La Norvège une nouvelle fois face au terrorisme domestique

La Norvège a-t’elle encore une fois mésestimé la nature et la portée de son terrorisme domestique? Illustration: Colourbox

Après la tentative d’attentat ratée de Philip Manshaus, un Norvégien de 21 ans, contre la mosquée al-Noor située aux environs d’Oslo le 10 août 2019, la Première ministre norvégienne Erna Solberg a reçu une véritable volée de bois vert de la part du ministre suédois de l’énergie Anders Ygeman, qui lui a reproché d’imputer la montée du péril néonazi en Norvège à la Suède plutôt que de balayer devant sa porte. Huit ans après la folie meurtrière d’Anders Behring Breivik, la sidération des Norvégiens devant ce nouvel acte terroriste provenant de l’extrême droite suggère qu’ils n’ont pas vraiment pris la mesure du phénomène qui touche aussi leur pays.

Les attentats du 22 juillet 2011 à Oslo et Utøya et celui du 10 août 2019 à Bærum divergent par leur ampleur. Les premiers firent 77 morts et deux cent soixante blessés. Le second une victime – la propre sœur du terroriste – et un blessé léger. Si la bombe déposée devant le bâtiment abritant les bureaux du Premier ministre frappa déjà les esprits en 2011 par l’amplitude des dégâts occasionnés dans une partie du centre-ville, le massacre de jeunes travaillistes traumatisa durablement une nation qui s’était sentie jusque-là épargnée par le terrorisme. L’Etat mobilisa en conséquence tous les moyens disponibles pour éviter la répétition d’un tel drame.

Le procès de Breivik en 2012 laissa quant à lui une impression mitigée. Ce dernier fut bien condamné pour fait terroriste. Mais le sentiment qui s’enracina dans l’opinion était qu’il s’agissait d’un cas unique et de l’œuvre d’un fou. Une telle réaction aurait probablement été différente si une telle attaque avait été perpétrée par un musulman, norvégien ou pas, et non – pour reprendre le qualificatif de la journaliste Åsne Seierstad – « par l’un des nôtres ». Par la suite, le risque terroriste d’extrême droite passa quelque peu au second plan. Les services de renseignement lui privilégièrent la menace djihadiste. En janvier 2019, ces services jugeaient encore faible le risque d’une attaque terroriste de l’extrême droite. Ils s’empressèrent de revoir leur copie après l’épisode du mois d’août, affirmant à présent qu’on ne peut exclure le risque de réplique en Norvège dans un futur proche.

Pourquoi une telle méprise ? Parce qu’on n’a pas su regarder du bon côté de la lorgnette. Les services de lutte anti-terroriste ont contré efficacement la montée de groupes radicalisés, que ceux-ci soient islamistes ou d’extrême droite. Le gouvernement a aussi pris à bras le corps le problème de la diffusion de discours racistes, antisémites ou anti-LGTB dans l’espace public. Ce qui se passe dans la tête de jeunes hommes blancs en colère – dont Breivik faisait déjà partie -, sur des forums obscurs localisés à l’étranger comme 8chan ou Gab, leur échappe en revanche. Comment repérer de tels jeunes avant leur basculement vers la violence extrême ? Comment neutraliser les messages glorifiant ou encourageant au passage à l’acte terroriste?

Certains outils existent pourtant. L’université d’Oslo contribue notamment au développement de PRAT, un outil informatique dédié à la reconnaissance rapide de textes extrémistes. Quand on connait l’inclinaison des candidats au terrorisme à prévenir leurs acolytes à l’avance d’une attaque imminente et à motiver ces derniers à suivre leur trace (Manshaus en Norvège, Earnes et Crusius aux USA, Tarrant en Nouvelle-Zélande), on comprendra aisément que l’interception précoce de tels contenus – même si elle pose une série de problèmes légaux -, est vitale. Tout comme Manshaus a motivé son geste par la nécessité de porter la « guerre raciale globale » dans l’espace réel, il faut traquer les individus susceptibles de passer au terrorisme dans un espace virtuel qui est plus que jamais leur domaine de prédilection.

La charge du ministre suédois à l’encontre de Erna Solberg peut sembler déplacée de prime abord. En effet, le nombre de néonazis en Suède surpasse de loin celui de la Norvège. On y trouve en outre l’organisation néonazie la plus importante d’Europe du Nord (Mouvement de Résistance Nordique – Den nordiske motstandsbevegelsen). Ces néonazis n’hésitent d’ailleurs pas à franchir la frontière limitrophe pour aller prêter main forte à leurs « frères d’armes » norvégiens lors de manifestations improvisées ou d’actions coup de poing. La Norvège n’a donc pas de leçon à recevoir de la part d’un voisin si nonchalant envers son ultra droite. Anders Ygeman soulève toutefois un point sensible et que peu de Norvégiens souhaitent entendre. L’attaque de Bærum résulte aussi d’un climat politique qui s’est installé en Norvège après les attaques de 2011.

Il vise particulièrement le Parti du Progrès (FrP) pour deux raisons. A l’automne 2013, le parti conservateur de Erna Solberg a fait une chose jusque-là impensable en Norvège. Il s’est allié à la droite populiste du FrP pour prendre le pouvoir. L’arrivée aux affaires du FrP en 2013 et sa reconduite en 2017 après une nouvelle victoire électorale pour la coalition au pouvoir ont eu un impact durable sur la société norvégienne. Son discours anti-migratoire et islamo-sceptique s’est banalisé dans l’espace public. Cette posture idéologique a notamment été reprise à l’occasion des élections municipales de septembre 2019, la présidente du parti Siv Jensen – également ministre des Finances et numéro deux du gouvernement – alarmant les électeurs du risque « d’islamisation rampante » de la société norvégienne dans une chronique du quotidien Verdens Gang.

Sylvi Listhaug, ministre de l’Immigration et de l’Intégration de 2015 à 2018 et brièvement ministre de la Justice et de la Sécurité publique en 2018, aujourd’hui numéro deux du FrP et ministre de la Vieillesse et de la Santé publique, s’est quant à elle bâti une solide réputation de femme à poigne sur un discours alarmiste suggérant une collusion entre un ennemi de l’extérieur, l’immigré et le musulman, et un ennemi de l’intérieur – de préférence de gauche -, non révulsé par l’idée d’une Norvège multiculturelle. Listhaug avait d’ailleurs été poussée à la démission du gouvernement en mars 2018 sous la menace d’une motion de censure consécutive à des propos tenus sur Facebook accusant le Parti travailliste de laxisme bienveillant sur la question du terrorisme.

Des barrières idéologiques et morales sont ainsi tombées en Norvège. En 2011, on ne pouvait simplement expliquer le geste de Breivik par un diagnostic psychotique ou l’emprise d’une main invisible. On ne peut davantage réduire celui Manshaus en 2019 à l’influence néfastes de Chan-groupes versant dans l’extrémisme sur internet ou à la déshérence psychique de certains jeunes. Le loup n’est jamais vraiment solitaire et il respire le même air que les autres loups. Aux Etats-Unis, les discours de Donald Trump ont conduit à une augmentation du nombre d’attaques perpétrées par des suprématistes blancs se croyant tout permis, puisque leur propre dirigeant partageait leur vision du monde. Cela ne fait pas de Trump le responsable direct de ces attaques. Mais cela ne le disculpe pas non plus totalement de la montée de violence. L’étude du terrorisme stochastique montre que le délire mortifère de terroristes ou de radicalisateurs qui est diffusé par les moyens de communication de masse peut inciter ou inspirer au hasard des individus à franchir le pas vers la violence extrême.

Le Norvégien Peder Are Nøstvold Jensen – alias Fjordman-, contribua en son temps largement à la radicalisation de Breivik par une série de textes enflammés. Brenton Tarrant, le tueur de Christchurch, a joué un rôle équivalent pour Manshaus par un manifeste diffusé juste avant l’attaque de Bærum et l’aspect transgressif et spectaculaire de son geste. Les mêmes causes ailleurs produisent les mêmes effets ici. L’existence d’illuminés ou de dirigeants politiques qui s’affranchissent de toute éthique de responsabilité collective pour nourrir leur ambition peut légitimement choquer. Leur radicalité nourrit une haine qui peut précipiter le passage à l’acte de certains individus influençables et prédisposés. De tels responsables font alors davantage partie du problème que de la solution dans la lutte contre la radicalisation et le terrorisme. L’expérience montre de surcroît que de telles attaques perpétrées par des « loups solitaires, » si elles sont statistiquement prévisibles, demeurent en revanche nettement plus imprévisibles au niveau individuel.

Cet article, écrit par Franck Orban, fondateur et responsable du groupe de recherche AreaS, a été publié dans le numéro du mois d’octobre 2019 de la lettre d’information Fransklæreren.

Bokslipp: Terror i Europas hjerte – tankesmien Agenda

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Det er snart fire år siden 130 personer mistet livet i seks nøyaktig koordinerte terrorangrep i Paris. Den 13. november 2015 smalt det i tre bomber under fotballkampen mellom Frankrike og Tyskland på Stade de France. Samtidig kjørte en bil til flere fortauskaféer i Paris og meide gjestene ned med maskingevær. I konsertlokalet Bataclan var 1 500 fans på konserten med bandet «Eagles of Death Metal». De ble fanget som gisler av tre terrorister i et inferno. Slik forgikk angrepet som IS fullt og helt planla og gjennomførte på europeisk jord i 2015.
Forfatteren følger Salah Abdeslam, den eneste overlevende terroristen, på hans vei fra festglad ungdomskriminell i Brussel, til terrorist i Paris.

Du møter:
Vibeke Knoop Rachline, utenriksjournalist bosatt i Paris og forfatter av boken Terror i Europas hjerter
Thomas Hegghammer, seniorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og professor II ved og C-REX – Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo
Franck Orban, førsteamanuensis ved avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag, Høgskolen i Østfold
Sylo Taraku, rådgiver i Agenda og forfatter av bøkene Balkaniseringen av Europa og Frihetskampen i islam (kommer september 2019)
Ivar Iversen, redaksjonssjef i Agenda Magasin (ordstyrer)

Velkommen til bokslipp og debatt på Kulturhuset (boksen, 2. etg), tirsdag 17. september kl. 1730. I regi av forlaget Res Publica og Agenda.

Om det norske mentorprogrammet for radikaliserte innsatte på ENAP-konferansen i Frankrike

10. og 11. september 20109 ble jeg invitert av Den nasjonale fengselsskolen i Frankrike (Ecole Nationale d’Administration Pénitentiaire) for å presentere erfaringene fra mentorprogrammet for radikaliserte innsatte i Norge på en internasjonal konferanse om fengselsregimer på tvert av landegrensene. Herved følger en oppsummering av mitt innlegg med tittel «Norvège : Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation.»

Le programme de mentoring pour détenus radicalisés en Norvège : enseignements de la première évaluation

Le gouvernement norvégien a rendu public un plan d’action contre la radicalisation et l’extrémisme violent en juin 2014. Dans ce cadre, on a demandé aux autorités pénitentiaires d’élaborer un programme de mentoring adressé à des détenus identifiés comme vulnérables à la radicalisation ou au recrutement vers l’extrémisme violent. Après une période de planification s’étalant de l’automne 2014 à l’ensemble de l’année 2015, le programme a débuté début 2016 pour être évalué une première fois fin 2018. Nous présenterons ici les premiers résultats du rapport d’évaluation publié en février 2019. Ce rapport s’appuie sur des documents internes du Directoire norvégien des services pénitentiaires et sur une série d’entretiens conduits avec des participants au programme, leurs mentors, ainsi que les personnels pénitentiaires impliqués dans le travail avec ceux-ci. On a cherché à déterminer comment le programme de mentoring était perçu par ces trois groupes et quel a été son impact sur eux.

Dans un premier temps, cette étude fait l’historique du programme à partir des débats internes dans les groupes de travail chargés de concrétiser les directives formulées par le ministère de la Justice au Directoire norvégien des services pénitentiaires, ainsi qu’à travers la correspondance entre le ministère et le directoire. La documentation permet met en relief les motifs qui ont conditionné la mise en place un tel programme et les différentes modalités envisagées pour sa mise en forme.

On constate plusieurs différences entre le concept initial et sa version finale. Le programme a été initialement conçu comme un projet pilote limité à une prison et à la région d’Oslo. Rapidement, – et tout en conservant sa nature de projet pilote -, il a été élargi à toute la région Sud-Est de la Norvège bordant Oslo. Dans sa version finale, on a délaissé un projet géographiquement limité pour étendre la mesure à l’ensemble du pays, alors que le personnel pénitentiaire n’était pas encore formé, que le recrutement des mentors débutait à peine, que le budget alloué au programme n’avait pas été élargi et que le projet pilote n’avait pas été évalué. Un tel élargissement a sans doute visé à rassurer une opinion publique traumatisée par les attaques commises dans d’autres pays européens ainsi qu’à prévenir toute critique portant sur le manque de maillage sur tout le territoire.

Une seconde différence concerne la nature du programme. Sa formulation initiale telle qu’énoncée dans le plan d’action stipulait qu’il s’adresserait en priorité aux jeunes détenus identifiés comme radicalisés ou susceptibles de l’être et qui couraient le risque d’être recrutés par des réseaux extrémistes. Il avait donc une visée préventive. Cette dernière a été victime des événements internationaux survenus entre 2015 et 2018. Sans disparaitre totalement, elle s’est effacée devant la nécessité de prévenir le risque d’attentat en Norvège, ainsi que celui de traiter les premiers retours de jihadistes de nationalité norvégienne ou autres résidant en Norvège, ce qui s’est ressenti dans le recrutement des participants au programme. Ceux-ci ont plutôt été des détenus mâles, plus âgés, jugés pour faits terroristes ou pour association à un groupe terroriste et issus dans leur majorité de la mouvance islamiste radicale. Initialement ouvert à tous les types de radicalité, le programme n’a en fait accueilli aucune personne provenant de la mouvance extrémiste de gauche et très peu de personnes issues de la mouvance d’extrême droite. Sur le long terme, cette mutation du groupe cible semble davantage avoir été la conséquence de la pression des événements que d’un choix idéologique délibéré.

Une troisième différence notée concerne la forme et le but recherché par le programme de mentoring. Inspiré à la base par des programmes équivalents existant notamment au Danemark et en Grande-Bretagne, les autorités norvégiennes ont cherché une voie innovante entre ces différents modèles. De là a découlé une série de priorités qui entérinent la spécificité du mentoring programme concernant l’idée de volontariat et d’un mentoring « sur mesure » pour les détenus, le recrutement de mentors qualifiés non issus des services pénitentiaires, mais plutôt de la société civile et enfin l’accent mis sur la création d’un lien de confiance entre mentees et mentors en amont du travail de polissage des comportements et idées extrémistes plutôt que sur une stratégie de déradicalisation plus agressive.

Le rapport rend également compte de la manière dont détenus, mentors et personnels pénitentiaires ont vécu le programme. Les trois groupes concordent sur le fait que ce dernier a eu un impact positif, mais pour des raisons très différentes et qui ont autant trait aux conditions de vie au sein des prisons qu’au traitement en soi de la radicalité.

Macron har knekt Trump-koden

KRONIKK: Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.

Foto: Har Macron funnet den hemmelige oppskriften for å håndtere Donald Trump? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Før årets G7-toppmøte i Biarritz i Frankrike hadde den franske presidenten Emmanuel Macron et skrekkscenario i tankene – å oppleve fjorårets G7-toppmøte i Canada, som ble omtalt som en ren fiasko. Han lærte kanskje av feilene som den kanadiske statsministeren Trudeau begikk i sin tid. Har han funnet oppskriften til Trumps underlige verden?

Franske medier er ekstatiske etter G7-toppmøtet. I en forenklet fremstilling som vektlegger hvem som vant og tapte, finnes det bare en helt. Og han heter Emmanuel Macron.

I kampen mellom David og Goliath, seiret minstemann til slutt. Andre reaksjoner som holder et like høyt analytisk nivå tolker utfallet av møtet som fornuftens triumf over irrasjonaliteten. Franske medier bør være en smule forsiktige når de anklager amerikanske medier for manikeisme.

Et raskt blikk over til amerikanske medier – særlig de som støtter Trump – vil vise det motsatte. Der fremstilles den amerikanske presidenten som den ubestridte vinneren av kampen mellom disse hvitsnipp-gladiatorene.

Det skal være slik at aldri før har en amerikansk president så klart dominert et G7-toppmøte. Det er dermed noe komisk i hvordan toppmøtene dekkes av ulike medier. Stadig mer personifisering fører til at form ofte blir viktigere enn innhold.

Hva gjorde Macron for å fortjene en slik ære? På pressekonferansen til det franske publikum etter avslutningen av det aller første G7-toppmøtet hvor han hadde formannskap, løftet den franske presidenten litt av sløret. Han hadde faktisk en god plan. Den kan nesten virke som en ren oppskrift for statsledere som vil oppnå noe konkret med Trump:

Først må man sette seg beskjedne mål i forveien og i åpent lys. Stagnasjon eller tilbakeslag vil nesten ikke merkes. Små skritt vil derimot kunne blåses opp som en seier. I bunn og grunn ble lite håndfast oppnådd på toppmøtet, enten det er snakk om å regulere internasjonal finans, gripe tak i klimakrisen, håndtere Syria-konflikten eller oppnå Irans denuklearisering.

Man kan argumentere med å si at et G7-toppmøte ikke skal ta beslutninger, men bringe statsledere nærmere sammen i en dialog som kan gi resultater på sikt. Og det er et faktum at dialogen ikke ble brutt. Trump reiste ikke hjem i protest som han gjorde i fjor. Ingen fiendtlig twitter-skudd har så langt blitt avfyrt. Tvert imot virker Trump strålende fornøyd med oppholdet i sør-vest Frankrike.

Dernest må man pleie Trump. Den tidligere konfrontasjonslinjen mellom Trump og Macron viste seg å være fruktesløs. Erfaringen viser at enhver dragkamp mot Trump er dømt til å mislykkes, dels på grunn av mannens psyke, dels fordi ingen kan måle seg med USAs makt.

Dette så man i 2017 i forbindelse med oppfølgingen av Paris-avtalen om klima, da Macron oppfordret en hel verden til å «Make our planet great again.» Det samme skjedde i fjor etter at Trump unilateralt trakk USA ut av nedrustningsavtalen om iranernes atomvåpenprogram. Ironi virker for øvrig ikke på ham. Sarkasme gjør han bare sint og mer uberegnelig.

De siste årene var G7-toppene i virkeligheten blitt til 6+1 møter med et USA som bremset med alle fire.

Derfor passet Macron på å inkludere Trump i alle stadier av diskusjonen og brukte tid sammen med ham alene for å forklare hva han tenkte. Det er slik at Trump best fungerer i duett. Den iranske utenriksminister Javad Zarif ble derfor ikke smuglet inn på G7-toppmøtet gjennom bakdøren på overraskende vis.

Han og andre statsledere som var tilstede ble tvert imot spurt på forhånd og godkjente initiativet for å finne et utgangspunkt for en diskusjon som vil kunne munne ut i et fremtidig kompromiss.

Det samme gjelder spørsmålet om skatteleggingen av USAs multinasjonale internettselskaper, som Google-Apple-Facebook-Amazon («GAFA»). Kort tid før han kom til Biarritz truet USAs president med å heve tollen på franske viner med hele 100% i reaksjon til Frankrikes beslutning om å ilegge en beskjeden skatt på disse for hva de tjener i Frankrike. Det ble gjort i sin tid fordi Frankrike fikk ingen støtte for ideen i EU og internasjonalt. Løsningen som ble funnet i Biarritz – om den i det hele tatt blir konkretisert i 2020 – er smart.

Det vil kunne bli en internasjonal avtale om skattelegging av «GAFA.» Det bringer USAs president tilbake til det multilaterale bordet. Samtidig får han en seier som han kan ta med seg hjem til velgerne sine. Macron godtok at en internasjonal skatt kan bli lavere, at den franske skatten vil oppheves når den internasjonale avtalen kommer på plass og at Frankrike betaler tilbake det som så langt har vært innbetalt.

Man skal ikke minst vise en god porsjon ydmykhet. Man må underkommunisere om sin egen rolle på toppmøtet, samtidig som bidraget til den amerikanske presidenten bør omtales som avgjørende.

Macron kalte Frankrike på G7-toppmøtet – det gjelder også fransk internasjonal politikk generelt, som en «meglingsmakt» eller rettere sagt en «broker» på godt engelsk. En slik definisjon, som betyr at man besitter en sentral rolle i å skape grunnlaget for konvergens mellom partnerne, gir USA det siste ordet og mye av æren for en suksess.

Det er i tillegg verdt å merke at toppmøtet startet med en lunsj mellom Macron og Trump og ble avsluttet med en felles pressekonferanse mellom de to. Ingen av de fem andre statsledere ble invitert.

En slik linje er trolig den eneste som virker med Donald Trump, som vil gjeste G7-toppmøtet i Miami neste år og som kan bli gjenvalgt i november 2020. Den er likevel vanskelig å følge. Den britiske statsminister Tony Blair ble i sin tid anklaget for å være president George W. Bushs puddel.

Skamstemplet for en fransk president er å bli kalt «atlantist.» President Sarkozy levde relativt godt med et slikt stempel mellom 2007 og 2012. Macrons broker-rolle bidrar dermed positivt til styrkingen av multilateralisme. Men det bør helst ikke skje på bekostning av kjernen i fransk utenrikspolitikk.

28. august 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om utfallet av G7-toppmøtet i Biarritz, Frankrike og Macrons håndtering av Donald Trump.

Hvorfor satse på Frankrike: gleden og nytten av å kunne fransk

Siden presidentvalget i 2017 har det vært en økende interesse for Frankrike i Norge, og stadig flere oppdager nytten og gleden av å følge med på det som skjer i Frankrike. Samtidig er Frankrike en av Norges viktigste handelspartnerne, og fransk snakkes av stadig flere mennesker verden over – å kunne fransk åpner dermed mange dører. Tid og sted: 23. aug. 2019 17:0018:30Litteraturhuset i Oslo (Kjelleren)Legg til i kalender

Waving flag of France and Norway. Foto: Colourbox.com

Kjerstin Aukrust og Franck Orban, førsteamanuenser i fransk fra henholdsvis Universitetet i Oslo og Høgskolen i Østfold, inviterer til en samtale med tre frankofile samfunnsaktører, som hver på sin måte og innenfor sine felt har erfart verdien av å satse på Frankrike, både profesjonelt og privat.

Kveldens gjester er:

Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister og tidligere kunnskapsminister

Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist og programleder for Urix, NRK

Asbjørn Øverås, redaktør for oversatt skjønnlitteratur, Aschehoug​

Arrangør

Høgskolen i Østfold/AreaS og Universitetet i Oslo/ILOS

Kjerstin Aukrust, Torbjørn Røe Isaksen, Hege Moe, Asbjørn Øverås, Franck Orban. Litteraturhuset i Oslo, Kjelleren, 23. august 2019. Fotoillustrasjon: Henrik Sætra.

På C-Rex konferanse i Oslo om mentorordningen i kriminalomsorgen


21. juni 2019 ble jeg spurt av Senter for ekstremismeforskning C-Rex om å legge fram rapporten om mentorordningen i kriminalomsorgen som jeg leverte til justis- og beredskapsdepartementet i februar i år.  Det skjedde i forbindelse med den årlige konferansen organisert av Society for Terrorism Research. Konferansens tema i år var «The data revolution in terrorism research: implications for theory and practice.»

Mitt innlegg hadde følgende tittel: Evaluating the Norwegian mentoring process for radical inmates – Franck Orban

The Norwegian government launched in June 2014 an action plan against radicalization and violent extremism. As a part of it, Norwegian correctional authorities were asked to create a mentoring program for inmates who were identified as being vulnerable to radicalization or recruitment to violent extremism. Following a planning phase between autumn 2014 and 2015, the program started early in 2016 and went through a first evaluation phase up to the end of 2018. We present here some results from this evaluation published in February 2019. The report is based on direct access to internal documents from the Directorate of Norwegian Correctional Service and interviews with inmates participating to the program, their mentors and prison staffers working with inmates. The report raises the question of how the mentoring program has been perceived by all three groups (prison system, mentors, mentees) and how it impacted on them.

Hvilket forsvar vil Frankrike og Tyskland ha for EU?

13. juni 2019 hadde jeg en innlegg på Alliansekonferansen, som er en del av Olavsdagene. Alliansekonferansen er et møte- og treffsted for debatt. Den finner sted nøyaktig 1000 år etter at den norske vikingkongen Olav Haraldsson (Olav den Hellige) giftet seg med den svenske dronningen Astrid Olofsdotter. Ekteskapet skapte en ny allianse mellom Norge og Sverige, og det er dette man ønsket å feire med Alliansekonferansen.

Olavsdagene arrangerer Alliansekonferansen 2019 i samarbeid med NUPI, PRIO, Høgskolen i Østfold, Oslo Freedom Forum og Litteraturhuset i Fredrikstad.

Tittelen på mitt innlegg var «En «hær av europeere» eller en «europeisk hær»: franske og tyske oppturer og nedturer gjennom etterkrigshistorien​.» Innlegget var en del av Dag 1 på konferansen som var viet til sikkerhetspolitiske spørsmål knyttet til allianser. Konferansen ble åpnet av Norges utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide.

Senere deltok jeg i en panelsamtale sammen med Kate Hansen Bundt, generalsekretær av Den norske Atlanterhavskomiteen og Barbara Kunz, forsker ved Det franske instituttet for internasjonale studier, IFRI. Journalist Frithjof Jacobsen modererte samtalen.

Programmet for konferansen:

Om Norge for Radio France International


13. juni 2019 deltok jeg i radioprogrammet «Carrefour de l’Europe«, som lages av den fransktalende radiokanalen Radio France International (RFI). Jeg ble invitert sammen med bl.a. Tove Gravdal, journalist i Morgenbladet. Temaet for programmet var Norge i dag. Programmet ble tatt opp ved det franske Instituttet i Oslo. Du finner radioprogrammet her.

Programmet presenteres av journalist Daniel Desesquelle og har over 40 millioner lyttere, særlig i Sør-Amerika og Afrika.

Frankrikes smittsomme gule feber

Er De gule vestene et nytt utbrudd i fransk historie eller har de kommet for å bli? Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ingen så dem komme. I november 2018 strømmet demonstranter med gule refleksvester ut i gatene i Frankrike – først i protest mot økte drivstoffavgifter. Siden ble protestrepertoaret kraftig utvidet, og inspirerte til lignende bevegelser i en rekke andre land – med svært ulik agenda. Nå ser det ut som De gule vestene er kommet for å bli.

Paris

I juli 2018 besluttet den franske regjeringen at fartsgrensen på mindre trafikkerte veier skulle settes ned fra 90 til 80 km/t. Allerede da begynte det å ulme. Egentlig hadde det ulmet i 20–30 år, men hverken eksperter eller politikere skjønte det. De som bor utenfor byene, i de delene av Frankrike som demografen Hervé Le Bras kalte «den tomme diagonalen», er «de glemte» eller som de selv sier, «de usynlige». De har dårlig råd og er nødt til å bruke bilen bare de skal på jobb, til tannlegen eller på butikken. Nærmeste offentlige kontor ligger i gjennomsnitt 14 minutter fra hjemmet. Videoappellen som hypnoterapeut og sikkerhetsekspert Jacline Moureau lanserte i Bretagne i slutten av oktober 2018, gikk viralt. «Vi (bilister) er møkka lei», sa hun til president Macron. Fem millioner så videoen. To uker senere marsjerte 288 000 over hele landet iført gule refleksvester. Målet var å bli sett. Det lyktes over all forventning. På et tidspunkt vaklet hele republikken.

Voldelig utvikling

Til å begynne med blokkerte De gule vestene rundkjøringer utenfor byene. Der oppsto det en enestående samhørighet på barrikadene, der demonstrantene kunne feire jul med champagne i kassevis donert som en støtteerklæring fra selveste Brigitte Bardot. 8 av 10 franskmenn oppga at de sympatiserte med parolene, men ikke med alt bevegelsen foretok seg. Det ble etter hvert mye hærverk, og utrykk for både rasisme og antisemittisme. Ved en rekke anledninger har demonstrasjonene resultert i vold, ofte hjulpet av «les casseurs», profesjonelle pøbler som bare er ute etter bråk og hærverk. Det har vært voldsomme gatekamper i Paris, Bordeaux og andre byer hver lørdag de siste månedene. Turister er blitt advart mot å komme, mindre butikker har gått konkurs, og arbeidsledigheten har økt.

Volden kulminerte allerede 1. desember 2018, da De gule vestene i selskap av pøbler stormet Triumfbuen. Politiet klarte så vidt å tvinge demonstrantene tilbake. To politibusser ble blokkert, og noen kastet brannbomber inn i dem. Det var et mirakel at ingen mistet livet. Macron var på G20-møte i Argentina da han fikk telefon om at republikken sto for fall. Ved en annen anledning tidlig i januar 2019 klarte en liten gruppe gule vester ved hjelp av en gaffeltruck å knuse inngangsdøren til regjeringstalsmannens kontor. Statsråden måtte evakueres. Politiet har svart med hardt mot hardt, blant annet med LDB-gummikuler. Disse har dimensjon på størrelse med et øye, og flere demonstranter er blitt blindet eller har mistet en hånd. Politivolden har på sin side bidratt til å radikalisere bevegelsen. Det førte til rene gateslag, særlig 16. mars, da paradegaten Champs-Elysées ble en ren slagmark. Pøblene i svart
førte an, men en del gule sluttet seg til. Black blocs er nå blitt til Yellow Blocks. Ved flere anledninger i Paris og i andre franske byer fant gatekamper sted mellom antifascister og høyreekstreme fra ulike miljøer (Zouaves, Génération Identitaire, GUD/Bastion social, Action française). Begge leirer tok ved minst én anledning på seg gule vester som forkledning, noe som viser hvor krevende det er å definere denne bevegelsen. Noen ekstremister yppet også til væpnet opprør. Regjeringen satte på sin side inn en spesialavdeling fra hæren for å vokte viktige bygninger. Heldigvis ble ingen skudd avfyrt – så langt. Det hadde vært en katastrofe.

Elitens manglende bakkekontakt

Ingen forutså omfanget opprøret skulle få. Det skyldes i stor grad Macrons og maktelitens mangel på bakkekontakt og manglende evne til å leve seg inn i realiteten for vanlige franskmenn som sliter. Riktignok var opprøret allerede merkbart ved presidentvalget i 2017, da mesteparten av landets tradisjonelle politikere ble vraket. Stadig flere satt hjemme eller ga sin stemme til ytre venstre- eller ytre høyre. Disse forsøkte å ri på «tapernes» misnøye på hver sin måte. Det er ikke første gang spontane bevegelser har forsøkt å bryte kodene. I Bretagne i 2013 tok bøndene «røde toppluer» på seg i kampen mot president Hollandes miljøskatt og nedbygging av fransk landbruk. I 2016 startet «Oppe hele natten»-bevegelsen som en sosial protest mot innføringen av en ny arbeidsmiljølov, med rot på Place de la République i Paris. Den utviklet seg gradvis til å bli en bredere protestbevegelse og ble en test på direkte demokrati på samme måte som Occupy i USA eller 15M-bevegelsen i Spania. Globaliseres.

Globaliseres

I dag har flere land latt seg inspirere av De gule vestene (se utfyllende faktaboks t.h.). Som regel er det i mer beskjeden størrelse og med varierende betydning og politisk fortegn. I Belgia protesterer man for sosial rettferdighet og kjøpekraft, mens i Tysland ble symbolet brukt av ytre høyre mot innvandring. I Algerie har De gule vestene til en viss grad inspirert ungdommen til å protestere mot president Bouteflikas femte mandat, mens egyptiske myndigheter på sin side forbød salget av gule refleksvester over hele landet av frykt for en ny politisk eksplosjon. Like fullt er vesten blitt et symbol for revolusjon.

Konspirasjonsdemoner

De gule vestene utgjør en grasrot, men er i likhet med Den arabiske våren også en 2.0-bevegelse som utnytter sosiale medier for alt de er verdt. Ukritisk kildebruk har imidlertid medvirket til spredningen av fake news. En undersøkelse gjort av Ifop i Frankrike på slutten av 2018 viste at 10 prosent av franskmenn trodde den franske staten sto bak attentatet mot julemarkedet i Strasbourg 11. desember. I sin granskning av De gule vestene, fant stiftelsen Fondation Jean-Jaurès og Conspiracy Watch at annenhver gul vest trodde at staten manipulerte informasjonen for å dekke over sosial uro. Det ble også avdekket at De gule vestene og deres tilhengere har mer tiltro til konspirasjonsideer enn resten av befolkningen.

Mer vold i vente?

I januar forsøkte presidenten og regjeringen å finne en utvei. Resultatet ble en landsdekkende debatt hvor alle franskmenn ble invitert til å si sin mening. Fire temaer ble valgt: overgangen til en miljøvennlig økonomi, skatte- og avgiftspolitikk, statsborgerskapet og hvordan staten er organisert. En enorm mengde tilbakemeldinger strømmet til Elysée-palasset, men lite er foreløpig kommet ut av det. Et flertall av franskmennene er lei av kaoset og vil ha tilbake ro og orden, mens kjernen i De gule vestene ikke ser at en politisk løsning vil tjene deres sak og nekter å gå inn i enhver form for dialog med regjeringsmakten. De nekter å organisere seg og vil heller ikke representeres av fagforeninger eller politiske partier. De som har stukket hodet ut, er blitt ansett for å være en del av «systemet», og truet av andre medlemmer.

Hva nå, lille land.

Etter dette gule «jordskjelvet» er det nå «paradoks» som best beskriver folkeopprøret. De gule vestene er blitt en inspirasjonskilde i flere land, men har mistet mye støtte på hjemmebane og har til en viss grad latt seg forføre av ytterliggående krefter. Det ser ikke ut til at De gule vestene akter å gi seg. Ei heller Emmanuel Macron. Presidenten har deltatt i en rekke maratondebatter rundt om i Frankrike, og imponerer med sin intellektuelle kapasitet, men kan ikke dy seg fra å komme med nedsettende uttalelser. Debattene har imidlertid hjulpet ham på meningsmålingene. Men fortsatt er det et gap, for ikke å si en avgrunn, mellom De gule vestene og makteliten, i deres øyne personifisert nettopp ved Macron, som de har lagt for hat. Dette gapet har eksistert siden Revolusjonen og vil fortsette å eksistere så lenge ingen tør å stenge eliteskolene, slik Eva Joly foreslo i sin presidentvalgkamp i 2012. Den delen av befolkningen som De gule vestene representerer, må oppnå noe. Det har de allerede gjort gjennom tiltak som regjeringen vedtok nokså raskt. Over tid vil disse tiltakene koste 10 milliarder euro. Så det er tross alt ikke småtterier. Men De gule vestene har i mellomtiden endret sine krav og vil nå gi «folket» mer direkte styring i landet. Det er dermed for tidlig å si om deres bevegelse er kommet for å bli – i en eller annen organisert form – eller om den kommer til å føye seg inn i en lang rekke av politiske og sosiale utblåsninger som fransk historie er kjent for. Det brennende ønsket om likestilling og rettferdighet kan drukne i kaoset som utledes av opprøret. Det beste man kan håpe på – for å parafrasere et kjent sitat fra Georg Büchner om 1789 – er at revolusjonen denne gangen ikke spiser sine egne barn.

AreaS medlem Franck Orban og Vibeke Knopp Rachline publiserte en kronikk i mai-utgaven av Aftenposten Innsikt om fenomenet «De gule vestene» i Frankrike og om bevegelsens betydning. Kronikken er bak betalingsmur.

Frankrikes splittes i to etter EU-valget

Årets EU-valg i Frankrike bekreftet at den tradisjonelle venstre/høyre akse er borte. Illustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Ved første øyekast virket årets EU-valg i Frankrike positivt for demokratiet. En valgdeltagelse på over 50 prosent dempet inntrykket av at franskmenn ikke lenger var interessert i EU. Miljøpartiet De grønnes gode resultat ga også grunn til optimisme for de som ønsket en tredje vei mellom Frankrikes president Emmanuel Macrons liberalisme og nasjonalpopulismen til Marine Le Pen, leder for partiet Nasjonal Samling. Et nærmere blikk på valgresultatene viser at situasjonen er mer urovekkende for Frankrike.

Nasjonal Samling stilte opp med listen Ta makten (Prenez le pouvoir) og ble valgvinner med 23,31 prosent av stemmene. Marine Le Pen kan nå triumfere med å si at hennes parti har blitt landets største og det eneste reelle alternativ til Macrons parti Republikken Fremad! (La République en Marche!)

Hennes resultat blir ofte omtalt i medier som svakere enn ved forrige EU-valg i 2014, der Nasjonal Samlings forgjenger, Nasjonal Front, fikk 24,86 prosent. Det stemmer i prosenter, men ikke i avgitte stemmer. Partiet økte sin oppslutning med nesten 570.000 stemmer.

Macron ble indirekte valgets taper. Den sentrumsliberale listen som han støttet, Gjenfødelsen (La Renaissance), fikk 22,41 prosent og kom 0,9 prosent bak Nasjonal Samling. Han kan likevel trøste seg med at tapet med mindre enn fryktet i et Frankrike som har vært preget av sosial uro i et halvt år.

Han involverte seg direkte i valgkampen og mobiliserte en del usikre velgere ved å gjøre valget nærmest til en avstemning for EU og ham, og mot Marine Le Pens EU-skeptiske budskap. Nederlaget skadet til en viss grad hans prestisje. Det kan få følger for hans ambisjon om å være drivkraften bak EUs fornyelse.

Samtidig vil hans parti Republikken Fremad! og Marine Le Pens Nasjonal Samling ha 23 representanter hver i EU-parlamentet fram til Brexit blir et faktum. Nederlaget er dermed mindre åpenbart. I tillegg vil den liberale gruppen i EU-parlamentet, hvor innvalgte medlemmer av Gjenfødelsen vil sitte, få en nøkkelstilling.

Sosialdemokratene og kristendemokratene trenger deres støtte for å få flertall mot euroskeptikerne når nye EU-lover skal vedtas. Nasjonal Samling vil på sin side ikke lenger bli ansett som junior-partner i den høyrepopulistiske alliansen som bygges opp i EU-parlamentet og som ledes av Matteo Salvini, Italias visestatsminister.

Macron og Le Pen innkasserte for øvrig bonusseire. For Macron handlet EU-valget om å fortsette omkalfatringen av Frankrikes politiske landskap som startet for to år siden da han ble valgt som president.

President- og parlamentsvalget i 2017 tømte de etablerte partiene for velgere. I første omgang rammet dette venstresiden og særlig sosialistpartiet, som nærmest forsvant fra valgurnene.

I år ble fokuset mer rettet mot de konservative og deres parti Republikanerne (les Républicains). Det gikk over all forventning for Macron. Republikanernes liste, Unionen for høyre og sentrum (Union de la droite et du centre), fikk under 8,5 prosent av stemmene. Det er det verste resultatet for dem siden EU-valget ble holdt for første gang i 1979. 27 prosent av deres velgere flyktet til Macrons liste, mens 18 prosent stemte på Le Pens liste. Republikanerne fikk over 5 prosent av stemmene kun i 27 av landets 95 fylker på fastlandet og i franske oversjøiske territorier. Krisetilstanden førte til at partilederen Laurent Wauquiez gikk av 2. juni.

Venstresiden var på sin side splittet i flere lister. Sosialistenes liste, For et miljøvennlig og sosialt EU (Envie d’Europe écolologique et sociale) passerte så vidt 6 prosent. De fikk ikke over 20 prosent av stemmene i ett eneste av landets 95 fylker på fastlandet og i oversjøiske territorier. I kun 25 fylker fikk de over 10 pprosent. En splittet venstreside – Jean-Luc Mélenchons venstreradikale liste Det ukuelige Frankrike (La France Insoumise) fikk kun 6,3 prosent, – og en svekket høyreside, innebærer i at Macron vil beholde makten hvis han får landet på noenlunde rett kjøl.

For Marine Le Pen var en konsolidering av Nasjonal Samling på landsbasis like viktig som å slå Macron. Det handlet ikke bare om tapet mot Macron ved presidentvalget for to år siden, men også om å se inn i fremtiden. Nasjonal Samling vant i to tredjedeler av landets 95 fylker på fastlandet og i 7 av 10 Frankrikes oversjøiske territorier. Til gjengjeld vant Gjenfødelsen kun i én tredjedel av landets fylker på fastlandet og i 3 av 10 landets oversjøiske territorier.

Republikken Fremad! er egentlig sterkt kun i storbyene. Og det finnes flere unntak. Blant landets 15 største byer ble Marseille, Nice, Toulon, Reims eller Le Havre tapt til Nasjonal Samling. Le Pen dominerer dermed i mesteparten av det ikke-urbane og det avindustrialiserte Frankrike. Mange som tok på seg gule vester eller som sympatiserte med protesten, stemte på henne.

Valgutfallet tegner et bilde av et todelt Frankrike mellom Macron og Le Pen. Skillet går mellom by og bygd, sentrum og periferi og «Have» og «Have-nots.» Det finnes velgere som ikke godtar denne todelingen og som etterlyser alternativer. De kan i tillegg være genuint opptatt av bærekraftige løsninger for miljøkrisen.

Mange av dem gikk til De grønnes liste. Partiet Europe Ecologie (EU og miljø) fikk sitt beste resultat siden 2009 med 13,5 prosent. Ifølge IPSOS gikk 20 prosent av venstrevelgerne som støttet Macron i 2017 og som ble skuffet over høyredreiningen i hans politikk over til dem. Det gjenstår å se om de kan bli en «tredje vei» alene eller sammen med andre.

Men trenden er klar. Nasjonal Samling ligner et snøskred som tar mer land valg etter valg. I mars 2020 er det kommunevalg i Frankrike. Ett år senere er det regionsvalg. De vil si noe om styrkeforholdet mellom partier før presidentvalget i 2022. Tidligere har venstre- og høyresiden klart å samarbeide om å hindre Nasjonal Samlings vei til makt lokalt, regionalt og nasjonalt ved å danne en «cordon sanitaire». En slik løsning kan bli truet hvis ingen av dem er levedyktig lenger.

Tre scenarier kan skisseres for i 2022. I det første lykkes president Macron med økonomiske og sosiale reformer. I så fall blir han gjenvalgt mot Marine Le Pen.

I det andre scenariet mislykkes han derimot med reformprosessen, samtidig som det finnes noen på venstresiden eller høyresiden som kan ta opp kampen mot Nasjonal Samling. I så fall blir presidentvalget et oppgjør mellom høyre og nasjonalpopulisme, slik det var i 2002 med president Jacques Chirac og faren til Marine Jean-Marie Le Pen, eller et hittil usett oppgjør mellom en venstrekandidat og Nasjonal Samling. Det forutsetter at begge fløyer bygger seg opp igjen i nærmeste framtid.

I begge tilfeller blir utfallet mer åpent enn i 2002 eller 2017 da Macron vant. Nasjonal Samling er sterkere på landsbasis og velgerne er mer flyktige.

I det siste scenariet lykkes Macron ikke, samtidig som verken venstresiden eller høyresiden har gjenoppstått fra sine asker. Kanskje er de borte for godt. Da vil sentrumsliberalen Macron stå alene mot nasjonalpopulisten Le Pen. Denne gangen med langt svakere sjanser til å vinne.

5. juni 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Forskning.no om utfallet av den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og todelingen av det politiske landskapet etter valget.

Disse vil «frigjøre» Frankrike

Foto: Vil årets EU-valg i Frankrike handle om EU eller et valg for eller mot Macron? Illustrasjon: Colourbox.com

 

KRONIKK: EU-valget foregår i samtlige EU-land denne uken. 751 seter skal fornyes i EU-parlamentet som ligger i Strasbourg. I Frankrike finner valget sted på søndag. 79 representanter skal velges.

Valget vekker tradisjonelt lite interesse blant franskmenn. De skiller seg ikke spesielt fra andre europeere. I år forventes valgdeltagelsen å ligge på noe under 45%. Den lave interessen reiser spørsmålet om valgets legitimitet. Sviktende oppslutning skyldes at altfor mange velgere ikke skjønner hva EU-parlamentet betyr for deres hverdag.

De får ikke hjelp av franske medier som ofte ikke dekker EU utenom perioden like før et EU-valg. Velgernes uteblivelse er også en følge av et halvt år med «De gule vestenes» krise, som økte gapet mellom en desillusjonert opinion og den politiske eliten.

Mistilliten ovenfor politikerne har ikke gitt seg og preger valgkampen. Velgerne må i tillegg navigere mellom 34 valglister, samtidig som medier og meningsmålinger allerede har redusert valget til å bli et returoppgjør mellom Le Pen og Macron.

Skeptikerne som nok en gang varslet om demokratiets død i Revolusjonens opphavsland. På den andre siden kan det fryktes at et slikt tilbud likevel ikke makter å påvirke velgernes likegyldighet. Det kan dermed spørres om ikke franskmennene – i likhet med andre europeere og kanskje Vesten i sin helhet -, har blitt lei av det representative demokratiet, med alt dette innebærer for fremtiden.

Programmessig er nyansene mellom valglistene ikke lett å begripe for velgerne. Alle «seriøse» lister deler minst tre kjennetegn. For det første er alle sammen øko-kompatible. Enten de er blitt miljøfrelst ved siste liten eller fokuserer på miljø av taktisk hensyn, har alle et program som lover med hånd på hjertet å ta tak i miljøutfordringene. Ofte er det gjort ut fra et rent nasjonalt ståsted og ikke fra hva man virkelig kan få til i EU-sammenheng.

Videre har alle lister blitt proteksjonistiske. Enten de prioriterer nasjonalt (Nasjonal Samlings «lokalisme») eller europeisk (Macrons «europeiske suverenisme»), lover alle fra det radikale venstre til det radikale høyre – inkludert sentrum -, at de vil beskytte franske borgere mot urettferdig intern og ekstern konkurranse og at de vil ta et oppgjør med ultraliberalismens mørke sider.

Til slutt fremfører alle lister en kritikk av måten dagens EU fungerer på. Man kan skille dem i tre hoved kategorier. EU-entusiastene er de som vil endre Unionen via endringer i dagens traktater (Macrons liste «Gjenfødelse»).

EU-skeptikerne vil fortsatt endre EU innenfra, men ved å vrake dagens traktater eller velge å ikke respektere dem (Marines Le pens Nasjonal Samling og Jean-Luc Mélenchons ukuelige Frankrike). Til slutt vil EU-fiendtlige frigjøre Frankrike fra sine lenker gjennom Frexit.

Mange av forslagene er lite troverdige hvis de skal overføres på EU-nivå fordi de ikke vil få støtte av andre land eller fordi at de i praksis vil bety at EU må legges ned. Derimot er det færre partier enn tidligere som ønsker en Frexit. Vi kan takke britene for det.

Årets EU-valg er det første nasjonale valg i Frankrike siden president- og parlamentsvalget i 2017. Det er også det eneste nasjonale valg før kommunevalget i 2020. Det kommer nøyaktig to år etter Macrons maktovertakelse. Valgresultatet vil derfor tolkes som den aller første testen for Macrons oppslutning halvveis i mandatperioden og syv måneder etter at De gule vestenes krise startet.

Det vil også gi en indikasjon på Macrons mulighet for gjenvalg i 2022. Hans popularitet ble sterkt svekket i løpet av det siste året, noe som gir valgalliansen dominert av hans parti, Republikken fremad!, et vanskelig utgangspunkt for å vinne. Avslutningen av den landsdekkende debatten som pågikk fra januar til april 2019 og tiltakene som ble kunngjort etter det for å roe ned den sosiale misnøyen har så langt ikke klart å snu trenden.

Mange velgere betrakter EU-valget som en folkeavstemning for eller mot regjeringens politikk og presidenten. I tillegg vekker ikke valgkampen til Macrons liste begeistring. Toppkandidaten Nathalie Loiseau sliter med å formidle programmet, til tross for en reell EU-kompetanse som vil være nyttig i EU-parlamentet.

Det tvinger Macron til å kaste seg ut i valgkampen og til å gjøre den til et personlig oppgjør mellom ham og Marine Le Pen. En slik taktikk fungerte i 2017 fordi Nasjonal Fronts useriøsitet vekket frykt hos et flertall av velgerne.

To år senere er det et risikabelt prosjekt. En betydelig andel av opinionen bærer nag mot Macron, samtidig som Nasjonal Samling kvittet seg opportunistisk med to punkter som skremte velgerne: utmeldelsen av EU og av eurosonen. Personifiseringen av valget – som ønskes av Macron og Le Pen -, legitimerer Nasjonal Samling som eneste reelt alternativ til Macron og kveler andre stemmer.

Det kan koste dyrt om noen år. En ting kan være at det er for mange lister. En annen er at det politiske tilbudet innskrenkes til to ytterpunkter. Mangfoldet i debatten uteblir.

Macron og hans EU-syn er blitt levende skyteskiver. I Frankrike står han og hans allierte fra sentrum alene. Det radikale venstre- og høyre angriper ham for hans økonomiske liberalisme og hans lederskap. Høyreradikale beskylder ham i tillegg for å føre en politisk liberalisme som undergraver fransk identitet og kultur.

Valgutfallet har egentlig lite å si for EU-parlamentet. Skulle Republikken Frankrike Fremad! bli slått av Nasjonal samling, vil fortsatt mange av dens kandidater få mandat i Strasbourg.

Den symbolske betydningen er derimot viktigere. En seier for Nasjonal Samling vil lamme planlagte reformer på hjemmebane og vil svekke Macrons evne til å lede andre EU-land ytterligere.

Macrons fremstilling av årets EU-valg som et skjebnesvangert valg mellom liv og død kan virke overdramatisert. Samtidig er den ikke så irrelevant. Høyreradikale ledere som Le Pen, Wilders, Salvini og Orbán pekte ut Macrons EU som hovedfiende. For første gang kan de være i stand til å få en tyngde i EU-parlamentet som vil gjøre det mulig for dem å lamme EU-systemet.

De kan regne med forståelse eller støtte fra aktører på begge sider av Atlanterhavet og lengre unna som ønsker EU bort.

Det er likevel et paradoks. Macrons overordnede mål for EU-valget er å danne en ny sentrumsliberal gruppe i EU-parlamentet som vil veie tungt mot kristendemokratene og sosialistene. Til det trenger han at motstandere som hater ham og hans EU-visjon, men som samtidig kan gi ham en slik vippeposisjon, selv gjør et brakvalg.


26. mai 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om den franske valgkampen ved årets EU-parlamentsvalg og betydningen av valgutfallet for fransk politikk og EUs fremtid.


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

EU-valget i Frankrike – for eller imot Macrons Europa?

 

Mandag 20. mai 2019, kl. 19:00 til kl. 20:30

Litteraturhuset i Oslo
Sal: Amalie Skram

Arrangør: ILOS, UiO og Høgskolen i Østfold, AreaS

Årets valg til Europaparlamentet 23.-26. mai omtales som en korsvei for EUs fremtid, der to ulike syn på unionen står opp mot hverandre. På den ene siden finner man de som vil ha mer samarbeid og integrasjon, på den andre de som er imot EU, som vil ha et mindre føderalt EU – eller som rett og slett vil ha et annerledes Europa. En slik verdikamp pågår i samtlige EU-land, men er enda mer spisset i Frankrike, der president Macron har slått fast at EU-valget blir et oppgjør mellom de progressive på den ene siden, og nasjonalistene på den andre. Men er det så enkelt? Vi har samlet et kvalifisert panel som skal drøfte den franske EU-valgkampen og hva valgresultatet i Frankrike om noen dager kan ha å si for resten av EU.

Panel:

· Yngvild Gotaas Torvik, journalist i Klassekampen
· Franck Orban, Høgskolen i Østfold
· Kjerstin Aukrust, Universitet i Oslo
· Simen Ekern, journalist og forfatter

Tove Gravdal fra Morgenbladet er ordstyrer.

Navn på arrangør: Universitetet i Oslo/ILOS og Høgskolen i Østfold/AreaS​

Lenke til Facebook-arrangement: https://www.facebook.com/events/2259911504065986/

Fra ord til handling

KRONIKK: I artikkelen publisert av Minerva 8. april så vi hvordan navnet til den franske forfatteren Renaud Camus dukket opp i forbindelse med attentatene i Christchurch, New Zealand. 15. mars 2019.

Foto: I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg. Fotoillustrasjon: Colourbox.com
Foto: I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg. Fotoillustrasjon: Colourbox.com

Over natten opplevde Camus det samme som bloggeren Peder Are Nøstvold Jensen, bedre kjent som Fjordman, opplevde med Anders Behring Breivik etter 22/7. Han ble omtalt i media som terroristens inspirator og ble pålagt et ansvar for terrorhandlingen begått av Brenton Tarrant. I hvilken grad Christchurch vil skade Camus er ennå usikkert. Man kan derimot frykte at hans tankesett sprer seg.

DSFU som konspirasjonsteori

Camus’ navn ble knyttet til Christchurch-attentatet som følge av at gjerningsmannen brukte uttrykket The Great Replacement i tittelen på manifestet han lastet opp på sosiale medier før terrorangrepet. Kommentatorer i Norge og utlandet understreket at Camus siden begynnelsen av 2010-tallet utviklet et tankesett basert på ideen om «Det store folkeutbyttet» (heretter DSFU).

I sin litterære form handler DSFU om europeernes tap av identitet, kultur og språk og om en kritikk av modernisme og liberalisme, som bidrar til å de-humanisere mennesker. DSFU presenterer også et dystopisk scenario hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeisk innvandring i eget territorium.

I likhet med Eurabia-teorien om en pågående islamisering av Europa, som den israelsk-britiske forfatteren Gisèle Littman forfattet så tidlig som i 2005 i boken Eurabia: The Euro-Arab Axis  ̶  og som inspirerte både Fjordman og Breivik, kan DSFU beskrives som en nativistisk konspirasjonsteori som forutsetter at en gruppe utenforstående truer de innfødtes samfunn og kultur (natives på engelsk) med hjelp av illojale allierte på innsiden.

Camus’ radikalisering

Camus tok straks avstand fra terrorhandlingen i New Zealand på twitter, og slo fast at han var ikke-voldelig og aldri hadde hatt til hensikt å skade noen fysisk. Han valgte dermed den samme strategien om ansvarsfraskrivelse som Fjordman brukte ovenfor Breivik i 2011 da nordmannen benektet enhver kobling mellom ord og handling.

Samtidig er han tvetydig når det gjelder bruk av vold når han sier følgende til Le Monde 9. april 2019: «Jeg oppfordrer til avkoloniseringen (av Europa). Avkoloniseringen kan være Gandhi eller Ben Bella. Jeg vil foretrekke Gandhi (…) Men når dette er sagt foretrekker jeg krig hvis det eneste alternativet står mellom underkastelse og krig.»

Etter Christchurch blir det uansett vanskeligere for ham å fremstille DSFU som et ikke-voldelig prosjekt. På samme måte som Fjordman assosieres med Breivik, vil han alltid kobles til Tarrant. Tidligere har han hatt relativt lett tilgang til franske medier, selv om han har vært mest populær i islamofobiske og innvandrerfiendtlige miljøer. Han møtte bl.a. en viss suksess blant etablerte journalister og intellektuelle som Eric Zemmour, Alain Finkielkraut og Michel Houellebecq, som man vil kalle «reaksjonære», og som deler hans skepsis til Frankrikes fremtid som enhetlig nasjon.

Det finnes selvsagt grader av tilslutning. Man kan enes med Camus i at innvandring utgjør en reell utfordring for de europeiske landenes kohesjon uten å gå så langt som å omfavne DSFU. Finkielkraut, som tidligere støttet Camus fordi han så på ham som én av Frankrikes mest begavede forfattere, har i senere tid beklaget Camus’ økende radikalisering.

Camus blir ikke minst møtt med ironi av motstandere. I 2016 ble bl.a. DSFU-begrepet plagiert og brukt mot Camus av tre journalister med innvandrerbakgrunn med slagordet «Vi er det store folkeutbytte!»

I tillegg har han fått problemer med det franske rettsvesenet. I 2000 ble han en første gang kritisert av sine meningsfeller for utsagn som kunne oppfattes som antisemittiske i boken Journal: La Campagne de France. I 2014 ble han dømt for hatdiskurs og stigmatisering av muslimer. Han står nå foran en potensiell ny rettssak etter at han i 2017 skrev twitter-meldinger som ble oppfattet som antisemittiske.

Satser på politikk

De siste årene prøvde Camus seg i politikk. Han kommer i utgangspunktet fra litteraturverdenen og venstresiden. På 1970- og 80-tallet tilhørte han sosialistpartiet, før han i 2002 stemte på kandidaten for de grønne til presidentvalget. Etter år 2000 tok han mer avstand fra litteratur og skrev mer politiske tekster. Det førte ham til å klekke ut DSFU-ideen på begynnelsen av 2010-tallet.

Parallelt stilte han opp til presidentvalget i 2012 og 2017, uten å oppfylle minimumskravene for å bli godkjent som kandidat. Han stiftet Parti de l’In-nocence i 2012 og Nei-partiet i 2013, og bidro til å etablere den islamfientlige organisasjonen Pegidas franske avdeling i 2015.

Parallelt med at han ble medlem av det identitære partiet SIEL, støttet han Marine le Pen under presidentvalget i 2012 og 2017. Han ble da kritisert av de identitære for å være for forsiktig med islam og muslimer, kanskje på grunn av dommen fra 2014, og for å være for populær blant jøder. En slik eventuell støtte fra jøder mistet han imidlertid etter ovennevnte twitter-meldinger, hvor han hevdet at DSFU var et større fenomen i historisk omfang enn jødeutryddelsen.

I november 2017 var han også sentral i stiftelsen av Det nasjonale rådet for europeisk motstand (CNRE) sammen med Karim Ouchikh, leder av det identitære partiet SIEL. CNRE vil forhindre DSFU i Frankrike og Europa.

Overraskende nok står Václav Klaus, den tsjekkiske republikks president i perioden 2003-2013, oppført på medlemslisten. Mindre uventet er Filip Dewinters navn, som talsmann for Vlaams Belang.

I mai 2019 stiller Camus opp til valget ved Europaparlamentet med en egen valgliste med navn «Den klare linjen» (La ligne claire). Partiprogrammet oppfordrer europeerne til å føre en «avkoloniseringskrig», dog ikke-voldelig, mot alle globalister og innvandringssupportere som president Macron, som støtter DSFU og ødeleggelsen av fransk og europeisk identitet. Trolig vil han ikke ha nok penger til å føre valgkamp.

DSFU spres i Frankrike …

Camus har ikke gjort noen glimrende karriere i fransk eller europeisk politikk så langt. Det har DSFU derimot gjort. Flere politikere i Frankrike har gått i Camus’ ærend.

Under et besøk til Saint-Etienne i oktober 2017 omtalte lederen for det konservative partiet Republikanerne Laurent Wauquiez DSFU som en realitet i landsdeler hvor han mente at republikkens lov ikke lenger gjaldt. Presidenten for det nasjonalistiske partiet Stå opp Frankrike! Nicolas Dupont-Aignan erklærte også i januar 2017 at: «(…) Folkeutbyttet skjer nå!»

Niesen til Marine Le Pen, Marion Maréchal, hevdet likeledes i 2015 at DSFU var et faktum i flere franske landsdeler. Nasjonal Fronts grunnlegger og tidligere leder Jean-Marie Le Pen skrev i sine memoarer utgitt så sent som i 2018 at DSFU går raskere år for år. Marine Le Pen brukte lignende utsagn tidligere, samtidig som hun kalte DSFU en konspirasjonsteori, før hun avviste enhver kjennskap til DSFU etter massedrapet i New Zealand.

DSFU ble også brukt i «mykere» former av politikere på venstre- og høyresiden som forfektet en hard linje mot innvandring og islam, gjerne like før et valg. En studie av konspirasjonsteorier utført av Conspiracy Watch og IFOP for Jaurès-stiftelsen i desember 2017, viste i tillegg at 48 prosent av de spurte støttet ideen om at ikke-europeisk innvandring var et politisk prosjekt tvunget gjennom av eliten ̶ dvs. politikere, intellektuelle og media, for å erstatte den franske befolkningen.

Den typiske respondenten og DSFU-tilhenger var en mann over 45 år med lav utdanning og lav tillit til media, som stemte konservativt eller på ytre høyre. ​Spesielt oppsiktsvekkende var det likevel at også 32 prosent av venstrevelgerne og 30 prosent av sentrumsvelgerne støttet DSFU. Camus kan med andre ord godt være uglesett av den politiske og litterære eliten, men DSFU vinner faktisk terreng i Frankrike.

… og ellers i Europa

Det gjelder også utenfor Frankrikes grenser. Flere innvandringskritiske og/eller islamfiendtlige grupper og partier anvender en retorikk som ligner på DSFUs.

I Norge er bruken av DSFU fortsatt marginal. Man finner uttrykk som «folkeutskifting» og «folkeutbytte» langt ute på ytre høyre, i grupper som forherliger raserenhet og fordømmer innvandring og multikulturalisme, men uten direkte henvisning til Camus.

Mange husker derimot at uttrykket «snikislamisering» dukket opp for alvor i norske medier etter at Siv Jensen brukte det i talen til landsstyret i Fremskrittspartiet i 2009. Begrepet har en kobling til Eurabia og er definitivt kompatibelt med DSFU.

I andre land fikk DSFU-tankesettet vind i seilene under og etter flyktningkrisen i 2015. I Nederland varslet den anti-islamske politikeren Geert Wilders i november 2018 at europeerne vil bli byttet ut og islamisert hvis man ikke stanser masseinnvandringen. Han etterlyste en de-islamisering av Nederland.

Under parlamentsvalget i Tyskland i 2017 anklaget det høyreradikale partiet AfD Merkels innvandringspolitikk for å utsette Tyskland for en ren kulturell utslettelse. Partiet oppfordret sine velgere til å lage «tyske barn» for å vinne landet tilbake.

I Italia, Østerrike og Ungarn får også DSFU innpass i maktkorridorene. I 2016 anklaget Italias fremtidige visestatsminister Matteo Salvini paven for å støtte en innvandrerinvasjon uten sidestykke. I Ungarn erkjente Orbán i desember 2018 at han skjønte alvoret i krisetilstanden som rammer Afrika, men han tilføyde at man på ingen måte kunne legitimere en invasjon av EU og Ungarn.

Til og med i Storbritannia viste studien utført av Cambridge University og YouGov i november 2018 at 18 prosent av de spurte støttet ideen om at muslimsk innvandring var en del av en større plan om å gjøre muslimer til et flertall i landet. Dette tallet steg til 27 prosent blant konservative velgere.

DSFU  ̶  enten i Camus’ form eller i andre varianter  ̶  får ikke bare støtte blant høyreradikale og identitære grupper. Det er i ferd med å bli mer utbredt i den offentlige opinionen og bidrar trolig til å senke terskelen for fremtidige voldsepisoder.

21. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om spredningen av Renaud Camus’ ideologi i det identitære miljøet både i Frankrike og i andre land. Kronikken er bak betalingsmur.

 


Franck Orban
Førsteamanuensis
Avdeling for økonomi, språk og samfunnsfag
Leder av forskergruppen AreaS

Se faglig profil

AreaS seminar: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU? Det franske eksemplet

Franck Orban (AreaS/HiØ), Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) og Kjersti Aukrust (UiO)

Tirsdag, 2. april 2019, ble det arrangert et bokbad i høyskolens biblioteket hvor jeg og Kjersti Aukrust (UiO) snakket med Ingrid Grønli Åm (Morgenbladet) om hennes nye bok, «Hjelp, vi er i EU!».

I boken tar hun for seg Jean-Luc Mélenchon, hans parti «France Insoumise» og stiller spørsmålet: Hvilken fremtid for den radikale venstresiden i EU?

Hjelp, vi er i EU! av Ingrid Grønli Åm

Flere interessante poenger kom opp i løpet av samtalen mellom oss, slik som høyre-venstre-aksen i Frankrike, presidentvalget i 2017, «de gule vestene» og muligheten for et Frexit.

Opptak fra seminaret kan hentes på AreaS TV.

Herved følger en oversikt av spørsmålene som vi tok opp.

 

 

Historiske rammer

Venstresiden i Frankrike har vært i krisetilstand over en lengre periode. Delvis skyldes det globale forhold, delvis skyldes det òg mer nasjonale forhold. Hva mener du er årsaken(e) til splittelser på venstre side i Frankrike og når skjedde et slikt brudd på venstresiden?

Kan du beskrive JPMs glidning ut av sosialistpartiet etter år 2000? Når mener du kom vippepunktet for ham?

Kan du minner oss på i hvilken grad bl.a. EU har vært et problem for samlingen av venstrekreftene og mer spesifikt for JLMs alliansepolitikk med kommunistene og de grønne?


Dynamikken ved president- og parlamentsvalget 2017

Hvordan analyserer du årsakene bak JLMs valgsuksess i 2017 og samtidig nederlag når det gjelder å komme til 2. omgang?

JLM nektet å velge mellom MLP og EM før andre omgangen av presidentvalget. Kan du forklare hva du tror motiverte dette valget og gå inn for konsekvensene av et slikt valgt for JLM i ettertid?


Dynamikken i dag: europavalget og gule vester

JLM og FI vant ikke noe særlig på krisen med de gule vestene som nå har pågått i 20 uker. Hva mener du er grunnen(e) til det?

Mélenchon har vist en viss begeistring for en av de gule vestene Eric Drouet, som i desember oppfordret gule vester til å storme inn Elysee-palasset. Hva forteller en slik fascinasjon om JLMs forhold til de gule vestene som protest/opprør-» bevegelse?

Du skriver at JLM og FI har befestet sin posisjon som det brede alternativet på den franske venstresiden. FI ligger nå relativt lavt i meningsmålingene før europavalget. Hvor sikker er FIs posisjon fremover og hva er faktorene som svekker og som styrker en slik påstand?

Du skriver også at JLM etter presidentvalget i 2017 har befestet sin posisjon som reell utfordrer til Macron. Står du fast ved det i dag eller har han «mistet toget» og hvorfor?

Fotsoldaten og inspiratoren

Finnes det en kobling mellom terroristen fra Christchurch og den franske forfatteren Renaud Camus? Fotoillustrasjon: Colourbox.com

KRONIKK: Renaud Camus er en fransk forfatter som ble kjent i Norge etter at det ble hevdet at han inspirerte Brenton Harisson Tarrant, gjerningsmannen som angrep to moskeer 15. mars 2019 i Christchurch, New Zealand. 50 personer ble drept og like mange ble såret.

Camus forfekter et ekstremt tankesett som i utgangspunktet ikke oppfordrer til vold, men som til syvende og sist har fått et radikalisert individ til å begå massedrap. Det mest urovekkende er at Camus’ ideologiske buskap blomstrer opp på begge sider av Atlanterhavet.

Tarrant indikerte at han primært var inspirert av Anders Behring Breivik i et manifest som han lastet opp på sosiale medier kort tid før angrepet. Der omtalte han Breivik som «frihetskjemper», «motstandsmann» og «etno-soldat.» Han påstod også at han hadde vært i kontakt med Breivik og at han hadde fått godkjent terrorangrepet av såkalte «tempelriddere».

Den første påstanden er usannsynlig, gitt soningsregimet den terrordømte er underlagt. Den andre er heller ikke troverdig. Rettssaken mot Breivik konkluderte i 2013 med at noe organisert miljø rundt ham ikke fantes, og at mannen bak 22/7 handlet alene. Med mindre et slikt organisert miljø har oppstått i mellomtiden, må man tro at Tarrant brukte Breivik for å påberope seg en form for legitimitet for angrepet.

Det er derimot mulig at han leste Breiviks manifest, eller deler av det, og at han møtte individer som sympatiserte med Breiviks voldsunivers. I Tarrants tekst finner man for øvrig referanser til europeisk fascisme og til amerikansk hvit-makt-bevegelse. Det gjelder navn (Oswald Mosley og David Lane), begreper og sitater (Lanes slagord, Hvit folkemord) og symbolikk (Sonnenrad som korssymbol brukt av hvit-makt miljøet i USA).

Ulike referanser til Breivik og til angrep begått av andre høyreekstremister i USA, Italia, Sverige og Storbritannia de siste årene plasserer Tarrant i et uformelt globalt nettverk av høyreekstremister som motiverer hverandre til å ty til terrorisme.

Det store folkeutbyttet

På første side av Tarrants manifest står The Great Replacement som hovedtittel. Sistnevnte henviser ikke til kjent ekstremistisk angelsaksisk litteratur, men til en relativt ukjent fransk forfatter, Renaud Camus.

I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere.

Gjennom flere bøker (De l’innocence, 2010; Le Grand Remplacement; 2011; Le Changement de peuple, 2013 og Dernière chance avant le Grand Remplacement; Changer de peuple ou changer de politique?, 2017) har Camus forfektet en dystopisk visjon hvor «etnisk franske» og «etnisk europeere» byttes ut med ikke-europeiske innvandrere og muslimer på eget territorium. Han kaller dette «Le grand remplacement,» Det store folkeutbytte (heretter DSFU).

Det skjer demografisk ved at ikke-hvite innvandrere og muslimer, og deres etterkommere, får flere barn enn hvite europeere, og ved at de nekter å ta innover seg europeiske verdier. De vil ta over Europa. Ifølge ham opptrer muslimer som femtekolonister og som DSFUs «bevæpnede arm».

Det skjer også ideologisk ved at en politisk, intellektuell og økonomisk elite har som mål å skape et globalisert menneske løsrevet fra enhver form for nasjonal forankring. I Camus’ øyne er en slik elite totalitær og tvinger sin ideologi på uvitende europeere. Inntrengerne og eliten deler derfor ansvaret for at «ekte europeere» på sikt dømmes til å forsvinne.

Den kommende sivilisasjonskollapsen

Utover det er hele den vestlige sivilisasjonen i dødsfare. Camus’ forventede sivilisasjonskollaps kan kun forhindres ved at all ikke-europeisk innvandring stanses og ved at ikke-europeiske innvandrere og muslimer, samt deres etterkommere, sendes tilbake til Afrika og til muslimske land. DSFU ansees av ekstremismeforskningen som en konspirasjonsteori.

Camus er langt fra å være den første som i fransk sammenheng forfekter et slikt apokalyptisk bilde. Allerede i 1883 fryktet forfatteren Paul Leroy-Beaulieu Frankrikes invasjon av utlendinger.

DSFU-tankegangen spores også opp hos en av de mest sentrale grunnleggere av fransk nasjonalisme på slutten av det 19. århundre. I «Kallet til soldaten» fra 1900 advarte Maurice Barrès mot inntrengere som var i ferd med å overta franskmennenes plass i eget land. I tråd med datidens antisemittisme anså Barrès jøder som inntrengere, sammen med arbeidsinnvandrere. Barrès skal ha vært den første som oppfant uttrykket «Det store folkeutbytte.»

Innvandringsdebatten skapte også skarpe politiske fronter i mellomkrigstiden mellom en elite som var kosmopolitisk, og høyreekstreme grupper som beskyldte sistnevnte for svik mot fedrelandet. I 1932 påpekte bl.a. Charles d’Héristal at inntrengernes invasjon var planlagt og organisert av eliten, og at målet var et bolsjevistisk kupp støttet av jøder, frimurere og tyskere, for ikke å nevne den jødisk-tysk-amerikanske finans.

Den franske historikeren Ralph Schor noterte i denne sammenheng at høyreekstremister gjennom flere generasjoner har forsvart ideen om at innvandring fører til nasjonal desintegrering og ødelegger den kulturelle, historiske og nasjonale identiteten. En slik diskurs vinner fram i nedgangstider og i akutte kriser.

I Frankrike var det tilfellet på 1880-tallet med Dreyfus-saken, så i 1930-årene med finanskrakket og igjen på 1970-tallet med to oljesjokk i 1973 og 1979. Finanskrisen i 2008 og flyktningkrisen i 2015 spilte trolig en lignende rolle. De åpnet et vindu for tilhengerne av en modernisert utgave av DSFU-ideen.

Fransk kulturkamp

Førti år før Camus’ bok om «Det store folkeutbytte» kom boken til en annen forfatter, Jean Raspail. I helgenes leir var en dystopisk roman utgitt i 1973 om hvordan innvandringen fra Asia traff Frankrikes kyst før den oversvømte landet og resten av Europa. Den politiske konteksten var da preget av båtflyktninger, men tankegangen bak forståelsen av denne krisen var lik Camus’. Raspails bok ble kjent i franske høyreekstreme miljøer, før den ble eksportvare. Den kom i norsk utgave i 2015.

Men Raspail var ikke alene i Frankrike. Det fantes allerede et miljø på ytre høyre som siden begynnelsen av 1960-tallet reflekterte over bl.a. identitetsbegrepet. Tankesmien GRECE ble stiftet i 1968 som motpart til den nymarxistiske Frankfurtskolen, og samlet akademikere og journalister som hadde tatt innover seg erfaringene fra Algerie-krigen, og som forkastet bruk av vold – vurdert som ineffektivt, til fordel for en kulturkamp. En ny ideologisk plattform renskåret for raseteori skulle få innpass i partier på høyresiden for å påvirke dem.

Det nye høyre

Hjernene bak GRECE (Alain de Besnoist, Dominique Venner, Guillaume Faye) bygget opp en antiliberal og tradisjonalistisk kulturell bevegelse som av franske media ble kalt Det nye høyre. Den fordømte globalisme, multikulturalisme og parlamentarisme, og forsvarte ideen om at europeerne måtte kjempe for å bevare sin kultur og identitet.

Club de l’Horloge sprang ut fra GRECE i 1974, med et mer liberalt profil og en ambisjon om å innta nøkkelstillinger i partier. I 1999 publiserte Alain Benoîst bl.a. et «Manifest for en europeisk renessanse» som ble lagt merke til i høyreradikale miljøer i Vest-Europa, USA og Russland.

Det nye høyre lyktes med å spre et budskap som ikke lenger var fanget i randsonen. Det preget i økende grad den politiske debatten i Frankrike på høyresiden, før den fant veien ut til flere europeiske land. Etter 2010 begynte en langvarig satsing å gi uttelling, ved at ideen om DSFU spredte seg til nasjonalistiske og innvandrerskeptiske grupper og partier i andre europeiske land.

Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen.

Hjernene bak GRECE gikk i ulike retninger. Benoît godtok etter hvert at «ur-europeere» og innvandrerne kunne leve side om side, og rettet sin metakritikk mer mot USAs kulturimperialisme. Venner avlyste en politisk karriere for å fokusere på metapolitikk. I Det nye høyre forfektet han en antimodernisme og en rasebasert europeisme. I høyreradikale miljøer betraktes han som DSFUs første offer etter at han tok sitt liv 21. mai 2013 i Notre-Dame i Paris i politisk protest.

Like før han begikk selvmord postet han et innlegg på sin blogg hvor han kalte Raspails I Helgenes Leir og Camus’ Det store folkeutbyttet to visjonære med tanke på faren for en afrikansk-islamistisk overtagelse av Frankrike. Venner beskyldte franskmenn for å være mer opptatt av å demonstrere mot homofilt ekteskap enn av å motsette seg DSFU, og etterlyste en intellektuell og moralsk reform som ville innlede en ny identitetskamp.

Nødvendig vold

Hans siste ord kunne forstås som en oppfordring til vold: «(..) Fredelige protester i gata vil ikke være nok til å forhindre dette. […] Det vil trenges en ny, storslått og symbolsk aksjon for å vekke folk fra latskapen […] Vi trer nå inn i en tid hvor ord må etterfølges av handling.»

Faye ble kastet ut av GRECE i 1986 fordi han var ansett som for ekstrem og fokuserte på konfrontasjonen mellom europeerne og «den allogene befolkningen,» dvs. innvandrerne og muslimer. I 2008 ble han dømt i Frankrike for oppfordring til rasisme og vold etter publikasjonen av Europas kolonisering; den sanne diskursen om innvandringen og islam.

I likhet med Camus og Venner så Faye på muslimer som femtekolonister som kjempet en erobringskrig i Frankrike og Europa. For ham var den høye kriminaliteten blant innvandrerne et bevis på at krigen allerede var i gang. Faye anklaget ikke minst eliten for landssvik.

I lys av en katastrofe som for ham var verre enn alle epidemier og kriger Europa hadde opplevd hittil, oppfordret han europeerne til å igangsette Europas Reconquista. Fayes analyse er svært lik Venners og Camus.’ Derimot skiller han seg ut med tanke på legitimering av vold. Han døde av kreft 7. mars 2019. Hans militante budskap ble populært i den identitære bevegelsen som oppstod i Frankrike på begynnelsen av 2000-tallet, før den spredte seg til andre land.

Idéfelleskap på nettet

Hva er da koblingen mellom Tarrant og Camus? I likhet med Breivik er Tarrant en ensom mann som var oppslukt av internett, og som opplevde et idéfelleskap han ble sterkere knyttet til. Det ga ham tilgang til kilder.

DSFU som frittstående uttrykk dukker opp bare en gang i manifestet. «Utbytte» nevnes derimot 28 ganger sammen med adjektiver som etnisk, raseaktig, kulturell og demografisk. Disse uttrykkene stammer fra hvit-makt litteraturen, kontrajihadismen og de identitære.

Noen direkte referanser til Camus finnes dermed ikke i teksten, med unntak av en setning som kunne ha vært skrevet av Camus: This crisis of mass immigration and sub-replacement fertility is an assault on the European people that, if not combated, will ultimately result in the complete racial and cultural replacement of the European people.

Det kan tyde på at han ikke kjente til franskmannen, og heller ikke til Venner og Faye. Det er ikke overraskende. Camus’ litterære produksjon på engelsk er begrenset. Men det finnes en boksamling på engelsk med utdrag av Camus’ bøker utgitt i 2018 med tittel «You Will Not Replace Us!», samt flere intervjuer på engelsk.

I juli 2017 ble også en video med tittel “The Great Replacement” lag ut på Youtube av Alt-right miljøet. I løpet av bare noen få måneder fikk den 250.000 treff. Kanskje var Tarrant en av dem?

Det ble også lagd en webside hvor Camus’ navn og DSFU ble introdusert for et nordamerikansk publikum, men uten nærmere beskrivelse av Camus’ tekster. Interessant nok var det anbefalt å erstatte «White Genocide» – kjent fra hvit-makt miljøet – med «Great Replacement» for å sikre bedre spredning utenfor USA. Websiden henviste også til to twitter-kontoer kalt etter DSFU.

Benoist og Faye er derimot oversatt til engelsk av forlaget Arktos Media. Begge ble også invitert til USA av Robert Spencers National Policy Institute i henholdsvis 2013 og 2015. Tarrant har trolig ikke lest ovennevnte forfattere. Han kan derimot ha fanget opp hvordan DSFU brukes i USA av antisemitter som forfekter hvitt herredømme, som i Charlottesville i august 2017, hvor demonstranter skrek «You won’t replace us!»

Tarrant i Frankrike

Kan han ha blitt påvirket mer direkte? Han reiste til Vest- og Øst Europa i 2017 og var bl.a. i Frankrike. Hans familie fortalte at han var ugjenkjennelig etter dette oppholdet. Selv beskrev han besøket til Frankrike som en vekkelse, hvor han så kontrasten mellom en aldrende fransk befolkning i store og små byer og et vrimlende mangfold av yngre ikke-europeiske innvandre.

Besøket til en militær kirkegård i nord-Frankrike skal ha gjort spesielt inntrykk på ham. Han skal ha vært rørt av synet på utallige hvite kors som stod på rekke og rad, og vedgikk at han ikke kunne la være å sammenligne europeiske soldaters heltemodige offer for sitt hjemland med det moralske og kulturelle forfallet i dagens Europas.

Det er under dette besøket, og etter å ha sett debatten mellom Macron og Le Pen under presidentvalget i mai 2017, at han skal ha bestemt seg for å gjenreise «den hvite mannens ære» ved å slå tilbake mot dem som han systematisk kaller «inntrengerne».

Ifølge ham skal også den utløsende hendelsen for å ta skrittet mot vold ha vært drapet på den unge Ebba Åkerlund under attentatet i Stockholm 7. april 2017. Tarrants kjenskap til DSFU kan ikke minst komme fra kontakter under oppholdet i Europa. Han ga i alle fall penger til Den østerrikskes identitære bevegelsen, en ungdomsorganisasjon som springer ut fra franske Identitærbevegelsen (Génération Identitaire, GI) og til GI-Frankrike.

Génération Identitaire

Sistnevnte ble stiftet i 2012 og spredte seg til et titalls andre europeiske land. Sommeren 2017 arrangerte GI en samling for sine europeiske avdelinger hvor også amerikanere var med. DSFU står sentralt i GIs propaganda (Camus/Venner), samt oppfordringen til alle hvite europeere til å gjenerobre sine land, med makt hvis nødvendig (Faye). Det er ikke usannsynlig at Tarrant traff identitære i minst et europeisk land, og at han ble nærmere kjent med DSFU.

Franske GI hadde allerede I 2013 lagt ut en video ut på Youtube hvor målsettingen var klar: “We are the generation of ethnic fracture, total failure of coexistence, and forced mixing of the races (..) We are sick and tired of your cowardice (..) Don’t think this is simply a manifesto. It is a declaration of war.” Regjeringen i Frankrike vurderer nå å oppløse GI.

Om Tarrant ble inspirert av Camus, Venner og Faye er vanskelig å stadfeste. Alle tre har brukt DSFU-begrepet. Camus står for en mer intellektualisert og ikke-voldelig formulering av DSFU, mens Faye og Venner er aksjonistiske. Alle har hatt betydning for identitarismens vekst i Europa, og for spredningen av DSFU over Atlanterhavet de siste årene.

Men kom Tarrants kjennskap av DSFU-begrepet fra dem eller fra andre kanaler? Samtidig kan australieren ha møtt individer som introduserte ham for DSFU. Det siste er for øvrig kompatibelt med både hvit-makt ideologien og kontrajihadismen. Det kan fange opp yngre og rastløse individer som Tarrant, og motiverer dem til voldshandlinger.

Dermed fremstår ikke koblingen mellom Camus, Venner og Faye på den ene siden og Tarrant på den andre, som så ulogisk. De er tvert imot komplementære i den forstand at de første fremstår som ideologer, mens den sistnevnte – i likhet med det Breivik var i sin tid – er fotsoldat.

8. april 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Minerva om koblingen mellom terroristen fra New Zealand Brenton Harisson Tarrant og den franske forfatteren Renaud Camus. Kronikken kan hentes her.

Kronikk i Klassekampen: Den lille muligheten

Hvordan vil det gå med Frankrike etter slutten på «Den store debatten» som begynte i januar 2019? Foto: Colourbox.com

19. mars 2019 publiserte jeg en kronikk i Klassekampen om slutten på «Den store debatten» som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken heter «Den lille muligheten» og er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

Usikker debattslutt i Frankrike

Frankrike opplever sin verste politiske krise siden mai 1968 med de gule vestene. For å komme ut av krisetilstanden og sette sluttstrek på kaoset og volden igangsatte president Macron i januar 2019 en landsdekkende konsultasjon hvor alle franskmenn ble invitert til å uttale seg. Folkemøtene ble avsluttet 15. mars, mens internettplattformen som tar imot innsendte bidrag stenges den 18. Utallige krav må nå omsettes i bærekraftige politiske tiltak. Er det mulig?

Brudd med normal praksis

Initiativet til «Den store debatten» sies å ha vært tatt av president Macron selv. På bakgrunn av krisen som rammet Frankrike siden november 2018 måtte noe drastisk gjøre for å dempe konfliktnivået og gi makthaverne tid til å samle seg. Ideen om en landsdekkende debatt var også en erkjennelse om at håndteringen av de gule vestenes krise krevde et brudd med normal politisk praksis. Den skadeskutte tilliten mellom velgerne og en regjering som en tid var truet av kollaps skulle repareres ved å gi det franske folk ordet. Mange kommentatorer sammenlignet Den store debatten med et lignende tiltak som ble brukt av Ludvig den 16. i begynnelsen av 1789. Franske borgere skulle da gis nye rettigheter mot deres aksept for økt beskatning, dette for å nedbetale statsgjelden. Historien tok en uventet og brå vending da det som skulle ha vært en ren konsultasjon utviklet seg til en full revolusjon som veltet Frankrikes tusenårige monarki med vold. Betydningen av en slik referanse kan ikke ha vært ukjent for en skolert og historieinteressert Macron som før presidentvalget i 2017 skrev en bok med tittel «Revolusjon».

Relativ suksess

Franskmenn flest har lenge vært skeptiske til «Den store debatten.» Man mistenkte et forsøk fra regjeringens side på å kjøpe seg tid. Det ble også rettet kritikk mot at diskusjonen var styrt via fire forhåndsbestemte områder: overgangen til en mer miljøbasert økonomi, beskatning, demokrati og organiseringen av staten og den offentlige sektoren. De gule vestene meldte seg ut fra starten av og varslet mobilisering både under og etter debatten. Mange franskmenn bestemte seg likevel for å delta. Debatten munnet ut i 10.000 møter arrangert i Frankrike og i redaksjonen av 16.000 klagebøker (mot 60.000 i 1789), hvor hvem som helst kunne fortelle om sine livsutfordringer og komme med endringsforslag. 1,4 million bidrag ble også levert inn på en internett-plattform som ble åpnet i denne anledningen, selv om reelle tall tyder på at bare 250.000 personer skrev innlegg. Totalt antar man at rundt 1% av Frankrikes befolkning har deltatt i prosessen. Det kan vurderes som relativt beskjedent i forhold til landets totale befolkning. Men prosessen blir stort sett vurdert som en sun utøvelse av demokratisk praksis i et land som lider av kronisk mangel på konsensus. Den produserte derimot en enorm mengde informasjon som nå skal behandles av algoritmer, så av utnevnte representanter for denne anledningen, før presidenten til slutt sitter med mer eller mindre konkrete tilbakemeldinger. Men tiden er knapp. Macron varslet om at han vil kunngjøre de første tiltakene inspirert av folkets røst i midten av april og utover våren. Mange stiller seg kritisk til gjennomførbarheten av prosessen. Håpet var beskjedent, men skuffelsen kan bli enorm.

Sprikende forventninger

Selv om det vil ta tid før man får oversikt over forslagene, viser allerede flere meningsmålinger interessante tendenser. Blant dem kan to trekkes fram. Den ene er motsetningen mellom det som er makthavernes reelle intensjon med denne prosessen, dvs. å forbedre statskassen ved å kutte ned på statsutgifter og/eller å øke beskatningen – altså den samme intensjonen som i 1789 -, og respondentenes tilbakemeldinger, som stort sett dreier seg om å bevare mest mulig av det som er igjen av den franske velferdsmodellen, samtidig som levestandarden skal heves for folk flest og de mest vanskeligstilte gjennom mindre direkte og indirekte beskatning og økt kjøpekraft. En slik forventningskløft mellom begge parter av forhandlingsbordet fremstår som en gordisk knute som Macron vil streve med å løsne. Igjen kan skuffelsen bli stor for mange. Spørsmålet er imidlertid hvor mange som blir skuffet og hvor jevnt fordelt skuffelsen blir. Den minste antydningen til ny urettferdig fordeling av byrden mellom «rike» og «fattige» vil neppe godtas av utålmodige franskmenn og vil kunne produsere en ny periode med uro med uante implikasjoner. Den andre tendensen som kan trekkes fram er forskjellen mellom tiltak som vektlegges i de øvrige forslagene og det som har stått sentralt blant de gule vestene. Riktignok må man skille mellom opprinnelige krav fra november 2018 fokusert på mer rettferdig og lavere beskatningsnivå og økt kjøpekraft, og senere mer politiserte og mer radikale krav. Eksempelvis vektlegges folkeavstemningen på borgernes initiativ, forkortet med RIC på fransk, i større grad blant de gule vestene, enn blant de som leverte inn bidrag til Den store debatten. Disse ser ut til å foretrekke økt bruk av presidentens mulighet til å kalle til folkeavstemning og en større andel av forholdstallsvalg. Det kan tyde på en reell forskjell mellom de to gruppene når det gjelder synet på direkte demokrati og representativt demokrati.

Komplisert agenda

For Macron er en fredelig utfasing av krisetilstanden avgjørende. Trolig vil han, i likhet med det Ludvig den 16. gjorde i sin tid, forsøke å fylle statskassen mot økte eller nye rettigheter som ikke vil være kostnadskrevende, men som vil ha symbolsk betydning for enkelte grupper. Spørsmålet er om dette vil holde. Nye gatekamper i Paris på Champs-Elysée siste helg viser at volden kan bluse opp når som helst og komme ut av kontroll. Opportunitetsvinduet er uansett smalt for Macron. 26. mai holder Frankrike valg til EU-parlamentet. Innenrikspolitisk er valget det første landsdekkende valg siden Macrons seier ved presidentvalget og parlamentsvalget i 2017. Igjen er Marine Le Pen hans klare utfordrer. Blir «Den store debatten» tross alt en suksess over tid, vil det kunne påvirke Macrons parti LREMs valgresultat positivt. En seier vil reversere resultatet fra forrige europavalg i 2014, da Nasjonal Front for første gang i sin snart femti års historie, vant et nasjonalt valg i Frankrike. Skulle debattprosessen derimot ende opp i generell skuffelse og mer sosial uro og vold før valget, blir Macrons posisjon nasjonalt og i EU ytterligere svekket. Han vil i enda mindre grad enn før kunne fremstå som en aktør bak EUs «gjenfødelse» og som en handlekraftig motmakt mot euroskeptiske og antiliberale krefter i fremgang.

19. mars 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Klassekampen om slutten på «Den store debatten» som har pågått i Frankrike siden januar 2019. Kronikken er bak betalingsmur. Her gjengis originalversjonen slik den ble sendt inn.

Kronikk i Dagbladet: Macron fremstår ikke lenger som en fryktløs fransk president

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

11. mars 2019 hadde jeg en kronikk i Dagbladet om president Emmanuel Macrons siste utspill om EUs framtid i samtlige EU-land.

5. mars 2019 publiserte Frankrikes president Macron en kronikk om EUs fremtid i samtlige EU-land og på 24 språk med tittel «For en europeisk gjenfødelse». Ifølge ham er det på tide at europeerne igjen begynner å tro på EU-prosjektet og kjemper mot negative krefter som vil undergrave Unionen. Kan dette budskapet snu en negativ trend foran Europavalget i slutten av mai?

For kort tid siden kritiserte den franske regjeringen Italias viseminister Di Maios innblanding i fransk politikk da sistnevnte uten forvarsel til franske myndigheter krysset grensen for å møte selverklærte representanter for de gule vestene.

På en måte gjorde Macron det samme ved å bruke den utenlandske pressen og henvende seg direkte til de han kalte «europeiske borgere». Det er første gang at en europeisk statsleder bruker en slik metode. I likhet med hans tidligere forslag om å stemme inn en andel av medlemmene i EU-parlamentet på transnasjonale lister ved årets EU-valg, stod han fram som president som vil gi EU-parlamentsvalget en klarere europeisk profil.

Ved å ta et slikt initiativ viste han at Europapolitikken ikke lenger bare sees som et nasjonalt anliggende, men også noe transnasjonalt. I en tid hvor pressefriheten svekkes i flere land og hvor skepsisen ovenfor etablerte medier sprer seg blant tilhengere av alternative fakta er valget av en kronikk i store aviser heller ikke uten symbolsk betydning.

Initiativet fikk så langt blandet respons i andre EU-land. Tradisjonelle sentrumsliberale pro-EU krefter i Benelux-landene reagerte positivt. Ungarns statsminister Orbán avfeide med en gang en Macron som ønsker alle ikke-europeiske innvandrere og flyktninger velkommen.

At Merkel så langt ikke har ikke uttalt seg personlig, samtidig som CDUs nye leder Annegret Kramp-Karrenbauer 9. mars kom med et motsvar til Macrons forslag som ikke kom den franske presidenten i møte (Europa richtig machen), er mer urovekkende og viser hvor skadeskutt det tysk-franske paret er om dagen.

Macrons kronikk sammenlignes gjerne med den to timer lange talen om EUs fremtid, som han holdt ved Sorbonne-universitetet i Paris i september 2017. Konteksten er riktignok svært forskjellig. For to år siden var Macron en nykommer i fransk politikk som hadde vunnet en brakseier mot etablerte partier ved presidentvalget.

Han var ikke minst ansett som en potensiell ny leder for liberaldemokratiske krefter i EU og Vesten – og som en redningsplanke for proeuropeerne i en tid preget av populistenes fremgang, Brexit-skandalen og Merkels synkende popularitet. Talen fra Sorbonne var en brennende appell for en tettere integrasjon mellom EU-landene og for mer fransk-tysk lederskap i EU.

To år senere er Macron betydelig svekket på hjemmebane med en oppslutning på rundt 30 prosent. Han er desperat opptatt med å slukke brannen som startet med de gule vestenes opprør høsten 2018. Entusiasmen som preget andre EU-land ovenfor Macron er også svekket.

Det farger i stor grad tonen og innholdet i hans kronikk. Der fremstår han ikke lenger som en fryktløs fransk president som skal vise alle andre europeere den lysende stien, men heller som en eldre statsleder som sliter med populismens fremgang på egen baneandel og som varsler om at EU kan utsettes for en fatal splittelse.

Kronikken fokuserer for øvrig ikke i samme grad som i 2017 på det tysk-franske paret og eurosonens potensiale. Det forsterker inntrykket av at Macron står ganske alene som representant for pro-EU krefter.

I kronikken byttet Macron den store visjonen om et integrert EU ut mot en langt mer pragmatisk utgave. Han beskriver fortsatt en kamp mellom to motsatte syn på EU: tilhengerne av et åpent EU som er tuftet på liberaldemokratiske prinsipper og tilhengerne av et lukket EU som ikke nøler med å angripe sentrale deler av det liberale demokratiet. Selv om han varsler om at «man ikke kan la nasjonalister som ikke tilbyr løsninger, utnytte folks sinne», virker det som han tar innover seg sentrale dimensjoner i populistenes diskurs til velgerne. Hans plan for EU minner mye om president Sarkozys fremstilling av EU da Frankrike hadde EU-formannskapet i 2008.

Dette EU må stå på to ben.

For det første må Unionen sørge for å bli mer demokratisk og i større grad ivareta borgernes rettigheter. Det viser forslaget om et europeisk byrå for beskyttelsen av demokratiske prinsipper i medlemslandene mot nettangrep og manipulasjon i valgprosesser og forslaget om forbud mot utenlandsk finansiering av europeiske politiske partier. Slike tiltak rettes mot russisk påvirkning av nasjonale valg eller private aktører som Steve Bannons nye høyrepopulistisk nettverk.

For det andre må europeerne beskyttes bedre mot ulike trusler. Det dekker økonomi, med bl.a. innføringen av en garantert europeisk minstelønn tilpasset nasjonale forhold og innføringen av likelønn på samme arbeidsplass.

Det handler også om miljøpolitikk, med en europeisk bank for klimaet som vil finansiere miljøvennlige prosjekter eller grensekontroll, med en innstramning av Schengens ytre grenser, en felles asylpolitikk for migranter og et felles kontor for asylsøknader, samt en felles grensestyrke.

Sikkerheten forutsetter også mer satsing på sikkerhets- og forsvarspolitikk via en ny europeisk forsvars- og sikkerhetstraktat og et europeisk sikkerhetsråd. Forslagene legger opp til en viss maktforflytting til fordel for mellomstatligheten gjennom byråer som vil kunne gi stater mer innflytelse.

Macron er ikke blitt «populist,» men han tar i bruk en kjent aikido-teknikk: bruk motstanderens styrke mot ham. Her brukes populistenes retorikk tuftet på frykt og behov for anerkjennelse mot dem selv, samtidig som han «europeiserer» deres budskap. Suverenisme og nasjonalisme smeltes sammen i en form for europeisk suverenisme blandet med en dose proteksjonisme.

Tilhengere av hans forslag vil si at Macron har fått en realitetsorientering med de gule vestene og fremmer en diskurs som kan fange en del EU-skeptikere som i utgangspunktet ikke vil ha mindre EU, men «et annerledes EU» som ivaretar dem.

De vil med andre ord tilbake til EU før Maastricht, dvs. før overgangen til liberalismen. Skeptikere hevder derimot at forslagene er for vage og at Macron driver et dobbelt spill hvor han forfekter proteksjonisme for EU, men hans politikk hjemme er liberal. Andre roper varsko mot at Macron løper ærend for populister. Jean-Marie Le Pen, tidligere leder for Nasjonal Front, pleide å si at velgerne alltid foretrekker originalen fremfor kopien. I så fall kan aikido-trikset vende seg mot Macron.

Kan Macron overbevise? Han får drahjelp av britene. En håpløs Brexit-debatt i Storbritannia oppfordrer ikke andre europeere til å drømme om Exit-varianter. En ting er å gå løs på EU, en annen er å forlate Unionen.

Brexit er et paradoks. Det er det verste Unionen kunne oppleve. Man mister over 60 millioner innbyggere, en av verdens største økonomi og et land med fast sete i FN og vetorett.

På en annen side er Brexit kanskje for det bedre hvis man får bevist hvor sammensveiset EU-landenes økonomi er. Europeerne er kanskje ikke så opptatt av grunnleggende rettigheter som undergraves i østeuropeiske stater, men de skjønner veldig godt at prisen kan bli høy hvis euroskeptiske politiske krefter kommer til makten og går inn for å hoppe av Unionen.

Macron har en fransk og europeisk agenda. Tradisjonelt har franske presidenter reparert et skadet forhold til franske velgere ved å ta et skritt tilbake fra innenrikspolitikken og fokusere på utenrikspolitikken.

President Mitterrand gjorde det med hell. Han ble gjenvalgt i 1988 til tross for elendig oppslutning årene før. Jacques Chirac var også en upopulær president i 2003 da han stod på barrikadene og nektet å støtte USAs invasjonsplaner i Irak. Det hjalp ham fram til fiaskoresultatet ved folkeavstemningen om EUs grunnlovstraktat i 2005.

Macrons kronikk er et ledd i forsøket på å heve presidenten over den partipolitiske debatten. Han vil styrke sin lederrolle i en situasjon fortsatt preget av kritikk mot ham, demonstrasjoner hver helg og stor usikkerhet rundt det som vil skje når «Den store debatten» som har vart siden januar og som avsluttes med utallige forslag fra franskmenn flest, skal omsettes i konkrete tiltak som bør sette sluttstrek på det politiske kaoset.

Parallelt finner valget til EU-parlamentet sted 26. mai i Frankrike. På nasjonalt plan har valget stor betydning. Det er det første nasjonale valg etter presidentvalget og parlamentsvalget i 2017 og Marine Le Pen er fremdeles Macrons største utfordrer i år. Macrons parti, LREM og Le Pens Nasjonal Samling ligger langt foran i meningsmålinger.

En seier for Macron ville sende signalet om at krisetilstanden er på bedringens vei og vil kunne reversere resultatet fra forrige Europavalg i 2014, da Nasjonal Front kom på første plass.

På europeisk plan forventer man at populistiske og euroskeptiske partier ikke vil få flertall i parlamentet, selv om de kan få økt oppslutning. En slik tyngde vil kunne gjøre det lettere å blokkere forslag om mer integrasjon og påvirke EUs agenda mot renasjonalisering.

I tillegg forventes det at de to største partiene, sosialdemokratene fra S&P og konservative fra EPP, ikke lenger vil ha flertall alene og vil trenge støtte fra andre

Det åpner et rom for europeiske grønne og for liberaldemokratene fra ALDE, som LREM trolig vil slutte seg til. ALDE og LREM kan få en rolle som tunga på vektskålen i det nye parlamentet.

Macron fører altså en dobbel kamp nasjonalt og europeisk. Skal han vinne begge, trenger han flere allierte.

Kronikk i Dagbladet om unge sårbare innsatte og rekruttering til voldelig ekstremisme

Fotoillustrasjon: Colourbox.com

18. februar 2019 publiserte AreaS medlem Franck Orban en kronikk i Dagbladet om mentorordningen i Kriminalomsorgen. Den er en lengre utgave av en annen kronikk som ble nylig publisert i Forskning.no. Kronikken kan hentes her.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme, som ble fremlagt 10. juni 2014, ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som nå har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, er nå evaluert for første gang. Evalueringen tyder på at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Evalueringen tar for seg prosjektets treårs levetid i tidsrommet 2015-18 og bygger på innsyn i prosjektets dokumenter og dybdeintervjuer med ansatte som utarbeidet prosjektet og som drev det, fengselsansatte som jobbet med innsatte som deltok i programmet, 9 mentorer og 8 «mentorerte».

Den første delen ser på hvordan prosjektet startet og gir status for hvordan tiltaket praktiseres i dag. Den andre delen belyser mentorprosjektet fra fengslene, mentorene og mentorerte.

Gitt prosjektets korte levetid valgte man å ha en prosessevaluering framfor en produktevaluering. Forskningen internasjonalt er generelt svært forsiktig med å trekke endelige konklusjoner om hvorvidt slike tiltak klarer å avradikalisere innsatte. For å komme til en slik konklusjon trenger man uansett et større volum – dvs. et større antall innsatte som følger tiltaket – og et lengre tidsperspektiv etter at de første innsatte som deltar i programmet, løslates.

Andre land som Storbritannia og Danmark har bygget seg opp et bedre grunnlag for å drive slike evalueringer. Det denne evalueringen kan fortelle er hvor langt man har kommet og hva som ser ut til å være erfaringene så langt.

Den kan også si noe om i hvilken grad mentorordningen har blitt det man forespeilet i begynnelsen, påpeke eventuelle mangler og foreslå utbedringer. Først om noen år vil man ha et bedre grunnlag for å utale seg mer konkrete om tiltaket.

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) fikk i juli 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Forebygging og unge innsatte stod dermed sentralt. Det utelukket ikke at domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ekstremisme, kunne være med i prosjektet.

En annen dimensjon var prosjektets mål. Forebygging av radikalisering i fengsel handler generelt om bl.a. å sikre høy kvalitet i innsattes straffegjennomføringsvilkår. Prosjektets spesifikke mandat ga to alternativer.

Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til et kriminelt liv. I dette prosjektet ble påvirkningen av ekstremistisk tankesett i praksis tonet ned til fordel for rehabiliteringsarbeidet, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble gjort frivillig.

Tidlig i 2015 foreslo KDI å forankre mentorordningen som et lokalt tiltak i Region øst og at mentorarbeidet i fengsel skulle fortsette ute i kommuner etter soning, noe som forutsatte at flere instanser skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å sikre et helhetlig tilbud for deltakerne i prosjektet. Med tanke på mentorer gikk man inn for å bygge opp en mentorpool, slik at man kunne koble en aktuell kandidat for mentorering til mentoren som der og da passet best.

Mentorene skulle ha høy grad av teoretisk eller praktisk kompetanse og skulle avspeile mangfoldet i samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med langt opphold i Norge som kunne ha samme språklig, etnisk og kulturell bakgrunn som mentorerte ble særlig vektlagt. Rekrutteringen av familiemedlemmer eller venner, slik man har gjort i andre land, ble derimot lagt til side.

Kriminalomsorgen kom under økende press etter hvert som utviklingen i Midtøsten tilspisset seg og spørsmålet om hvordan hjemvendte jihadister skulle håndteres, kom på dagsorden.

En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte at Justis- og beredskapsdepartementet gikk inn for at mentorordningen skulle gjelde for hele landet fremfor begrenset til Region øst. Parallelt med overgangen til en landsdekkende løsning valgte man en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt) og hvor KDI fikk styring på mentorprosjektet.

Sentraliseringen i KDI gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten. Til gjengjeld ble ordningen mer byråkratisk. Overgangen til en landsdekkende løsning svekket dessuten prosjektaspektet og gjorde det i praksis til et nytt tiltak i kriminalomsorgen før man rakk å evaluere den første versjonen:

Det skjedde uten at midlene til prosjektet økte noe særlig.

En annen følge var at forebygging og unge – pga. politiske prioriteringer og kapasitetsutfordringer ble nedprioritert i forhold til kravet om å håndtere hjemvendte fremmedkrigere og andre islamistiske innsatte i Norge som kunne utgjøre en sikkerhetstrussel.

Det ble mindre fokus på andre grupper som også var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

I dag har mentorordningen ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger.

Det er også en kjensgjerning at det er krevende å finne, ansette og lære opp mentorer i en situasjon hvor rekrutteringen helst skjer ved anbefaling og kontakt med KDIs samarbeidspartnere og kommuner.

Til gjengjeld blir alle bekymringer registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. I juni 2018 var det rekruttert 18 mentorer, hvorav 10 fra region øst og 3 fra region sør, 4 fra region sørvest og 1 fra region nord. Mot evalueringens slutt samarbeidet man med kommuner om å følge opp deltakere som skulle fortsette med samme mentor etter løslatelse.

Evalueringen av prosjektet tar opp flere forhold som kan utbedres når det gjelder blant annet organisasjonsstruktur, samarbeid mellom mentordningen og «linja» i kriminalomsorgen, utvelgelse av deltakere, evaluering av mentorforløp, samt rekruttering og opplæring av mentorer.

En effektivisering av tiltaket vil kunne sørge for at flere innsatte som burde få mentor får tilbud om det og at de får det raskere enn før.

Samtalene med fengselsansatte, mentorer og mentorerte tyder på sin side at målrettet tillitsbygging og bevisstgjøring ser ut til å hjelpe mentorerte med å takle soningen bedre, reflektere over tidligere og nåværende valg og forberede seg til en gradvis tilbakeføring til samfunnet, uten at ordningen alene kan utgjøre en absolutt garanti om endelig suksess for denne type innsatte.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å kunne hevde at ordningen har sin relevans til tross for barnesykdommer.

Disse må adresseres, samtidig som tiltaket bør strebe etter å finne veien tilbake til sitt opprinnelige mandat om å ivareta forebyggingsarbeidet i fengsel og vektlegge arbeidet opp mot unge som kan være sårbare for radikalisering.

Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Kronikk i Forskning.no om evalueringen av mentorprogrammet for radikale innsatte i kriminalomsorgen

14. februar 2019 hadde jeg en kronikk i Forskning.no. Kronikken presenterer funnene fra rapporten til Justis- og beredskapsdepartementet om mentorprogrammet for radikale innsatte i fengsel. Rapporten kan hentes her.

 

Fotoillustrasjon: Colourbox.com


KRONIKK: De som går gjennom programmet sier det hjelper, men det er fortsatt forbedringspotensial.

Regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme som ble fremlagt våren 2014 ga kriminalomsorgen ansvar for å utvikle og prøve ut en mentorordning rettet mot identifiserte innsatte som var sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme.

Prosjektet, som siden har blitt et tiltak i kriminalomsorgen, . Evalueringen konkluderer med at tiltaket har mye bra å bidra med, samtidig som det kan gjøres enda bedre.

Ville nå dem som sto i fare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme

Bestillingen som kriminalomsorgsdirektoratet fikk i 2014 lød som følgende: «Det skal utvikles og prøves ut en mentorordning i kriminalomsorgen. Ordningen skal primært rettes mot identifiserte innsatte som forstås å være sårbare for å bli rekruttert til voldelig ekstremisme, spesielt unge innsatte.»

Domfelte og varetektsinnsatte som var siktet for eller hadde begått kriminalitet relatert til ulike former for ideologisk motivert vold var da ikke eksplisitt nevnt, men var også en opplagt målgruppe for prosjektet.

Prosjektets mandat gjorde at man stod foran to valg. Det ene var å prioritere ideologisk påvirkning av innsatte, mens det andre var å prioritere fraværet av tilbakefall til kriminalitet. Prosjektet tonet ned den ideologiske påvirkningen til fordel for rehabilitering, samtidig som deltakelsen i prosjektet ble frivillig.

Det var også tenkt at mentorordningen skulle forankres i Østlandet og at mentorarbeidet skulle kunne fortsette ute i kommuner etter endt soning. Det forutsatte at flere offentlige parter skulle dele ansvar med kriminalomsorgen for å gi innsatte et helhetlig tilbud. Kriminalomsorgsdirektoratet gikk også inn for å bygge opp et mentorteam, slik at en kandidat skulle kobles til mentoren som passet best.

Mentorene skulle ha høy kompetanse og skulle i størst mulig grad avspeile mangfoldet i det norske samfunnet med tanke på alder, etnisitet, utdanning, jobberfaring og kjønn. Mentorer med samme språklige og kulturelle bakgrunn som de prosjektet skulle nå og som var godt etablert i Norge, ble spesielt vektlagt. Derimot ble ikke familiemedlemmer eller nære venner brukt som mentorer.

Gjorde mentorordningen landsdekkende

Kriminalomsorgen kom under økende press ettersom utviklingen i Midtøsten tilspisset seg. Spørsmålet om hvordan hjemvendte fremmedkrigere skulle håndteres ble prioritert. En mer anspent sikkerhetssituasjon på hjemmebane førte til at Justis- og beredskapsdepartementet raskt gikk inn for at mentorordningen ble landsdekkende.

Parallelt valgte Kriminalomsorgsdirektoratet en organisatorisk struktur hvor man skulle følge «linja» i kriminalomsorgen (fengsel-region-sentralt). Sentraliseringen i Kriminalomsorgsdirektorat gjorde det lettere å ivareta hensynet til sikkerheten.

Til gjengjeld skapte den mer byråkrati, noe som rammet prosjektets effektivitet. Overgangen til en nasjonal løsning svekket dessuten prosjektaspektet og skjedde før man i det hele tatt rakk å evaluere en første versjon. Utvidelsen av mandatområdet skjedde i tillegg uten en økning av midlene.

En annen følge av sikkerhetspresset var at fokuset på forebygging og unge ble nedprioritert i forhold til håndteringen av hjemvendte jihadister og andre radikale islamister som ble ansett som en sikkerhetstrussel. Det ble mindre fokus på andre grupper som var en del av prosjektet, som for eksempel høyreekstreme innsatte. Kombinasjonen av disse faktorene påvirket de opprinnelige ambisjonene for prosjektet.

De som deltar i programmet sier det hjelper

Mentorordningen har ennå ikke mentorer i alle landsdeler. Det kan skyldes at det ikke har vært behov for det tidligere og budsjettbegrensninger. Det er også krevende å ansette og lære opp nye mentorer når rekrutteringen som regel ikke skjer på åpent anbud.

Til gjengjeld blir alle bekymringsmeldinger registrert og behandlet i påvente av å skaffe mentor. Man har også begynt å samarbeide med kommuner om å sørge for at deltakere i prosjektet som etter hvert løslates, kan fortsette med en annen eller samme mentor. Dette tiltaket alene utgjør selvsagt ingen garanti om endelig suksess med denne type innsatte. Men det kan gjøres mer effektivt, slik at flere innsatte som burde få mentor faktisk får tilbud om det og får det raskere.

Det er spesielt viktig når innsatte som deltar i programmet selv forteller at tillitsbygging og bevisstgjøring gjennom samtaler med en mentor hjelper dem med å takle soningen bedre, reflektere over egne handlinger og forberede seg til tilbakeføring til samfunnet.

Slike tilbakemeldinger gir grunnlag for å hevde at ordningen har sin relevans tross svakheter. Disse må adresseres, samtidig som tiltaket etter hvert bør finne veien tilbake til sine opprinnelige ambisjoner om å ivareta forebyggingsarbeidet, inkludere flere grupper innsatte og vektlegge arbeidet opp mot unge som er sårbare for radikalisering. Et slikt behov blir ikke mindre i fremtiden.

Om Macron og de gule vestenes intensjoner i Aftenposten

Kaballen om de gule vestene fortsetter med en kommentar i Aftenposten 4. desember 2018 om hva man kan forvente etter at Frankrikes statsminister la fra en rekke kompromissforslag for å dempe konfliktnivået med et grasrot-Frankrike som trues av opptøy. Det handler nå om å forhindre en videre voldsspiral.
Artikkelen finner dere her.

Macron gir etter: Utsetter miljøavgift på bensin, lover stabil pris på strøm og gass

Tirsdag ga Macron etter for kravet fra De gule vestene om å ikke øke bensinavgiften. Nå vil bevegelsen ha mer.

Ikke siden 1968 har Frankrike sett en like slagkraftig og ukontrollerbar folkebevegelse som De gule vestene. Det som begynte som en grasrotbevegelse med en begrenset agenda, først i sosiale medier og senere også i gatene, akselererte i helgen til den verste gatevolden Frankrike har sett på flere tiår.

Mer enn 130 ble skadet, og 400 ble arrestert, skriver nyhetsbyrået AP. Hittil er også tre drept under De gule vestenes demonstrasjoner.

Det opprinnelige kravet var at en planlagt miljøavgift på diesel og bensin måtte skrinlegges. Tirsdag kunngjorde statsminister Édouard Philippe at regjeringen gir etter og utsetter innføringen med seks måneder.

I tillegg ble en prisøkning på strøm og gass samt et større krav til bilkontroll utsatt. Fra 15. desember til 1. mars loves en bred nasjonal debatt om skatt og offentlige utgifter – en debatt som skal munne ut i konkrete tiltak.

– Kommer for sent

– Men det kan fryktes at dette ikke lenger er nok til å stagge De gule vestene, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

I forrige uke la bevegelsen frem en omfattende kravliste om alt fra ny grunnlov og folkeavstemninger til bedre offentlige tjenester og en kraftig heving av minstelønnen.

– Bensinavgiften var bare gnisten, sier en av koordinatorene for protestene, Thierry Paul Valette, til nyhetsbyrået AP.

– Hadde det ikke vært det, ville det ha vært noe annet.

Farlig voldsspiral

Orban tror at voldsspiralen kan bli vanskelig å stanse. Det er fortsatt ikke noen dialog mellom regjeringen og De gule vestene.

Det var planlagt samtaler tirsdag, men de som hadde sagt seg villig til å snakke med regjeringen, ble kastet ut av bevegelsen eller mottok trusler.

Orban beskriver tre faktorer som bidrar til å gjøre situasjonen dramatisk:

  • Et rigid maktapparat som ikke tok hensyn til kravene som vokste i befolkningen utover våren og sommeren.
  • En bevegelse som er i ferd med å radikaliseres når det kommer til voldsbruk. Likevel er den folkelige støtten enorm.
  • En opposisjon som ikke tar noe ansvar for å bidra til løsning, men heller kaster bensin på bålet. Det gjelder både Marine le Pens parti Nasjonal samling, Jean-Luc Mélenchons «Ukuelige Frankrike» og Laurent Wauquiez’s konservative parti Republikanerne.Enorm folkelig støtte

Da demonstrasjonene først startet, var det 282.000 ute i gatene.

– Nå er det nede i 136.000, ifølge offisielle tall, sier Orban.

– Det er en liten andel av befolkningen, men til tross for volden har bevegelsen støtte fra opp mot 70 prosent av franskmennene, viser meningsmålingene.

Den franske regjeringen er i en ekstremt presset situasjon. Den har nå støtte fra bare 23 prosent av folket, og hat-nivået er høyt.

– I det vi kan kalle fase én, hadde regjeringen bare én plan: Ikke endre kurs, ikke gi etter. Det førte ikke frem, så nå har de startet fase to der de delvis gir etter. Men nå ligger problemet hos De gule vestene. De har ingen ledere, ingen som vil forhandle, og de radikaliseres raskt. Det finnes ingen dialog, sier Orban.

Han betegner situasjonen som svært alvorlig. For at Macron skal få tilliten tilbake, må han reorientere deler av sitt reformprogram, mener Orban.

– Nå gjelder det å finne en annen vei enn vold mot vold, sier han.

 

Om gule vester og folkelig protestbølge i Frankrike i Aftenposten og NRK 1 Alltid Nyheter

Lørdag 1. desember kommenterte jeg protestene som skjedde tredje helg på rad over hele Frankrike, med hovedvekt i Paris. Kommentaren finner dere her. Du finner også en annen kommentar på NRK 1 alltid Nyheter i dag, 3. desember 2018.

Hvordan skal vi kalle dette? Protest? Opptøy? Opprør? Prerevolusjonær stemning? Det er veldig vanskelig å sette en merkelapp på «de gule vestene». Tre ulike grupper preger disse demonstrasjoner.

  • Legitime demonstranter som uttrykk en dyp bekymring for franskmennenes fremtid. Demonstrasjoner støttes av bortimot 80% av befolkningen, som ikke lenger godater uten videre et skattepress som ikke fører til en rettferdig omfordelingspolitikk
  • Ekstreme grupperinger fra ytre venstre og ytre høyre som surfer på bølgen av misnøye for å utfordre statsmakten. Blant dem var antifa-tilhengere, nymonarkistiske grupper, nynazistiske grupper og identitære
  • Kriminelle bander som raidet Paris-gatene midt på dagen eller senere på kvelden og som bare var uten etter å knuse, ødelegge og plyndre.

Dette mangfoldet krevet et diversifisert svar fra regjeringens side og Macron. Men den første gruppen må man sette inn politiske tiltak og gjeninnføre den politiske dialogen. Med de to andre gruppene må staten bruke sikkerhetsmessige tiltak og lovverket for å få en slutt på ekte geriljatilstander.

Det kan ventes mer ødeleggelser neste helg. Skal regjeringen få kontroll over gruppe 2 og 3, må man få gruppen 1 på sin side. Reelle politiske initiativer må komme i løpet av de neste dagene. Hvis ikke, vil situasjonen bare eskalere.

Derfor står Paris i brann – for tredje helg på rad

 

De startet med et slag om bensinpriser. Men her er de egentlige årsakene til de voldsomme protestene i Paris og Frankrike.

Pål Vegard Hagesæther, NTB

Minst 80 personer, inkludert 16 politifolk, ble skadet i protester i Paris lørdag. I alt skal 75.000 mennesker ha deltatt i demonstrasjoner over hele Frankrike. Det er tredje helg på rad med voldelige opptøyer i landet.

I Paris var det dramatisk. Noen av demonstrantene startet en brann i en bygning i byen, flere biler ble satt fyr på og politiet brukte tåregass og vannkanoner. 183 demonstranter ble pågrepet i Paris, ifølge politiet.

UD ber nordmenn holde seg informert

Myndighetene i flere land, deriblant USA og Jordan, har advart sine borgere mot å befinne seg i områdene der protestene pågår. Norsk UD har ikke sendt ut en tilsvarende advarsel.

– Utenriksdepartementet har ikke mottatt informasjon som tilsier at norske borgere skal være skadet i Paris. Norske borgere bes følge med på lokale nyheter og ved behov følge med på anvisninger fra lokale myndigheter, sier pressetalsperson Ingrid Kvammen Ekker i UD.

Hun minner på generelt grunnlag om at UD anbefaler nordmenn i utlandet til å melde seg på norske myndigheters nettsider for reiseregistrering.

Det blir sagt at protestene skyldes en ny avgift på bensin og diesel som innføres av miljøhensyn. Men det er ikke den eneste årsaken til uroen, ifølge Frankrike-ekspert Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold. Han mener avgiften kun er gnisten som har antent misnøyen.

Misnøye gjennom flere tiår

– Dette skyldes en misnøye som bygget seg opp gjennom flere tiår. Den har sitt opphav i dårligere økonomiske og sosiale kår for store deler av den franske befolkningen – alle i middelklassen og nedover, sier Orban.

Som en annen faktor trekker han frem økt avstand mellom by og land i Frankrike. Dette handler både om fraflytting, manglende investeringer i distriktene og en regionreform fra 2015 der landet gikk fra 22 til 13 regioner.

– Reformen skapte vinnere og tapere med tanke på tilgang til offentlige tjenester og arbeidsplasser, påpeker Orban.

– Den kan oppleves som en forverring av eksisterende regionale ulikheter.

Miriam Duplessis, en ung kvinne danske Politiken har intervjuet i Paris, sier det slik:

– Skatter, avgifter, strømpriser og alt annet stiger. Det eneste som ikke stiger, er lønningene og trygdene for de fattige. Og vi møter bare forakt fra Macron og de privilegerte han omgir seg med.

Det er med dette som bakteppe man må forstå reaksjonen på bensinavgiftene, mener førsteamanuensis Orban.

– Avgiften oppleves som enda en urettferdig skattlegging av en folkegruppe som føler seg presset fra før.

Sammensatt protestgruppe

Protestbevegelsen «De gule vestene» sto først bak demonstrasjonene, men flere andre grupper har kastet seg på. Blant dem skal være både høyreradikale og venstreradikale grupper med en lav terskel for å ty til vold.

– De gule vestene må forhindre at ekstremister «kaprer» deres protestaksjon, sa den franske helseministeren Agnes Buzyn ifølge fjernsynskanalen BFM.

Det at demonstrantene er blitt en så sammensatt gruppe med et utall ulike agendaer, gjør det også svært vanskelig å forhandle med dem, påpeker Orban ved Høgskolen i Østfold.

Blant kravene til demonstrantene er både skattelettelser, trygdeøkninger og president Emmanuel Macrons avgang.

Orban mener det ikke er lett å se noen politisk løsning på saken som vil kunne aksepteres av et mangfold av demonstranter.

– De må komme med noe konkret mot noe som er mangesidig og abstrakt. Men man kan begynne med å skrote miljøavgiften i dens nåværende form, sier Orban.

Har spredd seg til Belgia og Nederland

President Emmanuel Macron har hittil ikke vist noen vilje til å innfri demonstrantenes ønsker. Han fordømte lørdag de voldelige demonstrasjonene i Paris og sa det vil få alvorlige konsekvenser for de ansvarlige.

– Jeg vil aldri akseptere vold, sa Macron.

Protestaksjonen har også spredt seg til Belgia og Nederland, men der har antall demonstranter vært betydelig lavere enn i Frankrike.

Kronikk i Dagbladet om Steve Bannons nettverk i Europa

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 14. oktober 2018
SPALTIST
Franck Orban

er førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold, Forskningsgruppen AreaS. Han er spesialist på fransk inn- og utenrikspolitikk.

Steve Bannon vekker interesse. Med en master i sikkerhetsstudier fra Georgetown University og en MBA fra Harvard Business School i lommen, er han godt skolert. Hans profesjonelle karriere strekker seg fra forsvaret (US-marine, Pentagon) og finans (Goldman Sachs, Bannon & Co.) til medier (Seinfeld, flere filmer og dokumentarer og styrelederjobb i det konservative «Breitbart News»). Keith Koffler karakteriserte ham som en «evig rebell» i biografien som kom ut i 2017. Det hindret ham ikke til å bli lommekjent med maktens korridorer i USA etter hvert som hans innflytelse i det ultrakonservative Tea Party-bevegelsen økte.

Etter at han fikk sparken ble Bannon fryst ut av amerikansk politikk, samtidig som han mistet sin posisjon i Breibart News. Da var det på tide å oppsøke hell et annet sted. Erfaringene fra Brexit-avstemningen, valget i USA, samt høyrepopulistenes fremgang i Europa mellom 2014 og 2018, overbeviste ham om at europeerne var modne for det han kalte et «populistisk-nasjonalistisk opprør». Bannon flyttet dermed til Europa og stiftet «The Movement» i juli 2018. «Bevegelsen» skal være motstykket til «Liberal Open Society Foundation,» som George Soros stiftet i 1984 og som bidro til den globale spredningen av liberale demokratiske verdier på 1990- og 2000-tallet.

Den vil fungere som en slags overbygging for den globale populistiske bevegelsen og et møtested for ytre-høyre-bevegelser i Europa og USA. Før Europavalget neste år vil europeiske høyrepopulister hente ekspertise, rådgivning og praktisk hjelp til å vinne valg i eget land. Bevegelsen er med andre ord flaggskipet for Bannons reaksjonære offensiv, som følger det gamle gramscianske prinsipp om at ideologisk og kulturelt hegemoni kommer forut eller går hånd i hånd med revolusjon. Ti fulltidsansatte og et hovedkontor i Brussel skal sørge for dette.

På 1990-tallet kom den venstreradikale grasrotbevegelsen «Attac» med slagordet «en annen verden er mulig.» Man mente at sivilsamfunnets mobilisering vil kunne utgjøre en motmakt mot finansialiseringen av den globale økonomien. Analogien med Bannon er dristig, men ikke ulogisk. Banon deler ikke de tradisjonelle høyreekstremes eller høyreradikales syn om at EU er et monster som må forlates eller avlives og erstattes med «nasjonenes Europa». Tvert imot vil han erobre EU demokratisk fra innsiden ved å gi høyrepopulister makt via demokratiske valgseire. «Bevegelsens» mål for europavalget i 2019 er en nasjonal-populistisk gruppe som vil utgjøre opp til en tredjedel av Europaparlamentets representanter. Med en slik tyngde vil man endre EUs institusjoner og politikk i nasjonalistisk retning. Retorikken som tas i bruk er lik den som ble brukt under valgkampen i USA og i Brexit-debatten. Europeiske borgere som blir frarøvet velstand, identitet og kontroll over egen skjebne i eget land blir oppfordret til å kjempe mot en korrupt elite og «globalister» som Macron, som forfekter Jean Monnets ideal om en stadig tettere politisk og økonomisk integrasjon mellom europeerne. Bannon trekker gjerne fram Marine Le Pens metafor om at «nasjonen» er en juvel som må vernes og poleres.

Bannons ambisjoner møter et EU der populistiske partier vokser frem i Øst og Vest. I noen tilfeller kommer populismen i venstreradikal utgave, der EU-institusjoner anklages for å være en trojansk hest for økonomisk liberalisme. Mer vanlig er høyreradikale former som motsetter seg ikke-europeisk innvandring og tap av nasjonal identitet. I Ungarn forfekter Orbán et EU som skal vende tilbake til sine kristne røtter og sable ned det liberale demokratiet. Macrons seier ved presidentvalget i Frankrike i 2017 skapte et kortvarig håp om at den blåbrune bølgen var forbi. Men valgutfallet i Ungarn, Italia eller Sverige i år dempet slik optimisme.

Moderate regjeringspartier på venstre- og høyresiden er i krise og strever med å gjenvinne velgere uten å måtte skrinlegge demokratiske verdier. De er ikke minst så oppslukt i å forhindre indre kaos at de overser ytre farer. Bannon og Orbán kan kaste bensin på bålet. Spørsmålet er til fordel for hvem. Bak disse navnene ligger mektige aktører som deler målet om å kneble EU. Trump bryr seg ikke om NATO og kalte EU for USAs fiende («foe») i handelskrigen som han satt i gang, mens Putin ruster opp i Nord-Europa og støtter høyreradikale grupper i flere EU-land.

Får ikke europeerne EU på rett kurs igjen, vil Europa bli en slagmark for stormakters grådighet. Slik var det frem til avviklingen av den kalde krigen og slik kan det bli igjen. Europavalget burde også handle om dette.

Kronikk om Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike

Å skrive kronikk er en vanskelig kunstform. Ofte blir man glad når man kommer på trykk i riksdekkende aviser. Andre ganger prøver man forgjeves å bli publisert, til tross for at man prøver gjentatte ganger. Timingen kan være feil. Lengden kan være en ulempe. Spalteplassen kan bli trang. Denne gangen kom undertegnede og Vibeke Knopp Rachline ikke på trykk i franske aviser. Men det ingen grunn til å gi seg! Denne kronikken tar for seg Sandberg-saken i Norge og Benalla-saken i Frankrike og prøver å belyse hvorfor de ble håndtert på forskjellig måte og hvilke implikasjoner de kan få for tilliten til makthaverne.

 

Affaires sensibles

Vibeke Knopp Rachline, journaliste à Paris et Franck Orban, maître de conférences à Oslo

L’Affaire Benalla joue le prolongations et pose toujours la question entre le pouvoir et une certaine propension à en abuser. M. Benalla vient d’ailleurs de défier l’un des piliers de la démocratie francaise, le Senat, soutenu par des membres du gouvernement. L’intégrité du pouvoir politique s’est aussi joué en Norvège cet été lors d’une crise d’Etat. La gestion de celle-ci confirme que la «démocratie scandinave» n’est pas un vain mot et que le modèle français ferait bien de s’en inspirer.

L’affaire Benalla mit vite un terme à la fête en France due à la victoire des Bleus. Le réveil fut brutal et la confiance entre citoyens et dirigeants depuis la victoire d’Emmanuel Macron prit un coup. Le nouvel ordre moral républicain rompant avec un passé honni, a cédé face aux pratiques ancestrales. Or, l’exigence publique de probité engage et concerne l’ensemble du personnel politique. Selon le baron anglais Lord  Acton, « (..) le pouvoir tend à corrompre, le pouvoir absolu corrompt absolument. L’administration Macron, confortée par la victoire et un an de pleins pouvoirs, semble prendre ses aises avec l’éthique politique.

L’affaire Benalla est alors un nouveau coup porté au pacte républicain et au soutien à la démocratie. Or, celui-ci n’est jamais définitivement acquis. Comment lutter alors contre les impunités et la montée des populismes? Le  candidat Macron avait à maintes reprises affirmé sa volonté de s’inspirer du modèle scandinave, même si les spécificité culturelles ne sont pas transposables dans un autre contexte. En Norvège on y voit un double ancrage : dans la tradition protestante etla social-démocratie. Selon le sociologue allemand Max Weber, l’éthique exige de prouver à Dieu sa dévotion en menant une vie réglée, méthodique et tournée vers le travail. Les Norvégiens sont très attachésà l’honnêteté et à la probité. L’abus de privilèges est mal vu. Il n’y aura a priori jamais de Benalla dans ce pays.

La social-démocratie a quant à elle bâti l’Etat norvégien moderne d’après-guerre sur les principes d’effort, d’équité et d’égalité. Cela vaut pour le secteur privé, et encore plus pour le secteur public, surtout pour les personnes rémunéréessur les deniers publics. Éthique protestante et éthique social-démocrate convergent en une réprobation massive de la faute morale et de la trahison à l’intérêt public. Le recours à la sanction exemplaire à l’encontre de ceux qui prennent des  libertés avec ces principes est au cœur du consensus scandinave. La «tolérance zéro» est la condition sine qua non que le contrat moral établi entre dirigeants et administrés sera respecté et profitera à l’ensemble de lacommunauté. Tarder à réagir, minimiser ou laisser planer un doute sur la volonté de l’Etat à punir tout impétrant aurait nuit àla confiance des électeurs dans le système politique. Or, la cohesion nationale norvégienne est largement le produit de cette société de haute confiance. Ce qui aurait pu ne rester qu’une «crise d’été» en Norvège est devenue une«crise d’Etat.»

Rien à voir avec l’affaire Benalla. Plutôt une belle histoire d’amour entre le ministre de la pêche, Per Sandberg, et une ex Miss Iran refugiée en Norvège, Bahareh Letnes, de 30 ans sa cadette. Ensemble, ils sont partis en vacances en Iran. Or, le ministre avait omis de prévenir de son déplacement, geste obligatoire quand un ministre se rend dans un pays «à risque» – même pour unvoyage privé. D’autre part, il avait emporté son téléphone portable de fonction. Certes crypté, mais avec des renseignements sensibles. Par ailleurs, M. Sandberg, numéro deux du parti populiste Parti du Progrès s’était ouvertement opposé à la politique d’immigration de son propre parti (au pouvoir avec les conservateurs) en se disant favorable à l’expulsion des demandeurs d’asile (comme Mme Letnes) vers leur pays d’origine. Confronté à un flot de critiques (opinion, médias, parti et gouvernement), M. Sandberg a dû démissionner, aussi bien du gouvernement que de la direction du parti. Fin d’une affaire vite réglée par la Première ministre Erna Solberg. Tout doit être transparent. D’ailleurs, les services secrets norvégiens ont confirmé depuis que le telephone de M. Sandberg a bien été piraté en Iran, et aussi en Chine où il s’était rendu auparavant.

Per Sandberg n’est plus ministre et Alexandre Benalla ne fait plus partie de l’organigramme de l’Elysée. «Leurs» affaires diffèrent dans leur nature tout comme dans leur traitement. Toutes deux sont cependant graves. En France, des suites judiciaires se profilent à l’horizon. En Norvège, les ponts sont coupés entre Sandberg et la politique. La confiance des opinions publiques envers leurs dirigeants a été entamée. Mais la rapidité et la vigueur de la réaction norvégienne laissent un pouvoir plutôt renforcé et son homologue français affaibli. Dans les deux cas, les populistes de tout bord ne vont pas tarder à entirer profit.

Om trusselen fra ultraradikale høyre miljøer i Frankrike i Aftenposten

9. juli hadde undertegnende og Vibeke Knoop Rachline en kronikk i Aftenposten på trykk hvor vi omtalte den nye fremveksten av ultraradikale høyre miljøer i Frankrike som et slags motstykke til trusselen fra jihadismen. Selv om de er ideologisk antinomiske, bidrar slike miljøer til en opptrapping av konfliktnivået og til at det lettere kan bli en overgang til ekstrem vold. Kronikken i Aftenposten finner dere her

Her er den innsendte versjonen. Det er alltid interessant å sammenligne sluttproduktet i aviser med det man opprinnelig sendte inn, bl.a. i forhold til layout, bruk av bildet og ingress, som vi, forfattere, har null kontroll over..

Ytre høyre fosser frem – også med terror

VIBEKE KNOOP RACHLINE, journalist, Paris og FRANCK ORBAN, førsteamanuensis, HiØ

Nazistiske flagg vaiet mens Sveriges statsminister talte under Almedalsuken. Bak kulissene gjør ekstreme høyreorganisasjoner seg klare til å begå terroraksjoner. De vil bruke ekstrem vold, akkurat som jihadister.

24. juni pågrep fransk antiterrorpoliti ti personer mistenkt for terrorplaner. De var medlemmer av en ultraradikal gruppe med forgrening i Paris-området og Sør-Frankrike. «Operasjonelle styrkers aksjon» (AFO) skulle slå til mot radikale imamer, tidligere islamistiske fanger og tilfeldige kvinner med slør. De skulle hevne franskmenn drept av islamistisk terror siden 2015. AFO disponerte håndvåpen og rifler og var i gang med å produsere hjemmelagde granater og bomber. I juni lukket et titalls andre høyreradikale grensen mellom Italia og Frankrike for å hindre migranter å krysse den. Det tok tid å stanse dem. I tillegg viser en meningsmåling utført i juli 2016 for avisen Atlantico, at 39 prosent av de spurte ville støtte hevnaksjoner mot muslimer hvis Frankrike igjen skulle bli rammet av omfattende islamistisk terror.

Høyreekstrem terror er ikke noe nytt fenomen i Frankrike. På begynnelsen av 1960-tallet forsøkte terrororganisasjonen OAS, som slåss mot Algeries uavhengighet, flere ganger å drepe president de Gaulle. OAS utførte bombeattentater og likvideringer i Algerie og i Frankrike. Mer enn 1 500 mennesker ble drept. I juli 2002 prøvde Maxime Brunerie, en ung student fra hooligan-miljøet i Paris, å drepe president Chirac. I oktober 2017 rullet antiterrorpolitiet opp en celle med navn «OAS» som skulle angripe politikere og regjeringsmedlemmer. Gruppens leder sa han var inspirert av Breiviks budskap. Tidligere sjef for e-tjenesten Patrick Calvar sa seg bekymret for gjensidig radikalisering og en åpen konfrontasjon mellom høyreradikale grupper og islamister. «Bare et eller to (islamistiske) attentater til, så braker de sammen,» sa Calvar. Scotland Yards sjef Cressida Dick og tysk etterretning deler hans frykt.

I likhet med OAS er flere andre høyreradikale grupper motivert av hevnlyst, særlig mot det de kaller «systemet». Spesialisten Jean-Yves Camus mener AFO er en av flere ultraradikale grupper som anser ekstrem vold som den eneste måten å løse problemer knyttet til innvandring og islam på. De føler at den franske staten svikter og at franske borgere er moralsk forpliktet til å gripe våpen. De skal reise seg mot «landets islamisering» og mot at den franske befolkningen definitivt «byttes ut» med ikke-europeere fra den tredje verden. Samme tankegang preget Breiviks manifest.

Slike grupper kan inspireres av tidligere europeiske terrorgrupper som IRA eller ETA. De kan også, og dette er mer overraskende, kopiere jihadistenes fremgangsmåte. Nettsiden European eye on radicalisationpåpekte nylig flere likheter med IS. AFO hadde et offisielt vindu, nettsiden «Krig i Frankrike,» for å verve franske soldater, og en hemmelig celle for å utføre væpnede attentater. Det må understrekes at AFOs medlemmer kunne bruke våpen. Blant de ni arresterte mennene og kvinnen var en tidligere politimann, en pensjonert soldat og en tidligere høy funksjonær. AFOs sjef ledet også en annen ekstrem gruppe, «Frivillige for Frankrike» (VPF) med 200 medlemmer og rundt femti militære og politifolk – enda mer våpenkyndige. VPFs er i utgangspunktet ikke rettet mot vold, men kommuniserer at man vil «forsvare fransk identitet og bekjempe landets islamisering.» Det er ikke første gang politifolk, fengselsbetjenter eller militære viser tilslutning til slike grupper. Franske myndigheter er bekymret over trenden, selv om den ikke gjelder svært mange. Selv målene kan være felles: etter fotball-EM i Frankrike i 2016 viste det seg at både IS og høyreradikale planla terrorangrep mot franske mål under mesterskapet. Det er bekreftet av medlemmer på begge sider.

De fleste av disse gruppene er høyreradikale, men oppsto ofte som en følge av IS-terror. De vil ta hevn. De oppstår også på grunn av et politisk vakuum. Nasjonal Fronts nederlag ved presidentvalget i fjor og partiets problemer med å bli akseptert som «normalt,» kan ha ført til at de mest radikale elementene har gitt opp håpet om politiske endringer til fordel for vold. Disse medlemmene er på vandring og klare for handling. Andre hevder tvert imot at det er den radikaliserte debatten rundt spørsmål som verdslighet, islam, innvandrere eller migranter, som har senket terskelen for overgang til vold. Ekstreme ytringer har ofte blitt legitimert. Den nye aktivismen til høyreradikale grupper må tas alvorlig. Selv om franske eksperter mener at mindre enn 10 prosent av om lag 5 000 medlemmer på landsbasis er villige til å begå en voldelig aksjon. Norge burde imidlertid vite bedre enn noe annet land at det er nok med én person for å utføre en større terroraksjon.

Om Ungarn og Viktor Orbán ved Litteraturhuset i Fredrikstad

Viktor Orbán ble nylig gjenvalgt ved parlamentsvalget og sitter en tredje periode som statsminister frem til 2022. Fra å være en demokratiforkjemper ved den kalde krigens slutt har han i økende grad blitt oppfattet som en autoritær statsleder som gir den nykonservative høyresiden i Ungarn et navn og et ansikt.

Orbán symboliserer en dynamikk som skaper en kløft mellom det gamle Øst-og Sentral-Europa og Vest-Europa. Sentralt står ideen at et illiberalt demokrati kan være et handlekraftig alternativ og en motpol til Vest-Europas og EUs liberale demokrati.

Det som skjer i Ungarn og i Øst- og Sentral-Europa, hvorfor det skjer og hva dette betyr for EU og Europa ble drøftet i et AreaS-seminar 28. mai ved Litteraturhuset i Fredrikstad.

I regi av AreaS inviterte jeg forfatter og frislans journalist Øyvind Strømmen og Eva Sarfi, universitetslektor i Sentral-Europa og Balkan-studier ved UiO for å snakke om dagens Ungarn og om Orbáns visjon for eget land og EU. Strømmen kom nylig med en bok, «Ungarn: en fortelling.»

Det ble lagd en podcast av seminaret som kan hentes  her.

Herved følger spørsmålene som utgjorde utgangspunktet for en spennende diskusjon med gjestene og senere med publikum i salen.

  1. Ungarn er et land som vi ikke kjenner så godt her, bortsett fra ungarerne som kom til Norge etter 1956. Hvorfor er det viktig å skrive en bok om Ungarn i dag?
  2. Du skriver at det som skjer i Ungarn i dag er et resultat av tre faktorer: en historie preget av nederlag, en voksende autoritærisme(forklar begrepet) og knuste drømmer. Kan du gå litt inn på disse tre faktorene?
  3. Har Ungarn egentlig hatt noen demokratiske tradisjoner på statsmakts nivå? Du beskriver Ungarn på 1920-tallet som et monarki uten konge som ikke var noe fullblods diktatur, men snarere en videreføring av det gamle monarkiet. Jeg forbinder til en viss grad Horthy med Orbán i dag med tanke på hvordan man håndterer demokratibegrepet. Er en slik sammenligning helt ut av kontekst?
  4. Nasjonalisme har inntatt flere former gjennom historien i Ungarn. Du nevner Szálasis begrep «hungarismen». Ser du noen likhetstrekk mellom hungarismen og det illiberale demokratiet? En annen ting er drømmen om det store Ungarn som ble tapt etter første verdenskrig. I hvilken grad lever fortsatt denne drømmen blant ungarere?
  5. Det er kanskje fordi jeg er sønn av en flyktning fra 1956, men jeg synes ditt kapittel om 1956 er ganske kort. Man ser bl.a. ikke sammenhengen med minnet om 1956 og dagens Ungarn. Hva har 1956 å si for ungarerne i dag? Da jeg var i Budapest sist gang tok jeg en turistbuss for å ha en byomvisning. 1956 ble nesten ikke nevnt i det hele tatt. Man hoppet elegant fra glansen fra Østerrike-Ungarn over til dagens moderne Ungarn. Er det med hensyn?
  6. Etter 1956 levde Ungarn under et merkelig politiske styre som du betegner som «gulasjkommunisme» med tre søyler. Den ene var at ettpartistaten ikke kunne utfordres. Den andre var at alliansen med Sovjetunionen ikke kunne kritiseres. Den tredje var at 1956 skulle betraktes som en kontra-revolusjon. Mykkonsensus rundt gulasjkommunismen sprekker likevel i 1989 under Imre Nagys tredje begravelse med bl.a. en ung mann som tar ordet. Han heter Viktor Orbán. Hva var hans budskap da?
  7. Du siterer statsviteren György Schöpflin som i 2006 understreket Ungarns vedvarende problem med demokratiet. Han trekker fram manglende demokratiske verdier, manglende oppgjør med den kommunistiske periodenog den siste var mangelen på mekanisme i grunnloven som kunne avsette statsministeren. Kan du komme tilbake til disse punktene?
  8. Hva var det som skjedde i disse årene som førte til at Viktor Orbán forvandlet seg til å bli en annen type politiker enn det han var på begynnelsen av 1990-tallet? Hvilken rolle spilte EU-tilpasningen og finanskrisen i en slik forvandling?
  9. Du skriver at antisemittismen overlevde andre verdenskrig og kommunisttiden frem til i dag gjennom f.eks. stiftelsen av MIÉP I 1993 eller Jobbik i dag. Hvorfor er antisemittisme fortsatt like sterk i dagens Ungarn? Hva med antisiganisme når European Roma Right Centre bruker uttrykket «institusjonell rasisme»? Har flyktningkrisen i 2015 hatt betydning holdningen for de to ovennevnte gruppene eller er det snakk om kumulativ rasisme?
  10. Du skriver i første kapittel at det handler mer enn bare om høyrepopulisme eller innvandringsmotstand, nemlig en økende mistro til det politiske etablissementet. Du tilføyer at dette ikke kan avfeies som grunnløst. Hva har vi gjort galt de siste årene, ifølge deg?
  11. Du nevner Orbáns tale fra 2014 i Tusnádfürdö i 2014, som anses å være Orbáns grunnleggende presentasjon av begrepet «illiberalt demokrati». Du skriver at Orbáns demokratibegrep ikke avviser liberalismens grunnleggende prinsipper og at hans definisjon bygge på en annerledes, særegen, nasjonal tilnærming. Du kaller ham i denne sammenheng for «regimeendrer». Hvordan skiller «illiberalt demokrati» seg fra «liberalt demokrati»? Begynte denne prosessen med den nye grunnloven fra 2011? Timothy Garton Ash snakker i denne forbindelse om «salamitaktikk.» Hvordan operer man?
  12. Viktor Orbán har gått fra å være paria i Europa til nærmest å fremstå som en modell for kritikerne eller motstanderne av det liberale demokratiet. Hans innflytelse i Visegradlandene øker. Også i Vest-Europa har han sine tilhengere. Hvordan vurderer du det illiberale demokratiets spredningspotensial i øst og vest i fremtiden? Hva er forresten forskjellen mellom f.eks. Orbáns nasjonalisme og Putins nasjonalisme?
  13. Statsviteren Cas Mudde påpeker at vi også må se det positive elementet i populistenes fremgang. Valget i Italia ga nylig et nytt eksempel på at usannsynlige kombinasjoner har blitt mulige. Du lister opp flere faktorer bak illiberalismens fremgang: tillitskrisen,polarisering, tilbakeskuende nasjonalisme. Hva er typisk ungarsk og hva gjelder også for andre land?
  14. Du avslutter boken med å stille et spørsmål om ikke fortellingen om Ungarn nok en gang kan være en fortelling om Europa. Tar vi feil når vi beskriver Viktor Orbán som en man fra fortiden? Kan han tvert imot representere Europas fremtidige ansikt? Hvilket Europa blir det da?

Om Emmanuel Macrons visjoner for EU for Europabevegelsen

23. mai 2018 ble jeg invitert av Europabevegelsen Østfold til å dele noen tanker om Emmanuel Macrons ideer for å dynamisere EU og om hans spillerom for å implementere dem på EU-nivå.

Seminaret fant sted ved litteraturhuset i Fredrikstad.

De to andre innledere på seminaret var Veronique Revoy, medlem av La République En Marche, Oslo, som snakket om LREM som bevegelse og dens visjoner for EU og Europa, samt forsker og tidligere leder av Europabevegelsen Jan Erik Grindheim, som kommenterte betydningen som Macron har for utviklingen i EU og Europa, og Norges visjoner for og forhold til EU og Europa og regjeringen nye Europastrategi.

Her er materialet som jeg la fram i den anledningen:

Eksterne faktorer for valgseieren

  • Mistillit ovenfor politikere og det politiske system
  • Etablerte regjeringspartier bryter sammen
  • Venstre- og høyresidens radikalisering
  • 15/20% av velgerne mot toblokks politikk
  • Fransk skepsis til populismen.. denne gangen..

Makt i praksis

  • Presidentembetet gjenreises
  • Nytt forhold til media
  • Reformskredet
  • Herredømme i nasjonalforsamlingen : fordel og ulempe
  • Politisk vilje mot gatevilje? Juppés skygge

Utenrikspolitikk og EU: heller kontinuitet enn brudd

  • Mitterrando-gaullismen
  • Mer multilateralisme og mer EU
  • Europeisk suverenitet vs. renasjonalisering av EU
  • Klassisk europeisk agenda, positiv fremstilling
  • Interne og eksterne begrensinger
  • En positiv kontekst utad (Trump, Putin, Erdogan, Brexit)
  • En første snublesten? Europavalget i 2019

 

 

Ett år med Emmanuel Macron som fransk president: status

22. mai 2018 inviterte jeg Kjerstin Aukrust, førsteamanuensis  i fransk ved UiO, til en samtale om Frankrike ett år etter det politiske jordskjelvet som førte til at Emmanuel Macron vant presidentvalget og omformet fransk politikk.

Seminaret fant sted ved Høgskolen i Østfold (Halden/Remmen) og var en del av forskergruppens AreaS’ seminaraktiviteter.

Videoopptaket kan sees her.

Herved følger spørsmålene som ble tatt opp under diskusjonen.

Bottom-up perspektivet: Velgerne: Fjorårets president- og parlamentsvalg viste at velgernes mistillit ovenfor det partipolitiske systemet nådde nye høyder. Er denne mistroen dempet ned ett år senere?

Hvordan er velgernes forhold til politikk generelt?

Hva er velgernes forhold til Macron som president og til regjeringen ett år senere? (tillit, oppfatning av EM som venstre eller høyre, oppfatning av at EM gjør det han sier eller ikke)

Betyr streikene i Air France og SNCF at man igjen prioriterer gatemostand fremfor partipolitisk organisert motstand?

Hvordan blir velgernes valgoppførsel ved kommende valg (f.eks. EU-2019)?

Midtlinja-perspektivet: Partiene: Velgernes vrede rettet seg mot etablerte regjeringspartier i fjor og promoverte to «outsidere» som forkastet eksisterende partipolitiske skillelinjer på hver sin måte. Hvem inkarnerer dagens motstand og hvorfor?

Hvilken rolle spiller Nasjonalforsamlingen og senatet som mostandspotensial mot Macron og hva betyr den gryende interne motstanden blant LREM-representanter! i Nasjonalforsamlingen?

Mélenchon erklærte at han skulle bli Macrons hovedutfordrer etter valget. Har han klart det? Hvis ikke, hvordan kan det forklares ?

Klarer Nasjonalfront å bygge seg opp igjen etter valgdramaet i 2017? Hvordan er lederskapet i partiet og har partilinja endret seg som en følge av valget?

Republikanerne har fått en ny leder etter et katastrofalt presidentvalg i fjor og et litt bedre parlamentsvalg. I hvilken grad er partiet på rett kurs igjen for å bli det største opposisjonspartiet

Hvordan er alliansepotensialet på venstre- og høyresiden på sikt? Er alliansen mellom LR og NF en mer plausibel mulighet?

Topp-down-perspektivet: Macron som president. Lederstil og resultater

Hva slags president er Macron sammenlignet med tidligere franske presidenter og spesielt etter «hyperpresidenten» og «normalpresidenten?»

Macron beskrev sitt ønske om å være en «jupiteriansk» president. Hva mente han med det? Det snakkes også veldig om «vertikalt lederskap.» Hva legges i dette?

Hvordan er Macrons forhold til a) velgerne; b) partiene; c) fagforeninger, d) medier

I hvilken grad er Macron «rikingernes president?»

Utover-perspektivet: en ny utenrikspolitikk for Frankrike? Preges fransk utenrikspolitikk av brudd eller kontinuitet?

I hvilken grad er Macrons utenrikspolitikk inspirert av de Gaulle og Mitterrand (mitterrando-gaullismen) når det gjelder mål og midler?

Macron vant presidentvalget i fjor med et meget sterkt pro-EU program og har siden forsøkt å gjøre Frankrike til drivkraft i EU sammen med Tyskland og Merkel. Hvor vellykket er dette så langt og hvorfor?

Mange i og utenfor Frankrike er overrasket over det paradoksale «vennskapet» mellom Trump og Macron. Hvorfor valgte Macron en slik høy profilering med Trump og har vennskapsbåndene gitt ønskede resultater?

Frankrike er tilbake i Midtøsten på bakken med spesialstyrker sammen med USA, samtidig som Paris og Washington er på kollisjonskurs når det gjelder Iran-krisen. Hvilke muligheter har Frankrike til å påvirke det iranske atomprogrammet etter at USA trakk seg ut? Hva sier dette om de reelle mulighetene som fransk (og europeisk) utenrikspolitikk kan ha?

Hvorfor taper de etablerte regjeringspartiene støtte blant velgerne? En samtale med Cas Mudde

15. mai 2018 ble jeg invitert av Den norske Atlanterhavskomiteen (DNAK)og C-Rex til en diskusjon om bakenforliggende årsaker til populistiske partiers fremgang i lys av etablerte regjeringespartiers manglende evne til å sikre støtte blant europeiske velgere. Diskusjonen var ledet av nestleder for C-Rex Anders Jupskås og kom etter en presentasjon av prof. Cas Mudde hvor han redegjorde for ovennevnt fenomen.

Om debaten om salafisme i Frankrike etter attentatene i Carcassonne og Trèbes i Resett

27. mars ble jeg bedt av nyhetsbloggen Resett om å kommentere en artikkel om spredningen av salafisme i Frankrike i lys av angrepene i Carcassonne og Trèbes noen dager tidligere. Resett anses ofte som en omstridt side med radikale standpunkter. I en så splittet offentlig debatt som man er vitne til i Norge om dagen mener jeg at det er viktigere enn noensinne å snakke med alle som deltar i den demokratiske debatten, spesielt når man kan ha ulike standpunkter. Derfor valgte jeg å svare positivt til denne henvendelsen. Jeg har hatt en god dialog med Resett-mederarbeideren underveis i skriveprosessen.

Leserne som vil ha mine kommentarene i kontekst finner Resett-artikkelen her.

– Grunnen til at Frankrike har vært så utsatt for islamistisk terror har minst to årsaker. Den ene er ekstern og handler om landets militære deltagelse i kampen mot militant islamisme i Midtøsten og sub-Sahara-regionen i Afrika. Frankrike var blant de første europeiske landene som erklærte krig mot terrorgruppen islamsk stat (IS). Den andre grunnen er intern. IS og al Qaida anser Frankrikes sekulære samfunnsmodell, hvor religiøse symboler ikke er tillatt på flere institusjoner i det offentlige rom, som en trussel mot den islamske identiteten. Disse to forholdene bidro til at Frankrike ble utpekt som IS’ største fiende allerede i 2014.

– Terrorangrepene i Trèbes og Carcassone 24. mars (fire omkomne i skrivende stund) er de første Frankrike har opplevd på seks måneder. Forrige angrep rammet Marseille i oktober 2017 (to drepte). Dekningen av slike angrep har en bestemt kontekst. Man skal informere opinionen, samtidig som gjentatte småangrep utført av enkeltindivider bevisst blir «banalisert» i mediedekningen for ikke å skape panikktilstand og gi jihadistisk terrorisme gratis reklame. Slik blir terroren noe som sjokkerer hver gang, samtidig som den har blitt en del av franskmennenes hverdag.

– Det er ikke hvem som helst som har signert appellen. Vi er midt i debatten om frykten for polariseringen av samfunnet, og trusselen som islamismen utgjør for republikken. Når franske intellektuelle gjør slike appeller får det tradisjonelt sett stort gehør i det franske samfunnet. Bruken av begrepet “islamistisk separatisme” er intelligent fordi det gjør det mulig å skille mellom det religiøse aspektet (islam som religion knyttet til privat praksis) og det politiske prosjektet om å islamisere Frankrike. Det er det sistnevnte aspektet innlegget advarer mot.

– Når det kommer til fremveksten og toleransen av salafistiske miljøer i Frankrike, begynner ting å forandre seg. Franske myndigheter påpeker nå at det foregår en kulturkamp mellom dem og salafistiske miljøer om «sjelen» til unge franske muslimer. Tidligere har salafistene i stor grad fått lov til å etablere seg fritt og spre sin ideologi grunnet naivitet hos franske myndigheter, som ikke forsto hva disse miljøene stod for. Men i dag blir disse miljøene i større grad enn tidligere konfrontert. Flere ekstremistiske imamer har for eksempel blitt utvist fra landet, samtidig som oppfølgingen av moskeer som mistenkes for å spre salafisme er langt tettere.

– Selv om franske myndigheter i større grad følger opp moskéene ute i samfunnet, står de mer avmektige ovenfor det voksende problemet som radikalisering i fengsler utgjør, med rundt 500 innsatte som er fengslet for terrorvirksomhet og 1100 andre som beskrives som «radikaliserte». Det har vært ulike forsøkt på å bl.a. isolere radikaliserte innsatte fra andre innsatte for å unngå smitteeffekt, men det har vist seg vanskelig å gjennomføre i praksis på grunn av kronisk underbemanning, overbefolkning og det store antallet radikaliserte innsatte. Det er rett og slett ikke nok plass i franske fengsler for å kunne unngå spredning. Unge kriminelle som ofte er lovløse og mer voldelige enn før utgjør en reell utfordring for hele fengselssystemet. De er også de mest sårbare for islamistisk radikalisering. Ulike forsøk på forebygging eller avradikalisering har så langt ikke ført fram.

– Det råder liten tvil om at myndighetene har vært for passive. Islamistiske miljøer har utgjort en trussel mot samholdet i det franske samfunnet over en lengre periode. Franske myndigheter burde ha tatt tak i problemet før. En rekke grep burde ha blitt tatt allerede etter Mohammed Merah-saken i 2012, uten at noe konkrete skjedde. På det tidspunktet, dvs. før IS ble til, skjønte franske myndigheter ennå ikke omfanget av trusselen fra jihadistisk salafisme. Det skjedde derimot en forandring tre år senere etter terrorangrepene i januar og november 2015. Fra da av ble det forsket mer på voldelig ekstremisme og radikalisering blant franske muslimer. Myndighetene tok problemet på alvor.

– En slik eksplosiv økning i antall registrerte bekymringsindivider tyder på at individer som ikke ble registrert før, nå blir registrert på grunn av større fokus rundt islamistiske miljøer og bedre etterretning og kartlegging fra politiet etter de gjentatte terrorangrepene som har funnet sted i Frankrike i løpet av de siste årene. En annen grunn til økningen kan være IS’ endrede strategi. De militære nederlagene i Syria og Irak har tvunget terrorgruppen til i større grad enn prøve å mobilisere franske muslimer fra innsiden, dvs. de som sympatiserer med IS og som av ulike årsaker ikke reiste ut til Midtøsten. Begge forhold har gjort at spenningsnivået og frykten i samfunnet har vokst

–  Når det kommer til advarslene fra Patrick Calvar om en potensiell borgerkrig mellom høyreekstreme og islamistiske miljøer, har han selv benektet å ha tatt i bruk ordet «borgerkrig». Han understreker derimot svært tydelig risikoen for gjensidig radikalisering. Alvorlige voldsepisoder kunne absolutt ha skjedd tidligere. Det har vært noen forsøk på å piske opp motsetninger mellom muslimer og ikke-muslimer. Det var for eksempel en ung gutt som målbevisst gikk til angrep med øks mot muslimer i fjor høst. Det har også vært flere tilløp til trussel om hevnaksjoner fra anti-islamistiske miljøer.

– Gitt hvor mange terrorangrep som faktisk har funnet sted i Frankrike den siste tiden, har samfunnet likevel i sin helhet vist en overraskende høy grad av robusthet. Om samfunnets motstandsdyktighet vedvarer i framtiden vil være avhengig av om det skjer nye større terrorangrep. Flere angrep vil kunne føre til at flere enkeltindivider eller grupper støtter ideen om at kløften mellom muslimer og ikke-muslimer vil kunne ende opp med vold.

– Jeg er selv ikke tilhenger av clash of civillizations-teorien og er samtidig klar over at fremstillingen om «borgerkrig» støttes både av radikale islamister og islamofober. Jeg tror hovedgrunnen til fremveksten av radikal islamisme i Frankrike, kanskje i større grad enn i andre europeiske land, finnes i ytre og indre forhold. Eksterne aktører i Midtøsten bruker radikal ideologi til å destabilisere landet og svekke dets utenrikspolitikk ved å bevisst så splid mellom muslimer og ikke-muslimer. En handlekraftig utenrikspolitikk som innebærer bruk av militærmakt forutsetter bred konsensus i befolkningen.

– Interne økonomiske, sosiale og kulturelle spenninger som har bitt seg fast i det franske samfunnet over tid, gjør det heller ikke lett å sikre samholdet. Det slår ut i økende avstand mellom landets «opprinnelige» borgere og «nye» landsmenn, med mer fokus på bevaring av nasjonal identitet. Slik sett trues den republikanske modellen av identitetsbasert gruppetenkning (communautarisme). Hvis denne tendensen bekreftes i fremtiden, vil disse spenningene og motsetningene i samfunnet kunne bli verre. Det vil kunne føre til en stadig klarere polarisering. Uten å gå så langt som å snakke om krig, er polarisering i seg selv svært alvorlig hvis den innebærer på sikt at landets sekulære og republikanske modell undergraves.

– Alt i alt, er det grunn til bekymring. Men i motsetning til forskere som etter mitt syn overfokuserer identitetsdimensjonen, ønsker jeg at man også skal fokusere på sosiale og økonomiske faktorer når det gjelder årsakene bak spredningen av islamistisk ideologi. Det betyr ikke at debatten om nasjonal identitet skal knebles eller feies under teppet. Men den må settes inn i en bredere kontekst.

Kronikk i Aftenposten : bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

13. mars 2018 hadde min gode kollega Vibeke Knopp Rachline og undertegnede en kronikk i Aftenposten med følgende tittel: «Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?» Vi drøfter for og motargumenter for at fremmedkrigere og deres familie skal overlates til domstoler io Irak og Syria.

Dette er ikke noe lett tema. Vi argumenterer med at det finnes realistiske argumenter for at man i størst mulig grad ikke skal hente disse individene tilbake til Norge. Vi tilføyer at det finnes enda viktigere juridiske, politiske og moralske argumenter for at europeiske regjeringer likevel skal gjøre det.

Selv om man kan ha stor forståelse for hevnlyst, konkluderer vi med at det er viktig at vi beholder en form for moralsk kompass. Dette er overhodet ikke den letteste veien å gå, men vi mener at våre lands moralske integritet tilsier at fremmedkrigere og deres familie skal hentes for å kunne få en rettferdig dom og eventuelt, gode reintegreringsmuligheter i samfunnet om og når det er mulig.

Jeg vedlegger samtidig linken til motsvaret som HRS publiserte samme dag, og som bruker flere argumenter som vi selv kom med uten å gi tilfredstillende svar. Merk at tittelen på artikkelen antyder at vi skal ha et venneforhold til muslimer (bruken av tegnene «..» sier mye uten å si noe åpent), noe som er HRS’ vanlige triks for å diskreditere artikkelforfattere.

Det er uansett viktig å ta en debatt om dette isteden for å snu hodet andre veien. Som vanlig vedlegger jeg teksten i originalversjon og uten mellomtitler. Sistenevnte er ikke vårt ansvar. Hovedtittelen vår beholdt derimot Aftenposten.

Bør vi bry oss om fremmedkrigerne?

Mélina Bougedir (27) volder Frankrike og andre land hodepine. 19. februar ble firebarnsmoren fra Parisområdet frigitt av strafferetten i Bagdad. Hun ble dømt til syv måneders fengsel for å ha kommet ulovlig inn i Irak, men det hadde hun allerede sonet. Samtidig ble hun utvist fra Irak og ventes til Frankrike når som helst. Det er da problemene begynner. Mélina sluttet seg til IS i Mossoul i 2015. Mannen skal ha vært kokk, men døde på slagmarken. Selv sier hun å ha vært hjemmeværende. Tre av barna er sendt til Frankrike, den yngste satt på mammas arm i retten. Det kan ha formildet dommerne, for samme rett dømte for noen uker siden en tysk og en tyrkisk kvinne til døden. Mélina kan reise hjem, hvor franske påtalemyndigheter trolig vil stille henne for retten for terrorisme – noe de helst ville unngå. Ifølge Associated Press var Mélina medlem av det moralske IS-politiet, som arresterer kvinner som bryter islamsk lov.

Mélinas sak reiser spørsmålet om hva vi bør gjøre med fremmedkrigerne og deres familie som er pågrepet i Irak og Syria. Nærmere 40.000 personer dro dit de siste fem årene. Rundt 5000 kom fra Europa. De fleste oppholder seg fortsatt i Midtøsten, i provisoriske leire. Noen er allerede dømt og mange andre venter på rettssak. 5600 av de 40.000 har kommet hjem igjen, hvorav rundt 1200 til Europa. Mottagerlandene er stilt overfor et dilemma, der realisme og moral står opp mot hverandre. De må først avgjøre om disse personene skal få komme hjem eller ikke. Slippes de inn, må det tas stilling til om de skal tas hånd om av institusjoner som fengsler, rehabiliteringssentre, fosterhjem eller tilbakeføres til det åpne samfunn. Ingen opsjon er problemfri.

Hensynet til sikkerhet tilsier at de ikke må komme tilbake. Dette er mennesker som forlot hjemlandet sitt, ofte i hat mot sitt eget land og Vesten. I tillegg støttet de IS’ totalitære kalifat. Mange deltok i kriminelle- og/eller terrorhandlinger. Noen er desillusjonerte og angrer. De kan vinnes tilbake. Men hva med de andre? Hva med veteraner som kan ha lagt ned våpnene, men fortsatt kan radikalisere ungdommer? Hva med krigere som frivillig eller ufrivillig kom hjem igjen like radikaliserte og som kunne gjenoppta kampen? Flere av gjerningsmennene bak terrorangrepene i Paris og Brussel var hjemvendte fremmedkrigere. Hva med agenter som har fått ordre om å infiltrere, bygge opp kapasitet og slå til?

Usikkerheten gjelder også kvinner og barn som er hjernevasket av IS-regimet og som er psykisk skadet. Kan våre samfunn leve med tikkende bomber og med faren for at dagens ofre kan bli morgendagens mordere? Enhver form for langvarig institusjonalisering vil i tillegg utgjøre en betydelig utgiftspost. En fornuftig løsning er dermed å overlate dem til «eksterne aktører» og slutte å bry oss.

Er det virkelig så enkelt? Terroreksperter understreker at fremmedkrigerne sitter på uvurderlig informasjon som kan lede til pågripelser i våre land og til at nye terrorangrep avverges. De tilføyer at rømningsfaren er større «der de er» enn i hjemlandene. Slike personer er for øvrig fremdeles «én av oss» for å sitere Åsne Seierstad, selv om de en dag kastet passet på bålet. Vi har et ansvar for at de ikke skal begå terror i andre land når de slippes ut. Å overlate muslimske europeere til domstoler i stater truet av oppløsning kan dessuten sende et signal om at vi ikke bryr oss om europeiske muslimers skjebne. Det vil kunne forsterke følelsen av urettferdighet og utenforskap som disse gruppene opplever og skape mer polarisering. Hensynet til rettferdig rettslig behandling og moral tilsier også at vi bør hente våre medborgere, selv om de har valgt å bli våre fiender. Gamle demokratier som Frankrike, Storbritannia eller Norge, der dødsstraff er avskaffet, kan ikke leve med tanken på at landsmenn kan bli dømt til døden. Menneskerettighetsforkjempere tviler på at jihadister og deres familie vil kunne få en rettferdig rettssak i Irak, Syria eller kurdisk dominerte områder. Vår integritet som fungerende rettsstater settes her på spill.

På samme måte som man prinsipielt ikke kan utvise en utenlandsk innsatt, en flyktning eller en asylsøker fra Norge som kan bli utsatt for dårlig behandling, tortur eller henrettelse i sitt opprinnelsesland, kan vi moralsk sett ikke forsvare en ansvarsfraskrivelse ved at noen dømmes uten tilstrekkelig forsvar eller bevis eller verre, at samme person utsettes for umenneskelige soningsforhold, tortur eller drap.

USA vil ha sine jihadister hjem for å dømme dem og oppfordrer andre allierte til å gjøre det samme, blant annet for ikke å overbelaste «lokale» domstoler. Enkelte europeiske land som sliter med stort antall jihadister velger å snu hodet bort og håpe på det beste, dvs. at færrest mulig kommer levende hjem. I oktober 2017 slo Frankrikes forsvarsminister Florence Parly fast at det var best om franske jihadister døde i kamp. Den britiske forsvarsminister Gavin Williamson påpekte i desember 2017 at en død terrorist ikke ville skade Storbritannia. Norge går ikke like langt, men forsvarsminister Frank Bakke-Jensen, sier også nei til å hente dem, selv om det dreier seg om adskillig færre individer. En slik tilbakeholdenhet kan forstås, men ikke forsvares.

Våre myndigheter bør føle seg forpliktet til å sikre norske jihadister og deres familie en rettslig behandling etter norsk standard og en mulighet til reintegrering i samfunnet hvis og når det er mulig.

Kommentar om Marine Le Pens usikre skjebne i Aftenposten

23. februar 2018 hadde jeg en kommentar om nasjonal Front i artikkelen skrevet av avisens Europa-korrespondant Øystein Kløvstad Langberg. I mars er det landsmøte i Nasjonal Front og partiet sliter fortsatt i meningsmålingene etter et katastrofalt utfall ved presidentvalget i fjor. Ikke fordi Nasjonal Front og Marine le Pen tapte valget – det var lite sannsynlig at hu skulle vinne -, men fordi hun tapte ansikt og fremstod for mange som en kandidat som var udugelig og dårlig forberedt.

Lykken for MLP og NF er for øvrig at det er full kaos i retten av det politiske landskap i Frankrike, med unntak av Macrons parti Republikken Fremad! Ingen potensiell konkurrent for Macron har klart å etablerte seg som troverdig alternativ.

Mélenchon, Wauquiez eller marine Le Pen leder partier som dessuten enten splittet internt (Republikanerne, Nasjonal Front) eller ubetydelig i Nasjonalforsamlingen, der opposisjon skulle ha spilt en rolle (Mélenchon, Le Pen, Wauquiez)

Men lykken snur fort i politikk. I dag kan Macron kjøre reformer i Frankrike uten særlig motstand, verken av opposisjonspartiene eller av fagforeninger som er splittet. Veksten er tilbake i økonomien og ledigheten går ned. Dette kan fort endre seg.

Til tross for et gunstig utgangspunkt forblir president Macron upopulær. Frankrike er kjent for kronisk sosial uro som plutselig kan kaste flere millioner individer ute på gata og lamme landet fullstendig. Opposisjonens avmakt er en fordel for Macron.

Det er lenge siden en fransk president kunne gjennomføre politikken han ble valgt for uten å bli hindret. Men slik frihet tvinger også ham til å levere raske resultater..

 

Hun var en fanebærer for Europas ytre høyre. Nå har Marine Le Pen store problemer.

«Et rungende nederlag».

Slik omtaler Jean-Marie Le Pen datterens prestasjon i presidentvalgkampen i memoarene Fils de la Nation (Sønn av nasjonen), som blir publisert neste uke. Her kommer han også med et forsvar for Vichy-regimet som samarbeidet med Hitler under andre verdenskrig, og han forsvarer bruken av tortur mot algeriske rebeller, ifølge franske medier.Jean-Marie Le Pen skriver også at han synes synd på datteren, som fikk ham ekskludert fra partiet.

– Forsøkene hennes på å fremstille meg som avleggs, slo feil, skriver han.

Farens memoarer er likevel bare toppen av et fjell av problemer for Marine Le Pen idet partiet hun leder, Nasjonal Front, gjør seg klar for landsmøte. Siden presidentvalget i mai i fjor har oppslutningen hennes rast fra 26 til 17 prosent, ifølge de månedlige målingene til Kantar TNS. På det meste, i oktober 2013, fikk hun støtte fra 31 prosent.

Katastrofal debatt

– Nedturen startet egentlig i debatten mot Emmanuel Macron mellom første og andre omgang i presidentvalget. Opptredenen var en katastrofe for hennes egen troverdighet. Hun viste at hun ikke kunne noen ting om økonomi, sier Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold.

For selv om Le Pen ledet partiet inn til det beste valgresultatet noensinne med 34 prosent av stemmene, var mange i partiet dypt skuffet.

Ved valget til nasjonalforsamling en måned senere fikk partiet åtte av 577 seter i parlamentet. Også det var ny rekord for Nasjonal Front, men de var likevel milevis unna målet om å etablere seg som det viktigste opposisjonspartiet til president Macron.

Brøt ut og startet eget parti

Situasjonen ble forverret da den avgåtte nestlederen Florian Philippot i september brøt ut og startet sitt eget politiske parti, Les Patriotes, med andre avhoppere fra Nasjonal Front.

Philippot var hovedarkitekten bak strategien om å forene tradisjonelle Nasjonal front-velgere på ytre høyre side med venstrevelgere som var skeptiske til nedbygging av velferdsstaten, frihandelsavtaler og økonomisk liberalisme gjennom EU.

Men denne linjen skapte splid innad i partiet, understreker Orban. Særlig ideen om å kvitte seg med euroen, viste seg å skremme mange under presidentvalgkampen.

– Partiet har lenge stått på to ben, men med Philippots avgang har det ene blitt kuttet av. Nå styrkes de kreftene som vil tilbake til en tradisjonell verdikonservativ og identitær linje der innvandring og sikkerhet vil stå sentralt, sier Orban.

Marine Le Pen, lederen for Nasjonal Front, vil at partiet skal bytte navn under landsmøtet i mars. Et alternativ er «Ny Front».

De konservative vil rappe velgerne

Dette linjeskiftet kan imidlertid komme til å skape ytterligere problemer. For det første henvender partiet seg til et smalere velgersegment. For det andre er konkurransen om velgerne på den ytre høyresiden i ferd med å bli langt tøffere.

For også det konservative partiet i Frankrike, Les Républicains, som ble grundig slått av Macron i presidentvalget, har tatt noen lange skritt mot høyre under sin nye leder Laurent Wauquiez.

– Målet hans er å vinne Marine Le Pens velgere. De to partiene begynner å få ganske like ideer og et ganske likt program, men slik det ser ut nå, er ikke en allianse særlig aktuelt, sier Orban.

Utfordreren er i USA

Han tror Marine Le Pen sitter trygt inntil videre, men mener at posisjonen hennes er vesentlig svekket. Hovedutfordreren i partiet er niesen Marion Maréchal Le Pen, som er mer religiøs og verdikonservativ enn tanten.

Formelt trakk Marion seg fra politikken i fjor, men torsdag var hun for alvor tilbake i rampelyset da hun gjestet den årlige Conservative Political Action Conference i USA. På scenen under den republikanske konferansen står også visepresident Mike Pence og president Donald Trump.

– Hun bygger nettverk og venter på en anledning til å gjøre comeback. Mange vil mene at hun er rett person til å ta over, men på grunn av sitt konservative verdisyn, er det vanskelig å se hvordan hun skal kunne gjøre Nasjonal Front til et masseparti, sier Orban.

I tillegg til fallende oppslutning, interne stridigheter og angrep utenfra, er Nasjonal Front også under etterforskning for misbruk av EU-midler. Orban vil likevel ikke avvise at partiet kan slå kraftig tilbake.

– Ser man bort fra Macrons parti ligger hele det politiske landskapet i Frankrike fortsatt i ruiner ti måneder etter presidentvalget. Alt er i bevegelse, og i politikk kan ingenting utelukkes. ​

Om fransk rolle i EU etter Brexit på nasjonal språkkonferanse

12. februar 2018 ble jeg spurt om å holde et innlegg på «Frankrikekonferansen 2018«. denne utdanningskonferanse var rette mot skolerådgivere, fransklærere, skolemyndigheter og skoleledere (kommune og fylkeskommune), samt alle de som jobber med rekruttering til franskfaget og til utdanningsopphold i Frankrike. Målet med denne samling var å gi informasjon om hvilke studiemuligheter som er tilgjengelige for elever og studenter som velger fransk og hvilke arbeidsmuligheter dette kan gi på sikt både nasjonalt og internasjonalt. Konferansen skulle også inspirere til økt utdanningssamarbeid med Frankrike. Arrangørene for konferansen var SIU og Fremmedspråksenteret , dette på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet. Samlingen var en markering for 100-årsjubileet for etableringen av den norske seksjonen ved Lycée Pierre Corneille i Rouen.

Konferansen ble åpnet av Harald Nybølet, direktør ved SIU og Jean-François Dobelle, Frankrikes ambassadør til Norge.

Innledere:

  • Iselin Nybø,  Forsknings- og høyere utdanningsminister
  • Nils Lindgren, tidligere seksjonsleder i Rouen
  • Hege Moe Eriksen, utenriksjournalist, NRK
  • Franck Orban, førsteamanuensis ved Høgskolen i Østfold
  • Solfrid Skilbrigt, HR-direktør i Sopra Steria
  • Trygve Thorson, feltarbeider i Leger uten grenser
  • Lorelou Desjardins, blogger, Frosk i fjorden

Mitt bidrag handlet om Frankrikes plass og rolle i EU etter Brexit. Innlegget, som ble fremført på fransk, hadde følgende inndeling.

  1. Tilblivelsen av en fransk inspirert europeisk integrasjonsprosess 1950-1990
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  2. «Det franske Europa» utfordres 1990-2017
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker
  3. En ny giv for Frankrike i EU etter Brexit?
    1. Interne årsaker
    2. Eksterne årsaker

Hovedbudskapet mitt i innlegget var at et opportunitetsvindu ser ut til å være åpent for en forsterket fransk rolle i EU. Dette skyldes både interne årsaker (Macron valgt til president i 2017 og hans hittil sterke presidentskap, en reformprosess som gjør det mulig for Frankrike både å forsterke sitt maktgrunnlag, men også å fremstå som et potensielt eksempel for andre land) og eksterne årsaker (et Storbritannia på vei ut av EU, et tysk lederskap i EU som fremstår som mindre dominerende etter Merkels gjenvalg, et amerikansk diplomati på vei mot en ny isolasjonistisk periode, ny russisk aktivisme i Europa og til slutt en uavklart politisk situasjon i land som Spania, Italia, ny økonomisk vekst i Europa).

Et annet budskap som sentralt i mitt innlegg var at en slik opportunitet er midlertidig og ikke minst ganske skjør. Skal Macron og Frankrike spille en rolle som er i tråd med landets historiske bidrag til integrasjonsprosessen, må to ting forenes. For det første må omfattende strukturelle reformer gjennomføres. Det vil ikke skje uten politisk og sosial motstand. Den må overkommes for at landet skal komme på beina igjen. For det andre må Frankrike opptre som en «naturlig leder» i EU, noe som innebærer en revitalisert tysk-fransk motor i Unionen og en kapasitet både til å foreslå dyptgående endringer av måte EU fungerer på og til å overkomme andre medlemslands skepsis.

 

Et ytterligere punkt som jeg tok opp var spørsmålet om hvorvidt Storbritannia etter Brexit vil opptre som en partner for EU eller som en konkurrent. Utfallet av forhandlingsprosessen mellom Storbritannia og EUs forhandler, Michel Barnier, vi avgjøre om man kan snakke om «hard» eller «soft» Brexit. Min magefølelse sier at britene ikke vil kunne nøye seg med et dårlig resultat, og i hvert fall ikke med et resultat som vil føre til et mer integrert EU med et marginalisert Storbritannia og en sterk fransk-tysk kjerne. Dette er noe som britene både har fryktet i flere århundre og noe som de har vært utrolige flinke til å bekjempe gjennom en godt gjennomtenkt «divider et imperia» strategi. Mye kan dermed tyde på at britene ikke vil godta å bli «parkert» i marginen. De vil reaktivere det britisk-vennlige Europa mot det de vil fremstille som en tysk-fransk trussel. Vi kunne dermed få en «back to the future» situasjon hvor splittelsen mellom de 7 fra EFTA og de 6 fra EEC fra slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene får nytt liv.

I dette spillet kan de nordiske landene regnes som «naturlige» allierte for britene med tanke på et ønske om begrenset integrasjon, liberalt marked og frykt for et tysk-fransk lederskap. Hans Wallmark, konservativ politiker og parlamentsmedlem i Sverige og ikke minst rådsmedlem av Det nordiske råd, snakket ikke om noe annet nylig da han slo fast at «I think we are going to see even more and closer UK-Nordic co-operation as a result of Brexit and I think that is also what the UK understands because we are very like each other. I mean, sharing lots of common values.»  Britene kan også regne med potensiell støtte fra spanjolene og portugiserne, for ikke å glemme østeuropeere som frykter spilt mellom USA og dem og som trenger at britene kan spille rollen som brobygger mellom Washington og EUs østflank.

 

En dimensjon som jeg ikke fikk tid til å ta opp, og som bl.a. var sentral i min doktoravhandling fra 2009, var forholdet mellom akkumulasjon av maktmidler og projisering av makt. Reformprosessen som venter president Macron i dag er på høyde med hva Charles de Gaulle måtte foreta seg da han kom tilbake til makten i mai 1958. En feil som franske ledere ofte har gjort i fortiden er å overse det tette forholdet mellom akkumulasjon av makt og projisering av makt. Enklere sagt kunne dette føre til at en form for deklamatorisk politisk stil hvor store ord ble brukt og mye ble lovet, uten at man i ettertid «leverte varene». Dette skyldtes først og fremst at franske ledere skjøt over mål og ikke hadde midlene til den politikken som de forfektet. Gapet mellom intensjon/lovnad og virkeligheten kunne i sin tur føre til at fransk diplomati kunne betraktes som useriøst. Man kan f.eks. ikke ta opp en kamp med tyskerne om EUs fremtidige økonomiske og monetære politikk når man samtidig ikke kan ha orden på egen økonomi.

Emmanuel Macron ser ut til å være oppmerksom på et slikt gap mellom intensjon og handling og har gjort det klart og tydelig at Frankrike ikke kan påberope seg noen lederrolle i EU eller internasjonalt uten at man i første omgang rydder hjemme. Det er en stor forskjell fra tidligere franske statsleder, som hadde en sterkt tendens til å tro at Frankrikes lederrolle nærmest var naturgitt. Slik er det overhodet ikke lenger. Man må overbevise på hjemmebanen og på bortebanen. En annen nyhet er at Macrons tilnærming til nødvendige endringer i EU ser ut til å være langt mer koherent enn hans forgjengere (Chirac, Sarkozy og Hollande). 26. september 2017 detaljerte han sitt program for å forandre EU og skape mer aksept for Unionen blant EU-borgere. Det er kanskje en meget ambisiøs plan, men den finnes i alle fall og fremstår som et godt utgangspunkt for å skape ny tillit for EUs integrasjon før valget i EU-palrlamentet i 2019.

Oversikt over Makrons forslag for en ny reformprosess for EU, 26. september 2017

A sovereign Europe

The six keys to European sovereignty

1. A Europe that guarantees every aspect of security
  • In defence, Europe needs to establish a common intervention force, a common defence budget and a common doctrine for action. We need to encourage the implementation of the European Defence Fund and Permanent Structured Cooperation as quickly as possible, ant to supplement them with a European intervention initiative enabling us to better integrate our armed forces at every stage.
  • In the fight against terrorism, Europe needs to ensure closer ties between our intelligence services by creating a European Intelligence Academy.
  • Every aspect of security needs to be ensured, collectively: Europe needs a common civil protection force.
2. A Europe that addresses the migration challenge
  • We need to create a common area for border management, asylum and migration, in order to effectively control our borders and receive refugees in decent conditions, genuinely integrating them and returning those who are not eligible for asylum.
  • We need to create a European Asylum Office that will speed up and harmonize our procedures; establish interconnected databases and secure biometric identification documents; gradually establish a European border police force that ensures rigorous management of borders and the return of those who cannot stay; and finance a large-scale European programme to train and integrate refugees.
3. A Europe looking to Africa and the Mediterranean
  • Europe needs an external policy focused on a few priorities: firstly, the Mediterranean and Africa.
  • It needs to develop a new partnership with Africa, based on education, health and the energy transition.
4. A Europe exemplary in sustainable development
  • Europe needs to be the spearhead of an efficient and equitable ecological transition.
  • It needs to foster investment in this transition (transport, housing, industry, agriculture, etc.) by fixing a fair price for carbon: through a significant minimum price within its borders; and through a European carbon tax at its borders to ensure a level playing field between its producers and their competitors.
  • Europe needs to establish an industrial programme to support clean vehicles and the required infrastructure (charging stations, etc.).
  • It needs to ensure its food sovereignty, by reforming the Common Agricultural Policy (CAP) and establishing a common inspection force to guarantee food safety for Europeans.
5. A Europe of innovation and regulation adapted to the digital world
  • Europe needs to lead and not undergo this transformation, by promoting its own model in globalization, combining innovation and regulation.
  • It needs to establish an Agency for breakthrough innovation, jointly funding new fields of research, such as artificial intelligence, or those that have yet to be explored.
  • It needs to ensure equity and confidence in the digital transformation, by rethinking its tax systems (taxation of digital companies) and regulating the major platforms.
6. A Europe standing as an economic and monetary power
  • We need to make the eurozone the heart of Europe’s global economic power.
  • In addition to national reforms, Europe needs the instruments to make it an area of growth and stability, including a budget allowing it to fund common investments and ensure stabilization in the event of economic shocks.

A united Europe

1. Concrete solidarity through social and tax convergence
  • We need to encourage convergence across the whole EU, setting criteria that gradually bring our social and tax models closer together. Respect for these criteria needs to be a precondition for access to European solidarity funds.
  • Where tax is concerned, we need to define a “corridor” for corporation tax rates; in social affairs, we need to guarantee a minimum wage for all, adapted to the economic realities of each country, and regulate social contribution competition.
2. The cement of culture and knowledge
  • Creating a sense of belonging will be the strongest cement for Europe.
  • We need to step up exchanges, so that all young Europeans spend at least six months in another European country (50% of each age group by 2024), and all students speak two European languages by 2024.
  • We need to create European Universities: networks of universities that enable students to study abroad and attend classes in at least two languages. In high schools, we need to establish a process of harmonization or mutual recognition of secondary education diplomas (as in higher education).

A democratic Europe

Europe’s overhaul cannot be achieved away from the people, but only by involving them in this roadmap from the very outset.

1. The need for debate: democratic conventions
  • For six months, national and local debates will be organized in 2018 in all EU countries that volunteer, on the basis of common questions.
2. Strengthening the European Parliament: transnational lists
  • Starting in 2019, using the quota of seats of departing British MEPs, we need to create transnational lists that allow Europeans to vote for a coherent, common project.

What Europe for 2024?

1. The European Union, our common framework
  • The European Union provides our common basis, founded on (i) common democratic values that are non-negotiable; (ii) a simpler, more protective single market, along with an overhauled trade policy (in three directions: transparency in the negotiation and implementation of trade agreements; social and environmental standards; and reciprocity, with a European trade prosecutor responsible for ensuring our competitors’ respect for the rules and rapidly sanctioning any unfair practices).
  • If it enables ambitious differentiations, this EU could gradually expand to include the Western Balkan countries.
  • That will require reform of EU institutions, with a smaller Commission (15 members).
2. Differentiation through ambition
  • Within this EU, those who want to go further and faster need to be able to do so unhindered. Cooperation will always be open to all, based on the sole criterion of the level of shared ambition, with no predefined format.
3. The Franco-German engine
  • Faced with these challenges, the Franco-German engine will be decisive. “Why not, for example, set ourselves the goal of totally integrating our markets by 2014, applying the same rules to our businesses, from business law to bankruptcy law.”
  • This pioneering and concrete spirit is that of the Élysée Treaty. France proposes to undertake a review of the Treaty showing renewed common ambition.
4. Group for overhauling Europe
  • All States who share this ambition can take part in the launch of a “group for overhauling Europe in the coming weeks”.
  • This group will include representatives of each participating Member State and will involve European institutions.
  • Until summer 2018, it will work to clarify and propose measures that will implement this ambition, drawing on the debates held in the democratic conventions. Theme by theme, the tools required for the overhaul (enhanced cooperation, eventual treaty changes, etc.) will be examined.