AreaS seminar: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU? Det franske eksemplet

Franck Orban (AreaS/HiØ), Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) og Kjersti Aukrust (UiO)

Tirsdag, 2. april 2019, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor jeg og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Hjelp, vi er i EU! av Ingrid Grønli Åm

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom oss, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, «de gule vestene» og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.

Herved følger en oversikt av spørsmålene som vi tok opp.

 

 

Historiske rammer

Venstresiden i Frankrike har vært i krisetilstand over en lengre periode. Delvis skyldes det globale forhold, delvis skyldes det òg mer nasjonale forhold. Hva mener du er årsaken(e) til splittelser på venstre side i Frankrike og når skjedde et slikt brudd på venstresiden?

Kan du beskrive JPMs glidning ut av sosialistpartiet etter år 2000? Når mener du kom vippepunktet for ham?

Kan du minner oss på i hvilken grad bl.a. EU har vært et problem for samlingen av venstrekreftene og mer spesifikt for JLMs alliansepolitikk med kommunistene og de grønne?


Dynamikken ved president- og parlamentsvalget 2017

Hvordan analyserer du årsakene bak JLMs valgsuksess i 2017 og samtidig nederlag når det gjelder å komme til 2. omgang?

JLM nektet å velge mellom MLP og EM før andre omgangen av presidentvalget. Kan du forklare hva du tror motiverte dette valget og gå inn for konsekvensene av et slikt valgt for JLM i ettertid?


Dynamikken i dag: europavalget og gule vester

JLM og FI vant ikke noe særlig på krisen med de gule vestene som nå har pågått i 20 uker. Hva mener du er grunnen(e) til det?

Mélenchon har vist en viss begeistring for en av de gule vestene Eric Drouet, som i desember oppfordret gule vester til å storme inn Elysee-palasset. Hva forteller en slik fascinasjon om JLMs forhold til de gule vestene som protest/opprør-» bevegelse?

Du skriver at JLM og FI har befestet sin posisjon som det brede alternativet på den franske venstresiden. FI ligger nå relativt lavt i meningsmålingene før europavalget. Hvor sikker er FIs posisjon fremover og hva er faktorene som svekker og som styrker en slik påstand?

Du skriver også at JLM etter presidentvalget i 2017 har befestet sin posisjon som reell utfordrer til Macron. Står du fast ved det i dag eller har han «mistet toget» og hvorfor?

Fotsoldaten og inspiratoren

Finnes det en kobling mellom terroristen fra Christchurch og den franske forfatteren Renaud Camus? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Renaud Camus er en fransk forfatter som ble kjent i Norge etter at det ble hevdet at han inspirerte Brenton Harisson Tarrant, gjerningsmannen som angrep to moskeer 15. mars 2019 i Christchurch, New Zealand. 50 personer ble drept og like mange ble såret.

Camus forfekter et ekstremt tankesett som i utgangspunktet ikke oppfordrer til vold, men som til syvende og sist har fått et radikalisert individ til å begå massedrap. Det mest urovekkende er at Camus’ ideologiske buskap blomstrer opp på begge sider av Atlanterhavet.

Tarrant indikerte at han primært var inspirert av Anders Behring Breivik i et manifest som han lastet opp på sosiale medier kort tid før angrepet. Der omtalte han Breivik som «frihetskjemper», «motstandsmann» og «etno-soldat.» Han påstod også at han hadde vært i kontakt med Breivik og at han hadde fått godkjent terrorangrepet av såkalte «tempelriddere».

Den første påstanden er usannsynlig, gitt soningsregimet den terrordømte er underlagt. Den andre er heller ikke troverdig. Rettssaken mot Breivik konkluderte i 2013 med at noe organisert miljø rundt ham ikke fantes, og at mannen bak 22/7 handlet alene. Med mindre et slikt organisert miljø har oppstått i mellomtiden, må man tro at Tarrant brukte Breivik for å påberope seg en form for legitimitet for angrepet.

Det er derimot mulig at han leste Breiviks manifest, eller deler av det, og at han møtte individer som sympatiserte med Breiviks voldsunivers. I Tarrants tekst finner man for øvrig referanser til europeisk fascisme og til amerikansk hvit-makt-bevegelse. Det gjelder navn (Oswald Mosley og David Lane), begreper og sitater (Lanes slagord, Hvit folkemord) og symbolikk (Sonnenrad som korssymbol brukt av hvit-makt miljøet i USA).

Ulike referanser til Breivik og til angrep begått av andre høyreekstremister i USA, Italia, Sverige og Storbritannia de siste årene plasserer Tarrant i et uformelt globalt nettverk av høyreekstremister som motiverer hverandre til å ty til terrorisme.

Det store folkeutbyttet

På første side av Tarrants manifest står The Great Replacement som hovedtittel. Sistnevnte henviser ikke til kjent ekstremistisk angelsaksisk litteratur, men til en relativt ukjent fransk forfatter, Renaud Camus.

I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere.

Gjennom flere bøker (De l’innocence, 2010; Le Grand Remplacement; 2011; Le Changement de peuple, 2013 og Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique?, 2017) har Camus forfektet en dystopisk visjon hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeiske innvandrere og muslimer på eget territorium. Han kaller dette «Le grand remplacement,» Det store folkeutbytte (heretter DSFU).

Det skjer demografisk ved at ikke-hvite innvandrere og muslimer, og deres etterkommere, får flere barn enn hvite europeere, og ved at de nekter å ta innover seg europeiske verdier. De vil ta over Europa. Ifølge ham opptrer muslimer som femtekolonister og som DSFUs «bevæpnede arm».

Det skjer også ideologisk ved at en politisk, intellektuell og økonomisk elite har som mål å skape et globalisert menneske løsrevet fra enhver form for nasjonal forankring. I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere. Inntrengerne og eliten deler derfor ansvaret for at «ekte europeere» på sikt dømmes til å forsvinne.

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Utover det er hele den vestlige sivilisasjonen i dødsfare. Camus’ forventede sivilisasjonskollaps kan kun forhindres ved at all ikke-europeisk innvandring stanses og ved at ikke-europeiske innvandrere og muslimer, samt deres etterkommere, sendes tilbake til Afrika og til muslimske land. DSFU ansees av ekstremismeforskningen som en konspirasjonsteori.

Camus er langt fra å være den første som i fransk sammenheng forfekter et slikt apokalyptisk bilde. Allerede i 1883 fryktet forfatteren Paul Leroy-Beaulieu Frankrikes invasjon av utlendinger.

DSFU-tankegangen spores også opp hos en av de mest sentrale grunnleggere av fransk nasjonalisme på slutten av det 19. århundre. I «Kallet til soldaten» fra 1900 advarte Maurice Barrès mot inntrengere som var i ferd med å overta franskmennenes plass i eget land. I tråd med datidens antisemittisme anså Barrès jøder som inntrengere, sammen med arbeidsinnvandrere. Barrès skal ha vært den første som oppfant uttrykket «Det store folkeutbytte.»

Innvandringsdebatten skapte også skarpe politiske fronter i mellomkrigstiden mellom en elite som var kosmopolitisk, og høyreekstreme grupper som beskyldte sistnevnte for svik mot fedrelandet. I 1932 påpekte bl.a. Charles d’Héristal at inntrengernes invasjon var planlagt og organisert av eliten, og at målet var et bolsjevistisk kupp støttet av jøder, frimurere og tyskere, for ikke å nevne den jødisk-tysk-amerikanske finans.

Den franske historikeren Ralph Schor noterte i denne sammenheng at høyreekstremister gjennom flere generasjoner har forsvart ideen om at innvandring fører til nasjonal desintegrering og ødelegger den kulturelle, historiske og nasjonale identiteten. En slik diskurs vinner fram i nedgangstider og i akutte kriser.

I Frankrike var det tilfellet på 1880-tallet med Dreyfus-saken, så i 1930-årene med finanskrakket og igjen på 1970-tallet med to oljesjokk i 1973 og 1979. Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015 spilte trolig en lignende rolle. De åpnet et vindu for tilhengerne av en modernisert utgave av DSFU-ideen.

Fransk kulturkamp

Førti år før Camus’ bok om «Det store folkeutbytte» kom boken til en annen forfatter, Jean Raspail. I helgenes leir var en dystopisk roman utgitt i 1973 om hvordan innvandringen fra Asia traff Frankrikes kyst før den oversvømte landet og resten av Europa. Den politiske konteksten var da preget av båtflyktninger, men tankegangen bak forståelsen av denne krisen var lik Camus’. Raspails bok ble kjent i franske høyreekstreme miljøer, før den ble eksportvare. Den kom i norsk utgave i 2015.

Men Raspail var ikke alene i Frankrike. Det fantes allerede et miljø på ytre høyre som siden begynnelsen av 1960-tallet reflekterte over bl.a. identitetsbegrepet. Tankesmien GRECE ble stiftet i 1968 som motpart til den nymarxistiske Frankfurtskolen, og samlet akademikere og journalister som hadde tatt innover seg erfaringene fra Algerie-krigen, og som forkastet bruk av vold – vurdert som ineffektivt, til fordel for en kulturkamp. En ny ideologisk plattform renskåret for raseteori skulle få innpass i partier på høyresiden for å påvirke dem.

Det nye høyre

Hjernene bak GRECE (Alain de Besnoist, Dominique Venner, Guillaume Faye) bygget opp en antiliberal og tradisjonalistisk kulturell bevegelse som av franske media ble kalt Det nye høyre. Den fordømte globalisme, multikulturalisme og parlamentarisme, og forsvarte ideen om at europeerne måtte kjempe for å bevare sin kultur og identitet.

Club de l’Horloge sprang ut fra GRECE i 1974, med et mer liberalt profil og en ambisjon om å innta nøkkelstillinger i partier. I 1999 publiserte Alain Benoîst bl.a. et «Manifest for en europeisk renessanse» som ble lagt merke til i høyreradikale miljøer i Vest-Europa, USA og Russland.

Det nye høyre lyktes med å spre et budskap som ikke lenger var fanget i randsonen. Det preget i økende grad den politiske debatten i Frankrike på høyresiden, før den fant veien ut til flere europeiske land. Etter 2010 begynte en langvarig satsing å gi uttelling, ved at ideen om DSFU spredte seg til nasjonalistiske og innvandrerskeptiske grupper og partier i andre europeiske land.

Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen.

Hjernene bak GRECE gikk i ulike retninger. Benoît godtok etter hvert at «ur-europeere» og innvandrerne kunne leve side om side, og rettet sin metakritikk mer mot USAs kulturimperialisme. Venner avlyste en politisk karriere for å fokusere på metapolitikk. I Det nye høyre forfektet han en antimodernisme og en rasebasert europeisme. I høyreradikale miljøer betraktes han som DSFUs første offer etter at han tok sitt liv 21. mai 2013 i Notre-Dame i Paris i politisk protest.

Like før han begikk selvmord postet han et innlegg på sin blogg hvor han kalte Raspails I Helgenes Leir og Camus’ Det store folkeutbyttet to visjonære med tanke på faren for en afrikansk-islamistisk overtagelse av Frankrike. Venner beskyldte franskmenn for å være mer opptatt av å demonstrere mot homofilt ekteskap enn av å motsette seg DSFU, og etterlyste en intellektuell og moralsk reform som ville innlede en ny identitetskamp.

Nødvendig vold

Hans siste ord kunne forstås som en oppfordring til vold: «(..) Fredelige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. […] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen […] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling.»

Faye ble kastet ut av GRECE i 1986 fordi han var ansett som for ekstrem og fokuserte på konfrontasjonen mellom europeerne og «den allogene befolkningen,» dvs. innvandrerne og muslimer. I 2008 ble han dømt i Frankrike for oppfordring til rasisme og vold etter publikasjonen av Europas kolonisering; den sanne diskursen om innvandringen og islam.

I likhet med Camus og Venner så Faye på muslimer som femtekolonister som kjempet en erobringskrig i Frankrike og Europa. For ham var den høye kriminaliteten blant innvandrerne et bevis på at krigen allerede var i gang. Faye anklaget ikke minst eliten for landssvik.

I lys av en katastrofe som for ham var verre enn alle epidemier og kriger Europa hadde opplevd hittil, oppfordret han europeerne til å igangsette Europas Reconquista. Fayes analyse er svært lik Venners og Camus.’ Derimot skiller han seg ut med tanke på legitimering av vold. Han døde av kreft 7. mars 2019. Hans militante budskap ble populært i den identitære bevegelsen som oppstod i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet, før den spredte seg til andre land.

Idéfelleskap på nettet

Hva er da koblingen mellom Tarrant og Camus? I likhet med Breivik er Tarrant en ensom mann som var oppslukt av internett, og som opplevde et idéfelleskap han ble sterkere knyttet til. Det ga ham tilgang til kilder.

DSFU som frittstående uttrykk dukker opp bare en gang i manifestet. «Utbytte» nevnes derimot 28 ganger sammen med adjektiver som etnisk, raseaktig, kulturell og demografisk. Disse uttrykkene stammer fra hvit-makt litteraturen, kontrajihadismen og de identitære.

Noen direkte referanser til Camus finnes dermed ikke i teksten, med unntak av en setning som kunne ha vært skrevet av Camus: This crisis of mass immigration and sub-replacement fertility is an assault on the European people that, if not combated, will ultimately result in the complete racial and cultural replacement of the European people.

Det kan tyde på at han ikke kjente til franskmannen, og heller ikke til Venner og Faye. Det er ikke overraskende. Camus’ litterære produksjon på engelsk er begrenset. Men det finnes en boksamling på engelsk med utdrag av Camus’ bøker utgitt i 2018 med tittel «You Will Not Replace Us!», samt flere intervjuer på engelsk.

I juli 2017 ble også en video med tittel “The Great Replacement” lag ut på Youtube av Alt-right miljøet. I løpet av bare noen få måneder fikk den 250.000 treff. Kanskje var Tarrant en av dem?

Det ble også lagd en webside hvor Camus’ navn og DSFU ble introdusert for et nordamerikansk publikum, men uten nærmere beskrivelse av Camus’ tekster. Interessant nok var det anbefalt å erstatte «White Genocide» – kjent fra hvit-makt miljøet – med «Great Replacement» for å sikre bedre spredning utenfor USA. Websiden henviste også til to twitter-kontoer kalt etter DSFU.

Benoist og Faye er derimot oversatt til engelsk av forlaget Arktos Media. Begge ble også invitert til USA av Robert Spencers National Policy Institute i henholdsvis 2013 og 2015. Tarrant har trolig ikke lest ovennevnte forfattere. Han kan derimot ha fanget opp hvordan DSFU brukes i USA av antisemitter som forfekter hvitt herredømme, som i Charlottesville i august 2017, hvor demonstranter skrek «You won’t replace us!»

Tarrant i Frankrike

Kan han ha blitt påvirket mer direkte? Han reiste til Vest- og Øst Europa i 2017 og var bl.a. i Frankrike. Hans familie fortalte at han var ugjenkjennelig etter dette oppholdet. Selv beskrev han besøket til Frankrike som en vekkelse, hvor han så kontrasten mellom en aldrende fransk befolkning i store og små byer og et vrimlende mangfold av yngre ikke-europeiske innvandre.

Besøket til en militær kirkegård i nord-Frankrike skal ha gjort spesielt inntrykk på ham. Han skal ha vært rørt av synet på utallige hvite kors som stod på rekke og rad, og vedgikk at han ikke kunne la være å sammenligne europeiske soldaters heltemodige offer for sitt hjemland med det moralske og kulturelle forfallet i dagens Europas.

Det er under dette besøket, og etter å ha sett debatten mellom Macron og Le Pen under presidentvalget i mai 2017, at han skal ha bestemt seg for å gjenreise «den hvite mannens ære» ved å slå tilbake mot dem som han systematisk kaller «inntrengerne».

Ifølge ham skal også den utløsende hendelsen for å ta skrittet mot vold ha vært drapet på den unge Ebba Åkerlund under attentatet i Stockholm 7. april 2017. Tarrants kjenskap til DSFU kan ikke minst komme fra kontakter under oppholdet i Europa. Han ga i alle fall penger til Den østerrikskes identitære bevegelsen, en ungdomsorganisasjon som springer ut fra franske Identitærbevegelsen (Génération Identitaire, GI) og til GI-Frankrike.

Génération Identitaire

Sistnevnte ble stiftet i 2012 og spredte seg til et titalls andre europeiske land. Sommeren 2017 arrangerte GI en samling for sine europeiske avdelinger hvor også amerikanere var med. DSFU står sentralt i GIs propaganda (Camus/Venner), samt oppfordringen til alle hvite europeere til å gjenerobre sine land, med makt hvis nødvendig (Faye). Det er ikke usannsynlig at Tarrant traff identitære i minst et europeisk land, og at han ble nærmere kjent med DSFU.

Franske GI hadde allerede I 2013 lagt ut en video ut på Youtube hvor målsettingen var klar: “We are the generation of ethnic fracture, total failure of coexistence, and forced mixing of the races (..) We are sick and tired of your cowardice (..) Don’t think this is simply a manifesto. It is a declaration of war.” Regjeringen i Frankrike vurderer nå å oppløse GI.

Om Tarrant ble inspirert av Camus, Venner og Faye er vanskelig å stadfeste. Alle tre har brukt DSFU-begrepet. Camus står for en mer intellektualisert og ikke-voldelig formulering av DSFU, mens Faye og Venner er aksjonistiske. Alle har hatt betydning for identitarismens vekst i Europa, og for spredningen av DSFU over Atlanterhavet de siste årene.

Men kom Tarrants kjennskap av DSFU-begrepet fra dem eller fra andre kanaler? Samtidig kan australieren ha møtt individer som introduserte ham for DSFU. Det siste er for øvrig kompatibelt med både hvit-makt ideologien og kontrajihadismen. Det kan fange opp yngre og rastløse individer som Tarrant, og motiverer dem til voldshandlinger.

Dermed fremstår ikke koblingen mellom Camus, Venner og Faye på den ene siden og Tarrant på den andre, som så ulogisk. De er tvert imot komplementære i den forstand at de første fremstår som ideologer, mens den sistnevnte – i likhet med det Breivik var i sin tid – er fotsoldat.

8. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om koblingen mellom terroristen fra New Zealand Brenton Harisson Tarrant og den franske forfatteren Renaud Camus. Kronikken kan hentes her.

Kronikk i Klassekampen: Den lille muligheten

Hvordan vil det gå med Frankrike etter slutten på «Den store debatten» som begynte i januar 2019? Foto: Colourbox.com

19. mars 2019 publiserte jeg en kronikk i Klassekampen om slutten på «Den store debatten» som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken heter «Den lille muligheten» og er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

Usikker debattslutt i Frankrike

Frankrike opplever sin verste politiske krise siden mai 1968 med de gule vestene. For å komme ut av krisetilstanden og sette sluttstrek på kaoset og volden igangsatte president Macron i januar 2019 en landsdekkende konsultasjon hvor alle franskmenn ble invitert til å uttale seg. Folkemøtene ble avsluttet 15. mars, mens internettplattformen som tar imot innsendte bidrag stenges den 18. Utallige krav må nå omsettes i bærekraftige politiske tiltak. Er det mulig?

Brudd med normal praksis

Initiativet til «Den store debatten» sies å ha vært tatt av president Macron selv. På bakgrunn av krisen som rammet Frankrike siden november 2018 måtte noe drastisk gjøre for å dempe konfliktnivået og gi makthaverne tid til å samle seg. Ideen om en landsdekkende debatt var også en erkjennelse om at håndteringen av de gule vestenes krise krevde et brudd med normal politisk praksis. Den skadeskutte tilliten mellom velgerne og en regjering som en tid var truet av kollaps skulle repareres ved å gi det franske folk ordet. Mange kommentatorer sammenlignet Den store debatten med et lignende tiltak som ble brukt av Ludvig den 16. i begynnelsen av 1789. Franske borgere skulle da gis nye rettigheter mot deres aksept for økt beskatning, dette for å nedbetale statsgjelden. Historien tok en uventet og brå vending da det som skulle ha vært en ren konsultasjon utviklet seg til en full revolusjon som veltet Frankrikes tusenårige monarki med vold. Betydningen av en slik referanse kan ikke ha vært ukjent for en skolert og historieinteressert Macron som før presidentvalget i 2017 skrev en bok med tittel «Revolusjon».

Relativ suksess

Franskmenn flest har lenge vært skeptiske til «Den store debatten.» Man mistenkte et forsøk fra regjeringens side på å kjøpe seg tid. Det ble også rettet kritikk mot at diskusjonen var styrt via fire forhåndsbestemte områder: overgangen til en mer miljøbasert økonomi, beskatning, demokrati og organiseringen av staten og den offentlige sektoren. De gule vestene meldte seg ut fra starten av og varslet mobilisering både under og etter debatten. Mange franskmenn bestemte seg likevel for å delta. Debatten munnet ut i 10.000 møter arrangert i Frankrike og i redaksjonen av 16.000 klagebøker (mot 60.000 i 1789), hvor hvem som helst kunne fortelle om sine livsutfordringer og komme med endringsforslag. 1,4 million bidrag ble også levert inn på en internett-plattform som ble åpnet i denne anledningen, selv om reelle tall tyder på at bare 250.000 personer skrev innlegg. Totalt antar man at rundt 1% av Frankrikes befolkning har deltatt i prosessen. Det kan vurderes som relativt beskjedent i forhold til landets totale befolkning. Men prosessen blir stort sett vurdert som en sun utøvelse av demokratisk praksis i et land som lider av kronisk mangel på konsensus. Den produserte derimot en enorm mengde informasjon som nå skal behandles av algoritmer, så av utnevnte representanter for denne anledningen, før presidenten til slutt sitter med mer eller mindre konkrete tilbakemeldinger. Men tiden er knapp. Macron varslet om at han vil kunngjøre de første tiltakene inspirert av folkets røst i midten av april og utover våren. Mange stiller seg kritisk til gjennomførbarheten av prosessen. Håpet var beskjedent, men skuffelsen kan bli enorm.

Sprikende forventninger

Selv om det vil ta tid før man får oversikt over forslagene, viser allerede flere meningsmålinger interessante tendenser. Blant dem kan to trekkes fram. Den ene er motsetningen mellom det som er makthavernes reelle intensjon med denne prosessen, dvs. å forbedre statskassen ved å kutte ned på statsutgifter og/eller å øke beskatningen – altså den samme intensjonen som i 1789 -, og respondentenes tilbakemeldinger, som stort sett dreier seg om å bevare mest mulig av det som er igjen av den franske velferdsmodellen, samtidig som levestandarden skal heves for folk flest og de mest vanskeligstilte gjennom mindre direkte og indirekte beskatning og økt kjøpekraft. En slik forventningskløft mellom begge parter av forhandlingsbordet fremstår som en gordisk knute som Macron vil streve med å løsne. Igjen kan skuffelsen bli stor for mange. Spørsmålet er imidlertid hvor mange som blir skuffet og hvor jevnt fordelt skuffelsen blir. Den minste antydningen til ny urettferdig fordeling av byrden mellom «rike» og «fattige» vil neppe godtas av utålmodige franskmenn og vil kunne produsere en ny periode med uro med uante implikasjoner. Den andre tendensen som kan trekkes fram er forskjellen mellom tiltak som vektlegges i de øvrige forslagene og det som har stått sentralt blant de gule vestene. Riktignok må man skille mellom opprinnelige krav fra november 2018 fokusert på mer rettferdig og lavere beskatningsnivå og økt kjøpekraft, og senere mer politiserte og mer radikale krav. Eksempelvis vektlegges folkeavstemningen på borgernes initiativ, forkortet med RIC på fransk, i større grad blant de gule vestene, enn blant de som leverte inn bidrag til Den store debatten. Disse ser ut til å foretrekke økt bruk av presidentens mulighet til å kalle til folkeavstemning og en større andel av forholdstallsvalg. Det kan tyde på en reell forskjell mellom de to gruppene når det gjelder synet på direkte demokrati og representativt demokrati.

Komplisert agenda

For Macron er en fredelig utfasing av krisetilstanden avgjørende. Trolig vil han, i likhet med det Ludvig den 16. gjorde i sin tid, forsøke å fylle statskassen mot økte eller nye rettigheter som ikke vil være kostnadskrevende, men som vil ha symbolsk betydning for enkelte grupper. Spørsmålet er om dette vil holde. Nye gatekamper i Paris på Champs-Elysée siste helg viser at volden kan bluse opp når som helst og komme ut av kontroll. Opportunitetsvinduet er uansett smalt for Macron. 26. mai holder Frankrike valg til EU-parlamentet. Innenrikspolitisk er valget det første landsdekkende valg siden Macrons seier ved presidentvalget og parlamentsvalget i 2017. Igjen er Marine Le Pen hans klare utfordrer. Blir «Den store debatten» tross alt en suksess over tid, vil det kunne påvirke Macrons parti LREMs valgresultat positivt. En seier vil reversere resultatet fra forrige europavalg i 2014, da Nasjonal Front for første gang i sin snart femti års historie, vant et nasjonalt valg i Frankrike. Skulle debattprosessen derimot ende opp i generell skuffelse og mer sosial uro og vold før valget, blir Macrons posisjon nasjonalt og i EU ytterligere svekket. Han vil i enda mindre grad enn før kunne fremstå som en aktør bak EUs «gjenfødelse» og som en handlekraftig motmakt mot euroskeptiske og antiliberale krefter i fremgang.

19. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Klassekampen om slutten på «Den store debatten» som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

Kronikk i Dagbladet: Macron fremstår ikke lenger som en fryktløs fransk president

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

11. mars 2019 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om president Emmanuel Macrons siste utspill om EUs framtid i samtlige EU-land.

5. mars 2019 publiserte Frankrikes president Macron en kronikk om EUs fremtid i samtlige EU-land og på 24 språk med tittel «For en europeisk gjenfødelse». Ifølge ham er det på tide at europeerne igjen begynner å tro på EU-prosjektet og kjemper mot negative krefter som vil undergrave Unionen. Kan dette budskapet snu en negativ trend foran Europavalget i slutten av mai?

For kort tid siden kritiserte den franske regjeringen Italias viseminister Di Maios innblanding i fransk politikk da sistnevnte uten forvarsel til franske myndigheter krysset grensen for å møte selverklærte representanter for de gule vestene.

På en måte gjorde Macron det samme ved å bruke den utenlandske pressen og henvende seg direkte til de han kalte «europeiske borgere». Det er første gang at en europeisk statsleder bruker en slik metode. I likhet med hans tidligere forslag om å stemme inn en andel av medlemmene i EU-parlamentet på transnasjonale lister ved årets EU-valg, stod han fram som president som vil gi EU-parlamentsvalget en klarere europeisk profil.

Ved å ta et slikt initiativ viste han at Europapolitikken ikke lenger bare sees som et nasjonalt anliggende, men også noe transnasjonalt. I en tid hvor pressefriheten svekkes i flere land og hvor skepsisen ovenfor etablerte medier sprer seg blant tilhengere av alternative fakta er valget av en kronikk i store aviser heller ikke uten symbolsk betydning.

Initiativet fikk så langt blandet respons i andre EU-land. Tradisjonelle sentrumsliberale pro-EU krefter i Benelux-landene reagerte positivt. Ungarns statsminister Orbán avfeide med en gang en Macron som ønsker alle ikke-europeiske innvandrere og flyktninger velkommen.

At Merkel så langt ikke har ikke uttalt seg personlig, samtidig som CDUs nye leder Annegret Kramp-Karrenbauer 9. mars kom med et motsvar til Macrons forslag som ikke kom den franske presidenten i møte (Europa richtig machen), er mer urovekkende og viser hvor skadeskutt det tysk-franske paret er om dagen.

Macrons kronikk sammenlignes gjerne med den to timer lange talen om EUs fremtid, som han holdt ved Sorbonne-universitetet i Paris i september 2017. Konteksten er riktignok svært forskjellig. For to år siden var Macron en nykommer i fransk politikk som hadde vunnet en brakseier mot etablerte partier ved presidentvalget.

Han var ikke minst ansett som en potensiell ny leder for liberaldemokratiske krefter i EU og Vesten – og som en redningsplanke for proeuropeerne i en tid preget av populistenes fremgang, Brexit-skandalen og Merkels synkende popularitet. Talen fra Sorbonne var en brennende appell for en tettere integrasjon mellom EU-landene og for mer fransk-tysk lederskap i EU.

To år senere er Macron betydelig svekket på hjemmebane med en oppslutning på rundt 30 prosent. Han er desperat opptatt med å slukke brannen som startet med de gule vestenes opprør høsten 2018. Entusiasmen som preget andre EU-land ovenfor Macron er også svekket.

Det farger i stor grad tonen og innholdet i hans kronikk. Der fremstår han ikke lenger som en fryktløs fransk president som skal vise alle andre europeere den lysende stien, men heller som en eldre statsleder som sliter med populismens fremgang på egen baneandel og som varsler om at EU kan utsettes for en fatal splittelse.

Kronikken fokuserer for øvrig ikke i samme grad som i 2017 på det tysk-franske paret og eurosonens potensiale. Det forsterker inntrykket av at Macron står ganske alene som representant for pro-EU krefter.

I kronikken byttet Macron den store visjonen om et integrert EU ut mot en langt mer pragmatisk utgave. Han beskriver fortsatt en kamp mellom to motsatte syn på EU: tilhengerne av et åpent EU som er tuftet på liberaldemokratiske prinsipper og tilhengerne av et lukket EU som ikke nøler med å angripe sentrale deler av det liberale demokratiet. Selv om han varsler om at «man ikke kan la nasjonalister som ikke tilbyr løsninger, utnytte folks sinne», virker det som han tar innover seg sentrale dimensjoner i populistenes diskurs til velgerne. Hans plan for EU minner mye om president Sarkozys fremstilling av EU da Frankrike hadde EU-formannskapet i 2008.

Dette EU må stå på to ben.

For det første må Unionen sørge for å bli mer demokratisk og i større grad ivareta borgernes rettigheter. Det viser forslaget om et europeisk byrå for beskyttelsen av demokratiske prinsipper i medlemslandene mot nettangrep og manipulasjon i valgprosesser og forslaget om forbud mot utenlandsk finansiering av europeiske politiske partier. Slike tiltak rettes mot russisk påvirkning av nasjonale valg eller private aktører som Steve Bannons nye høyrepopulistisk nettverk.

For det andre må europeerne beskyttes bedre mot ulike trusler. Det dekker økonomi, med bl.a. innføringen av en garantert europeisk minstelønn tilpasset nasjonale forhold og innføringen av likelønn på samme arbeidsplass.

Det handler også om miljøpolitikk, med en europeisk bank for klimaet som vil finansiere miljøvennlige prosjekter eller grensekontroll, med en innstramning av Schengens ytre grenser, en felles asylpolitikk for migranter og et felles kontor for asylsøknader, samt en felles grensestyrke.

Sikkerheten forutsetter også mer satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikk via en ny europeisk forsvars- og sikkerhetstraktat og et europeisk sikkerhetsråd. Forslagene legger opp til en viss maktforflytting til fordel for mellomstatligheten gjennom byråer som vil kunne gi stater mer innflytelse.

Macron er ikke blitt «populist,» men han tar i bruk en kjent aikido-teknikk: bruk motstanderens styrke mot ham. Her brukes populistenes retorikk tuftet på frykt og behov for anerkjennelse mot dem selv, samtidig som han «europeiserer» deres budskap. Suverenisme og nasjonalisme smeltes sammen i en form for europeisk suverenisme blandet med en dose proteksjonisme.

Tilhengere av hans forslag vil si at Macron har fått en realitetsorientering med de gule vestene og fremmer en diskurs som kan fange en del EU-skeptikere som i utgangspunktet ikke vil ha mindre EU, men «et annerledes EU» som ivaretar dem.

De vil med andre ord tilbake til EU før Maastricht, dvs. før overgangen til liberalismen. Skeptikere hevder derimot at forslagene er for vage og at Macron driver et dobbelt spill hvor han forfekter proteksjonisme for EU, men hans politikk hjemme er liberal. Andre roper varsko mot at Macron løper ærend for populister. Jean-Marie Le Pen, tidligere leder for Nasjonal Front, pleide å si at velgerne alltid foretrekker originalen fremfor kopien. I så fall kan aikido-trikset vende seg mot Macron.

Kan Macron overbevise? Han får drahjelp av britene. En håpløs Brexit-debatt i Storbritannia oppfordrer ikke andre europeere til å drømme om Exit-varianter. En ting er å gå løs på EU, en annen er å forlate Unionen.

Brexit er et paradoks. Det er det verste Unionen kunne oppleve. Man mister over 60 millioner innbyggere, en av verdens største økonomi og et land med fast sete i FN og vetorett.

På en annen side er Brexit kanskje for det bedre hvis man får bevist hvor sammensveiset EU-landenes økonomi er. Europeerne er kanskje ikke så opptatt av grunnleggende rettigheter som undergraves i østeuropeiske stater, men de skjønner veldig godt at prisen kan bli høy hvis euroskeptiske politiske krefter kommer til makten og går inn for å hoppe av Unionen.

Macron har en fransk og europeisk agenda. Tradisjonelt har franske presidenter reparert et skadet forhold til franske velgere ved å ta et skritt tilbake fra innenrikspolitikken og fokusere på utenrikspolitikken.

President Mitterrand gjorde det med hell. Han ble gjenvalgt i 1988 til tross for elendig oppslutning årene før. Jacques Chirac var også en upopulær president i 2003 da han stod på barrikadene og nektet å støtte USAs invasjonsplaner i Irak. Det hjalp ham fram til fiaskoresultatet ved folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005.

Macrons kronikk er et ledd i forsøket på å heve presidenten over den partipolitiske debatten. Han vil styrke sin lederrolle i en situasjon fortsatt preget av kritikk mot ham, demonstrasjoner hver helg og stor usikkerhet rundt det som vil skje når «Den store debatten» som har vart siden januar og som avsluttes med utallige forslag fra franskmenn flest, skal omsettes i konkrete tiltak som bør sette sluttstrek på det politiske kaoset.

Parallelt finner valget til EU-parlamentet sted 26. mai i Frankrike. På nasjonalt plan har valget stor betydning. Det er det første nasjonale valg etter presidentvalget og parlamentsvalget i 2017 og Marine Le Pen er fremdeles Macrons største utfordrer i år. Macrons parti, LREM og Le Pens Nasjonal Samling ligger langt foran i meningsmålinger.

En seier for Macron ville sende signalet om at krisetilstanden er på bedringens vei og vil kunne reversere resultatet fra forrige Europavalg i 2014, da Nasjonal Front kom på første plass.

På europeisk plan forventer man at populistiske og euroskeptiske partier ikke vil få flertall i parlamentet, selv om de kan få økt oppslutning. En slik tyngde vil kunne gjøre det lettere å blokkere forslag om mer integrasjon og påvirke EUs agenda mot renasjonalisering.

I tillegg forventes det at de to største partiene, sosialdemokratene fra S&P og konservative fra EPP, ikke lenger vil ha flertall alene og vil trenge støtte fra andre

Det åpner et rom for europeiske grønne og for liberaldemokratene fra ALDE, som LREM trolig vil slutte seg til. ALDE og LREM kan få en rolle som tunga på vektskålen i det nye parlamentet.

Macron fører altså en dobbel kamp nasjonalt og europeisk. Skal han vinne begge, trenger han flere allierte.

Kronikk i Dagbladet om unge sårbare innsatte og rekruttering til voldelig ekstremisme

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

18. februar 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som ble nylig publisert i Forskning.no. Kronikken kan hentes her.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som nå har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».

Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.

Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum – dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket – og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.

Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.

Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.

En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.

Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.

Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.

Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.

Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.

En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.

Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:

Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.

En annen følge var at forebygging og unge – pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.

Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.

Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.

Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.

Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.

En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.

Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.

Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.

Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Kronikk i Forskning.no om evalueringen av mentorprogrammet for radikale innsatte i kriminalomsorgen

14. februar 2019 hadde jeg en kronikk i Forskning.no. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

 

Fotoillustrasjon: Colourbox.com


KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Om Macron og de gule vestenes intensjoner i Aftenposten

Kaballen om de gule vestene fortsetter med en kommentar i Aftenposten 4. desember 2018 om hva man kan forvente etter at Frankrikes statsminister la fra en rekke kompromissforslag for å dempe konfliktnivået med et grasrot-Frankrike som trues av opptøy. Det handler nå om å forhindre en videre voldsspiral.
Artikkelen finner dere her.

Macron gir etter: Utsetter miljøavgift på bensin, lover stabil pris på strøm og gass

Tirsdag ga Macron etter for kravet fra De gule vestene om å ikke øke bensinavgiften. Nå vil bevegelsen ha mer.

Ikke siden 1968 har Frankrike sett en like slagkraftig og ukontrollerbar folkebevegelse som De gule vestene. Det som begynte som en grasrotbevegelse med en begrenset agenda, først i sosiale medier og senere også i gatene, akselererte i helgen til den verste gatevolden Frankrike har sett på flere tiår.

Mer enn 130 ble skadet, og 400 ble arrestert, skriver nyhetsbyrået AP. Hittil er også tre drept under De gule vestenes demonstrasjoner.

Det opprinnelige kravet var at en planlagt miljøavgift på diesel og bensin måtte skrinlegges. Tirsdag kunngjorde statsminister Édouard Philippe at regjeringen gir etter og utsetter innføringen med seks måneder.

I tillegg ble en prisøkning på strøm og gass samt et større krav til bilkontroll utsatt. Fra 15. desember til 1. mars loves en bred nasjonal debatt om skatt og offentlige utgifter – en debatt som skal munne ut i konkrete tiltak.

– Kommer for sent

– Men det kan fryktes at dette ikke lenger er nok til å stagge De gule vestene, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

I forrige uke la bevegelsen frem en omfattende kravliste om alt fra ny grunnlov og folkeavstemninger til bedre offentlige tjenester og en kraftig heving av minstelønnen.

– Bensinavgiften var bare gnisten, sier en av koordinatorene for protestene, Thierry Paul Valette, til nyhetsbyrået AP.

– Hadde det ikke vært det, ville det ha vært noe annet.

Farlig voldsspiral

Orban tror at voldsspiralen kan bli vanskelig å stanse. Det er fortsatt ikke noen dialog mellom regjeringen og De gule vestene.

Det var planlagt samtaler tirsdag, men de som hadde sagt seg villig til å snakke med regjeringen, ble kastet ut av bevegelsen eller mottok trusler.

Orban beskriver tre faktorer som bidrar til å gjøre situasjonen dramatisk:

  • Et rigid maktapparat som ikke tok hensyn til kravene som vokste i befolkningen utover våren og sommeren.
  • En bevegelse som er i ferd med å radikaliseres når det kommer til voldsbruk. Likevel er den folkelige støtten enorm.
  • En opposisjon som ikke tar noe ansvar for å bidra til løsning, men heller kaster bensin på bålet. Det gjelder både Marine le Pens parti Nasjonal samling, Jean-Luc Mélenchons «Ukuelige Frankrike» og Laurent Wauquiez’s konservative parti Republikanerne.Enorm folkelig støtte

Da demonstrasjonene først startet, var det 282.000 ute i gatene.

– Nå er det nede i 136.000, ifølge offisielle tall, sier Orban.

– Det er en liten andel av befolkningen, men til tross for volden har bevegelsen støtte fra opp mot 70 prosent av franskmennene, viser meningsmålingene.

Den franske regjeringen er i en ekstremt presset situasjon. Den har nå støtte fra bare 23 prosent av folket, og hat-nivået er høyt.

– I det vi kan kalle fase én, hadde regjeringen bare én plan: Ikke endre kurs, ikke gi etter. Det førte ikke frem, så nå har de startet fase to der de delvis gir etter. Men nå ligger problemet hos De gule vestene. De har ingen ledere, ingen som vil forhandle, og de radikaliseres raskt. Det finnes ingen dialog, sier Orban.

Han betegner situasjonen som svært alvorlig. For at Macron skal få tilliten tilbake, må han reorientere deler av sitt reformprogram, mener Orban.

– Nå gjelder det å finne en annen vei enn vold mot vold, sier han.

 

Om gule vester og folkelig protestbølge i Frankrike i Aftenposten og NRK 1 Alltid Nyheter

Lørdag 1. desember kommenterte jeg protestene som skjedde tredje helg på rad over hele Frankrike, med hovedvekt i Paris. Kommentaren finner dere her. Du finner også en annen kommentar på NRK 1 alltid Nyheter i dag, 3. desember 2018.

Hvordan skal vi kalle dette? Protest? Opptøy? Opprør? Prerevolusjonær stemning? Det er veldig vanskelig å sette en merkelapp på «de gule vestene». Tre ulike grupper preger disse demonstrasjoner.

  • Legitime demonstranter som uttrykk en dyp bekymring for franskmennenes fremtid. Demonstrasjoner støttes av bortimot 80% av befolkningen, som ikke lenger godater uten videre et skattepress som ikke fører til en rettferdig omfordelingspolitikk
  • Ekstreme grupperinger fra ytre venstre og ytre høyre som surfer på bølgen av misnøye for å utfordre statsmakten. Blant dem var antifa-tilhengere, nymonarkistiske grupper, nynazistiske grupper og identitære
  • Kriminelle bander som raidet Paris-gatene midt på dagen eller senere på kvelden og som bare var uten etter å knuse, ødelegge og plyndre.

Dette mangfoldet krevet et diversifisert svar fra regjeringens side og Macron. Men den første gruppen må man sette inn politiske tiltak og gjeninnføre den politiske dialogen. Med de to andre gruppene må staten bruke sikkerhetsmessige tiltak og lovverket for å få en slutt på ekte geriljatilstander.

Det kan ventes mer ødeleggelser neste helg. Skal regjeringen få kontroll over gruppe 2 og 3, må man få gruppen 1 på sin side. Reelle politiske initiativer må komme i løpet av de neste dagene. Hvis ikke, vil situasjonen bare eskalere.

Derfor står Paris i brann – for tredje helg på rad

 

De startet med et slag om bensinpriser. Men her er de egentlige årsakene til de voldsomme protestene i Paris og Frankrike.

Pål Vegard Hagesæther, NTB

Minst 80 personer, inkludert 16 politifolk, ble skadet i protester i Paris lørdag. I alt skal 75.000 mennesker ha deltatt i demonstrasjoner over hele Frankrike. Det er tredje helg på rad med voldelige opptøyer i landet.

I Paris var det dramatisk. Noen av demonstrantene startet en brann i en bygning i byen, flere biler ble satt fyr på og politiet brukte tåregass og vannkanoner. 183 demonstranter ble pågrepet i Paris, ifølge politiet.

UD ber nordmenn holde seg informert

Myndighetene i flere land, deriblant USA og Jordan, har advart sine borgere mot å befinne seg i områdene der protestene pågår. Norsk UD har ikke sendt ut en tilsvarende advarsel.

– Utenriksdepartementet har ikke mottatt informasjon som tilsier at norske borgere skal være skadet i Paris. Norske borgere bes følge med på lokale nyheter og ved behov følge med på anvisninger fra lokale myndigheter, sier pressetalsperson Ingrid Kvammen Ekker i UD.

Hun minner på generelt grunnlag om at UD anbefaler nordmenn i utlandet til å melde seg på norske myndigheters nettsider for reiseregistrering.

Det blir sagt at protestene skyldes en ny avgift på bensin og diesel som innføres av miljøhensyn. Men det er ikke den eneste årsaken til uroen, ifølge Frankrike-ekspert Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han mener avgiften kun er gnisten som har antent misnøyen.

Misnøye gjennom flere tiår

– Dette skyldes en misnøye som bygget seg opp gjennom flere tiår. Den har sitt opphav i dårligere økonomiske og sosiale kår for store deler av den franske befolkningen – alle i middelklassen og nedover, sier Orban.

Som en annen faktor trekker han frem økt avstand mellom by og land i Frankrike. Dette handler både om fraflytting, manglende investeringer i distriktene og en regionreform fra 2015 der landet gikk fra 22 til 13 regioner.

– Reformen skapte vinnere og tapere med tanke på tilgang til offentlige tjenester og arbeidsplasser, påpeker Orban.

– Den kan oppleves som en forverring av eksisterende regionale ulikheter.

Miriam Duplessis, en ung kvinne danske Politiken har intervjuet i Paris, sier det slik:

– Skatter, avgifter, strømpriser og alt annet stiger. Det eneste som ikke stiger, er lønningene og trygdene for de fattige. Og vi møter bare forakt fra Macron og de privilegerte han omgir seg med.

Det er med dette som bakteppe man må forstå reaksjonen på bensinavgiftene, mener førsteamanuensis Orban.

– Avgiften oppleves som enda en urettferdig skattlegging av en folkegruppe som føler seg presset fra før.

Sammensatt protestgruppe

Protestbevegelsen «De gule vestene» sto først bak demonstrasjonene, men flere andre grupper har kastet seg på. Blant dem skal være både høyreradikale og venstreradikale grupper med en lav terskel for å ty til vold.

– De gule vestene må forhindre at ekstremister «kaprer» deres protestaksjon, sa den franske helseministeren Agnes Buzyn ifølge fjernsynskanalen BFM.

Det at demonstrantene er blitt en så sammensatt gruppe med et utall ulike agendaer, gjør det også svært vanskelig å forhandle med dem, påpeker Orban ved Høgskolen i Østfold.

Blant kravene til demonstrantene er både skattelettelser, trygdeøkninger og president Emmanuel Macrons avgang.

Orban mener det ikke er lett å se noen politisk løsning på saken som vil kunne aksepteres av et mangfold av demonstranter.

– De må komme med noe konkret mot noe som er mangesidig og abstrakt. Men man kan begynne med å skrote miljøavgiften i dens nåværende form, sier Orban.

Har spredd seg til Belgia og Nederland

President Emmanuel Macron har hittil ikke vist noen vilje til å innfri demonstrantenes ønsker. Han fordømte lørdag de voldelige demonstrasjonene i Paris og sa det vil få alvorlige konsekvenser for de ansvarlige.

– Jeg vil aldri akseptere vold, sa Macron.

Protestaksjonen har også spredt seg til Belgia og Nederland, men der har antall demonstranter vært betydelig lavere enn i Frankrike.

Kronikk i Dagbladet om Steve Bannons nettverk i Europa

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 14. oktober 2018
SPALTIST
Franck Orban

er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

Kronikk om Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike

Å skrive kronikk er en vanskelig kunstform. Ofte blir man glad når man kommer på trykk i riksdekkende aviser. Andre ganger prøver man forgjeves å bli publisert, til tross for at man prøver gjentatte ganger. Timingen kan være feil. Lengden kan være en ulempe. Spalteplassen kan bli trang. Denne gangen kom undertegnede og Vibeke Knopp Rachline ikke på trykk i franske aviser. Men det ingen grunn til å gi seg! Denne kronikken tar for seg Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike og prøver å belyse hvorfor de ble håndtert på forskjellig måte og hvilke implikasjoner de kan få for tilliten til makthaverne.

 

Affaires sensibles

Vibeke Knopp Rachline, journaliste à Paris et Franck Orban, maître de conférences à Oslo

L’Affaire Benalla joue le prolongations et pose toujours la question entre le pouvoir et une certaine propension à en abuser. M. Benalla vient d’ailleurs de défier l’un des piliers de la démocratie francaise, le Senat, soutenu par des membres du gouvernement. L’intégrité du pouvoir politique s’est aussi joué en Norvège cet été lors d’une crise d’Etat. La gestion de celle-ci confirme que la «démocratie scandinave» n’est pas un vain mot et que le modèle français ferait bien de s’en inspirer.

L’affaire Benalla mit vite un terme à la fête en France due à la victoire des Bleus. Le réveil fut brutal et la confiance entre citoyens et dirigeants depuis la victoire d’Emmanuel Macron prit un coup. Le nouvel ordre moral républicain rompant avec un passé honni, a cédé face aux pratiques ancestrales. Or, l’exigence publique de probité engage et concerne l’ensemble du personnel politique. Selon le baron anglais Lord  Acton, « (..) le pouvoir tend à corrompre, le pouvoir absolu corrompt absolument. L’administration Macron, confortée par la victoire et un an de pleins pouvoirs, semble prendre ses aises avec l’éthique politique.

L’affaire Benalla est alors un nouveau coup porté au pacte républicain et au soutien à la démocratie. Or, celui-ci n’est jamais définitivement acquis. Comment lutter alors contre les impunités et la montée des populismes? Le  candidat Macron avait à maintes reprises affirmé sa volonté de s’inspirer du modèle scandinave, même si les spécificité culturelles ne sont pas transposables dans un autre contexte. En Norvège on y voit un double ancrage : dans la tradition protestante etla social-démocratie. Selon le sociologue allemand Max Weber, l’éthique exige de prouver à Dieu sa dévotion en menant une vie réglée, méthodique et tournée vers le travail. Les Norvégiens sont très attachésà l’honnêteté et à la probité. L’abus de privilèges est mal vu. Il n’y aura a priori jamais de Benalla dans ce pays.

La social-démocratie a quant à elle bâti l’Etat norvégien moderne d’après-guerre sur les principes d’effort, d’équité et d’égalité. Cela vaut pour le secteur privé, et encore plus pour le secteur public, surtout pour les personnes rémunéréessur les deniers publics. Éthique protestante et éthique social-démocrate convergent en une réprobation massive de la faute morale et de la trahison à l’intérêt public. Le recours à la sanction exemplaire à l’encontre de ceux qui prennent des  libertés avec ces principes est au cœur du consensus scandinave. La «tolérance zéro» est la condition sine qua non que le contrat moral établi entre dirigeants et administrés sera respecté et profitera à l’ensemble de lacommunauté. Tarder à réagir, minimiser ou laisser planer un doute sur la volonté de l’Etat à punir tout impétrant aurait nuit àla confiance des électeurs dans le système politique. Or, la cohesion nationale norvégienne est largement le produit de cette société de haute confiance. Ce qui aurait pu ne rester qu’une «crise d’été» en Norvège est devenue une«crise d’Etat.»

Rien à voir avec l’affaire Benalla. Plutôt une belle histoire d’amour entre le ministre de la pêche, Per Sandberg, et une ex Miss Iran refugiée en Norvège, Bahareh Letnes, de 30 ans sa cadette. Ensemble, ils sont partis en vacances en Iran. Or, le ministre avait omis de prévenir de son déplacement, geste obligatoire quand un ministre se rend dans un pays «à risque» – même pour unvoyage privé. D’autre part, il avait emporté son téléphone portable de fonction. Certes crypté, mais avec des renseignements sensibles. Par ailleurs, M. Sandberg, numéro deux du parti populiste Parti du Progrès s’était ouvertement opposé à la politique d’immigration de son propre parti (au pouvoir avec les conservateurs) en se disant favorable à l’expulsion des demandeurs d’asile (comme Mme Letnes) vers leur pays d’origine. Confronté à un flot de critiques (opinion, médias, parti et gouvernement), M. Sandberg a dû démissionner, aussi bien du gouvernement que de la direction du parti. Fin d’une affaire vite réglée par la Première ministre Erna Solberg. Tout doit être transparent. D’ailleurs, les services secrets norvégiens ont confirmé depuis que le telephone de M. Sandberg a bien été piraté en Iran, et aussi en Chine où il s’était rendu auparavant.

Per Sandberg n’est plus ministre et Alexandre Benalla ne fait plus partie de l’organigramme de l’Elysée. «Leurs» affaires diffèrent dans leur nature tout comme dans leur traitement. Toutes deux sont cependant graves. En France, des suites judiciaires se profilent à l’horizon. En Norvège, les ponts sont coupés entre Sandberg et la politique. La confiance des opinions publiques envers leurs dirigeants a été entamée. Mais la rapidité et la vigueur de la réaction norvégienne laissent un pouvoir plutôt renforcé et son homologue français affaibli. Dans les deux cas, les populistes de tout bord ne vont pas tarder à entirer profit.

Om trusselen fra ultraradikale høyre miljøer i Frankrike i Aftenposten

9. juli hadde undertegnende og Vibeke Knoop Rachline en kronikk i Aftenposten på trykk hvor vi omtalte den nye fremveksten av ultraradikale høyre miljøer i Frankrike som et slags motstykke til trusselen fra jihadismen. Selv om de er ideologisk antinomiske, bidrar slike miljøer til en opptrapping av konfliktnivået og til at det lettere kan bli en overgang til ekstrem vold. Kronikken i Aftenposten finner dere her

Her er den innsendte versjonen. Det er alltid interessant å sammenligne sluttproduktet i aviser med det man opprinnelig sendte inn, bl.a. i forhold til layout, bruk av bildet og ingress, som vi, forfattere, har null kontroll over..

Ytre høyre fosser frem – også med terror

VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HiØ

Nazistiske flagg vaiet mens Sveriges statsminister talte under Almedalsuken. Bak kulissene gjør ekstreme høyreorganisasjoner seg klare til å begå terroraksjoner. De vil bruke ekstrem vold, akkurat som jihadister.

24. juni pågrep fransk antiterrorpoliti ti personer mistenkt for terrorplaner. De var medlemmer av en ultraradikal gruppe med forgrening i Paris-området og Sør-Frankrike. «Operasjonelle styrkers aksjon» (AFO) skulle slå til mot radikale imamer, tidligere islamistiske fanger og tilfeldige kvinner med slør. De skulle hevne franskmenn drept av islamistisk terror siden 2015. AFO disponerte håndvåpen og rifler og var i gang med å produsere hjemmelagde granater og bomber. I juni lukket et titalls andre høyreradikale grensen mellom Italia og Frankrike for å hindre migranter å krysse den. Det tok tid å stanse dem. I tillegg viser en meningsmåling utført i juli 2016 for avisen Atlantico, at 39 prosent av de spurte ville støtte hevnaksjoner mot muslimer hvis Frankrike igjen skulle bli rammet av omfattende islamistisk terror.

Høyreekstrem terror er ikke noe nytt fenomen i Frankrike. På begynnelsen av 1960-tallet forsøkte terrororganisasjonen OAS, som slåss mot Algeries uavhengighet, flere ganger å drepe president de Gaulle. OAS utførte bombeattentater og likvideringer i Algerie og i Frankrike. Mer enn 1 500 mennesker ble drept. I juli 2002 prøvde Maxime Brunerie, en ung student fra hooligan-miljøet i Paris, å drepe president Chirac. I oktober 2017 rullet antiterrorpolitiet opp en celle med navn «OAS» som skulle angripe politikere og regjeringsmedlemmer. Gruppens leder sa han var inspirert av Breiviks budskap. Tidligere sjef for e-tjenesten Patrick Calvar sa seg bekymret for gjensidig radikalisering og en åpen konfrontasjon mellom høyreradikale grupper og islamister. «Bare et eller to (islamistiske) attentater til, så braker de sammen,» sa Calvar. Scotland Yards sjef Cressida Dick og tysk etterretning deler hans frykt.

I likhet med OAS er flere andre høyreradikale grupper motivert av hevnlyst, særlig mot det de kaller «systemet». Spesialisten Jean-Yves Camus mener AFO er en av flere ultraradikale grupper som anser ekstrem vold som den eneste måten å løse problemer knyttet til innvandring og islam på. De føler at den franske staten svikter og at franske borgere er moralsk forpliktet til å gripe våpen. De skal reise seg mot «landets islamisering» og mot at den franske befolkningen definitivt «byttes ut» med ikke-europeere fra den tredje verden. Samme tankegang preget Breiviks manifest.

Slike grupper kan inspireres av tidligere europeiske terrorgrupper som IRA eller ETA. De kan også, og dette er mer overraskende, kopiere jihadistenes fremgangsmåte. Nettsiden European eye on radicalisationpåpekte nylig flere likheter med IS. AFO hadde et offisielt vindu, nettsiden «Krig i Frankrike,» for å verve franske soldater, og en hemmelig celle for å utføre væpnede attentater. Det må understrekes at AFOs medlemmer kunne bruke våpen. Blant de ni arresterte mennene og kvinnen var en tidligere politimann, en pensjonert soldat og en tidligere høy funksjonær. AFOs sjef ledet også en annen ekstrem gruppe, «Frivillige for Frankrike» (VPF) med 200 medlemmer og rundt femti militære og politifolk – enda mer våpenkyndige. VPFs er i utgangspunktet ikke rettet mot vold, men kommuniserer at man vil «forsvare fransk identitet og bekjempe landets islamisering.» Det er ikke første gang politifolk, fengselsbetjenter eller militære viser tilslutning til slike grupper. Franske myndigheter er bekymret over trenden, selv om den ikke gjelder svært mange. Selv målene kan være felles: etter fotball-EM i Frankrike i 2016 viste det seg at både IS og høyreradikale planla terrorangrep mot franske mål under mesterskapet. Det er bekreftet av medlemmer på begge sider.

De fleste av disse gruppene er høyreradikale, men oppsto ofte som en følge av IS-terror. De vil ta hevn. De oppstår også på grunn av et politisk vakuum. Nasjonal Fronts nederlag ved presidentvalget i fjor og partiets problemer med å bli akseptert som «normalt,» kan ha ført til at de mest radikale elementene har gitt opp håpet om politiske endringer til fordel for vold. Disse medlemmene er på vandring og klare for handling. Andre hevder tvert imot at det er den radikaliserte debatten rundt spørsmål som verdslighet, islam, innvandrere eller migranter, som har senket terskelen for overgang til vold. Ekstreme ytringer har ofte blitt legitimert. Den nye aktivismen til høyreradikale grupper må tas alvorlig. Selv om franske eksperter mener at mindre enn 10 prosent av om lag 5 000 medlemmer på landsbasis er villige til å begå en voldelig aksjon. Norge burde imidlertid vite bedre enn noe annet land at det er nok med én person for å utføre en større terroraksjon.

Om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

I regi av AreaS inviterte jeg forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes  her.

Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

  1. Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?
  2. Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?
  3. Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?
  4. Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?
  5. Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?
  6. Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?
  7. Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?
  8. Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?
  9. Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?
  10. Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?
  11. Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?
  12. Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?
  13. Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?
  14. Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?

Om Emmanuel Macrons visjoner for EU for Europabevegelsen

23. mai 2018 ble jeg invitert av Europabevegelsen Østfold til å dele noen tanker om Emmanuel Macrons ideer for å dynamisere EU og om hans spillerom for å implementere dem på EU-nivå.

Seminaret fant sted ved litteraturhuset i Fredrikstad.

De to andre innledere på seminaret var Veronique Revoy, medlem av La République En Marche, Oslo, som snakket om LREM som bevegelse og dens visjoner for EU og Europa, samt forsker og tidligere leder av Europabevegelsen Jan Erik Grindheim, som kommenterte betydningen som Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

Her er materialet som jeg la fram i den anledningen:

Eksterne faktorer for valgseieren

  • Mistillit ovenfor politikere og det politiske system
  • Etablerte regjeringspartier bryter sammen
  • Venstre- og høyresidens radikalisering
  • 15/20% av velgerne mot toblokks politikk
  • Fransk skepsis til populismen.. denne gangen..

Makt i praksis

  • Presidentembetet gjenreises
  • Nytt forhold til media
  • Reformskredet
  • Herredømme i nasjonalforsamlingen : fordel og ulempe
  • Politisk vilje mot gatevilje? Juppés skygge

Utenrikspolitikk og EU: heller kontinuitet enn brudd

  • Mitterrando-gaullismen
  • Mer multilateralisme og mer EU
  • Europeisk suverenitet vs. renasjonalisering av EU
  • Klassisk europeisk agenda, positiv fremstilling
  • Interne og eksterne begrensinger
  • En positiv kontekst utad (Trump, Putin, Erdogan, Brexit)
  • En første snublesten? Europavalget i 2019

 

 

Ett år med Emmanuel Macron som fransk president: status

22. mai 2018 inviterte jeg Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen) og var en del av forskergruppens AreaS’ seminaraktiviteter.

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?

Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?

Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)

Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?

Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?

Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?

Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?

Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?

Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?

Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet

Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?

Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater

Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»

Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?

Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier

I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»

Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?

I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?

Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?

Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?

Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

Hvorfor taper de etablerte regjeringspartiene støtte blant velgerne? En samtale med Cas Mudde

15. mai 2018 ble jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomiteen (DNAK)og C-Rex til en diskusjon om bakenforliggende årsaker til populistiske partiers fremgang i lys av etablerte regjeringespartiers manglende evne til å sikre støtte blant europeiske velgere. Diskusjonen var ledet av nestleder for C-Rex Anders Jupskås og kom etter en presentasjon av prof. Cas Mudde hvor han redegjorde for ovennevnt fenomen.

Om debaten om salafisme i Frankrike etter attentatene i Carcassonne og Trèbes i Resett

27. mars ble jeg bedt av nyhetsbloggen Resett om å kommentere en artikkel om spredningen av salafisme i Frankrike i lys av angrepene i Carcassonne og Trèbes noen dager tidligere. Resett anses ofte som en omstridt side med radikale standpunkter. I en så splittet offentlig debatt som man er vitne til i Norge om dagen mener jeg at det er viktigere enn noensinne å snakke med alle som deltar i den demokratiske debatten, spesielt når man kan ha ulike standpunkter. Derfor valgte jeg å svare positivt til denne henvendelsen. Jeg har hatt en god dialog med Resett-mederarbeideren underveis i skriveprosessen.

Leserne som vil ha mine kommentarene i kontekst finner Resett-artikkelen her.

– Grunnen til at Frankrike har vært så utsatt for islamistisk terror har minst to årsaker. Den ene er ekstern og handler om landets militære deltagelse i kampen mot militant islamisme i Midtøsten og sub-Sahara-regionen i Afrika. Frankrike var blant de første europeiske landene som erklærte krig mot terrorgruppen islamsk stat (IS). Den andre grunnen er intern. IS og al Qaida anser Frankrikes sekulære samfunnsmodell, hvor religiøse symboler ikke er tillatt på flere institusjoner i det offentlige rom, som en trussel mot den islamske identiteten. Disse to forholdene bidro til at Frankrike ble utpekt som IS’ største fiende allerede i 2014.

– Terrorangrepene i Trèbes og Carcassone 24. mars (fire omkomne i skrivende stund) er de første Frankrike har opplevd på seks måneder. Forrige angrep rammet Marseille i oktober 2017 (to drepte). Dekningen av slike angrep har en bestemt kontekst. Man skal informere opinionen, samtidig som gjentatte småangrep utført av enkeltindivider bevisst blir «banalisert» i mediedekningen for ikke å skape panikktilstand og gi jihadistisk terrorisme gratis reklame. Slik blir terroren noe som sjokkerer hver gang, samtidig som den har blitt en del av franskmennenes hverdag.

– Det er ikke hvem som helst som har signert appellen. Vi er midt i debatten om frykten for polariseringen av samfunnet, og trusselen som islamismen utgjør for republikken. Når franske intellektuelle gjør slike appeller får det tradisjonelt sett stort gehør i det franske samfunnet. Bruken av begrepet “islamistisk separatisme” er intelligent fordi det gjør det mulig å skille mellom det religiøse aspektet (islam som religion knyttet til privat praksis) og det politiske prosjektet om å islamisere Frankrike. Det er det sistnevnte aspektet innlegget advarer mot.

– Når det kommer til fremveksten og toleransen av salafistiske miljøer i Frankrike, begynner ting å forandre seg. Franske myndigheter påpeker nå at det foregår en kulturkamp mellom dem og salafistiske miljøer om «sjelen» til unge franske muslimer. Tidligere har salafistene i stor grad fått lov til å etablere seg fritt og spre sin ideologi grunnet naivitet hos franske myndigheter, som ikke forsto hva disse miljøene stod for. Men i dag blir disse miljøene i større grad enn tidligere konfrontert. Flere ekstremistiske imamer har for eksempel blitt utvist fra landet, samtidig som oppfølgingen av moskeer som mistenkes for å spre salafisme er langt tettere.

– Selv om franske myndigheter i større grad følger opp moskéene ute i samfunnet, står de mer avmektige ovenfor det voksende problemet som radikalisering i fengsler utgjør, med rundt 500 innsatte som er fengslet for terrorvirksomhet og 1100 andre som beskrives som «radikaliserte». Det har vært ulike forsøkt på å bl.a. isolere radikaliserte innsatte fra andre innsatte for å unngå smitteeffekt, men det har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av kronisk underbemanning, overbefolkning og det store antallet radikaliserte innsatte. Det er rett og slett ikke nok plass i franske fengsler for å kunne unngå spredning. Unge kriminelle som ofte er lovløse og mer voldelige enn før utgjør en reell utfordring for hele fengselssystemet. De er også de mest sårbare for islamistisk radikalisering. Ulike forsøk på forebygging eller avradikalisering har så langt ikke ført fram.

– Det råder liten tvil om at myndighetene har vært for passive. Islamistiske miljøer har utgjort en trussel mot samholdet i det franske samfunnet over en lengre periode. Franske myndigheter burde ha tatt tak i problemet før. En rekke grep burde ha blitt tatt allerede etter Mohammed Merah-saken i 2012, uten at noe konkrete skjedde. På det tidspunktet, dvs. før IS ble til, skjønte franske myndigheter ennå ikke omfanget av trusselen fra jihadistisk salafisme. Det skjedde derimot en forandring tre år senere etter terrorangrepene i januar og november 2015. Fra da av ble det forsket mer på voldelig ekstremisme og radikalisering blant franske muslimer. Myndighetene tok problemet på alvor.

– En slik eksplosiv økning i antall registrerte bekymringsindivider tyder på at individer som ikke ble registrert før, nå blir registrert på grunn av større fokus rundt islamistiske miljøer og bedre etterretning og kartlegging fra politiet etter de gjentatte terrorangrepene som har funnet sted i Frankrike i løpet av de siste årene. En annen grunn til økningen kan være IS’ endrede strategi. De militære nederlagene i Syria og Irak har tvunget terrorgruppen til i større grad enn prøve å mobilisere franske muslimer fra innsiden, dvs. de som sympatiserer med IS og som av ulike årsaker ikke reiste ut til Midtøsten. Begge forhold har gjort at spenningsnivået og frykten i samfunnet har vokst

–  Når det kommer til advarslene fra Patrick Calvar om en potensiell borgerkrig mellom høyreekstreme og islamistiske miljøer, har han selv benektet å ha tatt i bruk ordet «borgerkrig». Han understreker derimot svært tydelig risikoen for gjensidig radikalisering. Alvorlige voldsepisoder kunne absolutt ha skjedd tidligere. Det har vært noen forsøk på å piske opp motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer. Det var for eksempel en ung gutt som målbevisst gikk til angrep med øks mot muslimer i fjor høst. Det har også vært flere tilløp til trussel om hevnaksjoner fra anti-islamistiske miljøer.

– Gitt hvor mange terrorangrep som faktisk har funnet sted i Frankrike den siste tiden, har samfunnet likevel i sin helhet vist en overraskende høy grad av robusthet. Om samfunnets motstandsdyktighet vedvarer i framtiden vil være avhengig av om det skjer nye større terrorangrep. Flere angrep vil kunne føre til at flere enkeltindivider eller grupper støtter ideen om at kløften mellom muslimer og ikke-muslimer vil kunne ende opp med vold.

– Jeg er selv ikke tilhenger av clash of civillizations-teorien og er samtidig klar over at fremstillingen om «borgerkrig» støttes både av radikale islamister og islamofober. Jeg tror hovedgrunnen til fremveksten av radikal islamisme i Frankrike, kanskje i større grad enn i andre europeiske land, finnes i ytre og indre forhold. Eksterne aktører i Midtøsten bruker radikal ideologi til å destabilisere landet og svekke dets utenrikspolitikk ved å bevisst så splid mellom muslimer og ikke-muslimer. En handlekraftig utenrikspolitikk som innebærer bruk av militærmakt forutsetter bred konsensus i befolkningen.

– Interne økonomiske, sosiale og kulturelle spenninger som har bitt seg fast i det franske samfunnet over tid, gjør det heller ikke lett å sikre samholdet. Det slår ut i økende avstand mellom landets «opprinnelige» borgere og «nye» landsmenn, med mer fokus på bevaring av nasjonal identitet. Slik sett trues den republikanske modellen av identitetsbasert gruppetenkning (communautarisme). Hvis denne tendensen bekreftes i fremtiden, vil disse spenningene og motsetningene i samfunnet kunne bli verre. Det vil kunne føre til en stadig klarere polarisering. Uten å gå så langt som å snakke om krig, er polarisering i seg selv svært alvorlig hvis den innebærer på sikt at landets sekulære og republikanske modell undergraves.

– Alt i alt, er det grunn til bekymring. Men i motsetning til forskere som etter mitt syn overfokuserer identitetsdimensjonen, ønsker jeg at man også skal fokusere på sosiale og økonomiske faktorer når det gjelder årsakene bak spredningen av islamistisk ideologi. Det betyr ikke at debatten om nasjonal identitet skal knebles eller feies under teppet. Men den må settes inn i en bredere kontekst.

Kronikk i Aftenposten : bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

13. mars 2018 hadde min gode kollega Vibeke Knopp Rachline og undertegnede en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» Vi drøfter for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler io Irak og Syria.

Dette er ikke noe lett tema. Vi argumenterer med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge. Vi tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderer vi med at det er viktig at vi beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men vi mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Jeg vedlegger samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som vi selv kom med uten å gi tilfredstillende svar. Merk at tittelen på artikkelen antyder at vi skal ha et venneforhold til muslimer (bruken av tegnene «..» sier mye uten å si noe åpent), noe som er HRS’ vanlige triks for å diskreditere artikkelforfattere.

Det er uansett viktig å ta en debatt om dette isteden for å snu hodet andre veien. Som vanlig vedlegger jeg teksten i originalversjon og uten mellomtitler. Sistenevnte er ikke vårt ansvar. Hovedtittelen vår beholdt derimot Aftenposten.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

Kommentar om Marine Le Pens usikre skjebne i Aftenposten

23. februar 2018 hadde jeg en kommentar om nasjonal Front i artikkelen skrevet av avisens Europa-korrespondant Øystein Kløvstad Langberg. I mars er det landsmøte i Nasjonal Front og partiet sliter fortsatt i meningsmålingene etter et katastrofalt utfall ved presidentvalget i fjor. Ikke fordi Nasjonal Front og Marine le Pen tapte valget – det var lite sannsynlig at hu skulle vinne -, men fordi hun tapte ansikt og fremstod for mange som en kandidat som var udugelig og dårlig forberedt.

Lykken for MLP og NF er for øvrig at det er full kaos i retten av det politiske landskap i Frankrike, med unntak av Macrons parti Republikken Fremad! Ingen potensiell konkurrent for Macron har klart å etablerte seg som troverdig alternativ.

Mélenchon, Wauquiez eller marine Le Pen leder partier som dessuten enten splittet internt (Republikanerne, Nasjonal Front) eller ubetydelig i Nasjonalforsamlingen, der opposisjon skulle ha spilt en rolle (Mélenchon, Le Pen, Wauquiez)

Men lykken snur fort i politikk. I dag kan Macron kjøre reformer i Frankrike uten særlig motstand, verken av opposisjonspartiene eller av fagforeninger som er splittet. Veksten er tilbake i økonomien og ledigheten går ned. Dette kan fort endre seg.

Til tross for et gunstig utgangspunkt forblir president Macron upopulær. Frankrike er kjent for kronisk sosial uro som plutselig kan kaste flere millioner individer ute på gata og lamme landet fullstendig. Opposisjonens avmakt er en fordel for Macron.

Det er lenge siden en fransk president kunne gjennomføre politikken han ble valgt for uten å bli hindret. Men slik frihet tvinger også ham til å levere raske resultater..

 

Hun var en fanebærer for Europas ytre høyre. Nå har Marine Le Pen store problemer.

«Et rungende nederlag».

Slik omtaler Jean-Marie Le Pen datterens prestasjon i presidentvalgkampen i memoarene Fils de la Nation (Sønn av nasjonen), som blir publisert neste uke. Her kommer han også med et forsvar for Vichy-regimet som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig, og han forsvarer bruken av tortur mot algeriske rebeller, ifølge franske medier.Jean-Marie Le Pen skriver også at han synes synd på datteren, som fikk ham ekskludert fra partiet.

– Forsøkene hennes på å fremstille meg som avleggs, slo feil, skriver han.

Farens memoarer er likevel bare toppen av et fjell av problemer for Marine Le Pen idet partiet hun leder, Nasjonal Front, gjør seg klar for landsmøte. Siden presidentvalget i mai i fjor har oppslutningen hennes rast fra 26 til 17 prosent, ifølge de månedlige målingene til Kantar TNS. På det meste, i oktober 2013, fikk hun støtte fra 31 prosent.

Katastrofal debatt

– Nedturen startet egentlig i debatten mot Emmanuel Macron mellom første og andre omgang i presidentvalget. Opptredenen var en katastrofe for hennes egen troverdighet. Hun viste at hun ikke kunne noen ting om økonomi, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

For selv om Le Pen ledet partiet inn til det beste valgresultatet noensinne med 34 prosent av stemmene, var mange i partiet dypt skuffet.

Ved valget til nasjonalforsamling en måned senere fikk partiet åtte av 577 seter i parlamentet. Også det var ny rekord for Nasjonal Front, men de var likevel milevis unna målet om å etablere seg som det viktigste opposisjonspartiet til president Macron.

Brøt ut og startet eget parti

Situasjonen ble forverret da den avgåtte nestlederen Florian Philippot i september brøt ut og startet sitt eget politiske parti, Les Patriotes, med andre avhoppere fra Nasjonal Front.

Philippot var hovedarkitekten bak strategien om å forene tradisjonelle Nasjonal front-velgere på ytre høyre side med venstrevelgere som var skeptiske til nedbygging av velferdsstaten, frihandelsavtaler og økonomisk liberalisme gjennom EU.

Men denne linjen skapte splid innad i partiet, understreker Orban. Særlig ideen om å kvitte seg med euroen, viste seg å skremme mange under presidentvalgkampen.

– Partiet har lenge stått på to ben, men med Philippots avgang har det ene blitt kuttet av. Nå styrkes de kreftene som vil tilbake til en tradisjonell verdikonservativ og identitær linje der innvandring og sikkerhet vil stå sentralt, sier Orban.

Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Front, vil at partiet skal bytte navn under landsmøtet i mars. Et alternativ er «Ny Front».

De konservative vil rappe velgerne

Dette linjeskiftet kan imidlertid komme til å skape ytterligere problemer. For det første henvender partiet seg til et smalere velgersegment. For det andre er konkurransen om velgerne på den ytre høyresiden i ferd med å bli langt tøffere.

For også det konservative partiet i Frankrike, Les Républicains, som ble grundig slått av Macron i presidentvalget, har tatt noen lange skritt mot høyre under sin nye leder Laurent Wauquiez.

– Målet hans er å vinne Marine Le Pens velgere. De to partiene begynner å få ganske like ideer og et ganske likt program, men slik det ser ut nå, er ikke en allianse særlig aktuelt, sier Orban.

Utfordreren er i USA

Han tror Marine Le Pen sitter trygt inntil videre, men mener at posisjonen hennes er vesentlig svekket. Hovedutfordreren i partiet er niesen Marion Maréchal Le Pen, som er mer religiøs og verdikonservativ enn tanten.

Formelt trakk Marion seg fra politikken i fjor, men torsdag var hun for alvor tilbake i rampelyset da hun gjestet den årlige Conservative Political Action Conference i USA. På scenen under den republikanske konferansen står også visepresident Mike Pence og president Donald Trump.

– Hun bygger nettverk og venter på en anledning til å gjøre comeback. Mange vil mene at hun er rett person til å ta over, men på grunn av sitt konservative verdisyn, er det vanskelig å se hvordan hun skal kunne gjøre Nasjonal Front til et masseparti, sier Orban.

I tillegg til fallende oppslutning, interne stridigheter og angrep utenfra, er Nasjonal Front også under etterforskning for misbruk av EU-midler. Orban vil likevel ikke avvise at partiet kan slå kraftig tilbake.

– Ser man bort fra Macrons parti ligger hele det politiske landskapet i Frankrike fortsatt i ruiner ti måneder etter presidentvalget. Alt er i bevegelse, og i politikk kan ingenting utelukkes. ​

Om fransk rolle i EU etter Brexit på nasjonal språkkonferanse

12. februar 2018 ble jeg spurt om å holde et innlegg på «Frankrikekonferansen 2018«. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike. Målet med denne samling var å gi informasjon om hvilke studiemuligheter som er tilgjengelige for elever og studenter som velger fransk og hvilke arbeidsmuligheter dette kan gi på sikt både nasjonalt og internasjonalt. Konferansen skulle også inspirere til økt utdanningssamarbeid med Frankrike. Arrangørene for konferansen var SIU og Fremmedspråksenteret , dette på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Samlingen var en markering for 100-årsjubileet for etableringen av den norske seksjonen ved Lycée Pierre Corneille i Rouen.

Konferansen ble åpnet av Harald Nybølet, direktør ved SIU og Jean-François Dobelle, Frankrikes ambassadør til Norge.

Innledere:

  • Iselin Nybø,  Forsknings- og høyere utdanningsminister
  • Nils Lindgren, tidligere seksjonsleder i Rouen
  • Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist, NRK
  • Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
  • Solfrid Skilbrigt, HR-direktør i Sopra Steria
  • Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser
  • Lorelou Desjardins, blogger, Frosk i fjorden

Mitt bidrag handlet om Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit. Innlegget, som ble fremført på fransk, hadde følgende inndeling.

  1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  2. «Det franske Europa» utfordres 1990-2017
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker

Hovedbudskapet mitt i innlegget var at et opportunitetsvindu ser ut til å være åpent for en forsterket fransk rolle i EU. Dette skyldes både interne årsaker (Macron valgt til president i 2017 og hans hittil sterke presidentskap, en reformprosess som gjør det mulig for Frankrike både å forsterke sitt maktgrunnlag, men også å fremstå som et potensielt eksempel for andre land) og eksterne årsaker (et Storbritannia på vei ut av EU, et tysk lederskap i EU som fremstår som mindre dominerende etter Merkels gjenvalg, et amerikansk diplomati på vei mot en ny isolasjonistisk periode, ny russisk aktivisme i Europa og til slutt en uavklart politisk situasjon i land som Spania, Italia, ny økonomisk vekst i Europa).

Et annet budskap som sentralt i mitt innlegg var at en slik opportunitet er midlertidig og ikke minst ganske skjør. Skal Macron og Frankrike spille en rolle som er i tråd med landets historiske bidrag til integrasjonsprosessen, må to ting forenes. For det første må omfattende strukturelle reformer gjennomføres. Det vil ikke skje uten politisk og sosial motstand. Den må overkommes for at landet skal komme på beina igjen. For det andre må Frankrike opptre som en «naturlig leder» i EU, noe som innebærer en revitalisert tysk-fransk motor i Unionen og en kapasitet både til å foreslå dyptgående endringer av måte EU fungerer på og til å overkomme andre medlemslands skepsis.

 

Et ytterligere punkt som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt Storbritannia etter Brexit vil opptre som en partner for EU eller som en konkurrent. Utfallet av forhandlingsprosessen mellom Storbritannia og EUs forhandler, Michel Barnier, vi avgjøre om man kan snakke om «hard» eller «soft» Brexit. Min magefølelse sier at britene ikke vil kunne nøye seg med et dårlig resultat, og i hvert fall ikke med et resultat som vil føre til et mer integrert EU med et marginalisert Storbritannia og en sterk fransk-tysk kjerne. Dette er noe som britene både har fryktet i flere århundre og noe som de har vært utrolige flinke til å bekjempe gjennom en godt gjennomtenkt «divider et imperia» strategi. Mye kan dermed tyde på at britene ikke vil godta å bli «parkert» i marginen. De vil reaktivere det britisk-vennlige Europa mot det de vil fremstille som en tysk-fransk trussel. Vi kunne dermed få en «back to the future» situasjon hvor splittelsen mellom de 7 fra EFTA og de 6 fra EEC fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene får nytt liv.

I dette spillet kan de nordiske landene regnes som «naturlige» allierte for britene med tanke på et ønske om begrenset integrasjon, liberalt marked og frykt for et tysk-fransk lederskap. Hans Wallmark, konservativ politiker og parlamentsmedlem i Sverige og ikke minst rådsmedlem av Det nordiske råd, snakket ikke om noe annet nylig da han slo fast at «I think we are going to see even more and closer UK-Nordic co-operation as a result of Brexit and I think that is also what the UK understands because we are very like each other. I mean, sharing lots of common values.»  Britene kan også regne med potensiell støtte fra spanjolene og portugiserne, for ikke å glemme østeuropeere som frykter spilt mellom USA og dem og som trenger at britene kan spille rollen som brobygger mellom Washington og EUs østflank.

 

En dimensjon som jeg ikke fikk tid til å ta opp, og som bl.a. var sentral i min doktoravhandling fra 2009, var forholdet mellom akkumulasjon av maktmidler og projisering av makt. Reformprosessen som venter president Macron i dag er på høyde med hva Charles de Gaulle måtte foreta seg da han kom tilbake til makten i mai 1958. En feil som franske ledere ofte har gjort i fortiden er å overse det tette forholdet mellom akkumulasjon av makt og projisering av makt. Enklere sagt kunne dette føre til at en form for deklamatorisk politisk stil hvor store ord ble brukt og mye ble lovet, uten at man i ettertid «leverte varene». Dette skyldtes først og fremst at franske ledere skjøt over mål og ikke hadde midlene til den politikken som de forfektet. Gapet mellom intensjon/lovnad og virkeligheten kunne i sin tur føre til at fransk diplomati kunne betraktes som useriøst. Man kan f.eks. ikke ta opp en kamp med tyskerne om EUs fremtidige økonomiske og monetære politikk når man samtidig ikke kan ha orden på egen økonomi.

Emmanuel Macron ser ut til å være oppmerksom på et slikt gap mellom intensjon og handling og har gjort det klart og tydelig at Frankrike ikke kan påberope seg noen lederrolle i EU eller internasjonalt uten at man i første omgang rydder hjemme. Det er en stor forskjell fra tidligere franske statsleder, som hadde en sterkt tendens til å tro at Frankrikes lederrolle nærmest var naturgitt. Slik er det overhodet ikke lenger. Man må overbevise på hjemmebanen og på bortebanen. En annen nyhet er at Macrons tilnærming til nødvendige endringer i EU ser ut til å være langt mer koherent enn hans forgjengere (Chirac, Sarkozy og Hollande). 26. september 2017 detaljerte han sitt program for å forandre EU og skape mer aksept for Unionen blant EU-borgere. Det er kanskje en meget ambisiøs plan, men den finnes i alle fall og fremstår som et godt utgangspunkt for å skape ny tillit for EUs integrasjon før valget i EU-palrlamentet i 2019.

Oversikt over Makrons forslag for en ny reformprosess for EU, 26. september 2017

A sovereign Europe

The six keys to European sovereignty

1. A Europe that guarantees every aspect of security
  • In defence, Europe needs to establish a common intervention force, a common defence budget and a common doctrine for action. We need to encourage the implementation of the European Defence Fund and Permanent Structured Cooperation as quickly as possible, ant to supplement them with a European intervention initiative enabling us to better integrate our armed forces at every stage.
  • In the fight against terrorism, Europe needs to ensure closer ties between our intelligence services by creating a European Intelligence Academy.
  • Every aspect of security needs to be ensured, collectively: Europe needs a common civil protection force.
2. A Europe that addresses the migration challenge
  • We need to create a common area for border management, asylum and migration, in order to effectively control our borders and receive refugees in decent conditions, genuinely integrating them and returning those who are not eligible for asylum.
  • We need to create a European Asylum Office that will speed up and harmonize our procedures; establish interconnected databases and secure biometric identification documents; gradually establish a European border police force that ensures rigorous management of borders and the return of those who cannot stay; and finance a large-scale European programme to train and integrate refugees.
3. A Europe looking to Africa and the Mediterranean
  • Europe needs an external policy focused on a few priorities: firstly, the Mediterranean and Africa.
  • It needs to develop a new partnership with Africa, based on education, health and the energy transition.
4. A Europe exemplary in sustainable development
  • Europe needs to be the spearhead of an efficient and equitable ecological transition.
  • It needs to foster investment in this transition (transport, housing, industry, agriculture, etc.) by fixing a fair price for carbon: through a significant minimum price within its borders; and through a European carbon tax at its borders to ensure a level playing field between its producers and their competitors.
  • Europe needs to establish an industrial programme to support clean vehicles and the required infrastructure (charging stations, etc.).
  • It needs to ensure its food sovereignty, by reforming the Common Agricultural Policy (CAP) and establishing a common inspection force to guarantee food safety for Europeans.
5. A Europe of innovation and regulation adapted to the digital world
  • Europe needs to lead and not undergo this transformation, by promoting its own model in globalization, combining innovation and regulation.
  • It needs to establish an Agency for breakthrough innovation, jointly funding new fields of research, such as artificial intelligence, or those that have yet to be explored.
  • It needs to ensure equity and confidence in the digital transformation, by rethinking its tax systems (taxation of digital companies) and regulating the major platforms.
6. A Europe standing as an economic and monetary power
  • We need to make the eurozone the heart of Europe’s global economic power.
  • In addition to national reforms, Europe needs the instruments to make it an area of growth and stability, including a budget allowing it to fund common investments and ensure stabilization in the event of economic shocks.

A united Europe

1. Concrete solidarity through social and tax convergence
  • We need to encourage convergence across the whole EU, setting criteria that gradually bring our social and tax models closer together. Respect for these criteria needs to be a precondition for access to European solidarity funds.
  • Where tax is concerned, we need to define a “corridor” for corporation tax rates; in social affairs, we need to guarantee a minimum wage for all, adapted to the economic realities of each country, and regulate social contribution competition.
2. The cement of culture and knowledge
  • Creating a sense of belonging will be the strongest cement for Europe.
  • We need to step up exchanges, so that all young Europeans spend at least six months in another European country (50% of each age group by 2024), and all students speak two European languages by 2024.
  • We need to create European Universities: networks of universities that enable students to study abroad and attend classes in at least two languages. In high schools, we need to establish a process of harmonization or mutual recognition of secondary education diplomas (as in higher education).

A democratic Europe

Europe’s overhaul cannot be achieved away from the people, but only by involving them in this roadmap from the very outset.

1. The need for debate: democratic conventions
  • For six months, national and local debates will be organized in 2018 in all EU countries that volunteer, on the basis of common questions.
2. Strengthening the European Parliament: transnational lists
  • Starting in 2019, using the quota of seats of departing British MEPs, we need to create transnational lists that allow Europeans to vote for a coherent, common project.

What Europe for 2024?

1. The European Union, our common framework
  • The European Union provides our common basis, founded on (i) common democratic values that are non-negotiable; (ii) a simpler, more protective single market, along with an overhauled trade policy (in three directions: transparency in the negotiation and implementation of trade agreements; social and environmental standards; and reciprocity, with a European trade prosecutor responsible for ensuring our competitors’ respect for the rules and rapidly sanctioning any unfair practices).
  • If it enables ambitious differentiations, this EU could gradually expand to include the Western Balkan countries.
  • That will require reform of EU institutions, with a smaller Commission (15 members).
2. Differentiation through ambition
  • Within this EU, those who want to go further and faster need to be able to do so unhindered. Cooperation will always be open to all, based on the sole criterion of the level of shared ambition, with no predefined format.
3. The Franco-German engine
  • Faced with these challenges, the Franco-German engine will be decisive. “Why not, for example, set ourselves the goal of totally integrating our markets by 2014, applying the same rules to our businesses, from business law to bankruptcy law.”
  • This pioneering and concrete spirit is that of the Élysée Treaty. France proposes to undertake a review of the Treaty showing renewed common ambition.
4. Group for overhauling Europe
  • All States who share this ambition can take part in the launch of a “group for overhauling Europe in the coming weeks”.
  • This group will include representatives of each participating Member State and will involve European institutions.
  • Until summer 2018, it will work to clarify and propose measures that will implement this ambition, drawing on the debates held in the democratic conventions. Theme by theme, the tools required for the overhaul (enhanced cooperation, eventual treaty changes, etc.) will be examined.

 

 

Kronikk: Derfor er fransk kriminalomsorg i dyp krise

2. februar 2018 hadde jeg en kronikk om den pågående krisen i franske fengsler. Kronikkens nettversjon kan hentes der.

Ukebladet Le Point hevdet nylig at Philippe-regjeringen i Frankrike tar skade av krisen i landets fengsler. Mangelen på respons kunne svekke president Emmanuel Macrons troverdighet.

Den franske fengselskrisen har fire kjennetegn: et stort antall fengselsdommer, overbefolkning blant innsatte, lav bemanning blant ansatte og en voldsspiral som gjør fengsler til steder hvor verken innsatte og ansatte burde være.

Stadig flere fengsles

Franskmenn utgjør et unntak i europeisk sammenheng. Over alt går antall innsatte ned, mens det øker i Frankrike.

En studie av Europarådet fra mars 2017 viste en nedgang på 6,8 prosent i innsatte i europeiske fengsler i 2015, noe som ble hyllet av rådets generalsekretær Thorbjørn Jagland. Per 1. februar 2017 huset franske fengsler 69 077 innsatte, det er en en økning på over fem prosent i forhold til 1. september 2015. Toppen ble nådd i april 2017 med over 70 000 innsatte.

Ser vi på trenden over tid, økte antall innsatte med 88 prosent mellom 1980 og 2018. Det er heller en eksplosjon enn en økning. Paradokset er at dette skjer samtidig som franske myndigheter har forsøkt å utforske alternative soningsformer for å lette på trykket i fengsler og unngå verre tilbakefallstall (over 60 prosent i Frankrike, rundt 20 prosent i Norge).

Det er ikke uten videre bare politikerne som kan klandres for en slik trend. Franske dommere har også vært svært ivrige med å ilegge fengselsstraff i stedet for å prøve andre løsninger. Resultatet skremmer. Med et gjennomsnitt på 98,3 innsatte per 100 000 innbyggere fengsler Frankrike mer enn andre vesteuropeiske land som Tyskland (77 per 100.000), Nederland (53 per 100 000) eller Italia (86 per 100 000). Franskmenn ligger likevel fortsatt bak andre land som Belgia (113/100 000), Spania (137/100 000) eller Storbritannia (147/100 000). Kun Frankrike opplever derimot en markant oppgang i denne gruppen på syv land de siste årene.

For mange innsatte

Fengselssystemet klarer ikke å fordøye en så rask økning av antall innsatte: 20 000 flere mellom 2002 og 2017. Det er 40 prosent på bare 15 år. Ulike regjeringers harde linje i kampen mot kriminaliteten endte opp med en strengere rettspraksis og flere dommer. Det gjorde panikktilstanden verre. I oktober 2017 var det 68 000 innsatte for kun 59 000 plasser i franske fengsler. I gjennomsnitt er det 117 innsatte for 100 fengselsplasser.

Situasjonen er langt verre i varetektsfengsler, som huser to tredjedeler av innsatte i landet. Der snakker vi om 140 innsatte for 100 plasser. Ved landets største fengsel – Fleury-Mérogis – er ratio 150 innsatte for 100 fengselsplasser.

4300 individer må leve i et fengsel som var opprinnelig bygd for 3000. Ved fengslene i Bois d’Arcy, Meaux, Nîmes eller Évreux har man dobbelt så mange innsatte enn plasser. Mange må sove på gulvet. Det var 1300 madrassplasser på gulvet i gjennomsnitt i 2017. Dette fordømmes med jevne mellomrom av det internasjonale observatoriet for fengsler. Hver gang det bygges nye fengselsplasser, øker antall dommer tilsvarende, noe som holder trykket gående i hele systemet.

For få ansatte

I desember 2017 var det 39 414 ansatte for landets 186 fengsler. To tredjedeler er betjenter. Sammenligner man tallene for hvor mange innsatte hver betjent har ansvar for over de siste 14 årene, ser ikke tallene så verst ut. Det var i gjennomsnitt 2,46 innsatte per betjent i 2017. Men tallene lyver.

Mange stillinger dekkes ikke i hverdagen. Det fører til press om å jobbe raskere og «mer effektivt», noe som går på bekostning av innsattes livskvalitet.

Mindre bemanning betyr mindre lufting, færre muligheter til å dusje, mindre aktiviteter og mer innlåsing. Det genererer frustrasjon, angst og aggresjon. Fagforeninger hevder at minst 1400 stillinger mangler. Samtidig virker ikke betjentyrket så attraktivt lenger. En nyutdannet betjent tjener i gjennomsnitt 16 000 kroner i måneden etter skatt, inkludert tillegg. På slutten av karrieren kan en forvente opp til 23 000 kroner.

Arbeidspresset fører til at flere betjenter slutter pga. stress og frykt for egen sikkerhet. Sykefraværet er høyt og uerfarne betjenter må ofte steppe inn. Verst av alt: en studie fra 2015 viser at selvmordsraten blant mannlige fengselsansatte ligger 21 prosent høyere enn blant øvrig befolkning.

Volden øker

Fanger er sårbare. Nesten halvparten har ingen diplom. 80 prosent har skolegang til opp til 16 år. 96,5 prosent er menn. De er i gjennomsnitt 31,7 år. Én prosent er mindreårige, per januar 2017. Over en fjerdedel av alle rammes av psykiske lidelser. En følge av dette er at selvmordsraten blant innsatte i Frankrike er dobbelt så høy som i resten av Europa.

To særtrekk preger denne populasjonen.Det ene er at utenlandske innsatte utgjør 20 prosent av alle innsatte. De er ikke mer eller mindre kriminelle enn franske innsatte, men de er yngre, har flere menn blant seg og har enda mindre skolegang enn andre. De er også dømt til varetekt nesten fem gang oftere enn franske borgere. Et annet trekk er antallet innsatte med bakgrunn fra Nord-Afrika. De med nord-afrikansk far er ti ganger oftere representert i alderen mellom 19 til 30 år enn andre innsatte.

Det er også flere fanger som sitter inne for vold og grov vold, noe som fører til at volden blant fanger øker. En rapport av det franske senatet fra 2014 kom fram til en økning på 53 prosent for vold med våpen, 43 prosent for seksuell vold og 10 prosent for voldsepisoder fra 2011 til 2014. I 2017 var det 3923 fysiske angrep ved landets fengsler, noe som tilsvarer 11 angrep per dag. 19 drap fant sted siden 2011.

Volden rammer også ansatte. Fagforeningen DAP snaker om 4000 angrep mot betjenter per år. Terrorfaren kommer på toppen av dette og gjør betjenter til levende skiver for fengslende jihadister eller radikaliserte innsatte. I desember 2017 var det 504 varetektinnsatte eller domfelte knyttet til terrorisme. Ytterligere 1200 var flagget i fengselssystemet for radikalisering.

Hastesak

Betjentstreiken kommer etter alvorlige hendelser i januar 2018. 11. januar ble tre betjenter angrepet med kniv av en innsatt ved Vendin-le-Vieil-fengslet i Nord-Frankrike. 15 januar angrep en annen innsatt syv betjenter ved Pémégnan de Mont-de-Marsan-fengslet i Sør-Vest.

Dagen etter angrep en innsatt en kvinnelig betjent ved Tarascon-fengslet i Sør-Øst.  19. januar ble to betjenter angrepet ved fengslet i Borgo på Korsika. Situasjonen er uholdbar.

26. januar 2018 undertegnet landets største fagforening for fengselsansatte Ufap-Unsa en avtale med justisminister Nicole Belloubet, mens to andre fagforeninger (FO og CGT) nektet å undertegne. Streiken avtar i intensitet etter to uker preget av nærmest full stans. Justisministeren lovet en tettere oppfølging av jihadister og av radikaliserte innsatte, bedre sikkerhetsutstyr for betjenter, flere fengselsplasser, samt flere ansatte og mer penger, dette i løpet av de neste fem år.

President Macron varslet på sin side endringer som på flere måter kan minne om hva norsk kriminalomsorg gjør i dag. Bedre sent enn aldri. Men tiden løper ut.

Formidlingsprisen 2017!!!

1. desember 2017 fikk jeg tildelt HiØs årlige formidlingspris. For meg var dette en stor ære og en like stor glede. Jeg kunne dessverre ikke være tilstede for å ta imot prisen, men AreaS nestleder Elin Strand Larsen gjorde dette med glans. Det har vært et spennende år preget av valgkampthriller og politisk jordskjelv både i Frankrike og i flere andre europeiske land. Spenningen kommer ikke til å bli mindre neste år, noe som krever at man fortsatt retter blikket utover.

Herved følger min «takketale», hvor jeg bl.a. takket alle mine kolleger fra den franske seksjonen på ØSS og AreaS-medlemmene for å gi meg inspirasjon og motivasjon.

«Det er en stor ære for meg å få årets formidlingspris. Jeg ønsker å trekke fram to dimensjoner i forbindelse med denne prisen.

Den ene er at formidling av forskning fortjener sannelig et slikt fokus. Nyere tall på publisering av forskningsartikler og kronikker, men også på deltagelse i ulike fora som radiokanaler og TV-programmer, viser at stadig flere av oss bruker mer av sin tid i media for å fortelle hva de – og dermed hva høgskolen i Østfold -, driver med. Et slikt aktivitetsnivå styrker skolens legitimitet utad og bidrar til at den blir synlig på et kunnskapsmarked som til enhver tid preges av høy konkurranse. Spredning av vår forskning og av vår kompetanse ivaretar ikke minst et annet viktig mandat. Vi skal være premissleverandør for samfunnsdebatten. Forskning og folkeopplysning går dermed hånd i hånd. Dette settes heldigvis pris på ved vår høyskole. Fremover bør dette fortsatt vektlegges og belønnes, slik at enda flere ønsker å være med.

Den andre dimensjonen jeg vil påpeke er kollegialitet. I mitt formidlingsarbeid har jeg kunne regnet med solid støtte av ledelsen, min egen avdeling og infoavdelingen. Jeg vil trekke fram franskseksjonen som har gjort høgskolen til et unikt sted for å lære om fransk språk, kultur og politikk. Mine kolleger fra forskergruppen AreaS har også stor ære for denne prisen. AreaS startet for litt over ett år siden og har etablert seg som et viktig miljø for tverrfaglig samarbeid innen områdekunnskap og som en relevant aktør i samfunnsdebatten. AreaS deler derfor denne prisen med meg.

En stor takk til alle!»

Kommentar om Erna Solberg til Radio France International

17. september 2017 hadde den fransktalende radiokanalen Radio France International et innlegg som tok opp utfallet av årets stortingsvalg og mer spesifikt Erna Solberg som person, politisk leder og statsminister. Jeg deltok i denne sendingen sammen med den Paris-baserte frilansjournalisten og gode kollega Vibeke Knopp Rachline. Sendingen ble dessverre for kort etter vår mening. En viktig dimensjon som forsvant underveis er Høyres dilemma med håndteringen av FrP.

På den ene siden har Erna Solberg spilt en rolle i å integrere ytterligere FrP i dagens norsk politikk ved å gjøre partiet til et fungerende regjeringsparti. På denne måten ble FrP definitivt normalisert i norsk politikk. For bare fem år siden kunne en regjering med FrP virke utenkelig. I dag er det derimot tanken om at en høyrekoalisjon kunne settes på bena uten FrP som har blitt lite realistisk.

På den andre siden kan det virke som Høyre har hatt problem med å balansere FrPs tyngde i regjeringskoalisjon. Kritiske stemmer vil hevde at Høyre har blitt farget av FrPs diskurs på områder hvor avstanden mellom de to partiene tidligere var krystallklar. Det er dessuten ikke bare Høyre som har blitt påvirket av FrPs retorikk. Den sistnevnte virker på godt og ondt å ha fått fotfeste i hele den norske høyresiden.

Dette minner til en viss grad om begrepet «lepenisering» som ble brukt i Frankrike på 1990- og 2000-tallet for å beskrive hvordan flere av Nasjonal Fronts tradisjonelle og nye fanesaker ble tatt opp i og integrert av andre partier, både på venstre- og høyresiden.

Innlegget kan hentes her.

Kronikk i Libération: Macron og den skandinaviske modellen

2. august skrev Vibeke Knopp Rachline og jeg en kronikk i den franske dagsavisen Libération om hvorvidt Macrons økonomiske politikk er inspirert av den såkalte «skandinaviske modell.» Artikkelen gir en historisk oversikt over denne modellen, eller for å være mer presis over den «svenske modellen,» før man ramser opp likheter og ulikheter mellom Macrons program og en nordisk versjon av en kompromissløsning mellom markedskapitalisme og velferdsstat.

Vi glemmer selvsagt ikke å nevne at det er Norge, og ikke Sverige, som nå står for det som kan forstås som en skandinavisk modell i tradisjonell forstand, dette på godt og ondt.

Kronikken i E-utgaven finner dere her. Papirversjonen følger nedunder.

Emmanuel Macron vient de recevoir le Premier ministre suédois à Paris et voit dans le modèle scandinave une «inspiration». Mais les particularités des champions du social-libéralisme semblent en contradiction avec la vision macroniste.

Emmanuel Macron voit dans le modèle suédois «une véritable source d’inspiration». «La Suède a su faire évoluer son modèle social sans jamais le trahir et en conciliant un modèle de compétitivité et une vraie exigence de justice sociale», a-t-il déclaré en recevant le Premier ministre suédois le 31 juillet. En Suède et dans les pays voisins, cette approche sous-entend une protection pour tout citoyen garantie par l’Etat providence, y compris l’accès à la formation, la santé, la retraite de base, la sécurité et même les crèches. Tout cet arsenal social est financé par l’impôt, non pas par les cotisations comme en France. La version macroniste semble jusqu’ici privilégier la formation professionnelle, la flexisécurité et la transformation de la retraite en un système unique. Muriel Pénicaud, ministre du Travail, pilote la réforme et a déjà entamé des réunions avec les partenaires sociaux – donnant au projet un air scandinave. La suite l’est nettement moins, puisque la réforme sera adoptée par ordonnances, chose impensable en Scandinavie. Là-bas, rien ne se fait sans débat parlementaire où, pour assurer un résultat durable, on doit dépasser les clivages politiques pour aboutir à un projet acceptable par tous.

Quand on parle de modèle scandinave, on songe d’abord à la Suède. Le modèle suédois a reposé sur la croissance continue de l’Etat providence soutenue par des interventions publiques sur le marché du travail. Au début des années 90, les voyants sont progressivement passés au rouge. La production s’effondre et la dette publique explose. Le gouvernement réagit alors à la hauteur de l’enjeu. Grâce au dialogue social, il entame une refondation de l’Etat providence avec les syndicats et se serre la ceinture pour réduire le déficit. La Suède va mieux, maintenant. Le pays a renoué avec la croissance, le chômage diminue et la dette publique a été réduite à 40% du PIB. Mais au prix de la fin de son «exceptionnalisme scandinave». Ces mesures ont eu un impact profond sur la société suédoise. Des «hordes» de jeunes ont franchi la frontière du nouvel eldorado scandinave : la Norvège.

Moins connue du public français, c’est elle qui réussit le mieux depuis plusieurs décennies en dépit de la baisse de la rente pétrolière. La Norvège occupe le troisième rang mondial en termes de produit intérieur brut par habitant. Opulente, elle vient de s’installer en tête des pays les «plus heureux du monde», selon le World Happiness Report. Elle a la moyenne la plus élevée dans plusieurs domaines, comme la gouvernance, la santé ou encore la moralité. Les Norvégiens expliquent un tel succès par leur sentiment d’appartenir à une communauté partageant l’idée du bien commun. Effet pervers, à côté, le débat politique paraît monotone. La campagne des législatives de septembre 2017 présente ainsi une offre politique limitée à deux pôles assez semblables et prônant un choix «heureux».

Cette culture du consensus repose sur un contrat social mariant confiance et transparence. Ceci exige l’existence de partenaires sociaux avec lesquels l’Etat, au niveau national, et les dirigeants d’entreprises, au niveau local, entretiennent un dialogue permanent pour parvenir au compromis. Un taux élevé de syndicalisation (52-70%) contribue à son émergence et à sa pérennité. Au niveau national, ce dialogue permet de donner aux réformes structurelles (âge de la retraite, durée et conditions des allocations chômage, grilles des salaires) une large légitimité qui prévient le risque de blocage. En Scandinavie, les salaires minimums sont négociés par des conventions collectives (syndicats et employeurs), et non imposés verticalement par le pouvoir politique. Le haut niveau de syndicalisation limite le risque de démobilisation des salariés et celui de dérive autoritaire de l’entreprise. En France, à peine 11% des salariés sont syndiqués.

Un tel modèle ne saurait exister sans une éthique protestante, absente chez des Français de culture catholique. Aux notions d’universalité et d’égalité, la culture scandinave ajoute celle de responsabilisation. L’augmentation des cotisations individuelles, le durcissement des conditions d’ouverture des droits et la dégressivité du montant des indemnités de chômage suivent une double logique : économique, car les gouvernements doivent maîtriser les dépenses publiques, et morale, car la communauté nationale ne peut récompenser l’oisiveté, tout comme elle ne peut accepter qu’une minorité leste la majorité d‘un fardeau supplémentaire. L’individu peut donc compter sur l’Etat, mais il sait qu’on attend beaucoup de lui. La proposition du candidat Macron, en février, de créer une assurance chômage universelle tout en exigeant que celle-ci soit conditionnée aux efforts de recherche et sa suspension en cas de deux refus d’offre d’emploi, relève donc assez bien d’une vision nordique du modèle social à la fois paternaliste et individualiste.

Vibeke Knoop Rachline Journaliste norvégienne à Paris , Franck Orban Maître de conférences à Oslo

 

Kronikk Aftenposten : Franskmennene lever i konstant terrorfare

13. juli 2017 skrev min gode kollega Vibeke Rachline og jeg en kronikk om terroren i Nice ett år senere. Kronikken finner du her.

Vi gir status for etterforskningen og for dagens terrorfare i Frankrike. Etter Nice ble Europa rammet av flere tragiske angrep som brukte Nice-oppskrift, dvs. rambukk angrep (London, Berlin, Stockholm). Også i Norge preger risikoen for terror samfunnsdebatten med tanke på generell sikring (veisperringer i forbindelse med 17. mai-feiring i år) og behovet for en permanent bevæpning av politiet og ikke minst den såre balansegangen mellom frihet og sikkerhet. I Frankrike blir deler av tiltakene som ligger under dagens unntakstilstand innlemmet i den nye antiterrorloven, tross hard motstand fra Senatet. Hva vill skje i Norge fremover når det gjelder den generelle håndteringen av terror og mer spesielt i tilfellet et nytt terrorangrep?

Etter Nice-angrepet på nasjonaldagen 14. juli i fjor er rambukkmetoden med lastebil kopiert en rekke byer.

For ett år siden tok det Mohamed Lahouaiej-Bouhlel bare fire minutter og 17 sekunder å drepe 86 personer i Nice. Fredag er det Frankrikes første nasjonaldag siden infernoet. Ofrene er i alles hjerter. Samtidig står mange spørsmål ubesvart.

For Nice-elskere vil årets feiring bli trist, selv om byen er vakrere enn noensinne. Drømmebildet tok en brå slutt da Bouhlels meide ned familier på vei hjem fra fyrverkeriet med sin digre lastebil. Ekspertene strides om tragedien skal kalles attentat eller massemord. Bouhlel virket mer som en alvorlig forstyrret person enn en IS-soldat. Men det ene utelukker ikke det andre. Han var påvirket av IS-ideologi og radikaliserte seg selv foran PC-en. Ideologi kan ha gitt sykdommen næring og begrunnelse for vold. Fremgangsmåten for angrepet fant Bouhlel ikke på selv da han brukte en lastebil som drapsvåpen. Det anbefalte Al Qaida allerede i 2010. IS-talsmann Abu Muhammad al-Adnani oppfordret til det samme i september 2014, dersom man ikke kunne drepe vantro på annet vis. Etter Nice-angrepet har rambukkmetoden blitt kopiert, blant annet i Berlin, to ganger i London og Stockholm. For dem som ikke kan arabisk, kryr det av fransktalende tilretteleggere i Syria som oppfordrer franske muslimer til å drepe sivile og militære. En av dem var Rachid Kassim fra Roanne i Loire-dalen, som ble drept i nærheten av Mosul i februar 2017. En annen er den karismatiske Syria-fareren Omar Diaby (alias Omsen) fra Nice. Flere titalls muslimer fra Rivieraen ble radikalisert av ham og havnet i Diabys fransktalende brigade i Syria.

Sør-Frankrike et arnested for jihadister

De siste årene har fransk etterretning fulgt Nice med argusøyne. Ingen oppdaget likevel Bouhlel i juli i fjor. Han var ikke flagget av fransk PST og kunne dermed gå under radaren frem til han slo til. Noe som ryster mange franskmenn, særlig dem fra sør, er at folk flest ikke har hatt noen anelse om hvor smittet av jihadistisk salafisme Alpes-Maritimes-fylket og Nice har vært over tid. En av ti jihadister kommer fra dette fylket, og ikke mindre enn 515 individer var regnet som radikalisert eller på vei mot radikalisering i september 2016. Dette er det verste resultatet på landsbasis. Ifølge den franske journalisten og jihadi-spesialisten David Thomson sendte Nice alene over 100 individer til Syria. Flere terrorangrep ble avverget i Alpes-Maritimes og Nice før juli 2016, og et stort terrornettverk fra Cannes og Torcy utenfor Paris ble rullet opp så tidlig som i 2012. Gruppen planla flere angrep mot sivile og militære mål i hele Frankrike, men gjennomførte bare et angrep mot en jødisk butikk i Sarcelles utenfor Paris. I februar 2014 planla Ibrahim Boudina, en ung fransk-algerier som nettopp hadde vært i Syria i 15 måneder, å angripe Nices berømte karneval med eksplosiver etter Boston-oppskrift. I februar 2015, dvs. bare én måned etter angrepet mot Charlie Hebdo, angrep Moussa Coulibaly, en «wanna-be jihadist», tre soldater med kniv foran et jødisk senter i Nice sentrum. Det har vært mellom 70 og 80 saker knyttet til radikalisering og terrorisme siden juli 2016. En dokumentar fra TV-kanalen FR3 fra september 2016 hevder at fem potensielle angrep ble avverget. Seks ulovlige bønnesteder ble stengt.

Krangelen om ansvaret fortsetter

Hva har franske myndigheter gjort for å hindre terror? Mange hevder at det enorme sikkerhetsopplegget under fjorårets EM i fotball var optimalt. Det ble ingen angrep mot publikum eller spillerne. Derimot fikk Bouhlel full anledning til å planlegge sitt angrep nøye. Han prøvekjørte ruten langs Promenade des Anglais mer enn ti ganger, og til og med på nasjonaldagen, selv om den var forbudt for store lastebiler. Prøvekjøringene ble fanget opp av byens mange tusen overvåkingskameraer og sett av politiet. «Vi trodde den hadde spesialtillatelse, det er det så mange leverandører som har», forklarte politiet et år senere. Og hvorfor ble tillatelsen til å øke politibemanningen inndratt 14. juli? Hvorfor sto ikke den lille politistyrken som var der, langs hele promenaden? Helt siden dramaet har staten og byen Nice kranglet om hvem som har ansvaret for det som skjedde og beskyldt hverandre for forsømmelse. Innbyggerne i Nice føler at deres egen sikkerhet ble nedprioritert. Samtidig er det omtrent umulig å sikre et så enormt område. Promenade des Anglais er syv kilometer lang. Full sikring av strekningen ville ha krevd enorme ressurser i en periode med unntakstilstand og flere store sportsarrangementer. Politikapasiteten var sprengt. Terrorister angriper alltid svake punkter.

Permanent frihetsinnskrenkning

Selv om politi og etterretning er blitt mye bedre, er faren dessverre ikke over. Ifølge Frankrikes innenriksminister Gérard Collomb har minst syv store potensielle angrep vært avverget hittil i år, ett av dem i Marseille. To menn ble pågrepet med et våpenarsenal fem dager før landets presidentvalg. Senest 9. juli ble en franskmann og to belgiere pågrepet like før de slo til. Derfor er unntakstilstanden forlenget til 1. november, og etter det skal de fleste av tiltakene skrives inn i en ny terrorlov. Franskmenn har måttet venne seg til permanent terrorfare og frihetsinnskrenkning. I Norge er ikke faren like overhengende, men PST justerte nylig opp risikoen fra «mulig» til «sannsynlig». Ikke av frykt for organiserte grupper og heller ikke for fremmedkrigere som kommer hjem fra Syria. Nei, det PST faktisk frykter, er nettopp Nice-scenarioer, der Bouhlel-typer blir radikalisert alene foran PC-en til å drepe egne borgere under festivaler, høytider og merkedager. Faren for rambukk-angrep og/eller soloaktører førte til skjerpet vakthold i flere norske byer 17. mai, og en mer permanent bevæpning av norsk politi vurderes mer og mer. Norge har, som Frankrike vært rammet av grusom terror, men bevisstheten om overhengende terrorfare er en helt annen i Frankrike. Det er ikke akkurat noe å hige etter i et demokrati, men det kan spare liv.

 

Oppsummering av valgperioden i Dagbladet

28. juni hadde jeg en oppsummering av valgperioden i Frankrike i Dagbladet. Du finner den her.

En lang og utmattende valgperiode er nå over i Frankrike. Landets nye president Emmanuel Macron fikk et solid flertall i nasjonalforsamlingen etter andre omgang av parlamentsvalget 18. juni. Det er på tide å rette blikket både bakover for å forstå hva som egentlig skjedde under årets valgkabal og fremover for å se hvilket Frankrike inntar sin plass i EU og i verden.

Det faktum at Frankrike har fått en tilsynelatende solid president med et komfortabelt flertall i nasjonalforsamlingen kan anses som et mirakel når man husker hvordan valgperioden har forløpt. Primærvalgene som ble avholdt av høyre- og venstresiden i november 2016 og januar 2017 skulle demokratisere det politiske landskapet og gi velgerne anledning til å plukke ut sine kandidater til presidentvalget. Prosessen endte med at samtlige forventede vinnere forsvant.

Utrenskningen rammet De grønne (Cécile Duflot), Republikanerne (Alain Juppé) og sosialistene (Manuel Valls). Vinnerne som overlevde slaktingen var enten outsidere (Fillon, Hamon) eller utbrytere som holdt seg unna primærvalg (Le Pen, Macron, Mélenchon). Velgernes vrede skylte deretter bort president Hollande i desember 2016. Han ble den første sittende president siden 1958 som ikke våget å stille opp til gjenvalg grunnet sviktende popularitet.

Våren 2017 så også katastrofescenarier komme til liv. Fillon lå lenge an til å vinne presidentvalget, før han ble dratt inn i skandaler som knuste hans rykte som ærlig politiker på noen få uker. Hamon vant primærvalget på venstresiden, men ble systematisk dolket i ryggen av andre kolleger i sosialistpartiet som ikke godtok velgernes dom. Spesielt urovekkende for fransk demokrati var det faktum at det måtte til en nykommer for å stanse Nasjonal Fronts vei til makten. Verken sosialistpartiet eller Republikanerne var lenger i stand til å påta seg en slik oppgave. To skandalepregede politiske fløyer var dermed lagt i ruiner allerede før valginnspurten kom i gang og måtte overlate scenen til en Macron som mot alle odds lyktes med sitt enmannsprosjekt En Marche. Sistenevnte vant valgets første omgang med 24 % av stemmene og andre omgang med 66 % mot en Marine Le Pen som fremstod som inkompetent.

Før presidentvalget lurte man på hvilket maktgrunnlag den nyvalgte presidenten kunne få i nasjonalforsamlingen. Hans handlekraft var avhengig av at han hadde et ubestridt flertall. Et tap ved parlamentsvalget ville bety avmakt for ham og et politisk samboerskap med en eller annen opposisjon i løpet av hele hans mandatperiode. En mindre overbevisende seier ville også bety at Macrons nystiftede parti Republikken i bevegelse (La République en marche – LREM) ikke hadde flertall og måtte inngå allianser med andre politiske grupper, enten på fast basis eller sak per sak. Enkel logikk tilsa at de eneste som kunne få et flertall blant de 577 mandatene var Republikanerne og sentrumsmoderatene fra UDI. De tapte presidentvalget men hadde en relativt stor gruppe i nasjonalforsamlingen fra før med solid lokal forankring. Situasjonen var verre for sosialister, som satt med regjeringsansvar i fem år og hadde hatt full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen, senatet og de alle fleste regioner og kommuner.

Etter presidentvalget lå de med brukket rygg og var i reel fare for å forsvinne fra nasjonalforsamlingen. Mélenchon gjorde på sin side et godt presidentvalg, men stilte til parlamentsvalget med et nytt parti (Det opprørske Frankrike) og uten fast allianse med kommunister. Le Pen kunne heller ikke få flertall pga. forventet motstand blant et flertall av velgerne og manglende allianser med andre partier. Macron kunne derimot klare det, men de aller fleste analytikere – inkludert undertegnede, tenkte at det kunne bli en for stor oppgave for et nyetablert parti hvor et flertall av kandidatene var helt nye i politikk og manglet lokal forankring.

Igjen tok man feil. Dynamikken under presidentvalget for En Marche ble bekreftet under parlamentsvalget. Velgerne ønsket fremfor alt forandring og økt effektivitet, noe som både straffet etablerte partier (sosialistpartiet og Republikanerne) og flankepartier (Nasjonal Front og Det opprørske Frankrike).

Macrons parti vant en overlegen seier ved parlamentsvalget. LREM fikk 49 % av stemmene og 350 mandater av 577 hvis man tar med støttepartiet MoDem. LREM fikk til og med absolutt flertall uten MoDem, noe som gir større handlefrihet for å vedta lovtekster. Alliansen mellom Republikanerne og sentrumsliberale fra UDI ble landets største opposisjonsgruppe med 26,9 % av stemmene og 136 mandater. Sosialistpartiet og allierte unngikk kollaps med 7,49 % av stemmene og 45 mandater. De to flankepartiene klarte ikke å gjøre valget til en omkamp av presidentvalget. De lyktes heller ikke i å bli landets største opposisjonsgruppe hver for seg. Med 8,7 % kapret frontistene tredjeplassen og åtte mandater, hvorav lederne Marine Le Pen, Louis Aliot og Gilbert Collard. Et slikt resultat er foreløpig ikke tilstrekkelig til å få egen gruppe. Minimumskravet ligger på femten mandater. Men NFs resultat utgjør en firedobling i antall mandater i forhold til 2012.

Mélenchons parti får 4,8 % og 17 mandater og har fått egen gruppe uten støtte av kommunister. Sistnevnte fortsetter sitt historiske forfall med 1,2 %. Den nye nasjonalforsamlingen har dermed to kjennetegn. Det ene er LREMs tyngde. Aldri før under den femte republikk har et parti alene fått så mange mandater. Tidligere har et stort flertall som regel vært et resultat av koalisjon mellom flere partier på venstre eller høyre (1958, 1993). Man kunne også enes om å trekke seg for hverandre (1968, 1981). LREMs valgskred vil gjøre det svært vanskelig for opposisjonspartiene å påvirke utformingen av lovtekster.

Det andre kjennetegnet er opposisjonens fragmentering. Sosialistpartiet på den ene siden og Republikanerne og UDI på den andre er langt mindre enn det de var for fem år siden (henholdsvis delt på ti og to). De splittes i tillegg hver i to grupper hvor den ene er i opposisjon mot Macron-linjen, mens den andre er villig til å drøfte sak-per-sak samarbeid med LREM. Det samme gjelder for Mélenchon og Le Pen. De er utvilsomt dyktige retorikere som vil skape liv i nasjonalforsamlingen og vil yte motstand mot regjeringens reformplaner og EU-politikk hver gang anledningen vil by seg. Men det blir retorisk og ikke reell makt.

President- og parlamentsvalget produserte litt av et paradoks. Macron ble valgt til president med den nest største oppslutning siden 1965 etter Jacques Chirac i 2002 (med 82 %). Charles de Gaulle fikk 78,5 % i 1958, men da var franske presidenter ennå ikke direkte valgt av folket. Det kom først i 1965. Macrons valgtriumf bør likevel nyanseres med tanke på en rekordlav valgdeltagelse. Han fikk 24 % ved første omgang av presidentvalget med bare 77,7 % av velgerne som stemte. Dette tallet gikk ned til 74,5 % ved andre omgang. For første gang siden 1958 gikk valgdeltagelsen mellom to omganger av et presidentvalg dermed ned og ikke opp, slik det pleier å være. Det skjedde i en situasjon hvor Nasjonal front var motkandidat. Forrige gang dette skjedde i 2002 var langt flere franskmenn motivert til å stemme mot frontistene.

Lav valgdeltagelse slo også ut under parlamentsvalget. LREM og MoDem fikk over 32 % av stemmene ved første omgang, men bare 48,70 % av velgerne stemte. Ved andre omgang gikk dette tallet tilbake til 42,6 %. Aldri før har en presidentkandidat fått så stor oppslutning med så få velgere. Aldri før har i tillegg en nyvalgt presidents maktgrunnlag vært så sterkt og svakt samtidig i nasjonalforsamlingen. Det virker dermed som to Frankrike lever side om side. «Det påmeldte Frankrike» består av individer som fortsatt stemmer ved valg og føler at de kan påvirke samfunnsvalg. Et flertall blant disse støttet forandring gjennom Macron i år, mens et betydelig mindretall forholdt seg mer skeptisk overfor ham. «Det avmeldte Frankrike» orker derimot ikke lenger å stemme ved valg og tror ikke lenger på at politikk kan forandre livet. Denne gruppen er i ferd med å dominere fransk politikk, noe som ikke er noe godt tegn på at franske velgere føler seg ivaretatt.

Macrons seier kan altså ikke tolkes som noen fullmakt gitt av et flertall. Mange stemte ikke på ham og mange stemte ikke. Macron ga uttrykk for at han var klar over dette dilemma og at dette ville gjenspeiles i hans politikk. Ved parlamentsvalget opptrådte velgerne kanskje mer rasjonelt enn forventet. Et solid flertall til Macrons parti gjør reformpolitikken mulig uten å gå så langt som å gi LREM – og dermed Macron -, all makt. Flankepartiene og de konservative gjorde det dermed bedre enn forventet. Sosialistene må derimot behage seg med ventetid i skjærsilden. Valgutfallet i president- og parlamentsvalget nyanserer uansett oppfatningen om at det nå blåser en grenseløs optimisme over Frankrike. Man bør heller snakke om forsiktig optimisme. Franske velgere tok en «Trump» hver gang de fikk anledning til å uttale seg i løpet av det siste halvåret: først med primærvalgene, så med president- og parlamentsvalget. En hel generasjon etablerte politikere er borte og en gammel politisk elite er byttet ut med en ny. Nå venter folk på å se hva Macron og Edouard Philippe- regjeringen kan gjøre for å bedre deres levekår og Frankrike tilstand.

En viktig lærdom av denne valgperioden i Frankrike er at det ikke ligger noen determinisme i at populistiske kandidater skal vinne. For et halvt år siden fryktet mange at det som hadde skjedd med Brexit i Storbritannia og med Donald Trump i USA skulle gjenta seg i flere EU-land. Høyrepopulistene trodde selv på det i januar i år da de møtes i Koblenz og varslet om at 2017 skulle bli «patriotenes år». Flere nasjonale valg i Østerrike, Nederland og Italia satt en foreløpig demper på en slik optimisme. Det virker nesten som populistene ikke klarer å levere realistiske alternativer når de blir presset opp i et hjørne. De kan nærme seg makten, men siste trinn på podiet virker fortsatt utenfor rekkevidde.

Det betyr ikke at utfordringen knyttet til populistiske partier er over. Langt ifra. Hofer i Østerrike, Wilders i Nederland og Le Pen i Frankrike gjorde gode valg hvis man tenker på deres oppslutning (Grillo i mindre grad i Italia). Macrons seier mot Le Pen er en god illustrasjon på dette, selv om mange vil hevde at han også er en slags «top-down» populist. Skulle han mislykkes, er det usikkert om det vil finnes en venstre- eller høyreside som kan overta makten om fem år. Men dette er bare kvalifisert gjetting. Fransk politikk kan produsere nye overraskelser frem til 2022.

Macrons suksess har ikke minst betydning utenfor Frankrike. Hans profil som erklært europeer gir andre politikere håp om at det går an å vinne valg uten å måtte være EU-kritisk, eller mot EU. Det er viktig for et EU-system som de to siste årene har levd i konstant frykt for kollaps. Det er dermed lov å være forsiktig optimistisk når en nyvalgt fransk president snakker godt engelsk, støtter EU-integrasjonen, sier at Unionen er det beste forsvaret mot illiberale demokratier og autoritære regimer og erkjenner at ukontrollert liberalisme kan skape mer ubalanse og ulikhet. Macron vet ikke minst at Brexit vil kunne føre til økt tysk-fransk innflytelse i EU hvis de to landene blir samkjørt. Han er også klar over at Trumps kaotiske mandat, Putins geopolitiske ambisjoner og Midtøstens usikre fremtid gir et proaktivt fransk diplomati nye muligheter. I sitt intervju til åtte europeiske aviser 22. juni antydet Macron at han har sitt grunnleggende prinsipp i gaullismen, nemlig at økt innflytelse utad ikke kommer uten at man først har blitt sterkere og sunnere innad. En slik innstilling er i seg selv en revolusjon i fransk sammenheng. Snart får vi se i hvilken grad den evner til å sette Frankrike og EU i marsj.

 

Til Dagens Næringsliv og Aftenposten om utfallet av parlamentsvalget

19. juni ble jeg spurt om gi en første kommentar om utfallet av andre valgomgangen for parlamentsvalget. Dagens Næringsliv er  interessert i taperne og mer spesifikt i fremtiden til Nasjonal Front og Marine Le Pen. Kommentaren finner du her.

 

På selve valgkvelden spurte Aftenposten om hvilket utgangspunkt Macron nå har for få gjennomført sitt reformprogram. Kommentaren finner du her.

Kronikk i Dagbladet: Macrons monster

17. juni 2017 hadde jeg en kronikk om det franske parlamentsvalgets andre omgang. Kronikken kan hentes her. Det finnes også en papirversjon som kom ut samme dag, men som er mye kortere. Herved følger nettversjonen.

Macrons parti ligger an til et brakvalg under andre omgang av parlamentsvalget søndag. Det mange vil tolke som en god nyhet kan også gi grunn til bekymring.

Første omgangen av parlamentsvalget i Frankrike er over. 18. juni kommer andre omgang. Macrons parti Republikken i bevegelse (la République en marche – LREM) gjorde et brakvalg og ligger an til å få absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Presidenten vil dermed få frie tøyler til å gjennomføre sine reformplaner uten særlig motstand fra andre partier. Det som mange vil tolke som en god nyhet gir likevel grunn til bekymring dersom seieromfanget blir for stort.

For ett år siden fantes ikke «Macron-mania» som fenomen. Emmanuel Macron var fortsatt Frankrikes næringsminister i Manuel Valls’ andre regjering. Han gikk først av i august 2016 i protest mot regjeringens manglende handlekraft og for selv å stille opp til presidentvalget i 2017. For ett år siden var likeledes En Marche! en nyfødt politisk bevegelse og en UPO (uidentifisert politisk objekt).

Var En Marche! et venstreparti ledet av en tidligere sosialist som selv erkjente at han ikke var sosialist eller et høyreliberalt parti som primært siktet til å gi det franske arbeidsmarkedet økt fleksibilitet? De fleste kommentatorene tenkte da at ingen politiker uten etablert parti i ryggen kunne noen gang vinne et presidentvalg.

Macron gjorde det, og med 66,1%. Like før parlamentsvalget skiftet En Marche! navn og struktur og ble til et nytt parti i Frankrikes politiske landskap (Republikken i bevegelse – La République en Marche eller LREM). Partiet stilte med 525 kandidater og inngikk en allianse med sentrumspartiet MoDem. LREM alene vant en historisk seier 11. juni. Et flertall av velgerne som avga sin stemme prioriterte den femte republikks logikk ved å støtte presidentens kandidater. Aldri før siden 1958 har et parti fått så stor oppslutning ved en første omgang av et parlamentsvalg. Med 28,21% av stemmene og 32,32% med stemmene fra støttepartiet MoDem på landsbasis (8,2 millioner stemmer) kan Macrons parti få opp til 70% av alle mandater neste søndag (mellom 400 og 455 mandater av totalt 577).

Det er mer enn forventet og langt over absolutt flertall, som ligger på 289 mandater. Macron er sikret stabilitet i fem år. Det gir et unikt utgangspunkt for å igangsette reformer (skattepolitikk, arbeidsmarked, ledighetstrygd, arbeidsopplæring, pensjonssystem, grunnskole). Det burde også gi anledning til å ta initiativer i europeisk politikk sammen med kansler Merkel. Mange føler at Frankrike er på vei oppover etter en lang periode preget av tvil og politisk lammelse.

Årets valg minner om parlamentsvalget i 1962, hvor mesteparten av de sentrale politikerne fra den IV republikk ble danket ut av politikk. Fallet er særlig stygt for sosialistpartiet, som får sitt verste resultat noensinne ved et parlamentsvalg, med kun 7,44% av stemmene (9,51% med stemmer fra det progressive sosialistpartiet – PRG). Nærmest alle ledere er nå slått ut, inkludert kandidaten til presidentvalget Benoît Hamon og partilederen Jean-Christophe Cambadélis.

For fem år siden hadde sosialister full kontroll over presidentembetet, nasjonalforsamlingen og senatet, samt et flertall av storbyer, regioner og fylker. Nå står de på bar bakke og kan falle fra 314 mandater til noe mellom 15 og 25 (sosialistpartiet + PRG). Siste gang partiet lå så langt nede var i 1993 med 57 mandater. Partiets fremtid trues ideologisk, men også økonomisk. En betydelig andel av partifinansieringen sikres gjennom gode valgresultater og bidrag fra folkevalgte.

Sosialistene kan komme til å tape over 11,5 millioner euro per år hvis resultatet fra første omgang bekreftes på søndag. Med 15,77% (21,56% med stemmene fra sentrumspartiet UDI) har Republikanerne heller ikke grunn til å juble. De kan få mellom 95 og 132 mandater, dvs. halvparten av det de har i dag og kan i tillegg tape opp til 3,3 millioner euro per år i finansiering.

En mager trøst kan være at de klarte å ta tilbake plassen som landets største opposisjonsparti mot Macron fra Nasjonal Front. For Mélenchons opprørske Frankrike og Marine Le Pens Nasjonal Front er valgutfallet også skuffende. Varslet om at parlamentsvalget skulle bli presidentvalgets tredje omgang forble et tomt løfte. Nasjonal Front fikk en oppslutning som ble en tredjedel av hva Le Pen fikk ved presidentvalgets andre omgang (13,2% mot 33,94%) og som ligger lavere det partiet fikk ved første omgang av parlamentsvalget i 2012, noe som innebærer en nedgang i finansieringen på 758.000 euro per år. Mélenchons kandidater fikk 11,02% (mot 19,58% ved presidentvalget) og karte heller ikke denne gangen å slå Nasjonal Front. Det er usikkert om begge partier vil klare å sette sammen en parlamentarisk gruppe i nasjonalforsamlingen, hvor minimumskravet ligger på 15 mandater.

Det er en tsunami som kommer over Bourbon-palasset om få uker når LREM-representanter har sin første dag på jobb. Aldri før har en så stor parlamentarisk gruppe kommet inn i nasjonalforsamlingen. Skulle man tvile på det, er det bare å se på hvor mange personer det største møterommet i nasjonalforsamlingen kan romme. Ikke over 320 personer.

LREM er et «monster» i politisk målestokk som ingen klarte å forutse, og som dette respektable bygget ikke er bygd for å kunne ta imot. Men hvem er disse uerfarne politikere? Avisen Le Monde hadde en gjennomgang som viste flere interessante trekk. Et av dem var at sivilsamfunnet kanskje i større grad enn tidligere gjør sitt inntog i fransk politikk. Av 525 LREM-kandidater har 244 hatt et politisk mandat tidligere, mens 281 er nokså ferske i politikk. En tredjedel har ikke hatt noen mandater før. De kommer både fra venstre og høyresiden, riktignok med et overtak fra venstresiden.

Et annet interessant trekk er likestilling mellom kvinner og menn. 51% er faktisk kvinner. Det er færre enn progressive sosialister fra PRG (53%), men flere enn Nasjonal Front (49%), Det opprørske Frankrike (47%), sosialistpartiet (44%) og Republikanerne (39%). De er også yngre, med en gjennomsnittsalder på 47 år. Det er bedre enn gjennomsnittet for samtlige kandidater fra alle partier (48,5 år) i år og bedre enn gjennomsnittet for alle for fem år siden (54,6 år).

Sist men ikke minst representerer de bare delvis den øvrige befolkningen. Ifølge en undersøkelse utført i juni av CEVIPOF-instituttet kommer 68,6% fra den øvre delen av middelklassen og oppover, 23% fra middelklassen og 8,5% fra arbeiderklassen. 238 har universitetsutdanning og flere har gått på eliteskoler som Sciences Po, ENA, HEC eller ESSEC. Påstanden om at dette valget også handler om å bytte en utdatert elite ut med en ny har dermed en viss relevans.

LREMs imponerende resultat kan ikke sees atskilt fra et annet resultat som bekymrer. Over halvparten av velgerne stemte ikke sist søndag, nærmere sagt 51,29%. Man kan legge til blanke stemmer (1,53% eller 354.391 stemmer) og stemmer som ikke ble godkjent (0,70% eller 161.263 stemmer). Det er uten tvil den verste valgdeltagelsen noensinne for en første omgang av et parlamentsvalg. Sistnevnte bekrefter en trend hvor antallet sofasittere har økt kontinuerlig de siste tyve årene: 32% i 1997; 35,6% i 2002; 39,6% i 2007 og 42,08% i 2012.

Man kan alltid spekulere over hvorfor så mange velgere avsto fra å avgi stemme. En enkel årsak til det kan være at mange av dem er lei av valg og orket ikke å stille seg nok en gang i kø på en søndag for å stemme. I løpet av under ett år har franskmenn hatt to primærvalg, én på høyresiden og én på venstresiden med to omganger hver gang (20. og 27. november 2016 for høyresiden og sentrum; 22. og 29. januar 2017 for venstresiden), så to omganger av et presidentvalg (23. april og 7. mai 2017). To omganger av parlamentsvalget venter nå på dem.

En annen grunn til sviktende interesse kan være at velgerne opplever parlamentsvalget som en nedtur i forhold til et dramatisk presidentvalg. Her kommer et underlig trekk ved fransk politikk. De meste populære valgene er de hvor makt og mennesker forenes. Det gjelder kommunevalget (med ordføreren) og presidentvalget (med landets president). Til gjengjeld vekker parlamentsvalget og europavalget lav spenning. Det var i større grad tilfellet i år siden meningsmålingene for lengst spådde en klar seier til LREM. Målingsinstituttene tok ikke feil under presidentvalget, slik at deres prognoser kan ha hatt innvirkning på velgernes engasjement. Verst er det for velgerne fra Nasjonal Front og Mélenchon, som ikke fulgte partiets anbefaling om «å ta igjen» ved parlamentsvalget. Det kan skyldes intern strid i Nasjonal Front (Marion Maréchal-Le Pen trakk seg, Florian Philippot kom under kritikk for feilslått taktikk under presidentvalget, Marine Le Pen ble anklaget for å ha gjort en elendig figur under debatten mot Macron) og i Det opprørske Frankrike (strid mellom kommunistpartiet og Mélenchon om politisk linje og kandidater).

Det er grenser på hvor legitim nasjonalforsamlingen kan oppfattes når over 50% av velgerne snur ryggen til sin egen nasjonale representasjon. Et annet paradoks er at et historisk stort parlamentarisk flertall som LREM rykker inn i nasjonalforsamlingen med kun 15% av alle stemmer bak seg hvis man tar med alle de 51% velgerne som holdt seg hjemme sist søndag.

Man kan glede seg over at landets president får et parlamentarisk flertall som ikke vil skape handlingslammelse. Macrons seier er i tråd med den femte republikks ånd. Presidenten fastsetter kursen for landet og regjeringen håndterer hverdagspolitikken, hvorav dialogen med nasjonalforsamlingen og senatet. LREMs overrepresentasjon kan virke sjokkerende, men er også i tråd med grunnlovens ånd og fremstår som en logisk følge av et valgsystem som baserer seg på flertallsvalg i enkeltpersonkretser med to omganger, hvor «vinneren tar alt.» Et sunt system forutsetter et sunt legeme.

Ideelt sett består et levende parlament av et fungerende flertall og en levedyktig opposisjon som kriger mot hverandre før de inngår kompromisser til nasjonens beste. Skulle resultatene fra første omgang bekreftes på søndag, kan man frykte at en slik balansegang uteblir. Med et LREM på mellom 400 og 450 mandater vil en så fragmentert opposisjon slite med å bli hørt. Mange velgere, særlig de som stemmer på radikale venstre og høyre partier, vil kunne føle at de ikke er representert. Lederne fra flere partier advarer derfor mot en situasjon hvor folkets misnøye kunne forlate veggene til Bourbon-palasset for å utfolde seg på gata. Det er selvsagt et taktisk utspill som brukes til å mobilisere egne velgere før andre omgangen. En slik advarsel bør likevel tas på alvor i en situasjon hvor franske fagforeninger lover tøffe tak i forbindelse med debatten om reformen av arbeidsloven til høsten.

LREMs tyngde kan gjøre nasjonalforsamlingen de facto inhabil i forhold til representativitet. Det ville ikke være første gang dette skjer. Nasjonalforsamlingen har ofte vært redusert til et ekkokammer for presidentmakten. En slik situasjon ville neppe skape grobunn for fornyelse av fransk politikk og for en dreining mot økt parlamentarisme. Et annet scenario som kan tenkes som følge av LREMs totale dominans er at mostanden mot regjeringspolitikken ikke lenger springer ut fra opposisjonspartiene, men fra selve LREM-gruppen. Det skjedde med sosialistpartiets parlamentariske gruppe etter 2012. Benoît Hamon og andre «ulydige» sosialister undergravde president Hollandes og regjeringens legitimitet systematisk i fem år. LREM er ikke mer homogent i dag enn det sosialistpartiet var i sin tid. Det bør helst ikke skje to ganger på rad.

Napoleon sa en gang at det farligste øyeblikket etter en seier kommer når man glemmer at en utslått fiende alltid etterfølges av nye fiender. Med dette mente han kanskje også at man kan bli sin verste fiende. Macrons triumf bærer derfor med seg et reelt og etterlengt håp for Frankrike. Men Frankrikes himmel er ikke skyfri av den grunn.

 

 

Kronikk i Dagbladet: Macrons første uker har vært «WYSIWYG»

2. juni 2017 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om kommende parlamentsvalg i Frankrike 11. og 18. juni. Kronikken kan hentes her.

Den ferske presidenten trenger fortsatt suksess i parlamentsvalget nå i juni hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike.

22. mai startet valgkampen for parlamentsvalget i Frankrike, som holdes i to omganger 11. og 18. juni. Valgutfallet vil avgjøre i hvilken grad den nyvalgte presidenten Emmanuel Macron kan sette makt bak ordene og iverksette reformprogrammet han ble valgt på. Valget kan også utgjøre et paradigmeskifte i fransk politikk, hvor det tradisjonelle partipolitisk landskap tegnes på nytt. Det kommer ikke til å skje uten motstand og uventede problemer.Macron skapte historie i Frankrike 7. mai. Han ble landets åttende president i ung alder, uten å ha klatret opp på den politiske stigen i normal hastighet og uten å ha et parti i ryggen.

Mer urovekkende for fransk demokrati er det faktum at det måtte til en «nykommer», dvs. en som ikke har vært fulltidspolitiker i 30 år, for å stanse Nasjonal Fronts potensielle vei til makten.Sosialistpartiet og Republikanerne tok for gitt at Marine Le Pen ville bli en hovedutfordrer og trodde ikke et sekund på at Macron kunne lykkes med sitt énmanns prosjekt. De måtte overlate den politiske scenen til to protestkandidater med en klar ambisjon om hver på sitt vis å knuse venstre-høyre aksen, dvs. først og fremst dem.Macrons myke brytningslinje vant til slutt på en måte som kan sies å være ganske klar – han fikk 66,10 % av stemmene mot 33,90 % til Marine Le Pen -, men ikke helt overbevisende. Stemte blant annet et flertall av franske velgere for ham og hans program eller mot Marine Le Pen og ideologien Nasjonal Front representerer?

Etter presidentvalget har det vært knyttet stor interesse og spenning til måten Macron ville håndtere seieren på. Ville han vende seg bort fra valgløftene og gå tilbake til tradisjonell politikk eller ville han stå fast ved løftet om at fransk politikk skal gjennomgå en total endring?

Macrons første uker som president har vært «WYSIWYG». I fagspråket beskriver det en egenskap ved en grafisk programvare som gjør at det man ser på skjermen er det man får ut på papir eller trykk: «What you see is what you get.» Macron lovet forandringer etter valgseieren. Dette løftet er innfridd når man ser på hvordan regjeringen ble satt sammen. Den preges av relativ likestilling med tanke på kjønn, partipolitisk tilhørighet og fordeling mellom erfarne politikere og representanter fra samfunnslivet.

Statsminister Edouard Philippe illustrerer en slik balansegang. Han startet sin politiske karriere på venstresiden i sosialistpartiet, hvor han støttet den reformorienterte linjen til Michel Rocard, før han gikk over til høyresiden og den liberale linjen til Alain Juppé. Forandringen har for øvrig sine grenser i et konservativt Frankrike. Philippe er i høyeste grad et produkt av fransk elitekultur. Han tok hypokhâgne, Science Po i Paris og gikk på Den Nasjonale Administrasjonsskolen.

I sin helhet kan regjeringen kanskje kritiseres for å være for teknokratisk. Den er likevel noe helt nytt i fransk sammenheng.

Macron må ha støtte i nasjonalforsamlingen hvis han skal gjennomføre dyptgående reformer i Frankrike. Han trenger derfor en seier i parlamentsvalget i juni eller en parlamentarisk gruppe med tyngde. Det kan bli hardt å oppnå av to grunner.

Den ene er at taperne fra presidentvalget varsler omkamp. De håper selv om å få et flertall og dermed være i stand til å tvinge Macron inn i et politisk samboerskap som vil kneble hans maktgrunnlag i fem år. Håpet er urealistisk for en venstreside med brukket rygg og for en Nasjonal Front som rammes av internt oppgjør og som stiller alene til et valg hvor alliansebygging er sentralt.

Håpet lever derimot fortsatt for en høyreside som ble skadeskutt i presidentvalget, men som har fått ny leder og nytt program, og som nyter fortsatt solid lokal forankring.

Den andre grunnen som kan skape problemer for Macron er at han indirekte går til et parlamentsvalg med en intrikat blanding av erfarne krefter som springer ut fra etablerte partier, som selv ikke er innstilt til noe samarbeid med ham før valget er over og hans seier er endelig, og mer uerfarne krefter fra sivilsamfunnet som vil trenge tid for å skjønne spillereglene i nasjonalforsamlingen.

Man kan selvsagt snu på det og si at Macron følger konsekvent opp WYSIWYG-linjen. Prinsippene som lå til grunn for regjeringsdannelsen når det gjelder fornyelse, ærlighet og politisk integritet gjelder også for alle kandidater som skal representere «Republikken i bevegelse!» (LREM!), som ble stiftet i anledning av valget. Derfor vil eventuelle skandaler som rammer LREM!-kandidater eller regjeringsmedlemmer i denne perioden, hvis ikke de håndteres meget raskt og effektivt i tråd med ovennevnte prinsipper, kunne påvirke valgresultatet og svekke presidentens handlefrihet.

Macron er kanskje i ferd med å sprenge grensen for hva som er normen for et parlamentsvalg, slik han gjorde med presidentvalget. Noe som virket utenkelig for noen uker siden, dvs. at LREM! gjør et brakvalg, er nå realistisk.

I meningsmålingen utført av OpinionWay-Orpy 26. mai 2017 får alliansen mellom LREM! og sentrumspartiet MoDem 28 % av stemmene mot 20% til Republikanerne og sentrumsmoderate fra UDI og 19% til Nasjonal Front. Mélenchons venstreradikale kandidater følger etter med 15%, mens sosialistpartiet og liberale sosialister (PRG) får 10%.

Ser man på hvordan sammensettingen i nasjonalforsamlingen kunne se ut i praksis gir meningsmålingen LREM!/MoDem mellom 310 og 330 mandater av totalt 577. Republikanerne og UDI spås mellom 140 og 160 mandater, Mélenchons «opprørske Frankrike» mellom 25 og 30 mandater, sosialistpartiet og allierte mellom 25 og 30 mandater og Nasjonal Front mellom 10 og 15 mandater. Et rent flertall ligger på 289 mandater. Skulle denne prognosen holde, ville en 15 års gamle trend bekreftes: alle nyvalgte presidenter har fått rent flertall i nasjonalforsamlingen siden 2002.

LREM! kan overgå UNR Men et resultat på bortimot 30 % allerede ved første omgang ville også være en sensasjon når man vet at LREM! sliter med svakheter som partier under etablering opplever til vanlig: ingen parlamentariker som gjenvelges, begrenset finansiering til å bygge opp støtteapparat rundt kandidatene, kortvarig forankring eller nettverk å trekke på.

Skal man sammenligne dette med noe av målbar størrelse – dvs. et nytt parti som støtter landets leder i noe som oppleves som en brytningstid, må man tilbake til parlamentsvalget i november 1958. Union for den nye republikken (Union pour la Nouvelle République – UNR) ble stiftet 1. oktober 1958 kun tre dager etter at Frankrike fikk en ny grunnlov for å gi Charles de Gaulle, som var kommet tilbake til makten under dramatiske omstendigheter (Algerie-krigen og faren for statskupp fra militæret), et flertall i nasjonalforsamlingen.

De Gaulle ble valgt til fransk president en måned senere. Med 17,6 % av stemmene ved første omgang, 35,6 % ved andre og 206 mandater av totalt 579 ble UNR det største partiet i den nye nasjonalforsamlingen. Spesialisten i fransk politikk Olivier Duhamel noterer i denne sammenheng at et resultat på rundt 30 % for LREM! ville overgå 1958-valget og ville gi Macron ekstra legitimitet i og utenfor Frankrike.

Hvorvidt dette valget vil føre til at mange etablerte politikere ikke gjenvelges er også interessant å følge med på. Her kan man kanskje trekke en interessant parallell med parlamentsvalget i november 1962, som førte til at en hel generasjon politikere som hadde spilt en sentral rolle under den fjerde republikk (1946-1958), forsvant fra den politiske scenen og ble erstattet av en ny generasjon som skulle prege den femte republikks oppvekst.

Slike meningsmålinger bør tas med stor forsiktighet, men gir likevel grunn til ettertanke. Nok en gang ser det ut som om franske velgere vil prioritere uerfarenhet og forandring fremfor erfaring og kontinuitet, selv om det skulle innebære mindre effektivitet i begynnelsen. Under presidentvalget prøvde alle kandidater febrilsk å overtale velgerne om at de ville bryte med «systemet». De gjorde det primært for å komme velgernes raseri i forkjøpet. Vi så hvordan dette gikk.

Nå rystes partiene igjen når de skal ta stilling til Macrons omdefinering av gamle politiske skillelinjer. Den tilsynelatende utviskingen eller nedtoningen av venstre-høyre aksen passer i utgangspunktet radikale krefter som ser for seg en situasjon hvor de kan utgjøre tyngdekraften i opposisjonen mot presidentens politikk.

Fortvilelsen er større blant sosialister og republikanere, som kan deles i to grupper. Den ene vil hoppe på Macrons sentrumskarusell fordi man deler store deler av hans program og fordi man må slutte seg til regjeringsflertallet før toget har gått. Den andre vil heller rendyrke venstre-høyre aksen fordi man mener at en slik skillelinje er en bærende dimensjon i ethvert moderne demokrati og fordi opposisjonen til Macron ikke burde overlates til radikale krefter på ytre venstre og ytre høyre.

Velgernes dom faller uansett 18. juni. Denne datoen har stor symbolsk betydning for alle franskmenn. 18. juni 1940 talte en relativt ukjent de Gaulle i BBCs franskspråklige radiosendinger for å oppfordre alle franskmenn til å ta opp kampen for fransk gjenreisning. Deltakerne i årets parlamentsvalg vil neppe gi fra seg en unik mulighet til å trekke historiske paralleller når de skal kommentere valgutfallet.