EU-politikk, en tilsynelatende besluttsomhet overfor Trump (NATO-toppmøtet og G7-toppmøtet) og en varsom holdning overfor Putin som ikke kompromisserer for mye med grunnleggende prinsipper, gir den nyvalgte presidenten et interessant utgangspunkt han kan bygge på fremover.

 

Kronikk om Emmanuel Macrons valgseier i Aftenposten

Søndag 7. mai hadde jeg en kronikk i Aftenposten som var en første analyse av valgresultatet etter andre omgang og en refleksjon kommende utfordringer.

Artikkelen kom på Aftenpostens nettside den 7. mai og i papirutgaven 9. mai.

Du finner den her.

Returkamp etter presidentvalget i Frankrike | Franck Orban

Franck Orban, Førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, forskningsgruppen AreaS

Emmanuel Macron er valgt til Frankrikes nye president, dette frem til mai 2022. Innsettelsen, som finner sted 17. Mai, kan tolkes som optimismens seier over pessimismen. Mange franskmenn gleder seg til at det nå er Frankrikes tur til å få en ung og fremragende politiker ved roret, en slags fransk vri på Kennedy eller Trudeau. Men veien til suksess er ennå lang for 39-åringen. Det er først etter parlamentsvalget 11. og 18. juni at man får vite omfanget av Macrons handlekraft. Straks etter det begynner problemene.

Ikke én, men to vinnere

Valgutfallet er som forventet. Macron vant valget med 66,1%, mens motkandidaten Le Pen fikk 33,9%. Han gjennomførte det meste briljante og fredelige statskupp i moderne fransk historie, og i hvert fall under den V. republikk. Han som var ukjent for bare ett år siden er nå landets øverste leder i verdens femte største økonomi uten tradisjonelt parti i ryggen og uten å ha forsøkt minst tre ganger å vinne før han rakk å bli 40. Franskmennene skulle velge mellom Chavez og Trudeau og valgte moderniteten. Det er til og med noe som minner sterkt om Kennedy ved Macrons optimisme og pågangsmot. Man får håpe på at han kan reversere franskmennenes legendariske tendens til oppgitthet. Marine le Pen lå 10 prosentpoeng bak Macron i meningsmålingene før andre omgang av valget og klarte aldri å tette igjen gapet. TV-debatten 3. mai var hennes siste mulighet til å vippe Macron av pinnen. Det gikk ikke. Pedagogen ble for sterk for demagogen.

Men valgresultatet er historisk for Nasjonal Front og Marine Le Pen, som styrker sin posisjon eksternt og internt. Utad er hun blitt den viktigste opposisjonslederen mot Macron. Frontistene er større enn både sosialistpartiet og det konservative partiet Republikanerne med 7,5 millioner stemmer ved valgets første omgang og over 10 millioner ved andre omgang. Innad i Nasjonal Front kan ingen foreløpig bestride hennes lederskap. Le Pens politiske linje nådde ikke helt til topps denne gangen, men ingen andre før henne har noensinne klart å ta partiet så langt i «alle mors valg». Niesen Marion Maréchal-Le Pen må belage seg på ventetid før hun eventuelt kan kreve familie Le Pens trone.

Returkamp i juni

Årets presidentvalg har ikke to, men fire omganger. Det minner om et oppgjør i Champions League. For å avansere i konkurransen må man vinne hjemmekampen, men også ikke minst returkampen. Macron er Frankrikes nye president, men omfanget av hans innflytelse blir først kjent etter juni-valget. Gjør han rent bord, blir han allmektig. Det kan kun skje ved at kandidatene for hans nye parti La République en Marche! (LREM) får rent flertall blant de 577 mandatene som skal fordeles. Blir det ikke tilfellet, vil han måtte samarbeide med venstre- eller høyresiden, eller begge. Det kan gå, men hans maktgrunnlag blir mer ustabilt. For å gjennomføre reformer blir han nødt til å inngå kompromisser. Verst blir det hvis han både ikke får rent flertall og i tillegg taper valget ved at LREM blir i mindretall. Da vil Macron måtte innlede et politisk samboerskap med opposisjonen fra venstre eller høyre. Det er usannsynlig at sosialistpartiet reiser seg igjen etter et katastrofalt presidentvalg. Derfor er et samboerskap mellom ham og høyresiden mest aktuelt og vil kunne gi en viss stabilitet.

For Marine Le Pen er det også uhyre viktig å bygge på resultatet fra presidentvalget. En seier ved parlamentsvalget er lite sannsynlig. Mer tenkelig er en Nasjonal Front-gruppe som for første gang siden 1980-tallet kan få mellom 30 og 50 mandater, eller mer. I en situasjon hvor man vil kunne ende opp med et samboerskap med Republikanerne og sentrum, kan en reformert utgave av Nasjonal Front (rett og slett) bli Frankrikes største opposisjonsparti i fem år fremover.

Et politisk landskap som ville bestå av en svak president, vaklende regjeringspartier og sterke opposisjonsgrupper fra venstrepopulister (Mélenchon) og høyrepopulister (Le Pen), ville sende Frankrike 80 år tilbake i tid og til den IV. republikks kamp mot kommunister og gaullister. Heldigvis for franskmenn slutter sammenligningen med den IV. republikk der. Ingen avkoloniseringskrig kan denne gangen føre landet på randen av kollaps slik det var tilfellet med Algerie-krigen.

Ikke avskriv populismen!

I fjor gikk man raskt fra å tenke på at populistene ikke kunne vinne valg til å spå en dominoeffekt i hele Europa etter Brexit og Trump-seieren. Europeiske høyrepopulister som møttes i Koblenz i januar i år falt for eget grep og skrøt på seg at 2017 ville bli ”patriotenes år”. Så langt har spådommene slått feil. Populistene tapte i Nederland og Frankrike, og lite tyder på at de vil gjøre et brakvalg ved parlamentsvalget i Tyskland i september. Men det betyr ikke at de har tatt feil i alt. Bakenforliggende faktorer som negative sider ved globaliseringen, manglende styring over markedsliberale krefter, økning i arbeidsledighet og fattigdom blant utsatte grupper, og særlig i vestlige land som trues av avindustrialisering, samt frykten for at nasjonal identitet og kultur forvitrer, er legitime bekymringer som må adresseres av politiske ledere hvis man skal stanse populismens spredning. Dette er utfordringer Macron står overfor som nyvalgt fransk president. I tillegg lider Frankrike av kronisk underskudd på sosial dialog. Mistilliten mot politikerne er så omfattende blant velgerne at det kan virke som 39-åringen tar en formidabel byrde på sine skuldre.

Klarer han oppgaven, det vil si å komme frem til en policy-miks av strukturelle reformer som trengs sårt på den ene siden og fortsatt ivaretagelse av velferdsmodellen på den andre, så vil han bli husket som Frankrikes utgave av USAs John F. Kennedy. Men dersom han mislykkes, vil trolig ingenting kunne stanse Marine Le Pens vei til Elyséepalasset i 2022.

Da vil man få et annet Frankrike i et annet Europa.

 

 

Svimmelheten brer seg: kronikk i Dagbladet

Torsdag 4. mai hadde jeg en kronikk i Dagbladet. Den kan hentes her. Teksten følger under.

Svimmelheten brer seg

For franske velgere virker det politiske landskapet mer uoversiktlig enn noensinne. Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera.

Søndag 7. mai bes velgerne om å ta stilling til to programmer som bærer to motstridende visjoner for Frankrikes fremtid. Den ene er sosialliberal og proeuropeisk med Macron. Den andre er proteksjonistisk og nasjonalistisk med Le Pen. Paradoksalt nok føler få franskmenn seg lettet. Det politiske landskapet virker mer uoversiktlig enn noensinne. Håp avløses av fortvilelse. Store Norske Leksikon definerer vertigo som svimmelhet, falsk følelse av at man selv eller omgivelsene er i bevegelse.

I hverdagsspråket brukes vertigo til å beskrive at man holder på med å besvime, opplever forvirring eller lider av høydeskrekk. Det er et godt ord for å beskrive franske velgeres tilstand etter første omgang 23. april. Mange er på ville veier og sliter med å skille klinten fra hveten. Til deres forsvar er en slik forvirring forståelig av flere grunner.

Den ene grunnen som skaper svimmelhet er frykten for Nasjonal Front (NF). Partiet kommer for andre gang i sin 40-årige historie til andre omgang av et presidentvalg. I Norge kan dette virke trivielt hvis man sammenligner NF med FrP. Det er ikke det i et Frankrike hvor et flertall av innbyggerne fremdeles anser NF for å være en trussel mot demokratiet.

Partiets oppgjør med sin fortid er ikke over. Dets nye leder etter at Le Pen gikk midlertidig av for å forberede seg til andre omgangen, Jean-Francois Jalkh, måtte straks gi seg pga. anklagelser om fortid som revisjonist. De som toner ned NFs resultat i år ved å omtale det som en skuffelse i forhold til forventningene lurer seg selv. Le Pen fikk vel 21,3% av stemmene. Det er lavt i forhold til det hun øynet selv, dvs. nærmere 30% og kanskje til og med en ledelse etter første omgang. Ser man derimot på antall stemmer, fortsetter NF sin historiske fremgang med 5,5 millioner stemmer ved 1. omgang av presidentvalget i 2002, 6,42 millioner ved 1. omgang av presidentvalget i 2012, 6,82 millioner ved 2. omgang av regionsvalget i 2015 og til slutt 7,5 millioner ved 1. omgang av årets presidentvalg. Chirac, Sarkozy og Hollande, som ledet Frankrike i perioden 2002-2017, deler ansvaret for at flere franskmenn ikke lenger ser på NF kun som et protestparti, men som et troverdig alternativ i fravær av noe bedre.

Den andre grunnen som skaper svimmelhet blant velgerne skyldes at blokkdelingen mellom venstre- og høyresiden man levde med siden den femte republikks start i 1958, nå har kollapset. I 2002 fikk man et varsko om en kommende katastrofe da venstresiden, med statsminister Lionel Jospin i spissen, ikke klarte å gå videre til 2. omgang. Man foretrakk å gå til valg med flere kandidater på venstresiden i stedet for å sikre avansement med én felles kandidat.

Det samme skjedde i år. Mélenchon og Hamon kan takke seg selv for at venstresiden for tredje gang (1969, 2002, 2017) må se på runde to av valget fra sofakroken. Særlig ille er det for sosialistpartiet, som får sitt nest verste resultat siden 1969 (6,36% mot 5,01%) og trues av utslettelse. Det er tvilsomt at partiet kan reise seg igjen før parlamentsvalget i juni.

2002 var et presidentvalg som venstresiden ikke skulle tape, men tapte likevel. 2017 vil huskes som det samme for høyresiden. For første gang siden 1958 er de konservative borte fra en andre omgang av et presidentvalg som de skapte via de Gaulle. Delvis skyldes dette nederlaget samme faktor som for venstresiden i 2002 og 2017. Rent matematisk manglet Fillon de få 4,6% som rivalen på høyresiden Dupont-Aignan fikk for å gå videre. Fillon må ikke minst ta ansvar for at det som var en ubestridt ledelse i meningsmålingene ble til et katastrofescenario de aller siste ukene før valget. Uærlighet, stolthet, stahet og Fillons motvilje mot å gå av som kandidat når en erstatning fremdeles fantes etterlater dype spor på høyresiden og kan føre til at den – i likhet med venstresiden – svekkes varig eller imploderer.

For moderate venstre- og høyrevelgere ligner valgutfallet på en apokalyptisk verden. Deres kandidater og kampsaker er borte før tiden. Tilsammen fikk sosialistpartiet og Republikanerne 26% av stemmene, mot 55% ved første omgang av presidentvalget i 2012. Det er en halvering av oppslutningen på fem år. Disse to aktørene er ikke lenger drivkraften på sin fløy. Særlig vondt er det for venstrevelgerne, som drømte om et radikalt Frankrike sammen med Mélenchon. De gledet seg på forhånd til å kunne knuse sosialistpartiet. Nå må de bare innse at den eneste talsmann som er igjen for å støtte deres kamp mot globalisering, liberalisme og EU heter Marine Le Pen.

De lederløse velgerne fra moderat venstre- og høyreside står nå knocked-out. Deres vertigo bygger på følelsen av at de to etablerte partiene som har byttet på makten i førti år, har snudd ryggen til middelklassen, til de vanskeligstilte samfunnslag og egentlig til folk flest. Det som rammer sosialister er ikke minst slutten på en langvarig prosess som startet da Mitterrand forente motstridende venstrekrefter, først blant sosialister, så med resten av venstresiden via en allianse med kommunister og de grønne. En slik allianse brakte venstresiden til makten ved tre anledninger (1981, 1988, 1997). Samtidig var Mitterrand-tiden allerede preget av strid mellom tilhengere og motstandere av liberalisme og EU (Mitterrands «kveldsbesøkere», som anbefalte ham å forlate Det europeiske monetære system – EMS).

To tiår senere klarte statsminister Jospin å holde orden i rekkene på venstresiden mot en konservativ president Chirac. I hans regjering (1997-2002) satt grønne, kommunister og sosialister sammen. Bruddet på venstresiden og i sosialistpartiet inntraff med folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005. Kløften mellom et radikalt venstre som motsatte seg mer integrasjon i et liberalistisk EU og et sentrumsorientert venstre som fremmet EUs tilpasningspolitikk på liberale premisser ble uoverkommelig. Hollande vant presidentvalget i 2012 by default og pga. venstrevelgernes hat mot Sarkozy, og ikke fordi han var ansett som en fornyelse av venstresiden. I tillegg lovet han et brudd med forrige femårsperiode.

Etter valget gikk han vekk fra valgløftene og klarte aldri å skape fred mellom det radikale venstre med Hamon i spissen og et mer sentrumsliberalt venstre med Valls og Macron i føresetet. Presidentvalget i år tvang derfor fram en uunngåelig avklaring som tømmer sosialistpartiet for det som var igjen av velgere og ledere. Disse har nå gått til Mélenchon og Macron.

Det samme skjedde med høyresiden. Gaullismen har tradisjonelt vært mer proteksjonistisk enn liberalistisk. På 1960- og 70-tallet kjempet gaullistpartiet fortsatt for sosial rettferdighet og lavlønnede, men mistet kontakt med grasrotvelgere i 1990- og 2000-årene som følge av at et flertall i RPR og senere i UMP omfavnet liberalismen. Debatten om Maastricht-traktaten i 1992 tydeliggjorde kløften mellom tilhengere og motstandere av en liberalistisk modell for EU og Frankrike på høyresiden, først mellom sentrumspolitikere og gaullister, så mellom gaullister.

Flere ledende politikere forlot RPR og skapte mikropartier som ble motstandere av mer EU-integrasjon. Kløften fikk ikke like dramatiske konsekvenser som for venstresiden, men ble heller aldri borte. Den kom igjen på overflaten i år ved at de meste moderate høyrevelgere ikke kjente seg igjen i Fillons harde innstramningsplan. Andre velgere ble rystet av Fillons verdikonservatisme og åpent frieri til Nasjonal Front og ortodokse katolikker. De gjorde som venstrevelgerne. En del gikk mot sentrum og Macrons moderate linje, mens andre ble fristet til å ta skrittet fullt ut og følge Marine Le Pen.

Den siste grunnen til at franske velgere fortviler er at mange ikke vet hva de skal tro om årets to finalister. 45% av dem var sikre på hvem de skulle stemme på ved første omgang og vant. For Macrons tilhengere fremstår han som et friskt pust i fransk politikk. Han er ung og begavet og har ikke rukket å bli profesjonell politiker. For velgerne som er lei av å se at venstresiden og høyresiden bytte makt seg imellom uten at landets situasjon bedres, gir han et håp om reell forandring når han vil gå på tvers av etablerte politiske skillelinjer og danne en samleregjering som minner om den tyske koalisjonsmodell. Marine Le Pen lykker på sin side i større grad enn før i å fremstille seg som «folkets røst» og som den siste skansen mot liberalisme, EU og innvandringsbølgen. Hennes tilhengere ser på henne som den muligheten til å reversere landets forfall.

Mange, som ikke torde å stemme på NF så lenge Le Pen far ledet partiet og sjokkerte med sine rasistiske og antisemittiske provokasjoner, følger en mer moderat kandidat med et større fokus på kampen mellom folk og elite, og mot EU. Hennes politiske troverdighet styrkes ytterligere ved at andre for første gang støtter henne. Lederen for det konservative parti Debout la France! (DLF) Nicolas Dupont-Aignan skapte historie da han inngikk en allianse med Le Pen mot løftet om å bli statsminister i en felles nasjonal Front/DLF-regjering. For første gang klarer dermed NF å samle bak seg, selv om det er i begrenset omfang. Den berømte «cordon sanitaire», som innebar at ingen andre partier skulle alliere seg med frontistene, er nå brutt. Hvor langt en allianse mellom «patrioter og republikanere» vil gå og om den kan skape mer dynamikk er for tidlig å si. Frem til parlamentsvalget i juni er Nasjonal Front uansett kraftsenteret på høyresiden, og ikke Republikanerne.

Frankrike virker samtidig mer splittet etter valget. Le Pens tilhengere snakker om en kamp mellom kosmopolitisme og patriotisme, hvor eliten har valgt side og støtter mer liberalisme og innvandring mot det franske folk og landets interesser. Macrons tilhengere – og Macron selv-, snakker om en kamp mellom demokrati og postfascisme og vil ha et Frankrike som er for økonomisk liberalisme, spiller er en pådriver i EU med Tyskland og erkjenner at landet er multikulturelt. Valgresultatet 23. april bekreftet landets polarisering. Vest-Frankrike er pro- Macron, mens Øst-Frankrike stemmer i stor grad på Le Pen. Macron sanker også inn stemmer blant folk med høyrere utdanning og høyere levekår, mens Le Pen skårer høyt blant arbeidere, bønder, lavlønnede, arbeidsledige, ungdommer og folk med lavere utdanning. Klassekampen er dermed tilbake i fransk politikk. Sterkt forenklet er Macron kapitalistenes og borgerskapets kandidat, mens Le Pen er forkjemperen for arbeiderne og «jordens fordømte».

Tilhengerne til Macron og Le Pen er de heldige. De vet hvem de vil ha. For alle andre tapere fra første omgang, sprer svimmelheten seg. De sliter med å erkjenne tap (Mélenchon) og kjenner seg ikke igjen i de to kandidatene som gjenstår.

Macrons motstandere på høyresiden synes han er for venstrevridd og at han er et ektefødt barn av François Hollandes politiske machiavellisme. Hans motstandere på venstresiden ser derimot på ham som en høyrepolitiker og agent for ultraliberalisme, dvs. mer lidelser. Et flertall av de samme velgerne synes samtidig at NF ikke er forenelig med et demokratisk syn. Deres fortvilelse kommer til uttrykk på to måter. Den ene er at de avstår fra å stemme eller stemmer blankt. Antall sofasittere og blanke stemmer – selv om de til slutt ikke teller -, kan bli rekordhøyt i år, noe som vil komme Le Pen til gode.

Begrunnelsen for «verken-eller»-linja (ni-ni) er at Macron og Le Pen oppfattes som pest og kolera. En slik relativisme fantes ikke i 2002 da 82% av velgerne, med klype på nesen, stemte for en skakkjørt president Chirac mot Nasjonal Front i andre omgang. I dag er de i beste fall likegyldige. Apati foran høyrepopulisme viser hvor vellykket NFs strategi om å normalisere partiet har vært med Marine Le Pen og hvor villedet velgerne fra venstre- og høyresiden er. Sosial desperasjon teller mer en enhver annen moralsk betraktning.

Det finnes imidlertid verre enn relativisme. Foran andre omgang vet Le Pen at hun ikke vil vinne uten Mélenchons velgere. Derfor igangsatt hun en forføringskampanje som sikter til å kapre stemmer fra radikale venstrevelgere. Hun gjør det ved å omdefinere den venstre-høyre aksen i fransk politikk til en ny patriotisk-kosmopolitisk akse. Hun sklir ikke minst elegant over skillet mellom venstre- og høyreradikale. De første er tradisjonelt internasjonalister, mens de andre er nasjonalister. NFs innvandringspolitikk, med ønsket om to felleskapsformer i landet – franske borgere med alle rettigheter og andre med mer begrensede rettigheter -, er noe radikale venstrevelgere normalt ikke vil kunne støtte.

Kampen mot EU og for proteksjonisme og sosial beskyttelse overskygger nå alt annet og gjør Mélenchons velgere usikre. En måling gjort av BVA Salesforces 27. april 2017 viste at 41 % vil kunne avstå fra å stemme eller stemme blankt. 41 % vil kunne stemme på Macron. 18 % vil kunne stemme på Le Pen. Og det kan bli flere stemmer til NF på søndag fra dem, ikke minst fordi Mélenchon ikke sier klart og tydelig at alle må stemme på Macron.

Le Pen prøver parallelt å kapre Fillon-velgere på høyresiden. Fokus på verdikonservatisme, lov og orden, samt kampen mot islamisme, skal sørge for at flest mulig av disse velgere, og ikke minst katolikker, ikke bare avstår fra å stemme eller stemmer blankt, men går over til NF. Fillons velgere er like forvirret som Mélenchons, selv om Fillon har vært krystallklar på at Le Pen måtte stanses med stemmesedler til Macron. Målingen fra BVA Salesforces viser at 33% vil kunne avstå med å stemme eller stemme blankt på søndag. 26% vil stemme på Le Pen. Bare 41% vil stemme på Macron. Slike ”ikke-stemmer” kan tjene Le Pen og øke muligheten for at hun nærmer seg 40%, noe som vil svekke Macrons maktgrunnlag etter at han blir president.

Et mer åpent utfall enn ventet?

Marine Le Pen vet at veien til en suksess på søndag er uendelig lang. En meningsmåling utført fredag 28. april ga 59% til Macron og 41% til henne. Alt tyder dermed på at hun ikke vil klare å tette igjen dette gapet. TV-debatten mellom de to kandidatene i går kveld endret ikke noe på styrkeforholdet mellom de to. Ingen brøt sammen, men Le Pen klarte ikke å vippe Macron av pinnen og så ut som hun allerede erkjente nederlaget. Trenden mellom valgomgangene gir likevel grunn til bekymring når 6% gikk fra Macron over til Le Pen på én uke.

Hun fører en valgkamp som ikke skyr noen midler ved å fremstille Macron som en forræder mot Frankrike, mens Macron sliter med å avkle NFs velsmurte retorikk om folk mot elite. Franskmenn trenger pedagoger som kan fortelle hvilken vei landet skal gå, og ikke flere demagoger. I en situasjon preget av vertigo, tjener Le Pen på velgernes relativisme, apati og motvilje mot å stemme på en kandidat som ikke overbeviser helt, bare for å stanse Nasjonal Front.

Uansett hvem som seirer på søndag vil den nye presidenten overta et land som er dypt splittet og hvor velgerne fortsatt er sinte og fortvilet når parlamentsvalget i juni vil avgjøre det reelle omfanget av den nye presidentens makt.

 

Kronikk til Aftenposten Innsikt om presidentvalget i Frankrike

Jeg hadde en kronikk i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt.
Herved følger den innsendte versjonen.

Politikere på skraphaugen.

Trumps valgseier i USA skapte uro i europeisk og fransk politikk. Politikere som har vært aktive eller sittet ved makten i en mannsalder, kjenner et kaldt gys nedover ryggen og viser et utrettelig behov for å fremstille seg som banebrytende eller revolusjonære. Alle vil bryte med systemet og med en kultur som de selv har vært med på å bygge opp og som de er de fremste representanter for. Alle streber etter å fremstå som ærlige i et politisk landskap som ellers er gjennomsyret av privilegier som leker med loven og sprenger enhver grense for anstendighet. Alle vil gi inntrykk av at de sloss for folket, og at de er alene om å forstå dets behov. En slik taktisk populisme lurer ikke velgerne, som er rasende på sine politikeres manglende evne til å innfri valgløfter, reformere landet og sikre velferd. Derfor blir en hel generasjon franske politikere kastet på skraphaugen. I 2012 ble Nicolas Sarkozy den første sittende franske president siden Valéry Giscard d’Estaing i 1981, som ikke ble gjenvalgt. I desember 2016 ble François Hollande den første sittende president som ikke våget å stille opp til gjenvalg på grunn av elendig oppslutning. Men selv med en slik skjebne for to sittende presidenter, er velgernes vrede fortsatt stor. Primærvalgene etter amerikansk modell som ble avholdt samtidig på høyre- og venstresiden, resulterte i at både tidligere leder for De grønne, Cécile Duflot, tidligere statsminister og antatt sikker vinner for de konservative, Alain Juppé, og tidligere statsminister for president Hollande og antatt sikker vinner for sosialistpartiet, Manuel Valls, forsvant rett ut av valgkampen. De som overlevde den politiske tsunamien, var enten outsiderne under primærvalgene (François Fillon, Benoît Hamon) eller de som hadde vett til ikke å holde primærvalg (Marine Le Pen, Emmanuel Macron, Jean-Luc Mélenchon), samt små kandidater som etter mye slit klarte å samle inn 500 underskrifter og dermed stille opp til valget.

Kjemper med leirføtter.

Primærvalgene som for første gang ble gjennomført både på venstre- og høyresiden, tydeliggjorde velgernes oppgjør. Tiltaket var ment å demokratisere en politisk praksis hvor velgerne tidligere ikke har hatt anledning til å velge sine presidentkandidater. Dette er direkte inspirert av valgsystemet i USA. Så langt har en slik valgordning, som venstresiden prøvekjørte i 2012, vist seg å gi blandede resultater. På den ene siden har velgerne fått sagt sitt. I tillegg bidro primærvalgene til å opprettholde en høy grad av politisk interesse og engasjement i opinionen. Samtidig virket tiltaket mot sin hensikt ved at vinnerne ikke har fått økt legitimitet. Tvert imot forverret primærvalgene motsetningene mellom kandidatene på begge sider. Disse ble lagt frem på åpen scene og ble tilspisset både av medier og av kandidatene selv. Vinnerne av primærvalgene fremstår ikke som sterke ledere, men som kjemper med leirføtter som har slitt med å få orden i egne rekker før den offisielle valgkampen i det hele tatt kom i gang. Den andre hendelsen som vil ha betydning for velgernes valg, er skandalene rundt flere kandidater. For første gang i et presidentvalg er faktisk tre av dem (Macron, Fillon og Le Pen) gjenstand for etterforskning. Slike skandaler underminerer velgernes tillit ovenfor det politiske system som helhet. Mistilliten kan slå ut på to måter. For det første kan kandidatenes valgprogram drukne i den personlige kritikken mot dem, uansett kvaliteten på forslagene de fremmer. De blir rett og slett ikke hørt. For det andre kan velgerne slå ring rundt sin kandidat, uavhengig av anklagenes alvorlighet. Evnen til kritisk sans blir avløst av en radikal holdning som flytter fokus bort fra kandidatene og over til hypotetiske bakmenn som står bak en konspirasjon mot kandidaten. Dette gjelder vanligvis for velgerne til Marine Le Pen, men nå også Fillons velgere. Begge reaksjoner skader den demokratiske debatten.

Den 5. republikk i krise?

Velgernes vrede skyldes også et mer grunnleggende utviklingstrekk i fransk politikk. De Gaulle stiftet den 5. republikk i 1958 for å gjøre slutt på ustabiliteten som preget den 4. republikk (1946–1958). Den nye republikk bygde på et styrket presidentembete og en styrket regjering, svekkede partier i de to kamrene, nasjonalforsamlingen og senatet, og en bipolarisering hvor alle partier ble tvunget inn i venstre-høyre aksen gjennom et valgsystem med flertallsvalg og to omganger ved presidentvalget og parlamentsvalget. Systemet holdt ekstreme partier unna makten, selv etter at venstresiden overtok i 1981 med Mitterrand. Fra andre delen av 1980-årene ble dette systemet mer uoversiktlig. Velgernes følte at maktskiftet mellom venstre- og høyresiden (19 år og to perioder for venstresiden mellom 1981 og 1995; 17 år og to perioder mellom 1995 og 2012 med Jacques Chirac og Nicolas Sarkozy) ikke førte til reell forbedring av levekårene for vanskeligstilte og for middelklassen. Ledigheten økte stort sett gjennom hele perioden, og veksten forble lav eller uteble. Flere perioder med politisk samboerskap mellom en president og en regjering av motsatt farge (1986–88; 1993–95 og 1997– 2002), økte fortvilelsen blant velgerne, som i stadig mindre grad så forskjellen mellom venstre og høyre. Fortvilelsen inntok fire ulike former: Sviktende valgdeltagelse, sittende regjeringer som ikke ble gjenvalgt, anti-system partier som vokste frem og tradisjonelle partier som raste i oppslutning ved valg.

Mer usikkerhet i vente.

I mai 2002 kom lederen for Nasjonal Front, Jean-Marie Le Pen, overraskende til andre omgang av presidentvalget. Det sendte en sjokkbølge gjennom hele Frankrike uten at det ble foretatt noen større endringer av valgsystemet. Presidentmandatet ble riktignok redusert fra syv til fem år i 2002, samtidig som man gikk inn for å avholde president og parlamentsvalg med kort mellomrom for å minske faren for samboerskap. Det har virket så langt. Men bakdelen med en slik ordning er at presidenter blir alminneliggjort og mister sin rolle som veiviser. Det skjer parallelt med en dyptgående endring av det partipolitiske landskap. Etter 2002 ble rivaliseringen mellom venstre- og høyresiden redusert til en tautrekking mellom de to største partiene (Parti socialiste og UMP, nå Les Républicains), mens støttepartier (kommunister, De grønne og sentrumsliberale) enten ble spist opp eller marginalisert. Nasjonal Fronts suksess de siste årene har satt spørsmålstegn ved denne todelingens fremtid. Fransk politikk roterer nå fortsatt rundt venstre-høyre aksen, men også rundt en akse som skiller tilhengere og motstandere av globalisering, EU og multikulturalisme. Et slikt paradigmeskift destabiliserer regjeringspartier som bygger oppslutning på konsensus. Sosialistpartiet og det konservative partier Republikanerne partiet risikerer å bli revet i filler som følge av presidentvalget og parlamentsvalget, som holdes senere i juni. I mellomtiden må velgere som allerede er forvirret gjøre seg opp en mening mellom system-kandidater som føyer seg inn i venstre-høyre aksen (Mélenchon, Hamon, Fillon, Dupont-Aignan) og antisystem-kandidater som forkaster den (Macron og Le Pen). Skulle imidlertid de to sistnevnte kandidatene komme til andre omgangen av presidentvalget, kan fransk politikk vente seg en enda mer usikker fremtid.

 

Kronikk i Dagbladet: Tre scenarier etter det franske valget søndag

Innlegget mitt for Facebook-gruppen «Tur de France» har blitt en kronikk som kom i Dagbladet 21. april. Kronikken finner du her. Teksten følger under.

 

Tre scenarier etter det franske valget søndag

Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold/Forskningsgruppen AreaS

Det er få dager igjen før vi får vite hvem som blir de to vinnerne av første valgomgang av det franske presidentvalget. En rekke medier ser seg tjent med en ekstra fokusering på Marine Le Pen på grunn av Brexit, Trump og forventingen om at den høyrepopulistiske bølgen sprer seg videre i Europa. I virkeligheten er usikkerheten om valgutfallet total. Dermed to sentrale spørsmål: hvordan stemmer man i dette valget og hva kan man si om årets valgdeltagelse?Presidentvalget i Frankrike er et direkte valg med to omganger. Det gjelder også for parlamentsvalget som følger presidentvalget i år 11. og 18. juni og som egentlig vil være det viktigste valget i Frankrike. Det er sistnevnte – og ikke presidentvalget -, som vil avgjøre hvor mye makt den nyvalgte presidenten vil ha i forhold til nasjonalforsamlingen.

Første valgomgang er søndag 23. april. Får én av årets 11 kandidater over 50% av stemmene med en gang, er han eller hun direkte valgt. Det har aldri skjedd under den V. Republikk, dvs. siden 1958. Dersom ingen kandidat får over 50 %, går man videre til en andre omgang 7. mai mellom de to kandidatene som har fått flest stemmer etter første runde.

Alle kommentatorer i årets valg har i bakhodet erfaringene fra Brexit og valget i USA. De vet dermed at meningsmålinger kun er retningsgivende og skal tolkes uhyre forsiktig. Frem til nå har ulike prognoser om valgutfallet skissert tre ”momenter”.

Det første momentet fulgte Fillons overraskende seier ved primærvalget for Republikanerne. I kjent”Kill Bill”-stil kvittet franske velgere seg med høyrekandidatene som symboliserte Sarkozy- eller Chirac-perioden og som i tillegg gjorde iherdige forsøk på å fremstå som forandringsfaktorer i fransk politikk. De samme velgerne tok et lignende oppgjør med primærvalget for venstresiden og vraket den opplagte kandidaten for sosialistpartiet Manuel Valls.

Mange så derfor for seg at Fillon hadde en bulevard foran seg og umulig kunne tape presidentvalget i 2017. Det samme hadde man forresten sagt om sosialistpartiets kandidat til presidentvalget i 2002 Lionel Jospin… som til slutt ikke klarte å gå videre til andre valgomgang og ble slått av Jean-Marie Le Pen, far til Marine.

En skandalerammet Fillon sliter nå fortsatt med å fremstå som en troverdig presidentkandidat med nok politisk tyngde til å få aksept for en drastisk innsparingspakke som vil kunne ramme mange franskmenn. Men sjanseløs er han absolutt ikke. Paradoksalt nok lykkes han til en viss grad med en omvendt psykologi som går ut på at velgerne ikke trenger å like ham for å stemme på ham. De må bare tro at han er den mest kapable av alle kandidater til å få Frankrike på rett kjøl igjen.

Det andre momentet som preget meningsmålingene var duetten Le Pen-Macron som ledet i meningsmålinger frem til bare noen få uker før første omgang. Kommentatorene så for seg at første valgomgang var en ren formalitet og at en meget stabil Le Pen på rundt 25% ville møte kometen Emmanuel Macron i det som skulle bli et episk oppgjør mellom et ”åpent Frankrike” og et ”lukket Frankrike.” Andre spesialister fremstilte dette oppgjøret – og det inkluderer meg -, som en kamp mellom systemutfordrerne Macron og Le Pen mot systemrepresentantene. Macron er en anti-system kandidat som forkaster den tradisjonelle venstre-høyre aksen ved å omfavne begge samtidig (både-òg). Marine Le Pen er en utenfor-system kandidat som praktiserer en gjøkunge-taktikk, dvs. at hun må kapre velgere fra venstre- og høyrekandidatene for å vinne (verken-eller).

Det tredje og siste momentet er vi nå midt opp i. Avstanden mellom kandidatene tetter seg igjen og vi står med fire kandidater med rundt +/-20% i meningsmålingene som kan ha et håp om å kunne gå videre til andre valgomgang dersom de samme målingene tolker feilmarginen feil. Ikke minst står vi foran tre scenarier.

I et «moderat scenario» (Fillon som representant for høyresiden og Macron som representant for den reformorienterte venstresiden) vil Fillon og Macron møtes i et oppgjør som handler om hvem av de to som mest effektivt og med minimale skader på det sosiale samholdet kan reformere Frankrike uten å sette på spill landets EU-medlemskap.

I et «moderat-radikalt scenario» vil derimot én av de to førstnevnte kandidat møte en motkandidat fra det radikale venstre (Mélenchon) eller det radikale høyre (Le Pen). Et slikt oppgjør vil kunne fremstilles som en kamp mellom ”system-representanter” (eliten, kapitalister, multikulturalister, europeister) og ”Folket” (sett fra Mélenchons og Le Pens vinkel), eller mellom ”reformister” og ” melankolikere” (sett fra Macrons og Fillons vinkel).

I et tredje og siste «radikalt apokalyptisk scenario» får franske velgeres vrede uante proporsjoner ved at de to radikale kandidater fra motsatt politisk fløy møtes i et endelig oppgjør som handler om hvordan Frankrike kan tørre å si nei til eliten, kapitalister, multikulturalister og EU. Dette scenario er mest urovekkende for de som har lest programmet til Mélenchon og Le Pen, men er ikke helt utenkelig lenger gitt den samme feilmarginen vi nevnte tidligere.

Stilt foran disse ulike scenariene, er velgernes forvirring maksimal. En måling nylig foretatt av IFOP hadde et anslag på 30 % velgere som sier at de ikke vet hvem de kommer til å stemme på og om de i det hele tatt vil stemme. Denne andelen vil reduseres opp mot de siste dagene før valget, men kan gi avgjørende utslag når feilmarginen mellom de fire kandidater ligger på under 5%.

Antallet sofasittere ved første omgang av presidentvalget i 2012 lå på 20,53%, mot 16,22% i 2007 og 28,4 % i 2002. Hvem klarer å mobilisere nølerne og hvordan vi disse fordele seg mellom kandidatene? Bare en prosentandel av disse kan faktisk skille vinnerne fra taperne. Det finnes også velgere som ikke kjenner seg igjen i kandidatene og som vil stemme blankt. En meningsmåling foretatt av IFOP 28. mars 2017 viste at opp til 40% av velgerne ville vurdere å stemme blankt om de bare kunne. Blanke stemmer er ikke medregnet i sluttellingen. Ved tidligere presidentvalg har de vært tatt sammen med ikke-godkjente stemmer. Ved første omgang i 2012 utgjorde det 1,92% av stemmene (701 190). Det er mer enn i 2007 (1,44%), men mindre enn i 2002 (3,38%). Dette er også stemmer som kan få avgjørende betydning i en situasjon preget av små marginer mellom kandidatene.

Til slutt står vi igjen med meningsmålingers troverdighet. I løpet av de siste ukene har de vært stabile i å vise at duetten Macron-Le Pen nå har blitt til en kvartett med Mélenchon og Fillon. Men de tok feil under begge primærvalg i år og bommet også på vinnerne etter første omgang i 2002 og i 1995. Nye feil er dermed mulige. Er Marine le Pen overvurdert før første omgangen? Er hun undervurdert foran andre omgang? Kan Fillon tette igjen avstanden til Macron og Le Pen? Kan Mélenchon gå forbi både Fillon og enten Macron eller Le Pen? Ingen tør svare på disse spørsmålene.

En praktisk måte å løse dette dilemmaet på blant spesialister er å rasjonalisere velgernes oppførsel ved å snakke om ”nyttig stemme” (le vote utile). Per dags dato er det kun Fillon som etter størst sannsynlighet vil ha et flertall i nasjonalforsamlingen etter parlamentsvalget i juni. Macron vil muligens kunne få det hvis han får støtte både fra venstre- og høyresiden, men vil betale en høy pris for dette. Hverken Mélenchon eller Le Pen kan få det. Vil altså velgerne ha en nyvalgt president som må innlede sitt femårsmandat med et påtvunget politisk samboerskap med opposisjonen? Og hvilken opposisjon blir det da?

Det er likevel usikkert hvor mye slik rasjonalisering og etterpåklokskap veier opp mot velgernes raseri og ønske om på en eller annen måte å gjøre tabula rasa. Pågripelsen av to menn i Marseille på tirsdag som skal ha planlagt terroraksjoner mot kandidater til årets presidentvalg på vegne av IS og terrorangrepet på Champs-Élysées i Paris torsdag kveld hvor en politimann ble drept og to andre politimenn og en turist såret – og som IS har påtatt seg ansvaret for -, viser at terrorisme – slik det skjedde i Madrid i mars 2004 – vil forsøke å påvirke valgutfallet ved å polarisere opinionen i enda større grad. Hvorvidt dette kan lykkes er uvisst. Slike angrep tjener riktignok kandidater som Fillon og Le Pen som har hatt den hardeste linjen mot islamistisk terrorisme. På en annen side har alle kandidater mye å tape ved å overspille terrorfaren midt i valgkampinnspurten og dermed vise at de ikke klarer å fremstå som en samlende figur for nasjonen i dramatiske tider. En annen ting er at franskmenn på godt og ondt har blitt vant til terrorangrep. Det skal mer til for å skremme de aller fleste til å gå og stemme på søndag.

Et siste spørsmål er gallupinstitutters reelle grad av selvstendighet. Det finnes åtte av dem i Frankrike som er akkreditert for å foreta valgmålinger. Noen har vært lenge i medielandskapet (TNS Sofres, BVA, IFOP, Harris interactive, IPSOS), mens andre som Opinionway, Odoxa eller Elabe er nykommere. TNS Sofres er størst og ble grunnlagt i 1963, etterfulgt av IPSOS (grunnlagt I 1975) og BVA (etablert i 1970), med IFOP på fjerdeplass.

Under valgkampen sirkulerte en rekke ”fake news” i sosiale medier som hevdet at alle institutter var kontrollert av kjente, rike entreprenører som Bolloré, Drahi, Pinault og Parisot og støttet Emmanuel Macron. En twittermelding hevdet spesielt at CSA tilhører Bolloré-gruppen, BVA Bolloré, Drahi og Rothschild.

Laurence Parisot, som tidligere har ledet arbeidsgivernes fagforening MEDEF, er hovedaksjonær i IFOP. IPSOS skal også være eid av Pinault-gruppen og Fidelity (amerikansk investeringsfond), mens SOFRES eies av det samme Fidelity-fondet. Avisen Le Monde gravde videre og avskrev et slikt forhold til tunge næringsinteresser av to grunner. For det første er eierskapsforholdet mer spredt enn det som hevdes av kritikerne. For det andre må alle parter følge et etisk charter som reduserer risikoen for manipulasjon. Sist men ikke minst er slike gallupinstitutter underlagt streng kontroll av en offentlig kommisjon som har ansvar for å granske måten meningsmålinger lages på.

En dokumentar lagd av Envoyé Spécial 13. april 2017 er mer kritisk til profesjonaliteten og nøytraliteten som disse gallupinstitutter gjerne reklamer for og varsler tvert imot om stor fallhøyde. En slik skepsis overfor instituttenes evne til å finne representative velgerutvalg som gjenspeiler faktiske samfunnsforhold har den siste tiden ført til at flere bruker algoritmer og overvåking av sosiale medier fremfor meningsmålinger.

Vil vi virkelig være tjent med en slik utvikling?

 

Valgvake på kulturhuset i Oslo

Søndag 7. mai ble jeg invitert til å delta på valgvake sammen med andre «eksperter» om fransk politikk. All ære til min kollega fra ILOS Kjerstin Aukrust, Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité for å stå bak et slikt arrangement. Igjen, det var veldig mange som møte opp på kulturhuset for å følge med på nedtellingen og for å høre på analysene våre, og ikke minst mange unge mennesker, noe som virkelig viser at ungdommen er interessert i politikk.

Like morsomt å se at norske medier var veldig godt representert, med bl.a. NRK, TV2, VGTV, NTB og sikkert andre som jeg ikke kom over.

Det skapte en meget spesiell stemning som nok en gang illustrerte at årets presidentvalg i Frankrike handlet om mye mer enn det franske. Man følte på kroppen at utfallet av valget ville få store konsekvenser for hele det europeiske kontinentet og for internasjonal politikk. Nå må vi bare håpe på at Emmanuel Macron er solid nok til en oppgave som, spør du meg, virker uendelig komplisert.

En overbevissende valgseier som dessuten må suppleres med andre tall som gir et veldig urovekkende bilde av tilstanden til det franske demokratiet: laveste valgdeltagelse siden 1969, 4 millioner blanke stemmer, 10 millioner blanke stemmer + ikke godkjente stemmer.

Macron fikk et utgangspunkt et grunnlag han kan bygge på, men på ingen måte en fullmakt til å gjøre bare det han vil. Han vil måtte finne allierte blant andre partier og blant velgere som primært stemte MOT Nasjonal Front, og ikke FOR ham.

Hvem skal lede Frankrike de neste fem årene?

Skal EUs nest største økonomi for første gang velge en kvinne som øverste sjef, populisten Marine Le Pen? Eller blir det enda en énarque, i den stilsikre utfordreren og elitisten Emmanuel Macron?

Sammen med Europabevegelsen, Tankesmien Agenda, Den Norske Atlanterhavskomité, Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk – ILOS ved University of Oslo, inviterer Du verden! til fransk valgvake og europeisk skjebneaften på Kulturhuset i Oslo!

Om du er frankofil eller frankofob vil du definitivt få mer enn baguetter å bite i denne kvelden. Fra scenen blir det debatter og analyser med eminente gjester, og fra skjermen strømmer valgdagsmålinger og resultater helt til vi finner ut hvem som blir den femte republikks åttende president.

Hvordan skjedde det? Hvor er Frankrike på vei? Og hva betyr det for Europa?

Finn fram alpelua, voks mustachen, farg håret blått og gjør deg klar for en politisk thrilleraften!

PROGRAM (Alt er cirkatider, med innlagte pauser. Nyheter streames også i andreetasje, i biblioteket og i boksen):

18:00 – Åpning av kvelden, ved Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen.

18:10 – Fransk politikk for dummies.
Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis i fransk litteratur og områdekunnskap, UiO

18:20 – Panel 1: Fransk politikk er snudd på hodet. Hvorfor?
– Raino Malnes, professor, Inst. for statsvitenskap, UiO
– Marte Mangset, postdoktor, HiOA
– Franck Orban, førsteamanuensis, Høgskolen i Østfold

19:15 – Panel 2: Hva er populismens fremtid i Europa?
– Kate Hansen Bundt, gen.sekr., Atlanterhavskomiteen
– Jan Erik Grindheim, leder, Europabevegelsen
– Sylo Taraku, rådgiver, Agenda

20:00 – De første resultatene kommer inn, vi følger med på storskjerm.

20:15 – Kommentarer til resultatene fra Raino Malnes, Marte Mangset og Manuela Ramin-Osmundsen.

20:30 – En Marche! Hva er veien videre for Frankrikes nye politiske bevegelse? Kort samtale med Jean-Yves Gallardo fra En Marche!

21:00 – Hva skjedde med Frankrikes tradisjonelle høyre- og venstrepartier? Samtale med Audun Lysbakken og Terje Osmundsen.

Du verden! er hele Norges favorittutenrikspodkast, med Christian Borch, Ingerid Salvesen og Stig Arild Pettersen, og produseres i samarbeid med forlaget Cappelen Damm. Du finner Du verden! i iTunes eller podcast-appen på telefonen din, eller på soundcloud.com/duverden

 

Frokostmøte med Civita om presidentvalget

3. mai 2017 var jeg invitert av tankesmien Civita til å snakke om presidentvalget i Frankrike sammen med Pernille Rieker, seniorforsker ved NUPI og Kaj-Martin Georgsen, direktør for samfunnsansvar og næringspolitikk i DNB. Et videosnitt av dette møtet finner du her.

Frokostmøtet hadde følgende fokus:

«Etter en spennende første valgrunde er det nå klart at kampen står mellom den sentrumsorienterte politikeren Emmanuel Macron, og høyrepopulistiske Marine Le Pen. Macron er storfavoritt til å vinne, men kan vi være sikre på at velgerne hans vil møte opp i andre valgrunde? Hva slags politikk vil Macron og Le Pen føre, og hva vil det bety for Frankrike og Europa? Hva var årsaken til at de to store partiene mislyktes så dramatisk i første valgrunde, og hva vil det bety for fransk politikk fremover?»

Det ble en meget spennende diskusjon mellom oss tre, og sammen med publikum. Jeg ga innledningsvis en oppsummering av valget og fokuserte på det som etter mitt syn symboliserer de tre dimensjonene ved det jeg kaller «den franske vertigo.»

– En Nasjonal Front som fortsatt stiger og som har klart å omdefinere den tradisjonelle venstre-høyre akse i fransk politikk til en ny «åpent-lukket» akse som gjør det mulig for Marine Le Pen og legge sin tilhørighet til partiet bak seg og samtidig utpeker seg selv til folkets røst;

– Et tosøyler-system i fransk politikk som bryter sammen og hvor tradisjonelle etablerte partier ikke lenger utgjør hovedtyngden, og utfordres av anti-system aktører;

– Franske velgere som er sinte og på vandring, og som lider av politisk apati og relativisme når de uten nærmere spørsmål sidestiller Macrons og Le Pens program.

En slik relativisme fører dog til en merkelig kombinasjon hvor ytterkantene på venstre og høyresiden møttes i felles forakt mot liberalisme og har for første gang noensine under V. republikk muligheten til å seiere politisk.

Hvis ikke i 2017, så i 2022. Macron er ingen redningsmann. Men lykkes han ikke, blir mye i fransk politisk dramatisk endret i årene som kommer. Selvsagt må han først bli valgt på søndag..